Sak 1-7 på dagsorden ble behandlet under ett. Se også referat fra formiddagsmøtet.

 

Jørund Rytman (FrP) [18:01:14]: Vi er her i dag for å debattere og vedta statsbudsjettet for 2009 samt en rekke representantforslag. Det interessante er at utgangspunktet for debatten har endret seg enormt de siste månedene, til og med ganske mye de siste ukene også.

Finanskrisen, som oppstod i USA bl.a. på grunn av noen politikeres evige trang til å blande seg inn i markedet, har kommet til Norge, noe som har gjort at statsbudsjettet var utdatert allerede da Regjeringen la fram budsjettet.

Det er derfor for meg ganske underlig at til tross for alt det som har skjedd siden Regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, er det ikke noe stortingsflertall for strakstiltak i budsjettet for å møte finanskrisen. Derimot vil stortingsflertallet gjøre det vanskeligere for næringslivet med enda høyere beskatning, spesielt for familiebedrifter. Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg gjør det langt vanskeligere å gjennomføre generasjonsskifte og sikre eierne investeringskapital. Og hva er det hele næringslivet og gründere nå skriker etter? Jo, det er investeringskapital.

Regjeringen fjerner heller ikke formuesavgiften eller arveavgiften. Næringslivet og folk flest bør tilføres, ikke fratas kapital.

Regjeringen gjør det også enda mer vanskelig for norsk bryggerinæring, ved å foreslå over 60 pst. økning av avgiften på alkoholfrie drikkevarer, til tross for at Regjeringen har lovet, til og med skriftlig i Soria Moria-erklæringen, at man vil «endre avgifter som er en ulempe for norske produksjonsarbeidsplasser blant annet i konkurranse mot import». Men nei da, her gjør man faktisk motsatt. Man endrer avgiftene slik at det blir enda verre.

Jeg registrerte at finansministeren nå ønsker at folk flest skal bruke mer penger. Det er interessant at dette kommer fra en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti. Men har ikke finansministeren skjønt at folk flest omtrent blir skattet i hjel av finansministeren, at store deler av inntekten folk flest får, går til å betale skatter og avgifter til finansministeren og verdens rikeste stat? Og det lille man har igjen, stort sett, går til nødvendige utgifter som også blir hardt skattet, som f.eks. strøm, mat, bensin osv. – og ikke minst renter på boliglånet. Men finansministeren velger altså å gamble mer med skattepengene til folk flest på aksjespekulasjoner i utlandet, i stedet for å la folk flest beholde mer av sine penger, og i stedet for å bruke litt mer av statsoverskuddet til investeringer i Norge.

Imens gjør alle andre land rundt om i verden det motsatte. De gir nå enorme skatte- og avgiftslettelser til næringsliv og folk flest. Det synes jeg Regjeringen også burde gjøre.

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om representantforslaget fra stortingsrepresentantene Elisabeth Røbekk Nørve og Leif Helge Kongshaug om at skipstunneler likebehandles med annen infrastrukturbygging i merverdiavgiftslovgivningen, ettersom jeg i finanskomiteen har vært ordfører for denne saken.

Som forslagsstillerne viser til, er skipstunneler ikke omfattet av merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 13, noe som kommer av at det pr. i dag ikke er anlagt noen skipstunneler i Norge. Nå foreligger det imidlertid planer om å bygge en skipstunnel, såkalt Stad skipstunnel, som lenge har vært til utredning. I en sluttrapport fra Kystverket konkluderes det med at tunnelen vil gi en positiv samfunnsøkonomisk nytte. Det er dermed viktig at det legges til rette for at prosjektet blir behandlet på lik linje med andre infrastrukturtiltak på land. Dermed er fritaket viktig å få på plass, dvs. fritak for merverdiavgift i siste omsetningsledd for tjenester med planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig vei.

Uenigheten i finanskomiteen går på at flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at spørsmålet om et eventuelt momsfritak må vurderes nærmere hvis vedtak om bygging av Stad skipstunnel foreligger, og rår derfor Stortinget til at representantforslaget vedlegges protokollen. Mindretallet i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslagsstillerne og fremmer forslag om at Stortinget ber Regjeringen endre merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 13.

Michael Momyr (H) [18:06:09]: Denne høsten har jeg hatt gleden av å møte som vararepresentant. Jeg lærte straks at Stortinget denne perioden er noe annet enn det jeg opplevde i forrige periode. Da møtte jeg fast, og det er ikke det som er forskjellen.

Forskjellen ligger i at vi har en flertallsregjering, og at mye av det politiske arbeidet som før foregikk her i Stortinget, og beslutningsprosessene nå er flyttet ut av Stortinget og over i regjeringsapparatet. Jeg legger merke til at det er mange som er innstilt på å diskutere det spørsmålet. Det har jeg ikke tenkt å gjøre i dag. Jeg vil likevel ta utgangspunkt i denne situasjonsbeskrivelsen når jeg i dag hevder at vi ser en regjering som faktisk viser beslutningsvegring.

Debatten i dag ville vært en gyllen anledning til å vise omgivelsene at Regjeringen tar situasjonen på alvor. Den kunne gjennom dialog med Stortinget i dag ha vist at den ønsker å finne gode løsninger på de problemene og utfordringene som vi ser. Det eneste konkrete som jeg ser har kommet ut av debatten i dag, er at Regjeringen sier et bombastisk og klart nei til å trekke tilbake de skatteskjerpelsene som er foreslått. Det er etter mitt syn et dårlig signal. Godt lederskap er å ta inn over seg at rammebetingelsene endrer seg.

I disse dager er det ikke bare på Stortinget det arbeides med budsjett. Det skjer også rundt om i norske kommuner. Det er viktig at kommunene settes i stand til å gjennomføre de investeringene som er planlagt. Jeg er derfor fornøyd med tiltak som er gjort overfor Kommunalbanken, og jeg håper at det som er iverksatt når det gjelder Eksportfinans, vil gi positive effekter for Kommunekreditt, slik at vi får en reell konkurranse i kapitalmarkedet for norske kommuner. Krisen har mye med psykologi å gjøre. Derfor er det min oppfatning at det er viktig at kommunene i Norge bevarer optimismen.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tora Aasland [18:09:05]: Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2009 innebærer en markant satsing på forskning og høyere utdanning. Regjeringen har i budsjettet foreslått en økning i bevilgningene til universiteter og høyskoler. Dette er bl.a. knyttet til en videreføring i 2009 av økt basisbevilgning, vedtatt i revidert budsjett, med nesten 300 mill. kr. Videre foreslås midler til over 200 rekrutteringsstillinger med høyere sats fra høsten 2009 og 100 mill. kr for å styrke lærerutdanningen i 2009. Og det foreslås startbevilgninger til nye kunnskapsbygg flere steder i landet.

Regjeringen har i budsjettet også foreslått en betydelig satsing på forskning. Dette gjelder bl.a. opprettelse av regionale forskningsfond på 6 milliarder kr, økt kapital i Fondet for forskning og nyskaping med 6 milliarder kr, forskningsinnsats i nordområdene og på flere fagdepartementers budsjetter samt en ny satsing gjennom avkastningen av forskningsfondet på utstyr og infrastruktur. Den totale økningen i forskningsbevilgningene foreslås til 1,6 milliarder kr.

Etter at statsbudsjettet for 2009 ble lagt fram i oktober, har det vært en del oppmerksomhet knyttet til at lønnskostnadsveksten i 2008 har blitt høyere enn anslaget som lå inne i 2008-budsjettet for universiteter og høyskoler. I tillegg øker pensjonspremien for 2009. Disse forhold må ses i sammenheng med budsjetteringsprinsippene som ligger til grunn for universitets- og høyskolesektoren. Det er derfor ikke riktig som hevdet tidligere i debatten i dag, at disse ekstra kostnadene er kutt fra Regjeringens side. Det er de selvsagt ikke.

I motsetning til de fleste forvaltningsorganer er institusjonene i universitets- og høyskolesektoren nettobudsjetterte. Dette innebærer at institusjonene har større budsjettmessig fleksibilitet sammenlignet med bruttobudsjetterte enheter. Blant annet kan de benytte eksterne egeninntekter fritt og har adgang til å overføre alle ubrukte midler til etterfølgende budsjettår. Dermed forutsettes det at nettobudsjetterte virksomheter tilpasser seg endrede rammebetingelser, som at pris- og lønnsveksten i ettertid kan vise seg å bli lavere enn benyttet prisomregning. Dette er også i tråd med de løsningene regjeringen Bondevik II la til grunn for de nettobudsjetterte virksomhetene.

Da universitetene og senere høyskolene gikk over fra å være bruttobudsjettert til å bli nettobudsjettert, var det en formalisering av deres selvstendige status: De fikk frihet med ansvar. Blant annet skulle de med virkning fra 2003 selv betale arbeidsgivers andel av pensjonspremien til Statens Pensjonskasse. Rammen som ble overført til institusjonene, har de siste tre årene vært høyere enn den reelle satsen, uten at det har ført til reduksjon i bevilgningen. For 2009 har Statens Pensjonskasse varslet om en økning av satsen på pensjonspremien til om lag det nivået som rammen opprinnelig lå på ved overgangen til nettobudsjettering.

Når det gjelder virkninger av lønnsoppgjør, blir ikke bevilgningene til de nettobudsjetterte institusjonene korrigert etterskuddsvis i forhold til faktisk resultat av lønnsoppgjøret, slik tilfellet er for bruttobudsjetterte institusjoner. Den faktiske lønnsveksten for universitetene og høyskolene kan derfor ligge både over og under den anslåtte lønnsveksten i budsjettet. Utfordringene nå, ved avslutningen av høstsemesteret 2008 og begynnelsen av vårsemesteret 2009, ble at summen av et godt statlig lønnsoppgjør og varsel om økte pensjonspremier til Statens Pensjonskasse til sammen ble en uventet stor kostnadsøkning.

Ordningen med nettobudsjettering har over tid fungert godt for universitets- og høyskolesektoren. I lys av de erfaringene vi nå har i 2008, vil imidlertid Regjeringen vurdere om det er behov for å se nærmere på budsjetteringsprinsippene for denne sektoren, og komme tilbake med en slik vurdering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2009, slik flertallet i finanskomiteen også sier i sin merknad.

Regjeringen er opptatt av at universitetene og høyskolene skal være i stand til å gjennomføre sine viktige samfunnsoppdrag, og levere undervisning og forskning med høy kvalitet. Dette er grunnlaget for den kunnskap som skal formidles, og den nye kunnskap som samfunnet trenger. Derfor er jeg glad for å kunne informere Stortinget om at Regjeringen i forbindelse med salderingen av 2008-budsjettet øker basisbevilgningen til universiteter og høyskoler med 160 mill. kr. Dette sikrer et høyt aktivitetsnivå og styrker Regjeringens langsiktige satsing på kunnskap. Denne styrkingen av basisbevilgningen vil bli fordelt på alle landets universiteter og høyskoler, og den bør, etter min mening, brukes til å tilby topp undervisning.

Denne tilleggsøkningen av basisbevilgningen for inneværende år gir et godt utgangspunkt for hele sektoren, når vi snart går inn i et nytt år, med nye kunnskapsutfordringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:14:12]: Før Stoltenberg-regjeringen tiltrådte, ble det skissert et behov i universitets- og høyskolesektoren på 400 mill. kr. Regjeringen svarte da med dette hvileskjæret, som Djupedal senere har omtalt som en tabbe. Så har man tilbakeført dette hvileskjæret over to år. Da resten kom på plass nå, ble det en jubel i sektoren, som igjen ble snudd til fortvilelse da man oppdaget at det manglet 440 mill.– 600 mill. kr, som det ble sagt, til lønns- og pensjonsutgifter.

I dag får vi en julegave fra Regjeringen på 160 mill. kr. Den dekker ikke engang lønns- og prisveksten, og det mangler fortsatt dekning av de økte pensjonsutgiftene. Mener statsråden at SV i Kunnskapsdepartementet har innfridd de forventningene som ble skapt i denne sektoren, gjennom bl.a. Soria Moria-erklæringen, eller deler hun det synet at tabber, manglende fokusering og feilprioriteringer har ført til at høyere utdanning har måttet blø og har blitt skadelidende på grunn av manglende forutsigbarhet?

Statsråd Tora Aasland [18:15:02]: Jeg mener selvfølgelig at denne regjeringen har satset på universitetene og høyskolene på en god måte, og jeg er veldig glad for at vi fikk rettet opp det kuttet som var i basisbevilgningene allerede fra revidert budsjett i år.

Den bevilgningen, de 160 mill. kr, som Regjeringen har kunngjort i dag, gjelder 2008-budsjettet, og den er ikke ment som noen kompensasjon for noe som helst. Jeg redegjorde nettopp fra talerstolen om at dette i bunn og grunn er institusjonenes eget ansvar. Men det ble en stor utfordring for institusjonene å ha en god mulighet til å gjøre sin viktige oppgave både i år og i året som kommer. Derfor er jeg veldig glad for å kunne meddele at disse 160 millionene nå er kommet inn i årets budsjett. Så får vi fortsette kampen i 2009.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:16:00]: Vi har i dag blitt presentert for en pressemelding der det står at Regjeringa bevilger 160 mill. kr ekstra til basisbevilgningen til universiteter og høyskoler. Det skjer etter at Regjeringa først prøvde å unngå å bevilge disse pengene. Så sier man ikke noe når budsjettet framlegges, om den lønns- og pensjonsbomben som i realiteten ligger i budsjettet, og så er det slik at opposisjonen og sektoren sammen graver fram de tallene som nå viser seg å være rundt 400 mill. kr. Regjeringa presses, prøver å ri av stormen – det fungerer ikke – og vi får altså i dag, på dagen for finansdebatten, en tilleggsbevilgning på 2008-budsjettet på 160 mill. kr.

Vi fikk for 13 dager siden til Stortinget en salderingsproposisjon for 2008. Der stod det ingenting om dette, og Regjeringa har nå åpenbart innsett at budsjettet ikke holder mål.

Når dette kommer, er det jo ikke i nærheten av nok til å dekke de utfordringene sektoren har, forbundet med lønns- og pensjonsvekst. Spørsmålet er: Hvordan skal sektoren i 2009 kunne klare å tilby god undervisning og god forskning, når de også da må kutte i budsjettene sine?

Statsråd Tora Aasland [18:17:09]: Jeg håper at representanten Eriksen Søreide sammen med meg gleder seg over at vi har klart å finne 160 mill. kr til sektoren i 2008. Dette er, som jeg nevnte i mitt innlegg, selvfølgelig overførbart til 2009, og det er ikke ment som en kompensasjon verken for prisjusteringer eller for pensjonspremier. Dette forventes institusjonene å klare selv, jf. min utredning om nettobudsjettering for institusjonene. Vi jobber heldigvis med den saken, for det er en del strukturelle problemer som ble oppdaget gjennom nettopp denne påpekningen fra institusjonenes side, da de fikk sine brev fra Statens Pensjonskasse og oppdaget at her var det en stor utgift som de ikke hadde regnet med.

Så dette jobber vi med for å få en bedre struktur på alle prosesser som har med ikke minst lønnskompensasjon å gjøre, og jeg er veldig glad for at vi har fått på plass de 160 millionene i årets budsjett, som da vil hjelpe universitetene og høyskolene til å gjøre sine viktige oppgaver, ikke minst innenfor utdanning, både i år og i neste semester.

Odd Einar Dørum (V) [18:18:19]: Heretter har vi fått innført «thanksgiving» med norsk definisjon i budsjettprosessen i Stortinget. Men «thanksgiving» er ikke julegave, «thanksgiving» er ikke årsbudsjett, og selv om statsråden på oppløpssiden, antakelig, kom hit i dag og skulle levere penger som ikke er en kompensasjon, men som skal være en god trøst for å stå på, blir kjernespørsmålet: Når skal sektoren få de pengene som mangler – i underkant av et gammeldags hvileskjær – slik at drift og virksomhet i 2009 blir forutsigbart og ikke preget av uro, eventuelt ledige stillinger og dårlig undervisningstilbud? Når kommer de pengene?

Statsråd Tora Aasland [18:19:04]: Jeg vil presisere at det mangler ikke penger, og Regjeringen har ikke kuttet, som jeg hørte representanten Dørum sa tidligere i dag. Det er helt feil at Regjeringen har utført noe kutt på dette budsjettet. Tvert imot: Vi har økt budsjettet både i revidert nasjonalbudsjett og nå i salderingen av 2008-budsjettet. Og vi har lagt inn full effekt av basisbevilgningsgjenopprettelsen av kuttet i 2009-budsjettet. Så jeg ser optimistisk fram mot 2009.

Når Dørum nå snakker om både lønnsjustering og pensjonspremieutfordring som er kommet, gjelder det dels utgifter som påløper i 2008, og dels utgifter som påløper i 2009. Jeg velger da å ta utfordringen om å tenke gjennom hva slags struktur vi har på den måten vi dekker opp for eventuelle endringer i lønnsoppgjør på med hensyn til det som er lagt inn i budsjettet. Det blir en viktig oppgave for arbeidet som Regjeringen skal gjøre framover i 2009, og enn så lenge er jeg svært glad for at vi har fått de 160 millionene til sektoren i år.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:20:33]: Jeg synes det er en litt underlig debatt vi har her i Stortinget i dag. Vi har jo i de siste dagene vært vitne til at Regjeringen stadig vekk har kommet med nye tilsagn om hvordan en skal løse finanskrisen, og det kan til tider høres ut som om opposisjonen er litt snurt for det. Men jeg tror at noe av grunnen til at man reagerer som man gjør, er at man hadde ganske steile holdninger fra Regjeringens side da budsjettet ble lagt fram. Blant annet kunne vi lese at statsminister Jens Stoltenberg sa:

«Vårt forslag til statsbudsjett vil bli vedtatt i Stortinget, så å si uforandret. Statsbudsjettet møter finanskrisen på en god måte og legger til rette for lavere rente.»

Jeg tror kanskje det hadde lønt seg å ha en litt mer ydmyk holdning i starten. Da tror jeg også denne debatten hadde hatt et annet preg.

Denne finansdebatten handler jo ikke bare om tiltak for å løse finanskrisen. Den handler om at vi skal lage et budsjett som også skal ivareta andre deler. I tillegg til å ta høyde for økt sysselsetting, har det vært viktig for Kristelig Folkeparti også å ha en profil hvor vi tar vare på barn og gir dem trygge oppvekstvilkår.

Kristelig Folkeparti har laget et alternativt budsjett, hvor vi ønsker å styrke barns livskvalitet og oppvekstvilkår ved bl.a. å satse på familien, på barnehage, på skole og på barnevern. Familien må styrkes som barnets grunnleggende og viktigste fellesskap. Skolen skal sammen med hjemmet danne og utdanne elevene og utruste dem for livet. En av de beste investeringene vi som samfunn kan gjøre, er å investere i barns kunnskap. Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon. Da må vi ut av hvileskjæret, og ut av byggestoppen som Regjeringen har innført i de tre årene den har styrt i utdanningspolitikken. Vi har forutsetningene, men da må det satses både på skole, på høyere utdanning og på forskning.

Jeg ser at budsjettet blir kalt tullebudsjett i VG. Hadde det enda vært så vel at det hadde vært utdatert i forhold til finanskrisen, kanskje ja, men dessverre vil en god del av de vedtakene som gjøres, være gjeldende, f.eks. på småskoletrinnet. Denne gangen skal Regjeringen utvide timetallet med to uketimer uten pedagogiske midler, som skal komme i tillegg til de fem uketimene som ble innført høsten 2008. Kristelig Folkeparti mener det er mye viktigere at ressursene brukes til å sikre at allerede eksisterende timer gir bedre læring og til å øke antall lærere i skolen. Derfor foreslår vi å omprioritere disse midlene.

Vi tror også at man har store utfordringer på ungdomsskolenivået. Vi trenger å få flere yrkesgrupper inn på det trinnet, derfor ønsker vi å bruke 200 mill. kr til å få andre yrkesgrupper inn nettopp her – helsesøstre, rådgivere, miljøterapeuter, som kan være med på å gjøre hverdagen levelig for elever og lærere. Vi mener at det ikke hjelper bare å ha tidlig innsats, hvis en glemmer ungdomsskolen. For å få ungdomsskolen til å bli en mestringsarena for alle elever, både de som er teoristerke og de som er praktisk sterke, må man tilby en mye mer praktisk hverdag. Det er grunnen til at vi foreslår å bevilge 70 mill. kr til kvalitetsutvikling nettopp på ungdomsskoletrinnet.

Antallet elever som ikke fullfører videregående skole, er bekymringsfullt. Samfunnet har sviktet i oppdraget med å gi alle muligheter til utdannelse og arbeid. Jeg tror det finnes mange gode lokale tiltak som tar nettopp dette problemet inn over seg. Derfor har Kristelig Folkeparti foreslått at det opprettes en tiltakspost hvor man kan søke støtte til gode lokale tiltak for å gi unge mennesker en mulighet til å fullføre skoleløpet.

Det er i de yrkesfaglige studieretningene vi ser at vi har de største utfordringene. Lærlingtilskuddet i vårt samfunn har stått bom stille i mange år. Jeg tror at når vi ser finanskrisen, vil det å øke lærlingtilskuddet være viktig for at flere får en mulighet til arbeid.

Vi har laget et budsjett som ivaretar trygg oppvekst, som ivaretar en spennende og ny type skole, og som i tillegg klarer å møte finanskrisens utfordringer.

Alf E. Jakobsen (A) [18:25:52]: Årets budsjett behandles i en tid med finansuro internasjonalt, som også gir store og mange utfordringer i Norge, ikke minst for enkeltpersoner, næringsliv og sysselsetting.

Stortinget har for kort tid siden på rekordtid behandlet en tiltakspakke på 350 milliarder kr for bankene. Hovedhensikten er å få ned renten og dermed få bankvesenet til å fungere igjen. Tiltakene settes nå gradvis i verk, og vi ser at virkningene begynner å komme både for personkunder og næringsliv. Etter hvert som styringsrenten settes ned og pengemarkedsrenten følger etter, ser vi at bankene prisverdig nok har tatt signalene, enten ved at utlånsrenten settes ned, eller at man kansellerer varslede renteøkninger.

Det er fra enkelte hold også i dag blitt framholdt at boliglån gitt til lavinntektsgrupper i USA er hovedårsaken til finanskrisen. Det er etter min mening en total forvrengning av den faktiske situasjonen. På slutten av 2007 utgjorde disse boliglånene kun 14 pst. av de totale utlånene i USA, og ser en andelen av disse boliglånene som ble misligholdt, i sammenheng med alle boliglånene i USA, utgjør de 1,5 pst. Det er så lavt at det ikke er i nærheten av å skape noe vi kan kalle finanskrise i USA og langt mindre skape en verdensomfattende finanskrise.

Situasjonen på finansmarkedet internasjonalt er alvorlig og selvsagt også utfordrende for Norge. Vi er imidlertid langt bedre rustet enn veldig mange andre land, ikke minst har vi et godt lov- og regelverk som Kredittilsynet håndterer på en veldig ryddig måte. Den største utfordringen for framtiden er etter min mening at vi må få et tilsynsregime som kan virke globalt, og dermed hindre at råtne lån eller låneprodukter i framtiden spres ukontrollert verden rundt, slik dagens situasjon startet med utspring i USA.

Det er noe forunderlig at Fremskrittspartiet i inneværende års budsjett ville kutte 20 mill. kr på budsjettet til Kredittilsynet. I sitt alternative budsjett for 2009, som ble laget etter at finansuroen var et faktum, foreslår de å kutte 12,4 mill. kr, til tross for at utfordringene vokser. Det blir litt smått når en på denne måten markerer markedskreftenes frie stilling.

Vi har økt utlånsrammene til GIEK. Regjeringen har fremmet forslag om å øke egenkapitalen i Kommunalbanken, som resulterer i at Kommunalbanken kan gi kommunene lån på omkring 15–20 milliarder kr i tiden som kommer. Regjeringen foreslår også å utvide ordningen for byggelånsgaranti for skip og lånerammen for Innovasjon Norge.

Regjeringen har arbeidet intenst med å finne snarlige løsninger for Eksportfinans. I natt ble det enighet om et opplegg som i korte trekk går ut på at Eksportfinans slipper å finansiere denne typen lån i markedet, men kan få låne av statskassen i to år framover, der innlånsvolumet kan bli omkring 50 milliarder kr. Regjeringen har vist stor handlekraft ved å sette inn veldig målrettede tiltak raskt etter hvert som situasjonen krever. For å bruke et uttrykk fra helsevesenet: Vi medisinerer pasientene etter hvert som helsetilstanden eventuelt endrer seg, og bygger ikke medisineringen på antakelser.

Det er grunn til å minne om at de tiltakene som er lagt inn i budsjettet, faktisk gjelder fra neste år, og ikke begynner å virke før ved årsskiftet.

Så varsler vi at vi har en arbeidsplan som tar sikte på å utarbeide nye prognoser for utviklingen i norsk økonomi, og kommer tilbake til Stortinget med ytterligere tiltak i månedsskiftet januar/februar. Vi får da med oss mer av virkningene av rentetiltakene og ikke minst sysselsettingstallene for siste del av inneværende år. Åpenhet rundt den arbeidsplanen vi har, har laget et forferdelig oppstyr i opposisjonen. Det forstår jeg lite av.

Jeg må medgi at den ensidige bruken av krisebegrepet, både fra det enkelte opposisjonsparti og media, er etter min mening med på å hausse opp situasjonen. Folk skremmes fra å opprettholde et normalt forbruk, som veldig mange av oss også har økonomi til i framtiden.

På min hjemlige arena har kona mi, som jeg bruker å kalle byggmesteren, alltid et oppussingsprosjekt på gang. Nå lurer hun på om hun skal stoppe oppussingsprosjektene på grunn av finanskrisen. Tvert imot, nå er det slike som henne som skal holde aktiviteten oppe. En kjøkkenbenk her og et badekar der – det blir det fort arbeid av.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:31:17]: Jeg sa i trontaledebatten at det var naivt å tro at ikke også vi i vårt land ville bli hardt rammet av den globale finanskrisen gjennom mindre etterspørsel etter varer og tjenester. Vi ser flere eksempler på at bedrifter og ansatte må omstille, ordretilgangen stopper opp, og tidligere avtaler kanselleres.

Et svært høyt privat forbruk de siste fem–seks årene og mangel på arbeidskraft har paradoksalt nok vært et hinder for å gjennomføre viktige offentlige oppgaver. Statsbudsjettet har tatt høyde for at det private forbruket går noe ned, og har dermed gitt rom for økt innsats på viktige områder som infrastruktur, vei og jernbane og på vedlikehold og investeringer i kommunene. Dette er områder som Senterpartiet har prioritert i flere år, også i statsbudsjettet for 2009. Men alle vet at statsbudsjettet ikke er dimensjonert for en forsterket negativ utvikling i norsk økonomi, som vi nå ser konturene av. Derfor varsler Regjeringen tiltakspakker for å møte en framtidig negativ utvikling med tiltak som skal motvirke bl.a. økt ledighet.

Krisetid bærer også muligheter i seg. Et svært høyt privat forbruk er ikke bærekraftig på lang sikt. Når arbeidsplasser skal erstattes, må bærekraftig utvikling stå sentralt. Å forvalte framfor å forbruke er god tradisjon i Senterpartiets politikk. I en omstillingstid må vi tenke langsiktig og bærekraftig. Viktige målsettinger for politikkutformingen skal bl.a. være å minske energiforbruket og produsere mer ren energi, erstatte fossil energi med fornybar energi og bruke energien mer effektivt enn i dag. Teknologiutviklingen i skjæringspunktet mellom miljø og energi bør gjøres til et av Norges fortrinn. På området fornybar energi er regjeringserklæringen tydelig og offensiv, men vi er ikke kommet langt nok. Lave energipriser stimulerer ikke aktørene i tilstrekkelig grad til å satse på alternative energikilder. Jeg mener Regjeringen i større grad bør vurdere ytterligere og sterkere virkemidler for å løfte fram fornybar energi som bioenergi og vind-, sol-, bølge- og tidevannskraft.

Nettopp nå, når vi står framfor krevende tider, bør tiltak på disse områdene løftes fram som satsingsområder. Dermed kan det komme noe positivt ut av de mange omstillinger som denne finanskrisen skaper. Langsiktig forvaltning av naturressurser og tilhørende arbeidsplasser må stimuleres framfor et galopperende økt privat konsum. Vi er privilegerte som har muligheten til å ta slike viktige grep.

Det er interessant å se på Høyres kuttliste i budsjettet. Ett område skiller seg ut. Heikki Holmås nevnte tidligere i dag finanskrise og miljøkrise, men vi har også en matvarekrise i verden. Og når jeg nevner Høyres budsjett, foreslår de en reduksjon i jordbruksavtalen på nær 2 milliarder kr. I en tid med fallende matvarepriser og dertil mye lavere matproduksjon på verdensbasis velger Høyre å redusere norsk matproduksjon – i en tid da opp mot 900 millioner mennesker ikke har mat på bordet. Finanskrisen rammer også matproduksjonen i verden. FNs matvareorganisasjon, FAO, anslår at matproduksjonen må øke med om lag 50 pst. innen 2030 for at verdens befolkning skal ha tilstrekkelig tilgang på mat. Skulle ikke vi, som et rikt land, i det minste sørge for å produsere store deler av vår egen mat sjøl?

Det aller viktigste i en svært urolig og usikker tid er at folk er i arbeid. Folks tilbakeholdenhet når det gjelder å gjøre de investeringene de har planlagt, bunner i en usikkerhet med tanke på både jobb og rente. Derfor må de virkemidler som settes inn, ha som siktemål å skape trygghet, bidra til å skape gode vilkår for næringslivet og samtidig en lav rente. Garantiordninger og tiltak som er gjort for å få pengestrømmen til å flyte bankene imellom, er viktige virkemidler for å sikre industrien. Regjeringen har tatt viktige grep og vil fortsatt ta viktige grep når tiden krever det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvar Hallset Reiakvam (FrP) [18:36:35]: Regjeringspartiene går i statsbudsjettet inn for å øke avgiftene på alkoholfrie drikkevarer med over 60 pst. I Norge har sukkerforbruket gått drastisk ned siden årtusenskiftet uten aktiv bruk av avgifter. Avgiftsøkningen ser derfor ut til å bli innført utelukkende for å øke statens inntekter. Men det kan få store negative konsekvenser for viktige distriktsarbeidsplasser som allerede i dag opplever å få forringet sine rammevilkår på grunn av de internasjonale konjunkturene.

Mitt spørsmål til representanten Skjælaaen blir derfor: Hvorfor ønsker Senterpartiet ytterligere å forverre rammevilkårene for viktige distriktsarbeidsplasser ved å øke avgiftsnivået?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:37:19]: Senterpartiet ønsker ikke å gjøre situasjonen vanskelig for industrien eller for bedrifter rundt omkring i landet.

Når vi har valgt å øke sukkeravgiften, er det fordi vi har et alvorlig helseproblem og økende fedmeproblemer i landet vårt. Folk inntar for mye usunn mat, også sukker. Diabetes er en kjempestor utfordring for den voksne befolkningen. Så når vi velger å sette opp sukkeravgiften, er det for å ramme de produktene som er særs usunne å ta inn. Dette er en del av et viktig forebyggende arbeid som denne regjeringen velger å satse på.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:38:18]: Representanten Skjælaaen sa i sitt innlegg:

«Statsbudsjettet har tatt høyde for at det private forbruket går noe ned.»

Det har jo representanten fullstendig rett i. Det eneste problemet er at dette budsjettet ble lagt fram før finanskrisen. Med andre ord kommer man til å se, for enkelte, en dramatisk nedgang i det private forbruket. Og dette gjør Regjeringen med vitende og vilje.

Vi hadde forut for finanskrisen knapphet på arbeidskraft. Det er nå snudd til stigende arbeidsledighet, og vi ser av prognosene at den kommer til å øke også i tiden framover. Regjeringen leverer svar på dette som er myntet på situasjonen vi så i forkant av sommeren. Regjeringens svar er således økt skatt for dem som skaper arbeidsplasser. Det er økte avgifter innenfor en rekke næringer, som truer norske arbeidsplasser. Vi ser at Regjeringen leverer økte matvarepriser. Og vi ser at NHO sier at Regjeringen er villig til å ofre arbeidsplasser.

Spørsmålet er: Betyr det ikke noe for representanten Skjælaaen at vi har norske arbeidsplasser på norske hender?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:39:29]: Næringslivet er selve navet i norsk økonomi. Derfor har denne regjeringen gjort mye allerede etter at statsbudsjettet ble lagt fram, for å sikre bedriftene penger gjennom lån og garantiordninger, en kjempepakke som skal sikre pengestrømmen bankene imellom. Regjeringen har ikke sittet på gjerdet. Regjeringen har vært aktiv for å sikre at bedrifter kan få garantiordninger som gjør at avtaler kan inngås, osv. Det trodde jeg faktisk representanten Skovholt Gitmark kjente til.

Bjørg Tørresdal (KrF) [18:40:26]: Det var mange som var glade da det endelig ble gjeninnført en rentekompensasjonsordning for vedlikehold eller oppussing av skoler og kirkebygg. Kristelig Folkeparti var glad, men ikke minst var en glad ute i norske kommuner, og en hilste dette velkommen. Men vi forundrer oss noe over at en ikke åpner for at denne rentekompensasjonsordningen, som er så populær, og som ble brukt veldig aktivt under Bondevik II-regjeringen og tok slutt i denne perioden, også kan brukes til å bygge nye kirker, slik en gjorde under Bondevik II-regjeringen.

Dersom det er et problem at ordningen ikke er god nok, er det lurt å fylle på med penger, for dette er rettet mot velferdstiltak i kommunene og mot arbeidsplasser i bygg- og anleggssektoren.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:41:16]: Rentekompensasjonsordningen er en veldig god ordning for kommunene, og den har bidratt til at kirker og skoler er blitt pusset opp rundt omkring i hele landet. Rentekompensasjonsordningen innføres igjen, og det er vi veldig glad for, fordi vi mener den er et godt virkemiddel.

Representanten spør om dette også skal gjelde nye kirkebygg. Regjeringen vil følge utviklingen nøye framover når det gjelder å komme med nye tiltak. Jeg er ikke fremmed for å tenke at en slik ordning også kan gjelde nybygg. Men Regjeringen vil komme tilbake med ytterligere en pakke i slutten av januar, der en vurderer størrelsen og også innretningen på den ordningen som vi forhåpentligvis vedtar i dag.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:42:28]: Senterpartiet har tradisjonelt stått sammen med Venstre i synet på hva som er bra for landet, nemlig å ha et spredt privat eierskap i bedrifter og næringsliv. I mange kommuner, ikke minst distriktskommuner, er private småbedrifter helt avgjørende for bosetting og aktivitet.

