André Oktay Dahl (H) [15:20:34]: Uten frivillige kan tilbakeføring av innsatte i norske fengsler skytes en hvit pinn etter.

I fjor sommer oppholdt jeg meg i underkant av en uke i Hassel fengsel i Buskerud. Selv om en del mennesker antakeligvis mener at mange politikere burde vært buret inne for brutte løfter, var bakgrunnen min at jeg ville få et nærblikk på deler av norsk kriminalomsorg. Hassel fengsel er ikke representativt. Det er ment å være en slags siste reis for spesielt motiverte innsatte med rusproblemer som snart skal løslates. Samtidig gjør den institusjonen veldig mye positivt for å ansvarliggjøre innsatte, noe som er grunnforutsetningen for at det skal gå bra etter løslatelse.

Intensjonen i vår straffegjennomføringslov er at man gradvis skal sluses ut i det normale samfunnet. Det er en god tanke. Men min erfaring etter to år i justiskomiteen er at vi i praksis nesten forventer mer av mennesker som kommer ut av fengsel, enn vi forventer av veletablerte mennesker med gode sosiale nettverk og et ordnet liv. Og vi kan vel egentlig ikke bli så veldig overrasket over at tilbakefallsraten er skyhøy, når vi ser hvordan deler av den såkalte tilbakeføringen til samfunnet skjer i praksis. Bildet av en innsatt med to plastposer i hendene, null på konto, gjeldsproblemer, brutte familiebånd, kombinerte rusproblemer/psykiske problemer og ingen oppfølging etter endt soning er ikke bare et bilde på et enkeltstående eksempel, men på flere.

Vi har fått mange eksempler på hvordan innsatte beskriver en situasjon hvor man inne i fengselet fratas alt ansvar, for så noen år etterpå – etter år bak lås og slå – plutselig skal pålegges alt ansvar. Jeg har også selv opplevd innsatte som i møte med i utgangspunktet noe så enkelt som å handle varer i en butikk, rett og slett klikker, da selve situasjonen å skulle forholde seg til såkalt normale mennesker i en normal situasjon blir for mye.

For mange begynner den reelle straffen etter soning. Når man har begått kriminalitet, skal man få sin straff, slik at samfunnet får markert grenser. Den største feilen er å stakkarsliggjøre mennesker som begår kriminalitet. Man får aldri ansvarliggjort eller rehabilitert et menneske som inntar offerrollen og ikke er åpen for endring.

I forbindelse med den såkalte barnehøringen i lagtingssalen i november ble det avholdt et arrangement etterpå, hvor representanter for prosjektet «Barna i verden ved siden av» fremviste sitt forslag til å ta bedre vare på ofre for overgrep, men her møtte både voldtektsofre og overgripere med det samme utgangspunktet, på basis av de individuelle erfaringene de hadde. Han som stod frem som overgriper, sa det hele klart og tydelig: Da han kom i fengsel, ble han holdt fast, og for første gang fikk han krav på seg, han fikk oppfølging og ble tvunget til å ta et oppgjør med seg selv. Det viser at noen steder greier man faktisk også å stille krav til innsatte. Han ble ikke dikket med, som han var blitt tidligere, men fikk ansvar og krav om å bli et fullverdig menneske.

Det er klart at man ikke kan behandle folk som dyr, hvis man ønsker at de skal komme ut som mennesker. Flere innsatte har motivasjon – iallfall en stund – til å endre seg. Samtidig oppfatter som sagt de fleste innsatte at den største straffen venter når de blir løslatt.

Jeg pleier – litt spissformulert – å si at jeg tror kanskje det er tilfeldig at jeg er jurist og stortingspolitiker, og ikke kriminell. Det takker jeg en stabil familie for, som har backet meg opp. Jeg tror kanskje det kan gjelde også andre i denne salen som kommer fra mer eller mindre velmøblerte hjem. Alle er vi avhengige av en kombinasjon av et trygt sted å bo, sosiale nettverk og arbeid og familie for at vi skal være på høyden. Når ingen av disse forutsetningene er på plass når de kommer ut etter endt soning, er det kanskje ikke så rart at mange går tilbake til det de er gode til, nemlig å ruse seg og gjøre nye kriminelle handlinger. I den fasen spiller frivillige organisasjoner, som f.eks. Røde Kors, Kirkens Bymisjon og andre, en utrolig viktig rolle, ikke minst fordi de har med folk som har en praktisk erfaring fra livets skyggeside. Mange frivillige organisasjoner gjør en fantastisk jobb for denne gruppen. De har høy kompetanse, troverdighet og ikke minst tillit hos brukerne, som vi i Høyre mener er helt avgjørende for at disse skal lykkes. Jeg vil våge den påstand at uten en reell satsing på de frivillige organisasjonene kan man egentlig glemme hele tilbakeføringsgarantien. Og med satsing mener jeg ikke bare pengestøtte, men at man ikke ser på frivillige som et aldri så lite supplement, men som helt nødvendig. Da må man gi disse tillit og ansvar, fremfor å tro at statliggjøring og offentlig ansvar er det eneste som kan føre frem. Hver krone gitt til disse er antakeligvis mer effektivt enn én krone inn i det store sluket, og er en investering i at et menneske får skikk på livet sitt og ikke begår ny kriminalitet.

