Anders Anundsen (FrP) [13:28:47]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen, som ble lagt frem en stund før jul, er en alvorlig og oppriktig bekymring for at tilbudet til elevene i grunnopplæringen er i ferd med å bli så svekket at elevene ikke får den opplæringen de har rett til. Særlig utfordrende er dette i forhold til retten elevene har til tilpasset opplæring. Den retten gjelder for elever med læringsutfordringer, men også for elever som har behov for opplæring på høyere nivå enn gjennomsnittet.

Foreldreutvalget for grunnskolen, Elevorganisasjonen og Utdanningsforbundet reagerte så kraftig på høstens budsjettkutt i skolesektoren at de hevdet å se at kvalitet i opplæringen ikke betyr så mye når budsjettene gjøres opp, på tross av fine stortingsmeldinger om kvalitet.

Tall fra grunnskolens informasjonssystem viser at lærertettheten på første årstrinn har hatt størst tilbakegang. Det skjer til tross for at et samlet storting har presisert viktigheten av økt innsats på de første skoletrinnene. Tidlig innsats er et moteord som brukes av de fleste i denne sal, men i praksis viser det seg få forbedringer. Samtidig ser vi at andelen barn som får vedtak om spesialundervising, har økt merkbart. Over 7 pst. av elevene i grunnskolen har vedtak om spesialundervisning. Det kan også være tegn på at ressursene i den ordinære skolen og den ordinære opplæringen ikke er god nok, og at stadig flere elever faller utenfor ved at de ikke får tilstrekkelig tilpasset opplæring.

Seksjonsleder i Utdanningsforbundet, Haldis Holst, sier på Utdanningsforbundets nettside følgende:

«Nok en gang ser vi at nasjonale ambisjoner taper i kampen med den kommunale sparekniven.»

Det blir flere elever pr. lærer, mindre penger til utstyr og materiell, mindre vedlikehold av bygninger og en dårligere kvalitet i opplæringstilbudet, sier lederen av Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, som for øvrig la til at det er det stikk motsatte av det Regjeringen sa da den tiltrådte for tre år siden.

Tall som Elevorganisasjonen opererer med, viser at lærertettheten har gått fra 7,9 til 8,7 i perioden 2003–2004 til 2007–2008. Dette indikerer en klar forverring av tilbudet til elevene.

Når det kuttes i skole, er det naturlig at kuttene først og fremst vil gå ut over de områdene der det er enklest å spare. Tilpasset opplæring er en rettighet som ikke er nærmere presisert, og retten er avgrenset til den til enhver tid gjeldende ressurssituasjon i kommunene. Slik det ser ut i dagens bilde, har Stortinget ett ambisjonsnivå for skolen, mens de som driver den praktiske skolepolitikken i kommunene, har et annet ambisjonsnivå, ikke fordi de ikke ønsker å satse mer på skolen, men rett og slett fordi det ikke er rom for den satsingen som nasjonale myndigheter forventer.

Det er således Regjeringens ansvar å føre Stortingets politikk og vilje ut i livet, som den utøvende makt. Og det er Regjeringens ansvar å legge frem budsjettforslag hvor det er samsvar mellom politisk ambisjonsnivå og bevilgningsnivå. Dette samsvaret er åpenbart ikke der i dag.

Uavhengig av hvilke politiske partier som styrer de ulike kommunene, er fellestrekket innsparing, innsparing og innsparing. Det nytter ikke lenger å sitte rolig, verken på Stortinget eller i regjeringskvartalet for den saks skyld, og lukke øynene og håpe at dette går over. For hver eneste dag den sentrale politiske ledelsen dagdrømmer, svikter vi den viktigste fremtidsressursen vår. Den skade elevene påføres i dag, kan ikke fjernes eller trekkes tilbake i morgen. De elevene som opplever dagens skole, vil for resten av livet være avhengig av det grunnlaget denne skolen er ment å gi dem.

Vi er langt unna samsvar mellom ambisjonsnivå og praktisk politikk. Noen eksempler er at det i Nordland kommune ble vurdert å kutte 100 lærerstillinger. I Seljord kommune ble det kutt i timetall og lærerstillinger. Lillehammer kommune kuttet 66 årsverk, primært i skole og i pleie- og omsorgssektoren. Skien kommune måtte kutte 35,8 mill. kr i skole- og barnehagesektoren. Molde måtte kutte 492 undervisningstimer ved hver enkelt skole, ifølge Norsk Skolelederforbund. Mulighetene til å følge opp de elevene som trenger mest hjelp, blir redusert.

Rådmannen i Nord-Odal kommune uttaler om sitt eget budsjettforslag at alle elevene kan bli påvirket av disse kuttene. En reduksjon i antall lærerårsverk vil føre til mindre grad av tilpasset opplæring. I tillegg vil det ramme elever med særskilte behov spesielt.

I mange kommuner har det blitt arrangert fakkeltog i protest mot kuttene i skolesektoren. Mange kommuner varsler også at det vil bli mindre anledning til å delta i etter- og videreutdanning fordi rammene er for små.

Som tiltak for å spare penger ser vi også at mange kommuner nå velger å legge ned skoler. Enkelte kommuner snakker om alvorlige skolesaneringer i årene som kommer, eventuelt påfølgende, dersom det ikke gjøres radikale grep innenfor skolesektoren. Fremskrittspartiet er for et mangfold av skoler, store og små, der det er elevgrunnlag for det. Noen ganger kan det riktignok være pedagogisk gode begrunnelser for skolenedleggelse. Men når kommunene tvinges til å legge ned gode nærskoler fordi det ikke er økonomi til å opprettholde nærskoletilbudet, undrer det meg stadig at Senterpartiet holder ut i denne regjeringen.

En av de viktigste institusjonene i lokalsamfunnet er skolen. Det viser seg dessverre at det mange steder begynner med at postkontoret blir lagt ned. Så blir bankfilialen lagt ned. Så kommer bussen bare to ganger på gjennomfart, og så legges skolen ned, fordi kommunen tror de sparer penger på det. Så flytter flere fra området fordi velferdstilbudet er for dårlig, og fordi man vil være nærmere skolen til barna sine. Potensiell tilflytting stopper opp. Så er det for få kunder til å opprettholde lokalbutikken, som blir lagt ned. Til slutt sitter folk hjemme før og etter jobb og håper kanskje å få et glimt av naboen i løpet av dagen. Dette er helt ødeleggende for mange småsamfunn, og de småsamfunnene behøver ikke å ligge i Distrikts-Norge. Vi finner slike eksempler over hele landet.

Jeg vet at statsråden er opptatt av at man ikke skal svartmale, og heller presisere at det er mye bra i den norske skolen. Fremskrittspartiet er enig i at det fortsatt er mye bra i den norske skolen. Det er imidlertid avgjørende for den norske skolens fremtid at man ikke later som om situasjonen er bedre enn den faktisk er. Jeg mener det er verre enn å svartmale. For når Regjeringen legger frem meldinger om kvalitet i opplæringen og meldinger som forteller at «ingen sto igjen», er alle her enige om hvor viktig det er med tidlig innsats, lærerkompetanse, skoletimer, basisfag og tilstrekkelig med ressurser for å gjøre jobben skikkelig. Men så svikter det – på veien fra de gode ord i meldinger, innstillinger og stortingsdebatter til praktisk handling.

