Torbjørn Hansen (H) [14:32:47]: Høyre har tatt opp denne interpellasjonen om næringspolitikk fordi vi står i en situasjon med finanskrise og konjunkturnedgang. Siden Arbeiderpartiets næringspolitiske talskvinne Gunvor Eldegard i et innlegg i VG i starten av august i år erklærte at det gikk så det suste i norsk næringsliv, har virkeligheten forandret seg dramatisk. Nå holder det ikke lenger med prat om de gode tider. Virkeligheten er at betingelsene for norske bedrifter vil ha direkte betydning for arbeidsplasser og for livsgrunnlaget for mange familier i hele landet.
Det er også gått en del år siden handlingsregelen ble vedtatt, med de prioriteringer som ble lagt til grunn for den. Hvordan ble disse forutsetningene fulgt opp?
Det er gått tre år med såkalt aktiv næringspolitikk under Stoltenberg II‑regjeringen. Hvordan virker den aktive næringspolitikken når utfordringene nå står i kø?
Det er mange spekulasjoner om hva som skjer framover i norsk næringsliv. VG hadde mandag en oppstilling over oppsigelser den siste tiden. Det var dyster lesning. Børskollapsen taler også sitt klare språk om hvordan finansmarkedet analyserer og vurderer framtidsutsiktene og inntjeningsutviklingen i norske børsnoterte bedrifter. Vi står dermed utvilsomt foran et vendepunkt for norske bedrifter, og tiden er moden for å ta en debatt om hvordan vi skal håndtere dette politisk i framtiden.
Jeg mener at det er nødvendig med en nyorientering i den næringspolitiske debatten i Norge. Vi har ikke råd til en overfladisk og virkelighetsfjern debatt, hvor det eneste temaet som virkelig engasjerer flertallet på venstresiden, er misunnelsespropaganda og et ønske om å eliminere forskjeller mellom rik og fattig gjennom å undergrave private eierskap i bedriftene.
I parentes bemerket har aksjemarkedet gjort mer for å jevne ut forskjellene enn denne regjeringen noen gang vil kunne få til med sin fordelingspolitikk. Poenget er at denne type utjevningspolitikk ikke sikrer en eneste arbeidsplass. Verdifallet på børsen gir ikke én krone mer til å bekjempe fattigdom. Ingen får det bedre når verdiene i næringslivet går tapt. Likevel er det altså verdifallet på børsen som gir størst effekt i venstresidens måling av forskjellene i det norske samfunnet. Det forteller oss litt om hvor absurd fordelingsdebatten i Norge er blitt.
Virkeligheten er at når norske bedrifter blir svekket, så blir norske arbeidsplasser også svekket. Arbeidsplassene blir utrygge, og ansatte vil i årene framover være prisgitt konkurranseevnen til bedriftene i mye større grad enn det vi har sett de siste fem–seks årene i oppgangstider.
Dette forstår de fleste politikere i Europa, enten de er sosialdemokrater eller verdikonservative politikere.
Derfor kunne vi i Aftenposten i går lese at statsministeren i Storbritannia, sosialdemokraten Gordon Brown, anbefalte vår statsminister å kutte skattene for næringslivet.
Stoltenberg forstår åpenbart ikke dette, for han kom til dekket bord i 2005 og har bare styrt i en oppgangkonjunktur. Regjeringen har dermed liten erfaring med å håndtere nedgangstider for bedriftene og liten erfaring med å håndtere situasjonen med økende arbeidsledighet. Regjeringens eneste resept synes å være å bevilge mer penger over budsjettene, og det er også det som blir varslet i forhold til håndtering av krisen i framtiden. De ser dermed ikke utfordringen med at økte offentlige utgifter også vil kunne fortrenge privat næringsliv i framtiden, og man ser åpenbart ikke at skattepolitikken også vil kunne spille en viktig rolle i forhold til å stimulere norsk privateid næringsliv.
Skal vi gjøre opp status for næringspolitikken, er det greit å ta utgangspunkt i NHOs konkurransebarometer. Barometeret for 2008 over rammebetingelser og utviklingen i rammebetingelser for norsk næringsliv feller en hard dom over Regjeringens aktive næringspolitikk.
Direktør for næringspolitikk i NHO, Petter H. Brubakk, uttalte:
«Vi har ikke brukt de gode tidene, de fete årene, på å forberede oss på de dårlige.»
I årets konjunkturmåling oppnår Norge ingen plasseringer blant de tre beste på noe politikkområde, og dårligst stilt er vi på området utdanning og kompetanse, der Norge er nest sist av de tolv rangerte landene.
Konkurransebarometeret rangerer tolv land på ti politikkområder. Kriteriene er
Norge hadde tilbakegang på de seks sistnevnte områder, stillstand på IKT, transport og økonomisk stabilitet, mens det eneste området med framgang var internasjonal tilpasning. Særlig er det tilbakegang innenfor utdanning og kompetanse, energi og miljø. Dette er med andre ord et veldig svakt resultat. Det er ingen tvil om at Stoltenberg II‑regjeringen, som har styrt de siste tre årene, må ta sin del av ansvaret for dette resultatet.
Jeg synes det er sentralt å vende tilbake til forutsetningen bak handlingsregelen for bruk av oljeinntekter, som ble vedtatt av Stortinget i 2001. Der ble det avgitt følgende merknad:
«Flertallet mener derfor at en økning i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien.»
Denne kloke merknad stilte Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Kystpartiet seg bak.
Videre:
«Komiteen vil peke på at skatte‑ og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi.»
Her stilte altså hele komiteen seg bak.
Poenget er at hele Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet, var enige om hvordan handlingsregelen skulle anvendes, og når det gjaldt synet på hvilke tiltak som gir vekst, altså for det første skatte‑ og avgiftspolitikken, for det andre satsing på infrastruktur og for det tredje utdanning og forskning, var vurderingen enstemmig.
NHO har så beregnet hvordan Bondevik II‑regjeringen og Stoltenberg II‑regjeringen har levert i forhold til denne målsettingen som lå til grunn for handlingsregelen, å prioritere vekst, verdiskaping og framtidig velferd. Ingen av disse to regjeringene nådde 100 pst. av målsettingen som Stortinget vedtok, kanskje ikke overraskende, siden dette handler om å prioritere framtidig verdiskaping foran andre og kanskje mer populære kortsiktige tiltak på budsjettene.
Bondevik II‑regjeringen får imidlertid en «toppscore» på 90 pst. i perioden 2001–2005. 90 pst. av handlingsrommet ble brukt på tiltak som bedret vekstevnen i norsk økonomi. Dette var et viktig bidrag til den oppgangskonjunkturen som dagens regjering overtok i 2005. Regjeringen kom, som Dagsavisen så presist formulerte det, til dekket bord.
Stoltenberg II, som da overtok i 2005, får derimot «bunnscore», med bare 10 pst. prioritering av vekstfremmende formål for perioden 2006–2008. Dette øker kanskje til 15 pst. hvis vi legger inn budsjettet for 2009. Dette er ikke så rart, i og med at man har prioritert å øke skattene og har gjennomført en forholdsvis svak satsing på veisektoren.
Dette er etter min mening en klar bekreftelse på at substansen i aktiv næringspolitikk dessverre koker ned til billig retorikk kombinert med prioritering av andre budsjettformål. Slik kan man kanskje holde på i oppgangstider, hvor bedriftene gjør det godt nesten uansett hva slags næringspolitikk som blir ført. Denne strategien vil derimot ikke fungere særlig godt i nedgangstider, og den vil ha konsekvenser for hvordan bedriftene oppfører seg i nedgangstider. En slik politikk vil ha konsekvenser for hvor mange som blir arbeidsledige neste år. Da vil fasiten for næringspolitikken som har vært ført de siste årene, komme tydelig fram.
Høyres prioriteringer i opposisjon har derimot vært konsistente og tydelige i forhold til å sikre arbeidsplasser og framtidig velferd.