Spørsmålet mitt er altså hvilken rolle statsråden mener de frivillige organisasjonene skal ha for å realisere tilbakeføringsgarantien. Jeg skal utdype det noe, knyttet til de praktiske utfordringer dette byr på. Jeg håper at statsråden kan si noe om hvordan man arbeider med disse.

Enkelte kommuner har et arbeid som til dels fungerer tilfredsstillende, men det skorter mye på samordning. Asker kommune har overfor meg f.eks. påpekt at det er en forutsetning for samarbeid at man ikke viderefører den praksis hvor innsatte løslates tidligere enn planlagt, uten nødvendig varsel, slik at tilretteleggingen blir vanskeliggjort. En tilbakeføringsgaranti som gir kommunene større ansvar for boligtilbud, vil også kreve større statlig innsats i tilrettelegging av kommunale utleieboliger. Mange kommuner sliter i dag med store køer, og det er vanskelig å se at disse kan kuttes mye uten statlig bistand, når denne kommer.

NAV yter bistand for å beholde bolig under kortvarig soning. Ved lengre soningsløp er dette derimot ikke en pliktmessig ytelse. Her utøves det skjønn, og det er en stor utfordring når det gjelder å få realisert tilbakeføringsgarantien. Enkelte frivillige organisasjoner mener også at de i større grad bør bli tatt med på råd og bli brukt til å utbygge, fremfor at staten tar ansvaret.

Dersom den løslatte er uten bolig, er det NAV som er ansvarlig for å skaffe til veie dette, i verste fall i form av hospits. For kommuner flere steder i Akershus er dette rimelig utfordrende, da Oslo kommune har sine utfordringer og forståelig nok ikke i stor grad aksepterer utenbys brukere av sine tilbud.

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende stønadsordning skal på sin side legges til NAV-kontoret, men jeg er sterkt i tvil om hvorvidt NAV er rustet for denne oppgaven, og tillater meg å be om statsrådens eventuelle kommentar også til det.

Avslutningsvis vil jeg gi statsråden en tilbakemelding på det faktum at mange innsatte og ansatte i norske fengsler opplever at situasjonen er en form for plankaos, ved at ulike tiltak og prosjekter for den enkelte ikke er koordinert, og at man i realiteten har opptil flere individuelle planer for hver og en som ikke er koordinert, noe som medfører mindre sjanse for rehabilitering.

Da tror jeg at jeg har bidratt til å kutte ned debattiden, med tanke på kveldsmøtet.

Statsråd Knut Storberget [15:28:04]: La meg aller først få lov til å takke representanten André Oktay Dahl for en særs viktig interpellasjon. De spørsmål som reises i denne interpellasjonen, er etter mitt skjønn i mye større grad svaret på hvordan vi skal møte bl.a. gjengangere, enn f.eks. å bevege oss inn i en debatt rundt minstestraff. Jeg syns også representantens innlegg nå viser med all tydelighet – i hvert fall gjelder det bæreposeargumentet – hvor unyttig, egentlig, debatten om minstestraff er i dette spørsmålet. Det er innholdet vi må diskutere, ikke hvor straffearten skal starte.

I den kampen mot kriminalitet som Regjeringen ønsker å føre, trenger vi alle gode krefter, og vi er på mange fronter allerede godt i gang med det møysommelige arbeidet det er å lirke de løslatte tilbake til samfunnet. Som dere vet, har vi tatt et krafttak for å få ned køen inn til fengslene; den er faktisk redusert fra ca. 2 700 dommer til nå ca. 1 000. Nå vil vi rette økt oppmerksomhet mot køen ut av fengslene, og i så måte er denne interpellasjonen et veldig godt grunnlag for det arbeidet som skal gjøres. Jeg hører også på interpellanten at vi i stor grad er enige om virkemidler. Vi er også enige om de frivilliges rolle.

Vi konstaterer likevel at før meldingen om kriminalomsorgen skal legges fram, er vi samtidig på vei. I løpet av året har vi lyktes med å kunne gi undervisningstilbud i alle landets fengsler. Jeg mener at det er avgjørende viktig. Det er på en måte «back to basics», for å si det på engelsk, for de innsatte, og kanskje også et første steg bort fra alle midlertidige prosjekter og programmer – et sted hvor man faktisk kommer tilbake med en mulighet for å ta igjen tapt undervisning, som kan være nyttig for å få et framtidig virke.

Nylig ble det også klart at vi kan ansette hele 20 nye boligkonsulenter som skal bistå de innsatte med bolig ved løslatelsen. Dette tiltaket er alene verdt 8 mill. kr. Vi syns også det var en stor ære at TOG, Tiltak overfor gjengangere i Oslo fengsel, fikk boligprisen for 2007 for sin innsats for å skaffe bolig til løslatte. I det hele tatt ønsker Regjeringa å gjøre mer av det som hjelper. Som flertallet i befolkningen er vi opptatt av det rehabiliterende innholdet i straffen – som også har vært poengtert i tidligere debatter. Vi vil ha en straff som virker. Derfor er vi også glade for at man i dag vil vedta både mer bruk av elektronisk kontroll, samfunnsstraff og spørsmål om promilleprogram. Bruk av konfliktråd og andre alternative reaksjoner er også viktig, det vil kunne gi større sjanser for å lirke lovbrytere tilbake til samfunnet.

