Olav Gunnar Ballo (SV) [11:39:25]: Debatten om tannhelsetjenesten er et stadig tilbakevendende tema. Jeg har nå sittet i snart tolv år på Stortinget, og husker helt tilbake til 1997 at det kom opp som tema. Det er heller ikke så rart, for det er vanskelig rent logisk å skulle forklare at mens man har relativt gode ordninger – det må det være lov til å si, til tross for at det var en begredelig beskrivelse av det norske helsevesenet Fremskrittspartiet kom med i forrige innlegg – ved at egenandelene innenfor det generelle helsevesenet er lave, de fleste får rimelig rask behandling, og det ikke er kostnader knyttet til den behandlingen som i det vesentlige hindrer folk fra å ta i bruk helsevesenet, så er kontrasten til tannhelsetjenesten stor. Jeg går ut fra at de fleste har fått beskrivelser fra pasienter som kan ha hatt kostnader opp mot 30 000 kr – noen til dels vesentlig mer. Vi ser at en del utsatte grupper kan ha hatt så høye kostnader at de ikke lenger bruker tannhelsetjenesten.

Det man ser når man ser på organiseringen av tannhelsetjenesten i Norge, er at den preges av at befolkningen ikke har rett til generell stønad til tannbehandling fra trygden, slik som for legebehandling, fysioterapi, hjemmesykepleie. Vi kan nevne også andre tjenester, f.eks. psykologtjenester. Rettighetene er innrettet mot de gruppene som trenger det mest, enten som offentlig organisert tjeneste etter tannhelsetjenesteloven eller som trygdefinansiering. Rettigheter til offentlig organiserte tjenester for barn og ungdom og enkelte andre grupper er i stor grad i samsvar med tilsvarende organisering og finansiering i de øvrige nordiske landene.

Særtrekk ved tannhelsetjenesteloven er at loven definerer hvem som har rettigheter. Det dreier seg om prioriterte grupper og at tilbudet skal være oppsøkende. Retten korresponderer med fylkeskommunenes plikt til å sørge for nødvendig tannhelsehjelp til de samme gruppene.

Bakgrunnen for at vi har et offentlig organisert og oppsøkende tilbud, er for det første at tannsykdommer, særlig karies, forekommer i alle aldersgrupper, også hos de yngste. De skadene som sykdommene påfører den enkelte, vil kunne vare livet ut, og selv om man får reparert skadene, vil det kreve kontroll og ofte reparasjoner på nytt i forhold til en dårlig tannstatus. Karies eller følgetilstander av karies kan i stor grad forebygges hos de fleste. En annen grunn til at gruppen har rett til oppsøkende tilbud, er at mange ofte har problemer med selv å kunne ta vare på egen tannhelse. Noen har problemer med egenmestring. Man kan se det hos en del kronikere, spesielt hos mennesker med svært alvorlige psykiske lidelser, og vi har sett det samme hos en del med uttalte rusproblemer.

Folketrygdloven har stønadsordninger for øvrig befolkning for enkelte typer sykdom/behandling og til tannbehandling til personer med generelle lidelser/sykdommer. Det forslaget som SV tok opp i 2000, medførte at man fikk et vedtak om en offentlig utredning, og i kjølvannet av den en stortingsmelding, som kom i 2007. Det forslaget som jeg den gang førte i pennen, og som SV fremmet, hadde to elementer i seg. Det ene var at man burde utvikle refusjonsordninger som gjorde at egenandelene over tid kom ned på det nivået som er for egenandeler for befolkningen når det gjelder helsetjenester. Men – og det er et viktig «men» – skal man kunne få til den typen ordninger der man har en refusjonsordning i bunnen, må man på samme måte som med leger og annet helsepersonell knytte forpliktelser opp mot tannhelsepersonellet som gjør at man holder seg til fastsatte takster, og at man bestemmer egenandelene med utgangspunkt i det, som så refunderes av trygden. Det betyr at man også bør ha modeller knyttet opp mot driftstilskudd, der den enkelte tannlege får et tilskudd for å drive sin praksis mot å forplikte seg.

Det er jo slik at det offentlige tannhelsetilbudet har vært organisert via fylkeskommunen. Det vi ser, er at det er veldig store forskjeller når det gjelder hva man kan tilby, avhengig av hvor godt man rekrutterer fagpersonell til den offentlige tannhelsetjenesten. Derfor har SV sett for seg at man integrerer en slik løsning som jeg nå har skissert, med driftstilskudd og forpliktelser for den enkelte tannlege opp mot også offentlig tannhelsearbeid, ved at man utfører det på enkeltdager for det offentlige. Man kan jo skjele til fastlegeordningen – uten at SV har tatt til orde for at man skal ha noen fasttannlegeordning – der man ser at innføring av fastlegeordningen har medført en langt bedre geografisk fordeling av primærleger, der man har sikret at ventetidene er mye kortere, og der man totalt sett må si at ordningen har vært en stor suksess. En tilsvarende modell kunne man altså tenkt seg når det gjelder tannhelsetjenesten.