Vi har reversert skatteskjerpelser og foreslått lettelser som sikrer arbeidsplasser, som bedrer vilkårene for sparing, og som øker tilbudet av arbeidskraft til næringslivet. Særlig viktig i disse dager er faktisk formuesskatt og arveavgift. Jeg forstår godt det retoriske poeng i at en økning av formuesskatten rammer de rike i samfunnet – jeg forstår det poenget – men det må også være mulig for en sosialdemokratisk regjering å forstå at formuesskatt handler om egenkapital i norske bedrifter, og at egenkapital i norske bedrifter handler om norske arbeidsplasser – det handler om hvor mange som blir arbeidsledige til neste år.
Høyre har også foreslått vesentlig mer penger til veiformål, innenfor de samme budsjettrammer som denne regjeringen har forholdt seg til, og det er åpenbart at den typen infrastrukturutbygging både vil bedre rammebetingelsene for næringslivet i distriktene og skape økt aktivitet i anleggssektoren.
Høyre har på toppen av dette foreslått strammere budsjettrammer i årene 2006, 2007 og 2008. For 2009 er dette åpenbart ikke nødvendig, men det handler om å skape rom for privat verdiskaping.
Høyre har også foreslått en større satsing på forskning og kunnskap for å kunne skape grunnlag for framtidens arbeidsplasser. Hvileskjæret på forskning har vært et strategisk feilgrep fra denne regjeringen. I tillegg har vi foreslått mange tiltak som bedrer tilgangen på arbeidskraft.
Paradokset er at Regjeringen heller ikke har klart å prioritere gode rammebetingelser for de såkalte nøkkelnæringene som man lovte å satse på. Satsingen på reiselivsmarkedsføring har vært puslete, det har vært en liten økning i forhold til vårt forslag til 2006‑budsjett. Man innførte NOx‑avgift for fiskeflåten, man hadde to år med strukturfrys, og for den maritime klyngen med sine 100 000 ansatte gjennomførte denne regjeringen et skattesjokk på 21 milliarder kr.
Vi går inn i en ny tid for norsk næringsliv. Budsjettet som er framlagt, gir ikke svar på de utfordringer som er der, og jeg ser fram til å høre statsråden og debatten i Stortinget i dag om hvordan vi skal gripe an disse utfordringene.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Sylvia Brustad [14:43:26]: Spørsmålet som interpellanten tar opp, om næringslivets rammevilkår, er alltid viktig, og det er sjølsagt særlig viktig nå i den situasjonen vi er inne i. For sjøl om veldig mye går bra i norsk næringsliv, og aktiviteten er høg, veit vi at norsk næringsliv er og vil bli påvirket av svingninger i internasjonale konjunkturer. Mange merker jo det allerede.
Så er det også viktig å minne hverandre om at de siste fire årene har norsk økonomi hatt den sterkeste konjunkturoppgangen siden 1950‑tallet. Men det er ingen tvil om at den utviklinga vi nå ser, gjør at vi er inne i mer usikre tider. Samtidig er det likevel også viktig å si at Norge er bedre rustet enn veldig mange andre land til å møte denne situasjonen, bl.a. fordi det over mange år er ført en ansvarlig økonomisk politikk.
Så forstår jeg det slik at NHOs konkurransebarometer forsøker å synliggjøre Norges sterke og svake sider som lokaliseringsland for investeringer. Det er ingen tvil om at dette barometeret gir nyttig informasjon, men det er nok allikevel slik at en kan diskutere om og i hvilken grad alle indikatorer som anvendes, er like hensiktsmessige, og i hvert fall er det slik at en må tolke det med varsomhet. Et annet barometer som nylig ble offentliggjort, er Verdensbankens barometer. Det baserer seg på andre indikatorer, og det viser at Norge er et godt land å drive næringsvirksomhet i. Her blir vi kåret til det tiende beste landet i verden og nr. 4 i Europa. Norge rangeres bl.a. foran land som Sverige, Finland, Sveits, Nederland og Japan.
Regjeringa arbeider sjølsagt for gode, stabile og forutsigbare rammevilkår. Som lovet i Soria Moria‑erklæringa er det samlede skattenivået på 2004‑nivå. Vi har bl.a. gjeninnført ordninga med differensiert arbeidsgiveravgift. En slik ordning er et viktig virkemiddel for næringslivet i distriktene.
Regjeringa ønsker også å styrke og videreføre den norske modellen. Vi ønsker å videreføre trepartssamarbeidet. Vi arbeider for et godt sosialt sikkerhetsnett som hjelper folk gjennom omstillinger, og vi legger også til rette for ønsket omstilling i bedrifter. Historien har vist oss at mange norske bedrifter har vært, og er, dyktige til å omstille seg.
Vi arbeider også for å få til enda enklere regelverk, slik at bedriftene og de som jobber der, kan bruke tid på det de bør bruke tid på, nemlig produsere og drive med verdiskaping og nyskaping, og ikke på å fylle ut unødige skjemaer. Vi arbeider for å få de offentlige tjenestene til å bli enda bedre og enklere å forholde seg til, slik vi nå tar nye grep for å utvide Altinn, som næringslivet er veldig fornøyd med, og for å øke tilgangen til internasjonale markeder.
Interpellanten tar spesielt opp forsking, utdanning, innovasjon og infrastruktur. Vi ønsker å styrke utdanningssystemet, og jeg mener det arbeides godt på mange områder. Vi styrker grunnopplæringa. Vi etablerer et system for å fange opp elevers behov for opplæring i lesing, skriving og regning, samtidig som vi setter skolene bedre i stand til å følge opp elevene og gi dem den hjelpen de trenger, så tidlig som mulig.
Det å styrke grunnleggende ferdigheter i grunnskolen trur vi også vil være med på å redusere frafallet i videregående skole. Regjeringa innfører også i denne forbindelse mer praksis, både i fag‑ og yrkesopplæringa.
Vi følger også opp kvalitetsreformen i høyere utdanning, og vi vektlegger resultater av høyere utdanning og at utdanningene er relevante.
Vi mener at en god grunnopplæring også er avgjørende for livslang læring. Derfor legger vi til våren fram en stortingsmelding om kompetanse. Den skal se på hvordan utdanningssystemet i enda større grad kan møte framtidas krav til kompetanse og livslang læring.
Når Norge over tid nå har hatt god økonomisk utvikling, skyldes nok det også at vi har vært ganske gode på innovasjon. Vi har en betydelig forskingsinnsats, særlig når vi korrigerer for at deler av vår verdiskaping også gjenspeiler omplassering av petroleumsformuen, og at vi har en annerledes næringsstruktur enn mange land rundt oss.
Regjeringa har satt innovasjon høyt på dagsordenen, og før jul skal vi legge fram en egen stortingsmelding om det. Målsettinga er å legge til rette for økt, bærekraftig verdiskaping i økonomisk, sosial og miljømessig forstand. Her har vi mottatt veldig mange gode innspill fra partene i arbeidslivet, fra bedrifter og fra forskingsmiljøer. Noe av den største utfordringa trur jeg vil være å få enda flere små og mellomstore bedrifter til å tenke innovasjon, og gjøre det fra a til å.
Vi har økt den offentlige forskings‑ og utdanningsinnsatsen betydelig siden vi tok over i 2005. Vi har for neste år økt innsatsen til den næringsrettede forskinga, som har vært et ønske fra næringslivet sjøl. Faktum er at dersom vi ser på den offentlig finansierte forskinga, ligger Norge på topp i Norden og på en 4. plass i OECD‑området.
En viktig forskjell på denne regjeringas næringspolitikk og den forriges er at vi i enda større grad satser på næringer der Norge har fortrinn og har gode forutsetninger for å lykkes internasjonalt. Jeg vil særlig framheve Regjeringas strategier både for reiseliv og for maritim sektor. Der ligger det også inne en betydelig satsing på innovasjon, slik en også vil se i våre forslag til statsbudsjett. På den måten kan vi bidra til at f.eks. de maritime næringene i Norge i enda større grad kan levere miljøvennlige og innovative løsninger for framtida.
Vi har også siden vi overtok i 2005, foreslått en økning i satsing på reiseliv på 145 pst. Reiseliv er en næring som har et stort potensial i Norge, i alle deler av landet, og hvor vi også har store muligheter til å få flere helårs arbeidsplasser.
