Erna Solberg (H) [14:17:07]: Det er i dag 18 dager til FNs verdenskonferanse mot rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og intoleranse starter i Genève. Om tre uker kommer vi til å kjenne resultatet av konferansen. Det er ikke slik at denne konferansen skiller seg så mye fra andre FN-konferanser. Temaet er viktig. Men det burde ikke alene være kontroversielt, for rasisme skal bekjempes. Det er viktig. Likevel har denne konferansen nesten fått et eget liv, både som en arena og et symbol for en verdikamp – en kamp om innholdet i deler av menneskerettighetsregimet, særlig knyttet til ytringsfriheten.

Hvorfor er Høyre så opptatt av dette spørsmålet? Vi ser at nasjonalstatene allerede i dag står sterkere enn individene i spørsmålet om grunnleggende rettigheter. Menneskerettighetene handler nettopp om å gi beskyttelse fra vilkårlig og overdreven statlig inngripen i enkeltmenneskers liv og innerste sfære. Nettopp av den grunn ønsker Høyre en utvikling av det internasjonale menneskerettighetsregimet i retning av mer og sterkere beskyttelse av individene på bekostning av undertrykkende statsmakter, skjult bak begreper som statssuverenitet, relativisering av rettighetsbegreper og henvisning til vage kollektive rettigheter for grupper.

De siste årene har vi vært inne i en positiv utvikling. Vi har sett en styrking av de universelle menneskerettighetene. Ut fra 1990-tallets humanitære katastrofer kom statssuvereniteten svekket ut av konkurransen med verdenssamfunnets ansvar eller plikt til å beskytte sivilbefolkningen, også mot egne myndigheter. Det var et viktig fremskritt.

Senest for en måned siden debatterte Stortinget «the responsibility to protect» – retten til liv og beskyttelse fra fysiske overgrep, også hvor det internasjonale samfunnet må gripe inn innenfor et lands suverenitet. Derfor er det ekstra uheldig at vi de siste par årene har sett en utvikling hvor det internasjonale menneskerettighetsregimet ikke bare risikerer å bli stående på stedet hvil, men hvor det systematisk settes under press og nytolkes på andre områder, til skade for enkeltmenneskers grunnleggende rettigheter, for ytringsfriheten og for manges rett til å få delta i et demokrati, men til gagn for de stater og krefter som ønsker å undertrykke det. I dag ser vi altså at arenaen for denne kampen er særlig i viktige verdispørsmål.

Så vet vi, og har hørt mange ganger, at utenriksministeren tror på dialog. Det gjør han klart i de fleste sammenhenger. Hovedpoenget – Norge må engasjere seg i de institusjoner som finnes, og dersom vi ikke deltar, vil vår stemme aldri bli hørt – gjentas ofte. Vi i Høyre er ikke motstandere av å snakke med mennesker, stater eller krefter som ikke deler våre synspunkter eller verdier. Tvert imot mener vi at det er i brytningen mellom meninger og gjennom kraften til det gode argumentet at nye ideer vinner frem. Men dialog bare for dialogens egen skyld, på premisser som er lagt av aktører som til dels har en diametralt annen tilnærming enn oss i verdispørsmål, reiser uavlatelig en rekke dilemmaer.

Vår uenighet med utenriksministeren i disse spørsmål ligger i at han i liten grad har vært villig til å problematisere dilemmaene ved dialoglinjen. Vi har sett behov for å reise noen av disse vanskelige dilemmaene, f.eks. den negative utviklingen i deler av FNs menneskerettighetsarbeid.

I St.meld. nr. 15 for 2008–2009 skriver utenriksministeren at ingenting kan erstatte legitimiteten FN og FNs ulike institusjoner og prosesser gir arbeidet med menneskerettigheter. Det er jo slik vi er vant til at verden er. Men gjennom denne tilnærmingen forholder utenriksministeren og Regjeringen seg i liten grad til at de institusjoner og prosesser som er ment å beskytte menneskerettighetene eller beskytte mennesker mot f.eks. rasisme og hat, nå i seg selv risikerer å bli en trussel.

Senest i forrige uke så vi at Menneskerettighetsrådet fattet vedtak som tar til orde for å bekjempe ærekrenkelse, såkalt «deformation» av religioner – vanskelig tema! Ja, vi skal ikke diskriminere enkeltindivider. Enkeltindivider skal ikke oppleve forfølgelse på grunn av sin tro. Det er viktige rettigheter. Men det er også farlig hvis det trekkes så langt at ærekrenkelse av en religion trekkes til å være kritikk av den religionen, og gir et nytt tolkningsrom. Det er langt fra det som må være akseptabelt for Norge. Det viser at den agendaen ennå ikke er lagt død, og at den kommer til å poppe opp igjen på nytt og på nytt.

Konferansen mot rasisme i Genève har vært diskutert i denne salen tidligere. Konferansen har et viktig mål, og det er å få et sterkt og klart standpunkt mot rasisme og diskriminering. Men det har altså til tider kommet totalt i skyggen av forsøket på antisemittisme og undergraving av menneskerettighetene. Det var særlig klart i et tidligere utkast til kommunikeet: 66 sider med innhold av en slik art at bl.a. USA uttalte at det ikke kunnet reddes, og valgte å trekke seg fra forberedelsene til konferansen. Nå foreligger det nye utkast, bl.a. et vesentlig kortere og ryddigere dokument datert 17. mars. Utkastet ble fremlagt av Russland og er etter sigende utarbeidet i samarbeid med Belgia, Egypt og Norge. Det selges altså internasjonalt som et norskstøttet initiativ.

Mye av dette er en positiv utvikling. I det nye utkastet er det direkte, eksplisitte henvisninger til forbudet mot religionskritikk og pressesensur, og den overdrevne ensidige fordømmelsen av Israel er nå fjernet i forhold til de tidligere dokumentene. Språkbruken er tonet ned. På overflaten kan dette dokumentet synes som et uproblematisk dokument. Jeg har registrert at utenriksministeren nå har sagt seg fornøyd med det som ligger der.

Men situasjonen er ikke helt uproblematisk likevel. For det første må vi stille oss noen spørsmål om prosessen videre. Vil utkastet stå seg i møte med motkreftene i de videre forberedelsene eller under selve konferansen? Vil de landene som så langt har villet påtvinge sin egen agenda, nå trekke seg tilbake i stillhet? Og vil man kunne få de landene som så langt har hoppet av, tilbake til forhandlingsbordet?

