Kenneth Svendsen (FrP) [13:24:28]: Det er noe som ikke stemmer når Norge med alle sine velferdsordninger ligger på verdenstoppen, og i OECD-sammenheng i det øverste sjiktet, når det gjelder personer som enten går sykmeldt eller får innvilget uføretrygd. Ifølge NOU 2007:4, Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre, er offentlige utgifter til ytelser ved sykefravær og uførhet rundt 4 pst. av BNP i Norge. Dette er mer enn to ganger gjennomsnittet i OECD-landene.

I Norge har vi en sykelønnsordning som er meget gunstig for personer som lider av en eller annen form for sykdom. Det er mulighet til å skrive egenmelding, det er ingen reduksjon i lønn av noe slag, og det er heller ingen karensdager, slik de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med, har. Det betyr at muligheten for å komme tidlig under behandling og dermed redusere risikoen for at sykdomsforløpet skal få utvikle seg til en uføregrad, skulle være langt mindre i Norge enn i sammenliknbare land.

Arbeidstakerne er også beskyttet gjennom arbeidsmiljøloven. Om ikke den norske arbeidsmiljøloven er verdens strengeste og mest omseggripende, så ligger den i hvert fall helt i toppsjiktet. Denne loven reduserer nesten alle sider i arbeidslivet og beskytter arbeidstakere mot nesten alt og alle. Jeg nevner bare regulering av arbeidstid og den gjennomgående reguleringen av overtid. Det betyr at selv om arbeidspresset for mange grupper kan være stort, vil det i de aller fleste andre land være langt større for tilsvarende gruppe mennesker.

Det burde derfor ikke være noe som skulle tale for at arbeidsforholdene er verre i Norge enn i andre land, snarere tvert imot. Det burde bety at det er langt større muligheter i Norge for å beholde arbeidstakere lenger i arbeid med mindre sykdom og mindre slitasjeskader enn i sammenliknbare land.

I tillegg har Norge et avansert arbeidstilsyn som følger opp arbeidsplassen, slik at arbeidsplassen skal være trygg og sikker slik at ulykker unngås, men også slik at en kan forebygge arbeidsrelaterte sykdommer. Arbeidstilsynet følger også opp etter en ulykke for å avklare hendelsesforløpet slik at slike ulykker i framtiden kan unngås. Dette gir Arbeidstilsynet stadig mer kunnskap, slik at de kan spre informasjon både til arbeidstakere og arbeidsgivere om hvordan ulykker og slitasjeskader blant arbeiderne kan unngås. Også på dette området ligger Norge langt fremme i OECD-sammenheng. Med et sterkt arbeidstilsyn som har både kunnskap og virkemidler, burde også det bane veien for færre ulykker og belastningsskader, noe som igjen burde gi færre sykmeldte og færre uføretrygdede i forhold til sammenliknbare land.

Norge ligger også langt framme når det gjelder HMS-arbeid – alle bedrifter skal ha en HMS-ansvarlig. Arbeidet med helse, miljø og sikkerhet skal gå som en rød tråd gjennom bedriftens arbeid. I tillegg har alle større bedrifter som en del av dette arbeidet en egen bedriftshelsetjeneste, som har spisskompetanse på helse, miljø og sikkerhet. Ikke mange land, om noe, ligger så langt framme i dette arbeidet som Norge. Likevel ser det ikke ut som dette har noen virkning i form av færre uføre eller sykmeldte, sammenliknet med i andre land.

Hvis en skulle komme i den ulykksalige situasjon å bli syk eller komme ut for en ulykke som fører til skade, er det utallige ordninger som skal være med på å få folk tilbake i arbeid. Det kan være omskolering til annen type arbeid, rehabilitering eller attføring tilbake til samme arbeidsplass som en hadde før skaden eller sykdommen. Ifølge NOU 2007:4 er det intet OECD-land som bruker så mye penger på rehabilitering og attføring som Norge. Vi har innført ordninger som skal legge forholdene til rette på arbeidsplassen, uten at dette skal koste arbeidsgiveren eller arbeidstakeren noe. Ja, jeg vet ikke om noe land som har så sjenerøse ordninger som Norge på dette området, ordninger som vi for så vidt alle er enige om.

I tillegg til det jeg har gjennomgått, har ansatte i Norge forholdsvis lange ferier, og en feriepengeordning som setter alle i stand til å ta ferie minst en gang i året.

Selv om vi har innført alle disse ordningene, bruker en masse penger på forebyggende arbeid gjennom bl.a. bedriftshelsetjenesten for at folk skal holde seg friske, og bruker en masse penger på rehabilitering for å få folk tilbake til arbeidsplassen, er andelen av sysselsatte som går over til sykepenger og uføretrygd blant de høyeste i OECD-landene. Dette er et dilemma, og jeg går ut fra at det også er det for statsråden.

Det er dette dilemmaet denne interpellasjonen dreier seg om. Virker ikke alle de ordningene vi har i Norge? Hva skal til for å få flere ut fra et passivt liv som ufør, hvis en er i stand til å arbeide i en eller annen grad?

Jeg er sikker på at mange som i dag er uføre, vil tilbake i arbeid. Det viser også tallene i St.prp. nr. 1 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som vi skal behandle torsdag. Der vises det til at det i 2006 var kontakt med 8 000 uføre med spørsmål om de ville tilbake til arbeidslivet. Av disse svarte ca. 5 000 personer at de ønsket seg tilbake til arbeidslivet. Bare 2 700 av disse kom tilbake på heltid eller deltid eller trappet opp sin arbeidsinnsats. Dette tyder på at altfor få av dem som ønsket seg ut i arbeidslivet, fikk tilbud om det.

Jeg tror at hvis vi skal nå lenger med dette, nytter det ikke bare å spørre en som har uførepensjon, om han ønsker å komme tilbake i arbeid. Jeg tror at det må stilles krav. Ett av kravene må være at en jevnlig får vurdert arbeidsevnen. Dette må gjelde alle som har uføretrygd, ikke bare dem med midlertidig uføretrygd.

Jeg er sikker på at det ved gjennomgang av alle som i dag er erklært uføre, vil vise seg at det er mange som ikke burde ha vært det, og mange som burde ha hatt en annen uføregrad. Gjennom jevnlig vurdering ville en kunne legge til grunn den forandringen som skjer i samfunnet, med nye tekniske løsninger, nye hjelpemidler, nye måter å arbeide på, nye yrker og kanskje framfor alt nye holdninger.

Mange av dem som jeg kjenner som har en eller annen funksjonshemning, er uføretrygdet – helt uten grunn. De er faktisk akkurat som deg og meg. De har bare en annen måte å komme seg fram på, og da må vi legge til rette på en langt bedre måte enn i dag for at de kan delta i arbeidslivet.