Jeg merket meg at Norge i NHOs konkurranseevnebarometer rangeres som nr. 8 av 12 på området «Transport». Vi skårer lavt på næringslivets vurdering av kvalitet på veier og når det gjelder motorveilengde relativt til varefrakt på vei. Vi skårer derimot ganske høyt når det gjelder kvaliteten på lufttransport og havner.
Jeg er helt enig i at samferdsel er kjempeviktig for næringslivet. Det understreker sjølsagt behovet for økte samferdselsinvesteringer, slik denne Regjeringa har valgt å gjøre. Helt siden vi overtok, har vi foreslått betydelig økt satsing på samferdsel, og i neste års statsbudsjett, slik Stortinget er kjent med, er det slik at vi totalt mer enn overoppfyller de økonomiske rammer som lå til grunn i Nasjonal transportplan. Vi jobber nå med en ny nasjonal transportplan, og det er helt opplagt at vi kommer til å bruke mer penger på samferdsel også i tida framover, både fordi det er viktig for enkeltpersoner, for å unngå de mange ulykker som er på enkelte veistrekninger, og fordi det sjølsagt er avgjørende for at næringslivet vårt skal gå bra.
Vårt arbeid har gitt gode resultater om vi måler det i antall arbeidsplasser, og det er ikke uvesentlig. Siden 2005 har det blitt 250 000 flere sysselsatte. Av disse har om lag 150 000 kommet i privat sektor, og antallet sysselsatte i industrien har økt med 20 000 personer i samme periode.
Regjeringa fører en politikk som legger til rette for næringslivet og omstilling, innovasjon og verdiskaping i Norge. Og hvis vi ser på den verdiskaping og den velferd vi har i dette landet, tyder mye på at det vi gjør, er riktig.
Så vil jeg gjerne ta en debatt, utover det, om hvilke tiltak som virker, men når det gjelder Høyres gamle oppskrift om å senke skattene, er det mange eksperter, særlig de siste dagene, som har sagt at det ikke er oppskriften i den situasjonen vi er i, men her konstaterer jeg at vi er uenige.
Torbjørn Hansen (H) [14:52:25]: Jeg vil takke statsråden for en bred tilnærming til temaet, og jeg tror det er liten tvil om at man er enige om hva som er det langsiktige målet i forhold til spørsmålet om arbeidsledighet.
Man kan jo selvfølgelig diskutere disse indeksene med hensyn til hvor godt landet gjør det, seg imellom. På NHO‑indeksen kom vi blant de siste av tolv. Jeg sjekket ut den OECD‑indeksen som statsråden nevnte i sitt innlegg. Der kommer Norge på tiende plass. Hvis man ser på relative endringer her, vil en se at vi har falt ned fra niende plass, som vi hadde i fjor, slik at dette har jo gått i feil retning i forhold til 2008. Det er 2009 OECD har målt.
Det som da er spesielt, det som er kuriøst å bemerke, er at det kriteriet som Norge gjør det veldig godt på i den OECD‑rangeringen, er vilkår for å legge ned næringsliv. Det var et kuriøst eksempel; jeg har ikke lyst til å foreslå tiltak som gjør at det blir vanskeligere å legge ned bedrifter, for det har jo noe med omstillingspolitikken å gjøre. Men der rangerer altså Norge som land nr. 3, mens i rangeringen når det gjelder å starte opp ny virksomhet – som kanskje er vel så viktig som vilkårene for å legge ned virksomhet – kommer Norge på 33. plass, hvilket er en veldig dårlig rangering.
Så må jeg si at denne retorikken om at Norge er så godt rustet i disse vanskelige tider, blir litt spesiell, for alle vet at Norge har en fantastisk situasjon med oljeinntektene, som både gir inntekter til staten og genererer milliarder av investeringer langs kysten, utelukkende fordi vi fant olje. Så jeg tror at det kanskje er en vel så viktig forklaringsfaktor som det statsråden sa om innovasjon.
Hun var også inne på spørsmålet om forenkling. Det er riktig at Regjeringen la fram en forenklingshandlingsplan, etter å ha avdekket at skjemaveldet koster næringslivet 57 milliarder kr. Problemet er at den handlingsplanen som ble lagt fram, ble oppfattet sterkt negativt av næringslivet. Den hadde ingen ambisjoner i forhold til langsiktige kutt av skjemautgifter. Det var ikke mulig å måle effekten av de tiltakene som lå i planen, og det virket ganske lite visjonært, for å si det slik. Så når det gjelder forenklingsmålet, synes jeg at Regjeringen viser altfor lite ambisjoner, og det kan være begrunnet i at Nærings‑ og handelsdepartementet ikke har innflytelse på de viktige departementene når det gjelder forenklingsspørsmål.
Og så er statsråden inne på de utvalgte næringene. Reiselivet har fått litt mer markedsføringsstøtte, men når det gjelder maritimt næringsliv, som nå er i en svært vanskelig situasjon, blir det ganske underlig å vise til 100 mill. kr i innovasjonsstøtte, når næringen taper 21 milliarder kr i egenkapital, og når måten man bokfører Miljøfondet på, er slik at man taper 7 milliarder kr til som følge av manglende innsats fra Regjeringen. Så jeg mener at her er det mye som må gjøres vesentlig bedre for å sikre norske arbeidsplasser til neste år.
Statsråd Sylvia Brustad [14:55:48]: Vi kan godt ta en lang diskusjon om hvilke barometre vi trur mest på, men det er i hvert fall et faktum at siden 2005 har det blitt 250 000 flere sysselsatte i Norge. Det kan i hvert fall ikke bestrides, og det må i hvert fall være én forklaring på at det er ganske mye som går godt i Norge – i hvert fall har det gjort det, sjøl om vi nå er i en litt annen situasjon.
Så er det klart at når det gjelder omstilling, blir det litt feil når representanten Hansen prøver å framstille det nærmest som om vi skulle være for å omstille og legge ned mest mulig. Det er sjølsagt ikke riktig. Men det vi er opptatt av ved omstillinger – det oppfatter jeg slik at Høyre også er opptatt av – er at det må være skikkelige ordninger når omstillinger skal skje, for det er klart at ganske mange av de omstillingene som skjer i næringslivet, også er nødvendige for å henge med i konkurransen hele tida.
Når det så gjelder spørsmålet om forenkling og harselasene rundt den handlingsplanen som Regjeringa har lagt fram, vil jeg si at det er en meget omfattende handlingsplan, hvor mange tiltak allerede er iverksatt. Det aller viktigste tiltaket som vi peker på der, og som vi nå har gjort noe med i løpet av kort tid, er å gjøre Altinn bedre. Vi har i statsbudsjettet for neste år, som representanten kjenner meget godt til, foreslått over 200 mill. kr mer for å utvide den ordninga enda mer for å få flere av de offentlige tjenestene inn der. Når jeg møter næringslivet, sier de veldig klart at det er det viktigste virkemiddelet for forenkling. Så er jeg klar over at det er et par–tre andre ting som de også mener er særdeles viktig. Det jobber vi med, for det er sjølsagt kjempeviktig at de bruker tida på det de skal, og ikke til å fylle ut skjemaer som ikke er nødvendige. Derfor har også Regjeringa sagt at vi kommer til å se på hvor vi står neste vår, og gjøre en oppsummering av hvor langt vi har kommet, fordi vi må gå i riktig retning. Det betyr at vi i praksis må få til enda mer forenkling. Det er jeg helt enig med representanten Hansen i.
Når det gjelder den maritime næringa, handlet jo den debatten som var før denne interpellasjonsdebatten, om å utvide rammen til GIEK med 10 milliarder kr, noe som i høyeste grad vil komme denne maritime næringa til gode, og jeg er glad for at Stortinget ser ut til å slutte seg til det. I tillegg til at Regjeringa har lagt fram en maritim strategi som vi nå følger opp punkt for punkt, har vi nå også – og jeg er glad for at Stortinget har sluttet seg til det – bevilget 100 mill. kr. Det foreslår vi også for neste år, og jeg opplever det slik at den maritime næringa er veldig opptatt av det.
På mange områder kan det som skjer i den maritime næringa, gjøre en forskjell. Et av de områdene er miljøteknologi. Hvis vi greier å få gjort enda mer på det området – og der har vi nær dialog med næringa sjøl – kan det som skjer innenfor hele skipsindustrien, virkelig gjøre en forskjell i forhold til miljøutfordringene. Det er også interessant når vi snakker om innovasjon og om næringslivet i tida framover.
