Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:23:34]: Formålet med denne interpellasjonsdebatten er - nok en gang - å fokusere på den feilaktige og gammeldagse landbrukspolitikken som denne regjeringen fører. Det er mange feil i denne landbrukspolitikken. Situasjonen ute på bygdene viser dette klart.
Jeg har fått med meg at statsråd Terje Riis-Johansen har benyttet morgentimene i dag veldig flittig. Han har lagt frem et nytt forslag om skjerping av bo- og driveplikten. I så måte blir denne interpellasjonen svært aktuell. Men det skuffer meg at statsråden velger å ta den retningen på dette temaet som han gjør, og det skuffer meg også at han ikke kunne vente med å legge dette frem før han tok ordet i denne debatten.
Statsråd Terje Riis-Johansen slo skikkelig til da han tiltrådte statsrådsposten. Han slo fast at hvert eneste gårdsbruk som blir lagt ned, er et personlig nederlag for ham. Det har blitt mange nederlag for denne statsråden. Gårdsbruk blir lagt ned fortsatt - i omtrent samme tempo som tidligere. Min påstand er at dette vil fortsette også i den resterende del av hans statsrådsperiode, fordi denne regjeringen fører en landbrukspolitikk som hører hjemme i en helt annen tid enn den moderne tid som vi lever i i dag. Fremtidsrettingen er nemlig helt fraværende, ikke minst når det gjelder eiendomsforhold i forbindelse med landbrukseiendommer. Det har som sagt blitt varslet i dag at regelverket skal strammes betydelig til. Det skal bli vanskeligere å få tillatelse til fradelinger. Man skal også gjøre det vanskeligere å få bygge kårbolig på landbrukseiendommer. Dette er en trist utvikling for eiendomsretten.
I dag står ca. 35 000 boliger på landbrukseiendommer tomme. Det er et betydelig antall. Det tror jeg vi kan være enige om. De fleste av disse boligene befinner seg i distriktskommuner som allerede sliter med å opprettholde bosettingen. Samtidig ser vi at mange av disse kommunene er svært populære som hyttekommuner - mange tilbringer mye av sin fritid der. Utviklingen på hyttemarkedet viser at det absolutt er håp for kommuner i Distrikts- Norge. Mange er villige til å investere betydelige summer i en hytte på det rette stedet - til stor glede for lokale håndverkere og den lokale handelsstand. Vi ser også at etterspørselen etter småbruk - og gårdsbruk generelt - er stor, men det er få eiendommer på markedet.
Regjeringen bevilget i fjor noen kroner til et prosjekt som skal få tilbake lysene i de vinduer som i dag er mørklagt. Kommunene skal få tilskudd til forskjellige tiltak som skal bidra til dette. Blant annet skal man ta kontakt med eiere av ubebodde bruk for å få dem til å selge eiendommene. Man skal altså legge et slags press på eiere av denne typen eiendommer for å få dem til å selge. Jeg tror ikke at statsråden vil nå frem med sitt prosjekt. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet bedre på annen måte. Jeg tror tiden vil vise at statsråd Riis-Johansen med sin noe gammeldagse landbrukspolitikk fortsatt vil bidra til å slukke lys i Distrikts-Norge.
Det er vår klare oppfatning at mye av den negative utviklingen som vi ser i Distrikts-Norge, skyldes det stive regelverket for landbrukseiendommer. Regler om bo- og driveplikt, konsesjonslov, odelslov og priskontroll fører til at landbrukseiendommer blir underlagt et helt annet regime enn andre eiendommer i vårt samfunn. Det gjør at man heller ikke får den samme dynamikk rundt disse eiendommene som ved annen type eiendom. Priskontroll fører til at eiere ikke ser seg tjent med å selge. Man vil heller satse på å beholde eiendommen i familien, og på at noen etterkommere kanskje er villige til å ta over eiendommen på et senere tidspunkt. I mellomtiden vil dette føre til stort forfall på mange eiendommer. Etter at gamlemor har havnet på aldershjem, blir eiendommen stående og forfalle - fordi eierskifte fører til bo- og driveplikt. Å overta en odelseiendom innebærer ti års boplikt. Når de odelsberettigede har etablert seg andre steder med familie, arbeid osv., skal det svært mye til for å flytte tilbake til en eiendom som ikke er noen næringsvei, men kun representerer utgifter. Hvis man derimot kunne få lov til å benytte eiendommen som fritidsbolig, og jorden ble holdt i hevd av andre i bygda, ville nok mange investere både penger og tid i eiendommen.
La oss ta et eksempel. En familie på fem i Oslo drømmer om å kjøpe seg et gårdsbruk, men ønsker ikke å rykke barna opp fra deres oppvekstmiljø. De er villige til å bruke et stort antall millioner på å oppruste bruket, all fritid skal benyttes på bruket. Med dagens elektroniske kommunikasjon kan foreldrene arbeide fra bruket i barnas skoleferier, og dette blir samlet et betydelig antall dager i året. Man kan også ta et betydelig antall ovale helger, som også bidrar til at man kanskje kommer til å tilbringe nesten like mye tid på fritidseiendommen som i sitt egentlige hjem. Bruket blir rustet opp til å bli flottere enn det noen gang har vært, og det blir lys i vinduene store deler av året. Dette er altså fra Senterpartiets synsvinkel en helt uønsket politikk - da er det bedre at eiendommen forfaller, og at det er mørkt i vinduene. Dette er etter min oppfatning en samfunnsskadelig holdning.
Nå må lyseslukkingsminister Riis-Johansen kjenne sin besøkelsestid. Det er grunn til å spørre: Hvilke andre land fører en slik politikk? Og hvor står eiendomsretten hvis man nå skal begynne å tvangsflytte folk som arver en landbrukseiendom? Har eiendomsretten forfalt helt hos Senterpartiet, eller har man noen prinsipper igjen?
Pressen har i lang tid skrevet mange historier om bl.a. dette med bo- og driveplikten. Vi kunne den 22. august 2006 lese i Nationen om et ektepar som måtte separeres for å beholde gården. Vi kunne i samme artikkel lese om en tiåring som ble pålagt boplikt. Hun fikk imidlertid fritak til hun blir 18 år. Da må hun bestemme om hun vil bo på og drive gården. Man kan også spørre seg om en 18-åring er klar til å ta det valget. Det er mange som kan komme i en slik situasjon. Det må man ta høyde for i denne typen regelverk.
