Se også referat fra behandlingen på formiddagsmøtet.
Erna Solberg (H) [18:01:24]: I mitt innlegg i debatten om nedrustningsmeldingen før jul sa jeg at vi lever i interessante tider når det kommer til nedrustningsspørsmål – ikke interessante i positiv forstand, men i betydningen utfordrende. Det gjør vi fortsatt. Representanten Sahls interpellasjon kommer derfor til riktig tid, og går på sett og vis til kjernen av en av vår tids viktigste utfordringer.
Utfordringene er virkelig store når det kommer til nedrustningsspørsmål, særlig i forhold til kjernefysiske våpen. Antallet kjernevåpenstater har økt betraktelig de siste 20 årene, og flere land og ikke-statlige aktører prøver å skaffe seg slike våpen. Spredningen av kjernefysisk teknologi øker i takt med den forventede utbyggingen av sivil kjernekraft i årene fremover. Dette vil skape nye utfordringer for ikke-spredningsarbeidet. Vi vet at terrorister jobber for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen.
Disse utfordringene må møtes med langsiktige og forpliktende samarbeid i alle relevante multilaterale fora. Som verdens sterkeste militærallianse med tre av verdens kjernevåpenstater som ledende medlemmer ligger det et ansvar på NATO, men samtidig store muligheter for endring til det bedre. Alliansen er en sentral aktør og vil være en særdeles viktig premissleverandør for den videre utviklingen på dette området.
Revisjonen av det strategiske konseptet vil kunne åpne for en bredere diskusjon om NATOs rolle og oppgaver for å tilpasse alliansen til nye utfordringer. Med nedrustning og ikke-spredning høyt på trusselagendaen ser Høyre utelukkende positivt på det arbeidet som gjøres for å få en sterkere integrering av nedrustningsdimensjonen i NATOs arbeid. Vi gir honnør til det arbeidet Norge gjør sammen med Tyskland på dette området.
Signalene fra den nye amerikanske administrasjonen tyder på vilje til nytenkning rundt atomvåpen. Obama kom med klare signaler om nedrustning og om eliminering av alle kjernevåpen i løpet av sin valgkamp. Visepresident Biden har også signalisert en slik mot null-tilnærming i møtet med europeiske ledere. Den innenrikspolitiske støtten for en slik prinsipiell tilnærming i USA sies å være økende.
Men så sies det også, som det ble sagt da utenrikskomiteen var og besøkte vår delegasjon i Brussel, at når visepresidenten i USA plutselig kommer og sier at han gjerne vil lytte til deres agenda om nedrustning, blir svarene ikke like klare fra de europeiske alliansemedlemmene. Det betyr at vi har en jobb å gjøre med å samle agendaen for hvordan vi jobber med nedrustning og ikke-spredning. Det er altså en spennende utvikling i USA, og flere kommentatorer mener at Obama allerede i løpet av sitt besøk denne uken kan komme med klare signaler om den videre retningen.
Et samlet storting deler visjonen om å eliminere alle atomvåpen. En verden uten atomvåpen vil være en tryggere verden. Samtidig må vi på den veien være realistiske. På veien mot visjonen møter vi en uforutsigbar og utrygg verden. Russland har fortsatt nesten 10 000 atomstridshoder, og en ensidig amerikansk eller vestlig nedrustning synes lite aktuell, også for Obama.
Gjensidighet i nedrustningen er nøkkelordet. Andre nøkkelord er fasthet og samhold, ikke minst i møte med trusler fra Iran og Nord-Korea, som stadig er like aktuelt, og som man nok kan regne med at i løpet av året blir mer og mer aktuelt på den internasjonale agendaen. Nord-Korea skyter med stor sannsynlighet opp et nytt langtrekkende ballistisk missil senere denne uken. Trusselen fra kjernevåpen kombinert med ballistiske missiler må møtes med alle virkemidler, hovedsakelig politiske og diplomatiske, men om nødvendig også andre. Det er viktig å stoppe denne utviklingen.
Inntil videre har dessverre avskrekking fortsatt en funksjon, også for NATO. Utfordringen for NATO blir derfor å håndtere dagens utfordringer og trusler parallelt med at man legger en fremtidsrettet strategi for å bidra til å nå visjonære mål. Det krever altså et strategisk konsept fra alliansen, som er tilpasset en ny tid og nye utfordringer, som er bygget på en åpen og kunnskapsbasert debatt. Dette er en debatt hvor følelsene ofte løper raskere enn den faktiske kunnskapen burde tilsi, og en debatt og en strategi som hele alliansen kan stå samlet bak.
Vi imøteser fra Høyres side en revisjon av NATOs strategiske konsept. Vi håper også at alle partene i NATO klarer å samordne seg om den typen tankegang.