Gunvor Eldegard (A) [14:59:24]: Når Høgre spør kva Regjeringa vil gjera for å sikra rammevilkåra til norsk næringsliv, har me mange gode tiltak å visa til, noko svaret til statsråden no viste.
Men for å ta det viktigaste først: Stabile, føreseielege og konkurransedyktige rammevilkår er viktig for næringslivet. Forslaget til statsbudsjett, som me no har til behandling her i Stortinget, er eit ansvarleg budsjett, samstundes som det er eit ekspansivt budsjett som vil stimulera til auka aktivitet, t.d. innan bygg‑ og anleggsnæringa.
Sjølv om me har vore gjennom ein høgkonjunktur med den sterkaste vekstperioden sidan 1960‑talet, med full sysselsetjing og eit næringsliv som har hatt rekordgode resultat, har me satsa på næringsutvikling. Me har hatt fokus på å sikra verdiskapinga for å halda oppe velferda, og arbeidet med innovasjon og omstilling har hatt høg prioritet. Noregs første stortingsmelding om innovasjon kjem om kort tid, etter ein lang og god prosess. Me har satsa spesielt på maritim og marin sektor, reiseliv, energi og miljø, og det har vorte utarbeidd nasjonale strategiar i nær kontakt med næringslivet. Over kvart statsbudsjett er dette følgt opp med nye verkemiddel og konkrete løyvingar – t.d. for maritim sektor, der næringa no har fått ei skatteordning for reiarlag som er lik den i Europa. Dette er noko som dei har etterspurt i mange år. Nettolønnsordninga er òg veldig populær i dei maritime næringane. Eg høyrde nettopp Torbjørn Hansen stå her på talarstolen og seia at han syntest det var ei viktig næring. Likevel ønskjer dei å kutta i nettolønsordninga i sitt alternative budsjett.
Det er svært viktig for næringslivet at Regjeringa har møtt den uroa som me har i den internasjonale finansmarknaden, med å føra ein føreseieleg og ansvarleg politikk, og, som statsråden seier: med høg beredskap for å møta uventa hendingar.
I Høgre sitt forslag til statsbudsjett er skattelette det viktigaste tiltaket. Men det er ikkje overraskande og ikkje noko nytt at me ikkje er på linje i skattepolitikken. Dette dreier seg om fordelingspolitikk. Dei grepa Regjeringa har gjort, bidreg til eit meir rettferdig skattesystem som dei aller fleste vil komme godt ut av. Det synest eg faktisk at Høgre bør merka seg.
Høgre seier at dei skal føra ein stram økonomisk politikk. Da lurer eg igjen på korleis dei skal finna saman med Framstegspartiet, som skal gje skattelette på 29 milliardar kr og ein auke i oljepengebruken på 31 milliardar kr. Det er mange som lurer på det, men eg trur ikkje me får eit godt svar på det i dag heller.
Me er alle opptekne av å gje næringslivet gode rammevilkår. Som me har høyrt frå statsråden, har Regjeringa i desse tre åra gjennomført ei rekkje viktige ting i så måte. Og når Høgre syner til NHO sitt konkurransebarometer, vil eg visa til Verdsbanken sitt, som viser at Noreg er eit godt land å driva næringsverksemd i. Me kjem som det tiande beste landet av dei 180 landa som var med i undersøkinga, og det fjerde beste i Europa. Eg har merka meg at økonomiekspertar er i tvil om Høgre sine skatteletter er den rette oppskrifta for å møta dei utfordringane som me står overfor no.
Næringslivet seier også nei. Dei har gjeve klar melding om at Regjeringa sine tiltak er i tråd med deira syn.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:03:28]: La meg først arrestere representanten Gunvor Eldegard, som fra Stortingets talerstol hevder at Regjeringens statsbudsjett er tilpasset den noe kritiske situasjonen vi er i nå. Det medfører ikke riktighet, fordi budsjettet ble utarbeidet i en tid hvor man ikke forutså denne krisen slik den har slått ut nå.
La meg også gi skryt til NHO for å legge frem konkurransebarometeret hvert år. Det er et svært nyttig dokument for det norske samfunnet å ha. Det er også viktig for oss som næringskomité og politikere å kunne følge denne utviklingen hvert eneste år. Da er det beklagelig å registrere at Norge nå taper på område etter område i forhold til å være et attraktivt næringslivsland. Er det noe Norge trenger å være, som et lite land, så er det å være konkurransedyktig i forhold til våre viktigste handelspartnere. Det er også av avgjørende viktighet nå, når vi er i en svært utfordrende tid, en nedgangstid, hvor det er varslet permitteringer og oppsigelser i svært mange bedrifter. Det vil heller ikke ta lang tid før antallet konkurser antakeligvis øker dramatisk. Derfor må Norge nå ta mål av seg til å være på pallen som et godt næringslivsland i verden. Vi bør vinne VM i næringspolitikk, og det har vi alle muligheter til å gjøre. Vi er et land som har alle muligheter til å gi næringslivet de beste rammebetingelser. Vi har mulighet for å kutte i byråkratiet og lage et enkelt regelverk. Vi har en rygg som gjør at vi kan gi lave skatter og avgifter, og vi kan ligge i verdenstoppen når det gjelder samferdsel, utdanning, forskning og nyskaping. Derfor er det beklagelig å se at vi taper terreng.
I stedet for å være et land som er attraktivt og tiltrekker seg næringsliv, har Norge blitt et land hvor flere og flere bedrifter og eiere diskuterer om de skal flytte fra Norge. Det er beklagelig.
Interpellanten var inne på et interessant tema: I forbindelse med valgkampen i 2005, og for så vidt også i forrige stortingsperiode, stod Arbeiderpartiet på barrikadene for at det skulle føres en aktiv næringspolitikk. Det er jeg helt enig i. Det er Fremskrittspartiet enig i. Vi må føre en mye mer aktiv næringspolitikk. Men spørsmålet er jo: Hvor er det blitt av denne aktive næringspolitikken? Hva innebærer Arbeiderpartiets «aktive næringspolitikk»?
Valgkamp er én ting, men Regjeringen bør også bedømmes etter hva den gjør. Resultatet er etter min oppfatning nedslående. Det første er at i Regjeringen mangler det en klar og tydelig talsmann for næringslivet. Vi ser at Næringsdepartementet på mange måter har blitt et slags oppsamlingsheat for statsråder – vi har nå hatt tre forskjellige statsråder der i løpet av tre år. Det er klart at det ikke skaper noen klar, tydelig talsmann som næringslivet kan lene seg på, en sterk, tydelig talsmann som tar de andre statsrådene i øra og forteller dem at de må tenke på næringslivets utfordringer i utformingen av politikken på sine områder.
Så er det et faktum at næringskomiteen har fått svært få saker fra Regjeringen. Statsråden og representanten Eldegard pekte på disse handlingsplanene som Regjeringen har fremmet. Det er handlingsplaner innenfor det maritime, innenfor reiselivet og innenfor regelverk. Men man har på en måte ekskludert Stortinget fra å være med i behandlingen av disse viktige dokumentene. Man burde ha fremmet saker for Stortinget for å få en klar og tydelig debatt, og også fått et mandat fra Stortinget for å prøve å få en samlet regjering og opposisjon bak de punktene som Regjeringen står for. Det er beklagelig at det ikke har vært et ønske fra Regjeringen.
Ivar Kristiansen (H) [15:08:57]: Det er en viktig interpellasjon som er til behandling i Stortinget i dag. Det er kanskje på sin plass å gjenta hva interpellanten egentlig spør om:
«Hva vil Regjeringen gjøre for å styrke rammebetingelsene til norske bedrifter slik at disse kan oppnå vekst, skape inntekter til fellesskapet og trygge arbeidsplasser også i vanskeligere tider?»
