Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:01:56] (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg få lov til å takke komiteen for en svært ryddig prosess også i forbindelse med neste års budsjett. Det er viktig med ryddighet i et slikt omfattende arbeid som statsbudsjettet er, slik at man innenfor en relativt kort frist kan få på plass et budsjett som er mest mulig til nytte, og til det beste for Helse-Norge. Jeg synes at komiteen har fått dette til på en god måte. Til tross for at det selvfølgelig er relativt stor politisk uenighet på mange områder, har en også klart å skrive seg sammen på de områdene der dette har vært mulig.

Det aller meste i det norske helsevesenet er veldig bra, og jeg finner grunn til å gi honnør til alle dem som utfører en fantastisk jobb innenfor helse- og omsorgssektoren i Norge. Hver eneste dag mottar tusenvis av nordmenn helse- og omsorgstjenester i toppklasse. Men det er heller ikke til å stikke under stol at også innenfor helsesektoren er det fortsatt mye som er ugjort, og mye som kan bli bedre.

Vi som politikere blir ofte anklaget for at vi svartmaler virkeligheten i helsevesenet, og til en viss grad kan en kanskje få inntrykk av dette, dersom man bare leser tabloidpressen. Jeg mener imidlertid at en av de viktigste politiske oppgavene vi politikere har, er jo nettopp å få det som ikke fungerer, til å begynne å fungere. Og da blir det ofte slik at debattene blir på de feltene der manglene er.

Nettopp fordi det gjøres så veldig mye bra der ute i helse- og omsorgssektoren, har jeg valgt å påpeke dette før jeg begynner på selve innlegget mitt om statsbudsjettet, og om hvilke endringer Regjeringen burde sørget for å gjøre i en tid da inntektene til staten aldri før har vært så høye som de er i dag. Stortinget bevilger i dag mer enn 131 milliarder kr under helse- og omsorgskomiteens ansvarsområde. Regjeringen har med andre ord hatt en mulighet som ingen andre regjeringer har hatt når det dreier seg om å få til et best mulig helsebudsjett.

Til tross for at det ligger veldig mye bra i budsjettet, innfrir ikke Regjeringen de løfter og de forventninger som de selv har skapt. Etter valget i 2005 framforhandlet de rød-grønne partiene et dokument om hva de ville innfri i stortingsperioden. Dette var Soria Moria-erklæringen. I denne erklæringen var det flere konkrete løfter som skapte store forventninger hos mange syke og pleietrengende personer i Norge. Blant annet disse punktene var innenfor helse- og omsorgssektoren:

• styrke sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetidene holdes lave

• sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det

• intensivere arbeidet for å fjerne problemet med at pasienter legges på korridor i sykehus

  Og det siste jeg vil nevne foreløpig, er

• redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå

Dagens politikk når det gjelder bruken av egenandeler, skaper store økonomiske problemer for svært mange syke mennesker som i utgangspunktet på mange måter har mer enn nok med å takle sin egen sykdom. De som særlig rammes hardt, er kronikere og de som har lavere eller midlere inntekt. Dette er som oftest ikke de som har kommet svært godt ut de senere årene, med gode lønnsoppgjør, men dessverre heller de som befinner seg i en situasjon der de har problemer med å få hverdagen til å henge i hop økonomisk.

Fremskrittspartiet er bekymret over alle de økningene i egenandelene som de rød-grønne regjeringspartiene har foretatt siden de kom til makten i 2005. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt vekt på å sørge for en reduksjon i dagens egenbetalingssatser, all den tid det nå er kommet til et punkt der egenandelene har blitt så høye at det i realiteten er snakk om skatt på sykdom. Siden 2005 har de rød-grønne partiene økt egenandelstak 1 med 12,3 pst. Egenandelene for legehjelp har økt med 10,25 pst., refusjon for fysioterapi med 10,25 pst. og tilsvarende for legehjelp og psykologhjelp. Dette står i grell kontrast til det man sier i sin egen regjeringserklæring. Fremskrittspartiet nuller ut alle egenandelsøkninger i sitt alternative budsjett samt setter egenandelstak 1 ned til 1 500 kr.

Det er behov for omfattende endringer knyttet til struktur, finansiering og virkemidler i norsk helsepolitikk. Samhandlingsproblemene man ser mellom ulike forvaltningsnivå, kan ikke løses gjennom små justeringer, men ved at man tar strukturelle grep. Finansieringsansvaret må tillegges det statlige forvaltningsnivået, for på den måten å sikre pasienttilbudet i hele landet samt sørge for en effektiv og hensiktsmessig bruk av ressurser på det helsetjenestenivået som er hensiktsmessig.

Videre er det behov for å fjerne de regionale helseforetakene, som har utviklet seg til å bli et kostnadsdrivende helseregime. Man bør erstatte de regionale helseforetakene med et statlig sykehusdirektorat, slik at både ansvaret og planleggingen blir av en nasjonal karakter. Videre må helsevesenet organiseres slik at medisinsk personell – leger, sykepleiere, hjelpepleiere etc. – knyttes til pasientrelatert arbeid i større grad enn i dag, og at merkantilt ansatte overtar administrative oppgaver som i dag utføres av helsepersonell.

Vi ser fram til helse- og omsorgsministerens varslede samhandlingsreform. Det skal bli interessant når den endelig kommer til behandling i dette hus, å se hva man kan klare å få på plass. Helse- og omsorgsministeren skal ha honnør for at han vil gjøre så omfattende grep som der er varslet, for det trengs.

Når det gjelder spesialisthelsetjenesten, er sykehusenes økonomi sterkt bekymringsfull. Det samme gjelder utviklingen knyttet til økende ventelister og ventetider innenfor den ordinære spesialisthelsetjenesten, men også innenfor rehabilitering og rusomsorg. Det er uholdbart at om lag 230 000 mennesker står i helsekø i et av verdens rikeste land. Vi ser at ventetidene nå er i ferd med å øke.

Fremskrittspartiet foreslår å bedre sykehusenes økonomi for 2009 med 2 milliarder kr i sitt alternative budsjett. Dette innebærer bl.a. at Fremskrittspartiet fjerner den resterende skjevfordelingen mellom de ulike helseforetakene. Når Regjeringen har erkjent at det er en skjevfordeling mellom de regionale helseforetakene og likevel bare velger å rette opp halvparten, har Regjeringen signalisert at det er greit at noen får mindre og mindre til pasientbehandling ut fra bostedsadresse. Det er ikke Fremskrittspartiet enig i skal skje.

Videre har vi sett at det for inneværende år går mot et budsjett på ca. 900 mill. kr innenfor spesialisthelsetjenesten på sykehusene. Regjeringen har varslet og har fremmet forslag om i St.prp. nr. 13 for 2008–2009 en ekstrabevilgning på 500 mill. kr for inneværende år. Den bevilgningen videreføres ikke, for det er en tilleggsbevilgning innenfor årets budsjett. Det vil si at helseforetakene fortsatt vil ha store utfordringer i forbindelse med neste års budsjett.

Fremskrittspartiet foreslår i tillegg i større grad å likestille private og offentlige tilbydere, noe som medfører at den totale kapasiteten i helsevesenet vil bli benyttet. Det vi her særlig snakker om, er bl.a. avtalespesialistene, som er en del av sørge for-ansvaret til de regionale helseforetakene. Med en bedre utnyttelse vil dette kunne føre til kortere ventelister og ventetider. For å sikre økt pasientbehandling og effektivitet økes også den innsatsstyrte finansieringen fra 40 til 60 pst. i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det haster med å få behandlet pasienter, og den sittende regjeringens politikk har medført stadig økende køer i helsevesenet.

Regjeringen legger opp til en videreføring av kjøp av private ideelle rehabiliteringsplasser i 2009. Dette er ikke tilfredsstillende all den tid hver sjette rehabiliteringsseng er forsvunnet under den sittende regjering.

Samtlige partier på Stortinget har sagt at rehabilitering skulle bli det neste store satsingsområdet. Som sittende stortingsrepresentant uttalte også nåværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen det under et møte med LHL rett før valget i 2005. Siden det har det mest blitt prat. Det er viktig at vi nå viser at rehabilitering skal være det neste satsingsområdet. Det første man da bør gjøre, er i hvert fall å gjøre seg nytte av de sengene som er der ute.

I denne sammenheng vises det til Fremskrittspartiets alternative budsjett, der det øremerkes 300 mill. kr til kjøp av rehabiliteringsplasser, slik at kapasiteten innenfor både det offentlige og det private og ideelle institusjoner kan benyttes, og dermed at behovet for disse tjenestene dekkes. I tillegg vil den betydelige satsingen på sykehusenes økonomi sørge for å frigjøre midler til økt satsing på rehabilitering. Rehabilitering er svært samfunnsøkonomisk lønnsomt, samtidig som livskvaliteten for den det gjelder, øker betydelig.

4 000 rusmiddelmisbrukere står i kø for å få hjelp. Dette skjer samtidig som institusjonsplasser legges ned eller står tomme. Fremskrittspartiet foretar grep i sitt alternative budsjett som sikrer at de mange ledige rusomsorgssengene ved private og private ideelle institusjoner blir benyttet.

I den forbindelse vil jeg faktisk gi honnør til komiteen, og særlig til regjeringspartiene, som har kommet den øvrige komiteen i møte når det gjelder å få på plass gode tiltak, ekstra tiltak, i forbindelse med rusomsorgen. Det ønsker jeg å gi en stor honnør til komiteen for. Jeg håper også at det kan være med på å få på plass et bedre tilbud på sikt, slik at ikke den eneste debatten vi får, er hvorvidt heroin skal gis på blå resept eller ikke. Det er så mye mer som også må være en del av denne debatten.

Den medisinske forskningen i Norge holder ikke et tilfredsstillende nivå når det gjelder hvor mye som bevilges. I Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2009 foreslås det en økning til forskningen på til sammen 100 mill. kr. Diabetes, demens, kreft, ADHD og stamcelleforskning er prioriterte områder for Fremskrittspartiet. I den forbindelse er det nok en gang med undring man leser at man ikke følger opp sitt eget dokument, den nasjonale handlingsplanen knyttet til diabetes. Det som videreføres, er et tilskudd knyttet til Diafon. Utover det er det fint lite å lese om hva man vil iverksette i forbindelse med sin egen handlingsplan og strategi.

Dette er ikke holdbart. Det skaper et inntrykk av at selv om vi får på plass en plan eller et dokument, følger man ikke opp. Vi er jo nødt til å følge opp de plandokumentene vi selv lager, som skaper en troverdighet for oss politikere. Hvis vi bare lager plandokumenter, men ikke følger opp med tiltak, kommer også politikerforakten.

Det har kommet en rekke innspill, bl.a. fra Kreftregisteret, som er godt begrunnet. Nettopp derfor har Fremskrittspartiet styrket de regionale helseforetakene, slik at utviklingen blir som ønsket. I denne sammenheng må vi se på underregistrene knyttet til kreft, og nytten som disse vil kunne ha både for forskning, utvikling og til syvende og sist kreftbehandling i Norge.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene der Fremskrittspartiet enten står alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Bøhler (A) [10:17:25]: Jeg vil gjerne spørre Nesvik om to ting. Det ene: Når det gjelder egenandeler, ble TNF-hemmere, altså legemidler for psoriatikere og revmatikere, overført til helseforetakene i fjor. Vi har nå sett at det er over 1 milliard kr mer som brukes på dette via helseforetakene. Pasientene får behandling og oppfølging via dem, og de slipper egenandeler, som representanten la vekt på i innlegget sitt. Hvorfor ønsker da Fremskrittspartiet likevel å snu på den gode utviklingen som har vært på det feltet, og legge TNF-hemmere tilbake til folketrygden, som var den gamle ordningen?

Mitt andre spørsmål angår konsekvensene i resonnementene. Da Hagen-utvalgets innstilling om skjevfordeling ble lagt fram for noen år siden, gikk Fremskrittspartiet sammen med andre partier inn for at man skulle bruke fem år på å rette opp skjevfordelingen og ta halvparten av det som da var innstillingen. Når Regjeringen nå legger opp til å ta det over to år, som er et raskt tempo i forhold til det Fremskrittspartiet gikk inn for den gangen, hvorfor er man ikke på samme kurs nå?

Harald T. Nesvik (FrP) [10:18:36]: Jeg skal prøve å bruke tiden så godt som mulig.

TNF-hemmerne skal Fremskrittspartiet tilbakeføre, for så lenge man har en presset sykehusøkonomi og det ikke er klare bindinger om hva slags legemidler man faktisk skal ha, er det grunn til å frykte at sykehusene kan gjøre et valg, ikke nødvendigvis ut fra det som pasienten har mest behov for, men ut fra at det helt ned på avdelingsnivå kan bli en konsekvens av dårlig sykehusøkonomi at man må gi det billigste preparatet. Det er et problem, og derfor må vi endre finansieringssystemet. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at både Tysabri, altså MS-medisin, og TNF-hemmerne tilbakeføres til folketrygden og refunderes innenfor blåreseptordningen, som er den beste ordningen.

Når det gjelder det som har med skjevfordeling å gjøre, er hele vitsen her nettopp at Regjeringen jo har akseptert at det er skjevfordeling. Da vil det være helt feil å videreføre skjevfordelingen ett år til og si at beklager, dere er mindre verdt enn andre i helsevesenet.

Kirsti Saxi (SV) [10:19:51]: Også i 2009 ville Fremskrittspartiet redusere alkoholavgiften, med 670 mill. kr. Med sin alkoholpolitikk hvor man ønsker svenske alkoholavgifter, ølsalg i butikkene døgnet rundt, vin og sprit i butikk, alkoholreklame og en liberal skjenkepolitikk, vil vi få en massiv økning i alkoholrelaterte problemer, som ikke minst helsevesenet og rettsvesenet vil få merke.

I Oslo foreslo byrådet, utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, før sommeren en skjenkeplan som ble regelrett slaktet av Oslo-politiet. Jeg siterer visepolitimester Roger Andresen:

«Ting tyder på at nordmenn og stor tilgjengelighet på alkohol er en dårlig kombinasjon.»

Ser ikke Fremskrittspartiet sammenhengen mellom tilgang på alkohol og de helseskadene dette medfører? Og hvilke forebyggende tiltak mot økning i alkoholforbruket er det Fremskrittspartiet ser for seg?

Harald T. Nesvik (FrP) [10:20:53]: Jeg tror det kan være greit om representanten Saxi leser sin egen budsjettinnstilling, for Fremskrittspartiet står faktisk for akkurat den samme linjen som regjeringspartiene når det gjelder bevilgninger til det forebyggende arbeidet også innenfor rusområdet. I tillegg har bl.a. Fremskrittspartiet gått i bresjen for å få på plass en kampanje rettet mot nettopp ungdom med tanke på hvordan vi skal få ungdom til å utsette sin alkoholdebut og andre ting. Når representanten Saxi her prøver å angripe Fremskrittspartiet, er det jo problematisk at regjeringspartiene selv ikke engang er villige til å si at disse kampanjene skal videreføres. Man er så redd for å bindes opp at man ikke engang vil sende et signal til de ungdommene som gjør en kjempeinnsats for å få ned alkoholkonsumet og få utsatt debutalderen; man kan ikke støtte det. Det er problematisk, og det bør representanten Saxi gå i seg selv og vurdere.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:21:55]: På slutten her så vi at et angrep kan være det beste forsvar når en ikke har så mye å forsvare.

Jeg har et spørsmål til representanten. I de generelle merknadene er det egentlig to ting det pekes på. Det pekes på at man må gjøre strukturelle grep innenfor helsevesenet, og så pekes det på at det strukturelle grepet som Fremskrittspartiet var med på å sikre et flertall for, helsereformen, har ført til en veldig stor kostnadsvekst. Men det grepet som Fremskrittspartiet peker på, er jo veldig mye av det samme grepet som helsereformen tok til orde for: å flytte ting oppover. Man ønsker å frata kommunene ansvaret og gjøre det til et statlig finansieringsansvar.

Spørsmålet mitt til Nesvik er: Tror han det blir et bedre helsevesen for folk når det flyttes lenger fra folk? Og: Hvordan skal man utforme differensiert stykkpris? Hvordan skal man klare å finne et system som passer både for Engerdal, Oslo, Volda, Ørsta – hele landet? Jeg tror det er en umulighet, det kommer til å skape mer byråkrati, nettopp som helsereformen. Er det svaret: mer statlig styring, fjernere fra folk?

Harald T. Nesvik (FrP) [10:22:59]: Allerede i dag får du hjelp ut fra din helsetilstand, også ute i de forskjellige kommunene. Det foretas en vurdering av hvilke behov du har, uansett hvor du bor – om du bor i Oslo, i Volda, i Ørsta eller i indre Hedmark. Det er faktisk tilfellet i dag. Det er ut fra det en må sette kostnadsbegrepet.

Når det gjelder det representanten Vedum henviser til, at vi ønsker mer av det samme som helsereformen, er det ikke riktig, det er nettopp en reversering. Det er en del av det ved helsereformen som ikke fungerer, som Fremskrittspartiet sier at vi må gjøre noe med, bl.a. de regionale helseforetakene, som nå har utviklet seg til å bli fire helserepublikker istedenfor å samle Norge til ett helserike, som var selve grunntanken i helsereformen. Det har ikke fungert i dagens system, da må vi gjøre noe for å endre det.

Så har også Fremskrittspartiet sagt at mye mer må gjøres ute i kommunene. Derfor hilste vi velkommen statsrådens initiativ til å komme med en samhandlingsreform. Det er behov for det, vi støtter det og ser fram til å få den vedtatt. Da er det bare handlingen fra Regjeringen som gjenstår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Bøhler (A) [10:24:43]: Det sies at ingen leser budsjettinnstillingen vår. Det tror jeg på, etter å ha prøvd å lese den sammenhengende i løpet av helga. Men for dem som holder ut, er det egentlig mye interessant og konsentrert som handler om hovedspørsmål i helsevesenet i denne innstillingen. Etter den å dømme er oppmerksomheten flyttet fra spørsmål om mer penger til store helsepolitiske utfordringer. Det er kanskje fordi Regjeringen i løpet av de siste par årene har tatt store grep når det gjelder å få selve grunnstrukturen i den økonomiske styringen på plass. Man har fått på plass et bedre investeringsregime med nye avskrivningsregler, som gir minst 1 milliard kr mer i året i investeringsmidler. Man har fått på plass en løsning når det gjelder pensjonsutgiftene, som var ute av kontroll. Man har fått på plass en løsning når det gjelder skjevfordelingen. Og man har fått på plass en løsning når det gjelder gjennomføring av opptrappingsplanen innen psykiatrien. Alle partier ser ut til stort sett å ta inn over seg at økningen bare i foretakenes budsjett fra 54 milliarder kr i 2002 til 103 milliarder kr i budsjettforslaget for neste år er så stor at det er andre hovedspørsmål enn dem som handler om mer penger, vi må konsentrere oss om nå.

Det kommer også til uttrykk i partienes budsjettalternativer. Hvis man ser bort fra Fremskrittspartiet, har Venstre det høyeste budet som foreslår 500 mill. kr mer, altså ca. 0,5 pst. i forhold til foretaksbudsjettene, og Høyre med 230 mill. kr mer, altså 0,25 pst. – mens Fremskrittspartiet da stiller i en egen klasse. Man kunne kanskje spøkefullt si at den som skulle danne en helseregjering ut fra denne budsjettinnstillingen, ikke ville ha en veldig komplisert forhandlingsoppgave.

Men det er også store spørsmål av helsepolitisk karakter som behandles, der komiteen på mange måter nærmer seg sakene på et felles grunnlag. I fjorårets budsjettdebatt og i debatten om helseministerens økonomiske redegjørelse var hovedspørsmålet her på Stortinget hele pasientforløpet – hvordan styrke sammenhengen i pasientforløpet fra forebygging til og med rehabilitering, slik at færre blir alvorlig syke og havner på sykehus. Alle var enige om at det er et stort problem at vi i Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder hva vi bruker på spesialisthelsetjenester pr. innbygger, men at vi ikke er der når det gjelder førstelinjetjenester og forebygging. Kanskje er det derfor vi heller ikke er i toppen når det gjelder kvalitet og god ressursbruk og effektivitet i helsevesenet?

Det er ikke første gangen temaet om styrking av førstelinjen og forebygging osv. har vært oppe. Det ligger i det såkalte Leon-prinsippet, og det lå i det som er kalt Wisløff-utvalget. Men uansett hvor tung denne innsikten framstår for oss nå, er det ikke tiden for å gi opp, det er ikke noe alternativ. Det skjønte den nye helseministeren, som etter et par dager på jobb i slutten av juni, var i full gang med samhandlingsreformen. Han tok kraftig tak i den tankegangen som deles av et nær samlet storting. Det uttrykkes veldig godt i flere partiers merknader. For eksempel kan jeg vise til Høyres merknader på s. 15 i budsjettinnstillingen, der selve kjernen i samhandlingsreformen uttrykkes på en god måte.

Innvendingen fra opposisjonen da helseministeren lanserte samhandlingsreformen, var: Skal vi vente helt til april, skal ingenting gjennomføres i denne valgperioden? Helseministeren har ikke tenkt å vente til ut stortingsperioden med å starte på tiltak som er i tråd med samhandlingsreformen. Allerede på fredag – og det var varslet i budsjettet – ble det lagt fram hvordan man fra 1. januar vil gjennomføre endringer i ISF-ordningen, med tanke på at den ikke bare skal gjelde hva legespesialister gjør på sykehus, men at også sykepleiere og psykologer kan utløse den insentivordningen på sykehjem, i lokalmedisinske sentra, i kronikeromsorgen for kols, astma, diabetes, MS-pasienter osv. Ordningen vil på samme måte kunne brukes i forhold til lysbehandling og sårbehandling utenom sykehusene, og man vil kunne drive undersøkelser og oppsøkende virksomhet – i det hele tatt skape en bedre innsats i forhold til livsstilsykdommer, kronikeromsorg osv.

Dette er jo kjernen i tiltak Stortinget allerede har etterlyst for å styrke arbeidet på områder som kan hindre strømmen inn til sykehus, og ta tak i pasientene tidligere.

Jeg regner med at helseministeren vil tenke på samme måten framover i arbeidet med samhandlingsreformen – at vi ikke skal vente på alle gjennomføringstiltak til den er behandlet totalt sett, men at man vil kunne komme med sterke enkelttiltak som dette, bare det inngår i en helhet som Stortinget er kjent med og støtter. Det er viktig at man ser på alle sider ved helsevesenet som bidrar til denne spiralen med stadig flere til sykehus og stadig større utgifter, når vi jobber videre med samhandlingsreformen. Jeg tror man da må se på fastlegesystemet, og at man der kan legge opp til en finansiering som bedre stimulerer til å gjøre jobben best mulig i førstelinjen, og at man ikke ekspederer for mye videre direkte til sykehusene. Jeg tror man må se på gode mekanismer for å bygge opp lokalmedisinske sentra eller helsehus både i distrikter og bydeler, bl.a. med finansiering av observasjonssenger – slik at man ikke sender så mange til sykehus for sikkerhets skyld – og finansiering av rehabiliteringstiltak.

