Torbjørn Hansen (H) [12:20:50]: Da Regjeringen overtok i 2005, var det godt drag i norsk økonomi. Det var sterk vekst, og alle piler pekte i samme retning når det gjaldt norsk næringsliv. Offentlig sektor fikk sin del av inntektene, og det budsjettmessige handlingsrom var betydelig. Det var som Arne Strand i Dagsavisen beskrev det: Regjeringen kom til dekket bord.
Regjeringen gikk til valg på en aktiv næringspolitikk og skulle satse på ikke mindre enn fem nøkkelnæringer: reiseliv, energi, miljø, marine næringer og de maritime næringene. De gode tidene førte likevel til at det næringspolitiske arbeid kom i skyggen av en debatt om hvordan man skulle bruke mer penger i offentlig sektor, og en fordelingsdebatt om hvordan man skulle sikre at de som hadde mest fra før, fikk høyere skatt
Regjeringen har så svekket næringslivets rammebetingelser hvert eneste år, dersom vi skal tro NHOs konkurransebarometer. Det er også et faktum at Regjeringen har valgt ikke å følge handlingsregelen når det gjelder bruken av oljepengene. Bare 15 pst. av oljeinntektene er gått til veibygging, forskning og vekstfremmende skattelettelser, mens Bondevik II-regjeringen brukte 85 pst. til den type formål.
Et tydelig varemerke i Regjeringens næringspolitikk har vært skatteøkninger. Pussig nok har skatteøkningene vært påfallende målrettet mot de såkalte nøkkelnæringene. Fiskerne fikk NOx-avgiften. Maritim sektor fikk regningen pakket inn i en såkalt overgangsordning til ny rederiskatteordning – pluss sin andel av NOx- avgiften.
Som en innledning til denne interpellasjonsdebatten om maritimt næringsliv og finanskrisen må vi slå fast at bedriftene står svakere rustet til å møte nedgangstidene enn de ville gjort med politikken til den forrige regjeringen.
Det er korrekt at når bedriftene blir svakere, faller formuene til dem som eier dem. På den måten blir selvfølgelig forskjellene i Norge mindre. Men dette har også konsekvenser for hvor mange som blir arbeidsledige i de samme bedriftene når de møter vanskeligere tider – når oppgangstider blir snudd til nedgangstider. Dette vil særlig ha konsekvenser for overlevelsesevnen til bedrifter i den maritime klyngen.
Norge har en meget sentral posisjon i internasjonal skipsfart og i maritim leverandørvirksomhet. Klyngen teller over 100 000 ansatte, og omsetningen er på over 100 milliarder kr totalt sett i den maritime klyngen. En del av klyngen baserer seg på nærhet til uttak av olje og gass. Men mye er historisk betinget og basert på en opparbeidet og tung spesialkompetanse i mange enkeltbedrifter som driver i skarp konkurranse internasjonalt.
Historien har vært ruglete. Det politiske miljøet i Norge har hatt et anstrengt forhold til skipsfartsnæringen. Rammebetingelsene er blitt forandret hyppig etter hvert som fordelingspolitikken har krevd sine markeringer. Dette har vært spesielt tydelig i denne stortingsperioden.
Bakgrunnen er at skipsfarten som internasjonal næring er preget av betydelig og klart uheldig skattekonkurranse – i første omgang med hensyn til beskatning av maritime bedrifter og rederier, men også i neste runde med hensyn til refusjonsordninger, subsidier og nettolønnsopplegg for de ansatte. Tidligere hadde vi også betydelige skipsbyggingssubsidier, men dette er det heldigvis blitt mindre av de siste årene – kanskje med unntak av noen relativt urimelige tax-lease-ordninger i Spania, som jeg vet at statsråden også interesserer seg for.
Til tross for tidligere turbulens rundt rammebetingelser var sjokket likevel stort da Stoltenberg II-regjeringen, som hadde lovet en satsing på det maritime næringsliv, kom med sin såkalte overgangsordning til nytt rederiskattesystem høsten 2007. Realiteten i dette var en tvungen tilbakebeskatning av skattefritak helt tilbake til den opprinnelige rederiskatteordningen fra 1996.
I utgangspunktet skulle altså hele skattekreditten på 21 milliarder kr, som da lettvint og upresist ble omtalt som «skattegjeld» og «penger rederiene skylder staten», bli krevd inn over ti år gjennom tvungen overgang til et nytt system. Det sier seg selv at en skatteskjerpelse på 21 milliarder kr svekker grunnlaget for å drive skipsfartsvirksomhet i Norge og grunnlaget for leverandørindustrien til denne virksomheten. For å være mer presis: Det er en grunnleggende svekkelse av de selskaper som hadde vært naive nok eller uheldige nok til å drive fra Norge under det forrige systemet. De som da valgte å flagge ut, kan nå flagge tilbake uten at det koster dem én krone.
Noen dager før skattesjokket presenterte likevel daværende næringsminister Dag Terje Andersen relativt freidig en maritim strategi med tittelen «Stø kurs». Under presentasjonen av denne strategien, med bare 100 mill. kr i forskningstiltak, understreket næringsministeren at det nær forestående skattesjokket på 21 milliarder kr som var varslet i media, skulle reduseres til «bare» 14 milliarder kr. Poenget var at de 7 milliardene som var imellom, skulle regnes som egenkapital dersom rederiene en gang i framtiden brukte pengene til miljøvennlige investeringer. Nå er nesten all nyinvestering i skipsfartsvirksomheten miljøvennlig, så denne delen av opplegget framstod som relativt akseptabel.
Regjeringen, ved Finansdepartementet, var derimot ikke snauere enn at de satte en stor strek over hele miljøfondet ved å utforme en forskrift for dette miljøfondet som var så stram at bedriftene ikke fikk godkjent disse pengene som en del av egenkapitalen. De 7 milliardene forsvant dermed ut av egenkapitalen med full effekt i årsoppgjøret for 2007.
Høyre, og opposisjonen, og næringslivet selv har kjempet med nebb og klør for å få disse 7 milliardene tilbake der hvor de var lovet. Først i januar i år slapp finansministeren grepet og justerte forskriften slik at denne delen av skattesjokket kunne tilbakeføres til egenkapitalen.
Jeg vil et lite øyeblikk isolere akkurat denne problemstillingen – miljøfondet – og gi Regjeringen honnør for at de snudde på dette punktet nå i januar. Det var et viktig tiltak for å styrke balansen i norske skipsfartsbedrifter og dermed muligheten for å finansiere aktiviteten langs kysten.