Etter tre år i rødt selskap, har Senterpartiet hver dag tatt nye skritt bort fra slik tankegang og inn i en grå-rød tåke med fokus på mest mulig offentlig eierskap. Senterpartiet vil senere i kveld votere for et budsjett som har målrettede angrep på dem som ønsker å investere og eie norske arbeidsplasser. I tillegg stemmer Senterpartiet mot en rekke forslag som Venstre i dag fremmer til bedring for småbedriftenes situasjon og som en stimulans til sliterne som skaper arbeidsplasser.

Gruer Senterpartiet seg til voteringen i kveld, der de vil stemme mot forslag som de tidligere har vært enig i, og som er så viktige for arbeidsplassene i distriktene?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:43:32]: Senterpartiet står bak det budsjettet som i dag legges fram, også det som handler om formuesskatt og arveavgift. Både formuesskatten og arveavgiften har en viktig omfordelingsprofil i seg. Det er viktig, ut fra hele skattesystemet vårt, at de som har mye skal betale forholdsvis mer enn dem som har lite. Både formuesskatten og arveavgiften innebærer at taket på hva man skal betale, heves. I forbindelse med arveavgift vil faktisk 90 pst. av dem som arver, få en gunstigere skatteordning enn den som er i dag.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:44:38]: Jeg deler representanten Skjælaaens ønske om å få inn mer fornybar energi i det norske markedet. Dette tidspunktet er et godt tidspunkt å gjøre det på, og også å legge til rette for bl.a. mer småkraft. Da er det uforståelig at Regjeringen har gjort så lite for å få til mer småkraftverkutbygging i Norge. Vi har en grunnrentebeskatning som slår inn med 5,5 MW for hele kraftverket, ikke bare for det i overkant. Vi ser at det er blitt vanskeligere å få konsesjon, fylkesmannen blander seg inn i stadig flere saker og NVE har en saksbehandlingstid som stadig øker.

Derfor er spørsmålet til representanten Skjælaaen: Hvorfor gjør ikke Senterpartiet det lettere å få til næringsutvikling i distriktene bl.a. gjennom å gjøre det lettere å bygge småkraftverk?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:45:36]: Når det gjelder behandlingstiden i bl.a. NVE, vet jeg at Regjeringen har satt inn mye krefter på å få den ned. Det som er positivt, er at det under denne regjeringen faktisk er svært mange som har søkt om å få bygge småkraftverk rundt omkring i landet. Når svært mange har søkt, betyr det at myndighetene på en brukbar måte har greid å legge til rette for dette, og at det å bygge ut småkraftverk er attraktivt. Det er lang ventetid, lang behandlingstid nå, men Regjeringen har satt inn tiltak for å styrke behandlingskapasiteten. Men det at mange søker, er nettopp et uttrykk for at Regjeringens politikk på dette området har vært veldig bra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Leif Helge Kongshaug (V) [18:46:59]: Dagens debatt har så langt vært like mye preget av det som ikke er en del av statsbudsjettet vi i dag behandler og vedtar, som det faktiske innholdet i budsjettet og de ulike partienes alternativer. Finanskrisens alvor ligger tungt over oss, og det er grunn til å spørre seg om det statsbudsjettet som i dag får flertall, har den profil og den innretning som skal til for å løse de utfordringene vi nå står overfor. Mitt svar er et betinget nei. Etter å ha hørt debatten så langt i dag, synes det som om det også er svaret langt inn i Regjeringens kretser.

Venstre er enig med Regjeringen i at jobb nr. 1 og jobb nr. 2 er å ha en finanspolitikk som underbygger pengepolitikken, som gjør at renten kan bli lavest mulig. Derfor legger Venstre i sitt alternative statsbudsjett opp til samme oljepengebruk som Regjeringen, og advarer mot å bruke mer i den usikre situasjonen som vi nå er inne i.

Deretter skiller imidlertid Venstre og Regjeringen lag, fordi jobb nr. 3 og jobb nr. 4 etter Venstres syn er å stelle pent med bedriftene og bedriftenes eiere slik at de i vanskelige tider blir stimulert til å gjøre maksimalt for å ta vare på arbeidsplassene i Norge og til å omstille virksomheten i miljøvennlig og framtidsrettet retning. For vi trenger nå en målrettet satsing på framtiden, et gjennomgripende skatteskifte i miljøvennlig retning, satsing på forskning innenfor miljø, klima og næringsutvikling og en konsentrert satsing på vekst i klima- og miljøarbeidsplasser. Venstre har som målsetting å utvikle en like god leverandørindustri innenfor klima og fornybar energi som vi har for olje- og gass-sektoren. Dessverre er vi alene om det.

En god illustrasjon på dette var da representanten Heikki Holmås tidligere i dag kritiserte Fremskrittspartiet for ikke å ha adresse mot klimautfordringene i sitt hovedinnlegg i finansdebatten, men helt glemte å høre etter da Arbeiderpartiets Reidar Sandal hadde sitt innlegg. Her var klimautfordringene akkurat like fraværende. Det er derfor grunn til å etterlyse en reell vilje til omstilling til en grønnere økonomi hos Regjeringen.

Venstres viktigste enkelttiltak i sitt alternative statsbudsjett er å bedre rammebetingelsene for norsk næringsliv og småbedrifter. Effekten av Venstres politikk er nesten 4,5 milliarder kr i målrettede tiltak for næringsliv, gründere og småbedrifter. Venstre vil satse spesielt på det nyskapende miljø- og klimavennlige næringslivet kombinert med en gjennomgripende satsing på utdanning og forskning.

Venstre fremmer i sitt alternative budsjett en rekke tiltak for å sikre eksisterende arbeidsplasser og legge til rette for å skape nye. Venstre foreslår mange tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringsliv og småbedrifter, bl.a. skattelettelser for næringslivet, KapitalFUNN-ordning, økte satser i SkatteFUNN, økte avskrivningssatser, eget minstefradrag for selvstendig næringsdrivende, lavere arbeidsgiveravgift for lærlinger samt reversering av alle næringsfiendtlige skatteskjerpende forslag fra Regjeringen med en samlet ramme på nesten 4 milliarder kr. Videre foreslår Venstre en gjeninnføring av tilskudd til ulønnet arbeidsinnsats i SkatteFUNN-ordningen, økt næringsrettet forskning med 350 mill. kr utover Regjeringens forslag, styrking av de sosiale rettighetene for selvstendig næringsdrivende, økt satsing på reiselivstiltak og reduksjon i gebyrer fra Brønnøysundregistrene. I tillegg foreslår Venstre en rekke tiltak som stimulerer til arbeidsinnsats gjennom endringer i skatte- og trygdesystemet.

Etter mitt og Venstres syn vil disse tiltakene i sum være langt mer målrettet for å opprettholde en høy sysselsetting og legge til rette for at flere nye bedrifter kan startes, enn Regjeringens målrettede symbolpolitikk om å «ta de rike». Resultatet av Regjeringens politikk er færre bedrifter, færre arbeidsplasser og økt ledighet.

Til slutt ønsker jeg å kommentere representantforslaget om momsfritak for Stad skipstunnel på linje med infrastruktur på land. Det er gledelig at en samlet opposisjon ser urimeligheten i denne forskjellsbehandlingen, men desto mer skuffende at flertallet, regjeringspartiene, ikke har politisk ryggrad til å gjøre det som de må skjønne er riktig. Det må vi bare ta til etterretning i den situasjonen vi er i.

Presidenten: Statsråd Dag Terje Andersen har en taletid på inntil 5 minutter.

Statsråd Dag Terje Andersen: 10 minutter, president.

Presidenten: Et lite øyeblikk.

Statsråd Dag Terje Andersen: Jeg tror misforståelsen består i man har endret på rekkefølgen på talerlisten. – Nå er jeg kommet opp i 6 minutter.

Presidenten: Ok, vi får gjøre det slik at statsråd Dag Terje Andersen får en taletid på inntil 10 minutter.

Statsråd Dag Terje Andersen [18:53:02]: Jeg setter umåtelig pris på at vi på denne måten klarte å få synliggjort Regjeringens forhandlingsvilje, og jeg er særdeles fornøyd med forhandlingsresultatet.

Jeg synes at dette har vært en interessant debatt så langt, en debatt som i stor grad har handlet om den alvorlige situasjonen på arbeidsmarkedet. Dagens tall fra Nav bekrefter alvoret i situasjonen på arbeidsmarkedet, ved at det er en økning i antall registrerte arbeidsledige den siste måneden på 3 400, til i overkant av 45 000, en ledighet på 1,8 pst. Mange vil si at det er lave tall, men det er en sterk økning i løpet av en måned. Spesielt er vi oppmerksomme på det, for både vi i Arbeiderpartiet og alle regjeringspartiene er spesielt opptatt av at jobb nr. 1 er arbeid til alle.

Det var bakgrunnen for at da statsministeren holdt sitt innlegg i forbindelse med trontaledebatten, brukte han en stor del av sin tid til å forklare og fortelle om sin vurdering av utfordringene på arbeidsmarkedet utover høsten. Og da finansministeren holdt sin finanstale, var også hennes hovedfokus på de utfordringene den internasjonale finanskrisen kom til å gi oss utover høsten. De var tydelige på de store utfordringene som den internasjonale krisen også ville påvirke oss med – krisen som har sitt utgangspunkt i bankkrisen i USA.

Det samme var utgangspunktet for det statsbudsjettet som ble lagt fram, der det ble uttrykt at et av hovedmålene var å legge til rette for at vi kunne få en reduksjon i renten. For det er det aller, aller viktigste tiltaket for de fleste av de deler av arbeidsmarkedet som nå har utfordringer.

I tillegg la vi altså fram et statsbudsjett som setter inn 14 milliarder kr mer på å etterspørre den aktiviteten som vi kan få fra byggesektoren, fra anleggssektoren og fra andre deler av samfunnslivet, i stor grad fra privat sektor. Det er bl.a. derfor vi nå øker innsatsen for å bygge flere studentboliger, det er derfor vi nå øker innsatsen for nødvendig vedlikehold på skoler, det er derfor vi nå setter i gang enda flere statlige bygg, det er derfor vi nå øker bevilgningene til vei og bane utover nivået på Nasjonal transportplan – en historisk sterk satsing på vei og bane. Det er formål som i seg selv er fornuftige, men som nå i tillegg er veldig viktige for å bidra til å redusere arbeidsledigheten.

I tillegg til det har Regjeringen – som et resultat av utviklingen av finanskrisen og dens virkning på Norge – lagt fram en bankpakke på 350 milliarder kr i form av statsobligasjoner som er nyttige for bankenes tilgang på finansiering av sine utlån. Det ble den dagen den ble framlagt, omtalt av Høyre som at det var for lite og for sent. Det ble omtalt av banknæringen og av NHO som at det var passe tid og passe tiltak.

Så på søndag kom det en ny pakke som inneholdt 50 milliarder kr til Garanti-Instituttet for Eksportkreditt, til styrket satsing på Innovasjon Norge, til byggelånsordninger for skip, for å møte utfordringer som industrien var i ferd med å møte – industri som har oppdrag klare til å bli utført, men som manglet finansiering. Nok en gang positivt mottatt av dem som blir berørt av tiltakene.

Så kom det i natt en løsning for Eksportfinans, som er en helt nødvendig institusjon for å sørge for at den eksportrettede industrien i Norge kan bidra til å få gjennomført sine oppdrag. Nok en gang et kraftfullt tiltak som har blitt positivt mottatt av de næringene som selv trengte tiltaket.

Så har flere tiltak blitt varslet av finansministeren. I januar og februar vil vi komme tilbake med ytterligere tiltak, ikke for å endre på statsbudsjettet, men for å gå videre i den retningen statsbudsjettet trekker opp, for å trygge finansnæringene og for å øke aktiviteten på de områdene hvor vi ser at det blir ledighet.

I mitt departement jobber vi nå med å planlegge i forhold til de utfordringene som vi ser, og som i dag har blitt bekreftet. Vi forbereder oss på å analysere arbeidsmarkedet på en helt annen måte enn det vi gjør i en vanlig situasjon. Vi har tett kontakt med forskjellige bransjeorganisasjoner for på den måten å følge utviklingen før den synes i statistikken. Det er bakgrunnen for de planer vi nå legger for den framtidige aktiviteten. For min del må jeg si at det aller viktigste er at vi klarer å sette inn tiltak for bygg- og anleggssektoren, for industrien og for de delene av handelssektoren som nå har betydelig nedgang, og som begynner å få økning i ledigheten. For å få til det er det aller viktigste å få ned renten. Det vet vi i forhold til boligbygging. Vi vet det i forhold til den personlige økonomien og muligheten for å holde handelen og aktiviteten oppe. Det er viktig med finanspolitikk, og det er viktig med gode ordninger for den eksportrettede industrien.

Ja, det er slik for min del at jeg er mest opptatt av de tiltakene som ikke ligger i mitt budsjett. Jeg ser det faktisk slik nå – med ansvaret for arbeidsmarkedsdelen av Nav – at vi bør ha minst mulig kunder. Nettopp derfor er jeg opptatt av at vi får til aktivitet som gjør at færrest mulig blir arbeidsledige. Men så skal vi selvfølgelig ha tilbud for dem som blir arbeidsledige framover. Derfor diskuterer vi nå antall arbeidsmarkedstiltak, vi diskuterer innretning på arbeidsmarkedstiltak, slik at vi f.eks. kan bruke den ordningen som finnes til bedriftsintern opplæring, på en aktiv måte framover. Vi diskuterer selvfølgelig permitteringsreglene. I det hele tatt tilpasser vi regelverket og virkemiddelapparatet til den situasjonen som vi er i. Og ikke minst: I en situasjon der ledigheten er økende – og vi er heldigvis veldig opptatt av det – må vi huske på å ha fokus på den delen av arbeidsmarkedspolitikken som tar sikte på å hjelpe de aller svakeste på arbeidsmarkedet. For er det noe vi har klart å få til i løpet av disse årene, er det nettopp å få mange som har vært ute av arbeidsmarkedet, inn i jobb, og vi må holde på innsatsen for å ivareta også dem i den situasjonen som vi nå går inn i.

Etter å ha sett de alternative budsjettforslagene og hørt diskusjonen om dem her i dag må jeg si at det er mange gamle forslag som nå blir lagt fram i ny innpakning. Det er litt spesielt i en situasjon der vi har en internasjonal krise som kommer til å få virkninger for Norge, for utgangspunktet for krisen er jo USA. Vi vet at mye av årsaken til krisen har vært at det i bankvesenet har blitt tatt for stor risiko. En viktig stimulans til å ta stor risiko har vært lederlønninger som har premiert høy risiko, men for de samme lederne har det ikke vært noen risiko ved dårlige resultater. Vi vet at det har vært for dårlig regulering. Vi vet at det har vært lite politisk styring. Vi vet at USA har en liten offentlig sektor. Vi vet at markedskreftene har hatt for fritt spillerom i USA.

I forhold til den delen av den internasjonale krisen som vi kommer til å merke, er vi tross alt bedre rustet enn de fleste land. Vi er bedre rustet fordi vi har et høyt sysselsettingsnivå. Det er faktisk slik at ifølge de siste tallene fra september er det 68 000 flere sysselsatte enn i september for ett år siden. Vi har et godt utgangspunkt fordi vi har en solid økonomi, og vi har et godt utgangspunkt ikke minst på bakgrunn av den norske modellen, der vi har en sterk offentlig sektor som i dag ikke i samme grad er truet av den samme ledigheten. Vi har et statlig eierskap som det har vært politisk strid om, men som til de grader nå balanserer ut ustabiliteten på børsen, fordi det ikke er et utålmodig eierskap som selger seg ut med én gang børskursene går ned, eller for den saks skyld når børskursene går opp igjen. Vi har fjernet den næringsnøytrale politikken og sørget for en målrettet næringspolitikk, og ikke minst har vi tatt kraftfulle tak for å begrense lederlønningene, samtidig som vi har satt inn tiltak mot sosial dumping, slik at vi fra begge fronter forsvarer angrepene på den solidariske lønnspolitikken i Norge.

Regjeringen er, som det har blitt sagt av flere, innstilt på å diskutere løsninger i forhold til de tiltak som skal legges framover, men det må være løsninger som ikke undergraver den norske modellen. Det må være løsninger som bevarer den norske modellen. Vi kan ikke løse den internasjonale krisens virkning på Norge ved å kopiere årsaken til krisen i de landene der den oppstod.

Lodve Solholm hadde her overteke presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [19:03:23]: Det var interessant å høre statsråden og hans retorikk, for den retorikken statsråden legger seg på, er slik at en skulle tro at han var opposisjonspolitiker.

Ifølge tall fra KS, Unio, YS og byggenæringen vet vi at de tiltakene som ligger inne i statsbudsjettet, ikke er tilstrekkelige. Statsråden refererte selv til de 14 milliardene som er lagt opp. Næringene selv sier at vi iallfall bør ha 30 milliarder kr for å unngå en stor ledighet. Vi så at byggenæringen for noen dager siden antok at ledigheten ville øke med 60 000. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Hvorfor velger man da en sånn defensiv rolle og venter til folk blir arbeidsledige før man setter i verk tiltak? Hvorfor er man ikke i forkant og setter i verk tiltakene før folk blir arbeidsledige?

Statsråd Dag Terje Andersen [19:04:27]: Nå har jeg akkurat redegjort for at denne regjeringen etter å ha varslet og grundig informert om situasjonen både i trontalen og i forbindelse med finansdebatten, i løpet av oktober har satt inn tiltak for milliarder av kroner overfor banknæringen, som er utrolig viktige også for byggenæringen og for eksportorientert industri. Vi har senest sist søndag satt inn spesielle tiltak som har eksportindustrien som målgruppe. Jeg kan gi et godt eksempel på virkningene av det. Ved Fosen-verftet stod man i fare for å miste fire kontrakter som de var i ferd med å starte opp. De datt på plass på grunn av Regjeringens vedtak på søndag. Så har vi altså i natt ordnet opp i situasjonen i Eksportfinans. I tillegg har vi et ekspansivt budsjett, og så har vi varslet at vi kommer med enda flere tiltak i januar/februar.

Er det noe denne regjeringen ikke er preget av, må det være handlingslammelse. Vi har gjort mer enn de fleste land har klart i løpet av denne perioden for å prøve å motvirke virkningene av en krise som er internasjonal, og som kommer til å påvirke Norge, men vi skal gjøre virkningene så små som mulig.

Inge Lønning (H) [19:05:42]: Denne regjeringen konkurrerer i verdenstoppen når det gjelder selvtilfredshet. Jeg vil gjerne konfrontere statsråden med en annen side av den oppskrytte norske modellen. Den ligger svært, svært høyt når det gjelder sykefravær, og sykefraværet stiger. Etter Navs tall var økningen fra annet kvartal i fjor til annet kvartal i år på 4,6 pst. Rehabiliteringstilbudet som Regjeringen har lovet å styrke, har man ikke sett noe til. Alle pasientorganisasjonene anklager Regjeringen for løftebrudd på dette området. Sykdommer i muskel og skjelett er den vanligste årsaken. Mer enn én av tre sykmeldte har denne diagnosen. På dette området må de fleste institusjonene med rehabiliteringstilbud ifølge Nav bygge ned fordi det er overkapasitet på rehabiliteringstilbud til denne gruppen.

Er det statsrådenes politiske vurdering at det er overkapasitet i rehabiliteringstilbudet til sykmeldte? Og hvis så ikke er tilfellet, hva er det som er årsaken til at sykefraværet øker så dramatisk?

Statsråd Dag Terje Andersen [19:06:53]: Det er slik at vi etter inngåelsen av IA-avtalen har hatt en nedgang i sykefraværet. Så er det også slik at i den siste perioden har økningen i sysselsettingen vært veldig stor – som jeg sa: bare i løpet av det siste året 68 000. Det gjør at mange som tidligere har vært utenfor arbeidsmarkedet, har kommet inn i arbeidsmarkedet. I den grad – og det er ikke usannsynlig – det har hatt en påvirkning på sykefraværsutviklingen, er jeg av dem som mener at det er bedre at folk er i arbeidslivet med noe sykefravær, enn at de er utenfor arbeidslivet av hensyn til sykefraværsstatistikken. Vår politikk går ut på å inkludere alle som har arbeidsevne og restarbeidsevne, i arbeidsmarkedet. I den grad de skulle ha noe mer behov for sykefravær enn representanten Lønning og meg, mener jeg likevel at det er en riktig utvikling.

Så skal vi selvfølgelig, når vi nå går gjennom IA-avtalen, sette inn enda nye tiltak for å få sykefraværet ned framover.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [19:08:08]: Dagens budsjett varsler ganske klart at en ikke når IA-avtalens målsetting i løpet av neste år. Det som er ekstra leit, er at det også viser at et hovedvirkemiddel for å få ned sykefraværet, nemlig dialogmøtene etter tolv uker og etter seks måneder, på langt nær blir brukt slik som de bør. Hele Nav-systemet er satt under press, og ett område der presset gir utslag, er oppfølging av dialogmøtene og oppfølging av sykmeldte.

Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hva kan gjøres, og hva bør gjøres for å intensivere arbeidet med oppfølging av sykmeldte i 2009, slik at disse også kan få en mulighet i arbeidsmarkedet?

Statsråd Dag Terje Andersen [19:09:02]: Det er riktig som representanten Woie Duesund sier, at dette er en av de største utfordringene innenfor Nav-systemet. Da tror jeg representanten Woie Duesund og jeg kan være enige om at det første vi bør gjøre, er å unngå budsjettforslagene til de partiene – det gjelder da ikke Kristelig Folkeparti – som foreslår dramatiske endringer i Nav. Det er punkt 1. Det er slik at de skal gjennomføre denne oppgaven samtidig som de har store omstillinger og reformer på gang.

Så vil jeg gjennom den evalueringen som nå skjer med IA-avtalen, og i tett samarbeid med partene, sørge for at vi har sterkere fokus på alle delmålene. Det ene er sykefravær. Det andre, som vi har dårlige resultater på, er uføres inntreden i arbeidslivet. Det tredje punktet, der vi har positive resultater, er avgangsalder. Vi skal gå grundigere inn i dette ved evalueringen av hele IA-avtalen, og som sagt sammen med partene finne fram til hvilke tiltak som er nødvendige både for å øke oppfølgingene konkret og for å få bedre resultater totalt sett.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:10:24]: Det kunne vært fristende å starte med å si at etter å ha hørt på statsråd Andersen, kan vi alle gå hjem og sove søtt, for krisen er avlyst.

En annen ting som fascinerte meg i statsrådens beskrivelse av virkeligheten, var den fantastiske tiltroen til sysselsettingen. Det er mulig at statsråden ikke har fått med seg det fokuset som har vært på Nav i det siste. Det har ikke nødvendigvis vært bare positivt når det gjelder Navs evne til å hjelpe folk tilbake.

Uansett: Virkelighetsbeskrivelsen når det gjelder finanskrisen i dag, har til de grader vist forskjellige syn på saken. Det blir hevdet fra posisjonen at opposisjonen er på ville veier, bl.a. når det gjelder skattelette og de grepene man tar her. Etter mitt skjønn er det slik at dette kan umulig løses bare politisk. Hvis man skal få til en endring og komme ut av dette, er man helt nødt til å spille på lag med befolkningen. Det er befolkningen som faktisk genererer både verdiene og det andre som skapes her i landet. Det gjøres ikke nødvendigvis i denne salen.

En annen hovedutfordring blir: Hvor lang tid skal man vente før man tar tak? Hvor lenge skal man se? Hvor lenge skal man vurdere? Kan det være fordi man mangler erfaring i denne typen kriser at man skal skynde seg sakte, eller er det andre ting som gjør at man venter? Jeg tror i alle fall det bør være slik at når ting er ille, som de er nå, så haster det å gjøre ting. Det hadde vært fristende å si om Regjeringens satsing: Det er nesten slik at man puffer folk utfor kaia, og så redder man dem etterpå for å vise handlekraft. I utgangspunktet hadde man kunnet spare seg hele øvelsen hvis man hadde vært inne og forebygd i forkant. Det gjør man ikke, men man ønsker å vise handlekraft.

Den rød-grønne regjeringen har skrytt av sine evner til å ta vare på befolkningen, og ikke minst satse på at renten skal ned. Ja, det er vel langt på vei en selvfølge at man må prøve å få det til, for så langt har den vært omtrent norgesmester i å få renten opp! Jeg registrerer også at finansministeren har en annen retorikk enn hun hadde før, som opposisjonspolitiker. Da var det slik at foregående regjeringer hadde ansvaret når renten gikk opp, i dag er det markedet. Det har kanskje å gjøre med hva slags posisjon man bekler i den politiske situasjonen.

En annen ting som kanskje blir liten i forhold til finanskrisen, er at vi faktisk har en annen krise i en av demokratiets bærebjelker, nemlig hos norsk politi. Jeg skal være forsiktig med å skylde på Regjeringen i denne saken, men det som i alle fall er sikkert, er at Regjeringen sitter på nøkkelen til å finne en løsning. Da er det slik, etter mitt skjønn, at det handler ikke om å prate, det handler om å finne en løsning. Det handler om å finne modeller som gjør at man får norsk politi, bokstavelig talt, tilbake på veien. Nå står de godt parkert i grøfta, og der ser det ut til at de blir stående. Jeg tror, med respekt å melde, at det ikke holder at justisminister Storberget går tur rundt Sognsvann. Det blir ikke særlig mer politifolk av det. Her må det helt andre ting til for å komme seg videre.

Det kan jo være at det også er betimelig å la det være rimelig dårlig en stund, for så etter hvert å komme med ulike tiltak for å vise at man har handlekraft. Det man da gjør, er å skyve befolkningen framfor seg som et gissel, siden befolkningen er avhengig av de politiske vedtak som fattes her og konsekvensene av dem – det være seg finanskrisen eller andre saker. Så hvorfor må man vente? Det synes jeg er overraskende, og jeg synes det er defensivt.

Noen har angrepet Fremskrittspartiet for vårt budsjettforslag, ikke minst for de skattekuttene som er der. Men det er vel slik at de midlene som befolkningen bruker, stort sett kommer fra egen lomme. Jo mer de har å rutte med, dess mer kan de være med og bidra til å skape en aktivitet ute, som vil være positiv for alle.

Det er slik at hvis du tar vekk en lenke i et kjede, så har du ikke noe kjede lenger. Da har du en løs lenke, men den har ingen helhetsfunksjon. Det er det som er i ferd med å skje nå etter mitt skjønn.

Så tillater jeg meg å gi honnør til representanten Alf E. Jakobsen for hans innlegg. Jeg registrerte at hjemme hos ham var det kona som var den store byggmesteren. Jeg forstod også på ham at det var viktig at hver enkelt av oss satset noe og tok et tak hjemme. Min honnør går til hr. Jakobsen og hans kone: Måtte mange ha samme idé som dem, så kanskje vi kan få gjort noe.

Helt til slutt registrerer jeg at de som angriper kapitalismen aller mest, er SV. Samtidig er det vel ingen som er mer opptatt av å bruke de verdiene som kapitalismen skaper gjennom bl.a. aksjeinvesteringer. Nå for tiden forstår jeg at man investerer alt man makter, fordi man er langt nede, og man forventer å være med på oppturen. Det er mulig at det er moralsk ut fra et SV-standpunkt. Jeg vil jo si at det langt på vei minner mer om dobbeltmoral enn om moral.

Marianne Aasen (A) [19:15:31]: Det er ingen tvil om at den økonomiske situasjonen er alvorlig. Hele det politiske miljøet tar den på alvor, og Regjeringen har siden budsjettforslaget ble lagt fram, tatt nye initiativ for å møte de utfordringer økonomien står ovenfor. Det siste døgnet har to nye tiltak blitt varslet – verdt å nevne siden forrige taler åpenbart ikke fikk med seg det nye tiltaket heller.

Opposisjonen ønsker seg et bredt politisk forlik i finanspolitikken, samtidig som de fire opposisjonspartiene i dag går for fire ulike budsjettopplegg. De klarer ikke selv å samle seg, selv om de ønsker å framstå som et alternativ til Regjeringen. Selv ikke i en så alvorlig økonomisk situasjon som vi ser nå, har de en felles økonomisk politikk.

Mange påstander framsettes, bl.a. at regjeringspartiene øker skattene. Nei, vi gjør ikke det. Skattenivået er uendret og gir samlet sett ingen innstrammingsvirkning på norsk økonomi. Vi fordeler skattebyrden mer rettferdig. Skjerpelsene for de rikeste eierne i næringslivet motsvares av lettelser for det store flertall.

Så hva gjøres med skatt og avgift i dette budsjettet?

Vi har innrettet skatteinnstrammingen slik at den først og fremst treffer de mest velstående og verdifulle ikke-børsnoterte aksjene. En interessant opplysning er at de 10 pst. rikeste i Norge eier 90 pst. av de ikke-børsnoterte aksjene.

Vi foreslår lavere skattlegging av moderate bankinnskudd gjennom økt bunnfradrag i formuesskatten. Vi utvider BSU-ordningen, noe som stimulerer til økt sparing i bank, og som også gir bankene bedre innskuddsdekning, som er viktig i disse tider.

Vi senker maksimalgrensen for verdsetting av næringseiendom fra 80 pst. til 60 pst. av markedsverdi. Det gir lavere formuesskatt for nybygg. Det vil i seg selv være et bidrag til å dempe nedgangen i byggeaktiviteten.

Det er riktig at vi øker ligningsverdien på eksisterende næringsbygg fra et snitt på 25 pst. til 40 pst. av markedsverdi. Det er en skjerpelse av skatten for eiere av slike bygg. Men fortsatt vil verdsettelsen som grunnlag for formuesskatt være langt lavere enn faktisk verdi.

De senere år har det vært en overinvestering i næringsbygg, og det er bl.a. et resultat av spesielt gunstige skatteregler. Ved å endre disse reglene vil vi dempe for store konjunktursvingninger i framtiden.

Hører man på opposisjonen, virker det som om skatten ikke endres i opp- og nedgangstider. Selvfølgelig er det ikke slik. Blir inntektene lavere, betaler man mindre i skatt. Når både aksjeformuer og næringsbyggformuer minker fordi markedsutviklingen er nedadgående, blir også formuesskatten tilsvarende lavere.

Egenkapitalsituasjonen i norsk næringsliv er kraftig forbedret de siste årene. Det er mer målrettet at myndighetene går inn med økt aktivitet på de sektorene som rammes av aktivitetsnedgang, f.eks. innen bygg og anlegg, framfor å opprettholde spesielt gunstige skattevilkår for de rikeste eierne.

Endringene av arveavgiften er også trukket fram som dramatisk. Men vårt opplegg innebærer lettelser for 90–95 pst. av de avgiftspliktige. Blant disse er det mange småbedrifter som også får lettelser sammenlignet med dagens regler.

Vi har opprettholdt en rabattordning i arveavgiften for slike aksjer inntil et tak på 10 mill. kr. pr. arvemottaker. Vi halverer de høyeste avgiftssatsene, reduserer de laveste satsene og øker fribeløpet vesentlig.

I tillegg har vi utvidet ordningen med rentefrie avdrag ved generasjonsskifter i familiebedrifter. Ordningen utvides til å gjelde alle bedrifter, ikke bare de minste, samtidig som den utvides fra sju år til tolv år. Restgjeld på arveavgift gir formuesfradrag som reduserer formuesskatten.

På et seminar i regi av Handelshøyskolen stilte økonomene følgende spørsmål: Snakker vi om en dramatisk skjerping av arveavgiften ved generasjonsskifte i familiebedrifter?

Nei, det gjør vi ikke, ifølge Norges Handelshøyskole, nettopp på grunn av de regelendringene jeg nettopp refererte til – eller for å sitere professor Terje Hansens konklusjon på sitt foredrag helt korrekt:

«Krisebeskrivelsen som er gitt av næringslivet med hensyn til konsekvensene av det nye arvesystemet, er følgelig bare tull.»

Øyvind Vaksdal (FrP) [19:19:53]: Bistand blir uten sammenligning den store vinneren i Regjeringens forslag til budsjett for 2009.

Regjeringen og regjeringspartiene er tydelig stolte av at det nå skal brukes 1 pst. av bruttonasjonalinntekt for å bidra til utvikling i fattige land, som det heter, og man mener dette er historisk.

Fra vår side er vi også opptatt av å få mennesker ut av fattigdommen, men vi vil advare mot den ensidige fokuseringen på bistandens størrelse i kroner, eller i prosent av bruttonasjonalinntekt. Vi vil i stedet fokusere på bistandens kvalitet, om den kommer fram til dem som trenger den, om den virker etter hensikten, og om den i praksis fører mennesker ut av fattigdommen.

I Klassekampen 24. november stod det en interessant kronikk skrevet av Eirik Jarl Trondsen, daglig leder av Energy Africa Ltd i Kenya, med tittelen «Bistandens fallitt».

Han skriver bl.a. at sett fra Afrika er bistanden en besynderlig sak. Her kommer folk fra nord med flotte biler og gode lønninger som skal hjelpe oss i sør med å hjelpe oss selv. Etter erfaring fra ti års bistandsarbeid er hans konklusjon at vi gjør Afrika en bjørnetjeneste, og at vi kan ikke hjelpe et kontinent – det må hjelpe seg selv.

Trondsen hevder at offerrollen vi pålegger Afrika, er med på å skape en forestilling om et håpløst kontinent. Han viser i kronikken til selvopplevde eksempler på feilslåtte hjelpeprosjekter og konkluderer med for det første at bistand i dagens form er fallitt. Først når Afrika og ikke minst afrikanske ledere tar ansvar for egen utvikling, kan Afrika klare å stå på egne ben. Han hevder at løsningen ikke er nye bistandsmetoder eller mer bistand som holder liv i tvilsomme ledere, men at vi er villige til å ta Afrika på alvor. I praksis vil det si å investere tid og penger og slutte med å gi offergaver til «stakkars Afrika».

Langsiktige investeringer som tar vare på de ansatte, lokalsamfunnet og miljøet samt bygger en bærekraftig industri, må til, og han viser til en rekke prosjekter det vil være fordelaktig å investere i.

Fremskrittspartiet er hjertens enig med Trondsen i dette. Vi har gjennom lang tid tatt konsekvensen av dette, og i vårt alternative statsbudsjett tar vi også til orde for opprettelsen av et fond for investeringer i næringslivet i utviklingsland.

Flere og flere ser nå heldigvis at investeringer og næringsutvikling er en mye bedre og mer effektiv måte å bekjempe fattigdommen på, i motsetning til passiv pengestøtte uten krav eller kontroll.

