Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:45:14]: For å sette rammen riktig for denne debatten ønsker jeg å minne statsråden om en ordveksling vi hadde i spørretimen om gratis kvotetildeling til Kårstø. Da var vi begge enige om at å kjefte for at miljøet blir dårligere fordi Kårstø eventuelt får tildelt gratiskvoter, ikke er relevant. Tildeling av gratiskvoter eller ikke har ingen betydning for kvotemengden som sådan i systemet. Det er i realiteten kun en debatt om kostnadsfordeling. Derfor er ikke mitt engasjement her et ønske om, ei heller en konsekvens av, den debatten om at en eventuelt får økede CO₂-utslipp om en gjør om på klimakvoteloven. Det er rett og slett en debatt om å se på kostnadene som blir fordelt i samfunnet som følge av den klimakvoteloven som er vedtatt. Debatten reises derfor fordi ny industri i Norge stadig pålegges store kostnader som ikke har noen positiv miljøeffekt.

Klimakvoteloven ble, som kjent, framlagt og hurtig arbeidet gjennom i Stortinget i juni i år. Regjeringspartiene skrøt av at den var stram. Det var den mest offensive klimakvoteloven i verden, og det syntes man da var bra. Det betyr ikke at det er mindre CO₂-utslipp som følge av at den er stram, men det betyr at industrien får høyere kostnader i Norge enn i andre land.

På spørsmål til daværende statsråd Bjørnøy om hva dette ville koste, innrømmet hun at det ville koste ny industri i Norge ca. 565 mill. kr årlig. Når man spurte hvilke konsekvenser det ville få for ulike bedrifter, var hun relativt vag. Når man spurte hva det konkret ville bety for gasskraftverk i Norge – ikke hvordan reglene ville bli, men hvordan den prinsipielle tilnærmingen ville være – var svaret at det ville hun ikke svare på. Hun ville ikke konkretisere hvilke tanker Regjeringen hadde om dette. Det var en del andre spørsmål som ble stilt om konsekvensene av dette, og da ble det henvist til klimameldingen, som ikke ble framlagt før etter at saken var ferdigbehandlet. På en del andre spørsmål om det igjen, var svaret at det hadde hun ikke tid til å svare på i forhold til å få saken ferdigbehandlet. Stortinget vedtok dette basert på relativt dårlig informasjon om konsekvensene.

Temaet jeg tar opp, er at loven legger opp til at en ikke tildeler gratis eller vederlagsfrie kvoter til industri som er etablert etter 2001 i Norge, eller som har utvidet sin virksomhet. Den utvidede virksomheten, eller utvidet produksjon, får ikke tildelt gratiskvoter.

Loven har i realiteten en tilbakevirkende kraft, ved at utgangspunktet for tildelingene settes til 1998–2001. I Sverige er det i 2005–2007. Det var ingen bedrifter i Norge i den perioden som visste hvilke rammebetingelser de ville få ifølge Kyoto-avtalen. Kyoto-avtalen var ferdig forhandlet i 1997, men trådte ikke i kraft før i 2005. Dermed har den tilbakevirkende kraft, etter mitt skjønn.

Den er særnorsk streng. I alle andre land er det tildeling av gratiskvoter til nyetableringer av industri. Daværende statsråd Bjørnøy begrunnet strengheten med at hun ikke ønsket at næringslivet skulle stimuleres til å etablere virksomhet med betydelige CO₂-utslipp, for en skulle ha et utslippsfritt samfunn.

Mye tyder på at en lykkes når en ser på konsekvensene for NorFraKalk. En regning for ny industri på 565 mill. kr i året er en betydelig ekstraregning som ødelegger konkurranseevnen. Det er en liste over bedrifter i norsk industri som viser at f.eks. NorFraKalk ikke får en eneste gratiskvote. Verdalskalk har utvidet virksomheten og får kvoter tilsvarende bare 80 pst. av utslippet. Larvik Cell har overtatt annen virksomhet. De brukte el-kjeler i 2000 når strømprisen var veldig lav, og har hatt konkurs i referanseperioden. De får kun dekket 50 pst. av sine utslipp. Borregaard har utvidet kraftig. De brukte elkraft i 2000 på grunn av svært lave kraftpriser. De får en tildeling på 65 pst. Hunsfoss får 75 pst., Peterson og Ranheim får 75 pst. Maxit Leca, som altså har hatt to lokasjoner tidligere og har flyttet alt over til én, mister kvotene på den ene og beholder dem på den andre, og får i realiteten en tildeling på 50 pst. I Sverige ville disse ha kommet mye, mye bedre ut.

La oss kikke litt på det spesielle tilfellet NorFraKalk, som nå så vidt har startet produksjon. Det er en fabrikk til 200 mill. kr. De har gjort dette i troen på at de ville få rammebetingelser på linje med andre nordiske land. Det er tross alt finske eiere der, men i realiteten får de nå en ekstraregning på 40 mill. kr. Kostnaden her vil sannsynligvis knekke nakken på bedriften. Selv om de nå har startet opp, er det fordi de får 95 pst. frikvoter. Det vil bli noe helt annet etter nyttår.

