Karin Andersen (SV) [11:36:24]: Medisiner er et stort gode når man er syk eller har smerter. Men feil, for mye eller kritikkløs bruk av medikamenter kan føre til alvorlige bivirkninger med store helseplager og sykdommer – sjøl lave doser som skrives ut av lege. Mange får bivirkninger som kunne vært unngått hvis lege og pasient hadde bedre kunnskaper om risiko og større tilgang på riktig behandling og nedtrapping dersom avhengighet hadde oppstått.

Temaet jeg tar opp, handler altså ikke om avhengighet av store doser eller rusavhengighet. Det handler om lavdoseavhengighet, bivirkninger og sykdom som oppstår av det, og som ofte feiltolkes og feildiagnostiseres. Lavdoseavhengige fikk den første tabletten av sin lege i forbindelse med en vanlig krise som hører livet til, og etter hvert utvikler de bivirkninger av terapeutiske doser.

Jeg mener det er grunn til å si at dette er et stort og skjult helseproblem. Den norske legeforening sier i statusrapporten sin fra 2006 at de mener det er et behov for folkeopplysning om legemiddelavhengighet, at leger trenger mer kunnskap om forsvarlig forskrivning og alternativ tilnærming ved behandling av angst og smertetilstander, og at det bør opprettes et landsdekkende tilbud om behandling av legemiddelavhengige.

Riktignok er det mange institusjoner som tilbyr hjelp til rusavhengige og til dem som er avhengig av store forskrevne doser, men tilbudet blir da gitt av en rusinstitusjon som har rusproblematikk i sentrum, eller en psykiatrisk institusjon som har et annet fokus enn bivirkninger av lavdose medikamentmisbruk, som gir noen symptomer som av og til tolkes som en psykisk lidelse og behandles som det. Og det kan i tilfeller være feil.

Jeg er ikke fagperson på dette feltet, men blant fagfolk som har kunnskap om det, er det mange som mener at det er lite hensiktsmessig å integrere medikamentavhengige i en rusinstitusjon eller en psykiatrisk institusjon. Det er ikke gjort så mye forskning på dette, men psykolog Anne Bolstad ved Bergensklinikken har så langt tilbake som i 1998 evaluert et tiltak som ble satt i gang for å gi hjelp til medikamentavhengige, og da mente de at det gjaldt 200 000 mennesker den gang. Med tanke på at bruken av medikamenter har vært økende, er det grunn til å anta at det kan være flere i dag.

De legemidlene som trolig er hovedproblemet, er B‑preparater, altså benzodiazepiner, valium, stensolid, sovemidler, lykkepiller osv. Legeforeningen skriver også at utskrivningen av akkurat disse medikamentene er en utfordring.

Når oppstår problemet? Tall fra Kilen, Konsumentinstitutet Läkemedel och Hälsa, i Sverige, viser at 80 pst. fikk beroligende piller eller sovepiller i en helt vanlig livskrise. 13 pst. ble avhengig under sykehusopphold eller ved bruk av smertestillende på grunn av en vanlig somatisk lidelse. Årsaken til utskrivningen er altså nesten alltid en helt vanlig krise i livet eller en somatisk lidelse med smerter, f.eks. under innleggelse på sykehus. Det kan være skilsmisse, dødsfall, slitenhet, økonomiske kriser – kriser som hører livet til.

Det som skiller rusavhengige og medikamentavhengige, er at de har startet med medisiner og fortsatt bruken som medisinsk behandling ordinert av lege. For legen kan dette skyldes mangel på kunnskap og at det er raskere og mindre tidkrevende å fortsette utskrivning av en pille enn å bruke tid på å løse et problem en egentlig ikke vet hvordan skal løses. Pasienten fortsetter det skadelige misbruket, ikke fordi de søker rus, men for å dempe og lindre symptomer og bivirkninger. Avhengighet er også en bivirkning. Dette er altså pasienter som ikke har hatt noen befatning med rusmiljøet, og det er det viktig å understreke.

