Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten
blir avgrensa til 1 time og 5 minutt, og at taletida blir fordelt slik på
gruppene: Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5
minutt og Venstre 5 minutt.
Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på
inntil tre replikkar med svar etter innlegg av medlemer av Regjeringa innanfor den
fordelte taletida.
Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den
fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er å sjå på som vedteke.
Karin S. Woldseth (FrP) [12:58:42] (ordfører for saken): Bak kulissene, eller scenekunstmeldingen, gir et godt
inntrykk av dagens situasjon for scenekunstfeltet, både hva gjelder utfordringer,
satsingsområder og visjoner.
Men det er også noen temaer som ikke er belyst og ikke tatt stilling til, og det
er bl.a. Løken-utvalgets rapport om tildeling av ulike tilskudd, det er
Telmarksforskings rapport om kunstneres arbeids- og inntektsforhold, og det er
Kulturmomsutvalgets konklusjoner.
Komiteen regner med at statsråden kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med
disse tre sakene. Komiteen er i stor grad samstemt om meldingen. At
regjeringspartiene og opposisjonen i noen grad viser en viss uenighet, er vel ikke
helt unaturlig. Noe av dette vil sikkert de ulike partiene si noe om selv.
En scenekunstmelding skulle man tro ville engasjere svært mange innenfor feltet i
Norge, men gjennom høringene viste det seg at det var svært få som ønsket å si
noe. Kun seks aktører innenfor feltet vurderte det som viktig å komme og formidle
sine utfordringer til komiteen. Årsaken til dette kan være en av to: Enten er de
såre fornøyd med situasjonen, eller så har de direkte dialog med
regjeringsapparatet.
Uansett hvilken av de to faktorene som ligger til grunn for at det kun var seks
høringsinstanser, er det grunnlag for en viss bekymring for at dette også bidrar
til at informasjonsflyten ikke når alle partier. Men vi lyttet godt til de få som
var representert på høringene, noe som gjenspeiler seg i komitémerknadene.
Det er bra at en samlet komité slutter seg til viktigheten av at departementet og
underliggende etater holder armlengdes avstand til institusjonene som mottar
statlige tilskudd. Komiteen mener det er viktig for den enkelte institusjon, slik
at den får størst mulig handlingsrom til å utvikle seg fritt.
Komiteen er fornøyd med den viktige rollen som Den kulturelle skolesekken har fått
innenfor scenekunstfeltet. Dette betyr at svært mange barn og unge får gleden av å
oppleve et profesjonelt scenekunsttilbud i løpet av året. Men det er en samlet
komité som med en viss bekymring ser på at i 8 av landets 19 fylker finansieres 50
pst. eller mer av oppsetningene av Den kulturelle skolesekken. Bekymringen er
selvsagt med bakgrunn i at Den kulturelle skolesekken er basert på overskudd fra
Norsk Tipping, noe som kan gi uforutsigbare rammebetingelser i framtiden.
Så litt om visjonene i denne meldingen.
Det er en samlet komité som ønsker å styrke produksjon og formidling av teater og
støtter at man skal ha et teatertilbud over hele landet, og at lokale, kreative
krefter også skal brukes. Ikke minst er amatørteatrene et viktig sted for
rekruttering.
En samlet komité vil påpeke at teaterfestivaler har stor betydning for visning og
relasjonsbygging innenfor det frie feltet.
Når det gjelder kvalitet, utvikling og fornyelse, er det flere tiltak der som er
svært spennende, deriblant opprettelsen av en dramabase, som Norsk teaterråd
arbeider med, og hvor mindretallet i komiteen har et konkret forslag som jeg skal
komme tilbake til.
Flertallet slutter seg dessuten også til Regjeringens forslag om et Dramatikkens
Hus.
Komiteen er av den oppfatning at barn og unge skal ha det samme kulturtilbudet som
voksne, men på sine egne premisser. Det er viktig for komiteen at barn og unge
ikke bare blir passive mottakere av kulturtilbud, men også kan delta aktivt i
kunst- og kulturopplevelser.
Det er mye man kan komme innom i forbindelse med meldingen, men det som er
viktigst, er at vi alle støtter Regjeringens intensjoner om et levende og aktivt
scenekunstmiljø over hele landet, hvor både utøver og tilskuer skal ha de best
mulige forutsetninger for både å formidle og oppleve scenekunst, enten det er
teater, dans, spel eller opera. Så blir det spennende å se framover om dette bare
er vakre ord, eller om Regjeringen virkelig vil satse på dette feltet.
Nå må jeg også få lov til å si noe om Fremskrittspartiets ulike forslag og
ståsted. Derfor går jeg over til det.
Det foreligger sju ulike forslag fra opposisjonen i denne innstillingen, og jeg
har tenkt å berøre noen av dem.
Det første er forslaget om å be Regjeringen vurdere å bruke noen av midlene i
krisepakken sin til å sette i stand de gamle bygningene som Nationaltheatret og
Den Nationale Scene holder til i. Siden vi er kjent med at det er store etterslep
ved de to gamle teaterhusene, og siden vi også vet at det er svært kostbart å
sette bygningene i stand, mener mindretallet at dette kan være en av veiene å gå
for å få fortgang i vedlikeholdsarbeidet.
Det andre er at Operaen i Kristiansund bør bli knutepunktinstitusjon. Den nye
operaen i Oslo er blitt en suksess, men det betyr at man fort kan miste fokus på
all den aktivitet og kompetanse som er bygget opp ute i distriktene. Derfor ønsker
mindretallet – og foreslår også – å demme opp for dette ved å sikre at man får en
knutepunktinstitusjon som ivaretar alle de andre flotte operatiltakene i Norge.
Mindretallet ønsker også at man innarbeider Nasjonal plan for produksjon og
formidling av opera og ballett i sine framtidige satsinger på feltet.
Et annet tema som jeg synes er veldig viktig, og som har mye å si for
tilgjengeligheten av både samtidsdrama og tidligere oppsetninger, er at man
oppretter en dramabase – for øvrig synes jeg også ordet er veldig bra, siden jeg
kom på det helt av meg selv – hvor alt av dramatikk blir samlet. Dette vil bidra
til at mange flere enn i dag får tilgang til og kjennskap til hva som finnes av
nytt og gammelt innenfor feltet. Det vil også bidra til at dramatikere, både
kjente og ukjente, får en mulighet til å vise fram og ikke minst gjøre
tilgjengelig sine verker. Derfor går mindretallet lenger enn bare å nevne dette i
en merknad, de fremmer også forslag om at Regjeringen bør vurdere opprettelse av
en slik dramabase.
Det siste forslaget jeg vil si noe om, er forslag nr. 7. Det kan synes som om barn
og unge skal få kunst- og kulturopplevelser gjennom å være passive mottakere av
ulike scenekunstformer. Fremskrittspartiet står alene om dette forslaget, og noen
vil sikkert hevde at barn og unge får aktiv deltakelse gjennom å oppleve
profesjonell scenekunst. Dette er ikke vi udelt enig i. Men vi legger jo ulike
forutsetninger i det vi sier og skriver.
Det Fremskrittspartiet mente da vi opprettet Den kulturelle skolesekken, og som vi
fremdeles mener, er at barn og unge selv skal bidra, selv skal delta. Derfor
ønsker vi å sikre at det er nettopp det som skjer. Man må gjerne øremerke midler
til aktive og deltakende aktiviteter for barn og unge. Det viktigste er at Den
kulturelle skolesekken ikke bare blir en annen måte å finansiere scenekunst på.