Jeg får stadig henvendelser. For eksempel ble jeg nylig kontaktet av en person som hadde overtatt en landbrukseiendom fra sin far. Gården var på 35 mål innmark, men det var ikke hus på gården. Likevel ble vedkommende pålagt bo- og driveplikt. Da vedkommende søkte om å få bygge hus på gården, fikk han avslag, men han kunne samtidig få evig utsettelse av boplikten. Dette viser hvor tåpelig dette regelverket er. Mitt håp er at statsråden vil modernisere dette regelverket i takt med det moderne samfunnet vi lever i, og ikke ta de store tilbakeskritt som han tydeligvis har presentert i dag.
Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at det å komme med karakteristikker av kollegaer fra denne talerstolen, kanskje ikke er den beste løsningen.
Statsråd Terje Riis-Johansen [11:34:01]: Jeg takker for omtenksomheten når det gjelder karakteristikker. For egen del må jeg vel innrømme at de etter hvert gjør et noe begrenset inntrykk etter noen år med ladede uttrykk fra Fremskrittspartiets representanter om alt som er vondt og vanskelig.
Samtidig var det en ganske interessant øvelse virkelig å lytte til det innlegget representanten Kielland Asmyhr nå holdt - med den totale selvmotsigelse som lå i det, der man starter med det som virker å være en oppriktig bekymring for at det ikke er lys i vinduene ute på bygda, og så har man én oppskrift, og det er å svekke koblinga mellom folk og bygninger og slik sett gjøre det enda mørkere i de samme vinduene. Så det var et veldig spesielt innlegg å lytte til. Ut fra engasjementet til representanten hørtes det ikke ut som han helt trodde på det han selv sa heller.
Jeg tror på det jeg nå skal si noe om. Jeg tror oppriktig at den nye tida krever løsninger for aktivt å bidra til at folk kommer ut på bygda og driver næring der. Det skal jeg si litt mer om.
Det jeg oppfatter ligger i spørsmålet fra representanten Kielland Asmyhr, er altså en henstilling om å gjøre noe for at flere landbrukseiendommer kan gjøres om til bolig eller fritidsbolig. Jeg er enig med representanten Kielland Asmyhr i én ting, og det er at bosetting er en viktig del av landbrukspolitikken. Der slutter også vår enighet. Bolighus på landbrukseiendom representerer en ressurs som bør utnyttes bedre enn i dag, for å sikre fast bosetting hele året både i distriktene og i tettstedsnære områder.
Det er grunn til å tro at vi i 2007 klarte å skape om lag 1 000 nye arbeidsplasser på norske gårdsbruk. Disse arbeidsplassene ble skapt på gårdsbruk med bosetting. En gård uten fast bosetting er i svært liten grad egnet og i svært liten grad åsted for næringsutvikling. Selv om statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at om lag 80 pst. av landbrukseiendommene er bebodd i dag, er det samtidig tall som viser at det er rom for at flere eiendommer kan blir bebodd og utnyttes videre. Det er det jeg ønsker å bidra til.
Den andre delen av representanten Kielland Asmyhrs spørsmål åpner vel for at det nærmest skal være fritt fram for å bruke landbrukseiendommer til fritidsboliger. Det var det jeg oppfattet at mesteparten av innlegget i stad dreide seg om. Det er jeg ikke enig i. Det vil kun føre til løsninger som er stikk i strid med de målene som jeg har om å skape aktivitet på bygda. Jeg mener at det som representanten Kielland Asmyhr her foreslår, for det første er en oppskrift som vil føre til mindre fast bosetting, det vi gi et svekket grunnlag for tjenestetilbudet i det enkelte lokalsamfunn og føre til mindre næringsaktivitet på bygda og økte vanskeligheter for ungdom som ønsker å kjøpe seg et gårdsbruk.
I strøk som er attraktive for fritidsbruk, kan slike løsninger gjøre det umulig, særlig for ungdom, men uansett for dem som vil bruke eiendommen til landbruk eller boligformål, fordi prisene presses i været. Hensynet til bosetting, til kulturlandskapet og nettopp det å ta vare på ressursene i et langsiktig perspektiv tilsier at landbrukseiendom med bolighus bør kobles til dem som ønsker å bo der, ønsker å drive næring, ønsker å få til noe knyttet til gården ute på bygda. Når disse eiendommene brukes til bolig, brukes til å utvikle næringsvirksomhet på eiendommen, gir det det beste grunnlaget for verdiskaping og trivsel i lokalsamfunnet. Det er et helt annet utgangspunkt for å utvikle Bygde-Norge enn om eiendommene bare nyttes til fritidsbolig. I dag mener jeg at vi ser en for stor andel eiendommer som fra å ha vært landbrukseiendommer omdannes til fritidsboliger. Det betyr at vi må ha et lovverk som fungerer bedre.
Det viktigste tiltaket som jeg nå presenterer, er å skjerpe og styrke bo- og driveplikten. Det betyr at det er behov for å gjøre endringer i konsesjonsloven, i odelsloven og i jordloven for å nå de målene som jeg har satt. Nettopp derfor sender jeg i dag ut på høring et forslag til endringer for å nå disse målene - mål som jeg ønsker skal bidra til å sikre at det blir bosetting på landbrukseiendom og ikke omdanning til fritidsbruk, sikre drift av jordbruksareal og med det ivareta det framtidige behovet. Samtidig tilbys kommunene egnet redskap for å nå lokale bosettingsmål. Forslagene bidrar også til forenkling og tydelighet, noe som vil skape langt større forutsigbarhet i forbindelse med bosettingsspørsmål.
I saker som gjelder bo- og driveplikt, er det i dag vanskelig å se sammenhengen mellom virkemidlene og begrunnelsen for reglene. Jeg mener at bestemmelsene ikke treffer godt nok med hensyn til landbrukspolitiske og distriktspolitiske mål; de bør målrettes bedre. Jeg mener slik sett at det er viktig å ha selvstendige mål for boplikten og for driveplikten. Når det gjelder boplikt, skal vi på samme måte som i dag bidra til at det oppstår boplikt ved erverv av landbrukseiendom, men mulighetene til å få fritak må bli mindre, og bestemmelsene skal strammes opp. Driveplikt bør gjelde hele eierperioden, og plikten bør oppstå for jordbruksareal som kan drives på ordinært vis, enten som selvstendig enhet eller i tilknytning til annen drift.
