Harald T. Nesvik (FrP) [10:08:38]: Som jeg viser til i min interpellasjonstekst, har temaet ernæring i eldreomsorgen blitt gjenstand for debatt og undersøkelser en rekke ganger, uten at det ser ut til at vi er kommet noe særlig lenger i å få rettet opp problemet. Vi har gjennom årene sett en rekke oppslag om eldre som er så underernærte at de må sendes til sykehus, om eldre som sulter i hjel, om pleiere som føler at de har for lite tid til å passe på at sykehjemsbeboere får i seg nok mat og væske, etc.

I forbindelse med at jeg forberedte meg til denne interpellasjonen, gikk jeg inn på Google og søkte på ordene «underernæring i sykehus». Da fikk jeg opp 1 670 treff. Jeg kunne bl.a. lese om Sosial‑ og helsedirektoratets egen undersøkelse, som var referert i Kommunal Rapport 19. februar 2007, om at mellom 20 og 50 pst. av de eldre på norske sykehjem er underernærte. Grunnene til underernæring kan selvfølgelig være mange. Noen av eksemplene kan være resultater av sykdom, bivirkninger av medisiner, manglende tid og ressurser i sykehjemmene, mistrivsel, etc. En skal heller ikke se bort fra at manglende oppfølging av tannhelse også kan være en medvirkende årsak. I samme artikkel uttalte daværende nestleder i Norsk Sykepleierforbund, Unni Hembre, at hun ikke ble overrasket over tallene. Hun viser videre til at underernæring svekker både den fysiske og den psykiske helsen, noe som gjør det vanskeligere å behandle de sykdommene vedkommende har.

I avisen Dagens Medisin nr. 8 i år, datert 6. mars, kan en lese om sykehjemspasienter i Rogaland som sultet. Det vises i den forbindelse til et kommunalt sykehjem i Sandnes der beboerne raste ned i vekt, uten at verken sykepleierne eller legene reagerte. Det skjedde faktisk ikke noe før de pårørende selv tok kontakt med fylkeslegen. Det ble så utarbeidet en tilsynsrapport, og denne konkluderte med at kommunen ikke hadde forsvarlig kontroll med at de eldre fikk nok mat. En annen undersøkelse i 2003, foretatt av studenter og fagpersonell ved Høgskolen i Buskerud, viste gjennom en vektkontroll at to av tre sykehjemspasienter enten var underernærte eller i faresonen for å bli det.

Jeg kunne fortsatt i lang tid med å ramse opp lignende historier og undersøkelser som viser det samme. Men det er ikke hensikten med denne interpellasjonen. Jeg tror at samtlige i denne sal erkjenner at underernæring er blitt et problem hos eldre syke i Norge. Det er derfor viktig å ta steget videre for å få på plass virkemidler som skal motvirke denne situasjonen. Det som var hensikten med interpellasjonen da jeg sendte den inn 29. mai i år, var nettopp å få fortgang i dette arbeidet.

Jeg er særdeles glad for at Sosial‑ og helsedirektoratet endelig den 20. august i år har sendt ut til høring nye faglige retningslinjer for forebygging mot og behandling av underernæring. Høringsfristen er satt til 1. november i år. Det står veldig mye bra i de retningslinjene som er sendt ut til høring. Men det er også viktig at en sørger for at en ikke bare har som mål å avdekke de tilfellene der underernæring er blitt et faktum, men at en også må ha mye større fokus på hvordan en skal kunne forebygge mot underernæring – og ikke minst på årsakssammenhengene.

Som sagt vil jeg også takke statsråden for at dette nå blir gjort etter så lang tid. Det er positivt at noe skjer i denne saken. Jeg ser fram til at vi får på plass nye retningslinjer på dette viktige feltet.

Jeg vil nå ta for meg noen områder som jeg mener vi er nødt til å ta på alvor i tiden som kommer. Det første er at vi må få på plass mer kunnskap om sammenhengene mellom helse og kosthold. Det er åpenbart – i hvert fall vises det til i flere undersøkelser – at kunnskapen om temaet bl.a. hos dem som jobber i helsesektoren, er for liten. Sosial‑ og helsedirektoratet skriver også i sine egne retningslinjer i saken at vi må få på plass mer kunnskap og kompetanse om temaet. Det tror jeg er utrolig viktig, for vi kan ikke løse problemene uten at vi ser sammenhengen mellom problemstillingen og de faktiske forholdene. Det er veldig bra.

Et annet tema som jeg også vil vise til, er måten maten blir presentert på i institusjoner. Det er også viktig. Som lokalpolitiker i min hjemkommune, Ålesund, må jeg si at det er en ting jeg angrer bittert på. Jeg angrer bittert på at jeg i sin tid var med på å innføre et system med sentralkjøkken i kommunen og la ned kjøkkenene ute i sykehjemmene. Jeg tror dette har med trivsel å gjøre. Jeg tror det er viktig både at man kan kjenne matlukt og at man sørger for at kvaliteten på den maten som blir presentert, er veldig bra – at det skal se delikat ut. Vi som er friske, vet alle sammen hvor viktig det er at den maten som blir presentert for oss, både ser god ut, lukter godt og blir presentert på en fin måte. Da er det jo desto viktigere at det samme blir de syke til del, for dette er så utrolig viktig.

Videre er det helt åpenbart at vi er nødt til å ha tilstrekkelig bemanning, slik at man har tid til å sørge for å gi den maten som skal til. Det er ikke alle som klarer å spise selv. Det er også et faktum at man på mange sykehjem i dag har det så travelt at man har problemer med å få gjennomført måltidene for pasientene. Dette fikk jeg selv oppleve da jeg hospiterte på et sykehjem for litt over et år siden og bl.a. var med på å gi mat til pasienter som hadde svelgeproblemer.

