Sak 1-7 på dagsorden ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med en samlet taletid på 6 timer og 5 minutter, eksklusive replikker og treminuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 130 minutter, Fremskrittspartiet 80 minutter, Høyre 50 minutter, Sosialistisk Venstreparti 30 minutter og Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 25 minutter hver.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Reidar Sandal (A) [10:06:09] (leiar i komiteen): Stortinget behandlar i dag eit budsjettforslag med sterk satsing på fellesskapet. Mange viktige område blir styrkte. Spesielt vil eg nemne auka løyvingar til sjukehusa, tiltak for å motverke fattigdom, større satsing på velferd i kommunane og høgare investeringar til veg og jernbane. Dessutan blir det lagt sterk vekt på miljøomsyn og å prioritere utvikling og bistand. På inntektssida i budsjettet gjer vi endringar innanfor eit uendra skattenivå som har svært god fordelingsprofil.

Budsjettforslaget frå Regjeringa er ekspansivt. Det blir lagt opp til å bruke 92 milliardar kr av olje- og gassinntektene, noko som tilsvarer realavkastinga av Statens pensjonsfond – Utland. Bruken av oljepengar er eit resultat av ei avveging mellom omsynet til å stimulere økonomien og omsynet til renta og kronekursen.

Allereie då budsjettet var under utarbeiding, var det klart at bankar og andre finansinstitusjonar i mange land hadde store problem. Vi hadde òg grunn til å tru at uroa i finansmarknadene ville slå inn i realøkonomien. I løpet av det siste året er det blitt stadig tydelegare at den internasjonale veksten ville bli markant lågare enn han har vore dei siste åra. Dei fleste innsåg at det ville ha innverknad på norsk økonomi. Budsjettforslaget frå Regjeringa gjenspeglar dette. Derfor er det foreslått sterk satsing på investeringar og bygg, m.a. innanfor grunnskular, vidaregåande skular, universitet og høgskular og samferdsel. Dette vil bidra til å halde aktivitet og sysselsetjing oppe.

Etter at budsjettet blei lagt fram, har den internasjonale likviditetskrisa smitta over til norske bankar. Det har påverka deira evne til å få finansiering. Samtidig er det blitt klart at nedgangen i verdsøkonomien blir kraftigare enn vi tidlegare rekna med. Det betyr at etterspurnaden etter norske varer og tenester blir mindre. Framleis er det usikkert korleis den vidare utviklinga vil bli, både ute og heime. Vi veit ikkje sikkert kor djup og langvarig nedgangskonjunkturen blir. I eit slikt turbulent og usikkert farvatn er det vanskeleg å navigere. Vel vi feil kurs eller feil tempo, risikerer vi å forsterke problema. Samtidig er det viktig at vi er styringsdyktige, og at vi evnar å setje inn riktige tiltak til rett tid.

Etter at budsjettet blei lagt fram 7. oktober, har Regjeringa følgt opp med ei rekkje målretta tiltak. Stortinget har lagt vekt på å agere effektivt, slik at tiltaka kan setjast i verk raskt.

Både fagorganiserte og bedriftsleiarar har peikt på at hovudproblemet er at bankane er for tilbakehaldne med å låne ut pengar. Det er ikkje lønsemda i næringslivet som gjer at aktiviteten stansar opp, og at det blir sendt ut permitteringsvarsel. Bedriftene treng likviditet for å finansiere verksemda si og for å kunne gjere nyinvesteringar. Lågare rente vil auke låneiveren hos bankane. Dessutan vil det føre til auka investeringar. Tiltaka som er sette i verk eller varsla, er retta direkte inn mot denne utfordringa:

• Stortinget har gitt Regjeringa fullmakt til utlån av statspapir med tryggleik i obligasjonar med fortrinnsrett innanfor ei samla ramme på 350 milliardar kr. Den første tildelinga, på 10 milliardar kr, skjedde sist måndag. Formålet med tiltaket er at norske bankar skal få betre tilgang på finansiering i den internasjonale marknaden, slik at dei kan auke utlåna sine i Noreg.

• Regjeringa går inn for å auke eigenkapitalen i Kommunalbanken. Det vil gjere banken i stand til å auke utlåna sine til kommunane med 15–20 milliardar kr. På denne måten blir det langt lettare for kommunane å få til opprusting av skulebygg og kyrkjer og å etablere fleire sjukeheimsplassar og omsorgsbustader.

• Stortinget har slutta seg til forslaget frå Regjeringa om at garantiramma under GIEK skal utvidast frå 50 til 60 milliardar kr.

• Regjeringa har varsla at den vil komme med forslag om å utvide garantiramma under GIEK ytterlegare med inntil 50 milliardar kr. Slike garantiar vil bidra til å gi norske bedrifter meir føreseielege rammevilkår. Det vil definitivt vere viktig for sysselsetjing og verdiskaping i landet vårt. I tillegg foreslår Regjeringa å utvide ordninga med byggelånsgarantiar for skip frå 5 til 8 milliardar kr.

• Regjeringa vil dessutan foreslå å auke låneramma for Innovasjon Norge med 1 milliard kr, til totalt 2,5 milliardar kr.

• Det er funne ei løysing når det gjeld eksportkredittar. Staten vil sikre tilgangen på langsiktig eksportfinansiering.

Eg har registrert at næringslivsleiarar har uttalt seg klart positivt om dei nemnde tiltaka. Dei blir omtalte som målretta og gode. Bergen Group varsla for vel ei veke sidan dramatiske kutt i arbeidsstokken. No seier konsernsjef Pål Engebretsen at tiltaka er veldig gode for hans bransje. Kutta i arbeidsstokken blir lagde på is. Administrerande direktør Kjetil Bollestad ved STX Europe i Florø slår fast at tiltakspakken vil vere med på å redde arbeidsplassar i verftsindustrien. Han understrekar at denne pakken får mykje å seie for alle verft i Noreg. Bodskapen er positiv og klar frå aktørar som verkeleg har skoen på.

Det er ei kjerneoppgåve å få ned renta. For svært mange av dei som har høg gjeld på bustaden sin, er det faktisk avgjerande. For bedriftene landet over har det svært mykje å seie, for investeringvilje og framtidstru. Budsjettforslaget har vore innretta nettopp for å oppnå denne effekten. Renta er på veg nedover, heldigvis. Ho skal endå lenger ned. Det er vår linje. Sentralbanksjefen har heldigvis signalisert ytterlegare rentenedgang.

Vi som tilhøyrer regjeringspartia, har lenge understreka at vi må vere førebudde på at situasjonen i norsk økonomi kan forverre seg. Då må det følgjeleg setjast inn nye tiltak. Særleg må vi ha blikket festa på utviklinga i arbeidsmarknaden. Det er bakgrunnen for at regjeringspartia uttaler følgjande i finansinnstillinga:

«Fleirtalet vil derfor be Regjeringa om å følgje særs godt med på korleis økonomien generelt og situasjonen på arbeidsmarknaden spesielt utviklar seg framover. I tillegg til ein særleg høg beredskap vil fleirtalet understreke kor viktig det er at det allereie no blir arbeidd med eventuelle nye tiltak, slik at desse kan bli sette i verk raskt om det skulle bli nødvendig.»

Dei aller siste vekene er det blitt klart at vi kanskje står overfor det mest alvorlege økonomiske tilbakeslaget sidan 1930-talet. OECD og Verdsbanken melder ikkje lenger om redusert vekst, men om fall i produksjonen og tilbakegang i økonomien i Europa og USA. Krisa rammar alle delar av verdsøkonomien. Ho rammar også Noreg. For eit par dagar sidan la Statistisk sentralbyrå fram tal som viser at veksten i produksjon og sysselsetjing er på veg nedover. På denne bakgrunnen sende eg brev til finansministeren med spørsmål om hennar syn på om og eventuelt når det vil vere rett å vurdere om dei penge- og kredittpolitiske tiltaka som er gjennomførte eller vedtekne, bør supplerast med finanspolitiske tiltak utover dei som allereie ligg i budsjettet for 2009.

Finansministeren svarte i går at det framleis er stor utryggleik knytt til utviklinga i norsk økonomi. Eit av dei usikre punkta er korleis tiltaka for å betre situasjonen på finansmarknadene vil verke, ute og heime. Verknadene på dette området vil få mykje å seie for korleis finanskrisa skal følgjast opp i tida framover.

Eg er klart tilfreds med at finansministeren varslar at det blir lagt fram forslag til finanspolitiske tiltak i månadsskiftet januar/februar. Tiltaka skal ha særleg fokus på å stimulere sysselsetjinga. Eg er sikker på at det er brei tilslutning i Stortinget til det synet at dei finanspolitiske tiltaka ikkje skal hindre ein vidare nedgang i styringsrenta til Noregs Bank.

Opposisjonspartia har kritisert regjeringspartia for å vere for avventande i forhold til finanskrisa. Det er dessutan hevda at vi er mest opptekne av å drive valkamp. Eg registrerer at desse partia i sine alternative budsjett i liten grad adresserer det som av dei fleste aktørar blir oppfatta som den største utfordringa i dag, nemleg mangelen på likviditet. I staden bruker dei høvet til å fremje gamle, velkjende forslag – no med finanskrisa som grunngiving.

Regjeringspartia har vore opptekne av å setje inn mange ulike tiltak. Alle skal rette seg inn mot å løyse konkrete problem i norsk økonomi. For at tiltaka skal vere målretta og riktig dimensjonerte, er det viktig å ha eit skikkeleg grunnlag for avgjerda. Det har lege til grunn for vår handtering av den internasjonale finanskrisa og følgjene ho har hatt for økonomien her i landet.

Framstegspartiet legg i sitt budsjettforslag opp til å bruke 31 milliardar kr meir enn regjeringspartia. I tillegg blir det foreslått lånefinansiering til ulike prosjekt med 10 milliardar kr og sletting av bompengegjeld med om lag 12 milliardar kr. Ei rekkje inndekningsforslag er lite realistiske. Budsjettunderskotet blir derfor langt større enn 31 milliardar kr. Det er liten tvil om at det er risikabelt å auke bruken av oljepengar med 50–60 milliardar kr. Det er godt grunnlag for å hevde at eit så ekspansivt budsjett som Framstegspartiet legg fram, ikkje vil bidra til rentenedgang og betre lånefinansiering for hushald og bedrifter. Igjen demonstrerer Framstegspartiet at i den økonomiske politikken høyrer dei heime på ein annan planet enn alle dei andre partia i Stortinget.

I sitt alternative budsjett går Høgre inn for å bruke like mykje oljepengar som Regjeringa. Høgre påstår at deira opplegg er godt tilpassa den aktuelle situasjonen. Då er det eit paradoks at svært mange av forslaga frå Høgre er identiske med forslag som partiet la fram i sitt alternative budsjett for inneverande år. Dei blei laga då landet vårt var inne i ein sterk høgkonjunktur.

Det er stort sprik mellom Høgre og Framstegspartiet også i skattepolitikken. Mens Framstegspartiet går inn for å gi 36 milliardar kr i skatte- og avgiftslette – 28 milliardar kr bokført – vil Høgre redusere skattane med om lag 10 milliardar kr – 5 milliardar kr bokført. Begge partia framstiller det som om Regjeringa skjerpar skattane i nedgangtider. Det er ukorrekt. Vi held skattenivået uendra, slik vi lova i regjeringserklæringa. Innanfor dette nivået gjer vi ein del endringar som har ein svært god fordelingsprofil.

Det er eit faktum at endringane i formuesskatten og arveavgifta gir netto skattelette på nesten 200 mill. kr. Dei aller fleste skattytarane vil få lågare formuesskatt på grunn av at botnfrådraget blir auka frå 350 000 til 470 000 kr. Samtidig går vi inn for å fjerne ein spesiell regel som i dag skjermar dei svært velståande med høg formue og låg alminneleg inntekt, den såkalla 80 pst.-regelen.

Likningsverdiane på næringseigedom blir auka. Dei noverande reglane inneber at næringseigedom blir verdsett svært lågt. Dermed står personar med høge reelle formuar fram med langt lågare skattemessig formue enn dei eigentleg har. Det er ikkje riktig, som enkelte hevdar, at denne endringa vil forsterke nedgangen i byggjeaktiviteten. Fordi grensa for verdsetjing av næringseigedom blir senka frå 80 til 60 pst. av marknadsverdien, vil dette snarare vere med på å dempe nedgangen. Eg minner om at nybygg normalt blir verdsett til rundt 75 pst.

For vel eit år sidan varsla regjeringspartia at det ville kome ei omlegging av arveavgifta. Formålet har vore å gjere ho meir rettferdig. I budsjettet for 2009 blir løftet innfridd. Satsane blir reduserte, og innslagspunkta blir auka. Minst 90 pst. av dei som blir omfatta av ordninga, må betale mindre arveavgift. Det gjeld sjølvsagt enkeltpersonar. Men ikkje berre dei. Endringane inneber også redusert arveavgift for mange som skal overta små og mellomstore familiebedrifter. Det er eit faktum som mange dessverre har sett vekk frå. Ein del personar vil få auka arveavgift som følgje av endringane. Men den kan på ingen måte seiast å vere dramatisk. Det er omsynet til rettferdig fordeling som har vore den berande ideen under utforminga av det nye arveavgiftssystemet.

Arbeidet med budsjettet for 2009 har vore krevjande. Slik vil det òg bli i tida som kjem. Vi må vere audmjuke overfor den utfordringa som ligg framfor oss. Derfor skal vi vere på leiting etter dei riktige tiltaka, og dei må setjast inn til rett tid. I dette arbeidet må solidaritet og rettferdig fordeling vere rettesnora.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:21:30]: Det er noe underlig å registrere at Arbeiderpartiets talsmann reagerer på den ekspansiviteten som ligger i Fremskrittspartiets budsjett når han samtidig lovpriser at Regjeringen skal komme med en tiltakspakke ut i februar. Betyr det med andre ord at denne regjeringens tiltakspakke ikke skal bety noe mer penger? Da er den i så fall ikke mye verdt.

Men det var ikke det jeg skulle spørre om. Jeg registrerer at komiteens leder i går skrev et brev til finansministeren, og omtrent samtidig som brevet ble sendt, kom det et svar. Hvis dette legger standarden for offentlig saksbehandling i tiden framover, går vi lyse tider i møte i forhold til norsk byråkrati. Jeg registrerer at i spørsmåls form tar Arbeiderpartiets Reidar Sandal opp med finansministeren om det kan være fornuftig å komme med noen finanspolitiske tiltak utover det som allerede ligger i budsjettet for 2009. Er det sånn å forså at regjeringspartiene, som har flertall på Stortinget, ikke har tenkt å fremme forslag eller ta egne initiativ uten at finansministeren godkjenner slike initiativ?

Reidar Sandal (A) [10:22:39]: Lat meg først seie at når Framstegspartiet sin hovudtalsperson, Ulf Leirstein, gjer eit nummer av at vi går til åtak på Framstegspartiet, må han skjønne at det er eit hav av forskjell mellom den pengebruken som Framstegspartiet legg opp til, og det som er ansvarleg økonomisk politikk. Derfor har eg teke meg den fridomen å polemisere mot den politikken, som vi er fundamentalt ueinige i, og som alle andre parti i Stortinget òg avviser.

Så til brevet mitt til finansministeren. Det er slik at i den finansinnstillinga vi no debatterer, har regjeringspartia, dvs. fleirtalet i finanskomiteen, sagt veldig klart frå at det skal vere høg beredskap på å utarbeide tiltak som kan setjast inn for å motverke arbeidsløyse. Det har vi gitt klar melding om. Det har vi kommunisert til Regjeringa og finansministeren. Derfor er vi klare til å setje tiltak i verk når vi har fått nye anslag og er trygge på at den kursen som skal veljast, er sakleg, korrekt og treffsikker for å motverke arbeidsløyse.

Svein Flåtten (H) [10:23:58]: Først: Høyres alternative budsjett inneholder ikke betydelige skattereduksjoner, men en tilbakeføring av alle de skjerpelsene Regjeringen legger på norske bedrifter og arbeidsplasser.

Så til budsjettets ekspansivitet. I dag morges påstod representanten Sandal i en radiodebatt med Høyres leder, Erna Solberg, at hun snakker usant når hun sier at budsjettet for 2009 ikke er mer ekspansivt enn for 2008. I St.meld. nr. 1 fra Regjeringen står det på side 60 at indikatoren for ekspansivitet er den samme for begge årene, nemlig 0,7, som Sandal henviste til i radiodebatten. Solberg har altså rett. Da har komiteens leder to muligheter. Enten kan han beklage sin uttalelse fra i dag morges her og nå, og jeg overbringer den med glede videre til partilederen, eller han kan fortelle Stortinget når vi vil bli meddelt at budsjettdokumentene ikke var riktige.

Reidar Sandal (A) [10:25:00]: Lat meg først seie at Høgre har i sitt alternative budsjett lagt opp til skattelette i eit omfang på 5,5 milliardar kr. Det må Flåtten og Høgre finne seg i at vi minner om. På det punktet er det ein grunnleggjande forskjell mellom vår kurs og Høgre sin.

Så til vekstimpulsane i budsjettet. Det er slik at det budsjettforslaget som Regjeringa har lagt fram, inneber bruk av olje- og gassinntekter på 92 milliardar kr for 2009. Det er ei offensiv satsing for å ta høgd for den situasjonen som var kjend då budsjettdokumentet blei lagt fram.

Så har vi i tida etterpå fremja ei rekkje forslag, som er målretta, og som først og fremst har to formål: Det eine er å få pengeflyten i gang, det andre er å få ned renta. Eg meiner at det er ei treffsikker ordning.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:26:19]: Jeg må vel si at den brevvekslingen som har vært mellom komiteens leder, Arbeiderpartiets hovedtalsmann, og finansministeren, er i grunnen det beste uttrykk for at Regjeringen og regjeringspartiene nå føler at de er på et voldsomt etterskudd i den aktuelle situasjonen norsk økonomi befinner seg i.

Allerede da vi hadde en høring i finanskomiteen ganske kort tid etter at budsjettet ble framlagt, sa sentralbanksjefen at man for de neste kvartal antakelig måtte regne med nullvekst i norsk økonomi. Regjeringen og regjeringspartiene holdt fast på at tallene i budsjettet med en vekst på 1,9 pst. var midt i blinken. Men nå har altså pipa fått en annen lyd – om enn sent, så får vi være glad for det.

Mitt spørsmål er: Når vi fra Kristelig Folkepartis side nå ber om og foreslår en stimuleringspakke, helt i tråd med det representanten Sandal nå antyder, hva hindrer regjeringspartiene i å være med på å vedta dette i dag i stedet for å vente til over nyttår?

Reidar Sandal (A) [10:27:34]: Det har skjedd veldig mykje sidan budsjettet blei lagt fram, eit budsjett som i utgangspunktet er klart ekspansivt. Det betyr at det blir satsa sterkt på å ruste opp og vedlikehalde skular og universitets- og høgskulebygg, og òg sett inn større aktivitet innanfor samferdselssektoren. Det skal ha det formålet å motverke veksande arbeidsløyse. Så har vi sett inn ei rekkje tiltak etterpå som er svært målretta, først og fremst for å skape pengeflyt mellom bankane og å få ned renta. Det har vore målretta, og det har blitt svært godt motteke ute.

Så varslar vi no at det skal kome finanspolitiske tiltak i månadsskiftet januar/februar. Vi skal ha eit godt fundament for dei avgjerder vi inviterer Stortinget til å gjere, og eg føler meg veldig sikker på at vi skal greie å oppnå formålet, nemleg å setje inn tiltak som først og fremst skal ha som målsetjing å få ned arbeidsløysa. Det er kursen vår framover.

Lars Sponheim (V) [10:28:48]: Komiteens leder har ledet arbeidet med statsbudsjettet i finanskomiteen de siste syv ukene, for øvrig på en glimrende måte, men med prognoser og forutsetninger for budsjettarbeidet som det etter hvert var lett å se var mer og mer i utakt med det de aller fleste utenfor komiteen mente.

Så opplevde vi i går, etter syv ukers arbeid, en litt uvirkelig behandling, at komiteens leder skrev et brev og fikk et svar, som på en måte forløste hele situasjonen. Plutselig har vi en helt annen dagsorden. Det kan være grunn til å tro, når man ser hvilken enorm makt komiteens leder har ved å sende et brev, at dette kunne skapt en helt annen situasjon for noen uker siden. Har komiteens leder overhodet vurdert å sende det brevet han sendte i går, for noen uker siden?

Reidar Sandal (A) [10:29:43]: Eg takkar for så vidt for spørsmålet, og eg registrerer med glede at representanten Sponheim er meir audmjuk i kommentarar og tilnærming i dag enn han var i går. Det registrerer eg som eit gledeleg framsteg.

Lat meg seie det slik: Eg har hatt og har svært god kontakt med både finansministeren og statsministeren om desse hovudspørsmåla, nemleg budsjettarbeidet og korleis det skal utvikle seg. Det som for meg var den utløysande årsaka til at denne oppmodinga kom i går, var dei siste anslaga og vurderingane frå Statistisk sentralbyrå og dei siste vurderingane frå OECD. Det har eg òg gjort greie for i brevet mitt, og derfor blei dette brevet sendt. Eg er klart tilfreds med at Regjeringa og finansministeren har vist handlekraft og har respondert på ein positiv måte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:30:59]: No har det vore klart lenge at vi står framfor ei utvikling der vi får ein forverra verdsøkonomi, og det vil sjølvsagt òg påverke Noreg. Alt tyder på at det private konsumet har blitt redusert og framleis vil bli redusert i tida framover. Derfor er det brei einigheit om at det er fornuftig i ein slik situasjon å stimulere til at det private konsumet ikkje blir altfor mykje redusert.

Enkelte har derfor teke til orde for skatte- og avgiftslette. Det er ikkje berre Framstegspartiet og Høgre som har gjort det – statsminister Gordon Brown i Storbritannia har òg teke til orde for det. Det ønskjer altså ikkje fleirtalsregjeringa i Noreg å gjere.

Då er mitt spørsmål til representanten Sandal: Kva er det som ligg i denne fleirtalsinnstillinga som representanten Sandal meiner vil stimulere det private konsumet, slik at det ikkje fell faretrugande mykje?

Reidar Sandal (A) [10:32:04]: Regjeringspartia har ikkje skattelette som si leiestjerne i politikken. Vi har gått til val på at vi skal styrkje velferda i landet vårt både i kommunane og på statleg nivå, og i det biletet treng vi sterke bidrag frå fellesskapen.

Vi har registrert at to av dei største opposisjonspartia og NHO har gjort det til eit hovudsynspunkt at ein bør gi skattelette. Eg registrerer òg med glede at LO-leiaren er einig med oss i at det ikkje er ein framtidig kurs.

Dei tiltaka som vil bli sette i verk frå Regjeringa og regjeringspartia si side, får vi kome endeleg tilbake til, men eg antyder at vi må ha meir av den medisinen som vi har lagt opp til. Større aktivitet i kommunane og t.d. tiltak for å styrkje samferdsla vil vere målretta tiltak for å få ned arbeidsløysa.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Leirstein (FrP) [10:33:33]: Det er en noe spesiell situasjon vi befinner oss i nå som vi behandler statsbudsjettet for 2009. Mørke skyer truer i horisonten, vil nok noen hevde, når vi tenker på den økonomiske utviklingen i kommende år.

Daglig blir vi som landets øverste folkevalgte forsamling minnet om alvoret i situasjonen: oppsigelser, permitteringer, nedskrivning av prognoser for vekst, investeringer som utsettes, og omsetningssvikt innenfor detaljhandel og boligmarkedet.

Budsjettdebatten pleier hvert år å handle om forskjellen mellom de ulike partienes budsjettforslag. Men i dagens debatt kan vi ikke komme utenom den økonomiske krisen vi står midt oppe i.

I slike situasjoner burde man kanskje forvente at hele Stortinget hadde tatt alvoret inn over seg. Men la meg konstatere: Finanskomiteens behandling av statsbudsjettet gjør meg ikke beroliget i forhold til om alle partiene er like opptatt av situasjonen. Til tross for at Regjeringen la fram et statsbudsjett som var ferdig utarbeidet lenge før den siste tids økonomiske utvikling, velger altså flertallet ikke å gjøre endringer i budsjettet. Det må kunne karakteriseres som dramatisk!

Det at Regjeringen og flertallspartiene skriver brev til hverandre dagen før stortinget vedtar budsjettet, vitner også om et lite handlekraftig styringsflertall. Hva med å komme med konkrete tiltak i de ukene vi har sittet og behandlet statsbudsjettet? Alle opposisjonspartiene har klart å legge fram nye forslag som møter krisen, i den perioden vi har hatt budsjettet til behandling i finanskomiteen, mens flertallspartiene har glimret med sitt fravær når det gjelder konstruktive forslag.

Fremskrittspartiet har valgt å ta inn over seg de daglige meldingene vi får fra norsk næringsliv om tilstanden, og vårt budsjettfremlegg tar derfor høyde for å løse de utfordringene vi pr. dato ser.

Derfor har også vi i Fremskrittspartiet en noe annen innretning i vårt alternative budsjett enn vi ellers ville ha foreslått i et såkalt normalt år.

Fremskrittspartiets forslag til å møte finanskrisen, møte redusert økonomisk vekst og møte økt ledighet går langs to akser: økte investeringer og skatte- og avgiftskutt. Totalt har vi fremmet forslag i størrelsesorden ca. 17 milliarder kr for å møte disse utfordringene.

Fremskrittspartiet mener altså at vi må gjøre to ting når det gjelder investeringer for å dempe ledighet innenfor bygg- og anleggsbransjen:

• strakstiltak innenfor kommunal sektor, få satt i gang oppussing av kommunal infrastruktur hvor vedlikeholdsetterslepet er stort – dette vil være tiltak som kan settes i gang nesten umiddelbart

• større investeringer innenfor nye anleggsprosjekter innenfor området samferdsel

Når det gjelder skattekutt, fremmer Fremskrittspartiet forslag om kutt i beskatning av lønnsmottakere og pensjonister i størrelsesorden 5 000–10 000 kr for neste år. Dette gir økt kjøpekraft og kan motvirke omsetningssvikt, bl.a. innenfor detaljhandelen.

Når Stortinget nå behandler statsbudsjettet, skal vi ikke kun fremme forslag som går på å møte finanskrisen. Vi må også diskutere forslag som kan løse våre viktigste utfordringer innenfor området velferd. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag til endringer av Regjeringens budsjettframlegg på en rekke områder.

Norge har med sin oljerikdom muligheter mange andre land kan misunne oss. Allikevel skal dette ikke bli noen sovepute. Men vi skal gjøre gode, fornuftige og nødvendige investeringer nå som vil gi bedre rammebetingelser for dagens innbyggere, og for dem som kommer etter oss. Fremskrittspartiet viser med sitt alternative statsbudsjett muligheter vi har til å foreta slike investeringer.

Norge har en stor offentlig sektor. Det krever etter Fremskrittspartiets oppfatning at vi kritisk gjennomgår den offentlige driften for å sikre at skattebetalernes penger blir brukt mest mulig fornuftig og effektivt. Som folkevalgte forvalter vi de pengene vi har til rådighet, på vegne av innbyggerne.

La meg komme inn på noen områder vi har valgt å prioritere: Vi blir stadig minnet om situasjonen for pasientene på våre sykehus og innen kommunenes tilbud til eldre, pleietrengende mennesker. Fremskrittspartiet ser med sterk bekymring på utviklingen knyttet til sykehusenes økonomi og utfordringene knyttet til ventelister og helsekøer. Ventelistene øker, og vitner om en situasjon som er ute av kontroll. Innenfor eldreomsorgen er det store forskjeller kommunene imellom, og alle burde nå se behovet for et krafttak for en bedre eldreomsorg. Det såkalte eldreforliket som noen inngikk her på huset, har ikke resultert i en bedre omsorgshverdag for dem det gjelder. Fremskrittspartiet mener at skal vi gi et bedre kvalitetsmessig tilbud til disse menneskene, må det bevilges mer midler. Fremskrittspartiet foreslår derfor en klar satsing på pasientbehandling og en styrking av eldreomsorgen. Dette gjør vi ved å foreslå systemendringer, ved å ta i bruk private tilbud som et supplement til det offentlige, øremerke mer penger til sykehusene våre og mer penger til eldreomsorgen i våre kommuner.

Regjeringens fattigdomssatsing har vist seg svært mangelfull, også i forslaget til statsbudsjett for 2009. Regjeringen har ikke tatt i bruk de virkemidler som ville kunne løse problemene for mange fattige i Norge. Fremskrittspartiet legger derfor i sitt alternative budsjett fram flere forslag som vil redusere arbeidsledigheten samt øke produktiviteten og effektiviteten i arbeidslivet.

Skal vi løse utfordringer for dem som har lite å rutte med, handler det om å gi folk mulighet til å klare seg på egen inntekt. Fremskrittspartiet foreslår derfor skatte- og avgiftskutt som vil komme dem med lave og middels inntekter til gode. Fremskrittspartiet foreslår et tydelig løft for alle minstepensjonister, som vil gjøre dem i stand til å få en anstendig inntekt.

Bilister, de som reiser kollektivt og næringslivet som har behov for varetransport, blir hver dag minnet om manglende satsing på investering i infrastruktur. Fremskrittspartiets forslag er derfor en varig storsatsing på veiutbygging, stans i bruken av bompengemidler og etablering av varig og forutsigbar finansiering av utbyggingsprosjektene innenfor samferdselsnettet, både når det gjelder vei, jernbane og kollektivtrafikk. Dette gjøres bl.a. ved å foreslå oppbygging av et infrastrukturfond hvor avkastningen øremerkes realinvesteringer i samferdsel.

Min påstand er at Regjeringens budsjettforslag ikke vil bedre tryggheten for folk flest. Situasjonen virker nesten ute av kontroll, og mange føler utrygghet. Vi ser daglig rapporter i media om hvordan tilstanden er blitt, bl.a. i hovedstaden. Norge er i dag i bunnsjiktet når det gjelder politidekning i Norden.

Fremskrittspartiet fremmer gjennom sitt budsjett forslag om en betydelig økning i politiets driftsbudsjett neste år. Det vil sikre at flere politifolk blir ansatt og muliggjør at eldre erfarne politifolk gis tilstrekkelig tilbud om å stå lenger i tjeneste.

Fremskrittspartiet mener videre at Norge bør ha som mål at landets utdanningssystem skal ligge i verdenstoppen når det gjelder kvalitet og læringsresultater, og gjenspeile at framtidige arbeidsplasser i stor grad vil være kunnskapsintensive. I budsjettforslaget fra Regjeringen satses det for lite på utdanning og forskning i forhold til de uttalte målsettingene som det har vært tverrpolitisk enighet om. Fremskrittspartiet foreslår derfor sterk satsing på høyere utdanning og forskning, bedre kvalitet i grunnopplæringen, tilpasset undervisning og økt vedlikehold av skolebygg.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å øke budsjettrammene for Forsvaret. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon nødvendiggjør sterkere satsing på Forsvaret enn det Regjeringen legger opp til. Man har sågar fra Regjeringens side ikke engang klart å følge opp det forliket og de vedtak man fattet for kort tid tilbake i forhold til Forsvarets rammer for kommende år. Fremskrittspartiet mener Forsvarets bevilgninger i lang tid ikke har stått i forhold til oppdragene Stortinget har pålagt Forsvaret å løse. Fremskrittspartiet foreslår derfor en kraftig styrking av Forsvaret, med 2 milliarder kr. Det ser vi på som starten på en økonomisk opptrappingsplan for Forsvaret.

Fremskrittspartiet ønsker en forsvarspolitikk og et forsvar som bygger på de utfordringer vi står overfor i dagens og morgendagens samfunn. Videre må Forsvaret være av en slik karakter at det lett kan tilpasses de ulike trusselbilder. Dette kan best sikres ved å beholde et grunnleggende forsvar med kjerneoppgaver på norsk jord, men med kapasitet til å delta i operasjoner også andre steder i verden.

Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett er fremmet med to siktemål. Det ene er å finne løsninger når det gjelder de grunnleggende utfordringene og de manglene vi ser i velferdssamfunnet på en rekke områder. Vi mener at Regjeringen dessverre gjør for lite. På den andre siden tar Fremskrittspartiet opp i seg de utfordringer vi nå står overfor i en finanskrise og i en situasjon kommende år, der vi ser økt arbeidsledighet. Derfor fremmer vi tiltak nå. Vi venter ikke til februar, men vi kommer gjerne tilbake til våren og hele neste år med fortløpende tiltak. Men vi må fremme konkrete forslag i dag når Stortinget er samlet og har mulighet til å fatte budsjettvedtak og gjerne gjøre om på Regjeringens budsjettopplegg.

Avslutningsvis tar jeg opp alle forslag som Fremskrittspartiet alene eller sammen med andre har framsatt gjennom budsjettinnstillingene og i representantforslagene som følger debatten om statsbudsjettet.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [10:43:48]: I går kunne vi lese i Kommunal Rapport kva representanten Leirstein meinte om nye prognosar frå Statistisk sentralbyrå og OECD. Han slo då til lyd for meir innsats for byggjeprosjekt og vedlikehald i kommunane. Det blei òg lagt vekt på faren for auka arbeidsløyse. Leirstein etterlyste tiltak og påstod at budsjettet var laga på sviktande grunnlag.

Seinare i går klargjorde finansministeren at Regjeringa ville komme med nye tiltak for å motverke arbeidsløyse. Då hevda representanten Leirstein til VG Nett at

«det at krisepakken kommer nå, gjør budsjettbehandlingen til en vits».

Eg konstaterer derfor at representanten Leirstein tydelegvis er mest oppteken av å setje regjeringspartia og Regjeringa i eit negativt lys – for å seie det diplomatisk. Arbeidet med å redusere skadane av finanskrisa og sikre arbeidsplassane til folk tel tydelegvis langt mindre.

Ulf Leirstein (FrP) [10:44:48]: Det å sette seg i et negativt lys synes jeg Regjeringen klarer på en utmerket måte selv. De trenger ikke hjelp fra Fremskrittspartiet.

Hvorfor sier jeg det? Vi er i en situasjon nå hvor vi ser store utfordringer, og vi ser daglig at det kommer oppsigelser på store arbeidsplasser og på små arbeidsplasser. Det burde bekymre stort.

Nå har vi, som lederen av finanskomiteen vet, sittet seks–sju uker i finanskomiteen og jobbet med budsjettet uten at regjeringspartiene, som har flertall, har kommet med et eneste forslag for å møte finanskrisen. Man ønsker å vente til februar. Det gjør på mange måter denne budsjettbehandlingen til en vits.

Også flertallet ser at det er behov for store endringer i det budsjettet man har tenkt å vedta i dag. Man ser at prognosene man har tenkt å legge til grunn, er feil. Likevel skal man nå vente framfor å ha brukt de seks–sju ukene i finanskomiteen til å komme med konstruktive forslag, noe en samlet opposisjon faktisk har gjort.

Magnar Lund Bergo (SV) [10:45:53]: Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett en rekke skattelettelser til folk med høy inntekt og formue. Formuesskatten på næringseiendom skal reduseres, og de aller rikeste skal betale lavere formuesskatt enn vanlige folk. Skatten på kapitalinntekter skal begrenses, og arveavgiften skal fjernes. Til sammen blir det ca. 3 milliarder kr til de aller rikeste i Norge. Man kan selvsagt mene at dette er riktig bruk av fellesskapets midler, men en kan stille spørsmål om dette er effektive tiltak mot finanskrisen.

Er det slik at Fremskrittspartiet mener at de aller rikeste rammes spesielt hardt av arbeidsledighet og høyere rente som følge av finanskrisen, eller er det bare god, gammeldags høyrepolitikk for å sikre at de rikeste ikke skal betale skatt? Mener representanten Leirstein at dette er god politikk for folk flest?

Ulf Leirstein (FrP) [10:46:50]: Hvis bildet var så ensidig som representanten Lund Bergo prøver å presentere det, hadde det ikke vært en god politikk for folk flest. Han har tydeligvis ikke lest hele Fremskrittspartiets forslag på området skatte- og avgiftspolitikk.

La meg nevne to ting: Vi gir massive skattelettelser nettopp til folk flest ved at vi øker bunnfradrag og minstefradrag som kutter skatten i bånn, og som gjør at de med lave og middels inntekter får mye større økonomisk handlefrihet med Fremskrittspartiets opplegg enn det Regjeringen legger opp til.

Når det gjelder formuesskatten, foreslår Fremskrittspartiet å øke bunnfradraget helt opp til 750 000 kr, på mange måter milevidt over det regjeringspartiene synes det er naturlig å betale formuesskatt av. Vi er helt overbevist om at hvis man øker bunnfradraget på formuesskatten opp til 750 000 kr, vil vanlige mennesker med ordinære inntekter og ordinær levestandard få et skattekutt som er meget positivt.

Så har vi noen utfordringer med de skatteskjerpelsene regjeringspartiene legger på næringslivet, som jeg håper de faktisk kommer til å reversere når vi kommer til februar.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:47:58]: Fremskrittspartiet kutter avgifter med 10,3 milliarder kr i sitt alternative budsjett. Som begrunnelse for disse kuttene sier dere at dere ønsker en opprydding i de ulike avgiftene, med sikte på å fjerne dem som er dårlig begrunnet, som har liten økonomisk betydning, som skaper økt byråkrati, og som stort sett bare irriterer folk flest, som dere selv skriver.

Det pekes også på at dere er imot såkalte miljøavgifter som ender rett i statskassen. Dette skulle jo borge for store avgiftslettelser til formål som kan bidra til å redusere klimagassutslippene, som f.eks. til lav- og nullutslippsbiler, flexi fuel-biler, biler som går på bioetanol osv. Slike lettelser har jeg lett etter, men kan ikke finne noen.

Siden representanten ikke hadde mulighet for å komme inn på Fremskrittspartiets klima- og miljøtiltak i budsjettet, gir jeg nå representanten mulighet til å peke på hvilke avgiftslettelser dere har gjort som gjør at det blir en grønn-rød avgiftspolitikk med deres budsjettforslag.

Presidenten: Presidenten minner om at talen rettes til presidenten og ikke til «dere».

Ulf Leirstein (FrP) [10:49:18]: La meg aller først si at halvparten av replikken var en oppramsing av Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og det slutter jeg meg selvfølgelig fullt ut til. Jeg synes det var veldig godt formulert.

Så til spørsmålet om hva vi faktisk gjør. Vel, i Fremskrittspartiets hode, når vi ser på avgiftspolitikken i Norge, er det ikke noen tvil om at en rekke av de norske avgiftene er fiskale, at de rett og slett bare er en inntekt til statskassa og i liten grad har en annen begrunnelse bak seg, og at de i liten eller null grad faktisk er øremerket.

Mye av det mange av oss i dag tror vi betaler som såkalte miljøavgifter, går altså ikke til miljøet. Det er vi klar over, og da må vi gjøre noe med de avgiftene. Det Fremskrittspartiet bl.a. gjør, er at vi kutter i engangsavgiften på bil. Vi ønsker å gjøre bilkjøp i Norge rimeligere, og det gjelder alle biler. Men det vi vet, er at nyere biler forurenser mindre enn gamle biler. Hvis vi kunne ha gjort noe med den eldgamle bilparken i Norge, hadde det vært et veldig godt og også miljørettet tiltak. Å sørge for at det ble billigere å kjøpe nye biler, slik at folk flest ble motivert til å kjøpe nye biler, hadde som sagt vært et meget godt klimatiltak. Jeg håper også Kristelig Folkeparti kan se på den muligheten når de legger fram sitt avgiftsopplegg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:24]: I en høring i den amerikanske Kongressen torsdag 23. oktober i år vedrørende den økonomiske nedgangskonjunkturen uttalte USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, som har hatt en nøkkelrolle i den politikken som har lagt grunnlaget for finanskrisa, at han tok feil da han trodde egeninteressene til organisasjoner, spesielt banker, var av en slik art at de var best egnet til å verne om sine egne aksjonærer.

Fremskrittspartiet har i Norge vært en tilhenger av denne ideen, og det er kjernen i Fremskrittspartiets ideologi. Seinest i en innstilling fra kommunalkomiteen som ble behandlet i Stortinget sist fredag, Innst. S. nr. 43 for 2008–2009, sa Fremskrittspartiet:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er tilhengere av selvregulerende markeder.»

Spørsmålet er: Hva tilsier at denne forståelsen av markedets virkemåte er dekkende, når sjøl Greenspan tar sjølkritikk? Når kommer Fremskrittspartiet etter Greenspan?

Ulf Leirstein (FrP) [10:51:37]: Noen kan si at det å komme etter Greenspan er som å hoppe etter Wirkola, men jeg føler det ikke sånn.

La meg først si: Det er nødt til å gå galt når Per Olaf Lundteigen skal prøve å forklare hva som er Fremskrittspartiets ideologi. Det blir feil, for utgangspunktet er feil.