Så er det også slik at i selve forslaget som er lagt frem, ser man faremomenter når man begynner å lese teksten grundigere. En rekke kritikere har påpekt at enkeltmomenter i 17. mars-utkastet kan tolkes som en opprettholdelse av begrensninger for ytringsfriheten. Det gjelder særlig artikkel 11 i dette utkastet, hvor ytringer om rase, religion eller nasjonalitet som fører til vold, konflikt eller diskriminering, skal forbys. Dette utsagnet er vidåpent og kan misbrukes, bl.a. ved at ytringer som fører til opptøyer eller voldsbruk fra dem som føler seg truffet, kan forbys. Da er vi egentlig tilbake til utgangspunktet. Og dette selges altså i en del organer som et norsk initiativ. Det betyr altså at vi skulle ha forbudt karikaturtegninger i Norge fordi det er opptøyer i Pakistan eller i Midtøsten. Det er grunnlag for å tolke denne paragrafen slik. Det har ikke utenriksministeren Høyres støtte til, og jeg har ingen tro på at han har resten av Stortingets støtte til det. Derfor må det gjøres noe med det. Jeg er betenkt over at dette i andre land utlegges som et norskstøttet forslag.

Det er ikke fordi vi har sviktende tro på våre egne verdier at vi har valgt å påpeke disse dilemmaene som reises. Det er heller ikke fordi vi tviler på at utenriksministeren anser disse verdiene som viktige, at en samlet opposisjon har stilt spørsmål ved den strategien en har valgt. Det er heller fordi vi er oppriktig bekymret for den utviklingen vi ser. Det er ikke min hensikt å polemisere mot deltakelsen vår i Genève-konferansen, men det er min hensikt med denne interpellasjonen å få klarlagt fra utenriksministeren hvor norske grenser går. Jeg mener f.eks. at den norske grensen bør gå ved at vi ikke kan slutte oss til artikkel 11 slik den nå foreligger, fordi det kan gi hjemmel for at folk kan mene at hvis andre demonstrerer mot ytringer foretatt av andre, er det grunnlag for å begrense de ytringene de skal foreta.

Til syvende og sist må det være grenser for norsk kompromissvilje. Jeg er litt redd for at vi nå har satt oss i en situasjon hvor vi har vært med på et utkast som bidrar til en utvikling som Regjeringen iallfall ikke har støtte fra Høyres side til å bidra til. Det er grenser for norsk kompromissvilje, og jeg vil gjerne høre statsrådens grenser. For som Groucho Marx en gang har sagt: Dette er mine prinsipper. Dersom du ikke liker dem, har jeg noen andre. Det er ikke min holdning at det er norsk politikk. Det er grenser også for hva vi er villig til å kompromisse på rundt ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:27:33]: Om tre uker avholdes FNs oppfølgingskonferanse mot rasisme i Genève. Det blir en viktig test på verdenssamfunnets evne og vilje til å samle seg om klare holdninger mot rasisme og på medlemsstatenes evne til å fokusere på det konferansen skal handle om, nemlig rasisme, og ikke en rekke andre forhold. Det er Regjeringens klare ønske at FN og de deltakende land består denne testen. Derfor har Norge engasjert seg tydelig og sterkt for at konferansen skal lykkes.

Nettopp i den tiden vi nå lever i, trenger vi mobilisering av felles vilje, ikke sterkere uttrykk for polarisering og vi-og-de-andre-tankegang. Vi trenger tydeligere oppslutning om internasjonale normer og regler for menneskerettigheter og ytringsfrihet, ikke utvanning, innskrenking eller forsøk på å svekke rettighetenes universelle gyldighet.

Som alltid er det i innspurten av en slik forhandlingsprosess at tekstene fokuseres og stridsspørsmålene avtegner seg. Vi er nå i denne innspurten. Norge har gått inn i forhandlingene om sluttdokumentet med fem hovedmålsettinger.

For det første: Vi ønsker en sterk og klart tekst mot rasisme. Vi arbeider for at konferansen fokuserer på kampen mot rasisme og statenes ansvar for gjennomføringen av sluttdokumentet fra Durban 2001, og ikke innrettes mot nye initiativ. En slik tydelig markering er minst like nødvendig i 2009 som i 2001.

For det andre: Som en konsekvens av dette kan Norge ikke akseptere et språk som tar til orde for å forby såkalt ærekrenking av religioner, som enkelte andre land har tatt til orde for. Dette er et av de mest kontroversielle spørsmålene og har preget mye av arbeidet med forberedelsene til revisjonskonferansen. Norsk holdning er klar på dette punkt. Det er mennesker og ikke religioner som har rettigheter etter menneskerettighetene. Det er mennesker som i utsatte situasjoner trenger beskyttelse, ikke religioner. Det tilligger ytringsfriheten å kunne fremme kritikk av guder og religioner.

For det tredje: Norge kan ikke akseptere et språk som svekker ytringsfriheten slik den er fastlagt i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 19 og 20. Denne konvensjonen har mer enn 155 tilsluttede stater og er fulgt opp av regionale menneskerettighetsinstrumenter. Ytringsfriheten er en av de mest sentrale menneskerettighetene. Uten den kan vi ikke avdekke menneskerettighetsbrudd – og vi kan legge til: uten ytringsfrihet, heller ingen religionsfrihet.

For det fjerde: Vi vil ha en tekst om medias rolle i forhold til rasisme som bygger på den balanserte teksten i Durban-erklæringen fra 2001. Denne anerkjenner medias positive rolle, men uttrykker samtidig bekymring for at media i gitte tilfeller kan bidra til rasisme.

For det femte: Norge har arbeidet målrettet for å fjerne alle henvisninger til Midtøsten-konflikten som har ligget inne i tidligere utkast til sluttdokument de siste månedene. I 2001 bidrog Norge til teksten som ble vedtatt om Midtøsten under konferansen i Durban. Midtøsten-spørsmålet var vanskelig, den gang som nå. Teksten i 2001 ble etter mitt syn rimelig balansert. Denne gang har vi arbeidet for en tekst som er allment gyldig over hele verden, og som ikke framhever én geografisk begrenset konflikt eller problemstilling. Vårt minimumskrav er at et sluttdokument ikke går utover den nøye framforhandlede teksten fra 2001, som Norge har signert.

For å sikre oss disse målsettingene har vi engasjert oss. Vi har ikke truet med å trekke oss ved hver korsvei. Det er ikke Norges tradisjon. Vi har trukket på vår solide multilaterale erfaring, og vi har spilt på hele bredden av det kontaktnettet Norge har opparbeidet seg. Vi har tett dialog med nære allierte land, som Solberg viser til, også med dem som har truet med å trekke seg gjentatte ganger det siste året. Men vår ambisjon går lenger. Vi snakker med alle land for å bidra til at fokus holdes på rasisme. Oppgaven i vår tid er å etablere tillit og kontakter på tvers av gamle skillelinjer, ikke minst når det handler om å forsvare etablerte og universelle rettigheter.