Var det det som var tenkt, burde man heller ha puttet hele spilleoverskuddet inn i
statsbudsjettet og deretter fordelt midlene. Da hadde man fått en åpen og
oversiktlig forvaltning også av disse pengene.
Fremskrittspartiet står også alene om å mene at amatørteatrene skal være en viktig
del av regionens scenekunsttilbud. Noen legger åpenbart noe annet i det enn jeg
mener, og som jeg ikke er klar over. For meg er det viktig at amatørteatrene og
den fantastiske jobben som ildsjelene gjør der ute i distriktene, bl.a., gjør dem
verdt å nevne i denne meldingen, og at det vises fram hvilken viktig rolle
amatørteatrene har både når det gjelder rekruttering og formidling av scenekunst.
Avslutningsvis vil jeg kort si noe om det som kalles sponsorinntekter og gaver.
Mindretallet har merket seg at sponsorinntektene innenfor scenekunstfeltet var på
34,3 mill. kr i 2006. Det er kanskje ikke den helt store summen, men det er
kanskje akkurat det ekstra som skal til for å få til en ytterligere oppsetning.
Regjeringen skriver i meldingen at man ønsker en kulturpolitisk dreining mot en
mer blandet økonomi, noe som innebærer at institusjonene i mindre grad blir
avhengig av offentlig støtte, og i større grad av private finansieringskilder.
Dette er mindretallet godt fornøyd med, og vi er ikke redd for at dette bidrar til
mindre kreativitet eller rokker ved kulturtiltakenes integritet.
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid,
og håper at scenekunstfeltet også kan glede seg over både meldingen og
innstillingen fra komiteen.
Med dette tar jeg opp de forslagene som mindretallet fremmer.
Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Gunn Karin Gjul (A) [13:08:48]: Siden den rød-grønne regjeringen tok over, har scenekunsten fått et kraftig løft.
I perioden 2006–2009 er bevilgningene til scenekunst økt med 450 mill. kr.
Satsingen inkluderer Riksteatret, nasjonale teatre og region-/landsdelsteatrene,
Den Norske Opera & Ballett, region- og distriktsoperaene og dansetiltak. I
tillegg er bevilgningene til scenekunst under Norsk kulturråd styrket betraktelig.
Jeg kan nevne at tilskuddsordningen for fri scenekunst, den nye ordningen for
dans, ordningen for ny norsk dramatikk og ordningen for gjestespill har fått en
økning. Dessuten er det opprettet en ny ordning for basisfinansiering av frie
scenekunstgrupper for å gi større grad av økonomisk forutsigbarhet. I 2008 ble
Dansens Hus åpnet, og mange tiltak innenfor dansefeltet har fått et kraftig løft.
Det har i de senere åra vært en rivende utvikling på scenekunstfeltet, ikke bare
på grunn av økte bevilgninger, men også fordi kompetansen på feltet har økt
betydelig. Det er i dag langt flere utdannede dansere, skuespillere og musikere
enn noen gang.
Samtidig vet vi at flertallet av scenekunstnerne og musikerne er frilansere.
Mellom oppdrag vil en del av disse være nødt til å søke arbeidsledighetstrygd. Den
store undersøkelsen om kunstneres levekår utført av Telemarksforskning viser at
inntektene til disse gruppene ligger under det generelle inntektsnivået i landet.
Dette er forhold som ikke blir behandlet konkret i denne meldingen, men en
fortsatt økt satsing på scenekunst vil ha direkte innvirkning på kunstnernes
levekår. Derimot vil Regjeringen på et senere tidspunkt komme tilbake med forslag
til oppfølging av rapporten om kunstneres levekår.
Arbeiderpartiet er veldig glad for at vi nå har fått en full gjennomgang av
scenekunstfeltet gjennom meldingen. Det er viktig for å trekke opp ny politikk og
framtidig satsing på området. Vi har registrert at meldingen har blitt godt
mottatt innenfor de enkelte scenekunstmiljøene.
Enkelte ganger kan man få inntrykk av at scenekunst er forbeholdt spesielt
interesserte. Det er en fullstendig feil beskrivelse. I 2006 utgjorde
publikumstallet for offentlig støttede og private scenekunstoppsetninger mer enn 3
millioner. Til sammenligning var tilskuertallet i Tippeligaen det samme året på
1,6 millioner. Det forteller oss at folk bruker våre kulturinstitusjoner, og at
interessen for teater, opera og dans er stor.
Samtidig vet vi at folks tilgang til scenekunst er veldig forskjellig, avhengig av
hvor du bor i Norge. Derfor er en samlet komité enig i meldingens målsetting om å
nå ut med et profesjonelt tilbud av teater-, opera- og danseforestillinger til
hele landet. Blant annet innenfor teaterfeltet vet vi at det er fire fylker som
ikke har teater med tilskudd innenfor funksjonsdelingsprinsippet. I Oppland vil
etableringen av Teater Innlandet i samarbeid med Hedmark kunne gi begge fylkene et
bedre scenekunsttilbud, og i Buskerud pågår det også et arbeid med å utvikle en
helhetlig plan for scenekunst i fylket.
Meldingen nevner spesielt Riksteatrets betydning som teater for hele landet, og
det foreslås at Riksteatret får en utvidet budsjettmessig fleksibilitet. På denne
måten kan Riksteatret på en bedre måte ivareta oppdraget sitt. Samtidig er
komiteen opptatt av at Riksteatret skal samarbeide med andre teater slik at gode
oppsetninger kan bli vist for enda flere.
Arbeiderpartiet er veldig glad for den suksessen Den Norske Opera &
Ballett har hatt etter at operahuset i Bjørvika ble åpnet for snart et år tilbake.
Nærmere 1 million har vært til stede på oppsetninger i Operaen, og Operaens
forestillinger er utsolgt for neste halvår. En forutsetning for byggingen av det
nye operahuset i Bjørvika var at opera ikke bare skulle bli et Oslo-fenomen, men
også et tilbud til folk ellers i landet. Som en konsekvens av dette har den
rød-grønne regjeringen satset på region- og distriktsoperaene, og i inneværende år
får disse en økning på 10 mill. kr. I tillegg har vi ambisjoner om at dette løftet
skal fortsette.
Den Norske Opera & Ballett har siden 2006 fått en økning på 147 mill. kr
for å kunne presentere førsteklasses opera og ballett. De rød-grønne partiene
mener at Operaen også framover skal ha gode økonomiske vilkår. Men samtidig mener
vi at den sterke interessen og det store besøket til operahuset gjør at
institusjonen har et uutnyttet inntektspotensial. Vi forventer derfor at Operaen i
større grad øker budsjettene sine gjennom bedre å utnytte det kommersielle
potensialet institusjonen har.
Meldingen har viet et helt kapittel til likestilling, og foreslår tiltak for å
styrke likestillingssituasjonen innenfor norske scenekunstinstitusjoner. Blant
annet foreslår departementet at det stilles som en forutsetning for statstilskudd
at institusjonene utarbeider strategier for å sikre at menn og kvinner får like
muligheter til kunstfaglige, tekniske og administrative posisjoner. Videre vil
departementet sørge for lik fordeling av verv, herunder lederverv for kvinner og
menn. Komiteen har ikke kommet med utfyllende merknader til forslagene, men jeg
mener at det må tolkes som en tilslutning til Regjeringens forslag.