Det er et godt spørsmål. Jeg er ikke sikker på om statsråden helt har oppfattet spørsmålet. Det var nok et utmerket svar, men jeg føler at det var svar på noe annet enn det interpellanten spurte om – for vi er i et tidsskille. Og definitivt skal ingen se bort fra det faktum at vi har hatt en reallønnsvekst i Norge som kan sammenlignes med den beste gjennom alle tider – og vi kan sammenligne oss med et hvilket som helst land – nær 17 pst. de siste fem år. Vi har sittet på en grønn gren i ganske mange år i Norge. Men nå er vi i et tidsskille hvor norsk industri opplever fallende etterspørsel etter sine varer og tjenester både i det internasjonale og i det nasjonale markedet. Da er det betimelig å stille statsråden de spørsmål som må besvares i en situasjon hvor verden forandrer seg slik som den har gjort. Her føler jeg at svarene uteblir.
Vi har fått en slags bråstopp. Når råoljeprisene som i juli i år passerte 150 dollar fatet, i dag har falt til ca. 50 dollar fatet, altså en tredjedel, er vi i en situasjon hvor en del planer for utbygging av felt i Norge nesten er i ferd med å bli ulønnsomme. Vi har sett at børsen har et fall på 60 pst. – pluss–minus feilmargin – egenkapital til investeringer er tørket bort i løpet av noen få uker, og ledighet kommer definitivt til å bli et problem også i Norge. Selv om gammel statistikk er god, er det ikke sikkert at den er svaret på hva slags utfordringer vi kommer til å møte i fremtiden i Norge, for vi har en åpen økonomi som krever at vi må være konkurransedyktige – vi, like mye som andre land som skal selge varer og tjenester på det internasjonale markedet.
Jeg føler at LO faktisk har kommet mye lenger enn dagens regjering – man går i dag ut og sier at vi er nødt til å ta hensyn til konkurranseutsatt sektor. Vi er nødt til å ha en profil på lønnsoppgjøret denne gangen som gjør at vi ikke ytterligere svekker vår konkurranseevne – en konkurranseevne som er blitt svekket, som interpellanten har vært inne på, for hvert år dagens regjering har sittet ved makten. Vi har sett at lønnsoppgjørene har tatt en utvikling som ikke har styrket konkurranseevnen. Vi har sett at rentefoten har løpt i været, i motsetning til i eurosonen, med unntak av de to siste tilbaketrinn, mer eller mindre i en slags panikk for å møte den virkeligheten som vi er satt i.
Vi har sett at svekket konkurranseevne har vært mer systematisk og bidratt til en negativ utvikling, i hvert fall en befolkningsutvikling, i Distrikts‑Norge, der man ikke klarer å følge tempoet i utviklingen.
Vi ser det på energiområdet, hvor vi er absolutt og definitivt best, og der vi nå krever en aktiv politikk fra Regjeringen, får ikke Stortinget – slik representanten Asmyhr var inne på – engang saker til behandling. Den annonserte energimeldingen kommer ikke, den annonserte petroleumsmeldingen kommer ikke. Vel vitende om at verden, og i særlig grad Europa, har et kraftig behov for å få dekket sine behov også fra Norge, vet vi ikke hvilken politikk Regjeringen ønsker å føre fremover på dette området.
Vi har et klimaforlik bak oss som etterspør kraftige tiltak på fornybarområdet, og der vi innen 2016 skal ha 30 TW ny fornybar energi på plass i Norge. Men man får ikke fingeren ut når det gjelder å lansere en politikk på dette området. De beste investorene med mest kunnskap som vi har på dette området hvor Norge er stormakt, vil heller investere i utlandet enn i Norge, med den norske stats eget selskap i spissen. Sånn kan det ikke være. En sier at det hjelper lite å henvise til Høyres gamle oppskrift. Vel, jeg tror at hvis statsråden tar seg bryderiet med å lese Høyres gamle oppskrift, ser man skatteutviklingen i perioden 2001–2005.
Modulf Aukan (KrF) [15:14:35]: Representanten Hansen stiller i denne interpellasjonen viktige spørsmål.
Kristeleg Folkeparti vel å vera konstruktiv i denne situasjonen. Vi treng no tiltak på kort og lengre sikt. På kort sikt er det heilt avgjerande at Regjeringa møter finanskrisa og dei stadig sterkare teikna på auka arbeidsløyse med ei ekstra tiltakspakke over statsbudsjettet.
Kristeleg Folkeparti føreslår i sitt alternative statsbudsjett ei tiltakspakke på om lag 5 milliardar kr. Ho skal gå til ekstra bygging og vedlikehald av vegar, jernbane, skular og kyrkjer. Inne i pakka ligg også 2 000 nye sjukeheimsplassar, utsetjing av Regjeringas forslag om auka formuesskatt og arveavgift for næringslivet, auka avskrivingssatsar for maskinar, farty, lastebilar og driftsbygningar i landbruket med meir enn 2 prosentpoeng og redusert arbeidsgjevaravgift for lærlingar med 25 pst. samanlikna med dagens nivå. På denne måten motverkar vi auka arbeidsløyse, og vi får gjort nødvendige investeringar og samfunnsoppgåver.
Dette er heilt nødvendig i lys av dei stadig forverra økonomiske prognosane for neste år som har komme frå Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank i tida etter at Regjeringa la fram sitt statsbudsjett. Forbundsleiar i Fellesforbundet, Arve Bakke, har same bodskap som Kristeleg Folkeparti, når han seier til VG at det er behov for fleire tiltak frå Regjeringas side utover det som er varsla.
Men Regjeringa har hittil avvist dette. Det er oppsiktsvekkjande at Regjeringa ikkje sjølv ser at ho må justera budsjettet når tala har forverra seg så kraftig. Er Regjeringa på vanlege arbeidsfolks side når ho seier nei til ekstratiltak over statsbudsjettet? Eller er ein mest på lag med økonomane i Finansdepartementet? Eg stiller spørsmålet.
På lengre sikt treng vi ei grunnleggjande erkjenning av at næringslivet må byggjast nedanfrå, og at politikarane si viktigaste rolle er å leggja til rette for gode og påreknelege rammevilkår for verdiskaping. På denne måten kan næringslivet gje trygge arbeidsplassar og overskot til fordeling til viktige fellesskapsgode.
Kristeleg Folkeparti ønskjer eit skattesystem som ikkje øydelegg for entreprenørskap, innovasjon og vekst i næringslivet. Vi treng ein velfungerande arbeidsmarknad som balanserer omsynet til fleksibilitet i næringslivet og sentrale rettar for arbeidstakarane. Det er nødvendig at konkurransen verkar for å få ei god utnytting av ressursane i samfunnet og for å unngå at monopolmakt vert samla på få hender. Ikkje minst er vi avhengige av å ha ein kunnskapsbasert skule og best mogleg høgare utdanning og forsking, for å ta vare på vår viktigaste ressurs, menneska.
Kristeleg Folkeparti vil derfor i sitt alternative forslag til statsbudsjett – i tillegg til den nemnde tiltakspakka – auka rammene til SkatteFUNN med 25 pst. og auka Forskingsfondet med 25 milliardar kr for å leggja til rette for forsking og innovasjon i næringslivet. Næringslivet vil også tena på framlegget om ei gradvis avskriving av arveavgifta ved generasjonsskifte i familiebedrifter og likestilling mellom sjølvstendige næringsdrivande og arbeidstakarar, òg når det gjeld svangerskapspengar og omsorgspengar. Dette er særdeles viktig for mange private næringsdrivande.
Men det aller viktigaste no er å få vedteke ekstratiltak over statsbudsjettet til vegar, jernbane, skular og sjukeheimsplassar for å motverka den arbeidsløysa som vi ser vil komme.
Ola Borten Moe (Sp) [15:19:57]: Jeg har også lyst til å understreke at dette er en viktig interpellasjon. Det er et viktig tema som bringes på bane, ikke minst i den situasjonen vi står oppe i, og den situasjonen verden står oppe i i dag.
Skillelinjene går ved beskrivelsen av situasjonen. Det blir fort kamp om virkelighetsforståelsen, hvor bra står det egentlig til i Norge i dag. Ser man på en del av de sentrale indikatorene som måler vekst, verdiskaping, omstillingsevne og investeringer, kan det ikke være noen tvil om at situasjonen og utviklingen over de siste årene har gått veldig bra, og at det har gått i riktig retning.