Reglene i dag er unødvendig kompliserte. Jeg foreslår derfor forenklinger som kan styrke mulighetene for kommunen til å håndheve dette, og bidra til at nye eiere lettere kan forutse om det er bo- og driveplikt når de kjøper eiendommen. Dette har også blitt uttalt fra bl.a. Høyesterett, som sier at dagens regelverk med hensyn til boplikt er prosessdrivende; det er altså uklare regler, noe som gjør at vi får altfor mange saker som havner i rettssystemet. Også Stortingets ombudsmann for forvaltninga har bedt om at en forsøker å oppnå et praktikabelt regelverk rundt dette, og det er nettopp det jeg nå foreslår. Vi samordner arealgrensene i odelsloven og konsesjonsloven. Den helhetsvurderinga som i dag ligger til grunn med hensyn til om en eiendom er en landbrukseiendom, erstattes av klare, rene arealgrenser knyttet til produktive landbruksarealer. For boplikt og odlingsjord foreslår jeg en grense på 25 dekar fulldyrket og overflatedyrket jord eller 350 dekar produktiv skog. For konsesjon foreslår jeg en tilsvarende grense for å dyrke jorda, men en gjeldende grense på 100 dekar totalareal som beholdes. Når da begrepet «kan nyttast til landbruksdrift» tas ut som kriterium, får vi en klar endring av regelverket i forhold til hvordan det er i dag. Forslaget er også en regelforenkling som gjør reglene tydeligere enn i dag, slik at det skal være lettere å forstå dem, og slik at de lettere kan håndheves.
Dette spørsmålet er blitt diskutert hyppig i Stortinget, ikke minst mellom representanten Kielland Asmyhr og undertegnede. Problemet - og ikke minst påstandene - i disse diskusjonene har vært at vi har hatt for lite kunnskap, for lite dokumentasjon rundt dette spørsmålet, bortsett fra når det gjelder enkelte professorer, som kanskje har synset ganske høyt rundt det. Vi diskuterte dette bl.a. i en muntlig spørretime i februar i fjor, hvor nettopp spørsmålet knyttet til dokumentasjon var vesentlig. Det tok jeg alvorlig. Jeg satte i gang et forskningsprosjekt om det. En fersk undersøkelse fra Østlandsforskning har konkludert i disse spørsmålene. Den viser at de fleste som overtar en landbrukseiendom, bestemmer seg tidlig for om de ønsker å velge eiendommen som bosted eller ikke. Det betyr at tidlig bosetting gir varig bosetting. Det er en viktig erkjennelse å ha med seg for å få folk ut på bygda, for å få aktivitet på den enkelte gård. Skal vi få til varig bosetting, må vi få tidlig bosetting i forhold til eiendomsoverdragelser. Vi kan ikke ha langdryge prosesser som gjør at hele spørsmålet bare skyves ut og fram.
Samtidig viser også forskningen til Østlandsforskning at investeringene som gjøres på et bruk med fast bosetting, er betydelig større enn på et bruk uten fast bosetting. Det er jo et veldig godt eksempel og i og for seg et bevis på hva som blir forskjellen på eiendommer med fast bosetting og eiendommer uten fast bosetting. Det legges mer ressurser i dem, det gjøres mer for at eiendommene skal utvikles.
Så har vi hatt en konkret regel knyttet til såkalt 50 pst. bosetting. Jeg foreslår å fjerne den regelen, slik at det kun er den kommunen man er fysisk bosatt i, altså i henhold til Folkeregisteret, som gjelder, med tanke på om boplikten er oppfylt eller ikke.
Jeg fremmer også forslag - det ligger litt på siden av debatten her i dag, men jeg kan nevne det - om at vi opphever slektskapsunntaket i nullkonsesjonssaker som kommunene er involvert i når det gjelder andre eiendommer. Jeg foreslår også å vurdere å innføre boplikt på store utmarkseiendommer, som også vil kunne være et viktig virkemiddel med tanke på bosetting i typiske distriktskommuner.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:44:35]: Det er vel og bra at statsråden rydder opp i et regelverk som mange kanskje oppfatter som uklart, og at han også prøver å gjøre dette enklere, slik som han sier. Det er også riktig at det er uheldig at så mange saker om dette temaet skal versere i retten, og at det av prosessøkonomiske grunner er uheldig at rettsapparatet skal benyttes til slike saker.
Men når statsråden sier at jeg svekker koblingen mellom folk og hus, mener jeg at han ikke har hørt godt nok etter hva jeg prøvde å si i mitt forrige innlegg. Det jeg forsøker å gjøre, er nettopp å sikre koblingen mellom folk og hus. Jeg er enig med statsråden i det han sier om at bolighus på landbrukseiendommer er en stor ressurs. Det er derfor jeg har tatt opp denne interpellasjonen. Det er uheldig at 35 000 bolighus står ubrukt.
Han sier også i sitt innlegg at vår holdning i denne saken ikke bidrar til næringsutvikling. Men når man ser på de arealgrenser som nå er rundt boplikten, er det klart at disse er svært lave. I dag skal det ganske store landbrukseiendommer til for at det skal kunne være en næringsvei. Dersom statsråden hadde hatt en reell mening om dette med næringsutvikling, kunne han ha hevet arealgrensene betydelig. Det er klart at en eiendom på 25 dekar i dag ikke er annet enn en hobby, hvis det i det hele tatt kan være det.
Avslutningsvis registrerer jeg at statsråden sier at han har brukt tid på å rydde opp i regelverket, har innhentet informasjon, og at forslaget i dag vil bidra til å forenkle. Men det er vel ingen tvil om at forslaget i dag bidrar til en innstramming av et institutt som etter vår oppfatning ikke bidrar til økt bosetting eller økt næringsutvikling ute på bygda. Han burde ha kommet med mer kreative forslag for å bidra til det.
Statsråd Terje Riis-Johansen [11:47:38]: Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde regnet med støtte fra Fremskrittspartiet til de forslagene jeg presenterer. Det var vel relativt forutsigbart at vi er uenige om disse spørsmålene.
Det som er saken her, og som det er interessant å bruke en stortingsdebatt til å diskutere, er helt konkret hva det er som bidrar til næringsutvikling, hva som bidrar til at vi faktisk får aktivitet ute på bygda. For min del er det dét spørsmålet handler om. Det er ikke noe behov for å være streng mot folk eller noe annet - det handler om hva som skaper aktivitet ute.