Når det gjelder rehabilitering, tror jeg vi må innrømme at det foreløpig ikke er blitt det store løftet i denne stortingsperioden. Vi i regjeringspartiene har sagt oss enige i at rehabilitering må bli en del av denne samhandlingsreformen. Jeg håper og tror at de ISF-endringene som ble lagt fram på fredag, om hva man kan gjøre i førstelinjen, også vil kunne brukes til rehabiliteringstiltak. Jeg tror at vi ved å endre på finansieringsformene for rehabilitering i eget foretak – det er flere detaljer som må endres på når det gjelder behandling av rehabilitering i grupper, dagbehandling osv. – vil kunne gjøre rehabilitering til en sterkere del av pasientforløpet. Jeg tror også det komiteen har sagt i innstillingen om varigheten på avtaler med frivillige og private organisasjoner som driver rehabiliteringsinstitusjoner, vil føre til sterkere samhandling og bedre satsing på rehabilitering framover.

Det er viktig å understreke at samhandlingsreformen ikke bare gjelder somatikken, den gjelder rusomsorgen, psykisk helsevern, eldreomsorgen osv. Det ligger i selve samhandlingsreformens kjerne at alle diagnoser og deler av helsevesenet må ses i sammenheng. Derfor handler de felles merknadene og det felles opplegget for rusomsorgen – som komitélederen var inne på før meg – nettopp om samhandling for å gjennomføre pasientforløp helt fram til et vellykket resultat. Fordi dette handler om en stor utfordring, er komiteen også enig om at det må legges opp til en ny satsing når opptrappingsplanen for rusomsorgen utløper i 2010.

Det samme gjelder psykisk helse. I innstillingen preges dette av komiteens ønske om samhandling. Det er kanskje når det gjelder psykisk helse, at opposisjonen er mest kritisk, men samtidig har regjeringspartiene og opposisjonen mange felles merknader. Det gjelder bl.a. et felles forslag om å utrede behov for tverrfaglig psykisk helsearbeid i kommunene. Det gjelder å få flere psykologer i kommunene og flere psykologer i skolehelsetjenesten. Det gjelder å få andre ordninger enn at man skal ringe rundt til psykologspesialister ved hjelp av navnelister. Det gjelder å oppjustere antallet boliger det er behov for innenfor det psykiske helsevernet. Det gjelder å ha kompetanse til å ta imot krevende pasienter som overføres fra spesialisthelsetjenesten.

Det er store oppgaver innenfor det psykiske helsevernet som er påpekt av både Riksrevisjonen, Helsetilsynet osv., som komiteen – regjeringspartiene sammen med opposisjonen – nærmer seg på en offensiv måte i innstillingen.

Omsorgsplanen, forpliktet ved eldreforliket, handler også om samhandling. Det å få på plass kvalitetsregistre for å følge hele pasientforløpet og få personidentifiserbare kvalitetsregistre på flere områder handler også om samhandling. Det gjør også det å få på plass IKT i helsevesenet, slik at det kan tas i bruk på tvers av alle forvaltningsnivåer.

Jeg vil til slutt at vi skal advare oss selv mot å knytte alle spørsmål vi nå jobber med i helsevesenet, til samhandlingsreformen. Vi skal også drive konkret politikk. Det mener jeg vi gjør i denne innstillingen, både regjeringspartier og opposisjon. Men tiltakene får mer retning og sammenheng når vi ser dem i forhold til den store reformen som er ferdig i april.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:35:23]: Det var godt at man i hvert fall i de tjue siste sekundene ikke snakket om samhandlingsreformen som skal komme, men at man ble litt mer konkret, eller sa at man ville bli det i framtiden.

Jeg skal i hvert fall komme med to svært konkrete spørsmål til representanten Bøhler: I Soria Moria-erklæringen står det at egenandelene i helsevesenet skal reduseres og holdes på et lavt nivå. Siden den gang har egenandelstak 1 økt med 12 pst., egenandelen for legehjelp har økt med 10,25 pst., og det samme for psykologhjelp og fysioterapi. Hvordan synes representanten Bøhler at disse økningene i egenandelene samsvarer med Soria Moria-erklæringen fra de rød-grønne partiene?

Spørsmål nr. 2, som bør være rimelig enkelt å svare på: Hva er representanten Bøhlers kommentar til at Regjeringen overhodet ikke gjør noen ting for å følge opp den nasjonale handlingsplanen knyttet til diabetes, bortsett fra at man viderefører det som stortingsgruppene til de rød-grønne partiene fikk på plass i fjor, nemlig en støtte til Diafonen? Hva er Bøhlers kommentar til dette?

Jan Bøhler (A) [10:36:33]: Til den generelle kommentaren til Nesvik vil jeg si at veldig mange av de spørsmålene jeg berørte som ligger i budsjettinnstillingen, og som er knyttet til samhandlingsreformen, er svært konkrete, enten det gjelder rus, psykisk helse, eldreomsorg eller kronikeromsorg. Så det syntes jeg var en unødvendig kommentar.

Når det gjelder egenandeler, er bildet i denne perioden at vi har fjernet egenandeler for 7–12-åringer, vi har fjernet femtilappen til fysioterapi, og vi har senket egenandelstak 2 med 1 000 kr. Når det gjelder det som jeg var inne på i replikkordskiftet i stad, medisinene som er overført til helseforetakene, slipper man egenandeler. Det har vært prisjusteringer, og Nesvik vil påstå litt i overkant på noen områder, men alt i alt vil jeg påstå at bildet når det gjelder egenandeler, i sum er positivt.

Det siste spørsmålet, om diabetesplanen, rekker jeg så vidt. (Presidenten klubber.) I tillegg til Diafonen, som ble nevnt, har vi også diabetesverkstedet og opplysningsvirksomhet for å fange opp dem som ikke vet at de har diabetes 2 ennå, (presidenten klubber igjen) tiltak som Regjeringen har lagt inn, og som videreføres i 2009. (Presidenten klubber igjen) Disse diabetestiltakene går på tvers i alle helseforetakene. Det er ikke kun enkeltbeløp det handler om.

Presidenten: Presidenten er i julestemning, men det går en grense.

Inge Lønning (H) [10:37:57]: Arbeiderpartiet har fått ramsalt kritikk av brukere, av fagfolk og av organisasjoner som Frelsesarmeen for sin manglende innsats for rusavhengige.

Den foreslåtte økningen i neste års budsjett er langt fra tilstrekkelig for å rette opp de to foregående ganske elendige budsjettene på dette området. 4 000 rusavhengige står i kø for behandling. Ventetiden er svært lang, og den øker.

Jan Bøhler fremstod på TV2-nyhetene på torsdag sammen med Harald T. Nesvik og lanserte med brask og bram en tiltakspakke for rusavhengige. Jeg har ikke funnet spor av denne tiltakspakken i budsjettinnstillingen. Arbeiderpartiet støtter ikke Høyres forslag om å øke bevilgningene med 100 mill. kr. Derimot har man funnet grunn til å redusere bevilgningen med 1,5 mill. kr for å finansiere midler til økt fysisk aktivitet i regi av Norges Idrettsforbund.

Hva er innholdet i den omtalte tiltakspakken? Og finner man det riktig å kutte i bevilgningene til rusavhengige, som ifølge Jan Bøhler på TV2 er i livsfare, for å overføre midlene til Norges Idrettsforbund?

Jan Bøhler (A) [10:39:18]: Takk for spørsmålet.

Komiteen er enig om at det trengs en kraftig opptrapping utover det som er lagt fram for neste år. Vi går derfor inn for at det skal legges fram en ny satsing fra 2010. Bevilgningene til rusomsorgen har økt med 700 mill. kr i denne perioden i forhold til det den regjeringen Lønning representerte, gjorde. Men en samlet komité – både Høyre og alle regjeringspartiene – har gått sammen om en satsing på de mest utsatte, nemlig de som dør av overdose. Det er lagt opp til en rusakutt som skal opprettes i 2009, der man skal kunne ta imot pasienter som har tatt overdose, og bringe dem inn i et sammenhengende behandlingsforløp. Det vil være en svært stor forbedring for de mest utsatte pasientene.

Det samme betyr også den økningen som gjelder behandling i fengslene, hvor dessverre mange av dem som er rusavhengige, er innom. Og det samme vil satsingen på bedre ettervern og boliger i kommunene bety. (Presidenten klubber.) Med tanke på at vi har jobbet oss fram til en felles satsing på et felles spor i komiteen, (presidenten klubber igjen) synes jeg det er en vel negativ framstilling representanten Lønning gir i sitt spørsmål, selv om det er mye som gjenstår, som vi skal gå løs på i årene som kommer.

Presidenten: Jeg er stygt redd for at vi må montere gjøkur her etter hvert.

Laila Dåvøy (KrF) [10:40:45]: Jeg leser i innstillingen fra regjeringspartiene når det gjelder anbud, at regjeringspartiene

«er fornøyd med at endringen i forskrift om offentlige anskaffelser åpner for at de regionale helseforetakenes kjøp av spesialisthelsetjenester fra visse private rehabiliteringsinstitusjoner kan skje uten å anvende innkjøpsprosedyrene i anskaffelsesforskriftens del III».

Regjeringen har hittil sagt at EØS-reglene er til hinder for dette, at Forbruker- og administrasjonsdepartementet trenger noe tid, og at de jobber med saken.

Mitt spørsmål er: Hvilken endring i forskriften er det man viser til, for jeg kan ikke finne noe om at Regjeringen har gjort noen endring på dette punktet? Jeg tok det også opp i et av komitémøtene, men fikk egentlig ikke noen tilbakemelding, verken da eller senere. Jeg synes det er kjempebra hvis det har skjedd en endring, men finner ikke ut av det selv.

Jan Bøhler (A) [10:41:54]: Det er regjeringspartienes syn at vi må komme fram til ordninger der vi kan få avtaler av lengre varighet, både innenfor rehabilitering og rusomsorg, få sikret kvalitet og kunne inngå avtaler etter forhandlinger, ikke bare etter anbud.

Det har skjedd forbedringer, særlig når det gjelder barnevernet. Det er endringer ute på høring, og det er endringer som nå drøftes i Regjeringen. Vi må derfor få komme tilbake til det. Komiteen har kommet fram til felles merknader når det gjelder varighet, selv om opposisjonen har konkretisert det med 6 pluss 2 pluss 2 år, som vi synes er en litt konkret ramme å sette allerede nå. Men intensjonen om å skape bedre forhold for å bygge opp kvalitet og bygge langsiktighet for de samarbeidspartnerne vi har både i de private og de ideelle organisasjonene, deler vi med spørsmålsstilleren.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H) [10:43:14]: La meg først få bemerke, i tilknytning til min lille replikkveksling med Jan Bøhler nettopp, at jeg oppfattet svaret dit hen at den omtalte tiltakspakken er det som en enstemmig komité har skrevet inn i innstillingen. Da synes jeg det er en lite hensiktsmessig praksis at to partier bruker mediene til å fremstille det som om det er disse to partier som har lagt frem en tiltakspakke.

Budsjettdebatten er den årlige anledning til å påpeke de overordnede linjer i helsepolitikken, beskrive utfordringene vi står overfor, og skissere partienes forsøk på svar på disse utfordringene.

Den første utfordring er at helsekøene øker ganske kraftig i dagens Norge. Under den nåværende regjering har den økt med netto 35 000 pasienter. Tallene for annet kvartal inneværende år viser at det er 256 800 pasienter som venter på helsehjelp. Under den forrige regjeringen ble køene redusert med 85 000 pasienter. Ventetiden har økt ganske betydelig for flere pasientgrupper, bl.a. for rusavhengige, som skulle ha vært prioritert. I Helse SørØst har ventetiden økt med syv dager. I Helse Nord venter rusmiddelavhengige i gjennomsnitt fire måneder på behandling.

For en pasientgruppe som benevnes «ubestemte» i statistikken, har ventetiden økt med 19 dager fra 2006 til 2008. Samtidig viser statistikken at det er økende variasjon mellom helseforetakene med hensyn til rett til tildeling av nødvendig helsehjelp og antall fristbrudd. Det er en variasjon på 8–22 pst., og det er ingenting som tyder på at denne variasjonen har noe med pasientenes behov for hjelp å gjøre.

Neste punkt: Norge er verdensmester i pengebruk i helsevesenet, og vi har bare middelmådige resultater å vise til. Norge er det land som nest etter USA bruker mest penger på helse pr. innbygger. I en ny europeisk undersøkelse er det norske helsevesen rangert som nr. 7, og vi er rangert som det dårligste land i Norden. I en fransk undersøkelse av sammenhengen mellom ressursbruk og effektivitet i helsetjenesten er Norge rangert på nest siste plass. Vi er i en situasjon hvor vi bruker stadig større ressurser på å redde liv når de henger i en tynn tråd – altså yte hjelp til å overleve – mens vi er usedvanlig dårlige når det gjelder å yte hjelp til å leve med resultatene av ulykker og sykdom.

Vi er i ferd med å utvikle en klassedelt helsetjeneste i dette land. En viktig årsak til de økende køene er reduksjon i avtaler med private aktører, som ifølge SAMDATA ble markant redusert fra 2006 – for øvrig i tråd med Soria Moria-erklæringen. Salg av private helseforsikringer har økt med 70 pst. Private sykehus melder at de opererer like mange som før, men at en økende andel av pasientene nå betaler regningen selv, fordi de er i stand til å betale.

Private rusinstitusjoner som har fått redusert antall offentlig finansierte plasser, forteller om fortvilte pårørende som pantsetter hus og hjem for å finansiere en behandlingsplass.

Jeg skal kort skissere de løsninger Høyre har beskrevet i budsjettinnstillingen.

For det første: Sykehuskrisen – altså presset på spesialisthelsetjenesten med økende helsekøer, store underskudd og korridorpasienter – må løses utenfor sykehus. Helse- og omsorgsdepartementets egne tall viser at pasientene kunne vært spart for 400 000 liggedøgn årlig dersom helse- og omsorgstjenesten i kommunen var bedre. I stedet for å pøse 1 milliard kr inn i det store sluket i helseforetakene, øremerker Høyre 400 mill. kr til samhandlingstiltak, oppsøkende helsetjenester, lokalsykehus og distriktsmedisinske sentre. Dette vil også bidra til å understøtte den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Desentraliserte polikliniske helsetjenester bidrar til bedre tilgjengelighet, mindre reisevei og reduserte transportkostnader. Transportkostnadene er én av de postene som øker aller sterkest i dagens norske helsevesen.

I tillegg øker vi bevilgningene til omsorgstjenesten i kommunene med 250 mill. kr for å styrke kvalitet og kompetanse i omsorgstjenesten. Dette vil bl.a. bedre kvaliteten på helsetjenesten i sykehjem, det vil bedre innsatsen for omsorg ved livets slutt, og det vil bedre tilbudet til unge funksjonshemmede. Det viktige er å sikre at de som får hjelp til å berge livet, også får hjelp til å leve videre.

De resterende 600 mill. kr som Regjeringen har foreslått til økt aktivitet, øremerker vi i vårt budsjettforslag til rehabilitering, herunder rusbehandling. Det skal styrke kvaliteten og kapasiteten i rehabiliteringstilbudet, også for å få dem som ikke er sykmeldte – og som dermed faller utenfor ordningen – raskere tilbake. Det skal bl.a. benyttes til å kjøpe ledig kapasitet i private rusinstitusjoner – 50 mill. kr er øremerket til dette – og i andre private opptreningsinstitusjoner.

Særskilt satsing på tilbud til barn og unge som har rusproblemer, eller som lever i familier med rusproblemer, og/eller som har psykiske problemer – også her har vi øremerket 50 mill. kr. Dette skal sikre disse gruppene bedre hjelp, og samtidig forebygge at de selv utvikler rusavhengighet eller psykiske lidelser.

Når det gjelder kvaliteten i omsorgen: For å styrke kvaliteten og kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten øker vi bevilgningene med 250 mill. kr. Innenfor dette skal 46 mill. kr gå til å styrke legetjenesten i sykehjem, gjennom tilskudd som dekker differansen mellom lønn for sykehusleger og sykehjemsleger. Kvalifisering av ufaglærte: Andelen av ufaglærte i omsorgssektoren ligger et sted mellom 35 og 40 pst. – skyhøyt over alle andre sektorer i dagens norske samfunn. Å styrke forskning og fagutvikling vil bidra til økt rekruttering, særlig av sykepleiere. Vårt budsjettforslag skal styrke fagskolene, undervisningssykehjemmene og prosjektet med undervisningshjemmetjeneste.

Tilbudet om omsorg ved livets slutt bør også styrkes, særlig i kommunene, og særlig når det gjelder å muliggjøre utvikling av nye hospicetilbud. Det siste har vi hatt en egen interpellasjonsdebatt om i Stortinget nylig, hvor det var bred enighet om at det er beklagelig at utviklingen av hospicetilbud har stagnert i Norge i løpet av de siste ti år.

Til slutt har vi forutsatt 50 mill. kr for å styrke helsestasjonene, fordi helsestasjonene er en av de viktigste fremskutte postene når det gjelder å forebygge alvorlig sykdomsutvikling i dagens norske system.

Til sist: Fra Høyres side tror vi ikke det er noen god idé å innføre en ordning med en årlig sykehusproposisjon, simpelthen fordi det vil forsterke den ubalansen som det etter hvert er bred enighet om at vi har innenfor dagens norske helsepolitikk, mellom spesialisthelsetjenesten på den ene siden og resten av helsevesenet på den andre siden. Vi tror det er et helt feil tidspunkt å innføre en slik ordning på. Det som trengs i dag, er at man ser den samlede helsetjeneste under ett. Det som trengs, er at vi kommer høyere på banen når det gjelder å fange opp og forebygge sykdom og lidelser. Ikke bare er det god samfunnsøkonomi sammenlignet med det å drive reparasjonsvirksomhet, men det gjør også at befolkningen får langt bedre livskvalitet, og at vi kan frigjøre midler til annen type innsats.

Som jeg påpekte til å begynne med, er vi allerede verdensmestere i pengebruk i helsevesenet. Nå er det på tide at vi tar mål av oss til å bli verdensmestere når det gjelder å sette brukerne i sentrum og å sikre kvalitet.

Presidenten: Skal Lønning ta opp forslag?

Inge Lønning (H) [10:53:23]: Det var en særdeles nyttig påminnelse, president.

Jeg skal ta opp det ene forslaget som Høyre står sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre om. Så vidt jeg husker i farten, er det det eneste forslaget som det er min oppgave å ta opp.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Bøhler (A) [10:53:54]: Jeg vil gjerne spørre representanten Lønning om hvordan han ser for seg at foretaken, skal håndtere aktivitetsveksten i 2009, når Høyre i sitt alternative budsjett tar hele rammen som er avsatt til det, litt i underkant av 1,1 milliarder kr, og disponerer den ved å fordele 600 mill. kr øremerket til rehabilitering og 400 mill. kr til samhandlingstiltak.

I forlengelsen av det vil jeg gjerne spørre representanten, som er opptatt av foretaksreformen og korrekthet i forhold til foretaksstyrenes rolle, og at vi ikke skal drive detaljstyring overfor dem, hvordan det har seg at Høyre i sine merknader til hvert helseforetak kommer med en lang liste av tiltak som man vil at helseforetakene skal bruke disse pengene til, f.eks. for Helse Sør-Øst: Skedsmotunet sykehjem, Stensby sykehus, Romsås korttidsavdeling, lungeteam ved Aker og Ahus, oppsøkende aldersgeriatri ved Sykehuset Asker og Bærum, distriktsmedisinske sentra i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen, intermediær avdeling Halden, Kristiansand og Arendal, osv. Hvordan henger det sammen med Lønnings prinsipielle forhold til foretaksreformen?

Inge Lønning (H) [10:55:16]: Jeg er glad for at Bøhler ikke forsøkte å sitere alle avsnittene. Det kunne blitt slitsomt både for ham og resten av Stortinget.

Til det første spørsmålet: Vi finner det paradoksalt at helseministeren samtidig som han på Regjeringens vegne sier at nå er tiden inne til å forskyve tyngdepunktet fra spesialisthelsetjenesten til de andre deler av helsevesenet, foreslår en uspesifisert milliardøkning til sykehusene. Vi har tatt konsekvensen av helseministerens premisser og sagt at vi mener at den økningen bør gå til de mest høyprioriterte formålene. Det er etter mitt skjønn Stortingets oppgave. Og jeg kan ikke se at aktiviteten på de områdene som vi prioriterer, er av mindre betydning. Det dreier seg om aktivitet uansett. Spørsmålet er bare hvilke pasientgrupper det er som skal nyte godt av den økte aktiviteten.

At vi har listet opp begrunnelser for hva vi mener med at man skal styrke lokalfunksjonen der hvor pasientene bor, synes jeg i og for seg er forbilledlig. Jeg synes godt at andre partier også kunne redegjøre for hvorfor de foreslår økning.

Kirsti Saxi (SV) [10:56:40]: Høyre har en spesiell forkjærlighet for kommersielle, private aktører innen helsevesenet. Ser ikke Høyre at økt privatisering fører til økt ulikhet, og at mange private sykehus kan føre til tapping av de beste legeressursene, uforholdsmessig høye lønninger, urettferdige konkurransevilkår for det offentlige og at det blir en vridning i favør av de enkleste diagnosene, mens de tyngste pasientene risikerer å vente lenge?

Hvorfor ikke heller satse pengene på det offentlige helsevesenet enn å støtte opp om aktører som skal tjene mest mulig penger?

Inge Lønning (H) [10:57:24]: Høyre har en spesiell forkjærlighet for brukerne av helsetjenesten. Og for brukerne er det formodentlig av underordnet betydning om de som gir dem tjenestene, har det ene eller andre ansettelsesforhold.

Høyre mener at den kapasitet som finnes etablert i den private del av helsetjenesten, bør utnyttes fullt ut, simpelthen fordi det bidrar til å gi flere pasienter hjelp på riktig tidspunkt istedenfor at de må tilbringe lange, lange perioder i meningsløse ventekøer.

Høyre kan ikke se at det er noe problem at det offentlige kjøper og betaler behandlingsplasser i det private. Men det som skjer under denne regjering, er en ekte privatisering i ordets egentlige betydning, nemlig at det er flere og flere i den offentlige kø som kjøper seg ut ved å betale 100 pst. av sin egen lommebok.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:58:40]: Høyre var en sterk medhjelper og støttespiller for at vi fikk på plass helsereformen til Stoltenberg og sikret parlamentarisk flertall for den her i salen sammen med Fremskrittspartiet. Det var ikke det partiet prinsipielt ønsket i bunnen, men det sikret at reformen ble gjennomført.

