Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:57:47]: Sommaren kan verta skikkeleg heit i år. I Europa er det venta streikar og sosial uro etter som stadig fleire misser jobben. I Spania nærmar arbeidsløysa seg 20 pst. Island er ramma av verdshistorias største bankkrise, sett i forhold til størrelsen på økonomien, og mange islendingar vurderer no å flytta frå landet for å få seg arbeid.

Heldigvis er situasjonen ikkje så dramatisk i Noreg. Men òg her vil finanskrisa i aukande grad ramma vanlege folk. Investeringane i næringslivet fell, eksporten fell, og oljeinvesteringane flatar ut. Dette gjer at òg bustadmarknaden er nervøs, noko som igjen slår direkte ut for bygg- og anleggsverksemda.

Men arbeidsløysa stig. Ved utgangen av april var det registrert 72 700 heilt ledige hos Nav. Samanlikna med april i fjor er det 34 000 fleire ledige, dvs. ein auke på 88 pst. Arbeidsløysa aukar mest i bygg og anlegg og i industrien. Dette er reflektert i den kraftige auken i arbeidsløysa blant menn. Nesten tre av ti ledige er menn med bakgrunn frå bygg og anlegg og industri – alt ifølgje Nav. Sesongjusterte tal viser at det har vorte 4 900 fleire ledige den siste månaden. Arbeidsløysa er no 2,8 pst. av arbeidsstyrken.

Det vil verta fleire permitterte. Ved utgangen av april er 18 300 personar permitterte. Det er nesten åtte gonger så mange permitterte som på same tid i fjor. 11 000 av desse er permitterte på heiltid.

Arbeidsløysa rammar i alle fylke. Samanlikna med april i fjor har arbeidsløysa i Oppland auka med 138 pst. I Sogn og Fjordane og Vestfold aukar arbeidsløysa med 122 pst. Arbeidsløysa var høgast i Finnmark med 4 pst., deretter kjem Oslo og Telemark med 3,4 pst.

Krisa spreier seg til stadig nye næringar. Fredag i førre veke hadde Bergens Tidende eit stort og urovekkjande oppslag om sviktande oljeinvesteringar. Med dagens oljepris vil oljeinvesteringane falla med dramatiske 30–40 pst. neste år, meiner ekspertane. Oljeingeniørane på Vestlandet merkar allereie endringane. Viss oljeprisane held seg over tid, vil konsekvensane for mange arbeidsplassar på Vestlandet verta veldig dramatiske.

Kristeleg Folkeparti har åtvara mot denne utviklinga. Me var faktisk det einaste partiet på Stortinget som innanfor handlingsregelen føreslo auka oljepengebruk til ei tiltakspakke mot arbeidsløysa, i samband med statsbudsjettet i fjor haust. Pakka vår inneheldt 4,8 milliardar kr som skulle gå til bygging og vedlikehald av vegar, jernbane, skular, sjukeheimar osv. Me føreslo òg betre avskrivingsreglar for næringslivet. Me var sjølvsagt skuffa over at regjeringspartia ikkje stemde for forslaget vårt, men valde å utsetja tiltakspakka til slutten av januar.

Når det er sagt, vil eg seia at norske styresmakter har gjort ganske mykje bra i si handtering av finanskrisa. Regjeringas tiltakspakke i slutten av januar kom seint, men ho kom godt. I stor grad var pakka samanfallande med Kristeleg Folkeparti sine forslag frå statsbudsjettet. Dei andre pakkene som har vore retta mot finanssektoren, har etter vår vurdering vore rimeleg gode.

Me synest òg at sentralbanksjef Svein Gjedrem fortener honnør for å setja i verk kraftfulle verkemiddel i pengepolitikken. Noregs Bank si styringsrente er no nede i 1,5 pst., og ho er kutta med 4,25 prosentpoeng sidan toppen i fjor. Det betyr ein kraftig stimulans til økonomien. Det er eit teikn på kor dramatisk nedturen no er.

I denne interpellasjonen ønskjer eg å retta spesiell merksemd mot industrien, særleg industrien på stader der det er få andre moglegheiter til arbeid, og/eller der sterke hjørnesteinsbedrifter er uerstattelege føresetnader for anna næringsverksemd, for permitteringar og nedleggingar er særleg krevjande for industristader som er prega av store hjørnesteinsbedrifter. Stadig fleire av desse bedriftene melder no om store likviditetsproblem. Plastal på Raufoss er konkurs, og fleire andre hjørnesteinsbedrifter har store utfordringar, m.a. Hydro Karmøy, Hydro Høyanger, Aker Verdal og Sør-Norge Aluminium AS på Husnes.

Den sist nemnde bedrifta har på mindre enn eit halvt år redusert elektrolyseproduksjonen med 50 pst. Ein av dei to elektrolysehallane på Husnes er stengd. «Me er innforstått med at denne situasjonen vil få alvorlege følgjer for dei tilsette og på lokalmiljøet.» (…) Me vil søkja å finna fram til ordningar slik at belastninga vert rimeleg fordelt. Dette er viktig for at kompetanse som det har teke tiår å byggje opp, ikkje skal gå tapt,» sa administrerande direktør ved SØRAL i februar i år.

Den 25. februar i år skreiv Dagens Næringsliv: «Kan bli stille på Stord.» Dette var ein kommentar til at ordresituasjonen ved Aker Stord var svært anstrengd. I slutten av mars kom gladmeldinga om nytt oppdrag, men faren er slett ikkje over. Særleg det faktum at oljeselskapa utset/frys mange ny oppdrag, ligg som ein tung skugge over heile leverandørindustrien.

Kristeleg Folkeparti er oppteken av at me må vera føre var og motverka permitteringar og nedleggingar av hjørnesteinsbedrifter som er sentrale for busetjing og verdiskaping i lokalsamfunn over heile landet.

Industrikraftregimet er eit sentralt spørsmål for mange av desse industribedriftene. I valkampen før stortingsvalet i 2005 var industrikraft eit ynda debattema, og raud-grøne løfte om eit nytt industrikraftregime var mange og sterke. Dette skapte forventningar hos industrien.

Ikkje overraskande viste det seg på nytt at EØS-avtala ikkje gjev rom for myndigheitsbestemte kraftkontraktar. Dette var eigentleg gammalt nytt for dei som kjenner saka. For både regjeringane Bondevik I og Bondevik II og regjeringa Stoltenberg I hadde kome til den same konklusjonen tidlegare.

