Karin S. Woldseth (FrP) [12:54:34]: Det har vært mye mediefokus på erstatningsordningen for barn i barnehjem og spesialskoler for barn med atferdsvansker, og med rette. For er det noe som er sikkert, så er det at så snart staten skal betale ut erstatninger, så tar det tid - jeg er egentlig litt flau over å stå her i dag.

Jeg vil først starte med begynnelsen, for vi trenger vel alle en oppdatering på hva denne saken egentlig dreier seg om.

For mange år siden gikk det første av barnehjemsofrene til sak mot Bergen kommune. Dette må ha vært i 1999, eller der omkring. Hun var den første som kom med sitt krav til Bergen kommune - en modig og sterk kvinne som hadde greid seg på tross av og ikke på grunn av at hun var plassert i en offentlig barnevernsinstitusjon.

Saken ble den gang behandlet i formannskapet i Bergen, og et politisk flertall besluttet å forsøke å få til et forlik med kvinnen. Dette fikk de til. Men i etterkant av denne saken kom det svært mange henvendelser om det samme. Mange var blitt utsatt for alvorlige fysiske og seksuelle overgrep. Snart viste det seg at det ikke bare var i Bergen slike overgrep hadde foregått, men over hele landet.

Presset ble stort, så stort at det i 2003 ble besluttet å sette ned et kartleggingsutvalg, og 1. november 2004 ble deres rapport, NOU 2004:23 «Barnehjem og spesialskoler under lupen», lagt fram. Denne rapporten resulterte i St.meld. nr. 24 for 2004-2005 Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar. Mens dette kartleggingsutvalget holdt på med sitt arbeid, kom det stadig nye saker til. Noen sendte erstatningskrav til kommunene sine og fikk avslag. Noen rettet erstatningskravet til Billighetserstatningsutvalget og fikk avslag på grunn av manglende dokumentasjon på misbruk og mishandling.

De menneskene det her angår, eller, for å si det litt brutalt, de som har overlevd og kommet seg helskinnet eller tilsynelatende helskinnet gjennom det de var med på som barn, de fortjener jammen statens respekt.

Fra 1954 til 1980 var det knapt noen som hadde hørt om barns rettigheter. Dette var små barn som foreldrene ikke kunne forsørge og derfor overlot i det offentliges varetekt. Men det var også barn som barnevernet og barnevernsnemndene på den tiden tok bort fra hjemmet fordi de der var utsatt for rus, vold eller seksuelt misbruk. De ble sendt bort til noe som var enda verre.

Staten var seg ikke sitt ansvar bevisst, og mange barn sultet, frøs, ble utsatt for slag og mobbing og til og med for seksuelt misbruk. Kan vi tenke oss hvordan dette må ha vært for et lite barn, som kanskje i utgangspunktet ikke hadde de aller beste forutsetningene? Kan vi det? Vi kunne det. Vi kunne det i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i forrige periode.

Derfor valgte vi ikke å gjøre denne saken til en politisk sak, derfor valgte en samlet komite ikke å skåre billige poenger. Det var faktisk konsensus i komiteen om at i denne saken skulle ingen ha ordet, bortsett fra saksordføreren. Hun skulle få legge fram en samlet komiteinnstilling, av hensyn til de berørte parter og ikke minst i respekt for de berørte parter.

Vår intensjon, dvs. komiteens intensjon, var å få disse vanskelige og svært følelsesmessige sakene behandlet på en svært smidig måte, dels fordi staten hadde vært pådriver i å få makulert den delen av bevismaterialet som kunne brukes, men også fordi dette for mange ville rive opp igjen grodde sår.

Flere av komiteens medlemmer mente at det var best hvis vi fikk opprettet et særskilt utvalg for disse sakene, slik at sakene ble behandlet raskt og effektivt. Men som sagt falt man ned på en konsensus også her om å tilpasse reglene etter disse sakene, både når det gjaldt dokumentasjon, når det gjaldt beløp, og ikke minst når det gjaldt foreldelse.

Det tok tid før Billighetserstatningsutvalg II var på beina, og enda lenger tid tok det før de greide å fortolke hva det var komiteen hadde ment i sine merknader. Så lang tid tok det at komiteen måtte sende et brev til justissekretariatet for å rydde unna enhver tvil om tolkningen. Dette er også skrevet under av en samlet komite i denne stortingsperioden. Da begynte det faktisk å skje ting, og det behandles nå en betydelig mengde saker i utvalget. Men det står altfor mange saker på vent.