Det som er interessant her, er at hvis denne bedriften blir nedlagt og kalkmarkedet likevel etterspør den kalken de har levert – og det må vi anta, for kalkmarkedet påvirkes ikke av om en leverandør forsvinner – vil det, hvis leveransen kommer fra Russland eller Kina, gi en nettoøkning i verdens CO₂-utslipp på 2 mill. tonn. Dette er bare for å dekke opp produksjonen fra NorFraKalk. Det viser at det som jeg antar er gode intensjoner fra Regjeringen om å lage det så stramt at industrien får incentiv til å investere i CO₂-renseteknologi, dessverre har den motsatte effekten.

Når det gjelder gasskraftverket på Kårstø, omtaler Naturkraft selv dette som en parodi. Det er tre og en halv uke til klimakvoteloven trer i kraft, og ennå vet de ikke hva slags tildeling de får av gratiskvoter. Får de 95 pst., som i dag? Får de 75 pst., som Statkraft har i Tyskland? Eller får de 0 pst. – slik vi faktisk kan resonnere oss fram til når statsråd Haga sier at gasskraftverk basert på CO₂-rensing må forstås som at de har rensing ved oppstart? Alle vet at Kårstø ikke har rensing ved oppstart, og en vet at klimakvoter skal tildeles fra klimakvotereserven til gasskraftverk som er basert på CO₂-rensing ved oppstart. Hvis en skal følge det som faktisk står skrevet, har ikke Regjeringen noe annet valg enn å si at de ikke skal få gratiskvoter, med mindre man begynner å omtolke masse. Det er jo vanlig i politikken, men det undergraver Regjeringens retorikk.

Det hadde vært interessant om statsråden hadde villet kommentere spesielt NorFraKalks CO₂-regnskap og Kårstø. For Kårstø har man klare setninger med klare definisjoner fra statsråd Haga om hvordan setningene skal forstås, men hvor konsekvensene altså vil være fullstendig ødeleggende, og det er for et gasskraftverk som næringsminister Andersen ved åpningen sa var et skritt i miljøvennlig retning og et nytt kapittel i norsk energihistorie.

Når det gjelder Skogn – et annet gasskraftverk som ikke er realisert, men som har konsesjons- og utslippstillatelse – ville ikke daværende statsråd Bjørnøy gi dem noen som helst retningslinjer om hva slags kvoteinndelinger de ville få, med mindre de var basert på høyeffektive varmekraftverk. Klimakvoteloven er dermed en trussel mot industrien, både energiproduserende og for så vidt varmeproduserende. Den er en trussel mot eksisterende næringsliv som er nyetablert, men det forfordeler et etablert næringsliv som allerede eksisterte før 2001. Det hindrer altså litt av dynamikken i Norge. Det gir en konkurransefordel til utenlandske investeringer og utvidelser, framfor tilsvarende i Norge.

Tror man virkelig at en stram klimakvotelov vil gi incentiver over natten til å utvikle nullutslippsteknologi? Jeg tror ikke det er mulig. Jeg tror at teknologi utvikles over tid, ved at man stadig må stille nye krav, – men ikke kutte hånden av dem hvis de ikke innfrir. Her straffer man jo i realiteten bedrifter som allerede – som NorFraKalk – bruker den best tilgjengelige teknologien på kloden, som ikke vil ha noen annen mulighet til å kutte sine utslipp enn ved å stenge produksjonen. De får altså her en kvoteutgift som ingen av deres konkurrenter har, og som de ikke har noen sjanse til å bli kvitt uansett hvilken teknologi de investerer i.

Klimakvoteloven gir stramme rammer for industrietableringer etter 2001, uten at det gir noen nettokonsekvens for klimaet. Totalt antall kvoter er som sagt det samme, det er bare kostnadsfordelingen som er forskjellig. Staten tildeler dem ikke frikvoter, men tar eventuelt betalt for dem hvis det er statens kvoter de selger. Hvis staten ikke selger dem til en bedrift, kan staten uansett selge kvotene ut i markedet et annet sted. Staten vil her få inntekten, mens industrien får kostnaden. Det gir en kostnad til bare deler av industrien. Det må være det mest urettferdige. Da likebehandler man ikke engang lik industri i eget land. Da er det tilfeldige årstall som gjelder, og ikke en «base scenario» – for å bruke et godt norsk ord – for den teknologien man bruker. Tvert imot kan man si at i verste fall medfører Regjeringens tilnærming til klimakvoteloven at man etablerer industri i Norge og flytter den til land uten utslippsreduksjoner.

Hvorfor er dette likevel et poeng å ta opp når man vil si at Stortinget visste dette da det ble vedtatt? Jo, fordi representanten Asmund Kristoffersen sa at industrien ville bruke de grønne uviklingsmekanismene fritt til dermed å få redusert sine kostnader. Alle vet at EU stoppet den muligheten, og da er det på sin plass å ta den diskusjonen om igjen, for å se om det er mulig å gjøre noen endringer fra Regjeringens side.

Statsråd Erik Solheim [14:55:42]: La meg først takke interpellanten for problemstillingene som er tatt opp.

