Martin Engeset (H) [10:02:50]: I 2005 var det om lag 90 000 arbeidsledige i Norge og et like stort antall yrkeshemmede. I perioden frem til andre halvår av 2008 ble den offisielle arbeidsledigheten mer enn halvert – altså en reduksjon på mer enn 50 pst. – og vi opplevde stor mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Reduksjonen i arbeidsledigheten i denne perioden var gledelig og gjør at vi nå, ved innledningen til finanskrisen, har et bedre utgangspunkt enn mange andre land.
Når det gjelder yrkeshemmede derimot, var ikke utviklingen like god. I perioden frem til andre halvår av 2008 var antallet yrkeshemmede redusert med bare 7 000, eller en reduksjon på beskjedne 7 pst. Dette viser at denne gruppen ikke klarte å nyttiggjøre seg det gode arbeidsmarkedet. Dette er mennesker som har behov for omfattende tiltak, som arbeidsevneavklaring, kvalifisering og opplæring.
Når vi nå opplever økende arbeidsledighet blant mennesker som ikke har spesielle hjelpebehov, må vi derfor forsikre oss om at dette ikke skjer på bekostning av dem som allerede står utenfor arbeidslivet. Dessverre ser vi tegn til at det nettopp er det som nå skjer. Arbeidsmarkedsstatistikken fra februar i år viser at det er flere yrkeshemmede som er på venteliste til attføring enn for ett år siden. Vi ser også at antallet gjennomførte attføringstiltak er lavere så langt i 2009 enn hva som var tilfellet i 2008, med en nedgang på 5–6 pst. Dette er stikk i strid med det som har vært Stortingets ambisjoner, og det er nødvendig å reise spørsmål om hvordan det kan ha seg at utviklingen går i feil retning på et så viktig område.
I den globale økonomiske krisen vi nå er oppe i, er den økende arbeidsledigheten en av de største utfordringene vi står overfor. Likevel må vi klare å ha to tanker i hodet på en gang, og vi må klare å løfte blikket. I Norge i dag står nærmere 800 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. De arbeidsledige er bare et lite mindretall av disse. Dette utenforskapet er kanskje den største utfordringen til oss som samfunn. Altfor mange mennesker i dette landet opplever at ufrivillig utenforskap er med på å tømme hverdagene for mening. Det var ikke minst for å gi disse en ny sjanse at vi etablerte Nav-reformen. Utenforskapet var der før krisen, og det vil være der etter krisen. Men nå, når det blir trangere på arbeidsmarkedet, risikerer vi at enda flere havner i langvarig eller permanent utenforskap. I denne situasjonen er vi nødt til å tenke langsiktig. Vi er nødt til å tenke på hvordan vi kan gjøre noe med utenforskapets utfordring.
Statsråd Dag Terje Andersen sa i en debatt i NRK for noen uker siden at han ville lytte til alle konstruktive forslag som kunne lette arbeidet i Nav. Dette er noe jeg og Høyre tar alvorlig, og vi vil fortsette å komme med forslag som ikke bare skal løse krisen Nav står oppe i, men som i sum vil gi et bedre velferdstilbud til alle dem som står utenfor arbeidslivet, og som vil ha en ny sjanse. Da forventer vi selvsagt også at statsråden vil ta seg tid til å vurdere forslagene våre med et åpent sinn og på en seriøs måte, og ikke bare skyte dem ned som en ideologisk refleksbevegelse etter kort tid.
Når vi får rapporter fra attføringsnæringen om at tiltak overfor yrkeshemmede går ned, mener jeg det ansvarlige ville være å styrke tiltakene. Jeg registrerer at Regjeringen i sine budsjettforslag er fornøyd med den samlede tiltaksmengden, men når vi vet at kostbare og langvarige attføringsopplegg svekkes som følge av økt fokus på billige tiltaksformer, har jeg problemer med å se hvordan man kan være fornøyd. Vi vet f.eks. at kvalifiseringstiltak overfor yrkeshemmede er svekket. Er det mangel på styring eller prioritering som er årsaken til dette?
Et annet problem i dag er at vi ikke har målbar statistikk over effekten av ulike attføringsløp. Derfor har Høyre i forbindelse med budsjettbehandlingen bedt Regjeringen komme med effektanalyser av ulike attføringstiltak både overfor yrkeshemmede og ordinære ledige. Vi har bedt om oversikt over hvor mange som kommer ut i jobb, og hvor mange som er i jobb etter henholdsvis ett år, tre år og fem år. Jeg mener det er direkte oppsiktsvekkende at Regjeringen ikke er i stand til å fremskaffe slik informasjon. Når Stortinget blir bedt om å bevilge nesten 6,3 milliarder kr til arbeidsmarkedstiltak, bør det være en forutsetning at man også har informasjon om hvordan bruken av offentlige midler virker. I forlengelsen av dette har vi også problemer med å tolke den statistikken som er tilgjengelig.
Mitt hovedfokus i dag er hvordan vi kan gi flere yrkeshemmede attføring og en sjanse i arbeidslivet. Den tilgjengelige statistikken blander sammen ulike kategorier som gjør dette vanskelig. For eksempel er det en variabel som kalles opplæring, og i dette ligger antagelig både kvalifisering av yrkeshemmede, AMO-kurs til arbeidsledige og utdanning som attføring. Dette er tre ulike tiltakstyper som rettes mot mennesker med ulike hjelpebehov, og hvor det offentlige ansvaret og innsatsen er forskjellig. Har dette sammenheng med at vi i dag har slått sammen budsjettpostene for arbeidsmarkedstiltak til én post som heter «Tiltak for arbeidssøkere»?
Hovedutfordringen i dag er at vi har et stort antall mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Mange har et sterkt ønske om å jobbe, og jeg mener det er vi som har en moralsk plikt til å hjelpe til for at dette ønsket skal bli innfridd. Forutsetningen for å lykkes i arbeidet med dette har vært eventyrlig i den stortingsperioden som nå går mot slutten. Vi har for det første hatt konsensus om velferdspolitikken. Der hvor frontene tidligere har stått mellom systemtankegang fra venstresiden og individualisme og skreddersøm fra høyresiden, har nå skreddersømmen blitt det rådende idealet i velferdspolitikken. For det andre: Regjeringen har hatt arbeidsro. Der hvor et samlet storting vedtok Nav-reformen, har opposisjonen i inneværende periode vist lojalitet både til Nav-reformen og de forslag om bevilgninger og lovendringer som Regjeringen har funnet det nødvendig å følge opp, og også til de vedtak og forutsetninger som har ligget til grunn.