Jeg er naturligvis glad for at det forslaget som den gang ble fremmet, medførte at man fikk økt fokus på tannhelsetjenesten. Jeg vil i rettferdighetens navn også påpeke at omtrent samtidig, eller noe etter, var det et forslag som ble behandlet på nytt fra Øystein Hedstrøm fra Fremskrittspartiet den gang, om periodontitt, som jeg var saksordfører for, som Stortinget vedtok at man skulle innføre en refusjonsordning for, og som også er innført. Det som slår en når man reflekterer rundt utviklingen av tannhelsetjenesten, er at det i veldig stor grad er Stortinget som har drevet fram endring av ordningene, og skiftende regjeringer har i stor grad vist motvilje mot å gå inn for bedrede ordninger for tannhelse. En av årsakene til det kan være at man mener at en sånn ordning er dyr og kostnadskrevende, og derfor vanskelig å innføre med stramme budsjetter.

Det er gjort ulike kalkyler av hva kostnadene ville være hvis man hadde sidestilt tannhelse og øvrig helse. Det kan være noe sprik her, men jeg har hørt tall som varierer mellom 5 milliarder kr og 8 milliarder kr, når en sånn ordning er helt ut innført. Det kan naturligvis høres mye ut, men samtidig er det i den størrelsesorden veksten til spesialisttjenestene ligger på i løpet av ett eneste år. Det er f.eks. i den størrelsesordenen bare fluktuasjonen, variasjonen, i sykepengeutbetalingen kan ligge på et år. Det er altså ikke en type reform som er helt urealistisk med hensyn til hvor kostnadskrevende den er. Samtidig er det etter mitt syn også urimelig rent etisk å si at det er fordi man historisk har valgt to forskjellige løp, hvis det rammer pasientene på akkurat samme måten, og man får følgetilstander knyttet til den enkeltes helse som en konsekvens av at dette blir så dyrt. Da bør man ordne opp i det. Da bør man ha refusjonsordninger, og så bør man sikre at folk kommer bedre ut.

Det som også kan være viktig å understreke i den forbindelse, er at, hvis man tenker seg et egenandelstak omtrent på 2 500 kr på årsbasis – som vel omtrent er innslagspunktet for egenandelstak 2 når det gjelder helsetjenester i dag, det ligger i den størrelsesorden pluss/minus – så vil man se at rundt 70 pst. av befolkningen har lavere kostnader enn det. Det betyr at de fleste i befolkningen vil betale omtrent som i dag, mens de som har høyere kostnader enn det, vil få en refusjonsordning de ikke har i dag. Det vi samtidig ser, er at det er ca. 86 pst. av den norske befolkning som er regelmessige brukere av tannhelsetjenester. Det vil si at de i gjennomsnitt har vært innom tannhelsetjenesten i løpet av to år. Det som er interessant, er å se på den gruppen – de 14 prosentene – som ikke er regelmessige brukere, for det er nettopp i den gruppen man vil finne dem som i stor grad vil kunne nyttiggjøre seg denne type tiltak. Det er også der man finner til dels betydelig med sykdom, betydelig med sosiale problemer og veldig dårlig tannstatus. Mange av dem faller ut av arbeidsmarkedet også av kosmetiske grunner, for det å ha en dårlig tannstatus gjør at man har problemer rent sosialt, også i arbeidslivet. Derfor bør man se på de konsekvensene.

Det skal understrekes at Regjeringen er i gang i forhold til den stortingsmeldingen som vi har behandlet, og tatt første skritt på vei mot en offentlig tannhelsereform. Vi har lagt fram en stortingsmelding der det foreslås å utvide ordningen med gratis tannhelsetilbud, slik at den omfatter bl.a. personer med alvorlige psykiske lidelser, personer med funksjonstap, personer med svært lav inntekt, sykehuspasienter og 19–20-åringer. Videre foreslås det å innføre en friskhetskontroll for eldre og en utvidelse av skjermingsordningen mot høye utgifter til tannbehandling som refunderes fra trygden.

Men det vi altså ser, er at de tre partiene på sine landsmøter går videre og har ambisjoner utover det. På samme måte som at man når det gjelder samhandlingsreformen, kan ha ambisjoner som går utover denne stortingsperioden, er jeg nysgjerrig på helseministerens ambisjoner på dette feltet. Jeg registrerte i morges i Politisk kvarter at Høyre sa at Regjeringen ikke har fått til noe på dette området. Det er ikke riktig. Men det som også kan være vel verdt å understreke, er at Høyre, som vel det eneste parti, i sitt program ikke har noen ambisjoner på dette området. Det er helt ærlig. Men det synliggjør samtidig det dilemmaet som oppstår dersom Høyre skulle bestemme over denne politikken og ikke den sittende regjering.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:49:48]: Representanten Ballo og jeg er i alle fall enige om at offentlig finansiering av tannhelsetjenesten skal utvides. Vi behøver ikke se på neste programperiode for å finne støtte for det synet, for i Soria Moria-erklæringen er det nedfelt at vi skal starte arbeidet med en offentlig tannhelsereform. Som også Ballo var inne på, er det i inneværende periode lagt fram for Stortinget en stortingsmelding som skisserer hvordan framtidens tannhelsetjeneste skal videreutvikles, St.meld. nr. 35 for 2006–2007, Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning – Framtidas tannhelsetjeneste, som ble lagt fram 29. juni 2007 og behandlet i Stortinget 7. mars 2008. Stortinget har sluttet seg til hovedprinsippet om at utvidelser av offentlig finansierte tannhelsetjenester skal gis til dem som trenger det mest. Det er hovedprinsippet i den meldingen.