Fjerning av tollbarrierer og andre proteksjonistiske tiltak er også avgjørende dersom man skal kunne løfte mennesker ut av fattigdommen. Vi foreslår derfor i vårt budsjettalternativ å fjerne toll på varer fra alle utviklingsland på OECD-listen. Fjerning av tollbarrierer fra industrilandene er imidlertid ikke nok alene. Like viktig er det at man bygger ned toll- og handelsbarrierer regionalt mellom utviklingslandene.

Finanskrisen som nå herjer verden, kan få svært alvorlige og omfattende konsekvenser for mange utviklingsland. Ferske analyser fra Verdensbanken viser at det på kort sikt er de land som har stor utenlandsgjeld og som er mest integrert i verdensøkonomien, som får svi. For de aller fattigste landene er det imidlertid de langsiktige konsekvensene som blir mest dramatiske. Mange frykter nå kollaps, og enkelte hevder sågar at konsekvensene i verste fall kan medføre regelrette statssammenbrudd for noen av de aller fattigste landene i Afrika. Mange av disse landene har veldig svak økonomi og har gjennom flere tiår vært passive bistandsmottakere, dessverre uten at dette har bidratt positivt på noen måte. Man har i svært liten grad hatt investeringer og næringsutvikling i mange av de fattigste landene. Man står derfor i dag veldig dårlig rustet mot konsekvensene av finanskrisen.

Fra Fremskrittspartiets side er det avgjørende at det norske utviklingspolitiske engasjementet må støtte opp om en politikk som demper de negative konsekvensene av finanskrisen i u-landene, spesielt knyttet til gjeldssituasjon, investeringsbehov og handelsbetingelser. Det bør derfor fra norsk side nå vurderes strakstiltak for å dempe de alvorlige effektene av finanskrisen. Fra vår side foreslår vi i tillegg til fjerning av toll på varer fra u-land og et investeringsfond en økning av posten til gjeldslette utover Regjeringens forslag. Målet for norsk utviklings- og bistandspolitikk må være å bringe mennesker ut av fattigdom og gjøre fattige land i stand til å stå på egne ben. Skal vi oppnå dette, må vi bruke de metoder som vi vet virker.

Trond Helleland (H) [19:25:17]: Neste års statsbudsjett, eller kanskje vi skal si neste års midlertidige statsbudsjett, viser med all tydelighet denne regjeringens hovedproblem på samferdselsområdet: total mangel på fantasi hva gjelder nye, utradisjonelle virkemidler for å finansiere veier og jernbane. I tillegg lider Regjeringen av angst for konkurranse og omstilling. Med tanke på den finanskrisen vi nå er midt oppe i, er dette dårlige nyheter for næringsliv, passasjerer og bilister. En rød-grønn regjering er en garantist mot modernisering og fornying.

Høyre ønsker å tenke nytt. Tiden er inne for å sikre viktige nasjonale infrastrukturinvesteringer langsiktig finansiering. Tiden er inne for et krafttak for samferdsel. Vi oppfyller rammene i Nasjonal transportplan, skryter Regjeringen. Tallenes tale er klar: Det mangler 623 mill. kr for å oppfylle posten på riksveiinvesteringer, og det mangler 438 mill. kr på investeringer i jernbanelinjen. Når regjeringen sier at de oppfyller Nasjonal transportplan, er det på grunn av økt oljepris, som har gitt dyrere drivstoff for ferjene. I tillegg har transportkomiteen fått svar fra departementet på hvilke veiprosjekter som skulle ha vært igangsatt i denne perioden i henhold til Nasjonal transportplan-vedtaket i forrige periode, men som ikke har kommet i gang, eller som har fått lavere bevilgninger enn det som var forutsatt. Det er en lang og trist liste. 29 veiprosjekter har fått betydelig lavere bevilgninger enn forutsatt, og over 30 prosjekter er skutt ut i det uvisse.

Forbedret infrastruktur og mer moderne samferdselsløsninger øker mobiliteten og bidrar til å tilfredsstille de transportbehov som finnes i samfunnet. Dette kan gi vekst og utvikling i hele landet. En godt utbygd og vedlikeholdt infrastruktur gir enkeltmennesker frihet til å kunne forflytte seg på en effektiv og sikker måte innenlands og til utlandet. Infrastrukturen er samtidig viktig for at bedrifter i hele landet skal være konkurransedyktige.

Veibygging er både god distriktspolitikk og god næringspolitikk. Bedre veier er også avgjørende for å komme videre mot visjonen om null drepte og varig skadde i trafikken. Høyremener at man i økonomiske nedgangstider må bidra til å redusere arbeidsledigheten bl.a. i bygg- og anleggssektoren gjennom økt satsing på veibygging.

Denstatlige andelen av veiinvesteringene må økes. Manglende investeringer til veier i forhold til målsettingene i Nasjonal transportplan må bevilges på budsjettet for 2009. Vi vil derfor øke bevilgningene til veiinvesteringer med 1 milliard kr i forhold til det som følger av Regjeringens forslag.

I tillegg vil Høyre etablere et vedlikeholdsfond til samferdselsformål på 40 milliarder kr. Dette vil gi en årlig avkastning på 2 milliarder kr, som vivil bruke for å møte noen av de utfordringene vi har med det store etterslepet på vedlikehold av vei- og jernbanenettet. Samtidig er vi opptatt av å finne nye løsninger som kan gi raskere og mer rasjonell utbygging, drift og vedlikehold av veianlegg. Regjeringens varslede modell for bygging av infrastruktur, prosjektfinansiering, er skrinlagt. Det gjør det enda viktigere å jobbe videre med bygging av veier gjennom Offentlig Privat Samarbeid, såkalt OPS. Erfaringene fra de første OPS-prosjektene som er fullførte, er så gode, bl.a. med halvert byggetid og bedre kostnadskontroll, at vimener modellen må videreføres på egnede strekninger. For neste år vil Høyre foreslå å starte opp fire nye OPS-prosjekter: E6 vest for Alta med 100 pst. statlig finansiering, E39 Os–Bergen, rv. 7 Sokna–Ørgenvika og E18 gjennom Indre Østfold.

Konkurranse i jernbanesektoren er viktig for å sikre et best mulig tilbud til brukerne med de ressursene som er tilgjengelige. For eksempel har økt konkurranse innen persontransport på Gjøvikbanen vært en stor suksess. Gjøvikbanen har etter konkurranseutsettingen fått et tilbud med mye bedre kvalitet – 40 pst. flere avganger og universell utforming – slik at den nå er tilgjengelig også for funksjonshemmede. Mer bruk av anbud med kontraktsvilkår og sanksjoner kan vise seg å være et mer egnet og effektivt verktøy for å sikre den offentlige tjenestekvaliteten. Høyre vil foreslå konkurranseutsetting av persontransport på jernbane på flere strekninger som i dag drives av NSB, f. eks. på Kongsvingerbanen.

Vi har fremmet et eget tidligere forslag om en handlingsplan for flere krysningsspor på jernbanen. Med flere krysningsspor kan man øke kapasiteten i jernbanenettet og få mer av trailertrafikken over på jernbane, og dermed redusere godstrafikken på veiene.

Under forrige regjeringsperiode ble det gjennomført en rekke tiltak som medførte en økning i godstransporten med 80 pst. på jernbane i løpet av fire år.

Om et par måneder får vi Nasjonal transportplan til Stortinget, men den gjelder fra 2010. I den varslede nyttårspakken fra Regjeringen bør det være en betydelig satsing på veier og jernbane. Det må i hvert fall være et minstekrav at ferdig planlagte prosjekter nå settes i gang.

Torgeir Micaelsen (A) [19:30:36]: Det hadde vært fristende å kommentere innlegget til min gode kollega fra Buskerud om samferdsel med å peke på hvordan det må føles å være Høyre-mann og se at en rød-grønn regjering som la fram sitt forslag til Nasjonal transportplan i 2004 med å plusse på 1 milliard kr på vei og 1 milliard kr på bane, noe som ble omtalt som «luftpenger», har gjennomført dette til punkt og prikke og ligger milevis foran de ambisjonene Høyre-representantens egen regjering var med på å legge til rette for i forrige periode. Men det skal jeg la ligge.

Utsagnet fra Siv Jensen tidligere i debatten i dag om at hun aldri har vært med på en så underlig finansdebatt, beskriver kanskje situasjonen vi nå er inne i. Ja, den er underlig, den situasjonen vi nå er oppe i. Det er fordi vi må langt tilbake i tid for å finne en situasjon hvor usikkerheten knyttet til de økonomiske utsiktene var så stor som den er nå. I en slik situasjon prøver opposisjonen å score politisk mynt på at Regjeringen etter deres mening ikke er rask nok på avtrekkeren når det gjelder å sette i verk de tiltakene som kan bli nødvendige. Det er en urimelig kritikk. La meg gi noen eksempler på dette.

Budsjettet for neste år er ekspansivt fordi vi tidlig så at de gode økonomiske tidene vi nå har bak oss, ikke kunne fortsette. Budsjettet i seg selv gir viktige bidrag til å holde folk i jobb gjennom kraftig satsing på kommuner, på bygg, på samferdsel, for å nevne noe. Krisepakken for bankene ble etablert i rekordfart. Sammen med budsjettet gav dette rom for to rentenedsettelser. Man trenger ikke være økonomiekspert for å skjønne at flere vil komme. Arbeidsplasser innenfor eksportindustrien er foreløpig sikret gjennom tiltakene vi har satt i gang overfor GIEK og Eksportfinans, for å nevne noe. Men i løpet av ukene vi har bak oss, har vi sett at dette mest sannsynlig ikke vil være nok. Derfor varslet Regjeringen i går at vi om nødvendig vil komme med ytterligere tiltak i månedsskiftet januar/februar.

Så hører jeg at flere sier at dette er å reagere for sent og for lite. Da vil jeg si at den som i dag mener at man med sikkerhet kan gi svar på hvordan økonomien vil utvikle seg i månedene, ukene og årene som kommer, snarest må melde seg til tjeneste. Fra regjeringspartiene er vi opptatt av å adressere problemene med de riktige tiltakene til den rette tiden. For å gjøre dette er vi avhengige av å få på plass nye prognoser og tall. Vi har allerede mange indikatorer som viser at det går dårligere enn det vi har trodd, men vi må ha nye prognoser og tall før vi skriver ut medisin med bredspektret nedslagsfelt.

Jeg synes man skal være meget forsiktig på borgerlig side med å si at man ikke har et enhetlig forsvar fra Regjeringens side mot den finanskrisen vi nå står overfor. På borgerlig side foreslår Fremskrittspartiet i kjent stil milliardbeløp i påplussinger i statsbudsjettet. Dette gjør de om arbeidsmarkedet er godt eller dårlig, finanskrise eller ikke, så her er det ikke mye nytt.

Når det gjelder Høyre, har Høyre vært spesielt høye og mørke de siste dagene. Da er det grunn til å minne om at overfor NTB den 23. september, altså to uker før budsjettet ble lagt fram i høst, slo nestleder Jan Tore Sanner med bred penn fast at han fryktet at de rød-grønne partiene ville tenke for mye på valgkampen og ikke ta tilstrekkelig hensyn til norsk økonomi. Videre bad han finansministeren begrense pengebruken i budsjettet. Da budsjettet ble framlagt, mente han fortsatt at det ikke var stramt nok. Nå mener han altså at ting bare er helt håpløse.

Jeg skal ikke lage billige poeng av at det er flere som har vært ute på sykkeltur og vært rådvill om hva som nå er i ferd med å skje, hva som skjer nå i høst. Men da mener jeg vi også må kunne forlange en viss moderasjon fra opposisjonen i retur. Vi har sagt klart fra at vi er rede til å sette i verk de riktige tiltakene til riktig tid, men nå må vi først vedta et ekspansivt budsjett senere i kveld og få rentene ned. Så skal vi rett over nyttår, gjerne sammen med opposisjonen, diskutere hva slags ytterligere finanspolitiske tiltak det vil bli nødvendig å igangsette.

Norge er jo fantastisk privilegert, i den forstand at vi er meget godt rustet til å møte den økonomiske uroen som nå går over hele verden. Vi er privilegerte fordi vi har satset på den nordiske velferdsmodellen, som kombinerer en stor fellesskapssektor med et konkurransedyktig næringsliv, og vi har meget gode statsfinanser. Da må vi ikke skusle bort mulighetene til å ruste oss for det økonomiske uværet som nå er i ferd med å sette inn, med nærmest å leve etter mottoet «jo mer, jo bedre, det spiller ikke noen rolle om det er de riktige tiltakene til den rette tiden». Det blir uansvarlig i mine øyne.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:35:28]: Mange bruker med rette denne finansdebatten til å snakke om å sikre arbeidsplasser og stimulere til nye, men i for stor grad snakker vi kun om krisepakker, hvor nye bevilgninger skal komme støttende til, istedenfor samtidig å se på rammebetingelser der endringer i lovverk og regler og konkurransedyktigheten i forhold til utlandet kan være vel så viktig for å stimulere industrien og økonomien vår.

Jeg har vært på mange industribesøk de siste ukene. Det er to ting som går igjen hos industribedriftene vi snakker med. Det er behovet for et industrikraftregime, og det er behovet for en CO₂-kvotelov som er konkurransedyktig i forhold til EU. På begge områder registrerer industrien at Regjeringen beveger seg i feil retning. Man strammer til der andre land løser opp. Der EU nå går i retning av å bevilge 100 pst. gratis kvoter til industrien, jobber Regjeringen for å bevilge null. Det gir en ekstraregning til industrien som blir en byrde de ikke kan leve med.

Den økonomiske risikoen øker i Norge, mens den reduseres i våre konkurrentland. Bedriftene blir i beste fall sittende på gjerdet, mens de har planlagt investeringer. Kanskje sitter de der til 2013, når CO₂-kvoteregimet blir avklart, kanskje detter de ned på feil side. Det må vi ikke ta sjansen på. Fremskrittspartiet bruker derfor denne budsjettinnstillingen til å utvikle Norge som energistormakt. Det er viktig verdiskaping vi snakker om, og det sikrer arbeidsplasser i nedgangstider. En sterk olje- og energisektor vil skape grobunn for teknologiutvikling, høy verdiskaping og god levestandard. Dette bør komme landets innbyggere og næringsliv til gode gjennom sikker tilgang til energi til en fornuftig pris. Fremskrittspartiet vil derfor legge til rette for å foredle mer av våre energiressurser i Norge. Derfor er det viktig å få etablert et industrikraftregime etter fransk modell, som gir industrien mulighet til å investere i kraftproduksjon og ta ut kraft til selvkost. Dette sikrer arbeidsplasser, og det sikrer nye investeringer i Norge. Eksempel på det motsatte, når Regjeringen får styre, fikk vi på Karmøy i går, dessverre.

I dette budsjettet legger Fremskrittspartiet vekt på å stimulere til økt kraftproduksjon. Norge er en energinasjon. Vi har stort uutnyttet potensial, vi har en kapitalsterk bransje med mange prosjekter, men lite realiseres. Selskaper investerer i utlandet framfor i Norge, ja til og med statens eget selskap Statkraft investerer fortrinnsvis i utlandet i dag. Det viser at dårlige rammevilkår i Norge fører kapitalen ut av landet. Gode rammevilkår kan snu denne investeringsstrømmen. Derfor er det behov for en helhetlig energimelding som gir bransjen troen tilbake på norsk energipolitikk, og den politikken som ble skissert i statsbudsjettet for fornybar energi, er for dårlig. Der foreslår Fremskrittspartiet mange alternativer.

Men ser en på kraftsituasjonen i Midt-Norge, illustrerer den at energipolitikken har spilt fallitt i landet. Derfor foreslår også Fremskrittspartiet at det bør iverksettes konkrete tiltak i den regionen for å rette opp kraftbalansen. Det må vurderes en negativ anbudsordning for å gi ekstra stimulans til kraftutbygging i Midt-Norge, og vi håper på støtte til forslaget i dag.

Fremskrittspartiet vil også ha en sterk satsing på fornybar energi. Vi vil åpne for større miljøtilpassede vannkraftprosjekter. I tillegg vil vi forenkle konsesjonsprosessen for små kraftprosjekter og overføre en del av de søknadene til lokale myndigheter, slik at køen i dag kan reduseres. Det er ikke holdbart med fem–åtte års saksbehandlingstid for et småkraftverk. Sammen med innføring av et teknologinøytralt grønt sertifikat-system for fornybar energi kan en rekke lønnsomme, gode prosjekter realiseres og være med og bidra til å få økonomien i gang.

Vi vil også utvikle ny energiteknologi over et bredt spekter, og det er viktig å legge til rette for at den teknologiutviklingen kan skje i Norge, framfor at den nå flagges ut til våre naboland. Vi vil satse på styrking av energieffektivisering. Vi har foreslått å etablere et lavenergiutvalg som kan kartlegge potensialet for mer effektiv energibruk, og håper på støtte for det når det voteres over i Stortinget den 2. desember.

Vi legger også opp til at vi skal ta i bruk gassressursene våre, slik at industrien, gassbasert industri, kan våge å satse igjen i Norge. Staten må ha et overordnet myndighetsansvar for infrastruktur for gass, tilsvarende det staten har for strøm, og deriblant må staten ta et større ansvar for realisering av gassrør til Grenland. Det er oppsiktsvekkende at det eneste denne regjeringen har fått til i forhold til gassrør til Grenland, er å utsette prosjektet med opptil flere år.

Vi vil ha en robust og offensiv petroleumspolitikk. Oljeindustrien er sannsynligvis det som gjør at Norge ikke får den dype nedturen som mange andre land får, og da må vi stimulere den bransjen til å ha tro på Norge og komme med nye prosjekter selv i nedgangstider, framfor at de nå stadig kikker på andre steder. Når norske regjeringspolitikere sier at de vil stoppe rekruttering til petroleumsindustrien, er det et helt feil signal i en tid der petroleumsindustriens kapital er viktig for økonomien i Norge.

Ola Borten Moe (Sp) [19:41:11]: Det som har preget debatten i dag, er selvsagt den situasjonen som verdensøkonomien befinner seg i, og selvsagt også den situasjonen som er i ferd med å slå innover Norge, der finanskrisen er i ferd med å bli en krise i realøkonomien, der folk mister jobbene sine, der vi i det hele tatt er i en situasjon som det er lenge siden vi har vært i, som det er vanskelig å overskue konsekvensene av, og som understreker en del poenger i forhold til nasjonal økonomisk politikk, men som ikke minst minner oss om at vi er en del av en verdensøkonomi, og at det som skjer rundt omkring i Europa, i USA og globalt, i aller høyeste grad slår inn i den nasjonale økonomiske politikken og situasjonen.

Jeg har lyst til å slå fast at sett fra vårt ståsted har Regjeringen håndtert situasjonen godt inntil i dag. Man reagerte raskt og resolutt på den finansieringskrisen som bankene var i, og presenterte en kraftfull pakke der. Man har foretatt disposisjoner senest i dag der man har garantert og sikret likviditeten i eksportnæringene våre, og derigjennom sikret mange viktige arbeidsplasser rundt omkring i hele landet. Man har også, på tross av at dette budsjettet er ekspansivt, varslet nye tiltak som man vil komme tilbake til Stortinget med i løpet av januar måned.

Jeg tror også denne situasjonen understreker betydningen av at markedet alene ikke er i stand til å håndtere en stabil økonomisk utvikling til fordel for alle, og at markedet er avhengig av kontroll, at markedet er avhengig av mekanismer som gjør at det både fungerer og ikke minst fordeler, og at det fungerer på det viset som det skal. Jeg tror det vil vise seg at den norske blandingsmodellen er svært robust. Jeg tror denne krisen kommer til å vise at vi i Norden, og kanskje spesielt i Norge med det utgangspunktet vi har, er klare til å komme gjennom dette på en bedre måte enn det man er i stand til veldig mange andre steder. Jeg tror ikke minst at den norske modellen kommer til å vise seg mer omstillingsvillig, omstillingsdyktig, fordi vi har lange tradisjoner for å trekke i lag, fordi offentlig og privat sektor vet å samarbeide, og ikke minst fordi vi har en offentlig finansiell situasjon som gjør at vi er i stand til å handle på en annen måte enn mange andre er.

Det har vært mye prat om motkonjunkturpolitikk, eller i hvert fall om kraftfulle tiltak innenfor finanspolitikken for å motvirke konjunkturene. For min egen del har jeg lyst til å understreke at pengepolitikken sett fra vårt ståsted er det langt viktigste. Det er nå overordnet viktig at vi får ned renten. Det at vi i den situasjonen vi er i, har en nasjonal pengepolitikk, har mulighet gjennom Norges Bank til å styre egen rente og har en økonomi som, hvis vi hadde villet, kunne ha stabilisert kronen ytterligere, er et godt argument for å holde oss utenfor EU og holde oss utenfor den monetære union. Det ville ha fratatt oss et av de aller viktigste virkemidlene for å motvirke den situasjonen som vi nå er i.

Så er vi fra Senterpartiets side opptatt av at eventuelle tiltak er nødt til å komme på investeringssiden. Nå har vi en mulighet til å ta igjen mye tapt på investeringer, enten det gjelder vei og samferdsel eller skolebygg, sykehjem og sykehus. Vår innretning framover når det gjelder penger som skal brukes, er at vi kommer til å vektlegge investeringsperspektivet.

Det er også mange her i dag som har understreket næringslivets betydning og næringslivets behov. Det er vi selvsagt også svært opptatt av i Senterpartiet. Vi har allerede sagt at vi ønsker å se nøye på de reglene som nå skal utformes i praksis for å vurdere formuesverdiene, men vi kommer også til å ha et generelt fokus på skatt og avgift, for å se på mulighetene for gjennom det å lette situasjonen for næringslivet, lette situasjonen for bedriftene, ikke minst når det gjelder egenkapitalsituasjonen. For det er sånn i dag at verdiene er nødt til å skapes før de kan fordeles, og sånn vil det også være i framtiden.

Jan Sahl (KrF) [19:46:34]: I TV 2-nyhetene i går kveld ble det konkludert med at Regjeringen nå legger handlingsregelen på hylla. Ja, det skulle bare mangle. Den konklusjonen skulle vært trukket langt tidligere. Da ville vi hatt en skikkelig handlingspakke på bordet i dag. Er det en tid Norge virkelig trenger å bruke mer oljepenger, så er det nå.

Finanskrisen har endret grunnlaget for Regjeringens budsjett dramatisk. Først i går varslet Regjeringen at den vil komme med en tiltakspakke i februar. Det er bra, men det kommer sent, noe også Byggenæringens Landsforening gav uttrykk for i går. Jeg håper Regjeringen nå søker et bredest mulig flertall for tiltakspakken.

Økte bevilgninger til raskt realiserbare samferdselsprosjekter vil være et effektivt tiltak i dagens situasjon. Vi trenger bedre veier. Vi trenger bedre jernbane. Og i den situasjonen vi er i nå, må vi gjøre alt vi kan for å motvirke økt arbeidsledighet. Hva er vel bedre i en sånn situasjon, enn å satse på samferdsel? Prosjektene ligger klare. Behovet er stort. Det er ingen grunn til å vente. Men Regjeringens motvilje mot å komme opposisjonen i møte gjør at vi nå mister verdifull tid. Det tar tid å få prosjekter i gang, selv om de ligger klare i skuffen.

Kristelig Folkeparti har en stimuleringspakke på bordet i dag hvor vi bl.a. øker rammen for Statens vegvesen og Jernbaneverket med 1 milliard kr. Vi støtter gjerne større beløp i den varslede handlingspakken fra Regjeringen.

Finansministeren mener Regjeringen vil ha bedre oversikt i februar. På samferdselssektoren har vi mange ferdig planlagte prosjekter som på grunn av manglende finansiering står i kø. Her er det ikke oversikten som mangler, men viljen til å ta fatt.

Kristelig Folkeparti øker bevilgningene til vedlikehold og investeringer på både vei og bane. Det skal satses på flere, bedre og sikrere veier, og jernbanen skal få et historisk løft. I tillegg foreslår vi strukturelle tiltak som sikrer en mer rasjonell og sammenhengende utbygging.

Et viktig grep vil være å gi transportetatene større handlefrihet. Derfor bør samferdselsetatene omorganiseres til statsforetak. Kombinert med det må det etableres en ordning der staten stiller lånemidler til disposisjon for samferdselsprosjekter.

Skal vi nå målet om et nasjonalt infrastrukturløft, må vi tenke nytt i Norge. Prosjektfinansiering kan sikre at gjennomføringen av vedtatte prosjekter skjer mest mulig kostnadseffektivt, og uten unødige avbrudd. Lånefinansiering bidrar til langsiktighet og forutsigbarhet. Tilbakebetaling baseres på en kombinasjon av statlige tilskudd og brukerfinansiering.

Vedlikeholdsetterslepet er stort. Utbedring av ulykkespunkter og oppføring av midtdelere på stamveinettet må prioriteres spesielt. Dessuten er det nødvendig å sikre rasutsatte strekninger i langt større grad enn i dag. Det trengs flere gang- og sykkelveier, særlig i byer og tettsteder, og Kristelig Folkeparti foreslår at det opprettes en belønningsordning som stimulerer til økt bygging av gang- og sykkelveier.

Jernbanen er nøkkelen i et bærekraftig transportsystem. Persontransport i tett befolkede områder må prioriteres, og det må bygges flere krysningsspor for å legge til rette for mer gods over på bane. Nå er tiden inne for å satse på samferdsel.

Vi har fått et hefte som oppsummerer Regjeringens nordområdesatsing. Satsingen er etter mitt skjønn like tynn som selve heftet. Det er med respekt å melde lite oppmuntrende lesning. Regjeringen har i løpet av perioden rasket sammen likt og ulikt av slikt som i alle tilfeller ville stått på departementenes budsjetter, enten vi hadde hatt en nordområdesatsing eller ikke. På Samferdselsdepartementets område er det etter mitt skjønn helsvart, på tross av at bedre infrastruktur er et satsingsområde i nordområdestrategien.

Nå har Regjeringen muligheten: E6 gjennom hele landsdelen i nord trenger opprustning, og tre jernbaneprosjekter er sterkt ønsket realisert: Tromsbanen Narvik–Tromsø, banestrekningen Kirkenes–Nikkel og NEW Corridor Kina/USA med Narvik som knutepunkthavn. Nordområdesatsingen krever i seg selv en handlingspakke, og mer til samferdsel hilses velkommen i Nord-Norge.

Til slutt: Satsing på infrastruktur er investering i framtidig livskvalitet, utvikling og verdiskaping. Kristelig Folkeparti ber om støtte for sin handlingspakke i dag.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:52:59]: Me er midt oppe i ei vanskeleg tid med oppseiingar og permitteringar i arbeidslivet. Regjeringa tek ansvar og etablerer fleire gode tiltak for å tryggje norske arbeidsplassar. Det gjer ho for det første med å leggje fram eit statsbudsjett der den ansvarlege økonomiske politikken blir vidareført, noko som er svært viktig, spesielt for næringslivet. Samtidig vil budsjettet bidra til auka aktivitet t.d. innanfor bygg og anlegg.

Så kom ei gigantpakke til bank- og kredittmarknaden på 350 milliardar kr, vidare ei styrking av eigenkapitalen i Kommunalbanken. Sist søndag varsla Regjeringa at det vil kome eit forslag på å auke ramma for Garantiinstituttet for Eksportkreditt, GIEK, og for Innovasjon Noreg. Dette er tiltak som er svært positivt mottekne i næringslivet, og som utan tvil vil tryggje bedriftene, halde oppe aktiviteten og medverke til auke i investeringane. Det er viktig at Regjeringa på denne måten bidreg til at både eksportbedrifter og små og mellomstore bedrifter får tilgang på lån i ei vanskeleg tid. I dag har me fått melding om at Regjeringa også løyser utfordringar for norske eksportbedrifter gjennom statlege lån til Eksportfinans. Dette tryggjer norske bedrifters tilgang på langsiktig eksportfinansiering.

Hovudansvaret for å utvikle eit godt næringsliv ligg i all hovudsak hos næringslivet sjølv. Myndigheitenes rolle er sjølvsagt å gje næringslivet gode, generelle rammevilkår som gjer at dei kan konkurrere på like vilkår.

Me treng eit næringsliv som evnar både å omstille seg og fornye seg for å kunne halde oppe si konkurransekraft. Dette vil det bli sett fokus på i den varsla innovasjonsmeldinga som Regjeringa vil leggje fram i løpet av svært kort tid.

Regjeringa fører ein næringspolitikk for verdiskaping, noko som i neste omgang er sjølve grunnlaget for gode velferdstilbod til alle. Ikkje minst vil det stå sentralt i debatten om fattigdomstiltak, der arbeid er sjølve fundamentet for at folk skal ha det bra.

Ein ansvarlig økonomisk politikk er alfa og omega for næringslivet. Sjølv om Regjeringa brukar rekordstore 92 milliardar kr av oljeinntektene, er det likevel ein ansvarleg politikk for å halde renta nede, motverke stor arbeidsløyse og halde oppe høg sysselsetjing.

Den overordna strategien må vere at verkemidla som no er sette inn, må få anledning til å verke ei stund. Er det behov for fleire nye tiltak, er eg overtydd om at det vil kome. Dette er motkonjunkturpolitikk, men hovudfilosofien i Regjeringa sin næringspolitikk er at tiltak skal medverke til å utvikle nye, varige og lønsame arbeidsplassar. Samstundes må me ha fokus på dei områda som er baserte på dei føresetnadene som dette landet har. Det er den raude tråden i Regjeringa sin aktive næringspolitikk.

I desse vanskelege tider er det viktig å ta vare på bedrifter som har livets rett. Opposisjonen brukar sterke ord i debatten omkring forslag til endra arveavgift og formuesskatt. Ja, det er sjølvsagt opposisjonens rett. Men sanninga er at forslaget til Regjeringa tek vare på norsk næringsliv på ein god og rettferdig måte.

Når det gjeld formuesskatten, blir det no innført ei meir rettferdig verdidfastsetjing av næringseigedom, og botnfrådraget blir auka til 470 000 kr. Det er ei tredobling i løpet av tre–fire år.

Når det gjeld endringa i arveavgifta, gjer Regjeringa framlegg om å tette dei skattehola i arveavgifta som særleg dei rikaste har nytta seg av. Dei samla verknadene av omlegginga i arveavgifta inneber at mellom 90 og 95 pst. av alle avgiftspliktige får lågare arveavgift enn med dagens reglar. Mellom desse er det også mange småbedrifter som får lette samanlikna med dagens reglar.

For fire år sidan hadde me ei regjering med tom verktøykasse og ein politikk for eit marknadsliberalt næringsliv. I dag har me ei regjering som har fylt opp verktøykassa med mange gode verkemiddel og ein solid blandingsøkonomi som gjev oss moglegheiter til å styre marknaden når det trengst.

Arne Sortevik (FrP) [19:57:03]: For nøyaktig et år siden var det også finansdebatt i Stortinget. Da seilte norsk økonomi i et farvann som var oversiktlig, og skuta holdt stø kurs fremover. Det var mye sol og godt vær i norsk økonomi.

Nå henger uværet over skuta, og stormvarslene står i kø. Farvannet foran er uoversiktlig og med en rekke skjulte farer. Det burde være full alarm på broen.

Med noen unntak virker det imidlertid som om skipperen på skuta nekter å ta los om bord – seiler videre på samme kurs og med samme fart. Det er ikke godt sjømannskap, heller ikke godt statsmannskap. Det er uklare tanker, og det mangler handling.

Om vi forlater seilingsbildet og går i land, synes Regjeringens resept på medisin til en sykmeldt økonomi å være en dose kredittmarkedstiltak til bankene og en dose lån/garantitiltak til kredittinstitusjoner som gir lån til eksportnæring og til norske kommuner.

Begge reseptene er skrevet ut på overtid – på søndagstid – etter at statsministeren lenge hadde forsikret om at pasienten ikke var syk. Regjeringens resept synes for øvrig å være «å følge situasjonen nøye», med en tilleggsoppfordring fra finansministeren fra SV om å shoppe så det svir.

Jeg har merket meg at finansministeren la et nytt verktøy i sin verktøykasse i går. En ny pakke vil komme i januar/februar. Norsk økonomi trenger pakker nå. Det er sterke grunner til at slike pakker bør både leveres og åpnes før jul.

Regjeringens budsjettforslag er et budsjettforslag som ikke passer til dagens virkelighet, heller ikke til det vi må være forberedt på kan bli virkeligheten i tiden fremover. Regjeringens budsjett er ikke tilpasset virkeligheten for kommunene i Norge, som leverer skoletilbud og eldreomsorg til alle landets innbyggere. Uten mer penger blir det kutt – med hilsen fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Fremskrittspartiets budsjett, derimot, har en egen kommunepakke på 5 milliarder kr.

Regjeringens budsjett er ikke tilpasset behovet for generell stimulans i økonomien – behovet for skatte- og avgiftslette for næringsliv og for folk flest. Fremskrittspartiets budsjett inneholder en pakke med skattelette på 30 milliarder kr – en pakke med kraft tilpasset et ekstraordinært behov for å stimulere etterspørsel.

Vil finansministeren ha mer shopping, bør hun satse mer på skattelette, slik de fleste land i Europa nå ser ut til å gjøre, uansett hvilken politisk farge som styrer. Regjeringens budsjett er heller ikke tilpasset mulighetene for å modernisere norsk infrastruktur.

Økonomisk tilbakeslag gir nå ekstra rom for kraftig investering innenfor samferdsel og innenfor offentlige bygg av alle slag. Det er nødvendig for å modernisere infrastrukturen og nødvendig for å ta vare på arbeidsplasser i anleggsnæringen.

På disse to sektorene har forfall og etterslep økt i mange år. Argumentene fra både sittende regjering og tidligere regjeringer mot økte investeringer har vært den egendefinerte budsjettbalansen og handlingsregelen, som først og fremst er antatt å holde orden på årlige utgifter og ikke på investeringer som varer i 50 år.

Dagens økonomiske situasjon bør få både nåværende og tidligere regjeringspartier til å skjønne at en annen og ny virkelighet også krever annet og nytt verktøy. Det verktøyet er ikke nytt for Fremskrittspartiet. Verktøyet er jo FrP-verktøy. Økte rammer til kommunene med øremerking er FrP-verktøy. Skatte- og avgiftslette er FrP-verktøy. Avklart, forutsigbar og langsiktig finansiering av investering i veier og jernbane basert på fondsavkastning og statlige lån til veivesen og jernbaneverk er FrP-verktøy. Det bør brukes nå. Landet trenger det.

Jeg merket meg at samferdselsministeren i sitt innlegg tidligere i dag var like mye leder av Senterpartiet som fagstatsråd. Hun sa at Fremskrittspartiet er i en annen økonomisk verden. Folk flest er nå i en annen økonomisk verden enn den verden Regjeringen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har laget budsjett for.

