Presidenten: Presidenten foreslår at lengste taletid for innlegg fra hovedtalere fra hvert parti og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter og for øvrige talere til 5 minutter.

Deretter vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [10:15:51] (ordfører for sak nr. 2): Utenrikskomiteen har behandlet stortingsmeldingene om nedrustning og ikke‑spredning og om våpeneksport parallelt og sett dem i sammenheng. Det betyr at vi også hadde felles høring om de to dokumentene. Som saksordfører for St.meld. nr. 27 for 2007–2008 vil jeg takke saksordføreren for St.meld. nr. 29 for 2007–2008, Øyvind Vaksdal, for et utmerket samarbeid.

Det er viktig at Regjeringen har lagt fram en melding der både ikke‑spredning, nedrustning og våpenkontroll drøftes. Det er viktig at meldingen har en gjennomgang av ulike typer våpen og ammunisjon, fra håndvåpen via klaseammunisjon til masseødeleggelsesvåpen.

En enstemmig komité slutter seg til at Norge skal spille en pådriverrolle for ikke‑spredning, for rustningskontroll og for nedrustning. La meg også understreke det meldingen sier om at et lavest mulig rustningsnivå kombinert med innsyn og verifikasjon vil gi økt sikkerhet for alle, samtidig som det frigjøres ressurser til økonomisk og sosial utvikling.

Derfor er det også lett å slutte seg til Regjeringens tre hovedmålsettinger:

• arbeide for sikkerhet på lavest mulig rustningsnivå gjennom folkerettslig bindende avtaler

• arbeide for en verden fri for masseødeleggelsesvåpen

• arbeide for avskaffelse av våpen som forårsaker uakseptable humanitære lidelser

La meg understreke at vi må jobbe for nedrustning og mot spredning – begge deler er like viktig – av alle typer masseødeleggelsesvåpen. Det er en helt fundamental del av det sikkerhetspolitiske arbeidet. Likevel: Atomvåpen er fortsatt i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelser. Det sier også komiteen. Atomvåpen er på mange måter det ultimate masseødeleggelsesvåpenet.

På Hiroshima‑dagen i 1997 – og jeg husker det ennå – holdt Eva Nordland hovedtalen ved fredsbautaen på Youngstorget. Jeg husker hennes beretning fra et vitne fra den forferdelige augustdagen i 1945, en som fortalte om Hiroshima‑bombens ødeleggelser på en skole. Av 300 elever overlevde 17 de første minuttene. Luften var sot, aske og støv. Det var et skremmende mørke. Fra atomskyen kom ufattelige drønn. En grusom lukt spredde seg. Bygningene hadde fordampet til småbiter. Jord og røtter var brent. Mennesker som ikke var døde, slepte seg mot vannkilder som ikke eksisterte.

Jeg tror ikke vi er i stand til å fatte hva som vil skje dersom en atombombe mange ganger større enn de to som ble sluppet over Japan, skulle bli brukt i våre nærområder, og i dag er våpnene større. Det gjelder ikke bare de umiddelbare ødeleggelsene, men også de langsiktige konsekvensene for dem som overlever, og for naturen, for miljøet, for klimaet.

Derfor har Arbeiderpartiet programfestet og Regjeringen har som mål en eliminering av alle atomvåpen. Dette deles i innstillingen av en enstemmig komité. Komiteen understreker også meldingens betoning av at veien dit vil måtte baseres på forpliktende og verifiserbare avtaler, og omfatte alle land. La meg legge til at vi ikke må gi opp ikke‑spredningsregimet og Ikke‑spredningsavtalen, selv om det i noen år kanskje har virket noe mistrøstig.

Norge har en lederrolle i det såkalte Syvlandssamarbeidet, et samarbeid hvis styrke er at det består av land med og uten atomvåpen, og at gruppen krysser alliansegrenser. Samarbeidet sikter seg inn mot samlende forslag om nye tiltak fram mot tilsynskonferansen for Ikke‑spredningsavtalen i 2010.

Men selv om Ikke‑spredningsavtalen er selve grunnpilaren i nedrustnings‑ og ikke‑spredningsarbeidet, mener nok jeg at vi også må få til en egen atomvåpenkonvensjon på et eller annet tidspunkt, slik det er i dag, med konvensjoner både mot kjemiske og biologiske våpen. Jeg erkjenner at det kan ta tid å nå dit, men Norge bør likevel forsøke å starte et slikt arbeid rettet mot neste tilsynskonferanse.

Skal vi få snudd den negative trenden vi ser i nedrustningsarbeidet, må de land som i dag besitter de største kjernefysiske arsenalene, vise lederskap. Fortsatt har Russland og USA 95 pst. av verdens atomvåpen. De må altså gå foran. Påtroppende president i USA, Barack Obama, har forpliktet seg til visjoner om en verden uten atomvåpen og har foreslått 14 tiltak, bl.a. å ratifisere prøvestansavtalen og stoppe utviklingen av nye atomvåpen.

Det døde like mange i Hiroshima og Nagasaki som i tsunamien i Sørøst‑Asia i desember 2004. Forskjellen er at atomvåpen er menneskeskapt – en tilsiktet hendelse.

Når NATO nå har satt i gang en prosess med et transatlantisk charter for å legge fram en såkalt «Declaration on Alliance Security» neste år, og så prøve å få til et nytt strategisk konsept, mener en enstemmig komité at NATOs atomstrategi må tas opp til drøfting.

For øvrig har NATO et stort ansvar og en viktig rolle for å sikre at atomnedrustningen kommer i gang igjen.

Så til et par andre temaer. Når vi snakker om håndvåpen, og når vi snakker om ammunisjon, er det viktig at de to stortingsmeldingene ses i en sammenheng.

Mange mener at håndvåpen er det virkelige masseødeleggelsesvåpenet. Håndvåpen må være en sentral del av nedrustnings‑ og ikke‑spredningsarbeidet. Ikke‑spredning betyr bl.a. at håndvåpen og ammunisjon ikke må komme i hendene på bandittregimer eller ustabile regimer, om man vil, og ikke i hendene på voldelige opprørere eller terrorgrupper.

Så vil jeg legge til: Det er også slik at kvinner og barn er de mest utsatte i forbindelse med konflikter, og de rammes hardest av våpenbruk. Det å redusere omfanget av konvensjonelle våpen, herunder tilgang på ammunisjon, er også et viktig bidrag til å følge opp sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner i krig og konflikter.

I innstillingen til eksportmeldingen ber en enstemmig komité Regjeringen vurdere å innføre nye regler for merking av ammunisjon, slik at denne blir lettere å spore. Vi ber også om at det arbeides for bindende internasjonale regler som gjør det mulig å spore håndvåpen tilbake til selger.

La meg legge til at Norge har et av de strengeste kontrollregimer i verden når det gjelder eksport av forsvarsmateriell, med bl.a. krav til tilfredsstillende dokumentasjon før utførselstillatelse gis, og jeg vil gi ros til utenriksministeren og til Regjeringen for dette.

En enstemmig komité understreker at det må legges vekt på – og at det må stilles krav til – menneskerettighetssituasjonen hos mottakerlandene når søknad om eksportlisens skal behandles. Dette ble også behandlet i komiteen da vi hadde tilsvarende melding i fjor. Jeg er veldig tilfreds med at det i 2007 ble tatt med en presisering av dette i regelverket fra departementets side.

La meg også understreke at det er helt nødvendig å få til en internasjonalt bindende avtale om våpenhandel, Arms Trade Treaty, som uttrykker gjeldende internasjonal humanitær rett og sikrer at menneskerettighets‑ og utviklingsperspektivet kommer tydelig fram.

Regionale konflikter, borgerkriger og etniske motsetninger er i dag alvorlige hindre for utvikling. Det er derfor helt avgjørende at verdenssamfunnet bidrar til å forebygge, dempe og løse denne typen konflikter. Hvis ikke kan konsekvensene bli dyrekjøpte. Dette dreier seg også om våpenhandel og om nedrustning kontra opprustning.

Vi husker Rwanda og Srebrenica. Vi ser hva som skjer i Kongo. Dette ville ikke vært mulig i det omfanget vi ser, hvis ikke verden hadde hatt så stort omfang av våpen som det vi ser i dag.

I tillegg til nødhjelp, humanitær bistand, u‑hjelp og ulike kategorier internasjonale styrker og fredsstyrker er også nedrustning og det å jobbe for sikkerhet på lavest mulig rustningsnivå viktig. Vi må sørge for at håndvåpen og ammunisjon ikke kommer i hendene på militante og militaristiske grupper bl.a. i Afrika. Hvor mye våpen finnes egentlig hos Taliban og Al Qaida? Hvor kommer de våpnene fra? Hva med ammunisjon? Har vi systemer som sikrer at vår ammunisjon og vår våpeneksport ikke havner hos grupper der det ikke var meningen at de skulle ende? Vi må fortsatt kvalitetssikre både eksportkontroll og ikke‑spredning.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:26:42] (ordfører for sak nr. 3): Først til St.meld. nr. 29 for 2007–2008. Regjeringen har også i år lagt fram en stortingsmelding der den informerer om eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell.

Denne meldingen reflekterer omfanget av den faktiske eksporten av forsvarsmateriell i 2007 og tjenester og teknologi i tilknytning til disse varene. Den samlede verdien av eksporten i 2007 var på ca. 3,6 milliarder kr, noe som utgjør en betydelig verdiskaping, og det er også viktig å framheve at det innenfor forsvarsindustrien finner sted en betydelig teknologiutvikling som også kan brukes sivilt.

Stortingsmeldingen ble denne gangen behandlet samtidig med St.meld. nr. 27 for 2007–2008, som omhandlet nedrustning og ikke‑spredning. Utenrikskomiteen gjennomførte derfor en felles høring der begge disse meldingene ble berørt.

Både arbeidsgiver‑ og arbeidstakersiden i forsvarsindustrien ble invitert til å delta på høringen, men jeg tror jeg har hele komiteen med meg når jeg sier vi ble mer enn forundret når ingen av dem ønsket å delta.

I tolvte time tok imidlertid produsenten Nammo kontakt med komiteen, og vi fikk der nyttige svar på en rekke spørsmål som komiteen var opptatt av.

Et ønske som kom fra flere av organisasjonene under høringen, var å innføre en mekanisme for merking og sporing av norskprodusert ammunisjon. Ifølge opplysninger fra Nammo er dette allerede langt på vei gjennomført, da all grovkalibret ammunisjon produsert i Norge i utgangspunktet er merket, i tillegg til at håndvåpenammunisjon ikke lenger produseres i Norge i større utstrekning.

Det var i tillegg et ønske fra flere at norsk eierskap i våpenprodusenter i andre land burde medføre at disse fulgte norske regler for våpeneksport, gjerne gjennom en harmonisering av regelverket. Det kom også denne gang krav fra flere organisasjoner om obligatorisk sluttbrukererklæring for all våpeneksport.

Fra Nammos side var man i utgangspunktet positiv til et slikt krav så lenge dette skulle gjelde alle aktører i markedet. Man advarte imidlertid om at ensidige norske tiltak ville virke konkurransevridende, og man ville dermed ikke oppnå den ønskede effekt.

En enstemmig komité oppfordrer Regjeringen til å arbeide for bindende internasjonale regler som i større grad gjør det mulig å spore både ammunisjon og håndvåpen, noe som kan motvirke illegitim omsetning.