Så skal det legges til at Høyre i hele perioden også har fulgt opp reformen med kritiske spørsmål og egne forslag til forbedringer underveis, noe som vi i dag ser tydelig har hatt sin begrunnelse. Og for det tredje: Vi har hatt et historisk godt arbeidsmarked. Frem til høsten 2008 hadde vi i Norge langt flere ledige stillinger enn antallet arbeidsledige. Næringslivet har etterspurt arbeidskraft i en slik grad at arbeidskraft som tidligere har vært ansett som for dyr, har vært ettertraktet. Dessverre må vi fastslå at Regjeringen ikke har benyttet det gode arbeidsmarkedet til å løfte de gruppene som trenger det mest. Regjeringen har forsømt å gi en livsviktig håndsrekning til de svakeste blant oss, de som virkelig hadde håpet på, trodd på og fortjent å få en ny sjanse og komme seg ut i arbeid. Jeg mener det er uheldig, og jeg håper statsråden er oppriktig når han sier han vil lytte til konstruktive forslag fra opposisjonen.
Å styrke oppfølgingen og tiltakene overfor yrkeshemmede er blant de mest kostbare arbeidsmarkedstiltakene vi har i Norge, men det er verdt prisen. Kostnaden ved ikke å gjøre noe er så veldig mye større. For samfunnet vil det utgjøre forskjellen mellom en livslang trygdemottaker og en som deltar i arbeidslivet, og som derved bidrar til verdiskaping og som skattebetaler. For næringslivet vil det utgjøre forskjellen mellom kvalifisert arbeidskraft og ingen arbeidskraft. For den enkelte bruker vil det utgjøre den forskjellen at en får anledning til å delta, bidra og tjene til sitt eget liv i stedet for å leve på almisser fra staten.
Aller viktigst er imidlertid det sosiale aspektet. Det å ha en jobb å gå til, føle at en får brukt seg selv og sin kompetanse samt være en del av et faglig og sosialt fellesskap har en betydelig egenverdi som strekker seg langt utover fordelene for den enkelte arbeidstaker. Dette er verdifullt også sett i et større folkehelseperspektiv, ved at arbeid generelt sett har en helsefremmende effekt og forhindrer ensomhet.
Når vi nå vil oppleve et trangere arbeidsmarked i tiden som kommer, er det derfor avgjørende at vi bruker denne situasjonen til å gi attføring til yrkeshemmede. Vi vet at situasjonen i arbeidsmarkedet vil snu igjen, og at vi da nok en gang vil oppleve mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Vi må derfor sørge for å kvalifisere langt flere yrkeshemmede, slik at disse er klare for arbeidsmarkedet den dagen etterspørselen etter arbeidskraft igjen er økende.
Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Dag Terje Andersen [10:12:21]: Interpellanten reiser en viktig debatt med hensyn til hvordan vi skal skape et inkluderende arbeidsliv også nå under finanskrisen.
Norge har de siste årene vært gjennom en sterk oppgangskonjunktur med et veldig lavt ledighetsnivå. Vi kan oppsummere at «alle» har vært vinnere på arbeidsmarkedet. Tallene viser 93 300 registrerte yrkeshemmede i gjennomsnitt i 2005 og vel 80 000 i gjennomsnitt for 2008, dvs. en nedgang på 12 000–13 000. Økt satsing på yrkesrettet attføring har bidratt til høy tilstrømming. Tallet er likevel blitt noe redusert fordi det er flere som avslutter enn som begynner på yrkesrettet attføring. Dette skyldes bl.a. det gode arbeidsmarkedet og innsatsen med å inkludere gruppen i arbeidslivet.
Utviklingen i tallet på personer med nedsatt arbeidsevne påvirkes ikke bare av arbeidsmarkedet, men må også ses i sammenheng med utviklingen av antall personer som mottar ulike helserelaterte ytelser fra folketrygden. For å stimulere til økt yrkesdeltakelse og forhindre passive stønadsløp som kan føre til varig utstøting fra arbeidslivet, er det iverksatt flere omfattende endringer i regelverket for de arbeids- og helserelaterte ytelsene. Formålet har vært å foreta en dreining fra passive ytelser til aktive tiltak som yrkesrettet attføring. Alle personer som blir sykmeldte over lengre tid, skal vurderes med tanke på behov for arbeidsrettet bistand. Tallet på personer med nedsatt arbeidsevne er derfor dels påvirket av hvor mange som står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom, og dels påvirket av omfanget og innholdet i attføringsinnsatsen.
Fra 2005 til 2008 økte andelen yrkeshemmede i arbeidsmarkedstiltak fra 66 pst. til 69 pst. Interpellanten bemerker at denne andelen har sunket til 64 pst. i januar 2009. Mange attføringsløp blir avsluttet ved årsskiftet, og man bør derfor være forsiktig med å trekke slutninger på bakgrunn av tiltaksnivået i januar måned.
De fleste med nedsatt arbeidsevne som ikke deltar på arbeidsmarkedstiltak, er i en forberedende fase der de får avklart og utredet sin arbeidsevne. Dette er en viktig forberedelse til selve attføringstiltaket for å sikre alle et mest mulig hensiktsmessig tjenestetilbud. For enkelte kan den avklarings- og planleggingsprosessen være tidkrevende. Når denne prosessen er avsluttet, er det et klart mål å redusere ventetiden fram til starten av attføringstiltaket.
Utviklingen er med andre ord mer nyansert enn det som framgår av interpellasjonen. Tallet på personer med nedsatt arbeidsevne er relativt stabilt sammenlignet med tallet på arbeidsledige, både i oppgangs- og nedgangskonjunktur. Men jeg er enig i at det er bekymringsfullt hvis andelen personer med redusert arbeidsevne som får tilbud om yrkesrettet attføring, reduseres. Videre er jeg enig med interpellanten i at den økte satsingen på ordinære arbeidsledige ikke må gå ut over innsatsen for de mest utsatte på arbeidsmarkedet. Regjeringen har nå lagt fram en tiltakspakke for å møte den økte arbeidsledigheten som skyldes den internasjonale konjunkturnedgangen. Dette er ekstraordinære midler som kommer i tillegg til allerede bevilgede midler for 2009. Økningen i antallet tiltaksplasser vil bidra til at også tilbudet til personer med nedsatt arbeidsevne ikke svekkes i 2009.
Interpellanten stiller spørsmål om hvilke særlige grep statsråden vil gjøre for å styrke innsatsen. Regjeringen følger opp St.meld. nr. 9 for 2006–2007, Arbeid, velferd og inkludering, som legger opp til omfattende forandringer med sikte på å få et bedre tiltaks- og tjenestetilbud for brukerne. Nytt regelverk for arbeidsrettede tiltak utvider og styrker tiltakstilbudet. Det er bl.a. etablert et tilbud om arbeidsrettet rehabilitering og satt i gang et forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd. Dette er tiltak som er rettet mot de mest utsatte gruppene på arbeidsmarkedet. Personer med nedsatt arbeidsevne har ellers tilgang til hele tiltaks- og tjenestespekteret i Arbeids- og velferdsetaten.