Som representanten Ballo også var inne på i sitt innlegg, har vi nok av utfordringer med den prinsipielle innfallsvinkelen. Selv om jeg er enig med representanten Ballo i at Regjeringen har gjort noe i løpet av denne perioden, er det lett å innrømme at mye gjenstår. Vi har pekt på noen grupper som skal prioriteres, og jeg gjentar dem – selv om også representanten Ballo var inne på dem: Det er en utvidelse av ordningen for mennesker med alvorlige psykiske lidelser, en utvidelse for personer med rusproblemer, en utvidelse for personer med funksjonstap, og det pekes på personer med svært lav inntekt. Det er f.eks. en diskusjon om deltakere i kvalifiseringsprogrammet skal få samme rettigheter som personer som mottar økonomisk sosialhjelp. At 19- og 20-åringer skal få gratis tannbehandling, er en målsetting, og friskhetskontroll for eldre og tannhelsetjeneste til sykehuspasienter. En peker også på en skjerming mot høye utgifter. Da vises det til tannregulering for barn og unge, der det er en refusjonsordning. Som stefar til to barn som for tiden mottar tannregulering, vet en jo veldig godt at de offentlige refusjonsordningene ikke dekker kostnaden.

Det er pekt på en utvidelse av ordningen for rehabilitering etter periodontitt. Der er det jo også slik, som Ballo var inne på, at det finnes en refusjonsordning, men det finnes også eksempler på at selv etter at refusjon er gitt, kan folk sitte igjen med egenandeler på opp mot 150 000 kr. Ja, det er en refusjonsordning, men omfattende rehabilitering er svært kostbart, og det kan bli betydelige egenandeler. Det er også vist til skjerming mot høye utgifter for dem som har vært gjennom kirurgisk behandling.

I tillegg til det har Stortinget gjennom et romertallsvedtak pekt på at vi må utrede ordninger overfor tortur- og overgrepsofre. Regjeringen har fulgt opp det romertallsvedtaket gjennom å gi Helsedirektoratet en bestilling på det området. I merknadsform har flertallet i komiteen vist til behovet for å se på ordninger til dem som har angstproblemer knyttet til å gå til tannlegen – altså tannlegeskrekk, for å bruke et folkelig uttrykk. Vi følger også opp ønsket om å få evaluert hvordan det har fungert med tannbehandling for rusmisbrukere. Det er en evaluering som er på gang i regi av SIRUS.

Poenget med å ta dette såpass grundig er at det allerede er veldig klare bestillinger fra Stortinget på hvordan vi nå skal komme videre for å gi bedre ordninger til dem som trenger det mest. Jeg må si at det er en arbeidsform som tiltaler meg. Men så, i tillegg til det, har representanten Ballo rett i at hvis man ser på de nåværende regjeringspartienes landsmøtevedtak, har alle de tre nåværende regjeringspartier, og vel de aller fleste partier, ambisjoner utover det som nå er oppsummert fra behandlingen av den omtalte stortingsmeldingen. Mitt eget parti, f.eks., har programfestet at det skal settes et tak for hvor mye den enkelte selv skal dekke av utgifter til nødvendig tannbehandling, slik at alle får råd til å ivareta sin tannhelse på en god måte. Det er varianter av denne typen programformuleringer i de tre regjeringspartiene og blant andre politiske partier.

Det betyr at jeg ser for meg at hvis de tre nåværende regjeringspartiene beholder det flertallet de har i Stortinget denne perioden, vil det bli en regjeringserklæring nr. to, der det vil være naturlig at så sterke programformuleringer kommer til uttrykk gjennom enda sterkere ambisjoner i neste stortingsperiode enn det som er trukket opp gjennom den tidligere omtalte stortingsmeldingen. Hvordan det i så fall skal bygges ut, er det vanskelig for en statsråd å reflektere noe over. Jeg vet ennå ikke hva som er programformuleringen, hva slags målsettinger det er som skal trekkes opp. Når de ikke er trukket opp, er det også vanskelig å spekulere i hva som kan bli løsningene. I det hele tatt er det en krevende øvelse for en statsråd å spekulere i ulike alternativer fra Stortingets talerstol.

En modell er jo den som representanten Ballo selv er inne på nå, nemlig å se på generelt utvidede refusjonsordninger. I så måte er det interessant å se på erfaringene fra Sverige, der man har hatt en mye bredere, utvidet refusjonsordning over mange år. Jeg tror ikke man kan beskrive ordningen i Sverige som en gjennomgående suksess heller, men det er vel ingen tvil om at det er en mer omfattende ordning enn den vi har i Norge. Men jeg tror det er viktig, i de utredningene som må skje i neste periode, å ta opp en viktig problemstilling, som jeg mener representanten Ballo også er inne på i sitt innlegg, nemlig at selv om man har omfattende refusjonsordninger, er det ikke sikkert man greier å fange opp dem som trenger det mest. Da er det mange som peker på at man, enten i stedet for en slik refusjonsordning eller i hvert fall i tillegg til en slik refusjonsordning, må utvide kapasiteten – den offentlige tannhelsetjenesten, den delen som er administrert og gjennomført av fylkeskommunene – fordi man da kan bli bedre på oppsøkende virksomhet. Selv om man har gode refusjonsordninger, er det ikke sikkert man når dem man helst bør nå. Skal man ha oppsøkende virksomhet, bør en slik utvidet refusjonsordning muligens kombineres med en forsterket offentlig tannhelsetjeneste.