Under høringen kom det også fram ønske om større åpenhet rundt norsk våpenproduksjon og eksport.

Det er grunn til å understreke at det aldri før har vært så mye åpenhet rundt disse spørsmål som nå, og at Regjeringen i årets melding har gått lenger enn noen gang tidligere når det gjelder å framlegge informasjon om disse saker.

Vi er kjent med at det fortløpende vurderes tiltak som skal sikre at norsk forsvarsmateriell ikke skal komme på avveie, og den strenge håndhevingen av eksportkontrollregelverket fra norske myndigheter er med på å sikre at dette ikke finner sted.

Utenrikskomiteen har tidligere påpekt at man i større grad må stille krav til menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandene før en innvilger en eksportlisens, og jeg vil derfor, i likhet med Marit Nybakk, uttrykke tilfredshet med at dette nå er tatt med i en presisering av retningslinjene.

Jeg er også tilfreds med at komiteen er enstemmig også denne gang på de aller fleste punkt i innstillingen. Dette er også langt på vei tilfellet når det gjelder St.meld. nr. 27 for 2007–2008 om nedrustning og ikke‑spredning.

Det er særdeles viktig at en enstemmig komité der slutter seg til Regjeringens vurdering om å legge spesiell vekt på et nært samarbeid med våre NATO‑allierte, EU og nordiske land i et internasjonalt nedrustningssamarbeid.

Det er også bred enighet om at Nord‑Koreas og Irans kjernevåpenambisjoner er en stor utfordring for det internasjonale samfunnet.

Nord‑Korea inngikk en avtale om stenging og kontroll av atomanlegg i 2007 i bytte mot forsyninger av matvarer og olje. Inspektørene fra IAEA er siden kastet ut, og det må ses som svært sannsynlig at aktiviteten ved landets atomanlegg er tatt opp igjen. Det internasjonale samfunn må nå stå samlet om å kreve en nedrustnings‑ og ikke‑spredningsavtale med landet. Denne katt og mus‑leken må snarest bringes til opphør.

Det er likevel Iran som i dag utgjør den største trusselen knyttet til utvikling og spredning av kjernevåpen. Regimet i Teheran har på ingen måte vist den nødvendige samarbeidsvilje og åpenhet overfor det internasjonale samfunn. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har ved flere anledninger uttrykt bekymring over den vedvarende negative utviklingen på dette området i Iran.

Den senere tid er man også blitt oppmerksom på og har uttrykt bekymring over at landet har et utviklingsprogram, kjent som Prosjekt 111, der Irans mellomdistanseraketter skal kunne nå mål i Midtøsten så vel som i deler av Europa. Landet mistenkes nå i tillegg for å stå bak utviklingen av mer langtrekkende, også såkalte interkontinentale raketter.

Planlegging av et rakettskjold i Europa må derfor ses i sammenheng med dette.

Regjeringen sier i meldingen av den er opptatt av at IAEA skal spille en nøkkelrolle i prosessene for å finne en forhandlingsløsning rundt Irans kjernefysiske aktiviteter og for å sikre en fullstendig avvikling av Nord‑Koreas atomvåpenprogram.

Vi er langt på vei enig i dette, men resultatet av IAEAs aktivitet så langt har vært nedslående. Vi må derfor ikke utelukke andre mulige løsninger på disse konflikter.

Regjeringen hevder i meldingen at det først og fremst er opp til Iran og Nord‑Korea å demonstrere nødvendig vilje til å nå fram til politiske forhandlingsløsninger.

Vi slutter oss til at Norge skal være med på å opprettholde og om nødvendig forsterke det politiske presset mot de to landene inntil det skjer.

Vi er også enig i at erfaringene fra Iran og Nord‑Korea illustrerer behovet for å utvikle ordninger som gjør det mer fordelaktig å overholde ikke‑spredningsforpliktelsene og skjerper sanksjonene mot land som prøver å bryte ut av NPT‑regimet.

Regjeringen hevder også i meldingen at planene om et rakettforsvar i Europa har medført sterke reaksjoner, men at et slikt forsvar isolert sett kan gi økt beskyttelse mot ballistiske missiler innenfor et geografisk område.

Regjeringen hevder likevel at den er kritisk til at et slikt forsvar vil føre til økt internasjonal sikkerhet, og videre at trusler fra ballistiske missiler må møtes av et bredt spekter av virkemidler, først og fremst politiske og diplomatiske. Selvfølgelig må man prøve alle politiske og diplomatiske virkemidler først, men med utviklingen i Iran i friskt minne har man ikke akkurat hatt suksess gjennom politiske og diplomatiske kanaler. Kan det da være så galt at man utvikler et rakettskjold som kan stoppe missilene på veien mot sine mål? Dette er jo ikke noe angrepsvåpen, men et defensivt tiltak for å beskytte seg mot masseødeleggelsesvåpen.

Regjeringens kritiske holdning til rakettskjoldet som er uttalt i meldingen og i merknadene fra regjeringspartiene, harmonerer imidlertid ikke helt med Regjeringens handlemåte i saken. Regjeringen gav under NATO‑toppmøtet i Bucuresti i april sin uforbeholdne tilslutning til sluttkommunikeet, der man vedtok å gå videre med prosjektet. Så vidt jeg vet, ble det ikke flyttet på så mye som et komma fra den norske regjerings side, noe vi fra vår side selvfølgelig er tilfreds med.

Det er bred enighet om at Norge skal ha en pådriverrolle når det gjelder ikke‑spredning, rustningskontroll og nedrustning. Jeg vil derfor ønske utenriksministeren lykke til med dette arbeidet i tiden framover.

Helt til slutt vil jeg, i forbindelse med arbeidet med St.meld. nr. 27, takke saksordfører Marit Nybakk for et utmerket samarbeid.

Erna Solberg (H) [10:35:44]: Må du leve i interessante tider. – Det er ikke en kinesisk hilsen, men en kinesisk forbannelse. På nedrustningsområdet lever vi for øyeblikket i virkelig interessante tider. Utfordringene er store når det gjelder både kjernefysiske og konvensjonelle våpen. Det er grunn til bekymring når man ser at antallet kjernevåpenstater har økt betraktelig siden slutten på den kalde krigen, og at flere land med til dels svært ulike styresett og forhold og samarbeidsvilje overfor verdenssamfunnet prøver å skaffe seg kjernevåpen.

Jeg tror vi alle ønsker oss en verden med mer internasjonal orden og regler, med mer internasjonal kontroll. Vi opplever en verden i dag med flere fragmenterte stater og med større utfordringer knyttet til at de internasjonale organene fungerer.

Spredning av kjernefysisk teknologi vil øke i takt med den forventede utbyggingen av den sivile kjernekraften vi har og ser for oss i årene fremover. Derfor kommer det til å skape nye utfordringer i ikke‑spredningsarbeidet.

Vi vet at terrorister av ulike typer arbeider aktivt for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, hvor det verste scenarioet selvfølgelig er at denne typen våpen kommer i hendene på noen irrasjonelle, trykket‑opp‑i‑hjørnet‑terrorister som kan bruke dem helt uten tanke på konsekvensene som kommer etterpå, eller som nettopp har som ønskemål at konsekvensene bare blir kaos.

For Norges del er det også viktig å se at vi fortsatt har utfordringer med atomavfall og en av verdens høyeste konsentrasjoner av kjernevåpen hos våre naboer på Kola. Vi må ikke glemme det når oppmerksomheten kanskje retter seg andre steder. Det er nært oss, og det har betydelig potensial hvis noe skulle skje. Vi må ha fokus på Kola‑konsentrasjonen knyttet til kjernevåpen.

Vi lever også i en tid hvor dagens traktatregime for nedrustning og ikke‑spredning er under press. Russerne har suspendert CFE‑avtalen om konvensjonelle våpen. Det gjør at verifikasjon og rapportering er vanskeligere, og det øker usikkerheten og den potensielle spenningen i våre nærområder. Vi ser også at Nord‑Korea og Iran leker katt og mus med verdenssamfunnet og IAEA om verifikasjonsregimer i det internasjonale avtaleverket. De forsøker å holde både naboland og verden som gisler i dette arbeidet. Noen ser også ut til å bruke det som forhandlingskort for andre konsesjoner i forhold til økonomisk bistand og hjelp.

Nord‑Korea har allerede kjernevåpen, og Iran er med stor sannsynlighet ikke langt unna. Iranske atomvåpen risikerer å starte et massivt våpenkappløp i regionen. Vi ser allerede i dag at en rekke arabiske land starter et sivilt kjernefysisk samarbeid som altså har potensial til å utvikle seg til noe mer. Jeg mener det er grunn til å tenke gjennom hvilken smitteeffekt det vil ha i Midtøsten hvis Iran sitter med kjernefysisk kapasitet. Jeg oppfatter det som ett av de vanskeligste og største spørsmålene vi har internasjonalt. Det er slik at man er midt inne i et område som utfordrer gamle hegemonier, som utfordrer land med stor betalingsvillighet og betalingskapasitet, og som vil ønske å komme i samme situasjon som Iran.

Men jeg synes heller ikke det er uten bekymring når vi ser at India, som står utenfor Ikke‑spredningsavtalen, og også ligger i et våpenkappløp med Pakistan, nå får privilegert tilgang til Nuclear Suppliers Group. Jeg mener det er god grunn til å stille spørsmål om hvilken presedens dette setter.

Dagens ordninger er under press, men samtidig er det det eneste rammeverket vi har. Derfor deler vi i Høyre Regjeringens noe forbeholdne linje i forhold til å satse på en helt ny avtale. Da risikerer man rett og slett å åpne en pandoraeske, å sette de ordningene vi har, i fare. Da er det bedre å arbeide ut ifra det vi har i en så vanskelig situasjon.

Utfordringene må altså møtes i fellesskap. Det er viktig at arbeid som foregår i multilaterale fora, blir understreket. FN, NATO og EU er områdene for å finne løsninger på dette. Vi ser positivt på og støtter initiativet for at vi skal øke fokuset på nedrustningsarbeid også i NATO, for dette er en av de største sikkerhetstruslene våre fremover.

Men nedrustningsarbeidet må både være allsidig og dekkende. Derfor er det viktig å arbeide for nedrustning og ikke‑spredning av konvensjonelle våpen, inklusiv både håndvåpen og ammunisjon, kjemiske våpen, biologiske våpen og atomvåpen. Helheten i dette utgjør en fundamental del av sikkerhetspolitikken og må ha anerkjennelse som at dette er sikkerhetspolitisk arbeid som vi er nødt til å jobbe hardt for. Særlig den rollen håndvåpen og ammunisjon spiller i moderne konflikter, har betydning, selv om det er mulig å gjøre seg morsom på bekostning av at når mange kaller det de virkelige masseødeleggelsesvåpnene, er det vel først og fremst den som trykker på avtrekkeren eller på knappen, altså mennesket, som er det virkelige masseødeleggelsesvåpenet i verden.

Men Norge har et særlig ansvar som produsent og eksportør av våpen og ammunisjon. Et enstemmig storting støtter opp om det norske reguleringsregimet. Likevel kommer vi ikke fra at kjernefysiske våpen fortsatt er i en særstilling når det gjelder evnen til død og ødeleggelse.