La meg bare presisere noe som jeg har sagt i en masse debatter, og som Fremskrittspartiet har sagt på inn- og utpust i flere uker: Fremskrittspartiet er selvfølgelig for å ha rammeverk også innenfor finansnæringen. Det vet representanten Lundteigen veldig godt. Vi har hatt en rekke saker som går på regulering av finansnæringen, her i dette storting lenge før finanskrisen inntraff. De sakene har passert Stortinget enstemmig, og vi er samlet om et rammeverk. Så, innenfor det rammeverket, har Fremskrittspartiet veldig tro på at vi må la markedet styre, og vi ser absolutt at det på en rekke områder er veldig fornuftig framfor å ha en type politisk innblanding som kan gå riktig galt. I USA har bl.a. renten i stor grad vært politisk styrt, kunstig styrt, framfor overlatt til mer uhildede aktører, og vi ser hvordan det har gått. Vi har sett at politikernes innblanding i boligmarkedet har medført en boligboble.

Marianne Aasen (A) [10:52:52]: Representanten Leirstein har nettopp sagt fra Stortingets talerstol at regjeringspartiene ikke har foretatt seg noen ting siden budsjettet ble lagt fram. Da vil jeg minne om at det ble lagt fram et offensivt budsjett, såpass offensivt at Høyre og Venstre mente at det var for ekspansivt. Det er blitt lagt fram en krisepakke for bankmarkedet på 350 milliarder kr, som ble behandlet i finanskomiteen, som også representanten Leirstein sitter i. Det er foretatt to rentenedsettelser, vi har gitt økt egenkapital til Kommunalbanken, til GIEK, til Innovasjon Norge og til Eksportfinans, senest i natt. Mitt spørsmål til representanten Leirstein er om han har sovet seg gjennom den siste måneden av behandlingene i Stortinget.

Ulf Leirstein (FrP) [10:53:38]: Nei, det har representanten Leirstein ikke gjort, men det skal bli godt snart å få muligheten til å sove ut, når vi er ferdige med finansdebatten en eller annen gang i kveld. Men la meg si følgende: Alle de tiltakene som Marianne Aasen refererer til, går i stor grad på penge- og kredittpolitikken, og der har det vært enstemmighet. Det som er min og Fremskrittspartiets kritikk, er at i finanspolitikken, som er statsbudsjettet, hvor vi altså legger føringene for neste år, har regjeringspartiene ikke vært villige til å endre på en tøddel omtrent. De har flyttet på 100 mill. kr av et budsjett som har en utgiftsside på 848 milliarder kr – 100 mill. kr som er tatt fra ymse-posten for å spre litt her og der, sikkert for å godtgjøre noe overfor representanter fra egen fraksjon som sitter i komiteen. Problemet her er at de store grepene ønsker man ikke å gjøre gjennom finanspolitikken, men utsette til februar. Jeg tror det er en farlig kurs for landet at man utsetter å komme med viktige finanspolitiske virkemidler. Nå har vi finansdebatten, vi skal fatte vedtak om budsjettet i dag. Det burde ha kommet noen endringer fra regjeringspartiene fra dette budsjettet ble lagt fram til i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Jan Tore Sanner (H) [10:54:57]: Mange mennesker er usikre og bekymret for hva finanskrisen og nedgangen i økonomien vil bety for dem selv, for familien og for arbeidskamerater. Det som begynte som panikk på verdens børser, og som vel de fleste av oss bare så gjennom tv-ruten, har etter hvert blitt virkelighet for mange mennesker, også i Norge. Ingen vet helt hva som skjer, hvor tøft det vil ramme, og hva som egentlig må til for å skape trygghet for hjem og jobb, og for å skape ny optimisme.

Mens vi før sommeren stort sett diskuterte hva vi skulle gjøre for å skaffe landet mer arbeidskraft, får vi nå daglige meldinger om konkurser, permitteringer og nye oppsigelser. Ja, det er nesten vegg-til-vegg i nyhetssendinger og i avisene om mennesker som mister jobben. For to dager siden fikk vi beskjed om at Skanska må si opp 800 personer. I går fikk vi beskjed om at på Hydro på Karmøy mister 450 mennesker jobben. Det står som et monument over en feilslått industripolitikk og rød-grønne løftebrudd. På Hydro på Raufoss mister mange mennesker jobben. Fordi bilindustrien i Asia, bilindustrien i Europa og bilindustrien i USA sliter, mister også mennesker som produserer bildeler på Raufoss, jobben. Vi ser at krisen rammer produksjonsbedrifter og familieeide hoteller i Distrikts-Norge. Ja, når folk slutter å kjøpe sofa, rammer det ullmottaket på Tynset og møbelsnekkeren i Måndalen. Den krisen vi nå går inn i, vil ikke bare ramme noen enkeltpersoner, noen bransjer og noen områder i landet – den kommer til å berøre oss alle.

I dag skal vi behandle et budsjett som var utgått på dato da det ble lagt frem, et budsjett som forverrer krisen i mange bedrifter. Det tok Regjeringen syv uker å erkjenne at det rød-grønne budsjettet ikke er svaret på den nedgangskonjunkturen vi går inn i, og det skal gå ytterligere åtte uker før Regjeringen kommer med nye tiltak. Vi har en regjering som sleper beina etter seg. Så sent som i begynnelsen av oktober mente Regjeringen, i hvert fall statsministeren, som stod frem i Stavanger Aftenblad, at krisen ikke kom til å ramme Norge. Det tok lang tid før Regjeringen kom med tiltak for å møte bankkrisen, og vi har sett at de andre tiltakene først kommer etter at både opposisjonen og næringslivet har påpekt behovet over lang tid.

Den utrygghet som mange mennesker nå føler, må besvares med samarbeid og politisk lederskap. Det vi stort sett har sett fra regjeringsbygget så langt, er arroganse og handlingslammelse. Man kan stille spørsmålet om det skyldes at Regjeringen sliter med å bli enige om hvilke tiltak man skal fremme.

De siste 30 årene har globaliseringen skutt fart. Økonomien er liberalisert, og flere land deltar i den internasjonale handelen. Det er positivt. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Handel skaper fred, det bidrar til utvikling, og det bidrar til velferd. Samtidig er det åpenbart at finanskrisen har vist at vi også er mer sårbare. Krisen sprer seg, og den rammer etter hvert alle verdenshjørner.

Når økonomien er globalisert, må også politikken følge etter. Det er behov for kjøreregler i økonomien, og det er behov for tilsyn med finansinstitusjonene. Det er behov for gode reguleringer, og det er behov for godt tilsyn. Høyre vil ikke ha noen tøylesløs kapitalisme, men en sosial markedsøkonomi hvor reguleringer sikrer konkurransen, og tilsynet sikrer stabiliteten. Derfor foreslår vi også i vårt alternative budsjett økte bevilgninger både til Kredittilsynet og Konkurransetilsynet. Det er god Høyre-politikk nasjonalt, og det er god Høyre-politikk internasjonalt. Derfor er vi tilhengere av norsk EU-medlemskap, for EU er det eneste internasjonale samarbeidet hvor politikken følger økonomien, hvor man har overnasjonalitet og en mulighet til å sikre felles spilleregler og reguleringer over landegrensene. Jeg mener at det er et stort paradoks at de partiene og de personene som er mest for at politikken må følge økonomien, og som ser behovet for reguleringer av økonomien, er de som også er mest mot norsk EU-medlemskap.

Markedsøkonomien er ikke en del av problemet, markedsøkonomien og handel er en del av løsningen. Det verste som kunne skje i den situasjonen vi nå er i internasjonalt, er mer proteksjonisme og mer alenegang. Derfor er jeg glad for at G20-møtet i Washington for et par uker siden nettopp slo fast at man skulle slå ring om internasjonal handel og markedsøkonomien. Jeg er også glad for at vi har en finansminister fra SV som fremmer forslag som sikrer at markedsøkonomien kan fungere. Det ser på en måte ut som om SV har funnet en form for arbeidsdeling, hvor lederen sikrer markedsøkonomien, mens nestlederen mener at markedsøkonomien er død. Det er en litt interessant form for balanse, men jeg er mer opptatt av at finansministeren fremmer forslag som også ivaretar markedsøkonomiens funksjoner.

Høyre har erfaring med å styre i vanskelige tider. Da vi overtok regjeringsmakten i 2001, var det etter terrorangrepet på USA, og det var samtidig som dot com-boblen sprakk. Vår politikk bidrog til å snu pessimisme og nedgang til optimisme og fremgang. Gjennom å gjøre det mer lønnsomt å jobbe ved å la folk beholde mer av egen inntekt, gjennom å gjøre det lønnsomt å investere i arbeidsplasser, kunnskap og samferdsel og gjennom en politikk som bidrog til å få renten ned, bidrog vi til å trygge arbeidsplasser og få norsk økonomi på fote.

Vårt alternative budsjett vil selvsagt ikke løse finanskrisen – selvsagt vil det ikke det – men vi mener at det vil være et første skritt for å dempe virkningen av den nedgangskonjunkturen vi nå går inn i, og vi mener at det vil være et første skritt for å bidra til ny optimisme. Det er viktig at vi ikke bare er opptatt av å sikre arbeidsplasser, vi må også være opptatt av å skape nye, vi må være opptatt av optimisme. Derfor satser vi på skole, forskning og innovasjon. Derfor satser vi én ekstra milliard på veibygging, og derfor øker vi utlånsrammene til kommunene fra 2 til 5 milliarder kr, for at det skal kunne investeres mer i vedlikehold og kommunale bygg. Vi fjerner også Regjeringens skatteskjerpelser for bedrifter og arbeidsplasser.

Jeg er helt overbevist om at vi også i denne debatten kommer til å få høre at Høyre gir mer til dem som har mest fra før. Det blir ikke mer riktig jo flere ganger det gjentas. Sannheten er at vi fjerner Regjeringens skatteskjerpelser på arbeidsplasser, og så senker vi skatten for folk med lave og vanlige inntekter.

De skatteskjerpelsene Regjeringen har lagt frem, dreier seg ikke om de aller rikeste personene fra Oslo, men det dreier seg om produksjonsbedrifter i Distrikts-Norge. Det dreier seg om familieeide hoteller – ja det dreier seg om Sigurd Kvikne, ved Kviknes Hotell i Balestrand, som nettopp har sagt at den skattepakken som Regjeringen nå har fremmet, rammer de familieeide hotellene i Distrikts-Norge, det rammer arbeidsplasser og det rammer verdiskaping.

Jeg skal ikke henge meg opp i denne brevvekslingen, jeg synes ikke det er det mest interessante, men vi fikk i går beskjed om at det ville komme noen nye tiltak en eller annen gang på nyåret. Det eneste som ble avklart i denne forundringspakken, var at Regjeringen ikke ville fjerne sine skatteskjerpelser. Det viser at vi har en regjering som setter ideologi foran arbeidsplasser, det viser både dogmatisme og arroganse, at man ikke er villig til å ha dialog også om virkemidler som dreier seg om skattelettelser. Jeg vil sitere en av direktørene i SSB: Når vi har en amerikansk republikansk president som kan nasjonalisere bankene, ja da må jammen en rød-grønn regjering i Norge kunne diskutere skattelettelser.

Folk bør forvente at vi som politikere åpner for samarbeid. Det gjør Høyre. Da vi tok til orde for dette for et par uker siden, møtte vi stort sett hoderisting, med unntak av Arne Strand i Dagsavisen, som var enig med Høyre i at nå trenger vi samarbeid over blokkgrensene. Nå ser jeg at næringslivet også etterlyser samarbeid, og vår dør er åpen for å diskutere tiltak på en pragmatisk måte. Vi fremmer i dag forslag om bedre permitteringsordninger for ansatte, fordi vi mener at det er viktig å skape trygghet for ansatte i den situasjonen som vi nå er i. Vi trenger balanserte tiltak som både stimulerer offentlig sektor, veibygging og vedlikehold, men også skattelettelser som gjør at folk kan føle mer trygghet i familieøkonomien.

Jeg tar opp de forslag som Høyre har fremmet i innstillingen og her i salen.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [11:05:22]: Mange av Høyres forslag kan neppe sies å tilfredsstille bevilgningsreglementets krav til realistisk budsjettering. Blant annet foreslås det å kutte 1,8 milliarder kr i jordbruksavtalen, en avtale som er inngått for en periode og ikke kan sies opp midt i perioden. Videre budsjetterer Høyre med 450 mill. kr til såkalte dynamiske effekter i forhold til skattelettelser, til tross for at vi vet at det ofte går mange år før vi kan se slike effekter. Andre eksempler er salg av eiendom som ikke er nærmere spesifisert, skattelettelser, hvor forskjellen mellom bokførte og påløpte provenyer er urimelig stor, og reduserte utgifter som følge av Fra trygd til arbeid-pakken.

Ville det ikke være mer ærlig overfor velgerne å budsjettere på en skikkelig og ansvarlig måte og heller innrømme økt oljepengebruk? Er ikke inndekningen mye luftig blårøyk?

Jan Tore Sanner (H) [11:06:33]: Svaret på det er nei. Og jeg er litt overrasket over at Arbeiderpartiet ikke er mer bekymret for den økende arbeidsledigheten og folk som mister jobben, enn for hvorvidt Høyre har realistisk budsjettering i sitt alternative budsjett.

Jeg innestår for de endringene som vi har fremmet i vårt forslag. Når vi også bokfører dynamiske virkninger av vår skattepolitikk, er det fordi vi har tro på at senker man skattene, gjør det mer lønnsomt å jobbe, ja så vil det også føre til at staten får noe av skatteinntektene tilbake. Det er dokumentert gjennom SSB-rapporter at staten får omtrent 50 øre tilbake av hver krone som gis i skattelette.

Når vi bokfører med gevinster av modernisering av offentlig sektor, er det fordi vi er overbevist om at moderniserer vi offentlig sektor, får vi også mer ut av de ressursene som vi setter inn. Når vi strammer inn på asylpolitikken, betyr det også at antall asylanter til Norge reduseres.

Jeg synes heller vi skal diskutere hvordan vi skal skape trygghet for hjem og jobb, enn hva som er realistisk budsjettering.

Presidenten: Presidenten vil minne alle representanter om at det er klokke på talerstolene. Når den røde lampen slukker, bør man lukke munnen, for da er taletiden over.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:07:56]: På flere vis går vi kaldere tider i møte. Vinteren er her, snart kommer snøen, og for noen av oss betyr det at det er muligheter for å gå på skiturer. Om en bare smører riktig, kan det være bra. Alle har vel opplevd god glid, men bakglatt når vi skal oppover, eller godt feste oppover, men kladder under skiene slik at en må tråkke ned de bratteste bakkene.

Det å smøre riktig under krevende forhold er ikke enkelt, og det er ikke så enkelt at en kan legge på Blå Swix under alle typer forhold.

Nå vet ikke jeg hva representanten Sanner smører med, men han og Høyre har muligens en universalsmøring for skigåing, på samme måte som de tilsynelatende har universalmidler for alle økonomiske forhold. Så langt tilbake som jeg kan huske, har Høyre uten unntak foreslått skattelette, eller Blå Swix som riktig smøring. Ja, og i ren høyrestil er det vel slik at best og mest smøring går til dem som har de beste skiene, enten det er silkeføre eller kladdeføre eller is i løypa.

Er det slik at skattelette og Blå Swix er den perfekte smøring, og mener representanten Sanner at skattelette og Blå Swix er den perfekte smøring for alle forhold?

Presidenten: Jan Tore Sanner.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:09:07]: Eller er det en mulig situasjon at Høyre (presidenten klubber) mener at skattelette ikke er å foretrekke?

Jan Tore Sanner (H) [11:09:15]: Jeg har tro på både Blå Swix og skattelettelser, men hvis representanten Lund Bergo går inn i Høyres forslag fra i fjor og for i år, vil han se at det er vesensforskjell på det forslaget vi fremmet i fjor, og det forslaget vi fremmer i år.

I fjor var vi opptatt av å dempe presset i økonomien. Derfor brukte vi mindre oljepenger enn det Regjeringen foreslo. I år bruker vi like mye. I fjor foreslo vi mindre skattelettelser. Nå foreslår vi noe mer for å stimulere til verdiskaping, og fordi det er viktig at familiene får beholde mer av sin egen inntekt.

Men det er vel omtrent med Høyre som det det er med SV. Der SV tror på skatteskjerpelser, både i gode tider og i dårlige tider, mener vi at det er viktig at folk får beholde litt mer av sin egen inntekt, at man også motiverer til arbeid. Men jeg vil gjerne understreke at i den situasjonen vi er nå, er det viktig med balanserte tiltak. Jeg mener det er nødvendig både å bygge flere veier og satse mer på vedlikehold i kommunene. Jeg mener at vi bør ha flere målrettede fattigdomstiltak, samtidig som vi stimulerer økonomien gjennom skattelettelser.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:10:45]: Den internasjonale finanskrisen har gitt økt utrygghet, som mange har vært inne på, og vi har sett tegnene i det siste året stadig tydeligere. Regjeringa la fram et mer offensivt budsjett den 7. oktober, og det interessante var at den 5. oktober, to dager før Regjeringas statsbudsjett ble lagt fram, sa representanten Sanner til NTB:

«Og nå krever den økonomiske usikkerheten et stramt budsjett som ikke lar seg forene med milliarder til alle disse løftene».

Disse løftene var Soria Moria-løftene.

Høyres linje er altså fortsatt en strammere finanspolitikk enn Regjeringas linje. Det viktigste kuttet på Høyres utgiftsside er et useriøst kutt på en inngått jordbruksavtale, der en har støtte av Fremskrittspartiet. Men Høyres linje står fast: mindre offentlig innsats og større skattekutt.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor endrer en ikke kartet når terrenget er nytt?

Jan Tore Sanner (H) [11:11:52]: Jeg tror nok at man vil finne uttalelser fra de fleste av oss – fra meg, fra representanten Lundteigen, og, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, også fra Jens Stoltenberg – fra både september, begynnelsen av oktober og kanskje til og med midten av oktober som ikke står seg i forhold til den alvorlige krisen som vi nå ser. Jeg tror på mindre skråsikkerhet og mer ydmykhet i forhold til virkemiddelbruk i den krisen vi nå går inn i.

Så til spørsmålet om det er slik at Høyre går inn for mindre offentlig aktivitet. Nei, vi gjør ikke det. Hvis man ser på oljepengebruken, bruker Regjeringen 14 ekstra oljemilliarder i 2009. Alt bruker man på offentlig sektor. Jeg er enig i det Stoltenberg sa på slutten av 1990-tallet, nemlig at man bør bruke noe til offentlig sektor og noe til å redusere skatter. Vi bruker under halvparten av de 14 milliardene til å redusere skattene, og så bruker vi resten av de milliardene til å stimulere offentlig sektor.

Torgeir Micaelsen (A) [11:13:05]: Sanner har på mange måter en god virkelighetsbeskrivelse av det vi nå opplever nasjonalt og internasjonalt, når vi nå står overfor en gryende finanskrise som har slått ganske langt inn også i Norge, og dårlige økonomiske utsikter framover. Da må jeg legge til at hvis man holder disse karakteristikkene av regjeringskvartalet unna, tror jeg vi kan være ganske enige om det.

Men slaget i salen i dag står jo ikke om virkelighetsbeskrivelse – dette tror jeg etter hvert har sunket inn hos de aller fleste – men om hvilke blokker i norsk politikk som er best rustet til å møte den uroen som nå vil komme. I mangel på enighet på borgerlig side om veldig mange ting, utover å kritisere Regjeringen for å komme med skatteforslag som går i omfordelende retning og generelt å kritisere Regjeringen, fremmer Høyre forslagene sine på nytt. De samme forslagene i skattepolitikken som ble fremmet i en høykonjunktur i 2008, fremmes altså nå på nytt i en tid med finanskrise og finansiell uro.

Kan ikke Sanner og Høyre være så ærlige å si at man generelt, uansett økonomiske tider, er imot forslag som går i omfordelende retning (presidenten klubber), istedenfor å skylde på finanskrisen?

Jan Tore Sanner (H) [11:14:12]: Først: Når det gjelder de borgerlige partiene, mener jeg vi kan slå fast at disse fremstår som mer enige og har flere fellesforslag i dette budsjettet enn det vi har hatt tidligere i perioden.

Selvsagt erkjenner jeg også at det er ulik dosering, men alle de borgerlige partiene fjerner Regjeringens skatteskjerpelser som rammer arbeidsplassene, øker bevilgningene til samferdsel, øker bevilgningene til kunnskap, øker bevilgningene til målrettede fattigdomstiltak, bare for å nevne noe.

Det er helt riktig som Micaelsen sier, at Høyre er tilhenger av at man skal senke skatter – ikke svære skattelettelser, men forsiktige reduksjoner som kommer folk med vanlige lønnsinntekter til gode, som gjør det mer lønnsomt å spare til egen pensjon, og som ikke minst gjør det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser.

Jeg har ikke sett en eneste arbeiderpartirepresentant som kan forklare meg hvilke arbeidsplasser man redder gjennom å sende en økt skatteregning til bedriftene. Men jeg er overbevist om at man vil redde mange arbeidsplasser hvis man senker skatten noe for dem som investerer i arbeidsplasser i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Heikki Holmås (SV) [11:15:49]: Vi lever i en tid med to kriser – klimakrisen som truer med sykdom, vannmangel og skogbranner, og finanskrisen, som er markedsfundamentalismens fallitt, og som truer folks arbeidsplasser.

I går la vi fram arbeidsplanen for hvordan vi skal bekjempe arbeidsløsheten som banker på døren til folk som jobber i bransjer som merker at det er en global nedgangstid, og i dag skal vi behandle det budsjettet som Regjeringen la fram i oktober.

Finanskrisen har gitt troen på at uregulerte markeder er en god løsning, en alvorlig knekk. Det er et system som oppfordrer til grådighet hos eiere og sjefer, som fører til at banker uten stram regulering låner ut for mye penger i gode tider for så å gå over ende i dårlige tider. For å si som Nobelprisvinneren i økonomi, Stiglitz: Grunnen til at den usynlige hånd virker usynlig, er simpelthen at den ikke finnes.

Tøffest har kanskje noen av dem som har befunnet seg nærmest markedsliberalismen i Norge, som f.eks. Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets tidligere leder Carl I. Hagen, hatt det når livsløgnen rakner. I et innlegg i Aftenposten påstår Hagen at det er sosiale krav til amerikanske banker som er finanskrisens årsak. Han pekte på at The Community Reinvestment Act fra 1977 og andre amerikanske tiltak for å stimulere amerikanske banker til å låne ut penger, var det som førte til krisen. Hagens påstand er at det er dette som er bakgrunnen for subprime-krisen. Men det er feil. Hvorfor i all verden skulle en 30 år gammel lov plutselig føre til en eksplosjon i dårlige lån fra 2002 og framover? 75 pst. av alle subprime-lån – lån uten sikkerhet til kunder med dårlig betalingsevne – ble gitt av finansinstitusjoner som ikke var omfattet av den loven. De som tror på markedsfundamentalisme, har trådd feil, trodd feil og prøver å dekke over alle sine dårlige ideer.

Jobben vår i året som kommer og i de neste årene, blir å sørge for å bidra til å løse begge disse to krisene, både skaffe jobber til folk og løse klimaproblemene. Vi har flere grep i det budsjettet som vi la fram den 7. oktober, men det kommer flere grep i den retning i tiden som kommer, i månedsskiftet januar/februar.

Hvis vi går gjennom de tingene som er de viktigste i budsjettet, og som bidrar til nettopp å følge opp det som er lovet i valget – for det er jo det som tross alt er det viktigste, vi møter folk, vi har fått tillit fra folk, vi har fått et mandat for å gjennomføre en rød-grønn politikk – er det to ting som peker seg ut. Det ene er å sørge for at vi følger opp det vi lovte, og det andre er at vi sørger for å møte de utfordringene som skjer underveis, og der er altså både finanskrisen og klimakrisen viktige. Men vi følger opp de tingene vi lovte.

Ta barnehageløftet: Det kommer til å bli full barnehagedekning. Det er helt fantastisk. Da jeg var liten, måtte jeg vente til jeg var seks år gammel før jeg fikk lov til å begynne i en offentlig barnehage. Når vi vet at den beste forutsetningen for å lykkes på skolen, den mest klare sammenheng du kan se, er at du har gått i barnehagen, helst i mange år. Da tenker jeg med gru på hvordan det hadde vært hvis jeg hadde fått lov til å begynne i barnehagen som toåring. Da hadde jeg vel vært helt propell. Vi kommer til å innfri barnehageløftet, og det er jeg utrolig stolt over.

Så løser vi viktige oppgaver når det gjelder klimaet. Vi sørger for å satse mer på jernbanen. Vi bygger jernbane med begge hender, vi bygger jernbane som aldri før. Det må vi, fordi det å reise kollektivt istedenfor å bruke bil, er noe av det aller viktigste folk selv kan velge å gjøre for å skape et bedre klima i nærmiljøet, i hverdagen sin. Og så er det viktig for trafikksikkerheten. Hvert femte menneske som dør i trafikkulykker, omkommer i trafikkulykker knyttet opp mot et vogntog. Da er det avgjørende å få mer av godstrafikken over på skinner, både for klimaet og for folks trygghet.

Vi satser stort på klimaforskning, energisparing og fornybar energi fordi det er helt nødvendig i den tiden vi er inne i. Når vi ser på oversikten som Det internasjonale energibyrået la fram om hva som skal løse framtidens utfordringer, inngår CO₂-rensing som en vesentlig sak, så det at vi bruker såpass mye penger på utvikling av CO₂-renseteknologi, er helt avgjørende. Jeg minner om at i løpet av de siste par ukene har sjefen for IEA, Det internasjonale energibyrået, lagt fram World Energy Outlook, som veldig klart slår fast at vi går i retning av et ragnarokk med seks graders temperaturøkning hvis vi fortsettet som vi gjør i dag. Da må jeg si at det er interessant at landets nest største parti ikke nevner klima med et eneste ord i denne debatten, som er altså er landets viktigste debatt når vi skal forme framtiden.

Det jeg tror folk legger mest merke til rundt omkring i verden, er at vi når enprosentmålet, og at vi bruker mye penger på regnskogtiltak, rett og slett fordi det skaper et engasjement og en entusiasme at de rikeste landene ervillige til å bidra for å løse klimaproblemene.

For oss er det avgjørende å minske forskjellene. Norge er et land der forskjellene har minsket i løpet av den tiden vi har sittet i regjering. Det er færre som mottar sosialhjelp nå. Og det løftet vi gir når det gjelder bostøtteordningen, der 50 000 nye mennesker skal få bostøtte, kommer til å gjøre at folk som har dårlig råd, får det bedre, særlig hvis en ser det i sammenheng med de trygdeoppgjørene vi har hatt i det siste, der vi har hatt en klar lavtlønnsprofil og sørget for at folk som har de laveste trygdene, løftes opp. Det er viktig for oss, for vi er for rettferdighet. Og da orker ikke jeg høyresiden og Jan Tore Sanner, som inviterer til et kriseforlik og sier at forutsetningen for å inngå et kriseforlik med oss, er at vi skal sørge for ikke å fjerne alle skattelettene for de rikeste. Det er altså det viktigste. Det er ikke bedriftene som rammes av dette, det er først og fremst de menneskene som eier bedriftene som rammes av de tiltakene vi gjør. De mest formuende eier aksjer, og de som arver de største formuene, arver aksjer. Det er helt åpenbart at hvis man ikke sørger for å ha en rettferdig skattlegging av dette, så vil man ikke rettferdig fordeling. Man må gjerne innrømme fra høyresiden at man ikke ønsker rettferdig fordeling, men da må man ikke kalle det noe annet. Da må man ikke si at dette skyldes at vi fra Regjeringens side ikke er villig til å se hva som er viktig å gjøre.

Vi viser nettopp klart at vi er i stand til å møte de utfordringene som kommer under den finanskrisen vi er inne i, ved at vi ser an situasjonen, forsøker å skaffe oss et overblikk over situasjonen og kommer med de konkrete tiltakene, dosert på den riktige måten når problemene oppstår. For det er det som er viktig hvis vi skal klare å håndtere denne krisen på en ordentlig måte.

Høyresiden har virret rundt fra standpunkt til standpunkt fra budsjettet ble lagt fram. Dagen før budsjettet ble lagt fram, under trontaledebatten, mente Erna Solberg at man burde ha et nøytralt budsjett – det var i hvert fall det jeg hørte. Et nøytralt budsjett ville ha vært et budsjett der vi kuttet 10 milliarder av de pengene som ligger her. Det er ikke det Høyre har lagt fram når de endelig har fått summet seg i løpet av disse syv ukene. Man har lagt fram et budsjett som ligger på det samme nivået som det Regjeringen har lagt fram. Nå mener man altså at vi er tafatte fordi vi ikke legger fram krisepakken nå med en gang.

Vi ønsker å skaffe oss overblikk, og det er viktig i den tiden vi er inne i nå. Man kan gjerne virre fra standpunkt til standpunkt på grunn av at det faktisk er sånn at man ikke er helt sikker på hvordan framtiden blir. Men da må man ikke være så kanonbombastisk som enkelte av representantene i vårt storting har vært. Da må man heller være litt ydmyk og si at vi står på dette fordi vi tror det er riktig, men det er ikke sikkert at det er det standpunktet som viser seg å være det riktige i framtiden. Man må være litt mer ydmyk. Jeg hørte at Jan Tore Sanner lovte at han skulle være det. – Eller det var kanskje å ta hardt i, han sa at det var lurt å være ydmyk, men jeg antok at det også gjaldt ham selv. Så skal jeg også bidra på min side.

Det som er viktig i resten av denne stortingsperioden – og nå har vi ett år igjen fram til valget – er hvordan vi klarer å håndtere den situasjonen vi står oppe i i forhold til en klimakrise, en finanskrise der vi har stigende arbeidsløshet, og hvordan folk oppfatter at vi som rød-grønn regjering har oppfylt de løftene som vi syntes var viktigst. Jeg mener at dette budsjettet som vi har lagt fram, viser veldig klart at vi tar lange skritt i retning av å oppfylle de løftene vi gav før valget. Å stille opp og drive politikken i den retningen vi lovte folk før valget, som førte til at vi fikk det mandatet vi fikk og fikk lov å styre landet nå i fire år, gir oss en god mulighet til å overbevise folk om at vi bør få fornyet tillit ved neste valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Presidenten vil for øvrig takke for reklamen for presidentens glitrende Aftenposten-artikkel.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:26:10]: Andre land med ulik politisk valør har lansert tiltakspakker hvor skattelettelser for personer og bedrifter er sentrale elementer.

I Norge har sentrale aktører innenfor fagbevegelsen, næringslivet og finansmarkedet hevdet at dersom folk med lavere og middels inntekt får beholde mer av sin egen inntekt, vil det være et effektivt virkemiddel for å holde hjulene i gang.

I Soria Moria-erklæringen står det at Regjeringen skal holde det totale skatte- og avgiftstrykket på samme nivå som i 2004. Er representanten Holmås villig til å bryte sitt skatteløfte fra Soria Moria for å bidra til å redde norsk økonomi og norske arbeidsplasser? Er skattelette ett av de grepene som representanten Holmås snakket om i sitt innlegg? Eller med andre ord: Er det klima for skattelettelser i februar, altså for neste år? – Og da er også ordet klima blitt nevnt fra Fremskrittspartiets side.

Heikki Holmås (SV) [11:27:06]: Det var veldig bra, president – jeg hadde tenkt å si Christian Tybring-Gjedde, men da hadde jeg fått kjeft av presidenten!

Spørsmålet er veldig greit å svare på. Det er følgende: Vi må vurdere alle de tiltakene som blir foreslått og alle tiltakene som blir lagt fram. Men det er riktig å si at hvis vi skal velge mellom tiltak som målrettet treffer mot arbeidsløshet, er skattelette – i hvert fall etter all den erfaring og all den kunnskap vi har – ett av de tiltakene som treffer dårligst. Det er mye mer målrettet hvis man skal treffe byggebransjen og de utfordringene som ligger der i tiden som kommer, å sørge for at kommunene får penger til å pusse opp skoler, at vi investerer i jernbanelinjer, at vi investerer i videre satsing på kommunal velferd når folk går uten jobb. Det er mye, mye viktigere og mye mer treffsikkert for enkeltmenneskers økonomi og for samfunnet som helhet.

Gunnar Gundersen (H) [11:28:18]: Jeg tror at mange av oss som hørte SVs finanspolitiske talsmann nå, følte at mye av det som ble beskrevet, var nokså virkelighetsfjernt. Han brukte mye tid på klimakrisen, og beskrivelsen der satte jo finansministerens uttalelser om at man nå skulle ut og shoppe så det svir, i et nokså merkelig lys. Det viser jo i og for seg hvor fort SV forlater sin plattform.

Men det skal mye til om ikke også SV har forstått at næringslivet nå gisper etter luft. I Nationen i dag står det at en bedriftseier ute i Distrikts-Norge nå må trekke penger ut av bedriften for å betale skatt på verdier som er tapt. Med SVs politikk kommer begrepet å stikke av med klærne mens eieren er ute og bader, til å få et nytt innhold. Her stikker man av med egenkapitalen i bedriftene, mens arbeidsplassene går tapt.

Mener SVs finanspolitiske talsmann at budsjettet fortsatt er godt tilpasset situasjonen?

Heikki Holmås (SV) [11:29:21]: Jeg mener at de skatteendringene vi gjør, er riktige. Når vi har lagt fram en arbeidsplan, der vi jobber med nye tiltak og ser an situasjonen for å komme med nye tiltak i månedsskiftet januar/februar, viser det helt klart at vi mener at det godt kan være rom for at budsjettet må justeres før det som var planen, i mai. Det gir et svar på spørsmålet ditt, om det er tilpasset situasjonen.

Det var et budsjett som fikk kritikk fra Høyre fordi det var for ekspansivt da det ble lagt fram. Nå mener representanten at det ikke er godt tilpasset situasjonen. Vi mener det er nødvendig å gjøre grep, fordi vi ser at finanskrisen slår inn i norske arbeidsplasser. Det viktigste for oss er å sørge for at dette budsjettet nå får tid til å virke, slik at renten går ned, slik at vanlige bedrifter kan få de lånene som de trenger for å gjennomføre de investeringene de må, og at vi får boligmarkedet til å fungere på en ordentlig måte. Så må man hindre at arbeidsløsheten stiger, og det er det vi har jobbet med hele tiden.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Holmås om at all tale skal skje via presidenten.

Jan Sahl (KrF) [11:30:33]: Representanten Heikki Holmås innledet med å si at han gledet seg over meldingen om gårsdagens tiltakspakke. Det gjør også Kristelig Folkeparti. Men det er en feil med det hele: Den skulle ha kommet for fjorten dager siden. Da hadde vi hatt tiltakspakken til behandling i dag, til glede og til beste for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Men la nå det ligge.

I Kristelig Folkepartis tiltakspakke foreslår vi redusert arbeidsgiveravgift for unge arbeidstakere, økt tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger og økte avskrivingssatser på f.eks. maskiner, skip, varebiler og driftsbygninger. Det er gode og målrettede tiltak for unge i et vanskelig arbeidsmarked, og for å stimulere til mer og bedre investering i arbeidsplasser og sysselsetting. Kan SV støtte dette, eller vil SVs ideologiske motstand mot skattelettelser forhindre det?

Heikki Holmås (SV) [11:31:27]: Vi har aldri vært motstandere av å gi skattelette målrettet, og å ta inn penger andre steder for å finansiere dette. Det er det vi driver på med i budsjettet vårt, og vi har gjort det i skatteomleggingene vi har gjort. Vi har f.eks. strammet inn overfor dem som har aller mest penger, og gitt ut dette i skattelette til andre. Det er jo en politikk som er i tråd med vår ideologi, ikke stikk i strid med vår ideologi. Så alle de forslagene som blir spilt inn her, er viktige.

En ting jeg vil nevne som vi har gjort med hensyn til ungdom, er nettopp at vi har fått på plass en ungdomsgaranti, som sikrer at de får en særskilt behandling av arbeidsmarkedsetaten, Nav, for å sørge for at folk kommer tilbake igjen i jobb. Det er ett grep som vi har syntes er viktig å få på plass for ungdom.

Det er klart at i samband med at det blir utfordringer i tiden som kommer, f.eks. med nedgangstider innen byggebransjen, er situasjonen til bl.a. lærlinger en av de tingene vi må se på i forbindelse med den tiltakspakken som kommer til våren.

Lars Sponheim (V) [11:32:33]: Jeg er interessert i å gi representanten Holmås en mulighet til å utdype sitt syn på bedrifter og bedriftseiere. Det er slik at vi har tre fantastiske år bak oss. De fleste bedrifter i Norge har gjort det bra. De har tjent mange penger. Det har også gjort dem i stand til å ekspandere og lage nye arbeidsplasser. Derfor har arbeidsledigheten falt til et nivå som både representanten Holmås og jeg er fornøyd med. Bak hver nye arbeidsplass er det investert masse egenkapital, som de samme bedriftseierne har valgt å la være i bedriften, i stedet for å putte dem i egen lomme og drive et vulgært forbruk.

Så finnes det de som bare driver et vulgært forbruk, og som godt kan karakteriseres som de rike, og de betegnelsene som representanten Holmås bruker. Men han blir unyansert når han gjør det samme med hensyn til sliterne rundt omkring. Disse sliterne lar pengene stå i bedriften for å lage nye jobber, noe som betegner mange av de klassiske bedriftseierne: nøkterne selv – de satser på bedriften. I denne debatten, i innlegget sitt, feier han dem vekk som «de rike» som han så å si bare kan plage og snakke stygt om. Representanten Holmås bør få en sjanse til å rette opp det inntrykket han har skapt.

Heikki Holmås (SV) [11:33:38]: Jeg har aldri gitt et inntrykk av at det å eie en bedrift i seg selv er noe som gjør deg til en rik person. Det vet vi masse om. Brorparten av bedriftene i Norge har såpass få ansatte at vi skjønner at de folkene som leder og eier dem, ikke er rike. Nettopp i en tid da vi har hatt den høyeste høykonjunkturen på flere tiår, regner vi med at folk har lagt seg opp penger og har satt av noe til dårligere tider også. Hvis det er riktig, som representanten Sponheim sier, at dette er nøkterne bedriftseiere, vil nøkterne bedriftseiere nettopp ha gjort den type ting. De har ikke investert med sikte på eller i den tro at det kommer til å være 6 pst. eller 7 pst. vekst i Norge i all evighet. De regner med at etter en høykonjunktur, kommer det en lavkonjunktur, og så har de satt av penger. De endringer vi har gjort i arveavgiften – som ikke umiddelbart rammer en haug med bedrifter, for folk driver heldigvis ikke og dør i tide og utide; planlagt dødsfall som rammer de rikeste, er vel ikke akkurat noe som skjer – mener jeg det er viktig å sørge for ikke rammer bedriftseiere. Det mener vi at vi har fått til et godt opplegg for.

Jørund Rytman (FrP) [11:35:01]: Jeg har den senere tid registrert at Regjeringen nå ønsker å fremme mer handel mellom Norge og Israel. Det skal Regjeringen ha all honnør for. Fremskrittspartiet mener at handel mellom land ikke bare skaper velstand og har fått flere millioner mennesker ut av fattigdom, men også skaper fred og bidrar til utvikling. Mer handel er bra for norsk eksportnæring, men også noe norske forbrukere nyter godt av i og med at vi får tilgang til nye produkter, mer variert kosthold, flere tilbud og ikke minst valgfrihet, noe handelen med en rekke land i Asia er et godt eksempel på.

Imidlertid ønsker vi i Fremskrittspartiet mer handel med andre land – og da spesielt med all verdens u-land. Derfor foreslår vi å fjerne all toll på alle varer fra u-land som står på OECDs DAC-liste. Det jeg lurer på, er hvorfor representanten Holmås ikke er enig i dette, og da spesielt hvorfor varer fra palestinsk administrerte områder ikke fritas for toll til Norge.