Ågot Valle (SV) [18:06:49]: Også jeg vil takke representanten Sahl for at han nå har reist dette viktige temaet, og som Erna Solberg sa: Det var til rett tid. For det er et av de viktigste temaene i vår tid. I realiteten er det et spørsmål om liv og død, fordi atomvåpenet har en så forskrekkelig karakter som det har.
Massemobilisering mot atomvåpen har ført til resultater tidligere, men så vet vi at kampen mot atomvåpen til tider har vært ført av svært få. Disse har til gjengjeld holdt kunnskapen og beredskapen oppe. Jeg vil benytte anledningen til å takke Nei til Atomvåpen og andre organisasjoner som har vært tydelige i sitt budskap, nemlig at kampen mot atomvåpen er minst like viktig som den var på 1980-tallet, da den store massemobiliseringen skjedde.
Denne visjonen hadde også tidligere leder av IAEA, Hans Blix, da jeg hørte ham på en nordisk museumskonferanse i går. Da sa han at han drømmer om å ta med seg sine barnebarn og barnebarns barn til et framtidig museum med utstillinger som viser hvordan verden ble kvitt atomvåpnene. Poenget er ikke museet, men at han så tydelig i alle sammenhenger framhever betydningen av den lange kampen for en atomvåpenfri verden.
En av dem som har fôret oss med kunnskap, er kjernefysikeren Morten Bremer Mærli. Han skriver i en artikkel i Dagbladet at dagens samlede kjernevåpenarsenal ville det tatt fire og en halv dag å detonere dersom en Hiroshima-bombe ble detonert hvert sekund. En ubehagelig sannhet, virkelig!
Men som flere har sagt, er det altså lys i tunnelen, dersom det nå jobbes målbevisst fra flere land, bl.a. Norge. Det er grunn til håp når Obama og Medvedev kan se ut til å starte diskusjonen om reduksjon av antall strategiske raketter.
Når NATO ser ut til å starte arbeidet med et nytt strategisk konsept, er det viktig å få diskusjonene ut i det offentlige rom. Som Mærli peker på i artikkelen sin, har overordnede diskusjoner om atomvåpen lenge foregått i lukkede NATO-rom. Nå kan en jo spørre seg hvor mange diskusjoner som har foregått, men i den grad de har foregått, har de altså foregått i lukkede rom. Det var heller ikke mye diskusjon da NATO forandret konseptet sitt i 1999. Men å få ut diskusjonene i det offentlige rom må til dersom en skal håpe at innsatsen mot spredning og bruk av atomvåpen skal føre til noe resultat.
Utenriksministeren har gjort rede for de initiativene som Norge, bl.a. sammen med Tyskland, har tatt i NATO. Norge har vært en tydelig stemme også mot rakettskjoldet – en annen stemme enn med regjeringa Bondevik. Vi er klar på vår motstand mot rakettskjoldet, både fordi det kan føre til opprustning i seg sjøl, og fordi det er en vanvittig bruk av ressurser i en verden som har så mange utfordringer på andre felt. Dette vil flere NGO-ere være tydelige på under NATO-møtet som skal foregå nå.
Det trengs altså debatt rundt og mobilisering mot NATOs atomvåpenstrategi, førstebruksdoktrinen og den vanvittige tanken at atomvåpen kan føre til sikkerhet. Så å si alle stater som har skaffet seg atomvåpen, har pekt på eksisterende arsenaler som grunnlag for sikkerhet. Nye stater som forsøker å skaffe seg atomvåpen, svarer på én trussel med en ny trussel.
Kommisjonen for masseødeleggelsesvåpen, som Hans Blix ledet, pekte på at dynamikken er skremmende. Så lenge noen stater har kjernevåpen, vil andre alltid ønske å ha det. Derfor er det viktig å arbeide for å endre førstebruksdoktrinen. Det er viktig å vitalisere arbeidet med ikke-spredningsavtalen og nye nedrustningsinitiativ. Og det er viktig at arbeidet med en konvensjon som forbyr bruk av atomvåpen, blir satt i gang. I dette arbeidet blir det også viktig å bringe inn diskusjonen om tilbaketrekking av de taktiske våpnene som USA har plassert i Europa, slik også utenriksministeren var inne på.
Dette vil sikkert være et langt og hardt arbeid. Det er ikke sikkert at Hans Blix får ta med seg barnebarna sine på det museet med utstillingen som viser hvordan verden avviklet kjernevåpen. Men det er ikke noe alternativ til denne jobben. Noen må gå foran. Det gjør Norge, og det skal Norge fortsette med å gjøre.
Anne Margrethe Larsen (V) [18:12:50]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp et svært viktig spørsmål, nemlig atomnedrustning.
