Trine Skei Grande (V) [13:55:22]: Jeg har lyst til å begynne med et historisk perspektiv rundt dette. Vi er nå heldigvis i en situasjon i samfunnet at vi kan velge hvordan vi lever våre liv i mye større utstrekning enn før. Hvis vi spoler hundre år tilbake i tid, til de damene som kjempet for at kvinner i denne sal skulle ha de rettighetene vi har i dag, var det knyttet stor skam til det å bli boende alene, og det var også veldig vanskelig rent økonomisk å tro at man skulle kunne leve et liv alene. Så retten til å kunne velge å bo alene er også en viktig rett historisk sett, sjøl om den egentlig ikke blir satt sammen med de andre rettighetene.

I denne salen nevnes ofte begrepene «familiepolitikk» og «barnefamilier» som viktige satsingsområder. Det meste av det er man jo enig i at det er viktig å satse på, men sjøl om aleneboende eller single er en veldig sammensatt gruppe, betyr ikke det at det er en gruppe man ikke skal ha politikk overfor. Gruppen «barnefamilier» er også en veldig sammensatt gruppe, likevel har denne salen mange ganger utviklet politikk for den gruppen.

I dag bor det 850 000 personer alene i Norge. Det betyr at 40 pst. av landets husholdninger består av enpersonshusholdninger. Det betyr at 18 pst. av dem som bor her i landet, bor alene. Det er den gruppen som øker mest, og den økte også mest i 2008. Andelen aleneboende var 4 pst. i 1960, 10 pst. i 1980 og 18 pst. nå. Familien bestod i 1960 av et snitt på 3,3 personer og har nå gått ned til et snitt på 2,2, enda vi er blant de mer fruktbare i verden, i hvert fall i Europa. Oslo har flest aleneboende. Nær 30 pst. av oss som bor her, er det, og vi har bydeler, som f.eks. St. Hanshaugen, som har opptil 47,6 pst. aleneboende beboere.

I 2006 kom det på bestilling fra Bondevik II-regjeringa en rapport fra SSB som het «Aleneboendes levekår». Der er det noen viktige tall og noen viktige varsko for oss som politikere som jeg syns vi må ta på alvor. Det ene er at aleneboende tjener generelt mindre enn gjennomsnittet av befolkningen. De aleneboende som faller innunder lavinntektsgruppen, har generelt svakere yrkestilknytning, lavere utdanningsnivå og er hyppigere mottakere av sosialstønad, som bostøtte og sosialhjelp. Det er den eneste gruppen som har fått mindre å rutte med den siste tida. Det er en gruppe der 44 pst. svarer at det er vanskelig å få lønnen til å strekke til, mens det er bare tre av ti av dem som lever i par, som sier det samme.

Man definerer fattigdom på ulike måter, men det er helt klart at ut fra fattigdomsbegrepet er dette den gruppen som øker mest, og som henger mest etter i inntektsutviklingen. Det er også den gruppen som jobber mest overtid, både fordi det er vanskeligst for dem å si nei, og fordi de i en tid med individuell lønnsdannelse har minst å slenge i bordet med av gode argumenter for hvorfor man skal ha lønnsøkning.

Når vi har en gruppe som faller så utenfor på én av de to viktige indikatorene jeg kommer til å løfte, syns jeg det er utrolig at vi ikke prøver å utvikle mer politikk overfor dem. Ett av de områdene er avgiftssystemet vårt. Vi har et avgiftssystem som henger igjen i en gammel 1950-tallstankegang om at husstander er noe som består av flere inntekter og flere hus, og på sånne husstander legger vi avgifter. En av de avgiftene er NRK-lisensen, som da innkreves etter den gamle 50-tallsstandarden på hva som er en husstand. I tillegg har vi en rekke faste utgifter som verken er god miljøpolitikk eller god singelpolitikk. Det går på søppel, det går på strøm, det går på vann, og det går på telefon, der vi legger masse på fastutgift og ikke på forbruk. Det hadde vært god miljøpolitikk å få snudd dette mer på forbruk, og det hadde også vært god singelpolitikk.