Det er grunn til å peke på at det er betydelig forskjell i tilbakefall mellom de alternative reaksjonene, bl.a. samfunnsstraff, og fengselsstraff. Selv om gruppene ikke er helt sammenliknbare, er det gledelig å se undersøkelser som viser tilbakefall nede på 21 pst. for samfunnsstraff og en gjennomføringsprosent som er svært høy. Det er gledelig. Dette betyr at vi allerede er godt i gang med det som skal bli noe av innholdet i den tilbakeføringsgarantien vi ønsker å beskrive i kriminalomsorgsmeldinga. Hensikten er nettopp å redusere antallet gjengangere.

Hvilke elementer som ellers skal inngå i en slik garanti utover bolig, rusbehandling og undervisning, er ikke fastsatt ennå. Men trolig vil flere av de tiltakene interpellanten nevner, bli en del av innholdet og nettopp skape en mulighet for bred enighet rundt dette.

Det er flere som ved mange slike debatter har vært inne på Fafo-undersøkelsen fra 2004, som nettopp peker på de utfordringene vi står overfor: 70 pst. arbeidsløshet blant fangene, 40 pst. har grunnskolen som sin høyeste utdannelse, 35 pst. var bostedsløse da de ble satt inn, og prosenttallet var høyere da de ble løslatt. Nærmere 40 pst. er under fattigdomsgrensa, to tredjedeler av de innsatte har hatt en oppvekst preget av ett eller flere alvorligere problemer, 30 pst. har vært i kontakt med barnevernet før de fylte 16 år, og minst 60 pst. har omfattende rusproblemer – alkohol og narkotika. Halvparten har en eller flere kroniske sykdommer, og de er i langt høyere grad enn befolkningen ellers plaget med psykiske problemer. Når vi samtidig vet at fangebefolkningen i stor grad preges av folk som sitter inne med forholdsvis korte dommer, vet vi at her ligger det meget store utfordringer.

Det er også bakgrunnen for at vi i tre fengsler nå i samarbeid med helsemyndighetene har fått etablert rusmestringsenheter, både i Stavanger, i Bodø og på Ravneberget. I 2008 vil vi sette i gang KrAmi-prosjektene i Stavanger og Tenk Tryggleik i Årdal, som også kan gi oss viktige innspill når det gjelder dette, og viktige innspill til kriminalomsorgsmeldinga.

Spørsmålet i interpellasjonen går på de frivillige og hvilken rolle de skal spille i dette arbeidet. Mitt svar er svært enkelt: De bør, og de skal, spille en meget stor rolle. Det har vi alt å tjene på. Derfor har vi i arbeidet både med meldinga og med garantien hatt kontakt med alle de store frivillige organisasjonene som allerede er engasjert i løslatelsesarbeidet, ved at alle har fått anledning til å delta på møter og gi skriftlige innspill til den nye stortingsmeldinga. Det har vært en svært åpen prosess, som flere i justiskomiteen kjenner til, med internettsider, referanseklasse, tenketårn og arbeidsgrupper. Dette er innspill som vi setter stor pris på og verdsetter høyt, og det vil være et viktig fundament for meldinga.

De frivillige organisasjonene med kirkelig tilhørighet har hittil vært i flertall. Men også andre ideelle organisasjoner, med Røde Kors i spissen, har deltatt vesentlig, bl.a. med sin visitortjeneste. I senere år har vi også fått kameratstøtteorganisasjonen WayBack og Foreningen for Fangers Pårørende, som spiller en umåtelig stor rolle. Disse er styrket, bl.a. med Kristelig Folkepartis hjelp under fjorårets budsjettforlik. Disse gjør en stor og viktig innsats i forbindelse med tilbakeføringsarbeidet.

Fra 2002 til 2006 bevilget Justisdepartementet mer enn 16 mill. kr til de frivilliges arbeid i forbindelse med kriminalomsorgen. I 2007 vil summen bli på vel 4,5 mill. kr. Dette sier noe om i hvilken grad vi oppvurderer de frivilliges innsats når det gjelder både nettverk og andre tiltak. Jeg tror vi har en vei igjen å gå. Samtidig sitter de frivillige med ideer og planer som går langt utover det vi har mulighet til å gi støtte til. Vårt samspill med dem vil tross dette ikke bli mindre i tida som kommer.

De aktuelle frivillige organisasjonene har forskjellig dekningsgrad med sitt tilbud. Det er en utfordring for oss. Noen er landsdekkende. Det betyr likevel ikke at de har tilbud alle steder hvor kriminalomsorgen har enheter. Det vil også være høyst variabelt hva de frivillige kan bidra med. Men det er ikke mindre viktig av den grunn.

Etter mitt syn er tilbud om nettverk det aller viktigste feltet de frivillige organisasjonene kan bidra på i tilbakeføringsarbeidet. Det er en kjent sak at det er i helgene og på ettermiddagen slaget står for nylig løslatte, enten de er rusmisbrukere eller ei. På disse tidspunktene er det offentlige lite tilgjengelig. Skal løslatelsesgarantiens hovedelementer med arbeid, bolig og skolegang fungere, trengs et lim i systemet. Dette limet kan og bør de frivillige organisasjonene være en del av. Dette dreier seg om alt fra idrettsaktiviteter til kino og andre kulturtiltak og hjemmeinvitasjoner, men også ulike mentorordninger og kontakt med familie, slik vi bl.a. har sett gjennom Foreningen for Fangers Pårørende.