Venstres visjon er en verden fri for kjernefysiske våpen. I mellomtiden må vi gå inn for å oppnå økt sikkerhet for alle på et lavere rustningsnivå enn i dag. Vi ønsker å se et sterkt FN i førersetet på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Mer konkret bør Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, som er FNs vaktbikkje, styrkes og gis tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre sine kontrolloppgaver på en effektiv måte.
Nedrustning er dessverre blitt viet relativt liten oppmerksomhet i de senere år, vil mange hevde, da den har kommet i skyggen av andre store problemer, som terrorisme og klimaendringer. Atomvåpen berører imidlertid like mye nå som før fundamentale trekk ved vår egen sikkerhet.
Etter viktige framskritt på nedrustningsområdet på 1990-tallet så vi et fornyet rustningskappløp i kjølvannet av terroranslagene mot USA 11. september 2001. Utfordringen i dag er å få nedrustningen i gang igjen.
Jeg savner her et enda bredere folkelig engasjement mot atomvåpen, noe som var en viktig drivkraft bak nedrustningen på 1990-tallet. Nei til Atomvåpen har arbeidet utrettelig, og vi trenger mange flere. Jeg er dessuten enig med utenriksministeren i at vi trenger et aktivt sivilt samfunn i arbeidet mot atomnedrustning, på samme måte som vi hadde behov for det i de prosessene som ledet fram til forbud mot landminer og klasevåpen.
Interpellanten viser til NATOs toppmøte i april 2009, som skal legge fram en Declaration on Alliance Security, med sikte på å utarbeide et nytt strategisk konsept. Dette gir en god anledning til å stake ut en ny kurs med hensyn til doktrine for bruk av atomvåpen og nedrustning. Positivt i så henseende er at USAs nye president, Barack Obama, har varslet en sterk vilje til å fremme nedrustning, som flere av mine kolleger har nevnt. Dette er avgjørende, da USA må gå foran og vise lederskap. Obama har videre sagt at han vil satse på dialog og samarbeid, noe som virkelig lover godt.
Men også Russland er en viktig aktør. Til sammen har USA og Russland 95 pst. av verdens kjernefysiske våpenarsenaler, som mange har nevnt før meg. Et avgjørende skritt blir derfor at USA og Russland fornyer den tosidige START-avtalen om strategiske atomvåpen, som snart løper ut. En viktig forutsetning her er at tilliten mellom USA og Russland bygges opp. Obama-administrasjonens ønske om en ny start – en «reset», som de kaller det – i forholdet til Russland er et godt utgangspunkt.
Videre må partene komme til enighet om rakettskjoldet. Dette mener jeg burde være mulig, da det framstår som et uferdig forsvarssystem rettet mot en uferdig trussel. Dessuten må utestående problemer knyttet til Russlands suspensjon av deltakelse i Avtalen for konvensjonelle styrker i Europa – CFE – løses.
Sist, men ikke minst, ville det være hjelpsomt om Russland unnlot å gjenta trusselen om å plassere mellomdistanseraketter i Kaliningrad. Som vi husker, var dette president Medvedevs velkomstgave til Barack Obama som nyvalgt president.
USA og Russland rår ikke grunnen alene. Siden den kalde krigen er listen over atommakter blitt forlenget. Vi må heller ikke glemme betydningen av at Iran, Nord-Korea og trolig andre stater kan skaffe seg atomvåpen innen relativt kort tid. I tillegg kommer faren for at atomvåpen eller spaltbart materiale kommer i hendene på ikke-statlige aktører og terrorister som har sine egne grusomme agendaer.
Ikkespredningsproblematikken er derfor svært viktig og bør vektlegges. Uten et effektivt ikkespredningsregime vil betydningen av atomnedrustning blant de etablerte atommaktene svekkes.
Til slutt har jeg lyst til å framholde at selv om vi står overfor mange utfordringer på nedrustningsområdet, er jeg optimist og tror at verden kan gjøre nye framskritt i årene som kommer. Også ikke-atomland som Norge kan spille en viktig rolle som pådriver. Dette gjelder ikke minst i ikkespredningssammenheng. Norge har dessuten spilt en viktig rolle i Nordvest-Russland med å rydde opp i atomavfall etter den kalde krigen.
Jan Sahl (KrF) [18:18:05]: Jeg vil innledningsvis gjerne takke alle de representantene som har deltatt i debatten. På mange måter synes jeg oppsummeringen er rimelig grei, for det er betydelig og stor enighet blant alle partier som nå har tatt del i debatten, om at vi er på vei og vil drive dette mot en utvikling og en visjon om at vi skal få en atomvåpenfri verden. Man har hatt ulike understrekinger og ulike påpekninger – det er det nære perspektivet, det er NATO-møtet som snart kommer, det er Tilsynskonferansen 2010, og vi har alle forhåpninger om at dette skal føre oss noen små skritt videre på veien.