Jeg vil si at komiteen hadde en god dialog med daværende statsråd Dåvøy i denne saken, og at vi alle hadde samme forståelse av utfordringene for disse menneskene. I våre merknader og i våre drøftinger partiene imellom ble det også rettet fokus mot at selv om man hadde fått erstatning fra det tilpassede billighetserstatningsutvalget, var dette ikke til hinder for at den enkelte kunne gå til særskilt søksmål mot staten. Men komiteen la til grunn, og forutsetter, at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i saker som omhandler denne gruppen. Komiteen forutsetter - og da finner jeg det underlig at statsråden i et av sine svar på et av de åtte spørsmålene som bare det siste året er stilt vedrørende disse sakene, sier følgende i spørsmål nr. 139, datert 31. oktober 2007, stilt av representanten Arne Sortevik:

«Komitéuttalelsen til St.meld. nr. 24 om at det forutsettes at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i disse sakene, inngikk som et viktig moment i statens konkrete vurdering av foreldelsesspørsmålet i saken. Staten fant imidlertid, etter en samlet vurdering av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende, det riktig å påberope seg foreldelse i denne saken.»

En enstemmig komite sier en ting som statsråden velger å se bort fra.

Hva er de ulike hensyn som gjør seg gjeldende? Velger staten å se bort fra forutsetningene som Stortinget la til grunn, fordi det koster penger? Begår staten nok et overgrep mot overgrepsofrene ved å påberope seg foreldelse, dette til tross for hva Stortinget - et enstemmig storting - har sagt?

Hva skal barnehjemsbarna og skolehjemsbarna tenke? Det er et under at de ikke allerede har mistet respekten for oss som politikere, men det verste er vel at de også snart mister det lille de har igjen av selvrespekt.

Håper statsråden på at de som har vært utsatt for overgrep i en eller annen form, ikke skal orke mer, gi opp og dermed falle fra? Altfor mange har falt fra. Den behandlingen en del av disse barna fikk, har kostet dem livet.

Er det virkelig slik at statsråden kan velge å se bort fra de vedtak og de merknader som Stortinget har gjort?

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [13:03:21]: Interpellasjonen fra stortingsrepresentant Woldseth tar utgangspunkt i et konkret erstatningssøksmål. Saken er nå til behandling i rettssystemet. Jeg kan derfor ikke gå nærmere inn i denne konkrete enkeltsaken.

La meg innledningsvis slå fast at staten ikke har sett bort fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteens merknad. Tvert om har komiteens merknad om ikke å påberope seg foreldelse vært et viktig moment i statens vurdering av foreldelsesspørsmålet.

Flere stortingsrepresentanter, deriblant representanten Woldseth, har tidligere stilt spørsmål til barne- og likestillingsministeren om statens påberopelse av foreldelse. Jeg er glad for stortingsrepresentantenes engasjement for de tidligere barnehjemsbarna. Slik jeg forstår interpellanten, stilles det spørsmål ved at staten ikke automatisk og uten nærmere vurdering vil frafalle foreldelsesinnsigelse i alle søksmål fra gruppen. Staten har imidlertid også måttet ta flere andre prinsipielle og viktige moment med i den helhetlige vurderingen. Dette vil jeg si mer om i det følgende.

Aller først: Det har vært viktig både for det enkelte barnehjems- og spesialskolebarn og for det norske samfunnet at den skade omsorgssvikt og overgrep har påført mange, så langt det er mulig rettes opp.

Det offentlige - både kommuner og staten - har stilt opp. Staten oppnevnte i 2003 et nasjonalt kartleggingsutvalg, slik det blir nevnt. I utredningen ble det dokumentert at mange barn i perioden 1945-1980 ble utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Utvalget pekte på at det kan være vanskelig å oppnå erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, bl.a. på grunn av manglende ansvarsgrunnlag, manglende dokumentasjon og ikke minst på grunn av foreldelse. Stortingets billighetserstatning ville derfor være den mest aktuelle form for kompensasjon fra det offentliges side. Kartleggingsutvalget anbefalte imidlertid at ordningen skulle bli bedre tilpasset denne gruppen.