Med unntak av at Fremskrittspartiet på enkelte områder har særmerknader, må det
kunne fastslås at Regjeringen har fått bred tilslutning for satsingen og
organiseringen av scenekunstfeltet i åra framover. Det er vi i Arbeiderpartiet
veldig glad for. Samtidig er vi veldig glad for at vi har en regjering som har
bidratt til at landets teatre, opera og dansescener har fått over ½ milliard kr
mer til aktivitet enn den fikk under Bondevik II-regjeringen. Men våre ambisjoner
stopper ikke her. Kulturløftet skal føres videre, og scenekunsten vil oppleve et
videre løft med en fortsatt rød-grønn regjering.
Olemic Thommessen (H) [13:14:37]: Bak kulissene, som vi diskuterer i dag, er en grei og informativ gjennomgang av
scenekunstfeltet. En rekke styrkingstiltak er foreslått, og det er forslag som
Høyre jevnt over kan slutte seg til. Noen egentlig ny kurs kan man vel imidlertid
ikke si at meldingen trekker opp. Det generelle inntrykket er at Regjeringens
scenekunstpolitikk bekreftes. Dette nedfeller seg også i Kulturløftet, der de
budsjettmessige økningene som har vært de siste årene, stort sett viderefører den
forholdsmessige fordelingen mellom institusjonsfeltet og det frie feltet. Slik
sett bygger denne meldingen ganske godt videre på Valgerd Svarstad Haugland og
Bondevik-regjeringens kulturmelding, der dette også var et tema.
Høyre har støttet budsjettøkningene som har kommet i denne perioden. I tillegg til
Regjeringens forslag har vi også hvert år lagt inn ekstra midler til det frie
feltet. I dette ligger et klart signal om en korrigering av kursen i
teaterpolitikken fra vår side i retning av å styrke dette området.
Høyre ønsker et vitalt teater med evne til å møte morgendagens publikum. I det
ligger behovet for å entre nye scener, møte andre kunstarter og skape uttrykk med
kapasitet til å kommunisere på mange plan. Vår tids kunstneriske prosesser handler
i stor grad om å lete frem og prøve ut nye møtepunkter aktørene imellom og utvikle
nye flater mot publikum. Teaterkunsten har mange kompetanser bygget inn i seg.
Dette gir et stort potensial for utvikling ikke bare kunstnerisk, men også i form
og formidling. La oss ikke glemme at teaterkunsten er operaens og filmens mor, og
jeg er ganske sikker på at vi også i teaterkunsten vil finne viktige incitamenter
i utviklingen av morgendagens sceniske uttrykk, hva enten de er direkte eller
formidlet i den digitale verden. Utviklingen av TV-spillet f.eks. handler i stor
grad om bearbeidelse av teaterets kompetanser innenfor dramaturgi, scenografi,
bevegelse osv.
Høyre ønsker å stake ut en kurs hvor vi i større grad bygger på de erfaringene vi
så langt har høstet i det frie feltet av produserende og programmerende scener.
Ikke så å forstå at vi mener at institusjonenes tid er forbi – langt ifra. Vi
trenger selvsagt dem også med tanke på å jobbe etter de lange linjene. Men
morgendagens utfordringer krever kanskje først og fremst den type dynamikk som vi
i dag finner i det frie feltet av produserende og programmerende grupper. Dette
handler om kunstnerisk entreprenørskap som er kjapt nok til å gripe mulighetene
når de er der, som er fleksibelt produksjonsmessig, med en holdningsmessig åpenhet
i forhold til nye samarbeidskonstellasjoner i det praktiske og i møte med andre
genre.
Skal vi komme videre og åpne teateret mot morgendagen, er det nødvendig å ta et
oppgjør med den litt sektorpregede teatertenkningen som har rådet grunnen her til
lands. Vi har ved noen korsveier snakket om dette, men noen egentlige grep av
betydning for å gjøre noe med det har vi ikke tatt så langt. Kanskje er det på
tide.
Institusjonene og det frie feltet er fortsatt i hovedsak henvist til nokså fast
definerte estetiske arenaer. Til tross for at institusjonene oppfordres til å
samarbeide med frie grupper – noe de også er blitt flinkere til – utfordres de
ikke på egen hjemmebane. Høyre ønsker å gjøre dette. Vi foreslår derfor i
merknadene å etablere en tidsavgrenset ordning der en gruppe kan motta et relativt
stort beløp – la oss si 10–12 mill. kr i året – for eksempelvis en treårsperiode
for å gjennomføre et kunstnerisk prosjekt. Dette kunne eksempelvis ha vært en
treårig oppkjøring til Ibsen-året eller på et annet felt som normalt kunne tenkes
i en institusjonssammenheng.
De frie gruppene på sin side representerer ofte en mer avantgarde-tradisjon båret
frem på beskjedne midler. Basisfinansieringen som ordning er et stort fremskritt i
denne sammenheng, men skal denne ordningen få virkning, må den økes betydelig i
årene som kommer. Høyre ønsker å videreutvikle denne ordningen, slik at man kan se
for seg et reelt utviklingsløp for frittstående grupper, der de over tid kan bygge
seg opp, for kanskje å ende opp med en fast ordning med statsstøtte, slik vi har
det for noen grupper på statsbudsjettet i dag.
I tillegg er det nødvendig å være tydelig på at vi ikke ønsker å snevre inn det
som skal være de frie gruppenes estetiske plattform, men snarere at grupper ønskes
velkommen innenfor alle deler av teateret, også det klassiske stoffet. Bakgrunnen
for at vi har fått denne inndelingen, er ikke minst at de frie gruppene for det
alt vesentlige er finansiert gjennom tilskuddsordninger, bl.a. gjennom Norsk
kulturråd, der man har operert med et uttrykt krav om at prosjektene skal være det
man kaller nyskapende. Det hevdes i merknadene fra regjeringspartiene at dette
kravet ikke er noe problem, og at det ikke virker ekskluderende på dem som
arbeider i en mer klassisk orientert sammenheng. Slik oppleves det nok ikke fra
aktørenes side. Under høringene var Skuespillerforbundet klar på at
nyskapingsbegrepet er et problem, og andre aktører, som også har vært en del av
den offentlige debatt, har gitt uttrykk for det samme, bl.a. har noen som jobber
med Den kulturelle skolesekken, synliggjort denne problemstillingen. Man kan jo
også bare se på hva slags type prosjekter som faktisk får støtte. Hvis man ønsker
en endring, er det derfor et klart behov for å ta et uttalt oppgjør med dette
begrepet og fjerne det som kriterium. Høyre har derfor fremmet forslag om dette.
Høyre ønsker altså et vesentlig bredere anlagt felt av frie grupper. Men
utviklingen av dette feltet handler ikke bare om definering av estetiske arenaer.
Det handler også om å styrke formidlingen innenfor hele området. Norsk
Scenekunstbruk og Danse- og teatersentrum har her viktige erfaringer å bidra med.