La meg si noen ord om hvordan vi har arbeidet. Norge ble i 2007 valgt som medlem av byrået til forberedelseskomiteen. Byrået består av 20 medlemmer, der Norge, Belgia, Hellas og Tyrkia er vestgruppens representanter. Byråets arbeid ledes av Libya, og er ansvarlig for prosessuelle spørsmål knyttet til forberedelsen av konferansen. De substansielle forhandlingene om sluttdokumentet, derimot, ligger utenfor byråets mandat. Norge har engasjert seg aktivt også i forhandlingene om sluttdokumentet. Det siste året har vi initiert tverregionale møteplasser og uformelle konsultasjoner for å legge grunnlag for kompromissforslag om sluttdokumentets innhold. Denne aktive rollen førte til at Norge i begynnelsen av mars ble bedt om å bistå den russiske forhandlingslederen med å revidere utkastet til sluttdokument – en tekst som da var svært kontroversiell og på 350 paragrafer, en tekst som vekket mye berettiget oppmerksomhet, og som vel ligger til grunn for representanten Solbergs berettigede interpellasjon her i dag.

Under ledelse av den russiske diplomaten Yuri Boychenko utarbeidet en gruppe diplomater fra Norge, Belgia og Egypt et revidert sluttdokument, som ble lagt fram 17. mars. Dokumentet har blitt godt mottatt av FNs høykommissær for menneskerettigheter, Pillay, av en rekke stater og grupper av stater og senest av FNs generalsekretær i en samtale jeg hadde med ham på mandag. Like viktig, organisasjoner for ytringsfrihet, som artikkel 19, har gitt forslaget ros og støtte.

Men vi er ennå ikke i mål. Veien er fortsatt åpen for nye tekstforslag, så vi holder oppmerksomheten skjerpet. Og jeg har ikke, i motsetning til det representanten Solberg antydet, gitt en vurdering av dette dokumentet før vi ser sluttdokumentet endelig framforhandlet.

Like fullt: Slik dokumentet nå foreligger, anser jeg at våre målsettinger er rimelig godt ivaretatt. Vi mener i likhet med EU og våre nære allierte at teksten utgjør et godt grunnlag for sluttforhandlingene. Men la meg si – slik jeg understreket i min utenrikspolitiske redegjørelse i februar, og som representanten siterer i sin interpellasjon – at Norge ikke underskriver på et dokument på forhånd. Det er alltid en opsjon å ikke undertegne og å utebli, men det er ikke en opsjon vi tar før vi ser sluttresultatet. Og vår ambisjon er altså å gjøre vårt til å bidra til siste slutt.

Solberg viser til hetsen mot Israel fra 2001. Det er riktig at negativ og endog grove antisemittiske ytringer ble fremmet i Durban. Men det kan være på sin plass å minne om at dette skjedde i hovedsak utenom konferansen, i det såkalte NGO-forumet som ble arrangert i randen av konferansen. Norge som stat deltok ikke i dette forumet. I norsk debatt er det skapt et inntrykk av at årets konferanse er en oppfølging av NGO-forumet i 2001, men dette er altså feil. FNs høykommissær for menneskerettigheter uttalte i desember at feil informasjon bevisst er sendt ut fra grupper som ønsker å dreie konferansens fokus bort fra rasisme og mot konflikten i Midtøsten.

I sitt spørsmål nevner Solberg to land som hun mener vi bør tilpasse oss, USA og Canada. Vi merker oss deres syn, vi har god og åpen kontakt med dem, men de er ikke de mest aktuelle eksemplene for oss. Ingen av disse to landene skrev under på sluttdokumentet etter Verdenskonferansen mot rasisme i 2001. Det gjorde heller ikke Israel, som også trakk seg fra konferansen. Men vi skrev under. Det gjorde også Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og alle andre europeiske land, alle afrikanske land, alle asiatiske land og alle arabiske land. Av alle verdens stater var det tre land som trakk seg i 2001, Israel, Canada og USA.

I 2009 er det også bare disse tre landene som har meldt seg ut. Italia har bekreftet at de fortsatt er med, etter noe forvirring. USA trakk seg bl.a. med den begrunnelse at de ikke ønsket noen henvisning til sluttdokumentet fra 2001, som de altså aldri signerte. Vi vil ikke, men kan heller ikke, trekke oss med USAs begrunnelse, for vi skrev faktisk under på dokumentet i 2001. Ikke bare skrev viunder, vi forpliktet oss til å følge opp kampen mot rasisme på hjemmebane. Det har vi gjort. I 2002, da representanten Solberg var kommunalminister, la Bondevik-regjeringen prisverdig fram Norges konkrete oppfølging av Durban-konferansen med vår nasjonale handlingsplan mot rasisme.

Verdenskonferansen i 2001 og Tilsynskonferansen i 2009 er FN-konferanser. Som FN-medlem har vi et ansvar for å delta. Vi forpliktet oss i 2001 til å følge opp det som ble vedtatt. Selv om det stormet rundt konferansen den gang, som nå, viste handlingsplanen i ulike land at konferansen var verd å følge opp.

Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn. I tillegg til samer og nordmenn har det de siste århundrene også bodd nasjonale minoriteter som kvener, skogsfinner, romanifolk og jøder i Norge. Rasismen går som en mørk medfølger også gjennom vår historie. Samtidig skiller Norge i 2009 seg på mange måter fra det norske samfunnet slik det var for 20 eller 30 år siden. Innvandrerbefolkningen har økt fra 3 pst. til 8–10 pst. de siste 20 årene. Det norske samfunnet får nye utfordringer også når det gjelder rasisme og diskriminering. Den nasjonale handlingsplanen, som omfatter urfolk, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn, skal følges videre. Et vellykket utfall av konferansen i Genève gir oss et nytt påskudd til å fokusere på og forankre dette viktige arbeidet.

Representanten stilte meg et spørsmål om enkeltformuleringer i teksten av 17. mars. Vi skal vurdere disse formuleringene nøye framover mot sluttinnspurten om tre uker. Men den vurderingen vi har gjort med hjelp av lovavdelingen så langt, antyder at de formuleringene som nå ligger der, er innenfor linjene i og i samsvar med de internasjonale konvensjoner Norge og de aller fleste land i verden allerede har inngått. Vi mener således at vi har et godt utgangspunkt for sluttforhandlingene, men det gjelder å være oppmerksom på at det kan komme forslag også i innspurten. Kampen mot rasisme er ikke vunnet. Derfor er denne konferansen viktig, og derfor engasjerer vi oss. Framfor å true med å utebli viser vi at vi vil delta, påvirke og ta medansvar.

Erna Solberg (H) [14:37:23]: Jeg vedstår meg mitt medansvar både for oppfølgingsarbeidet etter Durban II og for handlingsplaner mot rasisme og ny lov mot etnisk og religiøs diskriminering i Norge og mye annet, for jeg mener at den delen av det som skal skje på Durban II-konferansen, er viktig. Det er viktig å ha en sterk og klar holdning i den internasjonale verden, men også i hvert enkelt land i arbeidet mot rasisme.

Durban I-konferansen var i stor grad en diskusjon om antisemittisme, og bråket var knyttet til beskrivelsen av forholdene i Israel mellom jøder og palestinere og annet. Det som er nytt i forhold til Durban II, er altså dette forsøket på å nytolke menneskerettighetene og lage nye begreper inn i dem, som vi ser det systematisk jobbes for, for å begrense individets rettigheter i forhold til stat og religion.