Det norske kvotesystemet for 2008–2012 bygger i betydelig grad på et prinsipp om at bedriftene må kjøpe kvoter. Det er i tråd med at forurenseren skal betale. Tildeling av få vederlagsfrie kvoter bidrar i større grad til at norsk næringsliv tilpasser seg et strengere klimaregime. En må forvente at virksomheter i framtiden vil bli stilt overfor en høyere pris på utslipp av klimagasser, og at de selv må dekke sine fulle kostnader også knyttet til klimagassutslipp.

For å få et mest mulig effektivt kvotesystem bør tildelingssystemet baseres på mest mulig objektive kriterier. Regjeringen foreslår derfor en tildelingsmodell basert på historiske utslipp. Et effektivt kvotesystem krever at bedriftene kan påregne at gevinsten fra salg av kvoter er reell og ikke avkortes gjennom lavere kvotetildeling i påfølgende kvoteperiode.

Regjeringen har ment, og mener fortsatt, at kvotedirektivet ikke er til hinder for at Norge tildeler kvoter på et rent historisk grunnlag. Man kunne alternativt ha tenkt seg en ordning med flytende basisperioder, som oppdateres for hver ny runde med kvotetildeling. En slik ordning vil bidra til å svekke kvotesystemet, og vil kunne føre til at virksomhetene tror at de får lavere tildeling av vederlagsfrie kvoter i neste periode, dersom de gjennomfører utslippsreduserende tiltak. Dette vil redusere effekten i kvotesystemet. Historisk tildeling bør derfor ikke kombineres med en flytende basisperiode.

Utslippene i den historiske basisperioden 1998–2001 danner grunnlaget for tildelingen i det norske kvotesystemet for 2008–2012. Basisperioden er den samme som ble brukt i kvotesystemet for perioden 2005–2007, som den gang ble valgt i samråd med industrien.

Siden interpellanten henviser til en tidligere replikkutveksling mellom oss i Stortinget, vil jeg si at jeg tror at alle forstår at det ikke er noen eksakt vitenskap for nøyaktig hvilken basisperiode man tar. Det kunne vært tatt både en tidligere og en senere basisperiode. Når denne regjeringen valgte nettopp denne basisperioden, var det fordi den allerede var etablert. Det som blir et umulig system, er om man skal skifte dette kontinuerlig i tråd med hvilke krav og synspunkter som kommer opp. Hvis en f.eks. skulle skifte det hver gang en interpellant fra Fremskrittspartiet tok opp en situasjon, tror jeg vi ville fått et aldeles umulig system. Det som ville skjedd med et slikt flytende system, ville nettopp være at det ikke var noe incentiv for industrien til å gjøre de nødvendige tilpasningene. Da ville den industrien som ikke tilpasset seg, kunne regne med å få nye, billige kvoter på et senere tidspunkt og ikke ha incentiver til å tilpasse seg, mens den industrien som tilpasset seg, som gjennomførte den teknologiske endringen som vi alle er ute etter, ville tape på å gjøre det, fordi de ikke ville kunne selge kvoter på samme måten som i dette systemet. Så det er all mulig grunn til å fastholde at man må ha en basisperiode. Så kan man diskutere hvilken periode det skal være, men jeg tror vi har valgt en rimelig riktig periode i så måte.

Så har man i tillegg til dette diskutert en kvotereserve, som vi vil sende ut en forskrift om i meget nær framtid, hvor – som interpellanten sier – det vil bli gitt gratiskvoter i et visst omfang, i tråd med det som tidligere har blitt sagt av Regjeringen at det skal bli. Et detaljert forslag til dette vil komme i meget, meget nær framtid.

Det er også riktig, som interpellanten sier, at en slik historisk tildeling vil måtte føre til forskjellsbehandling av virksomheter som inkluderes i den historiske basisperioden, og virksomheter som defineres som nye i forhold til tildelingen. Men det gjelder jo uansett hvor man setter skjæringstidspunktet mellom virksomheter med historiske utslipp og de nye virksomhetene. Forskjellsbehandlingen vil heller ikke kunne elimineres ved at basisperioden for tildeling flyttes nærmere starten av kvotehandelsperioden. Så lenge basisperioden ligger fast, vil det i hver ny kvoteperiode oppstå nye tilfeller hvor virksomheter ikke blir inkludert i det historiske grunnlaget. Det vil gjelde uansett hvor man setter streken for historisk tildeling til denne perioden.

Så lenge man aksepterer opprettelsen av et effektivt kvotesystem med en ren historisk tildeling, vil man også måtte akseptere at forskjellsbehandling mellom etablerte virksomheter og nye virksomheter vil oppstå. Det finner også sted en utstrakt grad av forskjellsbehandling i EU-land. Mange land har f.eks. opprettet kvotereserver som ikke etterfylles. Dersom kvotereserven går tom, vil nye virksomheter måtte kjøpe alle kvotene i markedet. Regjeringen vil med prinsippene for kvotetildelingen gi det signal at alle nye virksomheter må påregne fulle klimakostnader i sine investeringsbeslutninger.

