May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:02:31]: Tusenvis av barn bruker kvar dag kreftene sine på å beskytte seg mot vald, overgrep og omsorgssvikt i eigne heimar. Mange av desse barna får ikkje nødvendig beskyttelse før dei er påførte betydelege skadar, skadar som ofte varer heile livet. Det siste desse barna treng, er å flytte fleire gonger enn nødvendig. Dei fleste har opplevd mange brotne relasjonar og mykje utryggleik allereie i tidleg barndom.

Derfor er det svært viktig at dei som har det daglege ansvaret for barn innanfor barnevernet, kan basere seg på langsiktige og trygge rammevilkår. Barnevern kan ikkje samanliknast med busskøyring eller catering som ein set ut på anbod. Barnevern høver dårleg for tradisjonelle anbodskonkurransar, der kortsiktig økonomisk gevinst ofte blir fokus framfor langsiktigheit og eit kvalitativt godt tilbod tilpassa barnets behov.

Riksrevisjonen har gjennomført ein verksemdanalyse av Bufetat. Resultatet viser manglande styring og kontroll. Riksrevisjonen ber Barne- og likestillingsdepartementet og Bufetat sikre at barn og unge får eit tilbod som er tilpassa deira behov.

Mange tilsette på institusjonar melder om bekymring knytt til prispress og kortsiktigheit, og manglande fokus på kvalitet og på barnas behov. Kristeleg Folkeparti meiner Regjeringa må ta grep for å sikre at barn og unge får eit tilbod av god kvalitet som i større grad enn i dag er tilpassa deira behov.

Mange barn på institusjon lever i frykt for at heimen deira skal gå konkurs, dei saknar fleire vaksne rundt seg på institusjonen, eller dei står i kø for å få fosterheim eller institusjonsplass. Kristeleg Folkeparti er bekymra for om barna får det tilbodet som er best tilpassa dei, eller om økonomiske prioriteringar styrer kva tilbod barna får.

Offentleg sektor i Noreg gjer innkjøp for over 250 milliardar kr kvart år. Lov om offentlige anskaffelser skal ifølgje lovas § 1

«bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Regelverket skal også bidra til at det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte».

Offentlege innkjøp baserer seg i stor grad på konkurranse. Konkurranse innan offentlege innkjøp bidreg i utgangspunktet til at staten når måla om effektiv ressursbruk, likebehandling og integritet. Ein unngår sløsing med offentlege fellesskapsmidlar og at det offentleges integritet blir svekt gjennom kameraderi og korrupsjon. Det er derfor viktig at konkurranse som hovudregel blir nytta som verkemiddel ved offentlege innkjøp.

Men konkurranse vil ikkje alltid vere eit formålstenleg verkemiddel. Helse- og omsorgstenester, herunder barnevernstenester, skil seg frå andre tenester på grunn av omsynet til å gi gode og føreseielege tilbod til spesielt utsette brukargrupper.

Barnevernet er ikkje ein alminneleg marknad for kjøp og sal av tenester, men ein del av den statlege myndigheitsutøvinga. Staten har ingen konkurrent som kjøpar av barnevernstenester. Kristeleg Folkeparti meiner at ei god barnevernsteneste har som føresetnad at dei som har det daglege ansvaret, kan basere seg på langsiktigheit og trygge rammevilkår. Barnevern passar derfor dårleg for tradisjonelle anbodskonkurransar, der kortsiktige økonomiske kriterium oftast blir avgjerande.

Konkurranseutsetjing medfører at institusjonane må prise sine tenester på ein slik måte at det blir lite rom til fagutvikling, kompetanseutvikling og nødvendig kompetanseoverføring mellom dei forskjellige aktørane på feltet. Organisasjonar som tidlegare samarbeidde om fagleg og organisasjonsmessig utvikling av feltet, blir no konkurrentar.

Det tek ofte lang tid å byggje opp ein god relasjon mellom tilsette og barn på ein barnevernsinstitusjon. Korte kontraktar kan derfor føre til at kvaliteten på tilbodet blir dårlegare på grunn av ustabile rammevilkår. Kortvarige kontraktar gjer nødvendige investeringar i eigedom og utstyr vanskeleg.

Når prisane blir pressa, vil etablerte verksemder kunne bli lagde ned, sjølv om dei leverer barnevernstenester av svært høg kvalitet og med tilfredse brukarar. Dette medfører at fagmiljø det har teke fleire tiår å byggje opp, blir sletta med eit pennestrøk. Det er ressurssløsing og bidreg til å redusere eit nødvendig mangfald innan barnevernsfeltet.