Ifølge arbeidskraftundersøkelsen, AKU, er sysselsettingen blant funksjonshemmede under 45 pst., mens den for den øvrige del av befolkningen er 83 pst. Det er for dårlig.

En stor gruppe av dem som har en eller annen form for funksjonshemning, ønsker seg inderlig ut i arbeid, og vi bør legge alle gode krefter til for å tilrettelegge slik at de når det som jeg tror flertallet i denne salen også har som mål, nemlig å komme seg ut i arbeid.

Jeg har hatt møte med flere bedriftseiere i Nordland, ja, faktisk vært på møte med Bedriftsforbundet i Nordland, hvor flere bedriftseiere var til stede. På slike møter unnlater jeg ikke å nevne hvilke ressurser næringslivet går glipp av ved ikke å ansette godt utdannede personer med funksjonshemning. På slike møter er det nedslående å få vite at bedriftseiere ikke kjenner til de gode ordningene som finnes for å legge til rette for personer som har en funksjonshemning og som mottar uføretrygd, men som ønsker seg ut i arbeid og burde få komme ut i arbeid. Derfor har Fremskrittspartiet både i årets budsjettbehandling og tidligere år tatt opp forslag om at organisasjonene skal få et langt større ansvar for å informere om slike ordninger. Jeg er sikker på at hvis FFO, Handikapforbundet og de andre særorganisasjonene fikk et særlig ansvar for å informere om de tiltakene som faktisk ligger der, ville de i egeninteresse nå langt flere enn departementet eller andre offentlige instanser med denne informasjonen.

Nå kan det kanskje høres ut som om alle som i dag mottar uføretrygd, skal tilbake i arbeid. Det er ikke tilfellet. Mange av dem som i dag er uføre, vil ikke komme tilbake til arbeidslivet og bør det heller ikke. Men vi skylder å gi dem som på en eller annen måte på et eller annet nivå kan delta i arbeidslivet, mulighet til å delta på den sosiale arena som arbeidsplassen er. Vi skylder også dem som ikke kan komme tilbake til arbeidslivet, en trygd som det går an å leve av. Én måte å gjøre det på, er å få alle som er i stand til å arbeide, ut av uførhet. Da vil det bli rom for å øke nivået på pensjonen.

Jeg ser spent fram til statsrådens svar på hvordan vi skal klare å nå det målet som jeg tror kanskje alle er enige om, men der det spriker litt når det gjelder løsningen, nemlig å få flere uføre tilbake til arbeid.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:33:56]: Interpellasjonen berører på mange måter noen av de mest sentrale utfordringene vi står overfor, ikke bare i velferdspolitikken, men også i arbeidsmarkedspolitikken, fordi vi jo går veldig klart i retning av en situasjon der mangel på arbeidskraft er den største utfordringen som norsk arbeidsmarked står overfor. På mange måter kan vi si at vi allerede er i den situasjonen, fordi det i dag er langt flere ledige stillinger i norsk arbeidsmarked enn det er antall ledige.

Stadig flere bedrifter sier at det som først og fremst hemmer deres mulighet til utvikling, er mangel på arbeidskraft, samtidig som det faktisk er slik at når norsk næringsliv ikke greier å utvikle seg som følge av mangel på arbeidskraft, er det hemmende for landets utvikling. Vi lever av det arbeidet som utføres hver dag, og det er ikke bra for de individene som ikke kan livnære seg av eget arbeid når de ønsker det. Den situasjonen som beskrives i interpellasjonen, er kjerneproblemstillingen i utviklingen av det norske samfunnet i tiår som kommer. Derfor preger denne type problemstillinger så til de grader både Regjeringens politikk og engasjementet i Stortinget.

Det gjøres svært mye på mange områder. La meg bare kort ta noe av det viktigste. For det første mener jeg at avtalen om inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, er svært viktig. Det kan alltid diskuteres om IA-avtalen har gitt oss de resultatene som vi har ønsket oss, og som vi har hatt grunn til å forvente. Det er helt åpenbart i forhold til en del av målformuleringene at vi ikke har nådd målene. Men allikevel mener jeg at avtalen om et inkluderende arbeidsliv er positiv, fordi den nettopp forholder seg til det faktum at den viktigste arenaen er arbeidsplassen, og at de viktigste aktørene er partene i arbeidslivet. Det er møtet på arbeidsplassen, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, som er den viktigste arenaen for å møte de utfordringene som utstøting av arbeidslivet medfører. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Altså: Den turbulens som vi hadde om IA-avtalen og sykelønnsordningen i fjor høst, har tross alt ført til nytt liv i IA-arbeidet. Vi ser det ved at sykefraværet har utviklet seg veldig positivt i 2007, men ikke minst har vi sett det gjennom at det har blitt politisk aksept for en ny måte å tenke på når det gjelder arbeidet med å få ned sykefraværet. Punkt én er altså samarbeid i arbeidslivet.

Da er vi over på det som jeg mener er punkt to, som handler om å komme mye tidligere i inngripen med personer som er sykmeldt. I altfor mange år har tradisjonen i Norge vært at når folk har blitt sykmeldt, skulle de få være i fred. Ingen skulle ringe og spørre, ingen skulle ta kontakt, og først når man hadde vært sykmeldt i ett år, startet det offentlige aktiviteten overfor den sykmeldte. Det all erfaring viser oss, er at når folk har vært sykmeldt i ett år, er sjansen for å komme tilbake i jobb veldig liten.

Det som skjedde i Sykefraværsutvalget, som ble ledet av statsministeren i fjor høst, har vært veldig viktig – i den forstand at vi har fått et veldig oppstrammet system når det gjelder tidlig aktivitet i forhold til den sykmeldte, i form av krav om oppfølgingsavtaler, i form av krav om dialogmøte og ikke minst i form av krav om at hvis man er utenfor aktivitet i seks måneder, skal NAV ta initiativ til et møte med arbeidsgiver, arbeidstaker og behandlende lege på NAV-kontoret der man allerede etter seks måneders sykefravær begynner å snakke om hvorvidt det er attføring utenfor egen bedrift som er nødvendig for å komme tilbake. Det er et kjempestort og viktig grep, som jeg har veldig stor tro på, nemlig at vi kommer mye tidligere i inngripen med den sykmeldte.

Dette følges nå opp ved at vi som følge av den samme prosessen har fått til vesentlig forbedrede ordninger knyttet til helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte, der hensikten er å bringe personer som mottar sykepenger, raskere tilbake i arbeidslivet, og dermed få redusert sykefravær og tilgang til uføreordninger. Innenfor denne ordningen tilbyr de regionale helseforetakene og Arbeids- og velferdsetaten tjenester over et bredt spekter. Det er pr. 22. november henvist om lag 5 245 sykmeldte arbeidstakere til behandling ved norske sykehus, og det er en økning på 1 245 pasienter siden utgangen av oktober. Vi ser nå at ordningen, etter å ha vært i en klar innkjøringsfase, er i sterk vekst. Det viser at ordningen begynner å falle på plass. I tillegg kommer nye tjenester innen avklaring, arbeidsrett og rehabilitering og oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten, som er under etablering. Så tidligere intervensjon overfor den sykmeldte vil jeg si er et hovedgrep to.

