Vigdis Giltun (FrP) [13:15:30]: Vi har sett en ønsket utvikling ved at leveralderen stadig øker, og mange eldre har god helse og klarer seg utmerket. Helsevesenet står allikevel overfor store utfordringer på grunn av den sterke veksten i antall gamle, men også andre alvorlig syke som har behov for pleie- og omsorgstjenester, og som i størst mulig utstrekning skal tilbys dette i egen kommune.

Ett av problemene er at det ofte er et stort faglig sprang mellom de tjenestene kommunen tilbyr og det sykehuset tilbyr. Det er en «missing link» - vi mangler en slags halvannenlinjetjeneste.

Fra 2001 til 2005 ble antall liggedøgn i sykehusene redusert med nesten 9 pst, men antall gjeninnleggelser øker, særlig for dem over 80 år. Både ressursinnsatsen og den faglige kompetansen på sykehjemmene er for lav for en del av de pasientene som sykehusene definerer som utskrivningsklare. Når vi er kjent med målsettingen til helseforetakene om ytterligere å senke antall liggedøgn, vil pasientene trenge et bedre tilbud på utsiden av sykehuset. Selve målsettingen om kortere liggetid på sykehusene behøver ikke være negativt for pasientene, og mange pasienter kan med fordel behandles utenfor sykehuset dersom det finnes egnede behandlings- og omsorgstilbud.

Intermediære avdelinger etableres i stadig flere kommuner i samarbeid med sykehusene. Disse intermediære avdelingene har faglig kompetent personale for å drive mer avansert behandling og pleie enn det som er i de ordinære sykehjemsavdelingene. Driftskostnadene ved disse kommunale enhetene er høyere enn ved vanlige sykehjem, men lavere enn ved sykehusene.

Det ble gjennomført en randomisert studie ved St. Olavs Hospital, hvor det viste seg at pasientene som hadde fått etter- eller ferdigbehandling i en intermediær avdeling, hadde færre reinnleggelser og lavere dødelighet. Det viste seg også at de totale behandlings- og pleiekostnadene for sykdomsperioden var hele 25 pst. lavere for de pasientene som var på intermediære avdelinger. Årsaken var at disse får en mye bedre behandling og etterbehandling enn det de kan få i den vanlige kommunehelsetjenesten.

Oslo kommune og stadig flere andre kommuner ønsker å inngå samarbeid med sykehusene for å etablere enheter, som kan gi eldre som skal skrives ut av sykehuset, et godt tilbud. Det blir utviklet flere forskjellige finansierings- og samarbeidsmodeller ved helseforetakene. I Trondheimsmodellen ble det gitt et årlig tilskudd fra St. Olavs Hospital på 3 mill. kr. I Halden ble det også gitt tilskudd i form av kompetanse fra lege eller poliklinikk. I noen tilfeller står også kommunen som leietaker av sykehusets lokale, men dette kan variere fra sted til sted.

I Halden var det et toårig prosjekt som ble avsluttet i fjor sommer. Det ble opprettet med prosjektmidler for å unngå nyinnleggelser. Det var altså ikke etterbehandlinger, men for å unngå innleggelser. Dette var rettet mot pasienter med infeksjon, moderat forverret hjertesvikt eller kols-pasienter.

Færre sykehussenger kan godt bety at man stenger flere sengeposter fysisk, og dette vil også bety ekstra utgifter for kommunene, som blir pålagt å ha et tilbud til pasienter de ofte ikke har. Dette medfører ikke bare at man må komme med mer kompetanse. Det blir også en stor ekstrautgift for kommunene som de ikke har hatt fram til nå. Dette medfører, som vi ser en begynnelse på, at intermediære plasser nedlegges igjen etter at de nylig ble opprettet. Kommuneøkonomien spiller en stor rolle. Det er ikke tilstrekkelig bare å se på kapasiteten på sykehjemmene. Det er et stort behov for å se på spesialkompetanse og spesialiserte enheter.

I dag er sykehusene for spesialiserte og sykehjemmene for dårlig bemannet og mangler kompetanse. Det er mange pasienter som havner i en gråsone. Det kan være kreftpasienter, eldre pasienter med alvorlige sykdommer, terminalt syke pasienter, kronisk syke, psykisk syke og rusmisbrukere. For at sykehjemmene skal kunne være bedre rustet til å møte det behovet pasientene har, bør det opprettes egne enheter som palliative enheter, enhet for kronisk syke med utagerende atferd, som vi diskuterte på tirsdag, enhet for Alzheimer, enhet for de med parkinsonisme, enhet for eldre med Downs syndrom, enhet for MS, enhet for yngre trafikkskadde og enhet for eldre rusmisbrukere. Dette er noen av avdelingene man kan tenke seg at det vil bli behov for å opprette. Dette er avdelinger som vil trenge spesialkompetanse, en høy bemanningsfaktor, og mange av disse beboerne er avhengige av dyre medisiner. Det vil ikke være mulig for kommunene å finansiere driften av denne typen enheter i det omfanget som man ser behov for, innenfor dagens finansieringssystem, hvor sykehjemmene også dekker utgiftene til medisiner.

Palliasjon har sitt utspring i hospicebevegelsen. Gjennom de siste 15-20 årene har det blitt etablert flere ulike palliative tilbud. Gjennom øremerkede midler over statsbudsjettene er det bevilget penger til å opprette prosjekter innenfor lindrende behandling i kommunene. I 2005 gikk dette til 61 prosjekter, hvorav Fredrikstad fikk 250 000 kr, som ble brukt til kompetanseheving og nettverksbygging, men det finnes fremdeles ingen palliative sykehjemsplasser, for dette er veldig kostbart å drifte.

Lindrende behandling og pleie som retter seg mot både det fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behovet til pasienten og familien, med respekt for deres personlige, kulturelle og religiøse forankring, utføres av tverrfaglige team, av velkvalifiserte, profesjonelle og frivillige, og omsorgen skal gis i en pasient- og familiesentrert ramme. Dette vil gi veldig mange av dem som trenger det, en verdig avslutning på livet. Høgskolen i Gjøvik og Norsk forening for palliativ medisin oppgir at det til enhver tid finnes rundt 15 000 mennesker som har behov for slik pleie.

Finansieringen av lindrende behandling ble fra 2003 ivaretatt gjennom ISF-ordningen knyttet til en DRG-kode, men det er satt spesielle krav til institusjonene for å utløse denne taksten. Problemet er at disse pengene ikke utbetales til sykehjemmene. Finansiering av lindrende behandling på sykehjem er fortsatt ikke satt i system. Dette er en av de største utfordringene for videreutvikling av det palliative tilbudet i tiden som kommer, og det trengs en snarlig løsning.