Vi deler visjonen om å eliminere alle atomvåpen, men veien dit må basere seg på forpliktende, verifiserbare avtaler og omfatte alle land. En verden uten atomvåpen vil være en tryggere verden, men det må være en verden vi er sikker på at faktisk er uten atomvåpen. Samtidig er vi nødt til å være realistiske. Atomet er splittet, det lar seg ikke reversere, teknologien er kjent, og den blir lettere og lettere å bruke. På veien mot visjonen møter vi en usikker og av og til farlig verden. Derfor er tydelige signaler fastsatt overfor de statene og gruppene som utgjør den største trusselen, av avgjørende betydning – at vi tør å stå opp, ikke at vi bøyer unna.

Iran og Nord‑Korea er nevnt og synes altså å utgjøre de største utfordringene i dag. EU, USA og Russland må sette inn samstemmige tiltak og målrettede sanksjoner overfor Iran. Kontrakter til tysk og russisk industri kan ikke lenger komme først. Jeg mener vi må sette store spørsmålstegn både overfor Tyskland og Russland i denne aktiviteten. Amerikansk krigsretorikk hjelper heller ikke hvis vi skal få kontroll over denne situasjonen.

Trusselen fra kjernevåpen kombinert med ballistiske missiler må møtes med alle virkemidler. Primært må de være politiske og diplomatiske, men om nødvendig også andre. Derfor er ikke Høyre enig i at man på forhånd og på et rent ideologisk grunnlag skal si nei til å skaffe seg en opsjon for defensiv handling i møte med trusselen fra ballistiske missiler. Det er altså grunnen til at vi har valgt en annen tilnærming enn Regjeringen til spørsmålet om USAs og NATOs missilforsvar i Europa. Vi støtter den uttalelsen som kom på NATOs toppmøte i Bucuresti i vår.

Ballistiske missiler utgjør en økende trussel mot NATOs medlemsland og styrker. Missilforsvaret er en del av en helhetlig respons på denne trusselen. USAs missilforsvar og NATOs systemer utgjør et betydelig bidrag til å møte denne spesifikke trusselen, men vi mener også at videre utredning er nødvendig og skal finne sted i alliert regi. For oss er det prinsippet om alliansens udelelige sikkerhet som også er av avgjørende betydning. Vi har nytt godt av alliansens solidaritet i snart 60 år, og jeg mener det vil være feil av Norge å hindre en utvidelse av NATOs missilforsvar som medlemslandene i sørøst selv etterspør.

Regjeringen gav kommunikeet i Bucuresti sin uforbeholdne tilslutning, og vi støtter altså det, selv om det er vanskelig å se at uttalelsene er i tråd med tiltredelseserklæringen fra Soria Moria. Heldigvis så til slutt Regjeringen selv at man var nødt til å sette til side både Soria Moria‑erklæringen og egen høytflyvende retorikk, men vi ser fortsatt at Regjeringen forsøker å ri to hester, én hjemme og én ute blant våre allierte. Vi spør oss fortsatt hvordan Regjeringen kan mene at intern krangel, uklare signaler og langvarig splittende og konfronterende håndtering av saken, som vi så i forkant av møtet i Bucuresti, har styrket norsk sikkerhet, norsk omdømme og Norges relevans i NATO. Derfor står vi sammen om en merknad hvor vi påpeker dette avviket. Det er på sin plass, for det bidrar ikke til norsk sikkerhet at vi står der vi står i dag.

Behandlingen av disse sakene viser egentlig at det er en bred politisk oppslutning om at Norge skal spille en pådriverrolle i internasjonalt nedrustningsarbeid. Det kommer Høyre til å støtte opp om. Det er en videreføring av det arbeidet Jan Petersen gjorde da han var utenriksminister. Vi er glade for at Regjeringen følger det opp, og at de styrker det. Jeg kan love at vi kommer til å følge opp, for dette er et av de viktigste arbeidsområdene vi har for øyeblikket.

Ågot Valle (SV) [10:46:25]: Først takk til de to saksordførerne, som har gjort en god jobb og har vist engasjement, og takk til Regjeringa, som har lagt fram en nedrustningsmelding som har utløst et engasjement også ute i den offentlige diskusjonen. Det trenger vi.

Mange av oss var aktive i kampen mot atomvåpen på 1980‑tallet. Nåværende stortingspresident Jagland redigerte boka «Før det blir for sent», ei bok som handler om å få viljen til å overleve til å komme til uttrykk rundt forhandlingsbordene, for deretter å ta fatt på den lange vegen mot fullstendig atomvåpennedrustning. Vi må se at det er en lang veg – og det vil fortsatt være en lang veg – men arbeidet må gjøres med stor intensitet. Mobiliseringa på 1980‑tallet førte fram til flere viktige nedrustningsavtaler, som f.eks. da Gorbatsjov og Reagan møttes i Reykjavik og ble enige om INF‑avtalen, som har bidratt til fjerning av 80 pst. av USAs og Russlands mellomdistanseraketter.

Så må vi innrømme at vi trodde atomvåpennedrustninga gikk sin gang, og de fleste av oss la inn årene. Men nå viser det seg at 1990‑tallet var tiåret da verden gikk i søvne inn mot ny opprustning, som Kofi Annan har påpekt. Flere land ønsker seg atomvåpen. Iran og Nord‑Korea har de før meg snakket om, og jeg deler de store bekymringene her. Israel har etter all sannsynlighet atomvåpen. Over 40 land har teknologi til å kunne utvikle det. Derfor må ett viktig svar være å styrke IAEAs rolle og muligheter, slik El Baradei sa det på den store nedrustningskonferansen som utenriksministeren arrangerte her.

Etter Berlinmurens fall har USA under George Bush’ ledelse sagt opp ABM‑avtalen og har stått i spissen for en vanvittig opprustning. USA har doblet forsvarsbudsjettet siden 2001 og står nå for utrolige 48 pst. av verdens samlede militærutgifter, finansiert av lånte penger. Nytt våpenkappløp drevet fram av våpenindustrien og ideen om at kampen mot terror skal kunne vinnes med militærmakt heller enn med diplomati og multilateralt arbeid, er en kjempeutfordring.

Men nå finnes det et håp, med valg av ny president, Obama. Han har lenge gitt en klar støtte til de fire «horsemen», sentrale amerikanske politikere, som også var invitert til nedrustningskonferansen som ble arrangert her i Oslo i vår. Han har uttalt seg ganske sterkt, Obama, om behovet for atomvåpennedrustning. I en tale i juli sa han dette: Vi vil ha som mål å få vekk alle atomvåpen, som en sentral del av vår atomvåpenpolitikk. På websidene til overgangsregimet deres ser vi også at Obama går inn for en reduksjon av antall atomvåpen i USA og Russland. Han har kommet med 14 forslag til tiltak, som Marit Nybakk refererte til. Så det er et åpent vindu nå.

Men forandring skjer ikke bare ved forslag i en valgkamp. Forandring skjer bare ved at de omsettes i handling. Verden har ikke råd til å gjøre som verden gjorde da Clinton ble president, da man trodde at han prioriterte nedrustning. Faktum er at til tross for mange gode løfter gikk atomvåpenopprustninga sin gang på 1990‑tallet. Derfor må Norge og andre land bruke muligheten nå til å være klare og tydelige i sin dialog med den nye presidenten. Ikke minst må Norge være klar og tydelig på at USA må skrinlegge rakettskjoldplanene.

Det er også kommet noen spennende signaler fra Sarkozy. Jeg trenger ikke å argumentere med Høyre og Fremskrittspartiet om at jeg er helt uenig deres retorikk på dette området, og ber dem da om å lese om de signalene som er kommet fra Sarkozy.

USAs press når det gjelder å utplassere rakettskjoldradar i Tsjekkia og avskjæringsraketter på Russlands dørstokk, i Polen, har gitt de russiske haukene større rom å boltre seg i. Resultatet kan være økt opprustning. At stater som Russland og Kina føler seg truet av USAs rakettskjoldutvikling, gjør det vanskeligere å samarbeide med USA om å bekjempe terror, om ikke‑spredning av atomvåpen og om andre sikkerhetsspørsmål. Enda viktigere, syns jeg, er at dette har bidratt til å gjøre atomvåpnenes politiske rolle større. Men, som sagt, det er kommet noen positive signaler også etter møtet mellom Russlands president og Sarkozy. Vi får håpe at det munner ut i en større sikkerhetskonferanse i OSSE‑regi til sommeren.

Så er jeg helt enig med Marit Nybakk, som tar til orde for at vi må arbeide for forbud mot atomvåpen. Biologiske og kjemiske våpen er det konvensjoner mot, men atomvåpen står i en særstilling. Derfor må vi jobbe for en atomvåpenkonvensjon. Vi må lære av det arbeidet som er gjort når det gjelder klasevåpen og landminer.

Norge har nå støttet at utarmet uran må bli en del av FNs nedrustningsagenda. Forskerne uttaler seg forskjellig om helse‑ og miljøskadene, men det må jobbes videre med føre var‑prinsippet med tanke på negative helse‑ og miljøkonsekvenser.

Så er det viktig å se på militariseringa i et klima‑, miljø‑ og utviklingsperspektiv. For det første fordi verdens militære forbruk utgjør 1 300 milliarder dollar pr. år. Det er en vanvittig sløsing og misbruk av muligheter, og det er misbruk av de gode hodene som trengs til noe helt annet.

Det er nå viktig å se disse utfordringene – klimakrisa, finanskrisa og opprustningskrisa – i en sammenheng. Costa Rica har kommet med et spennende initiativ ved å løfte opp artikkel 26 i FN‑charteret i FN‑systemet. Bare i liten grad har Rio‑erklæringa fra 1992, som sier noe om sammenhengen mellom nedrustning, bærekraftig utvikling og miljø, vært oppe til debatt. Derfor er den ekstra velkommen nå. Det er i dag bedre grunnlag enn på lenge til å få til en nedrustning som kan fremme utvikling.

Finanskrisa aktualiserer i seg sjøl kutt i militært forbruk og dermed kanalisering av militært forbruk mot utviklingsfremmende forbruk. Denne muligheten må vi benytte oss av og følge opp. Jeg ber utenriksministeren om å kommentere det. Det bringer meg over på meldinga om våpeneksportkontroll.

Norge er i forhold til folketallet en stor våpeneksportør. Derfor har Norge et særlig ansvar for at vi har en streng kontroll med hva våpnene og våpendelene brukes til, at det er etisk forsvarlig, videre at det er kontroll med hvor de brukes, at de ikke havner i kriger som strider mot folkeretten eller i okkuperende land. Dette er klare prinsipper, men like fullt med klare dilemmaer, f.eks. det at vi eksporterer til NATO‑land uten å kreve reeksportklausul.

Både Stortinget og det sivile samfunnet er opptatt av forsvarlig kontroll. Jeg er helt enig i at det stadig har skjedd forbedringer, og at det skjer forbedringer, men dette er en prosess hvor vi må se til at det stadig skjer forbedringer.

Det sivile samfunnet reiser viktige spørsmål og fungerer som en verdifull vaktbikkje i arbeidet med innsyn, åpenhet, kunnskap om kontroll og eksport av forsvarsmateriell. Flere organisasjoner gir ros til regjering og storting, men de samme organisasjonene etterlyser en sterkere kontroll med hvor krigsmateriell faktisk ender, og mener at det må innføres sluttbrukererklæring overfor alle mottakere av norske våpen og annet forsvarsmateriell. Det er vi i SV helt enig i.