Hovedgrep tre som vi jobber etter, er hele omorganiseringen av velferdsforvaltningen og et nytt innhold i velferdsforvaltningen. Hele NAV-reformen handler om at vi ikke kan møte disse menneskene stykkevis og delt, der vi sender folk fra kontor til kontor og bruker mye tid og krefter på å argumentere for at man er på feil kontor. Nå ruller vi ut NAV-kontorer i et betydelig omfang, noe som gjør at vi ved utgangen av året har vel 110 NAV-kontorer på plass, og ved utgangen av neste år nærmer vi oss 300. Hele tenkningen bak er at vi skal ha ett kontor der ansvaret er. Det er fortsatt mye å jobbe med og diskutere, men ikke hvorvidt man er på riktig kontor eller ikke. Man er garantert på riktig kontor når man går til NAV-kontoret!

Hele grepet med NAV-reformen handler jo om at vi ikke kan være fornøyd med hvordan velferdsforvaltningen har løst utfordringene knyttet til utstøting av arbeidslivet, all den tid vi i løpet av de 20 siste årene har fått fordoblet antall uføretrygdede. Fra 1985 til 2005 er antall uføretrygdede fordoblet! Da kan vi ikke lene oss tilbake og si at vi er fornøyd med den måten velferdsforvaltningen har håndtert denne utfordringen på. Og det har vi ikke gjort heller! Vi har vedtatt tidenes omorganisering av velferdsforvaltningen, og så fyller vi på med innhold i NAV-kontorene i tråd med det som Stortinget har sagt seg enig i gjennom behandlingen av St.meld. nr. 9 for 2006-2007, Arbeid, velferd og inkludering: kvalifiseringsprogram, ny tidsbegrenset inntektssikring til erstatning for rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, oppfølging og bistand fra etaten som skal bygge på en vurdering av den enkeltes arbeidsevne, situasjon og behov, med aktiv medvirkning fra den enkelte bruker, forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd i fem fylker som er i gang i år – og som vi foreslår å gjøre landsomfattende fra 2008 – og de nye avklarings- og oppfølgingstiltakene som skal utvide og supplere dagens ordninger, altså innholdspakken i NAV-reformen.

Så hovedgrep tre er omorganisering, nytt innhold i velferdsetaten.

Når vi har gjennomført disse tiltakene – og det er jo ikke en fullstendig liste jeg nå har greid å legge fram, men det er i hvert fall et fokus som jeg mener er det aller viktigste – føler jeg meg overbevist om at vi skal greie å snu en negativ trend.

Men vi skal være klar over at vi har en aldrende befolkning. Vi vet at statistisk sett er tendensen til å bli uføretrygdet økende med alder, og vi får nå noen store kull som når 60-årsalderen. Det er veldig viktig at vi nå ikke kommer i en situasjon der dette fører til en automatisk vekst i antall uføretrygdede.

Kenneth Svendsen (FrP) [13:44:16]: Det siste som statsråden sa, at vi har en aldrende befolkning, er vel et faktum som ikke er til å bestride.

Men det er også et faktum at en aldrende befolkning er noe man har over hele Europa – det er ikke noe som bare gjelder Norge. Det er fremdeles slik at man har dobbelt så mange uføretrygdede i Norge som i andre land, som har mye dårligere ordninger. Det er, som statsråden var inne på, en veldig mangel på arbeidskraft ute i samfunnet i dag, så det er et stort dilemma at man ikke får flere tilbake i arbeid.

Fremskrittspartiet er enig i IA-avtalen. Det er fornuftig at man starter med å følge opp arbeidstakere som er sykmeldt, på et langt tidligere tidspunkt, slik at man kan lede dem tilbake til arbeid hvis de går mot utføretrygd. NAV-reformen er jo også et viktig arbeidsredskap for å komme i mål. Det tar tid å løse disse problemene, og det er mange som ønsker seg tilbake til arbeidslivet.

Vi ser i dagens Aftenposten at handikappede får dårligere kår. Det står der:

«Vi trenger jobb, ikke flere fagre løfter og honnørord. Det vi ser, er økende avstand mellom politiske ambisjoner og realitetene, sier generalsekretær Lars Ødegård i Norges Handikapforbund.»

Det er lagt fram en rapport som viser at arbeidet med å få handikappede tilbake til arbeidslivet går veldig dårlig. Mellom 40 000 og 50 000 av de 271 000 funksjonshemmede vil gjerne jobbe, viser arbeidskraftsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Hittil har fokus vært på kvalifisering av den enkelte arbeidssøker, mens rapporten viser at det er arbeidsgiversiden som må kvalifiseres gjennom informasjon og kunnskap. Regelverket må forenkles. Det er særlig viktig å få små og mellomstore bedrifter som ikke har en stor administrasjon, til å forstå og håndtere papirarbeid. Det er derfor utforståelig, synes jeg, at statsråden ikke legger større vekt på å dra med de frivillige organisasjonene, som kan gjøre en innsats her. La dem på vegne av staten informere og kvalifisere arbeidsgivere rundt om i dette landet.

Som jeg sa i min innledning: Jeg har vært på en del møter med forskjellige bedrifter og med Bedriftsforbundet i Nordland, der ikke én av de bedriftseierne som sitter i salen når jeg forteller om de ordningene som staten har for å legge til rette for å få flere handikappede tilbake til arbeid – gi dem muligheten til arbeid – vet om at disse ordningene fungerer. Det viser jo at vi ikke har nådd i mål med den informasjonen som vi skal i mål med. Da får ikke disse arbeid. Det håper jeg statsråden tar med seg og gjør noe med.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:47:33]:Ja, jeg tar med meg det og hører hva representanten Svendsen sier. Samtidig vil jeg også si til landets arbeidsgivere, og det er både privat og offentlig sektor, at tiden nå er preget av mangel på arbeidskraft, og tiden kommer til å bli preget av mangel på arbeidskraft. Det er ikke en spesielt konjunkturavhengig prognose. Nettopp fordi befolkningsutviklingen er som den er, vil Norge mangle arbeidskraft selv i konjunkturnedgang. Derfor er det slik at de virksomhetene, enten de er offentlige eller private, som evner å legge en slagplan for å rekruttere bredt, er de som vil lykkes i framtiden. Vi fra myndighetenes side skal stille opp med virkemidler for å koble de ledige hendene med arbeidsgivere som får øynene opp for rekrutteringsutfordringene.