I dag hører vi og leser vi i innstillingen at Fremskrittspartiet ønsker en ny statliggjøring av den kommunale helsetjenesten og statlig finansieringsansvar for den kommunale helsetjenesten. I innstillingen inntar Høyre et helt annet ståsted.

Vi har tidligere sett at Høyre har vært med på å sikre flertall for ting partiet er imot. Kan representanten Lønning garantere for at Høyre også i neste periode vil stå på sitt syn om at man vil sikre den kommunale helsetjenesten uten statlig styring, hvis en ny regjering skulle basere seg på samarbeid med Fremskrittspartiet?

Inge Lønning (H) [10:59:35]: Jeg er litt usikker på hva spørsmålet egentlig gikk ut på.

Spørreren har selvfølgelig rett i at Høyre støttet sykehusreformen, riktignok i en annen utgave enn det som ble det endelige resultat. Det endelige resultat kom på grunn av en avtale mellom Fremskrittspartiet og den daværende mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Det er den sykehusreform som Senterpartiet nå har vært med på å administrere i tre og et halvt år. Vi mener fortsatt at sykehusreformen var riktig, men som det fremgår av innstillingen, har vi konstatert at den lider av én alvorlig svakhet, nemlig at bestillerfunksjonen og utførerfunksjonen ikke er klart adskilte. Derfor går vi, sammen med Fremskrittspartiet, inn for at man i fremtiden må finne en løsning som skiller disse to funksjonene fra hverandre, for det er en betingelse for at spesialisthelsetjenesten kan fungere riktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kirsti Saxi (SV) [11:01:04]: For SV og Regjeringa er det avgjørende å sikre en sterk og velutbygd offentlig sektor, en velferdsstat og et helsevesen som tar ansvar for alle innbyggere, uavhengig av lommebokas størrelse – et helsesystem hvor vi betaler etter evne. Å vite at man ikke står alene eller blir overlatt til familien hvis det skulle gå galt, gir en trygghet. Velferdsstaten har også gitt norske kvinner økonomisk selvstendighet og helt andre valgmuligheter enn kvinner hadde for bare noen tiår siden, hvor omsorgsarbeidet, særlig for de eldre i samfunnet, var basert på familieløsninger, hvor kvinner tok ansvaret ulønnet. Å få til gode og inkluderende arbeidsplasser innenfor helsevesenet er helt nødvendig for å få arbeidstakere til å stå lengst mulig i arbeid. Vi står foran en endring av alderssammensetningen i den norske befolkningen i årene som kommer. Det betyr at antall eldre over 67 år vil øke betraktelig. I 2010 vil 21 pst. av befolkningen være 67 år og eldre, i 2060 vil 40 pst. av befolkningen være 67 år og eldre, ifølge Statistisk sentralbyrås middelsframskrivningstall. Vi jobber derfor for å få flere ansatte og for å få flere til å ta utdanning innen helse- og omsorgsfagene.

Vi har ikke et gratis helsevesen i Norge. Det koster oss mange titalls milliarder i året. Det skal det gjøre. Vi har altså ikke funnet opp «gratis sykehus», som man ofte sier. Folk som jobber der, skal jo ha betalt!

Når du drar fra sykehuset, slipper du å dra Visa-kortet eller krangle med forsikringsselskapet ditt. Regningen er allerede betalt for deg når du sjekker ut, gjennom skatten. Medisinene og senga og folk som jobber på sykehusene, betales gjennom at folk betaler skatt.

I Norge betales denne skatten etter evne – ikke etter hvor syk du er. Ideen om et helsevesen hvor vi betaler etter evne, er en bra oppfinnelse, fordi det å betale etter evne gjennom skatteseddelen er både mye mer rettferdig og mye billigere enn en løsning basert på private forsikringer.

Noen mener at denne ordningen er dårlig. De sier det ikke direkte, men det må være lov å minne om at nesten alle partier her i salen på ett eller annet tidspunkt har støttet ideen om stykkprisfinansiering i helsevesenet. Stykkprisfinansiering dreier seg om at sykehusene får betalt pr. operasjon eller pr. diagnose, framfor en grunnbevilgning. Siden stykkpris baserer seg på hva det gjennomsnittlig koster å behandle en gruppe pasienter, vil de minst kompliserte pasientene alltid ha en tendens til å bli prioritert, rett og slett fordi de er billigst å behandle. Det er derfor blitt en vridning mot de lønnsomme pasientene på bekostning av de ulønnsomme. Ideen med stykkprisfinansiering var at det skulle bli mer effektivt. Det har det ikke blitt.

I en fersk SV-rapport står det følgende:

«Med innføring av stykkprisfinansiering og budsjettstyring etter regnskapsloven skulle produktiviteten og pasientbehandlingen øke. På ti år er sykehusbudsjettene doblet, og antall pasienter som behandles har derfor økt. Men på spørsmål om sykehusene har blitt mer effektive finnes det lite dokumentasjon. Forskere skriver at det er tendens til at både arbeidsproduktiviteten og kostnadseffektiviteten har falt. Det finnes derimot indikasjoner på at grådigheten og opportunismen har økt, og at sykehusforetakene har blitt mer opptatte av å operere de mest lønnsomme pasientene enn å tenke langsiktig og helhetlig. Sykehuskøene vokser, samtidig som ikke alvorlig syke pasienter behandles stadig mer. Enkelte private nisjeklinikker har tjent store penger ved å ta unna store volumer pasienter med lette diagnoser til høye satser. Alt dette peker i motsatt retning av økt lønnsomhet for samfunnet.»

Jeg er derfor glad for at helseministeren nå har varslet en gjennomgang av organiseringen av sykehusene og kommunehelsetjenestene for å bedre samhandlingen og på den måten sikre et helhetlig pasientforløp. Det blir helt nødvendig å se på finansieringssystemet som en del av dette. Det er SV opptatt av, og derfor er jeg glad for at helseministeren nå har tatt tak i dette spørsmålet.

I arbeidet med samhandlingsreformen er det viktig å finne juridiske, økonomiske og organisatoriske grep for å vri ressurser over på forebygging. Det er ekstremt mye helse i mestring, i opplevelser, i kunst og kultur og i felleskap. Folk med alvorlige sykdommer kan bli raskere friske hvis de har det bra på andre måter. Rehabilitering går fortere når man har en grunn til å bli frisk. Det er en styrking av rehabilitering i dette budsjettet – et område det lenge har vært tverrpolitisk enighet i komiteen om å løfte.

For SV er forebygging viktig, ved å satse på barn og unge, slik at de blir voksne med tro på egne evner og muligheter, med mot, evne og vilje til å bry seg og til å delta i samfunnet, og ved tidlig innsats, gjennom å bygge opp tverrfaglige team rundt helsestasjonene, slik at man tidlig fanger opp barn og familier med spesielle behov. SV mener også det er viktig å satse på rusfrie arenaer og godt veilednings- og opplysningsarbeid for ungdom bl.a. gjennom skolehelsetjenesten og tilbud til psykologer.

Jeg vil bruke resten av min tilmålte tid til å snakke om rusfeltet og psykiske helsetilbud. Over 2 500 har dødd av overdose i Norge de ti siste årene. Jeg er derfor glad for at det er tverrpolitisk enighet om at det bør opprettes akuttmottak for rusmiddelavhengige, der personer som står i overdosefare, kan bringes inn for avrusing og komme inn i et sammenhengende behandlingsløp. Overdosestatistikken er ett blant flere tegn som viser at rusfeltet har vært underprioritert over flere år. Jeg er derfor glad for at den rød-grønne regjeringa har løftet rusfeltet både gjennom bevilgninger og også gjennom å sette rusfeltet på dagsordenen i den offentlige debatten.

Det er stor enighet i helse- og omsorgskomiteen om at tiltakene i opptrappingsplanen skal bidra til bedre sammenheng i tjenestetilbudet og til et godt etterverns- og rehabiliteringstilbud. For å få til dette er det avgjørende at kommunene sammen med frivillige organisasjoner utvikler tjenester som gir boliger, oppfølging, rehabilitering, utdanning og arbeidsrettede tiltak. Samtidig er dette et område det må fokuseres videre på gjennom samhandlingsreformen og nye målrettede satsinger i årene som kommer.

En Fafo-rapport fra 2004 viser at om lag 60 pst. av de innsatte i norske fengsler har betydelige rusproblemer, som ofte er kombinert med rusrelatert kriminalitet, og mange er gjengangere. SV og hele komiteen er samlet om at det er viktig for kampen både mot kriminalitet og rusmiddelavhengighet at disse kan få avrusing, behandling og rehabilitering under soningen. SV er glad for at det nå legges opp til tre–fire nye rusmestringsenheter i fengsler i 2009, slik at tilbudet blir etablert i alle regioner.

SV mener at de som er avhengig av rusmidler, først og fremst trenger behandling og rehabilitering. Det må derfor gis skikkelig behandlingstilbud, bl.a. gjennom økt bruk av LAR og ved at tverrfaglig spesialisert rusbehandling styrkes. Det er positivt at kapasiteten på LAR nå styrkes med 350 nye pasienter. Men det er også viktig å gi et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie, bl.a. gjennom lavterskeltilbud. SV er glad for at sprøyterommet i Oslo, som stod i fare for å bli nedlagt, likevel ble videreført etter budsjettforhandlinger i Oslo.

En rekke mål er nådd, og det er gjennomført betydelige løft i hjelpetilbudet til mennesker med psykiske lidelser i løpet av de siste ti årene, men det er fortsatt betydelige utfordringer som gjenstår. Bevilgningene i opptrappingsplanen fra årene 1999 til og med 2008 samt midlene fra handlingsplanen videreføres i 2009. De øremerkede midlene til kommunene og helseforetakene overføres nå som rammetilskudd. For å sikre opptrappingen er det av stor betydning at midlene fra og med 2009 følges opp gjennom rapportering fra kommuner og regionale helseforetak.

SV ser at det fremdeles gjenstår utfordringer både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten før selve målene i opptrappingsplanen er nådd. Flere undersøkelser viser at personer med alvorlige psykiske lidelser fremdeles er blant dem som har svakest tilbud i kommunene. Riksrevisjonen påpeker at tjenestene tolker prioriteringsforskriftene svært ulikt. Det gjør at mange som burde få et tilbud, ikke får det, mens mange som burde få avslag, får tilbud om hjelp. Dette fører til at ressursene i for stor grad ikke går til dem som trenger det mest. Dette er alvorlig. Derfor ser vi i SV positivt på at Helsedirektoratet nå har lagt fram en nasjonal veileder for prioritering av pasienter i psykisk helsevern for voksne.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [11:11:36]: Regjeringen forsøkte å innføre en økning i egenandelen på fysioterapi i 2006. Den måtte de ta bort etter et halvt år etter store protester fra pasientene.

Regjeringen har ønsket å redusere kostnadene, og har nå valgt å overføre mer ansvar til kommunene. Jeg antar at også SV er kjent med mangel på fysioterapeuter med avtaler og lange ventelister slik det er i dag, og at konsekvensene av den endringen som nå gjennomføres, er at de utgiftene som staten sparer, vil bli overført til pasientene – altså nok et eksempel på sosialistisk helsepolitikk, hvor stadig flere må betale selv for å få nødvendige helsetjenester. Økt privatisering er det rette ordet for det. Det betyr at i tillegg til de økningene vi har sett i egenandelene, ser vi nå en sterk økning i egenbetalingen.

Mener SV at det er realistisk å tro at kommunene vil sikre at pasientenes rettigheter oppfylles bedre enn i dag med det nye finansieringssystemet? Og hvordan vil dette bli fulgt opp?

Kirsti Saxi (SV) [11:12:41]: Når det gjelder egenandeler, vil SV påpeke at innføring av en tak 2-ordning, i kombinasjon med bedre skjermingsrettigheter for barn og mindre justeringer av egenandelstaket for tak 1-ordningen, har medført at langt flere enn tidligere har kunnet nyte godt av skjermingsordningene for egenandeler i helsevesenet.

SV har imidlertid merket seg en viss økning i egenandelstak 1 og egenandelstak 2 for 2009. Vi vil understreke betydningen av at egenandelene holdes på et lavt nivå, fordi egenandelene har betydning for sosiale helseforskjeller, som representanten påpeker. Men vi må samtidig si at den økningen vi har, og den satsingen på egenandeler som har skjedd i løpet av de siste årene, er formidabel på mange områder, så den skal vi fortsette med. Men vi ser også at det kan slå litt uheldig ut, slik at SV er åpen for at man kan se på om man skal ta en total gjennomgang av egenandeler, ikke bare i spesialisthelsetjenesten, men også innen kommunehelsetjenesten, for å sikre at det ikke er de svakeste som belastes mest.

Inge Lønning (H) [11:14:07]: I disse finanskrisetider har finansministeren, som også er partileder i SV, gjentatte ganger gått ut og bedt bankkunder om å bruke forbrukermakten sin. De som er misfornøyd med rente og andre servicetilbud, bør skifte bank, sier finansministeren.

Det er etter Høyres oppfatning et godt råd, men vi mener faktisk at valgfrihet også bør gjelde på viktigere områder enn privatøkonomi og bankforbindelser. Høyre har vært en pådriver for å overføre makt fra helsevesenet til den enkelte bruker. I Oslo har vi gitt unge og eldre som trenger omsorgstjenester, rett til å velge hvem som skal hjelpe dem, og rett til å bytte når de er misfornøyd. Når det gjelder så viktige spørsmål som omsorgstjenester, er SV imidlertid imot valgfrihet. SV har hardnakket argumentert mot fritt valg av hjemmetjenester og sykehjemsplass.

Mitt spørsmål er: Hvorfor vil ikke SV gi hjelpetrengende den samme friheten som bankkunder til å bytte bort tjenester som de er misfornøyd med?

Kirsti Saxi (SV) [11:15:21]: Vi står framfor en formidabel aldersendring i befolkningen, som jeg også påpekte i mitt innlegg. Det betyr at vi vil trenge fantastisk mange nye hender i omsorgstjenestene i kommunene. Det betyr at vi trenger et kvalitativt godt helse- og omsorgsvesen, som faktisk kan gjøre de jobbene man står overfor i framtiden. Derfor er det viktig å ha kvalitativt gode helse- og omsorgsarbeidere. Vi trenger mange flere som klarer å stå i disse jobbene. Derfor er utfordringen totalt sett å få mange flere utdannet til å gå inn i disse jobbene, og samtidig få dem som er der, til å stå lenger.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:16:22]: Representanten Saxi nemnde ikkje tannhelse i innlegget sitt, og det er kanskje forståeleg.

Det vi ser no, er at SV går inn for ei omfattande tannhelsereform i det neste partiprogrammet sitt, altså for neste stortingsperiode. Eg meiner å hugse at SV også var veldig høgt på banen før denne stortingsperioden med lovnader om gratis tannbehandling. Eg registrerer at SV lovde mykje før denne stortingsperioden, og at dei lover mykje etter denne stortingsperioden når det gjeld tannhelse.

Med SV i regjering har det skjedd lite. Spørsmålet mitt er: Er SV stolt av det partiet har fått til med omsyn til tannhelse mens dei har sete i regjering?

Kirsti Saxi (SV) [11:17:24]: Tannhelse er fortsatt et kjempeviktig satsingsområde for SV. Vi følger også opp den saken i Regjeringa, men også representanten fra Venstre vet at å sitte i regjering handler om å gi og ta. Vi vet også at når det gjelder tannhelse, er det et kjempestort løft, ikke minst økonomisk, slik at det må være en samlet prioritering fra flere hvis man skal få gjennomslag for dette. Men SV er veldig klar på at dette er en av de store satsingene vi ser for oss i tiden som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Laila Dåvøy (KrF) [11:18:32]: Likeverdige helsetjenester til alle er et av de overordnede prinsippene som vi bygger helsetilbudet vårt på. Dessverre viser rapport fra Riksrevisjonen, som ble lagt fram for kort tid siden, at det ikke er tilfellet for mennesker med psykisk sykdom. Det er ulikt tilbud avhengig av hvor man bor i landet. Dette tror jeg alle partiene tar alvorlig.

Vi vet også fra undersøkelser fra SINTEF at bruk av tvang overfor psykisk syke varierer, avhengig av hvor man bor i landet. Videre vet vi at 40 pst. av pasientene som utsettes for tvang, er mennesker som ikke har egen bolig. Mange har mindre utdanning og lavere inntekt sammenliknet med dem som er under frivillig behandling. Altså gis helsetjenester avhengig av bosted og sosial tilhørighet. Det må endres.

Slike funn viser at det må på plass bedre prioriteringer i helsetjenesten og bedre styring. Som reaksjon på Riksrevisjonens rapport om helsetilbudet til psykisk syke uttalte generalsekretæren i Rådet for psykisk helse, Bjørn Lydersen, at det er et historisk nederlag for helsepolitikken. Han uttaler videre:

«Nå må det være slutt på den tiden hvor helsepolitikere og byråkrater bare utarbeider veiledere og rettledninger overfor denne delen av helsetjenesten. I åtte år har et samlet Storting og helseministere fra flere regjeringer sett at mange av målene i Opptrappingsplanen ikke er blitt nådd og latt fagfolk i spesialisthelsetjenesten ta seg til rette».

Han mener det nå er viktig at sentrale helsemyndigheter og ledelsen i de regionale helseforetakene tar stram regi overfor spesialisthelsetjenesten for å nå målene i opptrappingsplanen. Etter min mening er dette et svært viktig innspill.

Kristelig Folkeparti har tidligere i år tatt til orde for, sammen med Venstre, at det må iverksettes tiltak for at helsepersonell i områder der det er mye tvang, må lære av helsepersonell i områder med lite tvang. Her har det faktisk skjedd en hel del.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett mangler tiltak for hvordan kommunene skal dekke behovet for bolig til mennesker med psykiske lidelser. Om lag 2 800 boliger utover opptrappingsplanen for psykisk helse er allerede anslått. SINTEF-rapporten, som jeg nevnte i sted, viser at de pasienter som har egen bolig, ikke har egnet bolig, eller bosituasjonen er ikke tilfredsstillende. Mange har behov for mer hjelp og tilsyn i boligen enn de får. Gruppen består av alvorlig og ofte langvarig syke mennesker. Bare dette behovet viser at Regjeringens anslag om 1 000 plasser, som skal dekke alle gruppers behov for bolig, inkludert sykehjem, er altfor lavt. I dette tallet ligger også ombygginger til demensplasser. Derfor foreslo Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett at det bør gis tilskudd til 3 000 plasser.

Videre er det med stor bekymring jeg må konstatere at øremerkingen av midlene til psykisk helse, både til sykehusene og til kommunene, med unntak av storbyene, som ble endret under kommunalkomiteens behandling av budsjettet, opphører. Jeg er redd det ikke er nok at statsråden håper disse midlene fortsatt vil gå til psykisk helse. Når det gjenstår så mye, som bl.a. Riksrevisjonens rapport viser, er fortsatt øremerking det eneste rette, mener Kristelig Folkeparti.

La meg ta et eksempel på det som er i ferd med å skje nå med kommunebudsjettene rundt omkring i landet, fra en kommune i mitt eget fylke, Osterøy kommune. Der foreligger det nå forslag om store nedskjæringer i psykisk helse i 2009. Politikerne er bekymret, og mange kommuner uttrykker ønske om å få beholde de øremerkede midlene.

Så over til et annet felt som Kristelig Folkeparti er opptatt av, nemlig rus. Det er uakseptabelt at rusmiddelavhengige står i kø for behandling, mens det er ledige plasser i ideelle rusinstitusjoner. Kristelig Folkeparti foreslår i sitt alternative budsjett å øke støtten til rusinstitusjoner med 50 mill. kr. Regjeringens anbudspolitikk – som jeg i dag konstaterer er på endring i positiv retning – rammer og har rammet institusjoner som utgjør et viktig supplement og korrektiv til offentlige behandlingstilbud.

Flere som ikke fikk ny avtale med Helse Sør-Øst i anbudsrunden for 2008, kjemper nå for å overleve. Flere har måttet redusere eller avvikle. Det dreier seg også om psykiatriinstitusjoner. Viktig kunnskap og kompetanse er gått tapt. Det rammer først og fremst pasientene. Jeg håper at endringer her kommer raskt også innenfor andre deler enn barnevernet, som jeg oppfatter allerede er blitt endret.

Kristelig Folkeparti mener at det innenfor dagens lovverk er mulig å utøve en annen politikk innenfor anbudsregelverket overfor ideelle institusjoner. Det er også viktig å bevare rusinstitusjoner og andre som ikke har avtaler med de regionale helseforetakene.

Når Regjeringen nå har sagt at de skal evaluere disse tiltakene, er det avgjørende at de berørte institusjonene kan komme med sine innspill, bl.a. de mange KRAFT- institusjonene, Evangeliesenteret og Frelsesarmeen, for å nevne noen.

Videre må det bli mer sammenheng i behandlingen, fra avrusing til behandling og oppfølging i etterkant. Blant mennesker som er under medikamentell behandling – LAR-pasienter – ser vi at andre tiltak enn medikamenter dessverre uteblir underveis for mange, bl.a. sosiale tiltak som et egnet sted å bo, fritidsaktiviteter slik som bl.a. Blåkors og Frelsesarmeen driver, og nettverksbygging. Regjeringen bør satse på å få dette på plass, og jeg mener man bør skrinlegge reisen til Sveits akkurat nå. Heroin på resept er av flere grunner feil vei å gå. Målet med rusbehandlingen, som vi har sagt mange ganger, er rusfrihet, og det er troen på at det er mulig, og dermed troen på enkeltmennesket, som må styre behandlingen. Å ta flere rusmidler inn i behandlingen nå, vil være et galt signal. Vi ser at legemiddelassistert rehabilitering ikke fungerer etter intensjonen. Hvorfor skal vi starte med enda et medikament når vi ikke engang gjør det vi holder på med, godt nok?

Det har i debatten om saken kommet fram at forskningsresultatene fra Sveits, Tyskland, England og Nederland viser en beskjeden forbedring for en forholdsvis liten gruppe narkomane. Sannsynligvis vil rusmiddelavhengige med lang og tung bruk ikke klare å følge opp en slik behandling, sier en del fagfolk. Det er også uttalt fra en av forskerne ved Statens institutt for rusmiddelforskning at de som har fått heroin på resept, ikke har lavere dødelighet enn dem som har fått andre former for behandling, og at kriminaliteten ikke er blitt mer redusert av tiltaket.

Det sies fra noen av dem som nå går i bresjen for heroin på resept, at heroin gir mindre avhengighet enn metadon, og derfor kan tas i bruk. Etter min mening er dette å sette argumentene litt på hodet, for hvis heroin gir mindre avhengighet, må det jo være lettere å slutte med det. Da må disse menneskene snarest få alternativ rusfri oppfølgende og helhetlig behandling. Da er det jo virkelig håp for dem. Å starte med heroinbruk fra helsetjenesten vil bli svært dyrt. Det er bedre først å ordne opp i de tiltakene vi har, og sørge for at de som trenger behandling og annen oppfølging, får det.