Sjefsøkonomen i en av landets største banker sa i morges at Fremskrittspartiets budsjett var det som best var tilpasset den økonomiske situasjonen. Det er synd at Regjeringen seiler skuta videre basert på utgåtte kart!

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anna Ljunggren (A) [20:02:19]: Det er ingen tvil om at situasjonen på verdens finansmarked for tiden er urolig og ustabil. Vi har store utfordringer framover, selv om Norge står bedre rustet til å møte finansuroen enn mange andre land. Det er derfor betryggende å høre i dag at statsministeren er grunnleggende opptatt av å sikre og trygge norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Bedrifter og ansatte er nå inne i en omstillingsprosess, en omstillingsprosess som for mange vil føles hardt på kroppen. Arbeiderpartiet har alltid hatt arbeid til alle som en av sine viktigste hjertesaker. Når vi nå ser at bedrifter varsler permitteringer, er det grunn til bekymring. I likhet med mange andre er jeg bekymret for arbeidsplasser i distriktene, spesielt i industribedriftene. Jeg er godt fornøyd med de tiltakene som er kommet så langt fra Regjeringens side, og stoler på at de blir fulgt opp av nye tiltak om det blir nødvendig.

Norge har en stor offentlig sektor. Dette er en viktig buffer når økonomien svinger. Budsjettet for neste år er et godt budsjett for å styrke fellesskapet. Det er vesentlig for alle familier og enkeltpersoner når økonomien svinger eller blir strammere. Foreldre skal føle seg trygge på at de har et godt barnehagetilbud og et godt skoletilbud uansett. Dette viser at den norske modellen med de sikkerhetsnettene vi har bygd opp, fungerer som den skal.

Også neste års budsjett for utdanningssektoren har et sterkt fokus på kvalitet i den norske skolen. Fellesskolen, som skal gi alle barn uansett sosial bakgrunn en likeverdig skolegang, er viktigere enn noen gang. Vi lever i et kunnskapssamfunn, og vi må ha en skole som ruster barna våre for framtiden. Utdanningsbudsjettet fokuserer på tidlig innsats i grunnopplæringen. Dette skal sikre barna flere lærere de første fire årene i skolen. Vi får nå et varig etter- og videreutdanningstilbud for lærere og rektorer. Vi sørger for tettere oppfølging av nyutdannede lærere, og vi øker kvaliteten i lærerutdanningen. Alt dette skal sørge for at den norske fellesskolen blir enda bedre enn den er i dag. Dette vil være med på å sikre velferdsutviklingen i landet på lang sikt og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. En god skole er viktigere enn noen gang, med tanke på den usikkerheten mange nå føler. Det er de unge ufaglærte som først må gå når krisene i bedriftene oppstår.

Neste års budsjett inneholder en rentekompensasjonsordning for skolebygg i kommuner og fylkeskommuner. Vi vet at mange har utfordringer knyttet til nedslitte skolebygg og dårlig inneklima. Tiltaket er spesielt gledelig sett ut fra dagens situasjon med økende arbeidsløshet i byggenæringen på grunn av mindre byggeaktivitet. I finansinnstillingen prioriterer vi tiltak for å hindre og minske det store frafallet i den videregående opplæringen. Vi har mange tiltak for å forebygge frafall, og et av dem er styrking av rådgivingstjenesten. Det er derfor gledelig at det i dag i innstillingen ligger 17 mill. kr til karrieresentre rundt omkring i alle fylker. Disse sentrene er ressurssentre for rådgivingstjenesten i grunnskolen og den videregående skolen. Yrkesveiledning i ungdomsskolen er helt avgjørende for at ungdom skal velge riktig studieretning i den videregående opplæringen. I et stadig mer krevende arbeidsmarked må alle ungdommer ha kompetanse på ett eller flere områder. Vi må gjøre det vi kan for å bidra til dette.

Om vi opplever usikkerhet omkring den ustabile verdensøkonomien, er det andre som har det mye verre enn oss. Mange kommer hit som flyktninger og asylsøkere. I år har det kommet mange, og flere er mindreårige. Mange kommuner har tatt på seg det store ansvaret å ta imot mindreårige asylsøkere i ulike omsorgssentre. Dette er barn som trenger spesiell oppfølging, ikke minst i skolesammenheng. Det er derfor gledelig at det rød-grønne flertallet i finanskomiteen har fulgt opp ved å bevilge 15 mill. kr ekstra for å støtte grunnskoleopplæringen for disse barna. Med tanke på barnas framtid er dette et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre. Skolegang er helt avgjørende for barnas mulighet til samfunnsdeltakelse.

Budsjettet som er lagt fram, har en offensiv satsing med en foreslått økning i bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren på 1,6 milliarder kr i 2009. Det er en vesentlig satsing med tanke på framtiden, der kunnskap og kompetanse vil være bærebjelkene i utviklingen av både næringsliv og offentlig sektor. Det er derfor gledelig at det i dag ble kjent at Regjeringen vil bruke ytterligere 160 mill. kr av inneværende års budsjett for å trygge undervisningen og forskningsaktiviteten ved våre universiteter og høyskoler. Det blir også oppstart av viktige bygg i denne sektoren, med nytt odontologibygg ved Universitetet i Bergen og nye lokaler for sykepleierutdanning ved Høgskolen i Oslo.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [20:07:37]: Politikk er å prioritere. Politikk er å sette viktig foran mindre viktig. Jeg skulle ønske at Regjeringa hadde vist gjennom sine budsjetter de siste årene at det var nettopp det den gjorde. Men dessverre har den misbrukt de historiske sjansene den har hatt gjennom enormt gode økonomiske tider de siste årene. Den har ikke investert for framtida, og det får vi merke nå.

Det er positivt at Regjeringa i dag delvis innser at det budsjettet den har lagt fram, ikke holder mål, og at den gjennom dagens ekstrabevilgning til universiteter og høyskoler setter et lite plaster på det store såret den har skapt i universitets- og høyskolesektoren over mange år. Men både Regjeringa og sektoren vet at dette ikke er nok. Dette er egentlig bare det minste som kunne forventes.

Forskerforbundet sier i en pressemelding i dag at dette ikke løser situasjonen for 2009, og Regjeringa har sjøl erkjent at det er behov for å styrke basisbevilgningen til universiteter og høyskoler med over 400 mill. kr.

Statsråd Tora Aasland sa tidligere i debatten i dag at det var en uventet og stor kostnadsøkning i forbindelse med lønns- og pensjonsutgifter. Jeg kan ikke forstå annet enn at den kostnadsøkningen ikke kan ha vært særlig uventet. Allerede 7. juli gikk det brev fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet til universiteter og høyskoler om rammene for det lokale lønnsoppgjøret. Man trenger ikke å følge spesielt godt med for å skjønne at årets lønnsoppgjør ble dyrt. Det burde også Regjeringa ha tatt høyde for.

Det nytter ikke for Regjeringa å bruke enhver anledning til å snakke om at den bevilger mer i antall kroner og øre på sektoren enn tidligere regjeringer – det gjør alle regjeringer. Alle budsjetter vokser fra år til år. Men det sektoren opplever, er en realnedgang i sine budsjetter. Det betyr at kvalitetsreformen ikke lenger er fullfinansiert, og det har gått hardt ut over motivasjon, studiekvalitet, utdannings- og forskningskvalitet ved institusjonene.

Dagens regjering har, til tross for det lille plasteret den vifter med i dagens debatt, brutt sine løfter innenfor forskning og høyere utdanning.

Det er en meget tankevekkende og interessant prosess vi har vært igjennom. Først forsøker statsråden å skjule – eller iallfall ikke si noe om – den store pensjons- og lønnsbomben som ligger under universiteter og høyskoler, og det blir ikke nevnt i budsjettframleggelsen. Så begynner både opposisjonen og interesseorganisasjoner å interessere seg for tallene – de begynner å grave, og det kommer fram mer og mer. Gradvis kommer det innrømmelser fra Regjeringa at budsjettet ikke er så bra som den først sa. Likevel forsvarer statsråden og Regjeringa budsjettet og mener det gir gode muligheter for bra forskning og god høyere utdanning for 2009. Så, samme dag som finansdebatten, kommer det plutselig 160 mill. kr ekstra – den endelige innrømmelsen på at budsjettet ikke holder mål.

Jeg er litt overrasket over statsråd Tora Aasland, som i mediene uttalte da man så den økonomiske helheten for sektoren, altså det store lønns- og pensjonsgapet for universitet og høyskoler, at det var nødvendig å gjøre noe, mens hun i debatten her gang på gang presiserer at dette ikke er kompensasjon for lønns- og pensjonsutgifter. Da er spørsmålet: Hva er det da? Jo, det er sannsynligvis det siste og største beviset på at Regjeringa innser at budsjettet den har lagt fram, ikke holder mål.

Det er interessant å registrere at den samme statsråd, Tora Aasland, i sitt innlegg sier at hun er glad for at basiskuttet er rettet opp. Det er jo interessant at en statsråd fra SV er glad for at kuttet SV påførte sektoren, nå er rettet opp.

Basiskuttet til universitets- og høyskolesektoren som kom i budsjettet for 2007, er interessant på mange måter. Det virker som om Regjeringa har lagt seg til en arbeidsmåte der man tar store kutt, for så gradvis å legge pengene tilbake til sektoren igjen – og så forvente jubel. På samme måte fjernet Regjeringa rentekompensasjonsordningen for skolebygg, for så å legge den tilbake igjen – og forvente jubel. Det er ikke den måten vi driver på.

Det viktigste vi kan gjøre for framtida i Norge, er å investere i kunnskap og forskning. Det gjør Høyre i sitt alternative budsjett. Vi legger inn ekstra penger til lærerrekruttering, til seniortiltak, vi legger inn ekstra penger til Forskningsfondet og oppretter et eget fond for vitenskapelig utstyr. Vi utvider timetallet, og vi satser på grunnleggende ferdigheter. Der Regjeringa ikke evner å prioritere det viktigste først, tar opposisjonen mer enn gjerne jobben – og Høyre går i fremste rekke.

Magnar Lund Bergo (SV) [20:12:51]: Deler av debatten i dag fortoner seg som et norgesmesterskap i omsorg for mulige arbeidsledige. Det er grunn til bekymring, og det er ingen dårlig disiplin å konkurrere i. Det som er bra ved inngangen til den konjunkturen vi møter nå, er at vi har historisk lav ledighet takket være gode konjunkturer, men også en bevisst politikk. For eksempel er det i kommunene nå ansatt 37 000 flere enn det var da vi overtok regjeringsmakten.

Når det gjelder denne rørende omsorgen for arbeidsledige, uttrykte Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet i replikk til statsråd Andersen i dag bekymring for at vi ikke var raskt nok på banen og ikke hadde ressurser til å møte arbeidsledigheten. Da er det verdt å merke seg at Fremskrittspartiet – med alle sine millioner – i sitt budsjettforslag for inneværende periode fant å kutte 180 mill. kr i den etaten som er førstelinje i forhold til arbeidsledighet.

Dagens debatt handler i hovedsak om ett tema, og det er finanskrisen. Det er et speilbilde av den alvorlige situasjonen landet vårt befinner seg i. Vi rammes også av krisen som ble skapt av grådige amerikanske banksjefer, en uansvarlig amerikansk sentralbank og en amerikansk president som la seg flat for bankenes ønske om slappere regulering.

Jeg er glad for at Regjeringen håndterer denne krisen på en skikkelig måte – med grundige analyser og treffsikre tiltak der behovet er – uten å la seg friste til å kaste seg på ethvert forslag som fremmes, for å vise handlekraft. Det gjelder i forhold til bankenes likviditetssituasjon, i forhold til situasjonen for finansiering av eksport og ikke minst i forhold til budsjettet for neste år, inkludert de finanspolitiske tiltak som er varslet tidlig neste år.

Jeg og andre har i denne debatten bedt representanter fra ulike opposisjonspartier forklare hvordan skattelettelser for de aller rikeste kan sies å være målrettet for å møte problemene finanskrisen skaper. Jeg har spurt om det er slik at de rikeste generelt er særlig hardt rammet av finanskrisen, eller om de som arver aksjer i ikke-børsnoterte aksjeselskaper, er de samme som nå mister jobben som følge av lavere etterspørsel i verdensøkonomien. Jeg har også spurt om det å gi de hundre personer med høyest formue en målrettet lettelse i formuesskatten er et spesielt effektivt virkemiddel for å få folk i jobb.

Opposisjonspartiene er kun enige om to ting i denne debatten. Det ene er at Regjeringens budsjett, med forsiktig språkbruk, ikke er perfekt. Det er vi også enig i. Det er sjelden budsjett er perfekte. Det andre er at de går mot Regjeringens tetting av skattehull som til nå har medført at rike mennesker i Norge har sluppet å betale skatt. Det begrunnes altså med at det er tiltak mot finanskrisen.

3 milliarder kr er mange penger. Jeg aksepterer at andre kan mene at det er både riktig og viktig å gi disse pengene til de aller rikeste i landet, men da er det vel rimelig å forvente at de gir en begrunnelse for hvorfor det bør være slik.

La meg være helt tydelig. For det første: De som har høy inntekt og høy formue, er sannsynligvis de som har best forutsetninger for å håndtere utfordringene finanskrisen skaper. Finanskrisen gir ingen grunn til å kaste penger etter denne gruppen. For det andre: Å gi penger til de rikeste i dette samfunnet vil ikke gi flere arbeidsplasser eller lavere rente for dem som nå sliter med å håndtere boliglånet. Skattelettelser til de rikeste er ikke og kommer ikke til å bli et riktig tiltak for å løse problemene finanskrisen gir i norsk økonomi.

Tore Hagebakken (A) [20:16:56]: Jeg vil vie mitt innlegg først og fremst til Regjeringas kommuneopplegg, og jeg skal innledningsvis kortfattet beskrive Regjeringas budsjettforslag overfor kommunesektoren. Jeg vil si det slik: Det blir mer av mye, og mer skal det bli.

Det blir mer penger – 4,7 milliarder kr i frie inntekter og 8,4 milliarder kr i samlet realvekst. I tillegg legges det til grunn at kommunesektoren får ca. 13 milliarder kr i lønns- og priskompensasjon. I 2009 passerer sektoren for første gang 300 milliarder kr.

Det blir mer penger fra staten for å bidra til økt vedlikehold og nybygging innenfor skolesektoren. Også svømmehaller inngår i rentekompensasjonsordningen. Slik skulle det også bli mer svømming, og det er bra. Og det blir mer penger til rehabilitering av kirkebygg. Kanskje blir det flere gudstjenester – vi får se.

Det blir mer penger til de ressurskrevende tjenestene – til dem som er mest avhengig av at vi stiller opp. Mens forrige regjering reduserte ordningen da behovet økte, har vår regjering laget en bedre ordning og økt bevilgningene med nesten 1,3 milliarder kr i løpet av to budsjettår, og det er verdt å merke seg. Staten stiller opp mer enn noen gang før overfor disse menneskene, og kommunene gir dem tilbudene og tryggheten.

Det blir mer inntektsutjevning mellom norske kommuner og dermed mer rettferdighet mellom folk i dette landet. Det blir mer «skreddersøm» – det vil si flere ulike tilskudd som skal bidra til å møte de ulike utfordringer som kommunene i landet vårt står overfor. Det gjelder distriktstilskuddet, tilskuddet til lavinntektskommuner, vekstkommunetilskuddet og hovedstadstilskuddet. Samtidig er skjønnsmidlene beholdt. Det samme gjelder småkommunetilskuddet, som det nå heter, og Nord-Norge-tilskuddene.

Gjennom en inntektsgarantiordning og endring i tidspunkt for telling av innbyggere tas det enda mer hensyn til utfordringene i kommuner med større endringer i folketall eller andre forhold. Vi har med andre ord gått møysommelig til verks i vårt lagspill med Kommune-Norge.

Det blir enda mer penger til barnehagesatsingen vår og mer til økt timetall og kvalitet i skolen.

Jeg kunne nevnt flere eksempler på rød-grønn offensiv og helhetlig satsing på fellesskapet.

Fra kommuneproposisjonen ble lagt fram i vår og fram til budsjettet ble presentert i oktober, så Regjeringen behovet for å øke de frie inntektene fra intervallet på 3,5–4 milliarder kr til 4,7 milliarder kr. Lønnskostnadene hadde økt, og det så ut til å gå mot vanskeligere tider. Det hensyntok Regjeringa. Et godt kommuneopplegg ble godt mottatt.

Men tross store økonomiske løft fra Regjeringas side på mange områder som er viktige for å øke omfanget og kvaliteten på de kommunale tjenestene, er det nå mange kommuner og fylkeskommuner som sliter med å sy sammen budsjettene sine. Det tar vi på alvor, på ramme alvor.

Problemene skyldes ikke bare finanskrisen, som kom hardt og brutalt på mange. Lønnsoppgjøret slår ulikt ut i kommunene. Rentenivået spiller en viktig rolle i kommuneøkonomien, det må vi sjølsagt hensynta i finanspolitikken, og noen har – helt sikkert ganske så velmenende – brukt tidsbegrensede, ekstraordinære inntekter og momskompensasjon for å holde oppe eller styrke aktivitetsnivået. Noen av dem møter ekstra utfordringer nå.

I går varslet Regjeringa at det blir skuffet på enda mer kull, gjennom ytterligere finanspolitiske tiltak som vil bli presentert neste år. Tiltak i kommunesektoren skal i den sammenhengen vurderes spesielt. Her er behovene og mulighetene store, og kommunene er klare til å handle raskt. Det vet vi, bl.a. gjennom en undersøkelse KS nylig har gjort.

Dette vil være en ekstraordinær satsing alle i dagens situasjon vil være tjent med. Dette vil gi kjærkommen nybygging og rehabilitering og kjærkomne oppdrag for bygg- og anleggsbransjen. Sysselsettingsperspektivet må vi også ha med oss med hensyn til de offentlige arbeidsplassene når de finanspolitiske tiltakene skal sys endelig sammen. Vi må huske på at ordinært vedlikehold, gjennom regnskapsforskriftene, er henvist til de årlige driftsbudsjettene og dermed er avhengig av handlingsrommet i kommuneøkonomien.

Avslutningsvis vil jeg uttrykke stor tilfredshet med Regjeringas forslag til bedring av bostøtten, som innebærer 1 milliard kr mer årlig i bostøtteutbetalinger. 50 000 flere husstander vil kunne få bostøtte, og vel 10 000 av disse er barnefamilier.

Regjeringa gjør stadig mer for dem som trenger oss aller mest, og mye til beste for oss alle. Dermed blir det mer av mye i kommunesektoren, og igjen: Mer skal det bli.

Harald T. Nesvik (FrP) [20:22:28]: Etter å ha fulgt både debatten i dag og ikke minst diverse medieutspill den senere tiden, det være seg pressekonferanser på søndag ettermiddag, det være seg innspill i media i en rekke forskjellige sammenhenger, har jeg begynt å bli litt i tvil. Det vi har til behandling i dag, er det statsbudsjettet for 2009, eller er vi allerede langt inne i en revidering av det samme budsjettet? Det er grunn til å stille seg dette spørsmålet når man har sett de signalene som kommer.

Først hørte vi at Regjeringens budsjettopplegg er godt tilrettelagt for å kunne møte problemer som finanskrisen gir oss. Så har vi endelig sett at Regjeringen har tatt inn over seg at det budsjettet som var laget, overhodet ikke var tilpasset den krisen som vi nå står midt oppe i.

Representanten Hagebakken rett før meg her viste til hvor fantastisk man har fått det til i kommunene. Da må jeg få henlede oppmerksomheten litt på den prosessen som skjer i norske kommuner akkurat nå. Finanskrisen slår også inn i Kommune-Norge. Vi ser stadig kommuner som må spare, som må endre opplegget i sin egen struktur, som snart må øke alle avgifter, det være seg vannavgifter, renovasjonsavgifter, det være seg forskjellige andre typer avgifter som kommunen tar inn, nettopp fordi inntektene til kommunen blir rammet som følge av finanskrisen fordi skatteinngangen reduseres. Jeg har ikke sett noe tiltak fra Regjeringen på det området.

Det som Regjeringen virkelig har lyktes med, og som de fortsatt lykkes med, er å skyve stadig større utgifter over på de personene i dette landet som allerede har det vanskeligst. Vi snakker om syke. Vi snakker i første rekke om kronikerne, personer som har høye utgifter fra før. Her har man virkelig lyktes i å skru til for at de skal måtte betale mer. Det skjer til tross for at Regjeringen i sin egen Soria Moria-erklæring skriver at egenandelene skal reduseres og holdes på et lavt nivå.

Jeg skal gi regjeringspartiene noen opplysninger om hva som har skjedd i den tiden de rød-grønne har sittet ved makten. Egenandelstak 1 har økt med 12,3 pst. Egenandel for legehjelp har økt med 10,25 pst. Egenandelen når det gjelder refusjon for psykologhjelp, har økt med 10,25 pst. Egenandelen for fysioterapi har økt med 10,25 pst. Jeg vet ikke om dette rimer med Soria Moria-erklæringen, der man altså skriver at egenandelene skal reduseres og holdes på et lavt nivå. Jeg tror at man i hvert fall skal revurdere sin egen erklæring.

Regjeringen har imidlertid en gyllen mulighet nå til både å kunne bedre situasjonen i eldreomsorgen og å kunne iverksette tiltak for å stanse mye av den ledigheten som vi nå kan se vil ramme innenfor bygg- og anleggssektoren. Regjeringen legger i statsbudsjettet for 2009 opp til at man skal bygge 1 000 nye omsorgsplasser/sykehjemsplasser i Kommune-Norge. I henhold til den summen som ble lagt til grunn, legges det opp til 500 nye sykehjemsplasser og 500 nye omsorgsboliger. Dette er for lite, når vi ser på det behovet som er der ute. Nå er det mulighet til å kunne få realisert flere av de plassene som det er et skrikende behov for. Men nei, når det gjelder pleie- og omsorgssektoren, stanser man opp og sier nei, kun 1 000 plasser – til tross for at Regjeringen selv har sagt at innen 2015 må vi ha på plass minst 12 000 nye plasser.

Jeg håper den neste pakken fra Regjeringen, som kanskje kan komme allerede på søndag, vil dreie seg om at vi nå vil bygge 2 000 ekstra sykehjemsplasser, fordi man endelig tar inn over seg problemene og utfordringene innenfor omsorgssektoren.

Eirin Kristin Sund (A) [20:27:50]: I dag behandler vi et budsjett for å styrke fellesskapet, for det er det vi prioriterer. Budsjettet til de rød-grønne vil gi en kvalitetsheving av brede fellesskapsløsninger innenfor helse, omsorg, skole og barnehager. Forskjellene i levekår utjevnes, og innsatsen for samferdsel, miljø, utvikling og forskning får et betydelig løft.

Forskjellene i samfunnet skal reduseres. Derfor foreslår vi den største bevilgningsøkningen noen gang til fattigdomstiltak. Forskjellene i levekår skal utjevnes gjennom bl.a. økte minstepensjoner, utvidet bostøtte og innsats for arbeidsledige.

Regjeringens barnehagesatsing har gitt store resultater i løpet av perioden 2006–2008. Det er lagt til rette for etablering av nye barnehageplasser til 40 000 unger, og det ligger an til at de aller fleste kommuner vil ha full barnehagedekning ved utgangen av 2008.

Vi fortsetter satsingen på fellesskolen ved å øke bevilgningen til grunnopplæringen, til nye tiltak for å rekruttere lærere til den videregående opplæringen og til tilbud om videreutdanning av lærere og skoleledere i grunnskolen.

I dette budsjettet gis også vei og bane et betydelig løft.

De rød-grønne legger fram et budsjett med en historisk satsing på miljø og utvikling. Med en bistandsbevilgning på 26,2 milliarder kr er målet om 1 pst. av bruttonasjonalinntekt nådd, og det er det all grunn til å være stolt av. Med dette er vi med på å løfte opp verdens fattigste og kan skape en mer rettferdig fordeling i verden.

Jeg lurer på om representanten Leirstein og jeg har vært på samme sted de siste sju ukene, etter å ha hørt representanten tidligere i dag. De rød-grønne har altså lagt fram et statsbudsjett som er veldig offensivt, med en historisk satsing på vei og samferdsel og med et omfattende program for statlig byggevirksomhet, bl.a. en låne- og tilskuddsordning for oppussing og bygging av skoler og svømmebassenger – og det på til sammen 15 milliarder kr.

For ett år siden varslet Regjeringen at det ville bli nedgang i økonomien, og alle anslag og alle prognoser fra andre og fra vårt eget apparat ble lagt til grunn da dette statsbudsjetter ble laget. Situasjonen ble altså fulgt minutt for minutt og time for time, og det blir den fremdeles, med nye prognoser og nye anslag, for vi leker ikke økonomisk politikk, og vi leker ikke med arbeidsplassene til folk. Nettopp fordi vi er grunnleggende opptatt av å sikre og trygge norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, har vi igangsatt en rekke tiltak etter at budsjettet ble lagt fram, altså de siste ukene. Det må vi kanskje også fortsette å gjøre i tiden framover, om det er nødvendig. Så de rød-grønne har iverksatt tiltak som trengs, der de trengs, og når de trengs. Vi vil handle på kort varsel og med den handlekraft og den styrke som er nødvendig for å motvirke krisens virkninger.

Det er heller ikke riktig når representanten Sanner tidligere i dag sier at Regjeringen – og vi – ikke vil ha dialog. Det vil vi, og opposisjonen er hjertelig velkommen til å bli med på en dialog. Men våre pakker har altså til hensikt å sikre sysselsettingen, og miljø- og fordelingsprofilen skal ligge til grunn ved utformingen av eventuelt nye budsjettendringer. Når representanten Sanners dialog består av en oppskrift som er ren Høyre-politikk, noe som jo er helt naturlig siden det er i Høyre representanten hører til, er det like naturlig at det som vi ønsker å bruke som oppskrift, er rød-grønn politikk, altså en politikk som fullt ut er i stand til å lose norsk økonomi gjennom en turbulent tid og sikre norske arbeidsplasser og norsk virksomhet.

Når vi har en samlet opposisjon som spriker veldig i sin økonomiske politikk – der Venstre og Høyre har de samme rammene som Regjeringen, der Kristelig Folkeparti vil bruke 4 milliarder kr mer, og der Fremskrittspartiet vil bruke 30 milliarder kr mer – er det ikke lett å vite hva som egentlig er opposisjonens oppskrift eller alternative krisepakker til Regjeringens.

Når så representanten Syversen fra Kristelig Folkeparti i dag sier at budsjettet er utgått på dato, og at de ulike pakkene ikke har realøkonomisk verdi, forundrer det meg faktisk mye, for både LO, næringslivet, finansnæringen og andre som Regjeringen er i tett dialog med, sier at dette virker, og ønsker pakkene velkommen. Da kan jeg kanskje retorisk si at dette ikke er realøkonomiske pakker, men det er i aller høyeste grad realpolitikk i disse pakkene.

Dette budsjettet som vi skal vedta i dag, vil gi folk en bedre hverdag. Det er usikkerhet i finanspolitikken i hele verden, men vi skal nå bruke et titalls milliarder for at folk skal ha et arbeid å gå til, et hus og et hjem å bo i og et fellesskap å leve gode liv i.

Kåre Fostervold (FrP) [20:33:08]: Det er i dag gjentatte ganger blitt påpekt at man skal være rimelig rød-grønn for ikke å innse at regjeringspartienes budsjett har gått ut på dato. Finanskrisen har endret de fleste forutsetninger for statsbudsjettet, men Regjeringen velger altså å lukke øynene for det. Men det betyr ikke at det var et bra budsjett før finanskrisen slo inn i norsk økonomi.

Regjeringen har nok en gang neglisjert utfordringene som bl.a. industrien har stått overfor. Regjeringens budsjett tar ikke høyde for de nødvendige veiprosjektene som vil sikre økt konkurransekraft eller utløse investeringer i mange hjørnesteinsbedrifter som ligger i distriktene. Avskrivningssatsene i Regjeringens budsjettforslag som er de laveste i Europa, legger heller ikke opp til at man skal investere for derigjennom å produsere produkter med mindre energiforbruk eller mindre utslipp av klimagasser. Samtidig klarer regjeringspartiene å signalisere at man heller ikke i fremtiden kan regne med gratiskvoter for CO₂, noe som kan sende prosessindustrien utenlands.

Det er ikke første gang industrien får oppleve at man blir motarbeidet av denne regjeringen. Det har nå gått opp for den delen av industrien som trodde på valgløftene om et industrikraftregime, at de er blitt holdt for narr. Nå innrømmer Regjeringen at den ikke vil komme med noe som er i nærheten av det som ble lovet i valgkampen, og Regjeringen henviser til kraftkjøp til markedsbaserte priser. Nå er altså den kraftkrevende industrien overlatt til de samme markedskreftene som Regjeringen skylder på når noe går galt.

Samtidig har regjeringspartiene fjernet fremtidige muligheter til å eie egen kraftproduksjon for derigjennom å være selvforsynt med billig kraft. Når Regjeringen praktisk talt spenner bein under alle de nye kraftprosjektene av betydning, enten gjennom å legge ned veto mot større vannkraftprosjekter eller gjennom å stille urealistiske rensekraft til gasskraftprosjekter, har man oppskriften på høye kraftpriser. Da gir man et klart signal til industrien om at denne ikke er et prioritert næringsfelt, og fremtiden for mange arbeidsplasser blir usikker.

Fremskrittspartiet har lagt frem et budsjettforslag som tar hensyn til mange av de utfordringene som næringslivet generelt står overfor. Vi styrker bedriftene gjennom å redusere skatter og avgifter. Vi gjør det lettere og billigere å få varene ut i markedet. Vi satser mer på næringsrelatert forskning og utvikling. Vi styrker utdanningsinstitusjonene og får derigjennom tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Vi satser på økt kraftproduksjon, som vil gi rimeligere kraftpriser for den kraftkrevende industrien. Vi gir tilgang til mer risikokapital for å utløse investeringer. Vi styrker det statlige virkemiddelapparatet som skal bistå næringslivet. Vi styrker helsevesenet, slik at folk kan gå på jobb istedenfor å stå i helsekø. Og vi gir skattelettelser for folk flest, slik at man kan opprettholde kjøpekraften og holde økonomien i gang. Fremskrittspartiet velger å satse offensivt – både på bedre velferd og på å sikre arbeidsplasser.

Vi er inne i en tid da Regjeringens gambling med arbeidsplasser ikke er den rette medisin. Et budsjett som legger opp til skatteskjerpelser for næringslivet, viser at regjeringspartiene ikke er av samme mening. I en tid med finanskrise og vanskeligere tilgang på kapital legger Regjeringen opp til en politikk som vil tappe bedriftene for egenkapital. Man skal ha sterke nerver for å investere i bedriften sin med denne regjeringen. Å komme løpende med daglige krisepakker i stedet for å ta imot invitasjonen fra opposisjonspartiene om å lage en bred tiltakspakke for å bøte på finanskrisen er ikke en løsning for den tillitskrisen dette faktisk er.

Hvis det er viktigere for denne regjeringen å hindre næringslivet skattelettelser enn det er å sikre arbeidsplasser, vil Regjeringen aldri finne løsningen på denne krisen. Da vil det som i utgangspunktet var et dårlig budsjett, bli et katastrofalt budsjett.

La meg til slutt bemerke at jeg registrerer at næringsministeren velger ikke å være til stede i denne debatten, noe som er ganske oppsiktsvekkende i en tid da befolkningen vender seg til storting og regjering for å redde bedrifter, arbeidsplasser, hus og hjem. At nærings- og handelsministeren mener at hun ikke har en viktig rolle i dette arbeidet, tar jeg til etterretning.

Eva Kristin Hansen (A) [20:37:51]: Det har vært interessant å følge denne debatten. For å si det slik: Det har vært mye fram og tilbake – rundt prognoser, om budsjettet er oppdatert nok eller ikke, og spekulasjoner om hvordan finanskrisen faktisk vil slå ut. Det er åpenbart mange profeter i dette bygget.

I dag la Nav fram tall som viser at den registrerte ledigheten har økt kraftig den siste måneden. Vi må over fem år tilbake i tid for å finne en tilsvarende vekst i løpet av en måned. Mange har snakket om dette her i dag, og det er all grunn til å være bekymret.

Men det jeg da må si, er at jeg stusser litt over at enkelte representanter kritiserer Regjeringen sterkt for å være passiv og lite oppdatert, mens de selv kutter i tiltak nettopp til dem som blir arbeidsledig – slik som Høyre. De har lagt fram et alternativt budsjett hvor de kutter i det totale antall tiltaksplasser og kutter i dagpengeordningen. Hvis Høyre er så bekymret, og hvis de mener at de i større grad enn andre har tatt inn over seg dagens situasjon, blir slike kutt helt uforståelig for meg.

Jeg leser i finansinnstillingen at Høyre vil ha et bedre jobbmarked, ikke et tiltaksmarked, at vi må bedre rammevilkårene til næringslivet, at det bør gjøres mer for dem som står i fare for å miste jobben, og at det skal gjøres mer på den enkelte arbeidsplass. Greit nok alt det, men det hjelper fint lite for dem som faktisk har mistet jobben sin, og som ikke bare kan suse rett inn i en ny jobb, som trenger hjelp til å finne seg en ny en, som trenger kvalifisering hvis det kuttes i arbeidsmarkedstiltakene og i dagpengene.

Det er viktig at vi nå gir norske virksomheter trygghet, og gjør det vi kan for å sikre arbeidsplassene våre. Derfor behandler vi i dag et offensivt budsjett med mål om akkurat det. Og derfor har også Regjeringen varslet ekstraordinære tiltak. Så må vi følge utviklingen nøye og sette inn nye tiltak når og der det trengs. Det er viktig med mer styring nå, ikke mindre. All erfaring fra finanskrisen verden over er et bevis på det. Der har vi i Norge et godt utgangspunkt med den velferdsmodellen som vi har, og som flere har nevnt i debatten i dag – med en sterk og stor offentlig sektor, med et anstendig arbeidsliv, hvor staten driver en aktiv næringspolitikk, og hvor vi sikrer folk lik tilgang til gode velferdstjenester som helse, skole og omsorg.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært viktig å ha en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, både i gode og dårlige tider. Derfor har vi hele tiden hatt et høyt tiltaksnivå, selv om ledigheten har vært lav. Vi utvider ungdomsgarantien. Vi har jobbet fram reformer for å få flere i arbeid, slik som Nav-reformen og nye virkemidler som kvalifiseringsprogrammet, arbeidsavklaringspenger og arbeidsevnevurdering.

