Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingrid Heggø (A) [12:10:42] (ordførar for saka): Kriminalomsorgsmeldinga set søkjelys på straff som verkar, mindre kriminalitet og eit tryggare samfunn. Då må vi rehabilitera betre, slik at attendefall til ny kriminalitet vert kraftig redusert.

God rehabilitering er ei utfordring med det høge talet på svært korte dommar som vi har. God rehabilitering krev fleksibilitet innanfor rammene av idømd straff, med gode verkemiddel både innanfor og utanfor fengsla. God rehabilitering krev også planmessig gjennomføring av straffa med kontinuitet og koordinering av tiltak i ein saumlaus straffegjennomføring, utan skott mellom fengsel og friomsorg, og med tett samarbeid med andre verksemder.

Regjeringa sin tilbakeføringsgaranti vidarefører denne tankegangen: attende og integrert i samfunnet med nødvendig oppfølging.

Noreg har ikkje livstidsdommar, så alle skal attende til samfunnet etter avslutta soning – og dei kan verta din nabo eller min nabo. Då er viktig at dei dømde vert gjorde i stand til å takla eit kriminalitetsfritt tilvære. Dei viktigaste pilarane er jobb og bustad. Derfor er det viktig at vi har fått på plass utdanning i alle fengsla, og at jobbane er relevante praksisplassar. Men ein treng også å få eit nettverk, slik at fritida vert meiningsfull. Her vil dei frivillige organisasjonane spela ei viktig rolle.

Tilbakeføringsgaranti inneber eit samarbeid mellom den domfelte sjølv, kriminalomsorga og ulike relevante samarbeidspartnarar. Det er svært viktig at den domfelte sjølv vert involvert i dette arbeidet ved å verta ansvarleggjord for si eiga attendeføring og får moglegheit til sjølvforvalting. Tilbakeføringsgarantien gjev ingen nye rettar. Han inneber derimot at den domfelte skal kunna nytta seg av dei rettane han har, på lik linje med andre borgarar.

Eit viktig element er å starta så tidleg som mogleg med førebuinga til lauslating, ha progresjon i soninga – dette inneber bl.a. permisjonar – og å leva etter normalitetsprinsippet i fengsla.

Kunnskap tilseier generelt at soning av straff i fridom gjev mykje betre resultat i form av redusert tilbakefall enn soning innanfor murane i fengslet. Derfor ønskjer fleirtalet i komiteen å utvida bruk av samfunnsstraff, program mot ruspåverka køyring og narkotikaprogram med domstolskontroll.

Suksessfull tilbakeføring er meir sannsynleg når gjerningsmann og offer har hatt moglegheit til å snakka saman. Derfor vert det i meldinga lagt opp til å tilby konfliktmekling eller andre gjenoppbyggjande tiltak. Eg vil streka under at dette er frivillig.

Ein samla komité ser på det som svært viktig at det vert ein ansvarlig person i eller i tilknyting til alle fengsla som skal ha hovudansvaret for lauslatinga. Denne «lauslatingskoordinatoren» vil få ei sentral rolle i tilbakeføringsgarantien og må inn på eit tidlegast mogleg tidspunkt i straffegjennomføringa.

60 pst. av dei innsette har eit rusproblem, og komiteen står samla om at det er positivt at det kjem fleire rusmeistringseiningar, og at dette på sikt bør vera i alle store fengsel. Dette er eit rehabiliteringstilbod til rusmiddelavhengige med rett til tverrfagleg spesialisert rusbehandling.

Fleirtalet i komiteen har bedt Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet i samarbeid utgreia og vurdera om ansvaret for spesialisthelsetenestene skal samsvara med den helseregionen den innsette sonar i, og ikkje der den domfelte er folkeregisterført, som i dag.

Det er ein samla komité som peikar på det viktige i at når ein innsett har starta eit behandlingsopplegg, kan det ikkje vera slik at når dommen er ferdig sona, mistar vedkomande behandlingsopplegget og startar på nytt i behandlingskøen.

Arbeidarpartiet, SV og Høgre ber også om at Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Justisdepartementet utgreier behovet for å etablera eigne ressursavdelingar for innsette med omfattande psykiske lidingar, store åtferdsavvik og lettare grad av psykisk utviklingshemming.

Arbeidarpartiet og SV er opptekne av at det må koma ei avklaring når det gjeld dei som er for sjuke til å sona i fengsel og for friske til å verta innlagde i psykiatrisk institusjon. Det må på plass ein ny strafferettsleg særreaksjon for denne gruppa.

Ein samla komité peikar på at kriminalpolitikken skal byggja på humanitet, rettstryggleik og likehandsaming. Det er viktig med rask straffereaksjon, både av omsyn til folks rettsoppfatning og av omsyn til tilliten til straffesystemet. Det gjev lovbrytaren ei moglegheit til å gjera opp for seg og gjera opp med samfunnet – og gå vidare i livet sitt. Avvikling av soningskøen er eit nøkkelord her og eit viktig element i det kriminalitetsførebyggjande arbeidet. Straff som verkar, er avgjerande for å kjempa mot kriminaliteten og tryggja samfunnet.

Solveig Horne (FrP) [12:16:04]: Jeg har lyst til å starte dette innlegget med å gi ros til Regjeringen for at den har fått ned soningskøene. Hjertebarnet til Knut Storberget denne perioden har nettopp vært å få ned soningskøene, og det har han nesten klart. Men når vi vet at han har gitt nesten 500 år i soningsrabatt – og innen dette året er omme, vil det være innvilget nesten 600 år i soningsrabatt – kommer kritikken fra Fremskrittspartiet. Og kritikken ligger i metodene for å nå målet om å få ned soningskøene.

Rosen skal også gjelde den gode meldingen som er lagt fram, selv om det ikke kommer fram så veldig mye nytt i den. I debatter virker det mange ganger som om det er store forskjeller mellom partiene, men vi er faktisk – som også saksordføreren sa – enige om veldig mye når det gjelder denne meldingen. Og det er det veldig godt at vi er.

Hovedmålsettingen i meldingen er straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. Dette er noe vi alle ønsker. Spørsmålet er bare: Hvem har de beste løsningene? Her er det forskjellene igjen kommer inn.

Fremskrittspartiet mener at Regjeringen, med sin klare bruk av alternative soningsformer, uthuler strafferegimet ved at den som begår en kriminell handling, får en lettere straff, noe som igjen fører til en minimalisering av straffens preventive virkning.

Straff skal være frihetsberøvelse. Straff skal oppleves som straff, både av den som er dømt, og av samfunnet omkring. Den som har begått et lovbrudd, har selv ansvar for å gjøre noe med sin egen kriminalitet. Dette er hentet fra meldingen. Likevel føler vi nok at en del av de tiltakene som Regjeringen tar i bruk, som f.eks. utvidet bruk av alternativ soningsform, ikke ivaretar dette.

Fremskrittspartiet ønsker en utvidet bruk og bygging av fengsler. Vi ønsker å satse på lukkede soningsplasser for dem som samfunnet trenger beskyttelse mot. I 2013 kommer vi til å mangle over 300 fengselsplasser, og Regjeringens løsning er igjen å utvide bruken av alternative soningsformer. Med denne løsningen signaliserer Regjeringen at den flytter soningen fra innsiden og ut i samfunnet.

Så til et flott og mye brukt ord i denne meldingen: «tilbakeføringsgarantien». I går slo jeg opp i en ordbok for å se hva «garanti» betydde, og det var nok noe helt annet enn det som meldingen legger opp til. Statssekretær Terje Moland Pedersen prøvde for en tid siden å forklare «tilbakeføringsgaranti». Han sa at det ikke var en juridisk garanti, men en politisk garanti. Alle som har vært med i politikken en stund, vet jo at en politisk garanti ikke er så voldsomt bindende. Men intensjonen med tilbakeføringsgarantien er god – og noe som også Fremskrittspartiet også støtter.

Vi ønsker alle å redusere antall tilbakefall til kriminalitet – gi de innsatte et godt innhold i soningen og rehabilitere dem ut av kriminalitet. Rettighetene deres ligger der allerede, det er bare å få det til å fungere. Kriminalomsorgen må bli i stand til å klare disse oppgavene – også økonomisk.

Vi må også utdanne flere betjenter for å klare å ivareta dette at de innsatte skal ha en kontaktperson. Ofte blir det byråkrati, og nøkkelen ligger også hos kommunene. Det er flere etater og departementer som har forskjellige oppgaver. Alle er nødt til å jobbe sammen. De er også nødt til å jobbe sammen med de frivillige organisasjonene – det hadde ikke fungert uten dem. Det er synd at Regjeringen ikke støtter et forslag som vi har sammen med Høyre, om å gi de private og frivillige organisasjonene mer langsiktige avtaler.

Så til kriminalomsorg og psykiatri. Saksordføreren snakket om å utrede og utrede. Nå må det være slutt med å utrede. Dette er et utrolig viktig tema, som vi mener Regjeringen ikke har ivaretatt godt nok. Det blir mye prat – debatter og grupper – og departementer som skal jobbe sammen og se på dette, uten at man får en løsning. Bare den siste tiden har det vært flere alvorlige hendelser som igjen viser at det er personer som er for syke til å sone og for friske til å bli innlagt. De blir kasteballer, og vi har ikke et godt nok tilbud til dem. Derfor er det synd at Regjeringen ikke vil støtte vårt forslag om å få på plass egne fengselsinstitusjoner for dem som trenger det, istedenfor igjen å utrede.

Det er mye som kunne ha vært sagt i denne saken – jeg får heller komme tilbake til det. Jeg håper at mange av de tiltakene som vi er enige om når det gjelder innhold i soningen, blir vellykket – at antall tilbakefall til kriminalitet blir kraftig redusert, at vi får på plass arbeidstrening og skoletilbud, at departementene samarbeider, og, ikke minst, at vi spiller på lag med kommunene og de frivillige.

Straff skal virke avskrekkende, den skal ikke stride mot folks rettsoppfatning, og den skal gjøre det umulig å gjøre nye forbrytelser under soning. Det er i hvert fall Fremskrittspartiets mening.

Jeg vil med dette ta opp de forslagene i innstillingen som Fremskrittspartiet har alene eller sammen med Høyre, og gjøre oppmerksom på at forslag nr. 8 er et fellesforslag, fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [12:21:28]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for en ryddig og god gjennomgang av saken.

Det er hevet over enhver tvil at justisministeren har investert mye prestisje i avviklingen av soningskøen. Men det er god grunn til å reise spørsmål ved noen av statsrådens metoder og det faktum at mange innsatte har fått vesentlig lempeligere soningsforhold gjennom overføring fra lukket til åpen soning.

