Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:20:03]: Vi i den rød-grønne regjeringen vil at flest mulig skal ta del i arbeidslivet, og vi vil også ha en sterk arbeidsmiljølov som regulerer arbeidslivet vårt. Det viste vi tydelig da vi overtok i 2005, da vi reverserte flere ting som Bondevik I-regjeringen hadde gjort for å svekke nettopp arbeidsmiljøloven.

Saken jeg har satt på dagsordenen i dag, gjelder nok flere enn kvinnen i mitt eksempel, men det jeg tar opp, er muligheten til å kunne få til tilrettelagt arbeid mens en er småbarnsmor eller -far, og i dette tilfellet eneforsørger.

Tilfellet jeg har erfaring fra, gjelder en ung kvinne som var ansatt i en større bedrift i Horten. Den bedriften har en treskiftsordning, og kvinnen jobbet her fram til hun fikk barn og tok ut permisjon. Da hun så ville tilbake til jobben sin, spurte hun om hun kunne få lov til å gå dagtid, fordi hun var i en vanskelig situasjon som eneforsørger. Dette lot seg ikke gjøre. Tillitsvalgtsapparatet var også inne i prosessen - uten hell.

I arbeidsmiljøloven § 1-1 om lovens formål punkt c kan vi lese at arbeidsgiver skal legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Dette burde vel også kunne gjelde her.

Jeg har stor forståelse for at hvis dette hadde blitt spesielt vanskelig - vi har bedrifter som er veldig små og veldig avhengige av den enkelte - ville dette vært umulig å få til. Men i dette tilfellet, og kanskje mange andre tilfeller, dreier det seg om en bedrift med rundt 100 ansatte. Det burde vært enkelt. Her kunne det vært veldig lett å få til smidige ordninger.

Loven sier at det ikke skal medføre ekstra belastning for andre arbeidstakere, og det er selvfølgelig hele tiden en avveining når dette drøftes. Men det sies også at i en gitt situasjon bør dette ses bort fra. Det verste i denne saken er vel at jenta ikke ble sagt opp - de hadde vel ikke noe grunnlag for å si henne opp - men ble oppfordret til selv å si opp. Det synes jeg er ganske alvorlig.

Spørsmålet en også kan stille, er om arbeidsmiljøloven er en bør-lov eller en skal-lov. Er det en skal-lov, bør det være noen som følger med, slik at slike ting ikke skjer.

Det er flest kvinner som er enslige forsørgere, og de trenger fleksible ordninger for å få dagen til å gå i hop. Målet er arbeid og ikke stønad, og dermed kreves det mer tilrettelegging. Det er mange grunner til at enslige mødre ikke jobber. Mangel på utdanning kan være én, mangel på tilbud på jobb kan være en annen. Men jeg tror at også mangel på smidighet og velvilje fra arbeidsgiver er en grunn.

I Samfunnsspeilet nr. 6/2003, som begynner å bli noen år gammelt, ser vi at i 2003 var 10 pst. av de enslige forsørgerne menn. Det viser en utvikling fra Samfunnsspeilet i 1998, da 8 pst. av de enslige forsørgerne var menn. Det kan nok være nyere tall som viser at kanskje enda flere av de enslige forsørgerne er menn, men jeg tror fremdeles at hoveddelen av enslige forsørgere er kvinner. Det viser at dette også er en likestillingsdebatt så vel som en lovdebatt: Hvordan kan vi best mulig tilrettelegge for at småbarnsforeldre, kanskje spesielt kvinner, i en travel tid skal kunne jobbe?

Jeg synes også den saken som jeg tar opp her, griper inn i debatten om utjevning av sosiale ulikheter. Hvis vi presser folk ut av arbeidslivet ved at vi ikke klarer å legge til rette for at folk skal kunne jobbe - lite eller mye - kan sosiale ulikheter oppstå. I dagens arbeidsliv trenger vi alle som ønsker å jobbe, derfor mener jeg det er viktig at vi ser på arbeidsmiljøloven § 1-1 videre, sånn at vi kan få gjennomført det vi der så fint sier at vi skal tilrettelegge for.

Jeg ser fram til at vi får en debatt her i dag for å se på de mulighetene det er for å kunne legge til rette, og bedre til rette, for dem det gjelder. Dette er et problem som jeg tror sjelden blir løftet opp på dette nivået. Folk gir opp fordi de finner ut at det er lettere å si opp, og de finner seg annet arbeid hvis arbeidsgiver er vanskelig og vrien når det gjelder å tilrettelegge. Det er vel ikke et slikt arbeidsliv vi ønsker. Jeg tror det er viktig at vi ser på hele arbeidslivet når det gjelder tilrettelegging på en god måte, for ikke å gjøre arbeidslivet for hardt for de mange.