Jeg kommer rett til Stortinget fra et bedriftsbesøk hos Stormberg, som har en stor butikk her i Oslo, men som har selve hovedanlegget sitt i Kristiansand. Det er en bedrift som har en målsetting om at 25 pst. av alle ansatte skal rekrutteres fra såkalt marginale grupper i arbeidslivet: rusmisbrukere, folk med psykiske lidelser, folk som kommer rett ut fra fengsel, osv. – 25 pst. av arbeidsstokken. Jeg hadde en svært interessant samtale med lederen for Stormberg, som sier at jo, det ligger et sosialt engasjement bak, men det ligger først og fremst en god forretningsmessig tenkning bak. For gjennom å rekruttere fra disse gruppene får Stormberg tilgang på arbeidskraft som ingen andre ser. Og de får svært lojale medarbeidere, som har et svært lavt sykefravær, og som er dedikert i forhold til arbeidsplassen sin. Jeg har såpass tillit til norsk næringsliv at jeg tror at stadig flere nå vil få øynene opp for det faktum at det er i disse gruppene potensialet ligger – alle andre er i jobb. Så trenger man flere, må man søke i de gruppene som ikke er i jobb, og det er altså funksjonshemmede, innvandrerbefolkningen, og det er folk som har en historie knyttet til rus, psykiatri, fengselsopphold, osv.

Jeg er optimist, men det betyr jo ikke at vi bare skal stå og følge utviklingen. Som sagt: Jeg tar med meg det representanten Svendsen sier om at vi må trykke på med informasjon.

Lise Christoffersen (A) [13:50:49]:Interpellanten tar opp et viktig spørsmål, og har fått et fyllestgjørende svar på sine spørsmål fra statsråden: inkluderende arbeidslivsavtale, tidlig inngripen, NAV-reformen, med sine endringer i stønadssystem og tiltakssammensetning, og det nye fokuset i NAV med vekt på mestring istedenfor sykdom. Så kunne vi også ha tatt med arbeidet som nå pågår med en ny antidiskrimineringslov og en lov om universell utforming, som altså er under arbeid.

Så nevnte interpellanten i sitt første innlegg, eller kanskje det var i det andre, at vi spriker når det gjelder løsninger. Ja, det gjør vi. Men det interpellanten ikke nevnte, var at Fremskrittspartiet lanserte sitt eget svar i forbindelse med finansdebatten i forrige uke, dessverre ikke en endring til det bedre. Der foreslo altså Fremskrittspartiet å innføre en helt ny type uførepensjon i Norge, en uførepensjon utelukkende basert på medisinske kriterier. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det vil medføre en kraftig innstramming i retten til uførepensjon.

Vi har alltid hatt en ervervsmessig uførepensjon i Norge. Ved at evnen til arbeid er nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, har du altså krav på uførepensjon. Det er ikke slik i seg selv at du får penger fordi du er syk, men du får kompensasjon for tapt arbeids- eller ervervsevne. Uførepensjon er altså en ytelse for personer som ikke kan arbeide på grunn av varig helsesvikt. Det sier seg selv at evnen til å skaffe seg utkomme av eget arbeid varierer med det utgangspunktet du har. Der noen kan fortsette å arbeide til tross for en diagnose, vil andre få store problemer. Særlig vil det gjelde dem med tungt fysisk arbeid og med lav utdanning. Og vi vet at uføre og funksjonshemmede har en lavere utdanning enn befolkningen for øvrig. Vi vet at mulighetene for alternativt arbeid er mindre for en del grupper. Mulighetene for å komme i mål med et omskoleringsløp er mindre dersom du har lite å bygge på fra før. Mulighetene vil også variere med alder.

Mange av dem som vil rammes av Fremskrittspartiets forslag, vil være eldre arbeidstakere, kvinner med tungt fysisk arbeid, f.eks. i omsorgs- eller renholdsbransjen. Dessuten fremmet også Fremskrittspartiet i forrige uke et forslag om krav om at alle uførepensjonister skal delta i tiltak, arbeidstrening eller opplæring. Jeg synes også det er en form for mistenkeliggjøring av uførepensjonistgruppen som sådan, at det er noen her som har fått uførepensjon på feil premisser. Det ligger liksom og vibrerer mellom linjene her.

Vi er alle bekymret for veksten i antall uføre, men svaret er neppe å stramme inn uføreordningen, slik Fremskrittspartiet går inn for. Vi vet også at årsakene til veksten i uførepensjoneringen er mange. Forskerne peker f.eks. på rent demografiske endringer, som forklarer bl.a. halvparten av veksten i uførepensjoneringen hos menn. De forklarer det med at det er blitt vanskeligere for personer med helsesvikt å leve opp til arbeidslivets krav, altså utstøting. Nye diagnoser kommer til å anerkjennes, f.eks. de såkalt diffuse muskel- og skjelettplagene. Og så vet vi på den annen side at andelen sysselsatte med nedsatt funksjonsevne er svært lav sammenlignet med resten av befolkningen, og at mange som vil, ikke slipper til. Vi snakker om alt fra ren diskriminering til diffuse, ureflekterte holdninger om manglende produktivitet hos en gruppe mennesker, og videre til manglende kjennskap til regler og støtteordninger fra arbeidsgiverhold og kanskje også fra arbeidstakerhold.

Det er altså mulig å dele inn svarene på den utfordringen i ulike typer svar. Du kan påvirke individet ved å motivere, ved å bygge opp kompetanse og ved å tilføre hjelpemidler. Du kan jobbe for å fjerne samfunnsskapte barrierer. Du kan gå inn på frivillige avtaler. Og så har du den fjerde muligheten, som er å stramme inn på folks rettigheter.

Jeg synes konklusjonen er åpenbar. Statsrådens linje, slik som den framgår av hans svar, er den rette: bruke positive virkemidler, slik at arbeidsgivere ser seg tjent med å ansette personer med funksjonsnedsettelse eller helsesvikt. Og det må bli lettere å kombinere arbeid og trygd.

Jeg har altså veldig liten tro på Fremskrittspartiets pisk i form av innstramminger i folks rettigheter i trygdesystemet.

Bjørn Sturla Hovden (FrP) [13:55:36]: I dagens situasjon er det viktig at vi tar vare på de arbeidstakerne som er i arbeid. Det er ikke uopprettelige fysiske begrensninger som gir oss høye uføretall. Stressende arbeidssituasjoner, dårlige varslingsrutiner og en teknologi- og samfunnsutvikling som gjør at mange føler seg utgått på dato, er ofte en bakenforliggende årsak til at mange rimelig friske mennesker velger å legge inn årene.

Dette stiller store krav til dagens ledere. Jeg tror at nøkkelen til arbeidsglede og lengre innsats i arbeidslivet ligger i lederutvikling. Jeg har opplevd at sykefraværet i en barnehage ble halvert da man fikk ny leder i barnehagen. Det ble ikke foretatt investeringer eller store rutineendringer. Reduksjonen i sykefraværet kom av noen enkle holdningsendringer og noen enkle tiltak.