Kristeleg Folkeparti ønskjer eit regelverk som sikrar eit mangfald av tiltak innan m.a. rusbehandling og rusomsorg, rehabilitering, eldreomsorg og barne- og familievern. Går ideelle omsorgs- eller barnevernsinstitusjonar konkurs på grunn av at staten pressar døgnprisen ned og gir for dårlege vilkår for langsiktig drift, vil særs viktig kompetanse og kunnskap gå tapt, og tusenvis av pasientar og barnevernsbarn vil miste sitt tilbod.

Kristeleg Folkeparti meiner derfor at ideelle verksemder som yter helse-, omsorgs- eller barnevernstenester, må vere unnatekne kravet om anbod - anten det er staten eller kommunen som skal skaffe tenester.

Samtidig er det viktig å streke under at det er ein jamn auke av barn som mottek tiltak frå barnevernet. Det gjer at barnevernet har behov for auka rammer, samtidig som førebyggjande tiltak må prioriterast i større grad enn i dag.

Barn som lever i ein vanskeleg livssituasjon, skal ha aller høgste prioritet. Trygg oppvekst handlar om at alle barn skal få god omsorg og gode utviklingsmoglegheiter. Der heimen sviktar, må barnevernet inn og hjelpe. Vi må sjå barna som treng hjelp - ikkje berre institusjonane, rammene og den kortsiktige økonomiske gevinsten ved å nytte det billegaste tilbodet. Derfor håpar eg at statsråden vil sikre at barnas beste, og ikkje kortsiktige økonomiske omsyn, blir styrande for kva omsorgstilbod barnevernet gir.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:09:36]: La meg starte med å takke interpellanten for at hun gir meg mulighet til igjen å presisere Regjeringens politikk på dette viktige området. Representanten retter fokuset på to forhold: bruk av anbudssystemer og økonomien i det statlige barnevernet.

Jeg starter med det siste først. Barnets beste skal alltid være utgangspunktet for valg av tiltak. Alle tiltak og all plassering skal og må derfor vurderes ut fra individuelle behov. Dette er også presisert i vårt tildelingsbrev til Bufetat. Der heter det:

«Direktoratet skal på bakgrunn av kommunenes utredninger, tiltaksplaner og i samarbeid med kommunene sørge for at barnets behov er et overordnet og styrende utgangspunkt for valg av tiltak.»

Dette er meget klart.

Mange ganger vil familie- og nærmiljøbaserte tiltak være det beste for barnet. Andre ganger kan fosterhjem eller institusjonsplassering være det mest riktige. Beslutningene må bygge på kunnskap om det enkelte barn og et solid faglig fundament.

En viktig målsetting for det statlige barnevernet er å utnytte ressursene best mulig. Men det enkelte barns behov skal altså være avgjørende for hvilket tiltak som velges.

Ved overtakelsen av barnevernet i 2004 var det i rammene for det statlige barnevernet ikke lagt inn midler til omstillinger. Det var forutsatt at omstillingskostnadene skulle dekkes ved innsparinger. Dette viste seg å ikke være en realistisk forutsetning fra regjeringen Bondevik og daværende statsråd Laila Dåvøy.

Det første vi gjorde da vi overtok, var derfor å komme med tilleggsbevilgninger for å øke muligheten til å gjennomføre det som var målet med barnevernsreformen. Stoltenberg-regjeringen har altså bevilget 700 mill. kr mer til det statlige barnevernet enn det Bondevik-regjeringen gjorde. Det er en satsing som jeg er stolt av, og som er helt nødvendig for å gjennomføre det som var målene med denne reformen.

Når alt dette er sagt, er det også sånn at man skal vurdere økonomi og styre virksomheten innenfor de rammer Stortinget har stilt til disposisjon. Det er altså ikke noe nytt ved denne regjeringens politikk. Nøyaktig de samme formuleringene fant vi i forrige stortingsperiode.

I det siste budsjettet Laila Dåvøy la fram, presiserte hun behovet for god faglig og økonomisk styring av barnevernet. Hun presiserte også behovet for å redusere kostnadsveksten i barnevernet. Jeg regner derfor med at interpellanten er enig i de forutsetninger som barne- og familieministeren i forrige periode satte.

Så til spørsmålet om anbud og konkurranseutsetting. Hensynet til barnets beste ligger som et grunnleggende prinsipp ved valg av barnevernstiltak til det enkelte barn. Bufetat er altså pålagt å utnytte kapasiteten i eget tiltaksapparat så langt det er mulig. Dersom det ikke finnes et passende statlig tiltak, kan private tiltak benyttes - og de benyttes. Når det gjelder institusjoner, er halvparten private.