Igjen: Dette er en debatt med mange fasetter når det gjelder både lovverk, likestilling og det å bli presset ut av arbeidslivet.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:25:47]: Representanten Mandt-Bartholsen setter søkelyset på en veldig sentral utfordring i norsk arbeidsliv. Det kan være vanskelig for mange å kombinere småbarnstid med full yrkesaktivitet, i hvert fall hvis man er aleneforsørger. Spørsmålet interpellanten tar opp, dreier seg om hvordan uregelmessig arbeidstid skal kunne kombineres med familieansvar. Flere kvinner enn menn har uregelmessig arbeidstid. Det ser vi ikke minst i helse- og omsorgsektoren og i varehandelen. Mange arbeidstakere klarer å kombinere familie og uregelmessig arbeidstid, men for enslige forsørgere er dette en spesiell utfordring. I eksempelet som interpellanten viser til, en bedrift hvor mange arbeider skift, blir utfordringen ekstra stor. Her kan det dreie seg både om holdninger og tradisjoner i et mannsdominert arbeidsmiljø og om reell ulempe for arbeidsgiver.

Vi må fremme likestilt foreldreskap, styrke kvinners og menns omsorgsrolle og bidra til likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet. Derfor trenger vi en god og sjenerøs familiepolitikk. I motsetning til andre land har vi klart å kombinere høy yrkesaktivitet blant kvinner og relativt høye fødselstall. Men kvinner har fortsatt lavere yrkesaktivitet enn menn, og over 40 pst. av alle yrkesaktive kvinner arbeider i dag deltid. Dette faktum viser at vi har langt igjen til et likestilt arbeidsliv.

Likestillingsloven beskytter mot både direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn. I generalklausulen defineres direkte forskjellsbehandling som handlinger som setter kvinnen i en dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært, på grunn av graviditet eller fødsel. Graviditetsdiskrimineringen kan være knyttet til alt fra ansettelser til forlengelse av vikariater, lønnsutvikling og arbeidsvilkår ved tilbakekomst fra foreldrepermisjon. Likestillings- og diskrimineringsombudet mottar mange henvendelser om dette. Det underbygger at dette er en form for diskriminering som mange yngre kvinner og småbarnsmødre opplever. Departementet har derfor satt i gang et forskningsprosjekt for å få bedre kunnskap om årsakene til at gravide diskrimineres, og hvordan slik diskriminering kommer til utrykk. Dette er det viktig for oss å få vite mer om.

Men høy yrkesaktivitet blant småbarnsforeldre kan ikke hvile på familie- og likestillingspolitikken alene. Arbeidstakere er beskyttet og har rettigheter gjennom arbeidsmiljøloven. Loven har bestemmelser og ordninger som skal legge forholdene til rette på arbeidsplassen, slik at den enkelte ikke skal støtes ut. Arbeidsmiljøloven har bl.a. som formål å legge til rette for å tilpasse arbeidsforholdene til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Loven har i tillegg en rekke bestemmelser om arbeidstakeres rett til fri eller permisjon fra arbeidet i forbindelse med fødsel og omsorg for barn. Det handler om foreldrepermisjon og rett til fri når barnet er sykt.

Reglene om arbeidstid legger opp til at arbeid og omsorgs- og oppdrageransvar skal kunne kombineres. For mange familier vil økt fleksibilitet når det gjelder å fordele arbeidstiden over dagen, være en fordel. Arbeidstidsreglene inneholder derfor en rekke bestemmelser som bidrar til fleksibilitet for arbeidstaker. Regelen om rett til redusert arbeidstid gir arbeidstakeren mulighet til å tilpasse arbeidstiden til sin livssituasjon. Småbarnsforeldre har f.eks. rett til redusert arbeidstid. Arbeidstaker har også på visse vilkår rett til fleksibel arbeidstid. Bestemmelsen om fleksibel arbeidstid kom inn i loven i 2006, og var nettopp ment å imøtekomme arbeidstakers behov for og ønske om mer fleksibilitet og mer innflytelse over når arbeidstiden skal legges.

Det nærmere innholdet i begrepet «fleksibel arbeidstid» er ikke definert i arbeidsmiljøloven. I utgangspunktet vil det derfor være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker i fellesskap å finne fram til løsninger som ivaretar arbeidstakerens ønsker og behov, samtidig som ordningen ikke innebærer «vesentlig ulempe» for virksomheten.