Våpen skal heller ikke eksporteres til land hvor det er klare menneskerettighetsbrudd. Det er heldigvis tatt inn i forskriftene fra 2007. Men da er det et dilemma at vi eksporterer så mye våpendeler til Saudi‑Arabia. Vi mener at det må lages en strategi for hvordan denne eksporten skal avvikles, gjerne en gradvis avvikling.

Så vil jeg, som andre talere, ta opp arbeidet med en internasjonal konvensjon om eksport eller bruk og handel med vår tids masseødeleggelsesvåpen for de fattige, nemlig håndvåpen og ammunisjon. Jeg er helt enig med Marit Nybakk i at dette går mest ut over kvinner og barn. Det er derfor bra at vi jobber med Arms Trade Treaty, og jeg håper at verdens lykkes med å komme i havn med det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:56:53]: Stortingsmeldingen om nedrustning og ikke‑spredning og meldingen om eksportkontroll og internasjonalt ikke‑spredningssamarbeid reiser mange viktige spørsmål. For Kristelig Folkeparti er arbeidet for fred og sikkerhet og det å få en nedrustnings‑ og rustningskontroll en av hovedsakene i utenrikspolitikken. Jeg er veldig glad for at det i begge de innstillingene vi nå behandler, er bred enighet om alle de viktigste hovedspørsmålene. Jeg kan også slutte meg til saksordfører Marit Nybakks hovedsynspunkter på meldingen om nedrustning og ikke‑spredning.

Vi vet at det i dag finnes masseødeleggelsesvåpen nok til å utslette menneskeheten. USA og Russland har alene 95 pst. av atomvåpnene, og de har så store lager av disse at de kan utslette hverandre flere ganger. Det kan med rette kalles «over‑kill capacity».

Ut fra et slikt perspektiv ser vi klart at det må være mulig å få til økt sikkerhet på et lavere rustningsnivå enn i dag. Det krever at reduksjonene skjer på en verifiserbar og balansert måte. Får vi det til, vil vi også kunne frigjøre store økonomiske og vitenskapelige ressurser til menneskelig og sosial utvikling. Tenk hvilken visjon det er i stedet å kunne sette disse ressursene inn i arbeidet for å løse verdens fattigdomsproblemer og verdens klimaproblemer! Det burde være nok til å tenne gløden for nedrustning hos alle tenkende mennesker.

Jeg tror det er viktig å holde fram disse visjonene i en debatt som føres i et klima som ikke akkurat er preget av at vi er på raske skritt fram mot å nå slike mål. Snarere er det en situasjon preget av mange dystre skyer i horisonten. Men jeg tror det er viktig at vi holder visjonen fram om en atomvåpenfri verden, og at vi kan ha en vilje til fordomsfritt å drøfte ulike veier fram mot en slik visjon.

Det er mange aspekter ved dette brede arbeidet for nedrustning og rustningskontroll som er berørt i innstillingene, ikke minst arbeidet for ikke‑spredning av atomvåpen. Det har blitt kommentert av flere talere. Jeg skal begrense meg til å kommentere noen få spørsmål.

Først til rakettskjoldet: Kristelig Folkeparti deler i utgangspunktet den vurderingen som Regjeringen har i stortingsmeldingen av planene om å utvide det amerikanske missilforsvaret i Europa. Et missilforsvar kan gi økt beskyttelse mot ballistiske missiler innenfor et geografisk område. Men ser en på de mulige ringvirkninger av å utvikle rakettskjold, er det vide konsekvenser for internasjonal sikkerhet som er mer uoversiktlige. Vi må derfor ta i betraktning muligheten for at utbygging av rakettskjold kan motvirke avspenning, sette inngåtte avtaler i fare, lede til ytterligere rustningstiltak fra andre eller gjøre oppslutning om nye nedrustningstiltak vanskeligere. Det er viktig å forebygge slike uønskede virkninger, og derfor er det viktig at truslene fra ballistiske missiler blir møtt med egnede politiske og diplomatiske virkemidler også.

Regjeringen gav som kjent sin tilslutning til sluttkommunikeet fra NATOs toppmøte i Bucuresti i april 2008. Der anerkjenner Regjeringen det betydelige bidrag til beskyttelse av allierte som USAs europabaserte rakettskjold vil gi. Regjeringen har gjennom det nevnte kommunikeet gitt klarsignal til at NATO, ut fra prinsippet om alliansens udelelige sikkerhet, skal utvikle såkalte opsjoner for en omfattende rakettskjoldarkitektur som utvider dekningen til allierte territorier og befolkninger som ikke på annen måte blir dekket av det amerikanske rakettskjoldsystemet. Sluttkommunikeet støtter at slike opsjoner skal behandles på NATOs toppmøte i 2009.

Det er viktig å arbeide for å forebygge mulige uønskede ringvirkninger av å utvikle en slik omfattende rakettskjoldarkitektur fra norsk side, og vi vil derfor aktivt støtte politiske og diplomatiske virkemidler som kan motvirke slike uønskede virkninger i arbeidet for nedrustning og rustningskontroll. Jeg har i likhet med representanten Valle merket meg utspillet fra Frankrikes president, Sarkozy, og forslaget om et mulig OSSE‑toppmøte på forsommeren om europeisk sikkerhet. Det ville være interessant å høre om utenriksministeren har noen vurderinger av det forslaget.

Så til noen spørsmål som gjelder ikke‑spredning. Atomenergiavtalen mellom USA og India har flere sider. Fra et nedrustningsperspektiv vil jeg likevel trekke fram en problematisk side. Det beste hadde vært at Nuclear Suppliers Group, hvor Norge deltar, hadde forutsatt at India sluttet seg til Ikke‑spredningsavtalen og Prøvestansavtalen som en forutsetning for denne atomenergiavtalen. Jeg er klar over at Norge lenge arbeidet for det, og at det ikke lyktes. Det etterlater en uro og en usikkerhet som vi ikke trenger i dette området. Jeg minner om at det er en region som er potensielt meget farlig – for ikke å si eksplosiv. Utviklingen er på mange måter negativ i Pakistan, og konflikten om Kashmir er fortsatt uløst og er svært farlig for hele denne regionen. Derfor hadde det vært ønskelig om man hadde nådd lenger i disse forhandlingene med India.

Så to ord om Iran. Etter vårt syn er det Iran som i dag utgjør den største utfordringen knyttet til spredning av atomvåpen. Det er flere som har vært inne på det i debatten så langt. Regimet i Iran har mange farlige trekk. Presidenten har sagt at han ønsker å radere vekk et annet land, Israel, fra kartet, og regimet driver destabilisering i Midtøsten ved å støtte både Hizbollah og Hamas. Regimet i Iran har langt fra vist tilstrekkelig samarbeidsvilje overfor det internasjonale samfunn i rustningskontrollsammenheng, og Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har f.eks. uttrykt stor bekymring over Irans rakettutviklingsprogram. Det såkalte Prosjekt 111 omfatter mellomdistanseraketter som kan nå mål både i Midtøsten og i deler av det sørlige Europa. Om Iran skulle bli i stand til å sette kjernefysiske stridshoder på disse rakettene, vil det forverre sikkerhetssituasjonen på en alvorlig måte. Hertil kommer at Iran åpenbart har stormaktsambisjoner i denne regionen, og jeg tror at det er en farlig tendens i den norske debatten til å undervurdere hvor potensielt truende Irans regime er for det internasjonale samfunn, og ikke bare for situasjonen i den regionen Iran er en del av.

Åslaug Haga (Sp) [11:04:41]: Innstillingene til St.meld. nr. 27 for 2007–2008 om nedrustning og ikke‑spredning og St.meld. nr. 29 for 2007–2008 om eksport av forsvarsmateriell viser at det i det alt vesentlige er svært brei enighet i Stortinget om disse sakene, og at det er betydelig tilfredshet med Regjeringas arbeid. Flertallsmerknadene ligger der. Jeg vil bare touche innom noen saker som er spesielt viktige sett fra et senterpartisynspunkt.

Først bare et par refleksjoner rundt meldinga om forsvarsmateriell. Norge skal ikke selge våpen til land i krig, der krig truer, eller der det er borgerkrig. Det er riktig, det er viktig, det er godt sagt – det er blitt sagt lenge. Denne gamle bestemmelsen er et vitnesbyrd om at staten erkjenner sitt medansvar for bruken av forsvarsmateriell som produseres i og selges fra Norge. Staten bærer bevisbyrden i vurderinga av om vi praktiserer lovverket i tråd med intensjonene. Derfor er jeg glad for at vi har utviklet betydelig åpenhet hva angår norsk eksportkontroll med våpen, og St.meld. nr. 29 gir et tydelig uttrykk for dette. Åpenheten, som vi har utviklet over tid, gir sivilsamfunnet en mulighet til å delta i en kvalifisert debatt. Jeg ønsker bare å understreke hvor avgjørende viktig det er at vi konstant holder trykket oppe på å øke åpenheten, øke tilgjengeligheten for sivilsamfunnet, for det er bare på den måten vi vil greie å opprettholde legitimiteten til en forsvarsindustri i Norge. Det er kontroversielt å bedrive produksjon av våpen og ammunisjon. Det er nødvendig for legitimiteten at vi konsekvent jobber med åpenheten og innsynet i dette.

Komiteen legger i innstillinga vekt på at en bør komme raskt videre i spørsmålene om merking av ammunisjon, slik at det blir lettere å spore denne. Jeg ønsker bare fra mitt partis ståsted å understreke betydninga av nettopp det. Man ber Regjeringa komme tilbake og rapportere på dette spørsmålet. Det ser jeg fram til.

Så noen få betraktninger rundt nedrustning og ikke‑spredning. Jeg er uendelig enig med dem som i salen før i dag har sagt at det knytter seg stor bekymring til utviklinga på kjernevåpenfeltet. Det er på grensen til absurd at vi faktisk har fått et økt antall kjernevåpenstater etter den kalde krigen. Det foregår også en storstilt utbygging av sivil kjernekraft, som bidrar til å utbre teknologien, og det vil sjølsagt også i seg sjøl kunne gjøre det lettere for uvedkommende å få teknologien i hende. Dette er et poeng som vi i veldig liten grad tar inn over oss når vi diskuterer de store energispørsmålene i verden. Det er definitivt viktig å ha uro for at teknologi og spaltbart materiale kan komme terrorister i hende.

Å hindre spredning har vært, er og må fortsatt være et prioritert område for Norge. Jeg ønsker bare å understreke betydninga av at vi også gjør det som står i vår makt for å underbygge IAEAs arbeid, som er helt uvurderlig i denne sammenhengen.