Ved kjøp av private plasser, har stortingsflertallet sluttet seg til at ideelle aktører skal prioriteres framfor kommersielle. Dette skal medvirke til at de ressursene som brukes på barnevern, kommer barna til gode. Det skal ikke genereres store overskudd og utbytte hos kommersielle aktører.

Det har blitt stilt spørsmål om hvorfor det statlige barnevernet har valgt å legge opp til kjøp av plasser fra private aktører etter konkurranse. Man spør hvorfor vi ikke har videreført de avtalene som var mellom fylkeskommunen og private aktører. Det er fordi loven krever det.

Offentlige anskaffelser skal være gjennomsiktige, godt dokumenterte og åpne for alle relevante leverandører. Det gjelder også kjøp av kommersielle barnevernstjenester. Dette er viktig for å unngå korrupsjon og for å sørge for en effektiv bruk av offentlige midler.

Vi er også i framtiden avhengige av kommersielle tilbud. Jeg presiserer at kommersielle kan gi gode kvalitative tilbud til barn og unge. Barnets beste skal være utslagsgivende, og det er derfor ikke tale om å flytte barn som har gode tilbud hos en kommersiell aktør - med mindre det er til beste for barnet.

Fra 2008 er anskaffelser av barnevernsplasser sentralisert i Bufdir. Det er satt i gang et utviklingsarbeid for framtidige anskaffelser. Disse skal bidra til målet om et likeverdig, differensiert og tilstrekkelig tilbud i barnevernet. Sentralt i dette arbeidet er det å sikre god kvalitet ved institusjoner det inngås avtaler med. Samtidig vil det bli lagt vekt på langsiktighet og forutsigbarhet for institusjonene. Det kommer barn som bor der, til gode.

Når det gjelder de ideelle organisasjonene, ønsker Regjeringen et godt og tett samspill med disse. Anbud bygger på markedstenkning. Denne Regjeringen erkjenner at de ideelle organisasjonene på barnevernsområdet kjenner seg fremmedgjort i markedstenkningen.

Vi har derfor gått så langt det er mulig i å utnytte den unntakshjemmelen som ligger i lov om offentlige anskaffelser. Departementet har i brev til Bufetat presisert at vi ønsker å motvirke en kultur der de ideelle aktørene skjermer gode metoder og ideer som konkurransehemmeligheter. For oss er samarbeid viktig.

For å bedre forutsigbarheten for de ideelle organisasjonene er det vedtatt en utvidelse av kontraktstiden. Den økes fra to år pluss muligheten for to års forlengelse, til fire år, med muligheten for to års forlengelse deretter. Ved utvelgelse av institusjoner skal man ta hensyn til behovet for å opprettholde gode og stabile fagmiljøer. En skal også ta hensyn til godt samarbeid med kommunalt barnevern og andre fagområder, som f.eks. barne- og ungdomspsykiatrien. Slik tar staten et ansvar for å se helheten i tilbudet til barn og unge. Mitt inntrykk er at de ideelle organisasjonene er fornøyd med disse presiseringene. I utgangspunktet er det 4-årsregelen som vil bli gjeldende også for de kommersielle aktørene. Men siden redusert bruk av kommersielle tilbud er et mål, må kontraktslengden vurderes av Bufetat i hvert enkelt tilfelle.

Regjeringen har tatt så vel økonomien som kritikken mot anbudstenkningen i barnevernet på alvor. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti i opposisjon ser ut til å være på linje med Regjeringen i disse spørsmålene. Jeg vil også gjøre mitt beste for å skape faglige og økonomiske rammer som bidrar til å virkeliggjøre visjonen om et likeverdig og kvalitativt godt barnevern.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:17:03]: Eg vil takke statsråden for svaret.

Eg tviler ikkje på engasjementet med omsyn til at barns beste skal vere utgangspunktet for det tilbodet som skal givast. Men det som bekymrar meg, er at når eg får ei beskriving av realitetane f.eks. frå fagteam i Bufetat som jobbar for å gi barn som treng eit institusjonstilbod, eit godt tilbod, opplever fleire at prisen går føre det beste tilbodet til barnet, og at det i tildelingsbreva som dei får, er såpass klare føringar om pris at det er det som tek den største merksemda. Når familie- og kulturkomiteen har vore ute på komitereise, har vi fått fleire eksempel både der og også frå andre som tilseier at økonomien styrer meir enn det som er barnas behov. Det bekymrar meg. Derfor lurer eg på kva som kan gjerast for å sørgje for at det er barnas behov som skal vere det viktigaste elementet, som statsråden seier. Vi er klare over at budsjettramma skal haldast. Det er også eit mål at vi ikkje skal trenge å bruke så mykje pengar på barnevernet, i den forstand at ein bør drive så godt førebyggjande arbeid at ein kan førebyggje problem og gi hjelp i heimen, så ein kan håpe at denne situasjonen ikkje oppstår. Men realiteten er at når behova først er der - og det er stort behov - er det veldig viktig at desse barna blir tekne godt hand om, og at dei får eit godt omsorgstilbod.