Så er det jo spørsmål om hvordan dette virker ellers. Jeg har funnet noe forskning på dette fra Sverige, f.eks. rapporten om erfaringer med ASTA‑prosjektet, fra 1995, fra universitetet i Karlstad, og de samarbeider med dette Kilen‑instituttet som jeg nevnte i stad. De har sett på årsaken til at mange forble langtidsklienter på sosialkontoret til tross for alle ressurser som ble igangsatt for å gi dem hjelp til å komme i jobb, arbeidstrening eller skole. Godt over halvparten av langtidsklientene var brukere av denne typen medikamenter, der det er bivirkninger, både fysiske og psykiske, og bivirkningene var ofte årsaken til at folk ikke kom seg tilbake i jobb.

Så kan en spørre seg om dette er annerledes i Norge. Det vet jeg ikke, men jeg tror det neppe. Med tanke på Nav‑reformen er det bekymringsfullt at bivirkninger av medikamenter kan være et hinder som ikke blir sett, verken av leger eller Nav. Alvorlige bivirkninger er tiltaksløshet, angst, depresjoner og utmattethet. Dette kjenner de igjen, de som jobber med dem som ikke greier å komme tilbake i arbeidslivet. Å få ned denne bruken av medikamenter kan være en av de viktigste nøklene til at flere kommer i arbeid og over i en bedre tilværelse.

Helse‑ og omsorgsministeren er også opptatt av å forebygge helseskader, handle og behandle på laveste nivå. Da må det å hindre at folk blir syke av medisiner og behandlingen de får, være noe av det viktigste vi kan starte med.

Tiltaket «Medisin mot piller» ble startet etter initiativ av kommuneoverlegen i Hamar, Georg Morland, og prosjektleder Rolf Torodd Olafsen, som selv har erfaring som medikamentavhengig. Prosjektet jobber med å forebygge legemiddelavhengighet og lavdoseavhengighet for å heve kompetansen blant sosial‑ og helsepersonell, inkludert legestanden. De jobber for å etablere et permanent ressurssenter med en tilfrisknings‑ og behandlingsenhet. De ønsker å spre kunnskap om konsekvenser av legemiddelavhengighet, og de setter altså som eneste instans søkelyset på dette med lavdose lagemiddelavhengighet og de konsekvenser det medfører.

Våren 2007 hadde de i samarbeid med Hedmark legeforening det første kurset som er blitt avholdt om denne problematikken og konsekvensene av dette. Jeg sjøl og stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen var til stede på kurset. Jeg snakket med flere av de legene som var til stede, og de sa veldig åpent at dette var ny kunnskap for dem – altså hvordan legemidler sjøl i små doser, men kanskje i spesielle blandinger, over lang tid slo ut i symptomer og sykdommer, som igjen ble behandlet som en sykdom, men som egentlig var en bivirkning av medikamenter. Målgruppen for kurset var leger og psykiatere. Det var 62 leger og psykiatere fra hele landet til stede. Det er planlagt nye kurs både i Hamar og i Kristiansand nå, og det viser at det er stor interesse for dette blant legene, for jeg tror ikke det er noen leger som har lyst til å påføre pasientene sine sykdom ved den utskrivningpraksis de har.

«Medisin mot piller» samarbeider også med, som jeg nevnte, Kilen i Sverige og Benzonet i Danmark ved psykiater Jens Frydenlund. De har opprettet et nordisk nettverk som de ønsker å utvikle. Nettverket har fått navnet Nordisk nettverk for legemiddelavhengighet.

Forrige helse‑ og omsorgsminister, Sylvia Brustad, har hatt kontakt med «Medisin mot piller». De var veldig optimistisk etter det møtet, men de har dessverre etter det ikke hørt noe fra sentrale myndigheter.

Det primære ønsket fra min side nå er å få satt søkelys på dette problemet, som jeg mener er et stort helseproblem. Ved å forskrive medisiner på en mer forsiktig og kunnskapsfull måte kan vi redusere sykdom. Poenget er jo at vi skal bli friske av medisiner, ikke syke av dem.