Hvorfor har så det skjedd? Mange peker på olje og de enorme naturressursene vi har i Norge. Det er selvsagt en del av forklaringen. Det kan det ikke være noen tvil om. Men jeg har også lyst til å peke på den nordiske velferdsmodellen, den norske velferdsmodellen som er en av hovedårsakene, om ikke den viktigste årsaken til at vi er der vi er i dag.
Vi har lave omstillingskostnader. Jeg vil si til Torbjørn Hansen at jeg vil tro det er grunnen til at vi scorer godt når det gjelder hvorfor det var mulig å legge ned bedrifter i Norge, for det offentlige tar en stor del av regningen, regninger som det private næringslivet er nødt til å ta i andre deler av verden. Det har gitt en fleksibilitet, omstillingsevne og en mulighet for nyskaping som er forholdsvis unik, og som fører til at på tross av et høyt lønnsnivå og et høyt skattenivå har vi verdiskaping, sysselsetting og en fordeling av velferd som overgår de aller fleste andre økonomier i verden – også en underliggende vekst.
Denne modellen gir også en forholdsvis god utjevning av økonomiske goder. Det er mye som tyder på at det er med på å bringe vekst og stabilitet, ikke minst når man ser på utviklingen i de land der bildet er helt annerledes. Vi har god tilgang på kompetanse. Ikke minst er det lange tradisjoner for at fellesskapet og staten arbeider sammen med næringslivet, sammen med de ulike næringene for å oppnå ønsket resultat.
Vi kan gjøre dette til en debatt om bevilgninger over statsbudsjettet. Vi kan gjøre dette til en debatt om ulike indikatorer og ulike ratingbyråer – for å bruke et sånt uttrykk. Det tror jeg ikke vi skal gjøre, men heller benytte anledningen til å ta tak i en del overordnede problemstillinger, ikke minst sett i lys av at vi nå er i en ny situasjon. Det er andre forutsetninger som ligger til grunn nå, i forhold til det vi har sett tidligere. Jeg mener at statsbudsjettet gir et godt svar og svarer på de utfordringene Norge står overfor. Vi øker den offentlige pengebruken på en måte som skaper etterspørsel i viktige markeder, og landet bygges stein for stein. Vi tar stadig et økt ansvar for innovasjon og forskning. Vi arbeider med forenkling, vi arbeider jevnt og trutt med veibygging, med gode offentlige tjenestetilbud, og vi har ikke minst lagt fram en kapitalpakke som har gjort at pengestrømmen igjen er i ferd med – forhåpentligvis – å komme i gang i bankvesenet og i det private næringslivet.
Politisk forutsigbarhet var en av de tingene som representanten Hansen understreket i sitt innlegg. Der synes jeg det kan være på sin plass å trekke inn Høyres alternative statsbudsjett – jeg kan i grunnen ikke dy meg – der man i år som i fjor salderer med nesten 2 milliarder kr fra jordbruksavtalen. Det er, som alle vet, en avtale som er forhandlet fram. Den er behandlet i Stortinget, og Stortinget har sluttet seg til den. Riktignok stemte Høyre imot, men å komme igjen i statsbudsjettet for så å ta bort disse pengene som allerede er bevilget, og som næringsaktører baserer seg på skal være der, må være alt annet enn politisk forutsigbarhet, og vitner om alt annet enn vilje til at styresmaktene skal kunne stoles på.
Keynes er den store når det gjelder motkonjunkturpolitikk. Før jeg avslutter, har jeg lyst til å si at han brakte dette med det å bruke det offentliges ressurser i motkonjunkturpolitikk på bane på 1930‑tallet. Han er rehabilitert på mange områder nå. Han trakk også fram skatt som en del av den klassiske motkonjunkturpolitikken. I den videre debatten vil i alle fall Senterpartiet også bidra til at det blir en del av tenkningen, hvis det skulle vise seg å være nødvendig å komme med nye tiltak.
Leif Helge Kongshaug (V) [15:25:27]: Først ønsker jeg å rette en takk til interpellanten som har satt på dagsordenen en uhyre aktuell sak, slik situasjonen har utviklet seg. Jeg slutter meg også til dem som har hatt ordet her, som framfører en mistanke om at vi skal behandle et budsjett som ikke helt har tatt inn over seg de endringene som har skjedd den siste tiden med finanskrisen. Vi synes at anslagene for vekst i økonomien, arbeidsledighet og andre tilsvarende størrelser framstår som svært optimistiske i Regjeringens forslag.
I gårsdagens spørretime ble statsråd Brustad konfrontert med skatteskjerpelsene denne regjeringen vil påføre bedriftene. Opposisjonen fikk til svar at skatteskjerpelsene ikke vil føre til en ytterligere forverring i en allerede vanskelig situasjon, og la til at skatteskjerpelsene kun vil ramme 90–95 pst. av bedriftene. Jeg tror at Regjeringen må sjekke batteriet i kalkulatoren sin. De foreslåtte endringene i formuesbeskatningen samlet er en skjerpelse på over 1,2 milliarder kr. Det er ikke bare 5 pst. av bedriftene som betaler regningen, når det både foreslås å avvikle 80 pst.‑regelen og å innføre en kraftig økning i formuesbeskatningen av næringseiendom. Når økte satser i formuesbeskatningen for all formue over 470 000 kr kommer i tillegg, kan jeg ikke forstå hvordan statsråden kommer fram til slike tall. Jeg ser gjerne at statsråden utdyper dette nærmere.
Vi kan gjerne diskutere indikatorer og hva som er rett og galt, men en viktig indikator er jo at vi registrerer at de siste tre årene har vi fått færre gründere, og i det siste kvartalet, tredje kvartal i år, har vi fått en økning på 43 pst. i antall konkurser i forhold til tredje kvartal i fjor. Det synes jeg taler sitt eget språk, og det tilsier også at nå er tiden inne for at det må satses.
Jeg mener at Venstres alternative budsjett er den rette medisin til rett tid, med en betydelig lette for bedriftene i den situasjonen vi er oppe i. Vi trenger en målrettet satsing på framtiden, på det nyskapende miljø‑ og klimavennlige næringslivet. For å skape og sikre arbeidsplasser er det viktig med en målrettet innsats for å sikre underveksten av ufødte bedrifter og utvikling av flere og bedre kunnskapsbedrifter. Derfor mener Venstre at det offentlige virkemiddelapparatet i sterkere grad må stimulere til omstilling, fordi næringslivet er avhengig av fornying og nyskaping for å være konkurransedyktig. Her kommer selvfølgelig all forskning og spesielt næringsrettet forskning inn.
Det er viktig å slippe kreativiteten og skaperkraften løs, og da må det satses på gründere og entreprenører. Det må bli mindre regelverk og regulering. Satsingen på entreprenørskap i videregående skole må økes, og samarbeidet mellom næringsliv og skole må styrkes. Forskning viser at 20 pst. av dem som har vært med i en ungdomsbedrift, senere starter egen virksomhet. Det er derfor viktig å sikre risikovillig kapital gjennom det offentlige virkemiddelapparatet og gjennom skattestimulans for private investorer.
Det største problemet i dag er at Regjeringen ikke tar noen viktige grep som viser vilje til nødvendig omstilling for å sikre arbeidsplasser, bedrifter og hjem også i framtiden. Omlegging av skattesystemet fra rød til grønn skatt synes helt fraværende, og det er liten satsing, etter Venstres mening, på målrettet innsats på nyskaping, innovasjon og det miljøvennlige næringslivet. Det er det som skal sikre velferden i framtiden.
Jeg stiller meg undrende til at Regjeringen fortsetter sitt målrettede angrep på norske bedriftseiere. Regjeringens stramming av skatteskruen overfor dem som vil investere i og eie norske bedrifter, er helt feil i dagens situasjon med uro på børser og finanskrise. Det er åpenbart at Regjeringen ønsker å redusere privat eierskap i norsk næringsliv. I stedet for flere steiner i ryggsekken til bedriftene trenger disse heller oppmuntring og et klapp på skulderen.
Michael Momyr (H) [15:30:50]: NHOs konkurransebarometer for 2008 viser at Norge har tapt terreng i forhold til de viktigste handelspartnerne våre siden 2005. Det er nærliggende å spørre hvorfor det er slik. Er det slik at det er et resultat av utenforliggende omstendigheter, eller er det et resultat av politikken som Regjeringen fører?