Heikki Holmås (SV) [11:36:00]: Jeg må innrømme at jeg merker en utvikling fra Fremskrittspartiets side i spørsmålet om toll. Tidligere var det slik at Fremskrittspartiet ville ha fritt fram for tollfrihet for absolutt alle. Nå har man begrenset seg til de landene som står på DAC-listen. Likevel er det slik at hvis vi virkelig ønsker å fremme handel med de fattigste landene, er det nødt til å være slik at de fattigste landene har noen fordeler som ikke de nest fattigste eller de tredje fattigste landene har. Det er ingen tvil om at en god del av de økonomiene som nå sliter med nettopp å bygge opp et eget næringsliv, egen industri og egen landbruksproduksjon, glatt ville bli utkonkurrert av kjempeland som Brasil og Argentina i det øyeblikket det ble fritt fram for alle, slik Fremskrittspartiet ønsker. Det ønsker ikke vi. Vi ønsker å gi de aller fattigste landene, og noen av de nest fattigste landene, noen fordeler som ikke resten av landene har. Derfor har vi den politikken på toll som vi har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:37:21]: Budsjettet som ble framlagt i begynnelsen av oktober, føles på mange måter utdatert. Det har vært mange begivenheter både her hjemme og ute etter at det budsjettet ble framlagt. Det er nok å nevne bankkollaps i mange land, et naboland i dyp krise og pakker gjennom hele eurosonen for å bidra til et styrket næringsliv og å hindre kriser i finansvesenet. Det har vært valg i USA, og nye pakker er på vei i det landet for å sikre amerikansk økonomi.

Noen hver har vel hatt behov for å justere virkelighetsoppfatningen ut fra de nye begivenheter vi alle har vært vitne til. Men det er altså noe som har stått som en saltstøtte gjennom alt dette, og det er det norske statsbudsjettet for 2009. Det er upåvirket av alle begivenheter, nesten som om det er universets sentrum og alt annet må forholde seg til det – ikke motsatt.

Det er faktisk slik at vi nå vedtar et budsjett som baserer seg på at ledigheten i 2009 skal øke marginalt, 0,25 pst., og budsjettallene sier fortsatt at veksten i 2009 skal være på nærmere 2 pst. Disse tallene synes å ha vært skrevet i stein. Det har vært mange muligheter til å oppdatere budsjettet i tråd med virkeligheten, men viljen – eventuelt evnen – har vært fraværende. Det har i alle fall ikke manglet på foranledninger. La gå at man ikke låner øre til opposisjonen – det ville i tilfelle ha vært en stor overraskelse – men hva med etablerte økonomiske miljøer? Hva med SSB? Hva med Norges Bank? Hva med OECD? Hva med næringslivet? Hva med fagforeninger? Heller ikke her har Regjeringen sett noe behov for å imøtekomme relevante innspill. Jo, situasjonen følges nøye, vi er klar over utviklingen, og vi er beredt, har svaret vært hver eneste gang.

I Kristelig Folkeparti har vi imidlertid en viss tro på gjentakelsens kunst, og jeg må si at det ser ut til å ha løsnet de par siste dagene når det gjelder evnen til å lytte. Selv om det er sent, setter vi pris på det. Regjeringspartiene og Regjeringens representanter vil vite at fra Kristelig Folkepartis side bad vi om en tiltakspakke, en stimuleringspakke, i budsjettet allerede da vi i slutten av oktober så at tallene forverret seg betydelig. Da sentralbanksjefen i høringen i finanskomiteen rett ut sa at det ville bli nullvekst i flere kvartaler framover, burde en varsellampe ha lyst også hos regjeringspartiene: Man kunne ha bidratt til å få en pakke vedtatt i dag som kunne stimulere næringslivet og sørget for at ledige hender kom i arbeid raskere enn det som det nå legges opp til, ved at man varsler en pakke i februar.

Det mangler jo ikke på ledige hender, dessverre, når vi ser framover. Det mangler heller ikke på oppgaver innenfor vei, jernbane og rehabilitering av offentlige bygg. Man kunne bruke denne krisen til å utnytte de muligheter som ligger der, til å gå løs på fellesoppgaver – fellesoppgaver jeg tror denne regjeringen er opptatt av. Vi kunne løse de oppgavene som vi ser ligger klare for å bli gjort noe med. Derfor har vi i Kristelig Folkeparti foreslått i vår stimuleringspakke å gå direkte inn mot akkurat de fellessektorene vi her snakker om, og vi håper at den pakken Regjeringen etter hvert kommer med, kan nærme seg i innhold.

En periode virket det, ærlig talt, som om føre var-prinsippet – som jeg tror f.eks. utviklingsministeren er veldig opptatt av – var gjort til noe straffbart av denne regjeringen: Man har ventet så altfor lenge med å respondere på den utviklingen som vi har sett rundt oss. Men gjennom brevvekslingen – som det i en historisk kontekst må bli interessant å studere – mellom komitéleder Sandal og finansminister Halvorsen varsles det tiltak, ikke nå, i det budsjettet vi skal vedta for 2009, men en gang utpå nyåret, kanskje i februar. Tiltakene har i sannhet en lang vei å gå fra departementets skuffer til de kan settes ut i livet. Innholdsmessig tegner det imidlertid godt – det ligner til forveksling på den pakken som det er mulig å stemme for i Kristelig Folkepartis alternative budsjett, som ligger til votering her senere i dag.

Men det er ett unntak fra vår pakke i det man antydningsvis kan se i Regjeringens, og det gjelder skatteskjerpelsene. Dem holder man fast ved – de skal bestå alle som en. Det kan nesten synes som om man må ha et slags fiendebilde, og Regjeringen har her funnet sitt. Men dette burde ikke være tiden for å gi negative signaler til norsk næringsliv. Vi trenger et aktivt eierskap. Vi trenger familieeide bedrifter. De bør oppmuntres – de bør ikke straffes. Det burde nå vært anledning for Regjeringen til å gi næringslivet gode incitamenter som økte avskrivningssatser – det var jo en fanesak for SV før sist valg – og en nedskrivning av arveavgift ved generasjonsskifte i familiebedrifter, alt med det for øye å sikre et godt eierskap, som kan bidra til å sikre eksisterende arbeidsplasser og å skape nye.

Uavhengig av tiltakspakken er det absolutt behov for endringer i det framlagte budsjettet. I familiepolitikken tas det rett og slett et skritt tilbake. For de mange tusen foreldrepar der far ikke kan opptjene rett til pappapermisjon, reduseres – jeg gjentar, reduseres – den felles permisjonstiden med to uker. Skulle man hatt noen form for troverdighet i familiepolitikken, måtte rekkefølgen ha vært en helt annen. Punkt 1: La alle fedre få egen opptjeningsrett. Punkt 2: Øk pappapermisjonen. Det ville vært en familievennlig politikk. Nå fremmes forslag om det motsatte.

I vårt alternative budsjett har vi en aktiv familiepolitikk også på andre områder. Vi anerkjenner ikke minst foreldres valgfrihet ved å styrke kontaktstøtten og sørge for nok barnehager. Vi ønsker billigere barnehager for dem som har dårligst råd. Utviklingen viser faktisk at de har hatt en økning i sine barnehageutgifter de to–tre siste årene. Vi ønsker økt satsing på kvalitet i barnehagen og en bedring av arbeidsvilkårene for de private barnehagene. Vi ønsker også en kraftig økning i fødselspengene for å utjevne den diskriminering som i dag finner sted.

På skolesektoren foreslår vi en alternativ innretning. Vi ønsker flere lærere, ikke flere timer uten lærere. Vi ønsker en kraftig satsing på ungdomsskolen. Et bidrag overfor næringslivet ville være å redusere arbeidsgiveravgiften for lærlinger.

I vårt budsjett styrker vi også frivilligheten. Vi ønsker en momskompensasjon og styrker frifond, som er en god ordning.

Vi ønsker ikke minst en mer human rusomsorg hvor brukeren – ikke systemet – settes i sentrum. Det anbudsregimet som denne regjeringen nå kjører, sørger dessverre for å velte den ene rusomsorgsinstitusjonen etter den andre.

Så ønsker vi en framtidsrettet avgiftspolitikk som bidrar til miljøvennlig og helsefremmende adferd. Det håper vi at budsjettets vedtak senere i dag kan bidra til.

Taletiden tillater ikke å nevne så mye mer. Vi er glad for bistandssatsingen, men skulle ønske at den var mer fattigdomsorientert. Det er et paradoks at man f.eks. kutter i bevilgningene til FNs matvareprogram og FNs høykommissær for flyktninger.

Avslutningsvis: Vi er i Kristelig Folkeparti beredt til å være med når den nye pakken kommer, for å bidra til at ledige hender kommer i arbeid og motvirke den økende arbeidsledigheten som nå avtegner seg.

Med dette tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [11:47:52]: Etter å ha hørt innlegget til Kristelig Folkepartis representant Syversen har jeg behov for å minne om at det vi har sett i høst, er en pengepolitisk krise, som er møtt med pengepolitiske virkemidler. Regjeringen har i så måte vist handlekraft, som alle berørte parter er særdeles godt fornøyd med. Nå ser vi konturene av at det slår ut en mer kritisk realøkonomisk situasjon. Regjeringen har varslet tiltak mot den, og de kommer.

Mitt spørsmål handler først og fremst om at Kristelig Folkeparti har snakket varmt om samarbeid mot den økte ledigheten. Kristelig Folkeparti ligger solid plantet i sentrum av norsk politikk, og høyresiden har en annen økonomisk politikk enn venstresiden. Det er helt legitimt at det er på den måten. Men det er vanskelig å inngå et bredt forlik. Enda vanskeligere blir det å tenke seg et samarbeid når opposisjonspartiene er så splittet i finanspolitikken som de er. Det er nemlig slik at Fremskrittspartiet bruker 31 milliarder kr mer oljepenger. Venstre og Høyre ligger på samme nivå som oss, og Kristelig Folkeparti bruker 4,8 milliarder kr. Hvordan ser Kristelig Folkeparti for seg et slikt samarbeid?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:49:01]: Først må jeg korrigere noe av virkelighetsbeskrivelsen, for vi har faktisk sett overslaget til at realøkonomien svekkes i en del tid. Det har som sådan ikke bare vært en finanskrise. Vi mener faktisk fra Kristelig Folkepartis side at Regjeringen har vært på etterskudd og ikke har bidratt til å motvirke svikten i realøkonomien som har vist seg de siste ukene, som bl.a. vil bidra til økt ledighet og kanskje mer ledighet enn nødvendig hvis man hadde satt inn tiltak i tide.

Når det gjelder spørsmålet om samarbeid, går vi inn i det hvis vi kan bidra konstruktivt i en mulig samarbeidsløsning med Regjeringen som kan sørge for at ledige hender kommer i arbeid. Så får vi se om Regjeringen er villig til å lytte. Det har den ikke vært til nå. Vi er i hvert fall beredt fra vår side til å bidra, slik at landets økonomi blir så sterk som overhodet mulig.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:50:13]: Regjeringen har i denne perioden tettet en lang rekke hull i skattesystemet som tidligere har gitt rike mennesker anledning til å slippe å betale skatt. Det er en viktig forutsetning for at folk flest skal synes det er greit å betale skatt.

Et viktig ledd i dette arbeidet er forslaget om å oppheve den såkalte 80-prosentregelen, som gir de aller rikeste lavere formuesskatt enn vanlige folk. De hundre personene som har høyest formue, sparte 400 mill. kr på dette i 2006. En samlet opposisjon går imot dette og synes å mene at nettopp de aller rikeste er den gruppen som må hjelpes mest i forbindelse med finanskrisen. Kristelig Folkeparti vil riktignok vurdere dette på nytt 1. juli. Jeg vil allikevel be representanten Syversen forklare meg hvorfor Kristelig Folkeparti mener at det i dagens alvorlige situasjon, med begynnende arbeidsløshet, høy rente og gjeldsproblemer, er nødvendig å gi de hundre personene som har høyest formue, en skattelette på 400 mill. kr. Er det ikke andre som kunne trenge disse pengene mer?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:51:14]: Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i en bedrift som jeg tror representanten Lund Bergo kjenner til, nemlig Fjerdingstad Trevarefabrikk AS, som ligger i hans hjemfylke. Den fabrikken har jeg besøkt, og det er en av de fabrikkene som rammes av det opplegget som Regjeringen presenterer.

Man kan selvfølgelig teoretisere med hensyn til hvem som tjener, og hvem som ikke tjener, på Regjeringens forslag. Mitt poeng, og Kristelig Folkepartis poeng, er imidlertid at i den situasjonen vi er i nå, er ikke tiden inne for å gi negative signaler til næringslivet. Nå trenger vi egentlig å samarbeide for å skape flere arbeidsplasser og trygge de arbeidsplassene vi har.

Så vil jeg be representanten Lund Bergo legge bort den misunnelsesvurdering som han nå la til grunn i sitt innlegg, og heller være opptatt av at vi sammen kan bidra til å styrke næringslivet og sørge for at det er arbeid til så mange som mulig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:52:24]: Jeg har stor respekt for representanten Syversen. Han framstår for folk som en mild representant i sin tale, men i dag har han en sterk karakteristikk. Han sier at det er et budsjett som er «utdatert».

Det er opplagt at det er nødvendig å justere virkelighetsoppfatningen om norsk og internasjonal økonomi. Det har skjedd, og det kommer til å skje i enda større grad. Regjeringa kommer med planmessige endringer, og Kristelig Folkeparti har lagt fram en tiltakspakke for å gjøre budsjettet mer ekspansivt. Det er en kurs som jeg tror har bred forståelse i Regjeringa.

Mitt spørsmål er imidlertid: Vil Kristelig Folkeparti nå holde fast ved den kursen, eller vil en falle for fristelsen til å satse på større økt skattelette for privatpersoner?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:32]: Jeg får ta det som en kompliment at representanten Lundteigen mener jeg er mild. Det betyr vel at hvis man sier noe som vekker litt oppsikt, lyttes det kanskje til i en annen grad enn ellers.

Når jeg mener at det er utdatert, mener jeg også at Regjeringen nå innrømmer det selv. I det brevet som finansministeren har sendt til Stortinget, sier man jo indirekte at det grunnlaget budsjettet ble lagt på, rett og slett ikke holder mål. Det så vi ganske tidlig etter at budsjettet ble framlagt. Og representanten Lundteigen vet like godt som meg at både Norges Bank, OECD og SSB – stort sett et samlet økonomisk miljø – har uttalt at prognosene holder ikke mål.

Når vi nå forhåpentligvis skal arbeide sammen for å styrke norsk økonomi, er vårt mål det – å styrke økonomien og sørge for at ledige hender kommer i arbeid. Da skulle det også gi grunnlag for å bli enig.

Rolf Terje Klungland (A) [11:54:48]: I forhold til den kritikken representanten Syversen nå kommer med mot Regjeringen, kunne det vært veldig interessant å høre hva han mener om sin forventede framtidige samarbeidspartner i en eventuell ny regjering, nemlig Høyre, Høyres budsjett. Det vi ser nå, er at opposisjonen spriker mer enn den har gjort noen gang før. Kristelig Folkeparti har enten forlatt Høyres økonomiske politikk eller tilpasset seg Fremskrittspartiets. De har vært ute og sagt hvem de ikke kan gå i regjering med. Det er Fremskrittspartiet, det er partier som vil ha en EU-debatt, og partier som vil kutte i bistandsbudsjettet.

Det kunne også vært interessant å høre hva representanten Syversen egentlig mener Kristelig Folkeparti skal gjøre, og hva de vil i en ny regjering, istedenfor å si hva de ikke vil gjøre.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:55:46]: Det er veldig enkelt. For det første legger vi fram vårt alternative budsjett som Kristelig Folkepartis alternative budsjett. Vi har i denne situasjonen ikke behov for å skjele til verken høyre eller venstre. Vi har lagt fram et budsjett som vi med all respekt mener svarer bedre på de utfordringene norsk økonomi og landet står overfor, enn det budsjettet som Regjeringen har fremlagt, gjør. Jeg synes kanskje også det er bedre enn de øvrige partienes alternative budsjetter.

Med det som utgangspunkt er vårt første mål nå å bidra til at vi får et budsjett i havn. Og selv om ikke vår tiltakspakke nå blir vedtatt, kommer den kanskje i en annen form i løpet av januar/februar – i alle fall tyder det på det fra Regjeringens side. Jeg tror vi skal arbeide med det nå, og så kan vi heller ta samarbeidskonstellasjoner etter neste valg ved en annen anledning. Jeg tror ikke det er det folk flest er opptatt av akkurat nå.

Rolf Terje Klungland (A) [11:56:54]: Syversen sier også at Regjeringens budsjett har gått ut på dato. I den økonomiske situasjonen vi er i nå, er det jo veldig vanskelig å fange opp hva som faktisk kommer til å skje i morgen eller i neste uke. Når da representanten er så knallhard med hensyn til å kritisere Regjeringen, som faktisk har kommet med flere tiltakspakker, som Kristelig Folkeparti har sluttet seg til etter at Regjeringen har lagt dem fram, og når han nå kritiserer Regjeringen for at en skal vente og se hvilke tiltak som trengs for å få hjulene i gang, blir spørsmålet mitt om Kristelig Folkeparti mener at deres budsjett er riktig datert.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:57:45]: For det første må jeg igjen korrigere: Det Regjeringen har lagt fram, har vært pakker. Hvis vi snakker om bankpakken, ble den lagt fram for å sørge for at det ble likvide midler tilgjengelig for bankene. Man hadde ikke en direkte realøkonomisk situasjon i tankene. Det gjorde man for å bidra til at man fikk sving på finanssystemene. Man har ikke kommet med noen realøkonomisk pakke. Det er det jeg oppfatter at man varsler i det brevet som finansministeren kom med til Stortinget i går. I vårt budsjett har vi lagt det inn allerede. Men så spør representanten Klungland om det er nok. Det kan vi ikke vite, for, som representanten Klungland selv sa, her må vi følge utviklingen omtrent fra dag til dag. Og vi er beredt til å bidra til å sørge for at de virkemidler som det er nødvendig å ta i bruk, faktisk tas i bruk. Men det er uforståelig for meg at Regjeringen ventet til i går med å varsle at det var noe som helst som var nødvendig.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:59:09]: Finanskrisa viser at verden har tillatt spekulasjonsøkonomien å vokse seg sterk. Ansvarlige ledere glemte at finanssektoren bare skulle utgjøre stillaset og ikke hele byggverket. Nå trenger verden en ny økonomisk orden der avreguleringer erstattes av regulering, frislipp av kontroll og forbruk av langsiktig forvaltning. Thatchers og Reagans markedsliberalisme var et eksperiment. Dette økonomiske eksperimentet går nå konkurs verden over.

I USA har samfunnshjulene gått rundt ved at landet, staten og folk har basert forbruket på lånte penger, og ikke på det man har tjent og spart. Systemet har vært smurt av en lovgivning som har tillatt banker og finansinstitusjoner å sette nasjonen, næringslivet og folk i dyp gjeld. Nå har bobla sprukket, og folk mister hjem og jobb verden over. Krisa utvikler seg hver dag, også i Norge. Hvilken lærdom vi tar av det som skjer, er avgjørende for løsningen. Løsningen på krisa i et lengre perspektiv kan ikke være samme medisin som den som sterkt medvirket til krisa, nemlig økt privat konsum.

Eksportfinans' store tap og Terra-saken med avvikling av Terra Securities var et kraftig varsel. Farene oppstår når økonomisk vekst ikke er basert på produksjon av faktiske verdier. Bankene og finansinstitusjonene har vært dyktige selgere også i Norge, og kritikerne har enten blitt tiet i hjel eller beskyldt for å ødelegge låne- og kjøpefesten. Den egentlige verdistigning på boligene våre har vært langt mindre enn hva det har kostet å kjøpe dem. Sjøl fornuftige førstegangsetablerere har følt seg tvunget til å gå lenger enn etter eget sunt vett for å komme inn på boligmarkedet.

Statsbudsjettet for 2009 er beskjedent ekspansivt ut ifra sin tids forutsetninger. Nå justerer Regjeringa budsjettet på en planmessig fast måte, som skal gi større trygghet for arbeid og næringsliv. Justeringer som gir en langt mer ekspansiv finanspolitikk, rentenedsettelse og et bankvesen som fungerer mer normalt, er Senterpartiets linje. I dette arbeidet må vi hele tida ha det nødvendige langsiktige omstillingsarbeidet i norsk økonomi i fokus, nemlig fra stimulans av privat konsum til tilrettelegging av moderne produksjonsliv basert på våre komparative fortrinn, naturressursene og en godt skolert befolkning.

Det trengs en kraftsamling som fremmer en samfunnsbyggende og bærekraftig forvaltning, folks arbeidsplasser og en edruelig privatøkonomi. Det får vi ved å satse massivt på utbygging av infrastruktur og vedlikehold av vei, bane og havner og ved å ruste opp offentlige bygninger som skoler, sjukehjem og kirker. Vi må bygge produksjonsarbeidsplasser med lange verdikjeder og foredling av våre enorme naturressurser. Vi må satse på fornybar energi, eksempelvis havvindmøller, jordvarmeteknologi og bygging av kjemifabrikker basert på tømmer, slik at vi kan få biodrivstoff på den måten. Vi må satse på frivillige organisasjoner som knytter sterke fellesskap i lokalsamfunnene, og utdanning i produksjonsyrker med bred kunnskap.

Senterpartiet står som en grunnfestet tilhenger av privat eiendomsrett til bolig og produksjonsmidler. Men denne eiendomsretten er nøye koblet til plikter og fordelt blant folk slik at de mange, og ikke de få, skal eie bolig og produksjonsmidler. Dette er en viktig stolpe i den kursen som nå må stakes ut for å få et næringsliv basert på større egenkapital og sunnere og tryggere regnskapsregler. Næringslivsbeskatningen må også fremme dette.

Personbeskatningen må i enda sterkere grad bygge på skatteevneprinsippet. Det gir rettferdighet og oppslutning blant nesten alle. Samtidig må skattereglene knyttet til formue og arv detaljutformes slik at produksjonsmidler i næringslivet, som privatpersoner eier helt eller gjennom en aksjepost, beskattes ut fra produksjonsmiddelets evne til å gi arbeidsfri inntekt i en svært turbulent økonomisk situasjon. I dagens situasjon er svært mye endret, derfor må det detaljerte regelverket for beregning av formue og arveavgift ta hensyn til det faktum, slik at soliditeten i næringslivet ivaretas.

Senterpartiet er tilhenger av en markedsøkonomi hvor tilbud og etterspørsel har en sentral rolle. Derfor må vi få en grundig gjennomgang av markedsøkonomiens virkemåte. Uten bedre konkurranseregler vil markedsøkonomien fortsette å avle monopoler og spekulasjon. Spissformulert er sunn konkurranse i vår markedsøkonomi et statsprodukt.

Det er denne nøkterne livsfilosofien, basert på en fellesskapstenkning, som i framtida kan gi trygghet for hjem og arbeid. Regjeringas styrking av Husbanken og bostøtteordninga er et bidrag til dem som nå trenger trygghet for bolig. Familier og enkeltpersoner som nå er urolige, må stole på egen sunn fornuft når de skal foreta valg i privatøkonomien, og folk må sette tæring etter næring. Myndighetene skal så sørge for at folk kan gjøre sin plikt og kreve sin rett. Nå trengs en aktiv stat med et politisk lederskap som ser behovet for en ny politisk kurs – bort fra de teoretiske markedseksperimentene og mot en kraftfull satsing på en praktisk blandingsøkonomi.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:04:31]: Eg synest det var den gamle Lundteigen som svinga seg frå talarstolen i dag, som vil ha ein slutt på kjøpefesten, og som vil at ein skal setje tæring etter næring. No er det jo det som allereie er i ferd med å skje – det private konsumet går ned. Dei som jobbar innanfor handelsstanden, risikerer å miste jobben, og dei som jobbar på restaurantar og kaféar, risikerer òg å miste jobben. Derfor har finansministeren òg teke til orde for at ein ikkje må slutte å shoppe, ho er òg blitt sitert på at ein må «shoppe så det svir» – ein skal slutte å shoppe før det svir, men ein skal altså halde det oppe slik at ein får sirkulasjon i økonomien.

Då er mitt spørsmål til representanten Lundteigen: Ønskjer Lundteigen å distansere seg litt frå finansministeren si oppfordring om å shoppe – i dagens situasjon?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:05:34]: Finansministeren har på en fullgod måte sagt at utsagnet «shoppe så det svir» ikke er hennes. Sjølsagt: VG måtte ha den tittelen for å få det salget den dagen. Når det er sagt, vil jeg si til dem som mener at det private konsumet som vi har hatt, skal fortsette: Det er både feil og helt urealistisk. Men det er opplagt at fallet i privat konsum, som vi nå opplever, kan gå for djupt. Derfor har jeg tillit til at den økonomiske politikken nå blir ført slik at renta går ned, og ingenting vil da virke bedre i forhold til de nødvendige justeringer på privat konsum, enn en noe lavere rente. Men fortsatt må rentepolitikken føres slik at det skal lønne seg å spare og være en viss kostnad ved å låne.

Michael Momyr (H) [12:06:47]: Representanten Lundteigen og Senterpartiet er kjent for å være opptatt av småbedriftenes ve og vel, vel vitende om at det er der verdier skapes, og det er der folk får arbeid. I budsjettforslaget økes skattebyrden til små og mellomstore bedrifter. Det legges stein i ryggsekken, slik representanten Kongshaug fra Venstre har uttalt. Børen for småbedriftene blir tyngre. I den bebudede tiltakspakken har Regjeringen fastslått én ting, og det er at skattereduksjon iallfall ikke er aktuelt.

Er representanten Lundteigen enig med bl.a. NHO i at skattelette er et fornuftig virkemiddel for å ta vare på arbeidsplassene i en vanskelig tid?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:07:43]: Her må vi skille mellom næringsbeskatningen og personbeskatningen. På næringsbeskatningsområdet innebærer statsbudsjettet en lettelse. For personbeskatningen er det en omfordeling av skatter og avgifter mellom skattyterne. Det er ikke korrekt at bedriftsledere generelt sett vil få økt beskatning.

Når det er sagt, var hovedpoenget i innlegget mitt når det gjelder næringslivsbeskatningen, at de detaljerte regler som skal utformes med tanke på formue og arveavgift, må ta hensyn til den risiko og den situasjon som er nå, noe som bl.a. må innebære at renta som skal brukes ved kapitalisering, settes høyere i dag enn det en ville gjort for noen måneder siden. Dermed blir formuesverdiene lavere.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:08:46]: Lundteigen la bl.a. vekt på at det er viktig å utnytta naturressursane våre. Det er Kristeleg Folkeparti heilt einig i. Difor er me òg opptekne av at me skal ha eit aktivt og allsidig landbruk i alle delar av landet.

No har landbruket i dei seinare åra opplevd ein total investeringstørke når det gjeld driftsbygg. Det er fleire grunnar til det. Ein av grunnane er det høge kostnadsnivået, men i og med at presset i bygg og anlegg no er i ferd med å verta erstatta av ei stor arbeidsløyse, vil nok dette endra seg.

I Kristeleg Folkeparti si tiltakspakke har me føreslege å auka avskrivingssatsane på driftsbygg frå 4 pst. til 6 pst. Me har òg føreslege at bøndene skal kunna søkja midlar frå kommunale næringsfond på linje med næringslivet elles. Saman med eit lågare kostnadsnivå vil dette vera ei flott moglegheit for landbruket.

Spørsmålet er: Når Regjeringa dreg til side teppet over eigen tiltakspakke, vil Lundteigen då støtta desse forslaga frå Kristeleg Folkeparti?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:09:49]: For landbrukets vedkommende og når det gjelder bygningsaktiviteten, er det feil at det har vært en investeringstørke. Det som er rett, er at investeringene er konsentrert om noen få enheter som har investert svært mye, slik at man nå har kommet i en svært sårbar situasjon. Det må vi ta lærdom av.

Men til det konkrete poenget, nemlig avskrivningssatsene på bygg: Det som er Regjeringas linje, er at avskrivningssatsene skal være slik at de skattemessige avskrivningene skal være på linje med de verdifall og de faktiske avskrivningene som er i produksjonen. Sett i det lyset er det riktig å gå i retning av å øke avskrivning på bygg, fordi dagens skattemessige avskrivninger er langt lavere enn det som er det faktiske verdifallet. Den justeringen er det nødvendig å se nærmere på, sammen med andre justeringer. Vi har også en rekke eksempler på at skattemessige avskrivninger er større enn faktisk verdifall.

Lars Sponheim (V) [12:11:06]: Jeg tror Venstre og Senterpartiet er enige om at en balansert blandingsøkonomi og en sterk offentlig sektor er viktig for å møte vanskelige tider – det vil stabilisere og gjøre problemene mindre. Jeg tror også vi er enige om at familieeide bedrifter, et langsiktig privat eierskap til bedriftene slik vi kjenner det i Norge, også virker stabiliserende i møte med en kortsiktig turbokapitalisme. Derfor er det så rart med de to skatteskjerpelsene som Regjeringen har foreslått: økt arbeidsgiveravgift, som rammer familieide bedrifter når det er generasjonsskifte, og økt formuesskatt, som rammer det private eierskap. I den sammenheng går det ikke an å skille mellom privat skatt og næringsskatt, fordi det må betales med uttak fra bedriftene, som gjør at de familieeide bedriftene vil få en kostnad som ikke-familieeide bedrifter ikke vil få, og privat norsk eierskap vil få en formuesskatt som utenlandsk eierskap ikke vil få.

Er disse to forslagene senterpartipolitikk?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:12:09]: Først vil jeg si at skatt-etter-evne-prinsippet nå må forsterkes. Dess større inntekter man får, dess større skatteevne har man. Videre er det helt opplagt at man også må ha skatt på akkumulerte verdier.

Senterpartiets svar på det er formuesskatt, ikke eiendomsskatt. Utformingen av formuesskatten må være slik at det er en ekstraskatt på arbeidsfri inntekt utover en viss størrelse. Den detaljerte utformingen av formuesskatten må jo ta hensyn til formuesobjektenes evne til å gi inntekter. I dag ser vi at en rekke formuesobjekter knyttet til produksjonslivet, ikke gir de inntekter som de gjorde for kort tid siden. Det må reflekteres i de detaljerte reglene og dermed tas hensyn til i det overordnede skatteevneprinsippet.

Jeg er trygg på at det blir ivaretatt i den videre prosessen.

Jørund Rytman (FrP) [12:13:21]: I Soria Moria-erklæringen står det at Regjeringen ønsker «stabile og konkurransedyktige skattemessige rammevilkår for næringslivet». Det er bra.

Videre står det presisert, svart på hvitt, i Soria-Moria-erklæringen at Regjeringen vil «endre avgifter som er en ulempe for norske produksjonsarbeidsplasser blant annet i konkurranse mot import.»

Tvert imot, vi ser nå at Regjeringen gjør det motsatte. Da tenker jeg spesielt på Regjeringens forslag om en avgiftsøkning på over 60 pst. for alkoholfrie drikkevarer. Det vil åpenbart bidra til konkurransevridning, øke grensehandelen og sette norske arbeidsplasser i fare, som f.eks. Aass Bryggeri i Buskerud.

Er ikke representanten Lundteigen enig i det?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:14:08]: Nei, det er jeg ikke enig i.

Regjeringa og Senterpartiet er klar over at det er begrensninger når det gjelder hvilken avgiftspolitikk vi kan føre her til lands i forhold til det som er avgifter og prisnivå ute. Men det er jo helt opplagt at det nå er rett å øke avgiftene på den type drikkevarer som representanten nevnte, som i stor grad er tilsatt mye sukker. Vi kan altså bruke avgiftene i en helsepolitisk sammenheng. Diabetes og andre sykdommer knyttet til dette er jo en av de største utfordringene våre, og derfor er det på høy tid vi nå får den avgiftsendringen, slik at vi kan få en sunnere drikkevarekultur i Norge, bl.a. basert mer på vann.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V) [12:15:23]: Da finansministeren la fram budsjettet for godt og vel sju uker siden, gav jeg uttrykk for, som en første reaksjon fra denne talerstolen, at under så stor usikkerhet burde ingen være skråsikre på at de hadde de rette tallene eller de rette virkemidlene, for mye ville komme til å skje de nærmeste dagene og ukene under budsjettbehandlingen. Jeg appellerte ikke minst til Regjeringen og flertallet: Legg til side en del kjepphester og kanskje litt stolthet over å ha tenkt de rette tankene den første gangen man satte sammen et budsjett, og vær åpen for en noe annerledes budsjetthøst enn det vi tradisjonelt har. Jeg har lagt merke til at senere har også flere i opposisjonen gitt uttrykk for noe av det samme.

Så har vi fått en annerledes budsjetthøst, men ikke slik jeg hadde tenkt. Det ble faktisk en budsjetthøst hvor flertallet i komiteen under budsjettbehandlingen har tviholdt på sine prognoser for vekst i 2009, prognoser for anslag for arbeidsledighet i 2009, for oljepris, osv., selv om vi har spurt og spurt: Er det ikke slik at det etter hvert må være grunnlag for å legge andre forutsetninger til grunn? Alle synes å mene det – land utenfor oss og ulike miljøer i den norske samfunnsdebatten. Så har altså Regjeringen valgt å holde fast ved å si: Det er slik som vi har sagt at det er. En har på en måte brukt flertallet sitt til å bestemme at feil tall skal være riktig, punktum – jeg hadde nær sagt helt til ballongen sprakk én dag før denne finansdebatten ved at komiteens leder syntes at nå fikk nok være nok. Han sendte et brev, og dermed det forløsende: Her er nok krisen mye større, sykdommen, diagnosen mye mer alvorlig enn det Regjeringen har tviholdt på i alle disse ukene.

Det hadde etter mitt skjønn vært riktig av Regjeringen om man ikke hadde hatt bedre tall, å si ganske tydelig, skriftlig, til Stortinget at det sannsynligvis blir mye verre tall, det blir helt sikkert mye verre tall, for vekstanslag og arbeidsledighet – men det er så usikkert og så skiftende tider at det er vanskelig å komme med andre tall som vi kan si er bedre, for sykdommen er mye mer alvorlig. Det hadde skapt en helt annen respekt for det arbeidet som skal gjøres, fra alle, tror jeg. Det burde etter mitt skjønn ikke ha ført til noen utgiftsbonanza, pengebruk eller andre ting i komiteens arbeid. Snarere tvert imot burde det være fullt mulig å fastholde en helt annen realisme i forutsetningene for budsjettet, og samtidig si at jobbene nr. 1, 2 og 3 er fortsatt lavere rente – for det er det min oppfatning at det skal være – og stått på et stramt budsjett. Jeg mener ikke at en konsekvens av andre og mer realistiske tall skulle ha vært at en skulle ha økt utgiftssiden i budsjettet for å sette det rentefallet vi bør forvente, under press. Der er jeg uenig med andre partier i opposisjonen.

Så har det under denne budsjettbehandlingen vært mye snakk om at det skulle være ulike former for forlik, budsjettforlik, kriseforlik, osv. Jeg har ikke vært av dem som har brukt disse ordene. La meg si det slik: Jeg skulle også gjerne hatt flertallsgjennomslag for Venstres politikk, det er ikke det jeg mener, men jeg er ikke så naiv at jeg tror at flertallet i Stortinget ville lagt sitt til side for å vedta det alternative budsjett Venstre har lagt fram. Men jeg tror det hadde vært riktig å ha en dialog om forutsetningene, hvordan det tenkes, kanskje hørt på ulike innspill og innfallsvinkler til hvordan disse utfordringene kan møtes, i en så usikker tid. I det minste er det iallfall litt underlig, i en situasjon hvor veldig mye tyder på at vi kommer til å møte valget til høsten med høyere arbeidsledighet enn noen har forutsett – og med økende arbeidsledighet på det tidspunktet – at ikke Regjeringen og regjeringspartiene, flertallet, har brukt, så å si, invitasjonen fra opposisjonen, mindretallet, til å ta et eierskap for de vanskelige tider. Da kunne de senere gjennom budsjettåret si at dette var de med på – de hadde en mulighet til å påvirke, men de kom ikke med innspill da de hadde en mulighet og dermed kunne satt seg selv i en annen situasjon. Det har de da altså ikke valgt.

Jeg tror det er grunnlag for, på dette tidspunktet og i denne debatten, å minne om den litt stille dramatikk som nå foregår ute i norsk økonomi. Da tenker jeg ikke først og fremst på de store avisoppslagene som vi har fått rundt Hydros skrinlagte planer på Karmøy osv., som alltid gir stor oppmerksomhet, men på de stille beslutningene rundt omkring i norske styrerom og blant norske bedriftseiere. Det handler om å trappe ned, flytte ut av landet, permittere – de neste uker og måneder – som ikke gir avisoppslag, men som kommer til å summere seg opp til ganske katastrofale tilstander, frykter jeg, i norsk økonomi.

Hva gjør en da i disse tider? Norge har kanskje Europas mest åpne økonomi, som er avhengig av ekspansive og kjøpesterke markeder utenfor Norge. Det er lite en kan gjøre i norsk politikk for å holde oppe etterspørselen i markeder langt vekk fra Norge. Det lille man kan gjøre, har etter mitt skjønn Regjeringen gjort gjennom å styrke GIEK og Eksportfinans, som gjør det mulig også å ha konkurransedyktig finansiering av eksport. Jeg frykter at det er et lite bidrag i en stor sammenheng.

Det vi kan gjøre, er å iverksette tiltak når det gjelder innenlands økonomi, for å kompensere noe, ikke alt, av den svekkelsen i etterspørselen mot norsk økonomi utenfra. Dette kan man gjøre gjennom statens utgifter. Det finnes eksempler på noen som gjør det i formidabel grad i sine alternative budsjetter. Jeg mener det er feil ensidig å legge vekt på det. Man kan gjøre det med skattelette, og dermed ensidig stimulere privat økt etterspørsel. Jeg er heller ikke sikker på at det er det mest riktige virkemiddelet akkurat nå. Jeg er helt sikker på at lavere rente de neste månedene er det viktigste virkemiddelet. Jeg mener vi bør ha forventninger om i hvert fall to rentereduksjoner før jul fra Norges Bank, og at vi som har lån, bør få minst ett brev fra banken med beskjed om rentereduksjoner på våre lån før jul. Det virker fordelende og fornuftig for dem som har minst penger, og må låne penger. Fordelen med det er at det virker både i offentlig og i privat sektor. 1 pst. lavere rente er 1 milliard kr mer til kommunene. Da forstår vi betydningen av rentereduksjoner rundt omkring i hele økonomien. Det bør stimulere folk til å ha en normal atferd og gjøre det de har planlagt å gjøre, også i 2009. Finansministeren bør ta seg råd til å kjøpe nye ski, som hun varslet i går at hun trengte. Den som har planer om å pusse opp badet eller kjøkkenet i 2009 og ellers har sine vante inntekter, bør fortsatt gjøre det. Det er viktig, og renten er nok det viktigste bidraget til at man kan gjøre det. Hvis renten ikke virker godt nok i en slik retning, kan – og jeg håper ikke Regjeringen stenger den muligheten helt ute – en fornuftig, forsiktig skattelette, gjerne til de laveste inntekter, være et viktig bidrag for å hjelpe renten til å holde en normal atferd inn i 2009, for å redusere kriseeffekter.

Jeg skulle ha hatt atskillig flere minutter til å gå gjennom og ramse opp hele Venstres alternative budsjett. Det har jeg ikke tid til, men jeg vil likevel legge vekt på noen viktige forhold. Det er kjente størrelser, det er ikke noen veldig nye hopp og spring i ulike retninger. Venstre ønsker å være et forutsigbart parti, vi ønsker å være et parti som satser målrettet på framtiden. Det handler om nyskapende miljø- og klimavennlig næringsliv, det handler om miljøvennlig samferdsel, det handler om storsatsing på forskning og målrettet fattigdomsbekjempelse blant barn og unge. Det har vi vært kjent for tidligere, og jeg er helt sikker på at i en oppbruddstid, som en krisetid er, er det å ha framtidssatsing på forskning, miljø- og klimavennlige løsninger og teknologi enda riktigere enn det er i veldig gode tider. Krise er oppbruddstid – krise er en tid for å forlate noe for å ha noe nytt å gå til, og det er det Venstres formidable satsing på ikke minst forskning representerer.

I en usikker tid er det én ting som er bombesikkert, nemlig at det å skaffe oss ny kunnskap gjennom forskning som kan gi grunnlag for nye bedrifter og nye måter å løse utfordringene på, ikke minst innenfor klima- og miljøsektoren, er det sikreste en kan gjøre. Derfor har Venstre det kraftigste budsjettet for satsing på forskning av det som legges fram til behandling i dag.

Til slutt har vi også en del dokumentforslag til behandling, og jeg er saksordfører for ett av dem, om å styrke SkatteFUNN-ordningen. Jeg er glad for at en samlet opposisjon ønsker å styrke SkatteFUNN-ordningen, som nettopp bidrar til å satse på de nye bedriftene, de nye produktene og de nye mulighetene i en tid hvor det trengs, og hvor de gamle produktene mister markeder. Jeg er lei meg for at ikke regjeringspartiene og flertallet har sett en mulighet til å satse enda mer på denne positive ordningen i disse tider.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag som Venstre skal ta opp i denne sammenhengen.