En del av argumentasjonen i 2007 gikk ut på at rederiene hadde råd til å betale. De hadde hatt god lønnsomhet og bygd opp store reserver. Denne argumentasjonen er det viktig å ta med seg også inn i debatten om hvordan vi skal håndtere finanskrisen i dag. Det er nemlig slik at rederiene, som bestiller varer og tjenester fra hele den maritime klyngen, sliter tungt under finanskrisen. Dette er en svært markedsutsatt virksomhet – konjunkturendringer gir kraftige utslag gjennom redusert transportbehov i verden. Endringene i transportbehov slår ut i vesentlig lavere transportrater. Dette påvirker verdiene av skipene, og motpartsrisikoen øker kraftig. Mange bedrifter har i tillegg tatt stor risiko gjennom å kontrahere nye fartøy i oppgangstidene, og står nå med en svær eksponering mot tonnasje med usikkert inntektspotensial.
Shipping er preget av høy risiko. Det er ikke vår oppgave som politikere å ta bort denne risikoen, men det tilhører bransjens karakter at overskuddene må være høye i oppgangstider for at risikoen for å møte dårlige tider skal kunne forsvares. Derfor synes jeg at argumentasjonen fra Regjeringen i 2007 var relativt tynn og kortsiktig.
Det er også en del av denne saken at mange juridiske eksperter mener at skattlegging med tilbakevirkende kraft er i strid med Grunnloven. Flere av skattekravene holder nå stø kurs mot norsk Høyesterett, og det er ikke gitt at Regjeringens maritime strategi tåler møtet med norsk rettsvesen.
Så er selvsagt Høyre og den maritime næringen positiv til den nye rederiskatteordningen. Den gjør at særlig de smarte aktørene – de som flagget ut og ikke stolte på det forrige opplegget – kan vende tilbake til et godt system. De som går over i en ny ordning, får isolert sett positive rammebetingelser i tiden framover.
Likevel er effekten av dette skattesjokket på 21 milliarder kr rimelig tydelig. Det fører til en kraftig nedskriving av egenkapitalen. Først med nåverdien av skatteregningen på 21 milliarder kr. Nå kan egenkapitalen med nåverdien av 7 milliarder kr skrives opp igjen. Men uansett: Svekket egenkapital i disse bedriftene er et problem med hensyn til finansiering. Det er et problem med hensyn til å opprettholde aktiviteten hos underleverandørene – verftsindustrien, servicenæringen – som lever av en sterk maritim klynge.
Så til selve innbetalingen av skatten. De som rammes av overgangsordningen, må betale 1,4 milliarder kr hvert år. 1,4 milliarder kr ble betalt i 2008, og om 14 dager skal altså denne meget kriseutsatte næringen betale 1,4 milliarder kr til en overfylt statskasse. Det er åpenbart at det å inndra denne type likviditet i en nedgangstid vil ha konsekvenser for aktivitet og arbeidsplasser i Norge.
Det jeg ønsker å invitere til, er en diskusjon om hvordan Regjeringen skal håndtere akkurat disse innbetalingene i lys av finanskrisen. Hvis Regjeringen ønsker å føre en såkalt aktiv næringspolitikk også for den maritime klyngen, er det fullt mulig å bygge bro over krisen også for denne næringen. Det kan gjøres uten at man tar en ny runde på hele den grunnleggende debatten om tilbakebeskatning og legitimiteten av den.
Regjeringen kan ta i bruk akkurat det samme virkemidlet som man har tatt i bruk på noen andre punkter i krisepakken, nemlig utsette innbetaling av skatt. I praksis innebærer det at de gjenstående ni innbetalinger av beløpet på 1,4 milliarder kr kan skyves fram i tid. Man kan skyve det flere år fram i tid eller til og med bare ett år fram i tid, slik at regningen i midten av april ikke trenger å innbetales, men kan betales senere, i likhet med andre tiltak.
Det er et næringspolitisk paradoks at vi har en regjering som påstår at den er opptatt av å trygge arbeidsplassene, men som samtidig svekker bedriftene så kraftig som den har gjort i denne saken. Jeg håper at vi i dag kan få en god debatt hvor vi diskuterer denne typen virkemidler med hensyn til å møte konsekvensene av finanskrisen.
Statsråd Sylvia Brustad [12:31:11]: Jeg trur vi fort kan enes om at også denne næringa i høyeste grad er berørt av den finanskrisa vi er inne i.
I mine møter med representanter for de maritime næringene – som jeg har hatt mange av de siste månedene – er det først og fremst tre ting de har vært opptatt av. Det er å få banksystemet til å fungere, det er bl.a. obligasjonsfond, som har vært ønsket velkommen, og det er ikke minst virkemiddelapparatet – og da tenker jeg spesifikt på de økninger vi gjorde innenfor Garanti-Instituttet for Eksportkreditt og Eksportfinans, for å komme med to eksempler på det.
Interpellanten reiser spørsmål om hva Regjeringa vil gjøre for å styrke likviditeten og konkurransekraften til denne viktige næringa.
Som kjent ble den nye skipsfartsbeskatninga innført i 2007 som et ledd i Regjeringas maritime strategi. De rederier som går inn i ordninga, får tilnærmet skattefrihet, og ordninga er dermed konkurransedyktig og på linje med ordningene i en del EU-land. Den nye rederiskatteordninga, kombinert med norsk posisjon innenfor maritim virksomhet, medfører at Norge vil være et attraktivt land for skipsfartsinvesteringer og lokaliseringsalternativ for rederivirksomhet. Skattefriheten for rederier i den nye ordninga gir et solid bidrag til likviditet, lønnsomhet og konkurranseevne i skipsfartsnæringa.
Jeg har merket meg at interpellanten tar til orde for at det skal gis en midlertidig utsettelse for rederienes skatteforpliktelse, som samlet er anslått til en årlig innbetaling på om lag 1,4 milliarder kr. Dette er innbetalinger som er knyttet til oppgjøret av skattekreditter i forbindelse med den tidligere rederiskatteordninga. Interpellanten viser til at det for øvrig næringsliv er innført en midlertidig adgang til å tilbakeføre selskapsunderskudd i 2008 og 2009 mot beskattet overskudd de to foregående åra.