Alt det vil vi måtte ta tak i når vi kjenner valgresultatet, og vi vet hvem som skal forhandle om en ny regjeringsplattform. Uavhengig av hva som blir regjeringsplattformen, vil de enkelte partiene fremme sine saker som man går til valg på i høstens valg, i neste stortingsperiode.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:59:20]: Jeg er godt fornøyd med statsrådens svar, og jeg har jo absolutt forståelse for at det å beskrive konkret hvordan en ordning skal være, som man nødvendigvis vil måtte diskutere i forbindelse med et valgresultat, blir en type spekulasjoner det kan være vanskelig å gå inn i. Samtidig siterer statsråden fra Arbeiderpartiets landsmøte, der man gikk for å ha et egenandelstak. De tallene man har for egenandeler og fordeling i befolkningen, som vel er hentet fra Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med den stortingsmeldingen om tannhelse som departementet la fram, viser at halvparten av dem som har vært til tannlege det siste året, har betalt mindre enn 1 000 kr, og 70 pst. har betalt mindre enn 2 000 kr. Andelen av dem som har betalt mer enn 5 000 kr, har steget fra 10 pst. i 2004 til 12 pst. i 2006. 2–3 pst. har hatt utgifter over 10 000 kr i løpet av de siste 12 måneder. Enkelte behandlinger kan bli langt dyrere. Dette er altså tall som refererer seg til 2006. Jeg har ikke fått sjekket tallene for 2008. Jeg tror ikke de har endret seg vesentlig.

Det som slår en, er at vi snakker om en gruppe som utgjør en relativt liten andel av befolkningen, der det ikke nødvendigvis er gitt, når man – for å hindre at den gruppen får så høye egenandeler – summerer kostnadene, at de trenger å være skyhøye. Men det har jo store konsekvenser for den gruppen vi snakker om. Det har også store konsekvenser for familiene, for hele sosialsituasjonen, og helsetilstanden generelt påvirkes som en konsekvens av det. Derfor er det viktig å få til tiltak som fanger opp den gruppen. Jeg må nok si at jeg har veldig tro på universelle tiltak, rett og slett fordi samfunnet vårt for øvrig er bygd opp om universelle tiltak. Og når man tar diskusjonen i sted, ser man jo hvordan også Fremskrittspartiet og Høyre argumenterer mot ordninger som fører til at det er de rike som kan betale seg ut. På mange måter er det også argumenter for universelle ordninger, for man sier at uavhengig av om man er fattig eller rik, skal man ha råd til å benytte seg av tjenestene. Derfor bør tjenestene være slik at alle har tilgang til dem.

Så er det ett poeng som jeg ikke nevnte i mitt første innlegg. Jeg har hatt møte med foreningen for tannpleiere. Det er jo slik at man har fått betydelig kompetanse blant tannpleiere. I forbindelse med å bedre også den geografiske dekningen og få utført flere av disse oppgavene, bør man se på om ikke tannpleierne i større grad kan arbeide selvstendig med en rekke oppgaver. Det er for så vidt heller ikke noe som, så langt jeg har oppfattet, kommer i konflikt med Tannlegeforeningen, fordi de ser at det kan være tjenlig å fordele disse oppgavene, og at tannpleierne i større grad kan utføre en del oppgaver på selvstendig grunnlag. Jeg vil gjerne høre statsrådens syn på det.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:02:41]: Jeg er enig med representanten Ballo i at det er en interessant debatt hvordan man skal gå videre på dette området, og jeg deler prinsipielt representanten Ballos grunnleggende syn, at velferdsordningene skal være universelt utformet. Det betyr ikke at alle skal bidra like mye til velferdsordningene, for man skal gjennom skattesystemet ha en fordeling av byrden, og så skal man universelt utforme velferdsordningene. Det er det samme prinsipielle synet som jeg har.

Men det som er det store spørsmålet, gitt at det er målet – og i Arbeiderpartiets program står det som sagt at det er målet – er jo et tak, en universell velferdsordning med et egenandelstak. Så vil det allikevel være en veldig interessant diskusjon om hva som er veien for å nå det målet, for vi vil også i kommende stortingsperiode stå overfor noen tøffe prioriteringsrunder på helseområdet: Hva er det viktigste å bruke pengene på nå? Mitt syn på det – sånn umiddelbart i hvert fall – vil klart være at det nå i den første prioriteringsrunden er viktigere å bruke de offentlige pengene på f.eks. å løfte flere rusmisbrukere inn i gratis tannbehandling enn å redusere mine kostnader til tannbehandling. Når det gjelder mine utgifter til tannbehandling, er vel jeg en normalbruker i den forstand at jeg begynner å bli så gammel at det av og til koster noen kroner å gå til tannlegen, men jeg lever med det. Derfor vil jeg si at skal jeg nå prioritere, vil jeg først prioritere å løfte flere inn av dem som trenger det mest, enn å prioritere først å redusere kostnadene for vanlige folk, som stort sett er i en situasjon at de lever fint med kostnadene.

Det er allikevel veldig viktig å understreke at vi på noen områder innenfor helsesektoren er svaktfungerende som velferdssamfunn. Jeg gav det eksemplet i stad at det kan være personer som har hatt sykdommen periodontitt, og som altså opplever egenandeler på 150 000 kr. Jeg tror nesten ikke vi greier å forholde oss til det her i salen heller. Det viser jo at det på enkelte områder er virkelig viktig å få på plass endringer, framgang og reformarbeid innenfor tannhelsefeltet.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [12:05:54]: Interpellanten tar opp et tema som han – riktig – sier har vært viktig for mange partier på landsmøtene. Det er gjort gode vedtak der om framtidig politikk, og vi ser fram til at det kan bli en realitet.