Da er det relevant også å utfordre Fremskrittspartiet på de tallene vi ser når det gjelder hva som legges ned av ressurser på bruk med bosetting kontra bruk uten bosetting. Jeg tror representanten Asmyhr, i alle fall stilltiende, vil innrømme at andelen kroner som blir brukt til å investere på et bruk, henger sammen med aktiviteten på bruket. Når vi nå ut fra den dokumentasjonen som representanten Asmyhr har etterlyst i et år, får svar som går på at det er en sammenheng mellom bosetting og hva som legges ned av ressurser på det enkelte bruk, skulle jeg ønske at det kunne brakt oss litt videre i debatten i denne salen når det gjelder å se den sammenhengen. Hvis vi er enige om at for å få næringsutvikling trenger vi bosetting, da har vi kommet ett skritt videre. Jeg mener da fast bosetting, for tallene viser at det er det som trengs.
Hvis vi beveger oss ett trinn videre, blir det neste: Hva skjer ved en liberalisering, som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker, kontra en mer politisk ambisjon og styring, som jeg ønsker? Jeg mener at i et land som har rik tilgang på penger, hvor mange har mye penger, hvor mange kjøper hytter og har råd til å investere utover bolig nummer én, behøver en ikke akkurat å være rakettforsker for å se at hvis en her ikke har noe regelverk rundt landbrukseiendommer, blir de vurdert på linje med hytter. Vi ser at mange kjøper hytter. Å kjøpe hytte er helt greit, men jeg har vanskelig for å se hvorfor vi skal flytte hyttemarkedet inn i landbruksmarkedet. De som ønsker å ha ovale helger på Hafjell, har rikelig med muligheter til det gjennom hytter. Hvis vi drar hyttemarkedet inn i landbrukseiendomsmarkedet, betyr det at folk med relativt mye ressurser går inn her og konkurrerer med ungdom med lite ressurser om tilgang til landbrukseiendommer som enten kan være hytte/fritidsbolig eller et næringsutviklingsprosjekt. Jeg er opptatt av det siste.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Sigrun Eng (A) [11:50:57]: Eg er einig med interpellanten og Framstegspartiet i éin ting: Regelverket for landbrukseigedomar er komplisert. Eg er derfor glad for at landbruksministeren i dag har presentert eit forslag til forenkling av eigedomslovgivinga. Forslaget fører til at bestemmingane i bu- og driveplikta blir betydeleg forenkla i forhold til slik dei er i dag. Reglane blir meir målretta og tydelege.
Forslaget blir no sendt ut på høyring. Vi vil leggje stor vekt på høyringsinnspela og dei synspunkta som kjem inn når vi etter kvart får eit lovforslag til behandling her i Stortinget. For Arbeidarpartiet er det viktig at regelendringane fører til at buplikta i større grad skal fungere etter hensikta - at vi får folk til å bu på gardane, noko som kan bidra til næringsutvikling og auka aktivitet rundt omkring i landet.
Lovbestemt bu- og driveplikt er eit sentralt verkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken, eit viktig verkemiddel for at gardsbruk skal kunne eigast av dei som vil bu og drive. Lovverket gjer òg sitt til at prisane på landbrukseigedomar ikkje blir for høge. Det er viktig. Bustadhus på landbukseigedomar er ein viktig ressurs som vi i størst mogleg grad må utnytte for å sikre fast busetjing, ikkje fritidsbruk. Vi vil ha lys i husa heile året, ikkje berre nokre dagar, for det er det det blir etter kvart. Blir det fritt fram for alle, er det i dag nok av folk som har pengar til å kjøpe seg gardsbruk for å ha eit feriehus på landet. Da kan det bli dyrt for unge i etableringsfasen som har lyst til å skape seg eit livsverk på bygda. Vi må òg sikre at matproduserande areal kan haldast ved like og dyrkast, slik at vi òg i framtida kan produsere mat her i landet.
Vi har gjennom mange år, og av forskjellige årsaker, hatt ein betydeleg nedgang i talet på driftseiningar i landbruket. Sjølv om avgangen i talet på bruk no ser ut til å flate ut og er lågare enn i tidlegare år, er dette ei utfordring som vi tek på alvor. Vi veit at mange bønder vurderer om dei skal satse vidare, eller om dei skal bruke kreftene sine i ein arbeidsmarknad som etterspør arbeidskrafta deira og den kompetansen dei kan tilby.
Samtidig har vi ein situasjon der verdsmarknaden for mat er i stor endring. Dette får òg betydning for landbruket her i landet. Eg vil påstå at det er lenge sidan framtida for jordbruket her i landet har sett betre ut enn akkurat no. Forsyningssikkerheit og matvareberedskap kjem meir i fokus, og det er eit større næringspotensial i norsk landbruk og i norske bygder enn det har vore på lenge. Og sist, men ikkje minst har vi ei regjering som vil satse på jordbruk over heile landet. Da må vi ikkje skusle bort matjorda og landbrukseigedommane ved å opne for eit frislepp, slik Framstegspartiet foreslår.
Torbjørn Hansen (H) [11:54:33]: Jeg vil starte med å gi ros til interpellanten, Hans Frode Kielland Asmyhr, for å holde trykket oppe i debatten om boplikt i Norge. Nå får han jo god drahjelp av statsråden, som tidligere i dag har varslet innstramminger og sendt ut et forslag på høring - slik sett gjør det bare denne debatten i Stortinget mer aktuell at dette skjer samtidig.
Jeg vil gjøre det klinkende klart at Høyre er en sterk motstander av boplikt som virkemiddel i norsk distrikts- og landbrukspolitikk. Høyre fremmet derfor så sent som i fjor i Dokument nr. 8:40 for 2006-2007 et omfattende forslag om å avvikle hele dette regelverket - vi foreslo å fjerne både boplikten knyttet til landbrukseiendom og såkalt nullkonsesjon.
Vårt prinsipielle utgangspunkt er at boplikten først og fremst er et svært urimelig inngrep i den private eiendomsretten til den som eier en bolig eller et gårdsbruk ute i distriktene. Det er helt grunnleggende at den enkelte skal ha frihet til å velge hvordan man vil bruke en boligeiendom. Man må til sjuende og sist kunne bestemme selv hvordan man bruker et bolighus. Etter Høyres oppfatning er det et klart skille mellom et privat bolighus og en politikk for hvordan man f.eks. disponerer jordbruksareal eller annen type areal i distriktene. Prinsippet er at den enkelte selv bør kunne styre med bolighus, og dermed blir det et veldig dramatisk inngrep overfor den enkelte hvis man har strenge regler for dette.
Det er ingen tvil om at boplikt er et dramatisk inngrep. Det fører til en betydelig verdireduksjon ved salg i enkelte deler av landet, og man får en del tilfeller hvor myndighetene faktisk presser folk til å selge eiendom som de har hatt gjennom mange år. Begge deler er selvfølgelig en stor belastning for eieren av et bruk.