Når det gjelder tilbud om rehabilitering i kommunene, er det vanskelig å trekke grenser, og det er en stor gråsone. Grensen mellom det som kommunene skal ha ansvaret for, og det som helseforetakene skal ha ansvaret for, kan være vanskelig å trekke, og det må i mange tilfeller avklares gjennom dialog og samarbeid mellom de berørte parter. Ofte ser man jo også at resultatet er at pasientene ikke får det nødvendige rehabiliteringstilbudet, og at man ikke har oppnådd den dialogen og det samarbeidet som dette forutsetter.

Jan Bøhler har ved flere anledninger uttalt at det bør være en annen finansiering for rehabilitering enn i dag for det som faller inn under kommunenes ansvarsområde. Men dette er, i hvert fall slik jeg ser det, bare ett av flere områder som trenger en ny vurdering av hvordan det skal finansieres. Vi mangler gode rehabiliteringsplasser for dem som kan motta rehabilitering i kommunene sine. Hvilke muligheter de har for å imøtekomme det behovet som man i dag ser for spesialiserte tilbud, varierer også sterkt fra kommune til kommune,

For lettere å kunne imøtekomme det klare behovet som man ser for slike tilbud, må det gjennom regelverk og finansieringsordninger skje en endring, slik at man kan få behandling etter Leon-prinsippet. Leon-prinsippet betinger nemlig at det skal være en kompetanse, ikke bare at man skal få et tilbud i egen kommune. Man må sikre at de pasientgruppene som jeg har omtalt her, ikke blir utsatt for et svarteperspill mellom ulike aktører og på ulike nivåer.

Behovene for behandling, pleie- og omsorgstjenester har hatt en sterk økning, og én ting er i hvert fall sikkert: Økningen vil fortsette. For å møte disse utfordringene med å tilby best mulig tjenester må det være en mer helhetlig organisering og finansiering enn den vi har i dag.

Fremskrittspartiet har ved mange anledninger foreslått at det må etableres finansieringsordninger som knytter seg til selve tjenesten, og som følger pasienten, og ikke til forvaltningsnivåer. Men det er ikke bare Fremskrittspartiet som ser at dagens finansiering og kommuneøkonomien i altfor stor grad fører til store forskjeller, og at disse forskjellene ikke gjenspeiler pasientene eller innbyggernes behov. Jeg har som sagt registrert at Jan Bøhler ved flere anledninger, bl.a. i en TV-debatt for et par måneder siden, hvor også statsråden var til stede, har kommet inn på at det er behov for å se på finansieringen av bl.a. rehabiliteringen i kommunene. Det gav meg et håp om at Regjeringen ville vurdere finansieringen av andre deler av behandlingstilbudet som kommunene i dag finansierer innenfor rammetilskuddet.

Deler statsråden Jan Bøhlers syn? Og: Kan det også være aktuelt for Regjeringen å vurdere en annen finansiering for de områdene jeg berører i denne interpellasjonen, hvor man i stadig økende grad vil få behov for dyre tjenester?

Statsråd Sylvia Brustad [13:25:43]: Det siste tiåret har det - som interpellanten også var inne på - skjedd betydelige endringer i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Utviklinga i kommunene kjennetegnes av at flere personer mottar tjenester - både eldre mennesker og mennesker under 67 år. Mange bor i sjukehjem eller omsorgsbolig, og flere enn før kan bo hjemme takket være teknologisk utvikling og personell med god kompetanse. Det er sjølsagt nødvendig med tett oppfølging fra pleie- og omsorgstjenesten og godt samarbeid mellom sjukehuset og tjenestene i kommunene når pasienter skal skrives ut fra sjukehus.

Jeg mener helse- og omsorgstjenestene i kommunene er grunnmuren i vårt helsetilbud. Folk skal få gode, forsvarlige tjenester der de lever og bor, og de skal få hjelp til å oppsøke spesialisthelsetjenesten når det er behov for det.

Som vi er kjent med, vil kommunene stå overfor store utfordringer i åra som kommer. Det blir stadig flere eldre. Det er bra! Men det betyr også at det er flere som vil trenge behandling og hjelp for sjukdom og funksjonssvikt. I løpet av 30-40 år vil det bli dobbelt så mange 80-åringer som det er i dag. Den sterke veksten kommer omkring 2020, og det betyr at vi må bygge ut tjenestene, og at vi trenger mye personell med god kompetanse.

En annen utfordring er nye og yngre brukergrupper. I dag er en tredel av de som mottar omsorgstjenester, under 67 år. De største gruppene er mennesker med psykiske lidelser og mennesker med kroniske sjukdommer som vil ha behov for flere typer tjenester hele livet, ofte tjenester som krever særlig faglig kompetanse.

Det er også en utfordring å få tilstrekkelig arbeidskraft på ulike fagfelt og få frivillige omsorgsytere til å stille opp i stor nok grad. Sist, men ikke minst viser undersøkelser at omsorgstjenesten ofte kommer til kort på det kulturelle og det sosiale området. Skal vi lykkes med å få en mer aktiv profil på tilbudet, trenger vi større faglig bredde og flere yrkesgrupper inn i helse- og omsorgstjenesten.

I Omsorgsplan 2015 har vi lagt opp til en stø politisk kurs og forutsigbare rammer som er en forutsetning for kommunenes innsats med å bedre omsorgstjenesten i de nærmeste åra.

Jeg er enig med interpellanten i at vi må styrke den kommunale omsorgstjenesten, både i hjemmetjenesten og i sjukehjem. I Omsorgsplan 2015 er de viktigste områdene å styrke kapasiteten, kompetansen og kvaliteten i disse tjenestene. Det skal gis investeringstilskudd til 12 000 nye sjukehjemsplasser og omsorgsboliger fram til 2015. Samlet sett innebærer dette 6 milliarder kr over statsbudsjettet de kommende år, hvis vi forholder oss til disse planene.

Regjeringas mål om 10 000 nye årsverk i omsorgssektoren i løpet av 2009 ligger fast, og foreløpige signaler tyder på at vi ligger noe foran skjemaet. Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser en vekst i antall årsverk i 2007. Foreløpige plantall for 2008 viser at kommunene fortsatt vil prioritere omsorg, og gjennom Kompetanseløftet 2015 skal vi kvalifisere, utdanne og videreutdanne over 24 000 nye personer.

I Demensplan 2015 har vi et handlingsprogram for god demensomsorg knyttet til flere tilpassede botilbud, flere og bedre dagtilbud og styrket kunnskap og kompetanse.