Det andre hovedmålet er å sikre at dette prosjektet på Hamar, som er unikt – ikke til forkleinelse for det som skjer ellers i spesialisthelsetjenesten knyttet til rusbehandling eller til psykiatri – må få fortsette sitt arbeid. De har målsettinger for sitt arbeid knyttet til en nasjonal funksjon. Men i første omgang mener jeg det er viktig at man sikrer ressurser, slik at dette prosjektet får fortsette, og at vi får nok kunnskap om det til å vite hvordan vi skal bygge det opp. Det dreier seg både om kunnskap hos primærlegene i hele helsevesenet, og om hvordan man skal skape et behandlingstilbud til dem som får en medikamentavhengighet som skader dem.

Mitt viktigste spørsmål til statsråden blir da om han vil se positivt på dette prosjektet og være med og sikre at de får fortsette å utvikle dette viktige arbeidet sitt.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:46:46]: Det er minst to temaer vi diskuterer her i dag. Det ene er at vi har en jobb å gjøre for å unngå at folk blir avhengige av legemidler. Vi må forebygge det, og vi må jobbe med kunnskapen ute i systemet slik at leger har en nærhet til denne problemstillingen som gjør at vi unngår at folk bruker medisiner på en slik måte at de blir avhengige av dem. Og det andre vi diskuterer, er hvordan vi skal hjelpe dem som tross alt har blitt avhengige.

Jeg er ut fra det selvfølgelig enig med interpellanten i at legemiddelavhengighet og bivirkninger er et stort problem for dem som rammes. Brukt på forsvarlig måte kan vanedannende legemidler være til god hjelp i vanskelige situasjoner, f.eks. ved sterke smerter. Men det er en risiko for at de kan føre til avhengighet og alvorlige problemer og lidelser. Det er derfor viktig å forebygge at slike situasjoner oppstår, og vi må også se til at de som får problemer, får den hjelpen de har behov for. Forskrivning og bruk av slike legemidler innebærer vanskelige avveininger for behandler og pasient.

Det er knyttet stor usikkerhet til omfanget av legemiddelavhengighet og legemiddelmisbruk. Vi holder derfor på å kartlegge omfanget. Ved Nasjonalt kompetansesenter for sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital brukes data fra reseptregisteret for å finne ut hvor mange personer som får forskrevet store doser med smertestillende legemidler. Resultatene indikerer heldigvis at antallet ikke er stort, men problemet blir likevel ikke mindre alvorlig for de pasientene dette gjelder.

I budsjettforslaget for 2009 har vi foreslått 8 mill. kr for å øke fastlegenes kompetanse om rusmiddelproblematikk. Problemstillinger knyttet til forskrivning av vanedannende legemidler og oppfølging av personer som har for høyt forbruk av disse, er en del av dette.

Informasjon om bruk av legemidler finnes lett tilgjengelig for helsepersonell og brukere. Det arbeides likevel kontinuerlig med å forbedre og utvikle informasjon om legemidler. Her kan jeg nevne at det er laget veiledere for helsepersonell, bl.a. en egen veileder for leger og tannleger om forskrivning og råd om vanedannende legemidler. Statens legemiddelverk har nylig oppdatert en terapianbefaling for bruk av opioider, altså morfinlignende legemidler, ved behandling av smerte, og Senter for rus‑ og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo underviser og veileder helsepersonell i rusmiddelmedisin. Legeforeningen har egne opplæringstiltak.

Interpellanten viser til at «tilbud og behandling er nærmest fraværende» for denne pasientgruppen. Jeg har behov for å moderere denne påstanden noe. De regionale helseforetakene rapporterer til meg at behandlingstilbudet til denne pasientgruppen inngår i tilbudene innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og i tilbudene innen psykisk helsevern. Men likevel er det dessverre slik at behandlingstilbudet til denne pasientgruppen ikke er godt nok i dag. Regjeringen har derfor foreslått å styrke tverrfaglig spesialisert behandling med 120 mill. kr i forslaget til statsbudsjett for 2009. De regionale helseforetakene har registrert at stadig flere mennesker blir henvist for legemiddelavhengighet. Det er derfor etablert flere tilbud i helseregionene med vekt på utredning og behandling for avhengighet. Helseforetakene arbeider med å videreutvikle tilbudene til denne pasientgruppen.