Det gjelder to artikler i det dokumentet som ligger her. Den ene er artikkel 11. Artikkel 11 kan leses helt ubekymret. Så kan det være – og det kan man av og til se – at noen av dem som leser det, leser det med briller på som gjør at man leser mer inn i det enn det vi ønsker. Av og til opplever vi at sånne artikler blir snudd på. Det at man skal ha begrensninger og forbud mot oppfordring til vold, er helt riktig. Men det går an å lese denne artikkelen motsatt også, at hvis reaksjonene på noe som gjøres, blir voldelige, skal det være grunnlag for begrensning. Det bare håper jeg at vi sørger for at det ikke blir en fortolkning av, og motsatt vei.

Det andre er et prinsipp som innføres senere, som bl.a. nå medfører nytt krav til lover i Norge, nemlig artikkel 97, som forplikter oss til å innføre lovforbud mot organisasjoner basert på ideer og teorier om raseoverlegenhet eller for enkelte etniske grupper. Norge har aldri valgt det som innfallsvinkel til hvordan vi håndterer disse spørsmålene. Vi har ikke valgt lovforbudet. Vi har valgt åpenhet. Vi har valgt å ha den holdningen at vi kan diskutere spørsmålet i det åpne rom. Men vi bruker ikke lovverket til å forby enkelte typer av organisasjoner og annet.

Jeg er ikke så firkantet i spørsmålet om vi skal lovforby hvis dette er et begrenset område, men jeg bare sier at det er mange temaer knyttet til dette som kommer til å være vanskelig.

Min viktigste utfordring til utenriksministeren er: Kan vi nå være sikre på at Norge ikke undertegner på noe, eller lar seg dra inn i en situasjon hvor vi f.eks., som kanskje er hovedtemaet, bidrar til at det å kritisere religion, det å kritisere etnisitet og aktivitet, kan føre til at vanlig ytringsfrihet skal kunne møtes med begrensninger og fortolkninger fra internasjonale konvensjoner? Da går vi feil vei på menneskerettighetssporet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:40:58]: Jeg tror jeg har svart på det siste spørsmålet: Svaret på det er ja, vi skal arbeide for å motvirke at det går i den retning.

Jeg mener at representanten Solberg slipper litt unna de stadige henvisninger som er kommet om at nå bør Norge utebli. Burde Norge delta? Bør vi trekke oss? Hadde vi trukket oss før jul, tror jeg den teksten som ligger her nå, ville sett annerledes ut. Dette er resultat av det påvirkningsarbeidet man har gjennom å delta i verden, i FN. Representanten Solberg sa i sitt utdypete spørsmål at hun er for å delta på den internasjonale arena. Vel, det som da er prisen, er at man møter meninger som kan være motstridende. Det dokumentet som ligger her nå, mener jeg viser at ikke bare Norge, men også diplomater fra Egypt, Belgia og Russland og en lang rekke andre har kommet fram til et godt resultat.

Så er det slik, som representanten sier, at artikkel 11 i dag leses i henhold til internasjonale konvensjoner. Hun frykter at den kan leses på en annen måte. Vel, slik er det med de fleste lovformuleringer og erklæringstekster. Nå er jo ikke dette norsk lov, og i artikkel 97, som representanten viser til, står det «calls upon States», som en jurist vil si ikke er rettslig bindende, dersom man er redd for teksten som sådan. Men jeg mener at i den omstridte tid vi lever i, med dette spørsmålet om religioner eller mennesker, har jeg i mitt innlegg vært veldig tydelig på at det er mennesker menneskerettighetene skal beskytte, ikke religioner, og at ytringsfriheten er avgjørende ikke bare som en fundamental rettighet, men også for religionsfriheten, og også for å avdekke brudd på menneskerettighetene. Det er godt ivaretatt.

Det er altså slik at vi har gått grundig igjennom – og kommer til å fortsette med det – hvordan disse tekstene står i forhold til vår egen straffelov, f.eks. § 135 a, som er en paragraf for vern mot rasediskriminering. Den ble justert, skjerpet, i dette tiåret i lys av de forpliktelsene vi ble minnet om fra Menneskerettighetsdomstolen. Det viser at vi i vår lovgivning også er dynamisk. Derfor er det vår vurdering at disse artiklene, 11, 66 og 67, ikke sier noe annet enn det vi allerede har forpliktet oss til etter menneskerettighetserklæringene. Det er altså politiske erklæringer, ikke mindre viktig enn det. Men drapet på Benjamin Hermansen illustrerte jo i vår hverdag at vi har dette med hatefulle ytringer og veien til vold som noe meget, meget nært, og det må vi ha fokus på.

Ellers vil jeg si at selv om jeg – må jeg si – reagerer på dette virkemidlet «la oss trekke oss», for jeg tror det er en dårlig strategi når vi har en god sak, vil jeg allikevel legge det til side og berømme representanten for å ha stilt spørsmålet, for det gir anledning til en god og viktig debatt. Det skjerper oss også for innspurten til forhandlingene, og jeg er, for å si det i all beskjedenhet, stolt over den fagkompetansen norske diplomater her har, den evnen de har til å komme med inngrep i de avgjørende øyeblikkene når tekster skal utformes. Og det har vi tenkt å benytte oss av i de siste ukene. Jeg har også selv tenkt å delta i innspurten i Genève i slutten av april.

Olav Akselsen (A) [14:44:09]: Oppslutninga om FN og ulike FN-organ har vore ein viktig del av norsk politikk i mange tiår. Det er gjennom alliansar med andre land Noreg kan oppnå gjennomslag på den internasjonale arenaen. Noreg er tent med at me har ein internasjonal rettsorden, internasjonale tvisteløysingar og ikkje minst at me har eit internasjonalt forhandlingsbord der ein kan ta opp viktige saker.

Gjennom ulike vedtak i FN-regi har verda fått køyrereglar og vedtak om universelle rettar. Det at land sluttar seg til ulike FN-charter, konvensjonar og vedtak gjev innbyggjarane i desse landa juridisk vern. Dessverre ser me at mange land ikkje følgjer opp eller rettar seg etter dei internasjonale køyrereglane dei sjølve har signert. Tvert imot, brot på ulike FN-konvensjonar skjer kvar dag. Det er likevel ikkje eit argument for å gje opp eller redusera verdien av slike internasjonale vedtak.

Vedtak i FN-regi er eit av dei sterkaste verkemidla det internasjonale samfunnet har. Slike vedtak kan brukast til å leggja press på og konfrontera medlemsland med uheldig politikk på fleire område. Dette er òg eit av dei verkemidla me som norske politikarar har når me konfronterer andre lands representantar med brot på menneskerettar, med brot på Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen eller andre konvensjonar. Derfor er det viktig å jobba gjennom FN for å styrkja dei felles køyrereglane og normene som skal gjelda i verda.