Det går også på det med forhandlingar og anbod f.eks. frå dei ideelle organisasjonane. Det dei kan fortelje om - i alle fall fleire som eg har hatt møte med - er at dei i forhandlingar blir pressa så hardt på pris at dei ikkje får gitt eit så godt tilbod som dei skulle ønskje, fordi prisen blir eit gjennomgåande tema.

Det som også bekymrar meg, er om desse organisasjonane i framtida vil kunne greie å drive desse institusjonane som eit godt omsorgstilbod for barna. Eg trur det er svært viktig at vi har eit mangfald, og at vi har ulike tilbod. Men når vi køyrer så hardt på eit anbodssystem, og det er såpass hard konkurranse at dei frivillige organisasjonane som tidlegare har samarbeidd, ikkje kan utveksle informasjon på grunn av anbodssystemet, kan vi risikere at dei går dukken, og då går på ein måte også heimen konkurs. Derfor håper eg at statsråden går grundig inn i det som er anbodssystemet. Kristeleg Folkeparti har eit Dokument nr. 8-forslag som ligg til behandling i næringskomiteen. Det er andre land som vi kan samanlikne oss med, som ikkje har så strenge krav når det gjeld anbod som vi faktisk har, når vi ser på ideelle organisasjonar og stiftelsar.

Det med fosterheim er også svært viktig. Det kunne vi hatt ein eigen debatt om, fordi vi veit at fosterheimsarbeid er ekstremt viktig. Det gjeld korleis ein rekrutterer og får nok fosterheimar, men heller ikkje dei faglege og økonomiske rettane er gode nok. Det kan vere at vi i dag misser fosterforeldre som vi absolutt treng.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:20:30]: Jeg er enig i de vurderingene representanten gjør når det gjelder behovet for å se på private ideelle aktører som noe annerledes og mer likt det offentlige tiltaksapparatet.

Vi har altså en lov om offentlige anskaffelser i Norge. Den loven følger vi, men vi har jo tøyd regelverket så langt det er mulig for å gi de ideelle organisasjonene gode rammevilkår.

Hva gjelder rammevilkår, mener vi at de i hvert fall har blitt bedre de siste årene, i og med at vi har økt overføringene til det statlige barnevernet. Riksrevisjonen kom jo med en kritikk mot Stortinget da vi gjennomførte barnevernsreformen i 2004, for at det ikke var sørget for nok penger til denne reformen. Derfor har dette vært viktig for oss, for forutsetningen for at det ikke skal kjøres anbudsrunder som går ut over barnas behov, er at det er god nok økonomi.

Så er det hele tiden spørsmål om økonomien er god nok, og det må vi ha en fortløpende diskusjon om. Vi må være åpne i forhold til dialog med aktørene, enten det er offentlige aktører, private kommersielle aktører eller private ideelle aktører - jeg har også hatt møte med mange av disse - og det er viktig i forhold til hvilke kriterier vi legger til grunn. Vi legger altså ikke andre økonomiske kriterier til grunn enn det som var tilfellet under den forrige regjering. Vi har også veldig klare krav om at det er barnets behov som skal være avgjørende her.

Jeg mener at faglig gode tilbud er en felles utfordring for institusjoner, uavhengig av type eiendom. Jeg vil orientere om at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er i ferd med å gjennomgå sitt tiltaksapparat. De vil kartlegge eksisterende og framtidige behov for tiltak i barnevernet, slik at vi vet at disse er av høy kvalitet.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:23:12]: Det har vært mange debatter i Stortinget om barnevern. Det er bra, fordi barnevernet har oppgaver i samfunnet som krever både menneskelige, faglige og økonomiske ressurser for at vi på best mulig måte skal kunne hjelpe barn og unge som trenger det. Nettopp derfor ble jeg egentlig ganske forbauset over innretningen på dagens interpellasjon om barnevernet, hvor man påstår at det er kun de kortsiktige økonomiske interessene som styrer barnevernet, ikke hensynet til barnets beste.