Man opprettet kommunikasjon. Den nye lederen snakket om de positive tingene på arbeidsplassen, om alt som han hadde å glede seg over. Lederen bygget sammen med de ansatte et godt inkluderende miljø som alle følte tilhørighet til. Man laget påkledningsbenker og foretok andre tiltak som reduserte hverdagsproblemer og belastninger. Dette gjorde man i samarbeid med og etter råd fra de ansatte. Med andre ord: Man lyttet til de ansatte og tok dem på alvor.

Stort sykefravær er faktisk et målbart sykdomstegn for en arbeidsplass. Det er svært ofte sammenheng mellom sykefravær og uføretrygd, så det er viktig å analysere årsakene til fravær og se på mulighetene for forebyggende tiltak.

Det er tankevekkende at vi, med dagens hjelpemidler og arbeidsbesparende tiltak, med streng kontroll av arbeidsmiljø og detaljerte beskyttende regelverk, likevel opplever utbrente og utslitte arbeidstakere allerede i 40-årene. Folk blir faktisk tidligere utslitt nå enn før hjelpemidlene og de beskyttende regelverkene ble innført. Dette er et livsstilsproblem som vi må ta på alvor.

God ledelse inspirerer og gir arbeidsglede. Problemer som oppstår, skal fanges opp og løses umiddelbart. Man må foreta arbeidstilpasninger, stimulere og gi de ansatte nye utfordringer som de har forutsetninger for å mestre. Da kan man gi dem ros og anerkjennelse og styrke deres selvbilde. Man må informere og gi opplæring slik at arbeidstakerne føler seg kompetente og trygge på sine arbeidsoppgaver og sin egen arbeidssituasjon.

De fleste har hørt om Lotte sykehjem i Danmark. Der gikk sykefraværet ned i nesten null etter en spennende omlegging av drifts- og organisasjonsform.

Mitt råd er at man fokuserer på lederutvikling og konkretiserer de grunnleggende holdningene som god ledelse skal ha som fundament. I tillegg må man i den grad det er mulig, påvirke livsstilsutviklingen i samfunnet vårt. Vårt velferdssamfunn passiviserer oss og gir oss utfordringer som vi må finne løsninger på.

Martin Engeset (H) [13:59:33]: Antallet mennesker i arbeidsfør alder som i Norge i dag lever helt eller delvis av kontantoverføringer fra det offentlige, er urovekkende høyt. Det er det mest sentrale i debatten innen velferdspolitikken nå og i tiden fremover.

Det er særlig to årsaker til at folk havner utenfor arbeidslivet og ender opp med uføretrygd. Den ene er et høyt sykefravær. Sykefraværet i Norge er dobbelt så høyt som gjennomsnittet i EU. En som er sykmeldt i åtte til tolv uker, har bare 50 pst. sjanse for å komme tilbake i arbeid. En som er sykmeldt i et helt år, har under 20 pst. sannsynlighet for å komme tilbake i jobb. Dette er ikke bare urovekkende, det er en grell illustrasjon på at vår norske velferdsmodell ikke fungerer etter hensikten og i virkelighetens verden faktisk bidrar til å støte mennesker varig ut av arbeidslivet.

Det som syke mennesker trenger mer enn noe annet for å komme tilbake i arbeid, er behandling. Vi må sørge for rask oppfølging av dem som blir sykmeldt. Vi må sørge for tilgjengelige helsetjenester og for at syke ikke skal være nødt til å vente i månedsvis før behandlingen begynner. Vi må sørge for at det etter kort tid, kanskje tre måneder, foretas en vurdering av om det i det hele tatt er sannsynlig at den sykmeldte vil komme tilbake til arbeidet, og at det så tidlige settes inn tiltak for attføring og rehabilitering, dersom en kommer frem til at slik tilbakeføring ikke er sannsynlig. Høyre har fremmet flere forslag i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 som jeg håper statsråden vil se nærmere på.

Den andre innfallsporten til uføretilværelsen er mangel på kompetanse. Alle undersøkelser viser at de som først blir langtidssykmeldte eller langtidsarbeidsledige, ofte er mennesker med svak basiskompetanse. Nettopp derfor er en styrking av kunnskapen i skolen også en investering i fremtidens velferd. En bedre skole, med skikkelig tilrettelagt undervisning som sørger for at ingen faller fra, vil bety at færre støtes ut av arbeidslivet og blir uføretrygdet.

Like fullt må vi erkjenne at det også er andre forhold som spiller inn. For Høyre er det viktig å slå fast at det alltid skal lønne seg å jobbe. I dagens Aftenposten blir arbeids- og velferdsdirektør Tor Saglie stilt følgende spørsmål:

«Er gode økonomiske ordninger årsaken til at antallet med nedsatt arbeidsevne holder seg høyt?»

Han svarer bl.a.:

«For noen grupper kan de økonomiske motivene virke i retning av å passivisere dem. For ufaglærte i lavlønnsyrker vil den økonomiske gevinsten ved lønnsarbeid være lavere enn for andre grupper.»

Her tror jeg at Saglie er det jeg vil kalle i nærheten av et poeng – dette er et såkalt understatement. Mange vil faktisk tape økonomisk på å gå fra trygd til arbeid. Dersom en har en i utgangspunktet brukbar ytelse, kanskje med noe bostøtte og/eller forsørgertillegg, og på toppen av det kan tjene 1 G uten avkortning, skal en faktisk opp i en relativt betydelig årslønn for at det skal lønne seg å jobbe. Da har vi et akutt behov for å gjøre noe med skattepolitikken, slik at det blir lavere skatt for grupper med lav og middels inntekt, og vi er nødt til å ha en kritisk gjennomgang av ulike velferdsordningers innretning.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg anklager trygdede for å spekulere i hva som er mest lønnsomt. Dette er mest et spørsmål om trygghet. Når en trygdet vil ut i arbeid – og vi vet det er mange som nettopp vil det – er det viktig at sikkerheten ikke forsvinner. Mange er engstelige for hva som skjer dersom han/hun ikke lykkes i arbeidslivet. Alle som går fra trygd til arbeid, bør i en periode ha trygdeytelsen å falle tilbake på dersom de ikke makter å stå i den nye jobben.

Statistikk fra NAV viser at andelen sykmeldte og uføretrygdede er høyest i områder av landet med liten etterspørsel etter arbeidskraft, og gjerne i kommuner og områder som har hatt en ensidig næringsstruktur, ofte med én stor og dominerende industribedrift. I min egen kommune, Sarpsborg, viser tallene at det var dobbelt så mange uføretrygdede som stemte på Høyre ved siste valg – over 15 pst. av befolkningen i arbeidsfør alder, altså gruppen 18–67 år, ca. 5 000 mennesker. Det må nok derfor kunne slås fast at en del av våre velferdsordninger skjuler en reell arbeidsledighet.