Noe annet som er svært viktig å få på plass, er pasientinnflytelsen. Brukermedvirkning på sykehjem, også når det gjelder mat og hva som blir presentert, er viktig. Noe man kanskje burde vurdere, er kosttilskudd hos en del personer, og at det kan være en vei å gå. Vi har sett en del problemstillinger, og man bør kanskje ved innleggelse se på det som har med veiing å gjøre. Man må ikke minst se på samarbeidet mellom faggruppene, for de må faktisk vite hvem som har ansvaret for hva. I den forbindelse er jo kanskje legedekningen ute i sykehjemmene våre ekstremt viktig, for å kunne se årsakssammenhengen. Kan det være at det er bivirkninger ved medisiner som gjør at vedkommende mister matlysten? Kan det være at vedkommende er så svekket av sykdom at det er det som gjør at vedkommende ikke orker å spise? Vi vet også at mange eldre gir signal om at man ikke orker mer, ved å slutte å spise.

Det kan også være at det kan ha med tannhelse å gjøre. I den forbindelse vil jeg vise til lov om tannhelsetjenesten § 1‑3 punkt c, som går på grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjoner og hjemmesykepleie. Denne loven omhandler at den offentlige tannhelsetjenesten skal organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen. Det skal gis et regelmessig oppsøkende tilbud til dem som er omtalt, altså gruppen av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon. Vi får stadig vekk tilbakemeldinger om at når det gjelder tannhelse i institusjon, er det grunn til å stille spørsmål om man får den hjelpen som skal til.

Vi vet mye om dem som bor i institusjonen, og det er lettere å få tilgang til opplysninger om helsesituasjonen. Men jeg tror at vi også må ha et annet fokus, og det er nemlig de som er hjemmeboende. Jeg tror at det kan være store mørketall der. I denne saken må vi ikke bare konsentrere oss om sykehjemspasientene; vi er også nødt til å skjele til dem som er hjemmeboende. For når underernæring setter inn og man ikke får i seg nok mat, faller også helsetilstanden dramatisk.

Jeg ser fram til debatten og håper at vi får en god debatt.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:18:53]: La meg bare starte med å si at jeg synes det er en viktig sak som representanten Nesvik reiser. Jeg husker jo godt fra tidligere stortingsperioder der tidligere representant John I. Alvheim gang på gang tok opp dette temaet. Og som det også nevnes i interpellasjonen, har overlege Thomas Bøhmer vært en viktig faglig røst i debatten. Jeg er helt sikker på at det at sentrale helsepolitikere og sentrale fagfolk til stadighet reiser debatter, bidrar til noe av det som også er temaet i interpellasjonen, fokus på området. Selv om det ikke er nok bare å vise til holdninger, for det må mer til enn det, er jeg helt sikker på at oppmerksomhet, fokus og holdninger er en del av det svaret vi må gi i saken.

Helsetjenesten kan helt sikkert bli bedre på mat og ernæring. Det gjelder ikke bare vitaminer og næringsinnhold, men også det som kan vekke appetitten og gjøre måltidet til en hyggelig begivenhet – enten det er hjemmetjenesten som bringer maten, eller den blir servert på sykehjem. Jeg har registrert at diskusjonen går høyt i mange kommuner om man skal velge mat fra storkjøkken eller ha egne kjøkken på sykehjemsavdelingene. Jeg har også registrert at spisetidene ved en del institusjoner er mer tilpasset turnusen til de ansatte enn brukernes behov. Flere steder kan det også gå svært lang tid fra beboerne har spist middag og kveldsmat, til det er frokost.

Ifølge Helsetilsynet forekommer det svikt i kommunenes omsorgstjenester når det gjelder ernæring. Men tilsynene gir ikke grunnlag for å framsette slike påstander som representanten Nesvik refererer til i sin interpellasjon.

Vi har en ganske fersk kartlegging om mat og måltider i sykehjem, som kjøkken‑ og sykehjemspersonell har vært med på. Den viser at mye er bra, men også at mye kan bli bedre på flere områder. Vi venter også på data fra undersøkelser som gjøres blant beboere i sykehjem. Resultatene av disse kan fortelle oss hva brukerne mener om maten de får.

Men problemet skal på ingen måte bagatelliseres. Underernæring er et betydelig problem ved sykehus, ved sykehjem og blant dem som bruker hjemmetjenester. Dette krever stor politisk og faglig oppmerksomhet. Derfor har Regjeringen – helt fra starten av – tatt flere grep for å sikre de eldre en god omsorg, også når det gjelder mat, måltider og ernæring.

Som også representanten Nesvik var inne på i sin interpellasjon, har dette sammenheng med den generelle situasjonen i eldreomsorgen. Jeg vil understreke at styrkingen av kommuneøkonomien, som har bidratt til at det i løpet av 2006 og 2007 har blitt over 11 000 flere årsverk i omsorgstjenesten, har betydning også i denne sammenhengen. Gjennom å styrke antall årsverk sikrer vi at flere brukere får den hjelpen de trenger ved måltidene, slik kvalitetsforskriften krever.

I stortingsmeldingen om framtidens omsorgsutfordringer, St.meld. nr. 25 for 2005–2006, varslet vi at det skulle settes i gang forskning, brukerundersøkelser og kartlegging av kosthold og ernæringsstatus blant brukerne av omsorgstjenestene. Dette ble også understreket i Regjeringens Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen, som gjelder for perioden 2007–2011.

Etter dette har Helsedirektoratet undersøkt mat og måltider i sykehjem. Undersøkelsen viser at det er mye positivt å si om mattilbudet i sykehjemmene. Sykehjemmene er opptatt av god mat, hyggelige måltider og god tilrettelegging for brukerne. Det legges stor vekt på ernæring, og de ansatte er godt informert om retningslinjene for kosthold i helseinstitusjoner. Men undersøkelsen avdekket også flere forhold som ikke var fullt så bra, men som lederne av sykehjem og kjøkken ønsker å jobbe videre med. Blant annet ønsker personalet, som også representanten Nesvik var inne på, å få mer kunnskap om ernæring og bedre rutiner for hvordan de skal få oversikt over brukernes ernæringsstatus. Funnene i undersøkelsen stemmer godt overens med Helsetilsynets vurdering av ernæringssituasjonen i sykehjem: Når det svikter på dette området, ser det ut til at det skyldes mangel på kunnskap og praktisk oppfølging av rutiner. Som jeg sa innledningsvis: Holdninger er viktig, kunnskap er viktig, men ikke nok i seg selv. Det må også rutiner til. Når man går sammen med et menneske dag etter dag, uke etter uke, er det ikke alltid like lett å få med seg at vedkommende går ned i vekt. Derfor må det veies, og man må ha rutiner for det.