Da har jeg også lyst til å minne om at Riksrevisjonens rapport om Bufetat, som ble debattert i Stortinget i går, er temmelig klar på at den statlige barnevernsreformen som kom i 2007 under den forrige regjeringa, var betydelig underfinansiert. På den bakgrunn var det kanskje ikke så merkelig at daværende statsråd Dåvøy i tildelingsbrevet til Bufdir i 2005 understreket at det var viktig å

«redusere kostnadsveksten i barnevernet gjennom å bidra til en gradvis overgang fra bruk av dyre institusjonstiltak til bruk av effektive familie- og nærmiljøbaserte tiltak».

Denne regjeringa har økt tilskuddet til det statlige barnevernet med over 700 mill. kr, i tillegg til at kommunene har fått betydelig økte rammer. Uansett hva slags rammer man har, er det slik at alle sektorer i samfunnet må se til at de ressursene man rår over, har kortest mulig vei til dit behovet er, i dette tilfellet til ungene og ungdommene som barnevernet skal hjelpe, og til dem som tar vare på dem i det daglige.

Når både den forrige og denne regjeringa har tatt til orde for en vridning i tiltak fra institusjonsbruk til fosterhjem og familie- og nærmiljøbaserte tiltak, er det i tråd med barnevernsfaglige tilrådinger og begrunnelser. At slike tiltak også gir god ressursutnyttelse, er selvfølgelig også en fordel. Samtidig har vi understreket at vi må ha et stort repertoar av tiltak i barnevernet som i så stor grad som mulig kan tilpasses det enkelte barns behov. Her inngår selvsagt også institusjoner av ulikt slag. Ikke minst grupper av unge som barnevernet har omsorg for, vil ha behov for et bredt spekter av tiltak fordi de på dette tidspunkt i livet allerede har så mange ulike og kanskje også tunge erfaringer i bagasjen.

Jeg er faktisk litt enig med interpellanten på ett punkt - ikke bare litt enig, jeg er veldig enig - og det er at barnevernet ikke er egnet for kommersialisering og markedsutsetting. Det er derfor vi mener at når vi skal ha færre institusjoner i barnevernet, må man i større grad basere seg på offentlige institusjoner og institusjoner i regi av ideelle aktører og organisasjoner framfor kommersielle tilbydere. Da er det viktig at vi finner gode prosedyrer for likebehandling av de aktuelle tilbyderne, som også statsråden gjorde rede for for litt siden.

Jeg er glad for at departementet nå får en juridisk vurdering av hvordan man kan finne en god og håndterlig praksis for avtaleinngåelse med tilbyderne i barnevernet som er i samsvar med EØS-regelverkets bestemmelser, og som også interpellanten etterlyste i sitt innlegg. Vi har allerede fått på plass viktige tiltak for å oppnå den forutsigbarhet og den ønskede kvalitet vi trenger i barnevernet, bl.a. gjennom økte kontraktsperioder for avtaler med private tilbydere, og at eventuell avvikling av avtaler med en institusjon helt konkret skal vurderes opp mot det behov de som bor på institusjonen, har. Andre viktige momenter er at man vil fremme samarbeid mellom aktørene i barnevernet om metoder og fagutvikling, som også statsråden nevnte i sitt innlegg, at man skal være i dialog om både kvalitet og pris, og at det skal legges vekt på at alle som arbeider ved ulike barnevernstiltak, skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med gjeldende tariffavtale.

Det gjøres mye godt arbeid i barnevernet. Samtidig er dette et samfunnsområde som vi heile tida må anstrenge oss for å forbedre. Det handler om de mest sårbare blant oss, barn og unge som ikke har voksne som helt kan ta vare på dem. Da må vi våge å gå tett på og løpende evaluere de tiltakene vi har for disse ungene, enten de er i regi av offentlige eller private aktører.

Jeg tror gode arbeidsforhold og støttefunksjoner for dem som har omsorgen for barn og unge i fosterhjem, satsing på forskning og kompetansetiltak og fornuftig og målrettet organisering er innsatsfaktorer som kan gi oss det barnevernet vi ønsker. Så må vi fortsatt sørge for tilstrekkelig med ressurser som kan gå uten omveier og mest mulig direkte til dem vi skal hjelpe. Det vil gi oss et barnevern til barnets beste.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:28:33]: Først vil jeg takke interpellanten for nok en gang å sette barnevernet på dagsordenen. Det er bra at vi som parlamentarikere også kan tale de svakestes sak.

Ute i den virkelige verden er det barn, 2-åringer, som er alene hjemme to-tre dager sammenhengende uten å få byttet bleie fordi det aldri har vært noen som har brydd seg med å pottetrene dem. Det er satt fram knekkebrød og vann på flaske. Dette skjer fordi man i enkelte kommuner ikke har økonomi, eller ressurser som det fint heter, til å gripe inn. Man kommer altfor sent inn i saker hvor barn bor sammen med rusmisbrukere, eller i hjem hvor foreldrene ikke har forutsetninger for å ta seg av barna sine.