Statsråden tar til orde for en samhandlingsreform. Kristelig Folkeparti mener at det er en viktig reform, og at det er på høy tid at vi gjør dette. Vi har ikke minst også i lang tid etterlyst endringer i finansieringssystemet.

En nivådelt helsetjeneste gir oppstykket og ukoordinert behandling, og det ligger få incentiver til å forebygge sykdom eller skade. Et bedre helsetilbud til mennesker med kroniske lidelser må også sikres.

I dag har det vært en rehabiliteringsaksjon utenfor Stortinget. I flere budsjettdebatter har hele Stortinget påpekt at rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet. Det vil være en vinn-vinn-situasjon for både pasienter og samfunnet hvis vi kan ta dette krafttaket sammen. Vi er veldig skuffet over at det ikke har skjedd mer på dette området i de tre årene som denne regjeringen har sittet.

Vi må også sørge for at det blir gitt rehabilitering, og ikke bare ut fra en arbeidslinje. Det finnes mennesker som faktisk trenger det, selv om de kanskje aldri kommer i arbeid.

Til sist: Jeg håper helseministeren hørte det jeg sa, selv om han pratet ganske høyt sammen med en del andre.

Jeg tar herved opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A) [11:29:30]: Jeg har lyst til å spørre representanten Dåvøy om hun ikke er kjempegodt fornøyd med Regjeringen som nå klarer å rette opp i skjevfordelingen mellom helseforetakene i god tid før det som egentlig var planen fra den forrige regjeringen. Dette har jo vært en veldig brennhet sak i det området som representanten Dåvøy kommer fra.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Laila Dåvøy (KrF) [11:30:04]: Takk for spørsmålet.

Jeg kan si at jeg er fornøyd med at man endelig retter opp skjevheten. Personlig – jeg kommer fra Helse Vest – hadde jeg ønsket at dette skulle skje langt raskere. Det jeg hadde ønsket, var at vi hadde klart å rette opp hele skjevdelingen med en gang. Jeg konstaterer jo likevel at de regionene som har hatt denne skjevdelingen, har sagt at de er rimelig fornøyd med det som nå har skjedd.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:30:46]: Jeg kan slutte meg til veldig mye av det som representanten Dåvøy sa i sitt innlegg. I innstillingen ser vi at Kristelig Folkeparti følger mange av de samme linjene som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, men med litt ulike roller, slik at man går noe forskjellig ut.

Det er ett felt som representanten snakket om, som er veldig viktig. Det er rus. Ett tema innenfor rus som representanten snakket lite om, er alkohol. Det er den største og mest utbredte rusgiften vi har.

Etter min mening sier dessverre Kristelig Folkeparti stadig at de ønsker å samarbeide med høyresiden i politikken. Hvis vi ser i salen her, er både Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet på en helt annen planet når det gjelder alkoholpolitikken, enn det de rød-grønne og Kristelig Folkeparti står sammen om. Er det ikke et paradoks for representanten Dåvøy å gå til valg på at de skal samarbeide med høyresiden i politikken, når vi ser at det kanskje vil bidra til at den verste av alle rusgifter blir liberalisert og sluppet fri i norsk offentlighet?

Laila Dåvøy (KrF) [11:31:44]: Hvis representanten har oppfattet det dit hen at Kristelig Folkeparti skal gå til valg på å gå til høyre i politikken, vet han mer enn denne representanten faktisk vet om Kristelig Folkepartis tanker inn mot valget. Så det er vel å ta litt godt i.

Jeg vil henvise til en av merknadene som opposisjonen, bortsett fra Fremskrittspartiet, har sammen, som er veldig bra i forhold til alkoholpolitikk og forebygging. Ellers kommer Kristelig Folkeparti til å kjempe for å redusere alkoholbruken. Vi ønsker å ta i bruk langt sterkere virkemidler enn det denne regjeringen har vært i nærheten av å foreslå.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:32:56]: Verden går framover, og levealderen går oppover i Norge. Nesten uten unntak i de siste to hundre år har levealderen økt, og trenden fortsetter. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil enn gutt som er født i 1971, leve i 71 år, mens en gutt som ble født i 2005, vil leve i ca. 77 år. Så selv guttene lever lenger, og godt er det.

Lykkegenerasjonen, de som ble født i rusen etter annen verdenskrig, er nå på full vei inn i pensjonistens rekker. Med alder følger fort flere helseplager, helseplager og sykdom som vi i dag, takket være medisinske framskritt, i langt større grad klarer å behandle – heldigvis. Flere og flere vil i årene som kommer, være så heldige å bli eldre, og de helseproblemene folk får, vil vi få større og større mulighet til å løse. At helsebudsjettene øker, er egentlig på mange måter noe positivt. Folk lever lenger. Vi behandler flere, og ingen er vel lei seg for det.

Men et hovedspørsmål er: Kunne folk hatt et enda bedre liv hvis vi bruker mindre til helse, hvis vi bruker pengene bedre, hvis vi bruker pengene til å forhindre sykdom i stedet for å reparere sykdom, og hvis vi bruker pengene lokalt i stedet for sentralt? Jeg tror det. Men uansett om vi klarer en snuoperasjon – der vi går fra reparasjon til forebygging, der vi går fra at alle skal behandles på et sykehus til at de kan få behandling hjemme – vil vi trenge en moderat vekst i sykehusenes bevilgninger, nettopp med bakgrunn i at vi blir flere og flere eldre i dette landet.

Det er et solid helsebudsjett for sykehusene som vi behandler i dag. Helseforetakenes økonomi styrkes med nesten 6,5 milliarder kr, 6,5 milliarder kr utover lønns- og prisstigningen. De økte rammene vil gi plass for en aktivitetsvekst også i 2009. Rus og psykisk helse blir prioritert sterkere enn somatikken. Det er bra. Med den veksten som er lagt, skulle rammene for å drive sykehusene med en god økonomisk balanse være til stede.

For Senterpartiet er det et hovedmål at uansett hvor man bor, eller hvilken økonomi man har, skal man ha likeverdige helsetjenester. Derfor er grepet om å utjevne forskjellene mellom helseregionene ved å tilføre 600 mill. kr så viktig. I løpet av en toårsperiode skal alle helseregioner ha likeverdige muligheter for å gi gode tilbud. At folk uansett hvor de bor, skal føle en trygghet for sitt sykehustilbud, er avgjørende viktig. I Soria Moria-erklæringen ble det slått fast at ingen lokalsykehus skulle legges ned. Denne tydelige målsettingen har vært svært viktig. Regjeringen har gjennom sitt styringsdokument vist at den ser det som en nasjonal målsetting å ha gode lokalsykehus rundt omkring i hele landet.

Jeg er helt ny som nestleder i helsekomiteen. Fram til høstsesjonen satt jeg i kommunal- og forvaltningskomiteen. Alt henger jo sammen med alt her i verden. I kommunal- og forvaltningskomiteen hadde vi ett hovedmål, og det var å styrke den lokale velferden gjennom økte bevilgninger til kommunene. Gjennom sterke økninger i bevilgningene de siste tre årene var det spesielt to ting vi løftet fram. Det var barnehage, og det var helse. Full barnehagedekning har vi nesten på plass, og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene virkelig har prioritert helse og omsorg – til sammen vel 11 000 årsverk i løpet av 2006 og 2007, altså en massiv økning. Satsing på kommuner og lokal velferd gir resultater. De lokale politikerne tar ansvar, og de utfører jobben.

For å nå målet om å gå fra reparasjon til forebygging er jeg overbevist om at det er det lokale helsearbeidet som må styrkes. 70 pst. av pasientene får sin behandling hos fastlegen eller kommunelegen. Det er den lokale helsetjenesten som folk møter. Det å sikre god lokal helse og legetjeneste er helt avgjørende for å få kontroll på kostnadene innenfor helsevesenet. I 2002 var det 4 150 legeårsverk i kommunene. I 2007 var det 4 400. Det er en vekst på 250. I spesialisthelsetjenesten var det i den samme perioden blitt 1 840 flere leger. Det er en veldig skjevdeling i forhold til hvor veksten kommer, og det er i spesialisthelsetjenesten, den helsetjenesten som er fjernest fra folk, og dyrest. Senterpartiets og Regjeringens mål er å snu denne trenden, for med den alderssammensetningen vi har i befolkningen, bør vi gi flere helsetjenester der folk bor. Vi bør ikke bygge videre på et system der pasienten alltid må flytte seg etter kompetansen. Kompetansen bør flyttes dit pasienten er.

For Senterpartiet er samhandlingsreformen en desentraliseringsreform, en reform som skal bidra til å styrke den lokale helsetjenesten, slik at folk får et bedre tilbud i sitt lokalmiljø. Får vi til det, blir tilbudet både bedre og billigere. Altså: Et hovedmål må være å styrke det lokale helsearbeidet og komme tidligere inn i et sykdomsforløp og gjennom styrking av skolehelsetjenesten, bedre legedekning og en generell folkehelsepolitikk lokalt bidra til at flere holder seg friske. Gjennom satsing på lokalt folkehelsearbeid i alle ledd gjennom skole og helsestasjon, gjennom å sørge for at vi får på plass lekeplasser, idrett, gang- og sykkelveier, gjennom at man klarer å tenke helhet i et helseforløp lokalt og får på plass flere leger og også spesialisert helsepersonell lokalt, vil folk få bedre helse. Det er billig, og det er klokt, å bruke offentlige midler i kommunen, nær der folk bor, i stedet for senere i sykdomsforløpet langt fra der folk bor.

Det er ikke bare kommune og stat i Norge. Den tredje sektor, ideelle virksomheter, står for en tredje og svært viktig stolpe i det store helseområdet. Under komiteens behandling har vi omprioritert midler nettopp til de virksomheter der mange frivillige bidrar. Vi har ikke bevilget de store midlene, men noen millioner til en ideell virksomhet utløser utrolig mange dugnadstimer, som Kirkens SOS, som dessverre har høysesong nå i jula, Kirkens Sosialtjeneste, som tar seg av folk som ofte har rusproblemer, idrettsforbund, som skal drive med bredt forebyggende arbeid, LHL, som har kolslinjen, og mange flere, som vi har bevilget små summer til, men som utløser så mye mer.

Det at vi har klart å løfte fram disse virksomhetene og organisasjonene i budsjettet, er også et klart politisk signal om at det er i samspillet mellom det ideelle og det offentlige vi finner mange gode løsninger. Skal vi løse helseutfordringene, gå fra reparasjon til forebygging, må vi satse lokalt, og vi må spille på lag med foreninger og frivillig sektor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:40:05]: Regjeringen har i budsjettinnstillingen foreslått å øremerke midler til innsatte i fengsel, slik at innsatte får et like godt helsetilbud som alle andre. Fremskrittspartiet støtter dette fullt ut, og vi støtter en slik øremerking. Øremerking kan være en god vei å gå i forhold til å prioritere et helseproblem.

Men hvis Regjeringen mener øremerking er en riktig vei å gå, hvorfor har man ikke øremerket midler til områder som psykiatri, rehabilitering og eldreomsorg, sett i et helsemessig perspektiv? Eller er det slik at helseproblemene på utsiden av murene er mindre enn de er på innsiden?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:41:04]: Det å sette fengsel og eldre opp mot hverandre er en enkel sammenligning. Verden er ikke så enkel.

Det viktigste løftet vi har gjort f.eks. for eldreomsorgen, er at vi har gitt opp mot 28 milliarder kr ekstra i inntekter til kommunal sektor. Det har ført til 11 000 årsverk.

Er statlige løsninger best? Noe av temaet for debatten i dag er om helsevesenet har blitt bedre av at vi statliggjorde det. Det har kanskje ikke bare blitt bedre. Det er ganske mye lokalt vett hvis vi gir midler til folk lokalt. Det har kommunene vist både gjennom barnehagereformen og gjennom bruk av øremerkede midler.

Vi øremerker satsingen når vi skal opp på et nytt nivå. Derfor bruker Regjeringen nå mer midler til å bygge omsorgsboliger, eldresenter og sykehjemsplasser. Akkurat som man gjorde innen psykiatrien, øremerker man i en opptrappingsfase, og så tar kommunen ansvar og bidrar kanskje med enda mer midler til å løfte de felles utfordringene vi har.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:42:10]: Senterpartiet har erklært seg selv som en forkjemper for distriktene og for gode helsetjenester, som vi har hørt.

Med Senterpartiet i regjering har avtaler med opptreningsinstitusjoner i distriktene blitt kuttet med 57 300 behandlingsdøgn, ifølge departementets egne tall. Det har bl.a. rammet Nord-Norges Kurbad, Skogli helse- og rehabiliteringssenter i Oppland, Tonsåsen i Oppland, attføringssenteret i Rauland, Beitostølen Helsesportsenter og Valnesfjord Helsesportsenter, Valdresklinikken i Oppland, bl.a., fordi de er blitt vurdert til å ligge for usentralt for behandling av rusavhengige. For rusavhengige og deres pårørende i Aurlandsregionen er ikke nødvendigvis Oslo verken lettere tilgjengelig eller et bedre tilbud.

Er det etter Senterpartiets vurdering god helsepolitikk og god distriktspolitikk å legge ned kvalitativt gode rehabiliteringsplasser og rusbehandlingsplasser i distriktene?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:43:12]: For meg er det umulig å gå inn og kommentere hver enkelt rehabiliteringsplass – uansett hva slags rehabilitering det er – om den er god eller dårlig.

Hovedmålet for Senterpartiet i all politikk er at pasienten/brukeren skal stå i sentrum, og da må vi ha gode kvalitetssikringssystemer som gjør at man får den aller beste behandling. Om institusjonen skulle ligge i Oslo eller i mitt valgdistrikt, Hedmark, er ikke det viktigste. Det viktigste er at folk får et best mulig tilbud.

Regjeringen og det rød-grønne flertallet på Stortinget har vært opptatt av at man skal prøve å få mest mulig rehabilitering og se det i sammenheng med den totale helsetjenesten, så det ikke skal være en isolert øy. Det synes jeg er en fornuftig politikk. Hovedsaken for oss er at pasienten/brukeren skal få et best mulig tilbud, og da må en finne systemer som gjør at det blir sikkert.

Laila Dåvøy (KrF) [11:44:15]: Amathea får flere millioner kroner mindre i støtte neste år. Selv opplever organisasjonen dette som dramatisk. Tilbudet til kvinner som søker råd og veiledning og noen å snakke med i en vanskelig situasjon, blir dårligere neste år.

Et samlet storting er enig om å redusere antallet aborter i Norge, og vi venter på en ny handlingsplan fra Regjeringen også på dette området. Hvordan skal man klare å nå dette målet uten et sterkt Amathea, og hvordan kan Senterpartiet være med og se på at et viktig tilbud til kvinner som trenger at samfunnet stiller opp, blir svekket i 2009?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:44:52]: Det er ingen tvil om at Amathea gjør en viktig jobb, og som jeg sa i innlegget mitt, er Senterpartiet og de andre regjeringspartiene opptatt av å støtte oppunder frivillig virksomhet. Det har vi i veldig stor grad gjort i innstillingen, ved å løfte fram frivillig virksomhet.

Når det gjelder Amathea, mener man med bakgrunn i en rapport at man kan bruke midlene mer effektivt og samtidig få utført jobben, hjelpe jenter som er kommet i en slik situasjon og gi gode livsråd. Jeg er glad for at man gjennom finansinnstillingen har sikret virksomheten i forhold til momsrefusjon, slik at ikke planken forsvant. Det er altså med bakgrunn i de rapporter som er kommet, at man har gjort en justering. Men man har iallfall sikret virksomheten videre gjennom finansinnstillingen, og vi får da vurdere fortløpende om Amathea har tilstrekkelige rammer for å drive en god virksomhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:46:09]: Budsjettet vi behandlar i dag, er på vel 131 milliardar kr. Det er mykje pengar, men Venstre meiner likevel at meir pengar kunne vore retta mot dei som treng det aller mest. Derfor foreslår Venstre i sitt alternative budsjett å omdisponere vel 1 milliard kr til m.a. rusomsorg, gratis tannlege til utsette grupper, rehabilitering og til styrking av helsesøstertenesta. I praksis er dette løyvingar til førebygging og rehabilitering/ettervern. Venstre meiner at budsjettforslaget vårt viser ei viktig retning, og at det utgjer ein viktig forskjell for dei det gjeld.

Eg vil no snakke om ei gruppe som i altfor lang tid har vore stemoderleg behandla i landet vårt – fleire har vore inne på det, men eg vil fokusere sterkt på det – nemleg rusmiddelmisbrukarane. For nøyaktig eit halvt år sidan debatterte Stortinget eit forslag frå Venstre som gjekk ut på at ein skulle leggje til rette for eit forsøksprosjekt der fastlegar med spesiell kompetanse og interesse for ruspasientar skulle kunne dele ut gratis eigna medikamentell behandling, tilsvarande Subutex, Subuxone e.l. Forslaget blei nedstemt bl.a. av regjeringspartia. Men i dag, altså nøyaktig eit halvt år seinare, har Regjeringa snudd og går inn for forslaget. Eg må berre seie at i denne saka har det vore ei veldig gledelig utvikling i løpet av budsjettbehandlinga.

Venstre kan gjerne vere premissleverandør for gode forslag som regjeringspartia først stemmer ned, men som dei seinare går inn for, så lenge det blir eit betre tilbod for dei rusavhengige. For det som tel, er faktisk handling.

Eit anna viktig forslag som Venstre fremja den 9. juni i år, og som regjeringspartia stemte ned, gjekk på etablering av den såkalla Stockholm-modellen, dvs. at ruspasientar som er avrusa, innan 24 timar etter avrusing skal få time til poliklinisk eller anna behandling. Dette tidsrommet viser seg å vere svært kritisk for den som nyleg er avrusa. Poenget er at etter avrusing er den avrusa svært sårbar, og berre små rusdosar rett etter avrusing kan vere livsfarlege. Derfor er denne første perioden rett etter akutt avrusing så viktig og så kritisk.

Venstre er skuffa over at Regjeringa ikkje satsar tyngre på rehabilitering av kronikarar og rusavhengige. Manglande rehabilitering inneber rett og slett at mange menneske går til grunne i altfor tidleg alder. Av den milliarden som eg nemnde innleiingsvis, og som Venstre ønskjer å prioritere til dei som treng det mest, er om lag halvparten satsing på auka rehabilitering og tiltak for rusavhengige – 250 mill. kr til auka rehabilitering og 205 mill. kr til betre rusomsorg.

Venstre ønskjer òg å tenkje nytt når det gjeld tannbehandling. Vi meiner det er urimeleg at tannbehandling er åtskild frå anna medisinsk behandling. Dårleg tannhelse er sosialt stigmatiserande og årsak til store smerter. Dårleg tannhelse kan òg vere medverkande årsak til hjarte- og karlidingar. Men dei som her òg kjem dårlegast ut, er dei aller svakaste, f.eks. rusmiddelmisbrukarane. Men også andre fattige slit alvorleg med å kunne prioritere eiga tannhelse på grunn av dårleg økonomi. Venstre ønskjer ein gradvis overgang til ei offentleg refusjonsordning der utsette grupper skal prioriterast. I vårt alternative budsjett har vi sett av 150 mill. kr til auka offentleg finansiering av kostnadene til desse gruppene.

Eg har tidlegare sagt at Venstre har tru på auka satsing på førebygging. Dette er ikkje minst viktig overfor den oppveksande slekt. Helsesøstertenesta er ein god, førebyggjande og samfunnsøkonomisk fornuftig måte å gi helseråd og tenester til ungdom på. Mange ungdommar har i dag problem med eige kroppsbilete og behov for råd og rettleiing gjennom ungdomstida. Det er mange unge som slit med psykiske vanskar, og som bør møtast på lågast mogleg nivå innan helsevesenet. Helsesøstertenesta fangar opp mange problemstillingar gjennom det tillitsforholdet som blir etablert til ungdommen, og som andre delar av helsevesenet ofte ikkje får til. Helsesøster og helsestasjonstenesta har store moglegheiter for å drive oppsøkjande verksemd heilt frå spedbarnsstadiet og får såleis godt høve til å setje inn hjelpetiltak på eit tidleg tidspunkt, før alvorlege problem får utvikla seg. I Venstre sitt alternative budsjett styrkjer vi helsesøstertenesta med 50 mill. kr.

Venstre meiner vi må få til ei dreiing frå spesialistbehandling til lågterskelbehandling. Då må det bli satsa meir på førebygging. Samhandlingsreforma som er varsla, kjem ikkje til å lukkast utan at det blir satsa meir på førebygging.

Elles vil eg gi til kjenne at Venstre ser fram til at forslaget til samhandlingsreform mellom alle nivå innan helsetenesta blir lagt fram. Venstre er einig i at det blir fokusert på samhandling, slik at ein, så langt som mogleg, kan unngå innlegging på sjukehus. Men her må det skje ei ressursomfordeling frå spesialisthelsetenesta og til primærhelsetenesta. Ikkje minst må det satsast skikkeleg på betre og meir legeteneste på sjukeheimane. Eg trur alle må forstå meir av dei realitetane vi har på sjukeheimane i dag.

Ei undersøking frå Bergen Røde Kors Sykehjem viste at gjennomsnittsalderen på pasientane var 85,6 år, og at kvar pasient hadde i snitt sju ulike diagnosar. Vi har sikkert foreldre som kan vere så gamle, men dei fleste er kanskje borte når dei er 85,6 år. Men det fortel til fulle at sjukeheimane treng både meir legeressursar og ikkje minst sjukepleiarressursar.

Innan spesialisthelsetenesta blir det i dag teke i bruk stadig meir avansert teknologi. Den nye teknologien er naturlegvis positiv med tanke på kurering av sjukdom og at liv kan forlengjast. Men ofte er ny og avansert teknologi svært kostbar. Resultatet blir eit spørsmål om korleis ny, avansert og kostbar behandling skal prioriterast sett i lys av anna nødvendig behandling. Eg har registrert at helsedirektøren har vore på bana i dette prioriteringsdilemmaet. Eg meiner dette er ei problemstilling som også bør diskuterast i denne salen. Ikkje minst treng vi ein slik diskusjon i samband med at det stadig blir avdekt klanderverdig behandling innanfor det eg vil kalle basistenester. Eg viser m.a. til det som før har vore nemnt i denne debatten, nemleg Riksrevisjonen sin svært kritiske rapport om tilbodet til vaksne med psykiske problem. Vi veit at bruken av tvang innan norsk psykisk helsevern er altfor stor. Innan eldreomsorga har vi også mange eksempel på uverdig behandling av våre eldre. Vi veit at det førekjem grove krenkingar av mange eldre sine rettar på sjukeheimar, og at eldre diverre også i nokre tilfelle blir utsette for tvang. Årsaka er ofte låg bemanning, men òg manglande kunnskap.