Oppgjør av skattekredittene fra den tidligere ordninga var en del av den helhetlige løsninga som Regjeringa la fram for Stortinget for å få på plass en ny konkurransedyktig rederiskatteordning. Det ble da lagt til rette for at to tredjedeler av skattekredittene kunne gjøres opp i løpet av en tiårsperiode, mens den resterende tredjedelen som kjent kunne settes av til fond for miljøtiltak i rederiene.
Regjeringa har ingen planer om en ytterligere utsettelse av de skatteforpliktelser som rederiselskapene har opparbeidet innafor den gamle ordninga. Det er grunn til å tru at en ytterligere utsettelse i hovedsak heller ikke ville ha påvirket lønnsomheten av nye investeringer i norsk skipsfart.
Den konjunkturavhengige skattelettelsen, som gjelder selskaper i det ordinære skattesystemet med 28 pst. skatt på overskudd, er derimot langt mer målrettet. Denne ordninga treffer selskapene som betaler overskuddsskatt, og som har gått fra en overskuddsposisjon til en underskuddsposisjon. Siden rederiene ikke betaler overskuddsskatt på det skattefrie rederiområdet, er de i hovedsak utafor målgruppa for denne ordninga. For rederibeskattede selskaper med finansunderskudd kan ordninga likevel få en viss betydning.
Skattefriheten for rederinæringa innebærer at staten ikke er med på å «dele tapene» med selskapene gjennom skattesystemet i dårlige tider, på samme måte som den heller ikke tar noe av overskuddet i gode tider. Rederinæringa har imidlertid sjøl ønsket og presset på for å avvikle risikodelinga mellom næringa og staten gjennom å arbeide for skattefrihet og skattekredittordninger.
Regjeringa har allerede varslet tiltak med omsyn til skattekredittene som ytterligere lemper på virkninga av skattekredittene.
Forskrifta for miljøtiltak vil bli endret slik at tidsfristen på 15 år for bruk av Miljøfondet avvikles med virkning fra regnskapsåret 2008. Det skal sikre at Miljøfondet kan føres som egenkapital, slik som forutsatt.
Det vil også bli fremmet lovforslag om en lemping i forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse for selskap med skattekreditter fra den tidligere ordninga. Endringa vil gi mulighet for en mer effektiv utnyttelse av kapitalen i rederiene.
Disse endringene er allerede notifisert til ESA med sikte på godkjenning.
Endringene vil styrke rederienes egenkapital, gi lettere tilgang til finansiering av investeringer i skip og miljøtiltak og ha positive ringvirkninger for norske verft og utstyrsleverandører, som Regjeringa sjølsagt er veldig opptatt av.
Interpellantens spørsmål gir meg også anledning til å orientere Stortinget om de øvrige tiltak som Regjeringa har iverksatt overfor de maritime næringer, både i forbindelse med den maritime strategien og som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen vi står overfor.
Når det gjelder den maritime strategien, har Regjeringa i tillegg til rederiskatt og nettolønnsordning fulgt opp med økte midler til maritim forskning og innovasjon med miljøprofil. Det er også gitt ekstrabevilgninger til maritim utdanning og kompetanse. Det vil styrke innovasjonen i de maritime næringene, gi høyere verdiskaping og bidra til en grønnere flåte enn hva tilfellet er i dag. På dette området kan en virkelig gjøre en forskjell i miljøspørsmål. Før sommeren vil jeg presentere en rapport om oppfølginga av alle de 54 tiltakene i den maritime strategien.
Som kjent er de maritime næringene sterkt eksponert for den globale finanskrisa og internasjonale nedgangskonjunkturer. Dette har også gjenspeilet seg i de mange tiltakspakker vi har lagt fram for Stortinget. I tillegg til nevnte justeringer knyttet til skattekredittene og rederiskatt har Regjeringa iverksatt flere tiltak med direkte og indirekte virkninger for maritimt næringsliv og verdiskaping. Jeg har nevnt GIEK, Eksportfinans og de to bankpakkene – som noen eksempler. Samlet sett gir dette en økt trygghet for de maritime bedriftene.
Norske rederier har for tida om lag 100 nybyggingskontrakter, til en verdi av rundt 50 milliarder kr, ved norske verft. Så langt er det rapportert om få kontraktskanselleringer, men en betydelig andel av disse kontraktene er ennå ikke fullfinansiert. Vi følger sjølsagt denne utviklinga meget nøye, vi er i tett dialog med representanter for næringa sjøl, og vurderer sjølsagt også fortløpende om det kan bli behov for ytterligere tiltak.
Generelt sett vil jeg også si at det er viktig å være tilbakeholdne med å subsidiere næringer og bedrifter som ikke har livets rett, i en tid der omstilling er et nøkkelord. Vi må bidra til og stimulere nyskaping, omstilling og forskning for å sikre at norsk næringsliv kommer styrket ut av krisa. Her mener jeg at denne delen av næringslivet har mange gode fortrinn. Den økonomiske krisa understreker betydningen av å skape og videreutvikle bedrifter. Når arbeidsplasser går tapt, må vi sørge for at det skapes nye. Det er nettopp derfor vi har hatt debatt her i denne salen om innovasjonsmeldinga, som også vil være et viktig bidrag i så måte.
Torbjørn Hansen (H) [12:39:06]: Jeg vil takke for svaret fra statsråden.
Det er ingen tvil om at den situasjonen som vi har i den maritime klyngen, vil ha store konsekvenser for arbeidsplasser langs kysten i Norge. Et anslag fra Norsk Industri viser at ett offshoreskip bestilt ved et norsk verft tilsvarer om lag 500 norske årsverk – det er altså snakk om et betydelig antall arbeidsplasser. Men så langt i 2009 er ingen nye ordrer levert inn til norske verft. Det betyr at vi står foran en ganske betydelig nedjustering av aktiviteten i denne bransjen når vi kommer dit hen at de kontrakter som gjennomføres, går ut på dato. Ser vi på hva som skjer med inngåtte kontrakter, forteller statistikk fra Det Norske Veritas at 433 skipsbyggingskontrakter har blitt kansellert siden i fjor høst. Nå kom statsråden med informasjon om hva som er status for norske verft, hvor det foreligger 100 nybyggingsprosjekter på 50 norske verft, men mange av disse er ikke fullfinansiert.