Denne regjeringa har vært opptatt av å styrke de frie inntektene, og kommunene har i stor grad prioritert omsorgstjenesten. Jeg har tillit til at det er kommunene som best kan vurdere hvilke behov brukerne i hver enkelt kommune har for ulike tjenester. Etter Regjeringas vurdering sikres brukernes interesser best gjennom et system med rammefinansiering av kommunal sektor. Formålet med inntektssystemet for kommunal sektor er jo nettopp å sikre likeverdige tjenester til alle - uavhengig av hvor man bor i landet.

Som interpellanten er kjent med, er det forskjellige finansieringssystemer for spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig at vi har finansieringssystemer som ikke er til hinder for gode, faglige løsninger som gir bedre kvalitet for pasienten. Her vil Regjeringa legge forholdene bedre til rette enn det som er tilfellet i dag, og det er noe Regjeringa akkurat nå arbeider med.

Vi er alle opptatt av å få til bedre samhandling mellom kommuner og sjukehus. Vi vet at det oftest er i overgangen mellom nivåene i helsetjenesten det svikter. Derfor er samarbeid mellom primærhelsetjenesten, fastlegene, spesialistene og sjukehusene et overordnet mål. Vi ser at satsinga begynner å gi frukter.

Gjennom avtalen som Regjeringa har inngått med Kommunenes Sentralforbund om samhandling, skal vi styrke og videreutvikle gode samarbeidstiltak. Ett viktig mål med denne avtalen er at den skal føre til at alle kommuner og alle helseforetak inngår lokale samhandlingsavtaler. For tida bygges det opp bedre samarbeidsrutiner over hele landet, f.eks. innenfor kompetanseutvikling. Det utvikles intermediære enheter hvor primær- og spesialisthelsetjenesten samarbeider med svært gode resultater. Spesialisthelsetjenesten bidrar med mobile team, der spesialister drar ut fra sjukehus og tilbyr tjenester der brukeren er - det være seg i eget hjem eller på sjukehjem.

Desentralisering av tjenester og gode løsninger for samhandling innebærer ofte at pasienten kan få spesialisthelsetjenester i nærheten av hjemstedet. Dette ønsker Regjeringa mer av. Fra 2004 ble finansieringsansvaret for sjuketransport som kjent overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene. Det har mange fordeler, bl.a. at når finansieringsansvaret for behandling og sjuketransport er samlet på ett sted, vil det også i større grad oppmuntre til å satse på desentraliserte spesialisthelsetjenestetilbud, fordi utgiftene til sjuketransport vil bli mindre.

Jeg mener at spesialisthelsetjenesten i mye større grad enn i dag må bistå den kommunale helse- og sosialtjenesten. Til dette trenger vi flere spesialisthelsetjenester i nærheten av kommunene. Det gjelder spesielt tilbud innen geriatri, demens, hjerneslag og tilbud til mennesker med sammensatte lidelser og nedsatt funksjonsevne - for å nevne noen eksempler.

I en samlet og helhetlig helsetjeneste må vi sørge for at begge tjenestenivåene bidrar til å utvikle gode, trygge og likeverdige behandlingstilbud over hele landet. Målet er at kvaliteten på tilbudet til pasientene skal bli stadig bedre, uansett hvor i helsetjenestene man mottar hjelp. Vi ser at flere gode samhandlingstiltak er på trappene, og vi ser at flere etter hvert finner fram til hensiktsmessige løsninger.

Jeg mener at vi er på rett vei. Regjeringa skal se på på hvilken måte vi ytterligere kan bidra til å få fart på flere gode samhandlingstiltak. Jeg synes Saupstad sjukehjem i Trondheim er et glitrende eksempel på hvordan dette kan gjøres - i samarbeid mellom St. Olavs Hospital og Trondheim kommune. Det viser veldig klart at den måten de har organisert seg på gjennom intermediær avdeling for eldre pasienter, gir færre reinnleggelser og lavere dødelighet enn tradisjonell behandling i sjukehus. Det synes jeg sier alt om at dette er et meget godt eksempel på hvordan man kan utføre en organisering. Vi trenger langt flere Saupstad-er også andre steder i landet.

Vigdis Giltun (FrP) [13:34:17]: Jeg takker statsråden for svaret. Det er ikke så stor forskjell på hvordan statsråden ser på framtidens utfordringer, og de utfordringene jeg beskrev i mitt innlegg. Det er mye likt der.

Men det var jo finansieringen jeg tok opp i innlegget mitt. Jeg er bekymret for at dagens finansiering kan være til hinder for at vi skal kunne utvikle tilbudene slik det vil bli - og som det i dag allerede er - behov for.

Statsråden gjentar til stadighet disse 12 000 plassene som det er bevilget byggetilskudd til. For det første er byggetilskuddet bare 25 pst. av det det koster å bygge en plass - men det jeg snakket om i innlegget, var faktisk drifting av tilbudet. Det er det som vil koste veldig mye. Tilskuddet er bare en liten bagatell i forhold til det kommunene må regne med for å kunne drive et tilbud over tid.

Det samme gjelder de 10 000 stillingene som går igjen hver eneste gang noen fra Regjeringen har innlegg som berører slike temaer. De er ifølge Regjeringen snart opprettet. Man kan ikke se den store bedringen. De utfordringene jeg snakker om, er jo ikke på plass i dag - så dette er å se framover.

De gode samarbeidsavtalene som helseforetakene gjør med kommunene, finnes det helt sikkert gode eksempler på. Kommunene er på forskjellig måte satt i stand til, både økonomisk og i forhold til det tilbudet de allerede har, å kunne innfri slike ønsker. Den 1. april kunne vi lese i Halden Dagblad om en ganske frustrert hovedtillitsvalgt fra Norsk Sykepleierforbund som gav Arbeiderpartiet så hatten passet. Det lokale arbeiderpartiet i Halden legger inn 70 mill. kr for lite til helsesektoren. Jeg vet ikke hvordan statsråden vil forklare at slikt skjer. Det er også i Halden man nedlegger halvparten av den intermediære avdelingen som ble opprettet med prosjektmidler for to år siden. Det å sette i gang tiltak med prosjektmidler kan nok være veldig greit i mange tilfeller, men jeg tror at man også vil se at slike tiltak blir lagt ned. Det til enhver tid å være avhengig av kommunens prioriteringer og økonomi når det gjelder så tunge og viktige tilbud som det jeg har omtalt i debatten her, synes jeg blir veldig lettvint. Det viser seg også at Arbeiderpartiet i de kommunene der de har styring, faktisk ikke klarer å gi det tilbudet som statsråden mener at de skal klare. Her handler det ikke bare om at man lokalt er best egnet til å kunne se på behov, som det var nevnt i innlegget. Lokalt evner man faktisk ikke å imøtekomme det tilbudet som pasientene vil kunne kreve av kommunen sin. Mer og mer blir skjøvet ned på et lavere nivå. Dette koster, og pengene har faktisk ikke fulgt med på samme måte. Jeg håper statsråden kan forklare hvorfor dette skjer i arbeiderpartistyrte kommuner.