Loven har også regler om fritak for nattarbeid, bl.a. hvis det foreligger viktige velferdsgrunner, f.eks. omsorg for små barn. Dersom det er uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om disse rettighetene, kan spørsmålet bringes inn for en partssammensatt tvistnemnd for avgjørelse.

Tilpasning mellom arbeid og privatliv er utvilsomt viktig i dag, og er blitt viktigere enn da den opprinnelige arbeidsmiljøloven kom. Selv om mye er gjort, betyr ikke det at arbeidet med å legge til rette for en god kombinasjon av arbeidsliv og familieliv er ferdig.

Det er alltid viktig å ha et kjønnsperspektiv på utviklingen av norsk arbeidslivspolitikk. Målet er at både kvinner og menn kan beholde tilknytningen til arbeidslivet og ha en god tilpasning mellom familieliv og yrkesarbeid gjennom de ulike livsfasene.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:31:42]: Jeg er glad for statsrådens grundige gjennomgang av reglene og for å høre hennes tanker rundt det å kunne kombinere det å være enslig forsørger med å være arbeidstaker, og at statsråden fokuserer på hvor vanskelig dette faktisk er. Det er altså, som statsråden også var inne på, flere enslige mødre enn fedre. Noen ganger er man kanskje litt mistenksom og tror at noen arbeidsgivere ønsker å bli kvitt enslige mødre, som min historie forteller om. Det er også en gruppe som kan være mer utsatt for å være mye borte på grunn av syke barn, og vi hører mange historier om hvor vanskelig det er å kombinere jobb med det å ha små barn.

Det må, som statsråden var inne på, holdningsendringer til. Her må det helt klart jobbes på mange fronter. Jeg har også lyst til å nevne arbeidsmiljøloven § 4-2 pkt. 2 b, hvor det står at man skal ta hensyn til arbeidstakerens øvrige forutsetninger når det gjelder arbeidet. Det er et lovverk som må kunne komme inn også i slike saker.

Arbeidet med hensyn til arbeidsmiljøet, altså det som ligger i det, må være en kontinuerlig prosess, og vi er nødt til å utvikle det i takt med den tiden vi lever i. Hvis vi skal nå målet om å ha flest mulig i arbeid og benytte de ressursene vi faktisk har, må vi la arbeidsmiljøloven bli en minstesum av det vi ønsker, og ikke bli slik som den kanskje er nå, en ramme som folk støtter seg til innimellom. Man tror at vi har et godt lovverk, men vi har ikke noe ris bak speilet.

Vi har en sjenerøs familiepolitikk, og vi legger til rette for både gode permisjonsordninger og gode ordninger som gjør at folk kan stifte familie og få barn, og da må vi legge til rette for at de også kan kombinere dette.

Det som statsråden snakket om når det gjelder diskriminering og forskning, er veldig bra. Det er lagt fram et forskningsprosjekt nå, og det synes jeg høres veldig spennende ut. Det viser seg at vi har en lang vei å gå for å avdekke hvorfor det faktisk er slik. Som statsråden redegjorde for, har vi verktøyet, og vi må være villige til å bruke det. Jeg imøteser at det blir noe debatt om saken.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:34:35]: Det er riktig, som interpellanten sier, at dette handler både om bestemmelser i arbeidsmiljøloven og også generelt om hva slags arbeidsliv vi skal ha. Vi har i større grad enn i andre land klart å gjøre det mulig å kombinere foreldreskap med full yrkesdeltakelse. Da kvinner gikk ut i arbeidslivet i stort monn på 1970-tallet, sank jo fødselsratene. Det var vanskelig å kombinere arbeid og omsorg for barn. Så fikk vi bedre ordninger, lengre fødselspermisjoner og styrket engasjement fra mange fedre. Det har gjort at Norge er blant de landene i Europa som ligger på topp både når det gjelder kvinnelig yrkesdeltakelse, kvinnelige barnefødsler - de er nødvendigvis bare kvinnelige, uten å diskriminere pappa av den grunn - og amming. Så her har vi gjort mye gjennom politiske vedtak.

Det er nå også viktig å merke seg at vi får et økende antall klager til likestillingsombudet på bakgrunn av diskriminering ved graviditet. Jeg kjenner ikke årsakene til at vi har fått økte klager. Det kan være at arbeidslivet har blitt mer kravstort, men på den andre siden kan det også hende at vi ser en ny generasjon med kvinner som ikke finner seg i hva som helst. Hvis de opplever diskriminering i arbeidslivet, er de raskere med å ta saken opp og protestere. Vi trenger kvinner som stiller krav i arbeidslivet. Mange menn ønsker også mer fleksibilitet og mulighet til å kombinere aktive familieforpliktelser med arbeidsdeltakelse.