Jeg synes det er positivt at statsråden vil følge situasjonen nøye, og at man vurderer ytterligere tiltak. Men det er jo ingen tvil om at den skatteskjerpelsen som kom, vil ha stor betydning både for muligheten for å finansiere inngåtte kontrakter og for å finansiere nye kontrakter. Vi har i media også sett at enkelte selskap har måttet avhende skip som følge av den nye rederibeskatningsordningen og innskjerpingen i forbindelse med denne.
Så sa statsråden i sitt innlegg at Regjeringen ikke har noen planer om ytterligere utsettelse av disse skatteinnbetalingene, og at en slik utsettelse ikke vil påvirke lønnsomheten i nye prosjekter. Det er jo opplagt at den typen skattebetaling ikke påvirker lønnsomheten i nye prosjekter. Det denne debatten handler om, er evnen til å påta seg nye prosjekter ut fra bedriftenes egenkapitalsituasjon i forhold til tilgangen på likviditet. Det er innlysende at den er betydelig svekket. Selv om rederiskatteovergangsordningen ikke påvirker lønnsomheten i nye prosjekter, er det opplagt at den typen innbetalinger svekker evnen til å påta seg slike nye prosjekter. Derfor kunne det vært interessant å få statsrådens syn. Ser statsråden at 1,4 milliarder kr i innbetaling nå 15. april vil ha konsekvenser for norske arbeidsplasser? Ser Regjeringen at dette er et tiltak som vil svekke grunnlaget for den maritime klyngen? Og hva er da bakgrunnen for at man ikke er mer aktiv med hensyn til å ta i bruk akkurat det samme tiltaket som man gjør i forhold til resten av finanskrisen, nemlig å slippe litt opp på innbetalingsterminene for denne typen beskatning?
Statsråd Sylvia Brustad [12:42:23]: Det er én ting som er jobb nr. 1 for denne regjeringa, og det er å sikre at flest mulig er i arbeid. Der bedrifter må gå tapt på grunn av den krevende situasjonen vi er i, gjør vi det vi kan for å skape nye arbeidsplasser og – ikke minst – sikre de enkeltmennesker som trenger det. Det gjelder også overfor denne næringa.
Vi har gjort betydelige endringer i rederiskatteordninga allerede. Vi følger opp den maritime strategien punkt for punkt, vi har lagt inn mer penger, slik jeg redegjorde for i mitt hovedinnlegg, og vi har lagt fram mange krisepakker. Og vi følger sjølsagt utviklinga hele veien.
Jeg ser at det er representanter for en del sjøfolk på galleriet. Det får meg til å tenke på den nettolønnsordninga som er vedtatt, og som vi har fått på plass, som er utvidet og meget stabil. Den er også, som kjent, utvidet til å gjelde alle NOR-skip, den er utvidet til å gjelde Hurtigruten, og er blitt en meget god ordning.
Jeg merker meg at Høyre – og da har jeg sett på budsjettet for inneværende år – ikke prioriterer å trygge arbeidsplassene til sjøs. Det betyr at Høyre på den ene sida er veldig for å gjøre ytterligere forbedringer med hensyn til rederiskatteordninga, mens de når det gjelder nettolønnsordninga for dem som jobber i næringa, foreslår et kutt når det gjelder refusjon pr. ansatt. Det ville ikke bidra til å trygge arbeidsplasser langs kysten, det ville føre til økt ledighet langs kysten.
Jeg føler at Høyre taler med to tunger i denne saka. Nettolønnsordninga er også en meget viktig ordning for å ivareta de mange som jobber i denne næringa, hvor vi ser at mange sliter i disse dager.
Så vi har økt bevilgningene til refusjons- og nettolønnsordninga, antallet sjøfolk i ordninga har også blitt økt, og vi har som ambisjon å sørge for at flest mulig har et godt arbeid med skikkelige lønninger i denne næringa også i tida framover.
Steinar Gullvåg (A) [12:45:13]: Som interpellanten viser til, merkes den internasjonale finanskrisen mer og mer også i vår mest internasjonale næring, skipsfarten. Flere rederier merker nå svikten i transportmarkedet og legger skip i opplag. Spesielt gjelder dette bilfrakt. Samtidig kanselleres byggeoppdrag ved både norske og utenlandske verft. Det rammer selvfølgelig også leverandørindustrien. Så langt jeg har fått opplyst, har norske rederier kansellert 20 kontrakter til en verdi av om lag 3 milliarder kr ved utenlandske verft. Norske offshorerederier har nå 104 skip i ordre til en verdi av 54,3 milliarder kr ved norske verft. Det hefter usikkerhet ved finansieringen av halvparten av disse.
Regjeringen har etter min oppfatning håndtert krisen forbilledlig. Økningen i rammene for GIEK og Eksportfinans har hatt stor betydning for de maritime næringene. Egenkapitalen i rederiene er styrket ved at tidsfristen for miljøfondsdelen i den nye rederiskatteordningen er fjernet, og Regjeringen har lempet på betingelsene for lån og garantier i rederibeskattede selskaper. Rentenedgangen har også hatt veldig stor betydning for de maritime næringene.
Videre er det generelt gitt anledning til å tilbakeføre underskudd i 2008 og 2009 mot overskudd i foregående år. Regjeringens bankpakke, med et finansfond og et obligasjonsfond på inntil 50 milliarder kr hver, vil også bidra til å lette finansieringssituasjonen for bedrifter i maritime næringer.
Like fullt er situasjonen bekymringsfull, og jeg er glad for at Regjeringen nå har et våkent øye for utviklingen i de maritime næringene.
Regjeringen har satset på norsk skipsfart. Den nye rederiskatteordningen har allerede ført til at rederier har flagget hjem sine skip. Og nettolønnsordningen har utvilsomt hindret utflagging av flere tusen norske sjømannsarbeidsplasser. Med støtte fra sjømannsorganisasjonene og Rederiforbundet har Regjeringen meislet ut en strategi som skal gjøre våre maritime næringer til de mest innovative og miljøbevisste i verden.
Likevel – den største trusselen mot norsk maritim virksomhet kommer ikke utenfra. Den kommer innenfra! I ly av finanskrisen og i en situasjon med voksende arbeidsledighet opplever vi at rederier som har levd høyt på norsk oljevirksomhet, registrerer sine skip under bekvemmelighetsflagg, kaster norske sjøfolk på land og erstatter dem med underbetalte filippinske mannskaper. Dette er sosial dumping av verste merke og er like lite akseptabelt til sjøs som på landjorda, hvilket gjør det påkrevd å gjeninnføre kravet om arbeidstillatelse for utlendinger som ønsker arbeid på norsk kontinentalsokkel. Det var som kjent Bondevik-regjeringen som med støtte fra Fremskrittspartiet opphevet denne ordningen.