Høyre har ved en rekke anledninger kritisert Regjeringens ensidige satsing på etablering av nye åpne fengsler. Det er et stadig tilbakevendende problem at Norge ikke overholder fristene ved bruk av glattcelle og pådrar seg sviende internasjonal kritikk. Samtidig er det en realitet at varetektskapasiteten ofte er sprengt, og at store politidistrikter står uten varetektsplasser. Konsekvensen er at politiet her må bruke betydelige midler, og knappe personellressurser bindes opp for å ledsage til fengsler som kan ligge en dagsreise borte. Men Midtre Hålogaland Politidistrikt og Vestfinnmark Politidistrikt er ikke alene om å etterlyse økt varetektskapasitet. Å unnlate å løse disse problemene er uklokt, med dagens bemanningsknapphet i politiet.

Gjenbruk av eksisterende bygningsmasse til fengsler er fornuftig. Men jeg har en sterk mistanke om at den store overvekten av nye åpne plasser i slike anlegg er motivert av lavere kostnader og kjappere etablering, som nyttige bidrag til å komme i mål med køavviklingen.

I tillegg har Regjeringen igangsatt utprøving av elektronisk hjemmesoning i et omfang som tilsvarer et stort fengsel – en reform Høyre mener burde vært forbeholdt de aller yngste lovbryterne. Det er i samfunnets og den enkelte ungdoms interesse å styre unna soningsforhold som fungerer som rene forbryterskoler.

Høyre er enig i at soningen bør kunne skje så raskt som mulig etter domfellelsen, slik at den straffedømte får gjort opp for seg og kan komme videre i livet. Høyre kan likevel ikke akseptere at domstolens beslutninger settes til side, og at straffedømte tilbys soningsforhold som strider mot vanlige folks rettsoppfatning.

Det er nå snart fire år siden framleggelsen av Soria Moria-erklæringen, der tilbakeføringsgarantien ble løftet fram som en hovedsak. I lys av dette framstår garantien som merkverdig ufullkommen. Regjeringen framla kriminalomsorgsmeldingen uten at ressursbehov og grunnleggende tilbud som helsetjenester i fengslene er avklart og på plass. I en situasjon der over 60 pst. av de innsatte har et rusproblem og/eller er psykisk syke, er god tilgang på helsetjenester helt fundamentalt. Uten slik helsehjelp er det ikke mulig å forstå hvordan innsatte skal kunne komme videre, mestre skole eller arbeid og det å bo i egen bolig når straffen er ferdig sonet. Dette er meldingens desidert svakeste punkt. Det er ikke mulig å forstå hvordan Regjeringen mener tilbakeføringsgarantien kan bli en realitet når det ikke er etablert en velfungerende helsetjeneste i fengslene.

I Høyre undrer vi oss også over at regjeringspartiene ikke vil stemme for forslag som skal bidra til en styrking av helsetjenesten for innsatte, og at regjeringspartiene ikke ser behovet for en offensiv for å få norske fengsler narkotikafrie.

Det er meningsløst å satse betydelige midler på oppbygging av rusbehandlingstilbud inne i fengslene om man ikke samtidig er villig til å iverksette nødvendige tiltak for å stoppe innsmuglig og omsetning bak murene. Det er lett å skjønne de ansattes frustrasjon i dagens situasjon. Høyre ønsker at statsråden i dag skal svare på hva Regjeringen vil foreta seg for å få norske fengsler narkotikafrie, og vi vil gjerne ha en bekreftelse på at det ikke kommer på tale å starte utdeling av sprøyter inne i fengslene, som Sosial- og helsedirektoratet har foreslått.

Tilbakeføringsgarantien er som keiserens nye klær, og det gjenstår å se når og hvordan de ulike aktørene vil makte å fylle sine tiltenkte roller – kommunene som skal skaffe bolig, Nav som skal formidle skole- eller jobbtilbud, helsetjenesten som skal gi hjelp til rusavhengige og psykisk syke og frivillige som skal bidra til å bygge nye, viktige sosiale nettverk.

Soningskø er ikke noe nytt fenomen. Da Syse-regjeringen overtok etter Harlem Brundtland-regjeringen i 1989, brukte daværende justisminister Else Bugge Fougner mye tid og krefter på soningskøavvikling. Dublering var ett av tiltakene som raskere fikk flere inn til soning.

Justiskomiteens leder skrev i en artikkel nylig at tilliten til straffesystemet og kriminalpolitikken svekkes om ventetiden før soning blir for lang. Høyre er ikke uenig i det. Men Bjørnflaten unnlater behendig å berøre at snillisme i kriminalomsorgen – med mer utstrakt bruk av åpen soning, samfunnsstraff og elektronisk fotlenkesoning hjemme – vekker til dels sterke reaksjoner og bryter med folks alminnelige rettsoppfatning.

Høyre mener at Regjeringen er på utrygge veier om straff ikke oppleves som straff. Vellykket rehabilitering krever en kombinasjon av fastere rammer og en forsvarlig progresjon på veien fram til løslatelse, slik at den innsatte står best mulig rustet til å møte friheten på den riktige siden av loven.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:26:44]: Vi vet at én av to innsatte kommer tilbake til fengselet etter en femårsperiode. Fafo laget i 2004 en grundig rapport om de innsattes levekår som forteller oss hva vi må være oppmerksomme på for å få til en helhetlig kriminalpolitikk. I rapporten går det fram at 60 pst. av de innsatte har to eller flere levekårsproblemer. Vi vet at 70 pst. av de innsatte var arbeidsløse da de ble fengslet, over 40 pst. har grunnskolen som høyeste fullførte utdanning og nesten ingen har høyere utdanning. Rapporten viser at god velferdspolitikk er god kriminalpolitikk. Disse tallene viser at forebygging er viktig for å forhindre kriminalitet. I tillegg sier de mye om hva det bør legges vekt på for at norsk kriminalomsorg skal få den viktige funksjonen å forebygge nye lovbrudd, gjennom å sette den innsatte i stand til å velge et liv uten kriminalitet. Kriminalomsorgen skal gjøre samfunnet mer trygt. Med andre ord: Vi skal ha en straff som virker.

I stortingsmeldingen som vi diskuterer i dag, viser Regjeringen i hvilken retning framtidens kriminalomsorg skal gå. Straff som virker, er avgjørende for å bekjempe kriminalitet og trygge samfunnet. Regjeringen viser i meldingen at den følger opp utfordringene som Fafo-rapporten tar opp.

SV har vært opptatt av at rehabilitering får en sentral plass i meldingen. Vi mener at den viktigste veien for å forhindre gjengangerkriminalitet er å bedre innholdet og oppfølgingen under og etter soning.

Straffegjennomføringen skal være individuelt tilrettelagt mot en tilbakeføring til samfunnet. Arbeidstilbudet i fengslene må bli bedre. Mange steder bærer det preg av sysselsetting, men opplæringen må sette de innsatte i stand til å få seg et arbeid etter at de kommer ut. I løpet av denne regjeringsperioden har den rød-grønne regjeringen sikret utdanningstilbudet i alle fengsler. Som den nevnte rapporten viser, har få av de innsatte utdanning. Et slikt tilbud er et viktig virkemiddel for at de innsatte skal mestre livet etter soning. Vi må sikre kvaliteten på tilbudet og sikre at alle får et likeverdig tilbud. Siden det er mange innsatte som soner korte dommer, bør det legges til rette for at de som starter et utdanningsløp i fengsel, kan fullføre dette etter endt soning.

Meldingen tar til orde for at bl.a. normalitetsprinsippet skal legges til grunn for kriminalomsorgen, dvs. at det bør legges til rette for at hverdagen i fengslet i stor grad gjenspeiler samfunnet utenfor fengslet. Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal stille krav til de innsatte, slik Fremskrittspartiet synes å lese normalitetsprinsippet. Et viktig tiltak for å øke den innsattes mulighet til å leve et liv uten kriminalitet er å sette den innsatte i stand til å mestre hverdagslige gjøremål som å vekke seg selv, lage frokost og matpakke og møte presis til arbeid eller undervisning. Mange av de innsatte har aldri lært seg slike ferdigheter. Dersom man ikke tar tak i dette under soningen, hvordan skal man da sikre at den innsatte mestrer dette etter løslatelsen?

I tillegg til en bedre oppfølging av de innsatte under soning må man også sikre at de innsatte får et helhetlig tilbud ved løslatelse. Det hjelper ikke med god rehabilitering under soning dersom man ikke følger dette opp utenfor murene. Det er de første timene og dagene etter løslatelsen som er de mest kritiske når det gjelder risiko for tilbakefall. I dag er det i mange tilfeller en «glippsone» mellom løslatelse og oppfølgingstiltak i frihet. En innsatt skal ikke kunne løslates med bare en plastpose i hånda, uten at det er foretatt en jobb i samarbeid med den innsatte og berørte instanser ute for å sikre grunnleggende behov ved løslatelsen. Vi i SV er glad for at det er bred politisk enighet om Regjeringens forslag om en tilbakeføringsgaranti.

Regjeringens tilbakeføringsgaranti innebærer at kriminalomsorgen skal ha ansvar for at domfeltes behov for og rett til tjenester kartlegges så snart dommen mottas, at informasjon om behovene videreformidles til den etat som yter tjenesten, og at dette skjer så tidlig at etaten har mulighet for å tilrettelegge tilbudet i god tid før løslatelsen. Det er av avgjørende betydning at det blir utpekt en person som den innsatte kan forholde seg til som ansvarlig for å koordinere løslatelsesarbeidet, en løslatelseskoordinator.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:32:13]: Virksomheten i kriminalomsorgen bygger på fem hovedpilarer som det er stor enighet om i komiteen – det som lovgiver har sagt er formålet med straffen, et humanistisk menneskesyn, prinsippet om rettssikkerhet og likebehandling, prinsippet om at domfelte har gjort opp for seg når straffen er sonet, og normalitetsprinsippet.

Noe av det viktigste i kriminalomsorgen er at den innsatte gjennom soningen settes i stand til å vende tilbake til samfunnet uten å gjenta kriminelle handlinger. Tilbakeføringsgarantien skal tette denne «glippsonen» i de første timene og dagene etter løslatelsen. Det som skjer den første tiden etter soning, har stor betydning for om den løslatte lykkes i å etablere et nytt liv uten kriminelle handlinger. En tidligere narkoman som har blitt rusfri under soning, har ikke store muligheter til å fortsette et rusfritt liv dersom han blir dumpet i det samme miljøet som han kom fra. Det er vårt håp at denne garantien også i realiteten vil medføre at tiltak er bedre koordinert og tilpasset, og gir bedre oppfølging av den enkelte.

I St.meld. nr. 37 for 2007–2008, om straff som virker, understrekes betydningen av en helhetlig oppfølging av personer som soner, eller som har sonet. Meldingen presiserer at frivillige organisasjoner er viktige i dette arbeidet. Skal vi lykkes med rehabilitering og reintegrering i samfunnet, er vi helt avhengige av de frivillige organisasjonene. De kan ofte bidra til et bedre opplegg for folk som ikke er helt A4. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at komiteen også fastslår dette. Fremskrittspartiet og Høyre fremmer forslag om å legge til rette for mer langsiktige avtaler i samarbeid mellom kriminalomsorgen og private frivillige organisasjoner. Kristelig Folkeparti sitter ikke i komiteen, men støtter disse forslagene i dag.