Vi har mange eksempler på hvordan dette kan slå ut. En aktuell sak som jeg er sikker på at statsråden kjenner til, er saken hvor Morten Sekse i Ullensvang i 22 år har eid og vedlikeholdt en familiegård. Han overtok den etter en onkel av faren i 1985, og hadde den på dispensasjon fra boplikten til 2001. Nå har det vært en rettssak der staten tapte i forrige uke, så vi får håpe at dette er en konflikt som legger seg.
Rundt omkring i Norge har vi mange konflikter av den typen, hvor den enkelte boligeier og eier av en familiegård føler seg kraftig overkjørt av myndighetene som følge av bopliktsregelverket.
Et annet eksempel som er ganske klassisk, er hvis et eldre par som eier et lite bruk som kanskje ikke er drivverdig, ønsker å selge for å kjøpe seg en ny leilighet - kanskje sentralt i bygden eller et annet sted - på sine eldre dager. Da vil de oppleve at salget gir så liten inntekt på grunn av at staten konfiskerer verdier gjennom bopliktsregelverket, at de kanskje ikke får muligheten til å kjøpe en tilsvarende eiendom når de skal ut på boligmarkedet. Det har ganske dramatiske konsekvenser for den enkelte.
I tillegg til at bopliktsregelverket er urettferdig, praktiseres det veldig vilkårlig. Forskning, som statsråden viste til, bekrefter at ni av ti fritakssøknader fra boplikten blir innvilget. Dermed har man et regelverk hvor hovedregelen er unntaket fra regelverket. Når unntaket er hovedregelen, er det klart at med den belastningen regelverket fører til med byråkratisering, med store prosedyrer for den enkelte med å søke fritak, kan man jo stille et legitimt spørsmål om hvorvidt man trenger et slikt regelverk.
Vi kan videre slå fast at graden av kontroll med bopliktsregelverket er svært forskjellig fra kommune til kommune, og at mange omgår bopliktsregelverket og dermed slipper unna noe som loven skulle forby. Regelverket har etter min mening råtnet på rot, det blir ikke fulgt opp, og det bør - hvis det ikke har en klar begrunnelse - avvikles på grunn av de belastninger det medfører for folk som eier bolig.
Da er spørsmålet som står tilbake: I hvilken grad betyr boplikt noe for bosetting i bygdene? Da har statsråden selv fått fram nyere forskning på det området, hvor Bygdeforskning slår fast at boplikt i liten grad påvirker omfanget av bosetting i bygdene. De mener at de fritakene som gis, bør gis. Dermed har vi fortsatt ikke fått dokumentert at boplikt har betydning for distriktsbosettingen. Jeg synes det er ganske arrogant når statsråden omtaler forskning på dette som synsing, når man ikke engang selv finner fram ny forskning som viser det motsatte.
Boplikt er nostalgi, det er symbolpolitikk liksom til distriktets beste og bør avvikles i sin helhet, etter Høyres oppfatning.
Bjørg Tørresdal (KrF) [11:59:47]: Kristelig Folkeparti deler oppfatningen til interpellanten om at det er altfor mange tomme våningshus rundt om i landet. Det er rett nok stor variasjon mellom de ulike landsdelene, med relativt mange som er bosatt på gårder i sentrale jordbrukskommuner i Mjøsområdet, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag. Men det er svært mange landsbrukseiendommer uten fast bosetting i Nord-Norge og i mindre sentrale jordbrukskommuner.
Selv om vi er enige med interpellanten i at fraflyttingen er urovekkende, er vi på helt ulike banehalvdeler når det gjelder hva som skal til for å bedre situasjonen. Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å fjerne boplikten og står for en politikk som etter alt å dømme vil gjøre vondt verre. Uten boplikt på eiendommer over 100 mål åpner det seg et marked for at landbrukseiendommer blir store fritidseiendommer for kapitalsterke investorer som bare blir boende i korte perioder, i ferier o.l. Det er ikke dette Kristelig Folkeparti oppfatter som levende bygder eller en framtidsrettet landbrukspolitikk.
En fersk undersøkelse som blir presentert i Nationen i dag, slår fast at boplikt gir mer stabil bosetting. Riktignok får ni av ti som søker fritak, innvilget det. Men ni av ti søker aldri om fritak fra boplikten, og blant disse er det over 90 pst. sjanse for at de bor på gården i over 40 år etter innflytting. Har gårdbrukeren søkt om fritak, er sjansen mye større for at gården blir fraflyttet etter at fritaksperioden er over. Dette kan tyde på at boplikten gjør at gårdbrukerne tenker seg nøye om før de overtar en gård, og tar langsiktige valg. Som forskeren bak rapporten sier:
«Dei kunne gitt blaffen og flytta etter den pålagde femårsperioden, men det gjer dei ikkje.»
Kristelig Folkeparti mener derfor at lovbestemt boplikt er et viktig virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Landbrukseiendommene utgjør ryggraden i mange bygdesamfunn og er utgangspunkt for lokal verdiskaping og vekst. Landbrukseiendommer som er drivverdige, bør prissettes nettopp ut fra at de er drivverdige, og de bør være i aktiv drift. Det er ikke tvil om at boplikt virker prisdempende. Hadde ikke det vært tilfellet, hadde vi ikke hatt politisk støy om denne saken.
Samtidig er det uheldig at praksis varierer sterkt fra kommune til kommune. Skal bopliktordningen ha en framtid, må den praktiseres rimelig likt og med sunn fornuft. Her har landbruksministeren en utfordring, slik at boplikten kan virke etter formålet, nemlig å holde oppe bosettingen og skape liv, trivsel og aktivitet rundt i hele landet.
Et annet viktig tiltak for å sikre bosetting på gårdene i distriktet er å føre en landbrukspolitikk som gir bøndene forutsigbare rammevilkår når det gjelder priser og budsjett. I disse spørsmålene er Kristelig Folkeparti det opposisjonspartiet som er landbrukets og Distrikts-Norges fremste støttespiller. Fremskrittspartiet står for en politikk som vil rasere norsk landbruk slik vi kjenner det i dag, og som virkelig vil få fortgang i mørkleggingen av vinduene på gårdsbruk landet rundt.
Det er heller ikke til å komme bort fra at Høyres og dels Venstres landbrukspolitikk også innebærer endringer som vil føre til vanskeligere rammevilkår for bøndene og økt sannsynlighet for fraflytting.