Statsråd Sylvia Brustad [13:37:35]: La meg først si at det er helt åpenbart at alt ikke er perfekt innenfor eldreomsorgen i norske kommuner, men det som representanten Giltun sa her fra denne talerstol - hvis jeg hørte riktig, og med alt forbehold, sa hun noe i nærheten av at vi har sett at man lokalt ikke evner å imøtekomme folks behov - det er et ganske sterkt utsagn. Jeg mener at vi har veldig mange gode eksempler på at kommunene faktisk prioriterer omsorg. Hvis vi ser det på landsbasis, er det ingen tvil om at de økte pengesummene som denne regjering - i motsetning til den regjering som representanten Giltun støttet - har gitt til kommunene, i all hovedsak har gått til omsorg i svært mange kommuner. Når representanten Giltun står her og sier at hun ikke vil høre mer mas om årsverk eller om denne «bagatellen», som hun omtalte det nye investeringstilskuddet fra i fjor som, tror jeg med respekt å melde det er noe som svært mange lokalpolitikere ikke vil kjenne seg igjen i. Jeg tror også at det å få på plass et nytt tilskudd som vil bidra til at vi får flere sykehjemsplasser, flere omsorgsboliger og flere penger, som etter hvert også kan bidra til at vi får til flere Saupstad-er andre steder i landet, vil være svært bra for de pasienter som trenger det.

Og, ja, denne regjeringen kommer til å «mase» videre om årsverk, for er det noe som bidrar til at vi skal greie å gi bedre kvalitet til dem som trenger det, er det mennesker - mange nok med god kompetanse. Det som var situasjonen i forrige stortingsperiode, var at svært mange kommuner måtte kutte nettopp i f.eks. dagaktiviteter og den type ting fordi det var for stramt i kommunene. Så det er svært viktig å få inn mange nok folk med god kompetanse for å greie å gi god nok kvalitet i det som tilbys.

Så mener jeg at en bør fortsette den veien som en f.eks. nå har startet ved Ullevål sykehus, at spesialister derfra tar med seg røntgenapparatet ut, reiser rundt på sjukehjem og tar røntgen der, at en sørger for at eldre mennesker som er sjuke og i noen sammenhenger også døende, ikke legges inn på sjukehus hvis det ikke er nødvendig. Svært mange eldre, sjuke mennesker kan få bedre behandling ved å bli på sitt sjukehjem, med kompetent personell. Derfor er det ikke et mål at flest mulig eldre eller andre skal inn på sjukehus, men at de skal få best mulig behandling ut fra sin livssituasjon - der de trenger hjelpen, og ikke først og fremst på sjukehus. Derfor er det viktig at spesialisthelsetjenesten i større grad drar ut og samarbeider med kommunene der det trengs hjelp, når det er den riktige behandlingen for hvert enkelt menneske.

Så er denne regjeringa svært opptatt av å gjøre enda mer for å bidra til gode modeller for samhandling, og der vet jeg at vi har mange kloke lokalpolitikere med oss som allerede har gått foran, som f.eks. Trondheim kommune og et sjukehus der. Mitt mål er at vi skal få til det også andre steder i landet.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:40:59]: Interpellanten tar opp en sak som opptar mange, men som også har vært diskutert her med ulike innfallsvinker den siste tiden. Det er vanskelig å være uenig i at det er viktig å fokusere på dette med god pasientbehandling, spesielt for de sykeste. Men det er nok mer enn penger som må være på plass, selv om det er en viktig del av det. Vi trenger bl.a. gode lokalsykehus med avdelinger som har generell medisinsk kompetanse, som i akuttfasen tar hånd om de pasientene, og som da kan videreføre dem til kommunene.

Statsråden har i sitt svar vist til en del av våre løsninger, som er mange og gode. Jeg har lyst til spesielt å trekke fram en styrket kommuneøkonomi, som gjør den enkelte kommune i stand til å ta imot dem som trenger det. En bedre kommuneøkonomi vil gi bedre sykehjemsdekning, en stabil hjemmesykepleie og god samhandling med spesialisthelsetjenesten og kvalifisert personell - med bedre kompetanse og tverrfaglighet som stikkord.

Det kreves også politisk vilje i den enkelte kommune til å ta grep, og at man ikke skyver ansvaret over til spesialisthelsetjenesten og frir seg selv. Det er, som statsråden sa, kommunene som har hovedansvaret, som er grunnmuren. Mange kommuner tar det ansvaret, og mye bra skjer.

Vi har vel alle hørt historiene om kommuner som spekulerer i at liggedøgn på sykehus er billigere, og heller betaler det de må istedenfor å bygge opp sine egne tilbud. Slik skal vi ikke ha det. Arbeiderpartiet mener at det er i kommunene den typen omsorg skal gis, og det er de enkelte kommunestyrer som skal avgjøre omsorgsnivået i hver kommune. I motsetning til Fremskrittspartiet, som ønsker dette statliggjort, ønsker vi at det er kommunepolitikerne som skal gjøre denne viktige lokale jobben. Likeverdighet er et mål, men det skal jo også avspeile de politiske valg den enkelte velger har tatt. Det er som kjent forskjell på hva vi mener med likeverdighet - fra rød-grønn og fra borgerlig side.

En gjennomgang av holdninger blant dem som behandler syke og pleietrengende, er en kontinuerlig prosess. Etiske dilemmaer når det gjelder videre behandling, bør diskuteres oftere. Veldig mange syke bør ikke flyttes i det hele tatt - det være seg fra hjemmet til sykehus, fra sykehus til sykehjem eller omvendt. Hvis de, som interpellanten sier, er så dårlige at de dør på veien eller kort tid etterpå, bør de få lov til å være der de er. Det dreier seg om respekt og verdighet, og det bør være en diskusjon som vi tar oftere.