Presidenten: Representanten Lars Sponheim har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [12:25:30]: Representanten Sponheim snakker om sykdom og diagnoser når han snakker om finanskrisen, og Venstre kaller faktisk sitt alternative budsjett for rett medisin til rett tid. Venstre foreslår der å kutte 1 250 ordinære tiltaksplasser, å fjerne eksportstøtten for ost- og landbruksvarer, å øke renten i Husbanken, å fjerne gratiskvoten på CO₂ for norsk industri og å fjerne nettolønnsordningen som gjør at vi har norske sjøfolk. Venstre foreslår å øke dieselavgiften, å øke fyringsoljeavgiften, å kutte i grunnskolen, å kutte i ordningen med gratis læremidler i videregående skole og å avvikle ordningen med frukt og grønt i skolen.

Mener virkelig Venstre at dette er rett medisin til rett tid?

Lars Sponheim (V) [12:26:24]: Ja, det er rett medisin til rett tid. Venstre er et parti som evner å finansiere det vi mener er rett å gjøre, og vi har finansiert 5 milliarder kr i ny satsing. Forskning er åpenbart det største satsingsområdet, en bedre næringspolitikk på et sett av viktige områder er et annet, over 1 milliard kr mer til samferdsel, ikke minst miljøvennlig samferdsel, er et tredje forhold, og 1 milliard kr til fattigdomsbekjempelse blant barn og barnefamilier er et fjerde eksempel. Det krever penger. Alt dette er framtidsrettet og gir ny aktivitet, ikke minst forskning og næringssatsing. Da er faktisk Venstre i stand til å velge vekk noen av de gamle strukturer for å satse på de nye.

En kunne ha brukt oljepenger og satset 5 milliarder kr oppå det, og det gjør andre her i salen. Det hadde ikke gitt den lave renten som vi trenger nå. Derfor har vi valgt å finansiere det. Derfor har vi valgt å være ærlige med at dette har noen kostnadssider som vi ser på som nødvendige.

Heikki Holmås (SV) [12:27:34]: Rotfestet i hele vår ideologi er tanken om at vi hele tiden skal fordele for å skape et jevnere samfunn, et jevnere økonomisk samfunn, fordi fordeling av økonomi er fordeling av makt og innflytelse i samfunnet og gir mulighet til å styre over eget liv. Derfor har vi et fordelingspolitisk grep når vi øker skattene for de folkene som arver de største formuene, og øker skattene for dem som eier de største formuene, samtidig som vi bruker pengene på å gi skattelette til de fleste, de som har små formuer, og de som har mindre arv.

Venstre mener, det har jeg fått med meg, at dette er dårlige grep i forhold til bedriftenes situasjon akkurat nå. Men hvis det er slik at man først og fremst er opptatt av å fjerne dette grepet, hvorfor kunne man ikke fra Venstres side foreslå andre fordelingspolitiske grep som er like gode, og som sørger for den samme fordelingen som vi er opptatt av? Jeg kan ikke forstå noe annet enn at Venstre ikke er opptatt av fordelingspolitikk.

Lars Sponheim (V) [12:28:36]: Representanten elsker å bruke uttrykket «de folkene». Ja, det er en del av «de folkene» som eier bedrifter, små bedrifter og større bedrifter, som har gått veldig bra de siste årene. Alt de har av formue, ligger i bedriftene, alt de tjener av penger, lar de være tilbakeholdt overskudd i bedriftene fordi de ønsker å bygge lokalsamfunn, fordi de ønsker å bygge bedrifter og ønsker å tilsette folk, slik at Holmås kan skryte av veldig lav arbeidsledighet – og det er jeg glad for at han kan gjøre. Det er «de folkene». De er ikke de rikeste blant oss som skal flås, de er nøkterne nok til ikke å ta store utbytter eller leve ekstravagant, men de driver altså bedrifter og velger å la pengene være i bedriftene. Derfor er det Regjeringen gjør, så feil, og det er så feil psykologi nettopp i disse tider ikke å gi disse «folkene» en klapp på skulderen, men gi dem straff.

Ellers er satsing på kunnskap, utdanning til mange, like muligheter til utdanning, den beste fordelingen man kan gjøre.

Ola Borten Moe (Sp) [12:29:49]: Det var en mild, forsonende og nærmest søkende Sponheim som snakket her i dag. Det synes jeg er sympatisk. Mye av det Sponheim sa, er ting som Senterpartiet kan stille seg bak. Jeg håper også at Sponheim merket seg de åpningene vi kom med for utfordringene når det gjelder arveavgift og formuesbeskatning i forhold til den konkrete utformingen av hvordan dette skal fungere.

Jeg la også merke til i en TV-debatt i går at Sponheim inviterte til og nærmest var konstruktiv til en fortsatt skattedebatt for norsk næringsliv. Det er noe jeg håper at vi også kan snakke nærmere om framover.

Det jeg har tenkt å spørre om, var den tunge vektleggingen Venstre påstår de har på klima og miljø. Vi opplever jo i budsjettet at Venstre er den sterkeste motstanderen av Regjeringens skogpolitikk. Den er utformet for å øke uttaket av norske skoger. Løsningen på klimaproblemet ligger i økt uttak av biologisk masse, enten det er til energi eller andre formål. Likevel opplever vi at Venstre kutter 70 mill. kr i det som skal til for å øke uttaket. Hvordan rimer det med en framtidsrettet omstilling i Norge?

Lars Sponheim (V) [12:31:09]: La meg først si at jeg er glad for invitasjonen fra Senterpartiet i regjering om å moderere de verste utslagene. Jeg skjønte veldig godt det som ble sagt, at en ville se på verdsetting eller grunnlaget for utregning av formuesskatt og arveavgift. Jeg tror de verste utslagene her kan gi ganske dramatiske konsekvenser, som jeg er helt sikker på at Senterpartiet ikke ønsker, for vi deler ønsket om og ser verdien av å ha det stabile, langsiktige, private eierskapet som den type eierskap representerer.

Så vil jeg være helt tydelig på – det er jo hele Venstres offensive klimasatsing med overgang fra rød til grønn beskatning og satsing på ny teknologi osv. – at utfordringene i klimaet er knyttet til at fossile utslipp må ned og erstattes av andre måter for energibærere. Da blir disse regnestykkene om oppbinding i skog eller voksende biomasse et sidespor som gjør at man ellers kan redusere fossile utslipp mindre. Det er kjempebra at det bindes i skog. Det er alltid slik at voksende biomasse binder CO₂, men det løser ikke problemet med at vi må redusere bruk av fossil energi.

Eirin Kristin Sund (A) [12:32:31]: Venstre har ønsket og etterlyst et forlik med regjeringspartiene, men samtidig er Venstre veldig opptatt av ikke å bruke mer oljepenger enn det som Regjeringen bruker. Det understreket også representanten Sponheim i svaret sitt på spørsmål fra representanten Klungland. Så er det slik da at Kristelig Folkeparti plusser på budsjettet med over 4 milliarder kr, og Fremskrittspartiet plusser på med 30 milliarder kr. Dette er da tre veldig ulike innfallsvinkler til den økonomiske politikken.

Da lurer jeg på: Hadde det vært en fordel for et eventuelt forlik med regjeringspartiene at opposisjonen var enig seg imellom om den økonomiske politikken før de kom til oss?

Til slutt: Representanten Sponheim har tidligere etterlyst et krisebudsjett når vi har behandlet budsjettet. Likevel endrer ikke Venstre merkbart på rammene i Regjeringens forslag. Hva mener da egentlig Venstre med et krisebudsjett?

Lars Sponheim (V) [12:33:33]: Jeg har – og som jeg gav uttrykk for i innlegget mitt – ikke på noe tidspunkt ment at Regjeringen skulle legge sitt eget flertall til side bak det budsjettet som skal vedtas i dag, og så å si nulle ut politikk og lage et slags felles minste multiplum av bokholderi. Det har jeg aldri ment. Det handler om politikk. Men jeg tror det er viktig i en tid med krise, hvor det skal kommuniseres krise, at en har en dialog, at en hører på hverandres argumenter, og at en prøver å la alle få et eierskap til de litt vanskelige beslutninger som skal tas framover. Det er den muligheten Regjeringen har hatt, og som jeg mener de kunne ha svart bedre på.

Jeg har tidligere fra denne talerstolen gitt uttrykk for at jobbene nr. 1 og 2 i denne situasjonen er å få ned renten. Der er jeg helt enig med Regjeringen. Så ville jeg, hvis jeg hadde hatt sjansen, argumentere sterkt for at nå er det viktig også av psykologiske grunner å stelle pent med bedriftene. Det vil gjøre at de ønsker å bruke litt av sine oppsparte og opptjente midler til å holde på sine ansatte, sette i gang opplæringsprogrammer, og ikke må gjøre det de opplever som straff, å sette folk på gaten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:34:49]: Representanten Sponheim var sentralt inne på pengepolitikken. Representanten sa at det er nødvendig å føre en pengepolitikk som er tilpasset den økonomiske situasjonen som Norge er i, og at det derved i den nåværende situasjonen må føres en pengepolitikk som gir grunnlag for en lavere rente, noe som Senterpartiet støtter.

På samme tid er norsk økonomi annerledes organisert, med annerledes eksport enn det som er situasjonen for sentrale land i resten av Europa. Betyr representanten Sponheims sterke vektlegging av vår pengepolitikk at det også vil være et sentralt argument for at Venstre fortsatt er tilhenger av et Norge utenfor EU, slik at en unngår en felles pengepolitikk?

Lars Sponheim (V) [12:36:00]: Det var et stort spørsmål på ett minutt. Men la meg starte med å si at Venstre er tilhenger av en pengepolitikk som gjør at vi kan få lavest mulig rente i den situasjonen vi er i nå, og et budsjettvedtak og en finanspolitikk, bl.a. gjennom vedtak i dag, som underbygger den pengepolitikken. Det opplever jeg er i ferd med å skje, og det er veldig bra.

Så er det slik at vi i Norge nå har høyere rente enn veldig mange av våre konkurrentland. Derfor er det noe rart eller noe utypisk ved at vi har en så svak kronekurs som vi har. Det burde ha vært interessant for mange flere å eie norske kroner og dermed bidra til å holde en sterkere kronekurs enn den vi har nå. Det har nok sammenheng med at i så krevende tider som vi har nå, er det ganske krevende å være en liten valuta i verden. Det er noe urasjonelt det som nå skjer med norske kroner, og som er litt uforklarlig. Så det som skjer akkurat nå, er nok ikke noe argument for ikke å ha sin valuta i en tryggere havn enn det vi har nå. Jeg må si at min motstand mot EU har vært knyttet til helt andre politiske forhold. Jeg skulle gjerne sett en tryggere ramme rundt den norske kronen akkurat i denne situasjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:37:39]: Hva slags budsjett er det egentlig Regjeringen har lagt fram for 2009? Det er et budsjett hvor vi bruker mer oljepenger enn vi har gjort på mange år, fordi vi så at veksten kom til å være lavere i 2009 enn den har vært i de årene vi har bak oss. Det er et budsjett som nettopp retter seg inn mot en situasjon med lavere vekst og økende arbeidsløshet. Derfor er ikke det budsjettet som er til behandling i dag, på kollisjonskurs med det som er utfordringene våre framover. Det som er spørsmålet, er: Er medisinen sterk nok i forhold til hvordan finanskrisen kan virke på arbeidsmarkedet først og fremst?

Før budsjettet ble lagt fram, var det veldig mange råd å få. Jeg fikk f.eks. et råd fra den forrige finansministeren, Per-Kristian Foss, i Dagsavisen 16. september. Der ble han spurt: «Bør man ikke bruke mer penger nå for å stimulere til vekst?» Han svarte: «Nei, man har kjørt ekspansivt de to siste årene, så nå må man være forsiktig.»

To dager før budsjettet ble lagt fram, 5. oktober, var både Sponheim og Sanner ute og hadde ønsker for hvordan budsjettet for 2009 skulle se ut. Sponheim sa: «Det nytter ikke å argumentere med økt pengebruk for å komme en eventuell økning i arbeidsløsheten i forkjøpet. Sånn blir det ikke et stramt budsjett av.» Sanner sa: «Og nå krever den økonomiske usikkerheten et stramt budsjett som ikke lar seg forene med milliarder til alle disse løftene.»

Et stramt budsjett hadde vært et budsjett med mer enn 14 milliarder kr mindre på dette budsjettet. Et nøytralt budsjett, som også ble krevd, ville vært i størrelsesorden 12–14 milliarder kr mindre enn det som ligger her. Vi har ikke lagt fram det. Vi har lagt fram et ekspansivt budsjett fordi vi visste at arbeidsløsheten kom til å øke. Vi visste at veksten kom til å bli lavere. Så dette budsjettet går altså i riktig retning i forhold til de utfordringene vi har foran oss. Men det er stor usikkerhet om hvordan finanskrisen kommer til å slå inn i arbeidsmarkedet, og derfor er det viktig å konsentrere seg om å løse de problemene som er viktigst først. Det er det som har vært vår oppgave i forbindelse med denne krisen.

Jeg kunne også plaget et par professorer, noen lederskribenter og noen kommentatorer i avisene med hva de sa 15. september, 16. september eller 5. oktober. Men det har vi ikke tid til i disse tider, for vi har nemlig en veldig krevende situasjon foran oss. Det er ingen tvil om at vi nå er vitne til en finanskrise som som finanskrise er mer alvorlig enn på 1930-tallet. Men virkningene i forhold til realøkonomien er annerledes enn på 1930-tallet, fordi vi ikke lar markedet herje på uten statlige inngrep, fordi vi har lært mye, og Keynes og motkonjunkturpolitikk har kommet etter hvert, og fordi vi fordeler mer rettferdig.

Det som har vært klart – og det har vært klart i over ett år – er at det var en finanskrise på gang. Det skyldtes – og jeg trenger ikke bruke mye tid på analysen – at man i USA startet med utlån til folk som alle visste ikke kunne betjene den gjelden de påtok seg, med råtne lån som ble pakka videre, sendt videre. Dermed ble det betydelig grad av usikkerhet og usoliditet i hele finanssystemet.

Det som virkelig akselererte da Lehman Brothers gikk over ende den 15. september, var hvordan finansmarkedene fungerer. Når finansmarkedene stopper opp, og bankene slutter å låne penger til hverandre, og de slutter å låne penger til bedriftene, kommer man i en situasjon hvor normal økonomisk aktivitet er truet. Selv om vi har solide banker, selv om norske finansinstitusjoner var lite eksponert mot disse amerikanske lånene, stoppet finanskrisen også opp pengestrømmene hos oss. Det var problem nr. 1 som måtte løses. Bankene lånte ikke penger til hverandre, de lånte ikke penger til bedriftene. Veldig mange mennesker lærte plutselig hva som var forskjellen mellom en styringsrente og en pengemarkedsrente. Alt dette var uttrykk for finansmarkeder som ikke fungerte. Det er det som har hatt fullt fokus hos oss, fra problemet oppstod og til i dag, og det må det ha også videre framover, for vi kan ikke si at dette markedet nå er i orden. Men det vi kan si, er at hvis ikke vi får det i orden, vil virkningene for realøkonomien, altså arbeidsplasser og bedrifter, være betydelige, og ingen finanspolitiske pakker eller bevilgninger over statsbudsjettet kan oppveie for de store problemene som det kan medføre. Jeg skal komme tilbake til hvordan vi må se finanspolitikken i sammenheng.

Det som nå er situasjonen, er at mange bedrifter, eksportbedrifter, varsler permitteringer. Mange er usikre på hva markedet videre framover vil bringe. Verdensmarkedet etterspør mye mindre enn de har gjort under vår sterke høykonjunktur, og på toppen av dette har man altså slitt med betydelige finansieringsproblemer. Derfor er det det som har hatt fokus, og vårt slagord har vært: Løs problemene etter hvert som de oppstår, det er stor usikkerhet om hvor de kommer neste gang, finn riktig virkemiddel, dimensjoner det riktig og gå i gang på riktig tidspunkt.

Det er derfor vi har fremmet forslaget om en bankpakke for Stortinget, og fått tilslutning – og jeg vil gi honnør til Stortinget som behandlet bankpakken så raskt. Første auksjon var over på mandag – med 10 milliarder kr. Vi ser at det har fungert etter hensikten. Det kommer nye 35 milliarder kr før jul. I tillegg driver Norges Bank med mer langsiktig utlån av fastrentelån. Det ble gjennomført en runde nå i går. Mange småbanker har kunnet benytte seg av det. I tillegg har vi økt utlånsrammene for GIEK og for Innovasjon Norge. Til morgenen i dag var løsningen klar i forhold til eksportfinansiering, og den ble lagt fram av statsministeren og næringsministeren. Så vi har foreslått mange pakker. Vi har tatt mange grep, men vi må belage oss på flere pakker og flere grep, for det er usikre tider.

Så til det som nå er utfordringen videre. Det er å få disse markedene til å fungere og få renten til å gå ned. Vi har lyktes i å få renten nedover, og vi må forvente at den går videre ned. Hvorfor er disse tingene så viktig, i tillegg til at finansmarkedene fungerer? Det er fordi folk og bedrifter må vite hva de skal ha å holde seg til. Nå er det mange som ikke selv direkte kommer til å bli berørt av noen finanskrise eller realøkonomiske virkninger av den, som likevel er forsiktige og ikke opptrer slik som de ellers ville gjort. For å få dem ned fra gjerdet må de vite at det går an å finansiere det de har planer om, og at rentenivået er på et nivå som gjør at de kan betjene lånet framover.

Budsjettet og finanspolitiske tiltak har vi selvfølgelig også hele veien hatt en beredskap for. Det Regjeringen har gjort og gjorde i går, var å varsle Stortinget om hva som er vår tidstabell for å vurdere situasjonen på arbeidsmarkedet, skaffe oss bedre oversikt og analysere det og komme med nye finanspolitiske tiltak.

Budsjettet for 2009 og alle de alternative budsjettene for 2009 begynner å virke 1. januar 2009. Der ligger det mange tiltak nettopp for å benytte den muligheten som lavere aktivitet i byggmarkedet nå gir til å løse oppgaver som vi gjerne vil ha løst, enten det gjelder å ruste opp skolebygg, kirker, veier, bygge studentboliger eller høgskolebygg. Alt dette ligger i pakka. Det er bare å gå i gang! Hele statsbudsjettet er en gigantisk pakke. Spørsmålet er hva vi skal ha i tillegg til det.

Det er også utrolig viktig i krisetider å ha rettferdig fordeling. Det er ingen tvil om at USAs første krisehåndtering ble forsinket av at vanlige folk ikke fant seg i at man skulle redde de store og la de små stå alene. Nettopp i krisetider er rettferdig fordeling og at man betaler skatt etter evne, en del av kriseberedskapen og en del av tilliten til at man håndterer de utfordringene man nå står foran, på en slik måte at vi løfter i flokk.

Det som er helt sikkert, er at i disse tider er det vanskelig å lage sikre prognoser. Det er ikke sikkert vi klarer å lage sikre prognoser i januar heller, når det gjelder styrken i tiltakene vi skal komme med. Vi hører selvfølgelig gjerne på forslag og innspill fra opposisjonen og fra andre, for nå kommer alle analyser til å ligge etter det som er den faktiske utviklingen i bedriftene og i arbeidsmarkedet. Vår politiske kurs ligger fast med de forslagene vi kommer med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:48:12]: Det er mange sider ved denne finanskrisen vi er oppe i, som det er viktig å adressere. På mange måter var innlegget til finansministeren en oppramsing av hva som har skjedd, og hva man vil fokusere på videre. Jeg er ikke beroliget, men det er det heller ikke min oppgave å være. Jeg gleder meg til å se hvilke forslag som faktisk kommer i februar. Jeg er dog skuffet over at man skal vente til da med de viktige finanspolitiske tiltakene.

Jeg har registrert at finansministeren har vært opptatt av detaljhandelen, butikkene våre, at hjulene skal gå rundt. I så henseende er det en god del mennesker som sier at de har ikke råd til å foreta de investeringene, eller handle, slik som finansministeren så sårt vil at folk flest skal gjøre. Da er det to muligheter. Det ene er at prisene faller dramatisk. Det ser vi ikke noen tegn til, og det kan i liten grad politikere styre. Det andre er å gi folk flest bedre økonomi. Det kan man bl.a. gjøre gjennom skattelettelser. Ser finansministeren behov for nettopp å gi skattelettelser til vanlige folk for å få hjulene i gang, få omsetningen i gang i detaljhandelen?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:49:19]: Jeg fryder meg over muligheten til å få kommentert, fra Stortingets talerstol, overskriften «Shop så det svir!». Det er ikke mine ord. Jeg mener at verken i høykonjunktur eller lavkonjunktur skal folk shoppe så det svir. Tvert imot mener jeg at man skal innrette seg fornuftig.

For øvrig er det veldig viktig hvordan vi nå skal komme oss ut av den krisen vi står overfor. De som har solid økonomi, og som ikke hadde tenkt å gjøre noe helt vilt, men som kanskje hadde noen planer om å bygge litt på hytta eller gjøre noe annet, bør opptre normalt, for det har betydning for hvor stor arbeidsløsheten kommer til å være.

Når det gjelder fordeling, ligger det mange forslag til rettferdig fordeling i statsbudsjettet. På toppen av det har vi fokusert på rentenedgang fordi vi vet at noen av dem som sleit mest, sleit fordi rentenivået var høyere enn det de hadde håpet på. De burde ha planlagt for det, men de håpet på noe annet. Derfor har vi sørget for at vi skal ha rom for rentenedgang. Den kommer (presidenten klubber). Vi regner med at renten går ytterligere ned, (presidenten klubber igjen) og det er veldig viktig fordelingspolitikk i disse dager.

Presidenten: Presidenten vil minne om at når den røde lampen slutter å lyse, er taletiden over.

Jan Tore Sanner (H) [12:50:42]: Vi har en regjering som setter ideologi foran arbeidsplasser. Vi vet at det nå kommer en forundringspakke om en åtte ukers tid. Det eneste kortet finansministeren har vært villig til å vise frem, er at bedrifter som nå slåss for å redde arbeidsplasser, skal få en høyere skatteregning. Det er utslag av en dogmatisme som ikke redder en eneste arbeidsplass.

Høyre er opptatt av at tiltakene må være balanserte. Det betyr at vi er for mer penger til vei, for mer penger til vedlikehold av kommunale skolebygg og andre bygninger, og vi fremmer i dag forslag om bedre permitteringsordninger for ansatte, for å skape større trygghet for dem som nå kan miste jobben, men det må også være rom for å senke skatten for dem med vanlige lønnsinntekter.

Jeg har sett at statsministeren har skrevet leserinnlegg i Dagens Næringsliv, hvor han sier at han ikke vil utelukke skattelettelser. Mitt spørsmål er om finansministeren er enig i at vi trenger balanserte tiltak, med satsing på både bygg, vedlikehold og veier, men også reduserte skatter for folk med vanlige lønnsinntekter.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:51:55]: Jeg synes egentlig representanten Sanner var befriende ærlig i et tidligere replikkordskifte i dag. Der innrømte han at i høykonjunktur eller lavkonjunktur, Høyres motstand mot formuesskatt og arveavgift står fast.

Det som er Regjeringens utgangpunkt, er at rettferdig fordeling står fast. De grepene vi har tatt når det gjelder arveavgift og formuesskatt, har kommet vanlige folk i Norge til gode. 400 000 mennesker som betalte formuesskatt for fire år siden, slipper nå helt å betale formuesskatt. 500 000 har fått redusert formuesskatt. Det er fordi vi har omfordelt og tettet de hullene i formuesskattelovgivningen som først og fremst de med mye penger har kunnet benytte seg av. I arveavgiften gjør vi en betydelig omfordeling som gjør at 90–95 pst. får lavere arveavgift, og blant dem er det mange småbedrifter.

Det jeg kan utelukke, er at vi legger fram skatteforslag med en urettferdig og usolidarisk fordelingsprofil. Men i disse tider er det ingen forslag som helt kan utelukkes. Slik det ser ut nå, mener jeg at det mest aktuelle for en tiltakspakke i januar er ytterligere direkte bevilgninger over statsbudsjettet. Men det er usikre tider.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:53:21]: Finansministeren åpnet innlegget med et spørsmål til seg selv: Hva slags budsjett er det Regjeringen egentlig har lagt fram for 2009? Mot slutten kom svaret: Budsjettet er «en gigantisk pakke.»

Mitt spørsmål er rett og slett: Når statsråden fortsatt mener at budsjettet er helt i blink, er det da slik at folk flest som hører på dette, skal tro på Regjeringen når man sier at arbeidsledigheten i 2009 blir 2,75 pst., altså en marginal økning på 0,25 pst., og at veksten, fortsatt etter Regjeringens mening, i 2009 blir på 1,9 pst.?

Står Regjeringen fast på disse prognosene som danner grunnlaget for budsjettet?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:54:24]: Jeg håper at representanten Syversen også la vekt på at jeg svarte på hva budsjettet inneholdt. Det viktigste i forhold til det budsjettet som flertallet i Stortinget slutter seg til i dag, er at det går i riktig retning. Vi visste hva hovedutfordringen kom til å være. Vi visste at veksten kom til å bli lavere – husk den var over 6 pst. i 2007 – i budsjettet for 2009. På det tidspunktet vi lagde prognosene, trodde vi den ble under 2 pst. Det er helt opplagt at veksten neste år kommer til å bli lavere enn 2 pst.

Hvordan den vil slå inn i arbeidsmarkedet, hvilke distrikter som blir mest berørt, hvilke områder av arbeidsmarkedet som får størst problemer, og hvordan vi skal klare å innrette eventuelle tiltak i forbindelse med problemene i privat sektor – mange har nå store problemer med å få inn ordrer, eller opplever at ordrer de trodde de hadde, blir kansellert – er en stor utfordring. Det kommer til å være krevende å lage gode prognoser. Det er det nå, og det kommer det til å være i januar også, men vi vet retningen.

Lars Sponheim (V) [12:55:43]: Jeg skal følge opp det som min gode kollega Syversen spurte om.

Finansministeren har rett. Det er usikkert og vanskelig å lage prognoser og forutsetninger for budsjettet i disse tider. Det eneste som synes å være sikkert, er at de to forutsetningene som ligger til grunn for dette budsjettet vi behandler i dag, nesten ingen økning i arbeidsledighet, altså 2,75 pst. i gjennomsnitt for 2009, og en BNP-vekst på 1,9 pst., er feil. Det kommer ikke til å gjelde. Jeg vil gjerne ha statsrådens bekreftelse på at vi kan se bort fra at de to forutsetningene skal oppfylles, gjerne med et «dessverre» knyttet til, for det skal jeg også være med på.

Så vil jeg gjerne at finansministeren, om vi hadde visst prognosene nå, kunne si at om det blir en resesjon, og om det blir en arbeidsledighet på 4 pst., som mange spår i dag, så er fortsatt jobb nr. 1 å få ned renten før vi iverksetter andre tiltak. Det vil jeg også gjerne at finansministeren eventuelt måtte bekrefte, og at ikke det skulle ha ført til et økt pengeforbruk pr. i dag.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:56:46]: Jeg la med interesse merke til det innlegget som representanten Sponheim hadde. Jeg synes det var nyansert og balansert i forhold til de utfordringene vi står overfor.

Regjeringen og Venstre er enige om at den utfordringen vi nå har prøvd å håndtere på slutten av dette året, er nettopp å sørge for at vi har rom for den rentenedgangen som kan gi rammebetingelser for enkeltpersoners beslutninger i boligmarkedet, som nå har store utfordringer, eller i forhold til bedriftenes utfordringer. Det er viktig.

Så er det opplagt slik at virkningene av finanskrisen i forhold til arbeidsmarkedet blir sterkere enn det vi trodde. Arbeidsløsheten kommer til å bli høyere enn det som er forutsatt i statsbudsjettet, og veksten kommer til å bli lavere. Men hvor mye høyere og hvor mye lavere og på hvilke områder kommer det fremdeles til å være betydelige spørsmålstegn ved. Det kommer det antakelig til å være i januar også, men da har vi bedre overblikk til å treffe riktig med tiltakene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:58:00]: I disse dager varsler stadig flere bedrifter i bygg- og anleggssektoren masseoppsigelser. Sist ute var Skanska som på tirsdag varslet at 800 ansatte i Norge vil miste jobben. Nav varsler i dag en sterk økning i ledigheten generelt i november, og vi må over fem år tilbake i tid for å finne en tilsvarende vekst i antall ledige i løpet av én måned. For hver enkelt som rammes, er det en tragedie. Samtidig er kostnadene for staten i form av arbeidsledighetstrygd, tapte skatteinntekter og tapt arbeidsgiveravgift store.

Finansministeren varslet i går at det vil komme en pakke mot arbeidsledighet i januar/februar. Hvorfor velger Regjeringen å se an utviklingen i ytterligere to måneder når tusenvis av arbeidere allerede er blitt permittert, eller har mistet jobben? Hva er det konkret Regjeringen ønsker å se an? Tror ministeren at disse som nå er permittert, eller som har mistet jobben, får jobben tilbake i løpet av desember og januar?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:58:53]: Grunnen til at vi sier at vi vurderer nye tiltak i slutten av januar og i begynnelsen av februar, er at Stortinget kommer til å vedta et ekspansivt budsjett med mange forslag allerede, særlig rettet mot bygg- og anleggsnæringen, fordi vi vet at de er mest utsatt for konjunktursvingninger. Derfor er kommunene allerede i gang med å planlegge oppussing av skolebygg og opprustning av bassenger, kirker, studentboliger og samferdselsprosjekter. Den jobben er allerede i gang. Hva slags styrke vi skal legge i det, må vi vurdere nærmere.

Men så må jeg bare si én ting: I en høykonjunktur vokser byggenæringen, og den har vokst gjennom de siste fem årene til nye høyder, kanskje 190 000 ansatte er knyttet til denne. Et mer normalt nivå vil være betydelig lavere enn det. Så det som er utfordringen nå, er å klare å få en veldig kraftig vekst ned på et mer normalt nivå, men uten at det blir bråstopp i norsk økonomi.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

Olav Akselsen (A) [13:00:17]: For oss i Arbeidarpartiet er det arbeid til alle, rettferdig fordeling og vidareutvikling av velferdssamfunnet som er styrande for politikken. Det gjeld i oppgangstider, og det gjeld i nedgangstider. Desse prioriteringane går som ein raud tråd gjennom den politikken som har vore ført i Noreg sidan regjeringsskiftet. Desse prioriteringane viser me òg i budsjettet for neste år og i dei tiltaka som Regjeringa har sett i verk for å redusera verknaden av den internasjonale finanskrisa.

Me har gjeve Noreg ein ny kurs. Me har fått eit meir rettferdig skattesystem, særleg har tiltak for dei fattige auka, og me har hatt gode trygdeoppgjer. Me har fått ei meir rettferdig fordeling av ressursane i samfunnet vårt.

Internasjonal solidaritet er òg viktig. Løyvingane til internasjonal bistand og utvikling har auka kraftig dei siste åra, og neste år når me målet om at 1 pst. av nasjonalinntekta vår skal gå til dei fattige i verda.

Det har vore satsa stort på å betra dei offentlege tenestene. Kommunane har fått meir pengar dei siste åra, og nærmare 40 000 fleire har blitt tilsette i kommunane. Dei jobbar med pleie og omsorg, i barnehagane og i skulen. Løyvingane til helse har auka, og stadig fleire får behandling ved sjukehusa våre. Samferdsel har fått eit betydeleg lyft etter regjeringsskiftet. Det same har løyvingane til kultur. Løftet frå valkampen om heller å bruka pengane på dei viktige fellesoppgåvene enn på skattelette er halde.

Debatten så langt i dag har naturleg nok vore sterkt prega av den internasjonale finanskrisa. Ingen kan i dag med sikkerheit seia korleis denne krisa vil utvikla seg, og korleis ho vil påverka utviklinga her i landet. Det som er klart, er at situasjonen er alvorleg, og at òg Noreg vil bli ramma.

Det er òg ein del andre ting som er klart. Krisa vil ikkje løysa seg sjølv. Det er behov for politiske tiltak for å stimulera økonomien. Statlege redningspakker blir presenterte, sjølv i dei mest liberalistiske og marknadsorienterte landa. Det blir lenger og lenger mellom politikarar og økonomar som hevdar at marknaden aleine er den einaste frelsa. Den liberalistiske marknadsøkonomien og tilhengarane hans har fått seg alvorlege skot for baugen. Marknaden ordnar ikkje opp likevel. Sjølv dei med den største statsskrekken ropar no på meir stat og fleire statlege tiltak. Krisa viser òg at økonomiane i ulike land er samanvovne, og at smitteeffekten frå land til land er stor. Sjølv land som har halde orden i eigen økonomi, blir ramma. Men det er òg klart at land blir ramma ulikt. Ulik næringsstruktur og ikkje minst ulik organisering av samfunn har mykje å seia for korleis ulike land blir påverka av krisa, og korleis denne krisa slår ut for vanlege folk.

Ein stor offentleg sektor dempar verknadene av krisa. Dei offentleg tilsette har tryggare jobbar og er mindre utsette. Men òg offentlege tenester som sjukehus, skule og barnehage er viktige. Måten me har organisert samfunnet på, sikrar folk grunnleggjande velferdstilbod om dei skulle bli direkte ramma av krisa. Eg er glad for at desse ordningane ikkje er ein del av marknadsøkonomien. Eg er òg glad for at me har gode og trygge trygdeordningar og offensive arbeidsmarknadstiltak.

Land som har orden i eigen økonomi, står sterkare rusta til å møta nedgangen i verdsøkonomien. Me veit som sagt i dag ikkje kor alvorleg denne krisa vil ramma Noreg, men me veit at Noreg står sterkare enn dei fleste landa til å takla ho. Me har orden i økonomien. Me har stort overskot på handelsbalansen. Me har stort overskot på statsbudsjettet. Og me har store valutareservar.

Ein stor offentleg sektor kan brukast aktivt til å dempa nedgangen. Staten er ein sterk eigar og næringsutviklar. Me har eit godt utvikla støtteapparat og gode og utprøvde ordningar som kan setjast inn for å motverka krisa i privat næring, og staten kan stimulera etterspurnaden gjennom satsing på bygg og anlegg.

Budsjettet frå Regjeringa er offensivt. Det tok inn over seg at oppgangstidene var i ferd med å snu. På grunn av press i økonomien har ein i dei siste åra brukt mindre pengar i budsjettet enn det handlingsregelen isolert sett skulle tilseia, slik at ein unngikk overstimulering i økonomien i oppgangstider. I budsjettet for neste år legg Regjeringa opp til rekordhøg bruk av oljepengar, 92 milliardar kr, for å stimulera og auka etterspurnaden i økonomien. Gjennom å auka aktiviteten i offentleg sektor og gjennom ei historisk satsing på veg og jernbane og eit omfattande program for statleg og kommunal byggjeaktivitet bidreg budsjettet til å halda hjula i gang. Budsjettet er med andre ord eit godt utgangspunkt for å møta dei utfordringane som norsk økonomi no står overfor. Men som det òg står i budsjettforslaget frå Regjeringa, er det vanskeleg å anslå utviklinga internasjonalt og for norsk økonomi. Me veit alle at den internasjonale økonomien har forverra seg kraftig den siste tida, og at dette påverkar utviklinga òg i vårt land.

Regjeringa har følgt utviklinga nøye og har komme med fleire tiltak sidan budsjettet blei lagt fram, først ei krisepakke for bankane. Sjølv om norske bankar isolert sett er solide, blei dei ramma av den internasjonale finanstørken. Bankpakka på 350 milliardar kr har no begynt å verka. Reaksjonane frå banknæringa har vore positive, og i staden for den varsla renteauken har me no fått rentenedgang. Kommunalbanken har fått auka sine utlånsrammer med 15–20 milliardar kr. Dette sikrar gjennomføring av mange lokale og viktige prosjekt. Innovasjon Norge har fått utvida sine rammer, noko som sikrar tilgang til kapital for mange små og mellomstore bedrifter rundt om i landet. GIEK har fått utvida sine rammer med 50 milliardar kr, og ordninga med byggjelånsgaranti for skip er auka. Dette sikrar eit eksportretta næringsliv og verftsindustrien.

Reaksjonane på tiltaka har vore veldig positive, og varsla oppseiingar og permitteringar er trekte tilbake som følgje av Regjeringas tiltak på dette området. I dag blei det klart at òg Eksportfinans får kraftig vekst i sine rammer. Nok eit målretta tiltak for å redusera verknadene av den internasjonale krisa, blir fremma.

Dei tiltaka Regjeringa har sett i gang, er målretta, og dei verkar. Det er viktig for å halda oppe sysselsetjinga og hjelpa næringslivet gjennom ein vanskeleg periode. Likevel er det behov for fleire tiltak. Regjeringa har derfor varsla at ho vil følgja utviklinga nøye og komma med endå fleire tiltak dersom det skulle vera nødvendig.

Eg trur me må ta inn over oss at me no er inne i ei heilt ekstraordinær tid, og at det er nødvendig med ekstraordinære tiltak. Derfor må eg seia at det undrar meg veldig at opposisjonen i dag er kritisk til at Regjeringa varslar at ho vil komma tilbake med nye tiltak over nyttår dersom det skulle vera nødvendig.

Opposisjonspartia har i dag vore samstemde i sin kritikk av Regjeringa, men det er òg omtrent det einaste dei har greidd å vera einige om. Når me ser nærmare på opposisjonen sine alternative budsjett, ser me at dei sprikjer i alle retningar. For eksempel legg Framstegspartiet opp til å bruka 30 milliardar kr meir enn det Høgre og Venstre ønskjer å bruka. Og når me går inn og ser på korleis desse ulike partia brukar budsjetta sine, ser me at dei sprikjer betrakteleg.

Det har no komme krav om å få til eit samarbeid med opposisjonen. Ja vel, spør eg då, kva vil det bety? Betyr det at det er Framstegspartiets forslag om 28 milliardar kr i usosiale skattelettar som skal vera utgangspunktet for dette samarbeidet? Eller er det Høgres kutt i bistanden som skal vera utgangspunktet? Eller er det kanskje Kristeleg Folkepartis forslag om å auka bistanden som er utgangspunktet?

Sanninga er at opposisjonen ikkje har noko felles opplegg for budsjettet. Dei har heller ingen felles krav eller forslag til løysingar på denne krisen. Då blir det vanskeleg å få til eit felles opplegg med regjeringspartia.

Eg er ein stor tilhengar av samarbeid og av å få til felles løysingar, men då må ein vera einige om kva ein skal få til løysingar om. Eit første steg for opposisjonen for å få til eit tettare samarbeid må i så tilfelle vera at ein greier å samarbeida seg imellom, noko dei openbert ikkje har greidd til no i prosessen.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:09:10]: Representanten Akselsen viser til at arbeid for alle er ei viktig sak for Arbeidarpartiet. Det paradoksale er at representanten Akselsen stiller seg bak eit budsjett som ifølgje finansministeren vil auke arbeidsløysa. Det skjer bl.a. innanfor bygg og anlegg, der vi stadig får rapportar om at det blir ledig kapasitet. Det er sjølvsagt leitt. Det er leitt av mange grunnar. Det er leitt for dei som blir ledige, og leitt på grunn av dei ringverknadene det skaper at ein må stramme inn på sitt private konsum, som så går ut over andre yrkesgrupper, som blir ledige. Og det er sjølvsagt leitt fordi ein ikkje får utnytta kapasiteten f.eks. til å byggje vegar.

Spørsmålet mitt er: Er representanten Akselsen fornøgd med statsbudsjettet, eller skulle han sett at det var litt meir pengar sette av til f.eks. vegbygging?

Olav Akselsen (A) [13:10:22]: Eg trur nok representanten Hagesæter må ha misforstått dagens situasjon totalt. Det er ikkje statsbudsjettet eller situasjonen i Noreg som først og fremst gjer at arbeidsløysa rundt om i verda no går opp. Det er fordi det har vore ført ein mislykka politikk rundt om i verda. Ikkje minst er det slik at det er den politiske retninga som Hagesæter står for – total liberalisme, utan politisk innblanding – som først og fremst har spelt fallitt, og som gjer at også Noreg blir ramma av den situasjonen som me er i.

Det som Regjeringa har lagt opp til i sitt budsjett, er å setja i verk konkrete tiltak for å motverka den internasjonale finanskrisen. Det er eg svært glad for. Eg er glad for at me har ei regjering i Noreg som ikkje har motvilje mot å bruka statlege tiltak, dersom det er det som skal til, verken for å stimulera privat næringsliv eller for å få til ein betre offentleg sektor. Det er det budsjettet for neste år legg opp til. Dette budsjettet vil vera med og dempa skadeverknadene av den internasjonale finanskrisen.