Vi hørte statsråden snakke om at man skal ta hensyn til barns individuelle behov. Det er veldig fint at statsråden har den innstillingen, men dessverre skjer ikke det. Ute i den virkelige verden er det svært mange barn som lider. Det gleder meg derfor at statsråden har nedsatt et utvalg som skal se på de statlige tiltakene og de framtidige behovene. Det tror jeg kan være absolutt påkrevd.

De aller fleste barnevernsbarn stiller seg, når de blir voksne, spørsmålet: Hvorfor grep ikke kommunen inn? Eller: Hvorfor grep det offentlige inn så sent? I New York blir foreldrene, hvis det er åpenbar omsorgssvikt, dømt til å gå på kurs i regi av det offentlige eller av frivillige lag og organisasjoner, som har gjort det til sin oppgave å lære foreldre å være foreldre, for det er nemlig ikke gitt alle å være det.

Altfor mange ganger avslår kommunene tiltak, spesielt for ungdom på private institusjoner, og det er økonomisk begrunnet, til tross for at disse ungdommene har behov for spesielt tilrettelagte institusjonsplasser.

Det er ikke til å komme fra at vi får stadig flere barn og unge som er både utagerende og voldelige, og som også blir rusmiddelmisbrukere. Det er svært få offentlige institusjoner i dag som tar seg av disse ungdommene. De blandes derfor med barn og unge som har vært utsatt for vold i hjemmet eller seksuelle overgrep. Når vi nå ser at denne regjeringen i all vesentlig grad legger opp til å bruke offentlige tiltak, vil jeg spørre statsråden om hun har tenkt gjennom hva hun vil gjøre med de utagerende og svært vanskelige ungdommene som har et tilbud i private institusjoner, men som i de offentlige blir blandet med de barna som ikke er utagerende. Har man tenkt å bygge opp et offentlig skjermet tilbud til svært utagerende barn? Har man tenkt å bruke det private tilbudet videre, eller har man tenkt å mikse bruken?

Den forrige barnevernsreformen var slik at man skulle bygge ned de offentlige institusjonsplassene. Den gangen satt jeg som politiker i fylkeskommunen. Da skulle man satse på de private institusjonene. Nå har man gått til en miks på 50 pst. private og 50 pst. offentlige. Til tross for at man snakker om at det er økonomisk betinget, viser det seg at de offentlige institusjonsplassene har en vesenlig høyere døgnpris enn de private. Jeg kunne tenke meg å spørre om statsråden har noen visjoner om offentlige institusjonsplasser for utagerende ungdommer.

Olemic Thommessen (H) [10:34:16]: Nok en gang snakker vi om barnevern. Det er et område der vi dessverre fortsatt får ganske mange bekymringsmeldinger, det være seg fra kommunalt ansatte som opplever at flaten mot det statlige barnevernet er vanskelig, fra ansatte i institusjoner som føler seg utsatt, og - kanskje de vanskeligste samtalene - de samtalene vi har med foreldre som føler at deres barn ikke blir ivaretatt.

Det er litt - hva skal jeg si - frustrerende at vi stadig må komme tilbake til dette. Jeg tror vi må spørre oss om de grepene som er tatt, er tatt i en rekkefølge og i en hastighet som er forsvarlig. En ting er at man akker seg over at den statlige reformen i utgangspunktet var underfinansiert. Nå har det gått tre år, og vi har merket oss at budsjettene har økt. Det er fint. Spørsmålet er om de kanskje må økes enda mer. Et annet spørsmål er: Hvor mange nye oppgaver skal man utføre samtidig? Vi vet at Bufetat hadde betydelige innkjøringsproblemer da man startet opp. Det var betydelige problemer med å komme i gang. Det var store bemanningsendringer, det var problemer med å håndtere økonomien, osv. I tillegg skal man altså foreta en omrokering fra et barnevern med en stor privat andel av plassene til et barnevern med en stor offentlig andel av plassene, som man ønsker nå. Man skal altså foreta en oppbygging av statlige plasser, og slik sett får man en rokering i systemet som i seg selv er ganske krevende. I tillegg tar man inn mindre, enslige asylsøkere, nå opptil 15 år. Neste trinn er fra 15 til 18 år. Jeg tror vi skal tenke oss om når det trinnet skal komme i forhold til hvilke ressurser man faktisk har. På toppen av det hele er vi i en situasjon der antall barn totalt sett øker, så behovene er større.