Det har vært mye oppmerksomhet når det gjelder tildelingsregimet i det norske kvotesystemet knyttet til kalksteinsbedriften NorFraKalk. Både NHO og NorFraKalk har formelt klaget den norske tildelingsmodellen inn for ESA. Det er viktig å være klar over at alle former for vederlagsfri tildeling i større eller mindre grad fører til forskjellsbehandling av ulike virksomheter. Regjeringens syn er at forskjellsbehandlingen i det norske kvotesystemet er nødvendig, og at den ikke er utilbørlig. Regjeringen vil følgelig ikke revurdere tildelingsregimet før ESA har vurdert om den norske modellen er i strid med regelverket under kvotedirektivet, og vil eventuelt komme tilbake til denne saken når ESA har avsagt sin kjennelse.

Regjeringen vil snarlig foreslå regler for de norske virksomhetenes adgang til å levere kvoter fra de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene. De norske kvotepliktige virksomhetene har adgang til å levere slike kvoter svarende til 20 pst. av den samlede norske kvotemengden på inntil 15 millioner tonn. Regjeringen legger opp til at retten til å levere totalt 3 millioner kvoter fra andre land blir likt fordelt mellom de kvotepliktige. Dette vil gi alle bedrifter relativt sett lik tilgang til å levere kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene, begrenset til 13 pst. av virksomhetens innleverte kvoter i perioden 2008–2012. De norske virksomhetenes adgang til å bruke slike kvoter skal søkes utnyttet fullt ut. Ved det årlige oppgjøret hvert år får norske virksomheter derfor adgang til å levere inntil 13 pst. kvoter fra utslippsreduserende prosjekter i andre land. Dette nivået tar utgangspunkt i forventede utslipp. Jeg vil også legge til at vi håper at så mange som mulig av disse kvotene, kjøpt i utviklingsland, også vil bidra til en reell utviklingseffekt i disse landene. Denne adgangen kan endres i løpet av perioden dersom utslippsutviklingen blir annerledes enn forutsatt, eller adgangen ikke blir utnyttet fullt ut.

Norske virksomheters adgang til å levere kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene er på linje med de virksomhetene i Europa som har best adgang til å levere slike kvoter. I de fleste andre land i Europa er det slik at taket på bruk av de prosjektbaserte mekanismene, settes som prosent av den vederlagsfrie tildelingen. Vi har krevd å få klargjort at alle norske kvotepliktige virksomheter kan gjøre bruk av kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene, også de virksomhetene som må kjøpe alle sine kvoter i markedet. Vi har fått et effektivt kvotesystem som vil føre til reelle utslippsreduksjoner, og som bidrar til at norsk næringsliv tilpasser seg et strengere klimaregime – et klimaregime som vi må regne med vil bli enda mye strengere etter 2012.

I sum mener jeg at det er godt grunnlag for å si at vi har det beste kvotesystemet i Europa. Og mer enn det: Vi er på full fart til å omstille norsk industri og norsk næringsliv, slik at man blir konkurransedyktig i det nye og mye strengere europeiske regimet, som vi håper og tror vil komme på plass etter 2012, og som kanskje også blir et mer globalt regime i en ny Kyoto II-mekanisme.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:03:47]: Jeg takker statsråden for svaret. Men jeg forstår at vi her må ta en biomembran-tilnærming for å sikre at vi får et tydeligere svar i siste runde.

Det var ikke noe nytt i det som framkom her. Dette var dessverre veldig mye av det samme som man hørte fra Bjørnøy. Man klarer altså ikke å kvantifisere at dette særnorske, strenge kvoteregimet har en positiv miljøeffekt. Man klarer heller ikke å påvise at det har noen særlig drivkraft når det gjelder teknologiutvikling, for de bedriftene som her må ta den største kostnaden, er nye bedrifter som er i etableringsfasen, eller som har hatt investeringer som sannsynligvis gjør at de heller vil knekke nakken enn å sette av penger for å utvikle teknologi. De bruker allerede den best tilgjengelige teknologien. Det er ikke bedrifter som er gammeldagse og har et stort potensial for å redusere og dermed kunne spare penger.

Når det gjelder basisperiode, er det ikke det som er det essensielle problemet her. Grunnlaget for at bedrifter forskjellsbehandles, er selvsagt fordi man har satt grensen til 2001. Man burde her se på likebehandling, for når Sverige setter grensen til 2005–2007, gir jo det en helt annen dynamikk og mulighet for utvikling i det svenske næringslivet enn det gjør for det norske. Men løsningen på dette problemet er jo å si at man skal ha en normbasert tildeling. Det ville jo ordne dette, med mindre man sier at man skal kjøpe alle kvoter, uansett. Da trenger man ikke normbasere det heller.