Jeg ser frem til at Regjeringen kommer til Stortinget med den veldig viktige saken om hvordan uføretrygden i årene fremover skal reformeres. Det blir en veldig viktig og spennende sak, som jeg håper kan invitere til en reflektert debatt om et utrolig komplekst og vanskelig spørsmål, og som vil bety veldig mye for velferdssamfunnets utvikling i årene fremover.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [14:04:54]: I interpellasjonsteksten tar representanten Kenneth Svendsen opp det tilsynelatende paradokset at et land med verdens beste velferdsordninger i både samfunnsliv og arbeidsliv likevel har så høy andel personer i yrkesaktiv alder som mottar uførepensjon. Det er også et tilsynelatende paradoks at på tross av aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en rekke tiltak for å få uføre tilbake til arbeidslivet er det slik at relativt få vender tilbake fra selv en midlertidig eller tidsbegrenset uførestønad til arbeidslivet.

Uførepensjonsutvalget blir referert til i interpellasjonen. I denne sal vil vi nok være mest opptatt av de konkrete forslagene til utvalget, og da særlig de forslagene som vil bli gjentatt av Regjeringen. Men utvalget har også levert en analyse av årsakene til den såkalte uføretilgangen. Denne analysen er det relevant å vurdere, for tiltakene for å begrense uføretilgangen bør nødvendigvis rettes mot årsakene til at folk faktisk går fra arbeidsliv til uførestønad.

Medisinske årsaker er den viktigste grunnen til at uførestønad gis. Men Uførepensjonsutvalget peker på at dette neppe kan forklare endringen i, eller veksten i, antall søknader. Folks alminnelige helsetilstand er bedre enn noensinne. Endringer i arbeidsmiljøet kan heller ikke forklare det – vi har, som interpellanten nevner, et strengt arbeidsmiljølovverk, som har bidratt til at sikkerheten på norske arbeidsplasser er blitt bedre, ikke verre.

Men utvalget peker på at en betydelig del av veksten kan forklares med at arbeidsstyrken er blitt eldre. Det er i seg selv ikke noen automatisk grunn til økt omfang av uførhet i medisinsk forstand, men utvalget mer enn antyder at uførehyppigheten egentlig er en indikator på at ren og skjær aldersdiskriminering har et betydelig omfang i næringslivet. I tillegg peker utvalget på at mindre stabile familieforhold og kulturelle forhold, som mindre lojalitet overfor storsamfunnet, også kan forklare noe av veksten. Utvalget viser også til at økonomiske faktorer som pensjonsytelse kan ha en innvirkning.

Vi vil få rikelig anledning til å diskutere utformingen av det framtidige uførepensjonssystemet senere. Jeg skal ikke foregripe diskusjonen her. Også på dette feltet er det viktig å bevare hovedtanken med pensjonsreformen, at arbeid skal lønne seg. Men samtidig vil vi alle, i hvert fall Kristelig Folkeparti, protestere på et samfunn der personer som faktisk er uføre, skal bli en økonomisk underklasse. Enkeltmenneskets verdighet skal gjenspeiles i velferdsordningene også i framtiden.

Men jeg synes det er interessant at utvalget så klart peker på verdier – på menneskesyn og samfunnssyn – i arbeidsliv og i samfunnsliv som så viktige forklaringsfaktorer. Derfor vil jeg advare mot en ensidig vektlegging av økonomiske forklaringsfaktorer og en ensidig vektlegging av såkalte rasjonelle økonomiske tiltak innenfor pensjonssystemet for å snu utviklingen. Det er kampen mot den skjulte aldersdiskrimineringen, mot presset til uførepensjonering av de eldste arbeidstakerne som virkemiddel i nedbemanningsprosesser, som må fortsette, og forsterkes. Både uførepensjonsordningen og AFP-ordningen er viktige velferdsgoder. Men vi må være observante på at slike ordninger kan danne eller forsterke diskriminerende holdninger til eldre arbeidstakere i arbeidslivet generelt.

Når vi i nær framtid skal behandle den framtidige utformingen av disse to ordningene, må sammenhengen mellom utforming og holdningsdannelse i arbeidslivet få en mer framskutt plass enn den har fått til nå. Jeg ser fram til å fortsette med å konkretisere innholdet i dette ytterligere når disse to store sakene kommer til Stortinget.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [14:09:33]:Representanten Svendsen reiser et viktig tema som vi skal diskutere mange ganger framover i denne salen. Men det er viktig at vi øyensynlig er enige om en hovedlinje, at arbeidslinjen skal gjelde i velferdspolitikken. Det må gis anledning til å komme i arbeid. Å bruke sin arbeidsevne, på heltid eller deltid, er et gode for den enkelte og et mål for den velferdspolitikken som vi skal levere som politikere. Så er jeg mer i tvil om vi er enige om hvilke virkemidler som skal til, for å hjelpe den enkelte og for å nå de politiske mål vi har satt. Jeg synes nok representanten Svendsen gjør målet om flere i arbeid til et ansvar for den enkelte i større grad enn jeg er redd det er grunnlag for.

I likhet med representanten Svendsen leste jeg også Aftenposten i dag, som har en instruktiv artikkel om funksjonshemmedes situasjon. En undersøkelse som Statistisk sentralbyrå har gjennomført, viser, slik det ble nevnt, at det er 50 000 av 271 000 funksjonshemmede som ønsket seg ut i arbeid. Jeg leste også hva som ble sagt av direktøren for Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne: Vi må ikke bare kvalifisere arbeidssøkeren, men også arbeidsgiversiden må kvalifiseres.

Statsråden viste til IA-avtalen og den positive utvikling som vi nå ser som følge av den avtalen som vi inngikk i fjor. Men så vet vi alle at IA-avtalens mål om flere funksjonshemmede i arbeid, som er et av de tre hovedmålene, på ingen måte kan sies å være etterlevd og oppfylt gjennom det arbeidet som skjer. Jeg tror vi må sette et søkelys på arbeidslivets evne til å leve opp til de mål det selv har vært med på å nedfelle i forpliktende avtaler mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og myndighetene. Det må skje noe på den siden også fra arbeidslivets side.

Så er jeg også veldig glad for den understrekingen av NAVs ansvar som statsråden hadde i sitt innlegg. Jeg, og også de funksjonshemmedes organisasjoner, mener at for mange som oppsøker NAV, blir hjulpet over på trygd istedenfor det de kom for, nemlig å få hjelp til å komme seg ut i arbeidslivet. Det er for enkelt for myndighetene å vise til at det beste for deg er kanskje trygd. Det er altfor mange som møter det som alternativ når de ber om hjelp til å komme over i arbeid. Det er en kjempeutfordring for det arbeidet vi skal få ut av en omorganisert velferdsetat. Det er en kjempeutfordring for det arbeidet som stat og kommune skal gjøre framover – etter hvert som vi etablerer NAV-kontorene.