Vi behandlet St.meld. nr. 35 for 2006–2007 veldig grundig og hadde god gjennomgang av den. Jeg har lyst til å vise til debatten og det som ble sagt der.

I komiteen har vi også et forslag om forbedring av tannhelsefeltet som vi holder på å behandle, og som jeg ikke skal kommentere her. Det viser i hvert fall at tannhelse er noe som ofte blir diskutert, og som ofte er framme i det politiske bildet. Jeg tror alle partier nå har slått godt fast at tennene er en del av kroppen for de fleste – så da har vi i hvert fall blitt enige om noe.

Vi har, som statsråden sier, bedret tannhelsetilbudet for flere grupper, bl.a. for rusmisbrukere og for fengselsinnsatte, samtidig som nye grupper er blitt innlemmet gjennom endringer i tilskudd, og det er blitt mer rettferdighet. Men vi er ikke der som interpellanten ønsker å være, med refusjoner og egenandelstak. Det vil kunne være en vei å gå, men den veien er ikke helt uten humper. Dersom en skal gå inn for flere refusjonsordninger, må det inngås avtaler med tannlegene, for alle skjønner at dersom det blir gitt refusjoner uten å ha avtalepris eller begrensninger, vil det kunne bli en ganske stor utgiftspost for staten. Jeg vil vise til det som ble gjort i Sverige i forhold til dette. Der har de hatt veldig gode ordninger, men de har strammet ganske mye inn, for det er blitt store utgifter til en god ordning.

Interpellanten sier selv at tanken om et fasttannlegesystem er det nærliggende å tenke, og det kan hende at det kanskje er det vi må tenke på videre, slik at vi får flere innfallsvinkler til den utfordringen. Avtaler må inngås og forhandles om. Når vi snakker om fasttannlege, viser jo alle undersøkelser at folk er rimelig trofaste mot egen tannlege, så der tror jeg ikke vi vil møte mye motstand. Men det er klart at det kanskje er vanskelig å få forståelse for det.

Det er slik at vi mangler mange tannleger rundt om i Norge. Selv med tilskudd til etablering og aktiv rekruttering, er dette noe som bør bekymre oss. Vi ønsker selvfølgelig et likeverdig tilbud til alle i landet. Hvis vi skal innføre gode ordninger, må det gjelde alle. Vi jobber fælt for å få flere tannleger i arbeid, enten i offentlig eller privat regi, og det må fortsette.

Interpellanten var inne på tannpleiere, og det er klart at dette er et viktig felt. I forbindelse med St.meld. nr. 35 for 2006–2007 slo vi fast at det må flere tannpleiere inn på markedet. Vi må ha flere studieplasser, det slo vi også fast i forbindelse med St.meld. nr. 35, for tannpleiere kan være en del av hele helsetjenesten – fra barn til gamle – og de kan frigi plass til tannlegenes arbeid. Å få flere tannpleiere ut i tannhelsetjenesten er viktig.

Det er også viktig å få avklaringer på begrepet «nødvendig tannbehandling». Det må gjennomgås, slik at ikke kosmetiske behandlinger blir en del av refusjonsgrunnlaget. Så det er en del spørsmål som både må avgrenses og gås gjennom før vi er i mål.

Arbeiderpartiet vil være med på å gi folk mindre utgifter til tannbehandling, men vi må være sikre på at vi treffer riktig – dem som trenger det mest. Derfor mener jeg at vi bør fortsette, som statsråden sa, å innlemme flere grupper – slik vi har begynt med – i refusjonsordningene, samtidig som vi jobber videre med landsmøteforslagene, som er mye mer omfattende enn de i utgangspunktet høres ut til å være.

Det jeg tror vi kan enes om, er at vi vil videre, og at vi vil videre inn i et Soria Moria 2 som slår fast at det skal være en bedre refusjonsordning for tannhelse enn i dag.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:10:30]: Aller først vil jeg takke interpellanten, som fremmer en viktig sak gjennom sin interpellasjon i dag. Mangelen på at munnhulen i Norge ikke blir sidestilt med den øvrige kropp hva gjelder helsebehandling og økonomisk oppfølging, er stor. Uavhengig av hvilken gruppe man som pasient måtte befinne seg i, som har refusjonsordninger, er det svært mange som sitter igjen med alvorlig store utgifter for behandling av sine tenner. Når statsråden sier at uavhengig av hvilken ordning man foretrekker, kan man kanskje aldri fange opp alle – det får så være at man ikke klarer å fange opp alle – synes jeg det er en defensiv holdning, for det sier seg vel selv at får man på plass en bedre ordning, vil man i hvert fall klare å fange opp langt flere enn hva man klarer å gjøre i dag.