Vi snakker om å styre forventningene slik at en tilpasser seg. Ja, jeg forstår argumentet, men i praksis gir man ikke næringslivet mulighet til å tilpasse seg, fordi man får bare et brått avkutt for deler av industrien. Det viktige for miljøet her må jo være at man har en likebehandling av industrien, slik at alle bedrifter som produserer samme produkt, måles opp mot hverandre, slik at de beste og mest miljøvennlige vinner, ikke slik som nå, at man bare får et litt tilfeldig tidspunkt som gjør at nyetableringer i Norge blir ulønnsomme. Dermed får eksisterende industri en konkurransefordel, og nyetableringer vil se utenfor landet. Det er ikke akkurat med på å bidra til at norske bedrifter vil være med og investere for videre drift og lønnsomhet og dermed være pådrivere i teknologiutviklingen. Vi må unngå den utflyttingen som vi nå ser som følge av det som har skjedd i forbindelse med NorFraKalk. Det er jo ikke det at NorFraKalk flytter fabrikken, men det betyr at det NorFraKalk kunne produsert, sannsynligvis blir overtatt av konkurrenter. Man hindrer konkurrenter med mer miljøvennlig teknologi i å etablere seg i Norge, og det blir en konkurranseulempe for de norske bedriftene.

Jeg synes det er litt rart, når det er sagt, at Regjeringen ikke klarer å avklare Kårstø-saken. De skal sende det ut snart. De har ikke klart det ennå, men allikevel ser man i Dagens Næringsliv at man har avklart når det gjelder Yara og tildeling av CO₂-kvoter. Jeg skulle gjerne sett at det ble forklart av statsråden. «Yara slipper CO₂-regning», er overskriften i Dagens Næringsliv.

Statsråd Erik Solheim [15:07:16]:Jeg fikk innledningsvis inntrykk av at interpellanten mente at det nærmest skulle være et skjellsord hvis jeg gjorde det samme som Helen Bjørnøy. Det kan jeg bare avkrefte en gang for alle. Jeg ser ikke det som problematisk, tvert imot. Jeg tror jeg kommer til å videreføre, på svært mange punkter, den gode politikken som Helen Bjørnøy stod for – bare så det også er sagt.

Problemet her oppstår jo hvis man ikke har en basisperiode, med de problemer som en basisperiode medfører – det er ikke noen grunn til å skjule at det har problematiske sider. En god del av de innvendingene som interpellanten kommer med mot en basisperiode, er i og for seg riktige. Alternativet er jo en flytende mekanisme hvor realiteten er at det vil bli mye mer tilfeldig. Det vil nesten sikkert bli slik at de som klarer å mobilisere politisk støy og bråk, de som klarer å få interpellanter i Stortinget og andre til å ta opp saken sin for seg, vil få sine ting gjennom i et slikt system, mens de som ikke har alle disse hjelpemidlene, ikke vil få det til. Poenget med en basisperiode, enten man velger den ene eller den andre, er å få et objektivt, forutsigbart system. Alt næringslivet ber om i all kontakt jeg har med dem i alle sammenhenger, er: La oss få et system som er forutsigbart, som ikke skifter med skiftende regjeringer, som absolutt ikke skifter med skiftende støy i Stortinget – et system som vi kan planlegge våre langsiktige investeringer på basis av, som vi kan tilpasse oss til og gjøre fornuftige disposisjoner innenfor.

Det er det man får med dette. Man vet hva systemet går ut på, og man får til den gradvise teknologiomstillingen som vi alle er ute etter å få til.

Så vil jeg også kommentere Yara, som interpellanten tar opp. Jeg hadde tenkt å svare på det i forrige debatt, men det gir meg en god sjanse til å ta det nå. Dette er jo noe annet. Yara var jo utenfor kvotesystemet, men har selv bedt om å få komme inn. Det bør de ha stor honnør for. De kan sikkert muligens i det lange løp ha konkurransemessige fordeler av det også, men i utgangspunktet er det nærmest forbilledlig ideelt, at en bedrift som jo står for en stor del av de norske utslippene, 4 pst. av utslippene – det er ikke noe bagatellmessig, det er like mye, tror jeg, som utslippene fra et gasskraftverk, f.eks., vi snakker om store utslippsreduksjoner – ber om å få lov til å komme inn i kvotesystemet. Det Regjeringen da legger opp til, er at de kommer inn i kvotesystemet for lystgass, som er den viktigste utslippsfaktoren. Der vil de få 50 pst. kvotetildeling fra Regjeringens side, mens ammoniakk vil bli holdt utenfor, slik interpellanten ber om. Så vil vi over tid kunne se på om ammoniakk kan komme inn i kvotesystemet, på lik linje med en del andre industrier som foreløpig er holdt utenfor systemet. Her vil det selvsagt være viktig å ha et sideblikk til hva som skjer i EU på disse områdene.

Asmund Kristoffersen (A) [15:10:29]: Det er viktig å følge med i hvordan de virkemidlene vi setter inn for å bidra til å oppfylle våre utslippsforpliktelser, virker inn, både for å oppnå klimamål og for å se hvordan tiltakene fungerer for bl.a. våre bedrifter.

Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser bestemte bl.a. omfanget av kvoteplikten og tildeling av kvoter, for å tilpasse vår lovgivning til de forpliktelsene vi har påtatt oss under Kyotoprotokollens periode 2008–2012 og til EUs kvotedirektiv.

Loven inneholder en balanse, fordi den pålegger oss utslippsreduksjoner ved å ha begrensede gratiskvotetildelinger, samtidig som vi legger godt til rette for å bruke Kyoto-mekanismene på en aktiv måte gjennom handel med utslippskvoter, prosjektsamarbeid mellom industriland som har ratifisert Kyotoprotokollen, og prosjektsamarbeid med utviklingsland.