Kirkens Sosialtjeneste er en av aktørene i frivillig sektor som driver oppfølgingsarbeid overfor voksne som har bakgrunn i kriminalitet og rusmisbruk. Oppfølgingsavdelingen har ti virksomheter som drives i en kombinasjon av ansatte og mange frivillige medarbeidere. Crux Oppfølgingssenter i Sandnes er en av disse institusjonene. Crux har fire ansatte og rundt 15 frivillige medarbeidere. Akkurat i disse dager signeres det en avtale mellom Crux i Sandnes og Kriminalomsorgen region sørvest. Crux ønsker å styrke innsatsen når det gjelder oppfølging av personer under og etter soning – i fengselet eller under friomsorgens tiltak. For å få til det er de avhengige av økt offentlig støtte. Det er enighet om at frivillige organisasjoner er veldig viktige samarbeidspartnere når straffedømte skal tilbakeføres til samfunnet. Kristelig Folkeparti forventer at dette vil vises i Regjeringens prioriteringer i statsbudsjettet. Det er nå engang slik at gode intensjoner i meldingen må bli til konkrete tall i kommende forslag til statsbudsjett.

Stortingsmeldingen om kriminalomsorg legger også vekt på å styrke kontakten med familie og nære pårørende, bl.a. gjennom foreldreveiledning og samlivskurs. Vi må sikre at prosjekter som dyktiggjør de innsatte til et liv utenfor murene, videreføres og videreutvikles. Jeg vil nevne et konkret prosjekt, «Adam – hvor er du?», som et eksempel.

Familievernkontoret i Egersund har hatt et nært samarbeid med Åna fengsel. De har bl.a. drevet to pappagrupper i fengselet som en del av prosjektet «Adam – hvor er du?». Det var et treårig prosjekt. Prosjektet fikk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Prosjektperioden var over i 2008, og det er ikke blitt bevilget midler til en videreføring av prosjektet utover prosjektperioden. De hadde planer om å videreutvikle dette arbeidet og ikke bare la det være et prosjekt, men et permanent arbeid. Dessverre har de ikke fått midler til å videreføre sitt prosjekt. Prosjektet går rett inn i ett av de områdene Regjeringen peker ut som satsingsområde. Jeg stiller meg spørsmålet: Hva er poenget med å ha prosjekter, når de ikke videreføres når de er vellykket?

Mindretallet har noen forslag som også Kristelig Folkeparti har vært opptatt av. I tillegg til forslaget om mer langsiktige planer med de frivillige organisasjonene vil jeg trekke fram forslagene om å styrke forskningen i kriminalomsorgen, om strategi for bekjempelse av narkotika i fengslene, om gjennomgang av helsetjenesten i fengslene og om tiltak for psykisk syke fanger. De er alle gode forslag, som Kristelig Folkeparti støtter. Rent konkret vil vi altså stemme for forslagene nr. 1–5.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:37:33]: Trygghet er en av de viktigste verdiene for folk. Ikke minst er eldre opptatt av det. Men det er også et av de viktigste temaene som ungdom diskuterer – trygghet og kriminalomsorg.

Kriminelle må straffes. Her har det bestandig vært lagt opp til at det må være fasthet, og det følger nåværende justisminister opp. Det innebærer at en har frihetsberøvelse, men det innebærer også at de som er innsatt, får ansvarsberøvelse. En har ikke lenger ansvar for egen situasjon. Når en så kommer ut av fengsel, skal en gå fra å ha hatt frihetsberøvelse og ansvarsberøvelse til å få fullt ansvar igjen. Det er en stor omstilling å gå fra ikke å ha ansvar til å få ansvar for bl.a. noe så enkelt som at inntekten skal strekke til, og at en skal takle utgifter og den livssituasjonen en er i økonomisk.

Senterpartiet er veldig glad for at justisministeren nå legger vekt på rehabilitering i den siste fasen i soninga, slik at en har best mulig sjanse til å bli gagns menneske når en kommer ut av den situasjonen. Justisministeren sier – og erfaringa er – at fengselets rolle og funksjon har vært slik at det raskt går galt etter løslatelsen. Altfor mange av dem som er innsatt, kommer igjen i fengsel. Det er mye å hente ved et sporskifte, som justisministeren har kalt det.

De innsatte er svært forskjellige. De har ulik motivasjon – noen er svært motivert for å komme på rett vei. De har ulik livs- og arbeidserfaring. Det er en svært heterogen gruppe. Men det er mange som vil komme ut av kriminaliteten og som ønsker det i sitt innerste. Min erfaring er at de som ønsker å komme ut av det, er akkurat som oss andre. Det bygger på at skal en komme ut og bli gagns menneske, må en få sjøltillit, en må vise hva en duger til og få respekt fra omgivelsene ved at de sier: Kari, du har gjort en god jobb, vi ser opp til den jobben du har gjort. Det løfter hele mennesket, medvirker til at en kan komme ut av en situasjon som er fornedrende.

Jeg har egen erfaring som fengselsbetjentvikar ved Hassel fengsel, et fengsel med åpen soning og arbeidserfaring. Ut fra den erfaringa må jeg si at dersom en gir de innsatte nyttig, meningsfullt, vanlig hardt arbeid – og jeg understreker: nyttig, meningsfullt, hardt ordinært arbeid – er det svært mange som responderer positivt på det. De innsatte må som oss andre gjøre noe som de veit er nyttig, ikke liksom-arbeid.

Jeg leser meldinga slik at dette skal vi få mer av, ikke mindre av. Det som det er naturlig å ha mindre av, er kurs og liksom-arbeid. En må tilbake til noen grunnleggende forhold, nemlig at mange innsatte er som oss andre – det er det en trenger.

Etter soning trengs det arbeidsgivere som vil gi tidligere innsatte en sjanse – en sjanse ved at de får vanlig lønn, helt vanlig tariffestet lønn. For at arbeidsgiver skal gi dem det, må det være et samarbeid med Nav slik at arbeidsgiver får et lønnstilskudd, og det må være en sammenheng mellom den ytelse vedkommende gir, og det arbeidsgiver får igjen. Men den innsatte får en alminnelig inntekt. Tenk det! Mange har aldri hatt en alminnelig, god inntekt. Det offentlige trenger folk i det private næringsliv som ønsker å medvirke til dette.

Det er mange grøfter å gå i for en innsatt, liten tue kan velte stort lass. De tidligere innsatte er å sammenligne med skjøre planter, de trenger at noen tar spesielt vare på dem i en periode etter løslatelsen: Få fram de gode forbildene, få et nytt innhold i soninga, få en kriminalomsorg i frihet som praktiserer noe av det som ministeren og jeg her har sagt. Da er det håp om at de som kommer tilbake, blir færre enn det vi har erfart hittil.

Odd Einar Dørum (V) [12:42:49]: Om en fjerner retorikken, er det en kjensgjerning at det er en kontinuitet i synet på straffegjennomføring som nå har vært holdningen til en serie norske regjeringer. At den sittende regjering tar tak i dette og foredler det noen skritt videre, er positivt. Hovedtrekkene i dette er at gjennomføringen skal være human, fleksibel – men i noen tilfeller streng. Det er en kjempeforskjell mellom hoveddelen av dem som sitter inne – de jeg kanskje kaller de slitne – og den gruppen jeg kaller de lure gutta. Alle som jobber i norske fengsler, vet om den forskjellen, og jeg forstår det slik at Regjeringen også gjør det. Vi i Venstre deler i det alt vesentlige de synspunktene som er fremmet i komitéinnstillingen, også de fra Regjeringens side.

Jeg vil bare oppfordre Regjeringen til spesielt å se på den lille, avgrensede gruppen som jeg kaller de lure gutta, for deres eventuelle misbruk av et system – og det har vi hatt tilfeller av – rammer mange andre. Det er krevende å gjøre det, det handler om å få til en differensiering. Når det gjelder den differensieringen, er jeg veldig stolt over å kunne konstatere – som jeg er sikker på at den sittende statsråd også er – at vi i Norge har en god utdanning av dem som jobber i fengsel, og det skal vi ha. Jeg tror også på det som står her, at man istedenfor å drømme om en høyskole, lager en sammenheng mellom den utdanningen som KRUS snakker om, og det å kople den inn i en fornuftig bachelorgrad hvis man vil bygge videre. Jeg tror på den kombinasjonen. Jeg tror det er veldig viktig at man har en etatsutdanning med stolthet. Jeg har vært i land hvor politiet ikke har turt å sende noen inn i fengslene fordi de har vært gjennomkorrupte. Det er ikke situasjonen i Norge, og det er det all mulig grunn til å være stolt over.

Det er også all mulig grunn til å være stolt over at man i fengslene har opprettholdt og bygger videre et godt utdanningssystem. Det er et tankekors at det nå nedbygges innenfor deler av rusomsorgen, f.eks. innenfor Helse SørØst. Det er et tankekors at den sittende justisminister, som her står for en utrolig bra linje, har regjeringskollegaer som bygger ned skoletilbudene i langtids rusbehandling. Jeg skal ikke bruke tiden her i dag på det sjelløse språket som brukes av Helse Sør-Øst når man snakker om dette – det er helt hinsides i forhold til den virkeligheten mennesker med rusproblemer har. De trenger hjelp, de trenger ikke å bli behandlet i et juridisk bedriftsøkonomisk fagspråk.

Når det så gjelder synspunktene i innstillingen, er jeg også glad for at debatten om barn i fengsel har kommet ned på det nivået det har. Det er ingen som ønsker at de mellom 15 og 18 år skal sitte inne. Vi vet at det er noen som gjør det, heldigvis færre og færre. Man har avdelinger i noen fengsler – det vet vi at man hadde før også. En som meg, akkurat som den sittende justisminister, har besøkt alle fengsler, så jeg har også vært i Larvik fengsel. Jeg vet om nyansene og forskjellene i dette liv – jeg skjønner at vi er der, og jeg skjønner at man også skal ha et ryddig forhold til barnevernet med tanke på hvordan man vil gjøre det.

Jeg deler også, som jeg understreket her, den oppfatning at den minste gruppen av innsatte, nemlig kvinner, også får et skikkelig tilbud og opplegg.

Så er det flott at noen vil ha en tilbakeføringsgaranti, eller hva vi kaller det, for å komme ut av dette systemet. Det handler i praksis om kulturmassasje, langvarig nok til at de forskjellige etatene senker skuldrene, slik at sosialtjenesten, Nav og kriminalomsorgen møtes. Hvordan man skal finne disse losene i livets hverdag, vet jeg ikke, men jeg har i hvert fall én erfaring som jeg vet har fungert, og det er Kirkens Sosialtjenestes BARM-senteret med én eller to ansatte og en skare av kompetente frivillige som blir medvandrere for dem som skal ut av lukkede institusjoner og finne livet der ute, enten det er bolig, Nav-systemet, eller hva det er. Derfor er jeg en sterk tilhenger av det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har fremmet. Jeg har f.eks. besøkt BARM-senteret på Hamar i sin tid, en glimrende norsk konstruksjon. Det frivillige systemet får deler av det offentlige til å senke skuldrene på en slik måte at det blir til nytte og hjelp for dem som trenger den hjelpen.