De utflaggede bøyelastingsskipene til rederiene Teekay og Knutsen OAS er trolig forløperne for en utvikling som vil skyte fart om den ikke stoppes. Det er faktisk alvorlig fare for at tusenvis av norske sjøfolk som i dag bemanner den norske offshoreflåten, etter hvert vil fortrenges av billig arbeidskraft fra Østen. I Norges Rederiforbund er stillheten øredøvende. Der tar man aldri noe oppgjør med sine egne.
Også i StatoilHydro, som er part i bøyelastingskontraktene i Nordsjøen, sitter ledelsen og Helge Lund og folder hender og ser ned i stilltiende aksept for at norske lønns- og arbeidsbetingelser undergraves. Der stilles det ikke noe kontraktkrav om lønns- og arbeidsbetingelser. Der er det kun prisen som gjelder.
Men det som skjer nå, burde interessere Helge Lund og ledelsen i StatoilHydro i høyeste grad, for det skal ikke bli lett å kjempe for norsk offshorenæring nordover langs kysten når vi ser at viktige arbeidsplasser ikke havner i Kyst-Norge, men besettes av underbetalt utenlandsk arbeidskraft.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:50:06]: Interpellanten setter fokus på en av våre viktigste næringer – og en av våre eldste og stolteste næringer. Den maritime klyngen i Norge er helt unik. Her har vi lange tradisjoner gjennom mange generasjoner. Dette er et område som vi kan. Norge er en av verdens ledende nasjoner når det gjelder skipsfart, ikke bare på rederisiden, men også når det gjelder kompetansen blant våre sjøfolk. Derfor er det åpenbart at dette er en næring som vi fortsatt må satse sterkt på. Dette er noe som vi kan. Vi er bedre enn de fleste på dette området, og derfor vil det også være vanskelig for andre å konkurrere med oss.
Næringen har bygd opp velferd over mange generasjoner. Den maritime klyngen utgjør en av våre mest komplette clustere og omfatter rederier og industri, verfts- og leverandørindustri, sjøfolk, bank, forsikring, finans, meglere, revisjon – både internasjonalt og nasjonalt. Den er vårt følepunkt mot verden.
Er det ett område hvor man krever en aktiv næringspolitikk, er det nettopp for de maritime næringene. Jeg vil si at hvis vi klarer å føre en aktiv og offensiv næringspolitikk overfor de maritime næringene, vil det også være en god politikk for det resterende norske næringslivet, nettopp fordi dette er en cluster som er så innvevd med andre næringer.
Regjeringen har i denne perioden ikke ført en konsekvent politikk overfor denne næringen. Det er riktig som statsråden sier, at man har fått noe trygghet rundt nettolønnsordningen. Man har fått innført en ny rederiskattordning, men samtidig foretar man et skattegrep som gjør at mange rederier får inndratt store deler av sin egenkapital. Det er klart at det er ingen forutsigbar politikk. Man gir med den ene hånden og tar med den andre.
-
I tillegg vil jeg si at Regjeringen ikke har benyttet den stortingsperioden som nå er på hell, til å fremme en større sak om hva vi vil med de maritime næringene i årene som kommer. Man har fremmet en maritim handlingsplan med mange gode punkter, men det er jo et dokument som Stortinget på ingen måte har blitt invitert til å ta stilling til. Det er klart at hadde Stortinget fått en sak om dette, ville næringen kanskje følt en mer langsiktig trygghet for hva som vil være fremtidens politikk.
-
Vi har tidligere i dag hatt en debatt om innovasjon, og dette er jo en næring med betydelig innovasjon. Det er en nytenkende næring, og her kommer det til å skje store tekniske forandringer i årene som kommer, noe som vil være positivt for miljøet og for dem som jobber i næringen.
Interpellanten har fokusert på et viktig tema, men jeg vil si at Høyre er et parti som ikke uten videre skal flotte seg med sin politikk overfor den maritime næringen. Vi så i forrige stortingsperiode hvilken usikkerhet som ble skapt rundt nettolønnsordningen. Vi vet også at flere av dem som var regjeringspartier på den tiden, fortsatt skaper strid om nettolønnsordningen. Det er noe Fremskrittspartiet ikke vil være med på. Vi må nå få en lovfesting av nettolønnsordningen og skape trygghet for at dette er en ordning som vi fortsatt vil ha.
I likhet med representanten Gullvåg vil jeg også kommentere den bekymringen som vi nå ser med hensyn til enkelte rederiers håndtering av norske sjøfolk. Dette er ikke akseptabelt. Det er lite fremtidsrettet av de rederier som gjør dette. Regjeringen bør snarest fremme en sak for Stortinget hvor Stortinget kan ta stilling til hvilke alternativer vi har for å kunne sikre fremtiden til norske sjøfolk.
Svein Flåtten (H) [12:55:39]: Det er oppsiktsvekkende å høre statsråden svare interpellanten med at utsatt innbetaling av 1,4 milliarder kr ikke vil påvirke lønnsomheten for nye prosjekter. Det er klart det påvirker rederienes totale situasjon og evne til nyinvesteringer. Etter å ha blitt utfordret av interpellanten, svarer statsråden kun i generelle vendinger om hva man har gjort for næringen, noe Stortinget selvsagt er vel kjent med fra før. Så – ikke overraskende – lander man på nettolønnsordningen. Men det er ikke nettolønnsordningen som skaper arbeidsplassene, det er det å bygge og drive nye skip over en lengre periode.
Det er også oppsiktsvekkende å høre at man mener næringen selv ikke er opptatt av dette. Det er ikke mitt inntrykk når jeg følger med i pressen og den offentlige debatten.
Innbetalingen på 1,4 milliarder kr kunne man ordnet via en utsettelse, på akkurat samme måte som næringene med underskudd i 2008 har fått sin generelle skatteutsettelse. Prinsipielt er det ikke noen forskjell på dette. Jeg må si jeg er overrasket over at statsråden ikke ønsker en dialog med interpellanten og med Stortinget om dette. Vi kommer til å gjenta dette fremover, slik vi gjorde med miljøfondsproblematikken, der Regjeringen til slutt bøyde seg.