Jeg synes det er interessant at interpellanten tar opp at den avhengigheten vi her kan snakke om, ikke nødvendigvis dreier seg om klassiske vanedannede medisiner. I utgangspunktet kan det også være snakk om det de fleste av oss, tror jeg, definerer som mer uskyldige medisiner. Man har normalt ikke et perspektiv knyttet til vanedanning når man omtaler de medisinene. Men likevel er vår vurdering at dersom også den medisinbruken har ført til en avhengighet, hva det nå enn har sitt utgangspunkt i, er det behandlingsopplegget for avhengighetsproblematikk som helsetjenesten har å bruke. Så er det klart at en rusavhengig, en legemiddelavhengig og en spilleavhengig skal behandles nøyaktig likt. Men det som er felles, er en avhengighetsutfordring som vi mener at vi må jobbe med innenfor en tverrfaglig spesialisert behandling.

Prosjektet «Medisin mot piller» på Hamar har arbeidet med noen av disse problemstillingene. Prosjektet har som kjent fått tilskudd fra Helsedirektoratet via Hamar kommune i perioden 2005–2008. Hamar kommune har også bidratt med en delfinansiering. Hensikten med den statlige tilskuddsordningen er å stimulere kommunene til å utvikle gode tiltak i en tidsavgrenset periode. Når stimuleringstilskuddet opphører, er det opp til kommunen å videreføre tiltaket i kommunal regi. Helsedirektoratet har informert «Medisin mot piller» om at prosjektet ikke lenger vil motta tilskudd fra denne tilskuddsordningen, og at prosjektet nå i så fall må finansieres på en annen måte.

Det er flere gode fagmiljøer som arbeider med de samme områdene som «Medisin mot piller». Senter for smertebehandling og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital har status som nasjonalt kompetansesenter. Senter for rus‑ og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo tilbyr undervisning om rusmiddelproblematikk, der legemidler og legemiddelbruk er en del av opplegget.

Prosjektet «Medisin mot piller» har søkt Helse‑ og omsorgsdepartementet om midler til videre drift og til å etablere et nasjonalt aktivitets‑ og ressurssenter for legemiddelavhengige. Jeg vil be Helsedirektoratet om å vurdere resultatene som er oppnådd i prosjektet og søknaden om et nasjonalt senter. En slik vurdering må ses i sammenheng med arbeidet som gjøres i etablerte fagmiljøer. Jeg vil også peke på muligheten for at «Medisin mot piller» kan samarbeide med andre, f.eks. lærings‑ og mestringssentrene, frivillige og brukerorganisasjoner i helsetjenesten. Vi vil se på søknaden, vi vil gjennomføre møter i forbindelse med prosjektet, og så får vi behandle søknaden et annet sted enn på Stortingets talerstol.

Karin Andersen (SV) [11:54:20]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er fullt klar over at bevilgningsspørsmål må tas opp et annet sted enn her, men jeg er glad for den positive, åpne holdningen statsråden viser til at det på dette feltet kan være problemstillinger som man ikke fanger opp. Jeg vil si litt mer om det, for jeg tror det er viktig å ha det klart for seg.

Dette er en forskrivningspraksis på lavdose B‑preparater – stort sett, det kan være noen andre også – som kan føre til bivirkninger som i dag ikke blir registrert, eller i så fall blir feilregistrert som en sykdom i seg sjøl eller som en annen type lidelse.

Statsråden henviser til St. Olavs hospital og nasjonalt kompetansesenter for smertebehandling når han skal anslå hvor stort dette problemet er. Da vil jeg igjen påpeke at det de jobber med, er avhengighet knyttet til store doser medisiner. Her er det snakk om lavdoseproblematikk som jeg tror er svært lite registrert, så vi vet lite om det.