Jeg tror også det er viktig å se på helsetjenesten. Vi har hatt noen situasjoner hvor taushetsplikt på en meningsløst fortolket måte har ført til at liv har gått tapt i norske fengsler. Slik kan vi ikke ha det. Jeg synes det er positivt at det også er tatt opp.

Nesten helt til slutt vil jeg si at jeg tror nok vi trenger flere lukkede plasser. Vi vet at varetektssituasjonen i norske fengsler er presset, vi vet at vårt selvpålagte pålegg om ikke å la folk sitte på glattcelle for lenge brytes mange ganger, og jeg antar at Regjeringen husker sine egne merknader om Salten fengsel fra noen tidligere budsjettsammenhenger.

Så helt til slutt vil Venstre med disse ord si at det står veldig mye bra i denne meldingen. Vi synes det er positivt at den fremmes med den glød som det gjøres fra den sittende regjering, men vi vil i tillegg stemme for de fem forslagene, nr. 1–5, som er framlagt av Fremskrittspartiet og Høyre i innstillingen.

Statsråd Knut Storberget [12:48:00]: Jeg skal ikke unnlate å si at denne stortingsmeldingen vel inneholder noe av det jeg oppfatter som det viktigste vi kan gjøre for å få ned kriminaliteten i Norge. Det er mitt håp at den kriminalpolitiske debatten nettopp kan dreies inn mot dette. Jeg mener Regjeringa kan legge solide resultater på bordet når det gjelder innsatsen i kriminalomsorgen, først og fremst fordi vi har mange ansatte ute i kriminalomsorgen som i løpet av de siste årene har gjort en kjempemessig jobb. Det er grunn til å rette en stor takk til dem alle, både for å ha løftet innholdet og for å ha gjort noe med det som har vært plagsomt, nemlig den køen vi har hatt inn i norske fengsler. Den køen er heldigvis snart avviklet.

Det er med litt undring jeg hører Høyre kommentere akkurat det spørsmålet, for da Høyre forlot regjeringskontorene, var køen på nærmere 3 000 – nå er den snart borte. Det skyldes først og fremst at det er etablert henimot 400 nye plasser – det har tatt unna dette. Det vil også lette situasjonen i forhold til varetekt. Men de som skal ha æren for det, er først og fremst de ansatte i kriminalomsorgen, som etter min mening virkelig har tatt i et tak, og som nå er klare for å konsentrere innsatsen rundt køen ut av norske fengsler, og bedre kvaliteten, slik at vi får det løftet som trengs for at folk ikke skal komme tilbake. Slik sett er det ikke å være de kriminelles beste venn – som Fremskrittspartiet ynder å kalle noen av oss – å gi kvalitative tilbud inne, enten det er utdanning, rusbehandling, tilbud om bolig, eller å bygge opp sosiale nettverk med henblikk på å skape bedre livskvalitet og forebygge framtidig kriminalitet.

Denne meldingen drøfter hvordan vi skal utvikle det strengeste tvangsmiddelet vi bruker mot mennesker. Da må man også kunne tillate seg å si, som meldingen gjør, at dette handler om hva slags humane verdier samfunnet bygger på – det handler om livskvaliteten til mennesker som er i en vanskelig situasjon i livet sitt, men det handler også om at samfunnet må få mer ut av de ressursene vi bruker, slik at vi ser effekt i den andre enden.

I dag tidlig hadde jeg gleden av å være sammen med flotte innsatte og flotte ansatte på Bredtveit fengsel. Jeg vet at Hanne som soner på Bredtveit, sitter i diplomatlosjen nå – og jeg vil gjerne at man skal høre det: Det finnes så mange muligheter, som bl.a. Hanne er en god eksponent for. Lang dom og problematiske forhold, men hun kommer altså inn i kriminalomsorgen og blomstrer opp i den forstand at hun bidrar overfor andre innsatte ved å etablere aktivitetsstue og er i Bredtveit fengsel nå i ferd med å ta fagbrev som aktivitør. Jeg er overbevist om at det er den typen tenkning som bidrar til at vi får ned kriminaliteten og skaper et bedre liv for Hanne, og også for andre. Mange av de innsatte, og ansatte, på bl.a. Bredtveit viser at det er mulig å få til dette. Nå når vi står i en situasjon hvor det kvantitative er såpass overkommelig – køen er borte – har vi gode muligheter for virkelig å ta tak i dette.

Det er to elementer i straffen som er viktige i en tid hvor vi faktisk ønsker å skjerpe straffenivået. Når det gjelder vold mot kvinner – drap og voldtekt, tydelige signaler som antakelig også vil komme fra Stortinget når vi debatterer ny straffelov nå i vår – må vi ikke glemme at reaksjonen for det første må komme raskt. Det er derfor det har vært maktpåliggende for Regjeringa å bygge ned soningskøen, slik at folk får en reaksjon med én gang, enten straffen skal være lang eller kort. Det er da den virker. I mange tilfeller er det faktisk viktigere at reaksjonen er rask enn at den er streng.

Det er også viktig at man har fått avviklet dublering. Det er viktig at vi får ned belegget i fengslene, slik at de ansatte får mer tid til hver innsatt. Det er sjølsagt også viktig at vi nå har avskaffet framskutt løslatelse – vi tar siste rest 1. juni. Derfor er de fire punktene som nå står, en arbeidsordre til oss alle, og vi er i gang. Vi bygger nå rusmestringsenheter i fengslene, slik at vi totalt sett i hvert fall får ni i løpet av dette året. Det er veldig bra. At vi får inn arbeidstiltak, at vi har fått utdanning på plass i alle fengslene, tror jeg er en veldig viktig satsing for oss. Og at man nå også får internettbasert utdanning, er avgjort viktig, samt at folk ikke skal løslates til bostedsløshet.

Da er det mitt håp at når Hanne løslates i 2010 – det er vel på sommeren – er det god grunn til å ønske henne lykke til. Jeg er overbevist om at hun har de beste muligheter for å lykkes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [12:53:18]: Elektronisk kontroll eller hjemmesoning er et toårig prøveprosjekt som er igangsatt i seks fylker, og som skal evalueres.

For en tid tilbake sa representanten Ingrid Heggø i NRK at denne ordningen nå skulle utvides til å gjelde hele landet, og at det var flere straffedømte som skulle få slik soning.

Et par dager etter var komiteens leder, Anne Marit Bjørnflaten, ute i Nordlys og sa akkurat det samme, at denne ordningen nå skulle utvides til å gjelde hele landet.

Rett før påske stilte jeg statsråden spørsmål om det var slik at det var laget forskrifter for at denne ordningen nå skulle utvides til å gjelde hele landet og ikke bare de seks fylkene. Svaret fra statsråden var at det ikke var tilfellet.

Da blir mitt spørsmål til statsråden: Er det statsråden som har rett i at denne ordningen ikke skal utvides? Eller er det Ingrid Heggø og Anne Marit Bjørnflaten som har rett?

Statsråd Knut Storberget [12:54:15]: Jeg er veldig glad for at både representanten Heggø og representanten Bjørnflaten har store ambisjoner og visjoner når det gjelder alternative soningsmetoder. Det er helt avgjørende.

Nå har vi sagt at vi skal ha elektronisk soning hjemme i visse prøveområder i landet. Jeg syns det er naturlig at vi avventer evaluering av det før vi bestemmer hvor raskt vi skal gå ut. Men det vi ser allerede, er at denne type tiltak bidrar til å heve kvaliteten på soninga, bidrar til å gi folk mulighet til arbeid, ha kontakt med nærmiljøet, eventuelt få rusbehandling, og som igjen bidrar til lavere kriminalitet. Hvis det er slik at man fortsatt vil se så gode resultater av dette som man har sett bl.a. i våre naboland, kan vi ikke sitte og se på at det skal gjelde bare i en del av landet. Da er vi i rettferdighetens navn – og i kriminalitetsbekjempelsens navn – nødt til å gi det tilbudet til flere.

Elisabeth Aspaker (H) [12:55:23]: Truls Fyhn har helt rett i at noe er fullstendig galt når psykisk ustabile personer faller mellom to stoler fordi lovverket verken gir grunnlag for at helsevesenet kan følge dem opp, eller for at fengselsvesenet kan følge dem opp.

Statsråden sa i 2006 at han hadde en løsning og ville komme med forslag til det ganske snart. Vi hadde jo forventet at når stortingsmeldingen kom, skulle man også presentere en løsning på dette området. Det ene er at det er utrolig uverdig overfor disse personene at vi som samfunn ikke greier å ta tak i dette. Det andre er at de påfører sine omgivelser betydelige ulemper – for ikke å snakke om dem som begår så alvorlig kriminalitet at de blir drapsmenn.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Når kan Stortinget regne med at Regjeringen vil komme med forslag til lovendringer eller til det som kan bli en løsning for denne gruppen psykisk ustabile mennesker som begår alvorlig kriminalitet?

Statsråd Knut Storberget [12:56:20]: Hvis Høyres representant Elisabeth Aspaker tror at vi løser den utfordringa med bare et lovforslag, og at vi så har tettet hullet, tror jeg nok at hun bør ta seg en runde til, for å si det pent.

For det første har vi jo problemstillinger rundt det at mennesker begår alvorlige kriminelle handlinger uten at de har vært i berøring med verken behandlingssystem eller kriminalomsorg, eller for den saks skyld er straffedømt fra før av. De fleste drapsmenn er jo i en slik situasjon at de ikke har begått slike handlinger før. Det er det vanskelig å forutse.

Vi har hatt en klar prosess når det gjelder dem som har en plagsom atferd, og som faller mellom to stoler. Representanten er vel kjent med at vi nettopp har hatt på høring Mæland-utvalgets innstilling – og det jobber Regjeringa med. Vi skal komme til Stortinget med egnede lovtiltak så raskt vi bare kan, for å tette det hullet.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:57:20]: Først vil jeg få takke statsråden for engasjementet både i meldingen og i innlegget i dag med tanke på de ressursene de innsatte har, og de mulighetene de har til et positivt liv og til å bli et pluss for samfunnet og seg selv etter soning. Hanne og alle de andre som sitter i norske fengsler, kan, etter å ha vært på minussiden i det norske samfunnet med den strengeste straffen et samfunn gir, bli ressurser i samfunnet. Det er et syn som Kristelig Folkeparti støtter, og som vi er opptatt av å bidra til.

Akkurat derfor er vi litt forundret over at slike prosjekter som «Adam, hvor er du?», som handler om relasjonen mellom barn og far i fengsel og det å bygge et nettverk og vedlikeholde, dyktiggjøre og styrke disse relasjonene etter soning – et prosjekt som er vellykket, som er ønsket, og der det finnes både kompetanse og erfaring – blir stoppet.

Kan statsråden en gang til, i forbindelse med statsbudsjettet, love at man vil videreføre dette arbeidet, som er så bra, og som bygger opp til en positiv tilværelse for den innsatte?