Torbjørn Hansen (H) [13:11:25]: Representanten Akselsen skrøt av den nye kursen i næringspolitikken og sa at Arbeiderpartiet var opptatt av arbeidsplasser. Nå er det jo slik at det går ganske hardt for seg i konkurranseutsatt næringsliv, og vi får stadig meldinger om tøffe situasjoner i bl.a. maritim industri og maritimt næringsliv i Akselsens eget hjemfylke. Sånn sett har Regjeringens næringspolitikk vært en katastrofe.

Regjeringen har tatt ut 21 milliarder kr av egenkapitalen i norske maritime bedrifter. Men av de 21 milliardene lovte Regjeringen at sju skulle stå tilbake som bokført egenkapital hvis de var brukt til miljøformål. Det løftet har Regjeringen ikke stått fast på. Disse pengene er tatt ut av egenkapitalen fordi Regjeringen ikke har gjort jobben sin når det gjelder overgangsordningen for rederiskatt. Høyre har derfor fremmet forslag i dag om å be Regjeringen rydde opp og sørge for at disse sju miljømilliardene kan stå igjen som egenkapital. Mitt spørsmål er om Akselsen kan forsikre om at Arbeiderpartiet vil sørge for at det faktisk skjer, i en tid da mange arbeidsplasser står i fare.

Olav Akselsen (A) [13:12:27]: Igjen: Den situasjonen som me no er komne i, er eit resultat av ein internasjonal kollaps i etterspørselen etter varer og tenester som norske bedrifter produserer. Dei tiltaka Regjeringa no har komme med, bl.a. med GIEK og Eksportfinans, skal vera med og motverka dette.

Alle forslag som blir fremma på Stortinget, skal me sjølvsagt vurdera, setja oss inn i og gå nøye igjennom, også dette forslaget. Men utgangspunktet vårt er at me no skal gjera det me kan for å sikra ei god finansieringsordning, slik at aktiviteten bl.a. ved skipsverfta våre og i maritim industri blir oppretthalden. Me har fått usedvanleg positive tilbakemeldingar på dei tiltaka som Regjeringa har fremma i løpet av dei siste 14 dagane.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:13:23]: Regjeringen har lagt til rette for at det skal bygges 1 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger neste år. Men det reelle behovet er langt utover dette. Bare for demente er behovet 24 000 plasser innen 2020, og innen psykisk helsevern er behovet 2 700 utover det som ligger inne i opptrappingsplanen.

I Kristelig Folkepartis alternative budsjett har vi foreslått å gi stimuleringstilskudd til bygging eller ombygging av 3 000 plasser. Dette vil gi bedre eldreomsorg, og det vil også være med og sikre mindre arbeidsledighet i en utsatt byggebransje.

Representanten Akselsen snakket om at vi er i en ekstraordinær tid, og at vi må ha ekstraordinære tiltak. Mitt spørsmål er: Er representanten enig i at dette ikke er et ekstraordinært tiltak, men et godt tiltak å ta med i den varslede tiltakspakken fra Regjeringen?

Olav Akselsen (A) [13:14:24]: Sidan me fekk regjeringsskifte i Noreg, har eit av dei viktigaste tiltaka til denne regjeringa vore å gje kommunane betre økonomi, slik at dei kan gje betre tilbod til innbyggjarane sine. Ikkje minst har det slått positivt ut for dei eldre – me ser at me no har fått nesten 10 000 fleire hender i arbeid for å yta ein betre service på helse- og omsorgsinstitusjonane våre. Det er òg lagt til rette for å byggja mange nye pleieheimar. Me har hatt òg eit breitt samarbeid på Stortinget for å få til ei eldrepakke, og Regjeringa skal sjølvsagt følgje det opp.

Så meiner eg at me, når me er i den situasjonen som me er i no, sjølvsagt må vurdera alle forslag, og dersom det er slik at det blir behov for å bruka meir pengar gjennom offentleg sektor, er det sjølvsagt ingen i Arbeidarpartiet som har noko imot at det òg kjem dei eldre til gode.

Leif Helge Kongshaug (V) [13:15:27]: Arbeidsplasser er avhengige av bedrifter og arbeidsgivere, og da er det viktig å ha en politikk som gjør at bedriftseiere føler at de blir stimulert til å stå på ekstra for ikke å si opp folk som er i arbeid, spesielt nå når de møter problemer og manglende inntjening. De trenger all den oppmuntring de kan få. Men Regjeringen sier: Dere er rike, og derfor skal det bli skatteskjerpelser. Og det gjelder nettopp de bedrifter som vi så sårt trenger nå for å sikre velferden i framtiden.

Det kan virke som om Regjeringen har som et selvstendig politisk mål å redusere det private eierskapet i norsk næringsliv. LOs leder, Roar Flåthen, tok på gårsdagens kartellkonferanse på Gol til orde for økt offentlig eierskap og økt statlig oppkjøp i bedrifter hvor staten allerede er eier, som et viktig tiltak for å løse finanskrisen. Er det tiltak som Akselsen og Arbeiderpartiet er enig i?

Olav Akselsen (A) [13:16:33]: Det er ikkje slik at skatt i seg sjølv er ei målsetjing – det er eit verkemiddel for å oppnå andre ting, skaffa inntekter til staten og bidra til ei god fordeling av ressursane i samfunnet og i tillegg påverka oppførselen, noko som ein bl.a. har gjort gjennom miljøavgifter og andre ting. Når det er snakk om verkemiddel, må ein sjølvsagt heile tida vurdera om dei fungerer på den rette måten. Men denne regjeringa har sjølvsagt ikkje eit mål om at større delar av arbeidsstokken vår skal jobba i statlege bedrifter, eller at det skal bli ein større statleg del. Det som likevel er spørsmålet, er om me ikkje, når me har motgangstider, når det blir mangel på privat kapital, når dei private aksjonærane ikkje vil agera, skal bruka den moglegheita staten har til å halda hjula i gang. Det er etter mitt syn igjen snakk om å bruka eit verkemiddel, ikkje for å oppnå ei målsetjing om at staten skal bli større, men for å halda aktiviteten i næringslivet oppe.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Siv Jensen (FrP) [13:18:07]: Jeg har aldri vært med på en så uvirkelig budsjettbehandling som vi har i Stortinget i dag. Flesteparten av innleggene fra denne talerstolen, inkludert finansministerens, dreier seg jo ikke om budsjettet, men de dreier seg om alle tiltakspakkene som vil komme og som har kommet for å justere budsjettet, som på ingen som helst måte kan sies å være tilpasset den svært alvorlige situasjonen Norge står overfor. Da synes jeg at det hadde vært konstruktivt og ærlig om Regjeringen hadde vært villig til å innrømme det – innrømme at prognosene som ligger til grunn for budsjettet, er utdatert, og vært villig til å komme med noen korreksjoner, eller i hvert fall sagt at her er det så mange sviktende forutsetninger at vi må forvente et betydelig antall korreksjoner i tiden som kommer.

Vi har i løpet av svært kort tid fått tre tiltakspakker fra Regjeringen. Det er gode tiltakspakker, pakker som Fremskrittspartiet støtter og er glad for at Regjeringen har fremmet. I går fikk vi beskjed om at det skulle komme nok en pakke, men først i månedsskiftet januar/februar. Vi kommer selvsagt til å applaudere nye tiltak fra Regjeringen som vil være med på å avbøte den dramatiske situasjonen som vi er midt oppe i, men det er allikevel underlig at Regjeringen ikke allerede nå kommer med tiltak som kunne forhindret at ledigheten ble større enn nødvendig.

Statsministeren har selvsagt helt rett i at vi må forvente økende ledighet. Men når et parti har «arbeid for alle» som sitt fremste slagord, fremstår det veldig rart at man ikke allerede nå iverksetter tiltak for å hindre at ledigheten eksploderer. Alle varsler er der, alle signaler er kommet, og likevel sier Regjeringen at den vil fortsette å overvåke denne situasjonen og komme med tiltak først i månedsskiftet januar/februar. Vi fra Fremskrittspartiets side vil sikkert støtte mange av de tiltakene som kommer da også, men det vi frykter, er at det er for sent. Derfor hadde det vært mye mer konstruktivt om vi i dagens debatt hadde diskutert justerte rammer for statsbudsjettet for neste år, for det hadde bidratt til å gi en helt annen optimisme til et næringsliv som nå synes livet er fryktelig vanskelig. Til mennesker, folk som frykter for å miste jobbene sine, som har fått permitteringsvarsel, hadde man sendt helt andre signaler, og det hadde altså vært mulig for dette storting allerede i dag å vedta endringer som kunne virke fra 1. desember. Det hadde vært mulig for oss, hvis vi hadde ønsket det, eksempelvis å vedta at alle skattytere og pensjonister skulle få null skatt i desember. Det hadde vært mulig, hvis vi hadde ønsket det, å gjøre endringer på momsen, på matmomsen eller på avskrivningssatser, vi kunne gjort noe med arbeidsgiveravgiften, vi kunne gjort noe med dokumentavgiften. Alle disse områdene ville vært med på å justere den utviklingen som veldig mange nå frykter.

I tillegg har KS meldt at det i kommunenes skuffer rundt omkring i landet ligger ferdig prosjekterte tiltak for et sted mellom 20 og 30 milliarder kr, som nærmest kunne iverksettes i morgen hvis det hadde vært finansiering til det. Det burde denne debatten ha dreid seg om. I stedet la jeg merke til at finansministerens innlegg dreide seg mye mer om alt annet enn statsbudsjettets innhold; hun begrenset seg til å si at dette var et veldig ekspansivt budsjett. Det kan jeg ikke forstå at finansministeren faktisk mener. Det er veldig lite ved dagens statsbudsjett som er ekspansivt nok.

Så registrerer jeg at flere talere fra de rød-grønne partiene, Olav Akselsen inkludert, har en virkelighetsbeskrivelse av finanskrisen som avslører en kunnskapsmangel som grenser til det pinlige. Det er pinlig når man står på denne talerstolen og hevder at årsaken til denne finanskrisen er markedsliberalisme i fri dressur. Sannheten er noe ganske annet. Sannheten er at mye av årsaken til denne verdensomspennende finanskrisen ligger i politisk påbud, politisk tvang om å gi lån til mennesker som ikke har betalingsvilje eller -evne – lån som over tid har blitt pakket inn og solgt videre i nye spareprodukter og nye spareformer. Det er en erkjennelse som jeg hadde håpet at også de rød-grønne partiene kunne komme frem til, for da hadde vi også hatt en langt mer realistisk debatt.

Så til Fremskrittspartiets skatteforslag. 82 pst. av skattyterne ville fått betydelige skattereduksjoner hvis våre forslag hadde blitt vedtatt, og derfor hadde det også vært fornuftig om vi nå kunne fattet vedtak om skattelettelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [13:23:30]: Eg registrerer at Høgre er svært oppteke av å ha ein ansvarleg bruk av oljepengane. Nestleiar Sanner i Høgre har uttalt at partiet hans skal vere garantisten for ein ansvarleg økonomisk politikk i ei eventuell borgarleg regjering der Framstegspartiet vil delta.

Av finansinnstillinga kan vi lese at det er eit svært stort spenn mellom Framstegspartiets og Høgres syn på denne saka. Avstanden mellom dei to partia er minst 30 milliardar kr i bruk av oljeinntektene.

Spørsmålet mitt til Framstegspartiets leiar blir derfor: Godtek Framstegspartiet forsikringa frå Høgre om ein ansvarleg økonomisk politikk, slik nestleiar Sanner har lagt vekt på? Og i tilfelle svaret er negativt, vil eg gjerne høyre kva slags økonomisk politikk Høgre og Framstegspartiet tek sikte på å bli einige om.

Siv Jensen (FrP) [13:24:30]: Jeg har registrert at talere både fra rød-grønne partier og fra Høyre i løpet av denne debatten har gått tilbake på uttalelser de tidligere har kommet med om behovet for et stramt budsjett for 2009. Nå mener jo ingen det lenger. Det eneste partiet som har holdt fast ved behovet for ekspansivitet i budsjettet, er Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har sågar også fått honnør fra ledende fagøkonomer for å ha det budsjettet som er best tilpasset den økonomiske situasjonen for 2009. Det er jeg veldig glad for. For vi har i lang tid hevdet at det er ikke det å bruke oljepenger som er problemet, det er måten man bruker dem på.

Det er tre viktige pilarer i Fremskrittspartiets økonomiske politikk: Den ene er skattelettelser til vanlige folk og bedrifter, den andre er å øke investeringene til infrastruktur, som har vært underfinansiert i Norge gjennom mange, mange år, og som gjør at Norge står i en helt absurd situasjon sammenlignet med alle andre land, og den tredje er å øke investeringene til bygg og vedlikehold, som også har vært underfinansiert gjennom mange år.

Inge Ryan (SV) [13:25:40]: Jeg skal starte med å sitere fra Fremskrittspartiets program:

«Fremskrittspartiet mener at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.»

I tillegg ser vi i budsjettet som Fremskrittspartiet har lagt fram, at man kutter med 12,4 mill. kr til Kredittilsynet.

Mitt spørsmål til representanten Jensen blir følgende: Er det et klokt standpunkt å redusere bevilgningene med 12,4 mill. kr til Kredittilsynet i den situasjonen som vi nå er i? Og spørsmål nr. 2: Er representanten sikker på at politisk regulering og inngrep er uheldig overfor kredittmarkedet?

Siv Jensen (FrP) [13:26:29]: Fremskrittspartiet er for et effektivt kredittilsyn, men vi er også for en rasjonell bruk av penger. Og vi er altså overbevist om at det er mulig å rasjonalisere driften av samtlige offentlige etater i Norge uten at det går på bekostning av kvaliteten.

Så til pengepolitikken. Fremskrittspartiet har jo i mange år stått i denne salen og ment at renten ikke skal være politisk styrt, men styrt av Norges Bank. I 2001 ble det et skifte i pengepolitikken til mer inflasjonsstyring, hvor vi politikere har veldig liten innflytelse over renten.

Nå har jeg sett at enkelte rød-grønne politikere nesten har tatt æren for den rentenedgangen vi har fått den senere tid, og det er typisk sosialister å ta æren når renten går ned, og fraskrive seg ansvaret når den går opp. Hele poenget er jo at vi politikere ikke skal blande oss inn i rentefastsettelsen, men overlate det til et kyndig organ som setter renten ut fra en helhetsvurdering av den økonomiske utviklingen. Vi har tillit til at Norges Bank gjør det.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:27:42]: Siv Jensen var på eit stort barnehagemøte for litt sidan i regi av PBL. Der sa ho at partiet ville fortsetje å kjempe for å få på plass full økonomisk likebehandling mellom private og kommunale barnehagar. Det er ei veldig viktig sak. Derfor blir eg så forbausa når eg ser Framstegspartiet sine alternative budsjett, fordi ein ikkje har sett av éi krone meir til å likebehandle kommunale og private barnehagar, verken på budsjettet som blir behandla i år, eller det som blei behandla i fjor. Her verkar det som det er litt sprik mellom det som ein seier utetter, at Framstegspartiet skal stå på – for vi veit at det er viktig å få til likebehandling mellom dei private og kommunale barnehagane – og realiteten i det alternative budsjettet, som verkar annleis.

Det same gjeld kontantstøtta, som Framstegspartiet ikkje har foreslått å auke, verken for neste år eller for inneverande år. Er dette ei viktig familiepolitisk sak når det ikkje viser igjen i budsjettet til Framstegspartiet?

Siv Jensen (FrP) [13:28:44]: I familiepolitikken står Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet svært nær hverandre, og det er jeg veldig glad for, for da har vi et godt utgangspunkt for å kunne samarbeide i neste stortingsperiode.

Men nå er det altså sånn at finansieringen av private barnehager også i veldig stor grad er opp til kommunenes prioriteringer. Fremskrittspartiet har mer enn noe annet parti i denne sal styrket kommunenes økonomi for 2009, bl.a. gjennom øremerking av midler, slik at vi kan styre innsatsen ikke minst mot sykehjem og eldreomsorg. Vi har styrket finansieringen av kommunene på nær sagt alle områder, fordi de er underfinansiert i Regjeringens statsbudsjett, noe som blir enda verre av finanskrisen og de økonomiske nedgangstidene som vi nå opplever.

Hadde kommunene fått en reell finansiering av alt det ansvar og alle de oppgaver de har, hadde det også vært et viktig bidrag til at man i større grad kunne likebehandlet private og offentlige barnehager, som vi er hjertens enige i er avgjørende for at private barnehager skal kunne overleve i tiden fremover.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:29:56]: Fremskrittspartiets formann bruker store og sterke ord, et av dem nå var «pinlig». Det var «pinlig» å høre at finanskrisen var et resultat av markedsøkonomien «i fri dressur». Fremskrittspartiets svar var at USAs påbud om å låne ut penger til folk som ikke kan betale for seg, var årsaken.

Det er for enkelt. Sannheten er sjølsagt mye mer omfattende. Alan Greenspan har tatt sjølkritikk. Fremskrittspartiet tar ingen sjølkritikk på sin såkalte sjølregulerende markedsøkonomi.

Men til spørsmålet. Fremskrittspartiets formann sier det er en uvirkelig budsjettdebatt. Det er utdaterte prognoser. Hvis det er så feil, hvorfor tar ikke Fremskrittspartiets formann konsekvensen av de sterke ordene og sender budsjettet tilbake til Regjeringa for ny behandling? Hvorfor ikke sette makt bak de store, kjekke ordene?

Siv Jensen (FrP) [13:30:56]: Svaret på det er jo veldig enkelt: De rød-grønne partiene har flertall i Stortinget.

Det Fremskrittspartiet har gjort, er å legge fram et alternativt budsjett som vi mener er godt tilpasset situasjonen for 2009, og som jeg registrerer at fagøkonomer er enig i også. Men hvis Lundteigen mener at Regjeringens anslag for arbeidsledigheten neste år, økonomisk vekst neste år og oljeprisen neste år er reelt og virkelig beskrevet i budsjettet, vil jeg gjerne høre det, for det ville i så fall være nok et eksempel på en relativt pinlig virkelighetsbeskrivelse.

Når jeg snakket om «pinlig» i mitt innlegg, var det ikke på grunn av markedsøkonomien, men på grunn av den fantastiske tåkeleggingen som rød-grønne politikere driver med for å forsøke å fremheve sosialismens fortreffeligheter. Det er fryktelig lite ved sosialismen som ville vært mer fortreffelig i dagens situasjon. Sannheten er at markedsøkonomien virker, med gode ytre reguleringer, som Fremskrittspartiet er for.

Olav Akselsen (A) [13:32:11]: Tradisjonen tru, krise eller ikkje krise: Framstegspartiet står milevis frå alle andre parti i denne salen i den økonomiske politikken. Framstegspartiet vil m.a. neste år bruka meir enn 30 milliardar kr meir enn Høgre og Venstre, og for så vidt òg regjeringspartia.

No er det vel slik at Framstegspartiet har greidd å bli einig med dei andre opposisjonspartia om å be om eit tettare samarbeid med Regjeringa. Dette høyrest jo tilforlateleg ut. Mitt spørsmål er: Hadde det ikkje eigentleg vore ein fordel om opposisjonen heller kunne samarbeida med seg sjølv og fremja konkrete forslag i fellesskap, som ein då kunne vurdera? Er det ikkje slik at me hadde vore meir tente med at f.eks. Høgre og Framstegspartiet greidde å komma fram til kva slags politikk som skulle vera alternativ til den politikken som blir ført i dag, i staden for å køyra på kvar sin kjepphest?

Siv Jensen (FrP) [13:33:08]: Det er jeg helt sikker på at Høyre og Fremskrittspartiet og andre opposisjonspartier klarer, hvis de bestemmer seg for å danne regjering sammen. Men i dagens situasjon er ikke det tilfellet. I dagens situasjon presenterer alle partier selvstendige alternative statsbudsjetter basert på sitt eget partiprogram. Alt annet ville jo vært merkelig. Det samme gjorde Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet da de satt i opposisjon i forrige periode.

Det dreier seg om et ønske om å fremvise den selvstendige politikken hvert enkelt parti står for. Men så er det jo slik at hvis man først bestemmer seg for å samarbeide, må man legge noen kjepphester til side og bygge broer. Jeg er helt overbevist om at vi skal klare det, hvis det først er grunnlag for det, så den bekymringen kan Olav Akselsen legge til side. Men jeg skjønner at han har en rørende omtanke for oss. Det betyr at han allerede har forberedt seg på å gå inn i en tilværelse i opposisjon. Det kan han like gjerne gjøre, for vi kommer til å vinne valget neste år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) [13:34:22]: Etter å ha lyttet til det forutgående replikkordskiftet, må jeg si at jeg er litt forbauset over spørsmålene der. Det synes som om regjeringspartiene ikke klarer å oppdage at det har skjedd noe i Norge. Det er den gamle platen – det var ikke en replikk jeg ikke hadde hørt før, kanskje med unntak av Lundteigens kreativitet når det gjaldt å sende budsjettet tilbake. Men det som har skjedd denne høsten, er dramatisk, det er annerledes, og det krever faktisk at norsk politikk på noen områder også oppfører seg annerledes enn å gå inn i det vanlige partipolitiske pingpongspillet.

Det er et betydelig antall mennesker som kommer til å miste jobben neste år, og noen av dem kommer til å miste jobben på grunn av valgkamptaktikken til regjeringspartiene. Det er et betydelig antall mennesker som kommer til å få problemer med å betale regningene til neste år, fordi de har dårligere økonomi, og fordi det er blitt mer utrygghet. Da synes jeg egentlig at vi skulle hatt noen andre svar enn dem som gis i det vanlige politiske pingpongspillet.

Jeg registrerer at da budsjettet ble framlagt, stilte mange seg undrende til at budsjettet ikke hadde mer preg av at vi faktisk kom inn i betydelig vanskeligere situasjoner. Da svarte finansminister Halvorsen: Jeg har en plan – for å sitere Egon Olsen. Den planen er nå sprukket, som enhver Egon Olsen-plan tidligere har gjort. Budsjettet holder ikke for å møte de utfordringer norske familier, norske arbeidsplasser og det norske samfunnet står overfor til neste år.

Noen ganger skulle vi tatt oss sammen og sagt at noe er viktigere enn annet. Jeg er glad for at de fire opposisjonspartiene er enige om noen hovedtrekk som man er nødt til å gjøre mer med. Vi er enige om å reversere skatteskjerpelsene til Regjeringen. Noen ganger mener jeg at det bare er dumt å øke formuesskatten, men noen ganger er det veldig dumt å øke formuesskatten. Dette er tilfellet nå, for i et samfunn som bærer preg av mer pessimisme, som bærer preg av mindre investeringsvilje, som bærer preg av at folk blir sagt opp, og hvor det ikke er nok penger til at bedriftene får lånt til investeringsprosjektene sine, er det grunnleggende dumt å fortelle alle små og store næringsdrivende og alle familieeide bedrifter at vi egentlig synes at de skal betale mer, og at istedenfor at det er penger til investeringene deres gjennom egenkapitalen, skal vi hente penger inn til statskassen. Men det gjør altså Regjeringen med dette budsjettet. Det er åpenbart blitt overordnet alt annet, for nå har finansministeren gang på gang sagt at ikke noe skal gjøres. Så skal det gjøres litt, men det skal i alle fall ikke gjøres noe med fordelingsprofilen, les: Det skal ikke gjøres noe med formuesskatten. Dette er dumt. Det er dumt fordi det bidrar til pessimisme. Det bidrar til mer passivitet. Det bidrar til at de som skal skape arbeidsplassene, kommer til å si opp folk i stedet for å ansette flere. Derfor skaper Regjeringen mer arbeidsledighet med det budsjettet som er kommet.

Gårsdagens opplevelse, det at vi etter syv uker med budsjettbehandlinger på Stortinget, får beskjed om at vi skal endre dette budsjettet i januar/februar, så det er ikke så viktig hva som blir vedtatt i morgen, synes jeg er en ganske sterk provokasjon fra Regjeringen. Vi har hatt innspill om at vi burde diskutere om det var behov for å gjøre endringer. Vi har ønsket en dialog, slik at vi skulle kunne snakke om ikke bare hva slags tiltak, men også om hvilken timing vi ville ha for nye endringer. Men man har altså stått fast på at dette har det ikke vært behov for, vi skal se på, og vi skal følge med. Det kom ikke et konkret tiltak i går, bare en beskjed om at nå kommer det noe nytt, som da setter alt i denne debatten og alt som er beslutningsgrunnlag i dag, til side.

La meg si noe om hva som bør være i den pakken som skal komme, og som bør komme lenge før januar måned. Det er behov for å øke lånerammene til kommunene for å bygge, for hvis man skal gjøre noe med arbeidsledigheten i bygg og anlegg til våren, holder det ikke å gi et signal i februar. De signalene som gis i februar, kommer ikke til å utløse en eneste arbeidsplass før i oktober neste år, med anbudsprosjekter og annet. Det andre vi bør kunne gjøre nå, er å ta det som vi har ligget etter med av idrettsanlegg som venter på å bli bygd fordi tippemidlene ikke har vært store nok til å kunne bidra. Det kan vi ta i et engangsjafs, så kan vi hjelpe til med det.

Så bør Regjeringen ta vekk sin private allergi mot OPS-prosjekter og sørge for at vi massivt setter i gang med veibygging i tiden fremover. Det ville bidratt til at færre ble arbeidsledige.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [13:39:50]: Eg forstår det slik at Høgre no ønskjer å samarbeida og ha eit forlik med regjeringspartia. Føresetnaden for dette er rett nok at regjeringspartia, som har fleirtal, legg vekk delar av sin politikk og erstattar han med Høgre sin. Derfor er det slik at sjølv om Erna Solberg ikkje likar desse spørsmåla, må det vera lov å stilla dei: Kva skal me eigentleg samarbeida om? Er det slik at me skal ta utgangspunkt i Høgre sin politikk? Skal me ta utgangspunkt i Framstegspartiet sin politikk? Det er altså slik at dei fire opposisjonspartia på Stortinget ikkje er einige om korleis ein skal løysa denne finanskrisen. Det einaste som dei er einige om, er at dei ønskjer å samarbeida med regjeringspartia. Er det fordi dei har innsett at dei ikkje greier å samarbeida med kvarandre?

Erna Solberg (H) [13:40:37]: Vi har ønsket en dialog med Regjeringen om hvilke tiltak vi kan gjøre for å få på plass en offensiv politikk, en politikk som hadde brakt tilbake litt mer optimisme i Norge, en politikk hvor næringslivet og de som skal satse på arbeidsplasser, fagforeninger og folk som skal betale regningene sine det neste året, hadde opplevd at politikerne stod samlet om en del tiltak.

Jeg har aldri hatt den illusjon at vi kom til å bli enige om alt. Men vi kunne være enige om at dette er oppskriften på å løfte dette landet fremover. Det skjer i mange andre land rundt oss at man samarbeider om typer tiltak, man har en dialog rundt det. Men det at Arbeiderpartiet ikke ønsker å ha det, er etter min mening et eksempel på at enten er samarbeidet internt så sprukkent at de ikke kan gjøre noe, eller så er man opptatt av at dette skal gi egen partipolitisk gevinst. Jeg skjønner ikke hvilken gevinst det ligger i at flere mennesker skal bli arbeidsledige neste år fordi Regjeringen ikke bringer optimismen tilbake til landet.

Heikki Holmås (SV) [13:41:45]: Hvis Erna Solberg først og fremst var opptatt av arbeidsplassene, burde hun ikke være misfornøyd med Regjeringen når vi fra vår side sier at vi skal komme tilbake med en revisjon av budsjettet, med nye tiltak, i januar/februar.

Hvis det er sånn at Erna Solberg først og fremst mener at vi tar feil i den politikken som føres når det gjelder hvordan det budsjettet vi har, er innrettet, burde hun vel hatt et annet nivå på de omprioriteringene som skjer i Høyres alternative budsjett. Men sånn er det ikke.

Hvis Erna Solberg var opptatt av å få til noe, burde det ikke være sånn at hun satte som et ultimativt krav at for å kunne sette oss ned og snakke sammen måtte vi kutte i den viktigste fordelingsprofilen innenfor skatteområdet. Men poenget er at Erna Solberg først og fremst er opptatt av å få gjennomført Høyre-politikk, og det er ikke vi. Vi er opptatt av rettferdig fordeling. Derfor blir det annerledes.

Erna Solberg (H) [13:42:50]: God høyrepolitikk er å holde folk i arbeid, sørge for at folk kan betale regningene sine, sørge for at folk ikke er engstelige i hverdagen når konvoluttene kommer i postkassen. Hvis det er det jeg stiller som et ultimativt krav, så er det helt riktig. Den hverdagen synes vi folk fortjener å få. Vi synes ikke folk skal ha så mye engstelse, og vi synes vi som politikere skal bidra her.

Jeg mener at dagens regjering forsterker problemene ved måten den oppfører seg på, ved ikke å ville snakke med opposisjonen, men også ved innretningen av budsjettet. Vår innretning av budsjettet innebærer at vi har mer aktivitet i bygg og anlegg. Vi sørger for å få flere skoler rehabilitert raskere. Vi sørger for at vi får bygd flere svømmebassenger raskere. Vi ønsker å benytte anledningen til å løse noen oppgaver vi har hatt problemer med å løse de siste årene på grunn av høykonjunkturen.

Jeg har ikke opplevd at dette skulle være så veldig forskjellig, men vi har altså et betydelig høyere nivå enn Regjeringen. Vi har et betydelig høyere nivå på veibygging, vi kunne utløst enda mer til veikapasitet gjennom Offentlige Privat Samarbeid. Og så må vi også ha optimismen tilbake. Da kan man ikke trykke ned dem som skaper arbeidsplasser i dette landet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:44:06]: Det er interessant å høre på Høyres leder. Regjeringa bør finansiere veier ved Offentlige Privat Samarbeid, altså med privat kapital. Alle vet at det er dyrere, fordi privat kapital krever større avkastning på kapitalen. Likedan: Det er jo langt mindre aktuelt i dag. Private har jo mye større trøbbel med å skaffe kapital enn det offentlige.

Men poenget var at Regjeringa og regjeringspartiene er helt ute av kurs. Nøkternt sagt er det som skjer nå, langt kraftigere enn det noen kunne forutse. Det er en krevende tid. Det kreves samling, det kreves fellesskap for å bære byrdene. Da er det sterkt å høre Høyres sang om skattelettelser, hvor Høyres leder på Stortingets talerstol ennå ikke har tatt begrepet «skatt etter evne» i sin munn.

Erna Solberg (H) [13:45:09]: Da tror jeg representanten tar feil. Jeg tror jeg tidligere har svart på replikker om flat skatt, og jeg har sagt at jeg er uenig, for jeg mener det skal være skatt etter evne. Vi kan sikkert lete i alle de lange referatene om hva som er sagt i denne salen.

Jeg må understreke at jeg er enig med Lundteigen i at det er viktig at vi står sammen, det var jo det som var min invitt for tre uker siden. Min invitt til Regjeringen var å vise at vi har mulighet til å ta en del av disse tingene i fellesskap, i stedet har Regjeringen valgt å gjøre det motsatte. Den har valgt å kjøre voldsomme angrep på at det er de rike som skal betale mer – de legger ned depotene sine for valgkampen.

Jeg tror representanten Lundteigen egentlig er helt enig med meg, siden Senterpartiet er for at det ikke skal betales formuesskatt av arbeidende kapital. Det er lastebilene i transportselskapet, det er foredlingsinstrumentene i fiskeforedlingsbedriften og det er hotellbygningen som er den kapitalen som nå må realiseres for at man kan betale formuesskatt, med denne regjeringen.

Alf E. Jakobsen (A) [13:46:26]: Høyre har i sitt budsjett et skatteopplegg der personer med inntekt mellom 300 000 og 350 000 kr får 900 kr i skattelette. Til sammenligning får personer med over 3 mill. kr i inntekt omkring 100 000 kr i skattelette. Samtidig kutter Høyre mer enn en halv milliard kroner i bistand.

Er Høyre komfortabel med den sosiale profilen i sitt skatteletteforslag? Er Høyres leder komfortabel med å ta en halv milliard kroner fra de fattigste i verden for å gi til dem som har mest? Er dette Høyres solidaritet i praksis?

Erna Solberg (H) [13:47:11]: Høyre bruker betydelig mer penger på fattigdomstiltak her hjemme i det budsjettet vi har lagt frem. Jeg kunne retorisk sagt at når representanten Jakobsen kommer til å stemme imot våre fattigdomstiltak, mener han da at det er rusmiddelmisbrukere og de fattigste som skal betale for de tiltakene som Regjeringen har lagt inn i sitt budsjett?

Når det gjelder bistand, har vi sagt at vi er opptatt av kvaliteten på bistanden. Vi er opptatt av at bistanden fungerer. Og ja, vi har redusert bistanden, særlig bistanden til Latin-Amerika. Vi ønsker en konsentrasjon rundt dette, også bistanden til de palestinske områdene, som er økt betydelig i budsjettet.

Så har jeg lyst til å understreke én ting. Når det ser ut som vi gir veldig mye skattelettelser til dem med høyest lønn, er det feil. Det er skatten til dem som eier bedrifter, det er skatten til de familieeide bedriftene – det er skatten på arbeidsplassene vi ønsker å redusere. Det er skatteskjerpelsen til Regjeringen vi reverserer – som gir disse tallene på de høyeste inntektene. Det er denne regjeringens politikk, det at de øker skatten på denne måten, som bidrar til mer arbeidsledighet.

Olav Akselsen (A) [13:48:29]: Eg kan konkludera med at heller ikkje i den siste finansdebatten i denne stortingsperioden finst det ein reell samla opposisjon til dagens regjering. Det einaste opposisjonspartia greier å samla seg om, er å vera kritiske til Regjeringa og Regjeringa sin politikk, samtidig som ein inviterer Regjeringa til eit tettare samarbeid.

Eg vil igjen prøva å få eit svar på om ikkje Høgres leiar forstår at det er vanskeleg å skjønna kva ein skal samarbeida om, når dei fire partia som inviterer til dette samarbeidet, ikkje er einige seg imellom. Det måtte ha vore ein fordel å ha fått avklara ein tre–fire krav frå opposisjonen som regjeringspartia kunne ha teke stilling til.

No har Regjeringa fått eit brev om at opposisjonen ønskjer samarbeid. Mitt spørsmål til Høgre blir då: Vil det også gå eit slikt brev til dei andre opposisjonspartia, slik at ein kan få eit samarbeid også med dei?

Erna Solberg (H) [13:49:26]: Jeg er helt sikker på at de tre andre partiene på ikke-sosialistisk side vil si at tiltak som bidrar til å øke lånerammene for kommunene slik at de kan sette i gang med flere skolebygg, er viktig. Jeg er helt sikker på at det initiativet vi har tatt i dag, om å få realisert flere idrettsbygg, ville være tiltak som mine kollegaer i de tre andre opposisjonspartiene kunne være enige i.

Så er vi enige om at vi skal reversere skatteskjerpelsene som Regjeringen har lagt inn, at vi også bør legge inn noen skattelettelser, og at vi bør gjøre det som bl.a. står i ett av regjeringspartienes program, nemlig å sørge for at vi øker avskrivningssatsene på bedriftenes investeringer i maskiner. Det er mye vi faktisk er enige om.

Hvis representanten Akselsen hadde giddet å lese det som står, ville han ha sett at når det gjelder mange næringsrettede tiltak og mange sysselsettingsrettede tiltak, er disse partiene enige. Det vi er uenige om, er hvor mye oljepenger vi skal bruke. Den debatten har vi hatt mange ganger. Men jeg har lyst til å minne om at ett år før valget hadde også de tre rød-grønne partiene tre alternative budsjetter. Det er ikke noe forskjell på det og det som i dag skjer på opposisjonens side.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Ryan (SV) [13:50:48]: SV er svært godt fornøyd med årets statsbudsjett som er lagt fram. Vi har vært fornøyd med tidligere budsjetter også, men dette er nok det aller beste – det beste av de mange gode som er lagt fram.

Vi syns også at man har vært forutseende da man så for seg at det kom en lavkonjunktur, og man har lagt inn en rekke tiltak som vil virke fra 1. januar når statsbudsjettet endelig er vedtatt.

Vi fortsetter i samme retning, men enda sterkere. Vi får fram det beste i de tre partiene, bruker jeg å si – det beste i både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ligger i dette budsjettet, og da blir totalpakken veldig bra. Det det hele handler om, er at vi satser på fellesskapsløsninger og sørger for at vi bygger landet slik at alle sammen får ta del i det vi bygger. Det er jo det det handler om. Så har vi mange ingredienser her.

Så har mange så langt i debatten sagt at dette er en annerledes debatt. Det er det nok, fordi vi har fått den såkalte finanskrisa inn over oss. Jeg har flere refleksjoner rundt det. Det første er jo skriket etter politisk styring som har kommet fra alle land – ikke bare fra SV og den rød-grønne regjeringa, nå skrikes det overalt etter politisk styring. Det er jo nettopp det vi har. Vi har politisk styring i dette landet. Vi har, siden man begynte å få problemer, dokumentert at man leverer i sak etter sak. Det startet med bankene, og senest i dag fikk eksportørene sin løsning – og vi vil nok få nye løsninger etter hvert. Så det som det skrikes om, det gjør vi noe med. Vi leverer hele tida. Vi tenker oss godt om og leverer der det er behov. Som finansministeren var inne på, jobber man hele tiden, konstant, med denne problematikken og vil levere på nye områder etter hvert – ikke minst vil det bli levert en større tiltakspakke i månedsskiftet januar/februar.

Jeg var på mandag oppe i Nord-Trøndelag – jeg bruker å reise dit av og til – og snakket med næringslivet. Der sa de: Vi har tillit til dere, Inge. Det er det dette handler om. Har det norske folk tillit til at vi har ei regjering som ordner opp i en vanskelig situasjon? Den tilliten tror jeg denne regjeringa har. Men folk syns det er vanskelig. Jeg møtte en bedrift, en såkalt gasellebedrift, som hadde måttet permittere 30 pst., og som var nervøs for utviklinga, og som skjønte at dette er noe som er krevende. For vi må innse at den situasjonen vi er i, er krevende for næringslivet og andre. Men det handler om at folk har tillit til at Regjeringa ordner opp. Derfor venter man for å se hvordan man skal komme seg ut av en slik krevende situasjon – for krevende blir det. Da er det godt at vi har ei regjering som vil ha politisk styring, og som faktisk styrer og leverer pakke etter pakke etter pakke.

Et av de områdene jeg har lyst til å dvele litt ved, er den såkalte Nav-etaten. Vi har tidligere sett, når det har vært bølgedaler, at arbeidsmarkedsetaten har vært veldig god i Norge. Man har fort snudd seg på hælen og gjort grep for å hjelpe bedrifter og folk som blir arbeidsledige, til å komme i aktivitet så fort som mulig. Nå har vi fått en ny type arbeidsmarkedsetat, som kalles Nav, som er en annen type kultur, med sammensmelting av både trygdekompetanse, kompetanse på sosialtjenester og arbeidsmarkedskompetanse. Jeg tror at det framover blir viktig at Nav får tilført både ressurser og kompetanse som gjør dem beredt til å møte bedriftene, dem som må gå ut i ledighet, slik at vi faktisk fører arbeidslinja videre i praksis, at folk som blir ledige, ikke skal gå rundt og kikke på været og sparke småstein, men komme i aktivitet så fort som mulig. Det er utrolig viktig. Derfor tror jeg at i det arbeidet som finansministeren og Regjeringa gjør med ei tiltakspakke, må Nav være ett av de områdene man ser spesielt på. Sjøl om vi ikke kommer ut for stor ledighet, vil det være behov for at noen går inn i bedriftene, f.eks. i form av bedriftsintern opplæring, og sørger for at vi bruker tida som nå kommer, når det blir færre oppdrag, til kompetanseheving som man senere vil få nytte av, når man skal videreutvikle nye arbeidsplasser.

Helt til slutt: Jeg er glad for det budsjettet som er lagt fram. Jeg syns det er veldig mye spennende der. Mange av de grepene som ligger der, vil være med på å hjelpe til med å få hjulene i gang på de områdene der man er redd for at man skal få nedgangstid og lavkonjunktur. Men det er helt innlysende, som finansministeren sier, at det blir behov for ytterligere satsinger, og vi ser fram til de tiltakene som man kommer med i månedsskiftet januar/februar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [13:55:57]: Jeg vil gjerne gjenta deler av replikken jeg hadde på Inge Ryans partikollega, representanten Heikki Holmås, om frihandel og tollettelser, ettersom jeg ikke fikk noe godt svar.

Mener representanten Inge Ryan og hans parti og regjering at fattige i u-land som f.eks. Nigeria, India, Pakistan og palestinskadministrerte områder er mindre verdt enn fattige i andre u-land? Det er jo det man sier når man ikke åpner for tollettelser for disse u-landene. Så konkret: Hvorfor vil ikke SV fjerne toll på varer fra f.eks. palestinskadministrerte områder, slik at vi får til mer handel mellom Norge, Israel og palestinskadministrerte områder?