Boligområdet er et område som har blitt verre og verre for disse gruppene, idet boligprisene har økt. Retten til å eie sin egen bolig har faktisk nå blitt satt veldig høyt i Norge – retten og muligheten til å få den gleden det er å sette spikeren i veggen og ikke tenke på at man trenger å ha dårlig samvittighet overfor noen man leier hos. Men veien inn i det boligmarkedet blir bare vanskeligere og vanskeligere med de høye boligprisene. Skal man få til noe på dette området, må man legge til rette for gode spareordninger kombinert med eierordninger og andre typer eierformer hvis man skal klare å få single inn på boligmakedet. Når vi ser at det er et ekstremt bypolitisk område, ser vi også at de utfordringene som single har, først og fremst er knyttet til byområder.

Et annet politikkområde som det kan være vanskelig å finne løsninger på, er det som går på forbrukerrådgivningen. Hvis man ser på den andelen av lønna man bruker til forbruksvarer, vil man se at en aleneboende bruker 33 pst. av lønna, et par uten barn bruker 26 pst. av lønna, mens et par med barn bruker 23 pst. av sin lønn til dette formålet.

En SIFO-forskning som ble lagt fram for noen år siden, viste at en voksen person brukte rundt 4 260 kr av månedslønna på mat, klær, helse og fritid, mens hvis man flyttet sammen i par, økte de utgiftene med bare 140 kr.

Det er mye som markedet må ordne opp i på dette området, men det er klart at i forbrukerlovgivningen er det viktig å regulere det som heter pakketilbud, rabattilbud og andre tilbud som gjør det veldig tjenlig å kjøpe store kvantum av alle typer forbruksvarer, og også type andre forsikringstilbud. Vi vet at single er den dårligst forsikrede gruppen i landet, og vi vet hvor viktig forsikring er for ikke å havne i den fattigdomsfellen man kan havne i når ulykken er ute.

Et annet område som jeg syns det er rart at ikke flere tar tak i, fordi det har så store følger, er de helseproblemene man ser oppstår i denne gruppen. Da jeg var samfunnsfaglærer – som begynner å bli 15 år siden – viste all statistikk at menn som levde sammen med kvinner, levde lenger enn menn som bodde alene, og kvinner som bodde sammen med menn, levde kortere enn kvinner som bodde alene. Konklusjonen i min samfunnsfagklasse var da at menn var «helseskadelig». Nå viser statistikken at dette ikke er riktig. Nå er det single som lever kortere enn de som faktisk bor i par.

Veldig mange helseindikatorer virker på dette. Det tror jeg er en stor debatt i samfunnet. Det handler om hvordan vi tilbyr hele helsesystemet vårt, og at hvis du er skikkelig syk, er det faktisk noen som må presse deg gjennom, alle de gangene du hangler deg på jobb, og noen egentlig skulle ha sagt at dette burde du ha gått til doktoren med, eller i dag burde du ha vært hjemme. Det betyr at vi har et helsesystem som egentlig forutsetter at du har noen som stiller opp for deg, for å komme gjennom det. Det er en stor debatt, men jeg syns det henger godt sammen med den velferdsreformen som Venstre snakket om på sitt landsmøte i helgen, der man flytter ressursene ned og prøver å si at det er fastlegen og primærhelsetjenesten som skal bidra til de viktigste løsningene, fordi det er innen primærhelsetjenesten man kan ha en oppfølging av hvert enkelt menneske på en annen måte. En ny samfunnsstruktur og en ny familiestruktur betyr at man også må påvirke helsevesenet i den retning.

Det jeg hadde lyst til å bruke det siste minuttet av min taletid på, er det gledelige ved at man har en kultur med mange single mennesker, for det er ingenting som fører til så økt kulturbruk som det at man har single. Det er ingen som går så mye på kino, det er ingen som går så mye på teater, det er ingen som går på så mange konserter, og det er ingen som bruker det offentlige rom så mye som de som bor alene. Det betyr at denne byen hadde f.eks. vært utrolig mye kjedeligere hvis det ikke hadde vært for alle single som i stor grad er med og løfter kulturkonsumet i denne byen. Hadde det ikke vært for de single, hadde vi hatt mye kjedeligere byer. Så single er noe av fordelene med den endringen av samfunnsstrukturen som vi har sett.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:05:08]: Gruppen aleneboende er en stor og sammensatt gruppe. De siste 15–20 årene har det blitt stadig flere av dem. I SSBs levekårsundersøkelse fra 2006 var det rundt 900 000 personer av befolkningen som var aleneboende. Men til tross for at dette er en veldig sammensatt gruppe, er det viktig at vi ser på hvordan velferdsreformer, velferdsforslag, slår ut i forhold til aleneboende. At det blir et kriterium når vi skal vurdere ulike velferdspolitiske tiltak, bidrar også representanten til ved å reise denne interpellasjonen.