Så må vi sette sykehjemsansatte og hjemmesykepleiere i stand til å ha de dårlige pasientene og gi den gode behandlingen som vi ønsker. Kvalitetsløftet 2015 skal nettopp sikre det. Det har vi gjentatte ganger diskutert i denne salen. Vi må gi de ansatte mulighet for faglig påfyll, etterutdanning og generell utdanning for å sikre tilbudet. Regjeringens mange planer på de ulike områder sikrer at vi har dette i fokus, og statsråden nevner flere av disse momentene. Alle danner en helhet i den omsorgen som vi ønsker.

Det finnes rundt om i kommunene mange gode eksempler på at man klarer både å bygge opp og å drifte veldig mange gode tilbud, der de ansatte har gode kvalifikasjoner, der en kan behandle mye mer enn det som tradisjonelt gjøres i et sykehjem. Det har den bieffekt at kvalifisert arbeidskraft tiltrekkes dit, fordi det er spennende og faglig utfordrende å jobbe der. Jeg har gode eksempler både fra Larvik og Sandefjord, der en har gode enheter som oppnår det samme, og der samarbeidet med spesialisthelsetjenesten oppfattes som godt.

Interpellanten nevner også rehabilitering og etterlyser det. Der vil jeg igjen vise til et tilbud som er i Larvik. Et rehabiliteringssenter som heter Presteløkka, ble bygd opp ved hjelp av stor politisk innsats fra det lokale Fremskrittspartiet. Der fungerer det godt. De har et godt samarbeid med SSR Kysthospitalet. Presteløkka ligger strategisk rett ved siden av. De drar nytte av bassenget til Kysthospitalet, samarbeider om pasienter, deltar på fagdager og internundervisning og får praktiske tips om problemløsning. Presteløkka rekrutterer fra sykehus primært, og hoveddelen av dem som kommer dit, reiser rett hjem etterpå. Presteløkka er et godt eksempel til etterfølgelse, og viser at kommunene kan lage gode rehabiliteringstilbud, noe interpellanten etterlyser.

Det er nødvendig med gode samhandlinger, som statsråden gir uttrykk for, og her er KS en viktig brikke. Det å få på plass gode utskrivingsrutiner og gode møteplasser vil lette de utfordringene som interpellanten viser til, for dette har jo sammenheng med en av de frustrasjonene som kommunene opplever.

Jeg mener at statsråden har pekt på mange flere måter å gjøre det på, både når det gjelder finansiering og tiltak, i tillegg til dem jeg nevner, og jeg synes vi ivaretar dette veldig godt i det opplegget den rød-grønne regjeringen har.

Åge Starheim (FrP) [13:46:03]: Eg er glad for at representanten Giltun har fremja denne interpellasjonen. Som statsråden sikkert hugsar, har eg stilt eit skriftleg spørsmål til statsråden om same tema. Eg fekk då standardsvaret frå den raud-grøne regjeringa: Vi har løyvt mykje pengar til kommunane, og regjeringspartia har berre fornuftige lokalpolitikarar som forvaltar midlane. Ut ifrå denne retorikken burde det ikkje vere nokon vanskar med å finansiere tunge brukargrupper innafor eldreomsorga.

Eg kunne stått lenge på denne talarstolen og fortalt statsråden om eksempel på manglande prioritering rundt om i Kommune-Noreg, men dette bør vere heilt unødvendig, då eg reknar med at statsråden har motteke tallause signal både frå media og frå enkeltpersonar om manglande prioritering i eldresatsinga. Dei raud-grøne må ta inn over seg at dei har skapt store forventningar ute i kommunane gjennom valkamplovnader og i seinare retorikk om at berre dei raud-grøne fekk regjeringsmakt, skulle det verte midlar til alt. Eg veit at det no utover i Kommune-Noreg sit lokalpolitikarar med skjegget i den berømte postkassa. Dei har investert i kultur og andre tiltak med stor tiltru til at det skulle kome nok pengar både til skule, helse og alt anna.

Min påstand er - og eg trur at eg har med meg store grupper av lokalpolitikarar rundt om i Kommune-Noreg som vil vere heilt samde med meg - at det må takast eit nasjonalt krafttak dersom ein skal makte å innfri kravet om og behovet for kompetanse og institusjonsplassar når eldrebølgja slår inn.

Kvifor kan ikkje Regjeringa øyremerkje midlar til eldreomsorga, slik som dei t.d. har gjort i barnehagesatsinga? Det kan sjå ut som om gruppa eldre pleietrengande ikkje er det store temaet i den raud-grøne regjeringa sine prioriteringar.

Eg vil gjenta det som eg starta med om Regjeringa si skryteliste, som lokalpolitikarar og folk flest rundt i Kommune-Noreg ikkje har sett store resultat av. Den raud-grøne regjeringa må no synleggjere korleis dei har tenkt å takle investeringane fram mot eldrebølgja og utfordringane med aukande pasienttyngd som eit resultat av tidleg utskriving frå sjukehusa. Festtalar om tusenvis av nye hender synest ikkje igjen ute i kommunane. Dersom det er oversikta som eg har fått ifrå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane over nytilsette pleie- og omsorgsarbeidarar, som er grunnlaget for Regjeringa sin påståtte ressursauke av pleiepersonell, er den langt ifrå verkelegheita. Eg vil be statsråden om å få tak i denne lista og ta nokre stikkprøver, så vil statsråden sjølv finne ut at denne oversikta er langt ifrå den verkelege verda.

No må det handlast. Vakre ord i festtalar er ikkje eit eigna hjelpemiddel, men resulterer berre i frustrasjon blant dei som sit i Kommune-Noreg og skal ha ansvaret for utfordringane innafor eldreomsorga. Grunnen til at Framstegspartiet vil ha ein annan finansieringsmåte, er at vi vil få til ei målretta og rettferdig prioritering. Vi i Framstegspartiet vil ha resultat i satsinga i eldreomsorga. Festtalar frå raud-grøne politikarar hjelper ikkje dei eldre ute i Kommune-Noreg til ein god livskvalitet i den siste livsfasen.

Vil statsråden og resten av det raud-grøne panelet ta ansvaret for ei nedprioritering og nedbygging av eldreomsorga ute i kommunane, er det sjølvsagt eit politisk val som dei gjer, men det er eit val som Framstegspartiet ikkje på nokon måte vil støtte. Vi vil når vi kjem til regjeringsmakt, syte for målretta tiltak for å styrkje eldreomsorga.

Inge Lønning (H) [13:50:28]: Det store problemet vi står overfor når det gjelder å tilrettelegge helse- og omsorgspolitikken i tiårene fremover, er dels de store demografiske endringene, dels at sykdomsbildet endrer seg, ikke minst i den eldste delen av befolkningen, dvs. at det er behov for andre løsninger og andre tilbud enn de etablerte.