I tillegg mener Høyre de programmerende scenene, der visning og deltagelse gjennom
koproduksjoner er et viktig tilskudd. BIT Teatergarasjen, som en del av Nettverk
For Scenekunst, er her kanskje det beste eksempelet i Norge. Gjennom mange år har
denne institusjonen arbeidet i et aktivt nettverk av lignende institusjoner rundt
om i Nord-Europa. Denne arbeidsformen handler om at vekslende aktører i et
nettverk finner sammen om produksjoner der de enkelte med vekslende typer innsats
går inn i koproduksjonssamarbeid, eller også som deltagere i et felles opplegg for
turneer. Utspringet for de kunstneriske ideene kan ligge i det enkelte teateret,
eller det kan komme inn gjennom samarbeidende frie grupper. BIT Teatergarasjen har
på den måten vært en vesentlig bidragsyter til det å få frem noen av de mest
markante aktørene innenfor samtidsfeltet, f.eks. Ingun Bjørnsgaard Prosjekt eller
Baktruppen. Teatersjefrollen i denne arbeidsformen utfordres fra det å være en
rendyrket kunstnerisk leder med stort personlig eierskap til det kunstneriske
uttrykket til i sterkere grad også å ha en kuraterende rolle og være en aktiv
samarbeidspartner i forhold til ideer sprunget ut fra andre.
Høyre mener denne arbeidsformen kan gi viktige bidrag til utviklingen av teateret
i vårt land. Teatergarasjen vil nok forbindes med et tydelig samtidsuttrykk i en
mer avantgarde retning. Men arbeidsformen burde jo også være aktuell i andre
sammenhenger. Jeg viser i denne sammenheng til de diskusjonene som foregår i
Oppland, der flere miljøer i fylkets forskjellige regioner ønsker å utvikle en
modell som tar dette opp i seg. Høyre mener dette ville vært en interessant sak å
prøve ut videre.
En sterkere satsing på frittstående aktører vil også bety et større behov for
utviklingsarbeid på alle nivåer. Høyre støtter i denne sammenheng tanken om
Dramatikkens hus, men mener det er viktig at dette ikke får en sentraliserende
virkning. Det er i disse sammenhengene mange potensielle aktører med viktige
bidrag, bl.a. Teatergarasjen, som allerede er nevnt.
Et bredere anlagt fritt felt krever også et bredere grunnlag for formidling enn
det vi i dag har. Den kulturelle skolesekken er selvsagt en viktig instans i denne
sammenheng. Det er også Scenekunstbruket og de formidlingsnettverkene rundt om i
fylkene som i denne sammenheng er sentrale samarbeidspartnere. Men det er også
grunn til å understreke festivalenes betydning og den effekt vi ville fått dersom
vi hadde flere programmerende teatre som jobbet etter den modellen som f.eks.
Teatergarasjen gjør.
En ny kurs for norsk teater må også handle om økonomi. Regjeringen har trappet opp
bevilgningene til teaterfeltet gjennom de senere årene, prisverdig nok, og satt i
gang den sterkt etterlengtede ordningen med basisfinansiering. Det er veldig bra.
Skal en bredere satsing gjøres, slik Høyre foreslår, må det selvsagt også bety en
økning av midlene til det feltet som jeg nå har vært inne på. Dette bør også bety
at feltet forholdsmessig sett bør sitte igjen med en større del av pengene som
tilføres. Høyre vil også i denne sammenheng understreke betydningen av at vi har
flere kilder å hente penger fra. Mangfold er avgjørende for å få den bredden vi
ønsker.
Vi mener den type entreprenørskap de frie gruppene representerer, også vil være et
spennende utgangspunkt for de nettverk vi tror vil bygges ut i en bredt anlagt
kultur- og næringslivsorganisasjon, noe vi har tatt til orde for en rekke ganger.
Dessuten vil de være aktive i å jobbe opp mot private stiftelser og private
midler, som også kunne tenkes inn i dette bildet, pluss at de, som vi ser mange
eksempler på, vil være svært aktive når det gjelder å skaffe seg
samarbeidspartnere både i det private og i kulturlivet for øvrig.
Med dette tar jeg opp de forslag Høyre er med på.
Presidenten: Presidenten vil minne om at forslaga allereie er tekne opp.
May Hansen (SV) [13:26:11]: SV er glad for at Regjeringa har lagt fram en stortingsmelding om scenekunst som
omfatter hele bredden og mangfoldet innen scenekunstfeltet. Det er også gledelig
at den er blitt så godt mottatt i de ulike scenekunstmiljøene.
Målet med meldingen er at scenekunstfeltet skal kunne tilby høy kunstnerisk
kvalitet, mangfold, nyskaping og utfordrende kunst over hele landet. Derfor er jeg
spesielt glad for at meldingen legger opp til å styrke scenekunsten i de fylkene
som i dag ikke er godt nok dekket. Det er kun fire fylker som ikke har teater med
fast tilskudd innenfor funksjonsdelingssystemet. Det er Østfold, Oppland, Akershus
og Buskerud. Jeg mener at styrkingen av teatrene i disse fylkene bør føre til at
de får status som region- og landsdelsinstitusjoner, hvis de ønsker det.
Undersøkelsen som er gjort av kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold i
2006, viste at det var store lønnsforskjeller, og at scenekunstnere, særlig på det
frie feltet, har svært lave inntekter sett i forhold til en norsk
gjennomsnittsinntekt. Det er også store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn,
særlig på dansekunstfeltet. Utvalgets rapport har nå vært på høring, og SV er glad
for at Regjeringa har varslet at den vil komme tilbake til Stortinget på egnet
måte med en sak om dette.
Likestillingsdebatten i kulturlivet er nå høyaktuell. Jeg er glad for at en samlet
komité slutter seg til det viktige likestillingsarbeidet som Regjeringa skisserer
i meldingen. Det at begge kjønn skal ha like muligheter til å oppnå posisjoner og
arbeidsoppgaver, er et viktig mål innenfor scenekunsten.
Programmet skal bidra til å rekruttere kvinner til ledende stillinger innenfor
scenekunst, film, musikk og tv.
Scenekunstinstitusjonene må ta likestillingsutfordringene på alvor og sørge for at
kvinner får de samme muligheter som menn til å utvikle seg og til å få roller.
Ikke minst må vi fokusere på likelønnsutvikling. Vi har hatt en dårlig
likelønnsutvikling i Norge, men i kulturlivet i Norge er det altså enda verre.
Dette er viktig for kunstnernes utvikling og ikke minst for mangfoldet og tilbudet
til publikum. Departementet vil følge dette opp som en del av styringsdialogen med
institusjonene, bl.a. gjennom den årlige rapporteringen. Jeg mener man også må
vurdere nye tiltak, som f.eks. kvotering.
Norske dansekunstnere har et ønske om at det opprettes en danseallianse etter
modell fra Sverige. Dette vil medføre at forskjellene mellom fast ansatte og
frilansdansere blir mindre, og at det kan bli jobb til flere. SV støtter at dette
utredes videre.
Danse- og Teatersentrum har gjennom flere år arbeidet ut fra et internasjonalt så
vel som et nasjonalt perspektiv. Det frie scenekunstfeltet får bl.a. støtte over
Utenriksdepartementets reisestøtteordning, som forvaltes av Danse- og
Teatersentrum. Dette er viktig for en internasjonal utveksling og kan
videreutvikles i samarbeid med scenekunstfeltet.