Det er jo slik at vi må komme styrket gjennom denne økonomiske krisen. Da må vi satse på de internasjonale næringer, som også har betydelige ringvirkninger i vårt eget land. Jeg synes det er trist at man nærmest rir ideologiske skattekjepphester i denne saken. Men jeg vet jo at retorikken mot rederiene og deres eiere går på dette med skatt for de rike, så jeg forstår at det kan være tungt å se på de praktiske løsninger i den krisen vi står oppe i.
Jeg tror de aller fleste har fått med seg at denne regjeringen ikke kommer med skattereduksjoner. Den kommer ikke til å stimulere virksomhetene med det. Det vi har sett på skattesiden, er skjerpelser for næringslivet som man ikke fant grunn til å gjøre noen verdens ting med, selv om man nå ser at krisen eskalerer videre.
Jeg mener at Regjeringen har en mulighet til å vise handlekraft ved å tilføre næringen betydelig likviditet ved å utsette disse innbetalingene. Det ville være en aktiv politikk som ville redusere ulemper som Regjeringen selv har påført næringen, og gi et visst skinn av den aktive næringspolitikken som man i utgangspunktet gjerne ville drive i denne regjeringsperioden, men som etter hvert har blitt et tåkebegrep som det er vanskelig å få øye på.
Det er underlig at det er så vanskelig å se at for å redusere ledigheten og trygge arbeidsplassene, må man ofre et minimum av oppmerksomhet på bedriftene, ikke systematisk svekke dem gjennom beskatning som svekker både evnen til nyinvesteringer og ekspansjon. Trygge jobber og reduksjon av ledigheten skapes gjennom sterkere bedrifter, ikke gjennom sterkere beskattede bedrifter. Jeg mener at man nå hadde en gyllen anledning til å gå i dialog om dette.
Til slutt bare to ord om innlegget fra representanten Steinar Gullvåg. Dette med aktiv næringspolitikk begrenset seg i innledningen av denne regjeringsperioden til å skyte på lederne i de statlige bedriftene. Jeg registrerer at representanten Gullvåg fortsetter sin aktive næringspolitikk ved å bruke Stortingets talerstol til å kommunisere med Statoils øverste ledelse. Jeg vil anbefale at man på vanlig måte bruker generalforsamlingen til å kommunisere sine budskap med vårt største og viktigste selskap.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:00:25]: Noreg er eit lite land, men me er ei stormakt på havet. Me står for meir enn ein tjuedel av transporten på havet. Innan offshore har me verdas mest moderne og verdas nest største flåte.
Vår sterke internasjonale posisjon vert forsterka ved at Noreg har eit komplett maritimt miljø å trekkja kompetanse frå. Det har allereie vorte sagt, men bør likevel gjentakast, at dei maritime næringane har ei samla verdiskaping på nærare 100 milliardar kr. Dette utgjer 7,5 pst. av den totale verdiskapinga i norsk næringsliv. Med ca. 100 000 tilsette i næringa er dette ein betydeleg aktør i norsk næringsliv. Reiarlaga gjev eit avgjerande bidrag til resten av næringa, og er langt på veg ein føresetnad for utvikling av ho.
Men no er denne næringa hardt ramma av finanskrisa. Skipsfarten er jo ei medsyklisk og kapitalintensiv næring som opererer globalt. No vert ho ramma av eit kraftig fall i etterspørselen, både i dei tradisjonelle fraktmarknadene og på offshoresida. Samstundes vert næringa sterkt ramma av uttørking i kapitalmarknaden. Tilførsel av eigenkapital er ikkje lett å oppdriva, og bankane har utlånsstopp.
Mange reiarlag har store ordrebøker på verfta, bestillingar der finansieringa til dels enno ikkje er på plass – dette har me hørt, men det er ein vesentleg del av biletet – og der skipsverdiane no er i fritt fall. Halvparten av dei 100 skipa som vert bygde ved norske verft, har enno ikkje fått finansiering. For norske verft er det dramatisk dersom svikt hos underleverandørane eller problem med finansiering gjer at offshoreskip må avbestillast. 80 pst. av vefta sine kontraktar består trass alt av offshoreskip.
På toppen av ein særs krevjande situasjon som følgje av finanskrisa kjem i tillegg Regjeringa si eigenkapitalinndraging. Denne særnorske og omfattande inndraginga av eigenkapital og likviditet har sett norske reiarlag i ein betydeleg meir utsett og sårbar posisjon enn konkurrentane. Kristeleg Folkeparti har stor forståing for at enkelte reiarlag no vil prøva denne saka rettsleg i høve til Grunnloven sine bestemmingar om tilbakeverkande kraft.
Men Regjeringa kan treffa andre tiltak for å betra reiarlaga sin likviditet og eigenkapital, og dermed medverka til bedriftene og reiarlaga si evne til å overleva i tida som kjem. For det første kan Regjeringa forskyva tidspunktet for tilbakebetaling av dei midlane som ikkje er knytte til miljøavsetjingar. Det vil vera ei utsetjing som ikkje reduserer det totale beløpet til innbetaling, men som ville vera ei tidsmessig justering som reduserer den ekstraordinære likvidetsbelastinga som norske reiarlag har i denne kritiske fasen. For det andre kan Regjeringa kontinuerleg passa på at GIEK og Eksportfinans har tilstrekkelege rammer, og at det ikkje er regelverk som skapar unødvendige avgrensingar i høve til deltaking i ulike prosjekt. Bankanes utlånsevne og -vilje må på plass. Eg er veldig glad for at statsråden påpeika dette som ei vesentleg utfordring. Det er ei kjempeutfordring som må løysast.
Men me må heller ikkje gløyma å sjå framover. Den krisa som me er inne i no, vil ikkje vara i det uendelege. Over 80 pst. av varehandelen mellom kontinenta skjer på skip. Når veksten kjem, må norske reiarlag vera posisjonerte for å ta sin del.
Det er vekstmoglegheiter i short-sea-trafikk og i andre segment, og norske selskap har eit unikt utgangspunkt for vidare vekst i offshoreverksemda. Verda treng framleis olje og gass. Noreg kontrollerer verdas mest avanserte og nest største flåte av borefartøy og offshore spesialskip.
Men for at Noreg òg i framtida skal vera ein leiande skipsfartsnasjon, må styresmaktene gjera sin del av jobben for å sikra at næringa ikkje vert knekt før krisa er over.