Andelen aleneboende øker ofte i forholdsvis rike samfunn når flere har økonomisk mulighet til å bo alene. Blant de aleneboende finner vi personer av begge kjønn, i alle aldre, rike, fattige, syke, friske og alt annet. Noen bor alene over kortere perioder i livet, andre mer permanent. Noen har valgt å bo alene, for andre bare ble det sånn. Det er umulig å sette en felles merkelapp på de aleneboende. Det gjør det også mer krevende å utforme en generell velferdspolitikk.

SSB finner i sin rapport at aleneboende er overrepresentert i befolkningen som helhet på en ganske lang liste over mange levekårsutfordringer. De har høye boutgifter i forhold til inntekt, lavt inntektsnivå, stor gjeldsbyrde, helseproblemer og lav sosial deltakelse – men også høy deltakelse, som representanten er inne på. Regjeringen mener imidlertid ikke at løsningen på disse problemene er å innrette tiltak spesielt rettet mot aleneboende, i hvert fall i forhold til de forslagene som har vært reist tidligere.

De aleneboendes levekårsproblemer må etter Regjeringens syn i hovedsak ivaretas gjennom den generelle politikken som føres for å utjevne levekår i befolkningen. Vi må innrette tiltak som fanger opp behovene både til dem som bor sammen med andre, og dem som bor alene.

Regjeringen har drøftet om det var på sin plass med en stortingsmelding om aleneboende. Vi kom fram til at aleneboende ikke har så mange felles problemer som kunne møtes med felles tiltak, at det forsvarte en egen stortingsmelding. Regjeringen har i stedet satt i gang et tverrdepartementalt arbeid med flere tiltak omkring noen spørsmål som berører aleneboende spesielt.

Spørsmålet om aleneboendes levekår er langt fra nytt. Forslaget om et eget skattefradrag har vært diskutert med jevne mellomrom de siste 30 årene. Sist det ble behandlet i Stortinget, var i forrige stortingsperiode i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag. Momentene fra den gang er gyldige også i dag.

Et generelt skattefradrag for aleneboende vil være lite treffsikkert i forhold til de i gruppen som har de største økonomiske problemene, da disse som regel har relativt lav skatt. Men dette vil heller ikke være målrettet i forhold til gruppen med fattigdomsproblemer. En av de viktigste årsakene til fattigdom er at enkelte mangler eller har veldig svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

Også for personer uten et direkte fattigdomsproblem, men med en anstrengt økonomi, vil ikke et skattefradrag for aleneboende være et treffsikkert virkemiddel. Det finnes i liten grad objektive kriterier som kan identifisere hvem av disse som er økonomisk vanskeligstilte.

La meg derfor i stedet skissere noe av det denne regjeringen har gjort i form av målrettede tiltak for å avhjelpe levekårsproblemer, tiltak som i stor grad vil nå vanskeligstilte aleneboende.

Regjeringen ser det som avgjørende å styrke tilknytningen til arbeidsmarkedet for dem som står utenfor. Arbeid er viktig for å sikre inntekt og for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller. Og stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering inneholder strategier for hvordan tiltak, tjenester og stønader kan innrettes slik at det skal bidra til at flere kommer i arbeid. Kvalifiseringsprogrammet er et av de gode forslagene som er kommet her.

Også handlingsplanen mot fattigdom inneholder tiltak for å bedre levekårene for de vanskeligstilte. Innsatsen er videreført og styrket i 2008 og 2009.

For å bedre den økonomiske situasjonen og levekårene for personer som er avhengig av sosialhjelp, er satsene fra 1. januar 2009 hevet med 5 pst. utover ordinær prisstigning.