Så vet jeg også at enkelte i regjeringspartiene er opptatt av å si så ofte de kan, at det egentlig er kommunenes egen feil når de må kutte i skole dersom de ikke har innført eiendomsskatt. Det er en særdeles uheldig sammenblanding. Man kan som ansvarlig statsråd ikke legge til grunn at kvaliteten på velferdstilbudet skole skal være avhengig av en frivillig kommunal skatt som ingen i Norge egentlig vil ha. Vi må kunne legge til grunn at skole er et velferdsgode som er ment finansiert innenfor rammene av statlige overføringer til kommunene.

For å være litt kreative har Utdanningsforbundet, Elevorganisasjonen og Foreldreutvalget for grunnskolen gått sammen om å forlange at midlene til grunnopplæring øremerkes. Det er Fremskrittspartiet enig i. Primært vil Fremskrittspartiet at penger skal gis til den enkelte skole som en differensiert stykkpris. Men innenfor dagens finansieringssystem er øremerking en akseptabel vei å gå.

Det ender opp med en utfordring til statstråden i tråd med interpellasjonen: Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å hindre at kvaliteten i opplæringen og muligheten for å gi tilpasset opplæring svekkes ytterligere som følge av at regjeringspartiene ikke bevilger tilstrekkelige midler til skole i statsbudsjettet?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:37:17]: Dei samla inntektene for kommunesektoren vil passere 300 milliardar kr i 2009. Den samla reelle inntektsveksten for kommunesektoren frå og med 2006 til og med 2009 er stipulert til 28,6 milliardar kr. Til samanlikning var veksten i dei frie inntektene i den førre regjeringsperioden, der Framstegspartiet stemte for tre av fire statsbudsjett, på om lag 19 milliardar kr.

Eg har forståing for at mange er urolege for kva konsekvensar finanskrisa kan få for skulen, og sjølvsagt for den situasjonen ein opplever i sitt eige lokalsamfunn, for vi veit at det mange stader er stramme budsjett og ein kamp om pengane òg for skulen.

Før eg går nærare inn i problemstillinga, vil eg nemne at vi jobbar med nye finanspolitiske tiltak som vert lagde fram for Stortinget i månadsskiftet januar/februar, og sjølvsagt er ulike tiltak for kommunesektoren ein del av vurderingane der.

Ansvaret for dei sentrale velferdstenestene som skule og barnehage er lagt til kommunane. Men kommunane er veldig ulike, og det er behov for lokal tilpassing. Lokale folkevalde har god kunnskap om og nærleik til dei oppgåvene som skal løysast. Det er heldigvis brei einigheit i Stortinget om at prioriteringane av dei sentrale velferdstenestene skal gjerast av veljarane og lokalpolitikarane lokalt, òg når det gjeld skule, og om ikkje lenge på barnehageområdet, i tillegg til f.eks. helse og omsorg.

Rammefinansiering gir handlefridom og rom for prioriteringar. Det gir både betre demokrati at ein kan bestemme det lokalt, og det er òg meir kostnadseffektivt, fordi kommunepolitikarane sjølve er ansvarlege for dei prioriteringane dei gjer, og pila peikar tilbake, akkurat som vi på statleg nivå er ansvarlege for dei prioriteringane vi gjer, og pila peikar mot oss.

Øyremerking kan sjølvsagt vere aktuelt i nokre tilfelle, som representanten tok opp, f.eks. når ei stor nasjonal, prioritert teneste er i ein oppbyggingsfase. Løyvingane til barnehagar dei siste åra er òg eit døme på det. Når målet om full barnehagedekning er nådd, tek vi sikte på ei overføring av dei midlane til kommuneramma, slik at dei kan gå inn i dei lokale prioriteringane til lokalpolitikarane i Noreg.

Vi har store ambisjonar for kva elevane skal lære i den norske skulen. Utviklinga når det gjeld tilpassa opplæring dei siste åra og læringsutbyttet i skulen, har vore veldig urovekkjande, og det har vore brei einigheit om at vi må gjere noko med det. Vi veit no – og før jul fekk vi for første gong resultat som viser det – at vi er på rett veg, at norske elevar har framgang når det gjeld læringsresultat. Det er positivt. Men det må for alt i verda ikkje få oss til å kvile. Derfor skal vi møte både det elevane lærer, og den budsjettsituasjonen som er innanfor skulen, med djup bekymring.

Når det gjeld utviklinga i gruppestorleik og i økonomien dei siste åra, er biletet følgjande: Under den førre regjeringa hadde vi ein klår nedgang i lærartettleiken. Dei tre siste åra har det vore ei stabil utvikling. Det er noko nedgang i gruppestorleiken dersom ein inkluderer spesialundervisning, og noko oppgang dersom ein ser på gruppestorleiken utan spesialundervisning, men begge utviklingstrekka er små. I sum er det nokså stabilt.

Det er likevel grunn til bekymring, og det er særleg to ting som gir grunn til bekymring. Det eine gjeld det talet som representanten nemnde, nemleg at i år er det etter GSI ein ganske klår oppgang i gruppestorleiken på 1. trinn, i motsetnad til i fjor, der vi såg ei klår utvikling den andre vegen på 1. trinn. Det er alvorleg, for det er stikk motsett retning av det som vi har føresett skal skje.

Men vi har eit stort tiltak som eg veit at ein vert einige om i Stortinget neste år, som gjer at det vil peike i motsett retning. Vi har innanfor kommuneramma sett av 1 milliard kr i fullårseffekt frå hausten 2009 til fleire lærarar i norsk og matematikk på 1.–4. årstrinn. Vi har òg på høyring eit lovforslag om plikt til forsterka opplæring i kommunane.

Det er eit anna utviklingstrekk som òg gir grunn til bekymring. Når vi ser på fordelinga av dei store ekstra overføringane til kommunane – ein kan jo ikkje seie at skulen er ein tapar, for det har vore ei positiv utvikling – er det to felt der ein endå tydelegare kan sjå at auken er stor. Men særleg stor er han på barnehagefeltet, noko som har vore veldig positivt og veldig nødvendig. Det andre feltet der vi har hatt ei stor og positiv utvikling, er helse og omsorg. Eg trur ikkje noko parti her er ueinig i at det er nødvendig med ei stor prioritering av barnehage eller helse og omsorg. Så vi treng neppe å ha ein debatt om vi burde ha ei anna prioritering. Men det eg har gitt uttrykk for før, og det gjer eg gjerne igjen, er at i åra framover må vi i tillegg få til ein liknande ekstra auke i den delen av kommunebudsjetta som går til skule, i tillegg til nødvendige prioriteringar til barnehage og helse og omsorg, for å nemne nokre felt.

Så må det seiast at i det gjennomsnittsbiletet som altså viser ei stabil utvikling innan skule, er det store skilnader. I mange kommunar har det vore ei stor satsing på skule – store forbetringar, investeringar i bygg og materiell, fleire lærarar, fleire timar og etter- og vidareutdanning av lærarar. Det er sjølvsagt òg eksempel på kommunar som ligg under snittet – der det har vore kutt, og der skulen heilt klårt har kome dårleg ut. Men det ligg i det valet vi har gjort, ved at det skal vere lokale prioriteringar. Uansett sektor, uansett feltet ein ser på, vil ein finne kommunar i Noreg der det har vore veldig sterk prioritering av eit felt, og felt der det har vore veldig svak prioritering. Det kan ha ulike grunnar, vere politiske prioriteringar, men det er sjølvsagt utgangspunktet i dei ulike kommunane.