Det er også satt i gang ulike tiltak innenfor avtalen om inkluderende arbeidsliv mellom arbeidslivets parter og myndighetene, bl.a. et nytt opplegg for sykefraværsoppfølging med tilbud om helse- og rehabiliteringstjenester, den såkalte «Raskere tilbake»-ordningen. Det arbeides for øvrig med en rekke tiltak med sikte på å øke yrkesdeltakelsen blant personer som er i utkanten av eller utenfor arbeidslivet, der Nav-reformen er spesielt viktig. Regjeringen gjennomfører kvalifiseringsprogram og ulike strategiplaner mot fattigdom, arbeid og psykisk helse, habilitering og rehabilitering og inkludering og integrering av innvandrere.
Jeg vil understreke at personer med nedsatt arbeidsevne har vært og er en høyt prioritert gruppe i arbeidsmarkedspolitikken. Omfanget av arbeidsmarkedstiltak for gruppen har økt betydelig de siste årene. Overgangen til arbeid har gradvis økt til nærmere halvparten av alle som har avsluttet yrkesrettet attføring. Attføringstiltakene videreføres på et høyt nivå i 2009.
Jeg mener at ambisjonsnivået for de utsatte gruppene bør være høyt. En forverret arbeidsmarkedssituasjon gjør det vanskeligere å få personer med nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet. Det er arbeidssøkere som er utsatt for utstøtings- og utestengningsmekanismer når arbeidsmarkedet forverrer seg, særlig hvis konjunkturnedgangen vedvarer. Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger derfor utviklingen nøye og vil vurdere behovet for å styrke innsatsen for personer med nedsatt arbeidsevne framover. En ny midlertidig inntektssikringsordning med arbeidsavklaringspenger blir innført. Omleggingen innebærer bl.a. systematisk bruk av arbeidsevnevurderinger for å avklare behov for arbeidsrettet bistand på et tidligst mulig tidspunkt, slik at den enkelte raskest mulig kan få de tjenester som er hensiktsmessige.
Jeg vil bidra til at Arbeids- og velferdsetatens samlede tiltak innrettes slik at de planlagte tiltakene kan gjennomføres og forslagene i St.meld. nr. 9, Arbeid, velferd og inkludering, kan realiseres.
Martin Engeset (H) [10:19:53]: Jeg takker statsråden for svaret og konstaterer at det er en del ting vi er enige om, og så er det en del vi er sterkt uenige om. Blant annet er vi nok sterkt uenige om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Når jeg hører statsråden, får jeg følelsen av at han i altfor stor grad bagatelliserer de utfordringene vi står overfor, og at det i for stor grad er en skjønnmaling av situasjonen. Jeg får også følelsen av at statsråden og Regjeringen ikke tar inn over seg alvoret i den utfordringen vi står overfor. Når statsråden sier at ««alle» har vært vinnere på arbeidsmarkedet», synes jeg det er en nokså spesiell måte å fremstille virkeligheten på.
Jeg viste i mitt innlegg til at arbeidsledigheten har blitt redusert med 50 pst. i de senere år på grunn av en sammenhengende og meget høy oppgangskonjunktur. I denne perioden har ikke de yrkeshemmede vært i nærheten av en tilsvarende reduksjon. Reduksjonen i arbeidsledigheten for de yrkeshemmede har vært meget beskjeden i forhold. Det er jo noe av alvoret i situasjonen at i en historisk lang og sterk oppgangskonjunktur har man forsømt muligheten til å gi de svakeste på arbeidsmarkedet et bedre tilbud og en ny sjanse.
Vi ser nå at Nav sliter på mange felt, selv om det selvfølgelig finnes enkelte kontorer som gjør det godt, og som fungerer bra. Men Nav står overfor betydelige utfordringer og ligger betydelig på etterskudd på mange, mange områder. For 13 av 17 ulike stønadsordninger innfrir man ikke tidsfristene. Man må derfor passe seg for å fremstille det slik at fordi man nå har fått kontroll på akkurat det akutte når det gjelder behandling av søknader om ledighetstrygd, har man løst Nav-krisen. Det er en betydelig forenkling, og det er også å føre folk bak lyset. Problemene knyttet til Nav på alle de andre områdene er der fortsatt, i minst like stor grad.
Det som er min bekymring, er at Regjeringen har varslet at de ønsker å utsette den kanskje aller viktigste delen av Nav-reformen, nemlig det som går på iverksetting av arbeidsevnevurderingen. Det var det første man kom opp med, som man ønsket å utsette. Det som er selve innholdet og nerven i Nav-reformen, og det som skulle være målrettet mot nettopp denne gruppen som vi her snakker om, ønsker altså Regjeringen å utsette. Det synes jeg er veldig passivt og egentlig en fallitterklæring overfor de aller svakeste på arbeidsmarkedet.
Statsråd Dag Terje Andersen [10:23:09]: La meg begynne med interpellantens henvisning til dagpengeutbetalinger i forhold til dem som blir ledige. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt at folk ikke får dagpengene sine innenfor tidsfristen. Men jeg tør si at jeg aldri har uttalt meg om det spørsmålet uten samtidig å understreke at det er andre og store utfordringer som vi må ta tak i i forhold til Nav. Så hvem som skulle ha underslått det, vet ikke jeg, det er i hvert fall ikke denne statsråden.
Jeg bagatelliserer ikke og skjønnmaler heller ikke situasjonen. Jeg legger fram noen opplysninger som viser at vi faktisk har hatt en del forbedringer. Jeg har samtidig understreket de utfordringene som vi står overfor, ikke minst i forhold til at Nav ikke bare skal utbetale dagpenger, men at de også skal gi et tilbud slik at folk kan komme tilbake til jobb, også tilbud til dem som nå blir arbeidsledige. Derfor understreket vi både ved Stortingets behandling av statsbudsjettet – der for øvrig interpellantens parti foreslo å kutte antall arbeidsmarkedstiltak, noe som selvfølgelig ikke ville gjort situasjonen bedre – og i forbindelse med tiltakspakken i januar at de tiltak som trengs fordi det blir flere arbeidsledige, skal komme i tillegg og ikke være i konkurranse med tiltak for de svakeste på arbeidsmarkedet. Det går fram av de dokumenter som ligger til grunn for Stortingets behandling.
Så har jeg en kommentar til det med utsettelsen av ordningen med arbeidsavklaringspenger. Det er en ny inntektssikringsordning, der vi slår sammen tre gamle inntektssikringsordninger. Det er riktig at vi mener at den bør utsettes til 1. mars, og det er nettopp fordi vi stod i starten på den kompetanseheving, opplæring og innfasing av IKT som var nødvendig for å få det på plass fra 1. oktober. I en situasjon da vi trenger å få enda bedre grep om utviklingen når det gjelder ventelister på inntektssikring, fant vi det riktig å vente fem måneder med innføringen av det. De virkemidler som er knyttet til arbeidsavklaringspengene – f.eks. det som allerede er innført fra 1. januar i år, at man nå kan se virkemidlene på tvers av de tidligere kategoriene attføring, rehabilitering og tidsbegrenset uføretrygd – kan fremdeles brukes på tvers av grensene. Så virkemiddelapparatet blir ikke utsatt, selv om selve ordningen med arbeidsavklaringspenger blir utsatt som inntektssikringsgrunnlag.