I tillegg til nettverk er det flere av de frivillige organisasjonene som allerede tilbyr og ønsker å tilby bolig og arbeid i forbindelse med både prøveløslatelse og § 12- og § 16-soning, rusbehandling og hjemmesoning. Det er store variasjoner i kvaliteten på disse tilbudene, og de trenger i forskjellig grad økonomisk støtte. I noen tilfeller kjøper kriminalomsorgen plass hos frivilllige organisasjoner, på linje med at vi kjøper plass i offentlige behandlingsinstitusjoner. Vi vil vurdere hvilke av disse tilbudene som kan nyttes spesielt i tilbakeføringsgarantien. Også her kan frivillige organisasjoner supplere det offentlige med gode tilbud.

De frivillige organisasjonenes hovedstyrke er og blir at de er frivillige og basert på menneskelige og økonomiske bidrag fra medlemmene. De gir også eksempler på sosiale nettverk som er gode å ha når det står dårlig til. De kan komme til og kan bety noe der de offentlige lite kan gjøre. Slik sett vil de bety et vesentlig supplement til det vi i det offentlige kan bidra med.

Jeg vil til slutt si at vi også tror at frivilligheten har mye å tjene på å ha kontakt med bl.a. innsatte. Hassel fengsel er i så måte et godt eksempel, som interpellanten selv nevnte, på hvordan innsatte faktisk kan ta del i samfunnet utenfor fengselet, enten det er pensjonistforeninger som skal arrangere julefest – det skjer ved Hassel – eller det er innsatte ved Hassel som fungerer som dommere under fotballkamper for yngre gutter. Det er en ganske utrolig god illustrasjon på hva slags ressurs vi faktisk har i de innsatte, og på at det går begge veier.

André Oktay Dahl (H) [15:38:17]: Jeg takker for svaret. Jeg vil til spørsmålet om minstestraff, som vi behandlet i sted, si at representanten Aspaker redegjorde for vårt syn der. Jeg viser også til at det ble understreket at det er to tanker på samme tid i forslaget vårt, og at rehabilitering og minstestraff ikke nødvendigvis står i misforhold til hverandre.

I åpningsinnlegget mitt understreket jeg behovet for samordning. Vi ser allerede i dag at det er store utfordringer på det området når det gjelder innholdet i samfunnsstraffen og friomsorgen – det er en del kokker og en del søl, og man følger ikke opp den enkelte på en adekvat måte. I de kommunene jeg har vært i kontakt med, råder det stor grad av usikkerhet – om det ikke er så godt som ikke noe engasjement – om det at det skal innføres en tilbakeføringsgaranti, fordi man ikke er med i arbeidet, eller i det hele tatt vet at det er i gang. Det tror jeg blir en stor utfordring når vi skal få dette til. Vi har sett det på SLT, Samordning av lokale kriminalitetsforbyggende tiltak, og vi ser det på politiråd, at kommunene til dels er om ikke slappe, så i hvert fall veldig lite med. Dette er jo hele forutsetningen for at vi skal få til en reell tilbakeføring.

Da ber jeg om tilbakemelding på hvordan kontakten med kommunene må være for i det hele tatt å få til dette, ikke minst hvordan kommunene også skal inkludere de frivillige i det samarbeidet som må til. Hvor stor grad er det av etablerte samarbeidsstrukturer mellom departement, kommune og frivillige for å diskutere felles problemstillinger som ulike etater skal løse sammen?

Jeg stiller også spørsmål om hvilket tverrdepartementalt arbeid som er i gang, og som skjer for å samordne alle de etatene som må forutsettes å samarbeide for å få dette til. Jeg – og Høyre – frykter at hvis man ikke får til et reelt samarbeid, blir dette en papirtilbakeføringsgaranti som ikke fører til noe annet enn at man får nok et planverk som ikke følges opp av den enkelte kommune, den enkelte sosialkurator osv.

Statsråd Knut Storberget [15:40:35]: Når interpellanten spør om kontakten med kommunene og de frivillige organisasjonene, mener jeg faktisk at mye av det den forrige regjering gjorde, og det vi har videreført av det, er bra. Men man vil alltid si at det er behov for ytterligere kontakt. Det innspillet man gjorde om bl.a. bolig og bosetting av innsatte, hvor det var – og er – utstrakt kontakt med Kommunenes Sentralforbund, og hvor man har inngått generell avtale, er nettopp eksempel på at kommunene i mye større grad enn tidligere melder seg på i spørsmålet om rehabilitering. Men det er en utfordring for oss – ikke bare når det gjelder kommunene, men også når det gjelder andre deler av det offentlige på statlig hånd – å få til god nok koordinering. Mitt ønske og håp er jo at vi skal komme så langt vi kan i forbindelse med kriminalomsorgsmeldinga nettopp på dette feltet, hvor vi må flette flere sammen.