Vi skal følge opp undersøkelsen når det gjelder mat og måltider i sykehjem. Derfor har jeg bedt Helsedirektoratet vurdere hva som kan gjøres for å sikre bedre kvalitet på maten og måltidene i omsorgstjenesten. Helsedirektoratet skal også vurdere behovet for en egen brukerundersøkelse når det gjelder mat og måltider i sykehjem.

Som ledd i oppfølgingen av Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen skal Helsedirektoratet prøve ut modeller for å bedre ernæringskompetansen i kommunene. Dette arbeidet evalueres ved slutten av handlingsplanperioden, altså 2011. Målet er at de gode erfaringene skal spres til flere kommuner.

Helsedirektoratet har laget et skjema som skal brukes for å kartlegge ernæringsstatus i sykehjem og i hjemmetjenesten. Det finnes også anbefalinger om ernæring og fysisk aktivitet som bør brukes som retningslinjer ved planlegging av kostholdet for ulike grupper. Helsedirektoratet har også begynt arbeidet med å revidere retningslinjer for kosthold i helseinstitusjoner, i samarbeid med Mattilsynet.

Nasjonale retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring er nå på høring, som interpellanten var inne på. Målet med disse retningslinjene er at personer som er underernært – eller som risikerer å bli det – i sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien, skal følges opp på en bedre måte enn i dag. Retningslinjene omfatter informasjon og anbefalinger om tiltak som kan ivareta disse personene.

Arbeidet med å redusere underernæring er også viktig i et samhandlingsperspektiv. Det er viktig med en god samhandling mellom sykehus og kommuner for å sikre at ernæringsarbeidet blir fulgt opp på en god måte på tvers av nivåene. Dersom de som er i risiko for å bli underernært, blir oppdaget og fulgt opp tidlig, kan vi forebygge eller forsinke sykdom og komplikasjoner. En del innleggelser i sykehus kan sannsynligvis også unngås med et bedre forebyggende arbeid i kommunene. Enkelte studier antyder også at liggetiden i sykehus går ned med et systematisk ernæringsarbeid.

Til slutt vil jeg igjen peke på at mat og måltider er mer enn å få i seg næring, selv om det selvfølgelig er det viktigste. Det er smak, lukt, opplevelse, kultur, tradisjon, identitet og ofte fellesskap med andre. God og sunn mat og gode måltider bidrar til å øke appetitten og handler om å ivareta de eldres helhetlige behov for omsorg, både for kropp og sjel.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:27:49]: Først vil jeg få lov til å takke for statsrådens svar. Jeg tror at vi er rimelig på linje med hensyn til at det er viktig å fokusere på dette og komme med tiltak.

Statsråden var også inne på at jeg fremmer en del påstander i min interpellasjon. Det er nok ikke mine påstander. Jeg har vist til undersøkelser og forhold som har framkommet i artikler fra andre, så det er nok ikke noe jeg selv har funnet på.

Statsråden viste til at det nå er 11 000 flere årsverk i omsorgssektoren. Nå er det nok en viss debatt både i departementet og Kommunenes Sentralforbund om hvordan disse årsverkene skal brukes. Den debatten skal ikke jeg gå inn i. Men jeg må i hvert fall si at tilbakemeldinger fra en del kommuner med tanke på innsparingstiltak gjør meg bekymret. Når Sula kommune i Møre og Romsdal avhjemler alle sine sykehjemsplasser, er det et varsku. Når Kristiansund kommune, også i Møre og Romsdal, har færre sykehjemsplasser i dag enn for et års tid siden, samtidig som man har utskrivningsklare pasienter på sykehuset, bekymrer det også undertegnede. Det er en rekke slike tilbakemeldinger som er viktige å ta med seg.

Man må fokusere på det som har med tid å gjøre. Man må ha tid til å gjennomføre et rolig måltid sammen med dem som bor på sykehjemmet. Hvis man har et oppjaget miljø rundt seg, er det mindre fristende å sette seg ned for å spise. Man trenger tid. Man må også ha mulighet til å kunne lage til og servere maten på en skikkelig måte. Det er klart at det å trille inn store metallbakker med mat på et spiserom, for så å stå der og bare øse opp, sette maten ut og så prøve å få pasientene til å spise maten så fort som mulig, ikke borger for et hyggelig og godt måltid. Vi har en lang vei å gå, men det skjer veldig mye bra. Jeg håper at disse retningslinjene kommer raskt på plass. Høringsfristen er 1. november. Jeg vil advare mot at vi bare har stort fokus – som jeg sa i min innledning her – på å avdekke problemet, men vi må også sørge for at vi fokuserer på hvordan vi kan bli bedre, hvilke tiltak som skal iverksettes, hvordan vi skal få til gode måltider, hva vi skal gjøre bl.a. når det gjelder det undervisningsmessige, og hvordan vi skal gi dem som jobber i institusjoner, mulighet til å få den kompetansen de har behov for når det gjelder kosthold og ernæring.

Jeg ser fram til at det skal skje noe på området, og jeg er glad for at det er fokus på dette. Det gjøres mye bra der ute, la meg si det! Det gjøres utrolig mye bra der ute, så det er ikke der problemet ligger. Jeg tror mye av problemstillingen er å ha tid til pasienten, til den gode samtalen og til det gode måltidet.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:31:12]: Bare litt formelt aller først: Jeg har vel ikke sagt at representanten Nesvik fremmet bestemte påstander. Det jeg sa, var at representanten Nesvik «refererer» til påstander, og det gjør jo visselig representanten i sin interpellasjon. La nå det være!