Bufetat har veldig store oppgaver, og de pålegges oppgaver - nær sagt - den ene oppå den andre før den første er løst. Vi kan snakke om barnets beste, men spørsmålet om barnets beste fremstår jo som en floskel hvis vi ikke er villige til å renonsere på ideologiske krav, og hvis vi ikke greier å stille opp med den økonomien som skal til for at forutsetningene skal være til stede for at Bufetat faktisk greier å løse oppgaven.

Statsråden repeterte her det som vi har hørt mange ganger, at ved valg av plasser skal man først se etter en statlig plass. Har man ikke det, skal man se etter en plass som er drevet av en ideell organisasjon, og så skal man kanskje finne en privat. Allerede der har man lagt et løp som er ideologisk preget, og vi skal sikkert få anledninger til å diskutere om det er en fornuftig ideologi. La oss bare konstatere at i dag er ca. halvparten av plassene private, og at en slik omlegging som man ønsker på et ideologisk grunnlag, faktisk er en smertefaktor.

For de barna som i dag må flytte fra Svastuen, fordi det stenger 1. juli, og forhåpentlig skal inn i et offentlig tiltak som de ikke vet hva er enda, er dette en belastning, og det må vi ta med oss. Man kan ikke fase ut et system eller fjerne et system før man har et annet på plass, og det er det vi opplever at man gjør.

Man snakker nå om at man skal ha ideelle aktører eller ideelle organisasjoner. Statsråden brukte begge begreper. Bare der har vi en stor ullenhet. Realiteten er at man ikke kan svare på hva det er. Statsråden kan antagelig ikke svare på hva en ideell aktør er i juridisk forstand i forhold til hvem som skal ha en fremtid, og hvem som ikke skal ha en fremtid. Halvparten av disse plassene leveres av aktører som faktisk ikke vet om de har noen fremtid i Norge. Bare det betyr en så stor usikkerhetsfaktor at det åpenbart må gå ut over barna. Det må lages en ordentlig plan. Hvis det er slik at man vil ha private aktører - ideelle eller kommersielle - i fremtiden, må man kunne fortelle dem som man vil ha, om de har noen plass her eller ikke. Da må man bestemme hvilken strategi man skal ha i en slik omleggingsprosess. I dag flyter det jo over stokk og stein. I dag er det ingen i det private kommersielle feltet som faktisk vet om de har en fremtid. Det eneste vi vet, er at de presses vanvittig på pris. Samtidig vet vi at innenfor det offentlige systemet er det så langt ingen som har kunnet redegjøre for hva de enkelte typer plasser koster. Man opererer med store, romslige kalkulasjonsgrunnlag som gjør at det er helt umulig å ha et sammenlignende grunnlag. Man er også klar på at noen konkurranseutsetting skal det ikke være. Det betyr at man er villig til å svelge dyrere offentlige plasser framfor å ha billigere private. Det betyr at man får mindre ut av pengene. Da synes jeg også det er ganske drøyt å påstå at man driver til barnets beste.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:40:23]: Eg vil takke for debatten. Eg trur det kjem til å bli fleire debattar framover.

Det som eg synest er ei utfordring, er at det av og til følest som om vi er på forskjellige planetar når vi diskuterer og høyrer korleis beskrivinga av situasjonen er sentral, og korleis ein opplever han i ulike kommunar og fylke. Det skjer veldig mykje bra innanfor barnevernet. Det er mange barn som fortel at det at barnevernet har bidrege til at dei kom ut av ein vanskeleg og komplisert livssituasjon i heimen og til ein institusjon eller fosterforeldre, har gitt dei ein ny start i livet. Det er mange som får hjelp, og det skjer veldig mykje bra. Det er fantastisk mange tilsette som gjer ein utruleg innsats. Det er likevel ikkje godt nok når vi f.eks. høyrer ei situasjonsbeskriving frå ein kommune om at dersom dei må ha ein institusjonsplass til eit barn som er under tolv år, må dei sende barnet frå sør i Sunnmøre til Trøndelag, fordi det ikkje finst institusjonsplass som er nærare. Og dersom det er ei ung kvinne som blir gravid, får barn og må på ein heim for å jobbe med relasjonane til barnet, må ein sende dei like mange mil, fordi det ikkje finst institusjonstilbod som er nærare.