Ellers vil jeg til slutt si at det vi f.eks. nå har innført med tidsubegrenset lønnstilskudd, viser det seg at en har veldig gode erfaringer med nettopp for den målgruppen som både interpellanten og jeg er opptatt av. Så en del av de tingene vi nå setter i verk, fungerer faktisk.
Lise Christoffersen (A) [10:26:30]: I likhet med statsråden er jeg enig i at interpellanten reiser en viktig debatt, men det vil være feil å påstå at denne debatten er av ny dato. Jeg synes også det er litt underlig å høre Høyres bekymring nå for om tiltaksnivået er høyt nok, siden Høyre i forbindelse med statsbudsjettet for 2009, behandlet i Stortinget så sent som i begynnelsen av desember i fjor, faktisk foreslo å kutte i tiltaksnivået med 150 mill. kr. 100 mill. kr ble riktignok foreslått overført til basisprogrammet for kompetanse i arbeidslivet, men det gjenstod altså et kutt på 50 mill. kr. Høyre foreslo samtidig å kutte tiltaksnivået med 2 000 plasser. Det samme skjedde i 2008. Høyre foreslo et kutt på 2 000 tiltaksplasser og et kutt i bevilgningene på 160 mill. kr, da til og med uten en overføring av midler til tiltak som f.eks. basiskompetanse i arbeidslivet.
Høyre søker i ettertid å gi et inntrykk av at de har ønsket en sterkere satsing på tiltak for yrkeshemmede enn flertallet har. Så sent som i går, mandag 16. mars 2009, skriver Høyres Per-Kristian Foss i Dagens Næringsliv at
«…mengden av arbeidsmarkedstiltak overfor denne gruppen er lavere i 2009 enn i 2008…».
Han skriver videre:
«Høyre har i sine alternative statsbudsjetter lagt inn flere tiltaksplasser overfor yrkeshemmede…»
Det er altså feil. Høyre har i sine alternative statsbudsjetter kuttet i tiltaksnivået. Det søkes fra Høyres side å gi et skinn av det motsatte, ved å trikse litt med tall. Det lates som om det kuttes i ordinære tiltak – 3 000 i tallet – både i 2008- og 2009-budsjettene, for så å styrke tiltakene til yrkeshemmede med 1 000 plasser. Men da hopper altså Høyre elegant over at det ikke lenger er noe som heter ordinære tiltak og spesielle tiltak for yrkeshemmede. Stortinget vedtok etter forslag fra det rød-grønne flertallet å slå de to postene sammen til én tiltakspost med virkning fra 2008. Begrunnelsen var at vi tidligere hadde en merkverdig ordning, der det gikk an å omdisponere midler fra spesielle til ordinære tiltak, men ikke omvendt. Det er det altså nå slutt på. Allerede fra 2006 ble det strammet inn på den gamle, uforståelige praksisen til fordel for de yrkeshemmede, ved at flertallet presiserte at en slik overføring som vi da hadde hatt fra spesielle til ordinære tiltak, bare kunne skje dersom noen av de yrkeshemmede hadde mer bruk for den typen tiltak som var tilgjengelig under det som den gangen het ordinære tiltak. Så helt fra starten av perioden har det rød-grønne flertallet gjennomført endringer som skal komme dem med nedsatt arbeidsevne til gode.
Det samlede tiltaksnivået er dermed av betydning, også for personer med nedsatt arbeidsevne. I samtlige budsjettframlegg har flertallet presisert at arbeidssøkere med de mest sammensatte problemene skal prioriteres innenfor disse rammene. Da den rød-grønne regjeringen overtok, ble antall arbeidsmarkedstiltak økt, både i 2006 og 2007, til dagens nivå på 68 000 plasser, som altså er videreført fra 2007 både gjennom 2008- og 2009-budsjettene. I tillegg kommer tiltakspakkens økning med 650 mill. kr til nye 6 000 plasser i 2009, så nå er vi oppe i 74 000 plasser. Flertallet fortsetter altså å øke antall plasser, mens Høyre fortsetter å kutte. Og jeg vil nok tro at de arbeidssøkende med nedsatt arbeidsevne er mer tjent med flertallets politikk enn med Høyres på dette området.
Så en siste kommentar. Martin Engeset sa i sitt første innlegg at det var oppsiktsvekkende at vi ikke har god nok informasjon om hvordan tiltak virker. Det er heller ikke noe nytt. Derfor var nettopp det punktet en viktig del av flertallets innspill i forbindelse med St.meld. nr. 9 for 2006–2007 Arbeid, velferd og inkludering. Og det er blitt varslet i senere statsbudsjetter at arbeidet med gode målekriterier er igangsatt og i godt gjenge. Det er viktig informasjon til alle partier, enten en er for å øke antall tiltaksplasser, slik flertallet er, eller en vil redusere antall tiltaksplasser, slik Høyre har foreslått.
Robert Eriksson (FrP) [10:31:01]: Jeg synes interpellanten reiser en utrolig viktig debatt – en debatt som vi egentlig burde hatt kontinuerlig i dette huset, og på et langt tidligere tidspunkt.
Det er etter mitt skjønn liten tvil om at de funksjonshemmede i altfor stor grad har måttet ta til takke med flotte festtaler og fine ord. Tiden for at de pene ordene følges opp med konkrete handlinger – og kanskje i langt større grad med kraftigere handlinger – er nå kommet.
Ser vi på hva FFO selv uttaler om Nav og de store problemene, finner vi følgende:
«Mangel på sommerjobber og praksiserfaring underveis i studiene gjør at mange funksjonshemmede ikke får tilbud om jobb etter endt utdanning.»
Går vi tilbake til høsten 2008, ser vi at 45 pst. av de funksjonshemmede da var i jobb. Det viser tall fra SSB. Det er om lag det samme nivået som i 1997. Det har altså ikke vært den store bedringen for å få funksjonshemmede tilbake i arbeid. Ser vi videre på tallene fra 2008, viser de at om lag 92 000 funksjonshemmede ønsket å komme seg ut i arbeid. Det er dobbelt så mange som i 2007. Antallet funksjonshemmede som ønsket seg tilbake til arbeid, ble altså fordoblet på ett år, fra 2007 til 2008.
Så kan man alltids spørre: Er det mulig å få alle de 92 000 tilbake til arbeidslivet? Er det mulig å få utnyttet deres restarbeidsevne? Jeg mener at det bør være en overordnet målsetting. La oss si at disse har 50 pst. restarbeidsevne. Det vil utgjøre 46 000 årsverk. Om vi ikke klarer å få alle, men halvparten tilbake i arbeid og hvis vi, hvis disse har 50 pst. restarbeidsevne, klarer å utnytte den, vil det utgjøre 23 000 årsverk i arbeidslivet, og vi ville ha hjulpet veldig mange funksjonshemmede.