I trygdeoppgjøret i 2008 ble det enighet om å heve minstepensjonen for enslige. Samtidig ble ordningen med garantert tilleggspensjon for unge uføre styrket.

Mange vanskeligstilte får ikke bostøtte etter dagens regelverk. Regjeringen har derfor utvidet ordningen og forenklet reglene. En ny og forenklet bostøtte blir innført sommeren 2009. Kravet om at personer uten barn må ha trygd for å få bostøtte fjernes, og enklere boliger enn i dag vil få støtte. Disse forenklingene, sammen med økt inntektsgrense, åpner for at nye mottakere kommer innunder denne ordningen. Rundt 100 000 husholdninger mottar i dag statlig bostøtte. Med en ny ordning vil bostøtten nå ytterligere 50 000 husholdninger. 30 000 av disse nye mottakerne er aleneboende – et treffsikkert tiltak.

Ordningen med startlån skal hjelpe unge og vanskeligstilte på boligmarkedet til å etablere seg i egen eid bolig. Lånet gis via kommunene. I 2008 fikk ca. 6 500 husholdninger startlån. 40 pst. av disse var aleneboende.

Regjeringen øker også tilskuddet til utleieboliger. Dette vil bidra til at flere vanskeligstilte sikres leiebolig, og mange av disse vil være enslige.

Når det gjelder kommunale avgifter, er det gjort endringer som kan ha betydning for aleneboende, som også representanten er inne på. Kommunenes adgang til å fastsette minimumsgebyr for vann og avløp bortfalt 1. januar 2008. Både kommunen og den avgiftspliktige kan kreve at vannavgiften skal fastsettes ut fra faktisk vannforbruk.

For husholdningsavfall skal avgiftsgebyrene følge selvkostprinsippet. Kommunene oppfordres til å differensiere avgiftsgebyrene. Det er kommunen som i dag i det enkelte tilfellet må vurdere om differensierte gebyrer skal fastsettes.

Regjeringen arbeider på flere fronter for å motvirke urimelige levekårsforskjeller i befolkningen. Dette er et målrettet arbeid som har positiv virkning også for økonomisk vanskeligstilte aleneboende.

Trine Skei Grande (V) [14:12:17]: Jeg takker for svaret fra statsråden.

Jeg er nok uenig i at det er umulig å sette en felles merkelapp her, til det behandler vi grupperinger som inneholder de samme «umulighetene», såpass ofte, f.eks. at barnefamilier er en lik og homogen gruppe ut fra lønn, bosted og inntekt – altså alle de ulike sosiale faktorene – men denne gruppen er akkurat like sammensatt som gruppen aleneboende.

Det jeg derimot er veldig glad for, er at statsråden avliver forslaget om skattefradrag. Det er vel også derfor representanter fra Senterpartiet ikke er til stede i salen. Jeg mener at det er et ganske umulig tiltak å gjennomføre, siden vi lever i et samfunn der vi faktisk også skifter botilstand ganske ofte, og at det først og fremst ikke er skattefuten vi ønsker å ha inn til å regulere hvem det er som sover i senga, og hvem det er som ikke gjør det.

Så til bolig. Grepet som Regjeringa gjør i forhold til boligstøtte, er jeg enig i er godt. Men vi hadde trengt å gjennomføre boligreformer f.eks. koblet opp mot sparing og koblet opp mot muligheten til å komme inn på boligmarkedet med den første boligen, sjøl om man bare har én lønn. Det er det som er vanskelig i dagens boligmarked, spesielt i byene.

Når det gjelder helse, tror jeg vi må ha en grunnleggende endring i tankegangen, at vi ikke alltid har noen som pusher oss gjennom helsesystemet. I dag har vi et helsesystem som egentlig forutsetter at vi har noen til å stille opp for oss.