At det er et interessant helsepolitisk område, er riktig, for Norge ligger langt etter flere av våre naboland i behandling av tennene, til tross for at vår økonomi er langt bedre. Jeg vil da vise til Fremskrittspartiets forslag Dokument nr. 8:89, som nettopp tar opp mange av de problemstillinger som interpellanten nevner i sin interpellasjon. Om interpellanten ønsker det og vil endre dagens regime til at alle grupper som har et særlig behov for bedre og utvidede refusjonsordninger, burde han faktisk støtte dette forslaget. Samtidig ville både Arbeiderpartiet og SV ivaretatt sine landsmøtevedtak, hvor begge partiene vedtok at tannhelse er et prioritert område, og at man skal gi sin egen befolkning et langt bedre tilbud enn i dag. Jeg blir overrasket over at statsråden nærmest går tilbake på hva som er vedtatt på landsmøtet i eget parti.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er et stort behov for en omfattende tannhelsereform i Norge, slik at den enkeltes økonomiske situasjon ikke er avgjørende for om man har råd til å skaffe seg nødvendig tannhelsetjeneste. Vi er av den oppfatning at dette må gjøres gjennom et øvre tak, og vi mener også at det er et behov for en forbedring av tannhelsetilbudet til de grupper som i dag har rett til gratis tannhelsetjeneste. For eksempel: For mange eldre på institusjoner, hvor fylkeskommunene i dag har ansvaret, er det liten tvil om at oppfølgingen og kompetansen ved å gi et godt tannhelsetilbud kunne vært langt bedre. Det samme kan sies om den gruppen som har periodontitt, eller betennelse i munnhulen.

Vi mener også at departementet må utarbeide kriterier for nødvendig tannlegebehandling, hvor man skiller mellom det kosmetiske og det sykdomsrelaterte, og det må etableres et avtaleverk mellom myndighetene og Den norske tannlegeforening relatert til refusjonstakster og andre rammevilkår for en slik ordning. Dette kom veldig klart fram under behandlingen av tannhelsemeldingen, hvor det var svært store sprik fra departementet om hva en slik ordning ville kostet, når vi i Fremskrittspartiet bad om å få utarbeidet proveny på ulike rammetak.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at sykdom i munnhulen må likestilles med sykdom i resten av kroppen. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er et kunstig skille i norsk helsevesen, når all annen helsetjeneste unntatt tannhelsetjenesten er refusjonsberettiget. Vi er alle kjent med at mange personer lar være å gå til tannlege på grunn av frykt og for høye utgifter. Hvert år drar ca. 3 000 pasienter til utlandet for å få ordnet opp i sine tannhelseproblemer. Og da finner vi det forunderlig at både SV og Arbeiderpartiet ser ut til å gå imot vårt forslag om dette, til tross for at man har landsmøtevedtak om det i egne partier, og at man har kjørt en høy profil i media om sin framtidige humane og sosiale tannhelsepolitikk. Dette står ikke til troende, og hvis man i dagens regjering har andre intensjoner enn å dobbeltkommunisere, burde Regjeringen faktisk støttet Fremskrittspartiets forslag. For mener man noe med sin politikk, er det enkelt å vedta vårt forslag.

Det er ikke lett å avgjøre hvem som trenger tannhelsebehandling mest. Derfor må vi få på plass et tak for behandling, hvor vi f.eks. har en egenandel på 3 000 kr eller der omkring, en universell ordning og en god skjerming av de gruppene som trenger det mest.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:15:44]: Sett i lys av løftene fra de rød-grønne partiene ved siste stortingsvalg, er det i grunnen et betimelig spørsmål som representanten Ballo stiller til helse- og omsorgsministeren i dag.

Regjeringen la fram en tannhelsemelding i fjor, som vi behandlet. Jeg vil si at det viktigste politiske tiltaket i stortingsmeldingen var at de avlyste de rød-grønnes løfte om gratis tannlegebehandling til alle. Det var jo nærmest ingen grenser for hva sentrale politikere, særlig fra SV og Arbeiderpartiet, lovet på tannhelseområdet under valgkampen for fire år siden – og lenger enn det: I Dagsavisen i 2004 sa partileder Kristin Halvorsen at ingen skal måtte la være å gå til tannlegen fordi de ikke har råd til det. Hun sa videre at tannhelsereformen var en av de tre viktigste reformene de neste årene, og at tannhelse skal inkluderes i folketrygden på lik linje med andre helsetjenester. Men finansminister Kristin Halvorsen har ikke hatt råd til å gi dem som trenger det mest, og de fattige billigere tannbehandling, selv om Norge aldri har vært rikere.

Arbeiderpartiets helsepolitiker på Stortinget i forrige periode Britt Hildeng lovet også gratis tannbehandling til alle. Det Hildengs kollega, statsråd Brustad, leverte i fjor, var imidlertid ikke 6–7 milliarder kr til en velferdsreform, men stusslige 6 mill. kr, som ikke engang er til tannbehandling for dem som trenger det mest, men til kompetansetiltak.

Høyre har aldri lovet gratis tannbehandling til alle, fordi vi mener at dette ikke vil være en riktig prioritering av helsekronene. Høyre er ansvarlig nok til ikke å være med og skape en forventningskrise også på dette området. For de aller fleste representerer utgiftene til tannbehandling en overkommelig utgift, og i en tid da de fleste har god privatøkonomi og god tannhelse, er det ikke grunnlag for å gå inn på generelle refusjonsordninger for disse utgiftene.

Det som imidlertid har vært et sentralt element i Høyres tannhelsepolitikk, er at de som har lave inntekter og høye tannlegeutgifter, må få bedre offentlige støtteordninger. Dårlig tannhelse kan føre til sterke smerter, problemer med å spise og oppleves som sosialt stigmatiserende. Slike tannhelseproblemer rammer i særlig grad personer med rusproblemer, syke eldre, personer med psykiske lidelser og kronisk syke. Samtidig har enkelte så lav inntekt over tid at de har problemer med å dekke utgiftene. Høyre har styrket tannhelsetjenesten for dem som trenger det mest, og vi mener at dette er den viktigste retningen for det videre arbeidet med tannhelsefeltet.