Det jeg tror er et veldig viktig poeng i det hele, er at alt henger sammen med alt. Det er klart at hvis vi greier å styrke den generelle kvaliteten i pleie‑ og omsorgssektoren i eldreomsorgen, greier vi også å styrke situasjonen med hensyn til ernæring og måltidets betydning. Når de ansatte føler at tiden ikke strekker til, går det ut over alle deler av hverdagslivet, inkludert mat. Derfor er det å jobbe med den generelle situasjonen, den generelle kvaliteten i pleie‑ og omsorgssektoren i eldreomsorgen, en del av dette arbeidet.

Jeg tror at både interpellanten og jeg er enige om at det i tillegg trengs en del ekstra oppmerksomhet på dette med ernæring, fordi konsekvensene av svikt på ernæringssiden er dramatiske for dem det gjelder. Og dette tror jeg, som sagt, handler om kunnskap, det handler om holdninger, og det handler om den generelle situasjonen. Men det handler også om rutiner knyttet til ernæring og vekt, og det å ikke bare tillate seg å observere det på en generell måte, men ha systemer knyttet til at man f.eks. forholder seg til vekt og veiing med bestemte intervaller. Det er summen av store, mer overordnede tiltak som er viktig, helt ned til mikronivået – rutiner som omfatter den enkelte bruker, enten det er pleie og omsorg i de hjemmebaserte tjenestene eller i de institusjonsbaserte tjenestene.

Helt til slutt: Jeg er enig med representanten Nesvik i at når vi sier at kunnskap er viktig, er det viktig hvordan vi formidler den, så vi virkelig får fram kunnskapen til dem som jobber innen tjenestene. Jeg tror at de erfaringene vi har gjort oss, basert på undervisningssykehjemmene, er ganske viktige. Vi ser at kunnskap som utvikles i undervisningssykehjemmene, spres godt i virksomhetene, og det at vi nå også utvikler undervisningshjemmetjenester, er et tiltak som kan bidra til god kompetanseformidling også i de hjemmebaserte tjenestene.

Sonja Mandt‑Bartholsen (A) [10:34:36]: Spørsmålet interpellanten stiller, er stort og sammensatt. Én ting er ernæring bare sett på som mat og drikke, men feltet er – som nevnt fra denne talerstolen – større enn som så. Det må settes i en sammenheng, slik som både statsråden og interpellanten nå har vært inne på i sine innlegg.

Det har vært mange undersøkelser gjennom tidene som viser at pasienter på sykehus eller i sykehjem får for lite mat – av ulike årsaker. Det har også vært mange fæle oppslag om folk som sulter i hjel eller får forferdelig dårlig mat, som det står i interpellasjonsteksten, og som Nesvik viser til. Det skal ikke være slik – om det er rett.

Men etter min mening mangler deler av bildet. Feilernæring hos eldre er utbredt av mange årsaker, og undervekt vil derfor forekomme ofte. Det vil igjen føre til økt risiko for sykdom og lengre rehabilitering og rekonvalesens enn nødvendig. Det vi vet, er at det fysiske energibehovet hos eldre er nedsatt, mens behovet for næringsstoffer fremdeles er til stede. Det er derfor viktig å se på sammensetningen av maten for de eldre, for de spiser erfaringsmessig mindre. Maten smaker ikke som før, ensomheten gjør at det ikke er like hyggelig å spise maten alene. Psykiske sykdommer, demens, medisinske bivirkninger eller en travel matesituasjon kan også være hindringer. For noen eldre kan det med å la være å spise, som den siste funksjonen de faktisk har kontroll på, og som de selv kan bestemme over, være deres måte å si fra om at nå hæler jeg ikke mer.

Når interpellanten viser til påstanden fra Strand, kjenner jeg meg ikke helt igjen. De aller fleste, om ikke alle som jobber innen omsorgssektoren, er opptatt av at de pleietrengende skal få gode tilbud og god omsorg. At maten skal være så dårlig, har jeg vondt for å tro. Jeg har besøkt mange steder, jeg har også jobbet mange steder, og jeg har opplevd at maten er en viktig del av hverdagen. Men det kan gjøres veldig mye ut fra bedre kunnskap om hva som skal til for å få den riktige sammensetningen og et smakelig måltid som både lukter godt og ser godt ut. Omgivelsene rundt et hyggelig bord, en hyggelig samling, ro eller måltidstider er viktig, som statsråden sier. Kunnskap om hva som hindrer folk i å spise, hvilke tiltak som må til, kunnskap om hva alternativene er, og det å kunne se helheten når det gjelder ernæring, er viktig. Derfor er kompetanseløftet som ligger i St.meld. nr. 25 for 2005–2006, nødvendig å få til.

I Oppskrift for et sunnere Norge har Regjeringen tatt fatt på utfordringen med å finne de gode løsningene. Også i St.meld. nr. 25 finnes en del gode løsninger i forhold til eldre i institusjon, der mat og omgivelser er fokusert på. Mange kommuner driver med matombringing, som interpellanten sier. Jeg har også vært med på å sentralisere kjøkken, selv om jeg var imot det den gangen. Jeg er glad for at det ses mer på. Lukt av mat før et måltid er faktisk en appetittvekker for dem som bor der. Er maten god nok i det sentraliserte kjøkkenet? Ser den god ut? Har den rett sammensetning? Det er det viktig å få svar på.

I statsbudsjettet for 2009 ser vi også at ernæring har fått plass i flere kapitler, noe som betyr at temaet blir tatt på alvor av den sittende regjeringen. Handlingsplanen for et bedre kosthold i befolkningen, som jeg nevnte tidligere, har mange elementer i seg som nettopp fokuserer på hva som kan gjøres. Her har også helseforetakene fått i oppdrag å følge opp dette i sine virksomheter.