Når det er sagt, er det sånn at når vi snakker om de store nedrustningsprosessene, har Norge begrenset innflytelse. Man lykkes ikke i de store multilaterale prosessene og definitivt ikke i de bilaterale der vi ikke har noen plass ved bordet, uten at stormaktene reelt sett vil. Dette tilsier sjølsagt ikke at vi ikke skal være deltakende, ikke skal bruke mulighetene. Det skal vi, vi skal gjøre det vi kan for å pushe og dytte og finne åpningene for å gi de gode innspillene. Men jeg mener samtidig at der Norge først og fremst kan gjøre en forskjell, er ved å bidra til å utvikle humanitærretten, og slik hindre sivile lidelser i krig. På dette området har Norge gjennom de seinere åra gjort et formidabelt arbeid. Det man har oppnådd internasjonalt, både når det gjelder antipersonellminer og den saka vi skal komme tilbake til seinere i dag om klasevåpen, er usedvanlig viktig. Norge har spilt en avgjørende rolle inn mot disse prosessene.

Vi har langt igjen når det gjelder håndteringa f.eks. av klasevåpen, vi skal ha mange flere om bord. Den jobben er ikke ferdig, men det er gjort et grunnlagsarbeid som er avgjørende viktig. Neste prosess bør definitivt handle om håndvåpen. Jeg er glad for signalene som utenriksministeren har sendt på det feltet. Jeg håper utenriksministeren vil komme til Stortinget og gå inn i en dialog med oss om hvordan denne prosessen kan drives videre. Stortinget, de politiske partiene, har noen andre inntak som vil være viktige i disse prosessene. Jeg tror noe av nøkkelen til at vi har lyktes med å få konvensjonen om klasevåpen så raskt på plass som vi har, er nettopp at vi etter hvert har funnet en arbeidsform mellom sivilsamfunnet og regjeringene. Skal vi lykkes i å komme videre i forhold til håndvåpen, må den alliansen ligge i bunnen. Det er der vi trenger en diskusjon med Regjeringa, slik at Stortinget, partiene, kan bidra til å gjøre den jobben, som det er vanskeligere for Regjeringa å gjøre. Jeg ser fram til en diskusjon med utenriksministeren om hvordan vi kan få til dette samspillet på et felt som det nå blir så avgjørende viktig å komme videre på: håndvåpen.

To ord om rakettskjold til slutt. Jeg registrerer at opposisjonen ikke er samkjørt i innstillinga hva angår spørsmålet om utvikling av et rakettskjold i Europa. Høyre og Fremskrittspartiet har definitivt færre innvendinger mot de amerikanske planene enn det både den øvrige opposisjon og Regjeringa har. Den rød‑grønne regjeringa sa i Soria Moria‑erklæringa i 2005 at «vi vil at Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar». Regjeringa fulgte opp holdningene fra Soria Moria i NATO, og det er ingen land som er i tvil om at dette har vært Norges utgangsposisjon. Siden den gang, siden 2005, har USA inngått avtaler om å utplassere rakettskjold i Europa med Polen og Tsjekkia, det veit vi. Jeg tolker Kristelig Folkeparti og Venstres merknader dit hen at de forstår at det i en sånn situasjon ikke var mulig for Norge som et fullverdig NATO‑medlem å innta noen annen holdning enn å slutte seg til gjennomføring av en utredning om sammenkopling.

Senterpartiet mener like fullt at den optimale løsninga fortsatt er at USA legger sine planer om et rakettskjold til side. Jeg tror at mulighetene for det kan ha økt med et presidentskifte i USA. Det er all mulig grunn til å være urolig for konsekvensene av et rakettskjold, når vi veit hvordan det blir oppfattet i vårt naboland Russland, når vi veit at det kan ligge en reell trussel der for at det kan bidra til både økt opprustning og økte militærbudsjetter, men også til et høyere konfliktnivå allment, som også kan resultere i at dette viktige arbeidet med nedrustning, som mange i denne sal er opptatt av, blir svekket.

Norges primærstandpunkt til rakettforsvaret er fortsatt viktig som et utgangspunkt, der vi deltar i samtaler om disse spørsmålene, samtidig som en fast og samlet NATO‑allianse uansett er overordnet viktig for Norges sikkerhet. Det er disse to hensynene som skal balanseres, og jeg mener at Regjeringa har evnet å balansere disse hensynene på en utmerket måte så langt. Lett er det ikke, men vi er meget tilfreds med nettopp det balansepunktet som er funnet.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:15:40]: Ifølge St.meld. nr. 29 for 2007–2008 om eksport av forsvarsmateriell var verdien av norsk våpeneksport på til sammen 3,6 milliarder kr i 2007. Dette gjør Norge til en betydelig eksportør av våpen, faktisk blant de største i verden pr. innbygger. Det påligger oss derfor et spesielt ansvar å forsikre oss om at våpen eller våpenkomponenter produsert i Norge ikke brukes til å begå brudd på menneskerettighetene.

Venstre ønsker et effektivt kontrollregime for våpeneksport. Samtidig vil vi at det skal være mulig for norske bedrifter å eksportere våpen, våpenkomponenter og våpenteknologi på en legitim måte. Dette er av stor betydning også for sivil industri i Norge.

Med andre ord: Venstres linje er en krevende balansegang mellom på den ene side å gjøre det mulig å produsere og eksportere våpen fra Norge, og på den annen å håndheve en streng kontroll av denne eksporten. Venstre mener at åpenhet er en viktig nøkkel til et bedre kontrollregime. I St.meld. nr. 29 viser Regjeringen vilje til økt åpenhet innenfor de grenser som norske lover og regler setter. Dette er et skritt i riktig retning.

Det er gledelig at FN arbeider med en Arms Trade Treaty. Den skal øke kontrollen med omsetningen av alle former for konvensjonelle våpen, herunder også håndvåpen. Arms Trade Treaty er tenkt å bli en folkerettslig bindende konvensjon mot internasjonal våpenhandel. Den skal først og fremst fange opp land som ikke har en så avansert kontroll med våpeneksport som f.eks. Norge har. Gitt motstanden blant ledende våpeneksporterende land, som USA, Kina og Russland, kan det ta langt tid før en Arms Trade Treaty blir vedtatt og ratifisert. I mellomtiden forutsetter jeg at Regjeringen, sammen med andre likesinnede land, gjør hva den kan for å påvirke disse landene i riktig retning.

En stor del av vår våpeneksport består av deler og komponenter som inngår i andre lands våpensystemer. Dette gjør at disse landene får kontroll over sluttbruken av det ferdige produktet. Det er med andre ord deres og ikke våre våpeneksportregler som legges til grunn.

Det stilles derfor krav til dokumentasjon før utførselstillatelse innvilges. Slik dokumentasjon kan være en sluttbrukererklæring. Norske myndigheter krever sluttbrukererklæring, men ikke fra allierte NATO‑land. Dette bygger på en mangeårig praksis basert på tillit mellom partene innen alliansen. Derimot krever en del NATO‑land sluttbrukererklæring fra sine allierte, bl.a. USA, Tyskland og Italia. Kravene til sluttbrukererklæring kan variere fra land til land innen alliansen. I praksis viser det seg at forskjellen mellom dem som krever sluttbrukererklæring, og dem som krever annen form for dokumentasjon, ikke nødvendigvis behøver å være så stor.

Jeg mener derfor at det hadde vært ønskelig med en større grad av samordning, slik at reglene innad i alliansen ble mest mulig like på dette punkt. Det kan her vises til innspill fra forsvarsindustrien. Den er ikke avvisende til en obligatorisk sluttbrukererklæring så lenge den gjelder alle aktørene i markedet og ikke er konkurransevridende.

I 1997 gikk et enstemmig storting inn for at Utenriksdepartementet skal ta hensyn til politiske spørsmål ved tildeling av eksportlisenser. Dette omfatter demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg har sett gjennom listen over land som Norge har eksportert våpen til, og flere av dem utmerker seg ikke med verken demokratiske rettigheter eller respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil derfor understreke at det i vurderingen av søknader om eksportlisens må stilles reelle krav til situasjonen på menneskerettighetsområdet i mottakerlandene.

Av St.meld. nr. 27 for 2007–2008 framgår det at det har vært få lyspunkter i arbeidet for rustningskontroll og nedrustning siden årtusenskiftet. Vi har i stedet sett en betydelig opprustning i en rekke land, og da spesielt i USA, Kina og Russland. Dette er en utvikling vi ikke ønsker. Jeg håper derfor at stormaktene tar inn over seg sin felles interesse av at våpen generelt, og masseødeleggelsesvåpen spesielt, ikke havner i gale hender. Dette kan gi en politisk vilje til å starte ny nedrustning – ja, gjerne en atomvåpenkonvensjon.

Jeg mener at veien til en forsert nedrustning går via dialog og ikke trusler og isolasjon. Ja, vi kan faktisk her lære en del av tilfellet Nord‑Korea. Etter at isolasjonslinjen til president Bush ble oppgitt og forhandlinger innledet, er utsiktene til reell nedrustning betydelig forbedret. Jeg ser nå fram til at påtroppende president i USA, Barack Obama, følger en slik linje overfor Iran.

Det er mulig å få økt sikkerhet for alle på et betydelig lavere rustningsnivå enn i dag. Her er jeg enig med Regjeringen. Dette krever at reduksjonene skjer på en balansert og verifiserbar måte.

Det pågår i dag et omfattende arbeid for rustningskontroll og nedrustning i regi av både FN og andre internasjonale organisasjoner. I tillegg kommer arbeidet som gjøres i en rekke andre flernasjonale sammenhenger – og bilateralt. Norge er en aktiv deltaker i dette arbeidet, og jeg støtter Regjeringen i dens ambisjon om å styrke den norske pådriverrollen. Dette gjelder ikke minst med hensyn til atomvåpen, hvor den sentrale oppgaven er å sikre og videreutvikle ikke‑spredningsregimet. Videre gjelder det i forhold til andre masseødeleggelsesvåpen samt våpen som forårsaker store humanitære lidelser. Herunder kan nevnes håndvåpen og klasebomber, hvor Norge har bidratt til et internasjonalt forbud.

Som flere har nevnt før meg, var det interessant å høre utspillet fra den franske president, Sarkozy, i forrige uke. Han anmodet USA om å skrinlegge sine planer om et rakettskjold i Europa fram til en sikkerhetskonferanse i regi av OSSE til neste år. Videre anmodet han Russland om å vente med å utplassere kortdistanseraketter i Kaliningrad. Dette viser at det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa faktisk er i endring.

Jeg håper at partene finner fram til en løsning på et lavest mulig styrkenivå. Jeg er sikker på at de aller fleste europeere ønsker stabilitet og fred, og at framtidig samkvem i vår verdensdel skal preges av økonomisk samarbeid og ikke av raketter. Omfattende nedrustning vil nemlig frigjøre store ressurser til menneskelig og sosial utvikling, slik at tusenårsmålene faktisk kan nås.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:23:55]: Dette er jo nærmest en livsviktig debatt, fordi den berører et av de viktigste spørsmålene på den globale politiske dagsordenen. Jeg slutter meg til dem som sier at det er bra at vi har stor grad av samstemmighet om de to meldingene vi diskuterer i dag.

Man kan reflektere over hva som skjedde med det store engasjementet rundt atomspørsmål og overlevelsestemaene som formet generasjonene på 1950‑, 1960‑, 1970‑ og 1980‑tallet. Hvor ble engasjementet av? Med det mener jeg at engasjementet er sterkt hos noen, men som en drivende samfunnskraft skjedde det noe på 1990‑tallet og inn i det tiåret vi nå lever i. Kanskje var det slutten på den kalde krigen, kanskje var det nye store temaer som kamp om fattigdom, klima – viktige temaer i seg selv, men som ikke burde rettferdiggjøre at dette spørsmålet glir nedover på dagsordenen. Derfor er denne debatten, med engasjement fra alle partier, viktig. Jeg synes det lille forslaget i komiteens innstilling om å markere nedrustningsspørsmål i skolen er interessant. Jeg mener alle med politisk ansvar bør skrive og snakke om dette i mange forskjellige sammenhenger.