Det er viktig å tenkje at vi skal ha mangfald og eit godt tilbod, men vi kan ikkje seie at vi skal byggje ned institusjonstilbodet, før vi veit at vi har eit godt nok tilbod også etterpå. Vi kan heller ikkje byggje ned institusjonstilbodet før vi veit at vi har mange nok, gode nok og riktige fosterforeldre for dei som treng det. Vi treng eit mangfald av tilbod, og vi treng å sikre at det eksisterer i framtida. Derfor vil eg oppfordre statsråden til å ta eit møte med ein del av aktørane som driv med dette. Innanfor frivillige lag og organisasjonar og anna ideell verksemd er det mange som legg ned eit stor arbeid, og som gjerne vil bidra. Beskrivinga av verkelegheita som dei gir meg som politikar, er heilt annleis enn den eg møter her på Stortinget. Det er viktig for oss å lytte til korleis verkelegheita er og blir opplevd for dei mest utsette barna.

Når det gjeld fosterheimar, er det svært viktig å lytte til fosterforeldre, til kva erfaring dei har, kor viktig det er at dei får oppfølging, avlastning, og at dei også får gode arbeidsforhold og forsikringsordningar. Er det ei fostermor som i dag blir skadd gjennom å vere fostermor, har ho ingen rett ut frå forsikring. Ho får ikkje noka erstatning. Det er eit hav av usikkerheitsmoment rundt dei juridiske rettane, og det gjeld både dei statlege og dei kommunale fosterheimane. Skal vi sikre at nokon vil vere fosterforeldre i framtida, må vi ta mange grep. Vi må sjå på heilskapen og lytte til dei som har problema nærast, for å ta endå betre grep.

Så kan vi godt diskutere budsjett. Kristeleg Folkeparti har foreslått endå meir pengar enn Regjeringa innanfor barnevernet i dei siste åras budsjett, men vi treng å sjå på både innhaldet og økonomien. I tida framover håpar eg også at statsråden vil sjå på den økonomiske situasjonen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:43:56]: Jeg ble litt urolig her i sted da representanten Karin Woldseth snakket om toåringer som gikk med bleie fordi de ikke hadde begynt med pottetrening. Jeg vil presisere at det ikke er grunnlag for tiltak i barnevernet dersom en toåring ikke har begynt med pottetrening. Dette er høyst normalt.

Så vil jeg takke for en god diskusjon. Jeg tror det er viktig det som interpellanten griper fatt i: å ha dialog mellom aktørene på dette feltet. Det ønsker vi å ha, og vi har en god dialog. Den kan sikkert bli enda bedre. Vi er også opptatt av å bedre rettighetene for fosterforeldre, og har en dialog om dette.

Denne debatten viser også at nå er det stor tverrpolitisk enighet om at man har stor tiltro til barnevernet. Dette er nok en endring. Dette ser vi også i samfunnet. Ifølge meningsmålinger har folk større tiltro til barnevernet nå enn det som var tilfellet for noen år siden. Det viser jo at barnevernet gjør en god jobb. Hvis vi ser på bekymringsmeldinger til barnevernet, er de i stor grad fra foreldrene selv. Så foreldrene ser at dette er tiltak som de har nytte av.

Når det gjelder diskusjonen utover det, vil jeg si at jeg deler nok interpellantens syn på barnevern i langt større grad enn jeg deler Høyres og Fremskrittspartiets syn på barnevern. Private institusjoner har en plass også i framtidens barnevern. Det er ikke ideologiske årsaker til at vi ønsker å begrense bruken av disse. Det er fordi vi ønsker at pengene skal komme barna til gode.

Hvor går så grensen mellom private ideelle og private kommersielle aktører? Der ser jeg at vi ikke har klare nok grenser. Et eksempel på det er noen av kollektivene for rusmisbrukere som vi bruker til en del barnevernstiltak. De burde kanskje vært ideelle, men kommer ikke inn under denne kategorien i dag. Derfor er det behov for en ny grenseoppgang mellom hva som er ideelle, og hva som er kommersielle aktører, og den vil vi foreta.

Det er heller ikke riktig, slik Olemic Thommessen fra Høyre sier, at vi ønsker en utfasing av private barnevernstiltak. Det er ikke riktig. Vi har hatt en nedgang i private barnevernstiltak på institusjonssiden på 5 pst., men hvis vi ser på tiltaksapparatet under ett, er det blitt langt større bruk av private tiltak, fordi vi har en overgang til fosterhjem.

Så det er ikke sånn at vi bygger opp mange offentlige institusjoner på bekostning av private. Vi ønsker også gode, stabile rammevilkår for ideelle organisasjoner. Jeg mener at i denne diskusjonen har vi nok langt mer til felles med interpellantens ideologiske ståsted - politiske ståsted - om barnets beste enn det som kom fram fra Høyres og Fremskrittspartiets side under denne interpellasjonsdebatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.