Det er riktig og det er bra at det er foreslått 8 mill. kr for å øke fastlegenes kompetanse om rusmidler, men jeg må da igjen gjenta at dette handler ikke om rusmidler, dette er ikke personer som søker rus. Jeg tror det er veldig viktig å skjønne at dette er folk med en helt annen bakgrunn og som fortsetter med et legemiddelmisbruk som ender opp med sykdom og problemer, at de har hatt en eller annen sykdom eller et problem i livet som har gjort at de har startet, og så greier de ikke å komme ut av det. Så fortsetter legen å skrive ut resepter, og så blir det en sykdom av det. Det er faktisk noe helt annet en rusproblematikk. Derfor er det også viktig å se på at man blir behandlet av noen som er spesialist på dette. Det kan man sikkert være i tillegg til å være ekspert på rus, men det er behov for at man her utvikler behandling og kunnskap om dette spesielt.

Så viser statsråden til veiledning for helsepersonell og leger når det gjelder forskrivning av disse vanedannende midlene – ja, de får det. Helsetilsynets retningslinjer sier bl.a. at det skal være maks fire ukers bruk av beroligende midler. Da kan man lure på hvorfor så mange blir gående på disse midlene i årevis og får skader av det. Så et eller annet sted i systemet må det være mangel på kunnskap eller oppfølging.

Jeg ser fram til at statsråden skal ha møte med prosjektet «Medisin mot piller», og at vi kan fortsette arbeidet på et felt som jeg tror det er mye ugjort på. Jeg er helt sikker på at vi vil spare både den enkelte og samfunnet for store kostnader hvis vi får et bedre system på dette.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:57:42]: Jeg har ikke veldig mye å tilføye i forhold til det jeg sa i mitt innlegg i sted.

Jeg vil bare kvittere ut at jeg selvfølgelig tar med meg det interpellanten sier om at den problemstilling som tas opp her, kommer i tillegg til de punktene som jeg særlig berørte i mitt innlegg, altså at det er bruk av lavdose B‑preparater, og at man ikke vil fange opp brukere her i samme grad som ved forskrivning av store doser og med klassiske vanedannede legemidler. Det gir oss en særlig utfordring i forebyggingsstrategien.

Jeg tror allikevel at i den grad det fører til en avhengighet, er min forventning til de regionale helseforetakene at man evner å utvikle kunnskap og kompetanse på et bredt spekter for å kunne håndtere avhengighet. De tilbakemeldingene jeg får fra fagmiljøet, er at man også er veldig bevisst på den problemstillingen. Om den avhengigheten er der som følge av en rusgift, om den er der som følge av høye doser av legemidler eller lave doser av legemidler eller hva det er, må vi som offentlig helsemyndighet forholde oss til at folk med et avhengighetsproblem med rette kan kreve å få hjelp fra oss. Der har det skjedd noe, men ikke nok. Derfor er vi også veldig opptatt av å satse veldig tungt innenfor den tverrfaglige – og la meg understreker den tverrfaglige – spesialiserte behandlingen i forhold til avhengighetsproblematikk.

Vigdis Giltun (FrP) [12:00:06]: Vi lever i en tid hvor forsknings‑ og legemiddelbransjen har gjort det mulig for folk å få hjelp til mange typer plager. Når det gjelder fysisk og psykisk sykdom er det ofte en pille for alt, som det heter. Det er slik i dag, som det alltid har vært, at mennesker kommer i livssituasjoner hvor de blir utsatt for ting som gjør at de får en dyp depresjon eller at de får en sorg. Da hjelper det godt å få medisiner som kan lette den situasjonen. Piller demper smerten, men de tar ikke bort årsaken. Det gjelder også fysisk sykdom. Man kan få hjelp til å dempe smerte, men selve årsaken forsvinner ikke. Men det er også slik at med tid forsvinner det.