Som jeg innledningsvis startet med, er ikke ernæring kun avhengig av mat. En annen ting som er viktig, som også interpellanten var inne på, er godt munnstell og gode tenner som virker. Mange eldre sliter med smerter i tenner og munnhule, og det er noe som må settes mer i fokus. Det å sørge for godt tannstell i institusjon gjør ernæringssituasjonen bedre. Det tar kort tid før gode tenner er ødelagt, dersom dette ikke tas vare på.

I forslaget til statsbudsjett kan vi se at det nå gis tilskudd til utvikling av undervisningsmateriell om munnstell for opplæring av ansatte i sykehjem og hjemmesykepleie, noe som jeg mener er rett vei å gå. Det er også varslet om økt tilgang på tannpleiere, og de kan virke i samme tjeneste. Det er også nødvendig.

Statsråden var inne på en styrket kommuneøkonomi. Det gir flere hender, mer tid og mer ro rundt matesituasjonen. God mat er en viktig del av livet for alle, og det er viktig hele livet.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:40:05]: Det er et svært viktig tema som interpellanten her tar opp. Som han var inne på, er dette et tema som har vært diskutert i mange, mange år. Problemet med sult og underernæring blant syke og gamle mennesker har vært diskutert med stor innlevelse både blant fagfolk og politikere, og spørsmålet er om det har skjedd noen endring, og om det er blitt bedre.

Det kan av og til se ut som om helsevesenet har vært, og fremdeles er, av den oppfatning at ernæring er en oppgave for husstellærere og ikke et element i en pasientbehandling. Det er et tankekors hvor opptatt vi er av at bilen, båten og gressklipperen får riktig blanding for ikke å ødelegge maskineriet, mens kroppsmaskineriet strever med å få samme status.

Tilsynet i hjemmetjenesten i en rekke kommuner har vist at det gjennomgående mangler rutiner for å kartlegge hva slags mat eldre ønsker og hva brukerne av hjemmetjenestene faktisk spiser og drikker. Flere av de kommunale hjemmetjenestene tar ikke hensyn til brukernes individuelle behov slik at de selv kan ha innvirkning på hva slags mat de får. Konsekvensene for de eldre er sterkt redusert livskvalitet, økt risiko for å dø, dobbelt så mange sykehusinnleggelser og lengre sykehusopphold, som også for så vidt statsråden var inne på. Helsetilsynet avdekket i en kommune for et års tid siden dehydrerte og underernærte eldre og demente som ikke ble oppdaget. Sikkerheten for mange hjemmeboende eldre er for dårlig, og for mange pleiere er involvert i stell slik at ansvaret blir uklart, det blir en ansvarspulverisering. En av brukerne i hjemmetjenesten hadde 27 ulike pleiere på hjemmebesøk i løpet av en uke. Det taler jo for seg selv. Det vitner om systemsvikt, og det vitner om manglende kvalitetskontroll.

Undersøkelser viser at det er særlig på tre områder det svikter. Det er for mange ufaglærte, det er behov for mer tid og bedre kompetanse, og det er behov for bedre rutiner for å bedre situasjonen. Jeg vil ikke legge skylden på den enkelte tilsatte i eldreomsorgen. Det er kommuneledelsen, sammen med ledelsen i hjemmetjenesten, som må ta ansvaret for situasjonen, og det er de som setter rammevilkårene.

Eldre på sykehjem sliter også med underernæring, viser rapporter fra Helsetilsynet. Som flere har vært inne på, er mellom 20 og 50 pst. underernært, viser undersøkelser fra Sosial‑ og helsedirektoratet. Når vi vet at de fleste eldre i sykehjem har fem, seks aktive diagnoser, de er med andre ord meget syke, og når vi samtidig vet at underernæring svekker både den fysiske og mentale helsen, gjør dette det også vanskeligere å behandle sykdommene.

Mange helseinstitusjoner og hjemmetjenesten er rett og slett for dårlig til å oppdage pasienter som er i faresonen. Det er behov for mer legetjenester, som også kan se sammenhengen mellom medisiner og underernæring. Personalet mangler kunnskap og rutiner for å veie og følge utviklingen til de eldre. Mange sliter med dårlig matlyst eller tannproblemer som gjør det problematisk med en del mat. Kostholdet blir heller ikke tilpasset den enkelte pasients behov. Resultatet blir altså avmagring og alvorlige sykdommer.

Jeg synes at dette er en svært alvorlig situasjon. Det er, som flere har vært inne på, mer kunnskap om ernæring som trengs. Det er mye bra – det har jeg sett med egne øyne – både i sykehjem og i sykehus på dette området. Det har skjedd en del positive endringer, ikke minst takket være overlege Thomas Bøhmers innsats, som også statsråden var inne på. Han har vært en sterk faglig stemme. Jeg vet også at Sykepleierforbundet har hatt dette temaet på dagsordenen. Det er også betryggende å høre at Regjeringen tar dette alvorlig og vil følge opp gjennom de tiltak som statsråden har beskrevet. Men selv om det er mye bra som er gjort, står det fremdeles igjen mye arbeid. Jeg kan tenke meg å be om at statsråden, utpå våren, på en egnet måte orienterer Stortinget om fremdriften i de tiltakene som statsråden nå har beskrevet. Jeg tror det er viktig at vi holder denne saken i fokus, og at vi stadig kommer tilbake til dette temaet. Det gjelder veldig mange, det gjelder kvalitet, og det gjelder kvalitetskontroll både i hjemmetjenesten, i sykehjem og i sykehus.

Laila Dåvøy (KrF) [10:45:37]: Jeg vil takke representanten Harald Nesvik for at han tar opp dette viktige temaet. Underernæring og feilernæring er dessverre noe som med jevne mellomrom fortsatt må settes på dagsordenen.

Alvorlig underernæring hos eldre pasienter er dokumentert i flere studier. Det gjelder både hjemmeboende og pasienter i institusjon.