Leif Helge Kongshaug (V) [13:05:08]: Interpellanten fokuserer i dag på en betydningsfull næring og en næring med lange og historiske tradisjoner.
Med beskjedne en tusendel av verdens befolkning og en hundredel av den globale handelen har vi kontroll over nærmere en tidel av verdens samlede handelstonnasje. Det er bra.
Store endringer i det globale handelsmønsteret og nedgang i verdensøkonomien har allerede ført til mindre ordrebøker for verftsindustrien og til færre oppdrag for rederiene.
I forbindelse med krisepakken foreslo Venstre, sammen med andre, en rekke målrettede tiltak som det ikke er tid til å komme inn på her. Det som har betydning og som kanskje er viktig å nevne i denne sammenhengen, er at det var et forslag om utsatt innbetaling av 2008-selskapsskatt for å styrke næringslivets likviditet. Det er jo likviditeten for rederiene vi snakker om også i denne saken. Ved en innbetaling av den skatten svekkes selvfølgelig egenkapitalen. Vi er i en krisesituasjon, og en krisesituasjon medfører at vi må se på det som en unntakstilstand. Da får vi også foreta tidsbegrensende tiltak, som f.eks. Høyre tar opp i denne saken.
Det kan se ut som om krisen kan vare lenger og bli dypere enn det som en på forhånd hadde trodd. Det er viktig, uavhengig av hvilken næring og hvilken sak det er, å prøve å være forutseende og i forkant, heller enn å komme i etterkant av situasjonen.
Jeg kommer fra en landsdel som i særdeleshet er rammet av finanskrisen. Vi har sett arbeidsplasser forsvinne i eksportrettede næringer. Det som er viktig nå, er å ha et reglement – i tillegg til skatt og skatteutsettelse – som går på gode permisjonsordninger og muligheter for økt kompetanse den dagen krisen igjen er over.
Situasjonen er likevel ikke helt mørk. Det vil være behov for en omfattende oppgradering og fornyelse av verdensflåten også i årene som kommer. Dette vil skape betydelige muligheter for økt verdiskaping og sysselsetting i norsk maritim virksomhet både til sjøs og på land, ikke minst i distriktene i mitt fylke, Møre og Romsdal.
Det som jeg også håper på – hvis det nå skulle bli en slakke i aktiviteten i forhold til den opphetede situasjonen vi hadde for noen år tilbake – er at den teknologien og den kunnskapen som nettopp den maritime klyngen sitter med, vendes inn mot framtidsrettet klimateknologi, og at man ser på mulighetene for nye arbeidsplasser innen fornybar energi. Den ligger snublende nær mye av den teknologien og den kompetansen som er i denne næringen, og man vil kunne overføre den til nye og framtidsrettede arbeidsplasser som vi er sikre på vil komme nettopp på dette området.
Til slutt ønsker jeg bare å understreke at det er viktig også for denne næringen at vi har en stabil, forutsigbar og positiv skatte- og næringspolitikk, og at vi har et slagkraftig kunnskapsmiljø. Da er det ikke lurt å kutte i SkatteFUNN-ordningen – det er feil medisin.
Vi bør også satse videre på det som vi kan best, på utvikling av høyteknologi og miljøvennlige løsninger. Det skulle ha vært ønskelig å få dreid deler av den aktiviteten vi har, den kompetansen og teknologien vi har, over på å kunne ta i bruk mer gass ved å frakte mer gods sjøveien med miljøvennlig drivstoff. Det er viktig også i et klimaperspektiv. Her ligger det også betydelig med arbeidsplasser.
Min og Venstres konklusjon er at vi er i en krisesituasjon når det gjelder ulike næringer. Det er viktig å være i forkant, ikke å komme drassende i etterkant. Nettopp det å styrke likviditeten for rederiene vil være en god stimulans for fortsatt høy aktivitet på dette området i tiden som kommer.
Bendiks H. Arnesen (A) [13:10:18]: Norge har i mange generasjoner vært en betydelig skipsfartsnasjon, og er kjent for sine meget dyktige sjøfolk. Jeg er glad for at det er et stort engasjement for denne viktige næringen, men det kan se ut som at oppfatningen er noe forskjellig. Regjeringen skal ha ros for å ta alle sider av næringen med i sitt arbeid, også i disse finanskrisetider.
Kritikken fra opposisjonen til Regjeringen i dette spørsmålet står mildt sagt ikke til troende. Jeg vil påstå at vi ikke kan beholde vår status som skipsfartsnasjon dersom vi bare har redere og ikke norske sjøfolk på norske skip. Her har representanten Flåtten og interpellanten tydeligvis en annen oppfatning enn det jeg har. Jeg er også forbauset over at ikke interpellanten fokuserer mer på sjøfolkene. Jeg hørte ikke han nevnte sjøfolkene med ett ord i sine to innlegg.
Jeg er glad for at statsråden så klart snakker sjøfolkenes sak i sitt innlegg. Jeg har fulgt denne næringen i mange år, og jeg har sett hvordan det har blitt lagt til rette for næringen på beste måte, nettopp fordi det er en slik viktig næring i landet vårt. Det som skuffer meg, er at til tross for dette så flagger rederne ut. Dette skjer ofte helt uten forvarsel, og norske sjøfolk settes på land. Samtidig satser de samme rederne fortsatt på Norge som en god og attraktiv kunde. De rederne som da tar sitt ansvar og beholder norsk flagg og norske sjøfolk med norske lønns- og arbeidsvilkår, får en vanskelig konkurransesituasjon. Jeg setter spørsmålstegn ved at selskaper som opererer på norsk sokkel, ikke stiller krav om norske lønns- og arbeidsvilkår overfor de rederne som skal leies inn.
Vi har i disse dager en stor debatt om nye arealer til petroleumsaktivitet, særlig i nord. Jeg reiser mye omkring i den nordlige landsdelen, og hører ofte sterke meninger i denne sammenheng. Det jeg hører oftest, er at dersom det ikke blir norske og lokale arbeidsplasser og virksomhet igjen etter aktiviteten på sokkelen, kan bare oljen og gassen ligge der den ligger. Folk vil kort og godt ikke ta ulempene uten å få noe igjen. Dette gjelder selvfølgelig også sjøfolkenes arbeidsplasser. Ingen andre arbeidsplasser er så godt spredt over hele landet, både i bygd og i by, som sjøfolkenes arbeidsplasser.