Representanten Anundsen spør i interpellasjonen om kva tiltak vi vil setje i verk for å hindre at elevane sin rett til tilpassa opplæring ikkje vert svekt ytterlegare. Eg har nemnd nokre tiltak. Eg har allereie sagt at øyremerking, altså å øyremerke heile ramma til f.eks. skulen, ikkje er aktuelt.

For å gå litt vidare: Tidleg innsats er som sagt ikkje berre eit slagord, det er ein realitet som vi no gjennomfører. Vi gjennomfører det ved den enorme barnehagesatsinga, men òg ved fleire timar på barnetrinnet, ved forsterka opplæring, ved pengar til fleire lærarar i kommuneramma, ved sterkare tilsyn innanfor skulepolitikken, og auka satsing på det i budsjettet for i år, ved sterkare vekt på kartlegging og oppfølging av elevane sine resultat dei første skuleåra, for å nemne noko.

Så veit vi at det som betyr aller mest for kva elevane lærer, og korleis dei har det på skulen, er læraren. Det trur eg dei fleste av oss kan kjenne oss igjen i frå vår eigen oppvekst – ingenting hugsar vi så godt frå skuletida som ein verkeleg god lærar. Vi veit at læraranes kompetanse spelar ei veldig stor rolle.

Eg vil heilt til slutt seie at vi arbeider med ei ny lærarutdanning som skal gi rom for at lærarane både kan fordjupe seg meir fagleg og verte flinkare til å formidle dei faglege kunnskapane.

Vi har i år for første gong introdusert eit nytt og varig system for etter- og vidareutdanning av lærarar, noko som vil vere starten på eit ekstremt viktig skritt for å gi den oppfølginga som ein treng. Vi brukar det på ei rekkje ulike måtar, frå etterutdanning i norsk og matematikk via vidaregåande og yrkesfag til at ein begynner på dei varig kompetansegivande vidareutdanningane. For første gong kjem det òg frå hausten av eit tilbod om ei skuleleiarutdanning til alle nye skuleleiarar og til ein del av dei som ikkje allereie har den kompetansen.

Så vi set i gang ei rekkje tiltak frå nasjonale myndigheiter si side. Vi gjennomdrøftar det i kvalitetsmeldinga, som kom ut i sommar, for å sørgje for at tilpassa opplæring vert ein realitet. I tillegg til det er det òg behov for å gå endå vidare – halde fram med utvidinga av skuledagen, halde fram med kampen for å arbeide med å sikre at meir ressursar vert sette inn med omsyn til tidleg innsats, spesialundervisning og tilpassa opplæring. I så måte er det rommet som ligg der, viktig. Og Midtlyng-utvalet, som skal levere innstillinga si om nokre månader, ser nettopp på korleis vi kan forbetre spesialundervisninga og gjere heilheita i skulen slik at færre treng spesialundervisning, og at fleire av dei kan fangast opp i den alminnelege skulekvardagen.

Vi er på rett veg, som òg den siste internasjonale undersøkinga viser, men vi må ikkje kvile; vi må tvert imot forsterke innsatsen i åra framover.

Anders Anundsen (FrP) [13:47:25]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Deler av svaret er jeg ganske fornøyd med, men jeg starter med det jeg ikke er så veldig fornøyd med. Det er den plata som vi alltid hører når statsråden er på talerstolen, hvor han sier at det var så mye verre før – bare tenk på da den forrige regjeringen satt, da var alt så mye, mye verre, og nå skal alt bli så innmari mye bedre. Jeg mener at en statsråd i en regjering som har sittet i tre år, snart må ta ansvar for den situasjonen vi ser i Skole-Norge, og ikke skyve det ansvaret verken bakover eller nedover i rekken.

Så er alle enige om at det er kommunenes ansvar i dag å finansiere og prioritere innenfor skolesektoren. Men jeg oppfattet ikke at statsråden var uenig i det bildet som jeg tegnet i mitt første innlegg, der jeg sa man i kommunesektoren kutter i skolen. Det hjelper lite at statsråden kan skilte med at det har vært en vekst i inntektene for kommunene, når realiteten for skolene er at de får dårligere rammer å forholde seg til. Det hjelper også ganske lite med mange visjoner fra denne talerstolen som vi har hørt i mange andre sammenhenger også, hvis man ikke samtidig vet hvordan dette faktisk skal gjennomføres lokalt. Det hjelper ikke at f.eks. et enstemmig storting er enig om at leirskoletilbudet er viktig. Det har vi skrevet i flere innstillinger – leirskoletilbudet er viktig. Så er det innlemmet i rammetilskuddet, og resultatet er at leirskoletilbudet rundt omkring nå forsvinner, for det er ikke viktig nok. Og når man skal kutte, kutter man der man mener man kan kutte. Så jeg er litt lei for at statsråden ikke er villig til å vurdere øremerking innenfor skole. Det er altså et initiativ som er tatt av Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget for grunnskolen og Utdanningsforbundet, for å sikre ressursene til skolen bedre. Realiteten i kommunene nå er at de er presset økonomisk, og at de ikke klarer å levere det tilbudet som vi på Stortinget – alle sammen – forventer at vi skal levere til elevene.

Jeg håper at statsråden i sitt neste innlegg kan bekrefte at han vil sørge for at grunnopplæringen er sterkt prioritert i den økonomiske krisepakken som Regjeringen legger frem litt senere denne måneden, at krisepakken sikrer en bedre opprusting av skolebygg, at en bestemt andel av overføringene til kommunene øremerkes skolen, at fremtidige økte overføringer til kommunene skjer i form av øremerking – nå har vi hørt at statsråden ikke vil bidra til det, men jeg håper likevel at han vil revurdere dette – og at etter- og videreutdanningsopplegget for lærerne blir reelt, og at det ikke blir knust fordi det ikke er økonomisk handlingsrom for den finansieringsbiten av det som skal ligge på kommunene. Så må vi få konkrete tiltak for hvordan sentrale mål for skolen skal gjennomføres lokalt, og generelt må man bidra til et system som gjør at en hindrer skolenedleggelser som utelukkende er økonomisk begrunnet, ved å øke kommunenes økonomiske handlingsrom.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [13:50:44]: Lat meg først ta den plata som representanten alltid spelar av, om at eg alltid samanliknar noverande periode med førre periode. Eg tek 100 pst. ansvar for denne perioden – dei meir enn tre åra vi har sete. Det er likevel grunn til å samanlikne med då dei andre styrte. Og Framstegspartiet var med og styrte, for dei vedtok tre av fire budsjett. Realiteten er at dei var med på dei to budsjetta med dårlegast kommuneøkonomi dei to første åra, og i sum for dei tre og fire åra er det langt dårlegare utvikling når det gjeld dei frie inntektene til kommunane.