Difor må ein søkja andre løysingar. Heimfallssaka for ca. eit år sidan var ei slik moglegheit. Ho kunne vore takla annleis, og ho kunne gjeve positive moglegheiter. Men dette er historie no.

Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa no må setja eit sterkt trykk på å få til ein norsk kopi av den franske konsortiummodellen, eller gjennomføra andre tiltak som kan sikra at kraftintensiv industri får levelege rammevilkår. Å seia at det trengst, er ei svært høfleg formulering.

Me kan ta som eksempel Hydro Aluminium på Karmøy. Lokalsamfunnet og Hydro trudde på løfta om rimeleg kraft for å kunna satsa på ein topp moderne og rein aluminiumsfabrikk. Så vart ikkje dette innfridd. I tillegg kom finanskrisa, og resultatet ser ut til å verta: inga investering i ein ny, moderne og rein fabrikk.

Tiltakspakkene er vel og bra, men dei medverkar eigentleg berre til å handtera generelle problemstillingar som er knytte til finansiering og investering. Nokre vert ramma hardare enn andre. Nokre tener på krisa, mens samfunn som Karmøy vert ramma ekstra kraftig, ikkje minst etter Karmsund-konkursen.

Kristeleg Folkeparti er uroleg for at Regjeringa sine verkemiddel i næringspolitikken ikkje er treffsikre nok. Me utfordrar difor Regjeringa til å hjelpa til med omstillingsmidlar til nye prosjekt av industriell karakter og i tillegg eit nærings- og omstillingsfond som dei kommunane det gjeld, kan disponera. Kristeleg Folkeparti trur at Regjeringa bør gå inn med denne typen skreddarsydde verkemiddel for at dei lokalsamfunna som er hardast ramma av finanskrisa, skal få hjelp.

Spørsmålet er om også Regjeringa vil vera føre var og motverka permitteringar og nedleggingar av hjørnesteinsbedrifter rundt om i landet. Me stiller spørsmålet om Regjeringa har dei nødvendige verkemidla for å medverka til omstilling og til nye, varige arbeidsplassar i lokalsamfunn som vert hardt ramma av finanskrisa.

Statsråd Sylvia Brustad [14:06:42]: Dette er en viktig debatt om et tema som fortjener mer oppmerksomhet enn det det har for tida.

Jeg kan forsikre representanten om at Regjeringa tar situasjonen på ytterste alvor. Vi har sagt, og vi holder fast ved, at vi er innstilt på å gjennomføre alle de tiltak som vi mener er nødvendige for å møte denne finanskrisa. Vi vil gjøre det vi kan for å unngå at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Arbeid til alle er jobb nr. 1.

Det er ingen tvil om – og der deler jeg resonnementet til interpellanten – at situasjonen er alvorlig. Nesten daglig kommer det inn meldinger om permitteringer, oppsigelser og konkurser fra bedrifter rundt omkring i landet. Krisa omfatter nå alle verdensdeler og nær sagt alle sektorer. De nyeste prognosene fra OECD bekrefter at verdensøkonomien krymper raskere enn tidligere antatt. Det ligger nå an til et tilbakeslag for industrilandenes bruttonasjonalprodukt på hele 3,8 pst.

Dette er ikke gode nyheter for norske bedrifter. Vi må ta inn over oss at så godt som samtlige bransjer og alle landsdeler vil merke de vanskelige tidene i månedene framover. Flere bedrifter har som kjent allerede merket finanskrisa. La meg nevne noen eksempler: Prisen på aluminium er historisk lav. Det gjorde at 450 personer på Hydros anlegg på Karmøy ble overtallige. På Husnes har SØRAL måttet halvere produksjonen, og også i Sunndal reduseres produksjonen.

Når husholdninger verden over kjøper færre biler, rammer det sjølsagt også våre bilindustribedrifter. For eksempel har Kongsberg Automative i løpet av kort tid måttet gjennomføre omfattende omstillingstiltak i mange land, deriblant i Norge. Også bildelindustrien på Raufoss er rammet.

Eksemplene illustrerer at krisa er global. Den løses ikke her i Norge. Det må en global dugnad til. Over hele verden har myndighetene satt inn kraftfulle tiltak for å forsøke å stabilisere økonomien. Regjeringa har lagt fram omfattende tiltak for å avhjelpe situasjonen for næringslivet og fått bred støtte her i Stortinget til å gjennomføre dem.

Det har vært helt avgjørende å få kapitalmarkedene til å fungere igjen. Næringslivet har til de grader fått merke hva det vil si når bankene ikke lenger gir finansiering. Situasjonen har vært ytterst alvorlig, og fortsatt opplever bedrifter i Norge utfordringer knyttet til kapitaltilgangen. Det vi risikerer, er at bedrifter som i utgangspunktet ikke har problemer, likevel opplever at prosjekter strander fordi bankene ikke lenger verken kan eller vil låne dem penger.

Allerede i oktober i fjor kom vi som kjent med den første bankpakka. Senere er det vedtatt å etablere to nye fond: Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Fondene har en samlet kapital på 100 milliarder kr.

Det er gitt milliarder i økte lån og garantier til norsk eksportnæring gjennom Eksportfinans og GIEK. I tillegg har vi økt rammene til Innovasjon Norge, og Innovasjon Norges muligheter til å gå inn i større bedrifter og store prosjekter har blitt forbedret.

Det er igangsatt omfattende tiltak overfor bygg- og anleggssektoren. Skolene skal pusses opp, sjukeheimene vedlikeholdes, og vegene skal bli tryggere samtidig som vi skaper og trygger arbeidsplassene.

Norges Bank har som kjent satt styringsrenta kraftig ned. Såpass kraftig rentekutt er kraftig lut for norsk økonomi. Blant annet gir det bedriftene lavere rentekostnader. Svakere krone målt mot dollar og euro er gunstig for våre eksportbedrifter.

Regjeringas tiltak, som Stortinget har sluttet seg til, virker. Det ser vi nå helt tydelig. La meg gi noen eksempler på det: Innovasjon Norge har tru på at Kongsberg Automative vil lykkes og har innvilget en lånesøknad på 145 mill. kr. Det er mye penger i Innovasjon Norge-sammenheng. Dette er viktig støtte for selskapets virksomhet på både Raufoss, Rollag og Kongsberg. Jeg kan også nevne at Innovasjon Norge i forrige uke gav tilsagn om 195 mill. kr i lån til oppdrettsselskapet SalMar på Frøya, nærmere bestemt 95 mill. kr til delfinansiering av en topp moderne utstyrspark og 100 mill. kr til eiendomsselskapet som skal drive dette. Dette lånet skal være med på å bidra til bygging av det som skal bli verdens mest innovative og kostnadseffektive anlegg for ilandføring, slakting og bearbeiding av laks.