Det er også interessant å legge merke til det som finansminister Kristin Halvorsen sa på ANB-nyhetene i begynnelsen av januar: Det vil bli dobbelt så mange eldre pr. yrkesaktiv i 2060. Det bekymrer Regjeringen. Og de varsler nye tiltak. Flere må i arbeid, færre må gå på trygd, var det klare budskapet fra finansministeren den gangen, noe som også har vært et klart budskap fra Regjeringen i en rekke andre sammenhenger. Og hun sa videre: Yrkesdeltagelsen blant innvandrere, funksjonshemmede, kvinner og eldre må øke. Det er egentlig det samme som statsråden sier i svaret på dagens interpellasjon. Fortsatt ser vi altså at man ikke får den store tilstrømmingen når det gjelder de funksjonshemmede.
Skal Regjeringens ambisjoner i den nye perspektivmeldingen nås, må nye og mer kraftfulle tiltak settes i verk, og de må samordnes gjennom en helhetlig strategi som forplikter de ulike involverte aktørene til å samhandle i langt større grad. Derfor har jeg følgende fire utfordringer til statsråden:
Vil han sørge for at det blir lagt fram en egen handlingsplan for funksjonshemmede som tar for seg overgangen mellom utdanning og arbeid?
Er han villig til å se på de statlige trainee-ordningene, foreta en utvidelse av disse og aktivt markedsføre dem i langt større grad enn det som har blitt gjort tidligere?
Er han villig til å se på en forbedring av studiefinansieringen for de funksjonshemmede studentene slik at de enklere kommer tilbake i arbeid, og dermed følge opp det som i sin tid var intensjonen, at man skulle fjerne hullene i overgangen mellom utdanning og arbeid?
Hvordan kan han på en bedre måte få fulgt opp aktivitetsplikten for virksomheter med flere enn 50 ansatte, slik at det blir en større forpliktelse når det gjelder de problemene de funksjonshemmede står overfor?
Jeg håper at statsråden også i denne interpellasjonsdebatten er villig til å komme litt nærmere inn på disse utfordringene, og skissere hva han har tenkt å gjøre videre. Tiden for festtaler er forbi. Tiden er kommet for konkrete og kraftfulle handlinger.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Per-Kristian Foss (H) [10:36:07]: Det har i etterkrigstiden vært bred enighet om velferdspolitikken i Norge. Det har vært et område for de brede kompromisser, ikke for den billige polemikk. Det tror jeg har vært en stor fordel. Jeg tror Norge har tjent på det.
Vi hevder også ofte selv at den nordiske velferdsmodellen er et slags forbilde for resten av Europa. Man kan nok diskutere hvor mye felles nordisk det egentlig er, for det er forskjell på Danmark, Finland, Norge og Sverige, men det er noen felles trekk som absolutt er interessante. Jeg har lyst til å understreke at den nordiske velferdsmodellen ikke er et sosialdemokratisk produkt, men et produkt av ganske brede politiske kompromisser, som vi har maktet å bevare gjennom skiftende regjeringer, og at det derfor har vært forutsigbarhet og stabilitet knyttet til ordningene.
Men så kommer den grad av selvkritikk vi må utøve, og det er at den nordiske velferdsmodellen har sikret oss høy yrkesdeltagelse. Den økningen er det kvinnene som har stått for. Det er mange årsaker til det – som jeg ikke skal komme inn på her – men dessverre har vi samtidig rekord i utkastelse av arbeidslivet gjennom ulike trygdeordninger. Og vi har ikke klart å skape trygdeordninger som gjør det lett å gå fra trygd til arbeid.
Jeg synes noen hver, uavhengig av regjeringsposisjon da og nå, bør bidra til litt selvkritikk på akkurat disse områdene, for vi kan ikke i det lange løp fortsette med en slik utvikling, hvis vi i all hovedsak skal basere oss på at det er den norske befolkningen som skal være grunnlaget i arbeidsmarkedet. I det ligger det ingen motstand mot arbeidsinnvandring, men vi er kanskje ikke det land som står høyest på listen over attraktive arbeidsmarkeder i verden – om jeg får si det litt forsiktig. Så det inkluderende arbeidslivet har vi ikke lyktes helt med.
Det mest skuffende, synes jeg, er på mange måter at vi har lagt bak oss etterkrigstidens kanskje beste år, med en enormt høy økonomisk vekst fra annen halvdel av 2003, i 2004 og til og med første halvdel i fjor, hvor vi altså har hatt en fantastisk vekst, men at vi i løpet av disse årene faktisk ikke har klart virkelig å skape et mer inkluderende arbeidsliv. De svake grupper som stod utenfor arbeidslivet, er der fortsatt. I 2005 var det om lag 90 000 yrkeshemmede og like mange ordinære arbeidsledige. I tiden frem til 2002 ble arbeidsledigheten halvert – glimrende – men reduksjonen i antallet yrkeshemmede var bare på 7 000. Statsråden snakket om at både antallet personer på tiltak og antallet yrkeshemmede totalt var «relativt stabilt». Jeg synes det vitner litt om en mangel på ambisjon. Det burde sannelig i disse gode år vært mulig å få til en formidabel reduksjon av antallet yrkeshemmede, for arbeidsmarkedet var jo sugent på nye deltakere. Vi hadde altså perioder med 100 000–150 000 ledige stillinger og klarte aldri virkelig å få et gjennombrudd for overgangen fra trygd eller ulike tiltak til et aktivt arbeidsliv.
Jeg registrerer at statsråden sier at det er statistiske feilkilder med hensyn til å måle akkurat antallet på attføring i januar, at noen er på vei ut, eller noen er på vei inn. Men det gjenstår i alle fall å se om stabiliteten er det eneste man kan skryte av på dette området.
Jeg husker faktisk fra forrige periode, da vi hadde et dårligere arbeidsmarked, at Arbeiderpartiet var en veldig sterk kritiker av at vi ikke fikk til en større reduksjon i antall trygdede og en raskere overgang fra trygd til arbeid. Derfor er jeg ganske overrasket over at den rød-grønne regjeringen nå, ved slutten av denne perioden, faktisk ikke har klart å gjennomføre én stor reform på dette området. Jeg registrerer at man nå har en teknisk utsettelse av ordningen med arbeidsavklaringspenger til mars neste år – av årsaker som statsråden har redegjort for – men noen stor reform vil ikke stå igjen etter denne perioden. Det hadde jeg faktisk ventet av et parti som Arbeiderpartiet, som jeg skal si noe positivt om, i den forstand at Arbeiderpartiet i mange år har vært en pådriver for en del reformer på dette området. I denne perioden har dét, synes jeg, totalt sett vært en mangelvare – og det i en periode da det faktisk hadde vært mulig.
Til slutt helt konkret til statsråden: Vil statsråden sørge for at Nav kan få lov til å utvide sin kapasitet når det gjelder arbeidsevnevurdering, ved at man også tar i bruk arbeidsmarkedsbedriftenes kapasitet på dette området – de har tilbudt seg? Vil statsråden sørge for at Nav også kan bruke private arbeidsutleiefirmaer til å utvide sin kapasitet, slik at de kan forbedre seg på andre områder? Vil statsråden sørge for at lederen i Nav får større styringsfullmakter for å sikre at det ikke vil bli så stor forskjell mellom de ulike kontorenes kapasitet som det er i dag?