Den andre store utfordringen vi står overfor, er at helsesektoren er en av de største og tyngste sektorene i et moderne samfunn som det norske, og vi vet jo alle at jo større og tyngre systemene blir, desto vanskeligere blir det å reformere dem, dvs. vi havner veldig lett i det dilemmaet at det er brukerne som må tilpasse seg systemene, og ikke systemene som må tilpasse seg brukerne.

I dagens norske debatt er det jo svært ofte spesialisthelsetjenesten som tiltrekker seg nesten all oppmerksomhet. Det er mye som tyder på at vi egentlig bruker en altfor stor andel av de totale midlene på spesialisthelsetjenesten - les: sykehusene - og at det er nettopp derfor fleksibiliteten i systemet blir så liten som den blir.

Vi driver og transporterer brukere over en lav sko - transportutgiftene utgjør jo snart 10 pst. av utgiftene i helsevesenet. Vi transporterer brukerne hit og dit, til liten glede for brukerne og med et ganske meningsløst stort forbruk av transportkostnader. Hvorledes kan vi få til systemer hvor vi flytter kompetansen dit brukerne er, istedenfor å flytte brukerne der kompetansen er? Jo flere eldre vi får, desto viktigere blir denne problemstillingen, selvsagt.

Jeg må få skyte inn, som en liten sidebemerkning, at det slår meg at Fremskrittspartiet heller ikke alltid koordinerer sine ulike utspill spesielt godt. For på samme tid som man fremmer denne interpellasjonen, som legger vekten på at det er de lokale løsningene som er viktige, har man foreslått en ekstrabevilgning på 1,5 milliarder kr til spesialisthelsetjenesten, som antakelig har for mye av ressursene fra før av. Det bør være mulig å holde litt bedre styr på de budskapene man sender ut.

Jeg tror det viktige ved interpellasjonen ligger i påpekningen av en rekke av de områdene hvor vi i dag ser tegn til at systemene begynner å tilpasse seg brukernes behov. Det gjelder de intermediære avdelingene, som helt åpenbart har fremtiden foran seg. Det gjelder ønsket om å tilrettelegge for palliativ pleie ikke bare innenfor spesialisthelsetjenesten, men også i tilknytning til f.eks. sykehjemssektoren. Der er det opplagt mye å hente, og det behøver ikke å bli spesielt kostnadskrevende.

Jeg tror også det er viktig å minne om at selv om det er viktig med antall sykehjemsplasser, har vi i den omsorgsmeldingen som Stortinget behandlet for ikke veldig lenge siden, konstatert at halvparten av årsverkinnsatsen i pleie- og omsorgssektoren foregår utenfor institusjon i uformell sektor, dvs. i praksis i familiesammenheng. Det har ikke vært berørt med et eneste ord så langt i denne interpellasjonsdebatten. Men hvis vi mener, som Regjeringen sier at den mener i omsorgsmeldingen, at dette må vi satse på også i fortsettelsen, og at det er ønskelig at det skal være sånn, ja så må vi jo også være villig til å ta konsekvensen av det og spørre: Hvilke tiltak er nødvendig lokalt for at nære pårørende skal bli i stand til å påta seg det ansvaret? Der mangler det i dag svært mye på tiltak, f.eks. for pårørende som bærer ansvaret for demente, og ganske særlig i den langtrukne fasen når demens er under utvikling.

Jeg tror altså det er på disse områdene vi må sette søkelyset dersom vi skal få til det vi ideelt sett tilstreber, nemlig et helsevesen som er til for brukernes skyld, og ikke et system hvor brukerne er nødt til å tilpasse seg det systemet vi har bygget opp.

Kirsti Saxi (SV) [13:55:58]: Vi i SV mener at finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten ikke vil løse utfordringene som kommunene har for å kunne gi pasienter med tunge lidelser og et stort pleiebehov et likeverdig tilbud i hele landet. Utfordringen er, som også påpekt av statsråden, å få nok kvalifisert arbeidskraft og mange nok institusjonsplasser med kvalitativt gode individrettede tilbud. Men vi vil også ha et stort behov for frivillige omsorgsytere som familie og folk som jobber i frivillige organisasjoner, noe som vil komme til å bli en stor utfordring i framtiden. Dette er også ting som er vektlagt i Omsorgsplan 2015.

Jeg har i likhet med statsråden tillit til at det er kommunene som best kan vurdere hvilke behov brukerne har for ulike tjenester. Etter SVs vurdering sikres brukernes interesser best gjennom et system med rammefinansiering av kommunal sektor. Men vi er også åpne for å vurdere øremerking dersom omsorgstjenestene ikke blir godt nok ivaretatt.

Statsråden understreker i sitt innlegg at det er viktig at finansieringssystemet ikke er et hinder for å få til gode løsninger, og at Regjeringen her vil legge forholdene bedre til rette. Jeg er svært glad for at man fokuserer på finansieringsordningen, som vi i distriktene har påpekt mange ganger i forbindelse med bl.a. nedleggelse av aktiviteter ved lokalsykehusene. Personlig tror jeg man må bestemme seg for hvilke aktiviteter spesialisthelsetjenesten på lokalsykehusene skal drive med, før man vurderer finansieringsmodellen. Dette er helt nødvendig dersom formålet med inntektssystemet skal være å sikre likeverdige tjenester til alle uavhengig av hvor de bor i landet.

Vi i SV har stor tro på en ordning med desentralisert spesialisthelsetjeneste utenfor sykehusene, sånn at pasientene kan få spesialisthelsetjeneste i nærheten av hjemstedet. Men om dette finansieres best gjennom en ISF-ordning, er vi svært skeptiske til.

Jeg vil benytte anledningen til å vise til at i Finnmark har vi hatt svært gode erfaringer med sykestueplasser ved de lokale helsesentrene i fylket, noe som vi i SV fortsatt ser på som en svært god løsning, særlig for pasienter med tunge lidelser og for alvorlig syke. Denne ordningen mener vi i SV bør utvides, fordi den vil styrke kvaliteten og interessen for å jobbe på de kommunale helsesentrene, samtidig som pasientene vil kunne sendes tidligere hjem fra sykehus og få behandling i hjemkommunen. Dette vil gi et kvalitativt bedre tilbud for pasientene bl.a. ved at de kan ha familie og nære venner rundt seg. Sykestueplassene tilfører også helsesentrene nye og mer utfordrende arbeidsoppgaver, som gjør at det vil være mer attraktivt for fagfolk å jobbe i kommunene.