Når det gjelder kontakten med kommunene og kriminalomsorgen der hvor vi har virksomhet, dvs. der vi har etablert nye fengsler, og der vi har etablerte fengsler, må jeg gi stor honnør til vertskapskommunene. Det er ganske fantastisk å se hvordan man bidrar, også fylkeskommunene, særlig på området helse og utdanning. Vi har jo som kjent etablert undervisningstilbud i alle fengslene, og det forestås av lokale videregående skoler. Den kontakten har vært særlig god. Jeg mener også at det bidrar til at vi får en del av lokalsamfunnet og en del av normaliteten inn i fengselet, som faktisk er svært nyttig å ha når vi tenker rehabilitering. Vi har helt sikkert også på dette området en vei å gå. Stortingsmeldinga om kriminalomsorgen kommer nok til å dreie seg mye om nettopp denne kontakten.

I den prosessen vi har – som jeg var inne på – når det gjelder utarbeidelse av stortingsmeldinga, tror jeg vi skal lete lenge etter en mer åpen prosess enn den vi har hatt rundt denne. Man kan eventuelt gå inn på nettsidene til kriminalomsorgen og se – der står det en oversikt over hva slags prosess det er. Det er arbeidsgrupper, tenketårn, nettsider med muligheter for både frivillige, enkeltpersoner og organisasjoner til å være med og komme med innspill. De er invitert inn, slik at vi har et bredere grunnlag for å skrive stortingsmelding enn vi tradisjonelt har.

Ingrid Heggø (A) [15:43:30]: Det er flott at vi kan nytta litt av denne dagen til å diskutera nettopp tilbakeføringsgarantien. No vil tilbakeføringsgarantien som kjent òg vera omtalt i eit eige kapittel i kriminalomsorgsmeldinga som kjem.

Utgangspunktet for at vi sette oss ned for å laga ein tilbakeføringsgaranti, er faktisk at ein av to er tilbake i fengselet i løpet av fem år. Vi må bryta denne vonde sirkelen for gjengangarane i fengsla, og vi må fanga opp fyrstegongsforbrytarar, slik at dei ikkje får ei kriminell løpebane. Til det siste introduserer vi m.a. elektronisk soning og andre alternativ, som t.d. bruk av samfunnsstraff.

Tilbakeføringsgaranti betyr tilbake og integrert i samfunnet. Det gjeld som sagt dei som er til soning, men også dei som er på rusavvenning, eller som har psykiatriske problem.

Eg vil seie litt om prøveprosjektet som vi startar opp i Sogn, KrAmi. Årdal har alt i dag ei ansvarsgruppe som lagar individuelle planar for dei som er til soning eller behandling. Kommunane som er med på prosjektet, må velja ein ansvarleg person, ein mentor, som tidlegast mogleg kjem i kontakt med dei som er til soning eller behandling. Mentoren, det kan t.d. vera ein miljøterapeut, skal hjelpa dei innsette til å få jobb, bustad og eit nytt nettverk.

Desse tre knaggane går igjen. Den første er jobb. I Indre Sogn Asvo i Årdal har ein dei fleste gradene, frå jobbtrening til varig tilrettelagde arbeidsplassar.

Det neste punktet er bustad. Mange treng tilrettelagde bustader med personale. Det kan vera bufellesskap eller butrening, som f.eks. i Tangavegen i Årdal. At opningstidene er slik at ein kan møta vaksne også utanfor kontortida, er avgjerande for å kunna lykkast.

Den siste knaggen er nettverk og fritidsaktivitetar. Her kjem dei frivillige inn. Utan frivillige stansar heile prosjektet opp. Men f.eks. i Årdal, der det prosjektet som eg viser til, ligg, er det eit utal frivillige korps og mange tilbod – også lågterskeltilbod, som er eit godt eksempel.

Eg er heilt samd med representanten Dahl når han peikar på kor viktige dei frivillige er også her. Men eg vil påstå at det aller viktigaste arbeidet vert lagt ned i form av førebygging. Det finst knapt ei bygd rundt i landet utan mange lag og organisasjonar som jobbar med barn, unge og vaksne.

Innanfor kriminalomsorga har vi òg mange ideelle organisasjonar, f.eks. Raudekrossen, med si visitorteneste, og mange organisasjonar med kyrkjeleg tilhøyring. Orga-

nisasjonar som WayBack og Fangers Pårørende gjer òg ein flott innsats når det gjeld tilbakeføring.

Det er størst fare for tilbakefall den første kvelden i fridom, den neste bøygen kjem den første helga i fridom. På desse tidspunkta er det offentlege lite tilgjengeleg. Her spelar dei frivillige ei nøkkelrolle i framtidas tilbakeføringsgaranti.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [15:47:01]: Jeg vil gi honnør til interpellanten for å ta opp et særdeles viktig tema.

Som representant for det partiet som sannsynligvis er det desidert tøffeste når det gjelder straffeutmåling her i landet, synes jeg også dette er en viktig dimensjon å ta med seg, for det mest ømtålige punktet er antakeligvis den siste fasen av soningen, når man skal tilbake igjen, når man har forventninger, når man har ambisjoner og sikkert ønsker at man aldri skal komme tilbake igjen når man går ut døren fra fengselet.