Når det gjelder avgiftspolitikken, er jeg enig i – med de grepene som gjelder – at man som forbruker kan kreve. Men de aller fleste aleneboende bor i boformer, som f.eks. borettslag, der dette ikke er så enkelt å presse gjennom alene. Derfor burde man nok ha tenkt gjennom muligheten for å stimulere til grep også i boformer som borettslag, lignende med et Enova-tiltak, at man får tilskudd til å sette inn målere som hadde gjort at man også hadde fått ned vannforbruket ved å ha fått en individuell vurdering av vannforbruket. Vi har sett i veldig mange land at man har fått ned vannforbruket noe enormt ved å sette inn vannmålere og basere avgiften på forbruk, ikke på en generell avgift. Det å få ned vannforbruket er en utfordring i et land som Norge, som har nok vann. Det fører også til at en kommune får redusert utgiftene sine, da det å investere i vannanlegg faktisk er ganske dyrt. Så det å satse på disse grepene er god samfunnsøkonomi, i tillegg til at det er god singelpolitikk.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:15:24]: Representanten er inne på at det også er ulikheter i levekår blant barnefamilier. Det er riktig. Men aleneboende som gruppe er kjennetegnet ved at det der er større inntektsforskjeller enn i befolkningen generelt. Inntektsulikhetene er størst blant unge aleneboende, altså de under 35 år. De 10 pst. som tjener mest, har en inntekt som er mer enn fire ganger så høy som inntekten til de 10 pst. som tjener minst. I befolkningen totalt sett er dette forholdstallet 2,6, så det er altså veldig store inntektsforskjeller blant aleneboende som gruppe.

Når det gjelder bostøtten, er jeg glad for at representanten er glad for de grepene vi har gjort der. Det vil jo nå veldig mange aleneboende.

Det som trekkes fram i forhold til helse, gjelder nok først og fremst i forhold til menn som ikke bor sammen med en dame. Vi ser at menn som bor sammen med mor, går oftere til lege. Menn som bor sammen med damer, går oftere til lege. Men de mennene som bor alene, går i liten grad til lege. Dette er et stort samfunnsproblem, og vi kan forebygge mange helseskader ved å øke bevisstheten om kjønn. Dette er et veldig godt eksempel på at det å tenke likestilling, det å se på helsevesenet i et kjønnsperspektiv, vil hjelpe mange menn. Vi vet at i vårt samfunn rammes kvinner oftere av føflekkreft enn menn, men det er flere menn som dør av det. Grunnen til det er at de går for sent til lege. Det å ha et fokus på at menn må gå oftere til lege, er viktig. Det er også god singelpolitikk, men det handler først og fremst om å ha et kjønnsperspektiv i dagens helsevesen.

Alle de forslagene som representanten er inne på i forhold til borettslag og vannforbruk, synes jeg er gode forslag. De vil vi hele tiden vurdere i samarbeid med kommunene.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:17:42]: Jeg er så heldig å bo sammen med kone og barn. Men jeg har også i lange perioder i mitt liv bodd som singel. Jeg er fullstendig klar over at det er tøft å få endene til å møtes, spesielt hvis man i en slik sammenheng har en lav eller middels lønn. Da jeg bodde som singel, jobbet jeg som saksbehandler i offentlig sektor – ikke akkurat et veldig godt betalt yrke. Det er klart at det er krevende økonomisk å holde hus, leilighet, bilavgifter, NRK-avgifter og avgifter til husholdningsavfall, som jo er basert på tre–fire personers husholdninger.

Det er et sted mellom 800 000 og 900 000 aleneboende i Norge. Fire av ti husstander består av én person. Likevel handler samfunnsdebatten stort sett om familiehusholdningene. Enslige er ingen ensartet gruppe. Det finnes enslige som er både eldre, unge, aleneforeldre, rike og fattige, som det er blitt påpekt i denne debatten. Frem til 1970-tallet var det vanlig at familiene klarte seg på én inntekt. I dag jobber gjerne begge foreldrene, i tillegg til at barnefamilier årlig blir tilgodesett med milliarder over statsbudsjettet.

Økonomien betyr mye i hverdagen, og Fremskrittspartiet gir i sine budsjettforslag store skattelettelser, samtidig som vi mener at offentlige tjenester som stat og kommune tilbyr, ikke skal koste mer enn hva de koster å produsere. Dette betyr at mange offentlige og kommunale avgifter og gebyrer skal settes ned, mener Fremskrittspartiet. Vi ønsker bl.a. å redusere bilavgifter, dokumentavgifter, og strømavgifter. Vi har foreslått å redusere matmomsen, noe som vi fikk gjennomslag for i forrige stortingsperiode, med en reduksjon til 11 pst., men som regjeringen Stoltenberg økte til 14 pst. da den kom til makten.