Utvalgets rapport ble i 2005 fulgt opp med St.meld. nr. 24 for 2004-2005. På bakgrunn av denne stortingsmeldingen vedtok Stortinget særlige tilpasninger av Stortingets billighetserstatningsordning for denne gruppen. Kravene til bevis ble senket - både sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten og den ordinære billighetserstatningsordningen. Det skal videre legges mindre vekt på hvilke følger det som skjedde, har fått for den enkelte. Det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet. Den enkelte kan få inntil 300 000 kr - noe som kun gjelder denne gruppen.

Departementet har også utarbeidet veileder om kommunale granskinger. Når det gjelder kommunenes ansvar, var de eiere av barnevernsinstitusjoner, hadde ansvaret for plassering av barna og hadde tilsynsansvar. I St.meld. nr. 24 framgikk det at kommunene på selvstendig grunnlag må vurdere hvordan de vil stille seg til krav om kommunal gransking eller erstatning. Stadig flere kommuner har igangsatt granskinger og etablert erstatningsordninger. Det kan søkes om Stortingets billighetserstatning selv om det er tilkjent erstatning fra en kommunal erstatningsordning. Også dette er en særordning.

En av funksjonene til Stortingets billighetserstatningsordning vil nettopp kunne være å avhjelpe at en erstatningssøker kommer særlig uheldig ut som følge av foreldelse. Billighetserstatning etter denne ordningen er ment å være en siste mulighet til å oppnå en økonomisk ytelse. Spørsmålet om foreldelse skal påberopes vil dermed også kunne ha konsekvenser for om det er rettssystemet eller Stortingets billighetserstatningsutvalg som behandler disse sakene. Etter det jeg kjenner til, er det kommet inn rundt 1 500 søknader til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i tilknytning til St.meld. nr. 24. Barne- og likestillingsdepartementet har tilført betydelige ressurser til saksbehandlingen.

Jeg vil understreke at de fleste hensyn som foreldelsesreglene hviler på, gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis kan vært tapt og vitner døde. Eventuelle vitneutsagn vil være preget av at faktum ligger langt tilbake i tid. Bevisproblemene i barnehjemssakene underbygges nettopp av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av billighetserstatningsordningen bl.a. i forhold til beviskravene.

Fristene i foreldelsesloven er ment å gi den skadelidte rimelig tid til å vurdere om et erstatningssøksmål bør anlegges. Det offentlige kan, som andre saksøkte i erstatningssaker, likevel velge å se bort fra at foreldelse har inntrådt. Enkelte spesielle forhold gjør seg imidlertid gjeldende for det offentlige. Den begunstigelsen som frafall av foreldelsesinnsigelse innebærer for en erstatningssøker, gis på fellesskapets vegne. Frafall av foreldelse bør derfor praktiseres noenlunde likt. Dette står ikke i motsetning til at hver sak skal behandles individuelt.

Frafall av foreldelsesinnsigelse uten en konkret vurdering ville i realiteten innebære å gjøre unntak fra foreldelsesregelverket for en stor enkeltgruppe. Dersom dette var Stortingets mening, vil det etter min mening være naturlig å følge en ordinær lovprosess. Slik kunne man få utredet og belyst alle sider av sakskomplekset.

Jeg vil avslutningsvis presisere og gjenta: Foreldelsesspørsmålet vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak som måtte bli reist mot staten. De omtalte føringene fra Stortinget vil alltid stå sentralt.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:10:50]: Statsråden sier at Regjeringens og statens vurdering var at dette var et viktig moment som komiteen hadde lagt inn. Med all respekt for statsråden: Hun tar feil. Det skal ikke være et viktig moment. I Innst. S. nr. 217 for 2004-2005 står det:

«Erstatningsrettslege søksmål retta mot staten på bakgrunn av overgrep eller omsorgssvikt under opphald i barneheimar eller spesialskular vil bli behandla tilsvarande som for andre erstatningskrav retta mot staten.»

Videre står det:

«Komiteen støtter vurderinga til departementet, men føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa.»

Da bør man ikke bruke det som et viktig moment, det ligger som en forutsetning. Disse sakene skal behandles annerledes. Det var derfor vi opprettet et annet utvalg, og jeg håper at statsråden tar det med seg.