Hvis man har fått medisiner som er avhengighetsskapende, sitter man av og til igjen med avhengigheten av tablettene eller av medisinen for å kunne fungere. Det er ikke lenger den opprinnelige situasjonen som gjør at man må ha medisiner, men det at kroppen er vant til å få det. All type medisin har en eller annen form for bivirkning, også fysisk. Det gjelder bivirkninger på nyre, hjerte og annet, som det ofte blir lagt liten vekt på. Når pasientene forsøker å kutte ut medisinene, opplever de av og til abstinensreaksjoner, og de blir klar over at de har en avhengighet som de prøver å skjule og føler skam over.

Pasientene har veldig stor tro på legen sin. De støtter seg til legene, og det er legene som forskriver medisiner og behandling. Det kan nok være lett for mange leger å fortsette å forskrive medisiner og tabletter som pasientene føler hjelper dem til å fungere, i stedet for å tilby noe annet. Mange av dem som bruker medisiner mot psykiske plager – som opprinnelig var f.eks. en depresjon – fortsetter med tabletter, i stedet for at de kanskje kunne få hjelp hos psykolog eller på annen måte. Det er et for dårlig alternativt tilbud, og noen ganger tar det lenger tid. Disse pasientene må også motiveres, og de må få hjelp underveis. Det er ikke gjort med et enkelt grep å hjelpe dem ut av avhengigheten.

Som det ble sagt tidligere her av interpellanten, er ikke dette pasienter som oppfatter seg selv som rusmisbrukere. De har ikke søkt denne medisineringen for å oppnå en rus, men for å få hjelp, enten i en vanskelig situasjon eller når de har hatt store smerter.

Ensomhet og isolasjon er jo et resultat. Jeg kjenner personlig flere som er i den situasjonen, og som ikke opplever seg selv verken som rusmisbrukere eller som syke for den saks skyld, men de vet at de er avhengig av medisinene sine, og de er livredde for ikke å få dem. Men det å få hjelp til å komme ut av dette vil hjelpe dem ut i samfunnet igjen, ut i jobb igjen og også til å få et bedre liv og en bedre familiesituasjon. Det rammer jo ofte hele familier at noen rett og slett blir syke av medisiner.

Det ble nevnt et prosjekt på Hamar og dette med prosjektstøtte. Det er mange typer tiltak innenfor helsesektoren som settes i gang med prosjektstøtte, og veldig mange blir lagt ned. Vi har snakket om intermediæravdelinger tidligere, men det er også mange andre prosjekter som settes i gang med prosjektstøtte, som når prosjekttiden er over, ikke klarer å drive videre. Dette er nok et eksempel på at kommunens ansvar for å finansiere tiltak ikke fører fram. Når det settes i gang gode prosjekter, bør de kunne fortsette. Det bør jo da vurderes som et nasjonalt ansvar, altså noe som skal finansieres statlig. Med statlig finansiering av helsesektoren ville man fått et mer helhetlig tilbud, og man kunne jobbe fram gode tiltak til beste for pasientene.

Det å ha tilrettelagte tilbud er også viktig. Statsråden nevnte også at alle ikke er like – man må ha forskjellige typer tilbud. Det er noe som forhindres i dag i stor utstrekning. Jeg kan nevne ett eksempel: anoreksipasienter, som ikke kan ha valgfrihet når det gjelder hva slags tilbud de skal kunne få, selv om det er tilgjengelige tilbud som er tilpasset spesielle brukergrupper. Når det gjelder denne gruppen, bør de ha et spesielt tilbud, eller kanskje flere spesielle tilbud, som hjelper dem. Jeg mener det også må legges større ansvar på legene og på helsevesenet som forskriver medisin. De må finne alternative løsninger, de må følge pasientene bedre over tid og ikke la det gå automatikk i å skrive ut vanedannende medisin over flere år – for det er det ingen som bør ha behov for, eller iallfall veldig få.

Kirsti Saxi (SV) [12:05:12]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp en viktig sak. Legemiddelavhengighet og bivirkninger er blitt et stort skjult folkehelseproblem. Ingen har oversikt over antall nordmenn som sliter med medikamentavhengighet, men fagfolk mener det dreier seg om flere tusen.