Når vi har som grunnlag at vi generelt ikke tildeler ny industri og virksomheter med kapasitetsutvidelser ekstra gratiskvoter, kan det være viktig for mange virksomheter å utnytte de mekanismene der det legges til rette for kjøp og salg av kvoter. Derfor søkte vi om unntak i EU for direktivets bestemmelse om at maksimalt 10 pst. av den samlede kvotemengde kan selges til kvotepliktige virksomheter for dermed å kunne tildele færre gratiskvoter. Vi ønsket heller ikke å sette noe samlet tak på bruken av kvoter i det norske kvotesystemet fra de prosjektbaserte mekanismene, felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen.

Nå vet vi at vi må sette et tak på bedriftenes adgang til å bruke de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene. Vi vet videre at den samlede kvotemengden ikke skal overstige et nivå på 15 mill. tonn pr. år i gjennomsnitt for perioden 2008–2012. De som er kvotepliktige, kan bruke de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene innenfor en ramme på 20 pst. av den samlede kvotemengden.

Nå er det likevel slik at bedrifter i Norge har jevnt over større adgang til å bruke disse mekanismene enn bedrifter i andre europeiske land. Det kan bety at norsk industri kan håndtere et strengt norsk kvoteregime og samtidig bidra til gode klimagassreduserende prosjekter utenfor våre grenser.

Både norsk industri og industrien for øvrig i verden må, som statsråden var inne på, innstille seg på at det skal koste mer og mer å slippe ut klimagasser. Det tror jeg blir innholdet i framtidige kvoteregimer.

Så vil jeg få legge til at vi må være lydhøre overfor de signaler vi får dersom vårt regime skulle føre til utilsiktede virkninger, som f.eks. at god, miljøvennlig produksjon i Norge kan bli flyttet ut dersom vårt kvoteregime er strengere enn bedriftene selv kan bære.

De innspill vi igjen har fått fra bl.a. bedriften NorFraKalk, som var nevnt her, tilsier jo at virkningene må følges og eventuelle justeringer fra tid til annen kan vurderes. Men det kan ikke være slik at vi skal la vår lovgivning svinge med tilfeldige innspill verken i denne sal eller for øvrig. Den må være konsistent, slik at næringsliv og bedriftene vet hva de har å gå til.

For øvrig viser jeg til det statsråd Solheim sa med henvisning til den forestående prosessen i ESA i den konkrete saken som er nevnt her.

Ivar Kristiansen (H) [15:14:47]: Det er selvfølgelig ingen – sannsynligvis heller ikke i denne sal – som ber om et flytende system. Jeg har ikke oppfattet at noen har bedt om det.

Høyre advarte under behandlingen av Ot.prp. nr 66 i juni nettopp mot de følger og konsekvenser tilpasningen til det kvotedirektivet som vi skal implementere i norsk lovgivning, kunne få for norsk industri – at vi ikke legger oss transparente på EUs system, gjør at vi får som konsekvens at norsk industri dermed får en konkurranseulempe.

Da er det litt for tidlig i dag, før startskuddet i det hele tatt er gått, å utstede den norske varianten til det beste kvotesystemet i Europa, slik statsråd Solheim karakteriserte det norske systemet. Jeg tror nok norsk industri og øvrige interessenter knyttet til norsk industri etter hvert vil få dannet seg sin egen erfaring når man får se virkningen av det som blir gjeldende norsk politikk på dette området.

Interpellanten har selvfølgelig helt rett når han henviser til at de prosjektbaserte mekanismene som lå i vedtaket i Odelstinget, liksom skulle ta høyde for og kompensere for færre gratiskvoter, kompensere for at ny virksomhet etablert etter 2001 ikke i det hele tatt fikk gratiskvoter – at man ikke tok høyde for investering utenom referanseperioden, og at de prosjektbaserte mekanismene kunne kompensere for det. Man la sågar vekt på å åpne for inntil 100 pst. anvendelse av de prosjektbaserte mekanismene. Det var vel antakelig få i stortingssalen, hvis det var noen, som trodde at det var det vi skulle kunne oppnå, men poenget er at dette er blitt redusert til 20 pst. Så kan man si at vel, vel, det er et ganske høyt tall i seg selv sammenlignet med det tallet som en del EU-land får tildelt. Det kunne ha vært fristende å dra inn industrikraftregimet i tillegg til effektene norsk industri får av dette, men det tillater ikke tiden. Og det er neppe noen trøst for noen.

Men det viktige spørsmålet her er ikke bare om dette vil gi den miljømessige effekt som statsråden peker på. Det vil åpenbart bli en gevinst for det lokale klimaregnskapet hvis konsekvensene blir at norsk industri må legge ned eller flytte ut, men for det globale klimaregnskapet vil dette sannsynligvis ikke bli virkningsfullt i det hele tatt, snarere tvert imot.