I morgon, den 10. desember, fyller menneskerettane 60 år. Forståing av menneskerettar må få større plass i opplæring og undervisning av alt helsepersonell. Men dette er òg eit leiarspørsmål og eit samfunnspolitisk spørsmål.

Venstre fremja i vår eit representantforslag om redusert tvangsbruk innanfor psykiatrien i tillegg til eit forslag der Venstre, saman med Kristeleg Folkeparti, bad Regjeringa leggje til rette for å utarbeide undervisningsmateriell med fokus på menneskerettar, til bruk for helsepersonell innanfor omsorg for demente, psykisk utviklingshemma og psykisk sjuke. Under debatten i Stortinget 19. juni i år blei sistnemnde forslag gjort om til eit oversendingsforslag. Årsaka var at alle parti i denne salen ytra seg positivt om dette forslaget. Eg oppfatta eit samla storting slik at Venstre sitt forslag blei sett på som viktig, og eg vil derfor heilt til slutt spørje statsråden om statusen for dette oversendingsforslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [11:56:33]: Representanten snakket mye om omsorg, og for Arbeiderpartiet er omsorg for eldre omsorg på mange fronter. Når Venstre kyter av at de støtter opp om frivillige tiltak og ofte sier at frivillige organisasjoner får mye ut av de pengene som bevilges, blir det en motsetning til det vi ser i budsjettet. Her velger Venstre å kutte i Den kulturelle spaserstokken, nettopp basert på frivillighet, for å skape kultur for eldre, satt i system, som gir et tilbud til mange og noe å leve for – en glede i hverdagen. Det er mye god omsorg i kultur.

Hva mener egentlig Venstre med å kutte i Den kulturelle spaserstokken med 10 mill. kr, og hva velger da Venstre isteden som direkte går på tiltak for eldre?

Gunvald Ludvigsen (V) [11:57:20]: Eg er veldig oppteken av at dei eldre på sjukeheimar og elles dei som er heimebuande, har eit godt aktivitetstilbod. Eg meiner at det tilbodet primært må kome via dei kommunale budsjetta. Det er kommunane som har ansvar for at pasientar på sjukeheim har god aktivitørteneste, og dei må også kunne gi tilbod til dei eldre på anna vis.

Slike symbolpengar, som dei som er knytte til denne berømte stokken, gjerne kalla kulturstokken, blir etter mitt syn berre ei litt komisk sak. Eg trur at vi heller må vere alvorlege og sjå på kva sjukeheimane får til, sjå på kva eldreforeiningar rundt omkring i kommunane får til, og så må vi støtte dei som har halde på med dette i lang tid.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:58:25]: Det er nok litt ulikt hva vi ser på som komisk her i salen.

Jeg har en oppfølging til forrige replikk. Representanten sa at det var komisk med Den kulturelle spaserstokken. Mener han også at det er komisk med Den kulturelle skolesekken? Den kulturelle spaserstokken er en oppfølging av Den kulturelle skolesekken som først kom i grunnskolen, og nå har blitt utvidet til videregående skole, som gjør at man får ut profesjonell kunst, først til barn og ungdom, og så til elever på videregående skole. Derfor har Regjeringen økt midlene.

Så har en sett at det har vært en kjempesuksess, det har vært så populært på skoler og institusjoner rundt om i hele landet at man tenkte at dette skulle jammen eldre også fått glede av, å få profesjonell kunst og kultur inn i sin hverdag.

Mener representanten Ludvigsen at det fortsatt er komisk – å gi kunst og kultur til barn og unge i første omgang, og så at eldre også skal få den samme gleden?

Gunvald Ludvigsen (V) [11:59:20]: Eg trur eg vil seie det slik at Venstre i alle fall ikkje er eit parti som er imot kultur, verken for barn, ungdom, vaksne eller eldre. Vi skal bidra til å kunne gi kulturopplevingar til heile flokken, på alle slags nivå. Og eg trur alle veit at Venstre er eit slikt parti.

Når eg brukte ordet «komisk», kan det sikkert høyrest ganske komisk ut, men det som er mitt poeng her, er at Den kulturelle spaserstokken blir eit symbol. Det er ikkje det som er det viktigaste. Eg meiner at det viktigaste for alle grupper, ikkje minst dei eldre, som vi no vel snakkar om, er at dei skal få aktivitet, dei skal få opplevingar der dei bur, og dei bur altså på sjukeheimar, og dei bur heime. Vi må kunne klare å løyse det utan at ein lagar slike symbolløysingar.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:00:48]: Jeg tror jeg kommer til å starte mitt innlegg i budsjettdebatten som de fleste helseministre har gjort før meg: Regjeringens forslag til helse- og omsorgsbudsjett er det beste noen gang. Det samlede budsjettforslaget for mitt departement er på over 130 milliarder kr, og jeg er ikke i tvil om at det vil gi sektoren et stort løft.

Men jeg er smertelig klar over at det ikke holder bare å gi økte bevilgninger. Selv med tidenes største helsebudsjett har vi fortsatt store utfordringer i Helse-Norge – utfordringer som har vært der gjennom alle de store helsereformene og alle budsjettrekordene vi har satt under ulike regjeringer de siste 10–15 årene. For at storsatsingen skal ha noen virkning, må vi ikke bare gjøre mer, vi må også gjøre det annerledes.

Jeg skal trekke fram de seks satsingsområdene jeg ser som de aller viktigste: forebyggende helsearbeid, sykehusene, omsorgstjenesten, rusfeltet, psykisk helse og rehabilitering.

For å ta forebygging først: Det er her alt helsearbeid må starte. Jeg er glad for at helse- og omsorgskomiteen har funnet rom for en særskilt satsing på fysisk aktivitet i regi av frivillig sektor. Vi vet at det å forebygge sykdom er en lønnsom investering både for samfunnet og for den enkelte. Komiteens forslag er helt i tråd med min egen holdning. Det viktigste jeg kan gjøre for helsa mi, er å komme meg opp av «go'stolen» og røre på meg. Jeg er enig med komiteen i at idrettsbevegelsen i første omgang er rett adresse for dette tilskuddet.

Vi jobber dessuten med en ny, stor helsereform – samhandlingsreformen – som bl.a. skal sette kommunene i stand til å forebygge bedre, slik at vi trenger å reparere mindre. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Regjeringen følger opp sine løfter om å styrke sykehusøkonomien. Flere pasienter skal få behandling, og ventetidene skal holdes nede. Vi foreslår å øke midlene til sykehusene med 6,5 milliarder kr sammenliknet med saldert budsjett for 2008. Vi sørger for 1,5 pst. aktivitetsvekst. Det er viktig å understreke at dette vil omfatte all pasientbehandling – somatikk, psykisk helsevern, rusbehandling og rehabilitering. I tillegg legger vi inn 500 mill. kr for å lette omstillingsutfordringene for sykehusene.

Vi foreslår å rette opp skjevheter mellom helseregionene. Vi gjør dette slik at Helse Midt-Norge, Helse Nord og Helse Vest til sammen får 1,2 milliarder kr ekstra i 2009 og 2010, samtidig som vi slipper å kutte i midlene til Helse Sør-Øst. Vi foreslår å dekke opp økte pensjonskostnader i helseforetakene og de private helseinstitusjonene med 3,9 milliarder kr og et langsiktig opplegg for å håndtere dette. Driftskreditter som de regionale helseforetakene har tatt opp i private banker, omgjøres til driftskreditt i staten, og alle framtidige endringer i kredittrammen skal føres i statsbudsjettet – og behandles av Stortinget.

Regjeringen følger opp avtalen som ble inngått med Venstre og Kristelig Folkeparti om oppfølging av Omsorgsplan 2015, med en styrking på 235 mill. kr. Vi foreslår tilsagn om 1 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, med en samlet statlig bevilgning på om lag 500 mill. kr over de fire neste årene.

Vi foreslår videre 55 mill. kr til ulike tiltak i omsorgstjenesten, med stor vekt på utdanning, undervisning og kunnskap. I tillegg skal veksten i kommunenes frie inntekter i 2009 gi rom for å sette i gang dagaktivitetstilbud for demente.

Mennesker med rusmiddelproblemer er helsetjenestens stebarn – det står jeg ved. Opptrappingsplanen for rusfeltet skal fortsette med økt styrke. Regjeringen foreslår å styrke feltet med 300 mill. kr. Nær halvparten foreslås brukt til å øke behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten. Rusmiddelavhengige skal i større grad tilbys den hjelpen de har behov for og rett til. Samtidig skal det forebyggende arbeidet mot rus styrkes. Jeg er veldig glad for det ene som kommer til uttrykk i innstillingen, om videre satsing på rusfeltet.

I 2007 brukte vi over 20 milliarder kr på psykisk helsearbeid i kommuner og helseforetak. Det er dobbelt så mange med psykiske lidelser som får hjelp av spesialisthelsetjenesten i år, sammenliknet med 1998. Det psykiske helsearbeidet er styrket med nærmere 10 000 nye årsverk. Over 3 000 av disse er i distriktspsykiatriske sentre. Vi har nå 75 distriktspsykiatriske sentre over hele landet. Det er bygd ut tjenester i alle kommunene. Tilbudene omfatter boliger, sysselsetting, tiltak i skole og arbeidsliv og kulturtiltak så vel som behandling og oppfølging. Det er satset spesielt på å bygge opp et solid lavterskeltilbud i kommunene. Det er likevel ingen tvil om at vi fortsatt har store utfordringer med tilgjengelighet, kompetanse og samordning av det psykiske helsetilbudet. Derfor jobber jeg nå aktivt med å følge opp den kritikk som kommer fram i Riksrevisjonens rapporter om tilbudet til både voksne og barn i det psykiske helsevernet.

Mange av dem som har – eller risikerer å få – psykiske lidelser, rusmiddelproblemer, demens, diabetes, kols og andre kroniske sykdommer, er tapere i dagens helsesystem. De får ikke tjenestene de har krav på, ikke minst fordi de trenger tett oppfølging over lang tid. Jeg har krevd svar på hvorfor det svikter i overgangene mellom tjenestene, og hva som skal til for at pasientene skal få riktig hjelp på riktig nivå til riktig tid.

Ja, vi må styrke arbeidet med rehabilitering. Det handler først og fremst om et helhetlig pasientforløp. Pasienten må få rehabilitering i et helsevesen som samhandler.

Det blir mer og mer klart for meg at den kommende reformen vil bli en kommunehelsetjenestereform. Vi må gjøre noe raskt for å styrke primærhelsetjenesten og utvikle helhetlige tilbud gjennom alle ledd i tjenesten.

Dette handler om systemfeil. Hvis en kommune i dag satser på forebygging og gode løsninger for å holde folk unna sykehus, er det en ren utgift for kommunen. Hvis kommunen lukker øynene for kloke løsninger, sparer de penger. Staten tar regningen når folk trenger sykehus.

Vi bruker enorme summer på å reparere sykdom i stedet for å hindre at de oppstår. Det er mer enn 11 000 leger i spesialisthelsetjenesten og omkring 4 400 i kommunene, når vi regner med fastleger og kommuneoverleger. Når vi vet at 90 pst. av alle konsultasjoner skjer i primærhelsetjenesten, sier det seg selv at vi må vurdere om ressursene – både penger og personell – er riktig fordelt. Vi må se på hvordan veksten i budsjettene framover skal fordeles for å få god kompetanse, høy kvalitet og tilstrekkelig kapasitet der pasienten først søker hjelp – i kommunen.

I april 2009 skal jeg legge fram et forslag til en samhandlingsreform. Den skal svare på hvilke finansielle og juridiske endringer som skal til for å få til god samhandling i alle deler av helsetjenesten til beste for pasientene. Vi skal ha fortgang i arbeidet med å få på plass nasjonale IKT-løsninger. Jeg vil spesielt legge trykk på at felles elektronisk pasientjournal tas i bruk overalt, enten pasienten får hjelp i primærhelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten eller til rehabilitering.

Jeg har varslet at jeg vil forsøke å få til en betydelig opprydding i Helse-Norge, og at det vil bli krevende. Samtidig som vi sprøyter inn mer penger, varsler vi strukturelle grep for å sikre at den samlede pengesummen til helse blir brukt til beste for pasientene. Her i Norge har vi de beste forutsetningene for å nå målene vi har satt oss, og jeg mener at vi samlet er godt i gang med ryddesjauen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:10:22]: Jeg vil begynne med å gi honnør til helse- og omsorgsministeren for det vi ble kjent med gjennom media på fredag, at det nå vil bli mulig med innsatsstyrt finansiering av tjenester som gis utenfor sykehusene. Det synes jeg er et veldig godt initiativ, og jeg ser fram til måten dette blir brukt på.

Det er imidlertid et problem som vi ser ute i kommunene: I dagens VG Nett kan vi lese om Borghild på 95 år som nå bor på møterom, og har gjort det i snart tre måneder. Vi står samtidig midt i en finanskrise som har gjort at man særlig innenfor bygg- og anleggssektoren har fått seg en skikkelig smell, og flere blir nå arbeidsledige.

Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Vil statsråden her prøve å være proaktiv og se på hvordan vi kan bygge flere sykehjemsplasser enn det det legges opp til i budsjettet, også som en del av det å kunne møte utfordringene innenfor bygg- og anleggssektoren? Det vil også ha positiv effekt på tilbudet til eldre pleietrengende.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:11:31]: Først vil jeg si at jeg er glad for at representanten Nesvik er enig i at vi nå gjør noen endringer i det innsatsstyrte finansieringssystemet. Jeg oppfatter at det er noe som komiteen har vært opptatt av i lang tid. Jeg tror det er veldig viktig at vi nå, så fort vi greier å få det til, viser fram noen retninger for hvor vi ønsker å gå i byggingen av et framtidig norsk helsevesen. Dette er i hvert fall et forsøk på å få sykehusene til å tenke mer utenfor sykehuskroppen, altså bidra til å forandre den tankegangen at alle trenger å komme på sykehus.

Når jeg brukte såpass mye tid på å kommentere det representanten sa, er det fordi svaret på spørsmålet ganske enkelt er ja. Dette vurderer vi nå i forbindelse med at Regjeringen har bestemt seg for å legge fram en tilleggsproposisjon på nyåret.

Inge Lønning (H) [12:12:42]: Jeg har et lite og et stort spørsmål til statsråden. Først det lille: Statsråden uttrykte glede over at regjeringspartiene i komiteen har økt bevilgningene til fysisk aktivitet med 7,5 mill. kr. Betyr det også at han er glad for inndekningen, at man tar 1,5 mill. kr fra rustiltak og 1,5 mill. kr fra brukerstyrt assistanse til funksjonshemmede?

Så det store spørsmålet: Størst er ikke nødvendigvis best. Jeg tror statsråden kom i skade for å forveksle de to begrepene da han karakteriserte sitt eget budsjettforslag. I alt vesentlig går jo dette budsjettforslaget i gamle spor; man pøser penger inn i spesialisthelsetjenesten, dels for å dekke gammel moro – regninger som skal betales – dels for å øke aktiviteten, uspesifisert og uprioritert. Høyre har foreslått å øremerke 400 mill. kr innenfor denne rammen til bevilgninger til økt aktivitet, sykestuer, distriktsmedisinske sentre, oppsøkende tilbud og samhandlingstiltak – alt formål som statsråden, så vidt jeg har forstått det, er enig i.

Mener ikke statsråden at det trengs sterkere lut hvis man skal styre de regionale helseforetakene?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:13:55]: Til det første spørsmålet, for å svare representanten Lønning ordentlig: Når vi bruker disse ti millionene som gjelder Idrettsforbundet, til fysisk aktivitet, vil det i brevet fra meg bli understreket at ikke minst tilbud overfor rusmisbrukere, altså økt aktivitet knyttet til folk som sliter med rusmiddelmisbruk, og økt aktivitet knyttet til folk med funksjonshemninger, er viktige premisser for pengene. Det må være helt klart. Så dette er ikke å ta fra disse gruppene, men å bruke pengene på disse gruppene på en annen måte.

Til spørsmål nr. 2: Jeg tror jeg vil svare kort og si at ja, men det trengs noe mer enn sterkere lut. Det trengs også en plan. Man kan ikke ukritisk bare bevilge eller omfordele disse pengene, man må ganske kritisk gjennomtenke hvordan man skal få effekt av dem. Så luten skal vi nok alltids bli enige om, men først trenger vi en plan for bruken av lut.

Laila Dåvøy (KrF) [12:15:07]: Det gjelder endringene i fysioterapiordningen. Kommunene overtar fra 1. januar 2009 deler av folketrygdrefusjonen, som gis for hver enkelt pasient. Selv om kommunenes driftstilskuddstakst kan økes, vil fysioterapeuter med små avtaler komme dårligere ut fordi de har hatt hovedvekten av sin inntekt fra folketrygden, som nå reduseres betraktelig for deres del. Fysioterapeuter med små driftsavtaler vil få sitt inntektsgrunnlag sterkt svekket. Resultatet vil være at mange drives over i helt privat drift, at pasientene må dekke alle kostnadene, kronikere kan falle utenfor, og kun de med god råd kan ta behandling hos disse. Køene er jeg redd vil vokse.

En rapport som er laget for å vurdere denne endringen, påpeker at konsekvensene for fysioterapeuter med små driftsavtaler og konsekvensene for pasientene ikke er utredet. Mitt spørsmål er hvordan Regjeringen kunne foreslå disse endringene uten å kjenne til konsekvensene for pasienter og fysioterapeuter. Dette starter altså opp fra 1. januar 2009.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:16:14]: Det jeg synes er viktig i denne saken, er å diskutere hva som er formålet med driftstilskuddene. Det at vi har hatt som utgangspunkt at 40 pst. av inntekten skal være basert på drifttilskudd, er jo nettopp fordi vi skal forsøke å bruke fysioterapeuter i større grad på sykehjemmene og i skolehelsetjenesten, altså delta i den mer samfunnsfaglige delen av kommunehelsetjenesten. Så ser vi at der har det sviktet fordi man har splittet opp disse driftstilskuddene i mindre og mindre enheter. Den eneste måten fysioterapeuter har kunnet kompensere på, er gjennom økt pasientbehandling og mindre deltakelse f.eks. i skolehelsetjenesten. Så jeg tror det er veldig viktig når vi nå tenker framtidens helsetjeneste, at vi igjen sier veldig tydelig at fysioterapeutene har en viktig oppgave i å forhindre at folk får ryggproblemer f.eks. i skolehelsetjenesten, istedenfor å tillate mer og mer ensidig vekt på reparasjon – og ikke forebygging.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:17:27]: Rusomsorg var jo eitt av dei seks satsingsområda som statsråden lista opp. Vi treng meir pengar, og vi treng sikkert meir personellressursar, men ikkje minst treng vi gode løysingsmodellar. Vi i Venstre trur at denne Stockholm-modellen som eg nemnde i mitt innlegg, er ein slik modell som kan bidra til ei løysing når det gjeld det kritiske tidspunktet etter avrusing. Det er det Stockholm-modellen eigentleg legg opp til. Sverige har gode erfaringar med ein slik modell, og talet på overdosedødsfall har gått ned.

Statsråden har jo, etter mitt og Venstre sitt syn, vore open for gode idear, så mitt spørsmål er: Kvifor stemde Regjeringa ned dette forslaget då vi behandla representantforslaget 9. juni i år?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:18:31]: Regjeringen stemmer ikke i Stortinget, så jeg tror man må spørre representanter fra regjeringspartiene om begrunnelsen for hvorfor de stemte som de gjorde.

La meg likevel si til representanten Ludvigsen at jeg tror det er veldig lurt å prøve å høste erfaringer fra ulike land. Det er forsøkt mange ting med blandet suksess også i verdenen utenfor oss. Vi har erfaringer fra Norge med ting som har gått bra, og ting som ikke har gått bra, og det er erfaringer fra andre europeiske land med ting som har gått bra, og ting som ikke har gått bra. Derfor tror jeg vi skal være lite «karåt», for å si det på trøndersk, i norsk ruspolitikk – altså det å slå oss på brystet og tro at vi virkelig har funnet alle svarene her i Norge. Det som skjer ute på gata her, viser at det ikke stemmer. Derfor er jeg veldig mottakelig for den type innspill som f.eks. modellen fra Sverige kan bidra med. Og akkurat dette tidspunktet mellom avrusing og videre behandling tror jeg også er veldig viktig.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:19:44]: Så vidt undertegnede husker, var faktisk det at fastleger med spesiell kompetanse og interesse innenfor rusfeltet skulle kunne skrive ut Subutex og Suboxone, opprinnelig et forslag fra tidligere stortingsrepresentant John I. Alvheim og daværende stortingsrepresentant Bjarne Håkon Hanssen – så historien er det viktig å ha med seg i visse sammenhenger. Jeg synes det er veldig positivt at statsråden har den tilnærmingen til ruspolitikken som han har. Det er veldig bra.

Et annet område som er foruroligende for samfunnet, er at vi nå får meldinger fra flere kommuner om forslag om å avhjemle sykehjemsplasser og gjøre dem om til bokollektiv og omsorgsboliger, slik at den enkelte selv blir ansvarlig både for mat, medisiner og støttetjenester. Vil statsråden her ta et initiativ overfor Husbanken slik at man følger retningslinjene klart, at hvis man får investeringstilskudd til å bygge sykehjemsplasser, må det tilbakebetales dersom man avhjemler?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:20:53]: Det viktigste er vel det som representanten Nesvik sier helt til slutt, nemlig at regelverket på området er klart. En kan ikke først få tilskudd til sykehjem og så, når man har fått det, bare omdefinere det og gå videre i verden som om ingenting har skjedd.

Det kan godt være at det forslaget som representanten Nesvik her antydet i sin replikk, er godt, at vi i dialog med Husbanken bør vurdere om vi skal presisere dette overfor kommunene på en slik måte at alle sammen er klar over hva som skjer dersom man går i den retningen. Det skal jeg ta med meg og diskutere med kommunalministeren.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Gunn Olsen (A) [12:21:54]: Det er mange som i debatten har vært innom rusfeltet. Det synes jeg er med på å stadfeste at det er ett av de områdene som utfordrer det norske helsevesen og det norske samfunn mest. I et av verdens rikeste land med et av verdens beste helsevesen og en av verdens beste velferdsordninger har vi altså ikke lyktes i ruspolitikken. Jeg synes det er veldig tøft av statsråden som har gått langt i å innrømme det. Vi har blitt bedre på mange områder, og Regjeringen satser mer enn noen gang på rusfeltet – det kommer også til uttrykk i dette budsjettet. Likevel er utfordringene på rusfeltet store. Det vil kreve en formidabel innsats også i årene framover, og det er en styrke at hele helse- og omsorgskomiteen er enig om det.

