Stortinget - Møte tirsdag den 10. november 2009 kl. 10

Dato: 10.11.2009

Dokument: (Innst. 32 S)

Sak nr. 1 [10:07:54]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om endringer i reglene om rett til innsyn i Stortingets dokumenter

Talarar

Votering i sak nr. 1

Stortingspresident Dag Terje Andersen [10:08:19]: Presidentskapet fremmer en enstemmig innstilling om to endringer i reglene om rett til innsyn i Stortingets dokumenter.

Nye regler om det ble vedtatt av Stortinget 16. mars i år, og trådte i kraft 1. april. Etter disse reglene er det i utgangspunktet rett til innsyn også i dokumenter som blir utvekslet mellom stortingsrepresentantene, stortingsgruppene eller gruppesekretariatene på den ene siden og bl.a. Stortingets administrasjon på den andre siden. Spørsmål om innsyn i utredningsseksjonens inn- og utgående dokumenter ble ikke omtalt i innstillingen om de nye reglene.

Helt siden utredningsseksjonen ble opprettet i 1999, har det vært fast praksis at et notat fra utredningsseksjonen er oppdragsgiverens eiendom, og at utredningsseksjonen ikke røper hvilke oppdragsgivere som har spurt om hva.

Bakgrunnen for å gi oppdragsgiveren en fortrolig behandling er å gi dem rom til å kunne arbeide med politiske initiativ uten at det blir kjent for alle.

Presidentskapet mener at sterke reelle hensyn gjør at den praksisen bør bli opprettholdt for utredningsseksjonens dokumenter, og Presidentskapet legger til grunn at det ikke har vært tilsiktet å forandre den praksisen. Derfor foreslår Presidentskapet en tilføyelse i reglene om rett til innsyn i Stortingets dokumenter som går ut på at reglene ikke gjelder for dokumenter som blir utvekslet mellom stortingsrepresentantene, stortingsgruppene eller gruppesekretariatene på den ene siden og Stortingets utredningsseksjon på den andre.

Den andre endringen gjelder regelen om klager over avgjørelser om innsyn. Den som har fått avslag på en anmodning om innsyn, kan påklage avslaget til direktøren når avgjørelsen er truffet av en tjenestemann som er underordnet direktøren. Avgjørelser som er truffet av direktøren, kan påklages til Presidentskapet. Det foreslås nå presisert for å avskjære tvil at det bare er avgjørelser truffet av direktøren som første instans som kan påklages til Presidentskapet.

Trine Skei Grande (V) [10:10:46]: Da de nye reglene ble vedtatt, var Venstre veldig glad for det og støttet det.

Vi er faktisk litt forundret, både over innstillinga, argumentasjonen, hastigheten og framgangsmåten. Hastigheten til Presidentskapet har ført til at denne endringa og innstramminga i forhold til offentlighet er gjort uten at saken er sendt på høring.

Vi er gjort kjent med at det har kommet uttalelser fra både Stortingets presselosje, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund, som i hvert fall er tilgjengelig for Venstre, der alle fire uttaler at de er uenige i denne endringa.

Vi stusser også litt over argumentasjonen. Det framstilles nærmest som at det har skjedd en glipp, men for oss i Venstre har det ikke vært en glipp at disse utredningene skal være åpne. Vi oppfatter også at argumentasjonen mange steder er at slik er det i andre land, og det er det da ikke. Jeg viser til et brev fra presselosjen og de viser til at Bergens Tidende f.eks. har fått innsyn i fem utredninger som Riksdagen har gjort på oppdrag fra Stortinget, mens Stortingets utredningsseksjon ikke gir innsyn i de samme utredningene. Som seksjonssjefen i Riksdagen uttaler til Bergens Tidende søndag 11. oktober 2009:

«Det har alltid vore ope innsyn om kven som stiller spørsmål og kva tema ein ønskjer utgreidd. Det følgjer av offentlegprinsippet.»

I de parlamentene som har en lignende ordning som hos oss, er det slik at det ikke er hemmelig hvem som stiller spørsmål, hvilke spørsmål og hva som er konklusjonen. Dette får jo den underlige konsekvensen at man kan hente ut dokumentasjon hos én utredningsseksjon, som er hemmelig hos oss. Jeg ser heller ikke hensynet bak en slik hemmeligholdelse. Tankegangen om at et spørsmål er oppdragsgivers eiendom, er en ganske gammeldags tankegang i forhold til offentlighetsloven. Slik sett kunne jo alt holdes hemmelig hvis det er et prinsipp man følger.