Når det gjeld faktabiletet for denne perioden, er det slik at dersom vi ser på talas klare tale, er det vekst på så å seie alle område i kommunesektoren, fordi dei frie inntektene har auka betydeleg, og fordi dei ulike botninntektene har auka betydeleg. Og for skulen er dét utviklinga. Men ambisjonane mine for framtida er at det skal sjå endå betre ut.

Det er ingen tvil om at det for barnehagane sin del har vore ein ekstremt sterk vekst i denne perioden. Helse og omsorg har òg hatt ein god vekst. Så biletet er at det er ein stabilitet når det gjeld gruppestorleik og utvikling i lærartettleik, og at det er ein god vekst for skulen, men at vi sjølvsagt har utfordringar med omsyn til innretninga f.eks. mot førstetrinnet – som eg er heilt einig i er urovekkjande med omsyn til det vi har sett av fjorårets GSI-tal – for å få til ei endå sterkare prioritering av skule lokalt i åra som kjem.

Veldig mange av dei store, viktige tiltaka vi gjennomfører, som anten er finansierte direkte eller lokalt, vert faktisk gjennomførte rundt omkring i Noreg no. Etter- og vidareutdanning vert gjennomført, og vi brukar store summar på det. Det kjem ei ny skuleleiarutdanning neste år. Vi ser at det vert sett inn tidlegare innsats rundt omkring i norske klasserom, og vi ser at barnehagen vert ein stad som førebur på det ein møter i skulegangen. Den delen av politikken som skal føre til meir tidleg innsats av lærarar som er betre rusta til å følgje opp elevane, byrjar så smått å gi resultat. Men, som eg har gjenteke mange gonger, vi har ein lang veg å gå.

Det eg synest er positivt med interpellanten sitt initiativ, er at vi treng utolmod og ein debatt om vi prioriterer kunnskap og skule nok her i Noreg, både nasjonalt og rundt omkring i kommunane. Eg òg fryktar ein situasjon der vi ikkje klarar det godt nok. Prioriteringane av kunnskap og skule lokalt, med det store ansvaret for det som vi har gitt til lokaldemokratiet, må stå øvst på dagsordenen viss vi skal få ei god nok utvikling. Det vil koste pengar å gjennomføre mange av dei kvalitetsforbetringane som vi må gjere.

Torfinn Opheim (A) [13:54:02]: Jeg ser for meg at denne interpellasjonen kan tas opp igjen med jevne mellomrom, hvis en skal legge til grunn de budsjettdebattene som er i kommunene hvert år. Jeg tror neppe vi vil komme i en situasjon der kommunene ikke diskuterer skolestruktur i forbindelse med budsjettbehandling. Vi kan selvsagt diskutere om det er rett eller galt å blande sammen skolestruktur og økonomi, om de skolefaglige argumentene vil tape opp mot de økonomiske osv. Men her stoler jeg på at lokalpolitikerne vil gjøre de beste vurderingene.

La meg kort gjengi hva en ordfører i Rogaland sa om nettopp dette:

Når jeg så går for endring av skolestruktur, teller det selvsagt med at jeg tror dette er endringer som vil komme uansett om kort tid, og som til og med vil være til beste for skolen og elevene på lengre sikt. Jeg er frekk nok til å tro at vi har gjort et framtidsrettet vedtak.

Når jeg begynner på denne måten, er det ikke ment som en rettferdiggjøring av alle skolenedleggelser. Til det har jeg for liten lokalkunnskap i de enkelte tilfeller. La det være sagt at nedskjæringer i skolesektoren ikke er ønskelig isolert sett.

Jeg har en fortid som ordfører fra 1999 til 2005. Hvert eneste år diskuterte vi om det var effektiviseringsgevinster å hente for å kunne gi mer velferd til innbyggerne. Vi tenderte grensene for kutt i de lovpålagte tjenestene for å få endene til å møtes. Men så skjedde det som har ridd meg som en mare mange ganger, nemlig at med en gang jeg sluttet som ordfører, ble økonomien bedre. Nå hadde dette selvsagt ikke så mye med personen å gjøre, men mer med politikken. Kommunene fikk straks mer penger fra den rød-grønne regjering da det politiske landskapet ble endret på Stortinget og kursen ble lagt om.

Det er et faktum at det aldri har vært så få kommuner på ROBEK-listen. Mens det var langt over hundre i 2004, er det i dag langt under 50. Men det er fremdeles uløste oppgaver, og kommunene vil òg i framtiden ha behov for en betydelig inntektsvekst for å kunne løse viktige fellesoppgaver. Det er her kjernen ligger.

Regjeringen har lagt opp til en samlet realvekst i inntektene som er betydelig, som statsråden var inne på. Faktisk ble det gitt mer penger til kommunene i budsjettet for inneværende år enn det som var varslet i kommuneproposisjonen. Jeg kunne selvsagt ha fortsatt lenge med å nevne tiltak vi har satt inn for å øke tilbudet i velferden, bl.a. innenfor skole, men det meste har vært sagt før.

I tillegg kommer nå en finansuro som helt åpenbart får konsekvenser for kommunene. Det aller første tegnet på dette fikk vi gjennom de såkalte Terra-kommunene. Vi ser også at endringer i verdien i fondsavsetninger i kommunene svinger brutalt for mange. Men vi ser også at rentene endrer seg og at dette kan få en positiv effekt for mange kommuner. Jeg vil også minne om at vi har sagt at skattesvikt i kommunene som følge av finansuroen, også skal kompenseres inneværende år.

Like fullt er det selvsagt slik at budsjettet som vi vedtok nå sist i desember, vil få effekt utover året. Her tenker jeg spesielt på de tiltak som vi har diskutert tidligere i flere store saker innen vårt saksfelt. Det første som skjer, er at det kommer en tiltakspakke senere denne måneden som òg ventes å få effekt for kommunene. Dernest vil enkelte tiltak som vi har vedtatt, først få virkning fra høsten. Dette har statsråden vært inne på, spesielt når det gjelder lærertetthet og satsing i de første skoleårene.

Til slutt vil jeg kommentere at vi ser at mange kommuner nå lager egne skoleplaner, gjerne fundamentert innenfor planloven. Dette sikrer en bred behandling, med høringer av de forskjellige berørte parter. Jeg har selv lest noen slike planer, og de er virkelig gode. Derfor tror jeg at resultatet av det fokus som skolepolitikken har hatt de siste årene, vil gi gjenlyd. Her har den politiske debatten vært viktig, og også de nasjonale prøvene som skoleeierne har tatt tak i. Slike planer skaper engasjement langt utover strukturen, og det er viktig. Men det er likevel ingen tvil om at nærskolen har stor betydning også som institusjon i nærmiljøet. Det er en del av identiteten til innbyggerne.

Gunnar Gundersen (H) [13:59:10]: Siden ROBEK-listen ble trukket fram, kan det være grunn til å minne om at den alltid vil ligge i etterkant. Det er godt mulig at Regjeringen nå soler seg i tall som egentlig ble skapt under den forrige regjeringens tid. Det har litt å gjøre med det å styre etter speilet. Finanskrisen er kanskje et godt eksempel på hvordan det går når man styrer etter speilet.