Statsråd Knut Storberget [12:58:24]: Aller først har jeg bare lyst til å gi uttrykk for at jeg syns det er bra at alle partier i Stortinget har sluttet seg til mange av hovedprinsippene i meldinga og – som også representanten Tørresdal nå påpeker – hva slags verdimessig syn og forankring vi skal ha når det gjelder straff. Det gir meldinga og tiltakene stor legitimitet. Det er jeg glad for.

Når det så gjelder det spesielle prosjektet som representanten pekte på, er jo det – det legger jeg ikke skjul på – midt i kjerneområdet av vår satsing. Vi mener jo at det å opprettholde kontakten med familien er særdeles viktig.

Jeg kan ikke behandle denne saken her nå. Det ber jeg om forståelse for. Men når det gjelder representanten Tørresdals anmodning om å se på denne saken en gang til, vil jeg gjøre det.

Odd Einar Dørum (V) [12:59:24]: Jeg har fra talerstolen gitt uttrykk for, og jeg kommer til å gjenta det nå, at statsråden skal ha ros for alt det som skjer på de myke sidene i kriminalomsorgen – på de aller, aller fleste. Så jeg skal ikke stille spørsmål om det.

Jeg velger å stille spørsmål om det fenomenet som jeg har kalt for «de lure gutta», de som vi kjenner fra ca. fem år tilbake, da de satt i en åpen institusjon og drev organisert kriminell aktivitet. Vi vet at det for noen år tilbake satt mennesker der som brukte Internett på en måte som ikke var slik som statsråden beskrev, og som jeg fullt ut deler, men som brukte Internett rett og slett for å kunne planlegge sin egen flukt. Jeg vil gjerne høre statsråden reflektere noe over denne desidert minste gruppen av dem som sitter inne, og som jeg kaller de lure gutta. Mitt spørsmål er: Oppfatter statsråden at de nå ivaretas på en så god måte som mulig?

Statsråd Knut Storberget [13:00:23]: Jeg er veldig glad for å få denne anledninga, siden innlegget mitt ikke gav rom for det. Jeg mener at vi må satse på kvalitet for de store gruppene som går ut og inn i fengslene, og som trenger mer kvalitet i livet sitt. Det er en forutsetning både for legitimiteten i hele systemet og for samfunnssikkerheten at vi faktisk er tydelige, strenge og klare overfor den lille gruppa som representanten Dørum trekker fram. Jeg mener at den satsinga som ligger i meldinga, gir oss rom for det, fordi man i større grad differensierer, og man får også kapasitet i de lukkede anstaltene til å drive den type sikkerhetsmessig arbeid. Det er ingen grunn til å undervurdere dette, verken når det gjelder spørsmålet om kvalitetsmessige innslag som permisjoner og kontroller, eller når det gjelder spørsmålet om differensiering i forhold til hvem man sitter sammen med osv. Jeg mener vi blir i bedre stand til å gjøre den jobben når vi har med oss det første elementet som jeg trakk fram.

Jeg vil også si at bygginga av Halden fengsel, som skal åpne neste år, gir kriminalomsorgen større mulighet, når vi får over 220 nye, lukkede plasser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talerne som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter.

Thomas Breen (A) [13:01:48]: Jeg vil starte med å gi ros til justisministeren – ikke fordi han er en flink justisminister fra mitt eget parti eller fra mitt eget fylke, men fordi han har evnet å løfte debatten om hvordan vi i framtiden skal straffe i det offentlige rom, på en slik måte at det har skapt engasjement langt utenfor disse veggene og utenfor etatens vegger. Faktisk er det slik at elever i videregående skoler og folk jeg møter i lokalsamfunnet, er opptatt av dette. Til og med den tabloide pressen har tidvis fattet interesse for denne meldingen. Det er veldig bra, og det trenger vi. Hvis vi lykkes med dette, vil det være det viktigste enkeltbidraget for å redusere kriminaliteten i Norge – når vi kjenner de innsattes tilbakefallsprosent til fengslene.

I det perspektivet blir jeg noe undrende når representanten Horne sier at det er så stor enighet, men på de viktige, sentrale punktene er det en reell uenighet mellom venstresiden og Fremskrittspartiet. Det kan sammenliknes slik at hvis man har et badekar som renner over av vann fordi kranen står åpen og sluket er tett, vil Fremskrittspartiet fortsatt stake opp sluket, mens vi vil stenge kranen først. Det gjør en vesentlig forskjell.

Jeg vil bare innlede med det før jeg går over til det som står mitt hjerte nærmest, nemlig russituasjonen. Fafos undersøkelse fra 2004 viser at 60 pst. av de innsatte har rusproblemer. De fleste av dem oppgir også at de er blandingsmisbrukere, og at de samtidig har problemer på flere andre livsområder. Flere større norske helseundersøkelser de siste årene viser en klar sammenheng mellom rusmisbruk og andre helseproblemer.

I overgangen mellom behovene som er identifisert i fengslene, og hjelpetilbudene utenfor er det ikke alltid en sammenheng. Dette viste også Einar Ødegaard i SIFA-rapporten da han fant meget positive resultater fra Stifinner-prosjektet ved Oslo fengsel. Det er et prosjekt mellom Oslo fengsel og Tyrili. Prosjektet har vært i drift siden 1991 og har meget gode resultater. Jeg er spesielt glad for at justisministeren og helseministeren i fjor fant rom i budsjettet for å starte opp et tilsvarende prosjekt på Bredtveit, slik at vi nå også kan gi et godt tilbud til jentene der. Det offentlige har slitt med å komme i posisjon for å hjelpe jentene, både innenfor rusfeltet og innenfor kriminalomsorgen. Jeg mener det er helt avgjørende at vi nå kommer i gang, også i forhold til jentenes hverdag.

Jeg er glad for at meldingen legger opp til at russtrategien i de kommende årene bygger på en utvidelse av antall rusmestringsenheter, basert på et samarbeid mellom kriminalomsorgen og andre aktører. Det vil også gi et bedre ettervern etter endt soning. Evalueringen av straffegjennomføringsloven § 12 og satsingen på alternative straffereaksjoner bygger også på ideen om samarbeidet mellom kriminalomsorgen og tilbudet om behandling og oppfølging. Dette er en viktig pilar i meldingen som vil gi bedre rehabilitering, både fra kriminalitet og fra det som for mange er primærproblemet, nemlig rusmisbruk.

Klarer vi ikke å stoppe det, vil vi heller ikke klare å redusere kriminaliteten. Derfor er jeg veldig glad for at både justisministeren og helseministeren har vært opptatt av dette i meldingsarbeidet.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:05:23] (komiteens leder): I en fremskrittspartiannonse i VG i påsken kunne vi lese følgende:

«Den rødgrønne regjeringen sier: Slipp fangene fri, det er vår.»

Og det stopper ikke der. Den rød-grønne regjeringen er ikke opptatt av å hjelpe deg hvis du er blitt utsatt for vinningskriminalitet. Den rød-grønne regjeringen er mer opptatt av rettighetene til de kriminelle enn til ofrene, kan vi lese i den samme annonsen. Det er ikke nytt at Fremskrittspartiet framstiller sannheten som noe helt annet enn det den er. Det er ikke nytt at Fremskrittspartiet søker enkle symbolpolitiske løsninger. Det er heller ikke nytt at Fremskrittspartiets løsninger på justisfeltet som på andre samfunnsområder vil føre til et mer utrygt samfunn.

Dårligere progresjon i soningen og færre permisjoner vil føre til dårligere tilbakeføring til samfunnet. Det vil føre til at en rekke mennesker ikke vil være forberedt – trent – til møtet med samfunnet den dagen de er ferdig med soningen. Hvilke valg gjør de da – uten et godt nettverk rundt seg, bestående av folk utenfor fengselsmurene, og uten andre erfaringer enn fengselslivet de siste årene? Vi vet at det valget de fleste da vil ta, er veien tilbake til kriminaliteten. Derfor er Fremskrittspartiets politikk en uklok og utrygg politikk.

I VG-annonsen hevder Fremskrittspartiet at de rød-grønne partiene pynter på soningskøen – nok en usannhet fra Fremskrittspartiets side.

Soningskøen går ned fordi vi har gjort det vi sa vi skulle gjøre, og som den forrige regjeringen – som stort sett ble støttet av Fremskrittspartiet – ikke gjorde.

• Vi har bygget nærmere 400 nye soningsplasser de siste fire årene.

• Snart står et nytt stort fengsel med 251 plasser klart i Halden.

• Vi har lovt å fjerne soningskøen, og vi nærmer oss. Ved siste telling, i forrige uke, var soningskøen ikke 2 900, som da vi tok over, men nede i 278. Nå er det bare uker før soningskøen er borte.

• Og ikke nok med det: 1. juni fjerner vi restene av ordningen med tidlig løslatelse som den forrige regjeringen innførte.

Justispolitikken er krevende, for den fordrer at man kan ha flere tanker i hodet samtidig. Derfor bygger vi opp kapasiteten i kriminalomsorgen samtidig som vi tar et krafttak for å bedre kvaliteten i soningen. Bedre utdanningstilbud, bedre jobbtilbud og en tett oppfølging der helse, rusmestring og bolig er kjerneelementer, fører til at innsatte er bedre forberedt på å møte livet etter soning. Det vil gi mindre kriminalitet.

Jeg må si at jeg skvatt litt da jeg hørte at Høyre anklaget oss for å bedrive snillisme i justispolitikken. Da kan ikke representanten fra Høyre ha lest det nye forslaget til straffelov. I den nye straffeloven foreslår Regjeringen betydelig strengere straffer. De øker med en tredjedel i forhold til dagens nivå for bl.a. voldtekt, drap, grov vold og overgrep mot kvinner og barn. Vi venter heller ikke på at den nye straffeloven skal tre i kraft i 2011/2012. Vi er tydelig i meldingen på at vi vil at dette skal ha effekt allerede etter Stortingets behandling nå i vår.

Dette er den sanne versjonen om den rød-grønne justispolitikken. Slik skaper det rød-grønne flertallet mer trygghet.

Odd Einar Dørum (V) [13:08:51]: Jeg skjønte på det siste innlegget at valgkampen er begynt. For min del prøvde jeg i mitt første innlegg å vise til hvor det faktisk er felleslinjer, og jeg skal fortsette med det.

Det tenkes veldig bra om innsatte og rus, det tenkes veldig bra både med narkotikaprogram og med domstolsmedvirkning. Det som virkelig bekymrer meg, er hva som ikke skjer på helsefeltet. Det som bekymrer meg enda mer, var at da Helse Sør-Øst – Helse Størst – sendte ut sine anbud for noen år siden, og vi hadde debatt her i salen, klarte man til slutt å skvise ut skoletilbudene, for man skal gå ut i verden med et lite modulbrev. En ruset person skal gå ut og finne sin modulundervisning. Man skviser/presser ut skoletilbudene.