Arbeid til alle er det mest effektive virkemiddelet vi har for å forhindre fattigdom. Jeg har merket meg at flere under debatten i dag har etterlyst en mer offensiv fattigdomssatsing. Til det vil jeg si: Regjeringen har med de årlige bevilgningene til tiltak mot fattigdom økt med oppimot 3 milliarder kr utover det som Bondevik II-regjeringen la fram i 2005. Med det er det ikke sagt at all fattigdom har forsvunnet, for så enkelt er det ikke. Vi har handlingsplanen mot fattigdom, som legger vekt på å gi folk større mulighet til å komme seg i arbeid, til at barn og unge skal få utvikle seg, og til å bedre levevilkårene for dem som er vanskeligst stilt.

I årets budsjett er det spesielt én sak jeg synes det er viktig å trekke fram. Det er den betydelige satsingen på bruk av bostøtten som et virkemiddel mot fattigdom. Den ordningen vil bety veldig mye for veldig mange. Kampen mot fattigdom handler om å ha en helhetlig politikk, med forebygging, med en offensiv arbeidsmarkedspolitikk, med gode velferdstjenester for alle og målrettede tiltak overfor dem som har det vanskeligst. En slik politikk ligger til grunn i det budsjettet vi skal behandle i dag.

Per Ove Width (FrP) [20:42:17]: I Regjeringens Soria Moria-erklæring uttrykkes det at det skal satses på nordområdene. Forsvarsministeren uttrykte tidlig etter sin inntreden at Forsvaret skulle styrkes i Nord-Norge. Dessverre har vi ikke sett mye til denne varslede satsingen.

Fremskrittspartiets holdning har alltid vært at Forsvaret må få tilført midler i forhold til de oppgaver vi pålegger Forsvaret. Fremskrittspartiet mener at vi må styrke både økonomien til Forsvaret og organisasjonens størrelse. Vi er av den oppfatning at Norge må stå sterkt rustet mot trusler rettet mot infrastruktur og myke mål. Vi mener derfor at det er nødvendig å heve den generelle kompetanse og forståelse for dagens og morgendagens trusselbilde.

Hærens tilstedeværelse i Nord-Norge må styrkes. Det er avgjørende at vi har styrker i Nord-Norge for å vise vilje og evne til tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Med den senere tids utvikling i Russland med en fokusering på bedre materiell og mer øving er det tydelig at Russland nå har en mer effektiv offensiv tilnærming til interessebeskyttelse. Det er verdt å merke seg at den modernisering som skjer i det russiske forsvaret, også medfører at de satser på hurtigagerende og mobile avdelinger som vil være i stand til å ivareta eller underbygge russiske interesser i nordområdene. Når vi da vet at Hæren ifølge generalinspektøren ikke kan forsvare annet enn en bydel i Oslo, er det ikke bare skremmende, men katastrofalt. Fremskrittspartiet ønsker at det skal etableres en bataljon liknende Telemark bataljon for å styrke Hærens struktur, slik at Hærens oppgaver kan løses på en forsvarlig måte. Vi ønsker derfor i vårt alternative budsjett å øke driftsbudsjettet med 750 mill. kr.

Vi er bekymret over at Sjøforsvaret har det laveste antall fartøyer i moderne tid. Det som verre er, er at de vi har, stort sett ligger i havn. Regjeringens manglende forståelse for behovet for flere fartøyer og flere operative seilingsdøgn er forunderlig. At Regjeringen ikke forstår viktigheten av flåtebaser ulike steder langs vår langstrakte kyst, er ubegripelig.

At det er behov for en base i nord, burde være selvsagt. Fremskrittspartiet mener at Olavsvern er et perfekt anlegg for våre nye MTB-er, fregatter osv., som skal operere i nordområdene. Det er etter vår mening svært viktig at Forsvarets tilstedeværelse i våre havområder i nord styrkes. Russlands satsing i nordområdene og aggressive fiskeripolitikk viser behovet for tilstedeværelse av så vel kystvaktfartøy med helikoptre som marinefartøy, for å vise et norsk nærvær.

Vi tar også inn over oss de utfordringer Sjøforsvaret har i forbindelse med utdanning av mannskaper. Vi ønsker derfor i vårt alternative budsjett å øke driftsbudsjettet med 400 mill. kr.

Fremskrittspartiet er opptatt av at også Luftforsvaret har merket den økende aktiviteten i Russland. De stadige avskjæringer ved norsk luftrom viser at Norge har behov for et solid luftforsvar med kapasiteter for å ivareta norsk suverenitetshevdelse, avskrekking og overvåking. Dessverre ivaretar ikke dagens budsjett disse økte aktiviteter.

Når det gjelder plassering av basestrukturen, er det viktig å vurdere hvor flyene skal patruljere og øve. Nærhet til disse områdene må spille en viktig rolle i valget av lokalisering. Det er viktig at vi i denne sammenheng ser framover og tar hensyn til de eventuelle begrensninger eller krav som stilles til de nye kampflyene som skal anskaffes. Innfasing av nye transportfly vil påføre Luftforsvaret ekstra kostnader. Vi ønsker på denne bakgrunn å styrke driftsbudsjettet med 180 mill. kr i vårt alternative budsjett.

Kystvakten har i dag, etter Fremskrittspartiets mening, et for lavt aktivitetsnivå. Kystvakten vil, i og med det framlagte budsjettet, få en liten økning i antall operative seilingsdøgn i Nord-Norge, men det mangler fortsatt mye for at Kystvakten skal kunne ha en stor nok tilstedeværelse i havområdene. I denne sammenheng er også antall fartøy for lavt for å ivareta våre interesser i de norske områdene. Dessverre ser vi også at luftovervåkingen vil bli ytterligere kuttet i år, som følge av forestående vedlikehold av våre Orion-fly. Dette er et dårlig signal å sende til andre fiskerinasjoner som opererer i våre havområder. Vi ønsker å styrke Kystvaktens kapasitet, utdanningsnivå og tilstedeværelse. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett å styrke driftsbudsjettet med 350 mill. kr.

Jeg skulle også sagt noe om Heimevernet, men det kommer min medrepresentant Per Roar Bredvold til å ta for seg i hele sitt innlegg senere.

Vi er opptatt av at Forsvaret må få det materiell som er best egnet til å løse de oppgaver Forsvaret til enhver tid er pålagt. I denne forbindelse er det nødvendig å øke materiellanskaffelsene for å kunne utruste Forsvaret på en tilfredsstillende måte, ut fra de kriterier som er gitt gjennom de ulike oppdrag. Vi ønsker derfor i vårt alternative budsjett i denne forbindelse å styrke kapitlet for større utstyrsanskaffelser gjennom utenlandsbudsjettet med 2 milliarder kr.

Torny Pedersen (A) [20:47:50]: Tre rød-grønne regjeringsår er gått. Det er helt umulig ikke å være stolt over de resultatene som den rød-grønne regjeringen har oppnådd.

Vi har endret kurs på svært viktige og grunnleggende samfunnsområder. Vi har stoppet den uansvarlige skattelettepolitikken som høyresiden førte, en type skattelette som gjorde at velbeslåtte herrer kunne slå seg på brystet. Disse titalls milliardene som høyresiden ville strø ut til de rikeste av oss, har vi i stedet valgt å bruke på fellesskapsoppgaver i samfunnet. Kommunene, der folket bor, har på tre år fått i underkant av 30 milliarder kr i overføringer. Det løser ikke alle utfordringene i Kommune-Norge, men mange. Samtidig vil finanskrisen skape ytterligere utfordringer framover, noe Regjeringen gjør noe med.

Fremskrittspartiet mener finanskrisen har oppstått på grunn av for mange lover og regler i markedet. Hvor fjern går det an å bli fra virkeligheten? Hele verden, utenom de blåeste av de blå, mener nå at markedet burde vært styrt bedre, og at framtiden tilsier at markedet ikke kan styre alene. Det må styres og kontrolleres.

Fremskrittspartiet vil i sitt alternative budsjett for 2009 øse ut langt over 30 milliarder kr mer enn oss fra oljeformuen, bl.a. ved å gi 29 milliarder kr i skattelette. Jeg vil spørre Høyre: Er dette et ansvarlig parti? Og lar det seg eventuelt gjøre å regjere sammen med et parti som alltid snur kappen etter vinden?

Jeg er stolt over de rød-grønnes tiltakspakker som nå kommer i tur og orden. Ja, jeg sa i tur og orden, for Regjeringen har god oversikt over når tiltak må settes inn, og hvor de skal brukes. Opposisjonen roper stadig at vi er på etterskudd og ikke tar de riktige grepene. Men her holder Regjeringen stø kurs og forholder seg også til nærings- og arbeidslivet ute. Trepartisamarbeidet virker, i tillegg til samarbeidet med kommunene og fylkeskommunene.

Jeg er for tiden spesielt stolt over å være fra Nord-Norge. Den rød-grønne regjeringen har en sterk og god politikk for vår nordlige landsdel. Nordområdesatsingen er mangfoldig og vil i framtiden gi resultater på mange områder. Neste års budsjett styrker nordområdesatsingen med over 500 mill. kr. Da har vi styrket satsingen i nord med over 1 milliard kr på disse tre årene, med mange ulike tiltak.

I tillegg har vi besluttet at Reitan ved Bodø skal være Forsvarets operative hovedkvarter. Her har Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, bedyret en reversering dersom hun kommer til makten, men det vil jo aldri skje etter alt det spriket som avdekkes mellom partiene i opposisjon – heldigvis, vil jeg si, på vegne av det norske folk.

De rød-grønne har skapt håp og optimisme i hele landsdelen, og vi som bor der, skal bidra til en fortsatt bærekraftig forvaltning av både sjø- og landområder, noe som vil skape næringsvirksomhet og spennende arbeidsplasser. Og nettopp arbeidsplasser er det mange som er opptatt av i disse dager. Vi hører om flere og flere bedrifter som må permittere eller si opp ansatte. Men med flere målrettede tiltak, handling på kort varsel og flere rentenedganger vil denne regjeringen lose Norge gjennom en økonomisk turbulent tid og sikre norske arbeidsplasser og norske virksomheter den hjelpen de trenger i en økonomisk krisetid.

Selv i en tid med økonomiske uroligheter som denne, fører vi en troverdig og forutsigbar politikk. Vi handler der de borgerlige krangler. Vi satser der de borgerlige kutter. Vi setter fellesskap og solidaritet foran egoisme og skattelette. Om noen skulle være det minste i tvil: Vi er klare til å fortsette vår samfunnskamp også i framtiden.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [20:53:18]: Noreg står betre rusta enn mange andre land til å handtera den internasjonale finanskrisa, m.a. fordi vi har ein omfattande offentleg sektor. Kommunane speler ei stor rolle i det norske samfunnet, ikkje berre fordi dei har ansvaret for sentrale oppgåver, som skule og pleie- og omsorgstenester, dei er òg ein viktig bidragsytar for å halda hjula i gang i økonomiske nedgangstider. Til dømes er kommunesektoren sin del av talet på sysselsette 19 pst. Kommunane er ein stor kjøpar av oppdrag frå byggjenæringa fordi dei forvaltar 32 mill. m² og har planar om fleire. Det er faktisk det same som 10 pst. av landet si samla bygningsmasse. KS har anslått at kommunane er klare til å realisera investeringsprosjekt til 30 milliardar kr innanfor bygg og anlegg allereie i 2009, under føresetnad av at staten gjev auka løyvingar. Kommunane er ein sektor som er eit stabiliserande element i krisetider.

Kommunebudsjettet for neste år vart godt motteke. KS var positivt overraska fordi dei fekk meir pengar enn det som var varsla i mai. Byggenæringens Landsforening var fornøgd, for dei såg at det her låg inne tilskotsordningar til utleigebustader og omsorgsplassar og låneordningar til vedlikehald både på skular, basseng og kyrkjer. Vanskelegstilte på bustadmarknaden var fornøgde med bustøtta, som altså gjer det mogleg for 50 000 nye husstandar å setja nøkkelen inn i ein tryggare heim. 8,4 milliardar kr utgjer ein forskjell.

Så langt i denne perioden er det grunn til å vera imponert over alt det kommunane har fått til med dei midlane som dei har fått tilført. Det er klart det betyr noko at det kvar dag i 2006 og 2007 var 31 nye som fekk arbeid. Klart det betyr noko at det vart tilsett 17 nye innan pleie og omsorg, og at 35 nye ungar fekk barnehageplass kvar dag desse to åra. Det utgjer ein forskjell. Aktivitetsveksten har halde fram inn i 2008. TBU har nyleg anslått veksten til vel 3 pst. Det betyr endå fleire tilsette innan omsorg, skular og barnehagar i år.

Eg er audmjuk overfor den situasjonen som kommunane no står i. Det er ikkje tvil om at kostnadsauken vil gjera situasjonen krevjande for nokre kommunar både no i 2008 og i 2009. Det er derfor Regjeringa har lagt opp til ein sterkare vekst i inntektene enn det vi varsla i kommuneproposisjonen. Uroa i verdsøkonomien gjev uro i budsjettbehandlinga i mange kommunar. Mellom anna er det uvisse rundt skatteanslaga for 2009. Det er noko som vi sjølvsagt følgjer nøye med på.

I tillegg har Regjeringa no varsla finanspolitiske tiltak i januar/februar som ikkje minst kjem til å bety noko for kommunesektoren. Sektoren er nemnt heilt spesielt. Det er greitt å vita at her er det betydelege behov, det er her mogleg å setja i gang tiltak raskt som har betydning for sysselsetjinga, og det er viktig å utnytta desse moglegheitene. På mitt budsjett ligg det òg 200 mill. kr i distriktspolitiske tiltak. Meininga er m.a. at fylkeskommunen skal verta ein endå viktigare regional utviklingsaktør. Men med dei tiltaka som vi no skal setja i verk, er det ei moglegheit for å kopla den situasjonen som vi no ser innan bygg og anlegg, med å få løyst viktige oppgåver rundt omkring i mange lokalsamfunn, viktige oppgåver som faktisk er reine investeringar for framtida. Det gjeld tiltak som er etterlyste, som kommunane har vore nøydde til å prioritera ned fordi dei har prioritert nye oppgåver. Det gjeld infrastruktur som får stor betydning for busetjinga i dette landet framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [20:58:39]: Fremskrittspartiet er det eneste partiet som i sitt alternative statsbudsjett faktisk har kommet med konkrete og virkningsfulle tiltak mot den situasjonen vi nå møter som følge av finanskrisen. Vi har foreslått relativt store ekstrabevilgninger, nettopp for å vedlikeholde kommunale bygg, som i dag har et etterslep på 142 milliarder NOK, vi øker rentekompensasjonsordningen, og vi setter inn ekstra midler på nærmere 3 milliarder kr for å få fortgang i utbyggingen av sykehjemsplasser.

Her er det viktig å ta grep svært raskt, og det er også fullt mulig å gjøre det. Man trenger altså ikke å vente i flere måneder med å komme med tiltak som vi i realiteten vet veldig lite om så langt. Hva er vitsen med å vente så lenge, mens kommunene fortviler i sine budsjettbehandlinger, og vi ser oppsigelser i bygg- og anleggsbransjen?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [20:59:46]: Eg trur det aller viktigaste no er eit velfungerande bankvesen. Der har Regjeringa allereie kome med tiltak. Det har òg Regjeringa gjort overfor Kommunalbanken, som er ein veldig viktig aktør for kommunesektoren. Så må eg faktisk få minna om at når det gjeld dei tiltaka som Amundsen no reknar opp, er det ei styrking i det budsjettet som skal verka frå 1. januar. Det er planar klare som ein då kan kombinera og setja i verk straks. Så blir diskusjonen då eigentleg eit spørsmål om dosering, og Regjeringa er altså no klar til å setja inn ytterlegare tiltak i månadsskiftet januar/februar. Eg tek fullstendig avstand frå ei beskriving der det blir sagt at Regjeringa er bakpå. Regjeringa la fram eit budsjett som mange kalte for ekspansivt. Det må no få verka, og så blir det ytterlegare tiltak i januar/februar.

Bent Høie (H) [21:00:57]: Høyre foreslo også å doble ordningen med rentekompensasjon, slik at kommunene får 5 milliarder kr i stedet for 2 milliarder kr, som Regjeringen foreslår til nybygg og oppgradering av bygg.

Men jeg er helt enig med statsråden når hun sier at det er en forutsetning å ha et velfungerende bankmarked. Det har en ikke på kommunesektoren i dag. Kommunekreditt har lånestopp, og i realiteten har Kommunalbanken monopol. Vil Regjeringen ta grep som sørger for at en sikrer konkurransen når det gjelder utlån til kommunene, f.eks. gjennom at staten kjøper Kommunekreditt nå av Eksportfinans – det er til salgs – og lar statens eierandel i Kommunekreditt forvaltes av SIVA, slik at en holder Kommunekreditt på armlengdes avstand fra Kommunalbanken, altså sørger for et fungerende marked for kommunene der det er konkurranse, slik at kommunene opplever å få en lavest mulig rente på de lånene som de nå skal ta opp nettopp for å holde hjulene i gang.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [21:02:00]: Regjeringa er veldig oppteken av å sikra ein velfungerande lånemarknad òg for kommunesektoren. For min del hadde eg tidleg møte med ulike aktørar her, med Kommunekreditt om situasjonen der, med Kommunalbanken, KS osv. Eg synest det er interessant å registrera no det breie engasjementet som er her for nettopp å sikra for det fyrste Kommunalbanken. Det kan vi gjera fordi staten eig 80 pst., og der har vi altså no tilført eigenkapital slik at kommunane kan låna mellom 15 og 20 milliardar kr. Så er det klart at både for kommunane og for samfunnet er det viktig at det her er konkurrerande institusjonar. Derfor er det meldt ifrå Regjeringa at staten som deleigar av Eksportfinans vil bidra til ei god strukturell løysing for Kommunekreditt, slik at Kommunekreditt framleis kan bidra til god konkurranse for kommunane på lånemarknaden. Men eg trur at Bent Høie er einig med meg i at konkrete løysingar kan vi ikkje ta her.

Bjørg Tørresdal (KrF) [21:03:18]: Statsråden sa i sitt innlegg at Kommunenes Sentralforbund, KS, sa mye positivt da budsjettet kom. Kristelig Folkeparti sa også mye positivt, og vi støttet alle de tiltak som er satt i verk overfor kommunene. Men KS har også sagt mer i de ukene som gikk etter at statsbudsjettet ble lagt fram. De sa bl.a. at det ser ut til at skatteinntektene ikke blir slik i kommunene som det var lagt opp til i statsbudsjettet. Det har en forståelse for, men det er en alvorlig situasjon for dem som nå sitter og planlegger neste års budsjett rundt om i det ganske land.

Statsråden svarte at dette følger vi med på, og hun sa videre at det kommer mer til våren. Men kommunene må vite hva som kommer akkurat nå. Kan statsråden gi en garanti for at uavhengig av om størrelsen på svikten blir 2 eller 3 milliarder kr, så vil den bli kompensert? Ja eller nei?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [21:04:14]: Eg må seia at eg vart overraska då eg såg at KS var sitert på at skatteinntektene kunne gå ned med 3 milliardar kr. Eg høyrde faktisk òg representanten Tørresdal på ein kanal seia at ho visste at skatteinntektene kom til å bli lågare neste år.

Det er eit tal, 4,5 milliardar kr, som har festna seg – altså fyrst 3 milliardar kr i redusert skatt og så 1,5 milliardar kr i tap i aksjemarknaden. Eg har ikkje sett at KS verken har bekrefta eller avkrefta det talet, men eg har aldri før opplevd at KS har overprøvd Finansdepartementet sitt skatteanslag. Det vi veit for framtida no, er at det er usikkert. Kommunane gjer klokt i å halda seg til Regjeringa sine tal for skatteanslaget. Så skal eg forsikra om at vi er ei regjering som vil sikra den lokale velferda. Det betyr at vi følgjer nøye med og stiller opp med tiltak, slik som vi allereie har varsla.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Torbjørn Hansen (H) [21:05:44]: Det er tøffe tider for norske bedrifter og arbeidstakere, med bankkrise og konjunkturnedgang. I en slik tid skulle man kanskje tro at en flertallsregjering ville være en fordel, med effektive beslutningsmekanismer og armslag til å håndtere utfordringer på løpende bånd.

Virkeligheten ser dessverre ut til å være motsatt. Vi aner dessverre en tilbakelent holdning i en tid hvor tusenvis av ansatte mister jobben, og hvor bedrifter gjennomfører dramatiske omstillingsprosesser.

Det gikk ikke mange dagene fra budsjettet ble lagt fram, til det ble åpenbart for alle at kartet ikke stemte med terrenget når det gjaldt utviklingen i norsk økonomi.

SSB la bare en uke etterpå fram nye tall som viste dramatisk økende arbeidsledighet, fallende investeringer, en oppbremsing i norsk økonomi som vi ikke har sett maken til på flere tiår.

Hva gjør flertallsregjeringen med budsjettet når den får slik ny kunnskap? Svaret er kort og godt ingenting. Man gjør ingenting. Regjeringspartiene foreslår ikke en eneste endring i budsjettet. Tvert imot sitter man der, med hendene i fanget – i seks lange uker, helt fram til i går. Det eneste man gjorde i går, var å varsle at man skal sitte i to nye måneder på tenkeloftet for å gruble på mulige endringer i budsjettet i månedsskiftet januar/februar 2009. Det er åpenbart at ekstratiltak vedtatt i januar/februar neste år ikke vil ha effekt før tidligst høsten 2009. Dette blir altfor passivt.

Jeg registrerte at representanter fra regjeringspartiene tidligere i dag påstod at Regjeringen har støtte i næringslivet for håndteringen av krisen. La meg derfor sitere tittelen på NHOs reaksjon av i går: «tiltak kommer for sent».

Næringspolitikken de siste årene har heller ikke bidratt til å gjøre bedriftene bedre rustet til å møte situasjonen vi står oppe i nå. Stoltenberg kom til dekket bord i 2005, og har kun administrert de gode tidene. Han har valgt å øke skattene for næringslivet med 10 milliarder kr i forhold til vårt siste budsjettforslag, nedprioritert forskning og utvikling og nedprioritert veibygging i forhold til det økonomiske handlingsrommet.

Høyre har derimot systematisk prioritert motsatt. Høyre vil investere i framtiden, i vekstfremmende tiltak som økt satsing på kunnskap og forskning, mer penger til veibygging og vekstfremmende skattelettelser. Dette er i samsvar med handlingsregelen, som slo fast at inntektene fra oljefondet skulle brukes til vekstfremmende formål, forskning, infrastruktur og skattelettelser.

NHO har beregnet at Stoltenberg II-regjeringen har prioritert helt andre formål i de gode tidene. Regjeringen har brukt kun 15 pst. av oljeinntektene på vekstfremmende tiltak. Bondevik II-regjeringen brukte 90 pst. Da er det heller ikke overraskende at konjunkturbarometeret til NHO viser at rammebetingelsene for bedrifter og norske arbeidsplasser er blitt svekket hvert eneste år etter at denne regjeringen overtok. Da er det også klart at flere bedrifter enn nødvendig vil gå over ende, flere enn nødvendig vil bli arbeidsledige med Regjeringens prioriteringer i denne perioden.

Mitt inntrykk er at Regjeringen sitter i en ideologisk hengemyr hvor egenkapitalen i bedriftene har fått merkelappen «formue» som eies av «de rike» og «de som har mest fra før». Derfor øker Regjeringen i Norge skatten for bedriftene, mens nesten alle andre land i verden kutter skattene, uavhengig av politisk orientering.

La meg forklare hvordan fjerningen av 80 pst.-regelen fungerer. NHO-presidenten stod prisverdig fram i VG 11. november for å forklare denne sammenhengen. Han må betale 2,2 mill. kr i skatt av en inntekt på 1,8 mill. kr. Søsteren hans må betale 1,1 mill. kr i skatt av en inntekt på vel 400 000 kr. Konsekvensen er selvfølgelig at bedriften de eier, må ta ut egenkapital for å betale formuesskatten, og det svekker tryggheten til dem som jobber i denne bedriften. Denne symbolpolitikken rammer tusenvis av familiebedrifter i Norge, som må betale Regjeringens formuesskatt i en tid med oppsigelser og permitteringer.

Økningen av arveavgiften for familiebedrifter er et annet graverende eksempel på næringspolitikken til denne regjeringen. Restauranteier i Bergen, Eric Saudan, femte generasjon bedriftseier, forklarer effekten av Regjeringens økonomiske politikk i Økonomisk Rapport utgave 11/2008. Hans arvinger vil få en 25-dobling av arveavgiften med Regjeringens forslag – en 25-dobling. Det er ganske utrolig at Regjeringen mener at det å svekke norske arbeidsplasser er god fordelingspolitikk.

Dette landet trenger en ny kurs. Vi trenger en ny næringspolitisk kurs som gir flere arbeidsplasser, som styrker bedriftene og som øker framtidens velferd. Regjeringen må droppe symbolpolitikken. Regjeringen må bli aktiv istedenfor passiv. Man må droppe skatteøkningen og heller legge på bordet en politikk som skaper trygge arbeidsplasser, og som skaper framtidens bedrifter, som kan skape framtidens velferd.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen

Torstein Rudihagen (A) [21:10:54]: Det blir diskutert om statsbudsjettet er ekspansivt nok for å møte utfordringane i kjølvatnet av finanskrisa. Krava vi høyrer er skattelette og meir pengebruk til auka aktivitet framover. Somme vil gi same medisin uansett kva lidinga er, men er dei gode dokterar? Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste er å gjere dei riktige tiltaka til rett tid. Det har Regjeringa synt at ho kan, og det med trygg og stor autoritet i ein jungel med rop på ulike verkemiddel. Folket kan stole på at det vil Regjeringa halde fram med.

Statsbudsjettet er ekspansivt. Vi skal bruke 92 milliardar kr frå pensjonsfondet, like mykje som venta avkastning. Framover vil Regjeringa setje i gang dei tiltaka som trengst, der dei trengst, og når dei trengst. Regjeringa vil handle på kort varsel og med den handlekraft og styrke som er naudsynt for å motverke følgjene av krisa.

Det er avgjerande nå at vi ikkje gjer noko som øydelegg for ei låg rente. Mange er avhengige av låg rente for å greie låna sine i ei vanskeleg tid, og låg rente er avgjerande for at næringslivet skal investere og halde hjula i gang. Eit statsbudsjett må balansere dei ulike omsyna. Det grunnleggjande er å tryggje norsk næringsliv og norske arbeidsplassar. Derfor blir oppgåva å auke aktiviteten utan samstundes å få renteoppgang.

I statsbudsjettet ligg det store satsingar som vil motverke lågkonjunkturen, m.a. på samferdsel. Samferdselsbudsjettet blir 3,2 milliardar kr høgare i 2009 enn i 2008. Her er også dette året auke på både vedlikehald og investeringar. Samferdselsbudsjettet har auka kvart år sidan Stoltenberg-regjeringa tok over. Som eit døme: Da Bondevik la fram sitt siste budsjett, i 2005, ville Regjeringa investere 1,3 milliardar kr i jernbanen. Vi vil no investere 3,2 milliardar kr i jernbanen. Differansen er nok til å byggje den fokuserte strekninga Barkåker–Tønsberg i Vestfold – kvart år!

Dei alternative budsjetta frå opposisjonspartia inneheld mange forslag om lån, ulike fondsordningar, OPS osb. Vi har mest tru på pengar. Vi har vist vilje og evne til å leggje pengane på bordet. Denne satsinga på samferdsel vil halde fram i åra som kjem. Det er sjølvsagt òg lettare å få til samanhengande rasjonelle utbyggingar med eit stort samferdselsbudsjett. Altså: meir pengar og meir for pengane.

I 2009 vil Regjeringa setje i gang heile 14 nye vegprosjekt over heile landet. Også for jernbanen er budsjettet stort nok til å starte to nye store prosjekt i 2009, i tillegg til at det blir halde høgt tempo i dei store utbyggingane mellom Lysaker og Sandvika og mellom Sandnes og Stavanger. Så har Regjeringa varsla at ein på nyåret vil kome med nye tiltak som m.a. kan utnytte ledig kapasitet i bygg- og anleggsbransjen. Da bør det bli enda meir fart i veg- og jernbanebygginga, for investering i samferdselsinfrastruktur er god motkonjunkturpolitikk. Det gir dobbel effekt med auka sysselsetjing og enda viktigare: det effektiviserer samfunn og næringsliv.

Vi må samstundes auke trafikktryggleiken og redusere auken i utsleppa. Derfor bør auka tiltak òg omfatte jernbane. Da må fleire jernbaneprosjekt gjerast klare til utbygging, Jernbaneverket må på offensiven, og dei må få meir pengar til planlegging, slik at gode prosjekt kan setjast i gang. Vi skal byggje både veg og bane, men det er ein tankekross at det finst så mykje større planreservar for veg enn for jernbane. Sjølvsagt er Jernbaneverket prega av tidlegare «magre år». Det låge investeringsnivået gjorde at Jernbaneverket ikkje såg meining i å gjere ferdig planar som berre blei liggjande til dei blei forelda. No er situasjonen annleis. På tre år er investeringane auka med 140 pst. Jernbanesatsinga vil halde fram i ein ny raud-grøn transportplan, og derfor må planarbeidet prioriterast meir.

2009-budsjettet og andre tiltak vil auke aktiviteten. Men det åleine vil ikkje vere riktig medisin. Vi kan ikkje møte finanskrisa berre med meir pengar i budsjettet. Dei ulike tiltaka må verke i hop. Derfor har Regjeringa sett inn klare, målretta tiltak i alt frå bankpakke til styrking av Kommunalbanken, Innovasjon Norge og krisepakke for eksportnæringa, for å nemne noko. Denne regjeringa er tett på utviklinga, og handlar der det er naudsynt for å sikre norsk økonomi, norske verksemder og norske arbeidsplassar.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:15:48]: Regjeringens opplegg for kommunene neste år er, som flere har sagt i dag, fullstendig utdatert allerede før det er vedtatt. Vi har en situasjon hvor Regjeringen opererer med et skatteanslag som er fullstendig urealistisk, og som vil bety tapt skatteinngang for kommunene til neste år, en hardere økonomisk hverdag. Selv KS har vært ute og advart mot dette. Dette kunne man gjort noe med. I stedet vender man seg bort og sier at man skal følge sitasjonen, og så viser man til noen pakker som visstnok skal komme til neste år.

Kostnadsøkningen i kommunene har vært stor de siste årene. Selv om man har hatt bruttoøkning i kommunerammen, har nettoeffekten i praksis uteblitt. Situasjonen for kommunene før finanskrisen var at vi var tilbake til 2005-nivå, og med finanskrisen vil dette bli mye, mye verre. Derfor har Fremskrittspartiet, som eneste parti, tatt høyde for det. Vi foreslår konkrete styrkinger av kommunenes situasjon til neste år. Vi gjør det på en fornuftig måte, som ivaretar det frafallet av arbeidsplasser som vi kommer til å oppleve, og som vi allerede opplever. Derfor styrker vi vedlikeholdet i kommunene med 3 milliarder kr. Bygg- og anleggsarbeid kunne starte opp 1. januar 2009 hvis Stortinget hadde vedtatt det. Vi foreslår også 3 milliarder kr til igangsetting av bygging av nye sykehjem. Vi foreslår en konkret styrking av eldreomsorgen på 1 milliard kr. Vi foreslår også 700 mill. kr direkte for å styrke skolen og 200 mill. kr for å forbedre finansieringsordningen av ressurskrevende tjenester. Vi tredobler også rentekompensasjonsordningen fordi de – skal vi si – ikke helt omfangsrike 62 mill. kr, som er realiteten i det som ligger i statsbudsjettet, monner overhodet ikke. Det må langt mer midler til.

Så vil jeg henlede oppmerksomheten på den store budsjettvinneren, som knapt nok har vært omtalt som det. Det er faktisk en av postene med størst økning. Kostnaden ved norsk innvandringspolitikk, norsk asylpolitikk vil neste år utgjøre 8,6 milliarder norske kroner. Det er en økning på 2,9 milliarder kr bare til neste år. Dette har etter hvert blitt et dramatisk utgiftsområde. Da har vi ikke engang tatt med kostnadene som kommer av en feilslått integreringspolitikk. De 8,6 milliarder kr er de kapitler og poster som gjelder bosetting, som gjelder å ta imot og behandle asylsøknader, og en del av det som går på IMDI, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Dette er en helt uholdbar situasjon. Grunnen til at det er blitt slik, er at den rød-grønne regjeringen er i ferd med å sette en historisk norgesrekord – en ganske tvilsom norgesrekord – i mottak av asylsøkere. 15 000 kommer til Norge inneværende år. Man legger opp til det samme i neste års statsbudsjett. Da sier man også i realiteten at de såkalte innstrammingene som Regjeringen lanserte med brask og bram i september, har null effekt. De har åpenbart ikke hatt effekt. Vi ser ingen nedgang i asyltallene.

Vi har en situasjon hvor vi tar imot fire ganger så mange asylsøkere i Norge som Danmark og Finland gjør til sammen. Vi har den raskeste asylveksten i verden, samtidig som vi er på topp i Europa når det gjelder ankomst av asylsøkere pr. innbygger. Dette er åpenbart en villet politikk fra denne regjeringen, og jeg registrerer at det kun er Fremskrittspartiet som advarer mot dette. Jeg konstaterer i hvert fall at mens man aldri har noen garanti for finansiering av sykehjemsplasser annet enn det som kommer over rammen i statsbudsjettet, har man lagt opp til en automatikk i å garantere asylplasser.

Marit Nybakk (A) [21:21:16]: Jeg skal ta for meg en annen del av budsjettet som øker kraftig.

Utenriks- og utviklingsbudsjettet for 2009 er offensivt og tydelig. Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en globalisert verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å bygge en bedre organisert verden, fremme fred og menneskerettigheter og ikke minst yte vår del av utvikling og fattigdomsbekjempelse. Stikkord her er klare prioriteringer, arbeid i internasjonale organisasjoner og et historisk høyt bistandsbudsjett.

Det er en milepæl når Norge i 2009 når målet om 1 pst. av bruttonasjonalinntekt for å bidra til utvikling i fattige land. Selv om vår utviklingspolitikk er mye mer enn bistand, går nå Norge foran i OECD-området for å nå FNs tusenårsmål innen 2015 – åtte ambisiøse mål, bl.a.:

• en halvering av verdens fattigdom

• full grunnskoleutdanning til alle barn, gutter og jenter

• en reduksjon av barnedødeligheten med to tredjedeler

• en reduksjon av dødeligheten blant kvinner i barsel med tre fjerdedeler

I Afrika sør for Sahara er de farligste dagene i livet den dagen du blir født og når du setter barn til verden. Derfor legger norsk bistand og utviklingspolitikk stor vekt på kvinners reproduktive helse. Vi har også forpliktet oss til å bidra med 1 milliard dollar over en tiårsperiode for å få ned barnedødeligheten og for å sikre at barn vokser opp.