Vi må huske at alle disse menneskene som nå venter og har ventet i årevis på å få sakene sine behandlet, er enkeltmennesker. De er mennesker med følelser, med forventninger, og mange av dem har selv den dag i dag svært vanskelig for å forholde seg til sin egen skjebne. Det er viktig at vi husker det, og behandler disse sakene med respekt.

Flere av dem som led overgrep, har ikke orket å leve med det. Andre sliter med store psykiske skader, og andre igjen har forsøkt å glemme ved hjelp av rusmidler i ulik form. Det offentlige har tatt barndommen fra dem, og den kan vi ikke gi dem tilbake. Men som en oppreisning og et tegn på ydmykhet og unnskyldning fortjener disse sakene å bli behandlet på en skikkelig måte. Dette handler om mennesker, og det handler om livskvalitet.

Det er en belastning for svært mange av dem at vi i det hele tatt diskuterer denne saken i dag. Personlig synes jeg det er en skandale at disse sakene ikke er blitt ferdigbehandlet ennå.

Politikere som skaper forventninger hos en gruppe som har opplevd overgrep og vold fra det offentliges side, og ikke innfrir det de sier, burde slett ikke være i en slik posisjon.

Jeg vet at dette er harde ord. Men det fortjener vi når vi ikke engang lar dem som har orket å gå til søksmål mot staten, få saken sin prøvet, men tvert og arrogant avviser det hele med at saken er foreldet, og det til tross for at komiteen forutsatte at disse sakene ikke skulle foreldes. Det er et politisk spark i ansiktet på en som ligger nede.

Så nå vil jeg gjerne vite om statsråden har satt seg konkrete mål for når disse hundrevis av sakene som ligger på vent, er ferdig behandlet, og om statsråden vil ta noe initiativ for å la dem som ønsker å gå til sak mot staten, faktisk få lov å gjøre det.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [13:14:05]: Ja, det er innvilget mer ressurser slik at disse sakene kan behandles raskere. Jeg har veldig stor forståelse for at denne problemstillingen er meget krevende og meget sårende for dem som har opplevd overgrep.

Interpellanten mener at jeg ser bort fra de merknader og vedtak som et samlet storting stod bak, når det rettes erstatningskrav mot staten. Svaret på det er selvfølgelig nei. Som jeg sa i mitt innledende svar, har komiteens merknader vært et viktig moment. En komitemerknad er imidlertid ikke et formelt vedtak fra Stortinget, men selvsagt har merknader en politisk betydning.

Og så har jeg gjort rede for de ulike momentene som er gjort gjeldende for hva som skulle til for at man i saken ikke har påberopt seg foreldelse.

Britt Hildeng (A) [13:15:53]: Interpellanten tar utgangspunkt i Innst. S. nr. 217 for 2004-2005 og St.meld. nr. 24 for 2004-2005 som omhandler erstatningsordninger for tidligere barnehjemsbarn og for barn i spesialskoler med atferdsvansker.

Bakgrunnen for behandlingen av denne saken er Befring-rapporten, som brutalt avdekket tidligere barnehjemsbarns oppvekstvilkår, en oppvekst som for mange var preget av omsorgssvikt og fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Rapporten viste hvordan traumatiske opplevelser, til dels av langvarig karakter, ikke bare hadde ødelagt barns barndom, men også fått dramatiske følger for hele deres voksne liv i form av sosiale vanskeligheter og sterke fysiske og psykiske plager. De uverdige forholdene som ble avdekket, og det at samfunnet ikke hadde tatt den nødvendige oppfølging, ikke hadde hatt tilsyn og ikke hadde hatt kontroll med de institusjonene der barna var plassert, gav grunnlaget for å etablere en billighetserstatningsordning tilpasset denne gruppen. Gjennom den tilpassede ordningen ville Stortinget gi en erkjennelse av det ansvaret samfunnet har for disse overgrepene. Selv om ikke et ødelagt liv kan erstattes, ville i hvert fall Stortinget gi de tidligere barnehjemsbarna en moralsk støtte og en unnskyldning. Den tilpassede ordningen skiller seg også fra Stortingets alminnelige billighetserstatningsordning ved at grensen for erstatning er hevet. En sak kan fremmes selv om man har fått en annen erstatning tidligere. Krav til bevis er redusert ved at en legger avgjørende vekt på egenerklæring og dens troverdighet, fordi det dreier seg om forhold som ofte ligger langt bak i tid, fordi det kan være vanskelig å få dokumentasjon, og fordi arkivstoff er blitt ødelagt eller borte over tid. Dette er en viktig ordning, og det er Stortingets ordning. Det er viktig at Stortinget følger opp, og at Billighetserstatningsutvalget greier å behandle de sakene som det får. Jeg er glad for at vi har bevilget mer penger både til saksbehandling og til å opprette et nytt billighetserstatningsutvalg i tillegg til det som allerede er der, for at sakene skal kunne behandles.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. 24 ble også forholdet til den alminnelige erstatningsretten berørt. Særlig dreide det seg om foreldelsesreglene. I forbindelse med behandlingen viste departementet til at det var utarbeidet egne retningslinjer for behandling av slike krav, at det var en viss praksis for at staten ikke gjør gjeldende foreldelse, og at det derfor ikke skulle være behov for nye endringer i den alminnelige erstatningsretten tilpasset denne gruppen.