Derfor deler jeg interpellantens anmodning, men sannsynligvis er det en fåfengt anmodning å presentere her. Vi burde ha satset på en likebehandling, gitt norsk industri like vilkår som EU-land. Når attpåtil EU i disse spørsmålene virkelig har satt seg i verdens førersete for å utmeisle og utvikle en politikk på dette området, burde vi kunne ha vært tilfreds med en slik løsning. Derfor vil vi nok i løpet av neste år komme til å se at dette vil gi seg noen utslag som kanskje ikke norsk industri er tjent med.

Til slutt: Jeg oppfatter oppslaget i dag i Dagens Næringsliv som først og fremst å gjelde Yara, men det gjelder også ammoniakkproduksjonen i Norge. Jeg kan ikke se at statsrådens svar i dag innebærer noen løsning for ammoniakkfabrikken i Porsgrunn. Tar jeg feil, så ber jeg om å bli korrigert for det.

Gunnar Kvassheim (V) [15:19:30]: Klimakvoteloven er et viktig miljøpolitisk redskap. Venstre deler statsrådens oppfatning av at det er viktig at forurenser betaler-prinsippet ligger til grunn, og er en grunnleggende forutsetning for måten en innretter seg på på dette området.

Venstre var tilhenger av et strammere regime enn det Regjeringen la opp til da denne saken ble diskutert i Stortinget, men var enig i de fleste hovedprinsippene. Nå registrerer vi at viktige sider i forhold til utslag for den enkelte bedrift ikke er avklart, selv om det bare er tre–fire uker til loven skal begynne å gjelde. Jeg synes det er litt spesielt at det nå via avisoppslag sendes ut beskjeder til enkeltbedrifter om hva som blir virkningen for dem, mens andre enkeltbedrifter ikke aner hva som blir konsekvensene for dem. En av de bedriftene som ikke vet hvilket regime de vil møte, er gasskraftverket på Kårstø. Det er selvfølgelig av stor interesse for dem som driver anlegget, men det er også av stor interesse i forhold til hvilken miljøpolitikk Regjeringen legger opp til, i hvor stor grad en vil at dette anlegget skal få gratiskvoter. Det ville være spesielt hvis Regjeringens representanter samtidig som de bestemmer at dette sterkt forurensende gasskraftverket skal få en stor grad av gratiskvoter, reiser til Bali og prediker en politikk som skal gå på å redusere utslippene.

Jeg registrerer at industriens kontakt med statsråden har ført til at han har fått et klart bilde av at stabile rammevilkår er viktig, og at han vil legge det til grunn for sitt arbeid. Da framstår det som svært spesielt at han endrer rammebetingelsene for dem som arbeider med småkraft, at han gjentatte ganger endrer rammevilkårene når det gjelder dem som har forholdt seg til grønne sertifikater, og at en ikke kan få en avklaring på industrikraftregimet, til tross for at Regjeringen har lovet det ved ulike anledninger.

Så har statsråden gjort til et poeng at han viderefører politikken til sin forgjenger. Helen Bjørnøy sa tydelig i Stortinget at fra 2013 vil industrien møte et regime uten gratiskvoter. Det var ikke bare slik at en måtte belage seg på et strengere regime, at en trodde det ble strengere, hun sa at det ikke kommer til å bli gitt gratiskvoter fra 2013, altså i neste avtaleperiode. Her kunne jeg tenke meg en avklaring fra statsråden, om han også på dette grunnleggende viktige området er enig med sin forgjenger. Nå håper jeg vi får en Solheim av den gode, gamle, klare typen. Når jeg stresser dette, er det fordi jeg tror det er grunnleggende viktig. Hvis det er slik at forurenseren skal betale, ja, så legger en det til grunn når en mellomperiode som dette er ferdig. Og så er det fordi jeg er enig i det statsråden sa, at de som skal møte et framtidig regime, skal få entydige og likelydende beskjeder om hvilket regime det blir, fra Regjeringens representanter, slik at de innretter seg etter det. Utenriksminister Støre har også sagt at han anbefaler industrien å forberede seg på at det ikke blir gratiskvoter. Jeg håper vi kan få en så tydelig beskjed også fra miljøvernministeren.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:23:24]: Det har blitt en litt rar debatt, for det gis inntrykk av at man har forkjærlighet for spesielt ett selskap, som man plutselig oppdager har et problem, og at hvis et annet selskap begynner om et år å klage, vil man ta opp igjen den samme debatten på vegne av det.

Dette er en prinsipiell debatt, fordi forutsetningene som Stortinget la til grunn da klimakvoteloven ble vedtatt, ikke er fulgt opp. Både representanten Nordtun og representanten Kristoffersen, som var regjeringspartienes talsmenn på dette området, gav både i denne sal og i media tydelig uttrykk for at klimakvoteloven var særdeles streng og offensiv – i deres øyne – overfor ny industri, men at den nye industrien ville klare å takle dette fordi man fullt ut ville få bruke de mekanismene som lå bl.a. i CDM, som altså gir billigere kvoter enn det man ville fått i EU-systemet. Fullt ut skulle man kunne få bruke dem.

Så har EU i etterkant lagt inn restriksjoner på maks 20 pst. – det var vel det det ble enighet om. Det er en betydelig endring av forutsetningene for denne industrien, som gjør at denne debatten absolutt er på sin plass, men som jeg likevel dessverre ser det ikke er noen interesse for å gjøre noe med fra de rød-grønne partiene.