Fremskrittspartiet vil avskaffe NRK-lisensen og senke egenandelstaket for medisiner. Disse skatte- og avgiftsforslagene vil ha stor betydning for den ensliges økonomi, sammen med de generelle skatte- og avgiftskuttene Fremskrittspartiet foreslår.

Statistisk sentralbyrå har flere år på rad vurdert effekten på norsk økonomi med utgangspunkt i Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett. Vurderingene konkluderer entydig med at det vil bli lavere rente enn med Regjeringens opplegg, og dette vil selvfølgelig også slå positivt ut for de enslige.

Hvis vi ser på den rød-grønne regjering, mener vi at den bærer sten til byrden når det gjelder enslige. Man har altså økt merverdiavgiften på mat, og man har økt andre avgifter, noe som har ført til strammere økonomi for landets enslige. Man opprettholder også strenge bo- og byggebegrensninger, som gjør at få nye boliger blir bygd, og at prisene på boliger, særlig i pressområder, vokser hvert eneste år. Et eksempel på dette er bl.a. de reguleringer som man nylig har innført når det gjelder Oslo-området.

Det er også et faktum at Regjeringen ikke har endret pensjonsreglene som holder mange enslige pensjonister under fattigdomsgrensen. Fremskrittspartiet vil at det totale skatte- og avgiftstrykket skal ned. Dette vil gi enslige en romsligere økonomi. Vi ønsker å redusere bilavgifter og andre avgifter, og vi ønsker at offentlige gebyrer skal kjøres i langt strammere tøyler enn det gjøres i dag. Vi ønsker også å liberalisere lovverket for å legge til rette for mer boligbygging, noe som vil skaffe flere boliger og føre til leie- og eiendomspriser som det vil være mulig å leve med også for enslige.

For øvrig vil Fremskrittspartiet endre pensjonssystemet, slik at minstepensjonen kommer opp på et mer verdig nivå enn det det er pr. i dag. Vi vil også endre reglene, slik at enker og enkemenn som ikke har opparbeidet sin egen pensjon, skal kunne overta sin ektefelles pensjon.

Laila Dåvøy (KrF) [14:22:09]: Aller først vil jeg få takke representanten Trine Skei Grande for at hun stiller dette spørsmålet til statsråden og dermed setter et viktig tema på dagsordenen.

Vi vet at det er mange som bor alene som roper etter rettferdighet, og vi vet at gruppen varig single er økende. Det slår meg at jeg etter at statsråden holdt sitt første innlegg, føler behov for å si at vi ikke må stakkarsliggjøre de enslige. Statsråden nevnte fattigdomssatsing, arbeids- og kvalifiseringsprogram, sosialhjelpssatser osv. Det jeg er opptatt av, er at de enslige sier at de ønsker rettferdighet: De ønsker et system og et samfunn som er tilpasset dette at de faktisk er enslige. Jeg skal komme tilbake til en del tiltak som jeg tror vil kunne møte dette – uten at de enslige på en måte blir stakkarsliggjort eller får høre at de kan gå på sosialen hvis de trenger hjelp. Jeg setter det kanskje litt på spissen, men jeg fikk en liten følelse av dette.

Kristelig Folkeparti har mye god familiepolitikk, og som en del av dette har vi også mye god singelpolitikk. For å si litt om vårt forslag til program for neste stortingsperiode: Vi vil jobbe for en helhetlig singelpolitikk. Vi vil bedre ensliges adgang til boligmarkedet og lage et mer rettferdig avgiftssystem. Første steg vil være å sikre at kommunale avgifter beregnes ut fra forbruk. Vi har også tatt med at siden vi vet at mange aleneboende kommer dårlig ut i levekårsundersøkelser, må vi kartlegge dette bedre gjennom en egen stortingsmelding, slik at det kan settes inn målrettede tiltak for at aleneboende skal oppleve samfunnsmessig likestilling. Som kjent hadde jeg i Bondevik II-regjeringen startet arbeidet med en egen stortingsmelding, noe denne regjeringen ikke ønsket å følge opp, noe statsråden forklarte. Énpersonshusholdningene utgjør en stor del av husholdningene i befolkningen, og jeg mener at deres situasjon må få større oppmerksomhet.