SV er spesielt glad for at fra 2009 ble basisfinansieringen for frie grupper
utvidet fra 6 mill. kr til 12 mill. kr. Norsk kulturråd kan dermed gi støtte til
flere kompanier. En godt fungerende basisfinansiering/virksomhetsstøtte kan gi den
nødvendige forutsigbarhet for at det frie feltet skal utvikle seg videre.
Regjeringas initiativ til et kulturelt mangfoldsår i 2008 ble godt mottatt.
Mangfoldsåret var svært vellykket og bidrog til nye samarbeidsprosjekter og
nytenkning i forhold til flerkulturell satsing innenfor kulturlivet.
Så en viktig gruppe: Barn og unge skal ha det samme tilbudet som voksne til kunst-
og kulturliv. Barn og unge skal ikke være passive tilskuere til profesjonell
scenekunst, men aktive deltakere i sin kunst- og kulturopplevelse. Norsk
Scenekunstbruk formidler scenekunstproduksjoner fra de frie scenegruppene og er en
sentral bidragsyter til Den kulturelle skolesekken, som er en viktig bidragsyter
for kunst- og kulturopplevelser til alle barn og unge over hele landet.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:31:27]: Framstillinga i denne meldinga er i hovudsak konsentrert om teater, opera og dans.
Dette gjeld for både den institusjonsbaserte og den frie scenekunsten. Målet er
eit profesjonelt tilbod av teater-, opera- og danseframsyningar og andre
scenekunstuttrykk over heile landet. Kristeleg Folkeparti sluttar seg til dette
målet, og vi sluttar oss til hovudlinjene som er trekte opp i meldinga. Men på
enkelte område skil vi lag, og eg vil kommentere dette særskilt.
Det gjeld særleg for operafeltet. Vi er alle stolte over og glade for det nye
operahuset i Bjørvika. Men eg registrerer at Regjeringa først og fremst måler
suksess ut frå talet på framsyningar og besøkjande, og at dette blir gjort til eit
avgjerande suksesskriterium. I meldinga heiter det at operahuset fungerer etter
hensikta.
Kristeleg Folkeparti er ikkje einig i dette. Det er klart at frå eit
arkitekturpolitisk synspunkt er Den Norske Opera & Ballett ein suksess.
Men manglar ved infrastrukturen har bl.a. ført til at produksjonar blir avlyste.
Det er svært uheldig. Det avgjerande for ein kulturnasjon er ikkje om vi maktar å
reise eit bygg, men om vi maktar å fylle det med innhald av høg internasjonal
kvalitet. Denne institusjonen skal vere eit kraftsenter og eit referansepunkt for
heile landet. Regjeringa bør derfor ta ein gjennomgang av dei økonomiske behova
ved Den Norske Opera & Ballett med dette for auge. Suksess bør målast på
innhald og kvalitet, ikkje på kvantitet aleine. Vidare bør nasjonaloperaens ansvar
for distriktsoperaene gjerast tydlegare.
I generell form slår departementet fast at ein framleis satsar på og vil
vidareutvikle region- og distriktsopera som eit viktig element innafor
scenekunstfeltet. Intensjonen er god, men meldinga er ikkje forpliktande nok på
dette punktet. Dei tiltaka som departementet anbefalte for Stortinget i 2002, i
Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett, er anten utvatna
eller forsvunne i meldinga. Det er ikkje bra dersom anbefalte tiltak frå denne
planen blir sette til side.
Den blandingsmodellen som distriktsoperaene byggjer på, har eit stort potensial
som bør prøvast ut i større grad enn i dag. I tillegg til å støtte nye lokale og
regionale initiativ bør det også skje ein meir systematisk bruk av
distriktsoperaen som basis for forsøks- og pilotprosjekt, ikkje minst i
skjeringsfeltet mellom amatør og profesjonell. Eg vil særleg peike på det nye
nettverket OperaNorge i den samanhengen. Alle opposisjonspartia ber om at ein
vurderer om operaen i Kristiansund kan få knutepunktstatus. Sjølv om
regjeringspartia ikkje er med på merknad og forslaget, håper eg at statsråden vil
vurdere dette og sjå positivt på det.
Så nokre ord om finansieringa av scenekunst. Regjeringa legg opp til ein meir
blanda økonomi med høgare grad av privat finansiering, noko Kristeleg Folkeparti
støttar. Men vi er skeptiske til dei endringane i støtteordningane som ein legg
opp til, og som vi har sett utvikle seg over tid. Regjeringa går i retning av
færre statlege kjelder. Verksemder med fast årleg statstilskott skal heller ikkje,
som hovudregel, kunne søkje Norsk kulturråd. Departementet går ut frå at forsøk og
utvikling blir finansierte over ordinære driftsbudsjett.
Kristeleg Folkeparti er positive til ei utvikling som gir verksemder betre
økonomisk rom, men vi er kritiske til ei dreiing mot færre statlege kjelder. Det
er viktig å ta vare på – og stimulere – det uttrykksmangfaldet som finst. Og med
eit stadig meir komplekst kvalitetsomgrep er det bra med fleire
finansieringskjelder – også statlege. Eg trur det er fornuftig å behalde ein viss
fleksibilitet i systemet. Det kan bidra til å spreie avgjerdsmakt og
skjønsutøving, og ein står betre rusta til å fange opp nye initiativ. Dessutan vil
organisasjonar og institusjonar ha behov for å setje i gang prosjekt undervegs i
året – prosjekt som ikkje ligg inne i ordinært årsbudsjett. For å vareta denne
fleksibiliteten trur eg vi treng eit fleksibelt system som ikkje er for rigid.
Til slutt vil eg understreke kor viktig det er å satse på gode kulturbygg over
heile landet. Det er eit stort behov for både nybygg og vedlikehald av
eksisterande bygg. Eg er glad for ekstraløyvinga som kom i tiltakspakka tidlegare
i år, men eit lyft her må vere langsiktig. Derfor foreslår vi at Regjeringa legg
fram ein opptrappingsplan for investering og vedlikehald av kulturbygg.
Trine Skei Grande (V) [13:36:45]: Teateret er en viktig kulturarena, men det er kanskje først og fremst en viktig
uttrykksform. Det å ivareta teatertradisjonen er ikke bare å ivareta en
tradisjonell uttrykksform, men det er også å ivareta dannelsen i et samfunn.
Det er også viktige utfordringer her med å klare å utvikle denne uttrykksformen.
Jeg syns det er trist at vi ikke har klart å skape mer enighet om merknadene
knyttet til frie grupper. Vi ser i dag at utviklinga av uttrykksformen er nok
institusjonene gode til å ivareta. Men det å utvikle det dagsaktuelle i
uttrykksformen skjer oftest i de frie gruppene.
Nytenking kan være så mangt. Frie gruppers mulighet til å fødes, leve og å kunne
dø mener jeg er en viktig forutsetning for å kunne klare å holde de gode
institusjonsteatrene oppe – også for å klare å ha en bredde i den kunstneriske
uttrykksformen som teateret faktisk er.
Jeg har lyst til å bemerke at det har skjedd mye spennende også innen
institusjonsteatrene med brudd i forhold til de vanlige rekrutteringsarenaene som
har vært til teatrene, der vi nå ser at veien inn til teaterscenen er mye mer
sammensatt når det gjelder utdanningsbakgrunn, enn den tradisjonelt var.