Jeg forstår at statsråden har tenkt å ha et klart blikk, et sterkt blikk, rettet mot hvordan en klarer å oppnå de målsettingene vi har, om at arbeidslinjen i større grad skal prege velferdspolitikken. Men så vil jeg også understreke at vi skal ha en arbeidslinje som skal prege velferdspolitikken, men som ikke skal gå ut på at vi skal strupe velferdsordningene for den enkelte. Som representanten fra Kristelig Folkeparti er jeg nervøs dersom det vi gjør, er å gå løs på sykepengeordningene og på trygdeordningene for på den måten å presse folk ut i et arbeidsliv som ikke spør etter den arbeidskraften. Det betyr at det blir svært dårlige vilkår å komme ut i arbeidslivet på. Vi har så mye ugjort når det gjelder å bruke våre egne offentlige ordninger, når det gjelder å få et arbeidsliv som viser dynamikk på dette området, at vi må peke på det før vi retter et kritisk blikk mot den enkelte som gjerne vil, men som ikke får den assistanse som en ønsker.

André N. Skjelstad (V) [14:14:05]:Det er et stort tema som interpellanten tar opp, altfor stort til at et kort innlegg kan berøre alle problemstillingene, men jeg vil trekke fram noen av de viktigste, slik som Venstre ser det.

Det er helt riktig at vi har sjenerøse velferdsordninger i Norge sammenlignet med andre land. Det er det viktig å si noe om, siden fokuset i denne salen stort sett har vært problemfiksert. Samtidig har vi mange mennesker som står utenfor arbeidslivet og en vekst i antall uføre, spesielt blant unge, som er bekymringsfull. Vi har et høyt sykefravær for folk med muskel- og skjelettsykdommer. Her er det mulig å gjøre mer ved å forebygge skader på den enkelte arbeidsplass, og gi særlig kvinner i omsorgsyrker mulighet til å arbeide i mer fleksible turnuser.

Så kan man spørre seg hva det er som er grunnen til særlig økningen i antallet som står utenfor arbeidslivet. Venstre tror det er mange individuelle grunner til at folk står utenfor arbeidslivet, men det finnes noen grupper som i større grad enn andre ikke kommer seg inn. Det finnes mange unge gutter som i altfor ung alder havner på uførepensjon. I forrige generasjon var det mulig for dem som var skoleleie, å ta seg en tur til sjøs, eller gå i lære i andre praktiske yrker. I dag skal alle gjennom den samme teorimølla, og det er svært ødeleggende for dem som er mer praktisk anlagt.

Det er mennesker med ulike funksjonsnedsettelser som ikke kommer seg inn, fordi en rekke forhold i arbeidslivet hindrer dem.

Det er ikke alle forhold ved arbeidslivet som lar seg lovregulere, men problemet med fysisk tilgjengelighet er et område hvor Venstre har tro på at lovverket kan gjøre en forskjell. Det hjelper ikke for en funksjonshemmet å skaffe seg arbeid hvis det er umulig å komme seg dit, det er vanskelig å finne fram fordi heisen ikke har blindeskrift eller etasjeteller, eller det ikke finnes en mulighet for å komme seg inn i selve bygget.

Så er det også forhold ved selve arbeidslivet som er problematiske i dag. Hvor mange steder kan vi vise til der psykisk utviklingshemmede f.eks. arbeider med postombæring eller andre oppgaver knyttet til forefallende arbeid? Vårt arbeidsliv er blitt så strømlinjeformet at det i liten grad tar inn dem som ikke er strømlinjeformet.

Som flere har nevnt her i dag, må de som er innenfor arbeidslivet, helst yte opptil 130 pst. Det står mange utenfor med innvandrerbakgrunn, som fortsatt ikke blir innkalt til intervju fordi de har feil navn. Det står kvinner og menn utenfor med feil alder. Nå tror Venstre at arbeidsgivere blir tvunget, enten de vil eller ikke, til å ta inn folk, fordi mangelen på arbeidskraft begynner å bli så stor, og er bare økende. Venstre er positiv til at alle som skal få folk ut i arbeidslivet, fokuserer på hva mennesker kan, og kan være i stand til, i stedet for hva de ikke kan.

Velferdstilbudene må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskets integritet, og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Jeg tror at ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd, både for å sikre dem som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller av andre årsaker, og for å gi mer fleksible muligheter til dem som er ute av arbeidsmarkedet, er et positivt tiltak.

En rekke urovekkende undersøkelser har pekt på at arbeidsgivere og ledere i praksis i altfor liten grad ansetter folk med minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelse. Jeg tror vi aldri vil komme dette til livs bare gjennom lovgivning. Her må det holdningsendringer til hos den enkelte arbeidsgiver. Arbeidsgivere kjenner tvil ved å skulle ta sjansen på å ansette en person med innvandrerbakgrunn eller funksjonsnedsettelse. Vi ønsker alle at det skal være annerledes, men Venstre tror at andre virkemidler enn bare lovverk må til. Her må i større grad holdningskampanjer brukes.

Vi må ikke glemme at den generelle politikken for å skape nye arbeidsplasser er et viktig bidrag for at utestengte fra arbeidslivet skal komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom en bedre politikk for gründere, et nytt syn på etablerere og enklere regler for nye bedrifter kan mange nye arbeidsplasser oppstå – også for dem som i dag har problemer med å komme inn. I tillegg må det stilles strengere krav til at alle bygg må tilrettelegges, gjennom universell utforming.

Per Rune Henriksen (A) [14:18:40]: Årsakene til at folk blir uføretrygdet, er mange og sammensatte. I NOU 2007:4, om ny uførestønad, finner vi dokumentasjon på at yrkesdeltakelsen i aldersgruppen 50–64 år gjennomgående er høyere i Norge enn i mange andre sammenliknbare OECD-land. Vi har flere uføretrygdede i denne aldersgruppen, mens i andre land går de som er ute av arbeidslivet, i større grad over til ordinær pensjon, arbeidsledighet eller andre løsninger – som det står, uspesifisert, i statistikken. Det betyr at vi har en uførestønad som i stor grad fanger opp dem som av en eller annen grunn faller utenfor arbeidslivet, og slik sett kan vi antakelig si at det er et sikkerhetsnett som fungerer. Utviklingen i andre land som har svakere faglige rettigheter, svakere arbeidsmiljølovgivning og svakere velferdssystemer enn Norge, er faktisk mer dramatisk enn i Norge når det gjelder yrkesdeltakelsen for eldre arbeidstakere.