Denne ordningen viser at det å få til bedre samhandling mellom sykehus og kommuner og bedre samarbeid mellom primærhelsetjeneste, fastlege, spesialister og sykehus nytter. Dette blir også sterkt vektlagt i den nasjonale helseplanen mot 2015.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [14:00:18]: Interpellanten tek opp eit aktuelt tema: å gje pasientar med tunge lidingar og stort pleiebehov eit kvalitativt godt tilbod innan kommunehelsetenesta, uansett kor i landet ein bur. Denne utfordringa er vorten tung for mange kommunar og er stadig på den politiske dagsordenen i møtet mellom kommunar og kommunar, og mellom kommunar og fylke.

Fokuseringa dei siste åra har svært mykje vore på einerom og omsorgsbustader. Derfor manglar stadig fleire kommunar både økonomi, kompetent personell og faktisk i nokre tilfelle plass til å kunna ta seg av denne tunge gruppa pasientar på ein kyndig måte.

Samhandling er eit viktig stikkord, som vi har høyrt her i dag også. Det å setja pasienten i sentrum og få ulike etatar, institusjonar, kommunale og statlege nivå til å arbeida saman vil vera avgjerande for at tilbodet skal verta godt. Primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta må samarbeida med sikte på større fleksibilitet både praktisk, fagleg og økonomisk for dei stadig fleire pasientane som har særleg tunge behandlingsbehov.

Like viktig er det å ha ei finansiering som gjer det mogleg å gje eit fleksibelt pleietilbod som tek høgd for at menneske har ulike ynske og behov. Interpellantens formulering om at kommunane «får stadig ansvaret for flere pasienter med tunge lidelser og et stort pleiebehov», går på heile spekteret av alvorlege helsetilstandar med behov for ulik medisinsk behandling, hjelpemiddel og tett samarbeid med pårørande. Dette krev kompetanse i dei kommunale tenestene, noko som kan vera ei utfordring, spesielt i mindre kommunar. Det krev også ein pleiefaktor som varetek den nødvendige roa og ramma i kvardagen, både for pasient og for pårørande.

Interpellanten tek opp palliativ behandling. Målet for all palliativ behandling er å gje pasient og pårørande ein best mogleg livskvalitet. Hospice er eit tilbod i enkelte kommunar, også som dagtilbod for dei som ynskjer å bu heime. Verdigrunnlaget i hospice-filosofien er optimal behandling, pleie og omsorg, individuelt tilpassa den einskilde pasient når det gjeld dei fysiske, psykiske, sosiale, åndelege eller eksistensielle behova.

Kristeleg Folkeparti legg til grunn eit holistisk menneskesyn og meiner det er viktig å ta vare på heile mennesket. Gode gjennomtenkte tilbod skapar tillit og tryggleik for pasientane, for dei pårørande og for helsepersonellet.

Eit anna tilbod er ambulerande palliative team med fleksible ordningar der kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta samarbeider om eit heilskapleg tilbod.

Kristeleg Folkeparti meiner at fleire faste legar må verta tilknytte både sjukeheimar og heimesjukepleien. Dette vil vera naudsynt for å vareta dei utfordringar interpellanten peikar på.

Statsråden vektla i innlegget sitt ei styrkt satsing på den kommunale helsetenesta på ulike område, og ho nemnde viktige tiltak for å nå dette målet. I tillegg arbeider Regjeringa akkurat no med å finna betre økonomiske ordningar. Dette ventar kommunane på, og eg ynskjer Regjeringa lykke til med dette arbeidet.

Å få til einskapleg og likeverdig behandling uavhengig av kor vi bur i landet, er eit viktig felles politisk mål. For Kristeleg Folkeparti handlar det om eit verdig liv - med pasienten i sentrum.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:04:35]: Venstre meiner at vi må få meir fokus på heilskapleg pasientbehandling, og ein må satse meir på førebygging og rehabilitering.

Interpellanten nemnde intermediære løysingar. Eg trur at der er det ein «missing link» i den heilskaplege behandlinga, kanskje ikkje minst når det gjeld alvorleg sjuke gamle. Her trur eg at det trengst ein konstruktiv gjennomgang av finansieringsansvaret mellom spesialistnivå og primærnivå. Eg reknar med at KS vil vere ein partnar her som departementet bør jobbe nærare med for å finne løysingar på det intermediære området.

LEON-prinsippet, som fleire har vore inne på, dette med behandling på lågast mogleg effektive nivå, er vi jo einige om i teorien, men i praksis fungerer det ikkje så godt. Her har fastlegane eit stort ansvar for å prioritere dei som verkeleg treng spesialisert oppfølging, sett opp mot dei som kan klare seg med ei enklare oppfølging. Og dersom fastlegane får meir tid, tek seg tilstrekkeleg med tid, som nokre er flinke til, vil det vere eit potensial der til å hindre straumen av pasientar inn mot spesialistnivået. Det er kommunane som har ansvaret for fastlegesystemet, dei har ansvaret for sjukeheimane, og vi veit at ut frå opplegget i fastlegeavtalen skal fastlegane jobbe i offentleg legearbeid ei viss tid i veka - 7,5 timar pr. veke er det no. Men i praksis utnyttar ikkje kommunane dette, så her ligg det eit potensial på eit eller anna vis. Korleis ein skal få det til, veit eg ikkje, men iallfall veit vi at det er berre 5,5 timar i offentleg legearbeid som blir utnytta av denne avtalen, så her er det eit potensial. Vi treng fleire legar òg på sjukeheimar. Det betyr at vi kan ta oss av dei sjukaste sjuke på ein betre måte.

Så har vi høyrt om svingdørspasientar, og det er jo slik at svært sjuke eldre altfor ofte blir sende fram og tilbake mellom sjukehus og sjukeheim, dei siste vekene av livet spesielt. Det er jo ikkje ei verdig omsorg - det kan vi ikkje seie. Vi treng fleire sjukepleiarar og fleire legar med kompetanse på samansette sjukdomar på sjukeheimane. Dei må lære å ta avgjerder og sjå når dei eldre er i terminalfasen og mest av alt treng ro rundt seg. Då er det ikkje omfattande operasjonar som står i høgsetet. Vi må kunne gje dei eldre ei verdig avslutning på livet.

Vi kan ikkje førebyggje alderdom, men vi kan førebyggje skadar. Venstre har vore oppteke av førebygging og rehabilitering, og som interpellanten er inne på, er det mange gråsoner. Venstre trur ikkje at innsatsstyrt finansiering er løysinga på gråsoneproblematikken. Venstre har meir tru på dialog og ansvarleggjering av dei ulike forvaltningsnivåa.