Så har man funnet ut at man ikke skal ha langtidsbehandling, selv om de fleste vet at de som sliter med rus og psykiske problemer, må følges opp over lang tid. Så har man i tillegg delt det store Oslo-systemet med sin kapasitet på hele Helse Sør-Øst, og det er bra, man skal dele på det, men det viser også hvor mye som mangler.

Så vet vi at vi står overfor de tøffeste og verste antallene fristbrudd i forhold til spesialisthelsetjenesten for dem som har et rusproblem. Hadde mennesker med hjertelidelser eller hva det måtte være, opplevd noe sånt, hadde vi hatt et opprør. På vegne av dem som sliter med rus, og som er henvist til, når fristbruddet er der, å vandre av gårde på egen hånd for å finne telefonen for tilbud et sted i Østfold, har jeg prøvd det. Der finner du et hyggelig menneske som forteller deg hva du kan gjøre, men vi vet jo at de fleste ikke klarer den marsjen alene. Derfor er det flott med en dypt engasjert justisminister. Jeg vet at Knut Storberget mener alt det som står her. Men det er bekymringsfullt at det som skjer på andre områder, ikke henger sammen innenfor den samme regjeringskonstellasjonen. Det skal jeg ikke ta ut politisk. Det viser bare hvor mye som må til for å skape endringer for dem som sliter mest med livet, for at de skal få en sjanse i virkeligheten.

Jeg vil bare heie på statsråden, i den forstand at når han har en kollokviegruppe med Bjarne Håkon Hanssen, vil han sikkert med betydelig intensitet kunne framføre dette. Jeg velger å gjøre det fordi det har vært en del av min livserfaring i andre deler av mitt liv å vandre sammen med folk som har funnet lukkede dører. Jeg vet veldig mye om det at systemene høres vakre ut på papiret, men ikke er slik i hverdagen. Derfor er det fint med alt det som står om å slite med livet, fint med det som står om å hjelpe folk ut av rusavhengighet, men det er helt nødvendig at helsesystemet stiller opp på en slik måte at det justissystemet som denne meldingen og komiteen legger opp til i dag, leveres i praksis i hverdagen. Her er noen av de tøffeste tingene vi står overfor. Ett av mine øyeblikk var da ansatte i Kongsvinger fengsel hadde vært og lært om ADHD, og en person for første gang i sitt liv fikk hjelp. Denne mentaliteten kan justissektoren være stolt av, men den må smitte til andre samfunnsområder, slik at de som sliter, får en sjanse. Jeg skal gjøre mitt, og jeg regner med at statsråden gjør sitt, men jeg hadde behov for å si dette.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [13:12:15]: I Norge har vi ikke livstidsstraff. Alle som soner i norske fengsler, kan bli naboen din når de har sonet ferdig. Svaret er derfor enkelt for meg og for Arbeiderpartiet: Vi må gjennomføre en straff som virker, og som gjør at menneskene blir rehabilitert til å klare livet utenfor murene på en best mulig måte.

En gruppe innsatte som trenger særlig fokus, er kvinner. Selv om kvinner utgjør halvparten av befolkningen, er de en minoritet i fengslene. Vi vet at kvinnelige innsatte har en opphoping av levekårsproblemer, bl.a. dårlig fysisk og psykisk helse. Mange er rusavhengige, og mange har med seg traumer fra seksuelle overgrep eller vanskelige oppvekstvilkår i voldelige og alkoholiserte hjem. Jeg er glad for at vi har åpnet Stifinnerprosjektet på Bredtveit.

De som har barn, har problemer med å innrette seg i morsrollen som innsatt. Det er viktig at vi legger til rette for at barn kan ha kontakt med mor, men dette må foregå på barnets premisser og med barnets beste som utgangspunkt.

Meldingen ønsker å legge til rette for bedre besøksrom og besøksboliger som kan være med på å opprettholde kontakten med familie og nettverk under soning, noe som er viktig for å klare hverdagen når man kommer ut igjen.

Kvinner soner i gjennomsnitt kortere dommer enn menn, og innholdet i soningen må legges opp deretter.

Skal rehabiliteringen fungere, er det viktig at vi har et bredt utvalg av arbeidsmuligheter i fengslene. Det kvinner har blitt tilbudt, har i stor grad vært kjønnsstereotype arbeidsoppgaver som rengjøring og systue. Dette tar ikke høyde for kvinnenes ulike behov for arbeidstrening og kvalifisering. Meldingen legger gode føringer for en endring på dette området. Jeg er glad for å høre historien om Hanne fra Bredtveit, som viser at det gjøres mye bra arbeid i norske fengsler.

Men en utfordring er at kvinnene er få i fengslene, slik at det å få progresjon i soningen, det å gå fra lukkede til åpne plasser og overgangsboliger, ikke er like lett. Vi må jobbe videre med å få til et godt system for progresjon for kvinner som soner.

En undersøkelse fra Kriminalvårdens forskningskommitté i Sverige viser at tidligere straffedømte kvinner mellom 24 og 44 år som er dømt for vinningslovbrudd, har en tilbakefallsprosent på 81, og i narkosaker er den på 79 pst. Det er grunn til å tro at tallene i Norge er de samme.

Meldingen gir gode innspill til en kriminalomsorg som skal minske tilbakefallene.

Til slutt: Vi nærmer oss ett av målene vi har satt oss, om at innsatte ikke skal slippes løs med én dags varsel og med framtidsutsiktene sine i plastposen de har i handa.

Solveig Horne (FrP) [13:15:12]: Det er forskjeller på Fremskrittspartiets og Regjeringens politikk, men det er også viktig å få fram det som vi er enige om. Forskjellene ligger i bruken av andre soningsformer. Når det står i meldingen at straff skal være frihetsberøvelse, straff skal oppleves som straff både av den som er dømt, og av samfunnet omkring, straff skal virke avskrekkende, den skal ikke stride mot folks rettsoppfatning, og den skal gjøre det umulig å gjøre nye forbrytelser, så utgjør den utvidelsen av alternative soningsformer som Regjeringen legger opp til, en forskjell i forhold til det som står i Fremskrittspartiets partiprogram.

Komitélederen skryter av at Regjeringen har bygd fengselsplasser de siste fire årene, men det er flere åpne plasser. De har tatt i bruk hjemmesoning, og de har også økt bruken av samfunnsstraff. Det er ingen som er uenig i at man skal ha et tilbud når man soner. Det skal være en god rehabilitering, man skal ha et innhold i soningen, og man må ha et ettervern på plass når den som soner, er ferdig med soningen. Men når det blir gitt nesten 500 år i soningsrabatt – når de kriminelle ikke soner den straffen som de i grunnen har fått, men slipper ut før tiden for at nye skal kunne komme inn – da strider det mot folks rettsoppfatning, og det gjør at statsråden blir de kriminelles beste venn.

Saksordføreren sa selv at det er vanskelig med rehabilitering med så korte dommer. Da er det jo viktig at den som skal sone en straff, soner den straffen, slik at han får den rehabiliteringen han trenger, og ikke kommer tilbake igjen i fengsel.

Jeg kan ikke holde dette innlegget uten å nevne offer og pårørende. Vi er så opptatt av å få den kriminelle tilbake til samfunnet. Men hva med hverdagen til ofrene og deres pårørende? Har de en tilbakeføringsgaranti?

For en tid tilbake – eller ganske lenge siden faktisk – stod det et innlegg i Magasinet i Dagbladet om en banksjef som fikk ødelagt livet sitt. Stig er ferdig med soningen. Han angrer ingenting. Men Thor Einar er uføretrygdet og kan aldri gå på jobb. Offeret sier: «Jeg fikk på en måte livstid, mens raneren regnes som rehabilitert og er sluppet ut igjen.» Den kriminelle sier: «Han banksjefen på Nærbø … har jeg ikke ofret mange tankene. Jeg er ferdig med alt det der.» Da er det viktig at vi også tenker på offeret i denne saken. Det er viktig at ofrene også får en følelse av verdighet og en anledning til å bli hørt i slike saker. Derfor er det synd at Regjeringen ikke kan støtte de forslagene som vi har i forhold til å gi offeret og pårørende en klagerett.

Ingrid Heggø (A) [13:18:19]: Eg fekk ikkje tid til å seia noko om aldersgruppa 15–18 år i innlegget mitt i stad, og det vil eg ta tak i no.

Utgangspunktet er at barn ikkje skal setjast i fengsel. Fengselsstraff utan vilkår må vera unntaket for barn mellom 15 og 18 år, og bør berre nyttast der barnevernet har prøvd alle dei tiltaka som dei rår over.

Vi kan ikkje vera kjende av at barn sit i norske fengsel på same vilkår som vaksne. Dei får eit kontaktnett blant dei kriminelle, og dei går den såkalla forbrytarskulen. Eg vil likevel føya til her at dei tilsette i norske fengsel har gjort ein fantastisk innsats også for denne aldersgruppa, og har kome med særtiltak. Dette ungdomstiltaket vi snakkar om i meldinga, er ein ny type overgangsbustader som ikkje har nokon likhetstrekk med ungdomsfengsla for 40 år sidan, eller arbeidsskulane for 80 år sidan, bortsett frå at dei er underlagde kriminalomsorga og vert idømde som ein særreaksjon.

Det sit i gjennomsnitt mellom fem og ti ungdommar under 18 år i fengsel til ei kvar tid – omkring 80 pst. av det er varetekt. Berre unntaksvis er fengslinga langvarig. Barnekonvensjonen seier at barn ikkje bør sona saman med vaksne domfelte, og derfor lagar vi no desse to landsdekkjande ungdomstiltaka.

Verkelegheita viser at ungdom gjer seg skuldig i grov kriminalitet som kidnapping, tortur, grove ran og overfallsvaldtekter. Dette er ei verkelegheit vi ikkje kan snu oss bort frå. Dette er ungdommar som samfunnet treng beskyttelse mot, og denne beskyttelsen må samfunnet få. Denne gruppa unge er særleg utfordrande, og vi veit at situasjonen deira er svært vanskeleg å endra. Vi veit òg veldig mykje om kva som ikkje fungerer.

Det er ei trist oppleving å sjå barn i fengsel. Fengselsstraff, eller kva som helst slags straff, verkar ikkje rehabiliterande i seg sjølv, slik som det verkar som om enkelte her i salen trur. Desse ungdomstiltaka har som mål å få ungdommane samfunnstrygge. Tiltaka skal fortløpande verta evaluerte, og det er eit prøveprosjekt på to år.

Eg trur på at ungdomstiltaket etter straffegjennomføringslova kan føra til endring hos den unge, gjennom å gje struktur og støtte i ein positiv mognings- og læringsprosess. Fleirtalet, Arbeidarpartiet og SV, satsar på at straff som verkar, òg skal verta eit tilbod til dei under 18 år.

Elisabeth Aspaker (H) [13:21:18]: Vi er alle opptatt av at vi skal rehabilitere bedre. Jeg la i mitt innlegg stor vekt på at en forutsetning for at man skal kunne la seg rehabilitere og kunne komme tilbake til et liv og fungere etter soning, er at man er såpass frisk og rask under soning at man kan greie både å starte utdanning, arbeidstrening og ikke minst det å kunne mestre livet i seg selv.