Statistikk fra Kilen i Sverige viser at 80 pst. av dem som søkte hjelp for legemiddelavhengighet, hadde fått beroligende medisin i forbindelse med en livskrise.

Mennesker som kommer i en avhengighetssituasjon, opplever tap av egen identitet. Familier går i oppløsning, man klarer ikke å ivareta jobben på en tilfredsstillende måte, og problemet med å forholde seg til barn på en adekvat måte medfører ofte at barnevernet kobles inn. Ofte blir de ufrivillig avhengig av et stort hjelpeapparat, samtidig som bruken av medikamentet fortsetter. Dette skyldes ofte for lite kunnskaper, både hos brukerne og hjelpeapparatet.

Det er viktig å skille mellom medikamentavhengighet og medikamentmisbruk. I Norge finnes det flere tilbud for rusmisbrukere, men lite tilbud rettet mot medikamentavhengighet. Av hjelpeapparatet blir man ofte sett på som en rusmisbruker, og mange ganger får man tilbud om avrusning sammen med narkomane, noe som oppleves som en stigmatisering.

95 pst. av medisinen forskrives av fastlegen. Helsevesenet må derfor i mange tilfeller ta medansvar for at avhengigheten har oppstått.

Statsråden er svært opptatt av tidlig intervenering og satsing på forebygging i den nye samhandlingsreformen, som det nå jobbes med. Derfor forutsetter jeg at man tar denne pasientgruppen alvorlig, og gjør hjelpeapparatet bedre i stand til å gi alternative behandlingstilbud til pasienter som er i krise.

Interpellanten viser til prosjektet «Medisin mot piller», som har startet et meget viktig arbeid på feltet. Arbeidet skal være forebyggende og gi kunnskap, råd og veiledning til brukere og helsevesen.

Jeg er enig med interpellanten Karin Andersen i at det er viktig at prosjektet «Medisin mot piller» blir videreført, men at det også er nødvendig å sette i gang tiltak som er rettet inn mot hjelpeapparatet, slik at vi får en kompetanseheving på hvordan man kan hjelpe folk som er i alvorlige kriser, med alternative behandlingsmåter til medisinering.

Bente Thorsen (FrP) [12:08:59]: Jeg vil ikke gå så veldig mye inn i problematikken her, for det føler jeg det er ganske mange andre som har gjort. Men jeg synes det er en veldig viktig sak, og det er ikke minst kjempeviktig å gripe fatt i det at vi har et skille mellom rusmisbrukere og de som uforvarende kommer opp i det med feilmedisinering eller for lang tids bruk av medisinering. Det hender faktisk at folk tar 8–10 tabletter om morgenen, så blir de voldsomt syke, og ingen forstår noen verdens ting, helt til de havner akutt inn på sykehus – da har de kanskje ikke vært i stand til å ta til seg næring eller noe som helst, og så viser det seg at det rett og slett er feilmedisinering. Folk som tar masse medisiner eller blir feilmedisinert, har nok behov for å komme inn til en kontroll for å se om de har gått for lenge på medisinene, om de ikke lenger tåler dem, osv.

Allerede i dag har vi en kjemperessurs innen helseforetakene og sykehusene som vi kan bruke for å finne ut av medisinering når det gjelder avhengighet og bivirkninger – og så er det den ressursen som apotekene er. Der har vi topp utdannet personell som fullt ut er i stand til å utføre denne tjenesten, men ofte er det ressurser og penger det står på – hele veien er det penger det går på her. Hvis vi hadde benyttet apotekene i helseforetakene som finnes i det ganske land, så hadde vi også fått et godt dekkende tilbud til den pasientgruppen dette gjelder.

Jeg vil sitere fra styringsdokument 2008 fra Apotekene Vest HF:

«Opplæring av pasientar/pårørande og personell

God opplæring er ein føresetnad for å meistre livet ved kronisk sjukdom og for å hindre forverring av helsetilstanden.