Inge Ryan (SV) [13:56:39]: Det er et komplisert spørsmål som stilles. Jeg skal prøve å svare på ett minutt.

For det første er vi opptatt av at vi skal ha matproduksjon i Norge. Det er derfor dette med tollvern er utrolig viktig. Hvis vi skal ha matproduksjon i hele landet, er ett av de viktigste grepene vi har, et tollvern som gjør at det går an å produsere mat i Nord-Norge, på Vestlandet og andre steder.

Så er det ikke slik at vi ikke importerer mat fra andre land. Vi driver hele tida med forhandlinger der vi åpner for det. Vi har i mange år bl.a. hatt avtaler med en del MUL-land som gjør at vi åpner for import av mat fra fattige land. Dette er veldig komplisert – hva vi skal ta inn og hva vi ikke skal ta inn. Jeg tror at de folkene vi har i regjering, gjør en god jobb på det området. De sørger på den ene siden for at vi har et importvern og en toll som gjør at vi kan ha en sjølstendig matproduksjon, og på den andre siden sørger de for at vi hjelper til slik at en del av de fattigste landene også får mulighet til å selge varene sine her.

Per-Kristian Foss (H) [13:57:45]: Representanten Ryan er fornøyd med Regjeringen. Det er jeg på en måte ikke overrasket over. Men han skrøt spesielt av at vi nå har en regjering som er tilhenger av politisk styring av finansmarkedsområdet. Jeg har sittet i ulike posisjoner på Stortinget siden 1981. Jeg har aldri opplevd noen regjering som ikke har vært dette. Jeg lurer på hvorfor hr. Ryan er spesielt glad for dette nå.

Mitt andre spørsmål: Har representanten Ryan i sin kontakt med næringslivet i Nord-Trøndelag opplevd eiere som sier at de neste år beskattes så hardt, som følge av bl.a. økning i formuesskatten, at de er nødt til å ta ut deler av sin egenkapital i bedriften for å betale skatt? Har Ryan inntrykk av at det har bidratt til å styrke disse bedriftene foran neste år?

Inge Ryan (SV) [13:58:35]: Jeg får svare på det andre spørsmålet først. De bedriftene som jeg har møtt – ikke bare nå, men også tidligere – er opptatt av tre–fire ting som de ønsker seg av Regjeringa og Stortinget. De er ikke opptatt av skattelette. De er opptatt av følgende: De er opptatt av at vi sørger for forskning, og at vi har arbeidskraft tilgjengelig til enhver tid. De er opptatt av samferdsel. Det siste de er opptatt av, er forutsigbarhet. Det er de fire områdene jeg oftest hører om når jeg møter næringslivet. Det hørte jeg også nå. Men det er klart at denne gangen var man spesielt opptatt av den spesielle situasjonen vi er inne i. Det er ingen – nesten ingen, iallfall – som roper etter skattelette. Man syns at skattenivået i Norge er akseptabelt.

Så til det første spørsmålet: Jeg er klar over at vi har hatt regjeringer, også med Per-Kristian Foss som finansminister, som naturligvis drev med politisk styring. Det er jeg helt enig i. Men jeg legger merke til at nå ønsker man enda sterkere politisk styring. Man ønsker nå at politikerne kommer enda sterkere på banen enn tidligere og tar grep. Tidligere hadde man den holdninga at politikerne måtte holde seg litt på avstand, slik at markedet fikk ordne opp sjøl. Nå er det sterkere rop om at politikerne må ta grep.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:59:48]: Halvparten av skolebyggene våre er ikke i tilfredsstillende stand. I tillegg ser vi nå, når budsjettene skal gå i hop, at vi har en del kirkebygg der det er krevende utfordringer når det gjelder vedlikehold – en flott nasjonal kulturarv som vi burde tatt bedre vare på. Vi ser nå en økt arbeidsledighet, og så melder byggenæringen at de har prosjekter på tilnærmet 30 milliarder kr liggende i skuffen som de bare kan ta opp og begynne å jobbe med. Da tenker jeg at her har vi en perfekt match. Så mitt spørsmål til SVs parlamentariske leder er: Vil man nå gi kommunene et direkte øremerket tilskudd, slik at man kan ta opp disse prosjektene fra skuffen, sette i gang og få gode skolebygg for våre barn, og få tatt vare på den nasjonale kulturarven i landet vårt som kirkebyggene er?

Inge Ryan (SV) [14:00:45]: Allerede i det statsbudsjettet som vi skal vedta her før jul, ligger det rentekompensasjonsordninger både for skole og for kirkebygg, forslag som sannsynligvis blir vedtatt her i Stortinget. Det er fordi behovet, som Dagrun Eriksen sier, er stort. Det er vi klar over. Men kapasiteten i anleggsbransjen, i byggebransjen, har vært liten på grunn av den enorme høykonjunkturen som har vært. I en lavkonjunktur er det større mulighet for at man faktisk kan gjøre en innsats når det gjelder både kirkebygg og skolebygg. Derfor ligger det i statsbudsjettet forslag om det. Så må Regjeringa vurdere om man skal gå videre med det – det får vi komme tilbake til når man vurderer en såkalt tiltakspakke som finansministeren har kommet med. Men allerede nå ligger det i statsbudsjettet en satsing på opprusting av skoler og kirkebygg.

Anne Margrethe Larsen (V) [14:01:48]: I tillegg til finanskrisen har det de siste ukene prisverdig nok vært fokusert på forholdene for de virkelige sliterne i samfunnet, på helsetilstanden til mange tunge rusmisbrukere. Det er en gruppe som Venstre lenge har vært opptatt av å hjelpe. Nå virker det heldigvis som om flere har fått øynene opp for dette. Problemet er bare at Regjeringen og regjeringspartiene svarer det samme til rusmisbrukerne som de gjør på alle kritiske spørsmål: Det har aldri vært satset mer enn nå på alle områder. Nei, selvfølgelig har det ikke det, med den vekst vi har i økonomien, og med bruk av 14 ekstra oljemilliarder i det budsjettet vi behandler i dag. Det hjelper allikevel ikke dem som sliter.

Venstre har derfor foreslått en målrettet satsing på økt rusomsorg og rehabilitering for rusmisbrukere, med en samlet styrking på om lag 0,5 milliarder kr i vårt alternative budsjett. Mitt spørsmål til Ryan er: Er det med hodet høyt hevet SV i dag stemmer mot Venstres forslag om en påplussing på 0,5 milliarder kr for å bedre forholdene for rusmisbrukerne?

Inge Ryan (SV) [14:02:53]: Vi er helt enig i at vi må gjøre en innsats for denne gruppa. Det er jo en av de svake gruppene i samfunnet, og mitt parti er veldig opptatt av at vi skal prøve å gjøre mest mulig for de aller svakeste i samfunnet. Det blir også gjort. Blant annet gjelder det de konkrete tiltakene for rusmisbrukere.

Men det viktigste, syns jeg, er at vi lager gode fellesskapsløsninger for folk i Norge, slik at man inkluderer flest mulig i en god skole, et godt kulturtilbud, et godt helsevesen osv. Det er den arenaen som er den viktige. Hvis vi klarer å få til gode fellesskapsløsninger, vil også de som sliter i samfunnet, inklusiv rusmisbrukere, få ta del i det. Så har vi noen som har spesielle problemer. Det er også vi, i likhet med Venstre, opptatt av, og vi skal fortsatt fokusere på det framover. Det er en gruppe som vi er opptatt av skal få det bra.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:03:54]: Jeg vil litt tilbake til byggene. Vi er veldig fornøyd med at Regjeringen tok et skritt på veien for å gjeninnføre rentekompenasjonsordningen. Det synes vi er bra. Vi synes ikke den ordningen man har foreslått når det gjelder Kommunalbanken, er så god. Den vil det være krevende for kommunene å klare å gjøre seg nytte av. Det jeg tror virkelig hadde nyttet, var rett og slett å få et direkte øremerket tilskudd som gjorde at man fikk disse prosjektene i gang. Første del av spørsmålet er om man i hvert fall vil vurdere det som et virkemiddel, og ikke bare utvide ordningene.

Andre del av spørsmålet mitt går litt på det vi har sett de siste dagene, der pressekonferanser med Regjeringen om tiltak som skal løse denne finanskrisen, har foregått både ute i vandrehallen her og oppe i regjeringsbygget. Hadde det ikke vært en fordel for forholdet mellom Stortinget og Regjeringen at disse tiltakene hadde blitt presentert her, og ikke i alle andre fora?

Inge Ryan (SV) [14:04:52]: Til det første spørsmålet, om hvilken type tiltak som kan komme når det gjelder skolebygg og kirkebygg: Som jeg sa i mitt første svar, er det allerede tiltak på gang. Så må vi se på hvordan de virker. Så vet jeg at finansministeren og Regjeringa for øvrig fokuserer på at i en lavkonjunktur har vi større muligheter til å satse på offentlige investeringer i bygg og anlegg. Jeg vet at det er et tema. Jeg kan ikke komme med noe løfte her om hva som kommer, men jeg vet at det er noe som man diskuterer.

Når det gjelder presentasjonen av de ulike tiltakene: Det er slik at det ropes, med rette, etter tiltak relativt raskt. Så må man tenke seg om. Man må sørge for at man får tiltak rettet mot dem som er berørt av det. Hvis vi treffer riktig med hensyn til f.eks. Eksportfinans, må man gjøre en jobb. Og så må man finne tidspunktet for å sette det i verk så fort som mulig etter at man har gjort jobben. Man kan godt si at kanskje skulle det vært lagt fram her i salen. Jeg syns ikke det er klanderverdig at Regjeringa velger å presentere det slik. De har flertall for forslagene. Dermed er det ikke unaturlig at man velger å presentere det stykkevis og delt, og ikke som en samlet pakke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:06:08]: For å begynne der representanten Ryan slapp: Regjeringen har flertall, og det er ikke unaturlig at den opptrer som den gjør. Men Regjeringens budskap er at det er ekstraordinære tider, og at ekstraordinære tider krever ekstraordinære tiltak. Jeg vil føye til: Ekstraordinære tider krever også ekstraordinært lederskap og ekstraordinært samarbeid.

Denne høsten har mer enn noen annen periode siden forrige stortingsvalg vært en test på hvor raskt en flertallsregjering kan reagere når forutsetningene for politikken endrer seg slik som de har gjort i høst. Debatten så langt har vært preget av at regjeringspartiene ikke helt har bestemt seg for hvilket bein de skal stå på.

Helt til i går hevdet Regjeringen at de hadde lagt fram et statsbudsjett som var godt tilpasset den økonomiske situasjonen, og hvor en hadde tatt full høyde for finanskrisens innvirkning på norsk økonomi. Men bare timer etter at trykksverten hadde tørket på statsministerens kronikk i VG, hvor dette budskapet ble gjentatt, varslet finansministeren at Regjeringen nå var kommet på bedre tanker. Nå var det åpenbart behov for nye finanspolitiske tiltak, som kunne iverksettes tidlig i 2009. Finansministerens snuoperasjon setter hele finansdebatten i et uvirkelighetens skjær. Man kan jo stille seg spørsmålet: Hvorfor kom man til denne erkjennelsen så sent som 26. november, dagen før Stortinget skulle behandle statsbudsjettet, og etter at man hardnakket hadde avvist oppfordringer fra både opposisjonspartier, fagbevegelse og næringsliv om å legge fram en slik tiltakspakke?

En årsak kan selvfølgelig være at Regjeringen har hatt andre ting å tenke på enn jobb nummer én. Det ble dissens i spørsmålet om tiltak for å begrense asyltilstrømningen. Det er varslet dissens i spørsmålet om å benytte reservasjonsretten i EØS-avtalen til å si nei til tjenestedirektivet. Og senest i forrige uke karakteriserte finansministeren Regjeringens egen beslutning om innkjøp av amerikanske jagerfly som «det glade vanvidd». Jeg forstår at dette tar på, men la gå. Alt dette er historie nå. Det viktigste er at det er varslet en tiltakspakke.

Jeg synes mye tyder på at Regjeringen nå angrer, og at de har problemer med å forklare hvorfor man ikke har vært villig til å gjøre dette før. La meg derfor framsette et politisk tilbud: Regjeringspartiene kan, om de vil, stemme for å innpasse denne tiltakspakken i budsjettet her i dag, for forslagene som Regjeringen sannsynligvis vil komme med i januar/februar, ligger allerede på Stortingets bord som et voteringsalternativ. De aktuelle tiltakene som antydes i brevet fra finansministeren til finanskomiteens leder, ligger inne i den ekstraordinære tiltakspakken mot økt ledighet som Kristelig Folkeparti foreslår.

Det er mulig byggenæringen tar sterkt i når den varsler 60 000 ledige i løpet av kommende år, men det er hevet over enhver tvil at det nå er betydelige ledige ressurser som kan benyttes til å ta igjen etterslepet på vedlikehold på veier og på jernbanenettet. Som representanten Dagrun Eriksen nevnte, sier KS at vedlikeholdsprosjekter for 30 milliarder kr ligger klare i norske kommuner og kan realiseres i 2009, bare de økonomiske forutsetningene kommer på plass i tide, slik at man får tatt de nødvendige beslutningene. Det tar tid. Derfor hadde det vært veldig bra om det hadde vært gitt grunnlag for de beslutningene her i dag.

Heller ikke dette året har Kristelig Folkeparti tenkt å melde seg på i noe norgesmesterskap i skattelette. Det har vært et gjennomgangstema i debatten. Men vi tror – i likhet med f.eks. Fellesforbundet – at målrettede skatteletter for å stimulere investeringer i næringslivet er et virkemiddel som må brukes i akkurat den økonomiske situasjonen vi har nå. Derfor foreslår vi økte skattemessige avskrivningssatser som en del av vår tiltakspakke. Jeg har vanskelig for å tro at finansministeren på ramme alvor kan hevde at redusert arbeidsgiveravgift for lærlinger er skattelette til dem som har mest fra før. Det er fullt mulig å kombinere ønsket om rask effekt av tiltak, fornuftig bruk av midlene og en god fordelingsprofil med moderate og fornuftige innslag av skattelette.

Regjeringen har varslet at den vil offentliggjøre innholdet i tiltakspakken i månedsskiftet januar/februar. Regjeringen har selvsagt rett til å la være å drøfte innholdet i denne pakken med noen som helst, men jeg tror ikke det vil være spesielt klokt. Alle prognoser tyder på at arbeidsmarkedet vil utvikle seg negativt gjennom de kommende to–tre årene. Målrettede tiltak mot ledighet vil dessverre kunne være en høyst aktuell utfordring også etter kommende stortingsvalg. Uavhengig av hvem som regjerer, synes jeg at kampen mot ledighet fortjener politisk samling. Landet fortjener en regjering som er modig nok til å lede, men også stor nok til å lytte.

Jeg anbefaler Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett i sin helhet, både tiltakspakken og resten av budsjettforslaget. Jeg anbefaler Regjeringen å søke samarbeid om det videre arbeidet mot ledighet – ikke for Kristelig Folkepartis skyld eller for opposisjonens skyld, ikke for næringslivets skyld heller, men først og fremst av hensyn til arbeidstakerne og familiene i dette landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Kristin Sund (A) [14:11:28]: Det er nå under et år til valget, og Kristelig Folkeparti har gjort det klart at de eneste partiene de ønsker å gå inn i et eventuelt regjeringssamarbeid med, er Høyre og Venstre. Likevel fører Kristelig Folkeparti en ganske avvikende finanspolitikk i forhold til det Høyre og Venstre mener er ansvarlig, som også representanten Sponheim har sagt noe om på talerstolen før i dag. Blant annet bruker Kristelig Folkeparti 4 milliarder kr mer enn det som Høyre og Venstre gjør. Betyr det at Kristelig Folkeparti utelukker et eventuelt framtidig samarbeid med sine gamle regjeringspartnere?

Mens Høyre kutter også i bistand, øker Kristelig Folkeparti bevilgningene til bistand til mer enn 1 pst. av BNI. Det er et område der jeg vet at Kristelig Folkeparti har et oppriktig og ekte engasjement for å få en mer rettferdig verden. Er det ikke da et problem å gå i samarbeid med et parti som kutter i bevilgningene til verdens fattigste for å gi skattelette til Norges rikeste?

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:12:35]: La meg svare på det første spørsmålet først. Jeg tror at når vi kommer til januar/februar, vil et samlet stortings definisjon av hva som er ansvarlig finanspolitikk, ligge ganske nær det som Kristelig Folkeparti har stått for siden vi la fram vårt alternative budsjett, nemlig at vi er nødt til å dosere noe mer for å stimulere til aktivitet i privat sektor, og ikke minst bruke denne anledningen til å gjøre forsømte jobber i offentlig sektor.

Når det gjelder spørsmålet om samarbeid, tror jeg de forskjellene vi her snakker om, er overvinnelige. Jeg liker veldig dårlig de som finansierer sine skatteletter med å ta fra verdens aller fattigste. Det har jeg gitt uttrykk for fra Stortingets talerstol tidligere. Men jeg får si som Jan P. Syse: Vår erfaring er at Høyre viser sine beste sider i samarbeid med Kristelig Folkeparti.

Magnar Lund Bergo (SV) [14:13:35]: Representanten Høybråten inviterer nå til at vi skal stemme for Kristelig Folkepartis budsjett, for der ligger allerede de tiltakene som Regjeringen skal innføre i januar/februar. Det er mulig at representanten Høybråten er spåmann, men jeg ser i hvert fall ingen sort hatt i salen – spiss sådan!

Fram til nå har arveavgiften vært en svært urettferdig skatt. Mens vanlige folk har betalt 20–30 pst. av vesentlige deler av arven som de har mottatt, har de rikeste utnyttet smutthull i stor stil. De har i liten grad betalt arveavgift. Regjeringen foreslår nå en stor omlegging av arveavgiften. Det betyr redusert arveavgift for vanlige folk, mens folk med store formuer som har tilpasset seg smutthull, får en betydelig skjerpelse. Vi vet at Kristelig Folkeparti ikke vil gå inn for dette. Det kunne vært interessant å høre representanten Høybråten begrunne den manglende støtten til helheten i en mer rettferdig arveavgift.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:14:31]: La meg først si at man trenger ikke å være spåmann, verken med sort eller hvit hatt, for å kunne fastslå at Regjeringen er på sporet av de samme tiltakene som Kristelig Folkeparti har foreslått i sin tiltakspakke. Hvis man leser finansministerens brev av i går til finanskomiteen, vil man se at det er i den retning man tenker – å bruke ledig kapasitet til å sette inn støtet når det gjelder uløste offentlige oppgaver. Man har også åpnet for at man vil se på skatt, men ikke den delen av skatteforslaget som representanten Lund Bergo nå nevner.

Kristelig Folkeparti er ikke prinsipielt imot en slik omlegging som Regjeringen har foreslått, men vi mener at timingen er helt feil. Vi mener at det Regjeringen burde gjort, var å gi lettelser i arveavgiften med hensyn til familiebedrifter som står overfor et generasjonsskifte f.eks.

Det er i hvert fall mer og mer åpenbart for de fleste at et slikt forslag ikke burde vært fremmet nå.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:15:43]: Kristelig Folkeparti har signalisert at de ønsker et regjeringssamarbeid med sentrum–høyre. Senterpartiet har valgt en annen modell, nemlig sentrum–venstre, der vi mener at vi får igjennom mest mulig av vår politikk og det Senterpartiet står for.

Høyres alternative budsjett for 2009 inneholder betydelig skattelette, på om lag 5 milliarder kr. Det inneholder kutt i landbruksstøtten på 1,8 milliarder kr, og de kutter også i bistand, særlig til Asia og til Sør-Amerika.

Bekymrer det Kristelig Folkeparti at Høyre – som framtidig samarbeidspartner – legger fram et alternativt budsjett som er så annerledes, og som har en helt annen innretning enn det som er i sjelen til Kristelig Folkeparti?

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:16:51]: La meg først si at Kristelig Folkeparti ønsker seg aller helst et samarbeid i sentrum, uansett med tyngdepunktet i sentrum. Det inkluderer også Senterpartiet, men dessverre har Senterpartiet nå for enda en periode lenket seg til et samarbeid med SV i absolutt alle saker. Vi er tilhengere av tidligere senterpartileder Anne Enger Lahnsteins doktrine om at et sentrumsparti bør kunne samarbeide til begge sider.

Det som er viktig med Kristelig Folkepartis forslag i denne finansdebatten og i dette statsbudsjettet, er at vi ønsker å vise hva som er vår politikk. Vi ønsker å presentere en politikk som tar hensyn til utviklingen i norsk økonomi, som tar hensyn til trusselen mot norske arbeidsplasser, som tar hensyn til at familiene ønsker større valgfrihet, osv.

Jeg registrerer at Senterpartiet, når de skal gå til angrep på Kristelig Folkeparti i dette replikkordskiftet, må ty til Høyres budsjett for å finne noe sprengstoff. Jeg står ikke her for å forsvare Høyres budsjett.

Rolf Terje Klungland (A) [14:18:01]: Det har vært en styrke i norsk økonomisk politikk at det har vært en veldig stor politisk bredde når det gjelder bruken av oljepenger. Nå har plutselig Kristelig Folkeparti kommet på at de ikke skal være med i den brede politiske alliansen, og har brutt ut ett år før et stortingsvalg.

Ser representanten Høybråten problematikken rundt at han nå løsner på den – nesten – politiske konsensus som har vært med hensyn til økonomisk politikk, og samtidig er garantisten for en mindretallsregjering dersom det blir regjeringsskifte neste høst? Eller ser han, som antakelig det norske folk kommer til å se, at det mest fornuftige er å ha en flertallsregjering i den situasjonen vi er i nå?

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:18:57]: Jeg tror stadig færre i det norske folk ser fortreffeligheten av en flertallsregjering, særlig når flertallsregjeringen så til de grader holder seg med sin egen opposisjon internt.

Når det gjelder økonomisk ansvarlighet, vil jeg si at det er helt feil det som representanten Klungland nå hevder, at vi har forlatt handlingsregelen. Tvert imot: Vi står på handlingsregelen, og vi står på den forståelse av handlingsregelen som skiftende regjeringer har holdt seg til, nemlig at den skal brukes tilpasset konjunktursituasjonen. Det er det vi gjør.

Jeg tror representanten Klungland kan skrive seg bak øret at når vi kommer til januar/februar, vil det store flertall – kanskje og forhåpentligvis et enda større flertall en det rød-grønne – vedta endringer i budsjettet som er i tråd med en noe mer ekspansiv linje, men innenfor handlingsregelen, slik Kristelig Folkeparti har foreslått.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Odd Einar Dørum (V) [14:20:07]: I sitt alternative statsbudsjett har Venstre sagt at noe av det viktigste vi gjør, uansett, i et samfunn, er å sørge for at samfunnet bygger kunnskap, at samfunnet styrker forskningsinnsatsen – både den grunnleggende og den næringsrettede forskningsinnsatsen. Vi har sagt at dette er grunnlaget for verdiskaping for å gi rom for velferd, for å bygge demokrati og for å styrke menneskelig allmenndannelse. Og jeg vil gjerne tilføye at nettopp forskningen og innsatsen på høyere utdanning er noe som går på tvers av alle samfunnsmessige trender, alle store trender som en vil se rundt seg.

Når vi nå er i en situasjon hvor det synes å være bred aksept for at det er behov for å fremme tiltak som går på tvers av negative konjunkturer, er forskningsinnsats motkonjunkturpolitikk. Det er det på forskjellige måter. Det holder oppe den langsiktige tenkningen som har med samfunnets utvikling å gjøre, fordi ingenting er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn forskning i alle dens utgaver, og fordi det også er slik at får vi først negative økonomiske tider, er det en betydelig risiko for at bedrifter – som har vært gjennomgangstemaet her i dag – vil satse mindre på forskning og utvikling. Desto viktigere er det at samfunnets bidrag for å styrke forskning og utvikling og samfunnets eget bidrag for å legge grunnen gjennom grunnforskning styrkes og sikres.

Med dette som utgangspunkt har Venstre innenfor de rammene som gjelder for dagens budsjettbehandling, de samme rammene som regjeringspartiene har, valgt å omprioritere 2,1 milliarder kr til fordel for kunnskap og forskning, hvorav nesten 1,6 milliarder kr går til forskning – både grunnforskning og næringsrettet forskning. Jeg vil understreke hvor viktig det er å ha et slikt perspektiv, og for Venstre er dette – for å si det på den måten – framtidens såkorn. Det er det som holder dette samfunnet i gang, det er det som gjør at samfunnet vårt fornyer seg, det er det som sikrer det ufødte næringsliv. Som et av våre meget sentrale tiltak har vi lagt inn penger for å styrke forskningsfondet, fordi et forskningsfond brukt slik som det opprinnelig har vært ment, og slik Venstre har lagt opp til i alle sine alternative budsjetter, skal sikre langsiktighet både i forskningsinnsatsen, i rekrutteringen av stipendiater og i det å anskaffe nødvendig vitenskapelig utstyr. Fondet er en måte å ha langsiktighet på. Det er ganske forunderlig at vi ikke kommer lenger med langsiktigheten i vårt land. Vi har et naboland, Sverige, hvor man f.eks. med regelmessige mellomrom vedtar det man kaller for forskningsproposisjoner, hvor man binder opp noen forpliktelser, ikke formelt for flere år, men reelt, fordi det går på kjerneaktiviteter i forskningen. Venstre har gjennom sitt alternative budsjett, hvor vi gjennom omprioriteringer bruker mer enn 2 milliarder kr mer på forskning og kunnskap enn det regjeringspartiene gjør, valgt å legge grunnlag for en slik langsiktighet.

Denne høsten har vi også hatt ulike debatter om de berømte hvileskjærene. Først påførte regjeringspartiene høyere utdanning og universiteter et hvileskjær, så gav man det tilbake, og så hadde vi et statsbudsjett hvor det kom. Så begynte alle å regne, og så fant man ut at man nesten var påført ett til ett og et halvt nytt hvileskjær. I dag har statsråden lykkeligvis funnet 160 mill. kr før vi nærmer oss jul, for å sørge for at høyskoler og universiteter skal bli mindre rammet. Til dette er å si følgende: Det er hyggelig at det kommer, det kommer sent, men det er ikke godt nok, fordi det fortsatt mangler mellom 250 og 300 mill. kr – altså det hvileskjæret man hadde før. Med mindre dette blir rettet opp fullt ut, vil man innenfor universiteter og høyskoler stå overfor en situasjon hvor man kan risikere at stillinger blir holdt ledige, og hvor undervisningstilbud rammes. Regjeringens positive melding i dag på NRK-nyhetene, som statsråden sikkert vil ta senere her i dag, er helt ok, men den er ok i den forstand at den må ses som et første skritt. Venstre vil for sin del jobbe sammen med alle andre som har vært imot disse nye hvileskjærene. Vi vil holde på helt til vi får forpliktende tilsagn om at pengene vil komme på plass. Hvileskjærene nulles ut, og da er det slik: Noe er gjort, mye gjenstår.

Det er i denne sammenheng, og i forbindelse med budsjettet, nødvendig å se på den næringsrettede delen av forskningen. Her legger Venstre inn til sammen 400 mill. kr, fordi vi oppfatter det som nødvendig for å styrke brukerstyrt innovasjonsarena, forsknings- og utviklingskontrakter, hele den næringsrettede forskningen. Vi tar også et krafttak ved gjennom det påløpte beløp å gjeninnføre gamle beløpsgrenser på SkatteFUNN, og å innføre en ordning som vi tidligere hadde på ulønnet innsats i forbindelse med SkatteFUNN – en satsing på nesten en halv milliard kroner. Summen av dette gir et kraftig bilde av Venstres prioriteringer.

Kunnskap er forutsetningen for å bygge et samfunn, kunnskap er forutsetningen for å bygge næringsliv. Forskning er de linjene som trekker den veien vi skal gå fra der vi er, fra der vi kom fra, og dit vi skal gå framover. Ved denne kraftige prioriteringen innenfor de samme realistiske økonomiske rammene som regjeringspartiene har lagt fram i salen i dag, har vi vist at dette er helt avgjørende. Like lite som en bonde i det gamle bondesamfunnet kunne droppe å ha såkorn for å sikre framtidens avling, like lite kan man nå satse svakt på forskning. Prioriteringen på forskningen er helt nødvendig for å vise at man vil noe. Å prioritere i politikk betyr at man setter noe først, og Venstres budsjett har markert dette svært kraftig.

En del av innsatsen fra Venstre er at vi erkjenner at vi er nødt til å rekruttere folk både i universiteter og høyskoler så vel som i skoler. Men innenfor universiteter og høyskoler følger vi de tilrådninger som fagorganene har gitt, om at vi bør ha 520 stipendiatstillinger hvert år. Vi mener at vi bør ha 100 post doc.-stillinger, og vi mener at vi bør ha flere nærings-ph.D.-er. På disse områdene øker vi stipendiatinnsatsen med 369 utover Regjeringens forslag, post doc.-stillinger med 65 og nærings-ph.D.-ene med 50. Det er en formidabel satsing for å si ifra til dem som jobber, at her er det et framtidsperspektiv for dere. Budskapet fra Venstre til dem som vil gå inn i forskerkarrierer, er at vi skjønner at karrieren henger sammen fra stipendiat til post doc., og vi skjønner at institusjonene må ha en grunnleggende basisfinansiering som sikrer dem. Samtidig sier vi til næringslivet at selv om det er vanskelige tider, skal i hvert fall staten og det offentlige gjøre sitt gjennom å satse på grunnforskningen innenfor universiteter, høyskoler og instituttsektoren, og samtidig sørge for at det næringslivet vi har – når det er hardt presset – ser at her er det stilt midler til rådighet. Det er den motkonjunkturpolitikken som ikke bare er kortsiktig på ukebasis, men den er helt nødvendig for å opprettholde en grunnleggende optimisme om at vi ikke er i blinde krefters vold, men at vi selv kan velge å forme vår egen samfunnsutvikling.

I denne sammenheng har vi når det gjelder skolen, valgt å prioritere, innenfor de rammer som er, å styrke rekruttering av lærere og å bygge kompetansen videre gjennom systematisk videreutdanning for lærere. Regjeringen har begynt med noen skritt. Vi synes at skrittene er for svake, vi synes de må forsterkes. Derfor har vi omdisponert 550 mill. kr, slik at vi til sammen har en milliard kroner sammen med det Regjeringen har lagt inn, for å rekruttere lærere og bygge systematisk kompetanse for de lærerne som skal stå løpet ut i skolen.

Vi holder til i Oslo. Oslo er meg bekjent den første kommunen i Norge som har vedtatt å gjennomføre et lærerløft, en systematisk videreutdanning for alle lærere. Det ble innført etter et forlik mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og byrådspartiene i budsjettet for inneværende år, og det er bekreftet for neste år. Det kom før Regjeringen kom med sitt tillegg. Her har man skjønt at i et skolesystem hvor man har fått gode resultater ved å satse på skoleledelse, gode lærere og godt læringsmål, er det nødvendig å bygge dette videre ut.

Når det så gjelder dagens situasjon og budsjettsituasjonen, må jeg si at det er noe som aldri slutter å forundre meg ved en regjering som styrer Norge på et tidspunkt da det er 10–15 år siden tallet på akademikere var større enn tallet på industriarbeidere. Jeg har skjønt hvorfor man forstår hvor viktige de er som arbeider med hendene og på andre måter. Men jeg har aldri skjønt hvorfor Regjeringen ikke i samme grad har forstått hvorfor det er nødvendig å satse på den intellektuelle kapitalen, den intellektuelle arbeidskraften – altså alle dem som har vokst fram i et samfunn hvor mer enn halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning og grunnutdanning. Jeg har aldri forstått dette, og aldri forstått hvorfor det kommer så svakt ut i budsjettprioriteringene. Når jeg sier dette, får jeg alltid det svaret at det kommer mer penger enn før. Ja, det skulle nå bare mangle at det ikke kom mer penger enn før, når det generelt er mer penger enn før. Men i politikk er det prioriteringer som teller. Det betyr at man setter noe først. Hvis Venstre bestemmer seg for at vi vil rekruttere lærere og slåss for det, bygge kompetanse for lærere, setter vi det først. Da setter vi ikke en timeutvidelse i skolen først. Når vi velger å sette forskning først, betyr det at vi innenfor hele budsjettrammen vår prioriterer disse pengene, for det er vi nødt til å gjøre. Da gir vi også et kraftig signal om hva vi vil for å bygge styrken i det vi står for. Uten denne formidable forskningsinnsatsen klarer vi heller ikke å skape det nødvendige utgangspunktet vi skal ha for å møte den klimakrisen som ligger i bakgrunnen av den finanskrisen som preger denne finansdebatten.

Representanten Sponheim har tidligere i dag kort vist til våre forslag. Han har først og fremst snakket om hvordan vi skal opptre nå, men mitt bidrag akkurat nå blir å si følgende: Det å satse på forskning er offensiv motkonjunkturpolitikk.

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [14:30:25]: Odd Einar Dørum redegjorde for Venstres utdanningspolitiske løp i høst på en nøktern og god måte. Det synes jeg var all right. Avslutningsvis utfordret han oss til å bruke vår intellektuelle tankekraft.

Siden Odd Einar Dørum er en erfaren, mangeårig stortingspolitiker, har jeg også lyst til å utfordre ham til en intellektuell øvelse. I går, da vi la fram Regjeringens arbeidsplan for hvordan vi skal møte den finanspolitiske uroen vi nå opplever, var lederen i Venstre rasende, i den forstand at han til VG-nett uttalte at budsjettbehandlingen er «et krevende rød-grønt seminar, men vi trenger en ordentlig politisk ledelse i disse tider». Han uttalte også at vi hadde for dårlige klær når ruskeværet satte inn. Samtidig opplever vi fra regjeringspartiene at opposisjonen samlet sett inviterer til det de kaller en dugnad for å møte de vanskelige tidene.

Hva slags intellektuelle tanker gjør representanten Dørum seg når vi får to så motsetningsfylte budskap fra Venstre?

Odd Einar Dørum (V) [14:31:31]: Det er overhodet ikke motsetningsfylt. Representanten Sponheim lever ut sin avdøde partifelle Lars Ramdal, den selvlærte, dyktige bonden fra Ryfylke, som sa at uten kraftig retorikk lever ikke folkestyret.

Retorikken er jo det som lager agitasjonens kraft for å få til endring. Representanten Sponheim hadde to anliggender. Det ene anliggende var at det er all right at Regjeringen snakker med partiene på Stortinget før vi leser om det i media. Det synes jeg han har fått fram på en overbevisende måte. Det andre er at det er ganske viktig når vi skal lage løsninger framover, at vi har det å få ned renten som oppgave 1, 2 og 3. Det antar jeg at vi som nå har replikk til hverandre gjennom presidenten, er enige om.

Og så har han videre sagt: Det ville ikke være dumt hvis man skal gjøre noe med kjøpekraften, å tenke på dem som har de svakeste inntektene – være åpne for å se på det. Videre har han tilføyd at det er helt nødvendig å ikke glemme bedriftene og næringslivet, og så har han overlatt til meg å si at uten forskning går det ikke bra. Uten å ha det grunnelementet går det ikke bra. Jeg kjenner meg derfor godt igjen i representanten Sponheims agitatoriske evner. Tanke og hjerte går i samme retning, og det setter trøkk på politikken.

Lena Jensen (SV) [14:32:43]: Å satse på barn og unge, på barnehager, på skole, på høyere utdanning og forskning er den aller viktigste investeringen vi kan gjøre når vi skal satse på framtiden.

I Venstres alternative budsjett har man en del påplussinger på utdanning og forskning, men det Venstre gjør, er å foreta kutt på de områdene. Det gjelder barn mellom 0 og 18 år, som er nødt til å betale prisen. Venstre tar med den ene hånden og gir med den andre.

Venstre velger å kutte på barnehagene og øker prisen, selv om vi vet at billige barnehager med høy kvalitet utjevner sosiale forskjeller og er ekstremt viktige for språkutvikling. I Venstres program står det at man er for et skolemåltid, men i budsjettet velger Venstre å fjerne frukten i skolen.

Er Venstre for et måltid i skolen bare det ikke er frukt? Frukt er godt for kvaliteten i skolen. I Venstre kutter man også gratis læremidler i videregående skole og timetallet i skolen. Hvorfor er det slik at Venstre lar barna betale prisen for sine økninger når det gjelder utdanning? Hvorfor gjør de ikke som regjeringspartiene og plusser på forskning?

Odd Einar Dørum (V) [14:33:47]: Det vi har her, er to forskjellige måter å prioritere på. Venstre prioriterer rett og slett annerledes enn SV. Vi mener at man tåler en noe høyere barnehagepris uten at det rammer barna, som representanten sier. Vi mener at vi istedenfor å lovfeste å gå inn for en frukt-og-grønt-ordning kan gjøre det vi har gjort, nemlig å ha en lav momssats på frukt og grønt og ha en høy sats på sukker for å gjøre et bedre kosthold mulig. Men det aller viktigste av det vi gjør, er at vi tar de pengene som regjeringspartiene deler ut til mange utmerkede velferdsformål, og konsentrerer dem på to tiltak: flere lærere og gode lærere. Det er simpelthen ikke mulig å lage en god offentlig fellesskole, som jeg antar at representanten Lena Jensen og jeg er helt enige om, uten at man har nok lærere og gode lærere. Da må lærerne forstå at det er de som er prioritert.

Jeg har tidligere sagt fra denne talerstol, og jeg gjentar det gjerne: Olof Palme sa i sin tid at politikk er å ville. Jeg vil som Venstre-representant si at det er også å velge. Å velge vil si å sette noe først. Det er forskjellen på Venstre og SV. Vi prioriterer rett og slett rekruttering av lærere og kompetanse for lærerne først.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:34:59]: Det er et viktig tema representanten Dørum tar opp – forskning og utdanning.

Den delen av Norge hvor dette, etter mitt skjønn, fungerer aller best, er på Møre, hvor en greier å kombinere forskning og utdanning med et aktivt næringsliv – korte veier fra de nye ting til den praktiske produksjonen. Det er ikke teori. Det er praktisk, nevenyttig arbeid som blir satt i sving.

Det er nå en sentral del å poengtere dette mer som en del av en helhetlig næringspolitikk, hvor eierskap, konsesjonslover og skatteregler er en helhet, og hvor vi da kan utnytte våre komparative fortrinn, våre naturressurser, med en godt skolert befolkning, både i praktiske og teoretiske fag.

Jeg er glad for at representanten Dørum tar fram de teoretiske fag. Men jeg etterlyser noe vektlegging av de praktiske ferdigheter, de mange praktikere som har en stolthet gjennom sin dugande innsats, hvor en også kombinerer praksis og teori på en forbilledlig måte.

Odd Einar Dørum (V) [14:36:03]: Det har jeg faktisk emosjonelt et sterkt forhold til som barnebarn av en jernarbeider som omskolerte seg til å bli gullsmed etter å ha tatt en tur til Amerika, som kom tilbake igjen og brakte med seg penger, og som bokstavelig talt skapte ting gjennom arbeid med hendene og med hodet. Jeg skal velge å ta representanten i den aller beste mening og si at det handler om å ha en skikkelig gjennomgang av alle de yrkesfaglige utdanningsmulighetene vi nå har i den norske grunnskolen, og sørge for at vi får gnistrende gode lærere.

Når det gjelder den lille gruppen som sliter, får vi heller sørge for at man f.eks. heller får bli flislegger hvis man ikke kan bli murer, men man skal vite at man mestrer noe. Det å sørge for at disse håndverksfagene skal styrkes, har Venstre tatt opp i sitt budsjett når det gjelder f.eks. verneverdige håndverksfag. Det er vi opptatt av. Vi er opptatt av noe av den samme praksisen som representanten tar opp – gjerne med Møre og Romsdal som eksempel. Når det f.eks. gjelder å satse på SkatteFUNN, brukerstyrte innovasjonsarenaer og forsknings- og utviklingskontrakter, får praktikeren på gølvet si det, som mannen på Sandøy på Sunnmøre: Her er det en kombinasjon av gammeldags håndverk og intelligensindustri. Jeg foretrekker å se til Rio de Janeiro og ikke til Drammensveien. Det er spenst i det!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rolf Terje Klungland (A) [14:37:28]: Alan Greenspan, tidligere sentralbanksjef i USA, var tidligere i høst ute og sa at han beklaget at han tok feil. Han trodde ikke at den liberale politikken han førte på finansmarkedet, ville føre til at banker og finansinstitusjoner ble så dumme at de ikke skjønte sine egne begrensninger. Jeg registrerer at formannen i Fremskrittspartiet er pinlig berørt av det.