Når Stortinget i denne forbindelse ikke fremmet konkrete lovforslag om endringer i erstatningsretten, så må en legge til grunn at Stortinget fant departementets praksis tilfredsstillende. Jeg er derfor noe overrasket over den vinklingen interpellanten har valgt på sitt spørsmål. Jeg håper interpellanten også tar til etterretning statsrådens beskrivelse nettopp av hvordan disse hensynene blir ivaretatt i behandlingen fra departementets side. Jeg må også si at jeg er noe overrasket over at en så erfaren stortingspolitiker forsøker å intervenere i en sak som ligger til behandling i rettsapparatet, og således ikke har respekt for maktfordelingsprinsippet som ligger til grunn i vår forfatning. Maktfordelingen mellom den lovgivende og dømmende makt er et grunnleggende prinsipp i vårt demokrati og vår rettsforståelse som også er viktig å ivareta.

Helt til slutt vil jeg understreke at det er Stortinget gjennom Billighetserstatningsutvalget som har det store ansvaret i denne forbindelse for å behandle de sakene de får til behandling, for de menneskene som skal ha erstatning og bør ha erstatning, har lidd overlast som samfunnet er ansvarlig for.

Arne Sortevik (FrP) [13:21:54]: Da jeg lyttet til foregående taler fra Arbeiderpartiet, reflekterte jeg over at innledningen var veldig bra og konklusjonen var svært dårlig. Dette er ingen intervensjon. Denne saken har et generelt fundament, men den er festet også i en spesiell sak hvor et modig menneske som ville ha unnskyldning og erstatning for frarøvet barndom, har ryddet vei for mange andre.

Forut for Befring-utvalgets utredning forelå det også lokale utredninger, bl.a. i Bergen kommune, hvor dette begynte. Dette har jeg fulgt fra - dessverre - starten på denne begredelige saken, og i likhet med interpellanten må jeg si at jeg er bedrøvet over å stå her i dag. Jeg er bedrøvet over at det fortsatt skal være nødvendig fra Stortingets talerstol å føre en kamp for at barnehjemsbarna skal få anledning til å få prøvd sin sak i norsk rett på en grundig og god måte, uten å bli møtt med en holdning fra staten om at saken er foreldet.

I går ble jeg - av ulike grunner - orientert om ombudsmannsordningen for Forsvaret, som har eksistert siden 1954. En viktig ting jeg merket meg ved denne ordningen, er at det ikke er foreldelsesfrist. Ordningen kom på plass i 1954, og det er ingen foreldelsesfrist. Innenfor denne ombudsmannsordningen kan man altså komme med saker - om man skulle ønske det - som går tilbake til 1954, og få dem behandlet.

Da Stortinget tidligere behandlet en sak om barnehjemsbarn, som interpellanten har vist til, var det to forhold som - for et sjeldent tilfelles skyld - krystallklart ble presisert: ikke foreldelse og redusert krav til bevis. Dette ble presisert for at man, som et samlet storting uttalte, skulle ha mulighet til individuelt å få prøvd sin sak for retten - mot staten. Dette er - jeg gjentar det - ingen intervenering i en pågående rettssak. Dette er å rydde vei for at mange - om de orker - kan gå til det skritt å få prøvd sin sak individuelt.