Samarbeidsregjeringen innførte en ny skjermingsordning med et egenandelstak 2, som sikrer offentlig støtte bl.a. til kirurgisk behandling for tannproblemer og behandling av periodontitt. Samarbeidsregjeringen sørget også for en betydelig utvidelse av tilbudet om lavterskel helsetjenester til rusavhengige, og tannhelsetilbud til mennesker med store problembelastninger må utformes som ubyråkratiske lavterskeltilbud. Dette er helt nødvendig for at mennesker med eksempelvis alvorlige rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser skal få hjelp. Eldre kronisk syke og andre som mottar sosial- og omsorgstjenester, må være en prioritert gruppe og må være med når vi skal utvide refusjonsordninger for dem som trenger det mest.

Jeg registrerer at flere partier nå kommer med nye løfter. Men til tross for at denne regjeringen har hatt 185 milliarder kr mer å rutte med enn den forrige regjeringen og har flertall i Stortinget, har de altså ikke kommet opp med mer enn 6 mill. kr ekstra til kompetansetiltak i den perioden som de har hatt regjeringsansvar.

Jeg synes å registrere at statsråd Hanssen nærmest avlyste løftet om gratis tannbehandling til alle, og vil prioritere dem som trenger det mest. Det har vært – og det er – Høyres linje. Jeg er helt enig med statsråden i at det er enorme utfordringer på helse- og omsorgsområdet. Det er rusavhengige, psykisk syke, kronisk syke, eldre syke – det er mange grupper som trenger hjelp. Vi har 265 000 i helsekø, og vi har gedigne underskudd i helseforetakene, så det er klart at dette må bli en prioritering.

Jeg vet ikke om vi skal stole på de rød-grønne partiene når det gjelder tannhelseløftene. De har iallfall ikke hatt evne og vilje til å prioritere dette området i en periode med en historisk god økonomi, og da er jo spørsmålet om det er noen grunn til å stole på dem nå.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:20:55]: Venstre har i mange år vore opptekne av tannhelse. Det som har vore – og er – Venstres hovudsynspunkt, er at det er urimeleg at tannbehandling er åtskild frå anna medisinsk behandling. Ein kan ta ein liten illustrasjon i denne samanhengen: Kva er f.eks. forskjellen på naglrotbetennelse og tannrotbetennelse? Dei som får problem med naglrota, kan både bli sjukmelde og få alle utgiftene dekte, mens folk med tannrotbetennelse, som også er veldig smertefullt, må betale alt sjølve. Så her er det ein manglande logikk, vil eg påstå.

Det som Venstre har slått fast i programmet sitt for neste periode, er at vi vil ha ei offentleg finansiering. Vi vil at staten skal dekkje halvparten av utgiftene frå 3 000 kr til 15 000 kr, og 85 pst. av utgiftene over 15 000 kr – i realiteten ein svensk modell. Men vi har heile tida peikt på at dei som har dårlegast vilkår her i landet, også har dårlegast tannhelse. Så vi vil skjerme utsette grupper: eldre, rusmisbrukarar, kronikarar, deriblant diabetikarar, revmatikarar, kreftbehandla – dei har dårlegare tannhelse enn resten av befolkninga. Vi kunne også ta med at personar med psykiske lidingar burde få dekt tannbehandling, uavhengig av opphald på institusjon. Det er det veldig brei fagleg støtte for.

Ungdom med spiseforstyrringar, særleg anoreksi og bulimi, kan ha store tannplager med nedslitne, rotne og manglande tenner. Dårlege tenner er ofte stigmatiserande, og det er sosialt ekskluderande, og mange kvir seg for å delta sosialt på grunn av dette. Så det er også eit sosialt utjamningsprosjekt å gjere noko med finansieringa av tannbehandlingskostnadene.

For ikkje å snakke om eldre: Når dei kjem på institusjon, er det, i alle fall etter vårt syn, for seint. Dersom du har mista tennene når du sit heime, får du store ernæringsproblem, og du blir underernært. Du får rett og slett både store smerter og sår i munnhola. Det oppmuntrar i alle fall ikkje til at ein skal få i seg mat. God tannhelse er derfor viktig også for allmennhelsa. Eldre med funksjonstap bør få dekt tannbehandlinga si.

Interpellanten har teke opp ei interessant sak. Han sa også noko interessant i sitt første innlegg, at det er Stortinget som har drive tannhelsespørsmålet. Det har altså ikkje kome frå sitjande regjering, og det er for så vidt ganske interessant.

Det er også mange som har vist til St.meld. nr. 35 for 2006–2007, tannhelsemeldinga. Eg var ordførar for den saka. Vi må jo kunne seie at der var det ikkje så veldig mange spenstige utspel som kom. Eg gjorde ei lita øving i samband med det og leita etter tiltak. Det eg kan fortelje dykk – eg har sikkert sagt det før, men eg gjentek det gjerne – var at ordet «utgreie» var teke med 16 gonger, «komme tilbake til» 19 gonger og «vurdere» 69 gonger. Så det var eigentleg ikkje mykje praktisk politikk som kom ut av den meldinga.

Elles har eg lyst til å gje ei lita tilbakemelding til SV og Ballo i dag. Dei har tilsynelatande vore offensive her i dag. Også for fire år sidan, før valet, var jo SV veldig høgt på bana. Dei sa at dei skulle kjempe igjennom ei tannhelsereform sånn at alle skulle få råd til ei skikkeleg tannhelse. Og for å gå tilbake til tannhelsemeldinga, må eg vel seie at SV i den debatten var fullstendig tannlause!