Da er nøkkelen kvaliteten på det verktøyet vi har for å hjelpe folk ut og tilbake igjen. At de frivillige her er en nøkkel, er hevet over enhver tvil. Jeg tror man faktisk kan gå så langt som å si at de frivillige organisasjonene kanskje har en større grad av medmenneskelighet i sin tilnærming, nettopp med basis i at de gjør dette som et frivillig bidrag for å hjelpe andre. De som er ansatt, har lønn og en stillingsbeskrivelse av den jobben de skal gjøre, men for de frivillige er det en personlig drivkraft, en personlig ambisjon om å hjelpe andre som er det store. Det er en ganske stor forskjell. Jeg tror man kanskje er for lite flink til å gi honnør til dem som faktisk bruker fritiden sin til å stille opp selv, sammen med sin familie, for å være et hjelpeverktøy for andre – uten betaling, men rett og slett fordi man ønsker å være et medmenneske. I så måte tror jeg ikke vi kan gi dem nok honnør.

Skal man lykkes med å få folk tilbake til samfunnet igjen, handler det selvfølgelig om i hvor stor grad man bryr seg. Vi kan ha fine regelverk, vi kan ha fine forordninger, men det må være noen mennesker som tar tak, sammen med dem som skal ut, geleider dem tilbake til samfunnet og er der – som flere har vært inne på før – når den vanskelige tiden kommer. Hvis ikke har vi en kriminell evighetsmaskin. Og har vi det, rammer vi oss selv. Vi rammer dem som begår kriminaliteten, og vi rammer dem som er ofre for kriminaliteten, på en måte som vi alle har plikt til å sørge for at vi unngår. Hvis ikke vil det altså være sånn at vi kun driver ettervern.

Fremskrittspartiet beskyldes ofte for kun å være opptatt av straff. Det er min ærbødige påstand at det selvfølgelig er helt feil. Jeg er stolt av å ha gjort ting i samarbeid med den forrige regjeringen, bl.a. når det gjelder familievoldsprosjektet i Vestfold og den første bevilgningen som WayBack fikk. Det er klart at vi, som ønsker at straff skal være rimelig tøff for den verste kriminaliteten, også ser nytten i at kriminelle handlinger aller helst bør være et engangstilfelle. I så måte har vi oppnådd to ting. Vedkommende har fått straffen sin, og har lært av den og kommer tilbake til samfunnet igjen.

Jeg tror ikke at man kan undervurdere de frivillige. Utfordringen for de forskjellige ansvarlige statsråder og departementer er å få flettet alt dette sammen. Jeg tror det finnes mange flinke enkeltmennesker, mange gode organisasjoner, mange flotte offentlig ansatte, men utfordringen blir å få dette til å virke som et verktøy for den som trenger hjelp. Hvis ikke blir vi gode på enkeltdetaljer, men vi blir ikke gode på helheten. Det synes jeg vil være leit, og det vil redusere muligheten for å bistå dem som trenger hjelp, på en god og mest mulig korrekt måte.

Hans Olav Syversen (KrF) [15:50:43]: All honnør til André Oktay Dahl, som tar opp denne interpellasjonen. Den er så god at hvis ikke han hadde tatt den opp, burde undertegnede ha gjort det, for her har vi et område hvor jeg mener at både Høyre og Kristelig Folkeparti har lange tradisjoner for å ha et felles synspunkt på de frivilliges innsats i samfunnslivet – den sivile sektor.

Men jeg ble relativt oppmuntret av statsrådens tilsvar og det samarbeidet han vektlegger, med de frivillige innenfor kriminalomsorgen. Det er jo noe underlig i dette at mange innsatte opplever at oppholdet i fengsel er preget av struktur, det er preget av faste rutiner som det er mulig å forholde seg til for de fleste – ja, det føles kanskje litt trygt, rett og slett – men når man kommer ut, står man der ofte på bar bakke, strukturene mangler, og det er svært lett å komme tilbake til et miljø og en livsstil som dessverre ofte fører til en retur til fengselet.

Nå la statsråden stor vekt på at man har samarbeidet godt med de frivillige organisasjonene i det arbeidet som nå pågår med kriminalomsorgsmeldingen. Jeg håper virkelig at det også fører til at de frivillige får en sentral plass, ikke bare som tilskuddsmottakere etter en post i budsjettet, men også som reelle aktører, ikke minst i forbindelse med den tilbakeføringsgarantien som statsråden har tatt til orde for. Jeg har selv sett at justisministeren har vært fornøyd når han har vært på Fretex, og sett samarbeidet med Frelsesarmeen med hensyn til § 12-soning og også det arbeidet de gjør der for å skaffe arbeid og undervisning. Arbeid, undervisning og rusbehandling er vel nøkkelord i å få til en vellykket tilbakeføring.

Det jeg synes kanskje er den største utfordringen, er kommunenes håndtering av dem som skal tilbakeføres, og deres ansvar i så måte. Her har man gode eksempler, men man har dessverre også mange dårlige eksempler – som også interpellanten var inne på – på at kommuner rett og slett ikke tar ansvar overhodet, men nesten sitter og venter på at man skal få en ny dom og en ny soning, og så er problemet litt ute av verden. Jeg håper at akkurat det forholdet vektlegges i særlig grad i den kriminalomsorgsmeldingen vi får, og at de frivilliges innsats også i den situasjonen kan oppvurderes og brukes til beste for dem som skal fungere i samfunnet.