Interpellanten nevnte et ferskt eksempel fra et oppslag i Dagens Medisin i mars i år, der det var slik at pasienter gikk ned i vekt uten at fagpersonalet reagerte i det hele tatt, og at det var pårørende som måtte alarmere Helsetilsynet, som da foretok tilsyn. Konklusjonen i tilsynsrapporten var at kommunen ikke hadde forsvarlig kontroll med om de eldre fikk i seg nok mat. Og dette er et ganske ferskt eksempel.

Det som er interessant, er at det var svikt i de mest elementære, basale forhold, nemlig at pasienter ikke ble veid. Vi vet at mange steder veier man heller ikke pasientene når de kommer til sykehjemmet, og hvordan skal man da klare å vite hvordan det går videre under oppholdet? Det var også slik at personalet ikke fulgte med i det hele tatt på vektendringene. Vi har også sett at mange vekter rett og slett ikke fungerer godt nok. Så enkle, basale ting er det altså manko på.

Statsråden var også inne på et viktig punkt, nemlig stor avstand mellom måltidet om kvelden og første måltid om morgenen. Inntil 15 timer kan det gå, og det er klart at det er for lenge når man kanskje ikke klarer å ta i seg så mye mat i hvert måltid.

Et spørsmål mange stiller, er hvordan det i det hele tatt er mulig at eldre under offentlig omsorg i Norge anno 2008 sulter.

Konsekvensene vet vi er mange. Mangel på ernæring gjør de eldre sløve og trøtte. Medisiner kan få en annen effekt når pasienter spiser for lite. Immunforsvaret svekkes, og infeksjoner tar lettere tak. Alt dette reduserer den eldres livskvalitet. Dette kan vi selvfølgelig ikke akseptere når vi kjenner til det.

Kristelig Folkeparti er opptatt av de eldres rettigheter, at eldre mennesker skal sikres en verdig omsorg og være trygge på å få dekket sine grunnleggende behov. Det var også derfor vi foreslo å innføre en verdighetsgaranti i eldreomsorgen. Denne garantien skal gis hjemmel i lov og forskrift, og skal også gi reell klagemulighet dersom den ikke håndheves.

Ett av de elleve punktene i verdighetsgarantien handler om ernæring:

«Ingen skal oppleve underernæring. Alle skal få nødvendig hjelp til måltider.»

I fjor avtalte regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti å innføre verdighetsgarantien. Jeg må innrømme at jeg var skuffet da statsbudsjettet kom og den ikke var nevnt med ett ord. Hva betyr det? Betyr det at den ikke kommer i denne stortingsperioden? Det er under ett år igjen til valget.

Nå er det slik at verdighetsgarantien riktignok skal utformes i forbindelse med arbeidet med en felles helse‑ og sosiallovgivning. Men det som gjør meg betenkt, er at jeg i budsjettet så langt bare har funnet noen få setninger om oppfølgingen av Bernt‑utvalgets innstilling, og det står ingenting verken om innhold eller framdrift. Tvert imot står det at flere problemstillinger må utredes nærmere. Skal de eldre måtte vente på flere utredninger? Må vi få en ny regjering før de eldre får klare rettigheter nedfelt, à la verdighetsgarantien?

Det skinner ikke av eldreomsorgen ennå – noen steder tror jeg faktisk det begynner å skinne en del, men slett ikke alle steder – selv om tusenvis av ansatte gjør en fantastisk jobb for de syke og hjelptrengende eldre. Lav bemanning, mange ufaglærte og stort sykefravær preger arbeidsplassene til dem som i dag tar seg av de sykeste eldre. De nye stillingene i omsorgssektoren har i liten grad kommet de sykeste eldre til gode. Mange steder hører vi dessverre om bemanningsreduksjoner. Også dette må tas med når vi diskuterer ernæringssituasjonen for mange eldre. Representanten Nesvik var også inne på dette.

Klare rettigheter, med klagerett og sanksjoner, ville måtte tvinge fram forbedringer for de sykeste og mest omsorgstrengende eldre.

Helt til slutt: En pensjonert sykepleier som bor i utlandet, ringte meg i sommer. Hun har hatt ekstravakter eller vært ferievikar de siste somrene. Hun sa det slik: Det har aldri vært så dårlig bemanning, vi har aldri hatt det så tøft som vi har hatt det i år, på sykehjem.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:51:00]: Dette er en debatt som er nær til oss alle. De siste årene har jeg ført flere besteforeldre gjennom livets siste fase og sett hvor viktig det er å kunne stole på hjemmesykepleie i én fase, og sykehjem i neste fase, og hvor mye det betyr ikke bare for den som er gammel, men også for de pårørende og alle rundt. Nå er nok jeg heldig som bor i en kommune der dette fungerer veldig bra. Jeg bor i en liten kommune der omsorgen for både min bestefar og min mormor har vært veldig god.

Når vi i Norge har valgt å overlate ansvaret for barnehager og sykehjem til kommunene – det gjelder altså både de aller minste blant oss, i barnehage, og de aller eldste av oss, i sykehjem – må vi være klar over at det er et veldig stort ansvar for dem som har fått det ansvaret.

God ernæring og gode måltider er noe av det som skaper kvalitet i livet, også i den delen av livet der du er på dine siste dager.

Jeg synes at interpellasjonen begynner veldig dumt, for jeg synes temaet er så bra. Den begynner med lettvinte påstander om at vi fôrer, som det står, de eldre dårligere enn vi fôrer dyr. Jeg synes den type påstander bare er med på å fordumme en debatt som er veldig viktig. For det første er det direkte feil, for jeg tror det er veldig få steder man kan finne slike eksempler. Jeg tror nok at den som har skrevet dette, også vet veldig lite om hvordan dyr fôres. Og vi fôrer ikke de eldre, vi gir mat.