Problemet man tar opp, er ikke basisperioden, men tidspunktet som er valgt, for det betyr at man diskriminerer deler av norsk næringsliv – seg imellom. Man får et forurenser betaler-prinsipp som skal gjelde for bedrifter som er etablert etter 2002, som sannsynligvis er de mest miljøvennlige. Men forurenser betaler-prinsippet skal ikke gjelde for bedrifter som eksisterte før 2002. Da skal staten ta en stor del av kostnadene. Det har ikke noe med god næringspolitikk å gjøre, og det har heller ikke noe med god miljøpolitikk å gjøre, for dette torpederer lønnsomheten for nye, miljøvennlige etableringer i Norge. Det er ingen incentiv for NorFraKalk til å investere én krone i utviklet renseteknologi når man faktisk går konkurs før man får åpnet. Dette er det ingen gradvishet i, slik enkelte rød-grønne politikere har sagt i denne debatten. Dette er sort-hvitt fra Regjeringens side. Det er det som er det triste. Listen over bedrifter som rammes, er lang. Det er derfor prinsipielt man ønsker å ta opp dette for å sikre likebehandling.

Jeg registrerer at Yara har ønsket lystgass inn i dette. De ønsker ikke gjødselproduksjonen inn i klimakvoteloven. Jeg kan ikke se at statsråden har bekreftet at gjødselproduksjonen skal være utenfor, for i EØS-saken som vi har behandlet, om å innlemme klimakvoteloven i EØS-avtalen, er Regjeringen faktisk veldig tydelig på at de ønsker både kunst- og naturgjødsel inn i klimakvoteloven. Det viktige i denne debatten er at CO₂-utslippene ikke øker selv om man inkluderer ny norsk industri, men man legger til rette for at ny, norsk industri skal kunne konkurrere på like vilkår med EU. Det burde være det vesentlige her.

Presidenten: Da gir presidenten ordet til en Erik Solheim av den gode, gammeldagse typen, for å sitere komiteens leder.

Statsråd Erik Solheim [15:26:52]: Det er vel ganske mange som begynner å få lyst til å komme hjem til helgen!

La meg først si til Ivar Kristiansen: Jeg skal være enig i at formuleringen om at dette er det beste systemet i Norge og i verden noensinne, kanskje var litt 17. mai-preget. Vi får la framtiden bedømme hvor godt det norske systemet er.

Så til interpellanten og flere andre som har vært innom ammoniakk: Jeg mener jeg uttrykte meg ganske klart på det punktet, men la meg gjenta at ammoniakk i denne omgang blir holdt utenfor kvotesystemet. Så de innvendinger som har kommet fra nettopp Porsgrunn, burde da til fulle være ivaretatt. Men la meg også bruke anledningen til å si at det er fantastisk flott at en sentral, ledende norsk bedrift kommer og ber om å bli inkludert i kvotesystemet. Det er nettopp den framtidsrettede holdningen vi ønsker å se i norsk næringsliv – ikke at man sitter og tviholder på alle problemer, men at man går offensivt ut og ser på hvordan man kan møte de nye utfordringene på dette området. Inkluderingen av lystgass bidrar – når man utvikler teknologi for å redusere utslippene – til en dramatisk nedgang i CO₂-ekvivalenter.

Når det gjelder Kårstø, som Kvassheim og andre har vært inne på, vil ikke eventuelle gratiskvoter som muligens kan benyttes på Kårstø, påvirke de norske utslippene, i og med at de går innenfor rammen av de utslippene som blir tildelt. Jeg har tidligere sagt, og jeg gjentar, at Regjeringen har gjort det klart at det vil bli utdelt gratiskvoter. Jeg vil anta at gratiskvotene vil kunne bli benyttet av Kårstø, men vi må komme tilbake med det detaljerte regelverket for kvotereserver, som er et såpass komplisert system at det ikke kan legges fram i en kort sluttreplikk her. Det vil bli framlagt i nær framtid, og det vil bli gratiskvoter. Men gratiskvotene vil ikke ha noen påvirkning på de samlede norske utslipp, slik jeg i en tidligere replikkveksling med interpellanten var inne på.

La meg så til slutt si at det er ingen som i dag med sikkerhet kan vite hva slags internasjonalt kvotesystem man har i 2012/2013. Denne Regjeringen – og jeg er helt sikker på at det er med Stortingets samtykke – skal gå inn i en Kyoto II-prosess med det mål å få på plass et mer omfattende og strengere internasjonalt, globalt kvoteregime. Vi vet heller ikke sikkert hva som lykkes å få til i EU. Så i dag å gi noen sikre, automatiske garantier for hva som er situasjonen i 2012/2013, er selvsagt umulig. Men den bedrift i Norge som er så dum at den nå spekulerer i at det vil bli et mindre omfattende og mildere kvotesystem etter 2012, fortjener ingen nåde på det tidspunktet. All norsk industri må nå regne med at det etter 2012 vil bli et strengere system, et mer omfattende globalt system, og vi må se de enorme konkurransemessige fordelene det kan være for norsk industri å starte tilpasningen til et slikt system nå.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avsluttet.