Dette er gode eksempler på at tiltakene virker, og at de også kommer store bedrifter og store prosjekter til gode. Moelven Bruk er et annet eksempel der tiltakene også ser ut til å virke. Før jul gikk de ansatte på Moelven ByggModul ned til tre dagers arbeidsuke, og flere ble fulltidspermitterte. Nå er alle ansatte tilbake i jobb.

Ikke alle arbeidsplasser kan reddes. Jeg trur vi må være forberedt på at det kan bli behov for statlige omstillingspenger, slik interpellanten var inne på, i noen lokalsamfunn. Et eksempel er Høyanger kommune i Sogn og Fjordane, der, som alle kjenner til, Fundo Wheels ble hardt rammet av svikten i bilindustrien, noe som førte til at driften måtte avvikles. For et lite lokalsamfunn som Høyanger, hvor arbeidsledigheten steg eksplosivt i løpet av svært kort tid, er dette sjølsagt et hardt slag – for enkeltmenneskene og for kommunen. Derfor har Regjeringa besluttet å fremme forslag om at Høyanger kommune får penger til ekstraordinære statlige omstillingsmidler for å skape nye arbeidsplasser i tillegg til ekstra skjønnsmidler. Vi er fra Regjeringas side også beredt til å vurdere ekstraordinære statlige omstillingsmidler til andre lokalsamfunn som vil bli hardt rammet av finanskrisa. Det må sjølsagt gjøres grundige vurderinger i hvert enkelt tilfelle, men vi er beredt på at det må til. Samtidig må vi sørge for at vi omstiller oss til at markedet innenfor noen områder kommer tilbake, kanskje i en annen form. Vi må altså drive med innovasjon.

Tiltakene virker. Likevel kan ingen i dag si hvordan de neste månedene og åra vil bli. Nettopp derfor er det så viktig at vi nå tar de riktige grepene. Helt avgjørende er det sjølsagt at vi greier å ta vare på de enkeltmenneskene som har mistet jobben, eller som står i fare for å miste jobben – de som er bekymret for om de greier å betale huslånet sitt eller å ha barna sine på skolefritidsordninga. Vi må aldri glemme at det befinner seg enkeltmennesker bak hvert eneste tall i arbeidsledighetsstatistikken. Når arbeidsplasser går tapt, er det tungt for den enkelte, for familiene som rammes, og for lokalsamfunnet. Det er også grunnen til at vi har tatt og tar viktige grep knyttet til Nav. Etaten er tilført nye midler i flere omganger, noe Stortinget sjølsagt kjenner godt til. Mer fleksible permitteringsregler vil også gjøre det enklere å fordele permitteringer på flere arbeidstakere over lengre tidsrom. Det har vært en ønske fra svært mange bedrifter. Fra 1. februar i år ble det mulig å motta dagpenger i 52 uker, mot tidligere 30 uker. Jeg er glad for at Stortinget også har støttet Regjeringas forslag om å redusere arbeidsgiverperioden fra ti til fem dager fra 1. april i år.

Dette er eksempler på tiltak som virker, og som har betydning. For bedriften Eramet i Sauda innebærer mer fleksible permitteringsregler at bedriften kan beholde verdifull arbeidskraft til etterspørselen og prisene på ferromangan forhåpentligvis tar seg opp igjen. Dette gjelder også for andre bedrifter, sjølsagt.

Jeg mener at de siste månedene har vist at vi holder ord, at vi har en aktiv næringspolitikk. Ikke alle arbeidsplasser kan reddes, men vi skal gjøre det vi kan for at virkningene av finanskrisa blir minst mulig for Norge, og å gjøre det vi kan for at flest mulig kan beholde jobbene sine, og – ikke minst – bidra til å omstille næringslivet vårt slik at når vi kommer ut av denne krisa, er næringslivet enda mer konkurransedyktig enn det var da vi gikk inn i denne krisa.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:16:14]: Eg vil takka statsråden for ei positiv tilnærming i svaret. Eg synest det er flott at ho tok utgangspunkt i det å ta vare på enkeltmennesket, for det er jo faktisk det dette dreiar seg om. Me må ikkje gjera denne debatten berre til noko mekanisk, om bedrifter og store system, for det det eigentleg dreiar seg om, er omsynet til enkeltmennesket – enkeltansiktet bak – situasjonen for enkeltmennesket, for familien, osv. Har me det fokuset, er det kanskje litt enklare å finna gode og konstruktive løysingar.

Og til det som er mitt neste poeng: Eg håpar verkeleg at statsråden i dette arbeidet lyttar til industrien, til næringslivet sjølv, for dei har mange konstruktive tiltak, og at ho òg søkjer breie løysingar i lag med opposisjonspartia. For det er viktig at dei tiltaka som kjem på banen, er slitesterke. Og, med all respekt for dagens regjering og regjeringspartia, det er trass i alt ikkje eit så stort fleirtal dei representerer, så dess breiare basis vedtak og ordningar har i Stortinget, dess meir slitesterke og trygge er dei.

Så er det nokre føringar som eg synest er viktige. Noko av utfordringa er det me høyrde seinast i dag om at norsk industri seier at dei må få betre rammevilkår slik at dei kan konkurrera ute. Eg er veldig einig i definisjonen, at dette er ei global krise, og at ein må søkja globale løysingar, men samtidig er det ein rå konkurranse landa imellom om nye investeringar, og då må me passa på at Noreg ikkje rykkjer bak i køen. Me må sørgja for, bl.a. med betre avskrivingsreglar, at me vert konkurransedyktige i konkurransen om nye investeringar. Me må sørgja for eksportmoglegheiter for norsk industri, noko me er heilt avhengige av. At GIEK og Eksportfinans har tilstrekkelege rammer, ikkje eit tungvint regelverk som skapar unødvendige avgrensingar, er eit godt verkemiddel i så måte.

Så er me også i den situasjonen at industrien, ikkje minst aluminiumsindustrien, tener lite pengar, at dei rett og slett er i ei likviditetskrise, eller dei manglar kontantar, for å seia det slik, og dei har bedt om eit grep – å få utsett innbetaling av selskapsskatten. Det er neppe eit grep som Finansdepartementet hoppar i taket av – i alle fall ikkje av glede – med det vil vera effektivt for å styrkja likviditeten. Det finst ei rekkje slike ting.