Jeg forstår godt at det reageres når så viktige arbeidsplasser med et pennestrøk og over natten blir borte. Da reagerer folk langs kysten med vantro og med sinne. Dette er sterke signaler fra folk langs kysten vår som både oljeselskapene, rederne og representantene her i Stortinget og mange andre skal legge seg på minne i tiden som kommer. Folkemeningen skal ingen se bort ifra.
Torbjørn Hansen (H) [13:14:18]: Jeg vil takke dem som har deltatt i debatten. Men jeg må si at ordtaket om at angrep er det beste forsvar, ble ganske lett å ty til, etter å ha hørt på innleggene fra både statsråden og flere av representantene. Det er åpenbart at man ønsker å vri dette grepet om skatt mot rederiene over på en annen sak, nemlig nettolønnsordningen.
Jeg nevnte også nettolønnsordningen i mitt innlegg. Det er bred støtte til nettolønnsordningen i Norge, men det er klart at dette også er en kontroversiell form for skattesubsidiering. Vi har registrert at Regjeringen har strammet inn nettolønnsordningen, noe også Høyre har foreslått i sine alternative budsjetter. Så ser vi at Fremskrittspartiet da legger seg foran Regjeringen i forhold til å subsidiere arbeidskraft i den maritime klyngen. Men det er på en måte en annen debatt enn det dette handler om. For essensen i dette er at skatteøkningene fra Regjeringen overstiger alle andre tiltak som Regjeringen har gjennomført overfor den maritime klyngen. Stoltenberg II-regjeringen lovte en aktiv næringspolitikk. Man lovte en spesielt god politikk for det maritime næringsliv, og det man kom tilbake med, var en skatteskjerpelse på 14 milliarder kr, et enormt beløp i redusert konkurranseevne for den maritime klyngen. Det framstår for meg som helt utrolig at ikke representanten Bendiks H. Arnesen forstår at dette er sterkt skadelig for den maritime klyngens evne til å investere og satse på ny aktivitet langs kysten.
Så tilbake til argumentasjonen. I 2007 var det et sentralt poeng for de rød-grønne partiene at dette var en bransje med store overskudd. Det var kraftig oppgang på børsene, det var høyt lønnsnivå, og da kan jeg forstå at man med et overfladisk blikk på næringspolitikken valgte fordelingshensyn ut fra en rød-grønn politisk plattform. Men nå har vi den stikk motsatte situasjonen. Nå har vi underskudd, vi har kraftig fall på børsen, vi har selskaper som sliter, vi får sannsynligvis kanselleringer, og det går ut over aktiviteten langs kysten. Da ville det vært en viss logikk i det dersom regjeringspartiene sa at ok da går det i motsatt retning, og vi får snu litt på politikken hvis vi skal være aktive i forhold til næringslivet, forsøke å gjøre litt av det motsatte.
Det som vi har forsøkt i denne interpellasjonsdebatten, er å ta bort litt av krangelen rundt substansen i rederiskattedebatten og peke på en pragmatisk tilnærming til hvordan man kan løse det konkrete problemet, uten å ta opp igjen hele det skattevedtaket som man gjorde i 2007. Da er det en åpenbar mulighet at man utsetter innbetalingen av disse store skattebeløpene. Så har jo statsråden, som forventet, ikke varslet det i dag. Men jeg vil bare slå fast at dette er en bransje hvor det vil være en utvikling framover, og jeg utfordrer statsråden til å se nærmere på dette tiltaket, f.eks. i forbindelse med revidert budsjett eller før det.
Statsråd Sylvia Brustad [13:17:35]: Regjeringa har i Soria Moria-erklæringa slått fast at vi ønsker å satse der vi er gode, og den næringa vi satser på nå, er et eksempel på et område der vi er gode i Norge, og der vi har særlige fortrinn. At denne næringa sjølsagt også blir berørt av finanskrisa, er kjent, og det er nettopp derfor vi har så nær kontakt med næringa sjøl hele veien. Det betyr at de endringer vi har gjort i en allerede god rederiskatteordning, er etter å ha hatt dialog med – og lyttet til – næringa sjøl.
Når vi har gjort det vi har gjort med Obligasjonsfondet, er det også etter innspill fra næringa sjøl. Det var noe de trengte. Når vi gjorde det vi gjorde i forhold til Eksportfinans, og gjorde endringer slik at de også kunne gå inn i eksisterende ordninger, var det også etter dialog og nær kontakt med denne næringa.
Jeg mener at vi har en rederibeskatningsordning som er meget konkurransedyktig, som er internasjonal og sammenlignbar med det de har i EU-land, og som vi allerede har gjort forbedringer i.
Så synes jeg at denne debatten også har vært interessant i den forstand at talerne fra Høyre har avdekket sitt syn på nettolønnsordninga. Jeg hørte representanten Flåtten sa: «Men det er ikke nettolønnsordningen som skaper arbeidsplassene.» Jeg synes det utsagnet avslører ganske godt at det vel kanskje ikke er det Høyre først og fremst er opptatt av, og det følger de også opp i vedtak her i huset. Nettolønns- og refusjonsordningene til sjøfolk er et avgjørende virkemiddel for å rekruttere og beholde norske sjøfolk på norske skip. Det er viktig.
Når f.eks. et rederi som mange kjenner til, gjennom media i hvert fall, Teekay, i februar varslet utflagging av ni norskregistrerte skip som hadde virksomhet på norsk sokkel, var det mange som reagerte på det. Vi har også sett andre oppslag fra enkeltrederier med lignende planer. I den forbindelse vil jeg vise til det arbeidet som Arbeids- og inkluderingsdepartementet akkurat nå gjør, som dreier seg om tiltak for å forhindre sosial dumping. De arbeider nå med endringer i utlendingsforskriften som vil gjeninnføre krav om arbeidstillatelse for utenlandske sjøfolk. Det er varslet at næringa også må påregne at sokkelen vil bli omfattet av dette. Dette er viktig i forhold til den store debatten som vi nå har om hele denne næringa. Jeg har også, interessant nok, merket meg at Teekay, etter de runder som har vært, sier at de vil beholde noen skip under norsk flagg.
Det er viktig med engasjement når det gjelder denne viktige næringa. For Regjeringa er det aller viktigste å gjøre det vi kan for å trygge flest mulig arbeidsplasser og for å skape nye innenfor denne næringa også i tida framover.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.