At det er en person i spissen for dette, er helt klart, og hun er en modig kvinne. Jeg fikk en melding fra henne i går, og jeg har hennes tillatelse til å referere fra den. Jeg skal være kort, bare sitere litt:

«Det gjør godt å erfare at ikke alle aksepterer at det offentlige Norge har begått grove overgrep mot små barn. Nå gjenstår det bare å se om flertallet på Stortinget har forandret mening om dette, eller om de er villig til å stå fast ved det som ble lest opp fra Stortingets talerstol 10. juni 2005.»

Begunstigelse vil det være, sier statsråden, hvis man frafaller foreldelsen. Denne gruppen trenger faktisk en aldri så liten begunstigelse. De har gjennom tyveriet av sin barndom ikke opplevd mye begunstigelse. Her skal - og må - det være unntak, slik Fremskrittspartiet ser det.

Det er et opprørende signal statsråden sender på vegne av Regjeringen - for det må jo være på vegne av den. Det er en grusom melding til barnehjemsbarn som i noen tilfeller nok har fått kommunal billighetserstatning, og som kanskje har fått statlig billighetserstatning etter å ha søkt om det, men som likevel ønsker å prøve sin sak for norsk rett, individuelt og på egen hånd. Ofte er det viktigere enn utmåling av kronemessig erstatning å få prøvd sin sak og gjennom en kjennelse i saksøkers favør få en oppreisning og en erkjennelse av at man faktisk har lidd urett. Gjennom en positiv kjennelse får saksøker også en slags unnskyldning fra staten og fra storsamfunnet.

Det er en grusom melding statsråden velger å gi. Jeg mener at det er en klar feiltolkning av Stortingets vedtak. Jeg mener også at det er en klar forsømmelse med hensyn til at statsråden har plikt til også å følge opp Stortingets uttalelser gitt i merknads form.

May Hansen (SV) [13:27:21]: St.meld. nr. 24 for 2004-2005 omhandler en tragisk side av norsk barnevernshistorie. Mange har fått sin barndom og sitt voksne liv ødelagt.

Kartleggingsutvalget, som ble oppnevnt i 2003, slo fast at det foregikk omsorgssvikt og alvorlige fysiske, psykiske og seksuelle krenkinger på barnehjem og spesialskoler. Eksemplene er mange og grove. Når det gjelder seksuelle overgrep, foregikk krenkingene fra både ansatte og eldre barn på institusjonene, og det er grunn til å tro at omsorgssvikten fant sted på de fleste barnehjem og spesialskoler. Kartleggingsutvalget konkluderte med at det i perioden 1945-1980 var en betydelig forekomst av seksuelle overgrep i barnevernsinstitusjoner, og at det var de ansatte som stod for de fleste overgrepene.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 slo en samlet komite fast at mange tidligere barnehjemsbarn og barn fra spesialskoler har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep av alvorlig karakter. Det er det ingen tvil om.

Utvalget pekte på at det kunne være vanskelig å oppnå erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene - på grunn av bl.a. manglende ansvarsgrunnlag, manglende dokumentasjon og, ikke minst, foreldelse. På bakgrunn av dette vedtok Stortinget særlige tilpasninger når det gjaldt Stortingets billighetserstatning. Kravene til bevis ble senket, og det skulle legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet. Erstatningsbeløpet er på inntil 300 000 kr. Dette gjelder kun for denne gruppa.

Vi vet at arkiver og papirer fra institusjonene er mangelfulle. Det var derfor viktig for komiteen å presisere at det skulle gjøres tilpasninger når det gjaldt både beviskrav og erstatningsutmålinger for denne gruppa. Det ble også presisert at erstatningen etter en tilpasset erstatningsordning ikke vil avskjære muligheten for personer fra denne gruppa til å gå til erstatningsrettslig søksmål på bakgrunn av de samme forhold.