Så må me passa på at me brukar denne krisetida til å ta vare på og å vidareutvikla kompetansen. Eg er glad for signala om meir fleksible pensjonsreglar, auka løyvingar til forsking og utvikling, satsing på SkatteFUNN, osv., slik at me skapar optimisme og framtidstru i næringslivet, og då kan me faktisk koma styrkt ut av dette. Det kan visa seg at det som var krisetid, òg vart ei tid for vekst. Det er det me håpar.

Statsråd Sylvia Brustad [14:19:31]: Slik jeg hører representanten Sørfonn, opplever jeg at vi er enige om det aller meste. Fra Regjeringas side er vi også opptatt av å få til breie løsninger når det går an – og det har jo vist seg i sakene om finanskrisa at det har vært mulig i svært mange omganger, og det er jeg glad for. Det andre som sjølsagt er helt avgjørende, er å ha tett dialog, men også å lytte til næringa sjøl – til industrien og næringslivet for øvrig. Derfor har vi sjølsagt både tett og nær og ofte kontakt, for det er sjølsagt de som vet best, hva som må til.

Så er det et punkt som representanten Sørfonn tok opp i hovedinnlegget som jeg ikke rakk å kommentere i mitt svarinnlegg, og det gjelder kraftregimet og langsiktige kraftavtaler. Det er jo sjølsagt kjempeviktig for store deler av vår industri, og hovedelementet er å få til flere langsiktige avtaler. Boliden er jo ett eksempel på det, men vi er nødt til å få flere.

Jeg viser også til omgjøringstilgangen som er der, og til utleieordninga. Enova har nå historisk mye penger å bruke, de har aldri noensinne, så vidt jeg vet, hatt så mye penger som de har nå. Det inngår også i et nytt kraftregime. Og statsministeren lanserte jo også i går – og det kommer forslag om det i revidert nasjonalbudsjett – penger til et nytt innkjøpskonsortium, slik industrien sjøl har bedt om. På mange måter er det et slags samvirkelag, der man går sammen, etter den franske modellen, for å få til løsninger og gode avtaler. Her kommer Regjeringa til å foreslå 40 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett, lagt til Innovasjon Norge, som skal kunne brukes til det som heter «bagatellmessig støtte», etter modell av den franske modellen, og jeg håper Stortinget vil slutte seg til det.

Vi vil sjølsagt ha nær dialog med industrien om dette framover. Det betyr også at vi vurderer ulike låne- og garantiordninger, også i forlengelsen av dette, i nær dialog med industrien sjøl.

Jeg er derfor enig med representanten Sørfonn i at dette er et område som vi sjølsagt både skal ha og hele tida har høyt på dagsordenen i forhold til å være beredt til å trå inn med nye tiltak dersom det skulle være behov for det.

Så på tampen: Representanten var også inne på noe som er kjempeviktig, nemlig å greie å beholde kompetansen. For vi må ikke gjøre den feilen, som av og til har skjedd i krise før, at en mister nødvendig og god kompetanse ved mange bedrifter. Vi må ruste opp vårt virkemiddelapparat slik at de har penger og ressurser å stille opp med slik at kompetansen kan beholdes. Det mener jeg det er mange muligheter til nå gjennom de ulike pakker som er vedtatt.

Gunvor Eldegard (A) [14:22:58]: Først vil eg seia til interpellanten at eg synest det er ein viktig debatt han tek opp i dag, spesielt at han tek opp industrisamfunna sin situasjon og deira forhåpentleg positive utgang av finanskrisa.

Sjølv er eg vaksen opp i ei lita bygd med ei veldig stor hjørnesteinsbedrift. Det er heilt klart at når det skjer noko med hjørnesteinsbedrifta i ei bygd, rammar det heile samfunnet. Det har me no sett i Høyanger. Det er over 300 ledige i Høyanger. I eit så lite samfunn merkar ein det veldig godt. Me ser det på Karmøy, der delar av aluminiumsfabrikken er lagde ned. Karmsund Verft er konkurs. Det er faktisk 600 arbeidsledige på Karmøy no. Det er store og alvorlege tal i små bygdesamfunn. Da er det viktig at me har ei regjering som er villig til å setja inn tiltak til omstilling og tiltak for dei som mister jobben sin.

For oss i Arbeidarpartiet har arbeid til alle alltid vore jobb nummer ein. For me veit at noko av det verste som kan skje eit menneske, er å mista jobben. Det handlar om enkeltpersonar og familiane rundt, og om samfunnet som dei bur i. Regjeringa har lagt fram fleire tiltakspakker, som er både store og omfattande, men det er faktisk ikkje slik at Regjeringa kan kjøpa bildelar dersom ein bilfabrikk går dårleg. Difor må me bruka denne krisa til å laga framtidas arbeidsplassar. Difor må me bidra til omstilling.

Eg har lyst til å snakka litt om Årdal og det som skjedde der. Da me begynte denne stortingsperioden, var det ganske kritisk i Årdal. Ein stor del av fabrikken skulle stengjast ned, og over 200 kom til å mista jobben. Da gjekk staten inn med store omstillingsmidlar, og me fekk ein ny dørfabrikk, som det har vore stor diskusjon om. Det er Europas mest moderne dørfabrikk, og den går veldig bra. Og me har fått ei ny, flott, moderne og framtidsretta solcellefabrikk i bygda. Hydro har teknologisenteret sitt der og ønskjer å utvida det. I ei bygd som faktisk var prega av utryggleik og fråflytting, har det snudd til optimisme og tilflytting. Eg meiner me må sørgja for omstilling i andre små samfunn òg og kanskje gjera omstillingsarbeid der, slik at dei får fleire bein å stå på i usikre tider.

Eg har lyst til å nemna noko, og det er at det er gjort mykje som gjeld desse bygdene: Avskrivingsreglane er det f.eks. gjort noko med. Me har lagt inn konjunkturavhengig skattelette, og det er eit tiltak som går direkte til bedrifter som treng det, og som slit. Me har no lagt fram industrikraftregimet med konsortieinnkjøp, som Jens snakka om i går. Me har oppretta Statens finansfond og Statens obligasjonsfond på 50 milliardar kr. Alt dette til saman skal vera med og bidra til at me kan bruka krisa til å laga nye arbeidsplassar og laga framtidas arbeidsplassar.