Jeg tror de aller fleste også gir maten på en veldig verdig og god måte, og de som jobber i hjemmesykepleien og i sykehjem, tar seg også i mange sammenhenger tid – og god tid – til å gi mat. Nettopp det med tid er jo en av grunnene til at Regjeringen har valgt å bruke såpass mye ressurser – jeg satt i kommunalkomiteen før – på å styrke kommuneøkonomien. Vi vet at uansett hvilke nasjonale retningslinjer og regler og hvilken rettighetsfesting vi innfører her, så hjelper det ikke hvis vi ikke har folk til å gjøre jobben. Det er jo hovedgrunnen til at vi har valgt å bruke over 20 milliarder kr ekstra i kommunal sektor, og at vi dermed har fått 11 000 nye årsverk innenfor omsorgssektoren. Det gjør at flere får tid og flere får mulighet til å finne rom til å ta den ekstra kaffekoppen med bestemor eller bestefar som sitter på et sykehjem.

Vi i Senterpartiet er derfor helt sikker på at den retningen som vi har begynt på, altså med å styrke kommunenes økonomi, er den mest riktige retningen. Uten folk hjelper det ikke med retningslinjer.

Så er vi også helt enig i den retningen som statsråd Hanssen trekker opp, at vi skal ha helt tydelige nasjonale retningslinjer som gir en veiledning til dem som jobber i hjemmesykepleien. Men vi har ikke tro på en lovfesting og rettighetsfesting uten at vi legger et godt ressursgrunnlag i bunnen, og det mener vi at denne regjeringen har bidratt til, og vi kommer også til å bidra til det videre. Så kommer det da også nasjonale retningslinjer som over tid kan sikre et bedre tilbud for de fleste. For når vi i Norge har valgt å organisere «livets første fase» og «livets siste fase», pleier jeg å si, slik at det er kommunene som i all hovedsak har mye av omsorgen, er det viktig at det er nok folk, og at kvaliteten er god. Da trengs det retningslinjer, men i bunn og grunn trengs det folk. Og det mener jeg at Regjeringen nå har bidratt til i stor grad, men vi er ikke i mål, og vi må jobbe videre.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:54:45]: Eg vil også takke representanten Nesvik for at han har reist denne interpellasjonsdebatten i dag. Ernæring til eldre er viktig, ja kanskje noko av det aller viktigaste for at dei eldre skal få eit godt og verdig liv i siste fase av livet. Dårleg og mangelfull ernæring blant sjukehuspasientar, spesielt blant eldre sjukehuspasientar, har fått eit visst – kanskje spesielt – fokus i det siste. Det er m.a. slått fast at kunnskapen om ernæring til sjukehuspasientar er mangelfull i Skandinavia, og at Noreg er dårlegast i klassen. Ei intervjuundersøking viste at berre 16 pst. av helsepersonellet på sjukehusa svarte at dei systematisk vurderte ernæringsstatus hos sine pasientar, og mangel på kunnskap, blei det forklart, var den viktigaste årsaka til den mangelfulle praksisen. Samtidig svarte dei spurde at dei likevel meinte at ernæringsspørsmål var viktige. Så her er det eit stort potensial for betring.

Dei eldre bur jo lenger på sjukeheim enn dei oppheld seg på sjukehus. Difor er mat og ernæring endå viktigare her. Eldre er i større grad enn yngre utsette for mangelsjukdommar. Oftast er det dårleg kost over lang tid som gir uspesifikke symptom. Faren ligg i at helsepersonellet overser – som vi òg har høyrt mange andre seie – symptom, eller mistolkar dei som «normale» aldersendringar og difor ikkje leitar etter årsakssamanhengar som leier til mangelsjukdommar.

Fleire har vore inne på smak. Eldre får nedsett smakssans. Meir enn andre treng dei difor appetittvekkjarar. Matlukt frå sjukeheimskjøkkenet bidreg heilt sikkert som appetittvekkjar. Og som vi har høyrt, er dessverre mange sjukeheimskjøkken nedlagde i rasjonalitetens namn. Eg trur at her bør vi sende nokre signal om at dette bør vi snu på.

Rutinemessige måltid, som er situasjonen på dei fleste sjukeheimar, er sjølvsagt ikkje tilpassa at alle bebuarane, kvar og ein, er einskildindivid med kvar sin individuelle smak og si matlyst. Eg trur ein kan gjere mykje meir når det gjeld individuell tilpassing, f.eks. må det vere mogleg å få fleire måltid enn det som er standard.

I denne debatten må eg berre slå fast at dei fleste eldre bur heime, og mange er einslege den siste tida av livet sitt. Dette er den viktigaste gruppa å fokusere på, også når det gjeld ernæring. Og så må vi, som vanleg, spesielt vise til einslege eldre mannfolk, som er ei gruppe som vi må passe ekstra på.

Difor er heimesjukepleiarar og heimehjelparar kjempeviktige for å sjå til at dei eldre heimebuande har tilfredsstillande kosthald. Ernæringsarbeidet bør vere ein fast del av heimetenestene sitt program. Alle ledd i helsetenestekjeda, sjukehus, sjukeheimar og heimetenestene, må organiserast og systematiserast noko slik at god ernæring blir sikra. Eg reknar med at statsråden i sitt arbeid med samhandlingsarbeidet vil ha dette på blokka si.

Underernæringa startar oftast mens dei eldre bur heime. Ein av grunnane til dette er at mange eldre har dårlege tenner, som andre har vore inne på. Munnen er jo hovudinngangen til fordøyelseskanalen. Smerte og sår i munnhola oppmuntrar ikkje akkurat til at ein skal få i seg mat. God tannhelse er difor viktig, også for den allmenne helsa. Venstre meiner at minstepensjonistar og heimebuande eldre med funksjonstap bør få gratis tannbehandling. Dette vil gi mange eldre eit mykje betre liv, og eg trur det òg er samfunnsøkonomisk fornuftig.