Det er et stort ansvar når det offentlige går inn og overtar ansvaret for barn som er utsatt for omsorgssvikt. I St.meld. nr. 24 pekes det på at staten hadde et ansvar som overtilsyn gjennom Sosialdepartementet ved barnevernsinspektørene og etter hvert gjennom fylkesmennene ved barnvernssekretærene. De politiske styresmaktene hadde også ansvaret for lov- og regelverk i tillegg til det overordnede ansvaret for de aktuelle fagområdene. Det er derfor ikke mulig å peke på en klar ansvarsfordeling mellom staten, kommunene og det private. Ansvarsforholdet må vurderes konkret i enkeltsaker.

SV har etter behandlingen av meldingen vært opptatt av at erstatningsordningen skal fungere fleksibelt og tilpasset. Det er viktig at saksbehandlingstida går ned, slik at de det gjelder, ikke må vente på dette svaret i flere år. Dette oppleves av mange som et nytt overgrep.

SV står selvsagt bak den merknaden vi i sin tid var med på. Vi forutsetter at komiteens merknad om foreldelse legges til grunn i disse sakene, og vil vise til at det i St.meld. nr. 24 henvises til Innst. O. nr. 18 for 1995-1996, hvor det står:

«Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene.»

Til slutt: SV er opptatt av at vi framover må sikre oss mot at det skjer overgrep og omsorgssvikt i barnevernet. Det er derfor helt nødvendig med kvalitetssikring og et kontroll- og tilsynsapparat som fungerer. Disse grusomme hendelsene må ikke skje framover i vår tid. Dette må vi samarbeide om, og vi må påse at det ikke skjer framover.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:32:42]: Eg vil takke interpellanten for å ha teke opp ei viktig sak.

Dette er ei sak Kristeleg Folkeparti har jobba med over mange år - først i regjering, så i opposisjon. Då det blei avdekt at fleire barn hadde blitt utsette for omsorgssvikt og overgrep under opphald i barnevernsinstitusjonar, sette tidlegare statsråd Laila Dåvøy ned eit utval som skulle kartleggje omfanget av og bakgrunnen for omsorgssvikt og overgrep mot barneheimsbarn i perioden 1945-1980. Kartleggingsutvalet blei leidd av Edvard Befring, og utvalet la fram rapporten sin den 1. november 2004.

I utgreiinga blei det dokumentert at mange av barna blei utsette for alvorlege overgrep og manglande omsorg. Befring-utvalet understreka at det offentlege hadde eit særleg ansvar for desse barna. Myndigheitene overtok jo omsorga for barna når dei blei plasserte i barneheim og i spesialskular. Utvalet anbefalte at dei generelle velferdsordningane skulle leggjast til grunn, og at Stortingets billigheitserstatningsordning er mest aktuell for dei som er kvalifiserte til erstatning frå det offentlege. Regjeringa Bondevik II følgde opp utvalets anbefalingar i St.meld. nr. 24 for 2004-2005.

Kristeleg Folkeparti er, på lik linje med interpellanten, svært forundra over at det er nedlagt påstand om forelding i erstatningssaker som tidlegare barneheimsbarn har reist mot staten. I Innst. S. nr. 217 for 2004-2005 skreiv ein samla familie-, kultur- og administrasjonskomite følgjande:

«Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa.»

Stortinget har med dette gitt klare føringar om korleis staten skal og bør opptre.

Sidan staten ikkje følgjer Stortingets føringar, fremma Kristeleg Folkeparti saman med dei andre opposisjonspartia forslag i samband med behandlinga av statsbudsjettet for 2008. I forslaget bad vi Regjeringa sørgje for at det ikkje blir lagt ned påstand om forelding frå statens side. Forslaget blei dessverre nedstemt av regjeringspartia.

I tillegg til at vi reagerer på brot med Stortingets føringar når det gjeld forelding, er Kristeleg Folkeparti også opprørt over ei svært lang saksbehandlingstid. Då Stortinget behandla saka, var det full einigheit om å tilkjenne erstatning på inntil 300 000 kr til tidlegare barneheims- og skuleheimsbarn.

Grunngivinga for erstatninga var å gi ein viss økonomisk kompensasjon for den uretten som er gjord. Det blei samtidig understreka at ingen pengesum kan kompensere for dei overgrepa som desse barna har vore utsette for. Erstatningsbeløpet blir fastsett skjønnsmessig basert på ei samla vurdering av kva som er rimeleg i det enkelte tilfellet.