FN er summen av medlemslanda. Mange land har heilt andre innfallsvinklar eller agendaer enn Noreg. Me må ikkje la det bli ei unnskyldning eller eit argument for at ikkje me, gjennom deltaking, skal kjempa for vårt syn. Stiller me oss på sidelina, har me i alle fall ingen innverknad på sluttresultatet. Om Noreg og likesinna land ikkje deltek, overlèt me arenaen til andre. Dei vedtaka som då eventuelt blir gjorde i FN-regi, vil neppe gagna korkje FN eller medlemslanda sine innbyggjarar. Personleg har eg vanskeleg for å sjå at kampen mot uakseptable vedtak skal kunna oppfattast som ei legitimering av slike.

Dessverre er det mykje som tyder på at dei individuelle menneskerettane og verdien av ulike FN-vedtak, har vore svekte i store delar av verda dei siste åra. Det er heilt sikkert fleire årsaker til det, men personleg trur eg at det som skjedde i Abu Ghraib og på Guantanamo er ein stor del av årsaka til denne negative utviklinga. Det at USA ikkje var ein pådrivar for menneskerettane, men tvert imot sjølv braut desse, gjorde det lettare òg for andre land å gjera det same. Det er derfor svært gledeleg at USA etter presidentskiftet totalt har endra politikk når det gjeld menneskerettane. At Guantanamo-leiren er lagd ned og fangane har fått tilgang til rettslege prosedyrar, gjer at USA ikkje lenger treng å stå i skammekroken når det gjeld menneskerettar. Tvert imot kan landet no igjen setja seg i førarsetet i kampen for å betra desse rettane. Det er svært gledeleg, og det lovar godt når USA no har annonsert at dei ønskjer seg inn igjen i FNs menneskerettsråd.

Når det gjeld dei førebuingane som er gjorde før FNs rasismekonferanse, meiner eg at Noreg har grunn til å vera stolt over dei resultata ein har oppnådd, og at Regjeringa har valt rett strategi. Noreg har no ei moglegheit til å påverka sluttdokumentet, noko me ikkje ville hatt dersom me ikkje deltok i denne prosessen.

Morten Høglund (FrP) [14:48:37]: Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Jeg vil også si at vi i hovedsak støtter de vurderinger som representanten Solberg tok opp i sine innlegg.

Før jeg begynner å kommentere selve saken, vil jeg også få gi litt ros til utenriksministeren for to aktuelle hendelser som jeg mener er relevante i denne saken. Det ene var utenriksministerens kanskje noe stille protest da Sudans president var til stede på et møte hvor også utenriksministeren var til stede. Hvis jeg forstår det riktig, valgte ifølge media utenriksministeren å forlate lokalet, noe som jeg mener var en korrekt og riktig oppførsel. Det andre var helt nylig, i denne uken, da utenriksministeren helt korrekt tok opp kvinners situasjon i Afghanistan. Det er viktig at vi er tydelige på disse spørsmålene. Det er verdispørsmål. Det handler om internasjonal lov og rett.

Vi støtter også det fokuset som er lagt opp til, og som Norge forsøker å få til, at denne konferansen primært og forhåpentligvis utelukkende, har rasisme og kampen mot rasisme som sitt hovedfokus. Vi har tatt opp Durban II ved flere anledninger. I budsjettdebatten før jul uttrykte jeg meg slik at Norge burde kanskje true med å bli. Men jeg sa at det måtte være under den forutsetning at vi har til hensikt å slå hardt i bordet, at vi vil være tydelige og si ifra. Det er kanskje her vi har en liten meningsforskjell om hvor tydelige vi, Norge, nå har vært i oppkjøringen til denne konferansen.

Det har vært mange forberedelsesmøter, og statssekretær Raymond Johansen var i Genève 2. mars i år og holdt et innlegg. Vi mener nok helt klart at det ikke var så tydelig som vi hadde ønsket det skulle være. Han snakket om å bygge bro over misforståelser og forhindre en konflikt basert på uvitenhet – for så vidt greit. Ytringsfrihet ble også påpekt. Mens andre land – og utenriksministeren vil sikkert mene at det ikke har vært klokt – har truet med å la være å bli, vil vi mene at det presset har gjort at vi nå har fått et bedre dokument som grunnlag for konferansen enn det vi hadde før det presset ble lagt. Norge var ikke på den banen at man støttet, i hvert fall ikke meg bekjent, andre land. USA og Canada har vært nevnt og flere europeiske. Danmark har f.eks. vært mye tydeligere. Frankrike har også sagt en del om hva som er de røde linjer for EU.

Så til det rent konkrete rundt disse formuleringene. Det er riktig at Norge sammen med Egypt, Belgia og formannskapet i Russland har gått inn nå og gjort endringer. Så er spørsmålet: Har de endringene alltid vært til det positive? Vi vil mene at det kanskje ikke har vært det. Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj, men det gjelder en referanse til holocaust. Den var ganske lang og omfattende. Den er viktig, og ikke minst er den viktig når vi har historien med Durban I i bakhodet. Med Norges hjelp ble denne strippet og all relevans til antallet som ble avlivet av tyskerne, nazistene, ble borte. Jeg mener dette er en negativ utvikling, og det er ikke i tråd med den tydelighet som Norge burde ha utøvet i sin rolle for å påvirke dokumentet. Så når vi skal snakke om å bevege dokumentet, må vi snakke om realitetene og hva vi gjør. Utenriksministeren påpeker at vi alle skal dra sammen, vi skal prøve å bygge broer. Men på noen områder er kanskje det å stå på noen prinsipper svært viktig. En utvanning av en holocaustformulering var ikke det vi hadde ønsket oss.

Helt til slutt: Situasjonen er at man i noen av de land som har vært mest aktive i å begrense ytringsfriheten, har prøvd å sette fokus på andre konflikter og andre situasjoner. Det er jo kanskje der kjernen til problemet ligger, nemlig hvordan Pakistan, Iran, Algerie og andre behandler sine egne minoriteter – religiøse som andre. Og det man har bidratt til ved denne feilfokuseringen, er jo å få oppmerksomheten vekk fra det som burde være det reelle fokuset.

Ågot Valle (SV) [14:54:09]: Utenriksministeren har gjort grundig rede for Norges engasjement for at Durban-konferansen virkelig skal bety et tydeligere vern for alle som blir utsatt for rasisme. At Norge har valgt å delta aktivt i sluttarbeidet og ikke trukket seg eller truet med å trekke seg, som andre land har gjort, kan vise seg å være svært viktig for sluttresultatet. Durban-konferansen er en del av FN-arbeidet, og i likhet med representanten Olav Akselsen vil jeg understreke hvor viktig det er at vi har en arena som FN for å slåss for en bedre verden. Det var i FN Verdenserklæringen om menneskerettighetene, med klar vekt på at alle mennesker er like mye verdt, ble vedtatt. Så er ikke alle enig i dette viktige prinsippet, altså hvordan det utføres i praksis. I praksis vil regimer som undertrykker sitt eget folk, bryte menneskerettighetene. Men det er viktig å sitte ved samme bord og være tydelig og ansvarliggjøre dem. Det er ikke det samme som å legitimere disse regimene – det er å tro på at dialog i nesten alle tilfeller er bedre enn ekskludering eller å trekke seg fra dialogen.