Øyvind Korsberg (FrP) [14:27:12]: Interpellanten tar opp en viktig problemstilling. Det synes jeg er bra. Som situasjonen nå er, har jo verdensøkonomien endret seg radikalt det siste halvåret, og kanskje litt mer enn det. Situasjonen er alvorlig. Det er en betydelig redusert vekst, og man ser en økende arbeidsledighet. Interpellanten nevnte at Spania har 20 pst. arbeidsledighet. Det er også tilfellet for enkelte lokalsamfunn i Norge at arbeidsledigheten er oppe på det nivået.

Slik jeg oppfatter situasjonen så langt, har Regjeringen vært passiv, har observert mye og kommet med lite handling for denne situasjonen. Riktignok har Regjeringen kommet med såkalte krisepakker. De har kommet sent, men de har fått støtte i Stortinget. Det har nok vært et krav fra opposisjonen og fra store deler av næringslivet at dette burde ha kommet tidligere.

De prognosene Regjeringen la fram i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år, mente Regjeringen den gangen var gode. Det viser seg at man har bommet radikalt. Det advarte også opposisjonen mot da man behandlet statsbudsjettet. Så er det også slik at før man kom til årsskiftet 2008/2009 varslet Regjeringen allerede den gang at man skulle komme med nye tiltak.

Kraftregimet har vært nevnt. Jeg tror alle husker valgkampen i 2005. Da var det fakkeltog i forbindelse med Union i Skien. Det har ikke vært så mange fakkeltog etter det. Jeg har iallfall ikke registrert at noen i Regjeringen har gått i fakkeltog for bedrifter som har blitt nedlagt. Det er en kjensgjerning at løfter om industrikraftregimet som denne rød-grønne regjeringen gikk til valg på, ikke er innfridd. Hva som eventuelt vil komme i revidert, får man se på da, men jeg har registrert at industrien er misfornøyd med at Regjeringen ikke har kommet med noen tiltak for kraftkrevende industri. Det er mange måter å løse det problemet på. Et av de tiltakene man kan innføre, er å få bygd ut mer kraft. Regjeringen har altså vernet – for å ta et eksempel – Vefsna, som kunne ha gitt mye kraft i et område som mangler det, man kunne ha satt i gang tiltak for å få bygd ut og fornyet eksisterende kraftproduksjon, og man kunne også ha gjennomgått tidligere verneplaner – alt dette for å få bygd ut ny, miljøvennlig og god kraft. Man kunne også ha gjort tiltak for å få i gang en storstilt satsing på småkraft. At industrien er misfornøyd, skjønner jeg godt. Så får vi se hva som kommer i revidert. Det har vært sagt mye fra Regjeringens side, og jeg vil ikke gå inn på noen konkrete tiltak i så måte.

Så er det blitt nevnt i innlegg fra flere her at enkelte bransjer er i krise. Mange har pekt på aluminiumsbransjen og på at det blir produsert færre biler, fordi etterspørselen er radikalt lavere. Men man kan gjøre noen grep også nasjonalt. Ser man på Tyskland, ser man at de der har økt vrakpanten til ca. 23 000 kr – dersom man kjøper en ny bil. Det har det også vært fremmet forslag om i Stortinget. Så vidt jeg vet, blir det ikke flertall for det forslaget. Det er ikke sikkert at man ville fått opp bildelproduksjonen på Raufoss og andre steder ved å vedta det forslaget, men man ville fått en storstilt utskifting av den norske bilparken dersom man økte vrakpanten og satte ned avgiften. Og man ville oppnådd flere ting: Det ville blitt etterspørsel etter biler, og man ville fått sikrere – og også mer miljøvennlige – kjøretøy. Så det går an å foreta noen grep.

På en rekke områder tar Norge på seg rollen å være verdensledende. Når det gjelder miljøvern, skal vi være verdensledende, og når det gjelder bistand, skal vi være verdensledende. Hvorfor ikke foreta en del slike grep, for så å sende disse signalene ut i verden? Da Tyskland økte sin vrakpant, ble det godt mottatt, og man fikk det med seg i mange deler av verden.

Til slutt: Jeg registrerte at Jens Stoltenberg i sin 1. maitale snakket om at manglende utbetaling av lønn kunne spre seg videre til andre bedrifter. Det forventer jeg at statsråden kommer inn på i sitt innlegg, for dette er ikke å gi forutsigbare, gode og langsiktige rammevilkår for næringslivet.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:32:40]: Arbeidsledigheten griper om seg. Bedriftsforbundets medlemsundersøkelse i mars viser at over halvparten av småbedriftene venter tøffere tider. Den internasjonale nedturen har rammet seks av ti medlemsbedrifter, ifølge undersøkelsen, og så godt som alle disse oppgir nedgang i etterspørselen. Det er blitt vanskeligere å få lån og å refinansiere lån. 35 bedrifter legges ned daglig – og tempoet øker.

Hvert eneste år har Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg med stort engasjement og med stor skadefryd skjerpet skatten for norske bedrifter. Hvert eneste år har de gjort arbeidsplassene mer sårbare, mindre konkurransedyktige og mindre trygge. Regjeringen gav bedriftene og arbeidsplassene en giftpille ved å øke skattene med 11 milliarder kr, samtidig som finanskrisen satte inn. 50 000 små og mellomstore bedrifter står nå på kanten av konkurs, og Regjeringens bidrag nå er å dytte dem enda litt lenger ut på kanten.

Krisen er dypere enn fryktet, fordi Regjeringen valgte å la halvparten av verktøykassen bli liggende ubrukt. Regjeringens krisepakker – alene – har vist seg å ha liten effekt, og ledigheten er spådd å kunne stige til 150 000 neste år. Statsråden viste til sviktende etterspørsel etter aluminium og at Regjeringen vil bidra med omstillingsmidler til f.eks. Høyanger. Hva da med Sunndal – der også over 400 nå har mistet jobben sin – vil man der få hjelp til omstilling på samme måte? Og hva med vrakpanten – som er nevnt her tidligere – vil statsråden og Regjeringen gjøre noe med det?

Høyre vil belønne dem som skaper framtidens jobber og verdier. Ekstraordinære tider krever ekstraordnære tiltak og løsninger. Det aller viktigste ønsket fra bedriftene nå er en reduksjon i arbeidsgiveravgiften, noe også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Bedriftsforbundet prioriterer høyest. Arbeidsgiveravgiften er en kostnad som gir press på lønnsomheten og gjør det vanskeligere å beholde gode medarbeidere. Lavere arbeidsgiveravgift i en periode vil gå rett på bunnlinjen til bedriftene og være et godt virkemiddel for å få opp sysselsettingen. Høyre vil derfor redusere arbeidsgiveravgiften med 2,5 prosentpoeng, noe finansminister Kristin Halvorsen dessverre har avvist kontant, ifølge Stavanger Aftenblad tirsdag 5. mai.