Jeg har bare lyst til å henvise til f.eks. den budsjettprosessen vi er i nå, der veldig mange partier stiller Finansdepartementet veldig mange spørsmål om veldig mange ting de ikke kommer til å foreslå. Det er det full åpenhet om. Det blir endatil lagt ut på nettet til full åpenhet for alle hva man har spurt om, og hva som er svaret. Det blir ikke sett på som oppdragsgivers eiendom. Det bidrar til at vi får en bedre debatt. Det bidrar heller ikke til at man tror at alt man har spurt om som parti, er politikk man skal gjennomføre, og det bidrar også til at man utvikler politikk på en bedre måte, spør du meg. Presselosjen sier i et brev at dersom det samme prinsippet hadde blitt gjort gjeldende for offentlighetsloven, og praktisert etter dette i offentlig forvaltning, hadde offentligheten konsekvent blitt holdt uvitende om en rekke viktige prosesser i samfunnet. Det at man opptrer med at utredninga er noens eiendom, er et prinsipp som bryter fundamentalt med sjølve hovedprinsippet i offentlighetsloven.

Jeg mener at man gjerne kunne ha laget et regelverk som sier at man har et fortrinn som bestiller, som betyr at det kan gjerne være offentlig hva man har spurt om, og hvem som har spurt, men det kan gjerne være slik at man har en eller to måneder der man har et fortrinn som spørrer til å kunne styre det hvis man ser på det som en del av en politisk kampanje. Slik er regelverket i mange andre parlamenter, at man har et fortrinn når man er så glup at man finner på et spørsmål, men å gå fra det fortrinnet til at alle utredninger skal være hemmelig for alle, er en tolkning av regelverket, en holdning til offentlighetsloven som vi i Venstre i hvert fall ikke kan støtte. Så vi kommer til å stemme mot innskjerpinga som Presidentskapet har foreslått.

Stortingspresident Dag Terje Andersen [10:15:10]: Etter Presidentskapets oppfatning foreslås det ikke noen innskjerping. Det foreslås en tydeliggjøring av det regelverket som har vært en forutsetning for utredningssekretariatet siden ordningen med utredningssekretariat ble innført i 1999 – altså en presisering i den teksten som ble vedtatt i mars i år.

Så til spørsmålet om innsyn. Presidentskapets diskusjon om dette kan jeg dele med Stortinget. Det som vi først og fremst har vært opptatt av, er å ivareta opposisjonens mulighet til å kunne utrede, analysere og stille spørsmål om saker de eventuelt vurderer å foreslå, eller, for den saks skyld, ønsker argumentasjon i forhold til det som regjeringen har foreslått, uten at det skal komme til offentligheten før representanten selv velger å offentliggjøre det. Hensikten med det er selvfølgelig å styrke opposisjonens mulighet til å jobbe i forhold til posisjonen, som har noe av den samme muligheten som en statsråd har til å be sitt embetsverk om utredninger i form av interne notater som ikke blir offentliggjort. Man kan på den måten få analysert saker uten at man nødvendigvis konkluderer med at det skal ende opp i et konkret forslag. Det er viktig for demokratiet at opposisjonen også har den arbeidsmuligheten og kan styrke grunnlaget for sine forslag gjennom innhenting av analyser, utredninger, fra et utredningssekretariat. Det er ikke sånn, som representanten Skei Grande sier med henvisning til brevet fra presselosjen, at en tilsvarende praksis av offentlighetsloven ville føre til at all saksbehandling i regjeringsapparatet eller i det offentlige for øvrig ikke ville bli offentlig. Tvert imot, det er faktisk sånn at i offentlighetsloven er det unntak for intern forberedelse i et departement før en sak legges fram. En statsråd har en rekke dokumenter som ikke er offentlige. På samme måte ønsker vi at opposisjonen skal ha mulighet til å utrede saker uten at man er forpliktet til å offentliggjøre dem.

Bare for ordens skyld: Hvis utredningsseksjonen i Det norske storting stiller spørsmål til en utredningsseksjon i et annet land, vil det i utgangspunktet være saker som ikke er unntatt offentlighet, for det gjelder ikke spørsmål fra en representant til utredningssekretariatet. Det gjelder spørsmål fra utredningssekretariatet til en utenforstående instans. Da er de dokumentene offentlige.