Så er det slik, som det blir påpekt av flere representanter, at på atomvåpenområdet er det to interessante trekk, mener jeg. Begge er urovekkende. Det ene er nytt, nemlig at flere land får atomvåpen, og som det blir påpekt av flere, er det et paradoks etter den kalde krigens slutt. Men kanskje er det ikke paradoksalt allikevel, kanskje er det mer et bilde på at vi har et veldig fokus på den kalde krigen og delingen av Europa. Men for land ellers i verden er ikke dette et så skjellsettende forhold med tanke på måten verden er organisert på.

Det andre er det fenomen som fortsatt gjelder, nemlig at 95 pst. av våpnene sitter hos to stater. Derfor blir det avgjørende hva disse to statene nå foretar seg. Vi må kanskje kunne feste noe lit til det klimaskiftet som har vært i den amerikanske debatt, og ikke bare der, det gjelder veteraner på utenriks‑ og sikkerhetspolitikken i flere land, Russland, USA, Frankrike, Tyskland, som setter visjonen om en kjernevåpenfri verden på dagsordenen på ny. Dette er folk som vi ikke normalt assosierer med denne bevegelsen. Det er de gamle realpolitikerne fra amerikansk utenrikspolitikk, som mener at den visjonen ikke nødvendigvis lar seg gjennomføre over natten, men at det må være målet vi styrer mot. Og de 14 punktene Obama legger fram, er en del av det innspillet disse har gitt til den som skulle bli president. Det har gått til begge parter og har vært arbeidet med, bl.a. som følge av den konferansen vi hadde her i Oslo i februar i år.

Så er det kommet opp spørsmål om en konvensjon mot atomvåpen. La meg si hva som er min og Regjeringens holdning på det området. Vi har ikke noe prinsipielt imot en slik idé. Ideen kan være god. Det kan være den rette veien å gå. Men når vi har holdt igjen på det forslaget, er det fordi vi mener at vi nå, to år før tilsynskonferansen for NPT, ikke skal igangsette nye store initiativer som kan rokke ved et forhåpentligvis positivt utfall av den konferansen. I etterkant av konferansen får vi vurdere vår strategi, og om vi anser at dette er det riktige å gjøre, har ikke jeg noe prinsipielt imot å gå den veien. Vi skal stå på når det gjelder nedrustning i NATO, men vi må også erkjenne at NATO er en krevende organisasjon når det gjelder å arbeide med disse spørsmålene. Det er ikke primært en nedrustningsorganisasjon, men vi har sammen med Tyskland og en del andre klart å få inn formuleringer i NATO‑kommunikeer på nedrustning, og det vil vi også fortsette med.

Så vil jeg bare si at når det gjelder Iran, er jeg enig i bekymringen. Norge har jo sluttet seg til uttalelser i mange forskjellige sammenhenger når det gjelder Irans bestrebelse for å få tak i atomvåpen. Men vi må også se det i en regional sammenheng. Det er også andre land i denne regionen som med stor grad av sannsynlighet har atomvåpen, og som, som følge av Irans program, kan tenke seg å få det. I tillegg til å møte Iran med fasthet må man derfor arbeide for politiske løsninger i regionen. Her kan man egentlig hente inspirasjon fra Latin‑Amerika, som er blitt en atomvåpenfri region som følge av at de store statene der valgte det som en strategi for sikkerhet framfor at alle skulle skaffe seg det.

Så er missilforsvar et tema, og det synes jeg er naturlig. Det er det området hvor det kanskje er lite grann spenning i innstillingene. Jeg kan nesten slutte meg til merknadene fra Venstre og Kristelig Folkeparti når jeg leser dem. Jeg mener det er gode påpekninger. Jeg er uenig i tilnærmingen fra Høyre og Fremskrittspartiet, som nærmest sier at vi for sikkerhets skyld bør innføre et missilforsvar, vi burde ha den opsjonen i tillegg. Jeg mener man med det undervurderer den opprustningsspiral missilforsvaret helt åpenbart setter i gang. Det er jo motivasjonen for Regjeringens og Soria Moria‑erklæringens punkt på det området.

Så hevder representanten Solberg at Norge ikke fikk flyttet et komma i kommunikedrøftelsene om missilforsvar – eller det ble hevdet av en annen representant – men jeg opplevde også at det var slik det ble framstilt av Høyres representant. Det må jeg med respekt å melde si er feil. Vi tok aktivt del i den diskusjonen. Vi påvirket teksten, som kunne blitt en ganske annen, og vi fikk også inn ganske ambisiøse formuleringer når det gjelder nedrustning, som må ses i den sammenheng. Det at Sarkozy nå kommer ut, er ikke overraskende. Det viser at denne debatten fortsatt går i Europa. Og formuleringene i NATO‑kommunikeet viser jo at dette er en sak vi kommer til å måtte diskutere flere ganger, ikke bare på det kommende toppmøtet, men kanskje også senere.

På den annen side er alliansens udelelige sikkerhet et veldig viktig prinsipp også for Regjeringen. Det betyr at den grad av beskyttelse som blir gitt til noen geografiske områder i alliansen, bør man ha en åpen holdning for at også de som kommer utenfor, bør få ta del i. Så dette er en balansegang vi må gå, og vi må ta diskusjonen videre.

Så var man inne på India og atomavtalen med USA. Jeg er helt enig i at det beste hadde vært om India hadde undertegnet NPT, Ikke‑spredningsavtalen. Men jeg mener at Norge var med på å få det nest beste, nemlig omfattende kontroll fra IAEA med Indias atomanlegg og en erklæring fra Indias regjering i forbindelse med det vedtaket, som gir India veldig klare forpliktelser.

Så vil jeg avlegge Fremskrittspartiet en liten visitt. Det at Fremskrittspartiet er med på alle disse formuleringene i innstillingen, er bra, men så er det dette med liv og lære. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett et vesentlig kutt i posten Utvikling og nedrustning. Det er jo ikke uventet, for på de aller fleste områdene er det kutt hos Fremskrittspartiet på det som heter utvikling. Denne gang er det ikke 85 pst., som i grunnen er regelen for Fremskrittspartiets kutt på utviklingsbudsjettet, men det er 25 pst. Hva bruker vi den posten til? Jo, til å styrke FNs kapasitet til å fremme arbeidet med nedrustning og ikke‑spredning, særlig fokus på utviklingsland, støtte NPT, Biologivåpenkonvensjonen og Kjemivåpenkonvensjonen, videreføre arbeidet i syvlandskretsen, trekke med fattige land, støtte IAEAs arbeid og styrke FNs handlingsprogram mot ulovlig handel med håndvåpen. Jeg mener det er negativt om vi mister muligheten til å støtte det.

Så vil jeg avslutte med å si lite grann omkring Regjeringens engasjement og linje. Representanten Haga nevnte det med å trekke sivilsamfunnet med. Det er en helt riktig og viktig observasjon. Det vi har fått til med klasevåpen, kunne ikke skje uten en allianse som ble inngått egentlig på 1990‑tallet rundt antipersonellminene, og som har vist seg å være en kraftfull metode å arbeide på. Den skal vi videreutvikle. Regjeringen kommer til å presse på i de sammenhengene der vi kan gjøre en forskjell.

Representanten Haga har rett i at det på mange områder er begrenset, men det er ikke uvesentlig. Det hun sier om utvikling av humanitærretten, tar jeg særlig til meg. Det er ofte slik at humanitærretten kommer i etterkant av de store katastrofene som følge av våpen. Etter at giftgass ble brukt under første verdenskrig, fikk Genèvekonvensjonen et nytt tillegg på dette området. Vi må unngå f.eks. når det gjelder biologivåpen, at det først må en katastrofe til før det kommer regler. Vi skal arbeide for det.

3. og 4. desember blir klasevåpenkonvensjonen undertegnet her i Oslo av over 100 land. Det er jo en avtale som det fortsatt må arbeides videre med. De store statene, de store produsentene, kommer ikke for å undertegne, men med denne konvensjonen skapes det en norm. Jeg vil gi ros ikke bare til sivilsamfunnet, organisasjonene, som har vært med, men også til de norske forhandlerne, som har arbeidet iherdig, kreativt og oppfinnsomt for å få dette på plass i nær allianse med mange andre. Vi kommer til å jobbe videre. Neste oppgave er håndvåpen. Her må vi jobbe videre med det som er FNs handlingsprogram fra 2001, en viktig føring, men vi må også arbeide i retning av bindende instrumenter. Det er antakeligvis en uhyre mye mer komplisert øvelse, fordi håndvåpen ikke bare er ett våpen, det er en bred kategori, det produseres og spres over en lav sko og er på mange måter den virkelige definisjonen på et masseødeleggelsesvåpen.

Når det gjelder forsvarsmateriell, vil jeg bare si at Norge har verdens strengeste eksportreglement, og vi har kanskje verdens åpneste regime for dette, noe meldingen viser. Vi kommer til å ha dette sterkt i fokus videre. Jeg er også enig med representanten Haga i at dette er viktig for den legitimiteten vi må ha for en industri som skal drive med dette feltet, som Norge er avhengig av, og som også andre land som fortsatt trenger et militært forsvar, er avhengig av.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:33:49]: Jeg synes ikke Regjeringens holdning til et rakettforsvar i Europa ble særlig klarere etter utenriksministerens innlegg. Fortsatt kommuniserer man motstand fra Stortingets talerstol, og det gjør man også i norsk presse og i innstillingen, mens man i NATO‑kretser har gitt sin uforbeholdne støtte til kommunikeet om at en skal gå videre med prosjektet.

I sikkerhetspolitiske spørsmål er det svært viktig at man opptrer med tydelighet og troverdighet. Jeg vil derfor utfordre utenriksministeren: Vil han nå sørge for at man fra Regjeringens side opptrer med samme holdning til dette spørsmål både ute og hjemme?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:34:29]: Svaret er selvsagt ja på det spørsmålet, men politikk er også det muliges kunst. Det er ikke slik at alle er enig med oss ute. Der må vi gjøre så godt vi kan. Jeg mener vi påvirket den uttalelsen NATO kom med. Den beskriver, etter mitt skjønn, et ganske faktisk forhold, at isolert sett kan et rakettskjold, hvis det virker, gi beskyttelse for et geografisk avgrenset område. Det mener jeg ikke er kontroversielt å si. Hvorvidt det fører til økt sikkerhet for det området og verden for øvrig, er et langt mer komplisert spørsmål, og der er svarene langt mindre overbevisende. Norge står lojalt ved det vi har vært med på i NATO, der har vi lang tradisjon med å ha konsensusvedtak og krevende prosesser fram til det. Det står vi bak, men vi fortsetter å argumentere.