Utgangspunktet for å diskutere ensliges situasjon må være at det norske samfunnet på mange områder og på mange måter er lagt opp for familier og for par. Uansett om singelstatusen er ønsket eller ikke, fører den med seg en rekke ulemper. Disse ulempene bør det være et mål å få rettet opp.

Når det gjelder boligsituasjonen – som flere har vært inne på – er den største og mest grunnleggende ulempen ganske åpenbar, nemlig den høye terskelen for i det hele tatt å slippe inn på boligmarkedet. Tusenvis av unge og noen eldre – også enslige – ønsker å kjøpe sin første leilighet, men finner raskt ut at det er ganske vanskelig, med én inntekt og ikke altfor mye oppsparte midler. Vi mener at aleneboende må sikres mulighet til å skaffe seg egen bolig. Vi kan ikke basere systemet på at unge må få hjelp av foreldrene sine for å få kjøpt sin første leilighet. Det må tas høyde for at ikke alle boligkjøpere har tilgang til to inntekter. Utvidelse og styrking av ordningen for startlån og mer informasjon om den kan bidra til å lette unge singles etablering på boligmarkedet.

Ett skritt på veien kan også være å gjøre noe med boligtilskuddsordningen. En utvidelse av denne ordningen kan bedre situasjonen på boligmarkedet for aleneboende med de laveste inntektene. Et annet viktig tiltak kan være å endre bostøtteregelverket, slik at man f.eks. får en egen sats for énpersonshusholdninger. Bostøtten skal minske gapet mellom husstandens inntekter og boutgiftene. Vi vet at boligutgiftene veier tyngre i husholdningsøkonomien for aleneboende enn for folk i husholdninger der det bor flere.

Man sliter også med å klare de faste boutgiftene. Singelstatusen fører med seg en ulempe når det gjelder faste utgifter. Og da er vi inne på de kommunale avgiftene, som i de fleste kommunene er husstandsavhengige, ikke forbruksavhengige. Avgifter på vann, kloakk og renovasjon, strømnettleien, forsikringer og avisabonnement er noen eksempler på kostnader som er de samme enten det er én eller flere personer i husstanden. Dersom vi får på plass et avgiftssystem som er mer rettet inn mot forbruk, vil det føre til at énpersonshusholdninger ikke må betale uforholdsmessig mye – samtidig som det vil premiere miljøvennlig atferd.

Den viktigste konklusjonen når det gjelder ensliges kår på boligmarkedet, enten det gjelder unge eller de litt eldre, er at vi trenger tiltak som reduserer kostnadene ved å bo. De mest treffsikre tiltakene for å bedre den økonomiske situasjonen for énpersonshusholdningene handler om boligfinansiering og ulike støtteordninger knyttet til det å bo. Vi vet at mange kommuner allerede har gjort en del, og det er veldig kjekt også å kunne oppfordre andre til å følge opp dette. Det er også viktig å lytte til énpersonshusholdningene – til de single selv. De kom med veldig mange gode innspill da jeg var statsråd og startet arbeidet, og de har nok mange flere innspill å komme med.

Trine Skei Grande (V) [14:27:44]: Når jeg går rundt i Oslo som ombud for Oslos befolkning, er den saken jeg blir stoppet av flest for – om jeg så er på gata, tar trikken, går på husbesøk eller står på stand – nettopp denne. Det gjelder den urettferdigheten som oppleves når man tilhører en gruppe som ikke blir brakt opp på den politiske dagsordenen. Det har ikke akkurat vært noe stormløp mot talerstolen i dag heller, så jeg blir nok alene om denne valgkampsaken i Oslo i år også. Det kan være hyggelig for meg, men det betyr jo at man ikke får løftet dette.

Når vi ser en dramatisk samfunnsutvikling på et område der folk velger en helt annen boform enn tenkt fra politikernes side – man lever i en helt annen boform enn det som vanligvis blir snakket om i alle politiske debattprogram, man velger livet sitt sjøl, ganske enkelt – syns jeg det er rart at det skal påvirke den politiske dagsordenen så lite.