Jeg er enig i at det ser litt underlig ut når det i komitéinnstillinga står når
det gjelder likestilling, at komiteen ikke har noen bemerkninger. Det har vi nok,
men de er plassert andre steder. En av de viktige tingene, som jeg er veldig glad
for, og som jeg håper at statsråden og Regjeringa faktisk ender med en positiv
utredning om, er at man nå har sagt ja til en skuespiller- og danseallianse, som
Venstre har fremmet forslag om i flere statsbudsjett. Grunnen til det er ikke bare
for å gjøre det lettere å få jobb, men også fordi det er et likestillingsgrep. Det
er et spesielt likestillingsgrep overfor kvinnelige, eldre skuespillere som er de
som i dag oftest dyttes ut av ensemblene, og de som vanskeligst har mulighet til å
komme på scenen i de store institusjonsteatrene.
I Sverige har man sett at det å etablere en skuespillerallianse har gjort det mye
lettere for spesielt eldre, kvinnelige skuespillere å få muligheten til å stå på
scenen og utøve yrket sitt på flere steder enn det man har når man bare er knyttet
til en institusjon.
Et annet viktig aspekt med teatret er utfordringa som det er mellom profesjonell
og amatør. Et land overlever ikke uten å ha de aller beste profesjonelle aktørene
på dette feltet hvis man ønsker å kalle seg en kulturnasjon. Men det er også
viktig å ha et bredt tilfang av amatører, sjøl om jeg er usikker på om det lages
flest skuespillere eller politikere av amatørteater.
Det man ser, er at man utdanner folk til både å være publikum og å være aktør. Det
er mange som møter teatret første gang som publikummer i en amatøroppsetning, og
det er mange som møter teatret som aktør første gang gjennom en amatøroppsetning.
Derfor er det viktig å ha rause og gode finansieringsordninger for amatørteater,
og det er viktig å ha kulturhus og arenaer som åpner for å sette opp de gode,
morsomme lokale teateroppsetningene som bringer folk inn til teatret.
Ellers er jeg veldig glad for at vi har fått så bred tilslutning til Den
Mangfoldige Scenen, som er et veldig spennende teaterprosjekt for ungdom med
innvandrerbakgrunn.
Jeg er lei meg for at vi ikke fikk mer støtte til stipender til klassisk dans –
ballettalenter, som vi har sett at vi har fått så mye glede av på musikkområdet.
Det siste jeg har lyst til å bemerke, er knyttet til opera. Vi har nå fått et
flott hus. Men skal det huset ikke bare være noe arkitekter kommer og kikker på,
må vi sørge for å fylle det huset med god kunst og gi Operaen muligheter til å
utvikle det kunstuttrykket så godt som overhodet mulig.
Den andre delen av det er at det også må føre til at vi får en vekst av
operakunsten og musikkteatret rundt omkring i landet, slik at vi får rekruttert
publikum. Slik vi tenker når det gjelder amatørteater, må vi også rekruttere de
gode aktørene som senere kan stå på scenen i vår viktige og flotte nasjonale
arena.
Statsråd Trond Giske [13:42:03]: Scenekunsten er blant de mest populære kulturuttrykkene vi har i Norge. I Oslo har
teatrene bedre besøk enn fotballstadionene i løpet av et år. Årlig settes det opp
mer enn 1 300 oppsetninger fordelt på 15 000 forestillinger, og over 3,5 millioner
billetter selges til scenekunstforestillinger hvert år.
I Kulturløftet varslet regjeringspartiene et løft for scenekunsten. Vi har
allerede økt bevilgningene til scenekunsten med 430 mill. kr eller 46 pst. siden
vi overtok regjeringskontorene i 2005. I 2009 bevilger Stortinget 1,36 milliarder
kr til scenekunstformål over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Det utgjør
25 pst. av de samlede bevilgningene til kulturformål. Scenekunstmeldingen Bak
kulissene varsler en videre satsing på scenekunsten i hele Norge, og det er også
en samling med viktige fakta som ikke har vært samlet tidligere.
Meldingen gir et godt bilde av den betydelige stillingen teater, dans og opera
har. Den viser også tydelig hvor store forskjeller det er mellom sjangrene, og
hvor viktig Den kulturelle skolesekken er for at barn og unge skal få tilgang til
scenekunst.
Nettopp i en tid med store økninger i budsjettet, med en enorm satsing i
ressurser, er det desto viktigere at vi har en full gjennomgang av ressursbruken,
strukturene, hvordan sektoren fungerer. Nettopp i gode tider bør vi være kritisk
til hvordan vi bruker pengene, og hele tiden jobbe for en best mulig fungerende
sektor, for kunstnerne, kulturarbeiderne og for publikum.
Meldingen vier den profesjonelle scenekunsten stor plass. Men amatørteater,
amatørdans og amatøropera blir stadig viktigere og er grundig omtalt i meldingen.
Hovedmålene i meldingen er
et profesjonelt scenekunsttilbud over hele landet
et scenekunsttilbud av høy kvalitet
at tilbudet skal nå hele befolkningen over hele landet
at vi skal sikre et større mangfold, nyskaping, kvalitet
at vi skal ha en effektiv ressursutnyttelse
Det som ble helt åpenbart da vi skrev meldingen, og som vi for så vidt kjente til
fra før, er at en del regioner i landet har et svakere scenekunsttilbud enn andre.
Derfor legger vi spesielt vekt på å øke satsingen på scenekunst i fylker som
Akershus, Buskerud, Østfold og Oppland/Hedmark i et samarbeid med aktuelle
kommuner og fylkeskommuner. Vi varsler også en satsing på den frie scenekunsten
over hele landet.
Det er også viktig at vi utvikler scenekunsten i de fylkene som allerede har egne
teatre. Jeg vil også ta initiativ til samtaler om oppdraget for det enkelte
teater. Det er f.eks. viktig at de profesjonelle institusjonene drar på turné, at
de utvikler samarbeid med andre institusjoner og også den frie scenekunsten, slik
at de utnytter ressursene sine på en best mulig effektiv måte. Målet er at vi har
et godt og likeverdig scenekunsttilbud så langt det er mulig i vårt geografisk
sammensatte land for hele befolkningen. Det er særlig omegnsfylkene til
hovedstaden og innlandet som er svakest dekket av et godt scenekunsttilbud. Dette
er en mulighet, en sjanse, for disse regionene til også å løfte seg til glede for
de kunstnerne og kulturarbeiderne som jobber i de fylkene, slik at man får laget
scenekunst på egne premisser, men kanskje aller viktigst, vil jeg si, for at
publikum skal få oppleve god scenekunst. Vi må hele tiden ha publikum med oss i
dimensjonen når vi diskuterer dette. Det har av og til tendens til å bli satt litt
lenger ned på listen.
Det vil også bli lagt stor vekt på å bedre forholdene ikke bare for teater, men
også for dans og opera, som budsjettmessig er relativt små sammenlignet med
teater. Derfor har vi brukt mye plass på å gi dansen og operaen en likeverdig
oppmerksomhet i scenekunstmeldingen.
Vi vet at disse kunstformene i lang tid til dels har vært stemoderlig behandlet.