Regjeringspartiene har på sin side hatt Kristelig Folkepartis støtte til det som stort sett har vært en videreføring av den landbrukspolitikken som ble ført under Bondevik II-regjeringen. Samtidig har Regjeringen nå en jobb å gjøre for å innfri de forventningene som de rød-grønne partiene skapte under valgkampen i 2005.
Lederen av Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Ole-Anton Teigen, skrev i Nationen i går at norsk landbruk er inne i en skjebnetid. Han sier at «det er nå det gjelder», dersom vi skal berge landbruksmiljøet i Distrikts-Norge.
Fjerning av boplikt eller andre tiltak som vil gjøre landbruksvirksomhet og bosetting mer usikker, er det siste norske bygder trenger nå. Kristelig Folkeparti vil gjøre sitt for at landbruket skal få så gode og forutsigbare rammevilkår som mulig, og for at landbrukspolitikken skal være mest mulig i tråd med de signalene vi får fra landbrukets organisasjoner og fra folk på bygdene.
Kristelig Folkeparti ser med stor interesse på de forslag om skjerping og sikring av boplikten som er sendt ut på høring i dag.
Randi Sollie Denstad (Sp) [12:04:43]: Det skal være lys i husene, mener Kari Bremnes, og det er jeg helt enig i.
Representanten Kielland Asmyhr ser også ut til å mene at det er viktig, men han mener tydeligvis at det bare skal være lys i husene i deler av året. For meg er det avgjørende at lysene er på hele året, og jeg er derfor veldig glad for at landbruks- og matministeren i dag tar til orde for å gjøre lovverket for boplikt enklere og mer målrettet.
Regjeringen har som ett av sine mål å ta vare på og videreutvikle lokalsamfunnene. Boplikt er et sentralt virkemiddel i så henseende og er nødvendig for at landbrukseiendommer over hele landet skal brukes til noe mer enn fritidsboliger i deler av året. Eiendommene må betraktes som en ressurs som kan være et grunnlag for noe mer enn et feriehus, og bidra til økt bosetting og verdiskaping i lokalsamfunnet. Jeg og Senterpartiet ønsker ikke at Distrikts-Norge skal bestå av feriekolonier, men at husene og eiendommene skal være til nytte hele året.
Jeg er opptatt av å skape muligheter for næringsutvikling over hele landet og mener at noen av de viktigste oppgavene myndighetene har, ligger i akkurat det å gi flere muligheten til å kunne være med på den næringsutviklingen. En forenklet og skjerpet boplikt vil bidra til at eieren har plikt til å holde i hevd eiendommen der han eller hun ønsker å bosette seg og ikke tvinge noen til å bo der hvis de ikke har lyst til det.
Flere og flere ser viktigheten av å ha et velpleiet kulturlandskap og levende bygder, ikke bare for produksjon av kortreist, miljøvennlig mat, men også av andre næringshensyn. En reiselivsnæring i stadig utvikling og med stort potensial er avhengig av at vi faktisk har noe å vise fram. Derfor er det vesentlig at vi har et regelverk for landbrukseiendommer som stiller noen krav, og som gjør at vi kan holde kulturlandskapet i hevd. En lokal forvaltning av eiendommer og verdier vil være med på å sikre utviklingen av Distrikts-Norge slik at husene med lys i ikke skal bli et feriefenomen, mens de står mørklagte i store deler av året.
Representanten Kielland Asmyhr peker på noe vesentlig, nemlig hvordan vi skal få større bosetting på de mange landbrukseiendommene som i dag står ubebodde. Jeg mener at boplikt er et viktig virkemiddel i dette spørsmålet, men at veien å gå ikke er å åpne for flere ferieboliger som kun blir brukt av og til. Vi legger ikke til rette for verdiskaping og næringsutvikling i Distrikts-Norge ved at det blir lettere å bruke landbrukseiendommene som feriehus. En gjennomgang av boplikten og en bedring av regelverket vil bidra til at landbrukseiendommer blir bebodd og brukt året rundt. Vi unngår at saker avgjøres i rettssalene, og sikrer en reell lokal forvaltning av eiendommer og verdier. Et håndterbart regelverk vil sikre lik behandling, og det lokale forvaltningsnivået vil få et redskap til å oppnå sine mål i lokal næringspolitikk. Her er det også viktig at man har et prisnivå på disse eiendommene som gjør dem tilgjengelig for dem som ønsker å bruke dem til næringsutvikling, og på den måten bidra til utvikling i Distrikts-Norge.
Videre er det viktig at verdiene eies lokalt for å sikre et lokalt ansvar i utviklingen. Mange lokalsamfunn er i dag sårbare for videre fraflytting og forringelse av næringsgrunnlaget. En tydelig boplikt og en tydelig driveplikt vil sikre at landbrukseiendommene kommer folk i hende som har lyst til å bosette seg der og skape verdier i Distrikts-Norge, og som tar vare på den bygningsmassen som er der, og den verdifulle matjorda. Det er viktig for Senterpartiet.
Leif Helge Kongshaug (V) [12:09:06]: Jeg deler langt på vei interpellantens bekymring over at et strengt og rigid regelverk bidrar til at et titalls tusen bolighus på landbrukseiendommer står tomme. I dag står 34 000 landbrukseiendommer ubebodd, delvis som følge av et lite fleksibelt regelverk. Samtidig viser undersøkelser at mellom 200 000 og 500 000 nordmenn ønsker å flytte til et småbruk. Ut fra debatten her er jeg veldig skuffet over den tilliten som er til næringsutøvelse blant de 100 000 som ønsker å få kjøpt et slikt småbruk. Dette var også bakgrunnen for at den forrige regjeringen og statsråd Lars Sponheim foreslo å oppheve delingsforbudet i jordloven. Forslaget ble dessverre - som mye annet - reversert av den sittende regjeringen.
I landbruksdebatten går det et markant skille mellom dem som tror at morgendagens utfordringer løses med gårsdagens løsninger, og dem som er villig til å endre for å fornye. Dessverre har Senterpartiet fått tilnærmet blankofullmakt når det gjelder Regjeringens landbrukspolitikk, og fører en etter Venstres mening håpløst foreldet politikk på dette området.
Det ser vi ikke minst på de endringene i bl.a. bo- og driveplikten som statsråden har lagt fram i dag. Det å tro at det skal bli flere som bor på landbrukseiendommer, ved å tvinge dem til det, er totalt feilslått i en tid da mange i økende grad utfører sitt arbeid fra så vel bolig som fritidsbolig.