Espen Johnsen (A) [13:36:32]: Lat meg først få rose interpellanten for at ho tek opp dette temaet i sin interpellasjon.

Vi er opptekne av å ha eit likestilt arbeidsliv, og eg synest interpellanten, både med eksempelet ho brukte, og ved å vise til lovverket, får fram på ein god måte at vi framleis har ein veg å gå før vi kan snakke om eit reelt likestilt arbeidsliv, og også før vi har eit lovverk som kan bidra til at vi oppnår nettopp det.

Det er klart at vårt velferdssamfunn aldri hadde sett ut som det gjer, om vi ikkje hadde hatt ei høg yrkesdeltaking blant både kvinner og menn. Vi er ganske enkelt heilt avhengige av at flest mogleg, både kvinner og menn, er ute i arbeidslivet, for å kunne halde oppe nivået på velferdstenestene våre.

Men det er ikkje den einaste grunnen til at likestilling i arbeidslivet er viktig. Minst like viktig er det fordi det gir kvar enkelt av oss moglegheiter i livet, moglegheiter til å gjere noko som kjennest meiningsfullt, til å vere del av eit samfunn og eit miljø, og til å kunne realisere eigne mål og ønske. Vi har godt av å jobbe, og vi vil jobbe. Det gjeld like mykje for kvinner som for menn.

Interpellanten peiker på at det framleis er uløyste oppgåver, gjennom dei eksempla ho brukte.

Eit anna og liknande tema i den samanhengen er kampen for å fjerne ufrivillig deltid. Veldig mange av dei som i dag jobbar deltid, er kvinner, og veldig mange ønskjer seg ei større stilling enn dei har. Det er ikkje vanskeleg å forstå. Det handlar om moglegheit for å ha ei inntekt som er til å leve av, det handlar om moglegheit til å planleggje dagen, ha ein føreseieleg kvardag som gjer det mogleg å delta også på andre område enn berre jobben. Ein av grunnane til at kvinner blir særleg ramma av ufrivillig deltid, er at deltid er utbreidd innafor helse- og omsorgssektoren og varehandelen, som er veldig kvinnedominert.

Statsministeren og LO-leiaren har tidlegare sett dette problemet på dagsordenen, og heldigvis er det mange kommunar, bl.a. etter det initiativet, som no jobbar med å skaffe seg oversikt, innsikt og eit grunnlag for å gjere noko med den situasjonen. Innafor typiske mannsdominerte sektorar eksisterer deltidsproblematikk nesten ikkje, medan han altså framleis er eit stort problem for mange kvinner.

Eit anna tema eg meiner er viktig i denne debatten, er spørsmålet om likestilling i familien. Det var også statsråden veldig oppteken av. Det er framleis slik at det er kvinner som tek hovudansvaret for heimen, og eg trur ein konsekvens av det er at ein er litt meir lemfeldig når det gjeld kvinner sin situasjon på arbeidsmarknaden. Det er derfor viktig at vi stadig kan forbetre dei velferdsordningane vi har for familie, oppvekst og omsorg, slik at fedrar vil ta, får lov til å ta og blir oppmuntra til å ta større ansvar for oppvekst og omsorg for barn. Det vil bidra til endringar, både når det gjeld haldningar og tilrettelegging i arbeidslivet. Moderne menn stiller opp når dei slepp til, og det vil også endre arbeidslivet og mange bedrifter og arbeidsplassar, fordi ein då må leggje til rette ut frå at både mødrer og fedrar, kvinner og menn, har sine forpliktingar også på heimebane.

Eit siste tema eg er oppteken av, handlar om barnehagane. Denne regjeringa kjem til å nå målet om full barnehagedekning. Det er eit fantastisk resultat og ein liten revolusjon for småbarnsfamiliane. Eg trur at det i framtida vil handle om større kvalitet i barnehagen, bl.a. når det gjeld innhald, men også større fleksibilitet.

På Gjøvik vurderer kommunen no om dei skal tilby barnehage som er open på kveldstid, og andre kommunar gjer det same. Eg meiner slike tilbod vil bli viktige framover, også knytt til det denne debatten handlar om, rett og slett fordi det vil betre kvardagen for dei som har ei arbeidstid som er noko anna enn frå kl. 8 til kl. 16, og det vil gjere kvardagen enklare for aleineforsørgjarar og andre som jobbar skift, turnus eller på annan måte har eit arbeid som ikkje passar inn i det som er barnehagens normale opningstid.