Det er langt mindre nysgjerrighet fra representanten Vaksdal til president Sarkozys uttalelse hvor han ber amerikanerne trekke hele forslaget og vil ha en ny konferanse i Europa og OSSE. Det skjer jo også i et land som har vært med på dette kommunikeet. Det understreker bare at denne diskusjonen går videre. Den skal Norge delta i, samtidig som vi selvfølgelig står solidarisk med våre allierte om det alliansen har bestemt.

Erna Solberg (H) [11:35:39]: La meg få begynne med å understreke at jeg ble tillagt noe som jeg ikke har sagt. Jeg sa at man hadde én retorikk hjemme og én ute, og hva konsekvensen var, men jeg har ikke drevet med kommaretting eller diskusjon om det.

Jeg har lyst til å ta opp spørsmålet om argumentasjonen rundt det. Jeg mener at Regjeringen ideologisk har bundet seg på Soria Moria i forhold til rakettskjold. Det finnes grunner til å si at rakettskjoldet kanskje ikke kommer til å fungere, det finnes grunner til å si at økonomien ikke er bra nok, og det finnes mange praktiske hensyn rundt det. Men utgangspunktet er at man ideologisk har bundet seg til det. Og hva har man bundet seg til? Man har bundet seg til et resonnement hvor det dreier seg om at på grunn av andres reaksjon, mulighetene for at andre kommer til å tolke dette til å bli et grunnlag for opprustning, ja så skal vi da altså ikke gjøre det. Og jeg skal be om at jeg kanskje kan få utenriksministerens vurdering av om ikke han tror at russerne har lest dette for lenge siden, og at en del av den russiske reaksjonen på et skjold de vet ikke er rettet mot seg, faktisk er at de har lest hvordan retorikken på deler av europeisk venstreside er mot rakettskjoldet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:36:50]: Jeg tror representanten Solberg overvurderer europeisk venstresides påvirkning på russisk debatt.

Det å ironisere over at det er ideologisk begrunnet, synes jeg er litt underlig. En politisk regjeringserklæring har jo noe med ideologi og politikk å gjøre. Det er ikke noe for å tilfredsstille den ene eller andre siden. Det er en dyp tvil om dette er rett vei å gå. Da Nord‑Korea kom til forhandlingsbordet og synes å gå i riktig retning, er det ikke på grunn av trusselen fra et rakettskjold, tror jeg, men på grunn av at USA og de seks landene i sekspartsdrøftelsene kraftfullt brukte hele repertoaret av politikk, både pisk og gulrot. Det er altså en dyptfølt skepsis til at dette er riktig strategi, som gjør at vi tar det med oss inn i debatter i NATO. Debatten går fortsatt i NATO. Jeg tror den kommer til å bli mye mer reell i månedene som kommer, fordi Bucuresti‑erklæringen går mer på et overordnet nivå. Når det skal fordeles kostnader, og når det skal fordeles industrikontrakter, kommer dette til å bli et langt mer kontroversielt tema, og vi kommer til å høre fra mange andre.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:37:58]: Jeg nevnte i mitt innlegg utspillet til president Sarkozy forrige uke. Han anmodet altså USA om å skrinlegge sine planer om rakettskjold i Europa fram til en sikkerhetskonferanse i regi av OSSE til neste år. Videre anmodet han Russland om å vente med å utplassere kortdistanseraketter i Kaliningrad, og jeg mente at dette viser at det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa er i endring.

Hvordan vurderer utenriksministeren utsiktene for å få til en slik konferanse? Tror utenriksministeren at dette kan påvirke NATOs igangsatte prosess med sikte på å utarbeide et transatlantisk charter for å kunne legge fram en såkalt Declaration on Alliance Security på toppmøtet i jubileumsåret i 2009?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:38:48]: For det første aksepterer jeg ikke den koblingen russerne har gjort, som sier at de amerikanske planene legitimerer korttidsraketter i Kaliningrad eller på flåten i Østersjøen. La meg bare si det innledningsvis.

President Sarkozys forslag må vi studere noe nærmere, for det er, som det er med en del av de forslagene som kommer fra den kanten, grunn til å gå litt inn i detaljene for å se hva det egentlig betyr, og hvordan det kommer inn i sekvensen med andre møter. Men jeg synes det er interessant at han trekker fram OSSE som den organisasjonen som trekker alle landene i denne store euroatlantiske regionen med, og slik sett gir den organisasjonen en legitimitet og en plattform rundt et av de store temaene vi står overfor. Så det vil vi studere.

Hvorvidt vi rekker å ha et slikt møte i forkant av NATOs toppmøte, som er i april, stiller jeg meg noe mer tvilende til. Men de to kan ses i sammenheng på en annen måte. Møtet i april er også tenkt å være et møte hvor Frankrike kanskje trer inn som fullt medlem av alle delene av NATO‑samarbeidet. Det blir ikke mindre viktig i denne sammenhengen og kan også være et viktig innspill til at OSSE kan ta temaet opp noe senere på året.

Erna Solberg (H) [11:40:01]: Jeg vil gjerne gå tilbake igjen til den forrige runden vi hadde.

Det jeg oppfatter at man gjør når man binder seg til å være imot et rakettskjold, som man har gjort på Soria Moria, er faktisk å ta vekk et av instrumentene i forhandlinger og diskusjon, for da har man i utgangspunktet noen selvpålagte restriksjoner for hvor man skal gå. Det er ikke det at jeg overvurderer europeisk venstreside, men Russland er en nasjon av sjakkspillere. Kreml har lang tradisjon, uansett regimesystem som måtte være der, for nettopp å vurdere om det er mulig å drive splitt og hersk, om det er mulig å spille på andre følelser. Og jeg mener at det Regjeringen gjør når den binder seg så klart og retorisk aksepterer det russiske standspunktet – for det er det man gjør når man sier at et missilforsvar bidrar til opprustningen – er å akseptere at Russland kan gå ut og si at da må vi oppruste.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:41:07]: Jeg må ta sterkt avstand fra den siste slutningen, for det er på ingen måte det man gjør. Vi tar klart avstand fra den russiske linjen.

Men man kan ikke være for noe man er imot, hvis man er imot det og mener det er en dårlig idé, har dårlige konsekvenser og fører til negativ utvikling. Da må vi argumentere for at beslutningen blant 26 allierte blir så lite gal eller så riktig som vi kan bidra til.

Jeg tror for øvrig at president Sarkozy ville føle seg blandet beæret av å bli satt i kategori med den europeiske venstresiden Erna Solberg nå mener er uklok, når han går ut med det han gjør. Det viser bare at denne saken er i debatt i Europa. Der deltar partier fra både høyre‑ og venstresiden, og det tror jeg styrker den debatten som Europas demokratier kan ha.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:42:16]: I likhet med tidligere talere er jeg glad for at behandlingen i dag har en bred enighet og tilslutning bak seg, og at man fra Det norske storting har vært og ønsker å være en pådriver for global nedrustning.

Jeg har tenkt å rette mine kommentarer inn mot to spørsmål, nemlig rakettskjold og India‑avtalen. La meg begynne med det siste først.

Jeg mener det er dypt skuffende å se at den norske regjeringen legger bort sin skepsis mot avtalen, når Norge og 44 andre land har åpnet opp for salg av kjernefysisk materiale og teknologi til India. Det er USA som har vært en pådriver for avtalen, og avtalen omhandler sivile bruksområder. Men vi vet fra bl.a. Iran at det er vanskelig å utelukke at teknologi og materiale også kan brukes til framstilling av atomvåpen.

Norges posisjon er problematisk. India har ikke skrevet under på Ikke‑spredningsavtalen og står dermed fritt og utenfor det internasjonale rammeverket. Likevel har India lovet ikke å selge videre teknologi og materiale, og India har også lovet ikke å gjennomføre flere prøvesprengninger. Det er bra at India beveger seg i riktig retning, men det er likevel feil av Norge å belønne India med samme rettigheter som land som har skrevet under på Ikke‑spredningsavtalen. Det gjør at presset for å skrive under i framtiden, også for andre land, vil være minimalt. Land som Israel, Pakistan og Iran følger denne avtalen med stor interesse. Senere vil vi sikkert se at også disse landene, eventuelt også andre, vil ønske å få i stand en liknende avtale. Mitt spørsmål er: Hva blir da Norges posisjon?

Så til rakettskjoldet: Vi vet så langt at det kun er ett land i historien som har gitt opp sine atomvåpen, og det er Sør‑Afrika. I tillegg vet vi at det er en rekke land som ivrer sterkt etter å få atomvåpen, deriblant både Iran og Nord‑Korea. Vi har et trusselbilde som er komplisert, og det trusselbildet ønsker Høyre primært å imøtegå med diplomatiske virkemidler, men man kan likevel ikke utelukke andre.

NATO‑toppmøtet som var i Bucuresti, ønsket å utrede hvordan USAs rakettskjold, med radar i Tsjekkia og avskjæringsraketter i Polen, kunne knyttes til et eventuelt kommende missilforsvar i NATO‑regi. Det ble også slått fast av alle som undertegnet avtalen, at dette ville gi økt beskyttelse. Det er jeg helt enig i. Det er dessverre slik at man kan ha behov for nettopp et missilforsvar. Dette forsvaret vil likevel ikke være noen trussel for Russland, og det er derfor svært skuffende at Russland på en illegitim måte, mener jeg, kobler dette opp til en eventuell utplassering av kortdistanseraketter i Kaliningrad‑enklaven.

Det er likevel problematisk at flere, deriblant representanten Ågot Valle og representanten Larsen og utenriksministeren, kobler til Sarkozys nest seneste uttalelser, men ikke også bruker hans siste uttalelse i den anledning. For president Sarkozy sa to dager etter de bemerkninger som nå er vidt gjengitt, følgende: Det er opp til hvert enkelt land. Hvert enkelt land må stå fritt til å avgjøre om de vil delta i USAs rakettskjold, sier Frankrikes president, Nicolas Sarkozy. Først oppfordret Sarkozy USA til å skrinlegge planene om å utplassere raketter og radaranlegget i henholdsvis Polen og Tsjekkia. Det førte til at Donald Tusk, statsminister i Polen, sa: En tredje part, selv en god venn som Frankrike, har ikke noe de skulle ha sagt i denne saken. Det førte til at presidenten i Frankrike åpenbart forandret mening, eller i hvert fall delvis forandret mening, og sa senere: Hvert land har rett til å avgjøre om de ønsker å installere et rakettskjold eller ikke – med en klar henvisning til Polen og Tsjekkia. Det kan være et siste tiltak for å imøtegå rakettrusselen utenfra, f.eks. fra land som Iran, la presidenten til.

Jeg er helt enig i bemerkningene her, og jeg synes i redelighetens navn at hvis man bruker presidentens nest siste uttalelser, må man også legge til de siste.

Morten Høglund (FrP) [11:47:23]: Før jul skal vi komme tilbake til budsjettdebatten grundig, men utenriksministeren hadde et par henvisninger til Fremskrittspartiet. Han sier at det nærmest er en regel at Fremskrittspartiet kutter 85 pst. på utvikling. Det er med respekt å melde feil, og det blir ikke mer riktig av at utenriksministeren gjentar det ofte. Så registrerer jeg jo kritikken av våre kutt. Når utenriksministeren lister opp en rekke ting som han ikke får gjort med våre kutt, er det en åpenbar overdrivelse. Det var et kutt, det var ikke fjerning av en post.