Det er ingen tvil om at dagens regjering er rammet av en selvforskyldt forventningskrise. Det ble lovet gull og grønne skoger i tiden før valget i 2005: Mer til alt og alle. Ordet prioritering ble ikke nevnt av en eneste politiker med rød eller rød-grønn farge. Alle problemer skulle løses med mer penger. Det skulle bli mange flere lærere, det skulle satses på forskning og høyere utdanning, prisen på barnehager skulle reduseres og alle skulle få plass, fattigdommen skulle fjernes, alle bassengene fylles, industrien skulle få subsidiert strøm, og kommunepolitikerne skulle bli fornøyde.

Etter drøyt tre år med rød-grønt styre har ikke – uansett hva statsråden prøver å si i dag – lærertettheten økt, forskningsinnsatsen er langt under lovet nivå, universiteter og høyskoler har fått reelle kutt i sine budsjetter. Det er ikke full barnehagedekning, og maksprisløftet er ikke innfridd – noe som egentlig er ganske utrolig sett på bakgrunn av uttalelsene i 2005. Det er krisestemning i sykehussektoren, og behandlingskøene vokser dramatisk – i motsetning til under den forrige regjeringen, hvor de ble redusert. Næringslivet må slite med høyere skatter og avgifter, noe som legger et unødig press på norske arbeidsplasser. Jeg kunne fortsatt med denne listen. Dette er konkrete eksempler på at valgløftene i all hovedsak var innholdsløs retorikk. Da er det meget forståelig at mange reagerer.

Svært ofte når en statsråd i dagens regjering på sitt område blir konfrontert med at et løfte ikke er oppfylt, eller at en oppgave ikke er løst, er svaret: Men kommunene har fått så mye mer penger at dette skal de kunne løse. Den fikk vi i dag også. Enten har dagens regjering ikke særlig god oversikt over den økonomiske situasjonen i kommunene, eller så har den satset på å selge sin egen fortreffelighet så mye at virkeligheten og dens egne tall for utviklingen ikke betyr noe. Begge deler er kritikkverdig.

Virkeligheten er at mange kommuner sliter, og det kuttes i flertallet av kommunene. Det burde faktisk Regjeringen snart ta inn over seg, i stedet for å argumentere i forhold til den forrige regjeringen hele tiden. Det manglende samsvaret mellom hva dagens regjering sier, og den økonomiske virkeligheten de stiller kommunepolitikerne overfor, setter kommunepolitikerne i en skvis. Innbyggerne tror selvsagt at den økonomiske situasjonen er så god i kommunene som Regjeringen sier, mens kommunepolitikerne må erkjenne at det ikke er penger til en rekke av de løftene statsråder har gitt på andres vegne. Slik har dagens regjering skapt mye av dagens forventningskrise. Tallenes tale er klar: I de to siste årene under Bondevik II-regjeringen var veksten i kommunenes inntekter betydelig høyere enn det den var i 2007 og 2008.

Dersom vi legger pengebruken til grunn, skulle vi i Norge hatt verdens beste skole og verdens beste helsevesen. Høyre er et av de få partiene som snakker om hvordan pengene kan brukes bedre, og hvordan vi kan skape bedre løsninger med de ressursene vi til enhver tid har. Høyre har alltid prioritert skole, og vi vil alltid prioritere skole. Men det er nødvendig med en realistisk tilnærming til ressursbruk, og at vi sørger for at ressursene blir brukt på en effektiv og mest mulig hensiktsmessig måte.

SV snakker mye om noe alle er enige om, og det er lærerens rolle i skolen. Men de har ingen tanker om hvordan man bevisst skal utvikle lokalt og aktivt eierskap til skolen. Oslo-skolen har vist at det kanskje er der man finner den aller viktigste faktoren for å heve læringsresultatet i norsk skole.

Det er prisverdig av Fremskrittspartiet å sette skolenes budsjettsituasjon på dagsordenen. Høyre tror ikke løsningen er mer øremerking og mer sentral styring, men vi tror svaret ligger i en økt bevisstgjøring – mer debatt om organisering og ressursbruk – og ikke minst må Regjeringen slutte å spre myter om den økonomiske situasjonen i kommunene. Hovedutfordringen i Norge er å skape mer læring og bedre kvalitet innenfor de rammer man har. Det har de rød-grønne både avslørt og vist sin maktesløshet overfor.

Lena Jensen (SV) [14:04:08]: Skoler og barnehager i lokalsamfunnet er viktig for bosetting, utvikling og etablering av næringsvirksomhet. Jeg er bekymret for utviklingen i mange av de små lokalsamfunnene og bygdene, med fraflytting og nedleggelse av barnehager og skoler.

Dette er ikke en enkel sak. Det blir færre unger veldig mange steder – landet vårt er veldig ulikt, og det er de lokale politikerne som best kan prioritere hva pengene som Stortinget bevilger, skal brukes til.

Når man vurderer en eventuell skolenedleggelse, er det viktig at kommunen tar seg tid til åpne, inkluderende prosesser, hvor alle blir hørt og alle vurderinger blir lagt på bordet før vedtak fattes. Det er også viktig ved en eventuell nedleggelse å se sammenhengen f.eks. når det gjelder reiselengde for elevene. Nedleggelser av skoler er en veldig vanskelig prosess for mange, og det har stor innvirkning på manges liv.

Å sikre kommunene nok penger til å kunne være en god tilbyder av god skole, helse og omsorg har vært, og er, viktig for SV. Da den rød-grønne regjeringen tok over i 2005, møtte vi en kommunesektor som hadde vært nedprioritert i en årrekke av den forrige regjeringen, med Fremskrittspartiets støtte.

Vi har i tre år brukt tid på en kraftig økning i bevilgningene til kommunene, men ennå er ikke kommuneøkonomien i god nok balanse. Vi har bl.a. hatt en kraftig økning i lønnsveksten og økte pensjonskostnader.

Kommunene er den viktigste velferdstilbyderen. De skal sikre gode skoler, helsetilbud og gode barnehager. SV forstår at mange kan være bekymret for finanskrisen, og hvordan den har innvirkning på skolene. Som statsråd Bård Vegar Solhjell sa, skal man legge fram en tiltakspakke i januar i forbindelse med finanskrisen. Det er viktig at kommunene ikke rammes hardt av finanskrisen.

Det er dyrt å ha gode skoler, men det er viktig. Vi har et langstrakt land og en spredt bosetting. Derfor er det så mye dyrere å ha skole i Norge enn i mange andre land som vi sammenlikner oss med. Det er dyrere å drive en liten skole enn en stor. Fremskrittspartiets forslag om stykkprisfinansiering når det gjelder skoler, ville føre til massenedleggelser av skoler rundt omkring i landet. Det ville vært umulig å opprettholde skoler i mange av distriktene våre. Samtidig vil stykkprisfinansiering være utrolig urettferdig for skolene våre – skolene har ulike typer utfordringer.

Regjeringen la fram en stortingsmelding om kvalitet i skolen som ble behandlet i Stortinget for litt siden. Det er viktig for oss å sikre kvalitet og tilpasset opplæring for den enkelte elev. Denne stortingsmeldingen tar et mye mer nasjonalt grep for å sikre kvaliteten i skolen. Man har etablert et varig system for etterutdanning av lærere, man har for første gang fått en systematisk rektorutdanning for alle de rektorene som ikke har den kompetansen som de trenger – alle de rektorene som har behov for mer kompetanse, skal få tilbud om rektorutdanning. Vi har innført flere timer i skolen, både i norsk, matematikk, språk og når det gjelder fysisk aktivitet. På 1.–4. klassetrinn innfører vi også en lovfestet rett til forsterket opplæring for elevene. Vi har òg etablert et program for skolebibliotekutvikling, som er utrolig viktig for å styrke skolebibliotekene og kunnskapen blant våre lærere, men også for at elevene skal få en god opplæring.