Vi må ha en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo. Det bør bli enklere å få kjøpt småbruk - dette for å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene. Det må bli lettere å dele opp en landbrukseiendom, slik at flere kan få bo der. Det viktigste må være at folk får bo der de ønsker, og at jorda drives, ikke at den som driver jorda, absolutt må bo på den, og at ingen andre enn dem som har drevet eller driver jorda, får lov til det.
Venstre mener på generelt grunnlag at det må bli mer mangfold i landbruket. Vi mener at lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringsliv. Det kompliserte regelverket og mange av landbrukets lover er et hinder for utvikling av et mer fleksibelt landbruk, der de som har lyst til å satse på næringen, får mulighet til det. Derfor ønsker Venstre full gjennomgang av alt lov- og regelverk med sikte på en kraftig modernisering.
Den forrige regjeringen gjorde en rekke endringer i lovverket for å stimulere til bolyst heller enn til boplikt, spesielt på de mindre eiendommene, som interpellanten er opptatt av. Eiendommer under 100 mål ble gjort konsesjonsfrie. Det ble innført et fribeløp på kr 750 000 før bebygde landbrukseiendommer blir ilagt priskontroll, og kapitaliseringsrentefoten ble satt ned til 4 pst. Samlet har den politikken gitt den enkelte bonde større handlefrihet og ansvar for hvilken pris som bør betales for jordbruksareal og jordbrukseiendom. I de aller fleste tilfeller medførte disse endringene at det ikke vil være bo- og driveplikt eller en reell prisregulering, men fri omsetning på svært mange landbrukseiendommer som i realiteten er best egnet til boformål. Ikke minst gjelder dette mange av de minste eiendommene, som mange etterspør.
Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt skjønner statsrådens og for så vidt heller ikke Bondelagets iherdige kamp for at det skal bli så vanskelig å få bo på en gammel gård eller landbrukseiendom uten å drive tradisjonell gårdsdrift. Alle forslag til en rekke lovendringer i odelsloven, konsesjonsloven og jordloven som i dag er sendt på høring, føyer seg inn i det samme mønster.
Landbruksministeren har så langt utmerket seg ved å varsle at han vurderer å innføre boplikt på utmarks- og fjelleiendommer - noe han gjentar i dag - og dernest ved å presisere at tillatelse til oppføring av kårbolig bare bør gis når det ikke er tvil om at kårbolig er nødvendig av hensyn til driften av eiendommen.
For meg og Venstre er det åpenbart at framtidens landbruk er avhengig av menneskene som får lov til å bo på gården, og deres initiativ. Derfor er det så viktig å være åpen og fleksibel for å finne løsninger som gjør at de tiltaksomme, kreative og initiativrike får anledning til å bosette seg og utvikle gårdsbruket ut fra de mulighetene de ser.
Det norsk landbruk trenger, er armslag og bolyst, ikke detaljreguleringer og overstyringer. Da finner de beste folkene andre ting å gjøre.
Så reagerer jeg på innlegget til representanten fra Kristelig Folkeparti, Tørresdal. Hun sier at Kristelig Folkeparti står for den landbrukspolitikk som Bondevik II stod for, og ønsker fortsatt den. Jeg vil bare minne om hvem som styrte Landbruksdepartementet i Bondevik II-regjeringen. Det var jo nettopp Venstre, og da er det rart å kritisere Venstres landbrukspolitikk i samme åndedrag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:14:55]: Det er ikke noe nytt fra Fremskrittspartiet, deres politikk er ganske enkel: Dersom den personen som erverver en landbrukseiendom, ønsker å bruke den til hytte, er det etter partiets syn helt greit. Det ansvar og det privilegium som ligger i det å overta en landbrukseiendom, er det opp til den enkelte å gi innhold. Og det er den som betaler best, som erverver eiendommen. Det er en holdning som er stikk i strid med den norske eiendomsrettstradisjonen, men det er jo helt i tråd med den søreuropeiske tradisjonen, hvor en har slike forhold, som fører til betydelige samfunnsmessige konflikter - fordi det gir store klasseforskjeller, bl.a.
Men når jeg bad om ordet, var det på grunn av partiet Høyre, som sier at det å ha plikter er et inngrep i eiendomsretten. Jeg føler da et behov for å trekke noen historiske linjer. Da en i denne sal diskuterte konsesjonslovene etter 1905, var Høyre systematisk mot enhver konsesjonslov og plikter knyttet til eiendomsretten. Og tilsvarende: Da en diskuterte odels- og konsesjonslovgivningen i 1975, var partiet Høyre mot bo- og driveplikter. Når vi kombinerer det standpunktet med partiets standpunkt om et felles jordbruksvaremarked som historisk vil gi svært lave jordbrukspriser, får en en eiendomsrettspolitikk hvor den som betaler mest, skal overta, og de som da skal arbeide med jorda, vil få en svært mye lavere lønnsomhet gjennom lavere priser. I en tid som den vi nå er inne i, med svært mange som har lettjente penger, vet vi at det ganske raskt vil føre til radikale endringer i hvem som eier landbrukseiendom.
Jeg vil bare presisere Høyres lange linjer, om noen skulle være i tvil om dem. Høyres lange linjer er at de med penger skal eie landbrukseiendom. Dermed får vi de mellomeuropeiske forskjellene blant folk, mellom dem som eier, og de få som driver - i det hele tatt samfunnsforhold som er svært lite gagnlige.
Senterpartiet har et eiendomsrettssyn hvor eiendomsretter og eiendomsplikter kjøres sammen. Det tilrettelegger for mer likeverdige samfunnsforhold, og det er noe som er akseptert som en stor styrke internasjonalt, både samfunnsmessig, maktmessig, økologisk og landbruksmessig, fordi det sikrer en mer langsiktig bruk av arealene. Derfor er Senterpartiet sjølsagt på linje med Regjeringa når den ønsker å stramme inn den personlige boplikten ved alle eiendomsoverdragelser. Det er et nødvendig trekk.
Et videre nødvendig trekk er sjølsagt at en bedrer lønnsomheten ved å arbeide med jord. Dersom en skal ta klimaforpliktelsene og de utfordringer som vi der har, på alvor, må arbeid knyttet til fotosyntesen få en langt større aktelse gjennom bedring av økonomien. Det er noe som nå skjer internasjonalt, og det gir klare signaler om at vi også må følge opp det nasjonalt.
Hvis vi kombinerer dette med det tredje trekket, nemlig å bedre kommunikasjonene, ikke minst datakommunikasjonen, utover i landet, vil en kunne få en mulighet for at de mange som ønsker det privilegium det er å erverve en gård, kan få mulighet til å kombinere landbruksvirksomhet, bygdevirksomhet og servicearbeidsplasser på det stedet en bor, og altså ha mulighet til å utfolde seg, både i forholdet til sine barn og i forholdet til sitt yrke. Det er her enestående muligheter.