Feil bruk av legemiddel er eit stort problem. Det kan skyldast rutinesvikt men også manglande opplæring og informasjon til personell og pasientar/pårørande.

Apoteka Vest skal medverke til gode rutinar for legemiddelhandtering og god opplæring og informasjon overfor personell og pasientar/pårørande.»

Her er det faktisk en mulighet, men da gjelder det å gripe fatt i den og bruke den. For det som er helt sikkert, er at hvis vi skal ha et helhetlig pasientforløp, som høres veldig bra ut – for pasientene ikke minst – er det også viktig at den rådgivningstjenesten kommer ut til institusjonene i kommunene. Nå er ikke jeg noen fagperson på dette, men jeg er ikke helt sikker på om det faktisk er legen som er den beste til å gå inn og se på det, kanskje kan det være farmasøytene og apotekerne som kan være de beste. Jeg stiller spørsmålet.

Poenget med å ta ordet her var rett og slett for å orientere og sette lys på den muligheten vi har i dag.

Karin Andersen (SV) [12:12:38]: Ett er i hvert fall sikkert, og det er at både legene og helsemyndighetene må få mer kunnskap om dette feltet hvis det skal bli en endring på det som mange pasienter opplever, nemlig at de blir syke av den medisinen de får av sin fastlege. Et viktig og sårt punkt, tror jeg, i denne saken – også for legene – er at det kan være vanskelig å innse og akseptere at den praksisen man sjøl har, faktisk har ført til et problem.

Jeg har merket meg at Legeforeningen sjøl sier at de trenger mer kunnskap om forsvarlig forskrivning og alternativ tilnærming, og de mener det trengs et landsdekkende tilbud. Jeg har også merket meg at «Medisin mot piller», på Hamar, nå jobber med et prosjekt som heter «Hva kan legen gjøre?», der de er i tett samarbeid med primærlegene, nettopp for å skaffe den kompetansen som gjør at færre havner i en slik situasjon som dessverre ofte får ganske vanskelige følger for den enkelte pasient. Det handler om kunnskap, det handler om erfaringsutbytte, det handler om å kunne bli tilbydd seminarer og kurs på dette feltet. For det er ikke noen tvil om at det mangler kunnskap på dette feltet, sjøl om kunnskapen er god – og på deler av feltet handler altså dette som sagt ikke om rus eller om høydosebruk av tunge medikamenter. Derfor er jeg også ganske sikker på at prosjektet «Medisin mot piller», på Hamar, gjerne vil samarbeide med alle som jobber på dette feltet. Det er nok ikke så veldig mange som jobber med akkurat dette i dag, men det er mange som jobber med rus, psykiatri og tyngre medikamentavhengighet.

Jeg er heller ingen medisinsk kyndig person, så jeg vet ikke hvor stor overlapping det er på dette. Men jeg er ganske overbevist om at det er noen særegne problemstillinger knyttet til akkurat denne type medikamentavhengighet, lavdoseavhengighet, som ikke fanges opp av det systemet vi har i dag. Det melder pasientene oss, og det melder også de legene som jobber med dette på grasrota, men som ikke vet helt hvordan de skal ta fatt i det.

Jeg håper at resultatet av denne interpellasjonen blir at vi får satt problemstillinga i fokus, og at vi begynner å sortere hva det er vi snakker om, og hva det er vi ikke snakker om. Så har jeg også et håp om at man kan få jobbe videre med prosjektet. Sjølsagt trengs det kompetanse på dette på ethvert legekontor og i ethvert helseforetak, men jeg er ikke i tvil om at det er noen som må gå i spissen for dette arbeidet. Jeg tror vi har en god samarbeidspartner i prosjektet «Medisin mot piller».

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:15:54]: Jeg skal benytte deler av taletiden til å si at jeg har lyttet til interpellanten og til de andre innleggene.

Som sagt, fra prosjektet har vi mottatt både søknad og henvendelse om møte. Jeg tror dette møtet skal være allerede mandag til uken. Vi skal lytte til hva som der sies.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.