Men utviklingspolitikk er ikke bare bistand. Utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, klima- og miljøpolitikk henger nøye sammen. Regjeringen har i denne perioden forsterket dette. Utenriksministeren og utviklingsministeren samarbeidet på tvers av opptrukne linjer. Et godt eksempel er Afrika-strategien, der utenrikspolitisk dialog og samarbeid med afrikanske land om globale spørsmål går hånd i hånd med bistand og utviklingstiltak.

Et annet eksempel er handlingsplanen for handelsrettet bistand «Aid for trade», som i et par år har vært en av vinnerne i bistandsbudsjettet. Der er målet å gi de fattigste landene handelskompetanse. Hva betyr det? Gjennom oppbygging av målrettet infrastruktur, håndverk, næringsliv og eksportfasiliteter kan utviklingsland oppnå økonomisk utvikling gjennom deltakelse i internasjonal handel. I handlingsplanen legges det særlig vekt på å sikre at både handelskompetanse og handel tjener de svakeste gruppene, fremmer kvinners stilling og er bærekraftig når det gjelder miljø og klima. I det handelsrettede utviklingssamarbeidet legges det også vekt på å legge til rette for regional handel mellom fattige land, f.eks. mellom landene i det sørlige Afrika. Men også demokrati, menneskerettigheter og godt styresett er viktige forutsetninger for utvikling, noe som også preger bistandsbudsjettet.

I morgen starter det viktige møtet i Doha i Qatar om finansiering av utvikling. Her vil fokus trolig være på et bredt spekter av utviklingspolitiske problemstillinger. Her har Norge satt opp fire prioriteringer ved vår utviklingsminister: Forholdet mellom klima og utvikling, ulovlig kapitalflukt, betydningen av å fokusere på kvinner i utviklingsarbeidet og gjeld. Finanskrisen kan nemlig komme til å føre til at nye land tar opp lån, og spørsmålet om ansvarlighet i långivingen er blitt helt sentralt.

Kan jeg til slutt få legge til at i den videre debatten om bistand og bistandsbudsjettet og om utviklingspolitikken er det også viktig å sette opp klare prioriteringer. Av og til har det vært slik at de årlige bistandsbudsjettene i altfor stor grad har passert uten å fokusere særlig på innholdet. Hva er det vi prioriterer? Hva er det vi eventuelt prioriterer ned? Jeg tror vi må få en større bevisstgjøring om hvor Norge kan bidra best for å få resultater. Det gjelder både geografisk og det gjelder sektorer.

Det får vi muligheten til når Stortinget på nyåret får en stortingsmelding om utvikling.

Anders Anundsen (FrP) [21:26:30]: Norge skal satse på kunnskap, og vi skal bli en kunnskapsnasjon. Vi skal ligge i den internasjonale eliteklassen hva gjelder grunnopplæring, høyere utdanning og forskning. Norge skal være en ledende drivkraft for kunnskap og læring. Likevel gjør Norge veldig lite for å komme seg opp fra et middelmåtig bedriftslagsnivå til å spille i eliteserien.

Det statsbudsjettet Regjeringen har lagt frem, fører til at de fleste skolene i Norge må kutte i sine budsjetter. I praksis betyr det at det blir færre lærere og færre assistenter i skolen. Det fører til at målene i Kunnskapsløftet om tilpasset opplæring, ikke kan nås.

Det er underlig at vi i festtaler og for så vidt i alle andre taler fra kunnskapsministeren, hører om hvordan vi skal satse på kunnskap i alle ledd, mens politikken i virkeligheten viser det motsatte. Jeg er fristet til å si noen ord om hvordan sannheten ikke endrer seg, selv om løgnene blir gjentatt ofte, men jeg skal la det være.

Det kunne være artig å høre hvordan en kunnskapsminister fra SV mener at en får mer kunnskap av å kutte lærerstillinger i skolen, eller hvordan den enkelte elev skal få bedre tilpasset opplæring ved at det blir flere elever pr. lærer.

Fremskrittspartiet har foreslått å øremerke 700 mill. kr til grunnopplæringen. Det ville sikre skolen midler til å opprettholde og øke kvaliteten i opplæringen. Det ville være et tydelig bevis på at Norge slutter å prate om læring og begynner å handle.

Det samme ser vi i høyere utdanning. Også her skulle Regjeringen satse på kunnskapsutvikling og kvalitet. Forventningene var enorme i universitets- og høyskolesektoren da denne regjeringen ble dannet i 2005. Det første som skjedde, var at de kuttet i høyere utdanning, og etter tre år med kutt, skulle nå UH-sektoren få et lite løft, slik at man kunne nærme seg bevilgningsnivået for 2006. Men den gang ei. Helt bevisst har Regjeringen oversett lønns- og pensjonskostnadene som gir UH-sektoren en smell på over 400 mill. kr. Som UH-rådet sa under budsjetthøringen: Hvileskjæret var dramatisk, men nå er det bråstopp!

Så har Regjeringen funnet 160 mill. kr i en skuff og sagt at dette skal gå til UH-sektoren. Det er bra. Men jeg må si jeg undres litt over hvordan denne regjeringen tenker når jeg ser at statsråd Tora Aasland til NRK i dag sier: Det er viktig at en bruker dette til å styrke undervisningen.

Situasjonen er altså slik at i går måtte universitets- og høyskolesektoren kutte 400 mill. kr. I dag må de kutte 260 mill. kr. Hvordan kan det bedre undervisningen? Hvordan klarer man å se at det skal være en forbedring i forhold til det som er status for studentene? Det går rett og slett ikke. Slik kan man bare ikke regne. Men denne regjeringen gjør det igjen og igjen.

Det er helt nødvendig at denne regjeringen allerede nå varsler universitets- og høyskolesektoren om at også resten av disse pengene kommer på plass senest i revidert nasjonalbudsjett. Hvis ikke kommer denne regjeringens troverdighet på kunnskapsområdet til å bli husket som en av tidenes verste.

Siden statsbudsjettet ble lagt frem, har konjunkturene snudd i rekordfart. I perioder med økende arbeidsledighet vil flere starte på høyere utdanning. Det er ikke tatt høyde for slik vekst i dette budsjettet.

På i hvert fall ett område har denne regjeringen holdt stø kurs. Det er innenfor kirkepolitikken. Der har Regjeringen helt siden den tok over i 2005, gradvis kuttet bevilgningene til folkekirken. Denne gangen har de gjort det helt, og det er i en ganske spesiell og kanskje dramatisk situasjon der alle snakker om å utvikle demokratiet i folkekirken, samtidig som alle partiene er enige om å løsne båndene til statskirken. Da er det lite klokt å gjøre Kirken enda fattigere og dårligere i stand til å utføre sine viktige oppgaver for 85 pst. av befolkningen.

Alt i alt er dette budsjettet fra flertallsregjeringen nok en skamplett på lovnadene fra den samme regjeringen i Soria Moria-erklæringen. Det er nok et bidrag til å redusere forventningene til kunnskapsvekst i Norge, nok et bevis på at enkelte er mer opptatt av retorikk og enda flere løfter enn å gjennomføre de tunge løftene som skal til for å gjøre Norge til en kunnskapsnasjon i eliteserien. Heldigvis er det bare et snaut år igjen!

Dag Ole Teigen (A) [21:31:50]: Statsbudsjettet for 2009 inneholder en rekke viktige grep både for å møte den vanskelige økonomiske situasjonen vi er inne i, og for å styrke velferdssamfunnet. Her blir det også tatt viktige helse- og omsorgspolitiske grep. Blant de viktigste sakene finner vi:

• en gledelig, nødvendig og etterlengtet satsing på rusfeltet

• en rekke grep i sykehusbudsjettet

• satsing på mer samhandling i helsetjenestene

• oppfølging av Omsorgsplan 2015, med bl.a. støtte til 1000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger i 2009

• midler til å forbedre nasjonale medisinske kvalitetsregistre

Noen av de viktigste målene i helsepolitikken må være å redusere helseforskjeller som er knyttet til levekår, gi alle et like godt helsetilbud uansett hvor i Norge de bor, og å tilpasse helsetjenesten til en framtid med et annet sykdomsbilde enn i dag. Noen sykdommer er heldigvis på retur, eller det finnes bedre og mer effektiv behandling enn tidligere, mens andre store folkesykdommer er i kraftig vekst, som kreft, KOLS, diabetes og demens.

Veksten i disse sykdomsgruppene gjør behovet for samhandling og for en sterk kommunehelsetjeneste enda sterkere enn før. I Arbeiderpartiet er vi derfor svært positive til den samhandlingsreformen som statsråd Bjarne Håkon Hanssen har varslet i april, og til at vi allerede i budsjettet får en forsmak på reformen gjennom midler som er prioritert til pilotprosjekter og forskjellige samhandlingstiltak.

Dette er et godt helsebudsjett som skal kunne gi svært gode helsetjenester i Norge. Men en debatt om helse kan fort bli slik at regjeringspartiene blir anklaget for å skryte. La meg derfor si helt tydelig at alt selvsagt ikke er perfekt. Det er nettopp derfor helsepolitikken engasjerer meg så sterkt.

La meg likevel nøkternt og saklig konsentrere meg om sykehusene og gå gjennom de viktigste grepene som blir tatt. Det første sykehusbudsjettet som jeg var med på å vedta, for 2006, var på rundt 73 milliarder kr. For 2009, bare tre år senere, har Regjeringen foreslått 102,7 milliarder kr til sykehusene. Jeg sier ikke at disse tallene uten videre er direkte sammenlignbare, men jeg sier at de iallfall er et signal om at sykehus samlet sett har hatt svært høy prioritet i de budsjettene som er lagt fram. Sykehusbudsjettet stiller vel nå i en egen klasse på statsbudsjettet sammen med folketrygden og pensjonsfondet som de eneste som overstiger den symbolske summen 100 milliarder kr.

Pensjonskostnader blir det ryddet opp i. Det som kom i revidert, blir fulgt opp, slik at det bevilges en økning på over 3,9 milliarder kr i forhold til budsjettet som ble vedtatt i fjor. Driftskreditter i private banker blir omgjort til lån i Norges Bank.

Forrige regjering budsjetterte aldri med aktivitetsvekst i sykehusene. Den rød-grønne regjeringen gjorde det for 2008, og gjør det for 2009. Derfor legger budsjettet opp til å finansiere økt pasientbehandling med over 1 milliard kr, som kommer alle regionene til gode.

Skjevdeling mellom regionene skal rettes opp, og den blir rettet opp med friske midler og uten kutt i Helse Sør-Øst. Til sammen blir det foreslått 600 mill. kr til Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord som en del av satsingen for å gi en rettferdig inntektsfordeling mellom regionene. Skjevdelingen skal bli historie. I tillegg foreslås det å styrke basisbevilgningen til regionene med til sammen en halv milliard kroner for å lette omstillinger i regionene.

Samlet sett blir det altså tatt grep for å finansiere pensjonskostnader, for å finansiere økt pasientbehandling og skjevdeling i 2009. Det blir bevilget midler for å lette omstillingen i sykehusene, og vi husker at det ble tatt grep i 2008-budsjettet for å gjøre det enklere å fornye sykehusbygg og utstyr. Flere av disse grepene er viktige for å rydde opp i strukturelle utfordringer som har vært der siden sykehusreformen.

Jeg sier altså ikke at ting er perfekt, men jeg sier at det har skjedd en betydelig utvikling, og at det blir en betydelig utvikling i 2009.

Jeg begynte med å nevne at vi i 2009 får en satsing på rusfeltet. Vi vet at behandlingstilbudet som finnes på dette feltet, ikke er godt nok. For å si det som det er, tror jeg at de manglene vi har innen rusfeltet, ikke ville blitt godtatt på mange andre områder. Nå skal vi følge opp Opptrappingsplanen for rusfeltet. Vi må få på plass mer behandling som virker, og en sammenhengende behandlingskjede. Man skal også sørge for at behandlingsgarantien for barn og unge under 23 år virker.

Robert Eriksson (FrP) [21:37:39]: Vi har hørt så langt i denne debatten at Regjeringen og Regjeringens representanter i denne salen påpeker at man har et veldig ekspansivt budsjett for neste år – et budsjett som vil imøtekomme den arbeidsledigheten som man antar vil komme i løpet av kort tid. Hvordan har det seg da at både KF og kommunene etterlyser nye og forsterkede tiltak? Hvordan har det seg da at Unio går ut og krever nye tiltak? Hvordan har det seg da at bygg- og anleggsbransjen er bekymret, og ikke bare bekymret – de gir et klart varsku om at man kan risikere å komme opp i 60 000 nye arbeidsledige i løpet av de kommende to årene?

Hva er virkemidlene til Regjeringen? Hva har vi hørt fra denne salen i dag? Jo, vi har hørt at arbeids- og inkluderingsministeren har sagt at vi har en ekspansivitet, men det eneste han klarer å vise til, er at det skal bygges 1 000 nye studentboliger. 1 000 nye studentboliger! Hvis man tar 1 000 nye studentboliger og fordeler på alle kommunene i Norge, er det i overkant av to studentboliger pr. kommune. For én entreprenørbedrift, for én bygg- og anleggsbedrift, tar det, hvis man har støpt ferdig og er klar til å begynne å sette opp treverket, rundt fire måneder å få bygd de to boligene. Det er bare for én bedrift. Bare i mitt eget fylke, Nord-Trøndelag, sier Maskinentreprenørenes Forbund nå at man innen tolv måneder frykter å ha en ledig kapasitet på 81 pst. – 81 pst.! Det sier noe om hvor stor arbeidsløshet vi kommer til å få, og hvor lite målrettet de tiltakene som Regjeringen legger fram i dette budsjettet, vil være for å bekjempe den arbeidsledigheten som vil komme.

Jeg tror det er veldig mange som sitter rundt omkring og undrer seg. Jeg tror det er veldig mange personer som frykter framtiden: Hvordan skal man få endene til å møtes? De frykter at de må gå ned i inntekt på grunn av at arbeidsplassen er usikker. Hvis en person som tjener 350 000 kr, blir arbeidsledig, betyr det at vedkommende har en brutto lønnsreduksjon pr. måned på 11 000 kr. Det betyr videre at man har en samfunnskostnad totalt sett på årsbasis for én person på 333 400 kr. Hvis byggebransjens tall er riktige, og vi risikerer å få 60 000 nye arbeidsledige, betyr det i overkant av 20 milliarder kr i ekstra kostnader for staten. Hvorfor ikke da sette i gang med tiltak tidligere for å unngå at vi får denne massive arbeidsledigheten? Hvorfor skal man vente, slik finansministeren sa på Redaksjon EN i går? Der sa hun at hun vil følge utviklingen nøye i tiden framover, og så skal hun komme med nye tiltak i januar/februar. Men hvis man allerede på dette tidspunktet ser behovet for å komme med nye tiltak, allerede nå ser behovet for at det kan bli enda større arbeidsløshet, hvorfor skal man da vente til folk blir arbeidsledige før man setter i gang tiltakene? Hvorfor kan man ikke sette dem i gang i forkant for å unngå den arbeidsløsheten? Det må jo være en offensiv og ekspansiv politikk. Det er den politikken Fremskrittspartiet har tatt høyde for i sitt statsbudsjett.

Det er vel ingen i denne salen som er uenig i de tiltakene som allerede er iverksatt. Det man er uenige om, er at de tiltakene som er iverksatt, kanskje kommer for sent og er for svake, og at man må forsterke dem.

Avslutningsvis registrerer jeg i NTB i dag at arbeids- og inkluderingsministeren har uro for økt arbeidsløshet, at man vil vurdere å forlenge permitteringsreglene, og at det vil være et av de tiltakene som skal komme på plass i forbindelse med tiltakspakkene i januar/februar. Meg bekjent foreslår både Fremskrittspartiet og Høyre endringer og utvidelse av permitteringsreglene i dag. Hvorfor kan ikke da regjeringspartiene allerede i dag bli med og støtte det forslaget? Hvorfor må de vente til januar/februar med å støtte det, og ikke gjøre det nå?

Ingrid Heggø (A) [21:42:03]: Arbeid for alle og tryggleik i kvardagen er og vert eit varemerke for Arbeidarpartiet, og det avspeglar seg også i årets budsjett.

Eg konstaterer med glede representanten Sponheim sitt syn, som er samanfallande med Regjeringa sitt – at vi først må la finanskrisepakka verka og få ned renta før vi set i gang fleire andre tiltak.

Etter 20 år i bank veit eg at det er to ting som utkrystalliserer seg når det gjeld privatøkonomien. Det er arbeid, og det er rentenivået. Ein må spørja om Framstegspartiet ikkje har oppdaterte tal og prognosar i dag, for dei kan umogleg meina at rett medisin når arbeidsløysa går opp, er kutt i kvalifiseringsprogrammet, som nettopp skal ta tak i dei som har problem med å komma seg tilbake i jobb, eller at kutt i Kredittilsynet er rett i desse dagar.

Så håpar eg verkeleg at folk får med seg at skatteletten til Høgre for dei som tener 300 000 kr, er på ca. 900 kr. Har ein barn i barnehage, er skatteletten oppbrukt etter 4 1/2 månad. Men skatteletten er på 96 000 kr viss inntekta er over 3 mill. kr. Er det rettferdig? Og skatteletten finansierer ein ved å ta frå bistand – frå dei aller, aller fattigaste.

Både Høgre og Framstegspartiet seier dei er redde for at arbeidsløysa aukar meir enn prognosane seier. Er det rett medisin å la bøndene gå ut i arbeidsløyse – ja, til og med å gripa rett inn i dei inngåtte landbruksavtalene? Eg må nesten nemna i denne samanhengen at eg har merka meg at fredsplikta når det gjeld tarifforhandlingar og lønn, heller ikkje er heilag. Kva slags samfunn skal vi ha? Korleis vert samfunnet viss ein skal bryta inngåtte avtalar og ikkje overhalda fredsplikta? Det er spørsmål som veljarane må ta stilling til.

Den norske samfunnsmodellen består av ein stor og sterk offentleg sektor, som er ein viktig buffer mot økonomiske svingingar. Når Regjeringa vel å setja inn tiltak i offentleg sektor – investeringar i offentlege bygg, veg og bane – gir det eit raskare resultat enn skattelette. Og ved satsing på offentleg sektor vender vi oss til det som skjer i landet. Ved å setja inn skattelette, vil tiltaka rette seg like mykje mot utlandet.

Den norske modellen er også eit godt utvikla trepartssamarbeid og eit velordna arbeidsliv. Då må vi ha velfungerande fagforeiningar. Her må det føyast til at Framstegspartiet går så langt at dei ikkje ynskjer fagforeiningar, men at kvar og ein av oss skal forhandla om eiga lønn. Kaos? Ja.

Tryggleik i kvardagen er eit godt tryggingsnett, gjennom trygdeordningar, offentleg helsestell, skule, omsorg og barnehage. Det gjev tryggleik for familiane. Ein vil framleis ha grunnleggjande velferdstilbod trass i eventuelle svingingar i økonomien.

Biletet av lov-og-orden-partiet Framstegspartiet slår no store sprekkar. Eg vil starta med å visa til alkoholpolitikken til Framstegspartiet. Vi kjenner alle samanhengen mellom tilgjengelegheit, pris og konsum. Ein kan her visa til Finland, som for nokre år sidan hadde kraftige kutt i alkoholavgifta. Og kva skjedde? Jau, konsumet auka og valdsbruken auka. No reverserer Finland, medan Framstegspartiet også i år har kutt i alkoholavgifta, på 10 pst. Kutt i skatteetaten gjer heller ikkje at vi vil kunna avdekkja fleire kriminelle, snarare tvert om.

Eg vil understreka betydninga av å sjå justispolitikken i eit breitt velferdspolitisk perspektiv. Gode velferdstilbod bidreg til utjamning av skilnader og førebygging av kriminalitet. I årets budsjett aukar Regjeringa satsinga på justissektoren med 1,7 milliardar kr nominelt – 9,4 pst. I perioden 2006–2009 er auken om lag 5 milliardar kr. Dette har alt gjeve resultat. Talet på melde brotsverk har gått ned, gjennomsnittleg behandlingstid for oppklarte brotsverk har gått ned, medan oppklaringsprosenten har gått opp.

Vi skal ha eit nært og sterkt politi over heile landet, og eg er glad for at Regjeringa har teke tak i utfordringane knytte til bemanningssituasjonen i politiet. Det er ein utfordrande situasjon, og ei av hovudutfordringane er mangel på utdanna politifolk. Auka opptak burde ha kome i førre stortingsperiode, men no er vi inne på rett nivå. Av andre tiltak vil eg nemna seniortiltaka, som berre i haust har gjort at nesten 150 seniorar står lenger i jobb. I tillegg jobbar vi med å få inn fleire sivile.

Avslutningsvis vil eg gje honnør til denne regjeringa for styrkinga av arbeidet med å bekjempa vald og overgrep i nære relasjonar. Vi kjem til å ha etablert seks barnehus, eit i kvar helseregion, før året er omme. Dermed overoppfyller vi løfta frå Soria Moria om å etablera eit barnehus.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor-Arne Strøm (A) [21:47:37]: Jeg tror Ola nordmann skal være glad for at vi har en regjering som har orden i eget hus, orden i økonomien og en stødig hånd på finanspolitikken, og ikke minst en stødig statsminister, en stødig finansminister og en stødig leder av finanskomiteen. Det er de rød-grønne glade for.

I en situasjon som nå, med den mest alvorlige finanskrisen verden har sett siden 1930-tallet, bruker Regjeringen mer krefter og mer oppmerksomhet på å møte de problemene enn man noen gang har gjort. Det er litt av en øvelse.

For de rød-grønne på Stortinget og Regjeringen er kampen mot arbeidsledigheten den viktigste jobben – jobb nr. 1. I en slik situasjon er det avgjørende å gjøre de rette tingene til rett tid, og ikke minst på rett måte. Vi er opptatt av å sikre norske arbeidsplasser og norsk næringsliv. Det er derfor Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak, og nye tiltak vil sikkert komme i tiden som ligger framfor oss. For det er faktisk slik at denne krisen ikke vil gå over i løpet av natten. Det er vel ingen som tror det heller.

Det viktigste er jo at renten har gått ned, og at den fortsatt vil gå ned. Det har stor betydning for de fleste, og ikke minst for å sikre norske arbeidsplasser. Det er også viktig å vise en del tålmodighet. Det har heldigvis ikke minst statsministeren vår gjort.

Vi legger fram et statsbudsjett med bl.a. en historisk satsing på samferdsel, som også er et viktig bidrag i denne situasjonen, ikke minst overfor bygg- og anleggsbransjen, der det er stigende arbeidsledighet. Bondevik II-regjeringen og Fremskrittspartiet som støtteparti har aldri vært i nærheten av en slik satsing, og det synes jeg snart man burde ta inn over seg.

Vi er tett på utviklingen, og jeg synes nesten det er skammelig at opposisjonen leter med lys og lykte etter å finne ting som man kan gå ut og kritisere Regjeringen for. Det opposisjonen gjør nå, er å skape misnøye og usikkerhet. Jeg tror det er en bevisst strategi. Jeg tror også at det er en feilslått strategi og feil politikk. Folk er ikke dumme, folk følger med og ser at Regjeringen fører en stødig politikk for å møte det som kommer.

Den norske modellen er god, vi har en stor offentlig sektor, og det er viktig også for de økonomiske svingningene. Vi har også et godt utviklet trepartssamarbeid i landet. Vi har et godt og velordnet arbeidsliv og et godt samspill ikke minst mellom stat og marked.

Så helt til slutt: Når man snakker om at folk blir arbeidsledige, som opposisjonen gjør nå, får vi håpe at man greier å begrense det. Men det var faktisk slik at Bondevik II-regjeringen med Fremskrittspartiet som støtteparti raserte arbeidstakernes rettigheter under forrige periode. Dem har vi styrket.

Peter Skovholt Gitmark (H) [21:50:55]: Foregående taler sa at Regjeringen hadde en stødig hånd på økonomien. Komiske Ali kunne ikke ha sagt det bedre. Dette budsjettet er et gammelt budsjett. Det er et budsjett som i stor grad var snekret før sommerferien. Og litt enkelt sagt: Dette er et budsjett som var laget lenge før finanskrisen. Budsjettet hadde derfor til hensikt å gjøre noe helt annet enn å takle dagens situasjon, for budsjettet var laget for en situasjon med overopphetet økonomi og full sysselsetting. Bildet i dag er dessverre noe helt annet. Det er fristende å tro Erik Bruce i Nordea, som hadde et innlegg om at finanskrisen reddet budsjettet, på at dette budsjettet er godt egnet for nettopp det, siden det var så ekspansivt. Problemet er jo at det overhodet ikke er tilfellet. Det var jo finansministeren som for få dager siden sa at dette budsjettet var meget godt tilpasset dagens situasjon, for så å gå ut et par dager i etterkant og si at dessverre var det slik at budsjettet overhodet ikke adresserte finanskrisen, og at Regjeringen ville legge på bordet en tiltakspakke i januar/februar.

Igjen til representanten Strøm: Det er jo litt pussig at vedkommende retter fokuset over på «de rette tingene til rett tid». Dette er jo den gale politikken til gal tid, dette er jo et budsjett som overhodet ikke adresserer dagens problemer, derav også tiltakspakken som kommer senere.

Hele debatten knyttet til budsjettet blir jo underlig når man legger til grunn at vi nå vedtar et gammelt budsjett som i stor grad skal omkalfatres om få måneder. Jeg vil gå så langt som å si at det er på kanten av forakt for Stortinget hva man nå gjør finansdebatten om til. NHOs sjeføkonom Tor Steig sier til DN.no at Regjeringen har ofret næringslivet og gitt pokker i finanskrisen. Det er Steigs ord, men jeg synes de er treffende.

Arbeiderpartiet har vært villig til å ofre arbeidsplasser for ikke å gi Høyre rett i at det nå trengs bl.a. skattelettelser for å bevare norsk industri og sysselsetting. Vi trenger en ny kurs som inkluderer infrastruktur, forskning, fornybar energi og vekstfremmende skattelettelser.

Innenfor miljøfeltet trenger Norge i all hovedsak tre ting: Det er bevaring av tropisk skog, det er teknologi, og i all hovedsak CCS som den aller viktigste, og det er en kraftfull satsing på fornybar energi. Innen fornybar sektor ser vi at vi har blant de dårligste rammevilkårene i hele Europa. Skal vi ta i bruk det norske kraftmarkedet for å eksportere det vi kan for å erstatte kullkraft, trenger vi et helt nytt regime.

Og til representanten Heggø: Det var ikke slik at vi gav skattelettelser på 96 000 kr til dem som tjente 3 mill., nei, vi opphevde Regjeringens skatteskjerpelser for disse – de som skaper arbeidsplasser, og de som trygger vår velferd.

Marianne Marthinsen (A) [21:54:24]: Tidligere i år skrev Financial Times på kommentarplass: «Husk 14. mars 2008. Det var den dagen drømmen om en global frimarkedskapitalisme døde.» Da hadde boligkrisen i USA tatt knekken på banken Bear Stearns, men det var ennå ingen som kunne ane omfanget av finanskrisen. Nå sier den amerikanske sentralbanksjefen at USA var dager fra et totalt sammenbrudd, med børskrakk, konkurser og massiv arbeidsledighet som resultat. Den faren er fortsatt ikke over.

Det er i tider som disse at den norske velferdsstaten viser sin overlegenhet. For mange virker det som det er en motsetning mellom en effektiv, konkurransedyktig økonomi og stor grad av fordeling, med skatter og store offentlige budsjetter. Den norske velferdsstaten beviser det motsatte. Fordeling er lønnsomt, fordeling sørger for at folk kan ta utdannelse, bruke det beste i seg. Det sørger for at folk kan holde seg friske, for at man tør å satse. Det tjener alle på. Men det er kanskje når det er krise at vi virkelig ser hvor stabiliserende en stor offentlig sektor virker på økonomien. Vi bærer ikke folk inn og ut av sykehjem etter som konjunkturene svinger. Folk må ikke avslutte utdannelsen sin eller ta ungene ut av barnehagen. Selv om arbeidsledighet er veldig, veldig alvorlig for dem som rammes, har vi et sikkerhetsnett som gjør at folk kan opprettholde en viss levestandard. Alt dette virker enormt stabiliserende på økonomien. Når hver enkelt av oss må bære alt ansvar for egen velferd, blir vi paralysert når krisen rammer. En sterk stat har rygg til å bære en krise, til å holde hjulene i gang og minimere effekten av den. Det bidrar til å gjøre hverdagen tryggere for oss alle.

Det har blitt varslet at Regjeringen vil komme med en sysselsettingspakke i månedsskiftet januar/februar. En sånn offensiv holdning er helt nødvendig. Samtidig vil jeg understreke hvor viktig det er at en sånn pakke er med på å bygge opp under den omleggingen av økonomien som vi trenger. De tre f-ene i krise, food, fuel and finance, er symptomer på noe av det samme. De er et resultat av spekulasjonsøkonomien, av staters manglende evne til å kanalisere ressursene bort fra spekulasjon og inn i den reelle økonomien der arbeidsplassene skapes. Det er bakgrunnen for at man internasjonalt snakker om en såkalt Green New Deal. Og hva betyr det? Jo, det betyr å gripe de mulighetene finanskrisen åpner for til å kanalisere arbeidskraft inn i bærekraftig industri og næringsutvikling. Det betyr investeringer i fornybar energi, utvikling av klimateknologi, energieffektive byggeprosjekter, jernbaneinvesteringer osv. Vi må i Norge også klare å gripe den muligheten en sånn sysselsettingspakke gir til å underbygge overgangen til en grønnere økonomi. Vi skal sette inn flere ressurser. Det er nødvendig. Da er det viktig at vi klarer å kanalisere dem inn i de delene av økonomien som vi skal bygge utvikling og sysselsetting rundt i framtiden.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:57:38]: Etter å ha hørt på denne debatten i dag, har jeg to store bekymringer. Den ene er alle de rød-grønne representantenes hyllest av dette budsjettet og den manglende evnen til å ta inn over seg den spesielle situasjonen verdensøkonomien og norsk økonomi nå er inne i. Den andre og viktigste bekymringen jeg har, er at nærings- og handelsministeren ikke har vist seg i Stortinget i dag, og ikke har holdt innlegg her om den alvorlige situasjonen norsk næringsliv nå er inne i. Det er svært bekymringsfullt, og det er et alvorlig signal til norsk bedriftsliv, til norske bedriftsledere og ikke minst til de ansatte i de tusenvis av norske bedrifter som i dag lurer på hvilken fremtid de har. Nærings- og handelsministerens oppgave er å være bedriftenes viktigste talsmann. Vi må bare innse at hun har sviktet der.

Den økonomiske krisen som vi er inne i, er mer alvorlig enn de fleste av oss aner. Vi ser hva som skjer internasjonalt, vi ser hva som skjer i den viktigste forbruksdrivende økonomien i verden: Amerikansk økonomi har stoppet helt opp. Dette kommer til å bli svært alvorlig inn i 2009, og det vil måtte komme ganske mange aktive pakker for å få rettet opp dette.

Som medlem av næringskomiteen har jeg daglig kontakt med bedrifter i de fleste bransjer, og det de melder tilbake, er svært alvorlig. De melder tilbake at det er tilnærmet full stopp i de fleste bransjer, handelsnæringen melder om sviktende salg og eksportbedriftene melder om det samme.

Det vi nå trenger, er en sjokkstart av norsk økonomi. Sentralbanksjefen har en viktig rolle der i å få satt renten godt ned nå, slik at folk merker det raskt på sin privatøkonomi. Men i tillegg må vi også ta lærdom av hva internasjonale ledere foreslår, nemlig massive skattelettelser. Vi ser nå hva EUs ledere nettopp har foreslått, vi ser hva Barack Obama også har foreslått: skattelettelser til middelklassen, altså til folk flest. Også sosialdemokraten i London, Gordon Brown, foreslår det samme.

Og så trenger vi nå en aktiv SMB-politikk – en aktiv politikk for små og mellomstore bedrifter – i denne alvorlige krisen.

Gunnar Gundersen (H) [22:00:59]: Når dagen starter med at man leser i VG at det er et «tullebudsjett» vi i dag skal vedta, blir det en underlig start på dagen. Regjeringen varslet plutselig en krisepakke i går, dagen før denne debatten. Fram til nå har man sagt at budsjettet er godt tilpasset situasjonen, og dialog med opposisjonen har vært blankt avvist. Når det gjelder høyere utdanning og forskning, har Regjeringen i løpet av noen uker gått fra å gi inntrykk av ikke engang å vite at lønnsveksten har løpt fra Regjeringens kostnadsjustering, til å finne 160 mill. kr i dag. Det hele lukter av en regjering uten retning og kontroll, og som er livredd for en reell debatt rundt budsjettet i Stortinget.

Hvor mye av finanskrisen som er reelle problemer, og hvor mye som er psykologi, vet ikke jeg. Men det jeg leser, og det jeg ser, er at vanlige nordmenn opplever at deres verdier desimeres. Husmarkedet faller, jobber er usikre, rentemarkedet svinger, og lån er vanskelig å få. Usikkerheten er stor. Som enkeltmennesker reagerer vi med å redusere vårt forbruk og spare mer. Kjøp utsettes, beslutninger tas ikke nå, og man blir avventende. Det forsterker nok krisen, men er det rasjonelle reaksjonsmønsteret for hver enkelt av oss. Skal det bli annerledes, må staten faktisk korrigere.

I dette bildet blir det nokså spesielt å lese at finansministeren oppfordrer oss til å shoppe så det svir, slik hun gjorde i VG lørdag 22. november. Maken til demonstrasjon av at man ikke skjønner krisens dynamikk og innhold, skal vi lete lenge etter. Å be hver enkelt nordmann via sin egen lønnskonto kompensere for finanskrisen, er sterkt. Da kunne hun i hvert fall ha fulgt Høyres forslag om å heve bunnfradraget og innslaget for toppskatt. Det kunne vært et bidrag til den enkelte.

Jeg har merket meg at mange rød-grønne debattanter forsøker å gi markedet skylda. Et marked er jo kun en hjelper for at du og jeg skal kunne gjøre våre egne valg. Et «fritt» marked krever regulering, det er faktisk ingen markedsform som krever så mye regulering med hensyn til informasjon, konkurranse og andre forutsetninger. Dagens krise er et eksempel på hvor ille det kan bli når deler av markedet er overregulert, mens andre deler er underregulert eller ikke regulert i det hele tatt. Når produktene i tillegg blir så kompliserte at ingen forstår dem, men kjøper dem ut fra grådighet, som statsministeren sa, går det fryktelig galt. Men det er også greit å huske at noen norske kommuner var de første som falt for grådigheten. Det illustrerer utfordringen. Dette er ikke markedets feil, det er like mye politikkens forsømmelse. Markedet er en god tjener, men en elendig herre. Markedet er effektivt, og det må ikke ødelegges, men det er en total misforståelse å tro at det ikke skal reguleres.