Vi er alle urolige over at overdosedødsfallene i Norge ikke går ned. Vi er urolige over at så mange tusen mennesker er avhengig av heroin, at så mange daglig bruker kokain og amfetamin, røyker hasj, tygger khat og spiser piller. Vi er også urolige over at mennesker står i kø for å få hjelp.

I den offentlige debatten om rusavhengighet og rusmidler er det de ulovlige rusmidlene det er mest fokus på. Det er selvsagt ikke så underlig. Alkohol er et lovlig nytelsesmiddel, men også et rusmiddel man må ta på alvor. Det er alkohol som er det rusmidlet som skader mest og skader flest. Det er godt kjent blant oss at ifølge WHO er alkohol en av de hyppigste årsakene til sykdom og tidlig død – alt fra trafikkskader, vold i hjem og vold på gaten, for ikke å snakke om alle de psykiske påkjenninger hos barn og unge, som har mennesker som misbruker alkohol i sin nære familie.

De aller fleste som blir rusmiddelavhengige, begynner å ruse seg på alkohol. Det er kjent forskning at når tilgangen øker, øker forbruket av alkohol. Flere pol, flere restauranter, lengre skjenketid og mer penger blant folk gjør at vi drikker mer enn noen gang. Nye tall, som ble publisert i går, viser at vi drikker mer øl, vi drikker mer vin, vi drikker mer brennevin, og vi drikker mer rusbrus. Jeg tror ikke at vi kan slukke lyset og stenge kranen. Men noen iøynefallende utviklingstrekk bør vi kanskje tenke over. Bare ett lite eksempel: I mange byer er det ikke lenger skjenkesteder for 18-åringer. Er det fordi man tjener mer penger på sprit? Det kan iallfall ikke være et forebyggingstiltak, for resultatet er jo at ungdommene sitter hjemme og drikker til de blir rusa, og så skal de selvfølgelig ut på byen og treffe andre. Det er ikke sikkert det er så lurt. Det er ikke særlig forebyggende med tanke på verken skader, vold eller overstadig beruselse.

Det er mulig å forebygge og forhindre at så mange blir rusavhengige, men det må innsats til på flere kanter. Det har vært mye fokus på gravide og alkohol. Det tror jeg har hatt god virkning. Det blir stor effekt av den opplysningen, men vi trenger foreldrene, vi trenger jordmora, vi trenger spedbarnskontrollen, barnehagene, skoletjenesten og primærhelsetjenesten – og her må i hvert fall alle med. Kommunen må ta et ansvar for skjenkepolitikken sin, for antall skjenkesteder, åpningstider og kontroller. Er det et sted det trengs samhandling som vil gi resultater, er det her.

Det er ikke for å gjøre det vanskelig for folk, men rett og slett i solidaritet med dem som ikke takler å ruse seg. Jeg tror det er en grense for hvor mye rusavhengighet et samfunn kan tåle. Mange barn og unge har det vanskelig. Det er utallige årsaker til det. Det resulterer uansett ofte i at mange ikke takler skolehverdagen sin, kanskje ikke hverdagen i det hele tatt. Kanskje får man heller ikke jobb. Det er ikke vanskelig å forstå at man flykter til noe – det kan være rus. Tiltak for å hindre drop-out i skolen og ungdomsgaranti vil være tiltak som har en forebyggende effekt. Jeg er glad for at Regjeringen tar grep.

Innenfor rusfeltet er vi ikke i den situasjonen at vi kan være skråsikre på noe. Det er så mange ubesvarte spørsmål, og få klare svar. Vi må snu alle steinene, ellers kommer vi ikke videre. Til og med debatten om heroin må vi ta.

Jeg er svært glad for at Regjeringen nå skal vurdere å opprette psykiske ambulanseteam i helseforetakene, slik komiteen har bedt om. Jeg håper at noe av det mest uverdige vi har vært vitne til i helsevesenet, snart skal være historie: at politibil og uniformerte politifolk henter psykisk syke pasienter. Det må skje i helt spesielle tilfeller.

Vigdis Giltun (FrP) [12:27:14]: Psykisk helse har fått stor oppmerksomhet den siste tiden – ikke først og fremst på grunn av at vi har hatt en tiårig opptrapping som viser veldig gode resultater, men kanskje først og fremst på grunn av at resultatene ikke er som forventet. Det er grunn til ettertanke når man etter ti år med øremerkede midler har sørget for å styrke en viktig sektor, og fremdeles ser at det er så store og alvorlige mangler, som har framkommet den siste tiden.

Riksrevisjonens undersøkelse i 2007 når det gjelder barn og unge, og en ny rapport når det gjelder forholdene rundt voksnes psykiske helse, viser store mangler og svakheter på alle tjenesteområder, også når det gjelder målindikatorene som er benyttet for å måle kvalitet og utvikling på tjenestene. Man visste tydeligvis ikke hvor man var da man startet opp. Man har ikke kommet til det målet man hadde satt seg, og det er nå stor usikkerhet om hvor veien går videre.

Det akuttpsykiatriske tilbudet oppfattes som lite tilfredsstillende mange steder, noe som får alvorlige konsekvenser spesielt for de mest syke. Vi ser også store forskjeller i tilbudet fra kommune til kommune, fra distrikt til distrikt og også fra lege til lege. Det er kanskje det aller mest alvorlige. Det er tilfeldig hvem det er som får behandling i spesialisthelsetjenesten, og det er ikke lenger pasientens helsetilstand som avgjør, men ofte det tilbudet som helseforetakene har å tilby.

Det har vært nedleggelse av institusjonsplasser i et langt større omfang enn det som var meningen med opptrappingsplanen. Mange av de aller dårligste med alvorlige sinnslidelser bor nå hjemme i kommunene. Det fører til at det må stilles enda større krav, både til de distriktspsykiatriske sentrene og til kompetansen i kommunene. Det er ikke fulgt opp underveis, dette har ikke blitt som det skulle bli. I dag bor også mange psykisk syke i ordinære sykehjem. Det viser seg at de eldre er glemt i denne opptrappingsplanen. Situasjonen er ikke styrket for eldre psykisk syke i kommunene, og det er ikke faglig kompetente som tar hånd om dem som har alvorlige problemer.

Fremskrittspartiet vil også uttrykke sterk bekymring over at opptrappingsplanens måltall når det gjelder døgnbehandling for barn og unge, ble redusert fra 500 til 400 plasser. De 400 plassene er heller ikke oppfylt. Vi kjenner til mange unge som ikke får egnet tilbud når det gjelder døgnbehandling. Jeg vil i den forbindelse nevne de mange anoreksisyke, og Capio Anoreksi Senter, som er et behandlingssted som har mange ledige plasser. De har stort sett syv pasienter til behandling, og de kan ta imot 17. Dette er et behandlingssted med meget gode resultater og som hele komiteen mener bør være tilgjengelig for alle anorektikere som har behov for døgnbehandling. Men Regjeringen sørger for at det ikke skjer, ved å nekte klinikken å komme inn under fritt sykehusvalg. Her går altså ideologien foran hensynet til pasientene. Det ser vi også i mange andre sammenhenger, og det er trist. Det er noe pasientene ikke forstår. Det er noe pårørende ikke forstår, og det er noe heller ikke de fleste politikere forstår. Allikevel er det mange rød-grønne politikere som finner seg i det.

Fremskrittspartiet ser at det er store utfordringer som står igjen. Vi ser at de ikke vil bli møtt ved å legge pengene inn i rammefinansieringen i år. Vi velger derfor fortsatt å øremerke de midlene som har vært tilført gjennom denne perioden. Vi styrker også tilbudet til psykisk syke med totalt 200 mill. kr, hvorav 160 mill. kr skal gå til styrking av tiltak i kommunene.

Når det gjelder eldre, bør ikke de bli glemt. Det er en like stor utfordring i dag når det gjelder eldreomsorgen, som det var for tre, fire og fem år siden – eller kanskje man kan si at utfordringene har blitt enda større. Det er stor mangel på sykehjemsplasser, og det er veldig mange eldre som bor hjemme, som er altfor syke til å bo i egen bolig. Det er også veldig mange syke med spesielle sykdommer som ikke får den faglige oppfølgingen som de skal ha i et sykehjem. Det har vært mye snakk om å opprette spesielle avdelinger, men det skjer veldig lite. Det går altfor sent. Vi ser det når det gjelder demente. Man har visst i mange, mange år hvor stort behovet for spesielle avdelinger er, men det går altfor sent. Det samme gjelder bygging av sykehjemsplasser. Regjeringen har nå gitt et signal om at de skal styrke tilskuddet. Fremskrittspartiet mener 3 000 plasser er et minimum av det man kan sette i gang å bygge i år, og det har vi også lagt inn i vårt budsjett.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:32:26]: Akuttmedisinen blir stadig bedre, og heldigvis blir stadig flere liv reddet etter hjerteinfarkt, slag og ulykker. Men når blålysene er skrudd av, opplever mange å bli glemt. Allerede i 2005 forelå det en rapport fra SINTEF som viste omfattende svikt i tilbudet om habilitering og rehabilitering i kommuner og i helseforetak. Helsetilsynet slo i 2006 alarm om omfattende svikt i habiliteringstilbudet til barn. Dette betyr tapte muligheter for mange barn med nedsatt funksjonsevne og en krevende hverdag for deres familier. Så sent som under budsjetthøringene i helse- og omsorgskomiteen i høst fikk vi dokumentert at tilbudet er svært mangelfullt. Undersøkelse i regi av Helsedirektoratet viser at 51 pst. av revmatikerne oppgir å ha behov for opptrening, mens bare 10 pst. får et slikt tilbud. Bare én av fem hjertepasienter får rehabilitering, selv om dette vil bety betydelig raskere bedring.

Mangelfulle tilbud om habilitering og rehabilitering betyr tapte muligheter for mange mennesker. 750 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet. For mange av dem vil et bedre tilbud om habilitering og rehabilitering være veien tilbake til arbeidslivet. Ordningen «Raskere tilbake» er bra, men den hjelper ikke alle dem som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet. Også barn, unge og eldre trenger et bedre tilbud. For unge er det særskilte utfordringer med å sikre et tilbud som er godt tilpasset deres behov og livssituasjon. Høyre mener derfor at det må utarbeides en egen plan for å sikre et bedre rehabiliteringstilbud for ungdom.

For Høyre er det helt avgjørende at helsetjenesten gir mennesker en mulighet til å klare seg selv i hverdagen og til å delta aktivt i arbeids- og samfunnsliv. En satsing på habilitering og rehabilitering er en investering i større frihet og bedre livskvalitet for mange mennesker. Samtidig er det god samfunnsøkonomi å redusere behovet for omsorgstjenester og trygdeytelser. Dette ble godt illustrert under budsjetthøringen, der vi fikk presentert resultatene av et program for pasientopplæring for astmatikere i Finland. Resultatene var at antall sykehusdøgn ble redusert med 54 pst., og at sykefraværet sank med 80 pst.

I budsjettforslaget for 2007 tok Høyre initiativ til en merknad om at en satsing på habilitering og rehabilitering måtte bli det neste store satsingsområdet i helsesektoren. Vi fikk støtte fra samtlige partier. Problemet er bare at regjeringspartiene, som har historiske muligheter gjennom flertall i Stortinget og tidenes økonomiske handlingsrom, ikke har vært villige til å følge opp ord med handling. Tvert imot, regjeringspartiene stemte ned vårt forslag om en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering som ble behandlet i fjor.

Fra Høyres side har vi foreslått om lag 0,5 milliarder kr i budsjettforslagene de siste årene til å realisere denne opptrappingsplanen. I vårt alternative budsjett for 2009 setter vi av totalt 600 mill. kr til dette formålet. Vi mener dette må prioriteres, og øremerker derfor midler til rehabilitering innenfor rammen av bevilgningene til økt aktivitet. Vi mener det er helt nødvendig med klar politisk styring og øremerking av midler dersom vi skal lykkes med å gi rehabiliteringsfeltet et løft. Det nytter ikke bare med å vise til økte bevilgninger til helseforetakene og håpe at et forsømt område som rehabiliteringsfeltet skal vinne den interne kampen om budsjettkronene. Vi konstaterer at regjeringspartiene heller ikke denne gangen har støttet en slik prioritering. Tvert imot har det vært en reduksjon i antall rehabiliteringsdøgn i private opptreningsinstitusjoner i denne regjeringsperioden, ifølge departementets egne tall.

Så det er kanskje ikke så rart at parolene regjeringspartiene møtte på Løvebakken i dag, var: «…bla, bla …» og «Nå tror vi mer på julenissen», for i dag demonstrerte 40 organisasjoner på Løvebakken mot Regjeringens brutte løfter på rehabiliteringsområdet. Organisasjonene representerer store pasientgrupper blant hjerte- og lungesyke, kreftrammede, trafikkskadde, mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk syke. Fagfolk og frivillige organisasjoner står også bak aksjonen. Da Høyre konfronterte statsråden med de brutte løftene på rehabiliteringsområdet i spørretimen 26. november, mente han at det var feil å hevde at dette feltet ikke var prioritert. Vel, pasienter og fagfolk er av en helt annen oppfatning. I budsjetthøringene i komiteen har den entydige tilbakemeldingen vært at pasienter er i en fortvilet situasjon på grunn av manglende opptreningstilbud. Statsråd Hanssen har bedt om råd og innspill via sin nettblogg. Det er vel neppe noe råd som er mer entydig enn rådet om at Regjeringen må innfri sitt løfte om rehabilitering til alle som trenger det. Det er fint med en statsråd som lytter, men det hadde vært enda bedre med en statsråd og en regjering som gjorde noe for å følge opp.

Det er imidlertid gledelig å se at de borgerlige opposisjonspartiene står sammen om å kreve øremerkede midler til habilitering og rehabilitering.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [12:37:51]: Forebygging er billigere enn reparasjon. Problemet er at virkningen av tiltak som vi gjør på forebyggingsfeltet, vanskelig lar seg dokumentere på kort sikt, og er derfor lett å nedprioritere.

Arbeiderpartiet er opptatt av forebygging, noe som flere små og store poster i budsjettet viser. Jeg vil ta fram et felt som er bredt og sammensatt når det gjelder forebygging, nemlig helsesøstertjenesten og skolehelsetjenesten. De er viktige på mange arenaer, og jeg vil komme inn på noen av dem.

Det er helsesøster som skal vaksinere ungdom med HPV-vaksinen, som nå innføres fra skoleåret 2009, noe som vi er veldig fornøyd med. Kunnskapsgrunnlaget og tilrådningene som har konkludert med at vaksinasjon mot HPV-viruset er en effektiv forebyggingsstrategi mot livmorhalskreft, er tatt til følge av den rød-grønne regjeringen. Vi følger dermed en rekke land som allerede har startet, eller som ligger i startgropen. HPV-vaksinen må også ses på som et ledd i tiltak som vi har satt inn mot sosiale ulikheter innenfor helse, da screening ikke alltid er like treffsikkert, og ikke alle deltar. Her får alle et tilbud og samme mulighet for å forebygge en alvorlig sykdom.

Skolehelsetjenesten, som det er tverrpolitisk enighet om i komiteen at det må satses mer på, og som mange steder ikke har gode nok ressurser, har et stort og omfattende nedslagsfelt. De treffer barn, ungdom og pårørende i livets ulike situasjoner. Derfor har vi ønsket å styrke det tilbudet. I budsjettet for 2008 prioriterte vi noen skoler spesielt, som fikk ekstra midler, f.eks. i Bodø, Drammen og Halden. I budsjettet for 2009 øker vi innsatsen ytterligere mot skoler der utfordringene er store, og som trenger ekstra tiltak, med 3,5 mill. kr. Det betyr at enda flere ungdommer får enda bedre tilbud.

God, oppdatert kompetanse for den enkelte helsesøster er nødvendig. Jobben med informasjon og rådgivning til ungdom når det gjelder seksualitet, seksuell helse, grenser og graviditet, er det viktig å kunne mye om. Her trengs kontinuerlig påfyll og kunnskap og nye metoder for å nå flere.

Jeg vil i den forbindelse vise til den jobben som Sex og Samfunn, mer kjent som KSO, her i Oslo gjør, når det gjelder å tilby nettopp dette til helsesøstertjenesten over hele landet. De har hospitering av rundt 500 helsesøstre pr. år, og de utgir en metodebok som kan brukes i skolen. At vi nå styrker denne tjenesten og bevilger 2,5 mill. kr for 2009, vil bidra til at dette arbeidet kan gjøres, og gjøres, enda bedre.

Det er også viktig å fokusere på ungdommens psykiske helse i denne sammenhengen. Det å kunne tilby psykologer ved ungdomshelsestasjonene, som er åpne og tilgjengelige på kveldstid, er god forebygging og et godt lavterskeltilbud som vi trenger flere av. Jeg kan f.eks. vise til et godt eksempel i Skien, hvor man har gode erfaringer med dette.

Jeg har også lyst til å ta fram satsingen som gjøres på helsestasjonene i Groruddalen. De fikk 3 mill. kr i 2007 for å drive tre prosjekter, med en videreføring i 2008 og i 2009. Her gis tiltak rettet mot barn, unge og foreldre, og det dreier seg både om kosthold, sykdommer, fysisk aktivitet og mye, mye mer.

Andre steder driver helsestasjonene forebyggende rusarbeid, som i samspillopplegget VÅRS i Larvik, der foreldre til barn fra to til seks år rekrutteres fra helsestasjonen. Den samme kommunen leverer også ut brosjyrer ved første hjemmebesøk etter fødselen om alkohol og om alkoholbruk og barn, som føyer seg inn i det forebyggende rusarbeidet, for å vise foreldrene hvilket ansvar de har når de er blitt rollemodeller og omsorgspersoner.

Helsestasjonene, helsesøstrene og skolehelsetjenesten gjør mye, mye mer enn det jeg har fått tid til å ta fram her. Jeg har i mitt innlegg pekt på mangfoldet, bredden og behovet for en sterk skolehelsetjeneste. Er det noen som kan treffe ungdom der de er, og ta fatt i problemer og utfordringer, er det nettopp dem. Det er et lavterskeltilbud som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at må utvikles enda mer.

Jeg er glad for at vi styrker denne sektoren sakte og målrettet, både ved tilgang til mer penger gjennom økte kommuneoverføringer, ved øremerkede midler til spesielle tiltak, som jeg har nevnt her, og ved at de får mulighet til å tilegne seg enda mer kunnskap, f.eks. gjennom KSO.

Jorodd Asphjell (A) [12:42:38]: Jeg vil ta utgangspunkt i et hverdagseksempel.

Jeg er glad for at komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, er opptatt av at det etableres gode tilbud også for fysisk aktivitet innenfor rusomsorgen. I 2006 ble fotballaget FC Hveita United, et lavterskeltilbud i regi av Frelsesarmeens rusomsorg, startet. Formålet var å aktivisere rusmiddelavhengige som ikke har noe fritidstilbud. Her kan rusmiddelavhengige møtes to ganger i uken til trening og fysisk aktivitet på en sosial og rusfri arena. Fotballaget spiller i dag i bedriftsserien, og tilbudet fører til stor motivasjon for å ruse seg mindre og ikke minst for å prestere bedre. Tilbudet gis i dag gjennom et samarbeid mellom Frelsesarmeen, Trondheim kommune og Rosenborg Ballklubb.

Hveita United-spillere er ikke som andre fotballspillere. De sliter med en rusavhengighet, og i den anledning møter de mange utfordringer i hverdagen som er mer eller mindre vanskelig håndterbare. Noen av spillerne har vært rusfrie i en periode og jobber med å komme seg ut av et rusmiljø, mens andre er i aktiv rus og strever med andre problemer som bopel og andre dag til dag-utfordringer.

I en hverdag der det ikke alltid føles som om hjelpeapparatet er der for å hjelpe, har spillerne søkt til trenere og frivillige i Hveita United for råd og hjelp. Hveita United har fra starten hatt en 20 pst. stilling, dekt av Frelsesarmeen. Resten av tiden har vært dekt av frivillig innsats. Bjørn Hansen, tidligere landslagstrener, trener av Rosenborg osv., er sammen med flere deres trener. Bjørn Hansen fikk på lørdag hedersprisen under Trøndersk Idrettsgalla bl.a. for sitt sosiale arbeid og engasjement.

Å komme i et miljø hvor man er likeverdig, er nytt for mange. Her møter spillerne likeverdige som forstår hva de går igjennom hvis de har en dårlig dag. Her er de alltid velkommen – uansett. I Hveita står ingen alene. Mange av spillerne har aldri opplevd å være en del av et lag. De har ikke opplevd å ha mange venner utenfor rusen. I Hveita møter de folk som ikke dømmer dem for hva de har gjort. Her kan man være seg selv, og man lærer de prosesser en gruppetilhørighet medfører.

Det er alltid kjente ansikter som er glad for å se en, og for å ha en å dele opplevelser og inntrykk med. Samtidig representerer Hveita noe en alltid kan se fram til. Mange av spillerne har mye tid; det er i realiteten det eneste de har for mye av. De ønsker å fylle fritiden med noe positivt og noe meningsfylt, slik alle andre mennesker også ønsker å gjøre.

De aller fleste spillerne har slitt med rusavhengighet siden ung alder. Det har gått hardt ut over fysikken til mange. Kroppen er sliten av all rusingen, og i tillegg har fysisk trening vært på det absolutte minimum i mange, mange år. Hveita United har snudd dette. Nå opplever mange at de får brukt kroppen sin til noe positivt. Som en av spillerne uttrykte det:

«Jeg opplever nå at pumpa banker som en gal fordi jeg har sprunget etter den ballen i en time. Jeg er sliten fordi jeg trener! Ikke for alt annet jævelskap. Og jeg som aldri har trenet en dag i mitt liv.»

De opplever å bli i bedre form, noe som er med på å gi en bedre selvfølelse. Flere opplever at de har misbrukt kroppen så mye at det er utrolig godt å kjenne at man bruker den til noe positivt.

Hveita er også med på å stimulere til psykisk utvikling. Som sagt ble mange involvert i rusmiljøet fra de var unge. De har ramlet utenfor skole og andre samfunnsinstitusjoner. I disse miljøene har fokuseringen vært på dop. På Hveita prater de med andre mennesker om alt annet enn rus. Gjennom ulike dugnadsjobber, turer, arrangementer o.l. er laget ofte i en sosial kontekst. Dette er verdifulle erfaringer for personer som jobber med å bli integrert i samfunnet på nytt.

Gjennom et liv som rusmiddelmisbruker har de fleste utviklet et mer eller mindre dårlig selvbilde. De opplever at samfunnet på mange måter ser på dem som annenrangs mennesker og en samfunnsmessig byrde. De må hele tiden be om hjelp til bosituasjon og dagligliv, og de har opplevd å kjempe mot det hjelpeapparatet som i utgangspunktet er der for å hjelpe dem.