Olav Gunnar Ballo (SV) [10:41:35]: Det er en viktig debatt interpellanten legger opp til, og slik som jeg ser det, er det to hovedspørsmål knyttet opp mot denne interpellasjonen. Det ene er i hva slags grad dagens organisering av Nav, altså reformen i seg selv, bidrar til å forsterke problemene. Det andre er: I hvilken grad er endringene i arbeidsmarkedet det som er medvirkende til at problemene og utfordringene for tiden er spesielt store?
Jeg har lyst til å rette blikket litt bakover. Jeg kan huske at vi allerede i 1997, da jeg selv kom på Stortinget, hadde en debatt i den daværende sosialkomiteen om organiseringen av trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat. Bakgrunnen for det var nettopp at det ikke fungerte tilfredsstillende den gangen. Man fikk inntrykk av at folk ble klientifisert, ble sendt fra den ene instansen til den neste, der den ene instansen ofte sa at dette er ikke vårt ansvar, så noen andre må ta det. På den måten ble det et slags svarteperspill der det var om å gjøre å definere ut det ansvaret man selv hadde, for at andre skulle overta det. Det som er en stor styrke med reformen, er jo at ansvaret nå klart plasseres ett sted, nemlig hos Nav, og så må man finne løsningene der. Men dermed tydeliggjøres også en del problemstillinger, slik at man i en overgangsfase, til alle Nav-kontorene er opp og gå, må påregne at det blir nye utfordringer. Det bør ikke overraske noen. På toppen av det hele kommer den finanskrisen som vi er i, som også i Norge gir økt arbeidsledighet, med de konsekvensene det får både for arbeidsmarkedet og for større pågang knyttet til ytelser.
Før jeg havnet på Stortinget, hadde jeg en rådgivende stilling for Fylkestrygdekontoret i Finnmark. Jeg må si at det var uhyre interessant å studere årsaksforhold knyttet til sykefravær og de fluktuasjonene man har knyttet opp mot sykefravær og arbeidsledighet. Jeg kan huske at det den gang var en debatt i Stortinget, hvor man hadde stor bekymring for økningen av sykefraværet og kostnadene knyttet til det. Det som var interessant med den debatten når man fulgte den utenfra, var at fokuseringen i sin helhet gikk på økning i utbetalte sykepenger, uten at noen, verken daværende statsråd eller noen av representantene i salen, trakk fram en akkurat tilsvarende reduksjon i dagpenger. Man fikk altså en økt sysselsetting der kostnadsnivået for dagpenger og sykepenger totalt, fra 1993 til 1996, var nærmest konstant på 23 milliarder kr. Men alle fokuserte på at sykepengene økte, og ingen fokuserte på at dagpengene gikk ned. Og noe som det er gjort altfor lite forskning på, er jo hvordan de som på en eller annen måte er hjelpetrengende og trenger ytelser fra det offentlige, mottar ulike typer ytelser nærmest som et vippebrett – og får de ikke den ene typen ytelse, får de den andre. Hvis man da ser at det går opp ett sted, ser man veldig ofte at det går ned et annet. Et fokus som bare går på én av disse ytelsene, vil jo ikke fange opp den typen fluktuasjoner som vi nå også ser i arbeidsmarkedet. Det er jo åpenbart at når det nå skjer en økning i arbeidsledigheten, må man selvfølgelig regne med at det blir økte ytelser til dagpenger.
Det virker også som om forståelsen knyttet til årsak til sykefravær i enkelte arbeidsgrupper er altfor dårlig. Jeg synes også det er rart at mange av dem som har angrepet dagens sykepengeordning, ikke i større grad har gått inn og sett på dette, eksempelvis blant fiskere. Fraværet i fiskeriyrkene er ikke på sitt høyeste når de skal ta ut lotten, der man skulle gjøre en innsats, men kanskje ikke kunne gjøre det på grunn av sykdom. Sykefraværet kommer når lotten er tatt ut og man egentlig ikke har noe spesielt å gjøre, og i stedet skal pusse sine fartøy. Det betyr at det oppstår en grov forskjellsbehandling ved at de som blir sykmeldt, får ytelser i den perioden, mens de som har fisket opp lotten uten å bli sykmeldt, ikke får det. Et eksempel jeg kan nevne, er Kautokeino, hvor sykefraværet overraskende nok var lavest på landsbasis, men til gjengjeld hadde de de høyeste dagpengeutbetalingene og omtrent høyest sosialstønad.
Hvis man ikke forstår denne typen mekanismer, analyserer dem og handler med utgangspunkt i dem, men bare handler med utgangspunkt i f.eks. sykepenger, vil det være så lite treffsikkert at man sannsynligvis gjør folk stor urett og på den måten heller ikke oppnår resultater med de tiltakene som settes inn.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:46:47]: Temaet for dagens interpellasjonsdebatt er innsatsen overfor en utsatt gruppe i arbeidsmarkedet. Jeg tror at vi på tvers av alle partier deler representanten Engesets bekymring for at personer med nedsatt arbeidsevne, som det nå heter, i dag møter et arbeidsmarked som virker mer ekskluderende enn tidligere. Vi har bak oss mange år med et fantastisk sterkt arbeidsmarked og likevel har vi slitt med å inkludere alle i dette markedet. Hva skal vi da gjøre når utsiktene i arbeidsmarkedet er vesentlig forverret og ligger an til å bli svakt både i år og til neste år?
Et av svarene, mener jeg, er å forsterke satsingen på mer langvarige tiltak og tiltakskjeder, og tiltak som tilbyr tett oppfølging over tid til den enkelte. Bekymringen for såkalt innelåsing i tiltak framfor formidling til ordinært arbeid for brukere med sammensatte behov tror jeg har vært overdrevet selv i gode tider – og nå tror jeg det er enda mindre grunn til å bekymre seg for det. Men vi bør være veldig bekymret for at et svakt arbeidsmarked kan føre til varig utstøting av utsatte grupper. Det er en fornuftig strategi å satse på tiltak som kan kvalifisere på lengre sikt, og som øker sjansene for å beholde arbeidsmarkedstilknytningen når arbeidsmarkedet etter hvert bedres.
Interpellanten viser til statistikk som viser at den såkalte tiltaksintensiteten har gått ned det siste året. Sammenliknes de ferske månedstallene for februar som kom fra Nav i går, viser de at personer i denne målgruppen som ikke har tiltak, er økt med vel 5 700 det siste året. Samtidig har antallet personer med tiltak gått ned med vel 3 000. Det er selvsagt feil å stirre seg blind på dette, uten å se på årsakene. At antall personer i en kartleggingsfase øker når antallet registrerte personer med nedsatt arbeidsevne stiger, kommer jo som en naturlig konsekvens. Jeg har ikke tenkt å lage noe stort nummer i denne debatten av disse tallene isolert sett.