Da synes jeg – i likhet med Odd Einar Dørum – at det er et tankekors at dette med helsetjenester ikke er viet større oppmerksomhet i meldingen. Det var jo virkelig en slik «eye-opener» for en samlet justiskomité på høringen da Legeforeningen la fram sin dokumentasjon på de store forskjellene mellom fengslene når det gjelder hvor mye og hva slags type helsetjenester som faktisk tilbys. Samtidig vet vi at vi har en fangebefolkning som har store rusproblemer og ofte andre helsemessige plager, som gjør at de er ganske tunge tilfeller.

De ansatte i kriminalomsorgen har jo også gitt uttrykk for at de føler at de pålegges et for stort ansvar når det gjelder medisinering. Der man tidligere delte ut helt milde preparater som vi kan gå og kjøpe på apoteket selv, deler man nå ut B- og C-preparater, som man egentlig burde vært helsepersonell for å dele ut. Jeg synes at man undervurderer dette, og at man burde ha grepet fatt i dette med helsetjenester på en helt annen måte. Jeg synes det er litt merkelig at ikke regjeringspartiene kan være med på både merknadene og forslaget om at dette er noe som man bør få en skikkelig gjennomgang av.

Jeg savner også at statsråden svarer på dette med narkotikasituasjonen i norske fengsler, for også her er det jo de ansatte innenfor kriminalomsorgen som på en måte dveler ved det paradokset at på den ene siden skal vi drive og bygge opp flere rusbehandlingstilbud, rusmestring, samtidig som vi bare må erkjenne at vi har et betydelig narkotikaproblem på innsiden av norske fengsler. Det er jo fundamentalt viktig å få stoppet rusmisbruket hvis det skal være noe legitimitet og moral i at man samtidig skal drive og behandle dem som er innsatt.

Til slutt: Brennpunkt hadde et program om de forvaringsdømte som sitter på Ila, og som ikke får viktig psykiatrisk oppfølging. Da er det jo et paradoks at Regjeringen – og det er Helsedepartementets eget budsjett for 2009 – faktisk sier at man har kuttet i de sikkerhetspsykiatriske plassene. Jeg oppfordrer justisministeren til å ha en tett dialog med helseministeren og få på plass et tilbud til disse Norges farligste innsatte.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:24:29]: Representanten fra Fremskrittspartiet var inne på hva som forventes av Regjeringen når det gjelder folks rettsoppfatning, og meg bekjent er det ikke noe folkekrav, det er ingen folkebevegelse der ute som krever at de som begår kriminelle handlinger, skal straffes lenger, og at de skal straffes hardere. Det den jevne nordmann der ute forventer og ber om, er at de som begår kriminelle handlinger, får rehabiliteringsmuligheter, at de får trening i å mestre sin hverdag, at de får trening i å mestre sinne, at de får utdanningsmuligheter, at de får helsemuligheter, og at de får trening i å bo i det sivile samfunnet, slik at de blir normale og vanlige samfunnsborgere når de kommer ut. Det er det som gjør samfunnet tryggere, og det er det Regjeringen leverer på. Det er det hele denne meldingen bygger på.

Vi har to prosjekter som pågår nå, og jeg vil ta utgangspunkt i de to som eksempler.

Det ene er i Oslo, det såkalte TOG-prosjektet, et tilbud til gjengangere, hvor kriminalomsorgen samarbeider med og er i kontakt med bydelene, f.eks. helsetilbudet, frivillige organisasjoner og sørger for at når folk blir løslatt, har de et sted å gå. De har en bolig, de har et arbeid, og det er folk som tar vare på dem når de kommer ut. Som sagt er det de første timene og de første dagene som er de viktigste for den løslatte med hensyn til å sørge for at han eller hun ikke begår en kriminell handling igjen og havner tilbake i fengselet.

Det andre eksemplet er Tromsø fengsel, som har ansatt en person med sosionombakgrunn som gjør omtrent det samme arbeidet: er i kontakt med helsetilbudet, er i kontakt med utdanningsetaten der ute, er i kontakt med kommunen der ute og jobber og sørger for at når en innsatt blir løslatt, er bolig på plass, er utdanningsmuligheten på plass, og det er mulig å få et arbeid, slik at vedkommende glir inn i samfunnet som en lovlydig borger.

Igjen: Jeg har ikke registrert noen steder at det er et folkekrav at folk skal straffes lenger og hardere. Jeg vil gjenta: Det folk forventer der ute, er at vi gir helsetilbud, vi gir utdanningstilbud, vi gir arbeidstrening og botrening i fengslene. Det er det Regjeringen leverer på.

Statsråd Knut Storberget [13:27:51]: Jeg tror jeg skal være så ydmyk å si at denne stortingsmeldinga jo ikke er en ferdig melding, at vi nå er ferdig. Så de innspill som kommer både i helsesektoren, i utdanningssektoren og i de andre sektorene, og den betydelige utfordring vi har i samfunnet vårt generelt med å få disse profesjonene til å gå i samme retning, er vi ikke ferdig med. Meldinga er jo en melding om at vi trenger mer av det. Arbeid i forhold til helse er helt avgjort viktig. Derfor er det viktig for Regjeringa at vi får bygd opp antall paragraf 12-plasser, at vi får utdanningstilbud som er tilstrekkelig.

Men vi hadde ikke klart å gjøre denne satsinga i kriminalomsorgen uten at vi hadde hatt med oss Kunnskapsdepartementet når det gjelder utdanning. Det er altså tilbud om utdanning i alle fengslene. Vi kunne ikke gjort biblioteksatsinga vår og kultursatsinga uten at vi hadde med kulturministeren. Vi kunne ikke gjort boligsatsinga nå uten at vi hadde med kommunalministeren, og vi kunne heller ikke ha satset slik vi gjør i forhold til rusmestringsenheten i fengslene, som jo i veldig stor grad er et helsemessig anliggende, og som krever samarbeid over disse sektorene. Jeg kunne nevnt flere områder, men tida forhindrer meg fra det.

Men det er et annet viktig poeng som jeg har lyst til å utfordre opposisjonen på, og jeg ber gjerne om svar, særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet. Man kjører nå nærmest en gjentatt argumentasjon om at soningskøen er avviklet ved hjelp av andre virkemidler enn det man egentlig ønsker seg. Det er helt riktig at en stor andel av de plassene som vi har etablert, er åpne. De plassene som vi vil finne på Bredtveit, Bruvoll, Bjørgvin og Ravneberget f.eks., har også bidratt godt i forhold til kvalitet.

Min utfordring til Høyre og Fremskrittspartiet – jeg vet at Kristelig Folkeparti og Venstre har en noe mer nyansert holdning til dette – er: Er det nå slik fram mot neste valg og eventuelt en ny sammensetning av Stortinget at Høyre og Fremskrittspartiet vil legge ned disse åpne plassene fordi man mener det ikke er hensiktsmessig? Det syns jeg velgerne fortjener et svar på. Jeg syns at kriminalomsorgen fortjener et svar på det, og jeg syns også at de innsatte fortjener et svar på det. Det ville være et brått skifte ikke bare når det gjelder kapasitet, men også for den betydelige kvalitetshevinga vi har fått i kriminalomsorgen med den store innsatsen som gjøres bl.a. overfor kvinnene på Bredtveit, som nå har en mulighet til å sone åpent i Stifinnerprosjektet. Er det slik at denne politiske retorikken om at dette er bare åpne plasser, innebærer at Høyre og Fremskrittspartiet går til valg på at man skal legge ned disse plassene? Jeg syns vi også må få noen svar, siden vi i posisjonen er blitt stilt så mange spørsmål.

Thomas Breen (A) [13:30:47]: Aller først vil jeg si at jeg fullt ut deler bekymringen til representanten Dørum for rusfeltet. Det har vært syndet i altfor lang tid, over altfor mange år og på altfor mange nivåer overfor de utsatte rusmisbrukerne våre. Det gjelder både på kommunalt nivå og også her i forhold til helsevesenet. Her har helseministeren varslet en opptrappingsplan. Han har også varslet at samhandlingsreformen er en betydelig bit av rusopptrappingsplanen, fordi det kommunale nivået kompetansemessig må bli bedre i stand til å håndtere det.

Det som er bra, er at vi allerede er i gang innen kriminalomsorgen. Det må vi i hvert fall glede oss over. – Så har jeg sagt det.

Når det gjelder kontrollen, som representanten Aspaker er opptatt av, vet jeg at det foretas om lag 20 000 urinprøvekontroller i norske fengsler. Om lag 10 pst. av dem viser misbruk. Så antar jeg at kriminalomsorgen tar urinprøver der de mistenker misbruk, eller når noen kommer fra permisjon. Vi skal ikke skape et bilde av at det florerer helt hinsides av narkotika innenfor murene eller innenfor anstaltene, men det er en utfordring å få ned rusmisbruket innenfor fengslene. Det er alle enige om. Det viktigste er igjen å sørge for at de som er rusmisbrukere, klarer å rehabiliteres fra sitt misbruk. Det er det som må være hovedsaken.

Så vil jeg til slutt bare kommentere det som er Fremskrittspartiets honnørord, nemlig ofre og pårørende. Det er slik at denne regjeringen klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi har gjort en betydelig innsats for ofre og pårørende både gjennom endring av voldsoffererstatningsloven og endring av straffeprosessloven, slik at man får bedre oppfølging under straffesaker osv. Det er ikke slik at det viktigste for ofre av kriminalitet er at man skal straffes lenger eller hardere. Tvert imot viser Advokatforeningens undersøkelse i fjor at det ofrene av kriminalitet er opptatt av, er at straffen skal virke, slik at ikke andre blir ofre når de er ferdig med soningen sin. Det perspektivet skulle jeg ønske at Fremskrittspartiet snart fikk inn i sin politikk også, for det ville kanskje bidra til at vi igjen kunne bli så enige som representanten Horne prøver å si vi er.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:33:17]: Mitt felt er penger. Jeg er vel legmann der også, men enda mer legmann når det gjelder kjeltringer.

Jeg tar et innlegg til fordi jeg synes det er en manglende praktisk inngang til dette. Alle snakker om bolig, og alle snakker om arbeid. Fremskrittspartiet snakker om at de er kritiske til andre soningsformer, kritiske til soningsrabatt, at det strider mot folks rettsoppfatning.

Ministeren har sagt at de som gjør brottsverk, skal få sin straff. Det er fasthet, samtidig som det legges opp til at de som er motiverte for det, skal få en bedre rehabilitering enn den som er i dag.

Så til åpen soning. Fremskrittspartiet kritiserer det. Jeg har sagt til dem som er i åpen soning: Legg fram fingrene deres og vis hva dere har gjort for noe! Fremskrittspartivelgere vil ikke kritisere den formen for soning, det ser de på fingrene. Dette er én måte å si det på.