Men det jeg ønsket å snakke om, var kampen for en atomvåpenfri verden. Når det gjelder disse spørsmålene, har Regjeringen etter min oppfatning en strategi som er resultatorientert. Det man har fått til når det gjelder klasevåpen, er etter et glimrende stykke diplomatisk og politisk arbeid.

Jeg vil bare trekke opp en annen dimensjon enn noe av det som har vært tatt opp tidligere. Vi deltar aktivt i NATO, FN, OSSE og mange andre organisasjoner. Syvlandsgruppen har vi, og den er et godt verktøy. Men så er det andre fora, mer lukkede, som vi ikke har et naturlig innpass i, og som vi kanskje heller aldri kommer innenfor dørene til, men som vi likevel skal følge nøye og med interesse. Shanghai‑gruppen er et slikt forum, hvor Russland og Kina deltar fullt ut som medlemmer. Iran ønsker å bli medlem, de deltar som observatører. Men det er også andre stater som deltar i dette arbeidet, f.eks. de sentralasiatiske. Norge er jo i ferd med å etablere en ambassade i regionen, noe som gir en økt mulighet for et politisk og diplomatisk arbeid. Vi må altså tenke i forhold til nye strategiske samarbeidspartnere på dette viktige feltet, samarbeidspartnere som kanskje har en annen mulighet til å komme i dialog med f.eks. Russland, Kina og kanskje også Iran. Vi skal heller ikke undervurdere de tidligere Sovjet‑statenes evne til å tenke selvstendig. Vi så det sist i forbindelse med Georgia‑konflikten, hvor Russland ønsket støtte til alle sine synspunkter, ikke minst i forhold til utbryterrepublikkene, men hvor de ikke fikk den støtten.

Sentral‑Asia har jo også sin helt unike historie i forhold til kjernevåpen. Nå ble det sagt fra representanten Skovholt Gitmark at Sør‑Afrika er det eneste land som frivillig har oppgitt kjernevåpen. Det stemmer ikke. Kasakhstan hadde ved Sovjetunionens oppløsning verdens fjerde største atomvåpenarsenal. I dag er det ikke lenger noen atomvåpen i Sentral‑Asia. Så denne historien, regionens økende politiske interesse og dens samspill med viktige atomvåpenmakter som Russland og ikke minst Kina, gjør at vi også der kanskje kan få alliansepartnere som kan være viktige bidrag til å komme et stykke på vei mot det vi alle ønsker: en verden hvor atomvåpen ikke lenger eksisterer.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:51:01]: Med utgangspunkt i dei spekulasjonane som har vore i VG om ministerposten som kan dekkja alle parti, er eg glad for at ein i dag er heilt tydeleg på at det er nokre parti som absolutt melder seg ut av det gode selskap. Det har utanriksministeren fått veldig godt fram, og det er eg takknemleg for.

SV si historie når det gjeld atomnedrusting og nedrusting, er dei fleste kjende med, men dei er sjølvsagt òg kjende med at me er imot NATO. I den kalde krigs tid, jobbar jo me med den tredje veg, og det er den eg vil problematisera litt i innlegget mitt.

Når ein ser på Soria Moria kor tydeleg ein er for atomnedrusting, og kor tydeleg ein er når det gjeld rakettskjold, og at ein skal skrinleggja dagens planar for eit rakettforsvar, er det ikkje slik at utanriksministeren kan reisa rundt og seia at det ikkje er det han står for. Det er jo heilt tydeleg kva Regjeringa står for. Det gjeld òg i forhold til NATOs atomstrategi. Me skal redusera atomvåpnas rolle, og me skal redusera atomvåpna. Dette er på ein måte eit veldig gjennomslag, sett frå min ståstad, for ein politikk som SV har stått for frå 1960‑talet.

Kameraten til Høgre og Framstegspartiet, George W. Bush, er på veg ut av regjeringskontora. Hadde det ikkje vore for denne regjeringa, hadde det vore ei anna regjering, hadde me sannsynlegvis vore i Irak framleis og halde på med eventyret der. Heldigvis har me hatt ei regjering som trekte oss ut der. No er altså krigshissaren på veg ut, og mannen som mange har håp til, er på veg inn – mannen for «change» og «yes we can». Då er spørsmålet: Opnar dette nye moglegheiter for oss? Det trur eg. Me veit jo ingenting, men me ser jo at han held fast ved ting han har sagt i valkampen.

Eg meiner USA sitt rakettskjold provoserer. Den som innbiller seg noko anna, driv og leier seg sjølv vekk frå sanninga, driv med sjølvbedrag. Eg kan koma på tanken om Cuba‑krisa når eg tenkjer på det som skjedde i Georgia, og det som no skjer i forhold til rakettskjold. På grunn av den domenetenkinga som USA har hatt, er det ikkje tvil om at nokon må føla seg provosert av det. Då kjem det motreaksjonar, og faren er då at ein får ei ny atomopprusting i staden for nedrusting, som Regjeringa står for. Eg forstår at Russland blir provosert av at ein gjer det som ein ser ut til å gjera. Men me kan altså håpa at det ikkje blir noko av.

Sjølv om eg sjølvsagt tek avstand frå regimet i Iran, synest eg at å ha det som den einaste forklaringa for å risikera å starta eit nytt atomvåpenkappløp, blir for tynt.

Sarkozy sitt initiativ er prisverdig. Eg trur at Noreg må vera aktiv i den prosessen for å støtta det initiativet. Så trur eg me òg må støtta den nye presidenten i USA ved å seia at me er klare til å støtta dine forslag om atomnedrusting, me er klare til å seia nei til rakettforsvaret, og i det heile støttar me dei initiativa du har snakka om i valkampen. Dette må me vera tydelege på overfor den nye administrasjonen. Me må vera proaktive, ikkje sånn som det har vore med borgarlege regjeringar, berre å sitja og venta på kva Bush seier, og så følgja det opp.

Eg vil gjerne utfordra utanriksministeren litt på dette med Russland. Spørsmålet er om me kan gjera noko meir for å betra dialogen med Russland. Kan me gjera fleire ting? Me har mange samarbeidsområde. Me har olje og gass i nord, t.d. Me har nordområda kor vi samarbeider. Det er t.d. prosjekt som russarane ikkje er så interesserte i, jernbanen frå Kirkenes til Murmansk. Det er samarbeid på forskingsområdet, og det er samarbeid når det gjeld atomenergiproblematikk. Det er samarbeid på mange område. Spørsmålet er: Kan me bidra til å styrkja den dialogen og på den måten redusera faren for ei opprusting? Kan Noreg spela ein meir aktiv rolle for å få Russland med på laget, og ikkje i ein kaldkrig‑frontposisjon?

No ser eg at tida er ute, og då får eg ikkje tid til å skryta av Noregs innsats. Marit Nybakk, forsvarsministeren og eg var i Canada, og me fekk masse skryt frå parlamentarikarar verda rundt for vår innsats for å trekkja pengar ut av atomvåpenindustrien ved pensjonsfondet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:56:11]: Jeg ser at representanten Skovholt Gitmark ikke er her, men jeg vil allikevel gi ham et svar på dette med India‑avtalen. Det er et vanskelig tema, og jeg gav også uttrykk for det i mitt innlegg. Spørsmålet er: Hvordan får vi land som nå er på vei opp, med i mest mulig forpliktelse? Konsekvensen av ikke å få dem med kan være at de skjærer andre veier og kommer utenfor den kontroll som det internasjonale samfunn bør ha. Vi jobbet da for å finne det beste alternativet, og mener vi kom langt i den retning. Det er også understreket at dette er en unik avtale under unike omstendigheter, som ikke kan skape presedens uten videre. Så slutter jeg meg til det representanten Høglund sa. Det er jo faktisk andre land som også har oppgitt atomvåpen. Kasakhstan ble nevnt, Sør‑Afrika nevnte representanten Skovholt Gitmark, men det gjelder vel også delvis for Libya og Ukraina.

Jeg sa i et replikksvar at man må studere nøye Sarkozys mange utspill for å få med seg det siste og innholdet i det som var. Jeg er jo enig i det han egentlig sier, at det er opp til hvert land hva de velger i en slik linje, og for NATO‑alliansen er prinsippet med udelelig sikkerhet avgjørende. Det er det også for oss. Mitt poeng er bare at dette viser at det går en veldig seriøs debatt om det. Det missilforsvaret vi så høsten 2005 da Soria Moria‑erklæringen ble skrevet, var et NATO‑missilforsvar, at NATO skulle arbeide for et missilforsvar. Det som nå ser ut til å avtegne seg, er et amerikansk opplegg avtalt med to land. Det er det egentlig vanskelig for andre land å forhindre. Det gir NATO utfordringer i forhold til denne udelelige sikkerheten, og den debatten skal vi delta i.

Så ser jeg fram til budsjettdebatten med Høglund. Jeg vil bare si at av de mange kuttforslagene som Fremskrittspartiet kommer med på dette området, er hvert tredje på 85 pst. Det er noe med 85 pst.‑regelen som gjør at det er bra for utvikling og nedrustning – der var det bare 25 pst.! Jeg prøvde å omtale hva den posten omhandler, og med et redusert ambisjonsnivå der tror jeg vi får mindre gjennomslag for nedrustning.

For øvrig sa representanten Høglund nå mye klokt om det å arbeide med nye alliansepartnere, og Kasakhstan er et slikt land som det gjelder å komme i inngrep med i en viktig region, et land med lang erfaring og med mye drama og tragedier på atomområdet etter gjentatte prøvesprengninger i Sovjet‑tiden. Kasakhstan er et viktig land for Norge. Energidimensjonen er iøynefallende, men også det faktum at Kasakhstan skal ha formannskapet i OSSE i 2010. Dette er ett av flere nye land vi nå bør bli godt kjent med.

Til representanten Langeland vil jeg si to ting. Jo, det er mye vi kan gjøre med Russland for å skape tillit. Jeg mener det er få land som gjør mer enn det Norge gjør på det området, og de mange små og store historiene i nord er et godt eksempel. Men jeg må få si at jeg reagerer på et innlegg som er nesten fritt for å gi Russland ansvar, og nærmest skaper det bildet at det er ved å komme med tiltak som skal gi Russland følelse av trygghet, at de også kan opptre ansvarlig. Det er mye uhyggelig som kommer fra Russland i disse dager om bruk av atomvåpen, utvikling av nye programmer, som, jeg tror, om de hadde kommet fra den andre siden av Atlanteren, hadde fått mye sterkere reaksjoner fra representanten Langeland. Jeg tror vi må opptre ganske rettferdig i begge disse retningene, og også nå holde de demokratisk valgte lederne i Russland ansvarlig for en politikk som jeg er urolig for ikke bare kan være et svar på opprustningstiltak fra andre land. Jeg avviser, som jeg sa i mitt tidligere innlegg, at det skal være en grunn til å kunne utplassere raketter i Kaliningrad eller på Østersjøflåten, men det er også en retorikk rundt maktbruk, atomvåpenutvikling og manglende vilje til å rydde opp i det avfallet det våpensystemet har vist, som jeg mener fortsatt må ha vår oppmerksomhet og også ha vår kritikk, samtidig som Norges linje med Russland er å engasjere dem i samarbeid og gode prosjekter.

Presidenten: Dermed er vi ferdig med debatten i sakene nr. 2 og 3.

(Votering, sjå side 574)