Det som er viktig, er ambisjonene og planene for tiden framover. Kan Regjeringen si klart fra om at antall tiltak – og da snakker jeg om tiltak tilpasset personer med sammensatte behov – kommer til å følge antall personer i denne målgruppen som Nav registrerer, dersom våre bange anelser om økt tilstrømming faktisk slår til? Det er det viktigste spørsmålet å få avklart i dag. I morgen stiller jeg det samme spørsmålet i spørretimen, og jeg vil fortsette å gjøre det i månedene framover.
La meg også få lov til å rette statsrådens oppmerksomhet mot en viktig merknad som en enstemmig komité hadde i høstens budsjettinnstilling. Komiteen bad der om at Regjeringen gav god informasjon om de prioriteringer som ble planlagt innenfor tiltaksporteføljen, herunder også den spesielle satsingen på personer med nedsatt arbeidsevne, samt andre utvalgte fokusgrupper. At en nå ikke skiller mellom såkalte ordinære og spesielle arbeidsmarkedstiltak i budsjettet, betyr ikke at Stortinget ikke ønsker å gi føringer for viktige sosialpolitisk begrunnede prioriteringer innenfor arbeidsmarkedspolitikken. For Kristelig Folkepartis del må vi tilføye at vi ikke synes at statsråden har lagt seg veldig i selen for å gi god og detaljert informasjon om disse prioriteringene.
Abeidsmarkedssituasjonen gjør at disse spørsmålene vil få enda større aktualitet i tiden framover. Det er enda viktigere enn før at innsatsen overfor utsatte grupper forsterkes og debatteres. Vi håper statsråden fortsatt vil medvirke med engasjement og glød for begge deler.
André N. Skjelstad (V) [10:51:26]: Arbeidsledigheten går raskere oppover enn tidligere antatt og definitivt raskere enn det Regjeringen la til grunn i forbindelse med statsbudsjettet for 2009. Tidligere erfaringer har vist at det er de med kortest tilknytning til arbeidsmarkedet som først får problemer både med å komme ut i arbeid, og med å beholde arbeid. Yrkeshemmede er blant dem som har størst problemer med å komme inn i arbeidslivet. Derfor er det viktig at de blir prioritert. Det har Venstre gjort ved å foreslå å øke antall tiltaksplasser for yrkeshemmede i forbindelse med budsjettene de siste tre årene.
Det er en del interessant her. Jeg må nevne at jeg synes representanten Ballos innlegg var interessant i forhold til glidende overganger mellom ytelser. Det er nok ikke spesielt nytt for noen av oss, men jeg vil si at representanten Ballos refleksjon var interessant.
Det var mange som ikke var i stand til å nytte seg av den positive utviklingen i økonomien og i arbeidsmarkedet, og som nå har behov for langvarige attføringsløp med betydelig grad av individuell oppfølging. I denne gruppen er det mange som vil arbeide og som kan tilføre samfunnet verdifull kompetanse og arbeidskraft, bare samfunnet og arbeidslivet er i stand til å inkludere disse. Et individuelt tilpasset attføringsopplegg av god kvalitet er det beste samfunnet kan bidra med for å gi langtidsledige og yrkeshemmede en bedre hverdag.
Nav må få orden på dagpengeutbetalingene – det kan skje på en enkel og ubyråkratisk måte, som bl.a. vi foreslo – etter 14 dager uavhengig av om søknaden er behandlet eller ikke. Da vi foreslo det, var også statsministeren positiv til det. Det er en utfordring som jeg også viderebringer til statsråden.
Så er det noen som vil ta til orde for at vi i denne situasjonen skal bruke mer private løsninger, eksempelvis bemanningsbyrå osv. Det er ingen løsning slik Venstre ser det. Selve tiltaket, eksempelvis opplæringstilbud og kompetanseheving, kan utføres av private bedrifter, ideelle organisasjoner o.l., og gjerne mer tilrettelagt varig arbeid. Men det er det offentlige som skal ha ansvaret for at den enkelte yrkeshemmede får oppfylt sine rettigheter, som skal ha en koordinerende funksjon, og som skal sikre personvernet. Dette ønsker ikke Venstre å privatisere.
I stedet for å velge en ubyråkratisk måte å løse dagpengeproblematikken på vil Regjeringen utsette iverksettingen av tre forenklingsordninger som er helt nødvendige for å få en effekt av Nav-reformen – en løsning som kanskje høres besnærende ut, men er i realiteten et tiltak som ikke løser utfordringene, verken på kort eller på lang sikt.
Etter Venstres syn vil Regjeringens løsning bare gjøre situasjonen enda verre både for dem som står i dagpengekø, og for andre brukere av Navs tjenester. Dessuten undergraver denne utsettingen hele grunnlaget for Nav-reformen, nemlig arbeidslinjen.
Interpellanten peker også på en viktig problemstilling: Når en ikke har klart å redusere ledigheten blant de yrkeshemmede med mer enn 7 000 i gode tider, er utfordringene store i dag, når krisen er her. Det er nå de store utfordringene kommer, og Regjeringen har ikke brukt de gode tidene til å få flere yrkeshemmede inn på arbeidsmarkedet. Derfor blir det litt underlig å høre statsråden si at disse tallene er stabile. Jeg synes det virker defensivt og lite ambisiøst fra statsråden.
Regjeringen har i den siste tiden heller ikke hatt oversikt eller kontroll over den største velferdsreformen vi har hatt i nyere tid. Det gir grunn til stor bekymring.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:55:14]: I likhet med andre talere vil jeg gi ros til interpellanten for å ha tatt opp en veldig viktig sak.
Dette er en sak som har stått på sakskartet lenge, og som er temmelig utfordrende. Det har med organiseringen av Nav å gjøre, vi skal innrømme det. Det er grunn til å ha en viss utålmodighet når det gjelder Nav, men samtidig ha et realistisk forhold til den organisasjonen som skal løse de store utfordringene som vi står overfor. Det å slå sammen tre forskjellige etater eller organisasjoner til én og tro at vi skal få det til å fungere optimalt fra begynnelsen av, er å være vel optimistisk.
Jeg har jobbet med denne problematikken både på lokalt nivå og på fylkeskommunalt nivå, og jeg konstaterer at vi har slitt med den samme problemstillingen i lang tid. Det er ikke enkelt å motivere verken forvaltningsnivåene eller det private næringsliv til å være imøtekommende overfor yrkeshemmede. Vi kan bare kikke på den utfordringen vi har når det gjelder å skaffe lærlingplasser. Vi har ungdommer som vil. Vi har ungdommer som er utålmodige etter å få praksiserfaring. Vi har store problemer med å skaffe nødvendige lærlingplasser.