Samtidig ser vi altså at vår modell, den norske modellen, virker. En sterk offentlig sektor er en viktig buffer i økonomiske svingninger. Egentlig burde tidligere finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hatt en byste av gull på grunn av handlingsregelen. Dersom Stortinget hadde valgt å følge Fremskrittspartiets økonomiske politikk i tidligere år, hadde vi altså vært i en helt annen situasjon i Norge i dag enn det vi faktisk er. Jeg vil ikke si at vi hadde vært på nivå med Island, men vi hadde i alle fall vært i en mye verre økonomisk situasjon og hatt mye mindre handlefrihet enn det vi har. Derfor skal vi være stolt av den økonomiske politikken og den sikkerheten som er lagt i bunnen i forvaltningen av våre rikdommer.

Så er det også slik at det i den norske modellen er utviklet et trepartssamarbeid, der næringslivet, arbeidstakere og politiske myndigheter jobber sammen for det som er best for nasjonen. Derfor har vi også et velordnet arbeidsliv. I disse tider, med permitteringer, oppsigelser og innskrenkninger, er det ikke noen tvil om at den arbeidsmiljøloven som er lagt til grunn i det norske arbeidslivet, vil være en styrke og en sikkerhet for dem som eventuelt vil bli rammet av den situasjonen vi er inne i.

Så har vi et fantastisk bra samarbeid mellom stat og marked, noe Regjeringen har vist til de grader i forhold til de pakkene som den nå har kommet med. 350 milliarder kr til bankene kom altså for å få bankene til å fungere slik de egentlig skal, for at de fortsatt skal kunne låne ut penger, og for å få ned renten. Ja, dette viser at vi har lyktes. Renten har gått ned to ganger, ett prosentpoeng, og pengene har begynt å komme i sirkulasjon. Det samme viste også Regjeringen da eksportindustrien fikk problemer med å finansiere sine prosjekter. Da gikk en altså raskt inn, kom raskt til Stortinget, og Stortinget fattet raskt vedtak om 10 milliarder kr til GIEK, som gjorde at en fikk løst noe. Regjeringen så at det ikke var nok, i samarbeid med markedet, og kom altså tilbake nå med en pakke som gjør at vi sikrer eksportindustrien konkurransedyktighet og mulighet til å skape arbeidsplasser og sysselsetting her i landet.

Vi har også et godt sikkerhetsnett gjennom de trygdeordningene, omskoleringstilbudene og arbeidsmarkedstiltakene vi har i Norge. Jeg synes nok kanskje at det er litt rart når det er slik at de setter ned momsen i Storbritannia, mens de har en arbeidsledighetstrygd som jeg mener det er umulig å leve av. Jeg tror det er en økonomisk bommert med hensyn til å få opp kjøpekraften. Det er akkurat det som er viktig, og som er forskjellen mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Vi vil bruke målrettede tiltak som gir effekt, mens opposisjonen vil gi skattelette til de rikeste i samfunnet.

Vi har en offentlig skole, et offentlig helsevesen, omsorg og barnehager, som gir trygghet for familiene. Det gir trygghet ikke minst når vi kommer opp i situasjoner der vi får trangere tider, og der det er noen som blir rammet på grunn av at de mister jobben sin. Det er den norske modellen, og den bør vi være stolt av og videreutvikle.

Statsminister Jens Stoltenberg [14:42:56]: Dette har vært en helt spesiell høst. For første gang siden 1945 anslås det at den samlede produksjonen, den samlede verdiskapingen, i verdens industriland vil gå ned. Dette vil, slik jeg bl.a. understreket i trontaledebatten, også ramme Norge.

Dette er en situasjon som krever klar tanke og riktig handling. Det er en situasjon som krever at vi setter inn de tiltakene som trengs, der de trengs, og når de trengs. Det er en situasjon som krever ekstraordinære virkemidler og en ekstraordinær vilje og evne til å finne gode løsninger. Derfor har Regjeringen lagt fram vidtgående forslag. Derfor har Regjeringen lagt stor vekt på å lytte til de råd som vi har fått om hvordan krisen best kan håndteres. Vi har ikke minst lagt vekt på de råd vi har fått fra dem som har skoen på, og som dermed vet hvor den trykker. Vi har møtt ledere for store og små bedrifter, store og små banker. Vi har møtt arbeidstakere og deres organisasjoner. Vi har invitert representanter for et samlet norsk næringsliv til å komme med sine innspill. Vi har lyttet til de rådene vi har fått.

Verden har ikke stått overfor en større finanskrise siden 1930-tallet. Som den gang har krisen sitt utspring i USA, og ble innledet med børsfall og bankkonkurser. Den gang, som nå, var krisen et resultat av grådighet og en naiv tro på at markedet kan styre seg selv uten reguleringer og offentlig styring. Som den gang vil problemene i finansnæringen nå spre seg til andre deler av økonomien og samfunnet. Og som den gang vil rystelsene ute nå også merkes her hjemme. Det blir mindre etterspørsel etter norske varer og tjenester, redusert økonomisk vekst, bedrifter må permittere eller si opp ansatte, og gode prosjekter får ikke finansiering.

De siste tre årene er arbeidsledigheten i Norge halvert. Men i dag fikk vi nye tall som viser at arbeidsløsheten øker. Det viser at det internasjonale økonomiske tilbakeslaget også rammer Norge. Regjeringens oppgave er både å sikre eksisterende arbeidsplasser og å legge til rette for nye for dem som blir arbeidsledige. Med det kraftige økonomiske tilbakeslaget som verden opplever, er det ikke mulig å unngå at noen bedrifter nedbemanner eller legges ned. Vår utfordring er å gi dem som bli arbeidsledige, nye oppgaver i nye virksomheter. Vi må sørge for at færrest mulig mister jobben, og at de som mister jobben, får en ny jobb så raskt som mulig.

Regjeringen har gjennom hele høsten fremmet ulike tiltak for å sikre arbeidsplasser. I statsbudsjettet som ble lagt fram 7. oktober, varslet vi et tilbakeslag for norsk økonomi og internasjonal økonomi. Derfor inneholder budsjettet som Stortinget behandler i dag, omfattende tiltak for å stimulere økonomien: flere ekstra milliarder til vei og jernbane, omfattende statlig byggevirksomhet og flere tiltak for økt byggeaktivitet i kommunene, bl.a. en egen ordning for oppussing og nybygging av skoler og svømmebasseng. Denne satsingen vil gi oss en dobbel gevinst. Vi får nye skolebygg, bedre veier og flere sykehjem. Samtidig sikrer vi arbeid til mange som ellers ville gått arbeidsledige.

Budsjettet som behandles i dag, er i seg selv en tiltakspakke mot arbeidsledighet. Økonomien stimuleres med 14 milliarder kr. Uten dette ville Norge blitt mye hardere rammet av den internasjonale finanskrisen.

Budsjettet er viktig. Det begynner å virke fra årsskiftet. Men vi måtte handle før det. Lavere rente og god tilgang på kapital virker med en gang. I møtene med representanter for nærings- og arbeidsliv har vi fått ett entydig råd: Det viktigste nå er å få bankene til å fungere, å sikre næringslivet tilgang på lån og å få rentene ned.

Renten er satt ned to ganger, og Norges Bank har varslet ytterligere rentenedgang. Staten har gjennom statsbanker, garantiordninger og andre virkemidler sikret bedriftene og husholdningene tilgang på lån. Det viktigste enkelttiltaket overfor finansnæringen er den omfattende krisepakken for bankene på 350 milliarder kr. Bankene måtte begynne å fungere igjen, etter at de nærmest hadde sluttet å gi lån. Rentene i pengemarkedet måtte også ned. Nå begynner denne krisepakken å virke. Rentene er på vei ned, og bankene fungerer mer normalt. Men det er langt igjen før det norske bankvesenet fungerer slik det skal.

I tillegg til å få det private bankmarkedet til å fungere bruker vi statsbankene aktivt. Sist fredag fremmet vi forslag som gjør det mulig for Kommunalbanken å øke utlånene med 15–20 milliarder kr. Det gjorde vi fordi mange kommuner meldte at de hadde problemer med å få finansiert viktige prosjekter rundt omkring i landet. Når vi nå utvider Kommunalbankens rammer, betyr det at det er mulig å skaffe penger til oppussing av skoler og basseng, bygging av omsorgsboliger og sykehjem og mange andre viktige tiltak rundt omkring i landets kommuner.

Søndag la vi fram nye tiltak rettet både mot den eksportrettede delen av næringslivet og mot de små- og mellomstore bedriftene. Vi øker rammene for GIEK med 50 milliarder kr, nær en fordobling. Videre foreslår Regjeringen å utvide ordningen med byggelånsgaranti for skip. I natt inngikk staten og Eksportfinans en avtale som sikrer finansieringen til Eksportfinans. Gjennom å sørge for god tilgang på subsidierte lån trygger vi arbeidsplasser i viktige norske eksportbedrifter. Dette er helt avgjørende for dem som lever av å selge sine produkter til utlandet. I tillegg vil Regjeringen øke Innovasjon Norges låneramme med 1 milliard kr. Felles for alle disse tiltakene og for lavere rente er at de begynner å virke allerede i høst, før budsjettet begynner å virke neste år.

Regjeringen varslet i går at vi tidlig på nyåret vil legge fram nye tiltak over statsbudsjettet for å sikre norske arbeidsplasser. Tiltakene vil innebære en enda sterkere opptrapping av bevilgningene til offentlige bygg og anlegg og til vedlikeholdsprosjekter. Det viktigste for oss er å få på plass tiltak som holder arbeidsledigheten nede. Da trenger vi virkemidler som kan iverksettes raskt, og som virker raskt.

Jeg er glad for at opposisjonspartiene er positive til Regjeringens nye initiativ. Ingen sitter med ferdige svar på hvordan disse utfordringene kan møtes. Regjeringen vil lytte til forslag og synspunkter også fra opposisjonen. Det var bakgrunnen for at jeg i et brev til Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, i går inviterte til dialog med opposisjonen. Jeg gjentar denne invitasjonen i dag. Vi hadde slik dialog også under arbeidet med banktiltakene. Vi vil invitere opposisjonspartiene til samtaler om de nye tiltakene før de legges fram.

Regjeringens miljø- og fordelingsprofil vil ligge til grunn ved utformingen av de nye budsjettendringene. Forslaget om sosialt rettferdig omlegging av formuesskatten og arveavgiften står fast.

Den økonomiske krisen i mellomkrigstiden fikk store, negative sosiale og politiske konsekvenser og varte i mange år. Men krisen på 1930-tallet gav oss også viktig lærdom og erfaringer som vi nå drar nytte av. Den gangen prøvde konservative krefter i den amerikanske kongressen å stoppe president Roosevelts New Deal-politikk ut fra den liberalistiske teorien om at markedet selv vil ordne opp på lang sikt. Roosevelts økonomiske rådgiver kommenterte dette med de velkjente ord: Folk spiser ikke på lang sikt, de spiser hver dag.

Det vi lærte i mellomkrigstiden, er at markedet ikke kan overlates til seg selv, at finansmarkedene må reguleres, at markedet må være et redskap for menneskene og ikke omvendt, at vi må ha økonomisk planlegging og en politikk som har full sysselsetting som sin viktigste målsetting, at omfattende offentlige velferdsordninger og små inntektsforskjeller ikke bare er viktige i seg selv, men bidrar til å dempe virkningene og lengden av økonomiske tilbakeslag – kort sagt, at det vi kaller den norske modellen, ikke bare er best egnet til å dele goder, men også er best egnet til å skape verdier og sikre arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [14:52:32]: Jeg synes det er veldig bra at statsministeren er så tydelig på ønsket om dialog med opposisjonen for å kunne få på plass nye og riktige tiltak også i tiden fremover. Jeg synes også at statsministeren gir en rimelig realistisk virkelighetsbeskrivelse av en veldig alvorlig situasjon for Norge. Nå har jeg også samtidig lyst til å omskrive det ene sitatet han selv brukte, nemlig at folk mister jobbene sine nå, ikke på lang sikt. Nettopp derfor hadde det vært viktig at Regjeringen allerede nå gjorde grep som de har varslet at de vi komme med i januar/februar, når vi har muligheten på kort sikt til å fatte vedtak som ville skapt en helt annen optimisme.

Da har jeg lyst til å spørre statsministeren om han synes det er greit at Stortinget i dag er invitert til å fatte budsjettvedtak som allerede er gått ut på dato. Vi har altså et statsbudsjett som er basert på vekstprognoser, ledighetsprognoser og mange andre viktige indikatorer som overhodet ikke harmonerer med alle andre ferske prognoser. Burde ikke da Regjeringen ha endret på dem for å få et realistisk budsjett?

Statsminister Jens Stoltenberg [14:53:42]: Det er helt nødvendig med tiltak som virker før budsjettet for 2009 begynner å ha virkning for norsk økonomi. Det er grunnen til at det er iverksatt tiltak som har virkning allerede nå i høst. Det er grunnen til at Norges Bank har satt ned rentene. Det har virkning umiddelbart. Og vi vet at pengepolitikken virker raskere enn budsjettpolitikken når vi skal motvirke økonomiske nedgangstider. Lavere rente er viktig for bedriftene. Det fremmer investeringer. Lavere rente er viktig for husholdningene og alle dem med boliggjeld.

I tillegg inneholder budsjettet en kraftig økning i tiltak innen bygg- og anleggsvirksomheten og i andre tiltak som sikrer arbeidsplassene. Det vi nå trenger, er å øke kapasiteten til å planlegge, prosjektere, nye tiltak. Så kommer det mye penger 1. januar når budsjettet vedtas, og så er det varslet enda flere penger litt lenger utpå året. Så her vil det komme en betydelig innsats i tillegg til den innsatsen som allerede har kommet. Men det er ikke slik at ett tiltak løser problemet, vi trenger mange tiltak og mange pakker utover året.

Erna Solberg (H) [14:54:56]: Vi er enige i at det er viktig å få pengepolitikken, kapitaltilgangen, til å fungere i det norske samfunnet. Vi er enige i at vi må iverksette tiltak som virker raskt, men vi må også sørge for at de tiltakene vi kanskje skal iverksette mer av fremover, kommer i gang på det tidspunktet.

Jeg er enig i at vi skal sørge for at renten går ned, men jeg mener også at vi trenger å ha skattelettelser som kan bidra til mer optimisme i det norske samfunnet. Det er også tiltak som raskt springer ut til folk, og som bidrar til at man kan bruke mer, som jeg skjønner Regjeringen i de siste dagene har ivret for at man skal gjøre.

Men så kommer mitt tankekors. Mange av de andre tiltakene som er målrettet f.eks. for å løfte aktiviteten innen bygg og anlegg, kommer ikke – hvis de blir vedtatt i februar – til å ha virkning før langt utpå høsten neste år. Ser Regjeringen at den egentlig burde hatt et helt annet tempo med hensyn til å legge inn sterkere stimulanser f.eks. for bygg og anlegg?

Statsminister Jens Stoltenberg [14:56:01]: Det Høyre har tatt til orde for, er for det første at de advarte mot at vi skulle bruke for mye oljepenger da Regjeringen la fram sitt budsjett.

Erna Solberg (H) [14:56:10]: Nei, det gjorde vi ikke.

Statsminister Jens Stoltenberg [14:56:11]: For det andre har Høyre lagt fram et budsjett som reelt sett virker innstrammende. For når Høyre kutter i offentlige utgifter og bruker det til å finansiere skattelettelser, så er nettoeffekten av det innstrammende. Fordi en bruker penger over offentlige budsjetter, går alt sammen til å stimulere innenlandsk etterspørsel, innenlandsk aktivitet. Bruker vi de samme pengene på skattelette, går mye til import og ikke til innenlandsk aktivitet. Så nettoeffekten av Høyres budsjett er mer arbeidsløshet og en mindre ekspansiv politikk. Også av den grunn er vi imot Høyres usosiale skattelettelser.

Erna Solberg (H) [14:56:43]: President! Til en åpenbar misforståelse. Statsministeren … (Presidenten klubber.) President!

Presidenten: Nei, presidenten har gitt statsministeren ordet, og med mindre statsministeren er ferdig, så fullfører statsministeren.

Statsminister Jens Stoltenberg [14:56:54]: Statsministeren har sagt det som var poenget, nemlig at når Høyre kutter i offentlige utgifter for å finansiere skattelettelser, er nettoeffekten av det innstrammende på økonomien, fordi privat konsum går mye mot utland og import, mens offentlige utgifter går mot innlandet og bidrar mer til aktivitetsfremmende tiltak.

Presidenten: Presidenten vil også presisere at det er én taler som taler om gangen i stortingssalen.

Erna Solberg (H) [14:57:20]: Etter regelverket har vi rett til å be om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Ikke under replikkordskiftet. Det må en ta senere.

Dagfinn Høybråten er neste replikant.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:57:30]: Jeg vil si meg tilfreds med at statsministeren i dag – og gjennom det som ble sagt av finansministeren i går – varsler en økt stimulering av norsk økonomi for å møte de varslede økningene i arbeidsledigheten. Det er noe annet enn det han sa til meg for en uke siden, da han indirekte karakteriserte Kristelig Folkepartis stimuleringspakke som uansvarlig. Men det skal jeg la ligge nå.

Jeg fikk et brev i går, som statsministeren også refererer til, fra statsministeren. Det er riktignok undertegnet av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, men i motsetning til andre notater fra statsministerens kontor er det ikke unntatt offentlighet. (Munterhet i salen) Der sier statsministeren at han vil være åpen for forslag og synspunkter fra opposisjonen. Jeg ber statsministeren nå bekrefte at det han inviterer til, er en reell dialog, hvor opposisjonens forslag vil bli diskutert og avveid, og at det ikke bare er en ren orienteringsrunde før Regjeringen legger fram sine forslag.

Statsminister Jens Stoltenberg [14:58:31]: Det er riktig at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har vide fullmakter. Han har også fullmakt til å undertegne brev på vegne av meg, som det da står i dette brevet. Han er på kontoret. Jeg reiser rundt om i landet og snakker ikke minst med bedriftsledere.

Det som ligger i det brevet, som jeg også har bekreftet, er at Regjeringen vil invitere opposisjonen til dialog. Vi vil finne egnede måter å gjøre det på, og den dialogen innebærer at vi ønsker å lytte til synspunkter, vurderinger og forslag fra opposisjonens side. Det er en dialog jeg tror vi skal ha fordi det er viktig ikke å være skråsikker på hva som nå er de rette tiltakene, men også fordi det er viktig å søke og se om det er mulig å komme fram til noen samlende løsninger. Vi greide det i forbindelse med tiltakspakken overfor bankene, og så får vi se hvor langt man kan komme når det nå gjelder en ny finanspakke. Det avgjørende for oss er at vi sikrer fordelingsprofilen, og at vi sikrer tiltak som bidrar til å sikre arbeidsplassene.

Lars Sponheim (V) [14:59:35]: Jeg vil gjerne benytte anledningen til å følge opp der hvor statsministeren slapp, for jeg mener også at det er veldig bra at Regjeringen nå velger å ha en reell dialog og samtale med opposisjonen om innretningen på en slik tiltakspakke. I motsetning til andre i opposisjonen er jeg også fornøyd med at en slik tiltakspakke ikke vedtas i dag, for jeg tror det er helt nødvendig at vi sikrer oss at renten går ned før jul, før vi går i gang med å bruke et nytt budsjett og forsterke virkningene av et nytt budsjett. Jeg forstår også at en slik dialog ikke bør utfordre oss på de mest politisk følsomme tingene, men vi må kanskje være villige til å sette noen kjepphester på stallen for å finne noen samlende løsninger. Det kan bety at de mest politisk betente skattetingene ikke bør være det viktigste å diskutere, men kanskje andre sider ved skattespørsmål som kan være nødvendig på det tidspunktet.

Kan statsministeren bekrefte det som er sagt utenfor denne sal, at det også kan være aktuelt å diskutere visse skatteletter, f.eks. for bedriftene, hvis det er rett medisin på det tidspunktet?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:00:39]: Det overordnede, som jeg tror vi alle er enige om, er å finne de tiltakene som bidrar best til å sikre norske arbeidsplasser – sikre eksisterende, og ikke minst skape nye, for vi skal gjennom store omstillinger i norsk økonomi. Når en del eksportrettet virksomhet i bygg og anlegg skal nedbemanne, er det en stor omstilling som skal til for å skape de nye virksomhetene der de ledige kan få jobb, og det gjelder at de raskest mulig kommer i nye jobber.

Da vil jeg ikke utelukke noen tiltak. Vi har lagt mest vekt på de tiltakene vi vet har rask virkning: bygg og anlegg og offentlige utgifter. Det retter seg også mot privat sektor gjennom private bygg- og anleggsoppdrag. Det vi har sagt nei til, er å gjøre noe som er usosialt ved å reversere den sosiale omleggingen av arveavgiften, der over 90 pst. får lettelser og et mindretall får skjerping. Vi mener at det som er gjort på formuesskatt, også er sosialt. For øvrige utelukker vi ikke å drøfte andre tiltak, inklusiv tiltak på skattesiden, men vi kommer til å velge de tiltakene som virker best for sysselsettingen.

Siv Jensen (FrP) [15:01:42]: Jeg vil gjerne gjenta spørsmålet mitt fra i stad, om statsministeren synes det er greit at Stortinget i dag er invitert til å fatte vedtak om et statsbudsjett for neste år som er basert på helt gale prognoser i forhold til oppdaterte prognoser som er kommet fra alle andre organer enn Regjeringen.

Det er litt alvorlig når vi står her og har en finansdebatt, en debatt om statsbudsjettet for neste år, og debatten – statsministerens innlegg, finansministerens innlegg – dreier seg om alt annet enn budsjettet. Det betyr at mange av virkemidlene i budsjettet ikke vil ha den kraften som Regjeringen trodde da den la fram budsjettet i oktober. Og når Stortinget har fått prognoser for arbeidsledighet, økonomisk vekst og en rekke andre ting som opplagt må være gale, hadde en ikke vist litt større respekt for Stortinget ved i det minste å gidde å oppdatere de prognosene – eller i hvert fall erkjenne at de er gale? Jeg opplever ikke vilje til noen av delene fra Regjeringens side, og det opplever jeg som en smule arrogant.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:02:50]: Prognoser er alltid usikre, og det er alltid slik at Regjeringen legger fram nye prognoser for Stortinget litt ute i budsjettåret. Normalt legger vi fram nye prognoser, justerte prognoser som avviker fra dem man la fram høsten i forveien, om våren, i revidert nasjonalbudsjett, noen måneder ut i budsjettåret. Det vi nå gjør, er at vi varsler at vi vil revidere prognosene tidligere. Istedenfor å vente til våren med nye prognoser vil det komme nye prognoser og nye tiltak til vinteren. Det er større usikkerhet om prognosene nå enn tidligere. Derfor varsler vi altså nye prognoser raskere.

Men det viktigste er at det ikke er riktig når representanten Jensen sier at f.eks. jeg ikke snakket om statsbudsjettet. Jeg viste jo til at statsbudsjettet er en omfattende tiltakspakke mot arbeidsløshet. Statsbudsjettet har en omfattende beskrivelse av finanskrisen. Det beskrives i detalj hvordan finanskrisen vil påvirke Norge og norsk økonomi på mange ulike måter, og vi begrunner et ekspansivt budsjett nettopp med finanskrisen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:04:24]: Som fleire har vore inne på, har vi no ein ekstraordinær økonomisk situasjon som krev ekstraordinære tiltak. Framstegspartiet har tilpassa sitt alternative statsbudsjett til den situasjonen som vi står overfor.

No er den økonomiske situasjonen alvorleg på mange måtar. Den er alvorleg på grunn av at det er usikkert korleis ting vil utvikle seg vidare. Den er sjølvsagt alvorleg på grunn av at vi allereie no ser at det private konsumet blir redusert, og det har fleire grunnar. Den eine grunnen er at nokon mistar jobben – og då er det naturleg å redusere det private konsumet – andre er redde for å miste jobben og reduserer også det private konsumet, og andre igjen reduserer det private konsumet fordi ein er usikker på framtida.

Då er det sjølvsagt viktig at ein prøver å snu den utviklinga. Då kan ein sjølvsagt gjere slik som finansministeren har gjort, oppfordre folk til å shoppe, ikkje stoppe å shoppe, slik at ein på den måten kan halde hjula i gang i samfunnsmaskineriet. Eller ein kan gjere slik som Framstegspartiet gjer, leggje fram eit statsbudsjett, eit alternativt statsbudsjett, med ekstraordinære skatte- og avgiftsletter som stimulerer folk til å handle meir og på den måten halde oppe det private forbruket, slik at ein ikkje får ein stor nedgang på grunn av usikkerheita som er skapt.

Vi har sosiale skattekutt. Det er altså ikkje slik som Olav Akselsen hevda, at dei ca. 30 milliardar kr i skatte- og avgiftskutt er usosiale skattekutt. Det er sosiale skattekutt, og den største delen av desse skattekutta er altså til folk med vanlege inntekter. Det er slik at dei med lågast inntekt får ei større prosentvis skattelette enn dei med høge inntekter. For eksempel vil ein som tener 50 000 kr, få 2 600 kr i skattelette, ein som tener 450 000 kr, vil få 9 000 kr i skattelette, og ein som tener 1 mill. kr, vil få vel 14 000 kr i skattelette. Sjølvsagt er summen av skattelette i kroner høgast for dei med høge inntekter, men prosentvis er altså skatteletta størst for dei med låge inntekter. Det meiner vi er riktig og fornuftig, både fordi dei som har låge inntekter, fortener skattekutta meir, og fordi det faktisk også er riktig i den situasjonen vi er inne i, å gi skattelette til dei med lågare og vanlege inntekter. Det også vil medføre raskare omløp i økonomien. Om ein gir skattelette til dei med veldig høge inntekter, vil det føre til at ein stor del går til sparing. Om ein gir skattelette til dei med lågare og vanlege inntekter, vil størstedelen av dei skattelettene kome i omløp i økonomien. Det er veldig bra i den situasjonen vi er i no.

I tillegg til det foreslår vi å fjerne arveavgifta fullstendig. Det trur vi er eit godt tiltak. Vi vil også redusere bilrelaterte avgifter med totalt 5 milliardar kr. Vi vil redusere elavgifta. Det er også eit sosialt tiltak. For dei som har låge inntekter, vil dette bety langt meir enn for dei med veldig høge inntekter.

I tillegg har vi ein reduksjon av dokumentavgifta, som i dag er på 2,5 pst. Den reduserer vi til 2 pst. Tidlegare har det vore motstand mot å redusere dokumentavgifta på grunn av at det vil presse prisane på bustader og eigedomar oppover. Det er ikkje vi så redde for, iallfall ikkje i denne situasjonen med fallande bustadprisar.

Derfor har vi, i motsetning til regjeringspartia, eit alternativt statsbudsjett som er tilpassa den situasjonen vi går inn i. Vi er også glade for at vårt alternative statsbudsjett vil medføre lågare arbeidsløyse enn det statsbudsjettet som regjeringspartia foreslår, og som blir vedteke.

Det som er trist, er altså at Framstegspartiet ikkje får gjennomslag for sine tiltak og forslag.

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:09:47]: Finansdebatten er sannsynlegvis viktigare i år enn han har vore på fleire år. Sjeldan har verda opplevd meir usikre økonomiske tider, og behovet for ei styringsdyktig regjering i Noreg er stort. Regjeringa følgjer den økonomiske situasjonen frå dag til dag, og har fremja fleire tiltakspakker for å normalisere situasjonen. Som Regjeringa alt har varsla, vil det kome ei realøkonomisk pakke på nyåret.

Me tek grep for å byggje landet i budsjettet for neste år. Me satsar på moderne infrastruktur: jernbane, veg og breiband. Me styrkjer vedlikehaldet av skular, kyrkjer og symjehallar. Me styrkjer felleskapsinstitusjonane og lokal velferd: eldreomsorg, skule og barnehagar. Alle oppgåver er ikkje løyste, men me er på rett veg. Me brukar dei store pengane på å byggje fellesskapen og på å byggje landet.

Kommuneøkonomi og samferdsle er døme på særleg viktige område i den tida me no er inne i. Desse områda har vorte prioriterte i dei årlege budsjetta etter regjeringsskiftet. I statsbudsjettet for 2009 er samferdslesektoren ein av dei klaraste vinnarane. Ut frå situasjonen i bygg- og anleggsmarknaden er samferdslesektoren òg blant dei områda som er særleg aktuelle for nye tiltak frå Regjeringa i 2009.

Regjeringa har gjort framlegg om eit samferdslebudsjett for 2009 som er blant dei beste i historia. Inkludert budsjettframlegget for 2009 har Regjeringa over fire år løyvd om lag 10,7 milliardar 2009-kroner meir til veg og bane enn nivået i det siste budsjettframlegget frå regjeringa Bondevik II. Som fyrste regjering har me til og med overoppfylt dei økonomiske rammene for fireårsperioden i Nasjonal transportplan. Kven ville ha vedda ein hundrelapp på det då me starta i denne regjeringa? Svært få, vil eg tru, på grunnlag av den sveltefôringa samferdslesektoren har vore utsett for tidlegare.

Me har òg teke tak i det akselererande vedlikehaldsetterslepet. Samla er løyvingane til drift og vedlikehald av veg og bane 1,9 milliardar kr høgare enn dei økonomiske rammene i Nasjonal transportplan 2006–2009. Når det gjeld veg, er det lagt vekt på auka dekkelegging/asfalt, medan det for jernbane er lagt vekt på auka vedlikehald i Oslo-området og i Oslotunnelen, som har enormt mykje å seie for trafikken på heile jernbanenettet.

Framstegspartiet opererer i sitt alternative statsbudsjett som vanleg i ei anna økonomisk verd enn dei andre partia på Stortinget. Høgres vektlegging av å føre ein ansvarleg økonomisk politikk, i kombinasjon med Venstres og Kristeleg Folkepartis kontante avvising av å samarbeide med Framstegspartiet, gjer det vanskeleg å sjå eit truverdig regjeringsalternativ blant partia i opposisjonen. På samferdsleområdet driv Framstegspartiet det ein må kunne kalle kreativ bokføring med ordinære løyvingar, fondsløysingar, statlege lån og utanlandsbudsjett som ein del av ingrediensane.

Landbruk og bistand er blant dei budsjettområda som Framstegspartiet ynskjer å kutte til beinet. Det ligg ikkje mykje invitt til samarbeid med nokon som helst i Framstegspartiets ytterleggåande linje. Kanskje kan ein seie at Framstegspartiet først og fremst står fram som eit protestparti.

Finanskrisa må vere ein vekkjar for alle høgreparti som har teke til orde for meir fridom for pengekreftene og mindre styring frå folkevalde. I land etter land er det no styresmaktene som må ta grep for å redde finanssektoren. Folk flest ser at høgrepartia sin bodskap om mindre folkevald styring er feil veg å gå.

Ingen kan ha full oversikt over kva som vil skje internasjonalt i dagane, vekene og månadene framover. I regjeringspartia følgjer vi sjølvsagt denne utviklinga med stort alvor. Eg trur ikkje opposisjonspartia veit meir enn Regjeringa om kva som vil skje. Ingen har i dag nokon fasit. Difor tykkjer eg at me alle i det politiske miljøet skal vere litt audmjuke i denne situasjonen. Samstundes skal folk vite at me i Regjeringa tek grep for å sikre folk arbeid og inntekt, slik at dei har tryggleik for hus og heim.

Eg er glad for at Senterpartiet er ein del av ei styringsdyktig regjering som tek ansvar, som kan vise til gode resultat, og som framleis har store ambisjonar.

Det vert i debatten i dag vist til at budsjettet ikkje tek høgd for den situasjonen me er inne i. Eg vil seie at for samferdslesida ligg det store moglegheiter i neste års budsjett til auka aktivitet, til å gi arbeid til mange tilsette i private store og små bedrifter landet rundt. Det er viktig for dei det angår, dei som i dag er usikre på framtida, å ha ei regjering som har varsla at ein vil kome med ytterlegare tiltak for å sikre folk arbeid og tryggleik for hus og heim.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [15:14:58]: Først vil jeg få lov til å si at jeg er stolt av å tilhøre et protestparti som ivaretar de områdene som Senterpartiet har sviktet gjennom mange år, og som har et etterslep på flere hundre milliarder kroner når det gjelder norsk infrastruktur.

Jeg er også veldig fornøyd med at vi tilhører en annen verden. Jeg registrerer i dag at enkelte, meget framtredende, økonomer i Norge påstår at historien vil vise at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett er akkurat den riktige medisin for den situasjonen vi står overfor. Det er jeg altså fornøyd med.

I spørretimen for en uke siden uttalte statsministeren at han hadde registrert at det ville bli stor ledighet i anleggsbransjen, noe han aksepterte. Det var noe vi måtte forvente, og disse anleggsarbeiderne måtte finne seg noe annet å gjøre.

Mitt spørsmål er: Deler statsråden statsministerens uttalelser i den nevnte spørretimen?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:15:56]: Eg har registrert at statsministeren i går – og i dag – varsla at Regjeringa vil kome med tiltak som vil bety ytterlegare sysselsetjing både for bygg og anlegg og for andre viktige sektorar i næringslivet i Noreg.

Eg festar stor lit til statsministeren sine utsegner i denne salen, og eg vil saman med statsministeren arbeide aktivt for at færrast mogleg, òg innanfor anleggsbransjen, skal måtte gå ut i arbeidsløyse – med den betydinga det har for den enkelte, for familiar og for heile bedrifter. Difor er eg budd på i min portefølje å sjå på kva me kan framskunde, kva som kan setjast i gang, og kva som kan skape aktivitet rundt om i heile landet.

Øyvind Halleraker (H) [15:17:59]: Jeg står her med en liste over prosjekter som ikke har fått plass i handlingsprogrammet til Statens vegvesen for den fireårsperioden vi går ut av. Det er 29 prosjekter – totalt 2,3 milliarder kr. Er det overoppfyllelse? Nei, det er manglende oppfyllelse. Retorikkmantraet er likevel: Budsjettet gir større satsing på veger. Det sier både Stoltenberg og Navarsete. Nei, det gjør ikke det, simpelthen fordi kostnadsøkningen er langt større enn bevilgningsrammen. Derfor er dette en feil påstand.

Jeg har tidligere konfrontert statsråden med at det bygges færre kilometer veg og asfalteres mindre enn tidligere år. Da kalte statsråden det for en tåpelig sammenlikning. Men jeg tar sjansen igjen og spør statsråden: Har Regjeringen planer for å øke utbyggingskapasiten i vegsektoren?

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:18:05]: Den statistikken som Høgre har utarbeidd, og som byggjer på talet på opne vegmeter, seier ingen ting om aktiviteten. Den vegen som Kongen opna for nokre dagar sidan i Østfold, vart jo vedteken bygd for fleire år sidan. Så vart han prosjektert, så vart han ute på anbod, og så vart han bygd, og så vart han då tilfeldigvis opna i 2009 – eller, ikkje tilfeldig, det var faktisk planlagt, og veldig godt jobba – men det kunne vorte neste år, og då hadde vi altså hatt x meter mindre veg. Derfor står eg ved at det er en ein – eg skal ikkje bruke ordet «tåpeleg» – elendig målestokk. Kanskje ikkje det er riktig ordbruk heller, men iallfall var det ein dårleg målestokk.

Me satsar på samferdsle, me satsar på auka aktivitet – og ja, prisveksten var stor frå 2007 til 2008, men verken Høgre eller Regjeringa kan seie at me skal ha ein tilsvarande kostnadsvekst i 2009. Alt tyder på at den kostnadsveksten òg fell som ein stein.

Jan Sahl (KrF) [15:19:20]: Vi har en offensiv samferdselsminister som har vært ute og lovet tidenes satsing på vei, og det var like etter at statsministeren var ute og lovet tidenes satsing på bane. Da var det med tanke på Nasjonal transportplan.

Når man er så offensiv, og når man planlegger å bruke så mye penger, forbauser det Kristelig Folkeparti at man er så treg med å komme i gang – når vi nå er i en situasjon der man virkelig har mulighet til å kunne bruke midler. Vi har flere ganger etterlyst hvorfor ikke noen av disse midlene kom, slik at vi kunne ha tatt dem inn i budsjettet nå. Men la det ligge.

Jeg regner med at vi får en skikkelig satsing på samferdsel i den pakken som skal komme i løpet av februar måned. Jeg vil utfordre ministeren på rassikring og på gang- og sykkelveger.

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:20:24]: Kristeleg Folkeparti og Regjeringa er einige om at vi må satse meir på samferdsle. Det er veldig godt å ha ein opposisjon som er utolmodig og pustar samferdsleministeren i ryggen. Det er nødvendig.

Både rassikring og gang- og sykkelvegar vil heilt klart vere tiltak som saman med resten av samferdslesektoren vert vurderte i samband med ei tilleggsløyving, og som òg skapar arbeidsplassar og aktivitet. Det er ingen tvil om at mindre prosjekt – trafikktryggleiksprosjekt, mindre utbetringar av vegnettet og av jernbanenettet, og gang- og sykkelvegar – har stor samfunnsøkonomisk lønsemd og betyr mykje for folk i tillegg til at dei kan sysselsetje mange menneske. Det vil heilt klart vere tiltak som vil verte vurderte.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per-Kristian Foss (H) [15:21:35]: Det må være tillatt å si ved nær avslutningen av formiddagens møte at det er noe spesielt surrealistisk over denne debatten. Vi diskuterer altså et budsjett som knapt nok blir iverksatt. Alle snakker om behovet for endringer av budsjettet, men ingen endringer blir vedtatt.

Senest nå i replikkordskiftet sa samferdselsminister og Senterparti-leder Navarsete at hun setter sine forhåpninger til de budsjettendringer som kommer. På spørsmål om det foreslåtte budsjettet er nok til å holde sysselsettingen oppe på anleggssektoren, svarer hun at det kommer mer penger. Det er altså en spesiell debatt.

Når det gjelder Regjeringens håndtering av den økonomiske krisen, fra fremleggelsen av statsbudsjettet den 7. oktober til nå, må jeg – etter et par-tre tiår i Stortinget og etter å ha sett noen regjeringer komme og gå, og kriser komme og bli løst – si at maken til fomlete og klønete måte å møte økonomikrisen på, skal man lete lenge etter i Europa. Det har i de senere dagene vist seg at det har vært lettere å samle enighet blant 27 EU-land om krisetiltak i størrelsesordenen 1 800 milliarder norske kroner over egne budsjetter og i Den europeiske investeringsbanken enn det har vært for den norske regjeringen å samle seg om tiltak.

Vi har hørt at flertallsregjeringen i lang tid har sagt at budsjettet er vel tilpasset den økonomiske situasjonen – men det varte jo bare fra 7. oktober til i går, 26. november. Nå er det altså ikke det lenger. Vi vet ikke hva som skal til. Det har ikke Regjeringen tenkt å røpe for oss. I denne situasjon har så godt som alle land rundt oss lagt frem endringer i sitt eget budsjett – f.eks. den finske regjering, selv om krisen kanskje slår litt mindre inn i Finland enn i en del andre nordiske land.

Flertallsstyret som vi nå ser, og som skulle løse det meste, synes nå i sitt siste år å bære mer og mer preg av handlingslammelse. Jeg synes det er direkte pinlig, iallfall på vegne av Finansdepartementets embetsverk, om jeg må få tillate meg å si det, at vi har en finansminister som går rundt og sier – jeg viser til gårsdagens TV-debatt i NRK – at man ikke har grunnlag for nye prognoser nå. Selvfølgelig har man det. Det foreligger prognoser fra alle de institusjoner som Finansdepartementet ellers bruker til å lage egne prognoser: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå, OECD, IMF og flere banker. Dette er grunnlaget for Finansdepartementets eget skjønn, og det skjønnet har den samme kompetanse i dag som i fjor, i forfjor og årene før. Det er rett og slett spørsmål om politisk vilje til å legge noe frem. Jeg skjønner etter hvert som jeg ser sprikende uttalelser i media, at det er en indre uenighet i Regjeringen som er grunnen til at man må drive dette spillet, og late som man har et budsjett som er vel tilpasset.

Alle vet i dag at vi vedtar et budsjett der ingen prognoser stemmer – ingen av dem stemmer. Man kan si at prognoser vanligvis ikke stemmer helt eksakt. Men for å si det slik: Det er nå så stor avstand mellom det prognosemakere i den senere tid har lagt frem i sine prognoser, og det Regjeringen står for, at den blir enorm.

Jeg er enig med Regjeringen i at det er viktig at virkemiddel nr. 1 er å få satt ned renten. Høyres alternative budsjett bruker mer oljepenger i forhold til Regjeringen, i forhold til budsjettet for inneværende år og i forhold til 2009-forslaget vårt. Det er ut fra den usikkerhet som ligger i om mer ekspansivitet vil utsette eller redusere en rentenedgang. Den usikkerheten deler vi, og vi legger oss på Regjeringens linje på dette området. Jeg registrerer at man i debatten allerede nå forutsetter at budsjettendringer i vesentlig grad vil sprenge handlingsregelen. Det har skjedd før, og det har gitt gode økonomiske resultater for å møte nedgangstider.