Odd Einar Dørum (V) [15:54:18]: Jeg vil også slutte meg til ros både til interpellanten og til statsråden.

Jeg vil knytte an til et innlegg jeg holdt tidligere i dag, hvor jeg kommenterte de lange linjer i kampen for å berge mennesker fra vold i nære relasjoner. Det å få til resultater på det området vi snakker om nå, er en seig og systematisk innsats, som krever veldig mye. At det kommer en stortingsmelding som belyser det, er bra.

Livet har lært meg at noe av det mest krevende i politikk er å forene politikkens makro- eller helhetsperspektiv med politikkens mikro- eller hverdagsperspektiv. Og livet har lært meg at det kreves rå styrke og nesten seig utholdenhet, bortenfor det meste, for å få det til. La meg illustrere det: Det er lenge siden det i dette landet ble inngått generelle avtaler – f.eks. med det som var Aetat, før det ble NAV – for at man skulle være helt sikker på at alle som kom ut av fengsel, skulle være sikre på å få jobb. Vi har i en rekke av våre store byer hatt avtaler f.eks. mellom sosialkontor, sosialtjeneste og fengsler for at de som kom ut, skulle sikres gode og rettferdige levekår og bolig. Det beste av alle eksemplene har selvfølgelig vært at skolen har vært inne i fengslene og gitt et reelt tilbud.

For å illustrere utfordringen: Samtidig med at statsråden med rette kan være stolt over at dette er et opplegg som er plassert, og fungerer, er vi i den situasjonen at vi – også jeg som medlem av utdanningskomiteen – nå sliter med å få klare og forpliktende svar om at skoletilbudet fortsatt skal eksistere i rusbehandlingsinstitusjoner hvor man skal ha det. Det ser ut til å etableres en systemklemme bortenfor det meste mellom spesialisthelsetjenesten, som nå er betegnelsen på rusomsorgen, og det kommunale. Vi er i den situasjonen at i den fagkomiteen jeg sitter i, sier vi klart at vi forutsetter at skoletilbudet sikres i rusbehandlingsinstitusjoner som har det. Men vi har ennå ikke fått et klart nok svar om at det er det som faktisk kommer til å skje.

Dette er ikke ment som noen annen form for kommentar enn å si det til statsråden, for det forteller hvor mye man må jobbe for å være sikker på at ting skal fungere. Jeg er overbevist om at både interpellanten og statsråd Storberget mener, akkurat som undertegnede og alle andre som har hatt ordet her, at vi skal prøve å få til dette samarbeidet.

For å gi noen eksempler for å belyse det som er sagt om det frivillige: Det er sagt gode ting både fra interpellanten og statsråden om WayBack, Foreningen for Fangers Pårørende og visitortjenesten, men la meg bruke BARM-senteret på Hamar, som drives av Kirkens Sosialtjeneste med et lite antall ansatte og en stor skare av kompetente frivillige. BARM står for bolig, arbeid og rehabilitering. BARM-senteret er nesten som et NAV. Det er et kontaktsystem mellom det offentlige, les fengsel, og alle andre deler av det offentlige – nå heter jo det NAV – der man skal møte statens apparat med kommunens apparat, og andre forhold, hvor nærmest kompetente mennesker kan bli en los for et medmenneske. Jeg forstår statsråd Storbergets kommentar om boligkonsulenter, som selvfølgelig er et praktisk grep i en slik sammenheng. Men det å få til disse praktiske grepene systematisk, nesten individ for individ, heter innenfor sosialomsorgen at man skal ha en individuell plan. Å få det til å fungere er nøkkelen til alt det vi snakker om.

Personlig tror jeg at dette handler veldig mye om hvordan ledelsen bidrar til at man får til dette samarbeidet. Det handler veldig mye om hvilken kompetanse de ansatte har. Det er ikke tvil om at i store deler av det kommunale apparatet vårt har vi nyutdannede sosialarbeidere som kanskje har en god teoretisk utdannelse, men som ikke har bred nok erfaring til å møte det som er tatt opp i denne interpellasjonen. Det å styrke kompetansen for dem som jobber med dette på det kommunale plan – la det være ett av temaene for at man skal få til denne garantien for at livet tilbake er ok – er helt avgjørende.

Og for å knytte det hele an: Hvis du er ruset og f.eks. ikke klarer deg på behandling, blir kriminell, kommer i fengsel og får et opplegg, er det avgjørende at du på veien ut av f.eks. en § 12-institusjon opplever at du får beholde de tilbudene du hadde i fengslet. Det må ikke bli slik at i fengslet får du noe som er veldig bra, mens du i rusbehandlingsapparatet ikke får det. Såpass krevende er dette. Og så må det være slik at når du kommer ut igjen, skal du som et ruset menneske som prøver å skikke deg vel, ikke møte vektere i Oslo sentrum som opptrer på en måte som statsråden og jeg hørte om på et møte på Restaurant Blå, arrangert av =Oslo, for halvannen uke siden, og som ikke er slik den skal være.