Vi er på rett vei. Vi styrker kvaliteten i skolen. Men hadde det vært slik om Fremskrittspartiet hadde styrt? Den sikreste oppskriften for å få lagt ned skoler i distriktene og få mindre penger til skolene, er å stemme Fremskrittspartiet ved årets valg.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:08:44]: Jeg skal ikke begi meg inn i den diskusjonen som interpellanten og statsråden hadde om DJ-er, hvordan en skal spille plater, og hvilke plater som skal spilles – men jeg har lyst til å komme med et hjertesukk: Jeg er veldig glad for at statsråden ikke er historielærer i den norske skolen, for det er klart at med et slikt utvalg av historiefortellinger ville våre elever fått veldig dårlige historiekunnskaper. Det må også sies: Når man skal sammenligne, kan man ikke sammenligne epler og pærer. Man er også nødt til å si noe om den totale økonomiske situasjonen under den forrige regjeringen. Det var en helt annen økonomisk situasjon. I respekt for historiefortellingen bør det også nevnes når man stadig vekk skal nevne grafer.

Det som ligger til grunn for interpellasjonen, er helt klart kommuneøkonomien. Regjeringen har fått ros. Kristelig Folkeparti har rost Regjeringen for at den det første året den styrte, gjorde noe helt annet på kommunesektoren enn man gjorde for høyere utdanning. Man økte kommuneøkonomien. Det var det behov for. Det var det viktig å gjøre i den situasjonen og med de økte midlene som denne regjeringen hadde.

Men festen er over. Kaken er spist. Noen rakk kanskje ikke engang å få begynt å spise av kaken. Det man ser nå, er en helt annen situasjon. Man ser kutt i skoler, man ser kutt i helse, man ser kutt i kulturtilbud i skolene, grunnet befolkningsvekst, vedlikehold, reformer som har kommet, resultatkrav som påføres kommunesektoren. Festen er over, og vi er i en annen økonomisk situasjon enn den veldig mange lokale kommunepolitikere så etter det første året med den rød-grønne regjeringen.

Men så er spørsmålet: Er øremerking svaret for å verne om vår bit av kaken, nemlig skolen og skolens situasjon? Jeg tror ikke det er svaret. Jeg tror ikke at det bare er kommunepolitikernes ansvar å prioritere mellom de midlene, og at det er viktig å styre dette selv, men jeg tror at skolen trenger lokalt skoleeierskap. Vi trenger lokale kommunepolitikere som føler eierskap, som involverer seg i skolen, som tar ansvar, som lager lokale tilpasninger, og som setter skolen inn i et lokalt perspektiv. Derfor vil en øremerking hvor staten er den som styrer, hvor vi hopper over alle lokale ledd og rett ut i skolen, ikke gi den lokale tilhørighet som jeg ønsker at den norske skolen skal ha. Det at alt skal styres fra staten, er feil. Jeg mener at vi trenger det lokale engasjementet og de lokale tilpasningene for å få det til.

Men så er jo det andre spørsmålet: Hvilke rammebetingelser får man når det gjelder å utføre det lokale eierskapet? Hvilke rammebetingelser får man fra den rød-grønne regjeringen når det gjelder å lage skole? Kristelig Folkeparti mener at den satsingen på skole som vi har sett fra denne regjeringen, hvor flere timer på vei mot et heldags skoleprosjekt har vært den store, store løsningen på alle skolens utfordringer, er en helt feil prioritering. Et slikt heldags skoleprosjekt, hvor flere timer er den eneste løsningen, løser ikke den utfordringen vi har, knyttet til lærermangel og kompetanseheving blant lærerne. Jeg har lyst til å si at det virker som om det har gått politisk prestisje i dette. Man har ikke tenkt på hva skolen virkelig har behov for, og hva som er elevens beste, for det er ikke slik at flere timer i skolen automatisk gir økt kvalitet og tilpasset opplæring. Det vi trenger, er flere lærere. Med en annen satsing enn flere timer, tror jeg at vi hadde fått til det.

I diskusjonen om hvordan det var før, og hvordan det er nå, har kanskje et hovedtema i interpellasjonen, nemlig tilpasset opplæring, druknet litt. Med flere lærere hadde vi klart å få til en mulighet til f.eks. større praksisretting av teorien, tilpasset opplæring for elever som trenger å bli sett fordi de har andre egenskaper enn teoristerke evner. Spørsmålet om hvordan man kan lære, istedenfor hvor mye tid man har for å lære, kunne man ha brukt mer tid på – altså kreativitet, annerledes tenkning rundt pedagogikk, hvis man har flere lærere, ikke bare flere timer.

Jeg registrerer atter en gang at i diskusjonen om tilpasset opplæring har hjem/skole, den store mangelen på trøkk i saken, ikke vært nevnt fra Regjeringens side som et viktig punkt.

Inger S. Enger (Sp) [14:14:15]: Dette syns jeg har vært en interessant og til dels overraskende debatt. Jeg må nesten si at jeg syns det var artig at Senterpartiet ble spurt om hvordan vi holder ut med den distriktspolitikken som denne regjeringa fører. Det sier altså et parti som f.eks. vil kutte Nord-Norge-tilskuddet. Jeg må bare si at jeg gleder meg innmari til et glødende engasjement for distriktslandbruket. Det vil vel komme ved neste korsveg, får vi håpe.

I denne debatten beskrives det også mye historie – det er riktig – iallfall sett med ulike politiske briller. Jeg vil prøve å være framtidsretta. Jeg tenker at det er viktig for oss at vi får lagt ting bak oss, uansett hvilken politisk oppfatning vi har, og at vi må tenke framover.

Denne interpellasjonen, slik jeg leser den, har veldig mange elementer i seg – og jeg kan plukke dem fra hverandre. Jeg kan lese finanskrise, jeg kan snakke om kommuneøkonomi, fagorganisasjoner, øremerka midler, tilpassa opplæring og nedlegging av skoler. Det går ikke an i et fire minutters innlegg å komme inn på alt dette. Mye er allerede sagt.

Jeg vil ta tak i noe av det som interpellanten er opptatt av, bl.a. det at fagorganisasjonene ønsker øremerka midler. Det finner jeg helt rimelig. De vil sjølsagt skjerme sin sektor i budsjettsammenheng. Det er forståelig, og det er godt ment. Fagforeningene gjør jobben sin. Men politikere er nødt til å tenke sektorovergripende – de må rett og slett tenke helhet – og da vil som regel rammetilskudd være riktigere enn øremerka midler.

Så vidt jeg husker, nevnte statsråden i innlegget sitt at øremerka midler kan være et godt virkemiddel når det gjelder nye nasjonale, prioriterte tiltak. Det er jeg enig i. Barnehageutbygging er ett eksempel. Tidligere har en med hell brukt øremerka midler i opplegg når det gjelder omsorgstjenester for eldre. Generelt sett mener Senterpartiet at en bør være tilbakeholden med denne type tilskudd. Det vil heller ikke være riktig med tanke på lokaldemokratiet. Kommuner er forskjellige og har ulike behov.