Det kan være fristende å se nærmere på noen av de områdene der konkurranseevnen er målt.
La oss se på transportsektoren. Her ser vi en regjering som måler suksess ut fra antall kroner som er brukt, og ikke ut fra resultater. At Regjeringen skryter av at de bevilger mer til vei enn tidligere regjeringer, er for så vidt forståelig så lenge man ikke berører det faktum at resultatene uteblir. Men det er egentlig bare skryt, for med over 185 milliarder kr mer i skatteinntekter i 2009 enn det Høyre‑/sentrumsregjeringen hadde i 2005, skulle det bare mangle at det ikke ble bevilget mer. Et mer interessant mål er i hvor stor grad Regjeringen har prioritert transportsektoren i de gode årene vi nå har bak oss.
Hva så med utdanning og kompetanse? Vel, vi ser her at statsrådene fra Sosialistisk Venstreparti motvillig har blitt dratt i en retning av det jeg med stolthet kaller for Høyre‑skolen, nemlig det at vi må fokusere på læring og innhold. Den norske skolen er god, men fortsatt står den overfor betydelige utfordringer. Om lag 20 pst. av elevene går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive ordentlig. Det gir ikke grunnlag for å hevde at vi har en skole som gir muligheter for alle. Altfor mange norske elever har den erfaringen at de rød‑grønne årene ikke har gitt noen positiv utvikling i skolehverdagen.
Heller ikke når det gjelder forskning og innovasjon, har Regjeringen levert. Vi er alle kjent med det berømte «hvileskjæret». Under den rød‑grønne regjeringen er bevilgningene til universiteter og høyskoler redusert dramatisk. Jeg er glad for at Høyre har vist, og viser, en klar prioritering av kunnskap og forskning i sitt alternative budsjett. Vi mener at det er en unnlatelsessynd at vi ikke har fått utnyttet de gode årene vi har hatt, til å satse på forskning og utdanning. Det synes som om Regjeringen har lagt bort ambisjonen om 3 pst. av BNP til forskning, jf. målene som er satt i St.meld. nr. 20 for 2004–2005, Vilje til forskning. Å satse på forskning og innovasjon handler om vilje. Den viljen synes jeg mangler.
Når det gjelder byråkrati og forenkling, lanserte daværende næringsminister Børge Brende en handlingsplan, «Et enklere Norge». Der ble det satt klare mål om reduksjon i de utgiftene som bedriftene har. Nå har vi fått kartlagt kostnadene – 57 milliarder kr årlig – men jeg kan ikke se at Regjeringen opprettholder en målsetting om reduksjon.
Når det gjelder skatter og avgifter, har vi sett en aktiv regjering. Dessverre har ikke Regjeringens fokus vært å legge rammevilkårene til rette for næringslivet, isteden driver man symbolpolitikk. Regjeringen har vel heller ikke lagt skjul på at dens fremste mål er å flå de rike. Dessverre er det sant det som NHO‑presidenten påpeker i en artikkel i dag, at Regjeringen i sin iver etter å ta de 100 rikeste også drar med seg 350 000–360 000 andre bedriftseiere. For de fleste er det ganske åpenbart at det avgiftsnivået og det skattenivået bedriftene må leve med, har stor betydning for rammevilkårene og for konkurransen med utlandet.
Britenes statsminister tar for å hindre en global resesjon til orde for globale skattekutt. En situasjon med frykt for global tilbakegang kan medføre at G 20‑landene samler seg om skattepolitikken og reduksjon av skatter. Det må være lov å spørre om næringsministeren for å bedre konkurranseevnen også er villig til å se på skattepolitikken.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:36:20]: Jeg vil takke for interpellasjonen. Det er viktig at næringspolitikk drøftes i et skarpere ordskifte.
Bakgrunnen for interpellanten er finanskrisa og konjunkturnedgangen. Jeg er helt enig i at dette blir en viktigere debatt framover.
Interpellasjonen er et forsøk på å få til en nyorientering, og jeg syns ikke det er særlig konstruktivt at interpellanten kommer med karakteristikker som at dagens politikk er «misunnelsespropaganda», det er å undergrave den private eiendomsretten, og det er en utjevningspolitikk hvor ingen får det bedre. Det er en svak analyse, og hadde dette vært på skytebanen, hadde skuddet i hvert fall gått på naboskiva. Vi i Senterpartiet kjenner oss ikke igjen. Det er en historisk reallønnsvekst vi har vært igjennom, og det har vært en enorm vekst i privat konsum. Jeg kan ikke se at det er noen konstruktiv inngang for å få en langsiktig ansvarlig politikk. Det er rett og slett en for billig analyse.
En god næringspolitikk er samspill mellom privat initiativ og offentlig tilrettelegging, det er utdanning, det er sjukelønn, det er kommunikasjoner. Det koster penger. Senterpartiets linje er samfunnskontrakt mellom det private og det offentlige, eiendomsrett og eiendomsplikter, skatt etter evne og det gamle hedersutsagnet: Gjør din plikt, krev din rett.
Høyre satser sterkt på å få vekk formuesskatten. De forteller ikke om hva søsterpartiene rundt i Europa har som alternativ til formuesskatten, nemlig eiendomsskatt, den skatteformen som er mest uavhengig av evne. Høyre har i denne stortingsperioden lagt vekt på å få mer gass i privat konsum, gjennom skattelette og en lavrentepolitikk hvor en noen ganger nærmest skulle tru at det skulle lønne seg å låne penger. Partiet har altså veldig lite å skilte med. Det verdikonservative produksjons‑Høyre, frontet av folk med lang arbeidslivserfaring, syns knapt i det offentlige ordskiftet. I dag er det det nye Høyre, representert ved representanten Hansen, som sverger til teorien om næringsnøytralitet og såkalt vekstskapende skatteletter til dem som har størst skatteevne, som råder grunnen.
Tilbake til interpellasjonen. NHO‑direktør Brubakk sier:
«Vi har ikke brukt de gode tidene, de fete årene, på å forberede oss på de dårlige.»
I all hovedsak er jeg enig i det utsagnet. Jeg er enig i det utsagnet sett i et internasjonalt og historisk perspektiv. Men der har vi et felles politisk ansvar, og jeg må si at NHO ikke er eller har vært noen spydspiss for en målrettet næringspolitikk basert på f.eks. våre komparative økonomiske fortrinn, hvor realøkonomien var poenget og finanssektoren skulle være stillas og ikke sjølve byggverket.
Det som må være det sentrale, er å stille spørsmålet: Hva vil vi med Norge? Hva slags næringspolitikk vil vi ha framover? Etter Senterpartiets syn må det være produksjonsarbeidsplasser med lange verdikjeder og foredling av enorme naturressurser – altså å utvikle våre såkalt komparative fortrinn – som må stå i sentrum. Energi blir da et sentralt stikkord – foredling av gass, eksempelvis, i Nord‑Norge og ilandføring av gassen istedenfor rørledninger, slik at vi kan sikre en utvikling av fabrikker på land, og kan få fram de mange, mange produkter basert på gass som vi har store muligheter til. Videre er det havvindmøller og bygging av kjemifabrikker basert på tømmer, sånn at vi kan få biodrivstoff som ett av produktene, andre kjemiprodukter som andre produkter eller ny teknologi for fornybar energi, slik som vi nå ser i Kongsberg, gjennom Kongsberg Innovasjon, som setter i gang et svært arbeid knyttet til jordvarmeteknologi.
Alt dette er gode eksempler på en bevisst og målrettet næringspolitikk. Men det krever en blandingsøkonomi hvor du har en kombinasjon av privat initiativ og en aktiv stat. Det er et system som er helt overlegent. Derfor trengs altså forskning, utvikling, utdanning, finansiering, eierskap, kommunikasjoner og skatt etter evne. Sett dette sammen sånn at du får finansieringa fra det offentlige, som da understøtter det private initiativ. Det er den store utfordringa.
Vi gleder oss til den videre debatten, men da må en ikke ha en så billig inngang at en karakteriserer dagens politikk på en måte som er langt utenfor skiva.