Konferansen mot rasisme – Durban II-konferansen – har, som også interpellanten tok opp, vært omstridt, som konferansen i 2001 var det. I ettertid er de fleste enige om at resultatet i 2001 var bra. Det er som utenriksministeren sa, f.eks. dette resultatet som er grunnlaget for Norges handlingsplan mot rasisme. At dette arbeidet er viktigere enn noensinne viser jo det faktum at både her hjemme og internasjonalt er det krefter som vil lage skillelinjer og stengsler mellom vi og de andre, og dermed også legge grunnlaget for rasisme.

Så er det flere stridsspørsmål i forbindelse med rasismekonferansen. Jeg har lyst til å ta opp et spørsmål som andre ikke har vært inne på, nemlig det at flere land i Afrika og Asia ønsker seg en tekst som i større grad ansvarliggjør tidligere kolonimakter for den grove uretten som ble begått under kolonisering og slavehandel. På det globale møtet for nasjonale institusjoner, som arbeider med menneskerettighetsspørsmål, var det faktisk kritiske røster mot at dokumentet er for eurosentrert. Men én ting var alle enige om, og det ønsker jeg at representanten Erna Solberg skal lytte til, og det var at en må delta på Durban II-konferansen for å forsvare en global strategi og dialog i kampen mot rasisme og for å forhindre at de forbedringene som en tross alt har oppnådd, ikke skal ødelegges av de kreftene som vil polarisering. Og det er det – krefter som vil polarisering. Men jeg er helt enig med utenriksministeren i at det ikke går an f.eks. å slutte seg til en tekst som fordømmer ærekrenking av religioner. Det er mennesker – individer – som trenger beskyttelse, ikke religioner. Og vi ser jo også at fundamentalistisk religionsutøvelse nettopp kan legge grunnlaget for krenking av menneskerettigheter.

Jeg er glad for utenriksministerens og Regjeringas tilnærming til denne konferansen og til dette arbeidet. Jeg er glad for at utenriksministeren sier så tydelig at det er en grense for hva Norge kan slutte seg til. Men la oss holde fast på at Durban-konferansen i 2001 var viktig, og at den har betydd framskritt på dette området. Verden trenger at det blir befestet på en ny konferanse.

Så sa Olav Akselsen noe veldig viktig, nemlig at de tilbakeslagene som vi har sett på dette området, og det som har vært av negativ utvikling, kan ha sitt grunnlag i den kampen mot terror som vi har sett er blitt utøvd både på Guantanamo og i Abu Ghraib. Jeg ønsker at vi alle sammen skal holde fast på viktige prinsipper, men da betyr det også at mange burde vært mye tydeligere i kritikken av de grove brudd på menneskerettighetene som ble utført der.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:59:21]: FNs første konferanse om rasisme, den såkalte Durban I-konferansen, fant sted i 2001. Den er dessverre gått over i historien som en skandale. Israel og USA, sistnevnte anført av kongressrepresentant og holocaustoverlevende Tom Lantos, gikk i protest. Årsaken var konferansens grove antiisraelske ordbruk og misbruk av menneskerettighetene, stemt fram av en rekke muslimske land og deres allierte.

Oppfølgingskonferansen, Durban II-konferansen, skal jo nå avholdes i Genève den 20.–24. april. Canada trakk seg som nevnt allerede i januar 2008 fra forberedelsen til Durban II, fordi man alt da fryktet en gjentagelse av Durban I. I november 2008 annonserte Israel at de vil boikotte konferansen av samme grunn. Barack Obamas administrasjon kunngjorde for en måned siden at USA ville boikotte FN-konferansen om ikke dens sluttdokument ble endret på bl.a. tre punkter: Den må ikke henge ut Israel som eneste kritikkverdige land. Den må ikke begrense ytringsfrihet med henvisning til ærekrenkelse av religion. Og den må ikke gi sin tilslutning til den skandaløse Durban I-erklæringen fra 2001.

Etter det jeg kjenner til, virker det nå som det siste utkastet til sluttdokumentet fra Durban II-konferansen av 17. mars ikke lenger nevner Israel, og at det ikke lenger er religionskritikk som fordømmes, men religiøst hat. Jeg er enig med utenriksministeren i at dette er et framskritt, men det er ikke godt nok.

For det første bekrefter det siste utkastet til § 1 innholdet i Durban I-erklæringen fra 2001, og Durban I-erklæringen slår fast at palestinerne er offer for israelsk rasisme, og at Israel er det eneste FN-landet som er skyldig i rasisme. På denne måte gjentas i praksis den grove og ensidige beskyldningen mot ett land.

For det andre kan det være problematisk at det i en FN-erklæring som skal ta for seg rasisme, blandes inn et forbud mot religiøst hat. Erklæringsutkastet maner til kamp mot personer og organisasjoner som oppfordrer til religiøst hat med lovmessige politiske og juridiske virkemidler. Det er grunn til å frykte at dette kan bli misbrukt av autoritære regimer til å kneble meninger man ikke liker.

For det tredje er det en betydelig fare for at den endelige erklæringen vil bli verre enn dette utkastet som nå ligger på bordet. Resolusjonen som FNs menneskerettighetsråd vedtok 27. mars, kan tyde på det. Den slo på nytt fast en ensidig kritikk av Israel, og begrepet «religiøst hat» var igjen erstattet med det vide begrepet «ærekrenkelse av religion».

Det gir meg lyst til å spørre utenriksministeren om hva som vil være Norges strategi dersom vi blir medlemmer av FNs menneskerettighetsråd. Kristelig Folkeparti frykter at medlemmer av Organisasjonen av islamske stater synes å ha en farlig, langsiktig strategi. De forsøker seg stadig på antisemittisk propaganda og en ensidig uthenging av Israel som en rasistisk okkupantmakt. Ved å gjøre blasfemiske ytringer nærmest til et slags brudd på menneskerettighetene, kan undertrykkende regimer skaffe seg politisk grunnlag for å slå ned på opposisjonen som kritiserer manglende demokrati og menneskerettigheter i en mengde muslimske land. Det ville være tragisk om land som f.eks. Libya og Iran slik skulle lykkes i å «kidnappe» menneskerettigheter. Kristelig Folkeparti mener at Norge normalt bør delta i FN-konferanser for å støtte et globalt forum for fredelige forhandlinger og påvirke utfallet. Men det finnes grenser for dialog. Hvis deltagelse innebærer legitimering av utidige angrep på ett land og underminering av de verdier og menneskerettigheter FN bygger på, er grunnlaget for norsk støtte borte. I så fall er budskapet fra Kristelig Folkeparti klart: Konferansen må boikottes.