Alle disse tingene handler om hvordan man skal prøve å rette opp i noe som er galt, og jeg opplever at denne interpellasjonsdebatten vi har nå, gjelder at vi skal hjelpe hverandre til å legge flest mulig av disse poengene fram for åpen talerstol i Stortinget. Det er også meningen med mitt innlegg her i dag – å legge bidrag på bordet for at vi seigt og systematisk skal jobbe for at mennesker skal få en reell sjanse, og for at livets praktikere som kan dette, får en sjanse til å knytte de båndene som skal til for at folk føler at noen tar deg i hånden, ikke bare sender deg av gårde med en plastikkpose.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagens møte er straks over. Presidenten vil foreslå at Stortinget debatterer ferdig sak nr. 11 før me tek pause – og ser det som vedteke.

André Oktay Dahl (H) [15:59:53]: Jeg skal være veldig kort.

Jeg synes de to siste innleggene viser verdifellesskapet som foreligger mellom opposisjonspartiene på dette feltet, men samtidig registrerer jeg også statsrådens åpne tone. I forhold til departementet er det en del av de frivillige organisasjonene man snakker om, som ikke har følt den helt åpne tonen, men det kan statsråden gjøre noe med fremover i det arbeidet som gjøres med meldingen og med tilbakeføringsgarantien. Det er viktig å understreke at dette ikke bare kan vedtas, det krever arbeid hver dag.

Så en refleksjon til slutt: Det som er et paradoks, er at i verdens rikest land, hvor offentlige budsjetter øker hvert eneste år, sitter den ene eller andre lille millionen til noen av disse organisasjonene forferdelig langt inne. Det er et paradoks med tanke på hvor mye de får ut av de få kronene det er snakk om, som i realiteten er en lapping på de systemene i det offentlige som ikke fungerer, hvor man driver brannslokking. Man har enormt mange milliarder til offentlige etater og andre systemer som ikke fungerer, og man har altså noen få millioner til å sørge for å bøte på dette. Da er det et paradoks at man i enhver budsjettsammenheng, som f.eks. Dixi, som ble nevnt her i stad – det er ikke en frivillig organisasjon – er nødt til å slåss så til de grader for de små millionene, mens milliardene flyr i forhold til offentlige budsjetter og økt offentlig ansvar. Det er et paradoks som jeg regner med at resten av opposisjonen er enig i, og som jeg håper også statsråden tar inn over seg.

Statsråd Knut Storberget [16:01:37]: Jeg skal være veldig kort, og jeg vil si at de innspill som nå er kommet i forhold til tilbakeføringsgaranti og de frivilliges rolle, skal vi ta med oss.

Vi oppfatter det ikke slik i departementet, og har egentlig hørt veldig lite om det, at de frivillige organisasjonene ikke har god nok dialog med styringsmyndighetene. Men det skal vi ta på alvor, hvis det er slik at man mener at man vil ha mer kontakt. Det gjelder hele sektoren vår. Jeg har valgt å styrke kontakten på mange områder, bl.a. gjennom besøk, men også i kontaktflater i departementet. Men her har vi sikkert muligheter for å bli bedre, og vi tjener alle på å ha best mulig kontakt. Det er det ingen uenighet om behovet for, i hvert fall.

Det er også slik at Stortinget gjør viktige grep i dag for bl.a. å styrke frivilligheten, og det er å følge opp mye av det som Regjeringa sier i sin frivillighetsmelding, og det vi gjør i forhold til de organisasjonene som er aktive i redningstjenesten.

Jeg mener at representanten André Oktay Dahl har et poeng når han beskriver hvor problematisk det ved mange anledninger er å få løst ut offentlige ressurser til de frivillige organisasjonene, og at vi har en vei å gå der. Samtidig er det jo slik at et bredt flertall i Stortinget har vært enig om at man skal styrke frivilligheten også innen kriminalomsorgen, og faktisk har gjort det. Så når representanten Dørum trekker fram Kirkens Sosialtjeneste på Hamar, BARM-senteret, er jo det et prosjekt som har fått ganske betydelig økt støtte, med god grunn. Samtidig har vi noen utfordringer i forhold til dette, som jeg var inne på i mitt innlegg, men som jeg har lyst til å understreke. Vi er nødt til å ha tiltak som ikke bare er avhengig av at vi har frivillige. Noen steder har man ikke representasjon av forskjellige organisasjoner, og da må vi kunne ha alternativer, slik at vi ikke gjør oss totalt avhengige av bare det.

Noe som jeg også vil understreke når vi snakker om frivillighet, er at det er frivilligheten sjøl som må legge premissene for sin deltakelse, slik at ikke frivilligheten blir en slags prosjektoperatør inn i det offentlige. Hvis ikke mister frivilligheten noe av sin egenart og mye av sin effekt, faktisk. De som er inne og soner, høster stort av å delta i frivilligheten, nettopp fordi den har en struktur og en ramme som står på egne bein og i så måte ikke er avhengig av verken penger eller signaler fra det offentlige for å drive den ideen man har i frivilligheten – en balansegang, som ikke er i veien for at samarbeidet bør styrkes.

Presidenten: Da er sak nr. 11 ferdigbehandla, og Stortinget tek pause fram til kveldens møte startar, kl. 18.00.