Vigdis Giltun (FrP) [14:08:40]: Jeg vil gjerne begynne innlegget mitt med å oppklare en liten misforståelse. Sonja Mandt-Bartholsen har tydeligvis ikke hørt mitt innlegg, men skrevet sitt innlegg før mitt ble framført. Jeg har ikke sagt at pasienter dør på veien til og fra sykehus. Det var ikke med i mitt innlegg. Derimot hørte statsråden helt riktig - hun lurte på om hun hørte riktig: Jeg sa, og jeg mener, at veldig mange kommuner ikke evner å gi pasientene/innbyggerne sine det tilbudet de har behov for. Det er dagens virkelighet, og man kan ikke stå her på Stortinget og lage en rosenrød fortelling om hvordan det burde være, og hvordan man mener det er.

Det finnes veldig mange gode eksempler, og på veldig mange steder fungerer ting bra, men det er også veldig mange steder hvor kommunene sliter, og hvor de ikke klarer å opprette gode nok tilbud. Det jeg tok med i denne interpellasjonen, var mye av det Inge Lønning var inne på, nemlig at veldig mange av tjenestene skjer i kommunene og veldig lite på sykehusene, innenfor helseforetakene og spesialisthelsetjenesten. Stadig flere av de oppgavene som helseforetakene tidligere hadde ansvaret for, vil skje i kommunene i framtiden. Det er positivt. Det er bred enighet om at det er positivt at innbyggerne får et godt tilbud i sin hjemkommune, men kompetansen må være på plass.

Alt det som må være på plass, som alle har vært enige om, alle de gode tingene som har vært trukket fram i debatten, koster penger. Et palliativt tilbud koster mer, og det vil kanskje være behov for en bemanning på to til én, og det er nærmere tre ganger så høy bemanning som på en ordinær sykehjemsavdeling. Selvsagt skal det finnes slike tilbud, både i sykehjemmene og hjemme, og også ambulerende team. Men vi må se at dette vil koste kommunene noe, og da forskyver man ofte fra ett tilbud til et annet - som i Halden, hvor man opprettet ti intermediære plasser der hvor man skulle ha rehabiliteringsplasser. Det ene går på bekostning av det andre, og man trenger begge deler.

Alt det jeg tok opp, og det alle som har deltatt i debatten, har vært inne på, er vi enige om at vi trenger. Vi er også enige om at det finnes mange gode tilbud, men det jeg hadde håpet man kanskje ville se på, var ikke nødvendigvis en ny innsatsstyrt finansiering, selv om det står i selve interpellasjonsteksten, men en annen og mer egnet måte å finansiere mange av tjenestene på, tjenester som er i gråsonen, og også mange av de tjenestene som er spesielt kostnadskrevende. Vi har en ordning for ressurskrevende tjenester i kommunene. Den fanger ikke opp dette på riktig måte. Det tror jeg heller ikke er en framtidsrettet måte å finansiere slike ting på. Jeg hadde håpet at statsråden kanskje kom inn på noe av det Jan Bøhler har uttalt, at man vil se på finansiering av rehabilitering. Jeg setter også pris på at Venstre nevnte intermediæravdelinger, og at man bør se på finansieringen der.

Statsråd Sylvia Brustad [14:11:59]: Jeg synes at det i debatten har vært flere gode eksempler på gode lokale tiltak - fra Larvik og sjukestuer i Alta til mange eksempler på ambulerende virksomhet, f.eks. spesialisthelsetjenesten som drar ut, og som fungerer bra, slik flere har vært inne på, bl.a. representanten Selsvold Nyborg.

Så må jeg si at jeg synes representanten Lønning hadde et meget godt innlegg. Flere talere har vært inne på akkurat det samme som det representanten tok opp. Det som er litt underlig med Fremskrittspartiet - og representanten Lønning påpekte også det - er at det snakkes om at vi må ha flere lokale tiltak, men når pengene skal fordeles, er det spesialisthelsetjenesten som allikevel får pengene, og så sier representanten Giltun, også nå i sitt avsluttende innlegg, at det er mer penger vi trenger, også til kommunene. Jeg er enig med representanten Lønning i at det er for lite fokus på primærhelsetjenesten i forhold til spesialisthelsetjenesten i vid forstand. Jeg er også helt enig i det representanten sa om at vi i større grad må evne å flytte kompetansen dit brukerne er, og ikke motsatt, for det er noe veldig uverdig i at eldre som er i siste fase av livet, blir kjørt, som representanten var inne på, mellom sjukehus og sjukehjem flere ganger. Da er det veldig viktig at de får hjelp der de er, og mange er da på sjukehjem og bør få hjelp der, slik at de slipper å bli kjørt inn på sjukehus. Det er ikke noe mål i det hele tatt.

Jeg mener også, og jeg oppfatter ikke at det er noen uenighet om det, at sjuke eldre sjølsagt skal ha medisinsk behandling basert på en helhetsvurdering av den enkeltes situasjon. Noe av den debatten som har vært i offentligheten de siste ukene, synes jeg bærer preg av at det nærmest skal være et mål å ha flest mulig inn på sjukehus. Nei, det er ikke det. Det er et mål å gi best mulig hjelp der folk trenger hjelp, ut fra sin situasjon.

Så tar representanten Lønning opp noe veldig viktig, og det er hvordan vi i større grad skal kunne tilrettelegge også for de over 100 000 årsverk som i dag utføres av familie og frivillige innenfor omsorgstjenesten. Hvordan skal vi greie både å bevare dem og få enda flere til å gjøre det samme i framtida? Det vil vi trenge ved siden av den offentlige innsatsen som vi har i dag, og skal ha framover. Da er det veldig viktig at vi finner fram til flere ordninger som kan bidra i riktig retning.

Så til slutt: Jeg er litt overrasket over den tonen som Fremskrittspartiet har, med påstander om at eldre ikke skal være det store tema for denne regjeringa, og at vi bare holder festtaler. Det er nå vitterlig sånn at etter at vi tok over, er det blitt betydelig mer penger til kommunene. Det er ikke uvesentlig for å få til gode tilbud i kommunene. Det har kommet nye tilskudd som Stortinget har sluttet seg til, for å få bygd mer, og vi har fått flere ansatte. Alt dette kan da ikke være negativt for det vi her snakker om. Så jeg undrer meg litt over den retorikken som Fremskrittspartiet har også på dette området.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed ferdig.

Eirin Faldet gjeninntok her presidentplassen.