Anne Margrethe Larsen (V) [15:03:53]: Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å ta opp et viktig og aktuelt spørsmål.

Jeg innser at dette er et vanskelig spørsmål, da det bes om en grensedragning i forhold til grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet er en del av.

Som statsråden sa, og som også UDs hjemmeside viser, er den norske posisjonen å fremme en sterk og klar tekst mot rasisme i forbindelse med Durban II-konferansen 20. april. Videre er det kun mennesker – altså ikke religioner – som har rettigheter etter menneskerettighetene. Norge kan derfor ikke akseptere noe språk om ærekrenking av religioner i sluttdokumentet. Norge kan heller ikke akseptere språk som svekker ytringsfriheten slik den er fastlagt i den internasjonale konvensjonen for sivile og politiske rettigheter.

Dette er klare og prinsipielle standpunkt som Venstre og jeg antar de aller fleste i Norge kan stille seg bak. Slik jeg ser det, berøres problemstillingen til interpellanten i den nylig framlagte St.meld. nr. 15 – Interesser, ansvar og muligheter.

På side 106 framgår følgende:

«Skiftet i det internasjonale styrkeforholdet i menneskerettighetsarbeidet (…) utgjør en av de viktigste utfordringene i Norges arbeid for menneskerettigheter og demokrati. I denne situasjonen må vi våge å være prinsipielle, samtidig som vi forholder oss aktivt til en ny realpolitisk virkelighet.»

Av dette leser jeg at vi skal være prinsipielle, men dette må tilpasses en ny virkelighet, hvor land som ikke støtter menneskerettighetene, stiller sterkere enn før.

Spørsmålet er hva formuleringen «vi forholder oss aktivt til en ny realpolitisk virkelighet» innebærer i praksis. Hva vil den f.eks. innebære i Genève 20. april i forbindelse med antirasismekonferansen Durban II?

Noe av svaret fikk vi kanskje i VG 27. mars i år, hvor det framgår at norske diplomater i Genève, sammen med Russland, Egypt og Belgia, arbeider med et kompromissforslag til sluttdokumentet til konferansen. Ifølge utenriksministeren var ikke dette arbeidet fullført, men partene hadde gjort betydelige framskritt i forhold til det opprinnelige utkastet.

Spørsmålet er om denne nye kompromissteksten er klar nok med hensyn til å luke ut forbudet mot islamkritikk – og om den er tydelig nok med hensyn til å beskytte ytringsfriheten. Videre gjenstår det å se om de islamvennlige statene i Afrika og Asia vil slutte seg til dokumentet.

Jeg er ikke i posisjon til å kunne spekulere her. For meg er det imidlertid et lite tankekors om Regjeringen skal omsette sine fine ord om å «våge å være mer prinsipielle» til en dragkamp med Russland, Egypt og Belgia, og siden alle islamvennlige land i Afrika og Asia, om ord og vendinger i en kompromisstekst.

Reduserer Regjeringens ord seg til å finne fram til formuleringer som så vidt kryper innenfor menneskerettighetsforpliktelser som Norge og mange andre land har når det gjelder internasjonale konvensjoner? Eller dreier det å «våge å være mer prinsipielle» seg om noe mer – om å stå fram med et klart budskap? Jeg kommer til å følge Durban II-konferansen med stor interesse for å finne svar på nettopp dette. Jeg håper virkelig at den norske linjen blir noe mer enn å redde et kompromiss som alle parter så vidt kan leve med. Regjeringen bør tvert imot, med sine klare prinsipielle standpunkt, stå fram og tale i klartekst under konferansen.

Jeg er derfor enig i at det i utgangspunktet er riktig å delta på konferansen – nettopp for å påvirke. Vi bør imidlertid ikke gå på akkord med våre prinsipper og ikke innlate oss på noe som legitimerer en utvanning av grunnleggende menneskerettigheter. Å forlate konferansen underveis bør derfor muligens inngå som en reell mulighet.

Marit Nybakk (A) [15:08:14]: I likhet med Morten Høglund vil jeg starte med å gi ros til utenriksministeren for at han har tatt opp den nye loven som skal omfatte sjiamuslimene, altså 15 pst. av den afghanske befolkningen, som jo må kalles for grovt kvinnediskriminerende og -undertrykkende. Fundamentale menneskerettigheter er nemlig universelle og kan aldri være kulturrelative, enten vi snakker om ytringsfrihet, kvinners integritet og menneskeverd eller retten til ikke å bli diskriminert på grunn av rase eller etnisk tilhørighet. Vi aksepterer ikke at kultur og religion brukes som påskudd for til dels ekstrem undertrykking av journalister og forfattere, eller for å holde kvinner nede. Vi aksepterer heller ikke rasisme – det å mene at noen etniske grupper er mindre verd enn andre – som i historien har fått sitt kanskje mest ekstreme uttrykk i sørstatene i USA og i apartheidregimet i Sør-Afrika. Derfor er det viktig med en sterk og klar tekst mot rasisme på FN-konferansen om tre uker. Derfor må det jobbes for at konferansen fokuserer på kampen mot rasisme og ikke på innskrenkning av menneskerettigheter. Noe annet ville være en hån både mot menneskerettighetsarbeidet og mot den viktige kampen mot rasisme og for integrering og mangfold. Derfor kan vi heller ikke akseptere en tekst som svekker ytringsfriheten slik den er fastlagt i Den internasjonale konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, artiklene 19 og 20.

Så er det slik at man oppnår aldri resultater ved å utebli fra en konferanse eller et toppmøte. Det er selve dynamikken i forberedelsesarbeidet og under møtet som driver viktige saker videre. Enhver konferanses sluttdokument vil hvile på kompromissets kunst, samtidig som det ikke er mulig å fire på grunnleggende prinsipper. Jeg sier ikke at dette er lett.

Forarbeidet til Durban II i Genève har i så måte vært ekstra utfordrende. Noen har hatt – og har – andre agendaer enn å få til forpliktende handlingsplaner i det enkelte land mot rasisme og fremmedfrykt. Men Norge ønsker, slik utenriksministeren formulerte det, en sterk og klar tekst mot rasisme. I det arbeidet kan vi naturligvis ikke akseptere at andre menneskerettigheter trampes på av noen med helt andre agendaer. Men nettopp derfor må vi snakke både med allierte land og med land som står oss fjernere. Dette er ikke minst viktig for å sikre et videre fokus også på å forsvare etablerte og universelle menneskerettigheter.

La meg i den forbindelse ta opp en annen sak vedrørende menneskerettigheter som på mange måter er relatert til denne saken, og som var omtalt i Bergens Tidende i går, nemlig Norges systematiske arbeid for å bli medlem av FNs menneskerettighetsråd. Jeg er dypt uenig med de representanter for opposisjonen som går mot at Norge prøver å bli medlem. Så vidt jeg forstår, begrunner de det med at en del land som ikke er de snilleste når det gjelder menneskerettigheter, sitter i rådet. Jeg må da spørre: Er det ikke viktig å få FNs menneskerettighetsråd til å fungere etter hensikten? Og må vi ikke gjøre det vi kan for både å komme dit selv og bidra til at andre vettuge land kommer dit? Nå signaliserer også USA at de vil inn i Menneskerettighetsrådet.