Heilt til slutt vil eg peike på – som òg mange andre har vore inne på – at kunnskap er nøkkelen her. Kunnskapen blant helsepersonell om ernæring til eldre og sjuke er for dårleg. Helsepersonellet sjølve etterlyser meir kunnskap. Så eg trur at her må det setjast inn ein hard støyt. Både høgskular, universitet og helseinstitusjonar må bidra til eit direkte kunnskapslyft på dette svært viktige området.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:59:59]: Først av alt vil jeg få takke for en god og konstruktiv debatt, og for at man har prøvd å holde seg til det interpellasjonen dreier seg om. Jeg skal ikke gå inn i noen debatt knyttet til hvorvidt kommuneøkonomien har fått en utrolig stor styrking, eller hvorvidt man setter tilstrekkelige ressurser inn i nye årsverk etc., men et par kommentarer føler jeg er på sin plass.

Til representanten Trygve Slagsvold Vedum har jeg lyst til å si følgende: Det hadde vært ønskelig om representanten hadde lest interpellasjonen skikkelig, for det er ikke undertegnede som åpner på denne måten. Hvis jeg hadde endret det som står innledningsvis, hadde jeg kunnet bli anklaget for sitatfusk. Derfor er det viktig at påstanden om at vi «fôrer», er gjengitt riktig, slik som den nettopp var fra lege Roald Strand. Det var hans ord, ikke mine. Jeg sier i min interpellasjonstekst at påstanden er uhyrlig, bare så det er slått fast.

Det er viktig at vi nå raskt kommer i gang. Høringsfristen til de forskriftene som er sendt ut, er 1. november i år. Jeg håper at statsråden etterpå gjennom sitt innlegg kan gi noen signaler om at når høringsfristen er ute, vil man ha fokus på raskt å få satt i gang de tiltakene som man har kommet fram til er nødvendige. Så vil det selvfølgelig ta litt tid å få på plass det personell som skal til, i omsorgssektoren. Personlig ser jeg veldig fram til at vi får en debatt knyttet til samhandling mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. Jeg håper den kommer til Stortinget, og gjerne i inneværende stortingsperiode, så får vi se på det.

Noe som har vært en liten del av debatten, er at vi muligens også må tenke alternativt. Vi snakker veldig mye om det tradisjonelle kostholdsbildet. Men jeg tror også det er viktig at vi ser på muligheten for kosttilskudd m.m., slik at vi sikrer at de eldre får i seg de vitaminene og andre ting som de har behov for, og da må vi kanskje tenke litt utradisjonelt. Men det viktigste, tror jeg, er det som mange har vært inne på: Vi må ha tid til å gi denne omsorgen, og vi må ha det personellet på plass som gjør at vi har denne tiden. Vi må ha kompetansen, og det er mulig at vi faktisk må gå enda lenger enn til bare å drive med etterutdanning. Muligens burde statsråd Bjarne Håkon Hanssen ta en prat med statsråd Solhjell om hvorvidt man også må se på dette i utdanningsløpet til disse yrkesgruppene, slik at det kan bli en større del av utdanningen, for jo raskere man kommer inn og får fortalt hvor viktig sammenhengen mellom kosthold og helse er, jo større sannsynlighet er det for at vi kan lykkes med å få disse tingene på plass.

Jeg ser fram til at vi skal få en betydelig bedring i denne sektoren, men som sagt: Det gjøres veldig mye bra der ute også.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:03:23]: Jeg synes det har vært interessant å overvære min første interpellasjonsdebatt som helse‑ og omsorgsminister. Jeg ser jo at det her er kunnskap og kompetanse som utfordrer oss og departementet og Regjeringen på mange måter. Jeg skal bare komme med noen få kommentarer til en god debatt.

Til det første som interpellanten selv var inne på, altså disse nasjonale retningslinjene som har en høringsfrist som er satt til 1. november, og ønsket om å få dem iverksatt så raskt som mulig, har jeg bare lyst til å si at vi selvfølgelig skal sørge for at det kan skje så raskt som mulig. Men det er litt vanskelig å si hvor omfattende det er, før høringsfristen har gått ut. Jeg mener at hvis det er stor oppslutning om forslaget, vil det gå raskere å få det iverksatt enn hvis det er stor motstand mot forslaget. Men jeg tar med meg at man synes dette er viktig, og at det ikke må somles med gjennomføringen, med iverksettelsen.

Representanten Sjøli bad om at jeg på egnet måte fikk orientert Stortinget om framdriften og status i arbeidet med ernæring, og det ønsket har jeg merket meg.

Så skal ikke jeg bruke anledningen til å polemisere mot Stortingets representanter i denne saken, men la meg likevel få svare som følger: Når det gjelder statsbudsjettet og forliket mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti, vil jeg si at i statsbudsjettet har vi fulgt opp den delen av avtalen som handler om statsbudsjettet. Punkt for punkt i den avtalen har vi fulgt opp hva angår statsbudsjettet. Det gjelder fra Den kulturelle spaserstokken til bygging av omsorgsboliger. Så er jeg enig i at det er deler av avtalen som skal ha sin oppfølging i andre former, f.eks. verdighetsgarantien. Vi vedstår oss avtalen fullt ut, så vi skal sørge for å følge den opp på den måten vi har signert den, og dermed punkt for punkt vise at også de andre områdene enn det som angår statsbudsjettet, vil bli fulgt opp fra Regjeringens side.

Det skinner ikke av norsk pleie‑ og omsorgssektor. Men det er et faktum at i løpet av 2006 og 2007 har det blitt 11 000 flere årsverk i pleie‑ og omsorgssektoren, og i forrige stortingsperiode ble det 500 flere. Det er altså Statistisk sentralbyrå som teller. Så kan man si at Statistisk sentralbyrå ikke kan telle. Det kan i og for seg være en interessant debatt. Men ifølge Statistisk sentralbyrå har det blitt sånn. Så kan man si: Det fører ikke til at alt skinner. Men det er veldig vanskelig å få det til å bli verre når det har blitt 11 000 flere ansatte.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.