Tre dager senere, fredag 8. mai, trakk Trygve Hegnar i sin leder i Finansavisen inn et interessant perspektiv i spørsmålet som gjelder lavere arbeidsgiveravgift, nemlig at denne sal – inkludert regjeringspartiene – erkjenner at lavere arbeidsgiveravgift har en positiv effekt på sysselsetting, fordi vi har ulik avgift i ulike deler av landet. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan kan det ha seg at Regjeringen kontant avviser forslaget fra Høyre om å sette ned arbeidsgiveravgiften i ett år og på den måten bidra til å trygge jobbene?

Høyre er klar til å bruke mer penger på det som legger grunnlaget for velferden vår, nemlig verdiene som vi skaper. Den beste politikken for folk flest er en politikk som er god for norske bedrifter og arbeidsplasser, og som belønner dem som driver fram de gode ideene. Høyre vil derfor reversere Regjeringens økning i arveavgiften og i formuesskatten for familiebedrifter, samtidig som vi foreslår å øke minstefradraget med 3 500 kr for alle ansatte.

Det kommer en tid etter krisen. Faren er stor for at arbeidsledigheten vil bite seg fast i land som ikke har en strategi for å komme styrket ut av krisen. Arbeidsledigheten vil falle raskt i land som klarer å omstille seg, klarer å være konkurransedyktige og å tenke framover. Arbeidsledigheten vil falle raskest i land hvor nye bedrifter skapes, og hvor private investorer satser. Det er derfor viktig å oppmuntre til gründerskap og privat investeringslyst, framfor å straffe det.

Norge kan komme styrket ut av krisen hvis Regjeringen lytter til Høyre og tar i bruk hele verktøykassen. Høyres tre stikkord er «skatt», «skole» og «samferdsel» – skatt for å redde arbeidsplasser og skape nye, skole fordi den moderne økonomien krever medarbeidere som har mye kunnskap, slik at de kan lage gode produkter og gi gode tjenester, samferdsel fordi produktet skal ut til dem som har kjøpt det, og slik at man ikke skal bli stående i endeløse trafikkøer.

Som sagt: Norge kan komme styrket ut av krisen hvis Regjeringen lytter til Høyre og tar i bruk hele verktøykassen.

Ola Borten Moe (Sp) [14:37:46]: La meg, i likhet med nesten alle andre, si at det er et svært viktig tema interpellanten tar opp. Det er selvsagt slik at dette temaet har vi det siste året brukt mye tid på ikke bare å debattere, men også faktisk å gjøre noe med. Det er vel ikke å overdrive å si at det er den saken som har preget det norske nyhetsbildet og det globale nyhetsbildet siden bobla sprakk i fjor sommer en gang.

Så kan man ha ulike innfallsvinkler til det. Det ene er selvsagt at situasjonen er alvorlig, ikke minst for dem som blir rammet fordi arbeidsplassene forsvinner, spesielt i konkurranseutsatt sektor. Så kan man velge å sammenligne Norge med en del andre land. Da vil man kunne konstatere at den politikken som er ført, den næringsstrukturen som vi har, og den posisjonen som vi har, relativt sett er langt bedre enn i veldig mange andre land. Det tror jeg det kan være grunn til å dvele ørlite grann ved, rett og slett fordi vår verdiskapning, vår arbeidsledighet og vår relative posisjon er etter mitt skjønn langt bedre – heldigvis – enn i veldig mange land det ellers ville vært naturlig å sammenligne seg med. Ingen vet om dette er en situasjon som vil vare, og om vi vil klare å bevare dette forspranget eller denne fordelen. Det er å håpe, men den typen garanti har vi selvsagt ikke. Jeg velger å tro – noe jeg er ganske sikker på – at den politikken Regjeringen og Stortinget har ført de siste månedene og det siste trekvart året, har vært en betydelig medvirkende årsak til det, både budsjettpolitikken, som har vært ekspansiv, krisepakkene som har vært fremmet på løpende bånd, ikke minst for å få fart på finansinstitusjonene og kredittflyten, og alle andre tiltak som har vært lagt fram.

Når jeg reiser rundt om i landet og prater med folk, virker det som om det er en rimelig grad av åtgaum, en rimelig grad av tilfredshet, en rimelig grad av erkjennelse av at man blir tatt på alvor, og at Regjeringen handler og løser de utfordringene vi står overfor.

Så tror jeg at vi alle sammen skal være ydmyke med hensyn til at situasjonen er dynamisk. Den kan komme til å forandre seg. Vi er hele tiden nødt til å følge med, være aktuelle og på hugget i forhold til eventuelle nye tiltak. Det har både statsråden, Regjeringen som sådan og for så vidt også statsministeren varslet at man skal være. Dersom det er nødvendig med nye tiltak, vil nye tiltak komme. Det er i grunnen ikke så veldig mange andre måter å angripe den situasjonen som vi er en del av, på.

Det tenkte jeg for så vidt skulle være mitt bidrag her i dag. Jeg er utålmodig og søkende med tanke på framtiden, men relativt godt fornøyd med det som er prestert så langt.

Leif Helge Kongshaug (V) [14:41:47]: Det siste halve året har det vært mye fokusering på den såkalte finanskrisen. Min analyse er at finanskrise vil vi også ha i framtiden. Det er en viktig sak interpellanten har satt på dagsordenen. Det er godt også å få drøftet en slik sak mer spesifikt opp mot ensidige industristeder som blir rammet av den såkalte finanskrisen. Vi får flere anledninger til å diskutere dette. Allerede på fredag blir revidert budsjett lagt fram, og det er preget av at vi har en slik krise.

Når vi snakker om en finanskrise i dette landet, er det egentlig en eksportkrise vi snakker om, for vi er så heldig stilt økonomisk at vi har muskler til å kunne sette inn nasjonale tiltak som er ganske målrettede, og som virker inn på innenlands aktivitet. Det er tiltak som på mange områder er velkomne. Det gjelder både vedlikehold av offentlige bygninger og forsering av ulike prosjekter, f.eks. innenfor samferdsel.