Interpellanten er bekymra for tilpassa opplæring. Det går det an å være enig i, og det er mange av oss som er enig i at det er alvorlig. Jeg mener at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom øremerka tilskudd og tilpassa opplæring. I to stortingsmeldinger denne perioden er det fokusert på skolen og skolehverdagen. Jeg tenker sjølsagt på St.meld. nr. 16 for 2006–2007, Tidlig innsats …, og St.meld. nr. 31 for 2007–2008, Kvalitet i skolen. Jeg har faktisk lyst til å sitere litt fra kap. 6.3.4 i St.meld. nr. 16. Kapitlet heter Tilpasset opplæring.

«Utvikling og læring i skolen skjer i møtet mellom eleven, læreren og fagenes innhold. Læreren er ansvarlig for at elevens møte med skolen blir positivt, slik at det vekker faglig interesse, gir motivasjon og fører til læring.»

Det er skrevet mye om dette, som er veldig bra.

Så kan en si: Det er naturligvis lett å få til en stortingsmelding med vakre ord, men det er skolehverdagen som teller. Det er jeg også enig i. Men mitt poeng er at læreren er helt sentral når det gjelder å få til tilpassa opplæring. Dette er personavhengig, kanskje mer enn det burde være. Skoleledelsen og lokalpolitisk ledelse bør mer inn i bildet. Dette vet vi fungerer fint noen steder, men det er ikke implementert på alle skoler og i alle kommuner. Ting tar for lang tid, og det er derfor bra at det blir mer tilsyn i skolen.

I tillegg blir det fra høsten, fra første til fjerde trinn, en forsterket opplæring i norsk og matte. Vi får et system for videreutdanning av lærere og en skolelederutdanning for nytilsatte rektorer og for rektorer som ikke har lederutdanning. Dessuten er jo stortingsmeldinga om lærerutdanning rett rundt hjørnet.

Til sist, fra min tid som lokalpolitiker: I vår kommune skulle det legges ned en skole som hadde rundt 25 elever, og det smerter som regel. Men det kom uventet drahjelp. Rektor Solberg, som var ved skolen, ønsket seg større forhold og ville slutte, og da sa foreldrene: Hvis Solberg slutter, kan vi like godt legge ned hele skolen.

Å lage en regel ut fra denne historien er neppe riktig. Men det er et relevant og godt eksempel på at lærerens innsats er av uvurderlig betydning.

Odd Einar Dørum (V) [14:19:26]: Representanten Anundsen er en allsidig representant, og ved sitt innlegg har han i grunnen brettet ut langt mer enn en debatt om skole. Han har brettet ut en debatt om hvorvidt vi skal ha kommuner, og hvordan vi skal ha kommuner.

Derfor vil jeg starte med å gjøre rede for Venstres prinsipielle syn på kommuner. Venstre er mot kommuner som er rene statsfilialer, og vi er mot kommuner som i praksis er ribbet for så mange oppgaver at de til slutt blir en slags utvidet velforening. Vi er ideologisk for kommuner som er sterke, og det kommer vi til å vise på forskjellig vis gjennom det knappe året fram til valget. Men det betyr også at vi ikke er tilhengere av å velge øremerkingsveien. Hvis øremerking i den nåværende situasjon hadde vært gjennomført på omtrent hvert eneste område hvor det hadde vært aktuelt, ville jo ikke det ha løst et eneste av de problemene som representanten Anundsen tok opp i dag. Så er vi også for – vi som er glad i offentlig sektor – at det når det gjelder den offentlige sektoren, skal være en form for kritisk utfordring, slik at den blir god i å organisere seg.

La meg ta en del selvkritikk. Da Venstre var med på å løfte fram det som nå heter Kunnskapsløftet – som har fått bred tilslutning, og som gjennomføres med stor styrke – var vi antakelig ikke bevisste nok på hvor nødvendig det var å skape bevissthet hos lokale skoleeiere, altså kommunene, om hvor viktig det var å være gode skoleeiere. Jeg tror vi må si det! Det ble en veldig konsentrasjon, med rette, omkring hvilke ferdigheter elevene skulle ha. Vi ser jo hvordan man har lagt vekt på å definere ferdighetene, måle ferdighetene. For eksempel i Oslo-skolen har man jo hatt en fantastisk resultatforbedring i løpet av de siste sju–åtte årene – og det i en by som nå har 40 pst. språklige minoriteter.

Men vi ser også i et fylke som Sogn og Fjordane – hvor man ikke har 40 pst. språklige minoriteter, og hvor man ikke har like mange penger som i Oslo – at man ved et ultragodt samarbeid mellom Utdanningsforbundet, Kommunenes Sentralforbund og Høgskolen i Sogndal skaper et trykk og en systematikk rundt skolering av rektorer og lærere med de midlene man har, noe som igjen skaper gode resultater. Det å lære av hva det vil si å bli kvalitetsbevisst, er viktigere enn noen gang.

Som én av tre partnere i Bondevik II-regjeringen, vil jeg si – og jeg er sikker på at mine kolleger i andre partier fra den tiden vil være enig i det – at vi ikke var bevisste nok på å se hvor viktig det var med de gode lokale, aktive skoleeierne. Derfor har Venstre gjennom hele denne stortingsperioden, og også tidligere, sagt at vi er nødt til å gjenreise en debatt om skolens innhold lokalt.

Da får vi også debatten om mange av de spørsmålene som var representanten Anundsens anliggende. Hvor gode er vi til å se de enkelte elevene? Hvor gode er vi til å organisere dette? Det er min erfaring at mange av de debattene får man ikke til. Men noen steder har man fått det til, og der har man f.eks. kommet på den gode tanke at det er en gripende dum idé å tro at man skal ha én rektor for seks skoler. Man har altså kommet fram til at det er godt å ha kompetanse på hver skole for å lede en god skole, på samme måte som en skal ha en god kompetanse i en kommune for å drive en god skole. Jeg har tidligere nevnt et eksempel fra Halden Arbeiderblad – det var en kaotisk debatt, men den endte med den felles erkjennelsen at det å avsette en rektor ved en skole, en faglig leder, en god leder, var en veldig dårlig løsning. Selv i en trang tid fant de ut at det var noen grep som var riktigere enn andre.

Venstre tror på å få denne debatten tilbake. Den er faktisk hjemlet i den avtalen som er gjort mellom Kommunenes Sentralforbund og utdanningsorganisasjonene, hvor det står at man skal ha en debatt før man fastsetter arbeidstidsbestemmelser og arbeidstidsavtaler lokalt, eller fastsetter mål for skolen. Og «mål for skolen» oversatt til en annen type språk i det norske språk, betyr at en skal bli enig om hva en vil med skolen. Og det å få en slik debatt, en temadag om skolens faglige innhold, er jeg sikker på vil gjøre at man blir bedre.

Og så er det slik at noen steder hvor man seigt og systematisk har bestemt seg for at det blir bedre i skolen hvis man har klare læringsmål, har klare forventninger om hvordan de målene skal måles, satser på å styrke lærerne, satser på å styrke skoleledelsen – man satser på å styrke skoleledelsen også på kommuneplan, som f.eks. i denne store byen Oslo med 40 pst. språklige minoriteter – får man gode resultater.