Gjennom Hveita United opplever mange for første gang å bli tatt på alvor og bli verdsatt for den man er. Her møter man folk som er glad for å se en, og har man vært borte fra trening en stund på grunn av rus osv., er folk glad for å se at en er tilbake, og ikke skuffet for den tiden en har vært borte. Til og med hjelpeapparatet blir regnet som en del av laget. Under drakta er alle like.

Nå snakkes det om også å starte et jentelag for rusmiddelmisbrukere. Jeg er glad for at flertallet i komiteen ser verdien i dette tilbudet, og at en vil be Helsedirektoratet prioritere søknad om støtte til lavterskeltilbudet FC Hveita United spesielt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:47:54]: Det er nå fjerde året Stortinget skal vedta et helsebudsjett fra de rød-grønne. Jeg må da spørre: Hvilke helseområder er det de rød-grønne har klart å løse med snart fire år i posisjon? Lite eller ingenting har skjedd som har forbedret situasjonen for dem som sårt trenger et godt helsetilbud.

Slik jeg ser det, har vi de samme problemene innen eldreomsorgen og helsevesenet i dag som vi hadde i 2005. Man hører om historiske satsinger og at man aldri har brukt mer penger på helse. Men lite er blitt bedre. Tvert imot er mye faktisk blitt verre, med over 250 000 i kø, med over 35 000 flere i helsekø i inneværende periode, med nærmere 4 000 stoffmisbrukere i kø for avvenning, med økte egenandeler for kronikere og allergikere, med korridorpasienter – fortsatt et navlebeskuende syn når det gjelder å bruke kompetanse og teknologi i andre land, og en ikke tilstedeværende politikk innen habilitering og rehabilitering, for øvrig et område som flertallet i komiteen mener bør være et klart definert satsingsområde.

Ingen av de store utfordringene er løst. Det sies at det må bli mørkt før det blir svart, og alt er ikke riktig svart ennå, men man kan lure på hvor sammenhengen i den rød-grønne politikken er.

Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med satsingen på mer fysisk aktivitet. Dette er god, forebyggende politikk, men samtidig blir det underlig når Regjeringen ikke ønsker å satse på en oppfølging av diabetesplanen med midler. Ergo vil man forebygge inaktivitet, fedme- og diabetesproblemer, men man ønsker ikke å behandle dem som allerede har fått et helseproblem. Forstå det den som vil! Jeg vil her vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor vi setter av 35 mill. kr til diabetes og kols – til forskning, behandling og identifisering.

Et annet område der vi ligger etter, er tannhelsetjenesten – både når det gjelder tempo på utdanningen av tannlegespesialister, hvor Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett bevilger 30 mill. kr, slik at tannleger kan utdanne seg til tannlegespesialister med støtte i utdanningstiden, og når det gjelder det generelle syn på sykdommer i munnhulen. Det er urimelig at tannbehandling er atskilt fra annen medisinsk behandling, og at sykdommer i munnhulen ikke skal likestilles med andre sykdommer.

Videre ønsker Fremskrittspartiet å bevilge 10 mill. kr til opprettelse av et grunnforskningssenter for ADHD. Vi ønsker å styrke stamcelleforskningen ved Radiumhospitalet med 10 mill. kr, og vi ønsker å styrke den medisinske forskningen betraktelig, med 70 mill. kr utover Regjeringens forslag, hvor prioriterte områder er kreftforskning, ME-forskning og demensforskning. Videre ønsker Fremskrittspartiet å styrke pandemiberedskapen gjennom en opptrappingsplan, med 10 mill. kr utover Regjeringens forslag.

Fremskrittspartiet er skuffet over at behandlingsreiser til utlandet får en reell nedgang for 2009, og styrker dette med 15 mill. kr i sitt alternative budsjett.

Det er bra at komiteen klarte å komme til enighet i merknadene om en styrking av behandlingstilbudet til våre krigsveteraner. Norge har i dag over 100 000 veteraner, og det er en relativt stor fare for å utvikle psykiske senskader. Dette fordrer en særlig oppfølging av soldatene spesielt og pårørende generelt. Forsvaret følger opp veteranene i ett år etter tjeneste. Deretter overtar det sivile Norge. Samfunnet har et større restansearbeid å gjøre, og da må det bygges opp kompetanse både i primærhelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten og innenfor arbeids- og sosialtjenesten for oppfølging og rehabilitering.

Det er også en samlet komité som mener at det er behov for mer traumeforskning og forskning på trykkbølgeskader, Traumatic Brain Injury. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett satt av 4 mill. kr utover Regjeringens forslag for å følge opp psykisk sykdom og rehabilitering av krigsveteraner og pårørende.

Dag Ole Teigen (A) [12:53:03]: Som saksordfører for kapitlet om forskning vil jeg begynne med å nevne to områder som komiteen har omtalt, og der jeg er særlig opptatt av at vi trenger mer forskning.

Det ene er fattigdomsrelaterte sykdommer, som står sentralt i det globale sykdomsbildet. Blant de viktigste dødsårsakene i utviklingsland er aids, barnesykdommer, malaria og tuberkulose – sykdommer som tar langt færre liv i industrilandene. Internasjonalt blir det brukt altfor få ressurser på å forske på områder der framgang og utvikling vil ha uvurderlig effekt globalt, men mindre effekt i de rike landene. Jeg er glad for at komiteens flertall skriver at målet om å styrke forskningssatsingen rettet mot det globale sykdomsbildet, må være et viktig mål i Regjeringens innsats for helseforskning.

Det andre er kreftforskning og særlig forskning på store krefttyper som prostata, lunge og tykktarm. Kreft er den nest største dødsårsaken i Norge etter hjerte- og karlidelser. På noen områder har det vært mange tiår uten store framskritt. Kreftforskning er også noe som komiteen har omtalt, og jeg håper statsråden tar med seg at det er et tema som komiteen er opptatt av.

Så litt om sykehusøkonomi. Jeg tror det har lettet sykehusdriften at Regjeringen i denne perioden har ryddet opp i strukturelle utfordringer som har med finansiering å gjøre. Midler til fornyelse av sykehusbygg og -utstyr er allerede økt. Nå dekkes store pensjonskostnader, og det bevilges midler for å lette omstillinger i sykehusene. Det aller viktigste er kanskje at økt pasientbehandling blir finansiert både i budsjettet for i år og i budsjettet for neste år. Det betyr at flere kan få behandling, og jeg er veldig glad for at Regjeringen har fått dette til. Som vestlending er jeg også veldig glad for at Magnussen-utvalgets innstilling følges opp, og at vi får rettferdig fordeling av midlene mellom helseregionene.

Jeg tror sykehusreformen var avgjørende for at vi nå får en rettferdig fordeling. Før var det jo hver enkelt fylkeskommune som avgjorde budsjettene endelig, og da ble det i tidens fylde skapt forskjeller mellom regionene. Da sykehusene ble statlige, ble det behov for en gjennomgang av det. Basert på Hagen-utvalgets innstilling ble det under forrige regjering vedtatt en oppretting av skjevdeling i 2003. Men her skulle man for det første rette opp bare halvparten av den skjevdelingen Hagen-utvalget hadde regnet seg fram til, og deretter skulle det innføres et eget Helse Nord-tillegg – fornuftig nok i seg selv – men det skulle finansieres av de underfinansierte regionene Helse Vest og Helse Midt-Norge. I ettertid må det framstå som urimelig. Forrige regjering foreslo en opprettingsperiode på fem år, fra 2005 til 2009. Hadde ikke dette senere blitt framskyndet, ville vi altså fortsatt ikke vært ferdig med den runden.

Heldigvis er vi kommet lenger. Stortingets vedtak fra 2003 ble ferdig fulgt opp to år før tiden, og Magnussen-utvalget ble satt ned. I stedet for at 2009 blir det siste året med oppretting etter Hagen-utvalget, blir 2009 det første året med oppretting etter Magnussen-utvalget, og allerede i 2010 blir denne skjevdelingen historie.

Til slutt vil jeg, som forrige taler, trekke fram ett spesielt område der komiteen har gjort noe felles og tverrpolitisk, nemlig i forhold til krigsveteraners skader og psykiske belastningsskader, et tema bl.a. SIOPS, foreningen for skadde i internasjonale operasjoner, og avisen Bergens Tidende har satt fokus på den siste tiden.

I dag deltar norske soldater i Afghanistan. Komiteen skriver at deltakelse i internasjonale operasjoner i dag er en sentral og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, at soldater som deltar i slike operasjoner, ofte lever i en stressituasjon over lengre tid, og at oppholdets lengde, trusselnivå og intensitet øker risikoen for psykiske belastningsskader.

Nå er det viktig at det blir bygd opp mer kompetanse på bl.a. denne typen skader i helsevesenet, og at krigsveteranene møter et tilbud som er tilgjengelig og koordinert.

Tore Hagebakken (A) [12:57:58]: Så mye som hver tredje krone over kommunale budsjetter brukes til pleie-, omsorgs- og helsetjenester. Sektoren sysselsetter totalt over 160 000 ansatte. Pårørende og pasienter er avhengige av gode tjenester.

Kommunenes helse- og omsorgstilbud berører manges liv hver eneste dag. Omsorg i kommunene er ikke bare eldreomsorg. I noen kommuner er de øvrige omsorgsoppgavene i omfang på omtrent samme nivå som eldreomsorgen, noen steder faktisk også større. Stadig flere under 67 år har behov for tjenester fra kommunen, i noen tilfeller svært kostnadskrevende tjenester for å sikre den nødvendige hjelp og oppfølging døgnet rundt. For at kommunene skal være i stand til å gi et godt tilbud, er det viktig at staten stiller opp med gode rammebetingelser og ordninger, som også er noenlunde rettferdig kommunene imellom i forhold til de ulike utfordringer hver enkelt kommune står overfor.

Forutsigbarhet i betingelsene er også viktig for å kunne planlegge gode helhetlige tilbud til den enkelte bruker. Nettopp dette har den rød-grønne regjeringa sørget for gjennom å styrke toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester betydelig i siste års budsjett. I løpet av inneværende år og neste år økes bevilgningene til denne ordningen med om lag 1,3 milliarder kr – det er mye på to år. Alle partier slutter opp om dette nå, men jeg kan ikke la være å minne om at forrige regjering gjorde betingelsene dårligere for kommunene, da behovet for slike tjenester økte. Jeg vet at noen ikke liker å høre det, men det er greit å være med på økte bevilgninger når man kan ta del i våre velferdskroner, når det ikke ble noe av skatteletten.

Bedre samhandling mellom sjukehusene og kommunene er viktige tiltak for å sikre et bedre tilbud til pasientene og få mer ut av hver helsekrone. Derfor er det bra at helseministeren har sterkt fokus på slik samhandling. Ulike studier viser at 400 000 liggedøgn i norske sjukehus kunne ha blitt spart i fjor. Mange av de pasientene dette handler om, kunne ha fått et minst like godt tilbud i kommunehelsetjenesten, og da ikke bare når det gjelder pleie- og omsorgstjenester. Også tjenester som rusbehandling, psykiatri og rehabilitering bør i større grad gis der folk bor, med nærhet til brukerne og deres pårørende. For de fleste er det viktig å være nær sine nærmeste når man er sjuk eller omsorgstrengende. Dette oppnås ved å styrke tilbudet ute i kommunene. Som en bonus for samfunnet viser beregninger at prisen pr. liggedøgn er lavere i kommunehelsetjenesten enn ved sjukehusene. Når den enkelte pasient får et bedre tilbud og samfunnet en lavere kostnad, må det være liten tvil om hva man skal gjøre mer av – nettopp en sterkere samhandling mellom sjukehusene og kommunene, eller første- og andrelinjetjenesten, som det heter på fagspråket.

Det er åpenbart at nye oppgaver for kommunene må følges opp med ekstra midler til kommunene, særlig når kommunehelsetjenesten skal gjøre mer av det sjukehusene gjør i dag, noe som bl.a. må innebære at legedekningen ved sjukehjemmene økes betydelig.

Kommunene har prioritert styrking av pleie- og omsorgssektoren de siste åra. Det er grunn til å gi honnør for at de bygger nye sjukehjemsplasser og sørger for omsorgsboliger med bemanning, og for at de ansetter flere folk for å styrke tjenestene. Det gjøres en formidabel innsats som kommunene fortjener ros for. Derfor skal vi også ta på alvor de bekymringsmeldinger vi nå får, om lavere innsats og mindre ambisiøs satsing neste år, bl.a. som følge av finanskrisen. Regjeringa har varslet at den vil komme med en finanspolitisk tiltakspakke tidlig neste år. Jeg er sikker på at mange ordførere, lokalpolitikere og ansatte står klare til å bruke ekstra penger til beste for sine innbyggere når kommunesektoren får sin del av tiltakspakken. Det er store behov, både på investeringssiden og på driftssiden. Både bygningsarbeidere og helsepersonell trengs i så måte.

I statsbudsjettet for 2009 foreslås det at de øremerkede midlene til drift av kommunenes psykiske helsearbeid innlemmes i de frie inntektene. For de aller fleste kommuner har dette ingen fordelingsmessige konsekvenser, men noen av landets største byer har særskilte utfordringer og har derfor mottatt et storbytilskudd. En enstemmig kommunal- og forvaltningskomité går inn for at storbyene skal få beholde dette tilskuddet. Dette har betydning sjøl i store budsjetter i store kommuner. Dette kommer vi tilbake til i morgen ved behandlingen av Kommunaldepartementets budsjett.

Hvem bryr seg om hvilket forvaltningsnivå det er som yter tjenesten, gir hjelpen og behandlingen? Det viktigste for oss alle når vi trenger det, er at vi opplever trygghet, varme og gode tjenester.

Pengene påvirker samhandlingen. Derfor må de økonomiske ordningene være smarte og stimulere til de beste løsningene. Her kan vi bli bedre, og vi skal bli bedre om kort tid. Vi skal få mer sving på samhandlingen og slik også færre svingdørspasienter.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Lønning (H) [13:03:04]: Jeg lyttet med interesse til representanten Gunn Olsens innlegg, og synes det var en meget betimelig påminnelse om at norsk alkoholdebatt i altfor liten utstrekning har vært en helsepolitisk debatt og i altfor stor utstrekning har dreid seg om andre ting enn helsepolitikk. Jeg tror ikke utfordringen på dette området primært er å finne opp nye regler. Vi har regler mer enn nok, hvis de bare blir etterlevd. Men det er pr. i dag altfor mange mindreårige som får anledning til å ruse seg, i strid med de gjeldende lovbestemmelser. Det er altfor mange åpenbart overstadig berusede mennesker som fremdeles blir skjenket, til tross for at loven forbyr dette. Hvis vi kunne klare å finne ordninger som gjør at det skapes respekt for de gjeldende lovbestemmelser, ville vi ha vunnet mye. Det er også grunn til å minne om at en overveldende stor andel av de episoder med blind vold som ryster oss gjennom mediene, er relatert til misbruk av alkohol eller andre former for rusmidler.

La meg også ta en liten visitt innom ruspolitikken i sin store alminnelighet. Det er etter mitt skjønn et paradoks at vi har fått en debatt om hvorvidt vi skal ha en debatt om ruspolitikken. Det er alltid et uttrykk for begrepsforvirring. Jeg skulle nok ønske meg at statsråden når han tenker høyt – det må det være tillatt for statsråder å gjøre – gjorde det på et litt bredere grunnlag enn én samtale med én person med erfaring fra rusmisbruk. Om det er noe område hvor det kunne være anbefalelsesverdig å satse på en nasjonal konsensuskonferanse med alle de fagmiljøer vi har i Norge som driver med forskning på dette området, må det være her. Da kunne vi kanskje få en debatt med jordledning, og det kan aldri skade.

Til sist en liten merknad til min lille replikkveksling med statsråden tidligere i dagens debatt. Jeg etterlyste en profilering i budsjettet av de tankene som statsråden nå reiser land og strand rundt og forkynner, nemlig at det trengs en kraftig forskyvning av tyngdepunktet i norsk helsepolitikk. Høyre har tatt konsekvensen av dette ved at vi har øremerket 400 mill. kr av den generelle økning til det som har å gjøre med oppsøkende behandling der folk bor. Statsrådens budsjettforslag minner jo til forveksling om den klassikeren som norsk tv nå har gjort enda mer kjent i juletiden enn selve juleevangeliet, nemlig «Hertuginnen og hovmesteren» – «Same procedure as last year, miss Sophie? – Same procedure as every year, James». Hvorfor tar ikke statsråden konsekvensen av sin egen innsikt? Hvorfor skal han vente helt til han får eksperthjelp til å vite det vi alle sammen vet – for lenge siden?

Laila Dåvøy (KrF) [13:06:37]: Litt tilbake til dette med fysioterapi: Jeg forstår veldig godt intensjonene med forslaget og er enig med helseministeren i at det er utrolig viktig å få flere fysioterapeuter i kommunene innen sykehjem som tar seg av rehabilitering osv. Denne omleggingen begynte nok i fjor med den nye avtalen om minimum 40 pst. til de nye fysioterapeutene. Det er for så vidt greit, selv om det også kan bli lite for noen. Men det er altfor mange som bare har 20 pst. I strukturendringen er det ikke lagt opp til at kommunene blir pålagt en økning for dem som nå kanskje må fortsette med 20 pst. Det er disse jeg er spesielt opptatt av. Hvis de faller ut, blir det lengre køer, og kronikerne rammes. Hvis det går an å være litt kreativ og tillate meg å komme med et forslag, kunne jeg ha tenkt meg – hvis det var mulig – at man kunne avventet endringene i de kommunene som hadde 20 pst.-avtaler. I vår IKT-verden burde det være mulig. Eller kanskje et annet forslag kan være – om helseministeren i det hele tatt vil tenke på det – at man rett og slett gav en frist for kommuner til å øke og si at man skal ikke ha 20 pst.-avtaler lenger, enten de gjør det alene eller interkommunalt. Jeg synes det kunne vært en god idé. Hvis det er mulig for helseministeren å kommentere det, hadde det vært fint. Ellers går det an å komme tilbake til det senere.

Når det gjelder skolehelsetjenesten, er jeg veldig glad for det Sonja Mandt-Bartholsen sier, at det er en utrolig viktig sektor, og jeg er veldig enig i alt representanten uttalte. Den forrige helseministeren sa at hun var villig til å se på en type standardtilbud ved skolehelsetjenesten, fordi det mange steder er få, spesielt i ungdomsskoler og videregående skoler, som får tilbud. Spesielt er dette viktig i ungdomsskolene. Det jeg kunne tenkt meg at vi hadde sett på, var at man hadde en fast åpningstid, slik at i alle kommuner visste ungdommene at onsdag kl. 8–10, eller kanskje tre dager i uken i store kommuner, var det en åpningstid hvor alle kunne gå til helsesøster. Dette lovte hun å se på, men vi har ikke fått noen tilbakemelding på om det lar seg gjøre.

Så er det en annen sak, nemlig dette med krisepakken som kommer fra Regjeringen. Den er jo veldig viktig, og noe som mange ser fram til i kommunene. Jeg håper at helseministeren tar en vurdering av en del investeringsprosjekter, jeg tenker f.eks. på Helse Vest, der man har en barneklinikk som omtrent er utgått på dato. Der er det helt ferdige planer, men problemer med gjennomføringen. Jeg tror det er kjempeviktig, og vi kommer gjerne med innspill til mange flere tiltak, som faktisk ligger klare.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:10:08]: Få ting er verre enn når små barn dør. Det er en personlig tragedie for alle som rammes. Det er derfor viktig å finne balansegangen mellom det at samfunnet foretar seg de nødvendige undersøkelser for å finne ut hva som er skjedd, og det å håndtere mennesker i sorg med respekt for situasjonen.

En samlet helse- og omsorgskomité har fulgt grundig med på forslaget om å innføre en dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet barnedød. Vi er glad for at det nå endelig har kommet på plass en slik undersøkelse med bakgrunn i det grundige arbeidet som Rognum-utvalget la ned ved barnedødsprosjektet. Dette var et viktig og vellykket prosjekt for å få mer kunnskap om hvordan disse dødsfallene bør håndteres av myndigheter og faginstanser.

Det å se stedet hvor barnet døde, er en av forutsetningene for å kunne bruke diagnosen «Sudden Infant Death», eller krybbedød. I de tilfeller der det er tvil om at det er snakk om krybbedød, eller hvorvidt barnet har dødd som følge av omsorgssvikt eller drap, må åstedet undersøkes for å kunne fastslå årsaken.

Undersøkelsene må foretas av en spesialtrent gruppe som har ulik, men viktig kompetanse, i en såkalt sakkyndig-modell. Det skal være rettsmedisiner med, og det er viktig at den personen er den samme som har obdusert barnet. I gruppen trengs både personer med spesiell kompetanse om barns anatomi og med generell etterforskningskompetanse, selv om ikke det betyr at de bør være ansatt i politiet. Det er derfor positivt at Regjeringen nå innfører en plikt for spesialisthelsetjenesten til å tilby foreldre og foresatte dødsstedsundersøkelse ved alle tilfeller av plutselig, uventet spedbarns- og barnedød med disse forutsetningene på plass.

En samlet komité har også bedt Regjeringen vurdere de grunnlovsmessige sidene ved at undersøkelsene blir en obligatorisk ordning som man ikke kan takke nei til. Uansett skal det være slik at et eventuelt avslag fra foreldrene om å ta imot tilbudet journalføres. Journalen følger barnet, og avslaget skal framgå tydelig i informasjonen til foreldrene.

Obduksjon av et barn som har dødd, må utføres så raskt som mulig. Dersom det er mistanke om noe kriminelt, skal det meldes raskt til politiet, slik at de setter i gang ordinær etterforskning. Ved en slik mistanke – uansett når mistanken oppstår – vil ikke tilbud om dødsstedsgranskning bli gitt. Da vil de ordinære etterforskningsrutiner i regi av påtalemyndighetene komme i gang. Det skal være en lav terskel for hva helsepersonell eller politi regner som mistenkelig når små barn dør.

Komiteen har bedt Helse- og omsorgsdepartementet gjennom oppdragsdokumentet be helseforetakene følge grundigere opp meldeplikten til helsepersonell ved mulig mistanke om at barn er utsatt for straffbare handlinger. På samme måte vil vi be om at Justisdepartementet sørger for at politiet i større grad får i oppdrag å prioritere etterforskningen av disse sakene.

Freddy de Ruiter (A) [13:13:06]: Jeg er glad for at flertallet i helsekomiteen på initiativ fra Arbeiderpartiet løfter fram det flotte arbeidet som prosjektet «Sammen» gjør elleve steder i Norge. Vi snakker om omfattende aktivitet i Haugesund, Sauda, Karmøy, Stord, Flekkefjord, Kvinesdal, Kristiansand, Grimstad, Porsgrunn og Sandefjord og noe aktivitet i Larvik. Prosjektet administreres av IOGT Norge, og har på de ulike virksomhetsstedene omfattende samarbeid med kommuner, frivillige organisasjoner og næringsliv.