Når det framleis er slike eksempel som interpellanten viste til, der kvinner blir oppfordra til å slutte i jobben fordi dei har fått barn, treng vi meir kunnskap på fleire felt. Vi må endre ein del haldningar, og vi treng endå meir fokus på likestillingsarbeidet, også ut frå korleis arbeidslivet skal fungere. Det kan rett og slett ikkje vere slik at kvinner og menn som har omsorg for barn aleine, skal bli ekskluderte frå arbeidslivet. Det kan vi ikkje vedkjenne oss.

Tom Strømstad Olsen (A) [13:41:00]: Arbeidsmiljøloven er blitt en av de sakene som skiller høyresiden og venstresiden i dagens situasjon. Jeg er glad for at de skjerpelser som ble foreslått av Bondevik II-regjeringen og vedtatt på tampen av forrige stortingsperiode, ble reversert. Det var både riktig og viktig at den rød-grønne regjeringen endret de foreslåtte svekkelsene av arbeidsmiljøloven.

Regjeringen mener det er viktig at arbeidstakerne har et godt vern i arbeidslivet. Det er òg viktig for arbeidsgiverne. Derfor er denne interpellasjonen fra representanten Sonja Mandt-Bartholsen viktig, i og med at hun peker på konkrete eksempler på hvor galt det kan gå når arbeidsgiverne ikke følger opp lovens intensjon.

Her har man da mulighet til å få rettet opp svakheter. Det hadde man ikke hatt mulighet til hvis Bondevik II-regjeringen hadde fått fortsette. Vår arbeidsmiljølov inneholder både rettigheter og plikter. Det er viktig at alle følger loven, ikke bare arbeidstakerne, men også arbeidsgiverne.

Jeg er glad for de presiseringer statsråden kom med i den gjennomgangen hun hadde. Dette er viktig for den saken som representanten Mandt-Bartholsen har tatt opp, også i et likestillingsperspektiv. Jeg er redd for at det finnes flere slike saker i landet. Da er det bra at dette nå er blitt satt på dagsordenen, slik at også andre kan få gjennomslag for sine vanskelige saker.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:43:02]: Jeg takker for innleggene som har kommet. Jeg merker meg at det tydeligvis er Arbeiderpartiet som er opptatt av arbeidsmiljøloven. Det gjør meg stolt.

Det er en fin innfallsvinkel statsråden tar, for vi må ha et bredt syn med hensyn til hvordan vi som lovgivere skal tilrettelegge arbeidslivet med tanke på småbarnsforeldre, og da spesielt enslige forsørgere.

Når Fremskrittspartiet ønsker å myke opp og endre arbeidsmiljøloven, gjør det meg både redd og skeptisk. Jeg tror at slike saker som den i Horten, og også mange andre som vi hører om, i hvert fall ikke understøtter en forenkling av arbeidsmiljøloven. De understøtter heller argumentene for en sterk og gjennomførbar arbeidsmiljølov.

For denne jenta i Horten er det ikke aktuelt å gå tilbake til jobben ved den aktuelle bedriften. Hun er en av de sterke, som statsråden refererte til. Hun har tatt videreutdanning og skal begynne et helt annet sted, for det er ikke veldig hyggelig å ikke være ønsket av arbeidsgiver. Denne jenta ble kanskje litt sinna og tok tak i livet sitt og ville gå en annen vei. Men for dem som ikke kan det, for dem som må tråkle sammen hverdagen best mulig av ulike årsaker, er det faktisk vårt ansvar som lovgivere å legge best mulig til rette for deltakelse i arbeidslivet.

Jeg vil igjen takke for debatten. Debatten viser at vi har en vei å gå, både når det gjelder holdningsendringer og for å få lovverket til å bli fulgt. Den jobben får vi fortsette med sammen. Jeg ser at det er helt nødvendig.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:44:56]: Jeg vil bare slutte meg til de innleggene som har kommet her i dag.

Det er slik at lover og regler i arbeidslivet er til for at vi skal beskytte arbeidstakerne. Når vi beskytter arbeidstakerne, får vi også god produktivitet og god økonomi. Det er ingen som er tjent med at vi har en samfunnsøkonomi hvor vi støter dem som ønsker å gjøre en innsats, ut fra arbeidslivet. Derfor trenger vi en sterk arbeidsmiljølov, og vi trenger et arbeidsliv som gjør det mulig å kombinere arbeidsdeltakelse med omsorg for de nærmeste.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er avsluttet.