Operaen har selvsagt fått et formidabelt løft gjennom satsingen i Bjørvika,
balletten likeså. Det er veldig godt tilrettelagt for vår nasjonalballett, og det
kunstneriske nivået er av høy kvalitet. Vi har også økt bevilgningene til drift i
Bjørvika enormt. Vi har fulgt den planen som vi la sammen med Operaen, til punkt
og prikke. Men også til Operaen i Bjørvika må vi stille krav til effektiv
ressursbruk og til å følge budsjettene – ingen trær vokser inn i himmelen. Jeg ser
at enkelte av opposisjonspartiene har en merknad om at det er nærmest en krise om
det blir avlyst forestillinger. Slik er det i institusjoner over hele verden.
Dette må vi også leve med i Norge. Det er en dynamisk prosess å drive en
scenekunstinstitusjon.
Dansen har vel kanskje vært spesielt stemoderlig behandlet. Den har vi gitt
spesiell oppmerksomhet gjennom hele regjeringsperioden. Vi har laget en egen
støtteordning under Kulturrådet til fri dansekunst. Vi har fått en egen dansescene
i Oslo som har gått fra null til 30 mill. kr i statsstøtte pr. år, og vi har også
satset på andre måter for å bygge opp dansen som kunst, som kulturarena, i Norge.
Når vi satser så kraftig som vi gjør på de sentrale institusjonene, er det også
viktig at vi får hele landet med. Derfor har hvert eneste års budsjett hatt en
spesiell oppmerksomhet, kanskje særlig distriktsoperaen, som, så vidt jeg husker,
har fått mer enn dobbelt i statsstøtte siden vi overtok i 2005.
Jeg er litt usikker på hva som menes når opposisjonen snakker om at
Kristiansund-operaen skal ha en knutepunktstatus. Det er ingen tvil om at
Kristiansund-operaen er den ledende distriktsoperaen. Den har suverent størst
bevilgning fra staten, og den har også et ansvar for å bidra til
kompetanseutvikling/nettverksbygging med de andre. Men knutepunktinstituttet har
jo Stortinget behandlet i en egen stortingsmelding og laget klare kriterier på hva
det skal inneholde, og vi har avviklet knutepunktbegrepet for museene for
billedkunst. Det synes litt lite prinsipielt i forhold til den
knutepunkttilnærmingen vi hadde i knutepunktmeldingen, å begynne å introdusere
begrepet «innenfor opera». Jeg tror ikke det er til hinder for at vi kan gi
Kristiansund-operaen den posisjon som jeg tror både regjeringspartiene og
opposisjonen er enige om.
Mange scenekunstinstitusjoner er så tett knyttet til sine spillesteder at
bygningens navn er det samme som institusjonen. Teaterhusene til f.eks.
Nathionaltheateret og Den Nationale Scene representerer viktige historiske
kulturbygg. De moderne teaterhusene til Det Norske Teatret og Hålogaland Teater og
det nye operahuset i Oslo er nye viktige monumentalbygg.
Eiendomsforvaltning med drift, vedlikehold og utvikling av bygninger, lokaler og
sceneteknisk utstyr er en langsiktig virksomhet med stadig flere og høyere krav
til faglig kompetanse. Når eiendomsforvaltningen svikter, kan det naturligvis få
svært negative følger for scenekunsten. Flere av teatrene har betydelige etterslep
med hensyn til vedlikehold. Meldingen gir en omfattende redegjørelse både av
investeringer i teaterbygg, dagens tilstand og ulike opplegg for framtidig
forvaltning, og det legges opp til at alle scenekunstinstitusjoner som har et
overordnet forvaltningsansvar for bygninger, skal vurdere avtaler med ekstern
forvalter, f.eks. Statsbygg. Jeg legger stor vekt på dette for å sikre de store
investeringene som samfunnet har gjort i disse bygningene, og for å sikre
scenekunsten gode spillesteder.
Det er ingen hemmelighet at for enhver teatersjef er det ikke de langsiktige
vedlikeholdsutfordringene som er prioritet nr. 1. Det er å skape et godt teater
der og da i sin teatersjefperiode. Det er vel og bra, men da må vi sikre at det er
noen andre som setter rammene for at det løpende vedlikeholdet blir foretatt, at
bygningene blir holdt i god stand, slik at vi slipper å komme med disse store
rehabiliteringsprosjektene som både er dyrere, og som skaper dårligere
arbeidsforhold i den perioden hvor forfallet setter inn. Det er den type løsning
vi ønsker å finne.
Mange har tatt opp at regionene bør ha mer å si for sine egne institusjoner. Vi
legger opp til at staten skal gå gjennom og vurdere sin oppnevning av styreledere
og styrerepresentasjon i region-/landsdelsinstitusjonene for å redusere omfanget –
og dette er vi jo, som Stortinget er kjent med, allerede i gang med.
Scenekunst er øyeblikkets kunst. Tilskuerne blir medskapere av dramaet når kontakt
mellom scene og sal er god. Scenekunsten tror jeg har en stor framtid. Kvaliteten
i Norge er høy. Den samlede og store gjennomgangen som vi gjør i denne meldingen,
vil løfte scenekunsten videre.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Karin S. Woldseth (FrP) [13:52:20]: Statsråden var for så vidt inne på det i sitt innlegg, og han har også omtalt det
bredt i meldingen, dette med vedlikehold av teaterbygg.
Nå er det slik at vi har tre nasjonale scener, men to av dem har tilhold i svært
gamle bygg. Mindretallet, opposisjonen, har kommet med et forslag – om statsråden
kan se på muligheten til å bruke noe av tiltakspakken som er framlagt i
forbindelse med finanskrisen, til å skaffe håndverkere til å sette i stand noe av
det dårlige utstyret og til det dårlige vedlikeholdet som finnes på de to
nasjonale scenene. Jeg lurer på om statsråden kan tenke seg å vurdere dette.
Statsråd Trond Giske [13:53:17]: Investering i og vedlikehold av kulturbygg er, og har vært, en veldig viktig
satsing for denne regjeringen. Da vi overtok høsten 2005, arvet vi et budsjett
hvor Bondevik-regjeringen og daværende kulturminister foreslo 4,3 mill. kr i
samlet bevilgning for hele 2006 til kulturbygg. Det har vi økt til 140 mill. kr i
2009. Den gangen ble det gitt tilsagn til kulturbyggene i Kristiansand og i
Stavanger, med den følge at med et bevilgningsnivå på 4,3 mill. kr ville det tatt
ca. 100 år å oppfylle statens forpliktelser. Så dette er økt formidabelt. Jeg vet
ikke hva prosenten blir, fra 4,3 til 140 mill., men det blir noen tusen prosent. I
tillegg har vi i tiltakspakken lagt inn nye 70 mill. kr til regionale kulturbygg.
Så dette er allerede en del av tiltakspakken.
Men jeg er helt enig med spørsmålsstilleren i at det å sette håndverkere i gang
med å vedlikeholde og pusse opp, en investering i kulturbygg, absolutt er et
tiltak som vi også må vurdere videre, hvis krisen skulle forsterke seg.
Olemic Thommessen (H) [13:54:29]: Jeg merket meg at statsråden nok en gang ville ta opp med de store
teaterinstitusjonene dette med å bre seg ut med hensyn til samarbeidspartnere og
det frie feltet. Det synes jeg er prisverdig. Det har vi snakket om mange ganger
før.