Det ble sagt fra representanten fra Fremskrittspartiet at festtalenes tid er over. Vi må kreve handling nå. Ja, hvis det var så enkelt at vi fant fasitsvarene ved å bla i en oppslagsbok, tror jeg de aller fleste hadde vært opptatt med å finne dem. De er ikke enkle å finne. Vi konstaterer at det er en gryende bevissthet i offentlige organisasjoner, i forvaltningen og i næringslivet med hensyn til å gi muligheter for yrkesvalghemmede til å komme inn i arbeidslivet fordi de vil være et positivt element i det å løse de utfordringene vi står overfor. Jeg tror vi skal ha et realistisk forhold til at det er mulig å øke antallet, slik at det gir synlige resultater på kort tid.
La oss fortsatt være utålmodige. La oss konstatere at det er en økende satsing på tiltak, og la oss konsentrere oss om å prøve å være pedagogiske i motivasjonen overfor de partene som skal si ja til å ta yrkesvalghemmede inn i arbeid. Det er et langvarig arbeid, men det er et positivt arbeid, der vi kan bidra med å gi viktige elementer inn i vårt næringsliv.
Martin Engeset (H) [10:59:05]: Når jeg har fremmet denne interpellasjonen, er det fordi jeg og Høyre er alvorlig bekymret for utviklingen i tiltakene overfor yrkeshemmede.
Gjennom stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering ble det bestemt å slå sammen budsjettpostene for arbeidsmarkedstiltakene til én post, nemlig tiltak for arbeidssøkere. Intensjonen i dette var bra, en mer fleksibel ordning som skulle bidra til at tiltakene fikk mer preg av skreddersøm rundt den enkelte. Høyre støttet denne omleggingen, men påpekte samtidig at dette ikke måtte føre til at kostbare tiltak ble redusert på bekostning av billigere tiltaksformer. Rapportene vi får fra ulike tiltaksarrangører, indikerer dessverre at det er nettopp dette som skjer.
En enstemmig arbeids- og sosialkomité skrev i budsjettinnstillingen for 2008:
«Komiteen forutsetter at Regjeringen i fremtidige budsjettdokumenter gir informasjon om planlagt sammensetning av tiltaksporteføljen og kostnadsforskjeller mellom ulike hovedgrupper av tiltak som gir minst like bra grunnlag som tidligere i forhold til både å kunne kommentere prioriteringene og eventuelt foreslå en annen innretning.»
I budsjettdokumentene for 2009 ble denne henstillingen ikke fulgt opp. Sammenslåingen til én post har, slik Høyre ser det, fått den virkningen at de billigste tiltakene prioriteres på bekostning av de mer kostbare og de som gir best effekt på sikt – for dette handler faktisk om prioriteringer.
Så er jeg enig i at man ikke skal stirre seg blind på utviklingen ved bare å se på januartallene. Nei, det har vi da ikke gjort, for heller ikke februartallene gir noen grunn til optimisme. Som representanten Åse Gunhild Woie Duesund pekte på, fortsetter utviklingen i negativ retning, selv om Regjeringen forsøker å fremstille en annen og helt fortegnet virkelighet.
Jeg synes representanten Ballos innlegg var meget interessant. Jeg gjorde meg følgende refleksjon, nemlig at det i og for seg er veldig mye bra ved dagens norske velferdssamfunn. Hver enkelt ordning og ytelse kan ha en selvstendig og god begrunnelse og intensjon, men lagt ved siden av hverandre og oppå hverandre kan effekten og resultatet bli et annet enn det som var tilsiktet i utgangspunktet. Dette er sammensatt, og nettopp derfor er det grunn til å se kritisk på en del av de ordningene vi har, som effektivt bidrar til å holde grupper utenfor arbeidsmarkedet.
Helt til slutt: Jeg håper statsråden har gode svar på de utfordringene representanten Per-Kristian Foss kom med i sitt innlegg. I tillegg vil jeg spørre statsråden om han mener at attføringsbedriftene ikke har ledig kapasitet, og om de feilinformerer når de påpeker at tiltakene er redusert.
Statsråd Dag Terje Andersen [11:02:30]: Til det siste spørsmålet kan jeg bare si at hensikten med sammenslåingen når det gjelder virkemidler og sammenslåingen når det gjelder inntektssikringsgrunnlaget, er å gi mer fleksibilitet til brukeren. Det har selvfølgelig ikke vært slik at man skal velge tiltak som er billigere, men man skal skreddersy tiltak som er bedre, og man skal ha tiltak som er mer tilpasset hver enkelt bruker. Det er utgangspunktet. Muligheten for å få til det er bedre hvis man bevilger det nivået på arbeidsmarkedstiltak som Regjeringen har foreslått, og som Stortinget har vedtatt, enn det som Høyre har foreslått, men som Stortinget heldigvis ikke har vedtatt.
Jeg synes Per-Kristian Foss hadde en veldig konstruktiv tilnærming til mye av det som er felles, knyttet opp mot Nav-reformen og de velferdstiltak vi har diskutert i den sammenheng. Jeg kan begynne med å forsikre både representanten Foss og andre om at arbeids- og velferdsdirektøren har og skal ha de fullmaktene som han kan ha. Det som ble påpekt av ham i går, var jo det faktum at Nav lokalt er et felles prosjekt mellom stat og kommune. Da bestemmer ikke staten alene, men etter intensjons- og samarbeidsavtaler. Jeg har snakket med ham både før og etter det intervjuet i går, og det var ikke ment som noe signal om at Arbeids- og velferdsdirektoratet ikke har de nødvendige fullmakter for å følge opp statens del av oppgavene.
Jeg må få lov til å si at det kunne være veldig fristende å ta en diskusjon når det gjelder Per-Kristian Foss’ beskrivelse av den nordiske velferdsmodellen. Jeg håper det Per-Kristian Foss sa om at vi står sammen, betyr at vi i framtiden slipper å få forslag om å privatisere skolevesenet i Norge, noe som er en vesentlig del av den nordiske velferdsmodellen, at vi ikke får forslag som fører til større lønnsforskjeller – små lønnsforskjeller er en vesentlig del av den nordiske og den norske velferdsmodellen – og at vi ikke får forslag om å svekke arbeidsmiljølovningen, som er en vesentlig av den norske velferdsmodellen. Jeg håper det betyr det.
Men så har flere – Foss også – vært inne på de reformene som er gjennomført av denne regjeringen. Nav-reformen er jo en relativt stor reform, hvis jeg kan si det på den måten. Den står vi sammen om, men den ble altså innført i denne regjeringsperioden. Når det gjelder virkemidler, vil jeg peke på tidsubegrenset lønnstilskudd, det at man nå kan permittere sin uførestønad i en periode der man prøver å komme i jobb – først fem år og så eventuelt fem år til – slik at man kan prøve seg i arbeidslivet uten å miste trygderettighetene, og ikke minst det vi har gjort gjennom Nav-reformen på kvalifiseringsprogrammet. Det er over 4 000 mennesker som aldri før har fått noe tilbud, som nå faktisk får tilbud om å komme tilbake til arbeidslivet. Hver for seg er de, i tillegg til mange andre tiltak, viktige for i fellesskap å nå målsettingen om at vi skal bli enda bedre til å hjelpe dem som vil tilbake til arbeidslivet fra en passiv trygdetilværelse.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avslutta.