Jeg vil bare kort referere litt av det som har blitt sagt, og som peker i samme retning. Marit Nybakk understreket at atomvåpnene står i en særstilling og krever spesiell oppmerksomhet fra det norske stortinget, men også fra internasjonale organer. Hun understreket også forhåpninger om Tilsynskonferansen 2010.
Øyvind Vaksdal fra Fremskrittspartiet understreket at NATO kan og bør ha en pådriverrolle. Det er også Kristelig Folkeparti enig i.
Representanten Erna Solberg fra Høyre var inne på begrepet «gjensidighet». Gjensidighet er svært viktig for utviklingen mot en nullvisjon. Jeg vil også understreke at skal vi komme noen vei, er vi først og fremst avhengig av å ha Russland og USA med oss, men også av et sterkt påtrykk mot de statene som i dag er i ferd med å utvikle atomvåpen.
Ågot Valle fra SV sa det var «et spørsmål om liv og død». Ja, det er faktisk et spørsmål om liv og død, ikke bare for den enkelte, men for kloden vår. Og så understreket hun de frivillige organisasjonenes viktige arbeid her, og jeg skal gjerne være med på rosen til Nei til Atomvåpen, som har holdt på en tid. Dette har vært et vanskelig tema.
Til slutt til Anne Margrethe Larsen fra Venstre, som understreket at IAEA har en viktig rolle, og at IAEA må styrkes med ressurser til å kontrollere, slik at vi kan føle oss trygge på at de rapportene vi får derfra, stemmer.
Så får vi se framover mot de nære møtene som kommer, og glede oss over de resultatene som vi håper skal komme.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [18:21:09]: Jeg vil også gjenta takken til interpellanten og til dem som har bidratt i debatten om en viktig sak. Nå har interpellanten oppsummert debatten godt, og jeg slutter meg til den oppsummeringen. Det har vært mye fokus på NATO og USA, og det var jo utgangspunktet for spørsmålet. Men jeg mener vi også må ha fokus på Russland, som sitter med et betydelig arsenal tett ved våre grenser, og hvor det har vært grunn til å stille spørsmål ved sikkerheten.
Jeg vil bruke dette innlegget til kort å gå gjennom noe av det som ble diskutert mellom de to presidentene, Medvedev og Obama. Der er felleserklæringen viktig lesning. Der er det tatt sikte på å komme fram til en folkerettslig bindende avtale om strategiske nedskjæringer som skal erstatte START-avtalen. En slik avtale skal være et bidrag til å legge forholdene til rette for en vellykket tilsynskonferanse – NPT – i 2010. Man tar til orde for å styrke IAEA, herunder organisasjonens sikkerhetsordninger, slik som tilleggsprotokollen og full gjennomføring av Sikkerhetsresolusjon 1540 mot spredning. Erklæringen understreker betydningen av at prøvestansavtalen trer i kraft. Innholdet understreker behovet for å redusere bruken av høyanriket uran osv. Man kommer inn på Iran og Nord-Korea, hvor ønskeligheten av politiske forhandlingsløsninger understrekes. Det som er viktig her, er at de to landene nå tar det helt berettigede lederansvaret for å få til en vellykket NPT – vi har ikke råd til et nederlag der, som sist – og at man er tydelig på det langsiktige målet om en verden fri for kjernevåpen. Dette vil vi følge opp med amerikanske myndigheter i neste uke. Etter norsk syn er det viktig at nedskjæringene er så dype som mulig, og at de går lenger enn det som det er lagt opp til i Moskva-avtalen om strategiske reduksjoner, som stipulerer et tak på 1 700–2 200 utplasserte strategiske våpen. Vi mener at man i første omgang kan sette et mål om 1 000 på hver side på veien mot ytterligere reduksjoner.
Så er vi tilfreds med at en ny avtale skal være rettslig bindende og ha verifikasjonsmekanismer. Slik er det i START-avtalen, men ikke i den såkalte SORT-avtalen.
Omtalen av IAEA og prøvestansavtalen er oppløftende, spesielt er språket her ledende i retning av hva vi ønsker å se i NPT. Det representerer et brudd med den steile holdningen som vi har sett i de siste årene, særlig fra amerikansk side.
Når det gjelder missilforsvaret, er det en sak hvor det fortsatt er uenigheter – og det markeres – men der det også er en dialog som er viktig å ta med.
Jeg synes det var nyttig å nevne dette, fordi dette er et uttrykk for at det de siste dagene er kommet bevegelse i et område der vi nå må gjøre det vi kan for at det også blir reflektert i måten NATO arbeider og prioriterer på.
Presidenten: Sak nr. 4 er avsluttet.