Vi har ikke en boligpolitikk der man tar dette inn over seg, og vi har heller ikke en grunnleggende tankegang om at dette er en samfunnsendring som kommer til å påvirke ulike politikkfelt, f.eks. helsepolitikken. Dette er en samfunnsendring som kommer til å påvirke helsepolitikken når jeg skal på sykehjem. Da min far var på sykehjem, spiste han i ett år ingenting som ikke min mor puttet i munnen hans. Når alle de enslige som i dag bor alene, skal inn i eldreomsorgen, hva vil det bety? Skal man ikke ta det inn over seg? Skal man ikke se på hele organiseringa av samfunnet vårt på dette området, eller skal dette fortsatt være et område som man fniser litt av når man diskuterer det? Dette er store samfunnsendringer som man ikke tar inn over seg når det gjelder politikkskapinga, spesielt på boligområdet og på helseområdet. Dette er en gruppe som taper på helsesida – og så syns vi ikke at det er viktig å diskutere! Dette er en gruppe som virkelig taper i inntektsutviklinga, og som eksploderer i fattigdomsgruppa – og vi syns ikke det er interessant å diskutere!

Om vi ikke har dette perspektivet med i forbrukerlovgivninga – i en forbrukssituasjon der vi virkelig ønsker å styre forbrukerlovgivninga i forhold til det som er samfunnsendringa, f.eks. når det gjelder teknologi – så er dette et tema som i hvert fall jeg skal love at jeg kommer til å løfte videre, sjøl om ikke talerstolen blir stormet av alle partier. Jeg tror at hvis vi ikke tar dette inn over oss, så later vi som om vi lever i en familiestruktur som ikke fins, og da blir det ikke noe godt land å leve i.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:30:57]: Jeg synes at den diskusjonen som Trine Skei Grade reiste nå på slutten, om hvilken innvirkning dette vil ha på eldreomsorgen, på helsevesenet, på alle velferdsområder, er en viktig diskusjon. Derfor synes jeg det er viktig å ha med denne indikatoren på flere samfunnsområder og i flere samfunnsdiskusjoner.

Det er klart at når noen eldre har familie som kan ta seg av dem – som kan gi dem den menneskelige kontakten, og som kan gi oppfølging hver eneste dag – og andre ikke har det, må det få innvirkning på hvordan vi prioriterer ressursene våre i helsevesenet, slik at noen får mer støtte, mer kontakt, enn andre. I den forbindelse spiller frivilligheten en veldig viktig rolle, og den hjelper mange enslige til å få mer sosial kontakt i hverdagen.

Kulturtilbud, som Trine Skei Grande er opptatt av, er også viktig. Jeg tror det er mange single som har hatt god nytte av den kulturpolitikken vi har ført, og det kulturløftet som vi har foretatt, de siste årene. Det har også vært en veldig god singelpolitikk.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, har jeg merket meg at uansett hva det stilles spørsmål ved i denne sal, er skatte- og avgiftspolitikken det eneste svaret de har. Jeg har jo merket meg at Fremskrittspartiet styrer i Oslo, men når det gjelder å få en avgiftspolitikk som retter seg inn mot de ensliges situasjon, har de ikke gjort mer der enn andre steder. Det er en utfordring som Fremskrittspartiets representant kan ta med seg videre til sine partifeller i Oslo.

Representanten Dåvøy påstod merkelig nok at jeg stakkarsliggjør de enslige. Jeg vil si at det er stikk motsatt. Nettopp fordi denne gruppen, som jeg sa, er så mangfoldig, må vi ikke tegne et generelt bilde, at dette er en svak gruppe. Vi må tvert imot fokusere på at noen har større behov for hjelp enn andre. Og det mener jeg vi nettopp gjør når det gjelder diskusjonen om bostøtte. Vi øker altså antall aleneboende som får støtte, med 30 000. Det er et betydelig løft for mange enslige som vi nå har bidratt til. Så boligpolitikken er absolutt et område som styrker de singles situasjon, noe mange har nytte av.

Jeg vil til slutt takke interpellanten for en viktig diskusjon. Hun har gjennom sitt engasjement bidratt til å løfte dette temaet inn i flere diskusjoner. Det er altså utfordringen i tiden som kommer – å få løftet det inn i helsepolitikken, inn i eldrepolitikken og også inn i kulturpolitikken, som vi har på dagsordenen nå.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.