Finn Martin Vallersnes (H) [11:48:04]: Mitt spørsmål
dreier seg om soner i nord:
«Havretten gir Norge ansvaret for
å utøve fiskerijurisdiksjon i Fiskevernsonen ved Svalbard.
Nordlys melder at den russiske statlige fiskerikomiteen har fått ressurser
til å sende 2 fartøy bemannet med styrker fra FSBs grensevaktstyrker,
tilsvarende norske kystvaktstyrker, for inspeksjon av russiske fiskefartøy
i vernesonen. Russerne har rett til å kontrollere egne fartøy
i andre farvann.
Hvordan vurderer Regjeringen et slikt tiltak fra
russisk side i forhold til Norges rettigheter og plikter i egenskap av kyststat?»
Utenriksminister Jonas
Gahr Støre [11:48:46]: La meg først gi
noe bakgrunn for denne saken. Jeg tror det er viktig når vi diskuterer
disse store spørsmålene.
Utviklingen av den moderne
havretten har gitt kyststatene rett til å etablere eksklusive økonomiske
soner eller andre jurisdiksjonssoner for mer avgrensede formål, ut
til 200 nautiske mil fra kysten. Denne retten følger av suvereniteten
over landterritoriet.
Siden Norge både etter alminnelig folkerett
og i kraft av Svalbardtraktaten har suverenitet over Svalbard, har Norge
den samme rett til å etablere slike soner rundt Svalbard som ved fastlandet.
Fiskevernsonen ved Svalbard ble opprettet i 1977 med hjemmel i lov
av 17. desember 1976 om Norges økonomiske sone. Et hovedformål
er å sikre ansvarlig forvaltning og bevaring av de levende ressurser
i sonen. Dette er forpliktelser og ansvar som følger med kyststatsrettighetene,
og som gjennomføres gjennom fiskerireguleringer og håndhevelse
av disse.
I tråd med gjeldende havrett må fartøyer
og borgere fra andre stater som fisker i sonen, etterleve norsk regelverk
og forvaltningstiltak. Det er derfor kun Norge - som kyststat - som kan
håndheve norsk fiskerijurisdiksjon i fiskevernsonen.
Under
en pressekonferanse den 27. mars i år som lederen i den russiske fiskerikomiteen,
Andrej Krajnij, holdt, framkom det opplysninger om at komiteen ville sende
to innleide oppsynsskip til fiskevernsonen for en periode.
Norske
myndigheter er kjent med at enkelte russiske kontrolltiltak overfor egne
fartøy også har forekommet tidligere, senest i fjor høst,
uten at det hittil har skapt noen problemer for Kystvaktens håndhevelse
av norsk regelverk.
Fast og troverdig norsk myndighetsutøvelse
i fiskevernsonen, i tråd med våre rettigheter og plikter etter
havretten, fremmer felles mål om en bærekraftig forvaltning
av de marine ressurser. Det bidrar til å bekjempe ulovlig, uregulert
og urapportert fiske i sonen.
Fra norsk side legger vi til grunn
at en eventuell russisk aktivitet i fiskevernsonen ikke vil berøre
Kystvaktens håndhevelse av gjeldende regelverk eller på annen
måte virke forstyrrende inn på det gode, bilaterale forholdet
mellom Norge og Russland.
Finn
Martin Vallersnes (H) [11:50:44]: Takk for svaret. Jeg
deler for så vidt fullt ut vurderingen av vårt forhold til dette.
Under temaet havrett og vårt forhold til naboland er også
delelinjespørsmålet i Barentshavet viktig. Selv om naboskapspolitikken
er i utvikling og samarbeidet med Russland er bredere enn tidligere, er
det klart at Norge vil være tjent med en løsning av den tvisten.
Kort tid etter regjeringsdannelsen uttalte utenriksministeren til
VG - det var den 10. november 2005 - følgende:
«Enighet er innenfor rekkevidde. Så mye kan jeg si.»
Er dette fortsatt utenriksministerens vurdering?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre
[11:51:23]: Det er min vurdering. Som jeg tidligere
har sagt, er det ikke rakettvitenskap å komme til enighet om det som
gjenstår. Men jeg tror også situasjonen er den at det er mange
land rundt om på kloden som lever med spørsmål som ikke
er endelig avklart. Vi har levd med dette spørsmålet siden
1970-tallet.
Jeg mener at de faktiske forhold som skal til for å
trekke en grense som både Norge og Russland kan leve med, er innen
rekkevidde. Det er altså ikke veldig krevende spørsmål
som må utvikles. Men man må finne det rette tidspunkt, hvor
begge parter politisk er rede til å komme til en slik enighet. Jeg
har også sagt - uten at det gir en klar tidsindikasjon - at hver dag
kommer vi én dag nærmere. Med det mener jeg at vi må
arbeide støtt og stedig og forutsigbart for å få til
en løsning. Jeg tror også at omverdenen og Russland vet at
det ikke står på oss når det gjelder å finne en
god, balansert løsning. Men vi vil heller aldri forhandle dette spørsmålet,
som andre spørsmål, under et unødig tidspress, som svekker
muligheten for gjennomslag for det norske synet.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:52:24]: Det var
nesten så en ble fristet til å si at hver dag bringer oss én
dag nærmere evigheten. Men nå skal jeg ikke bli lyrisk her.
Norge og Russland har lagt ulike prinsipper til grunn for et løsningsforslag
i delelinjespørsmålet. Så vidt jeg forstår, angir
FNs havrettskonvensjon håndtering av slike grensespørsmål
innenfor territorialavgrensningen. Arbeides det fra Regjeringens side også
med å få videreutviklet internasjonalt regelverk - om det er
i FN eller andre sammenhenger - på dette området, slik at det
kan bli en støtte i grensetvister mellom økonomiske soner
og også på sokkelen utenfor territorialgrensen?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:53:08]: Apropos evighet - dette er et stort spørsmål, og på
1 minutt kan det bli vanskelig å svare fyllestgjørende på
det. Men la meg si én ting først: Dumaen vedtok Varangeravtalen
for noen få uker siden, med overveldende flertall. Det er positivt.
Det er et utrykk for at vi i alle fall har fått én bit på
plass, og vi får håpe den har en påvirkning på de
videre forhandlingene.
Også her henger alt sammen med alt.
Arbeidet vi nå gjør med å kartlegge kontinentalsokkelens
rekkevidde, har veldig viktige føringer på hele den orden som
skal være i nord. Jeg kan bekrefte overfor representanten Vallersnes
at Norge arbeider for å støtte opp om de rettslige prosesser
som kan styrke vårt grunnprinsipp om midtlinjen i mange sammenhenger.
Jeg vil gjenta at Varangeravtalen har gode referanser til det prinsippet.
Vi følger andre lignende situasjoner på kloden nøye
for å se på de prosesser, både i organisasjoner og mellom
land, som allment kan styrke vårt grunnlag. De avtalene vi har inngått
med andre land i den vestlige delen av våre havområder, som
avklarer grenseområdene, virker i samme retning. Men til sist er det
Norge og Russland som sammen skal finne en løsning, det gir også
havretten oss klar beskjed om.