Det er likevel nødvendig at vi fokuserer på hvordan vi kan sørge for at folk holder lenger ut i jobben sin. Arbeidsmiljø og jobbsikkerhet er forhold som har stor innvirkning på risikoen for å bli uføretrygdet. La oss ta verkstedindustrien som eksempel. Det er hevet over enhver tvil at det er en slitsom bransje, med tungt fysisk arbeid, høye krav til tempo og yteevne, gjerne kombinert med at jobbsikkerheten svinger sterkt med konjunkturene. På Aker Stord har det i perioden 1998–2007 vært 163 personer som har gått av med en eller annen form for pensjon. 60 pst. har gått av med avtalefestet pensjon, 2 pst. – 2 pst.! – har stått til de er 67 år, og hele 38 pst. har blitt uføretrygdet.

I rapporten «Arbeid, velferd og samfunn 2006», som er utgitt av NAV, påviser Knut Røed fra Frischsenteret at nedbemannings- og omstillingsprosesser øker sannsynligheten for at ansatte blir uføretrygdet. Deler av kostnadene ved omstillinger og nedbemanninger veltes over på samfunnet. Sterke fagforeninger som bidrar til et systematisk og godt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og skånsomme omstillingsprosesser, blir viktige bidragsytere i arbeidet med å redusere tilgangen på uføretrygdede.

Med andre ord trenger vi mer av Arbeiderpartiets og mindre av Fremskrittspartiets politikk i arbeidslivet. Fremskrittspartiet er konsekvente motstandere av det lov- og avtaleverk som gir fagbevegelsen styrke og rett til å framforhandle godt arbeidsmiljø og god jobbsikkerhet for sine medlemmer. Det er derfor grunnlag for å hevde at Fremskrittspartiets arbeidslivspolitikk vil føre til at flere faller utenfor arbeidslivet enn i dag. Spørsmålet blir om de med Fremskrittspartiets politikk vil ha et sikkerhetsnett som fanger dem opp.

Kenneth Svendsen (FrP) [14:22:09]: Først vil jeg takke for debatten.

Så vil jeg gå litt igjennom det som er blitt sagt her. Blant annet vil jeg gå inn på det som representanten Lise Christoffersen sa, at Fremskrittspartiet i sitt forslag til statsbudsjett har lagt fram forslag om at det skal være en medisinsk begrunnelse. Det er helt korrekt, og det er faktisk det som står i loven i dag også, selv om det har sklidd litt ut. Det står i folketrygdloven § 12-6:

«Sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til ytelser etter dette kapitlet.

Den medisinske lidelsen må ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen.»

Det må være et dilemma også for Arbeiderpartiets Lise Christoffersen og Per Rune Henriksen at vi har to ganger høyere avskalling til uføretrygd i Norge enn i andre OECD-land. Det har vi altså selv om vi har alle disse gode ordningene som er laget nettopp for at man ikke skal få den arbeidsbelastningen etter arbeidsmiljøloven som representanten Henriksen viste til i stad.

Så sa Lise Christoffersen at hun har liten grunn til å bruke pisk og stille krav til arbeidstakere. Det er det stikk motsatte når det gjelder avgifter. Når det f.eks. gjelder miljøavgifter, er det ikke snakk om at man skal stille noen gulrot til disposisjon – på det området er det kun pisk som gjelder, for det er inntekt til staten.

Statsråden har sagt at sosialhjelpsmottakere må stå opp om mårra’n, noe som vi er enige om. Jeg tror ikke at statsråden sa det for å mistenkeliggjøre noen, jeg tror faktisk han sa det for å hjelpe disse personene til å få et bedre liv, gjennom å stille krav. Jeg håper at statsråden er med på å stille krav også til uføretrygdede – ikke på grunn av at man skal mistenkeliggjøre dem, eller være slem på noen måte, men det er faktisk sånn at det skjer mange forandringer i samfunnet. Det er mange yrker – representanten Henriksen var inne på industriarbeidsplasser – som var tunge yrker før. I dag er de tunge yrkene innenfor omsorgsyrkene. Det foregår en stadig forandring. Det kommer nye yrker, og det er nye måter å arbeide på. Derfor bør det stilles krav om at det skal være en jevnlig gjennomgang av uføregraden.

Fremskrittspartiet har i finansinnstillingen fremmet følgende forslag, som jeg også skal komme tilbake til i debatten på torsdag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at NAV innfører individuell plan for alle mottakere av uføreytelser som har en mulig restarbeidsevne.»

Og:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at uførepensjon/tidsbegrenset uførestønad tildeles utelukkende på medisinske kriterier.»

Og videre:

«Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning der alle som mottar uføreytelser, både permanente og midlertidige, etterprøves minst hvert 4. år.»

Jeg håper statsråden tar det med seg. Jeg skal ikke fortelle til noen at det opprinnelig var Fremskrittspartiets forslag, hvis han legger dem fram senere.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:25:29]: Jeg tar det med meg.

Men uansett, når vi skal vurdere problemstillingen om hvor det nå er vi skal sette inn støtet, hvor det er vi først og fremst skal satse, for det vil alltid være en prioritering hvor vi først og fremst skal bruke de ressursene vi har, tror jeg vi må erkjenne at det er en betydelig enklere – ikke enkel, men altså enklere – oppgave å forsøke å begrense tilgangen på nye uføretrygdede enn det er å få folk som har blitt uføretrygdet, tilbake i jobb.

Derfor er min hovedinnfallsvinkel til den utfordringen som representanten Svendsen tar opp i sin interpellasjon, ikke å avvise den fokuseringen som representanten Svendsen har på å få uførepensjonister tilbake i jobb, men innfallsvinkelen min vil i mye sterkere grad være å fokusere på tiltak for å begrense tilgangen. For jeg tror at det er enklere enn det andre.

Jeg er enig med representanten Svendsen i at situasjonen på arbeidsmarkedet er såpass ny at det er veldig viktig med informasjon ut til de uføretrygdede også. Det er viktig at folk er klar over at hvis man prøver seg i arbeidslivet, betyr ikke det at man må starte på nytt igjen for å få uføretrygd, dersom det ikke går. Man kan få tilbake trygden hvis man har prøvd og det ikke gikk.

Man må få ut massiv informasjon om det nye varige lønnstilskuddet, som kan bli et veldig effektivt og viktig virkemiddel, for jeg tror det er mange uføretrygdede som har lyst til å gå til arbeidsgiveren sin og si at de har en arbeidsevne, men den varierer litt – en uke er den ganske stor, neste uke er den ikke like stor. Man kan få et varig lønnstilskudd som tar høyde for at det svinger litt i arbeidsevne, og det varige lønnstilskuddet tar høyde for at arbeidsinnsatsen kan variere litt fra uke til uke, fra måned til måned i løpet av året. Man kan få et varig lønnstilskudd som gjør at arbeidsgiveren får kompensasjon for det og den trygdede får sin tarifflønn.

Så vi gjør nye ting med nye virkemidler også overfor dem som er uføretrygdet. Men hvis vi skal prioritere knappe ressurser, som det alltid vil være snakk om her, tror jeg mer på tiltak for å forhindre tilvekst enn på det andre.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed over.