Når man sier at budsjettet er vel tilpasset, forsøker man å tale seg bort fra at ekspansiviteten målt som oljekorrigert underskudd i prosentandel av Fastlands-Norges BNP er uendret i forhold til inneværende år og neste år. Det er ikke mulig å snakke seg bort fra at det selvfølgelig er en sammenligning som ikke holder, i den forstand at skal man møte nye tider med helt dramatiske nedgangsprognoser, må man være villig til å se på ekspansiviteten i budsjettet. Og det vil bli gjort.

Jeg har en viss erfaring fra tidligere med å snu nedgang til oppgang i økonomien. Jeg synes det er viktig å hitsette et par gode erfaringer. Den ene er å stimulere husholdningens etterspørsel. Det virker raskt. Husholdningene står i forhold til BNP for en etterspørselvirkning på vel 60–70 pst. Uten å stimulere husholdningene – det kan skje både gjennom direkte og indirekte skattelettelser – får man ikke tidlig oppgang. Å stimulere næringslivet på lang sikt er viktig, for når oppgangen virkelig blir manifestert igjen, er det viktig at næringslivet har evne og kapasitet til å investere og ikke er rammet av en pessimisme, som ofte er et resultat av skatte- og avgiftsøkninger rettet inn mot bedriftene eller mot bedriftenes eiere.

Det er også viktig at det er balanse i tiltakene, både mellom de kortsiktige og de langsiktige, mellom offentlig og privat sektor, og at man ikke faller for den fristelse ensidig å stimulere offentlig sektor gjennom f.eks. arbeidsmarkedstiltak, som har en tendens til å passivisere mer enn aktivisere. Det viser erfaringene fra tidligere perioder med høy arbeidsledighet.

Når det gjelder det å stimulere næringslivet, vil jeg peke på tre viktige ting. Jeg kan starte med en uttalelse av finansministeren, nemlig at det å øke avskrivningssatsene for industrien er et velegnet tiltak i økonomiske nedgangsperioder. Denne uttalelsen kom finansministeren med for å begrunne hvorfor man gikk mot et slikt tiltak høsten 2005 – fordi man da var i en oppgangsperiode. Hennes uttalelse bør nå være en stimulans til å foreslå det i den pakken som kommer i februar–mars. Å stimulere til økt satsing på forskning og utdanning, iallfall legge tilbake de pengene som er tatt fra universitets- og høyskolesektoren, er ganske viktig. Vi vet at med økende arbeidsledighet kommer søkningen til universitet- og høyskolesektoren til å øke. Da er det et dårlig signal at universitetene for annet halvår neste år kutter studentopptaket.

Når finanskrisen er der, strammer bankene inn på kredittgivningen. Da er det fornuftig, slik det ligger i Høyres forslag, å se på nye statlige såkornfond, rettet inn mot den fasen der bedrifter virkelig har finansieringsproblemer. Fra idé til virkelig suksess på børsen tar det litt tid. Der er det ikke så mange som står i kø for å gi deg lån.

Til slutt: SV har gjort det til en spesialitet i denne debatten å fortelle oss at skattene for bedriftene ikke øker – man legger bare skattene på bedriftenes eiere. Men det må jo være grenser for naivitet! Tror man virkelig at bedriftseiere som får økt beskatning på grunn av arveskifte, eller kanskje mer aktuelt på grunn av økt formuesskatt, ikke lar det gå ut over den egenkapitalen som står i bedriftene? Denne sammenhengen er åpenbar. Den har den virkningen at i gode tider blir bedriftseierne rikere når bedriftene blir rikere, men da er også deres evne til å investere desto større. Så denne sammenhengen, nemlig at økt beskatning av eiere også fører til redusert egenkapital – altså egenkapitaluttak for å betale den økte skatten – er åpenbar.

Jeg sier dette med adresse til SV, for jeg har merket meg at de endringene av formuesskattereglene og arveavgiftsreglene, som innebærer en økt beskatning, ikke er forslag som Arbeiderpartiet tidligere har fremmet. 80 prosentregelen har f.eks. Arbeiderpartiet levd med i mange år, både da de var i posisjon, og da de var i opposisjon. I budsjettforlik med Bondevik II-regjeringen, f.eks., var det aldri noe krav om at dette måtte gjøres. Dette er vel et tiltak velegnet for SVs landsstyre og nominasjonsprosess. Det har i alle fall ingenting med timingen i forhold til den økonomiske situasjonen å gjøre.

Presidenten: Presidenten vil peke på at ord som «fomlete» og «klønete» neppe er egnet som parlamentariske uttrykk.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [15:31:12]: Høyre er veldig opptatt av en forsvarlig oljepengebruk, og det er bra. I sitt alternative budsjett skryter de av at de har brukt mindre oljepenger enn Regjeringen de tre siste årene. Likevel ønsker Høyre å gå i regjering med Fremskrittspartiet, et parti som bruker mer enn 30 milliarder kr av oljepengene.

Da er mitt spørsmål til representanten Per-Kristian Foss: Kan han garantere at Høyre ikke kommer til å følge Fremskrittspartiets økonomiske politikk, selv om man skulle komme i en sånn situasjon at Fremskrittspartiet var større enn Høyre i et eventuelt regjeringssamarbeid? Er regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet viktigere enn ansvarlig politikk?

Per-Kristian Foss (H) [15:32:11]: Svaret er nei. Jeg kan gjerne utdype det litt ved å si at økt oljepengebruk utover handlingsregelen i en gitt situasjon kan være fornuftig for å stimulere i en nedgangsperiode. Det har vi gjort med hell. Men da må stimulansen være riktig innrettet, slik at man kommer tilbake på fornuftig oljepengebruk når man er i balanse igjen – så å si når nedgangstider er snudd til oppgangstider. Så må det være en oljepengebruk som er rettet inn med sikte på økt sysselsetting, både i offentlig og privat sektor. Det er Høyres økonomiske politikk.

Jeg registrerer at stadig flere spørsmål i replikkordskiftene forutsetter at valget i grunnen er tapt neste år for regjeringspartiene. Det er bare en liten interessant observasjon.

Heikki Holmås (SV) [15:33:00]: Jeg synes kanskje at representanten Per-Kristian Foss beveget seg ned på et politisk lavmål da han omtalte politikken som både fomlete, klønete og direkte pinlig. Jeg tenkte som så at når en stiller det opp mot det representanten selv sa om usikkerheten som ligger i framtiden, som begrunnelsen for hvorfor Høyre selv innretter sitt budsjett med samme oljepengebruk som det Regjeringen gjør, så er vel de karakteristikkene like rammende for hans eget parti – spesielt når man ser på hvordan Høyre har opptrådt her på Stortinget under alle de debattene vi har hatt om de forskjellige krisetiltakene. Når vi har lagt fram forskjellige forslag, har Høyre veldig klart sagt: Kom med sakene på denne måten, vi er fornøyd, informer oss, involver oss, ta oss med, vi er villige til å dra disse sakene fort igjennom.

Når vi da gjør klar arbeidsplanen vår for hvordan dette skal gjøres framover, og inviterer opposisjonen til å være med, synes jeg det hadde vært atskillig mer tiltalende med en anstendig Høyre-mann, som Per-Kristian Foss – hvis han var det.

Presidenten: Presidenten er i tvil om den typen karakteristikker hører hjemme i stortingssalen.

Per-Kristian Foss (H) [15:34:27]: Jo takk, jeg synes i grunnen det, president.

Det hadde vært mulig å forandre det fremlagte budsjettet ved en tilleggsproposisjon uten økt oljepengebruk – såkalt omprioritering. Det er krevende i en koalisjonsregjering – jeg vet en del om det – men det er mulig.

Til de krisetiltak som representanten ellers henviste til: Vel, når vi stilte opp og i grunnen etterlyste krisetiltak for å møte bankenes likviditetsproblemer, var det ikke stor fantasi som skulle til for å se at det måtte være F-lån, statsgarantier, statssertifikater o.l. Vi synes Regjeringen kom vel sent, men den kom godt, og vi stilte opp. Vi laget ikke politisk bråk ut av det, men stilte opp og støttet opp om Regjeringen. I en slik situasjon tror jeg det er ganske viktig at partier viser evne til å stå sammen uten for mye polemikk eller «fuss», eller bråk. På tilsvarende måte har vi stilt opp nå, når Regjeringen har kommet med tiltak overfor statsbankene, GIEK osv. for å sikre at deres virksomhet ikke stopper helt opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:35:27]: Det var en bitter kritikk fra Høyres tidligere finansminister om hvordan det blir styrt i dag. Så langt jeg vet, er det ingen som har sagt annet enn at de prognoser som er lagt, må endres. Det er ingen som ikke ser hva som skjer ute i nærings- og arbeidslivet, og det må betydelige endringer til.

Hvis den bitre kritikken fra Høyre skulle vært fulgt opp i praksis, burde det ført til en mer ekspansiv finanspolitikk. Hvis ikke tidene nå er inne til å føre en mer ekspansiv finanspolitikk, blir det jo svært vanskelig.

Til det Høyre her kaller omprioriteringer: Den viktigste omprioriteringa, som går på jordbruksavtalen, er helt useriøs. Den er ikke mulig å gjennomføre.

Det som overrasker meg, er at Høyres tidligere finansminister ikke staker ut en kurs for framtidig produksjonsliv i Norge, sånn at vi nå ikke skal falle tilbake på at omstillinga går inn på veier som ikke er bærekraftige på lengre sikt.

Per-Kristian Foss (H) [15:36:44]: Hvis jeg har gitt inntrykk av å være bitter, er det helt feil. Men jeg er kritisk til det Regjeringen unnlater å gjøre, og lite grann til det Regjeringen gjør. Unnlatelsessyndene er de verste.

Vi har pekt ut en kurs med sikte på å fremme et aktivt, levedyktig produksjonsliv i Norge i årene fremover, ved satsing på samferdsel – vei og bane – ved satsing på utdanning, forskning og utvikling og ved satsing på skattestimuleringstiltak som bl.a. også er hentet fra Senterpartiets program.

Jeg undrer meg over et parti som mener at det ikke skal legges formuesskatt på arbeidende kapital, og som så gjør det motsatte i en koalisjon med sosialistiske partier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:37:53]: Iraks tidligere diktator, Saddam Hussein, hadde en pressetalsmann som fikk tilnavnet «Komiske Ali». Tilnavnet fikk han fordi han på direktesendt tv erklærte at det ikke fantes en eneste amerikansk soldat i Bagdad – det til tross for at tv-seerne kunne observere amerikanske stridsvogner som kjørte forbi i bakgrunnen.

Regjeringens budsjett for 2009 baserer seg på følgende økonomiske prognoser, som er nevnt mange ganger i dag:

• vekst i innenlandsøkonomien på 2 pst.

• vekst i husholdningenes forbruk på 2,5 pst.

• lønnsvekst på 5 pst.

• vekst i arbeidsledigheten på ¼ pst.

• vekst i sysselsettingen på 10 000 personer

• realvekst i kommunenes inntekter på 3 pst.

Det er ingen stridsvogner her!

Til tross for Regjeringens iherdige forsøk på å tilpasse terrenget etter kartet viste det seg at Regjeringen gikk seg stadig mer vill. Da Statistisk sentralbyrå, Norges Bank, Nav, fagbevegelsen og NHO fortalte at den økonomiske veksten avtar dramatisk, arbeidsledigheten stiger betraktelig, og at investeringer stanser opp, var det ikke lenger mulig for Regjeringen å stå på sitt. Og når eksportrettet virksomhet melder om redusert etterspørsel, samtidig som handelsstanden opplever gryende svikt i varehandelen, kan man faktisk ikke lenger påstå at amerikanske soldater befinner seg på den andre siden av Tigris.

Alle faresignaler om at Norge kan være på vei inn i resesjon, er til stede. Allikevel tviholdt finansministeren og statsministeren på illusjonen om at budsjettet er godt tilpasset den økonomiske situasjonen – helt til i går.

Denne høsten har finansministeren gjort sitt beste for å undergrave det økonomiske systemet som vår velferd er basert på, nemlig markedsøkonomien. Det var en svært ivrig finansminister som dukket opp i Dagsrevyen 10. oktober for å meddele det norske folk at markedsøkonomien hadde spilt fallitt. Med ett så det nemlig ut til at finansministeren skulle klare å innfri et av kjernepunktene i SVs partiprogram.

Det finansministeren glemte, er at hver eneste krone hun bevilger til velferd, er direkte eller indirekte en konsekvens av handel med andre land. Vår velferd er helt avhengig av at vi klarer å skape og produsere varer som andre land er villige til å kjøpe. Uten markedsøkonomi stopper Norge, og uten internasjonal handel blir det ingen velferdskroner å fordele.

Vi er inne i ekstraordinære tider. Ekstraordinære tider krever ekstraordinære løsninger. Regjeringen har selv innrømmet at budsjettet ikke tar høyde for dette.

I hele høst har Regjeringen blitt drevet fra skanse til skanse. Opposisjonen har oppfordret og utfordret Regjeringen til å fremme en tilleggsproposisjon i forbindelse med budsjettet. Dette har Regjeringen avvist. Samtidig som statsministeren har fortalt det norske folk at Regjeringen avventer situasjonen, har tusenvis av arbeidstagere blitt skjøvet ut i arbeidsledighet.

Ikke alle disse arbeidsplassene verken kan eller bør reddes av offentlige tiltakspakker. I en dynamisk markedsøkonomi vil omstilling på sikt trekke arbeidskraften til de områdene som trenger den mest. Det vi imidlertid opplever i dag, er at likviditet, kreditt og ikke minst tillit i markedet er borte, og da er det mulig for offentlig sektor å benytte seg av arbeidskraften som privat sektor ikke ønsker å sysselsette.

Vi står foran følgende scenario:

• bygg- og anleggsbransjen varsler om en investeringsreduksjon på 40 milliarder kr, noe som kan føre til at inntil 60 000 mister jobben i bransjen og relaterte næringer

• Norge er i en unik finansiell situasjon

• kommunal infrastruktur har et vedlikeholdsetterslep på 142 milliarder kr

Med andre ord: mye ugjort arbeid, ledige hender og nok med kapital. Da er det ingen grunn til å la hundrevis av bygg- og anleggsarbeidere gå inn i høytiden uten å ha en arbeidsplass å gå tilbake til.

Folk er bekymret for egen økonomi, og stadig flere velger å begrense sitt eget forbruk. Dette er også noe som er i tråd med SVs partiprogram, men et punkt som finansministeren har tatt dissens på.

Regjeringen bør derfor stimulere privatøkonomien ved å la folk med lavere og middels inntekter få beholde mer av egen inntekt. Dette vil gi folk økonomisk trygghet og samtidig gjøre fremtidsutsiktene for handelsnæringen bedre. Skattelettelser for lavere og middels inntekter vil være et målrettet tiltak som virker hurtig, og som samtidig vil kunne skape ny optimisme hos hver enkelt og i næringslivet.

Fremskrittspartiet inviterer herved finansministeren til å pakke opp den varslede tiltakspakken lenge før julaften og bli med oss på et krafttak for vedlikehold av kommunal infrastruktur kombinert med solide skatte- og avgiftslettelser for dem som har minst fra før.

Statsråd Helga Pedersen [15:42:20]: Befolkningen langs kysten er vant til oppturer og nedturer i tilværelsen. Opp gjennom tidene har vær og vind og gode og dårlige år i fiskeriene vært avgjørende for hvordan folk har hatt det. Mange lokalsamfunn og bedrifter langs kysten er fortsatt helt avhengige av at fisket slår til. Men like viktig for kysten er politiske rammebetingelser, tilgang på kapital og utviklingen i de landene som kjøper fisk fra Norge.

Kysten og fiskerinæringen har nå hatt flere gode år. Det er satt eksportrekorder, lønnsomheten i de fleste delene av fiskeri- og havbruksnæringen har vært god, og flere av fiskebestandene våre er på et historisk høyt nivå. Kampen mot overfiske er i ferd med å vinnes, og dermed tilbakeføres milliardverdier til fellesskapet i form av kroner og økte kvoter. Dette har kommet hele kysten til gode, men det er spesielt viktig for Nord-Norge, der mange av våre mest fiskeriavhengige samfunn befinner seg. Selv om det fortsatt er mange utfordringer å ta tak i i nord, er situasjonen en helt annen nå enn det den var for fire–fem år siden, da kysten lå nede på grunn av konkursbølgen i fiskeindustrien. Derfor er det hyggelig at man nå kan lese overskrifter som «Alle tjener penger» – en artikkel om Berlevåg, der bygda syder av liv, og «Bifangstordningen – en suksess» – om Kjøllefjord, der det meldes om at det er 1970-tallet om igjen, bare i litt høyere tempo. Og ikke minst er det tilfredsstillende at det nå er varslet oppstart av nye fiskeindustriarbeidsplasser i Vardø.

Bedrifter som ønsker å satse, og enkeltmennesker som står på, er helt nødvendig for å få til en positiv utvikling i nord. Men det er ikke likegyldig hvilken politikk som blir ført. Markedet alene vil aldri kunne bidra til vekst og utvikling langs hele kysten. Politisk engasjement og vilje til å satse er helt avgjørende.

Det handler om å se politikk i en sammenheng. Det handler om å føre en ansvarlig økonomisk politikk, som ikke setter eksportnæringene i fare. Det handler om å ha en fiskeripolitikk som skal bidra til aktivitet i hele landet, en synlig nordområdepolitikk, god kommuneøkonomi, sikre markedsadgang for fisk og å føre en aktiv næringspolitikk. Så handler det om de helt konkrete prosjektene, som utbygging av bredbåndsnett, oppretting av skjevfordeling mellom helseforetakene, utbygging av havner som Gryllefjord og Stamsund og satsing på marin bioprospektering – som alle er eksempler på tiltak som bidrar til utvikling, og som ikke hadde kommet uten at de ble prioritert politisk.

Finanskrisen fører med seg usikkerhet, også for Nord-Norge, for kysten og for fiskerinæringen. Regjeringen er grunnleggende opptatt av å sikre folks arbeidsplasser. For fiskeri- og havbruksnæringen er den største utfordringen nå tilgang på kapital og kreditter. Derfor var den tiltakspakken som ble presentert sist søndag, svært viktig. Marin sektor er den største brukeren av lavrisikolåneordningen i Innovasjon Norge, som nå er styrket med 1 milliard kr. Styrkingen av GIEKs rammer på 50 milliarder kr er også viktig for store deler av fiskerinæringen fordi GIEK forsikrer store mengder fisk som eksporteres.

De siste dagene har opposisjonen ropt på statlige tiltakspakker. Det er veldig interessant å merke seg den tonen, som er veldig annerledes nå enn for fire–fem år siden da store deler av kysten lå brakk. For ganske nøyaktig fire år siden deltok jeg på et møte som ble arrangert mellom Landsdelsutvalget for Nord-Norge og den daværende Bondevik II-regjeringen, der man fra den nordnorske landsdelen nettopp tok opp situasjonen på kysten og etterlyste tiltak fra Regjeringen. Svaret vi da fikk fra Bondevik-regjeringen, var enkelt og greit: Finn på noe annet enn fisk. Man fikk også beskjed om at man ikke skulle rope på staten.

Det vil aldri bli denne regjeringens svar. Vi skal sette i verk de tiltakene som trengs, der de trengs, og når de trengs.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [15:46:41]: Finanskrisen har også rammet fiskerinæringen. Den 3. november sendte jeg et skriftlig spørsmål til fiskeriministeren om hva fiskeriministeren ville gjøre for å hjelpe fiskerinæringen. Svaret jeg fikk fra statsråden den gangen, var at Regjeringen ikke ville gjøre noe som helst. Etter press fra Fremskrittspartiet har Regjeringen motvillig og nølende fremmet flere pakker, og det er bra.

Problemet for fiskerinæringen er innenfor kreditt og likviditet. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Vil fiskerinæringen, i likhet med andre eksportnæringer, kunne dra full nytte av disse pakkene som Regjeringen endelig har kommet med, eller vil det være begrensninger i så måte? Mener statsråden at det er behov for nye tiltak til neste år?

Statsråd Helga Pedersen [15:47:41]: Jeg og mitt departement har en veldig tett dialog med fiskeri- og havbruksnæringen. De har vært opptatt av én ting, og det er at bankvesenet må fungere, at renten må ned, og at de trenger tilgang på kapital og kreditter. Både den bankpakken som Regjeringen la fram tidligere i høst, og den pakken som ble presentert på søndag, ivaretar de behovene.

Vi skal selvfølgelig ha en tett dialog med fiskeri- og havbruksnæringen og marin sektor og vil også i tiden som kommer, følge med på situasjonen og sette i verk ytterligere tiltak dersom det skulle bli nødvendig, på lik linje med andre næringer. Jeg opplever også at fiskeri- og havbruksnæringen er fornøyd med innsatsen fra Regjeringen så langt.

Jan Tore Sanner (H) [15:48:31]: Statsråden må ha problemer med sin hukommelse hvis hun ikke husker at sentrum–Høyre-regjeringen stilte opp for kysten og for Finnmark. Dernest er det helt riktig at finanskrisen og nedgangskonjunkturen også kommer til å ramme Kyst-Norge.

Én av konsekvensene ser ut til å være at Island søker om EU-medlemskap. Det vil kunne bli en særlig utfordring for fiskerisektoren. Mitt spørsmål til fiskeriministeren er hvordan hun vurderer konsekvensene av et islandsk EU-medlemskap. Det vil nemlig bety at Norge da ikke lenger bare vil forhandle med Island, men vil måtte forhandle med et Island som har EU i ryggen.

Statsråd Helga Pedersen [15:49:19]: For det første må jeg nok korrigere representanten Sanners beskrivelse av den forrige regjeringens innsats for Finnmark. Høyre-leder Erna Solberg deltok på det møtet som jeg snakket om i mitt innlegg, og hun sa til media etter det møtet at Finnmark fylkeskommune får brette opp ermene og skaffe vardøværingene noe annet å gjøre framfor å rope på staten og vente på nye fiskeindustriarbeidsplasser. Bondevik II-regjeringen ble så presset til å bevilge hele 75 mill. kr til Finnmark etter at dagens rød-grønne regjeringspartier hadde lagt fram forslag om langt høyere beløp.

Når det gjelder spørsmålet om et eventuelt islandsk EU-medlemskap og konsekvenser for fiskerinæringen, får vi innrette oss etter det og sette i verk tiltak i forhold til det hvis den situasjonen oppstår. Nå handler det om å sikre kreditt og kapitaltilgang til norsk fiskerinæring.

Vera Lysklætt (V) [15:50:31]: Det landet nå trenger, er en målrettet satsing på framtiden, på det nyskapende, miljø- og klimavennlige næringslivet og ikke minst en storsatsing på kunnskap og forskning. Det har også vært konklusjonen etter en industrikonferanse i Hammerfest denne uken.

Selv med en internasjonal finanskrise er Norges muligheter til å investere i framtiden fortsatt svært stor. Det gjør man ved å satse på kunnskap og nye ideer, gjennom robuste bevilgninger og langsiktig satsing på utdanning, forskning og næringsliv. Ikke minst gjelder dette på det området som statsråden daglig forvalter, nemlig utvikling av ny kunnskap og nye produkter innen fiskeriene og maritim sektor.

Dessverre har Regjeringen valgt en heller defensiv og lite framtidsrettet politikk, og konsekvensen kan bl.a. bli mindre nyskaping og mindre evne til å finansiere framtidig velferd. For Venstre er det derfor uforklarlig at Regjeringen fortsetter å strupe forskningen og universitetene, selv med dagens forsøk på å kompensere litt av de økte kostnadene neste år. Kan statsråden forklare hvorfor det legges opp til å møte framtiden med stadig nye kutt og hvileskjær innen forsknings- og universitetssektoren?

Statsråd Helga Pedersen [15:51:38]: Jeg må få lov til å minne representanten Lysklætt om at det i budsjettet for neste år ligger en betydelig styrking av forskningssektoren som sådan, og det gjelder også den delen av forskningen som handler om marin sektor. Det ligger inne en styrking av Mariano-programmet og en styrking av marin bioprospektering. Det ligger videre inne prosjektering av et isgående forskningsfartøy i nord, og vi viderefører det marine verdiskapingsprogrammet som ikke minst er viktig i disse tider. I tillegg ligger det også inne annen viktig nordområderelevant forskning som jeg antar representanten Lysklætt er opptatt av. Det etableres et nytt issenter i Tromsø, og man styrker bevilgningene til Energi Campus i Hammerfest.

Jeg er veldig godt fornøyd med Regjeringens forskningsinnsats både på det generelle, allmenne og det som går på den marine forskningen og nordområdeforskning.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Svein Flåtten (H) [15:52:53]: Statsministeren har for kort tid siden fortalt Stortinget at han reiser rundt, er høyt og lavt og snakker med små og store bedrifter. De meldingene han får, er at det budsjettet som ble fremlagt i begynnelsen av oktober, som ble planlagt på ettersommeren, er meget godt tilpasset. Bedriftene forteller ham også, etter hva jeg kan forstå, at de er særs fornøyd med de skatteøkningene som ligger for 2009.

Et slikt utsagn, i tillegg til den underlige finansdebatten vi har her i dag, kan få noen hver til å stusse. Vi skal debattere et budsjett hvor posisjonens standpunkter i innstillingen skal vedtas om noen timer, men i går regisserte de en øvelse hvor de sa at nei, budsjettet er nok ikke så godt tilpasset allikevel, vi er allikevel bekymret, og vi må sende en melding til Regjeringen – som straks returnerer dette og sier at de er også bekymret.

Dette er tankevekkende, og særlig når posisjonen flytter på 100 mill. kr i sin innstilling etter, hva jeg forstod, tautrekking i kanskje flere dager, med lette snøfnugg av småbeløp til en rekke gode formål, mens de ikke har vært i stand til før i går å formulere den bekymring som komiteens leder da bibrakte statstråden.

Så hører vi også her i dag at det er kommet en pakke. Jeg hører Arbeiderpartiets parlamentariske leder si at nå er det kommet en tiltakspakke. Men det er det jo slett ikke gjort. Det er kommet en pressemelding som sier at det skal komme en tiltakspakke utpå vinteren en gang. Dette er viktig, for er det noe som ligger under denne krisen, er det usikkerhet – usikkerhet rundt kreditter, finanser og hva som blir forutsetningene. Denne pressemeldingen sprer jo bare mer usikkerhet. Bedriftene vet jo ikke hva de skal forholde seg til i løpet av vinteren. De vet bare én ting, og det er at de skal få skatteskjerpinger. For øvrig går de inn i det nye året med sine nye budsjetter, helt uten anelse om hva som skal skje. Vi har jo hørt tendenser til fra statsråder her i dag at her skal det bli kamp om hvilke statsråder som skal få hvilke penger.

Høyre har tilbudt seg å bidra til et felles forlik her, men har vært arrogant avvist av posisjonen. Jeg hører nå litt andre signaler fra statsministeren, og jeg synes det kanskje er en vei videre.

Høyres alternative budsjett er heller ikke løsningen på alle de problemene vi står overfor, men vi har i hvert fall forsøkt å peke ut en annen retning i vårt alternativ, ved å prioritere kunnskap, veibygging og ikke minst lavere budsjetter. Vi vet at uten trygge bedrifter og trygge arbeidsplasser blir det heller ikke noe trygghet for velferden. Store skatteøkninger samtidig som vi går inn i en nedgangsperiode, er feil medisin. Det er ikke økte kostnader for bedriftene vi nå trenger. Det er tiltak som reduserer kostnadene, stimulerer etterspørselen og gjør at bedrifter kan overleve og arbeidsplasser sikres.

Når man ser gjennom den budsjettinnstillingen som foreligger, springer det en straks i øynene at opposisjonspartiene i mange viktige saker er enige både i skattepolitikken og ellers. Man er enig ikke i stort og smått, men om en alternativ retning. Dette synes jeg lover godt for et fremtidig samarbeid, og både de merknader som ligger, og de forslag som ligger, viser at man er enig om å finne praktiske løsninger, og synes at det er viktigere enn ideologi og retoriske kjepphester, som synes å være posisjonens ideal. Jeg mener det er et godt utgangspunkt for et politisk samarbeid som vi kanskje kan se senere.

Regjeringen vil bli nødt til å finne tiltak for å redde arbeidsplasser. Men det er vanskelig å finne tiltak for å stimulere og redde arbeidsplasser hvis man samtidig har den innstillingen at kapitaleierne ikke skal tjene penger og helst skal øke sine kostnader. Hvis man finner den øvelsen så vanskelig at – la meg si – den blir for vanskelig, anbefaler jeg de tiltakene som Høyre har i sitt alternative budsjett. Der har vi gode tiltak, tilpasset den situasjonen som kommer. Jeg tilstår at de dreier seg om å gi bedriftene bedre betingelser via å ta vekk de skatteskjerpingene som er kommet. Men vi bidrar gjerne.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet nærmer seg slutten. Presidenten vil likevel foreslå at vi går utover den reglementsmessige tiden, slik at vi kan få med oss ordskiftet med utenriksministeren. – Det anses vedtatt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:58:23]: Jeg takker for det.

Jeg vil fra denne talerstol på en dag som denne først få lov til å uttrykke medfølelse med dem som har vært rammet av terror i Mumbai i dag. Det er nok et eksempel på viktigheten av å bekjempe internasjonal terrorisme. Vår medfølelse går til de berørte – alle de pårørende og den indiske befolkningen som igjen opplever terror og frykten terror skaper.

Så vil jeg åpne med å kommentere representanten Foss, som kom med flere forslag til hvordan et budsjett burde se ut, men han sa bl.a. at dette budsjettet nærmest var totalt ubrukelig i lys av at det skulle komme tiltak senere. Jeg synes det er underlig at en tidligere finansminister, som også sendte hilsener til embetsverket i Finansdepartementet, sier det, for det er et bredt og omfattende budsjettmateriale som nå skal tre i kraft 1. januar 2009.

Et av de områdene hvor dette budsjettet kommer til å videreføre en veldig viktig utvikling, er nordområdene. Jeg er glad for at et samlet storting nå er enig om satsingen på nordområdene, ser viktigheten av å sette hele bredden av nordområdespørsmål på dagsordenen, både nasjonalt og overfor våre samarbeidspartnere og viktige samarbeidsland.

Jeg vil da trekke fram at i forrige uke la EU-kommisjonen fram sin kommunikasjon om Arktis. Vi kjenner igjen mye norsk politikk og norske posisjoner i den kommunikasjonen. Jeg mener vi har lyktes, det gjelder også parlamentarikerne, med å påvirke europeisk holdning til betydningen av Arktis. Det er fordi de ser mot Norge, som både med aktivitet, kunnskap og nærvær er med på å sette denne viktige dagsordenen.

I dette budsjettet styrker vi satsingen på de strategiske nordområdene, oppfølgingen av de 22 punktene i den strategien vi la fram 1. januar 2006, med 514 mill. kr fordelt på flere departementer. Aldri før er det blitt satset så mye på nordområdene.

Det har vært mye snakk om behovet for en nordområdemilliard. Jeg har for min del sagt at vi ikke må se oss blinde på slike symbolbeløp, men vi kan konstatere at vi over tre budsjetter har nådd en milliard, og dermed har vi også vist over en bred front at vi er i gang med en målrettet satsing.

Jeg var for to dager siden i Tromsø, hvor man hadde Nasjonalt Europaforum, en spennende diskusjon om EU og nordområdene og Arktis som reflekterte noe av det første jeg sa. Jeg var i går i Kirkenes, der jeg bl.a. var vitne til noen av de tiltakene som nå kommer. La meg kort nevne som et eksempel: I Kirkenes var det enighet mellom Utenriksdepartementet og rederinæringen om å opprette et spleiselag rundt et professorat om maritim logistikk. Det er et eksempel på å møte med kunnskap den utfordringen som kommer med økt transport langs vår kyst, kanskje også som følge av klimaendringene og nye åpne skipsleder. Det er et Offentlig Privat Samarbeid, det involverer Høgskolen i Bodø, Bedriftsøkonomisk Institutt, læresteder i Russland, altså også et potensielt norsk-russisk prosjekt. Det er et eksempel på hva Barents 2020 kan gjøre, som har noen millioner hvert år, og som har bygd opp en slags finansiell ressurs til å støtte forsknings- og kunnskapsprosjekter som tetter forskningshull. Det er en spennende og ny type samarbeidsform som vil bidra til å gi riktig kunnskapsløft på et område av stor betydning for nordområdene. Så kommer Nasjonal transportplan. I tillegg ser vi på de bredere strategiske utfordringene til infrastruktur som det kan bli behov for om det kommer økt aktivitet til havs, både gjennom transport og gjennom energi.

Så deltok jeg også på den konferansen som Norges forskningsråd i går og i dag har arrangert i Kirkenes om forskning og nordområdene. Også her ser vi nå gradvis resultater av økte bevilgninger, økt satsing på strategisk forskning på dette området, hvor Norge har som ambisjon – jeg vil nesten si som mandat – å ligge i front.

Mot slutten av året er Det internasjonale polaråret, som har gått over to år, slutt. Det er en historisk stor satsing på polarforskning, og det vil være Regjeringens ambisjon at når vi avleverer vårt formannskap i Arktisk Råd til våren, i april, skal vi også få til en kraftfull avslutning av Det internasjonale polaråret som gjør at det ikke blir en engangsforeteelse, men at de viktige forskningsprosjektene også kan føres videre.

Jeg er glad for at det er bred enighet om å satse på nordområdene, og at det er bevilgninger til kunnskap og til aktivitet. Dette er ting som settes i kraft fra 1. januar 2009 og derfor et uttrykk for at dette budsjettet, som er et ekspansivt budsjett, også får effekt på denne viktige strategiske satsingen for Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [16:03:13]: Fremskrittspartiet er glad for den oppmerksomhet som utenriksministeren og Regjeringen vier nordområdene.

Jeg vil ta opp et annet spørsmål. I dag ble det kjent at FN har bedt om norske soldater til Kongo. Jeg registrerer at politikere fra både Senterpartiet og SV forventer og krever at Norge sender soldater. Imidlertid sier forsvarsministeren at det ikke er soldater å sende – Norge har ikke stående styrker, sier hun til NRK i dag. Jeg skal ikke blande meg inn i hvordan de forskjellige rød-grønne politikerne ser på det, det får de finne ut av selv. Men jeg vil utfordre utenriksministeren på den nedtrapping jeg vil si vi har hatt i Forsvaret i de senere år, som har gjort at vi har havnet i en veldig vanskelig situasjon der vi knapt har en eneste norsk soldat å avse, uansett hvilken internasjonal krise som måtte oppstå utenfor landets grenser. Er det ikke nå nødvendig å få på plass et mer robust forsvar, inkludert flere soldater til Hæren, enn det denne Regjeringen legger opp til?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:04:17]: Først vil jeg si at denne regjeringen legger opp til en utvidelse av Hæren. Vi har styrket ressursene til Forsvaret for første gang på lang tid, og det er klok politikk.

Det forsvarsministeren gjorde oppmerksom på, var at Norge ikke hadde stående styrker, dvs. ikke kampstyrker som uten videre, fra en dag til en annen, kan reise til et konfliktområde de aldri har vært i. Men henvendelsen fra FN skal vurderes meget seriøst. Vi kommer til å gå gjennom det vi har av muligheter for å hjelpe FN. Det gjelder jo ikke bare Kongo. Vi har også hatt dialog om Tsjad. Det er ingen hemmelighet at denne regjeringen i Soria Moria-erklæringen har som ambisjon å kunne øke støtten til FNs operasjoner, som nå er veldig lav i forhold til hvordan den har vært historisk.

Jeg vil si at det som skiller seg fra 1990-årene i dag, er at vi har et tungt og krevende engasjement i Afghanistan som engasjerer mye av de operative styrkene Norge har til utenlandsoppdrag. Det er på mange måter en jobb vi er nødt til å stå ved, men som sagt, vi kommer til å gå grundig inn i den henvendelsen FN har kommet med, og gi et svar gjennom dialog til FN.

Erna Solberg (H) [16:05:24]: Jeg vil gjerne følge opp det forrige spørsmålet. Det er flere utfordringer i forbindelse med situasjonen i Kongo og en eventuell militær deltakelse. Det grunnleggende er selvfølgelig at vi mangler styrker, at vi ikke har kapasitet som er god nok, og at vi allerede er bundet opp et annet sted. Men det er også et spørsmål om hva slags type oppdrag dette vil være. Det snakkes ofte som om dette vil være et fredsbevarende oppdrag, men sånn som situasjonen på bakken i Kongo er for øyeblikket, vil det være et oppdrag hvor man må drive med direkte krigføring. Ser utenriksministeren det som formålstjenlig at norske soldater skal inn i den typen oppdrag i Kongo, eller vil det være en forutsetning å vente til det er noe å bevare, en fred å bevare, hvis det i det hele tatt skal være snakk om deltakelse?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:06:24]: Representanten Solbergs spørsmål er interessant, og hun har helt rett i at dette handler delvis om fredsopprettende virksomhet, og det har FN ikke lyktes med til nå. Det er, tror jeg, delvis fordi FN-styrkene er spredt veldig bredt over et landområde på størrelse med Vest-Europa, mens vi nå har tragedien som utspiller seg i én del av Kongo.

Jeg kan se betydelige dilemmaer ved å skulle gå inn i det området og opprette fred, men samtidig er det FNs dilemma som man står overfor, og som Sikkerhetsrådet må vurdere, for her er det åpenbart trussel mot regional fred og sikkerhet og mot menneskers liv. Vi har vedtakelsen av prinsippet ansvar for å beskytte, så det å si at det burde andre gjøre, men i alle fall ikke nordmenn, står ikke jeg inne for. Vi må her støtte de politiske tiltakene som kan skaffe en fred det er mulig å bevare – den var der for et par år siden, nå er den røket igjen. Nå har FN bedt den tidligere nigerianske presidenten forhandle fram en slik fred. Det må vi i alle fall støtte, samtidig som vi vurderer de forespørsler som er kommet på militærsiden.

Jan Sahl (KrF) [16:07:35]: Det er helt korrekt at det er bred enighet i Stortinget om at vi skal ha en satsing på nordområdene. Regjeringen har sendt ut det heftet jeg holder her, nytrykket i oktober. Etter å ha studert nordområdesatsingen over tid vil jeg si at når det gjelder økonomi, er den like tynn som dette heftet. Det man har gjort nå, er å samle sammen de beløpene som ellers ville ha ligget i budsjettet for Nord-Norge, til en nordområdesatsing. Jeg kan for eksempel vise til årets budsjett: seismikkskyting utenfor Lofoten og Vesterålen: nordområdesatsing. Eller utskifting av strømaggregat i Ny-Ålesund, et strømaggregat man måtte ha skiftet ut uansett: nordområdesatsing.

Mitt spørsmål til utenriksministeren, som for så vidt har gjort en veldig god jobb på det utenrikspolitiske plan, men som ikke har fått med seg de øvrige ministrene, er helt konkret knyttet til ett prosjekt som denne regjeringen la dødt, nemlig NEW Corridor. Når vi nå skal få en handlingspakke, er det ikke da tid for å legge inn noen midler for å få utviklet det prosjektet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:08:42]: Jeg er uenig i premissene til representanten Sahl. Jeg mener at alle postene her er valgt framfor noe annet – det er prioriteringens utfordring.

Seismikk er valgt fordi det er viktig, det har med verdiskapningen i nord å gjøre. Jeg kan love representanten Sahl at det var også viktig å argumentere for et nytt aggregat i Ny-Ålesund, det samme med en kraftig opprustning av bygningsmassen på Jan Mayen. Det koster penger, og det brukes der i stedet for et annet sted. Barents 2020 er friske midler som kunne vært brukt et annet sted – det er brukt her. Så satsingen er altså oppe i 1 milliard kr.

Northern East West Freight Corridor engasjerer meg, og det vet representanten Sahl. Jeg arbeider for det i diplomatiske kanaler. Men det grunnleggende tema er fortsatt: Vi må ha visshet for at det er brukere, og at det er mulig å få til den transporten, ikke bare gjennom Norge, men også gjennom de andre landene. Nå skal vi innenfor den nordlige dimensjonen samarbeide – EU, Island, Russland og Norge – og få logistikk og transport som et nytt satsingsområde. Her har jeg allerede meldt inn at Northern East West Freight Corridor må bli et område vi vier oppmerksomhet, i tillegg til andre veier ute i havet. Så saken vil bli fulgt opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Stortinget tar nå pause fram til kl. 18.

Første taler på kveldsmøtet er representanten Jørund Rytman.

 

Sak 1-7 ble behndlet under ett. Se også referat fra behandlingen på kveldsmøtet.