Det er ikke slik at det offentlige ikke kan levere gode resultater. De kan gjøre det, men det må utfordres. Venstre velger å ta den debatten ut fra den oppfatningen vi har av kommuner. Vi vil altså ha kommuner som er reelle og sterke, og vi vil ha lokalpolitikere som kan fungere på den måten.

Representanten Anundsen skal ha ros for å ha trukket opp til en ganske bredspektret debatt, hvor vi får alle disse skillelinjene på bordet.

Så skal jeg ikke gå inn på debatten om hvem som var best eller dårligst i overgangen mellom to regjeringer. Jeg skal bare nøye meg med å si at den som er best til å ta opp det jeg nå har formulert, nemlig på nytt å reise en lokal debatt om skolen, vil ha nøkkelen i sin hånd til hvorvidt skolen skal være en god skole og en skole som prioriteres. Det nytter å mobilisere folk. Venstre tror på det, og vi skal bidra til det som skoleparti nasjonalt og lokalt.

Anders Anundsen (FrP) [14:24:45]: Jeg vil takke for debatten, og jeg tror det er viktig at en også i fremtiden holder et sterkt fokus på utålmodigheten når det gjelder å bedre kvaliteten i skolen.

Så er jeg enig med representanten Dagrun Eriksen: Jeg er glad for at statsråd Solhjell ikke er historielærer, for hans elever ville antakelig trodd ikke bare at Fremskrittspartiet hadde sittet i regjering tidligere, men at de i tillegg hadde gjort det i svært, svært lang tid. Det er med respekt å melde ikke helt riktig, dessverre. Da ville situasjonen vært helt annerledes og mye bedre, naturligvis. Men det er altså helt uinteressant.

Det statsråden egentlig gjør her, er å skape en virkelighetsforståelse som er helt annerledes her inne enn det den er der ute. Statsråden skaper altså fortsatt forventninger hos elever og hos foreldre som ikke kan leveres lokalt. Det er ikke slik at de ikke kan leveres lokalt fordi kommunene ikke vil, eller fordi kommunepolitikerne ikke ønsker å prioritere skole – for det ønsker kommunepolitikerne. Problemet er at de ikke har handlingsrom nok til å gjøre det. Det er jo der utfordringen ligger. Og for å skape det økonomiske handlingsrommet kan man naturligvis velge å gi kommunene mer frie midler, men da må man altså gi så mye at det faktisk ikke kuttes i de viktigste velferdstjenestene i kommunene. Og det har ikke denne regjeringen gjort. Det er riktig som statsråden sier, at det i 2006 ble overført mer penger til kommunene og at realveksten var stor, men siden 2006 har altså realveksten vært negativ. Det resulterer i at det tilbudet vi gir elevene våre i dag, ikke er tilstrekkelig godt. Det er særdeles leit.

Representanten Opheim sa at han har tillit til at lokalpolitikerne vurderer dette med skolestruktur best. Ja, det er jeg enig i. Men det er forskjell på å vurdere skolestruktur ut fra romslige økonomiske rammer og å diskutere skolestruktur ut fra at du må spare penger. Det er to helt forskjellige diskusjoner. Og hvis kommunene hadde handlingsrom til å foreta en vurdering av hva som var den beste pedagogiske og faglige skolestrukturen, uten hele tiden å ha øksen over hodet i forhold til å kutte penger, tror jeg vi ville sett en annen type skolestruktur enn det vi ser blir resultatet av denne regjeringens politikk.

Og så er det selvfølgelig feil når representanten Lena Jensen hevder at den sikreste medisin for å legge ned skoler i distriktene er å stemme Fremskrittspartiet. Jeg orker ikke engang å gå inn på den typen uttalelser.

Men det jeg kan gå litt inn på, er at Inger Enger sa at jeg hadde sagt noe om at jeg ikke skjønte hvordan Senterpartiet kunne leve med denne regjeringenes distriktspolitikk. Det sa jeg ikke. Jeg spurte om hvordan de kan leve med denne regjeringens nærskolepolitikk. Det eksempelet jeg brukte, finner en over hele landet, ikke bare i de områdene som er definert som distriktsområder.

Jeg konstaterer til slutt at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som støtter Utdanningsforbundet, FUG og Elevorganisasjonens initiativ til øremerking.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:28:09]: Ein ting er eg iallfall veldig einig med representanten Eriksen og representanten Anundsen i, og det er at vi skal vere glade for at eg ikkje er historielærar i den norske skulen. Eg er glad for det sjølv, og eg er sikker på at mine moglege elevar er glade for det. Dei ville ha fått ein lærar – formidlingstalentet kan diskuterast – utan fagleg kompetanse, utan studiepoeng i faget, og som heller ikkje har lærarutdanning. Det ville neppe vore ein god idé.

Når det er sagt, var det òg andre ting eg var einig med fleire av representantane i salen i. Eg synest denne debatten bringa fram fleire andre perspektiv på korleis vi skal tilby betre tilpassa opplæring lokalt.

Til det representanten Eriksen og fleire var inne på, trur eg det er litt ulikt syn blant partia på Stortinget om ein først og fremst bør konsentrere seg om å betre innhaldet i dei timane vi har for betre å treffe elevane, eller om ein bør utvide talet på timar. Eg trur at vi i fortsetjinga både må skape ein ny skuledag med fleire timar og eit anna innhald og betre innhaldet i dei timane vi har. Noko av det mest positive den førre regjeringa gjorde på skulefeltet, var at ein faktisk utvida skuledagen for dei minste elevane med ni klokketimar. Men veldig mykje av det vi veit no, er at det er ekstremt viktig med kvaliteten på dei lærarane vi har, korleis dei underviser, oppfølginga som skjer, at nasjonale prøver osv. finn stad – og at det betyr ein forskjell at vi har nok tid. Vi ligg godt etter gjennomsnittet i OECD i talet på timar. Det kanskje mest eintydige rådet vi får frå OECD og andre som vurderer norsk skule, er at skuledagen bør utvidast og gjerast betre.

Så bringa representanten Dørum inn eit anna og viktig perspektiv, nemleg lokale skuleeigarar. Noko av det vi føreslo i etterkant av kvalitetsmeldinga, eit lovforslag som er på høyring no, er ei plikt til å avlevere ein rapport. Ein rapport i seg sjølv er ikkje viktig, men det er ein teknikk og eit grep for å skape den debatten i det politiske miljøet og det engasjementet, den aktiviteten og den kompetansen i det administrative miljøet lokalt som kan føre det vidare.

Eg vil avslutte med å seie at sjølv om det no er slik at alle andre parti eigentleg, så vidt eg kan forstå, har avvist det forslaget om øyremerking og det dermed ikkje blir gjennomført av denne regjeringa, neppe av ei anna regjering heller som Framstegspartiet eventuelt skulle sitje i, er det i alle fall brei semje om den satsinga på intensjonen i Anundsen sin interpellasjon, meir tilpassa opplæring, betre lærarar, meir tidleg innsats og eit sterkt lokalt engasjement for det.

Eg takkar for debatten.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed avsluttet.