Det som det ikke er så enkelt å gjøre noe med, er at vi er et eksportrettet land. Og siden markedet har sviktet ute i den store verden, har vi oppdaget at vi ikke har innflytelse over det, verken politikerne eller andre. Så det vi snakker om, er egentlig en eksportkrise. I en slik situasjon er det viktig at vi ser på de rammebetingelsene som bedriftene våre har, som permitteringsreglene, som har blitt forbedret. De må være fleksible, slik at de er tilpasset den akutte situasjonen vi har nå. Det vi egentlig snakker om, er at vi må ha et smidig regelverk som gjør at vi tar vare på kompetansen, som også andre talere har vært inne på her, for vi må ha tro på at dette går over. Derfor er det viktig at kompetansen fortsatt er til stede i bedriftene. Det er viktig at det blir bevilget midler til bedriftsintern opplæring slik at bedriftene faktisk kan øke kompetansen i en vanskelig tid og også fokusere på omstilling, slik at når krisen er over, er bedriftene enda sterkere stilt.

Vi kommer heller ikke utenom at næringslivet må omstille seg til enhver tid. Vi har en finanskrise, men vi har også en klimakrise. Det er uante muligheter innenfor klimateknologi til å skape arbeidsplasser. Vi har kompetanse i Norge i dag, ikke minst innenfor verkstedindustrien, og for så vidt innenfor annen industri, som ved omstilling er egnet til produksjon av fornybar energi. Derfor forventer jeg at det blir stimulert til at bedrifter kan gå inn på det som er den store utfordringen, og der de store arbeidsplassene vil komme i framtiden, nemlig innen klimateknologi. Venstre har derfor fremmet forslag om å opprette et fond for å kunne få fart i omstillingen mot klimateknologi.

I Danmark er det 40 000–50 000 arbeidsplasser innen f.eks. vindmølleproduksjon, i Tyskland er det flere hundre tusen. I Norge har vi mye vind, men vi har få arbeidsplasser. Vi har kompetanse og industri som burde innstilt seg på dette, og virkelig sett muligheten for å skape nye arbeidsplasser her.

Til slutt har jeg et hjertesukk. Vi snakket om 2–3 pst. arbeidsledige, og at det kanskje blir opp mot 5 pst. arbeidsledige. Men vi har en gruppe som allerede har mellom 8 og 9 pst. arbeidsledighet, og det er ungdom under 25 år. På Tekst-TV kunne vi i dag lese at innen kort tid vil denne gruppen kanskje fordoble seg, altså til opp mot 15 pst. Dette er ungdommer som skal ut i arbeidslivet, og vi vet hvor viktig det er at nettopp disse kommer i arbeid for å være med og gjøre en innsats for å bære velferdssamfunnet videre. Så jeg forventer at når revidert blir lagt fram, kommer det også midler til nettopp den gruppen – og ikke minst til universiteter og høyskoler for å ta vare på den kompetansen som ønskes, og for å få de økte studieplassene som ønskes.

Inge Ryan (SV) [14:47:11]: Det er sagt mye klokt i denne debatten, ikke minst fra statsrådens side, men også andres innlegg syns jeg viser at man har en tilnærming til dette som jeg slutter meg veldig mye til.

Jeg har lyst til å gjøre meg to–tre refleksjoner. Det ene går på dette med betydningen av en sterk offentlig sektor og en sterk politisk styring. Sjøl om Norge er rikt på penger, tror jeg også vi har et system som ivaretar folk når vi kommer ut i krevende situasjoner, et system som er bygd opp gjennom mange år, og som er en viktig grunn til at krisen blir mindre tøff for folk flest i Norge enn i en del andre land. Vi har et skolesystem, et helsevesen, ordninger for folk som blir ledige, osv., som gjør at dramatikken blir langt mindre enn f.eks. i et land der man ikke har ordninger ved arbeidsledighet, der man betaler skolene sjøl, der man betaler helsevesenet sjøl, osv. Det at vi har den velferdsmodellen som Norge har bygd opp gjennom mange, mange år, tror jeg folk nå setter enda mer pris på enn tidligere, fordi man ser at i krevende situasjoner er det et nettverk på alle områder, slik at dramaet blir mindre enn i en del andre samfunn.

Den andre refleksjonen går på dette med de mulighetene som en krise gir, og kanskje nødvendigheten av at vi fikk en krise. På bakgrunn av de rapportene og den informasjonen som iallfall jeg har fått når det gjelder klimautfordringer og miljøutfordringer, var det nok også behov for at verden roet seg litt ned. Nå ser vi at bilindustrien i USA, som har en av de største utfordringene med hensyn til dette klima, kaster seg rundt og skal begynne å produsere en ny type biler, biler som bl.a. går på elektrisitet og på andre drivstoff, og som bruker langt mindre drivstoff. Det er bare et eksempel på at en krise fører til at vi nå må tenke på en annen måte, at vi må omstille oss. Jeg tror dette er en utfordring som også er viktig for enkelte bedrifter her til lands, men vi er dyktige, vi må se framover, og vi må omstille oss.

Det var slik i Stavanger. Jeg vet ikke hvor mange hermetikkfabrikker det var i Stavanger da kjøleskapet i sin tid kom. Men det var ganske dramatisk for hermetikkindustrien da kjøleskapet kom. Men også der måtte man kaste seg rundt og si: Hva gjør vi nå, når vi har fått en konkurrent som kjøleskapet? Jo, vi må tenke på nye måter, og vi må skape nye arbeidsplasser. Og i Rogaland må man kunne si at man har lyktes med omstilling. Likeens var det på Kongsberg, som først var et sterkt gruvesamfunn. Senere gikk de over til våpenproduksjon, og nå er de verdens ledende på undervannsteknologi, osv. Jeg tror at i krise kan man jo også se det slik at det er positivt at folk får prøve seg litt, og at det kan være positivt at man tenker seg om og kanskje får omstilt bedriftene i en mer miljøvennlig retning og blir mer framtidsrettet.