Hårek Elvenes (H) [15:41:36]: Jeg tør minne om, etter representanten Lundteigens innlegg, at næringspolitikk ofte er kjennetegnet ved at virkemidlene ligger i andre departementer enn næringsministerens eget departement. Derfor blir næringspolitiske debatter ofte preget av honnørord, der substansen kan være vanskelig å få øye på.
Et kjennetegn ved norsk høyere utdannelsespolitikk de siste 20 årene er at det har vært en dramatisk økning i antallet som gjennomfører høyere utdannelse. Et annet kjennetegn er at det er relativt få av dem som har gjennomført høyere utdannelse, som har funnet sin arbeidsplass i det private næringsliv – og langt færre som har funnet den i eksportrettet sektor. I så måte kan man påstå at norsk høyere utdannelsespolitikk har vært lite treffsikker og lite vellykket hvis målet var å søke økt verdiskaping. Hvis man med utdannelsespolitikken derimot har det isolerte mål at flest mulig skal gjennomføre høyere utdannelse, blir utdannelsespolitikken på mange måter en del av velferdspolitikken. Det er ikke utdannelsespolitikkens fremste hensikt.
Jeg merket meg ministerens analyse, der ministeren bl.a. sa at satsing på utdannelse har med god næringspolitikk å gjøre. Og da er mitt spørsmål til ministeren: Hvilke tiltak, hvilke tanker, har ministeren når det gjelder å stimulere og målrette utdannelsen slik at vi får flere som gjennomfører høyere utdannelse – som faktisk er etterspurt – som har den kompetansen som etterspørres i privat sektor, og da spesielt innenfor eksportrettet industri? Det er nemlig eksporten man lever av i dette landet, og ikke importen.
Torbjørn Hansen (H) [15:43:55]: Jeg vil starte avslutningen med å takke alle som har deltatt i denne debatten. Det synes å være et bredt engasjement for å sikre arbeidsplasser. Derimot er det en ganske stor uenighet om hvilken strategi man skal velge for å nå akkurat det målet. Og dessverre ser det ut til at regjeringspartienes holdning til bedriftenes rammebetingelser ikke er blitt spesielt forandret av at det nå er tusenvis av folk som sannsynligvis vil bli oppsagt i ganske nær framtid.
Representanten Eldegard nevnte f.eks. fordelingspolitikken som viktig. Mitt poeng var at fordelingspolitikken kan ramme egenkapitalen og arbeidsplassene i bedriftene ganske hardt. Og det er et paradoks når representanten Eldegard skryter av handlingsplanen for de maritime næringer, som inneholder 100 mill. kr til innovasjonstiltak, men som samtidig tar ut 21 milliarder kr av egenkapitalen i den maritime klyngen. Det er et kvelertak som kommer til å koste folk i Norge jobben. Regjeringspartiene mener fortsatt at det er riktig å angripe bedriftseiere, gjennom å tappe egenkapitalen i bedriftene som de eier.
La meg ta et eksempel. NHO‑presidenten, som betaler mer i skatt enn han har i inntekt, har en søster som betaler mer enn dobbelt så mye i skatt som hun har i inntekt. De vil kunne betale den skatten, men pengene vil komme gjennom uttak av egenkapital i den bedriften som de jobber i, og dette er en politikk som ikke rammer de 100 rikeste i Norge, men det rammer 359 900 eiere i norske bedrifter, som vil ta ut egenkapital for å betale formuesskatt, og dermed svekkes tryggheten for jobbene til dem som de har ansatt, i nedgangstider.
Så er jeg enig med Ola Borten Moe i at det er fint at det er billig å omstille i Norge. Men det er et paradoks at vi står på 33. plass i OECD‑rangeringen når det gjelder vilkår for å opprette nye arbeidsplasser. Vi gikk i 2008 ned fra 26. plass, som heller ikke var spesielt imponerende, til 33. plass. Så det kan være en idé om Regjeringen blir litt mer opptatt av hvordan man etablerer nye arbeidsplasser, istedenfor at det skal være billig å legge ned dem som er der fra før.
Så kommenterte Borten Moe landbruksoverføringer. La meg si det slik at jeg tror norsk landbrukspolitikk kunne vært langt mer konkurransedyktig dersom en også så på reformer som kan bedre konkurranseevnen og investeringsmulighetene for bøndene.
Ellers var Lundteigen enig med NHO, men mente at det var beklagelig at det var en slik negativ inngang til dette fra interpellantens side. Da må jeg bare ta opp det faktum som NHO også peker på, nemlig at den forrige regjering brukte 90 pst. av handlingsrommet som oljeinntektene gav, til vekstfremmende tiltak. Denne regjeringen har prioritert en annen kurs. Man har valgt å bruke bare 15 pst. av pengene på vekstfremmende tiltak, og problemet med denne kortsiktigheten er at det kommer til å ramme tryggheten for norske arbeidsplasser til neste år. Da vil konsekvensen av lav prioritering av næringspolitikk komme fram. Da vil det stå om arbeidsplassene. Jeg håper virkelig at Regjeringen snur den kursen så raskt som mulig.
Statsråd Sylvia Brustad [15:47:15]: Jeg synes det har vært en interessant debatt om et viktig tema. Det er også interessant å merke seg at Høyre fortsetter den retorikken de nå har hatt i mange debatter, senest i spontanspørretimen i går: Når vi fra regjeringspartiene svarer, får vi til svar at vi har sviktende svar, eller at vi ikke svarer på det som er spørsmålet. Saken er vel den at Høyre – og for den saks skyld i stor grad Fremskrittspartiet – står for noe totalt annet enn det regjeringspartiene står for. Og jeg synes den medisinen som Høyre nå presenterer, ved at de vil snu reseptblokka og igjen servere skattelettelser, er ganske interessant. Det er mange framtredende eksperter som har sagt at det er ikke den medisinen som virker i den situasjonen som vi er inne i.
I tillegg kommer jo det som bl.a. representanten Borten Moe sa, kutt i landbruk, kutt i dagpengeutbetalinger, økt ventetid for dem som er ledige, og så vidt jeg vet, også kutt i regionale tilskudd. Det er heller ikke bidrag for å gjøre situasjonen lettere for dem som nå er i ferd med å bli arbeidsledige, eller som er det, eller for å støtte opp under næringer i Distrikts‑Norge.
Så kommer det påstander om at vi ikke har en aktiv næringspolitikk. I motsetning til forrige regjering har vi prioritert de næringer som vi mener har fortrinn i Norge. Vi har gjort det gjennom å lage strategier på viktige områder, vi har fulgt opp i budsjetter, og vi har bevilget betydelig mer penger til forskning og innovasjon. Og om noen uker kommer norgeshistoriens første stortingsmelding om innovasjon, noe jeg mener er særdeles viktig i den tida vi nå er inne i – at alle bedrifter omstiller seg og jobber mye med nyskaping for å være budd på at konkurransen også kan øke.
Et annet konkret eksempel er at denne regjeringa har lagt til rette for at norsk industri kan bli verdensledende innen viktig miljøteknologi, f.eks. CO2‑fangst.
Denne regjeringa driver også en meget aktiv eierskapspolitikk innenfor de rammer vi skal drive eierskapspolitikk. Blant annet har vi som kjent gjennom Aker Holding sikret et viktig selskap, og vi har sikret at viktig kompetanse blir i Norge. Jeg vet at i hvert fall Høyre er uenig i det, men dette får vi til fordi det er en nær dialog mellom myndighetene og bedriftene og partene i arbeidslivet. Det er et kjempefortrinn for norsk næringsliv også i den situasjonen vi nå er i, og i den tida vi sannsynligvis går i møte.
Så er det også slik at når det gjelder samferdsel, har vi økt bevilgningene betydelig. Det samme gjelder forskning og innovasjon. Når det gjelder utdanning, som representanten Elvenes var inne på helt på tampen, er det klart at her må vi satse. Vi er også nødt til å få til et sterkere samarbeid mellom de ulike utdanningsinstitusjonene og næringslivet. Det jobber Regjeringa mye med, bl.a. når det gjelder entreprenørskap.
Presidenten: Sak nr. 7 er dermed ferdigbehandlet.