Det er mange som ønsker å få mer praktisk yrkeserfaring. Det er mange i fengslene som har det, og det er det de er motivert for å gå videre med. Gi en mulighet. Vis at en kan få respekt ut fra det en gjør, at en vil ut av det. Hvorfor ikke støtte det, Fremskrittspartiet? Hvorfor ikke styrke det, og hvorfor ikke snakke godt om det? Hvorfor ikke legge til rette for å komme videre? Statsråden har en viktig og krevende jobb når det gjelder i praksis å få et nytt innhold i soninga, og ikke minst få noe som fungerer i ettervernet.

Kriminalomsorg i frihet har et betydelig forbedringspotensial, for å si det forsiktig. Det er i dag folk som erfarer at dagens fengsel og dagens ettervern er et system som er et hinder for den omstilling som jeg nå har prøvd å gjøre meg til talsperson for. Jeg har stor respekt for den jobb som statsråden her må gjøre for å snu en skute, slik at vi får et innhold som kan føre til at flere blir begeistret for dette som her er lagt fram. Statsråden må påse at vi får en ny kultur i soninga, med mer vekt på praktisk arbeid for dem som ønsker det. Det er Senterpartiets høyeste ønske, for det er faktisk mange som ønsker det. Dermed får en sjøltillit, dermed får en respekt, og dermed får en noen attester fra sin første jobb etter fengsel. Tenk å få en attest på at en er en god arbeidskvinne. Det er den beste mulighet en har til å få et bedre liv videre enn det en hadde.

Jeg synes det er store ting som her er startet på, men det er en stor jobb som gjenstår. Det er et system som på mange måter er grodd inn i én måte å se det på, som i stor grad er knyttet til Fremskrittspartiets innlåsing av folk.

Presidenten: Elisabeth Aspaker har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Elisabeth Aspaker (H) [13:36:27]: Den som har fått mange spørsmål i denne debatten uten å svare, er jo statsråden. Jeg har fått de første spørsmålene fra statsråden nå, og dem skal jeg faktisk svare på.

Jeg synes det er greit at han nå innrømmer at meldingen ikke er helt ferdig, men jeg synes det er et paradoks når Regjeringen har brukt tre år på å framlegge den. Da trodde jeg faktisk man skulle hatt et bedre grunnlag i bunnen for å gi tilbakeføringsgarantien et reelt innhold.

Høyre har ikke sagt noe om at vi har til hensikt å redusere antall soningsplasser. Det vi har satt spørsmålstegn ved, er balansen mellom åpne plasser på den ene siden og lukkede plasser på den andre siden. Det er i en situasjon hvor politiet mangler varetektsplasser, og hvor Norge får internasjonal kritikk for at vi bruker glattcellene og har brudd på bestemmelsene om det.

Så jeg er opptatt av bedre balanse, og hvis vi sier at vi skal ha progresjon i soning, så må vi ha progresjon i soning. Da må en sette sammen det antall fengselsplasser og den type soningstilbud vi har, på en litt annen måte og bruke dem på en litt annen måte enn det som praktiseres av denne regjeringen.

Ingrid Heggø (A) [13:37:38]: Eg vil ta tak igjen i det spørsmålet som justisministeren hadde til Framstegspartiet – og no har du eit glimrande høve sidan du skal ha ordet etterpå! Eg meiner at vi, og ikkje minst dei tilsette, må ha krav på å vita kva Framstegspartiet vil gjera med dei opne soningsplassane vi har oppretta. Skal vi redusera talet på plassar? Skal vi leggja dei ned, eller skal vi behalda dei? Det synest eg vi har krav på å få svar på i løpet av denne debatten.

Presidenten: Solveig Horne har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Solveig Horne (FrP) [13:38:25]: Det er visst tid for å svare på spørsmål her.

Først til Thomas Breen: Det kan godt være at ofrene og de pårørende ikke ønsker seg strengere straffer, men de ønsker i hvert fall at den som har gjort en kriminell handling, skal sone den straffen han har fått. Det de ønsker, er å bli hørt og å ha en klagerett, og om man ikke alltid får gjennomslag for den klagen, så ønsker man i hvert fall å ha den retten.

Så til et spørsmål fra Knut Storberget. Fremskrittspartiet har ikke sagt noe i sine merknader om at vi ønsker å redusere antallet soningsplasser. Det er bare én ting som er helt sikkert, og det er at vi trenger forskjellige sorter soningsplasser, men på et helt annet nivå enn det som Storberget og Regjeringen legger opp til. Vi har sagt helt klart at vi trenger flere plasser, og det kan godt være at noen av de åpne plassene kan bli gjort om til lukkede plasser. Det får vi se når vi får en gjennomgang av de plassene som er der i dag. Men det er én ting jeg kan garantere, og det er det at hjemmesoning, elektronisk soning med kontroll, blir avsluttet hvis Fremskrittspartiet kommer i regjering.

André Oktay Dahl (H) [13:39:40]: Nå skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig rose representanten Lundteigen og Senterpartiets innfallsvinkel til de spørsmålene vi diskuterer her. Det kan jeg ikke huske at jeg noen gang har gjort offentlig, så jeg skal benytte anledningen til å gjøre det nå. Det er rett og slett fordi jeg hadde den store glede å observere representanten Lundteigen som en ekstra «fengselsbetjent» – som han viste til i sitt innlegg – da jeg jobbet en uke i Hassel fengsel og fikk se ved selvsyn hva praktisk arbeid og hardt arbeid faktisk kan medføre. Jeg ville sannsynligvis ikke ha fikset det i det hele tatt, men jeg så altså ved selvsyn hvordan representanten Lundteigen faktisk gjennomførte noe av det vi alle her snakker om. Jeg synes det var et godt, verdibasert innlegg som Lundteigen holdt, som sier noe om hva vi faktisk bør tilstrebe i kriminalomsorgen for at alle mennesker her skal få en verdighet og en trygghet på seg selv, sånn at de kanskje kan klare å bli kriminalitetsfri. Det var godt og verdikonservativt sagt det representanten Lundteigen sa. Jeg syntes bare det var greit å få sagt det. Jeg ønsker vi kunne få mer av det. Det understreker faktisk også at vi har et felles verdisyn.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet her, men nå later man jo som om Fremskrittspartiet har tenkt å rasere hele kriminalomsorgen, sammen med Høyre som en sånn liten hjelpebår, men da bør man kanskje ta en titt på hva vi faktisk står sammen om i mindretallsforslagene: økt fokus på lederkompetanse i kriminalomsorgen, økt fokus på frivillighet, frivillige mennesker som faktisk bryr seg om innsatte, selv om de ikke er ansatt, men som har noe å bidra med. Det er en forutsetning for å få hele tilbakeføringsgarantien til å funke.

Så til helse i fengslene. Vi hadde høring hvor Legeforeningen dokumenterte hvordan det står til, at det helsetilbudet som gis innsatte i norske fengsler, er under enhver kritikk. Det er ikke rart at mange av dem rett og slett ikke greier å håndtere hverdagen når de kommer ut igjen, når de ikke har et helsetilbud som oppfyller de kravene som også innsatte bør kunne forvente.

Ikke minst står opposisjonen sammen, Fremskrittspartiet, Høyre og de andre opposisjonspartiene, om å satse på kunnskap, og at man skal kunne få dokumentert de kursene man tar, slik at man kan bruke det når man kommer ut etterpå. Det er forslag som jeg syns Regjeringen i hvert fall bør ta en nærmere titt på, og kanskje til og med støtte.

Etterpå skal vi ha en interpellasjonsdebatt om politiet.

Så har jeg lyst til å si til slutt at når man er veldig fornøyd med at soningskøene går ned, ja, så er det bra, men samtidig kan kanskje en av grunnene være at man ikke har nok politi til verken å etterforske, påtale eller ta mange. Vi har altså store mørketall innenfor kriminalitet. Når man får ordentlig i gang dialogen med Politiets Fellesforbund, vil man antakeligvis etter relativt kort tid se at den enorme skryt man her gir i forhold til soningskøene, faktisk ikke er reell, men at det er mer kriminalitet, og at soningskøene antakeligvis kommer til å gå raskt opp igjen fordi man ikke har hatt balanse i straffesakskjeden.

Statsråd Knut Storberget [13:42:46]: Når jeg hører innlegget fra representanten Oktay Dahl, må jeg anmode Høyre om å legge godviljen til. Jeg tror velgerne også ville like det, og at man faktisk også kunne reflektere et kort øyeblikk over at det er noe som beveger seg i positiv retning. Denne stadige negative argumentasjonen, som delvis er basert på feil fakta, gror det ikke noen ting av. Det som Høyre nå har presentert i forhold til nærmest alt man gjør, særlig innenfor kriminalomsorg og politi, tror jeg det gror veldig lite av, både når det gjelder velgertilstrømming til Høyre, og ikke minst når det gjelder å skape nytt fundament for politikken.

Denne påstanden om at politiet ligger nede, som skulle være grunnlaget for at man nå får avviklet soningskøen, må jo enhver justispolitiker vite er gal. Når man ser på fangevolumet, har det økt betydelig. Man må også se på antall straffedommer, ikke bare i den tida jeg har sittet i regjering, men også under forrige regjering. Så dette er med all respekt ikke riktig. Vi har store mørketall på mange områder, men vi er i ferd med å oppklare mer kriminalitet og få flere inn til soning, og vi er også i ferd med å øke straffenivået på viktige områder. Jeg må si at når jeg nå hører begrunnelsen fra opposisjonen, fra Høyre og Fremskrittspartiet, at vi i løpet av de siste tre årene har fått – og blitt kritisert ganske hardt for – åpne soningssteder, ja så er svaret nå, i forhold til hva som er deres alternativ, ikke at man skal legge ned det man ikke liker. Nei, man skal sørge for «balanse», og det er andre fine og viktige og i realiteten tomme ord.

Jeg er veldig glad for at Høyre og Fremskrittspartiet ved denne anledninga har markert at man ikke skal legge ned de åpne stedene – slik oppfattet jeg svaret. Det er viktig, ikke bare for kapasiteten i kriminalomsorgen, men det er viktig fordi i de åpne soningsstedene har man også fått til et kvalitetsløft. Man driver med undervisningstilbud. Man driver kennel ved Bruvoll og kulturaktiviteter ved Bjørgvin. På Bredtveit, der jeg var i dag tidlig, har man fått etablert Stifinnerprosjektet.

Jeg skulle ønske at vi nå gikk et skritt videre, at vi lot denne svart-hvite debatten om åpen eller lukket soning ligge, og at alle bidrog til at innholdet ble bedre, uansett om soninga var lukket eller åpen.

Når det gjelder de lukkede plassene, må jeg jo si at det er denne regjering som nå etablerer et fengsel til 1,4 milliarder kr i Halden med 220 lukkede plasser. Her er begge deler levert. Man har sørget for balanse, slik at de som skal ha tøff reaksjon, må få tøff reaksjon, men samtidig – hvor vi ser muligheter, skal muligheter gis.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering sjå side 2744)