Den tredje refleksjonen går på dem som blir arbeidsledige. Her tror jeg vi har en utfordring som vi må jobbe enda hardere med. Flere – bl.a. Kongshaug i det siste innlegget – har vært inne på at en måtte sørge for at flere fikk studieplass. Det er veldig fornuftig. Men uansett tror jeg det er viktig at man tenker slik at når folk blir arbeidsledige, skal vi gjøre alt vi kan for at de bruker den tida de er ledige, til å fylle på med kompetanse, slik at de er dyktigere når de kommer tilbake på jobb. Enten det dreier seg om tre måneder, seks måneder eller i verste fall et år, bruker man tida fornuftig, for arbeidsledige skal uansett ha ytelser gjennom Nav, og det er bra. Men det at man i tillegg har noe å gå til hver dag ved at de får opplæring, tror jeg er kjempeviktig, for da kommer man inn i en god sirkel. Det gjelder ikke bare den personen som får kompetanse og påfyll, men det gjelder hele nasjonen. Hvis det er 100 000 arbeidsledige, f.eks., og alle får kompetanseheving, blir det et voldsomt kompetanseløft til sammen for Norge som nasjon. Derfor håper jeg framover – hvis ledigheten stiger og den biter seg fast – at vi finner løsninger og ordninger som gjør at de som er ledige og får dagpenger eller ytelser, samtidig får sjansen til å bli dyktigere, noe som er bra for dem sjøl, men også for landet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:51:58]: Utgangspunktet mitt for interpellasjonen var at me har ein alvorleg situasjon, og eg hadde eit mål om at me må få utnytta ein utfordrande situasjon til å skapa nye moglegheiter, vekst og ei positiv utvikling. Og eg er rimeleg fornøgd, for når ein tenkjer over at det berre er fire månader til stortingsvalet, synest eg debatten har vore prega av at ein har prøvd å finna samlande løysingar, og at det er vilje til å finna samlande løysingar.

Det er nokre tiltak som står fram, og som eg må få gjenta: For det første at Regjeringa er tydeleg på tiltak for å betra rammevilkåra for norsk industri. Avskrivingsreglane har vore nemnde. Me må ikkje tapa i konkurransen med utlandet når det gjeld nye investeringar. Så er det dette med forsking og utvikling – at ein satsar maksimalt, tek vare på den kompetansen ein har, utviklar ny kompetanse, at me er på hogget, er i elitedivisjonen på verdsbasis. Der har me vore, og der skal me vera.

Statsråden var for så vidt innom omstillingsmidlar, men eg oppfatta ikkje heilt om ho slutta seg til tanken om eit nærings- og omstillingsfond som spesielt gjeld kommunar der det er snakk om store hjørnesteinsbedrifter, og som dei kan bruka til å skapa aktivitet, vekst og utvikling.

Eg var òg innom dette med å få styrkt likviditeten. Me har bankpakker, og alt dette er greitt, men næringslivet har sjølv bede om at ein kanskje kunne gå nokre praktiske, litt utradisjonelle vegar, med utsetjing av f.eks. ein del skatte- og avgiftstypar, nettopp for å få styrkt likviditeten i ein omstillingssituasjon.

Eg vil nemna eit praktisk tilfelle berre for å illustrera måten eg trur me kan driva dette fram på. Me har lang erfaring med offshoreinstallasjonar, krevjande installasjonar i farvatn som er ganske så heftige. Det er òg snakk om hav-vindmøller, altså å produsera vindkraft offshore. Me har kompetansen når det gjeld installasjonar som kan stå og bevega seg der ute, men me manglar litt kompetanse på dette med vindmøller. Dersom ein hadde fått pusha dette gjennom og fått bygd nokre vindkraftverk på land – det er fleire av desse som står klare – hadde me òg auka kompetansen vår på dette området. Så kunne ein kopla saman kompetansen me har når det gjeld å byggja vindmøller på land, med den offshoreerfaringa me har. Det vert ein synergi som ville gjera oss ganske uslåelege både når det gjeld å byggja offshorevindmøller her til lands og òg det å gå utanlands med dette.

Til slutt: Poenget mitt er at me må å ta vare på optimismen og framtidstrua i næringslivet. Ingenting er umogleg, det er berre det at noko tek litt lengre tid enn andre ting.

Statsråd Sylvia Brustad [14:55:09]: Jeg syns denne diskusjonen har vært nyttig. Vi skal ta på alvor de utfordringer som disse økonomiske nedgangstidene gir, også i forhold til oss. Det er ingen som kan si noe om hvor lenge de vil vare eller noe om dybden i dette. Men vi må være forberedt på at dette kan ta tid. På den ene sida er det ingen tvil om at det er en alvorlig situasjon, som vi tar på største alvor. Men på den andre sida er jeg også enig med de talere, f.eks. representanten Ryan, som her var inne på at det også ligger noen muligheter i dette. Det var også interpellanten inne på. Det er en utfordring vi skal greie, og vi vet at det kommer til å snu.

Vi vet alle sammen at de mulighetene handler om mange nye arbeidsplasser innenfor f.eks. miljøteknologi. Det er to store kriser som det snakkes om i alle land nå, det er ikke minst miljøkrisa og matvarekrisa – jeg ser landbruksministeren er til stede – og det er også finanskrisa. Her er det muligheter til å kople disse krisene for å skape nye, mer framtidsrettede arbeidsplasser.

Jeg hører på debatten, og jeg er ikke overrasket over at det er noe ulike synspunkter på hvilke tiltak en ønsker. Jeg har respekt for det – og for at det er noe ulike synspunkter på hvor mye staten bør bidra med i norsk næringsliv. Vi er opptatt av at de midler vi setter inn, må brukes riktig.

Men la meg kommentere spesielt synspunktene fra Høyre, som er veldig opptatt av arbeidsgiveravgiften og av å redusere den. Når vi ikke er tilhengere av det, er det fordi vi mener at det er en svært lite målrettet ordning. Jeg merker meg også at sjeføkonomen i First Securities, Harald Magnus Andreassen, som jeg skjønner er medlem av Høyre, har uttalt til E24 at dette er et dårlig tiltak.

Når det så gjelder det Fremskrittspartiet sier om at løftet om et nytt industrikraftregime fortsatt ikke er innfridd, er det feil. Det er altså slik at det nye kraftregimet vil, som det gamle, ha flere ulike byggeklosser. Det er langsiktige kontrakter, det er Enova, det er omgjøringstilgang, utleieordning og et nytt innkjøpskonsortium som det også kommer forslag om penger til i revidert, som kommer på fredag.

I tillegg har fagbevegelsen og industrien foreslått at Innovasjon Norge eller andre aktører skal kunne gi lån eller garantier for kraftkjøp til innkjøpskonsortier på markedsmessige vilkår med pant i krafta. Det er også noe som vi ønsker å få til. Vi skal altså sørge for at vi får til mange langsiktige kraftkontrakter også for framtida, noe som er avgjørende for store deler av norsk industri.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 8 avslutta.