Vi kan ikke overlate FN-organer til verstingene. Hvis vi vil bruke FN – verdensorgansisjonen FN – må vi også gjøre det vi kan for å få innflytelse, komme inn i fora som betyr noe, og som gir resultater. Det går virkelig ikke an å si at vi ikke kan samarbeide med Jordan, Nigeria eller Slovakia, slik jeg leste Bergens Tidende i går. Arbeidet med menneskerettigheter er altfor viktig til det.

Erna Solberg (H) [15:13:07]: Utfordringen med en del sluttkommunikeer, en del kompromisser, en del ting som vi løser her og nå, er at de ofte blir varige. Når noen nå opplever Durban I-konferansens sluttkommuniké som en utfordring, så lever den videre fordi det blir henvist til den i et nytt dokument i påfølgende runder. Sånn er det jo hver gang vi gjør de små kompromissene som finner en løsning som flytter forståelsen av et begrep i en retning. De lever i de neste konferanser og på andre områder. For det er alltid i de internasjonale kompromissenes og diplomatiets verden lett å si at den formuleringen ble vi jo enige om den gangen, da tar vi den inn igjen. Det er en av mine begrunnelser for at jeg er svært opptatt av at vi på disse områdene ikke inngår kompromisser som nyfortolker noen av menneskerettighetene våre i snevrere forstand når det gjelder individets rett overfor stater, overfor grupper, overfor omgivelsene rundt. For de vil leve videre og bli oppfattet som en fortolkning og en innsnevring av de menneskerettighetene vi har.

At denne regjeringen har problemer med menneskerettighetene og forståelsen av dem, har vi jo sett gang på gang i norsk nasjonal politikk. SV tok vel toppen på sitt landsmøte, da de ikke hadde fått med seg at det er to konvensjoner – både Barnekonvensjonen og Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – som garanterer foreldres rett til å velge skole for sine egne barn. Men det er jo også slik at selv i et demokrati kan flertallet finne på å mene at de skal begrense dem. Da er menneskerettighetene faktisk en stolpe for å stoppe reguleringskåte politikere. Men utfordringen i Durban II kommer til å være at man ikke gjør små kompromisser som lever videre som en innsnevring. Da synes jeg denne debatten har vært bra, at den har gitt et veldig klart mandat til utenriksministeren: Det er ikke Norge med på. Det ønsker vi ikke. Der går det en grense.

Men så må jeg si til spørsmålet om Menneskerettighetsrådet at jeg synes det er greit at vi blir medlem. Jeg er blitt stilt følgende spørsmål: Hvorfor er vi så stille på veien til det? Er noe av prosessen, hvor vi i enkeltsaker ikke kritiserer ting i andre land, en årsak til at vi ønsker å bli medlem av Menneskerettighetsrådet?

Jeg var nemlig veldig optimistisk da FN dannet et menneskerettighetsråd, fordi da tenkte jeg at nå ble det dynamikk fremover. Mitt håp er da at Norge, hvis vi blir medlem, blir et fyrverkeri i Menneskerettighetsrådet, at vi viser en klarere, større og mer styrket retning enn det vi så langt under denne regjeringen har gjort. For i for mange saker har man valgt å tone ned kritikk og tone opp dialog, som har gjort at også menneskerettighetsforkjempere og -organisasjoner ikke helt har visst hvor vi skulle være.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:16:36]: Jeg tror vi har hatt en god debatt, som representanten Solberg sier. Jeg takker henne for interpellasjonen. Jeg tror vi har hatt en debatt om innhold og en om metode. Jeg tror at det på innhold er stor enighet.

La meg bare si at vi har jo brukt de eksisterende konvensjonene for å sette et kompass i de samtalene som var nødvendige for å rydde opp i det veldig uoversiktlige dokumentet som var, og som ledet til dette dokumentet av 17. mars, ved å bruke referansene der som stolper. Så jeg tror vi er enige om mye av det.

Så til metode, som er interessant. I representanten Eriksens og representanten Larsens innlegg er det en underliggende tone: Skal vi jobbe med slike land som Russland, Libya, Egypt? – og man nevner verdens land. Mitt svar på det er jo ja, fordi det bildet som tegnes, er at de landene, fordi de er med, bestemmer, og de er verstinger. Men det er jo ikke sant. Disse landene er jo i mindretall i verden, om vi spiller våre kort riktig, fordi mange land ønsker å være med og ta i bruk menneskerettighetsinstrumentene. Og de som ikke gjør det, må vi søke å isolere. Vi må trekke med de nye demokratiene, nye land, i respekt for konvensjonene.

Da tar jeg det i og for seg helt med ro når representanten Solberg sier at jeg er for dialog for dialogens egen skyld. Det er fullstendig feil. Men alternativet til dialog er jo da å gå, eller det er monolog. Min erfaring er at hvis man er prinsipiell, er godt forberedt, og har gode allianser, er dialog talens bruk, engasjementet av den andre siden.

Hva betyr det å være prinsipielle og forstå den nye realpolitiske virkeligheten? Det betyr å skjønne den verden vi er i. Det som skjer i dag, er at Obama-administrasjonen tar det til etterretning. USAs FN-ambassadør, Susan Rice, sier at vi må inn i teltet, og ikke stå utenfor. Og det vet vi blir en kamp, fordi Vesten – snevert definert – ikke har flertall i det Menneskerettighetsrådet. Men vi må inn for å påvirke der. Hvorvidt fyrverkeri er det rette virkemidlet, kan vi jo se på. Men vi skal være tydelige, prinsipielle og bruke hele vårt nettverk når vi jobber.

Så vil jeg si til representanten Høglund at 2001-dokumentet er et godt dokument. Det blandes sammen med NGO-konferansen. Det gjorde også representanten Eriksen. Les 2001-dokumentet. Jeg mener at det er et akseptabelt dokument, og den såkalte Midtøsten-paragrafen er balansert, også i forhold til Israel. Nå har vi lyktes med å få ut alle referanser til enkeltkonflikter. Det tror jeg er bra, og det har israelske representanter overfor oss også gitt veldig anerkjennelse til. Men det er altså ikke slik at denne teksten ikke omtaler holocaust. Holocaust er nevnt, omtrent på samme måten som i 2001. Men det er ikke et langt avsnitt om holocaust, for da hadde man åpnet for et langt antall kapitler av ulike andre forferdelige menneskelige tragedier.

Så vi skal stå på fram til konferansen i Genève, og jeg oppfatter det slik at vi har bred støtte i Stortinget for hva vi ønsker å oppnå. Så håper jeg også at vi ikke gir opp den norske tradisjonen at det er på innsiden vi lykkes med å påvirke, ikke ved å stå utenfor som et lite land og rope i skogen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.