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:26:08]: Jeg skal gjerne starte med utfordringen fra Gunvald Ludvigsen og ta til meg den kritikken som han kommer med i forbindelse med tannhelsemeldingen, for jeg tror rett og slett at jeg der kom i skade for å respektere at vi hadde en flertallsregjering.

Selvfølgelig hadde det vært ønskelig at Stortinget hadde klart å oppnå mer, men jeg synes at de eksemplene som jeg kom med – til Ludvigsen – nemlig at når vi har hatt ulike mindretallsregjeringer, har Stortinget på en helt annen måte engasjert seg i spørsmålene og for så vidt presset ulike mindretallsregjeringer til å gjennomføre refusjonsordninger. Det er gode eksempler på Stortinget på sitt beste. Det er godt mulig at det ikke er Stortinget på sitt beste når man får presentert at så langt er finansminister, helseminister og øvrige ministere villige til å gå. Men forventningene fra Gunvald Ludvigsen til meg er tydeligvis høye, og jeg får prøve å innfri dem i løpet av de siste ukene jeg har igjen i dette hus.

Når det gjelder Fremskrittspartiets forslag, vil jeg si at vi jo nå dynges ned med en god del representantforslag. Det neste forslaget jeg venter på fra Fremskrittspartiet, er av typen at Regjeringen bør ta initiativ til å få norske astronauter til å lande på mars innen 2011! For mange av disse forslagene preges jo av en total mangel på realisme med hensyn til å kunne innføre dette. Man skal ikke ha snakket lenge med Tannlegeforeningen før man skjønner at det er komplett urealistisk å tenke seg refusjonsordninger inngått i en avtale med initiativ fra Regjeringen som er på plass 1. januar 2010. Jeg tar gjerne en debatt med Fredriksen i Tabloid eller hvor som helst om hvordan i all verden man tenker seg at det skal kunne implementeres.

Vi i SV har vært opptatt av realismen i det vi kommer med. Jeg er enig med statsråden i at vi ikke i løpet av ett år, fra 2009 til 2010, vil ha på plass refusjonsordninger som koster i størrelsesorden mellom 5 og 8 milliarder kr. Men det er ikke urealistisk hvis tre partier er villig til det, å ha det på plass innen 2013. Det bør være et mål.

Så er det jo sånn da, når man siterer Kristin Halvorsen, at SV faktisk hadde som ambisjon å få på plass mer i denne fireårsperioden. Ok, så kom vi så langt nå, og så får vi måles på hvor langt vi kommer i neste periode.

Til Sonja Sjøli vil jeg si at jeg synes det er veldig realt av Høyre å si at når det gjelder tannhelsebehandling har de ikke veldig høye ambisjoner. Det må vi kunne leve med. Samtidig må vi jo si at vi har det. Vi ønsker å oppnå noe. Vi ønsker å drive dette framover. Og når vi ikke kan få Høyre med oss på å drive det framover, må man prøve å finne andre konstellasjoner i dette huset, en type flertall som ikke inkluderer Høyre, og som gjør at når det gjelder tannhelse, klarer man å oppnå endringer og skape utvikling på dette feltet. Den tydeligheten som Sonja Sjøli har vist i forhold til det, setter jeg faktisk pris på.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:29:31]: Bare to helt korte bemerkninger fra min side helt på slutten av debatten.

Det første gjelder et tema som interpellanten tok opp i sitt andre innlegg, og som jeg ikke svarte på, som går på forholdet til tannpleiere, som er et viktig tema. Departementet jobber nå for tiden med et utkast til et høringsbrev, der vi vil legge til rette for at tannpleiere kan få selvstendig refusjonsrett i Folketrygden. Det vil være et veldig viktig bidrag for å få utnyttet den kapasiteten som ligger hos tannpleiere. I dag er det slik at tannpleiere i visse sammenhenger kan få refusjon fra Folketrygden, men det går da via en tannlege. Man må være knyttet opp til en tannlege, mens vi ønsker å utvide mulighetene for en selvstendig refusjonsrett i Folketrygden.

Så har både representanten Sjøli og representanten Fredriksen tolket meg dit hen at jeg har sagt at jeg avlyser muligheten til å gjennomføre Arbeiderpartiets programvedtak fra landsmøtet i vår. Det er feil. I den grad man har opplevd det slik, har man forstått det feil. Jeg går selvfølgelig med glede til valg på det programmet. Det skulle bare mangle om ikke en helseminister var kjempeglad for å ha et så ambisiøst parti i ryggen på et så viktig område som tannhelse. Jeg er glad for at de to andre regjeringspartiene har de samme tøffe, gode ambisjonene. Dette skal vi jobbe veldig hardt med.

Det jeg har sagt, og som jeg mener er viktig, er at veien til å nå fram til det målet går gjennom å utvide eksisterende ordninger før vi setter et tak, men det er, som representanten Ballo sier, selvfølgelig fullt mulig å gjøre begge deler i løpet av en stortingsperiode hvis det prioriteres. Så får vi da gjennom en Soria Moria-formulering om hva som blir Regjeringens ambisjon, gå løs på det arbeidet med glede og entusiasme i neste periode. Jeg registrerer, som Ballo gjør, at det er et arbeid som Høyre ikke skal presse oss i, men er uenig i.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 5 over.

Eirin Faldet gjeninntok her presidentplassen.