Denne tredelingen har et klart syn på hvordan eiendomsretter kombineres med eiendomsplikter, bedring i lønnsomheten ved å arbeide på jord og i skog - fordi det er fornybar energi, som er helt essensielt i forhold til de store utfordringene - og det å legge til rette for kommunikasjoner som tar vekk avstandskostnadene. Det gir en ny æra for det å bo på og drive en gård. Jeg glad for at Regjeringa på ett vis er i gang med det i den saken vi nå snakker om: plikter knyttet til eiendomsretten.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:20:08]: Jeg må si at jeg blir litt trist av denne debatten. For som denne debatten har vist, er det jo et ganske stort mindretall i denne salen som har et helt annet syn på denne saken enn det statsråden målbærer på vegne av regjeringspartiene. Derfor synes jeg det hadde vært viktig at statsråden også kunne komme opposisjonen noe mer i møte når det gjelder et så viktig spørsmål som det jeg har prøvd å stille her.
Jeg er enig med statsråd Riis-Johansen i at den store debatten er om hva som bidrar til næringsutvikling ute på bygda, men hvilke saker er det statsråd Riis-Johansen har sendt til Stortinget så langt i denne stortingsperioden hvor det temaet diskuteres? Han har sendt det årlige jordbruksoppgjøret, riktignok, men hvilke grunnleggende saker er det statsråd Riis-Johansen har sendt og vil sende til Stortinget som bidrar til en grundig diskusjon om hva som bidrar til næringsutvikling ute på bygda?
Hvis Riis-Johansen leser innstillingene til både St.prp. nr. 1 og til jordbruksoppgjøret gjennom de siste årene, vil han se at Fremskrittspartiet har kommet med en rekke forslag når det gjelder hva som kan bidra til økt næringsutvikling i bygdene, og spesielt i landbruket.
Noe av mitt poeng med å reise denne interpellasjonsdebatten har også vært å vise at grensesnittet mellom hva som regnes som en hovedbolig, og hva som regnes som en fritidsbolig i vårt samfunn, nå er i ferd med å viskes helt ut. Kvaliteten og standarden på fritidsboliger har blitt en helt annen de siste 20 årene enn hva vi har vært vant til tidligere. Det er ikke noen hemmelighet at svært mange ønsker å investere mye i bolig nummer to, og kanskje i bolig nummer tre. Dette kan også bidra til at folk som har røttene sine ute på bygda, vil kunne komme tilbake, men at de på grunn av en arbeidssituasjon i moderne yrker ikke kan endre postadresse tilbake til bygda.
Så vil jeg advare mot at dette blir en debatt om dem som har mye ressurser, eller om dem som ikke har like mange ressurser. Det er tydelig at Regjeringen ønsker å stenge både kapital og folk med ressurser ute fra landbruket. Men det er altså ikke landbruket tjent med. Landbruket er tjent med - og trenger sårt - kapital fra utsiden. Bare se på hva nordmenn har bidratt med i såkalte avsidesliggende strøk i Sverige - her har man bidratt til ny vekst i landbruksområder som er fraflyttet.
Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Terje Riis-Johansen [12:23:28]: Representanten Kielland Asmyhr var trist. Jeg vil nok si at jeg er litt overrasket, jeg. Nå har jeg hørt representanten Kielland Asmyhr gjentatte ganger klage på at han ikke får mulighet til å diskutere konkrete politiske saker fordi de stort sett blir presentert i budsjettproposisjoner og i jordbruksavtaleproposisjoner. I dag foreligger det faktisk en helt konkret sak om boplikt. Representanten Kielland Asmyhr har selv tatt opp en helt konkret sak. Men det jeg hører, er ikke noe annet enn omtrentlige betraktninger som representanten Kielland Asmyhr har framført i denne salen relativt mange ganger tidligere. Når det gjelder å komme videre og diskutere hva som bidrar til næringsutvikling ute på bygda, har jeg ikke hørt én ny vurdering fra representanten Kielland Asmyhr. Og det skjer altså samtidig med at Regjeringa legger fram et omfattende, helhetlig dokument til høring i dag knyttet til bopliktsregelverket, knyttet til det ene store og viktige spørsmålet: Hva skal til for å skape næring ute på bygda, og hva skal til for å få aktivitet der ute?
Så konstaterer jeg at ordet tvang av representanten Kielland Asmyhr, representanten Hansen og representanten Kongshaug blir brukt i debatten. Jeg mener det er misbruk av ordet tvang. Dette handler ikke om å tvinge ett menneske til noe som helst. Det er helt frivillig å selge en gård, det er helt frivillig å kjøpe en gård, og det er helt frivillig hvordan man håndterer disse spørsmålene. Det vi sier, er at når vi har en landbrukspolitikk som vi faktisk bruker en del penger på, og vi har en del regelverk knyttet til den i form av grensevern osv., er det minste en skulle kunne forlange, at de menneskene som ønsker å være en del av denne landbrukspolitikken, også har noen plikter knyttet til dette, både til å ta vare på kulturlandskap, til å produsere mat og til å være med og drive distriktspolitikken framover. Men det er et helt frivillig valg som den enkelte tar. Det finnes ikke noe tvangsmoment i dette. Hvis noen har lyst til å la være å overta en gård, er det fritt valg.
Så sier representanten Kielland Asmyhr helt til slutt her at han ønsker å kanalisere investeringsvirkemidler ut på bygda. Jeg har ikke hørt representanten da kommentere den forskningsrapporten som nylig er publisert, og som viser de faktiske tall knyttet til i hvilken grad midler blir kanalisert ut på den enkelte gård, med ulik grad av tilknytning til gården. Konklusjonene er helt entydige: Skal du ha investeringer på den enkelte gård, så må du ha bosetting. I de gårdsbrukene hvor det ikke er fast bosetting, investeres det betydelig mindre ressurser enn i de gårdsbrukene hvor bosettingen er fast.
Hvis representanten Kielland Asmyhr faktisk mener at han er opptatt av å få investeringer ut på bygda, må vi få folk til å bo og drive næring på den enkelte gård. Og når denne interpellasjonsdebatten avsluttes med at representanten Kielland Asmyhr viser til Sverige som det vellykkede eksemplet på å kanalisere investeringer ut på bygda, har på en måte ringen blitt sluttet.
Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.