Målsettingen med prosjektet er å gi rusmiddelavhengige et bedre liv. Prosjektet inneholder en bredde av tiltak for noen av de i vårt samfunn som sliter mest. Stikkord i den forbindelse er et lavterskel helsetilbud for tunge rusmisbrukere, matutlevering og rehabilitering.

Prosjektet «Sammen» er et ypperlig eksempel på hvordan frivillig sektor, det offentlige og næringslivet sammen tar et samfunnsansvar. Ikke minst er dette et nonprofitprosjekt. Problemet er imidlertid at det i forhold til aktiviteten og potensialet i prosjektet har vært underfinansiert. Her får en mye igjen for pengene, lite går til administrasjon, og mange mennesker hjelpes. Derfor hadde det vært ønskelig med et noe større statlig bidrag i årene som kommer.

Da er det spesielt gledelig at flertallet i komiteen på initiativ fra Arbeiderpartiets medlemmer er tydelig i sin budsjettmerknad for neste år:

«… ber om at søknad til Helsedirektoratet om støtte til «Sammen»-prosjektet prioriteres spesielt.»

Jeg er glad for den tydelige merknaden, og jeg er helt sikker på at det vil føre til at prosjektet kan nå ut til enda flere i årene som kommer.

Jorodd Asphjell (A) [13:15:32]: Det er en gledens dag for alle som har arbeidet med å rette opp skjevfordelingen mellom de regionale helseforetakene. Magnussen-utvalgets innstilling blir fulgt opp i budsjettet for 2009 med 600 mill. kr og ytterligere 634 mill. kr for 2010. Sykehusøkonomien styrkes, og skjevfordelingen rettes opp. Regjeringen Stoltenberg viser både vilje og handlekraft gjennom det framlagte statsbudsjettet for 2009.

Sykehusøkonomien styrkes med 6,5 milliarder kr utover pris- og lønnsstigningen, og er nå oppe i over 102 milliarder kr. Styrkingen vil gi flere pasienter behandling, føre til kortere ventetid og bidra til at sykehusene kan holde sine budsjetter. For Helse Midt-Norge utgjør dette 224 mill. kr for 2009 og 237 mill. kr for 2010. Dette gjøres uten noen kutt i bevilgningene til Helse Sør-Øst. Det er friske midler.

Skjevfordelingen er historie fra 1. januar 2010. Magnussen-utvalgets innstilling følges opp fullt ut, som jeg sa, med unntak av to forslag, det som gjelder finansiering av gjestepasienter og forslaget om økt aktivitetsbasert forskningstilskudd, som vil bli evaluert før det eventuelt tas inn senere.

Omfordelingen skjer innen veksten i sykehusbudsjettet. Det innebærer at Helse Midt-Norge vil få 436 mill. kr mer over en toårsperiode istedenfor 324 mill. kr, som var utvalgets opprinnelige forslag, da man måtte rette opp omfordelingen uten å ha vekst i budsjettet.

Rettferdig finansiering av helseregionene har denne perioden vært en meget viktig problemstilling for mange som er opptatt av helsepolitikken. Derfor er jeg glad for at skjevfordelingen blir historie. Det gir Helse Midt-Norge mulighet til å realisere andre viktige byggeprosjekter, bl.a. ny barneavdeling i Ålesund, nytt sykehus i Molde osv.

Det bevilges i dag totalt 3,6 milliarder kr til offentlige sykehus på det nye budsjettet og 320 mill. kr til private for å dekke bl.a. pensjonskostnadene, altså de reelle pensjonsforpliktelsene en påtar seg for framtiden, i motsetning til pensjonspremien, som er det sykehusene er forpliktet til å utbetale i inneværende år. For Helse Midt-Norge utgjør denne økte bevilgningen 680 mill. kr. Pensjonspremien for 2008 utgjør 2,3 milliarder kr, og dermed økes likviditeten til sykehusene med 1,3 milliard kr, som er differensen mellom pensjonskostnadene og pensjonspremien. 24 mill. kr settes av til forebygging, 36 mill. kr til forskning og kompetanseheving, 5 mill. kr til samhandling og 7 mill. kr til økt brukerinnflytelse. I tillegg er rus regnet med i dekningen av 1,5 pst. pasientbehandling i sykehusene.

Jeg synes statsråden og Regjeringen her viser vilje til både å se framover og til å ta inn nye tiltak og øke bevilgningene på viktige områder, som gjør at flere får god behandling på riktig sted og til riktig tid.

Gunn Karin Gjul (A) [13:18:59]: Fremdeles gjenstår en del før vi kan si oss fornøyde med det behandlingstilbudet vi gir til kvinner og menn som har vært utsatt for incest. Mange av de historiene incestutsatte forteller om hvordan de er blitt møtt av hjelpeapparatet, er til å gråte av. Mange blir dessverre fremdeles overhørt av behandlingsapparatet når de forsøker å fortelle sin overgrepshistorie. De blir tvunget til å fortsette å bære på sin grusomme hemmelighet, og i mellomtiden utvikler de kompliserte psykiske og somatiske lidelser.

Jeg er derfor veldig glad for at komiteen i sin innstilling er opptatt av behandlingstilbudet til de incestutsatte og spesielt nevner traumetilbudet som er etablert for seksuelt misbrukte ved Betania Malvik. Dette behandlingstilbudet er på mange måter helt særegent, fordi det er bygd opp etter initiativ fra de incestutsatte sjøl og er et tilbud skreddersydd for seksuelt misbrukte. Behandlingen er et døgntilbud hvor man får en intensiv behandling av egen traumehistorie, dvs. at man får bearbeidet de traumer man er påført, slik at de helseskadene de har skapt, kan heles.

Finansieringen av dette traumetilbudet er sikret ut 2009 gjennom en forsknings- og utviklingsavtale mellom Helse Midt-Norge, St. Olavs Hospital og Betania Malvik. Hva som skjer etter 2009, er høyst usikkert.

Jeg mener det er viktig at prosjektet nå blir videreutviklet og kvalitetssikret. De tilbakemeldingene som kommer fra de incestutsatte som har fått behandling ved Betania Malvik, er unisont positive. For øyeblikket er det lange ventelister for folk som ønsker behandling ved Betania Malvik, helt opptil to års ventelister.

Jeg er opptatt av at dette tilbudet blir videreført også etter 2009, og at man etter hvert også ser på muligheten for et tilbud som kan bli landsdekkende. Dagens tilbud til denne gruppa er altfor tilfeldig, og fremdeles mangler deler av helsevesenet vårt kunnskap om hvordan de skal behandle denne gruppa. I et slikt perspektiv er det viktig at vi viderefører behandlingsopplegg som har vist seg å være så vellykket som nettopp traumetilbudet for seksuelt misbrukte ved Betania Malvik.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:21:41]: Jeg vil bare benytte anledningen til å kommentere et par forhold som har kommet opp i debatten.

Først vil jeg komme med noen merknader til det siste innlegget til representanten Lønning. Der lanserte representanten Lønning muligheten for å arrangere en konsensuskonferanse på rusfeltet. Jeg synes det er et spennende forslag. Jeg har selvfølgelig merket meg det komiteen sier i innstillingen på side 41:

«Komiteen ber derfor Regjeringen legge opp en slik strategisk satsing på tiltak for rusmiddelavhengige også etter 2010.»

Jeg er veldig enig i det. Jeg tror det er viktig at vi nå følger den planen vi har i budsjettet for 2009, og med en ytterligere styrking i 2010. Men så skal vi også benytte tidsrommet fram til utgangen av 2010 til å bygge opp en ny strategisk satsing på rusfeltet, for alt vil selvfølgelig ikke være ferdig utbygd der i forbindelse med budsjettet for 2010. Det er svikt i alle ledd i rusomsorgen. Det er svikt på kunnskapssiden, som representanten Lønning er inne på, det er svikt i forhold til akuttiltak, avrusning, behandlingsplasser, ettervern, helhetlig pasientforløp – ja, det meste. Derfor tror jeg at vi skal la oss inspirere av f.eks. opptrappingsplanen for psykisk helse. Selv om vi ikke er i mål der heller, mener jeg at det er ingen tvil om at vi er kommet mye lenger nå enn vi var for ti år siden. Hvis vi kan få til en tilsvarende langsiktig, konkret satsing på rusfeltet, tror jeg på den typen godt gammeldags politisk håndverk, at vi bygger stein på stein i en slags enighet i salen, og dermed går i riktig retning. Jeg tror at det forslaget som Lønning kommer med her, altså det å arrangere en nasjonal konsensuskonferanse for å utfordre faget, kan være et viktig virkemiddel i arbeidet med å utforme en slik plan.

Så har jeg bare også lyst til å si til representanten Lønning at det er vel ikke «same procedure as last year», dette budsjettet. For det første er det altså nesten 100 mill. kr til samhandlingstiltak i budsjettet. Men i motsetning til tidligere år er det også finansiering av det vi faktisk forventer av pasientvekst neste år før vi får nye samhandlingstiltak til å virke. Det er finansiering av pensjonskostnadene, i motsetning til tidligere år. Det er finansiering av omstilling, i motsetning til tidligere år. Så ja, det er en del av de samme budsjettpostene, men f.eks. på pensjon, i motsetning til i alle andre tidligere budsjetter, legger vi nå inn en faktisk finansiering av det det koster.

Så til slutt: Jeg hørte godt det Dåvøy sa, både i sitt første og sitt andre innlegg, og tar det med meg.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:25:11]: Først av alt vil jeg få lov til å si at jeg synes debatten for så vidt har båret preg av det som vi også kan se i innstillingen, at det ikke nødvendigvis er uenigheten man dyrker, men man prøver faktisk å komme fram til løsninger. Det skal komiteen ha all ære for.

Men jeg har et par små kommentarer, først til statsrådens siste innlegg. Nei, det er dessverre ikke alle pensjonskostnadene som er løst, fordi de privates pensjonskostnader, bl.a. for Diakonale Sykehus i Bergen, er ikke løst når det gjelder 2007-tallene. Her ligger det faktisk en rest tilbake på 150 mill. kr, som man ikke har funnet en løsning på, som setter en del av disse tilbudene i fare når det gjelder både å kunne videreutvikle og reinvestere. Så det er litt viktig at man kommer fram til en løsning også for de private på det som henger igjen.

Og så bare et lite spørsmål. Da jeg hørte representanten Saxis innlegg i salen i sted, fikk jeg en fornemmelse av at man fra representanten Saxis side – og da får jeg jo forvente fra regjeringspartiet SVs side – ville gå bort fra innsatsstyrt finansiering. Jeg stiller meg litt undrende til det, for jeg har i hvert fall ikke sett noe i budsjettet fra Regjeringens side. Men nå er det jo slik at finansministeren kommer nettopp fra Sosialistisk Venstreparti. Så da kunne det ha vært interessant å høre om dette er Regjeringens politikk, eller om det er høyttenkning fra Sosialistisk Venstrepartis side. Det er faktisk et viktig signal ut til sykehusene om hvordan dette er å betrakte i framtiden.

Det ligger mye bra i budsjettet. Så kan man ta den ene eller den andre varianten når det gjelder hvordan man velger å se det. Til representanten Jorodd Asphjells innlegg om at nå blir det fantastisk, for nå bevilger Stortinget pengene som i hvert fall retter opp halvparten av skjevfordelingen, og det er en seier: Ja, man kan se det på den måten, og det gjør jeg også. Det er positive bidrag i riktig retning. Men man sier samtidig at i ett år til skal pasienter fra Vest-Norge, fra Midt-Norge og fra Nord-Norge være mindre verdt enn de på Sør-Østlandet. Så jeg sier at det kan være forskjellige innfallsportaler. Men det er det man har sagt, for man har erkjent at det er en skjevfordeling. Så sier man at vi bare skal rette opp halvparten til neste år, og tar resten året etter det igjen. Men jeg velger å se positivt på det. Vi er i gang, og ser fram til at alle pasienter skal være like mye verdt.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [13:28:41]: Jeg har behov for å kvittere tilbake for statsrådens imøtekommende svar. Det setter jeg meget stor pris på. Siden vi nå er i førjulsstemning, vil jeg gjerne kvittere litt tilbake, jeg også. Jeg ser alle de tingene han pekte på, som positive i det budsjettforslaget han har lagt frem.

Når jeg likevel fant grunn til å minne om «Hertuginnen og hovmesteren», er det jo fordi budsjettet tross alt som helhet bærer preg av supertanker-prinsippet, det tar forferdelig lang tid å forandre kursen.

Det samsvarer jo med situasjonen da vi hadde da vi hadde den generelle budsjettdebatten 27. november i denne sal. Til tross for at alle vet at forutsetningene har forandret seg grunnleggende, og til tross for at alle vet at det budsjettet Stortinget da behandlet, ikke er det reelle budsjettet for kommende år, insisterer Regjeringen på å late som om ingenting har forandret seg. Det er det jeg setter fingeren på. Når statsråden sier at det nå er tid for forandring, og det trengs en grunnleggende forskyvning av tyngdepunktet, så synes jeg det hadde vært rimelig at man hadde sett et klart fingeravtrykk i budsjettet av det.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jorodd Asphjell (A) [13:30:13]: Jeg er glad for at også representanten Nesvik synes dette er et forholdsvis godt budsjett, og komiteen er jo på de aller, aller fleste punkter enig. Men jeg vil også minne om at Hagen-utvalget, som Fremskrittspartiet var med og støttet fullt ut, skulle rette opp skjevfordelingen med 50 pst., og at man skulle bruke fem år på det. Arbeiderpartiregjeringen innfridde det i løpet av fire år – og ikke bare det, de nedsatte et nytt utvalg. Rapporten ble lagt fram i år, og dette blir allerede innvilget i løpet av budsjettet 2009 og 2010. Jeg synes det er meget bra i forhold til det Fremskrittspartiet i sin tid var med og sluttet seg til i forbindelse med Hagen-utvalget.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:31:01]: Historie er åpenbart ikke representanten Asphjells sterkeste side, for her har faktisk ikke Arbeiderpartiet fremmet et eneste forslag fram til Magnussen-utvalget ble nedsatt og kom i gang med å jobbe. Så Arbeiderpartiet har ikke hatt en annen politikk når det gjelder det med å rette opp skjevfordelingen, enn det flertallet i denne salen faktisk har hatt. Jeg tror nok at representanten Asphjell skal gå litt tilbake i historien.

Fremskrittspartiet har ikke sagt at alt i dette budsjettet er godt – det er betydelig grunn til å påpeke det. Det vi har sagt, er at det er viktig at vi ikke nødvendigvis dyrker uenigheten, men at vi prøver å finne fram til enighet der det er mulig. Men bevare meg vel, det er mye å rette på også i dette budsjettet.

Jan Bøhler (A) [13:32:05]: Jeg vil først kommentere noe representanten Dåvøy var inne på når det gjaldt oppfølging av omsorgsplanen. Jeg tror det er viktig at Omsorgsplan 2015 også kan forbedres undervegs. Det var en veldig positiv kommentar ministeren kom med til det Dåvøy nevnte om anslaget på boligbygging knyttet til omsorgsplanen, og også det som ble sagt om avhjemling når det gjaldt boliger der investeringstilskudd var brukt.

Når det gjelder forbedring av omsorgsplanen, vil jeg også føye til et spørsmål som kvitteres ut i budsjettet med hensyn til at man utdanner ti geriatere pr. år. Når vi snakker om samhandlingsreformen, tror jeg vi skal være klar over at geriatri kommer til å få stadig økende betydning. Det er slik at en stor andel av pasientene som nå kommer til sykehusene, har sammensatte diagnoser. Det er eldre med sammensatte diagnoser, og de kan bli sendt inn og ut av sykehusene i rask rekkefølge for ulike lidelser hvis man ikke greier å koordinere tiltakene bedre både på sykehjem og på sykehus ved hjelp av sterke geriatriske enheter. Så det er noe som vi også bør se på når vi skal forbedre omsorgsplanen framover.

Jeg synes det er fint at Høyre ved representanten Lønning rykker i tøylene når det gjelder samhandlingsreformen. Vi har allerede i dag gått inn på gjennomføring av viktige endringer, bl.a. de endringene i ISF utenfor sykehus som ble lagt fram på fredag, og ministeren nevnte at man også vil komme med konkrete tiltak undervegs. Når Lønning og Høyre likevel nå går inn for å ta ut 1 milliard kr av budsjettet og øremerke det til rehabilitering og samhandlingstiltak, samtidig som Høyre angriper regjeringspartiene for ikke å gjøre noe med ventelistene på sykehus, så parer man ikke helt føttene, for det kreves en økt innsats ved sykehusene for å greie å redusere ventelistene og for å kunne behandle pasienter også på andre områder enn det som gjelder rehabilitering og samhandlingstiltak. Så vi må pare føttene. Det er vanskelig å få til samhandlingsreformen om vi ikke greier å holde styr på sykehusøkonomien, og da ligger det inne i det at man for å føre ansvarlig politikk også må se på aktivitetsveksten.

Det som jeg synes var veldig positivt nå i Inges Lønnings sluttinnlegg, var det han sa om forebygging, som er en viktig del av samhandlingen, og det som ble sagt om alkoholpolitikken. Jeg leste med stor glede fra Høyres programutvalg, der både representantene Sjøli og Lønning sitter, at man vil gå bort fra den liberale alkoholpolitikken og ikke lenger slåss for vinsalg i butikker, billigere sprit osv. Det er gledelig, og det betyr at det er et bredt flertall i Stortinget som nå vil stå for en sterk forebygging også på alkoholområdet. Alkoholmisbruk er en av de fremste sykdomsframbringende faktorene i samfunnet. Det er vel da nærliggende at det neste spørsmålet kan bli om man også vil se på skjenketider med tanke på blind vold i byene våre, som er en aktuell debatt.

Jeg er glad for at vi i dagens budsjettdebatt har kommet videre på en rekke punkter, og ser fram til videre arbeid i komiteen.

Vigdis Giltun (FrP) [13:35:36]: Ordet samhandling er vel det ordet vi har hørt aller mest fra statsråden etter at han overtok i sommer. Det er et viktig ord …

(Brannalarmen går.)

Presidenten: Det var vel ikke et så glødende innlegg dette?

Da må vi ut av Stortinget. Vigdis Giltun fortsetter når brannen er slukket.

Møtet avbrutt kl. 13.36

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 14.17.

Vigdis Giltun (FrP) [14:17:30]: Jeg skal prøve meg på et litt mindre glødende innlegg nå, så kanskje vi slipper å gå ut igjen! Men vi har nå sett eksempel på god samhandling. Vi kom oss vel ut alle mann, men det var litt dårligere samhandling da vi skulle komme tilbake igjen.

Samhandling er det statsråden har pratet veldig mye om, og som han fokuserer veldig mye på, og det er viktig. 90 pst. av helsetjenestene utføres i kommunene. Stadig mer av tjenestene utføres der, men dessverre viser det seg at kommunehelsetjenesten ikke er bygd opp for å ivareta dette på en ordentlig måte.

Fremskrittspartiet har valgt å øremerke 1 milliard kr til eldreomsorgen i kommunehelsetjenesten i år, nettopp for å bygge opp denne omsorgen, og for å styrke den, slik at de skal bli bedre i stand til å ivareta syke, eldre mennesker som ofte blir skrevet ut tidlig fra sykehusene.

Jeg er litt overrasket over at Regjeringen ikke har valgt å gjøre det samme. Det å bygge opp før man river ned, er noe av det aller viktigste. Det hjelper ikke med en god reform på papiret eller mange gode ideer og at man ser svakhetene, hvis man ikke har bygd opp et tilbud i forkant. Det har man mulighet til nå. Man er egentlig litt for sent ute. Det ser man også innenfor psykiatrien. Ute i kommunene har man ikke klart å bygge opp nytt for det man har revet ned – eller fjernet – i spesialisthelsetjenesten.

Når det gjelder forebygging, er det også veldig viktig. Alle er enige om det. Fremskrittspartiet synes faktisk det er viktig å vise det ved å bevilge penger til forebygging.

Når det gjelder diabetesomsorgen, er den spesielt dårlig i Norge. Jeg var på helseøkonomikonferansen i går. Der ble det vist statistisk hvor dårlig vi ivaretar diabetesomsorgen i forhold til land vi kan sammenligne oss med, som Danmark, Sverige og andre nordiske land. Vi ligger langt etter. Det viser seg også på senkomplikasjonene og helsetilstanden til dem som har diabetes. Det har vært sagt i hvert fall i tre år, eller siden diabetesplanen ble lagt fram, at vi skal finne de udiagnostiserte og gi dem et tilbud. Fremdeles i dag er det like mange vi ikke vet om har sykdommen. Vi får ikke gitt dem et tilbud som forebygger senskader. Nå har heller ikke Regjeringen gått inn med ekstra midler i årets budsjett. Det er et tankekors når statsråden er så opptatt av disse tingene, at han ikke allerede nå viser hvordan han kan gjøre det ved å bevilge penger direkte der vi vet at det er mangler. Det er veldig mye vi tror, og veldig mye vi vil finne ut av hvordan man kan gjøre best mulig, men det er veldig mye vi vet allerede i dag at vi må gjøre. Der har i hvert fall Fremskrittspartiet vist at vi ønsker å gå inn med midler. Vi ønsker nå å styrke de stedene vi vet er svake. Så håper vi – vi hadde faktisk trodd det – at Regjeringen vil komme med noe mer konkret, som viser at de vil gjøre noe med disse tingene, og at det ikke bare er prat.

Presidenten: Jan Bøhler har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, på inntil 1 minutt.

Jan Bøhler (A) [14:20:45]: Jeg skylder bare representanten Nesvik et svar på spørsmålet om innsatsstyrt finansiering, ISF. Regjeringspartiene er, som det framgår av budsjettinnstillingen og budsjettet, selvfølgelig for innsatsstyrt finansiering. Vi er for å utvikle ordningen, som ministeren presenterte på fredag og også her i debatten, og for å bruke den utenfor sykehus. Selv om vi er for, er vi ikke for det Fremskrittspartiet går inn for, nemlig å øke innsatsstyrt finansiering fra 40 pst. til 60 pst. Vi mener man da går for langt. Man vil da fortsatt få et trekkpapir inn mot spesialisthelsetjenesten og få vanskeligheter med samhandlingen med førstelinjen.

Jeg tror også forslaget fra Fremskrittspartiet om å trekke ut rehabilitering og finansiere det via Nav, vil dra i samme retning, altså bort fra samhandling, bort fra å kunne bygge opp rehabilitering i hele pasientforløpet. Det er et par forslag fra representanten Nesvik som jeg synes trekker bort fra samhandling.

Men i rekken av julehilsener, vil jeg si til siste taler, representanten Giltun, som var opptatt av Capio i sitt tidligere innlegg i dag, at der har også regjeringspartiene vært med på en felles merknad om at det tilbudet er godt og må kunne brukes av pasienter i hele landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.