Stortinget har vedteke å opprette eit ekstra billigheitserstatningsutval for å dekkje ein forventa auke i talet på søknader om billigheitserstatning av statskassa frå nye grupper i samfunnet. Dette gjeld bl.a. tidlegare barneheimsbarn og skuleheimsbarn. Det nye utvalet bør kunne bidra til fortgang i desse sakene. Det hastar med å få det oppnemnt av departementet, for vi veit at det er mange saker som ventar på å bli behandla. Samtidig veit vi at det er fleire proppar i systemet; bl.a. har saksbehandlingstida i Bufdir vore ein av fleire som har kunna verke inn på kor fort ting kan skje.

Det viser seg at tidlegare barneheimsbarn og skuleheimsbarn som har søkt staten om erstatning for ein øydelagd barndom, må rekne med å vente i opptil tre år før søknadene deira blir behandla - nokre ventar endå lenger. Då Stortinget vedtok å gi denne gruppa billigheitserstatning på inntil 300 000 kr, trudde ingen at behandlingstida kunne bli så lang. Dei fleste barna som har opplevd overgrep, har måtta vente i mange år på å bli trudd og få oppreisning frå det offentlege.

Det er ekstremt viktig at ein får fortgang i desse sakene. Den smerta og den lidinga som mange har gått gjennom, vil aldri kunne målast i kroner og øre.

For ei raud-grøn regjering som har profilert seg som dei svakaste sitt talerør, må det vere umogleg å leve med dagens situasjon. Eg har berre éin beskjed til statsråden: Rydd opp! Dei tidlegare barneheimsbarna har vore utsette for overgrep frå staten si side, og fortener å bli møtte med betydeleg meir audmjukskap og ryddigheit enn det dei har blitt. Det er viktig at det blir gripe fatt i dette frå Regjeringa si side, og at Stortinget får fortgang i sitt arbeid når det gjeld billigheitserstatningsutvala.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:38:02]: Jeg er lei meg, jeg er virkelig lei meg, og jeg angrer. Jeg angrer på at vi av hensyn til barnehjemsbarna og skolehjemsbarna ble med på en konsensus i forrige stortingsperiode. For å unngå å rive opp grodde sår, valgte vi å ikke endre loven, men vi la noen premisser og forutsetninger til grunn. Det var forutsetninger som vi har hørt at Arbeiderpartiet ikke lenger støtter. SV og representanten May Hansen skal ha stor ros for at de står på det vi mente den gangen, og at man selv om man har kommet i regjering, tør å ha integritet og stå for det vi gjorde. Vi gjorde det av hensyn til de partene som var berørt. Derfor er jeg lei meg for at det vi sa den gangen, ikke virkelig tas på alvor.

Men jeg skal love statsråden og Arbeiderpartiet at vi skal gjøre vårt. Vi aksepterer ikke at en merknad fra et samlet storting ikke blir lagt til grunn som en forutsetning i en lovtolkning. Vi kommer til å komme med et privat forslag om en lovendring. Vi kommer også til å vurdere å sende saken til kontroll- og konstitusjonskomiteen fordi Regjeringen velger å se bort fra en merknad og ikke regner den som bindende på samme måten som et vedtak åpenbart er.

Jeg kan love statsråden at vi ikke kommer til å glemme. Fremskrittspartiet kommer ikke til å glemme. Jeg takker Kristelig Folkeparti og SV for at de står sammen med oss og sørger for at vi ikke tillater oss å glemme, og for at vi fortsatt skal kjempe for barnehjemsbarna - og nå mer høylytt fordi konsensusen som ble lagt til grunn, åpenbart er brutt. Men takk alle sammen for debatten!

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [13:40:42]: Jeg vil bare gjenta at vi ikke ser bort fra komiteens merknader. Som sagt er en komitemerknad ikke et formelt vedtak fra Stortinget, men merknaden har stor politisk betydning.

Vi har også styrket saksbehandlingskapasiteten fordi vi ser alvorlig på disse sakene, og vi håper å legge til grunn at saksbehandlingstiden vil være i tråd med det som er forutsatt, dvs. ett år. Ellers er det særregler for når man kan se bort fra foreldelse, og det er i helt spesielle tilfeller. Jeg har ellers gjort rede for hva staten har gjort for å se disse barnehjemsbarna.

Presidenten: Da er debatten i sak 4 omme.