Per Roar Bredvold (FrP) [22:04:11]: Jeg ønsker å bruke mine minutter på Heimevernet og dets rolle. Og ikke minst: Forsvaret bør få tildelt mer penger. Her bør Heimevernet få sin andel.

Nå forlot akkurat forsvarsministeren salen. Det var jo litt synd, men jeg får sende det jeg skal si, skriftlig til henne.

Det er ikke mange år siden Heimevernet bestod av 83 000 mann og 18 distrikter. Så ble det redusert til 50 000 mann, og nå til 45 000. Det er de som ønsker at Heimevernet skal ytterligere ned, og tallet 30 000 er nevnt. Da kan det etter min mening like gjerne nedlegges helt og legges inn under Hæren. Antall distrikter har også gradvis blitt redusert og er snart på det halve av opprinnelig 18 distrikter.

Fremskrittspartiet ønsker en større oppgradering av Heimevernet samt flere soldater. Fremskrittspartiet ser viktigheten av et stort nok heimevern for å sikre tilhørighet og kjennskap til de lokale forhold rundt omkring i landet. Dermed må og bør man bevilge mer penger bl.a. til trening og øving av alle i den grad dette er nødvendig, ikke bare av befal og noen spesialister. Kanskje kan dette også hjelpe på finanskrisen. Det tror jeg.

Fremskrittspartiet er opptatt av at Heimevernet de senere år har fått en mer sentral rolle i forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. Fremskrittspartiet ser dette som en følge av et bredere og mer sammensatt trusselbilde. Heimevernet har i dag et territorialt ansvar og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal de ivareta andre typer spesielle oppdrag og kan etter anmodning også yte bistand til sivile myndigheter. De skal ha en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering, forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov og støtte det sivile samfunn basert på det moderniserte totalforsvarskonseptet. Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som f.eks. politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et heimevern som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter, vil spille en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. Heimevernet skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.

Fremskrittspartiet vil her understreke den avgjørende viktigheten av at Heimevernets avdelinger holder et tilfredsstillende trenings- og øvelsesnivå. Til dette trenger Heimevernet og Forsvaret mer penger.

Fremskrittspartiet ønsker å øke Heimevernets evne til samvirke med andre forsvarsgrener og styrke Heimevernets anvendbarhet. Dette vil videreutvikle Heimevernet til et enda mer relevant og effektivt verktøy for nasjonal suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til det sivile samfunn. Fremskrittspartiet ser meget positivt på at ordningen med frivillige heimevernssoldater for å støtte forsvarsgrenenes deltakelse i operasjoner i utlandet utvides.

Oddvar Hallset Reiakvam (FrP) [22:07:27]: Eg vil begynne innlegget mitt med å gratulere Regjeringa med å ha oppfylt eit valløfte. Dei raud-grøne gjekk til val med løfte om å redusere forskjellen mellom fattige og rike, og no står hovudindeksen på Oslo Børs lågare enn han gjorde då Stoltenberg-regjeringa tiltredde, så forskjellen mellom fattig og rik har faktisk blitt mindre.

Mange representantar frå regjeringspartia har i dag hevda at den finanskrisa vi no står oppe i, skriv seg frå den frie marknaden. Men ingen av dei har sagt kvifor det er den frie marknaden si skuld. Det er ikkje spesielt overraskande, for dei kunne ikkje ha kome lenger vekk frå sannheita. Representanten Lundteigen har ved fleire høve i dag nemnt tidlegare Federal Reserve-sjef Alan Greenspan sin famøse opptreden i den amerikanske kongressen tidlegare i haust. Vi kunne då sjå den tidlegare sentralbanksjefen fossro for å redde sitt eige ettermæle ved å prøve å framstille det som om det var dårleg risikohandtering frå nesten alle dei amerikanske bankane som var skuld i krisa, og ikkje hans feilslåtte pengepolitikk. Den siste tida av Greenspan sin periode som sentralbanksjef var prega av manipulativt låge renter. Dette fører som kjent med seg ein del ulemper. Ei av dei er bobler i økonomien. Kombinasjonen av kunstig låge renter og justeringane i The Community Reinvestment Act som kom på slutten av 1990-talet, førte til at til og med personar utan inntekt fekk moglegheit til å ta opp lån og kjøpe seg bustad. Dette førte til det kom mange nye kjøparar inne på bustadmarknaden, og prisane steig kraftig. Men då rentene etter kvart auka frå dei kunstig låge nivåa, sprakk bobla. Amerikanarane, som lenge hadde vore vande med å finansiere privat forbruk ved å auke lånet på bustaden, vart no nøydde til å stramme inn livreima, og forbruket gjekk ned. Konsekvensane av den amerikanske venstresida sin snillisme og sentralbanken sin feilslåtte marknadsmanipulasjon ser vi no, med finanskrise, konkursar og resesjon.

Fleire offentlege reguleringar er ikkje løysinga på problema våre. Tvert imot, dei er årsaka til problema. Men no er krisa allereie komen, og no må det handling til. I tida framover vil vi sjå at vi får meir ledig kapasitet innanfor anleggssektoren, men det er ingen grunn til at anleggsarbeidarane skal måtte gå på arbeidsløysetrygd for det. NRK Sogn og Fjordane melde i dag at rassesongen no er i gang, og at mange vegar er stengde. Rassikringsbehovet er enormt, og Nasjonal rassikringsgruppe har hevda at det er behov for ein milliard i løyvingar i året til dette føremålet. Regjeringa er langt frå å nå dette målet. Framstegspartiet gjer i sitt budsjett framlegg om å doble løyvingane til rassikring. Her kan vi både utnytte ledig kapasitet i anleggsbransjen og redde fleire liv ved å rassikre utsette vegstrekningar.

Det einaste tiltaket for auka sysselsetjing som det ser ut som Regjeringa kjem med i dette statsbudsjettet, er den enorme auken i løyvingane til UDI.

Karin Yrvin (A) [22:10:37] (A): Allerede for noen år siden begynte de første å advare om at en finanskrise i USA var på vei. Med utgangspunkt i boblen i boligmarkedet var en slik krise uunngåelig. Amerikanske subprime-lån ble tatt opp i stor skala, til og med med negativ egenkapital. Det gjorde at fallet i USA ble ekstra hardt.

Bankkrisen i Norge på slutten av 1980-tallet hadde sitt utspring i en lignende situasjon. Økt forbruk, for høyt investeringsnivå, økte aksjekurser og prisstigning la høyt press på økonomien. Mange brukte lånte penger på spekulative investeringer og forbruk. Vi fikk en gjelds- og bankkrise med rekordhøy arbeidsledighet, og først på begynnelsen av 1990-tallet begynte en ny oppgangstid for Norge. Krisen viste hvor viktig det var å ha egenkapital og reell sikkerhet for lån og utlån. På grunn av denne situasjonen er det vi står overfor i Norge, mindre alvorlig enn det kunne ha vært. Men ingen land slipper unna en internasjonal krise i en globalisert økonomi. Derfor står også Norge overfor tøffe tider. Dette landet er godt rustet til å møte det fordi vi har et bedre regulert bank- og finansmarked. Men vi må også gjøre vårt. Regjeringen har lagt fram et ekspansivt budsjett som oppfyller handlingsregelen. Det sprøytes nå inn kapital i banksektoren for å styrke eksportnæringen. På kort sikt reduseres nedturen således gjennom bevisste strukturelle grep, inkludert bidrag for å holde finansmarkedene våre relativt likvide. Bankene er styrket, GIEK og Innovasjon Norge er styrket, Kommunalbanken er styrket og Eksportfinans er styrket. Dette er riktige og viktige grep. Nå må tiltakene få virke, slik at vi får den nødvendige korreksjon gjennom en rentenedgang.

Krisens omfang har gjort at forståelsen av behovet for en aktiv tilnærming gjør seg gjeldende i hele verden. Det er oppmuntrende å se at det internasjonale samfunnet gjennom G20 nå reagerer så raskt som de gjorde i Washington. Flere land, spesielt USA, Kina og Storbritannia, har de siste ukene lagt fram omfattende krisepakker. Vel så viktig er det nettopp å ha langsiktige grep. De er like viktige som de kortsiktige. Dette er en gyllen mulighet til å overhale hele det internasjonale regulatoriske finanssystemet. Vi må ha trygge finansinstitusjoner gjennom lover og regler som begrenser muligheten for bobler i økonomien. Et avgjørende element er en ny WTO-avtale med bedre maktforhold, hvor verden spiller en mer aktiv rolle. Så må vi ha en seriøs samtale om den internasjonale finansstrukturen. «Laissez faire»-ideologien som har fått råde, står for fall. Etter min mening bør også en ny finansiell struktur inneholde krav til prising av karbonintensitet. Får vi en slik ny avtale, vil en nedtur i framtiden ikke være så alvorlig som den vi ser nå.

Elisabeth Aspaker (H) [22:13:48]: Opposisjonen har satt store spørsmålstegn ved virkelighetsorienteringen i det framlagte statsbudsjettet. VG har i dag gått enda lenger og kalt budsjettet et tullebudsjett fordi sentrale premisser i budsjettopplegget er kraftig rokket ved av finanskrisen.

Også når det gjelder omtalen av politiets situasjon, er det grunn til å stille spørsmål ved Regjeringens virkelighetsorientering. Når man hører justisministeren og representanter fra regjeringspartiene, kan man jo forledes til å tro at det meste går på skinner for politiet. Men sannheten er snarere den motsatte. Ryggraden i rettsstaten er blitt så sårbar at det ikke lenger er en selvfølge at politiet kan rykke ut ved kriminelle handlinger, og mange opplever økt utrygghet. Det er også foruroligende når politiet lokalt rapporterer at det forebyggende arbeidet stadig blir salderingspost når budsjetter og oppgaver ikke går i hop. Hvilken pris samfunnet senere må betale for en slik utvikling, er det i dag ingen som vet.

Et kjent ordtak lyder: Anledning gjør tyv. Høyre frykter nå at det vil være resultatet om ikke politiet ressursmessig settes i stand til å bekjempe både den alvorlige, organiserte kriminaliteten og den kriminaliteten som rammer folk flest. For Høyre er det også en selvfølge at politiet må ha tid til å yte god, gammeldags service overfor publikum.

Finanskrisen setter daglig nye, negative spor også her til lands. Stadig flere enkeltpersoner og bedrifter får føle krisen på kroppen og opplever en stadig mer presset økonomisk situasjon. Risikoen øker da for at grensen for det lovlige utfordres.

Nettopp i denne situasjonen er det så viktig at politiet har evne til å håndheve loven. Hele samfunnsmoralen utfordres om økonomisk kriminalitet ikke forfølges. Det burde bekymre Regjeringen at politiet bare har kapasitet til å ta en brøkdel av sakene med økonomisk kriminalitet, fordi det rammer fellesskapet når midler unndras beskatning og andre velferdsordninger utnyttes på det groveste.

Politikrisen var et faktum lenge før finanskrisen, men det synes å være et mønster i krisehåndteringen. I begge tilfeller har Regjeringen kommet uforståelig bakpå, enda man burde vite nok til å handle og til å sette inn tiltak tidlig.

I sitt alternative budsjett har Høyre pekt på en rekke tiltak som kan bidra til å løse politikrisen – tiltak som raskt vil kunne få effekt. Da er det bemerkelsesverdig å oppleve en justisminister som skygger banen, mens folk Norge rundt opplever et politi som stadig kommer til kort fordi budsjettene er for trange.

Dagens regjering levnes liten ære i politikretser – og det med rette. Høyre har i hele stortingsperioden prioritert politiet høyt for å gi folk trygghet der man bor. Det er en prioritering Høyre vil holde fast ved også i tiden som kommer.

Odd Einar Dørum (V) [22:16:50]: Bare for å fortsette i politimetaforer, der siste taler slapp: La oss si at noen, uten å spørre deg, hadde tømt stua di for alt som var der. Så kom de etterpå, uten å spørre deg, og satte tilbake en tredjepart og fortalte at det var en satsing. Hva snakker jeg om? Jeg snakker i klart, folkelig språk om Regjeringens behandling av universiteter og høyskoler.

Dette er jo en helt selsom prosedyre. Det er selvfølgelig hyggelig i forbindelse med «Thanksgiving» å få 160 mill. kr, men det mangler fortsatt 240–260 mill. kr. Og mangler det så mye for dem som skal drive universiteter og høyskoler, blir det enten ledige stillinger eller press på undervisningstilbudene. Denne situasjonen eksisterte allerede ved det gamle hvileskjæret. Når hvileskjæret gjentas på nytt igjen – for det eksisterer jo fortsatt – er det en uendret situasjon.

Den usedvanlig lavmælte og nøkterne leder av Universitets- og høgskolerådet, Jarle Aarbakke, sier det slik i dag: Det er hyggelig å ha penger – kampen for resten fortsetter. Han pakker det jo ikke inn på noen måte.

Etter å ha hørt statsråden i dag skulle man nesten tro at dette bare var et rent teknisk problem, og at det i grunnen ikke var en kompensasjon, det var en satsing. De pengene som skulle dekke lønn og pensjon, fikk de ordne opp med selv. Men hvordan i all verden skal en sektor passe på en overraus stat som går inn i et lønnsoppgjør? Universiteter og høyskoler kan jo ikke overstyre den lønnspolitikken, de får resultatet i fanget – og de får følgene av det i fanget. Sluttresultatet blir – når vi skal opptre som politikere og ikke som bokholdere – at det mangler penger. Så kan man betegne det som man vil, men det mangler penger for å sørge for at det blir satset på en skikkelig måte – med undervisning og med forskning.

Noe av det farligste man gjør ved å være så korttenkt, er at man undergraver langsiktigheten i institusjoner som er helt avgjørende som en del av en motkonjunkturpolitikk, fordi grunnforskningen, satsingen ved universiteter og høyskoler, er avgjørende for alt som har med næringsutvikling å gjøre – det å satse også mot næringsutvikling henger nøye sammen.

På slutten av denne debatten valgte jeg å ta ordet fordi jeg er en av dem som er glad når en regjering er nødt til å komme med 160 mill. kr – én uke etter at statsråden i møte med sektoren sa at det ikke var noen penger å få. Da skjønner jeg at det har skjedd et eller annet som er ok. Jeg skal oversette dette til klart, politisk språk: Da skjønner jeg at det nytter å utøve et press, og jeg skjønner at det nytter å påføre SV så mye smerte at det på indre bane kan utløse penger.

Jeg lover å opprettholde det presset inntil resten av pengene kommer. For universiteter og høyskoler blir ikke drevet på en skikkelig måte før resten av hvileskjæret er nullet ut. Jeg lover at Venstre skal fortsette på en utrettelig og tålmodig måte. På samme måte som vi holdt på med det forrige hvileskjæret som ble fjernet, skal vi holde på slik at dette hvileskjæret blir borte. Hvorfor skal vi gjøre det? Jo, fordi norsk forskning og de som jobber der – forskere, lærere og studenter – fortjener at man gjør det, og det er å bygge landet på en skikkelig måte. Det er korttenkt ikke å gjøre det. Vi lover at vi skal stå på, og da blir det kanskje flere gode resultater etter slikt press.

Karin Andersen (SV) [22:20:05]: Det virker som om deler av opposisjonen ikke har fått med seg at vi i dag skal vedta et budsjett som øker innsatsen på veldig mange viktige områder – barnehager, jernbane, skole og pensjoner. Også på mange andre områder øker aktiviteten i norsk økonomi og vil bidra i den situasjonen vi ser nå, der arbeidsledigheten øker. Det virker som om man har glemt det man sa for noen uker siden, da man var bekymret over at det budsjettet som var lagt fram, var for ekspansivt og for ambisiøst. Nå har man glemt det.

Noe av det som er veldig positivt i dette budsjettet i forhold til fordeling, er de skattegrepene som gir skattelette til vanlige folk. De som har små formuer og som arver litt, får skattelette nå. Det er jo veldig tydelig ut fra debatten at både Høyre og Fremskrittspartiet synes det er helt uinteressant at vanlige folk får stor skattelette på disse områdene. De er bare bekymret over de aller rikeste som ikke skal få lov til å la være å betale noe.

Så har minstepensjonene blitt hevet. Til neste år har vi lagt inn 2,1 milliarder kr. Det er et løft – nå har vi nesten nådd 2 G, som vi skal nå til neste år. Bostøtten øker med 1 milliard kr, og vi har en rusopptrappingsplan som er kjempeviktig, men som sjølsagt kunne fått en økning.

Nå er det viktig at renta skal ned. Arbeidsledigheten skal holdes lav. Vi skal ha en bedre fordeling av goder og byrder, og vi skal ha tiltak som kan få ned skadelige klimautslipp. Da er det viktig – når vi skal begynne å diskutere hva vi skal legge inn i denne pakka – at vi løser viktige oppgaver, men også at innretningen er slik at vi ikke risikerer at renta flyr opp igjen. Det er nå jobb nr. 1. Da er det mange områder hvor man kan sette inn tiltak. For eksempel har opprustning av skoler og sykehjem vært nevnt. Jeg vil nevne et viktig område, nemlig universell utforming og tilgjengelighet. Det er mange områder i samfunnet hvor man kan sette inn enkle tiltak og større tiltak. Det vil skaffe arbeidsplasser. Det vil gjøre samfunnet mye bedre.

Rusbehandling og barnevern er områder der vi veit at det særlig i førstelinjetjenesten i kommunene trengs en større innsats. Det vil gi arbeidsplasser, og det vil ikke minst være en veldig viktig investering på sikt, slik at flere får et bedre liv. I tillegg til det er det prosjekter innenfor både jernbane og energisparing som ville løse miljøoppgaver og samtidig skaffe mange arbeidsplasser. Så det skal bli spennende å være med på arbeidet med de pakkene som nå skal legges fram.

Svein Roald Hansen (A) [22:23:21]: Finanskrisen har ikke bare slått inn i land etter land. Den har også skapt grunnlag for en ny tenkning internasjonalt om hvordan vi framover skal skape fornuftigere rammer for og bedre kontroll med finansnæringen.

De siste ukene har jeg kunnet følge møter i Nordisk Råd, i den felles parlamentarikerkomiteen i EØS og i EFTAs parlamentarikerkomité. Finanskrisen har vært tema i debattene. Alle har i sine innlegg hatt det samme budskap: Det er behov for bedre reguleringer. Det er behov for internasjonal samordning av reguleringene. Det er behov for sterkere kontrollmekanismer, også med ratingselskapene, og det er behov for mer åpenhet i den næringen. Dette har vært gjennomgangsmelodien uansett politisk ståsted hos talerne. Det gir håp om at det ut av denne krisen kommer et sterkere internasjonalt samarbeid og et bedre regelverk. Det vil være et viktig demningsverk mot nye, liknende kriser.

Jeg har bare hørt ett unntak fra dette, og det var Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, som i Nordisk Råd var mer bekymret for at de hun betegnet som «sosialistene», skulle misbruke denne finanskrisen til å undergrave globaliseringen og markedets plass i den blandingsøkonomiske modell.

Fremskrittspartiet er også nokså ensomt i sitt syn på hva som egentlig er årsaken til finanskrisen, at det skulle være for mye politisk styring og ikke for dårlig og for lite politikk.

Opposisjonen har i denne debatten klaget over at regjeringspartiene ikke har sett det riktig å foreta endringer i budsjettet med bakgrunn i den utviklingen som er skjedd i økonomien siden budsjettet ble lagt fram. Alle er glade for det Regjeringen har gjort og fått enstemmig oppslutning om i Stortinget, og som har hatt umiddelbar virkning. Det ligger mange tiltak som vil gi stimulanser i økonomien, i det budsjettet som vi nå vedtar.

Det er varslet at det kan komme flere tiltak allerede i vinter, og fordelen med å vente er at de nye tiltakene kan målrettes bedre, fordi vi vil vite mer om hvor de alvorligste flaskehalsene er. Opposisjonen mener at de har lagt inn flere tiltak mot krisen i sine budsjettforslag. Jeg går ut fra at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – og Fremskrittspartiet for den saks skyld – ikke mener at de budsjettene, om de var blitt vedtatt, ikke hadde skapt behov for ytterligere tiltak, kanskje allerede i februar.

Så en kort merknad til representanten Ola Borten Moe, som mente vi kunne prise oss lykkelig for at vi ikke er med i eurosamarbeidet. Den norske krona har ikke akkurat stått seg så strålende. Den har sunket med vel 20 pst. mot euroen og 40 pst. mot dollaren. Uten eurosamarbeidet ville vi nå risikert en kjede av devalueringer, hvor landene forsøkte å velte byrdene over på hverandre.

Øyvind Halleraker (H) [22:26:34]: 35 talere fra regjeringspartiene har i dag vært på denne talerstolen med det samme retoriske budskap, at dette budsjettet er egnet til å møte krisetidene vi nå går i møte. Fra statsministeren til siste taler nå har det vært hevdet at budsjettet innebærer en større satsing på vegbygging, og er et av Regjeringens viktigste tiltak for å møte krisen.

Men det er altså ikke slik. Selv om bevilgningsøkningen kan friste rød-grønne politikere til å skryte på seg storsatsing, holder ikke dette, simpelthen fordi kostnadsøkningen er atskillig større enn bevilgningsøkningen. Det viser også antall kilometer bygd veg, men heller ikke innenfor vedlikehold strekker midlene til. I år blir det f.eks. asfaltert 400 kilometer veg mindre enn i fjor. Høyre har oppdaget dette, og vi foreslår derfor i dag å styrke investeringene i veger med nær 1 milliard kr. I tillegg ville avkastningen fra vårt vedlikeholdsfond gitt ytterligere 1 milliard kr til vedlikeholdsoppgavene.

Til overmål er den satsingen som ligger i budsjettet på stamveger og riksveger, kun 45 pst. statsfinansiert. 55 pst. er finansiert av andre. Departementets egne tall viser at etterslepet på veginvesteringer etter første fireårsperiode i NTP er hele 623 mill. kr.

Vi har i hele dag hørt fra rød-grønne politikere at denne regjeringen har oppfylt NTP etter fire år. Jeg står med et brev fra departementet foran meg, og her heter det at det er 29 prosjekter med lavere statlige bevilgninger i perioden 2006–2009 enn i Statens vegvesens handlingsprogram for denne perioden – totalt 2,3 milliarder kr. Med referanse til departementets egne tall, innhentet fra Statens vegvesens handlingsprogram, kan altså dette dokumenteres. Når retorikken fra en samlet posisjon er så totalt i utakt med virkeligheten, er det kanskje på tide å ta dette inn over seg og innse at historiske tall ikke er egnet til å beskrive virkeligheten når kostnadene har økt så mye som de faktisk har.

Jenny Klinge (Sp) [22:29:37]: Det er sagt mykje godt og mykje gale i denne debatten, og eg skal prøve å bidra til meir av det første, for det er ikkje nødvendig å lage retoriske høgdepunkt av mistillit og kritikk på grunn av det statsbudsjettet vi har til handsaming no. Eg vil ta utgangspunkt i samferdselsområdet, som denne regjeringa har gjort ein stor innsats for.

Dei mykje omtala NTP-rammene er vi den første regjeringa som har oppfylt. Når vi i budsjettet for 2009 går til det skrittet å overoppfylle Nasjonal transportplan, viser det ei klar retning framover. Det viser at NTP ikkje lenger treng å vere ei urealistisk ønskeliste, som skapar store forventningar og tilhøyrande vonbrot, men eit reelt politisk styringsverktøy for den samferdselspolitikken vi vil føre.

Rassikring er ein av dei mange postane som har fått ein solid auke i neste års budsjett. Dei problema som ras og rasfare skapar, har vorte grundig demonstrert i haust, gjennom dei hendingane vi har sett i ulike delar av landet, der raset på Oppdølstranda nok var det verste.

Senterpartiet har klare ambisjonar om å få på plass ein rassikringsmilliard i seinare års budsjett, fordi det vil bidra til å få gjennomført viktige rassikringsprosjekt, som igjen vil gi betre framkommelege vegar og skape tryggleik for dei som ferdast langs desse vegane.

Vi er inne i ein særs spesiell situasjon, med uro i finansmarknaden og, ikkje minst, bratt stigande arbeidsløyse. Eg forstår svært godt dei som er utolmodige etter å få på plass nødvendige krisepakker, men eg er samtidig trygg på at denne regjeringa vil følgje situasjonen og utviklinga tett, for å setje inn tiltak når dei trengst, og der dei trengst.

Samferdsel er eit av dei områda som er mest aktuelle å satse på for å auke sysselsetjinga. I tillegg til å sikre arbeidsplassar vil ei større satsing her vere avgjerande for å sikre eit meir konkurransedyktig næringsliv framover. Den krisepakka som finansministeren har varsla kjem over nyttår, vil nødvendigvis i stor grad gå til nettopp samferdsel.

Rolf Terje Klungland (A) [22:31:54]: Dagen i dag har vist en opposisjon som prinsipalt og mentalt er på barnehagestadiet. Vil ha, vil ha, sier ungene. Når de da kanskje endelig får noe, sier de: Vil ikke, vil ikke. Jeg skal derfor prøve meg på en litt pedagogisk vri.

Øverst i velferdssamfunnets hjørnetann bodde fire opposisjonspartier. Samtlige ville bygge huset i hjørnetanna større. De boret og hamret i munnen til Jens, men uansett hva de gjorde, var hjørnetanna til Jens ikke stor nok. De som bodde i tanna til Jens, kunne ikke bli enige om romfordelingen i tanna, men de ble enige om å rope så høyt de kunne: Vi vil ha større tann, Jens, vi vil ha større tann. Jens kunne ikke hjelpe. Han gav dem mer verktøy og næring, men det økte bare smerten og kravene. En dag var det så vondt at han spurte mor Kristin om hjelp. Du må tette hullene, Jens, sa Kristin. Sammen gikk de til sentralbanksjefen, som stengte hjørnetanna og skylte opposisjonen ut i det store intet. Slik ble velferdstanna hel igjen.

Inge Lønning (H) [22:33:41]: Jeg tillater meg å bemerke at norsk skole knapt har gått glipp av noen stor pedagog ved at representanten Klungland valgte et annet yrke.

7. oktober i år sa finansministeren da hun presenterte finanstalen for Stortinget:

«I en urolig finansverden med forhold som vi ikke rår over, står vi i Norge fortsatt støtt.»

Det var gripende ord.

Enda mer gripende var avslutningen av finanstalen, hvor finansministeren sa:

«Vi tar vare på verdiene, og vi forbereder Norge på framtiden. Det er det jeg inviterer Stortinget til å være med på.»

Den invitasjonen har ingen hørt noe mer til siden. Derimot har Regjeringen i tide og utide demonstrert at den anser Stortinget som helt overflødig i det norske folkestyret. Regjeringen har etter at statsbudsjettforslaget ble presentert i oktober, løpende modifisert og forandret sine egne forslag, fortrinnsvis gjennom pressekonferanser på søndag ettermiddag. Dagen før Stortingets finansdebatt meddelte finansministeren at Regjeringens finansdebatt fortsetter, og resultatet av det skal man få vite om to måneder. Det betyr i realiteten at det statsbudsjettet vi behandler i dag, er norgeshistoriens første virtuelle statsbudsjett. Det burde egentlig ha vært behandlet i MiniTinget og ikke i Stortinget, for det er i MiniTinget man har opplegg for virtuelle debatter.

Jeg må si at jeg for det norske folkestyrets skyld håper at vi ikke kommer til å oppleve særlig mange flere flertallsregjeringer av den type som systematisk demonstrerer at den anser Stortinget som overflødig, fordi den vet best selv. Når denne regjering etter lange interne tautrekkinger regjeringspartiene imellom bestemmer seg for historiens største investering, jagerflykjøp, får Stortinget kjennskap til dette gjennom en pressemelding. Hittil er det det eneste Stortinget vet om saken.

Grunnloven og Stortingets forretningsorden har klare bestemmelser om tidsfrister og regler for Stortingets budsjettbehandling. Jeg anser den måten Regjeringen har håndtert forløpet på i høst, som å ligge på kanten av så vel Grunnlovens bestemmelser som forretningsordenens bestemmelser om Stortingets plikt når det gjelder å fatte vedtak om statsbudsjett. Det statsbudsjettet vi vedtar i dag, er i beste fall en arbeidshypotese, ikke et budsjett for neste år.

Thomas Breen (A) [22:37:14]: Det som fikk meg til å ta ordet, var innlegget fra Høyres Aspaker i sted. Hun snakket om krise i politiet og om at Regjeringen ikke erkjenner at det er krise der. Vi sier at det er veldig anstrengt i politiet om dagen. Hovedgrunnen til det er at vi mangler politiutdannet personell. Aspaker vet godt at jeg og flere med meg fra regjeringspartiene har erkjent at vi skal ta vår del av det ansvaret, fordi satsingen de første fem årene av 2000-tallet var altfor lav. Men også Høyre må selvfølgelig bære en stor del av det ansvaret.

Så kritiserer hun Regjeringens satsing på Økokrim, som altså er en satsing vi har doblet. Økokrim har nå dobbelt så stor kapasitet som da vi tok over etter bl.a. Høyre ved forrige skifte. Så sier hun også at det forebyggende arbeidet nå lider under denne regjeringen. Det er altså denne regjeringen som har sittet med styringen når nasjonen har fått opprettet 260 politiråd rundt omkring i Norges land – fra null under den forrige regjering. I tillegg jobber vi iherdig med å utvikle målekriterier slik at det arbeidet faktisk skal bli prioritert. Og så avslutter Aspaker med å si at det er et mønster i hvordan Regjeringen ikke håndterer kriser.

Når vi, etter at vi tok over etter Bondevik II, utdanner flere politifolk ved Politihøgskolen, er det plutselig ikke nok for Høyre. Når vi får en dobling på Økokrim, er det plutselig ikke nok for Høyre. Og når vi satser på å opprette politiråd, som det ikke ble opprettet noen av i forrige periode, er heller ikke den satsingen god nok for Høyre.

Det er ikke noe mønster i hvordan Regjeringen håndterer kriser, men det er et tydelig mønster i hvordan Høyre kritiserer Regjeringen for hvordan den håndterer kriser.

Sannheten er den at for noen få måneder tilbake stod Høyres finanspolitiske talsmann, Sanner, og forlangte et meget stramt budsjett. Så kom budsjettet. Så har vi fått krisepakker på flere hundre milliarder kroner. Igjen er altså Høyres medisin at det Regjeringen gjør, ikke er nok, selv om det er langt mer enn det de selv hadde forutsett.

Erna Solberg (H) [22:40:01]: Kanskje representanten Breen burde reflektert over det som ble uttalt av politimesteren i Bergen under debatten om politisituasjonen slik den er for øyeblikket, hvor han slår fast at når det er færre ansatte i år for å løse problemene i Bergen enn det det var i fjor, skyldes det de økonomiske rammene til politiet. Det er de som sitter der ute som har dette presset på seg. De har altså færre ansatte enn i fjor, og det skyldes de økonomiske rammene. Det skyldes ikke aksjoner – de kom etter dette – det skyldes ikke noe av det andre. Det skyldes de økonomiske rammene vi sa var for små i fjor, og derfor er det færre ansatte ved Bergen politikammer i år enn i fjor. Det bør Arbeiderpartiet ta inn over seg i justisdebatten.

Når jeg tok ordet, var det egentlig for noe annet. Det var for å ta opp en åpenbar misforståelse fra tidligere i dag. Siden den har gjentatt seg i flere innlegg i løpet av kvelden, tenkte jeg at jeg skulle si det på en annen måte. Siden finansministeren er her, mens statsministeren har gått, håper jeg hun kan medbringe følgende: Selv om det ødelegger et retorisk poeng for Regjeringen, må de begynne å lytte til hva andre partier faktisk sier. Det er ikke sikkert vi på noe tidspunkt har kritisert dette budsjettet for å være for ekspansivt. Vi advarte mot et for ekspansivt budsjett før budsjettet kom – ja – men da budsjettet kom, konstaterte vi at slik som den økonomiske situasjonen er, er det ingen som vet hvor krittstreken for oljepengebruken skal ligge. Det er for mange ting som beveger seg i norsk økonomi til å være 100 pst. sikker på det. Og selv om det var annerledes enn det noen trodde, inklusiv finansministeren, da hun litt hånflirende på radioen – det går an å høre det på stemmeleiet – om morgenen sa at Høyre kommer helt sikkert til å si det, så er det faktisk slik at vi mener at økonomisk politikk skal drives i ulike porsjoner når økonomien forandrer seg. Derfor mente vi i fjor at man brukte for mye penger. Men i år vet vi ikke, og jeg tror heller ikke Regjeringen for øyeblikket vet om det passer med den oljepengedoseringen som er nå.

Derfor må man slutte å gå rundt og si at Høyre sa at dette var et ekspansivt budsjett, og nå har de endret det. Regjeringen sier jo også – det er bare å gå inn i tallene i budsjettet og se – at dette budsjettet ikke er mer ekspansivt enn det budsjettet vi styrer etter for inneværende år. Det kan man ikke snakke seg bort fra. Det står i de dokumentene som finansministeren har sendt til Stortinget at det var 0,7 pst. vekstimpuls i år, og det er 0,7 pst. for neste år. Det betyr at budsjettet ikke passer til den økonomiske situasjonen.

Statsråd Tora Aasland [22:43:22]: Jeg tror jeg skylder representanten Dørum en utdyping av mitt innlegg fra tidligere i dag. Det virker på representanten Dørum og enkelte andre som om Regjeringen overhodet ikke har omtanke for universitetene og høyskolene og bare påfører dem kutt etter kutt. Slik er det selvfølgelig ikke.

Det som er situasjonen for høyskolene og universitetene i dag, har ingenting med kutt i basisbevilgningen å gjøre. Basisbevilgningen er av denne regjeringen tilbakeført fra og med revidert nasjonalbudsjett dette år, og det er foreslått videreført i sin helhet i budsjettåret 2009. Sektoren er dermed styrket og ytterligere styrket i forbindelse med 2008-budsjettet, gjennom de gledelige 160 mill. kr som er kommet til på det budsjettet i løpet av kort tid nå. Så det er altså ikke påført noen nye kutt.