Det som er en utfordring her, er at disse institusjonene og det frie feltet står i
forskjellige tradisjoner, ut fra hvilken estetisk plattform de har. Dette er i
veldig stor grad knyttet til at de frie gruppene har vært underlagt dette
nyskapingskravet, som Norsk kulturråd har i bunnen for sine ordninger. Noen hevder
at det ikke er noe stort problem, men disse gruppene selv og Skuespillerforbundet
mener at det legger en ramme for hva de frie gruppene kan jobbe med.
Jeg skjønner at regjeringspartiene ikke vil stemme for dette i forslags form her,
men jeg har lyst til å spørre kulturministeren om han ikke kunne tenke seg å ta
opp denne problemstillingen med Kulturrådet, og grave litt i den for å sjekke om
det kanskje er et problem man kunne gjøre noe med allikevel.
Statsråd Trond Giske [13:55:39]: Dette er egentlig en ganske interessant problemstilling, som kunne diskuteres mye.
Kulturrådets opprinnelige formål var den gangen i veldig sterk grad å sørge for å
løfte norsk litteratur, gjennom innkjøpsordningen til bibliotekene.
Litteratur er alltid ferskvare. Det skrives ny litteratur – man skriver ikke gamle
bøker om igjen på en ny måte, man lager sin egen her-og-nå-opplevelse. Jeg har en
viss forståelse for spørsmålsstillerens og opposisjonens tilnærming, at dette med
nyskaping kan virke som en begrensende faktor i forhold til hva som har fått
støtte. Men jeg mener at Kulturrådet i praksis finner gode løsninger. Det er
aktiviteter som får støtte fra Kulturrådet som ikke nødvendigvis trenger å være
helt i spissen og avantgardistisk. Vi har også laget noen ordninger som er
tilpasset dette mellomsjiktet, f.eks. den fireårige støtteordningen for frie
scenekunstgrupper, som gir en slags kombinasjon av langsiktig forutsigbarhet,
frihet for institusjonen eller for ensemblet og en fleksibilitet når det gjelder å
slippe nye til.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:56:57]: Statsråden var inne på region- og distriktsoperaene i innlegget sitt. Eg lurer på
om den planen som blei laga i departementet i 2002, Nasjonal plan for produksjon
og formidling av opera og ballett, er ein plan som statsråden har skrinlagt i sitt
departementet. Er det tiltak i den planen som ein ikkje ønskjer å gjennomføre?
Fleire har etterlyst tiltak som har lege i den planen, for då vi vedtok å byggje
opera, blei det også sagt at vi skulle ha ei parallell satsing på distrikta. No
har vi fått ein flott opera på plass. Det er framleis utfordringar, sjølvsagt, med
drifta der. Sjølv om region- og distriktsoperaene har fått ein auke i forhold til
tidlegare, er det likevel store moglegheiter. Det kan gjerast mykje meir for å
forankre dette i heile landet. Derfor blir det spørsmålet til statsråden. Då håper
eg at han kan svare med noko anna enn talet på aukane dei har fått, for vi må
komme vidare. Kva vil statsråden gjere?
Statsråd Trond Giske [13:58:06]: Jeg har ikke gått igjennom den nasjonale planen i detalj, men jeg tror nesten det
er vanskelig å finne ting der som ikke er mer utdypende dekket i
scenekunstmeldingen. Kjernepunktet i enhver handlingsplan er vel budsjettøkningen,
det er tross alt det man driver for rundt omkring i landet.
Som jeg sa i mitt innlegg, er den økningen vi har gitt regionoperaene, formidabel.
Sammenlignet med Bjørvika-satsingen vil det i kroner og øre likevel bli et mye
mindre beløp, men prosentmessig mye kraftigere. Nå er vi snart oppe på det nivået
i Bjørvika som vi har funnet skal være et stabilt driftsnivå framover.
Vi har tatt opptrappingsplanen – vi er ferdig med den i 2010, forhåpentligvis. Da
mener jeg at det neste store løftet innenfor opera først og fremst må være i
regionene, innenfor regionsoperaene. Jeg tror at den nasjonale handlingsplanen er
mer enn oppfylt i forhold til de målene som ble satt den gangen, og at denne
scenekunstmeldingen nå danner et enda sterkere grunnlag for satsingen framover.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Olemic Thommessen (H) [13:59:30]: Jeg vil bare knytte kommentarer til noen forskjellige spørsmål som har vært oppe.
For det første: Når det gjelder amatørteateret, synes jeg at Fremskrittspartiets
Karin Woldseth hadde en del gode innfallsvinkler. Vi har i vårt land tradisjon
for, dessverre, at innenfor teater har man hatt et veldig skarpt skille mellom
amatør og profesjonell. Det er egentlig ikke en ålreit tradisjon. Det er
interessant å se forskjellen fra teateret til musikklivet, hvor forskjellen er mye
mindre, og hvor den legges mye mindre vekt på i det arbeidet som gjøres.
I et teater som skal vokse nedenifra, og som skal gripe publikum, er det ikke noen
tvil om at amatørteateret og amatørteaterets muligheter er kjempeviktig. Og når
jeg snakker om frie grupper og et utvidet fritt felt, er det nettopp for å åpne
for profesjonelt baserte grupper i en arbeidsform som også kan nærme seg
amatørteaterets form, som gjør at forskjellen kan bli lite grann mindre. Når vi
likevel ikke er med på merknaden til Fremskrittspartiet, har det noe å gjøre med
hva vi opplever skal være statens ansvar og ikke statens ansvar. Amatørteateret
ligger altså utenfor dette.
Statsråden pekte også på at det er viktig at lokale aktører jobber profesjonelt,
og det er riktig. Men så fremhevet han nærmest som en motsetning at man først og
fremst skulle legge vekt på publikum. Da tror jeg det er grunn til å legge vekt på
sammenhengen. Vi ser at der hvor det er en god lokal forankring, der hvor teateret
springer ut fra en lokal sammenheng, får man også et stort publikum. Det gjelder
ikke bare amatørsituasjonen, det gjelder også i sin alminnelighet.
Så til spørsmålet om bevilgninger. Ja, det er riktig at man har bevilget mange
flere penger i denne perioden. Høyre har vært med på hver eneste krone. Men det
interessante i denne sammenheng burde kanskje være hva som er den forholdmessige
fordelingen mellom det frie feltet og de store institusjonene, for det er der vi
har et signal om det er endringer i politikken eller ikke. Der er det ikke så godt
å se om det faktisk har vært noen endring.
Når man har hatt så mye penger å rutte med, kunne man også si at da har man vel
hatt mye godt rom for å lage mye politikk. Og en viktig politikk her hadde vært at
man kanskje hadde latt det frie feltet forholdmessig sett vokse mer enn hva
institusjonsfeltet hadde gjort, i særdeleshet når ingen hadde behøvd å lide i den
sammenhengen.
Vi tenker oss nær sagt et karriereløp for det frie feltet. Det betyr at
basisfinansieringen ikke bare må være en begrenset ordning for frie grupper over
tid, men en ordning som bør bygges ut til å kunne ivareta et karriereløp for de
frie gruppene fra små produksjoner til fast plass på statsbudsjettet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.
(Votering, sjå side 2202)
St.meld. nr. 32 (2007–2008) – Bak kulissene – vedlegges protokollen.
Tilrådinga frå komiteen blei samrøystes vedteken.