Så er det slik at universiteter og høyskoler har et selvstendig budsjettansvar – som er i gode og onde dager. De har et ansvar når det er dårlige tider, og de har et ansvar når det er gode tider. Endringer i lønns- og prisforutsetninger og i pensjonspremier er derfor i utgangspunktet innenfor deres eget ansvarsområde, hver institusjon for seg. Det er også slik det blir informert om det. Så har vi den situasjonen som både Dørum og jeg er bekymret over, nemlig at summen av et godt statlig lønnsoppgjør og samtidig varsel om økte pensjonspremier i 2009 ble en uventet stor kostnadsøkning både i 2008 og i 2009. Jeg har hatt og har meget god kontakt med Universitets- og høgskolerådet. Vi har en felles forståelse av de utfordringene som i utgangspunktet er institusjonenes egne. Jeg er veldig glad for at Regjeringen har klart å styrke institusjonenes budsjetter for 2008. Som selvstendige budsjettansvarlige institusjoner har de selvfølgelig full rett til å overføre midler til 2009. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å kjempe for at de skal ha en god situasjon også i 2009.

Når det gjelder pensjonspremien, har den i tre år forut for dette vært atskillig lavere enn den rammen som var lagt inn. Og når det gjelder lønns- og prisveksten, er det en utfordring som denne typen nettobudsjetterte virksomhet er utsatt for, nemlig at det ikke blir korrigert etterskuddsvis på faktisk resultat av lønnsoppgjør. Dette vil Regjeringen se nærmere på, og jeg skal være med på den diskusjonen fram mot revidert nasjonalbudsjett. Jeg kan betro både representanten Dørum og andre at jeg personlig ønsker at institusjonene fortsatt skal være nettobudsjettert, at de fortsatt skal ha sitt ansvar med frihet. Det skal fortsatt være en viktig del av deres akademiske frihet, så de får gjort jobben sin på en skikkelig måte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:46:37]: Aldri har jeg opplevd så mange kunnskapsløse innlegg og angrep på markedsøkonomien og forklaringer på finanskrisen. I realiteten er det et skjult angrep på USA. Jeg synes faktisk det er på tide at noen står opp og snakker positivt om USA. Det har jeg tenkt å gjøre.

Jeg lurer på hvorfor man ikke liker USA. Hva er det med USA? Jeg tror man er fascinert av USA. Også de som står i denne sal og sier at de ikke liker USA, reiser dit på ferie, og innerst inne er de fascinert av USA. De sier at de liker amerikanere – jo, amerikanere er de glad i, men det er noe med det amerikanske systemet. Og så kan de ikke fordra George Bush – huff a meg, George Bush! Men de var likevel litt glad i Clinton – Clinton var de glad i.

Det er litt spesielt – når det er en slik hyllest til velferdsstaten, burde vi kanskje sette oss ned og tenke litt igjennom og reflektere, med all den velstanden vi har, over hva det er med denne velferdsstaten. Hva er det som er så mye å skryte av? Hvorfor tror vi her oppe at vi er så mye klokere og flinkere enn amerikanere flest? Vi har 700 000 som lever av trygdeoverføringer i dette landet. Hadde det vært i USA, hadde det vært 56 millioner mennesker. 700 000 mennesker utgjør 30 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år i Norge. Kan man tenke seg at USA ville vært så innovativt og hatt et så fleksibelt arbeidsmarked dersom de skulle hatt den såkalte velferdsstaten som vi gjemmer oss bak her oppe, vi, trygghetssøkende nordmenn, som sitter her og håper at staten skal hjelpe oss, og som med en gang vi flytter ut fra familiene våre, vil at staten skal komme og ta over? Nei, det er derfor USA er så vellykket.

Har vi så mye å skryte av når det gjelder helse, utdanning og kunnskapsnivå, og når det gjelder integrering? Har vi så mye å skryte av her oppe i forhold til amerikanerne? Jeg tror faktisk ikke det. Hva med vår justispolitikk, eller vår forsvarsevne? Har vi så mye å skryte av at vi kan sitte på vår høye hest og kritisere amerikanerne? Markedsøkonomien, som amerikanerne er en garantist for, har fått hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom. Hadde det ikke vært for at amerikanerne står som en garantist for markedsøkonomien, hadde ikke vi heller kunnet høste fruktene av markedsøkonomien. Den økonomien som mange her i denne salen indirekte hyller, er planøkonomien, som uten unntak har ført til akkurat det motsatte av markedsøkonomien, nemlig mangel på politisk frihet og mangel på vekst, velstand og velferd.

Jeg synes vi i denne salen skal være litt mindre kjepphøye og litt mer nøkterne i beskrivelsen av dette «fantastiske» samfunnet, vi, som har funnet all den oljen og gassen ute i Nordsjøen, vi bør heller se på hva amerikanerne faktisk gjør. Vi beundrer amerikanerne. Da bør vi slutte å stå her på talerstolen og kritisere deres styringssystem – og indirekte kritisere det amerikanske samfunn.

Bjørg Tørresdal (KrF) [22:49:43]: Det kunne vært fristende å bruke mine tre minutter til å kommentere den forrige taler og hans hyllest til markedsøkonomien i USA, men jeg skal la det ligge og konsentrere meg om det som jeg synes er kjempeviktig å få på plass, nemlig en garanti til Kommune-Norge om at de vil få kompensert en svikt i skatteinntektene, som vi ikke vet hvor stor er, men som vi vet kommer.

Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av kommuneøkonomien. Vi er opptatt av at den skal være forutsigbar, for dessverre er det slik, som mange har vært inne på i dag, at det hersker stor usikkerhet rundt kommunenes skatteinntekter til neste år. Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen må gi garantier til kommunesektoren om at en skattesvikt utover i 2009 vil bli kompensert. Den store usikkerheten som hersker, fører til at mange kommuner planlegger å stramme inn på sin virksomhet. Landet trenger økt offentlig aktivitet, ikke redusert. Kommunene legger fram sine budsjetter nå.

En undersøkelse Kommunal Rapport har gjort, viser at halvparten av rådmennene foreslår kutt i stillinger i kommunene neste år. Vi vet ikke sikkert hvor stor svikten i skatteinntektene blir, men vi vet at den kommer. Det vil føre til kutt i antall lærere i skolen og i helsepersonell i omsorgssektoren. Som sagt mener Kristelig Folkeparti at uavhengig av størrelsen på svikten må det gå an for Regjeringen å gi en garanti og skape trygghet ute i Kommune-Norge.

I sitt innlegg i salen i dag sa statsråd Kleppa at Regjeringen følger med på situasjonen. Det er bra. Hun sa videre at det vil komme flere tiltak på nyåret. Det er også bra, men statsråden vet at kommunene ikke kan utsette sin budsjettbehandling til etter nyttår.

På min replikk, eller mitt spørsmål, til statsråden i debatten i kveld om en slik garanti til kommunene, svarte statsråden bl.a. at hun var overrasket over uttalelser om at skattesvikten kunne bli på 3 milliarder kr. Hun svarte videre at kommunene må stole på Regjeringens anslag når det gjelder inntektene for neste år. Jeg skulle ønske at statsråden hadde sagt klart og tydelig at svikten i skatteinntektene i en eller annen form vil bli kompensert, uavhengig av om den blir på 1 eller 4 milliarder kr. Det er ikke for sent, men det haster.

Jeg håper kommunalministeren kommer på banen og skaper den tryggheten som trengs når man planlegger skoler, barnehager, eldreomsorg, kulturtilbud og alt det viktige som kommunene bruker pengene til.

Bård Hoksrud (FrP) [22:52:34]: Jeg var egentlig litt usikker på hvorvidt jeg skulle ta ordet i denne debatten, men gjør det etter å ha hørt samferdselsministeren, Senterpartiets partileder, prate varmt om kommuneøkonomi og satsing på samferdsel.

Jeg har først lyst til å gå litt inn på kommuneøkonomien, for den er jo fantastisk bra, ifølge ministerens innlegg tidligere her i dag. Den er tydeligvis så bra at det skjer nedleggelser en masse av skoler og pleie- og omsorgstilbud over hele landet. Jeg tror derfor flertallspartiene her i denne sal og regjeringsapparatet har en annen virkelighetsoppfatning enn man har i det virkelige livet rundt i hele landet, hvor kommunepolitikere baler med dårlig kommuneøkonomi og kommunebudsjetter som man ikke får til å gå i hop, på tross av alle hyllingstalene som vi har hørt her i dag – og for så vidt gjennom hele dette året – om hvor fantastisk denne regjeringen har satset på kommuneøkonomien. Jeg tror at de fleste som driver og baler med kommunebudsjetter nå, ikke opplever det på samme måte som enkelte gjør i denne sal.

Det er også artig når man hører på representanten Jenny Klinge, som skryter denne regjeringen opp i skyene – skryter av hvor fantastisk flink Regjeringen har vært til å følge opp Nasjonal transportplan og alle de utfordringene man har der.

Da synes jeg det er litt interessant å se på hva man har gjort i 2008, og hva man har tenkt å gjøre på samferdselsområdet i 2009 som virkelig betyr noe – det med bakgrunn i at det til nå i år er langt flere drepte i trafikken enn det var i fjor. Denne regjeringen har bevilget midler til 51 km ny motorvei. Jeg tror alle i denne sal vet hvor stort behovet for ny motorvei er. Regjeringen har bevilget midler til 10 km midtdelere i 2008, og i 2009 blir det bevilgninger til 30 km midtdelere. Man skal bevilge midler til 69 km ny firefelts motorvei. Det er himmelvidt fra det behovet som er der. Vi vet at behovet er 520 km med midtdelere. Da ville man sannsynligvis redusert antall skadde og drepte i trafikken med 80 til 100 hvert eneste år til en kostnad på 500 milliarder kr. Da er 30 km med midtdelere ikke for annet enn smuler å regne.

I tillegg skryter man hemningsløst av at man oppfyller Nasjonal transportplan. Man oppfyller den kanskje når det gjelder kroner og øre, men jeg synes jo faktisk – iallfall når det gjelder veier som ligger i Nasjonal transportplan, og som man har sagt at man skal bygge – at det som betyr noe, er at veiene blir realisert og bygd slik som de skulle. Og når man så får en liste fra Samferdselsdepartementet med 29 prosjekter til over 2,3 milliarder kr som ikke er oppfylt i Nasjonal transportplan for 2006–2009 og handlingsprogrammet for Statens vegvesen, har en ikke oppfylt Nasjonal transportplan, som enkelte prøver å framstille det som fra denne talerstol.

Inge Ryan (SV) [22:55:55]: Jeg tar ordet på bakgrunn av innlegget fra representanten Inge Lønning.

Jeg har ikke tenkt å innlate meg i polemikk med Inge Lønning. Jeg tror ikke det kommer noe ut av det, men jeg føler behov for å gi tilbakemeldinger på et par relativt kraftige påstander om at Regjeringa ikke viser respekt for Stortinget, og at man ikke legger fram et skikkelig budsjett.

Det er nå engang slik at vi har en flertallsregjering i Norge. Det er lenge siden vi har hatt det. Det betyr at arbeidsformen blir noe annerledes enn om man hadde hatt en mindretallsregjering. Det er opplagt at det blir mindre forhandlinger i Stortinget når man forhandler i en regjering som har flertall. Men påstanden om at man ikke har respekt for Stortinget, at man ikke involverer Stortinget, er jeg veldig uenig i. Vi vet at man i flere store saker faktisk søker å få til flertall utover det som er nødvendig, f.eks. i forbindelse med klimaforlik, pensjon og formålsparagraf. Jeg vet også at man i mange sammenhenger informerer de parlamentariske lederne i forkant av viktige beslutninger. For min del kan jeg si at jeg konstant prøver å ha en god dialog med opposisjonen i Stortinget, tar imot tips fra dem og bringer det videre. Å påstå at Regjeringen viser arroganse, og at man ikke bryr seg om Stortinget, er noe jeg er helt uenig i.

Det er nå engang slik at man har en del krevende saker som det ikke er enkelt å involvere andre i. Det tror jeg også representanten Lønning vet. Når man holder på med børssensitive ting, kan man knapt nok involvere så veldig mange fordi man er redd for at noe kan komme ut, og at det kan skje arbeidsuhell. Det har vi hatt en rekke eksempler på i den siste tida gjennom finanskrisen.

Når det gjelder flykjøpet, var vel planen at man i utgangspunktet skulle kjøpe amerikanske fly. Men denne regjeringen bestemte at man skulle ha skikkelige anbud. Man hadde tre tilbydere. Man hadde skikkelige prosesser på det, og mange var involvert. Til slutt satt man igjen med to, og når man så skulle ta valget, var det såpass sensitivt med tanke på børs at man måtte gjøre det på den måten.

Så til budsjettet: Vi har lagt fram et budsjett som er tilpasset den krevende situasjonen som er nå, ved at man får lavkonjunktur. Allerede da man jobbet med budsjettet i vår, så man disse skyene og tok høyde for det. Og da man avsluttet budsjettarbeidet i august–september, la man opp til et budsjett for nettopp å møte disse utfordringene. Så viser det seg at krisen i verdensøkonomien blir mye sterkere enn det man hadde trodd. Da må det jo være bra at man sier at man skal styrke ytterligere når man får tid til å jobbe med det og se på hva slags virkemidler som er rett å sette inn. Jeg tror nok opposisjonen hadde reagert enda kraftigere hvis man hadde varslet en tiltakspakke i morgen og ikke varslet dette dagen før finansdebatten.

Jeg tror finansministeren gjorde helt rett ved å varsle dagen før, slik at man vet hva som kommer når man får jobbet mer med disse krevende sakene.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [22:59:26]: Universiteter og høyskoler er blitt «styrket og ytterligere styrket», sier statsråd Tora Aasland. Det er i sannhet en ganske besynderlig påstand fra en regjering som i sin regjeringserklæring skriver at budsjettene og bevilgningene til universiteter og høyskoler skal øke, men som etterlater seg et hvileskjær så stort at universiteter og høyskoler fortsatt sliter med konsekvensene av det. Det er ingen tvil om at universitets- og høyskolesektoren fortsatt sliter med konsekvensene av hvileskjæret fra 2007. Allerede for mange måneder siden ble det varslet at sjøl om pengene kom tilbake i budsjettet for 2009, ville Høgskolen i Hedmark måtte kutte 40 stillinger. Praksis for tannlegestudenter ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo må kuttes. Juridisk fakultet kutter studentopptaket med 200. Det kutter i eksamensavvikling, og det kutter studentenes undervisningstid med 71 pst. Og det er på tross av at Regjeringa har vært så mild og snill i sine gaver, ifølge den sjøl, at den har tilbakeført til sektor det den tok i budsjettet for 2007.

Jeg blir enormt provosert over en regjering som ikke klarer å stå ved de kuttene den har foretatt. Det er helt ærlig av Regjeringa å mene at universiteter og høyskoler må klare seg med de bevilgningene de nå får, men det er ikke en ærlig sak å prøve å kamuflere de store og dramatiske kuttene som universiteter og høyskoler i Norge har blitt til del.

Kvalitetsreformen er ikke lenger fullfinansiert. Og jeg spør: Hva er det Regjeringa forventer at opposisjonen skal gjøre – ikke kritisere det faktum at universiteter og høyskoler i dag har langt mindre å rutte med enn de skulle ha hatt etter forutsetningene for Kvalitetsreformen, og at de må kutte så dramatisk i studie- og forskningstilbud at det går sterkt ut over kvaliteten?

En av grunnene til at sektoren fortsatt sliter med kuttet fra 2007, er at daværende statsråd Djupedal lovte at pengene skulle komme tilbake i budsjettet for 2008. Det skjedde ikke. Mange universiteter og høyskoler lot være å kutte i budsjettene for 2007 og håpet dermed at Regjeringa skulle holde sitt løfte til sektoren om å føre pengene tilbake i 2008. Først i revidert budsjett for 2008 kom halvparten av pengene tilbake.

Jeg må si at det er på grensen til frekt av en regjering først å kutte bevilgningene til høyskoler og universiteter med 275 mill. kr, etterpå innrømme at det nok var en tabbe, for så å legge pengene tilbake litt etter litt – og etterpå forvente ros fra sektoren og ros fra opposisjonen fordi den legger tilbake de pengene den sjøl har tatt! Det er ingen satsing på universiteter og høyskoler – det er en gradvis nedbygging, og det er en uthuling av kjernen i Kvalitetsreformen.

Presidenten: Presidenten mener å huske at ordet «frekt» står på en liste over ord som ikke bør benyttes fra talerstolen.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [23:02:19]: Jeg sa det var på grensen til frekt, president.

Inge Lønning (H) [23:02:33]: Jeg må si at jeg er imponert over hva SV har lært gjennom tre år i regjering. Hvem ville ha trodd for tre–fire år siden at vi skulle få en finansminister fra SV som trygler norske forbrukere om å drive julehandelen i været så langt som mulig? Hvem ville ha trodd at vi skulle oppleve en parlamentarisk leder for SV som forteller Stortinget at det viktigste hensyn for SV i regjering er hensynet til børsen? Da har man virkelig lært mye.

Børssensitive informasjoner – jeg fikk ikke helt tak i hva det skulle dreie seg om. Hvis jeg oppfattet det riktig, skulle det være en begrunnelse for at Regjeringen ikke fant noen som helst grunn til å involvere Stortinget på forhånd før den gikk ut med pressemeldingen om historiens største investering. Det er det som er min kritikk, at denne regjeringen ikke forholder seg til Stortinget – den forholder seg til et lite utvalg av regjeringspartienes stortingsgrupper og tror at det er Stortinget.

Derfor var mitt poeng, som jeg ikke tror at SVs parlamentariske leder helt oppfattet, at det norske folkestyret i dagens situasjon ville ha vært svært godt tjent med at vi hadde hatt en «normal» regjeringssituasjon, dvs. en mindretallsregjering som hadde vært nødt til å samarbeide i Stortinget, som hadde vært nødt til å invitere til en nasjonal dugnad for å finne den riktige løsning på den finanskrisen som Norge også kommer til å rystes av. Jeg tror ikke det er til vinning for det norske folkestyret at vi isteden sitter med en syntetisk flertallsregjering der det meste av energien går med til å bli enige innbyrdes, på kammerset, i regjeringskvartalet og deretter informere Stortinget gjennom pressen om hva man er blitt enig om.

Jeg tror ikke det norske folkestyret vil overleve særlig mange stortingsperioder med en regjering som neglisjerer Stortinget så systematisk som denne regjeringen gjør.

Statsråd Kristin Halvorsen [23:05:16]: Jeg skal være forsiktig med å blande meg inn i debatter mellom parlamentariske ledere og andre prominente medlemmer av Stortinget om forholdet mellom storting og regjering. Men la meg bare si at i min tid i Stortinget var det ikke slik at mindretallsregjeringer la fram sakene uten å ha konkludert først. Det var riktignok slik at man ikke hadde flertall bak de konklusjonene man kom til, men det var ikke fri flyt, åpent seminar og tre partier som la fram ulike standpunkter og inviterte resten av Stortinget til å være med og diskutere på det grunnlaget. Problemet var at man ikke hadde flertall for det man hadde diskutert seg fram til.

Jeg har ikke sagt at folk skal shoppe så det svir. Jeg har ikke bare én høne å plukke med VG, jeg har en hel hønsegård. Men jeg har sagt at folk bør oppføre seg normalt. Det er altfor mange av dem som har helt vanlige framtidsutsikter, som også sitter på gjerdet og avlyser normal aktivitet, f.eks. helt nødvendig oppussing av hytta eller andre fornuftige ting. Det er ikke lurt, for det forsterker finanskrisen. Ellers er jeg ingen stor shopper. Jeg beklager det overfor representanten Lønning.

Når det så gjelder spørsmålet om sensitiv børsinformasjon, var problemet med f.eks. kampflysaken følgende: Den prosessen som vår regjering hadde satt i gang for å sørge for at det var konkurranse om kampfly, innebar et eget kampflyprosjekt og to eksterne kvalitetssikrere. I det øyeblikket deres konklusjoner ble kjent, var det helt opplagt at den ene kandidaten falt bort, fordi den var dyrere og ikke nådde opp i forhold til nasjonale sikkerhetsbehov. Den informasjonen er meget sensitiv for de to selskapene, og det er helt opplagt at man har plikt til å følge noen helt enkle spilleregler for dette. Meg bekjent har aldri SV protestert på at man skal følge noen spilleregler som gir seg av verdipapirhandelloven.

Så til Erna Solberg – for jeg har jo sitatene fra Høyre den dagen budsjettene kom. Det som var gjennomgangstonen den dagen, var at Regjeringen gjør det vanskeligere for Norges Bank å sette ned renten. Det var gjennomgangstonen i alt. Det er det samme som å si at budsjettet er for ekspansivt. Og statsministeren har sine ord helt i behold. Noen annen måte er det ikke mulig å lese det på.

Så bare to ord til slutt også om ekspansiviteten i budsjettet. Da vi la fram budsjettet for 2008, var ekspansiviteten på 0,3 pst., og da vi la fram budsjettet for 2009, var ekspansiviteten på 0,7 pst. Grunnen til at budsjettet for 2008 ser mer ekspansivt ut i ettertid, er at budsjettet for 2007 ble strammere enn det det var lagt opp til. Men det er altså slik at lederen av finanskomiteen har sine ord i behold. Når man sammenligner budsjettene på det tidspunktet de ble lagt fram, er budsjettet for 2009 det mest ekspansive vår regjering har lagt fram. Og det er rett og rimelig og innenfor handlingsregelen og alt. Handlingsregelen betyr nemlig at når det er ledig kapasitet og tegn til ny arbeidsløshet, er det fornuftig å ligge over det som er den beregnede avkastningen av Pensjonsfondet, nemlig 4 pst.

Jan Tore Sanner (H) [23:09:20]: Da må jeg få lov til å sitere fra et brev som finansministeren sendte meg i går. På et skriftlig spørsmål som jeg sendte finansministeren nettopp om spørsmålet om ekspansivitet, om ikke det var riktig at budsjettet for 2008 i en høykonjunktur var like ekspansivt som budsjettet for 2009, som legges frem i begynnelsen av en nedgangskonjunktur, svarer finansministeren:

«Slik tallene nå står, anslås det at budsjettpolitikken gir om lag samme stimulans til innenlandsk etterspørsel i 2008 og 2009.»

Det står i fjerde avsnitt, hvis finansministeren har problemer med å finne det i brevet. Så det kan ikke være noen tvil om at det budsjettet som legges frem for 2009, har samme ekspansivitet som budsjettet for 2008, slik det står i dag.

La meg også understreke at Høyre ikke har anklaget Regjeringen for å ha lagt frem et for ekspansivt budsjett. Jeg måtte irettesette finansministeren etter finanstalen her i Stortinget, hvor hun gikk på autopilot og lot som om Høyre hadde påstått at budsjettet var for ekspansivt. Det hadde vi ikke, for fra denne talerstolen gjorde jeg det helt klart at i den situasjonen vi nå er i, skal ingen være skråsikre på hvor krittstreken går i forhold til bruk av oljepenger. Derfor har Høyre lagt seg på samme bruk som Regjeringen i sitt alternative budsjett, og vi er også åpne for at det kan bli behov for kraftigere virkemidler utover vinteren og våren hvis det viser seg at nedturen blir kraftigere.

La meg også si at jeg er overrasket over at det er Sosialistisk Venstreparti som forsvarer den maktarrogansen som vi er vant til fra Arbeiderpartiets side, at det er SV som forsvarer at debattene flyttes bort fra det åpne rom, bort fra parlamentet og inn i de lukkede rom i regjeringsbygget. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi i går måtte ty til NTB og Nettavisen for å få vite at budsjettet for 2009 nærmest ble underkjent, med en beskjed om at det skulle vare midlertidig til ut i januar/februar, og hvor finansministeren kommer ned og holder en pressekonferanse i vandrehallen i Stortinget og informerer om at det vil komme en ny tiltakspakke om en syv–åtte ukers tid. Det er ikke å vise respekt for Stortinget. Der skal Stortinget informeres direkte. Det hadde vært naturlig at den informasjonen kom til Stortinget på et tidligere tidspunkt, og at man hadde dialog med Stortingets finanskomité om hvordan dette skulle håndteres. Men vi opplever i stedet en maktarroganse av det gamle arbeiderpartikjennemerket, og jeg er overrasket over at det er SV som forsvarer det fra denne talerstol.

Presidenten: Representanten Erna Solberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erna Solberg (H) [23:12:39]: Det slår meg at finansministeren ikke helt har forstått hvilken psykologi vi lever under for øyeblikket. Det er nemlig slik at nesten alle jobber er usikre, iallfall utenfor offentlig sektor. Så når finansministeren sier at alle dere som tror dere har en ordentlig jobb og at alt er greit, så er sannheten at det er veldig mange som ikke vet om jobben deres for øyeblikket er sikker, som ikke vet om de kan betale de regningene som kommer – og derfor bruker ikke folk penger.

Derfor hadde det vært så lurt at vi hadde stått sammen om noen tiltak, og ikke gjort dette til et show-opplegg med dryppende tiltak fra Regjeringen annenhver søndag fremover. Nå håper jeg at vi kommer inn i bedre rutiner på det.

En annen ting jeg synes vi må tenke gjennom, er at hvis vi skal få noen av de virkemidlene som skal til for å løfte dette fremover, så trenger vi dem raskere enn i januar/februar. Skal kommunenes aktivitet økes, f.eks. på byggeområdet, kommer virkningene nesten ett år etter at vi eventuelt gir beskjed om at noe skal gjøres.

Presidenten: Statsråd Kristin Halvorsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Det blir korrigert. Statsråden har ordet i 3 minutter. Det betyr ikke at statsråden må benytte de 3 minuttene. (Munterhet i salen)

Statsråd Kristin Halvorsen [23:14:12]: Her var det et privilegium jeg ikke var helt klar over, men det var godt vi fikk det i orden.

Først til ekspansiviteten i 2008-budsjettet og 2009-budsjettet. Brevet som ble sendt til representanten Jan Tore Sanner i går, er en lang versjon av den kortversjonen jeg gav her på talerstolen for kun kort tid siden. Hvis vi kan være enige om at det er den riktige framstillingen, så er vi enige om et viktig faktagrunnlag.

Så til spørsmålet om å forholde seg til Stortinget. Vi er opptatt av å ha et godt forhold til Stortinget. Men det må også være slik at Stortinget vet at når saker legges fram for Stortinget, står en samlet regjering bak. Slik er det når det er mindretallsregjeringer også. Det betyr at det er en del diskusjoner man må ta for å komme fram til hva man skal legge fram for Stortinget. At en mindretallsregjering så må forhandle med ett eller to eller tre opposisjonspartier etter at man har lagt fram en sak, gir litt mer action i Stortinget.

Jeg har ikke noe ønske om å opptre arrogant i forhold til Stortinget – tvert imot. Derfor ble det som både statsministeren og jeg har sagt i mange runder, om nødvendigheten av å overvåke hvordan finanskrisen slo ut i arbeidsmarkedet, og hvordan Regjeringen tenker rundt det å komme tilbake til det, sendt i brev til Stortinget og offentliggjort på den måten. Jeg mener at det hadde vært mye vanskeligere for Stortinget om det skulle bli kjent én, to eller tre dager etter finansdebatten hva som var tempoplanen for hvordan man tenker seg å gå videre.

Så til Erna Solbergs beskrivelse av at nå er det utrygt for alle. Det er ikke riktig, og jeg tror kanskje ikke hun mente å si det heller. Pensjonister i Norge vet stort sett hvilken pensjon de får. Mange ansatte i offentlig sektor vet stort sett hvilken lønn de har å forholde seg til neste år. Mange som jobber i privat sektor, er heller ikke blant de mest utsatte. Men for mange av dem som jobber i eksportindustrien, og som nå kanskje er særlig utsatt fordi det er etterspørselssvikt, er arbeidsplassene utrygge. Problemet er at hvis alle de som har det rimelig trygt, oppfører seg som om de har det utrygt, blir det enda mer utrygt for dem som har det utrygt fra før. Hvis f.eks. et pensjonistektepar som har tenkt å kjøpe seg en ny lenestol, tenker at nå må jeg jammen tenke meg litt om og vente til neste år, er det ikke rart at det er tomt i møbelbutikkene. Hvis pensjonister som vet hva de får i pensjon neste år, har lyst på en godstol på sine gamle dager, synes jeg virkelig de skal gå i butikken og unne seg den godstolen. Det er ikke å fyre opp under noen – hva skal jeg si – forbruksfest heller. Det er bare å oppfordre folk som har trygge rammebetingelser, til å oppføre seg normalt.

Reidar Sandal (A) [23:17:48]: Eg registrerer med betydeleg overrasking at finanspolitisk talsperson i Høgre, Jan Tore Sanner, tek ordet på slutten av denne debatten og framfører den bodskapen at ein nærmast har underkjent budsjettet for 2009. Med respekt å melde er det sjølvsagt verken sakleg eller reell dekning for ein slik påstand. Vi kjem om nokre minutt til å vedta statsbudsjettet for 2009, som blir sett i verk frå årsskiftet, og som kjem til å ha stor verknad for ulike sektorar i landet vårt, sjølv om Sanner måtte meine, tru og påstå noko anna.

Eg vil minne om at vi har teke store og viktige grep i haust. Statsbudsjettet for neste år blei lagt fram 7. oktober. I tida etterpå er det foreslått å setje i verk ei rekkje tiltak for å motverke dei problema som vi står overfor i norsk økonomi, og det har vore målretta tiltak som har blitt svært godt motteke i næringslivet både på arbeidstakar- og arbeidsgivarsida. Det synest eg vi skal merke oss.

Så svarte finansministeren etter eit initiativ frå meg at Regjeringa varslar finanspolitiske tiltak rett over nyttår. Det er for å ta høgd for den ekstraordinære situasjonen vi har, og at dei tiltaka er baserte på god kunnskap, på analyse og på anslag som er dei beste som kan gjerast, og som òg skal resultere i tiltak som er målretta.

Eg er audmjuk overfor dei oppgåvene som vi står framfor. Det bør gjelde anten vi tilhøyrer opposisjonen eller posisjonen. Eg trur ikkje det tener saka at ein slår om seg med negative karakteristikkar av andre.

Så vil eg avslutte med å seie: Eg er oppteken av Stortinget si rolle, og eg er oppteken av å vareta den funksjonen som parlamentet skal ha i forhold til den utøvande makta. Det har eg vore. Det var noko av bakgrunnen for at eg tok eit initiativ overfor Regjeringa. Den rolla har eg tenkt å prøve å utøve etter beste evne i den tida eg er i dette huset.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Inge Lønning (H) [23:20:50]: Jeg forstår at finansministeren mener at Stortinget egentlig burde være Regjeringen evig takknemlig for at Stortinget dagen før finansdebatten får beskjed om at Regjeringens interne finansdebatt skal fortsette i to måneder til, og da vil offentligheten få vite hva man er kommet frem til. Men det vil egentlig forandre alle forutsetninger for det budsjettet Stortinget inviteres til å vedta i dag. Jeg synes ikke det bør utløse noen takknemlighet fra Stortingets side.

Jeg fastholder at dette etter min vurdering er en neglisjering av Stortingets grunnlovspålagte plikt når det gjelder å vedta et forsvarlig budsjett for landet i kommende år. Det er jo derfor det er detaljerte bestemmelser om tidsfrister og saksbehandling. Det er i virkeligheten å sette alt dette ut av kraft når Regjeringen, uten å fortelle noe om innholdet, sier at man om to måneder vil komme med noe som egentlig forandrer hele statsbudsjettet for 2009.

Presidenten: Jan Tore Sanner har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Jan Tore Sanner (H) [23:22:28]: Jeg lyttet med interesse til Reidar Sandals personlige bekjennelse om sin ydmykhet og respekt overfor Stortinget. Jeg må bare få si det på den måten at hvis ingen i opposisjonen oppfatter at regjeringspartiene er ydmyke og har respekt overfor opposisjonen, er det kanskje ikke opposisjonen det er noe galt med.

I går fikk finanskomiteen kopi av dette brevet som Sandal sendte til finansministeren, ca. en halv time før finansministeren hadde en forhåndsinnkalt pressekonferanse i vandrehallen her ute. Jeg synes ikke det virker særlig respektfullt overfor Stortinget, og jeg mener at det er så nær man kan komme en underkjennelse av budsjettet som det i det hele tatt er mulig å komme. Det er i hvert fall en klar markering av at det budsjettet vi vedtar nå i kveld, er av høyst midlertidig karakter.

Heikki Holmås (SV) [23:23:38]: Til Inge Lønning, som peker på alle regler og alle retningslinjer vi har her i Stortinget, er det en ting, eller egentlig to som er viktig å si. Det ene er at vi har finanskrise. Jeg tror alle de som har deltatt i debatten – i hele debatten og ikke bare på slutten av debatten – har fått med seg at det har vært gjennomgangstemaet som alle har berørt. Det gir ekstraordinære tiltak i en ekstraordinær situasjon. Det er det Regjeringen varsler om når den sier det den gjør, om at den skal komme tilbake til dette senere.

Det andre er at i motsetning til det Inge Lønning framfører, har bl.a. representanten Flåtten på et tidligere tidspunkt i tidligere debatter sagt at Stortinget er beredt til å ta saker fortløpende for å håndtere denne krisen, og at de er villig til å være med på det.

Når det sies at Regjeringen er arrogant, er det en ting som det er fristende å si til Inge Lønning, som en av røverne sa til en av de andre røverne i Kardemomme by om tante Sofie: Hun hørte ikke, hvorpå den andre sier: Hun ville ikke høre.

Det er situasjonen for Inge Lønning. Det er helt klart at det vi har sagt, er at i forlengelsen av og i arbeidet med denne pakken skal Stortinget bli hørt. Opposisjonen skal bli hørt, og opposisjonen skal komme med innspill. Jeg har selv sagt om enkelte ting som har blitt tatt opp i salen, at dette er noen av de innspillene vi må ta med videre. I forbindelse med et forslag om å utvide permitteringsordningene, som er fremmet av Jan Tore Sanner, har vi oppfordret dem til å oversende det, for det er et av de forslagene vi må vurdere videre. Sånn må det være. Derfor blir opposisjonen lyttet til, men Inge Lønning vil ikke høre. Jeg håper alle de andre har ørene åpne, fordi det er en invitt.

Reidar Sandal (A) [23:25:45]: Eg registrerer at representanten Lønning bruker sterke ord. Det er vi for så vidt vane med at Lønning frå tid til anna gjer. I dag brukte han uvanleg sterke ord. Eg vil seie at representanten Lønning kom i skade for å ta ord i sin munn som han kan kome til å angre på. Representanten Lønning sa nemleg at det no skal kome forslag frå Regjeringa om tiltak som endrar heile innhaldet i budsjettet for 2009. Då vil eg seie det slik: Korleis kan representanten Lønning seie noko slikt før han kjenner innhaldet i den finanspolitiske pakken som Regjeringa skal leggje fram om ei tid, og berre slengje om seg med negative utsegner på denne måten? Det er i alle fall ikkje tillitsvekkjande for ein som stiller store krav til andre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–7.

(Votering, se nedenfor)