Til sist: Det er selvfølgelig opp til representanten gjerne å offentliggjøre både utredningen og selvfølgelig den konklusjonen man selv trekker av utredningen i form av et forslag. Vi ønsker altså å legge til rette for at også opposisjonen skal ha arbeidsforhold som gjør at man med grundighet kan møte posisjonen og regjeringen på en godt forberedt måte.

Trine Skei Grande (V) [10:18:27]: Jeg er enig i stortingspresidentens bemerkninger om at utredningsseksjonen hovedsakelig tilhører opposisjonen, men det å trekke den konklusjonen at det da er viktig til enhver tid å holde hemmelig alt det som utredningsseksjonen har fått i oppgave, mener jeg ikke er noen styrke for demokratiet. Jeg skjønner ikke hensikten med å forevige et hemmelighetsstempel på alt. Jeg vil bare henvise til at Venstre aldri har hatt som intensjon at dette skal være hemmelig, og vi har heller ikke støttet det tidligere. Så vi er ikke enig med presidenten i at dette bare er å videreføre noe som man allerede har vedtatt, og en korrigering som man allerede var enig i.

Da utredningsseksjonen ble vedtatt opprettet i 1999, ble det vist til ordninga i Sverige. Det ble da opplyst i saken at representanter er sikret full anonymitet, men at svarene er åpne for alle etter et par uker. Denne ordninga har fungert i veldig mange andre parlament, og jeg skjønner ikke hvorfor vi skal ha større hemmelighold knyttet til det norske parlamentet enn man har i de andre parlamentene som vi har fått ideen fra. Jeg synes det er lurt å se på det at man kan ha en karantenetid for informasjon som gjør at man får et fortrinn, men når man først har foretatt en utredning – når fellesskapet vårt, som er utredningsseksjonen på Stortinget – har foretatt en utredning, skjønner ikke jeg hvorfor det skal være hemmelig for andre hva konklusjonen på den er. Jeg ser ingen forskjell mellom det å bruke utredningsseksjonen og det å bruke regjeringsapparatet prinsipielt i forhold til åpenhet knyttet til ulike utredninger. Vi bruker jo regjeringsapparatet ofte, spesielt knyttet til budsjettprosessen. Så jeg er ikke overbevist av argumentene vi har fått framlagt her, og jeg synes det er dumt at det ikke har vært lagt opp til en større offentlig debatt. Det burde også ha vært en høring knyttet til en sånn endring, for det er helt klart en innstramming i forhold til det som var intensjonen da vi vedtok dette sist. Det var i hvert fall Venstres intensjon da vi vedtok dette sist. Det at andre har foretatt en glipp, mener jeg ikke skal være et argument for at saken ikke skulle ha vært hørt, og at vi ikke skulle ha tatt oss bedre tid.

Stortingspresident Dag Terje Andersen [10:21:15]: Jeg vil bare minne om at vi nå snakker om en justering av en tekst som ble grundig diskutert og vedtatt i mars, med virkning fra 1. april. I den diskusjonen som gikk forut for den grundige behandlingen som da forelå, var det i hvert fall ikke nevnt den intensjonen at dersom representanten Skei Grande eller andre ber om en utredning, skulle den offentliggjøres av utredningssekretariatet. Den kan selvfølgelig også offentliggjøres av mottaker.

Så er jeg enig med representanten Skei Grande i at det er en stor verdi at også representanter kan stille spørsmål til embetsverket i et departement og få det samme faktasvar og den samme seriøse behandling som det regjeringen får, når man bruker det samme utredningsapparatet. Men det er altså en forskjell, og det er at regjeringen kan bruke utredningskapasiteten også til forberedelse av saker som kanskje ikke engang blir foreslått, nettopp kanskje på grunn av forberedelsen. Det er, i motsetning til de dokumenter som jeg er enig med Skei Grande i at det er en velsignelse at vi har, altså ikke underlagt offentlighet fordi det er statsrådens egne dokumenter.

Vi ønsker altså å gi opposisjonen den samme mulighet til å kunne utrede og analysere spørsmål uten at dette må offentliggjøres, f.eks. fordi konklusjonen på en slik utredning kan bli at en finner ut at ideen kanskje ikke var så god, eller at en får gode argumenter til en god idé. Det er altså det som har vært praktisert fram til mars i år. Det var ingen argumentasjon i mars om at forandring av regelverket hadde til hensikt å endre praksis. Derfor bringer vi nå teksten i tråd med det som var praksis før mars i år – og som ikke var et hovedtema for forandringene i mars.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 250)

Votering i sak nr. 1

Komiteen hadde innstilt:

I

I regler om rett til innsyn i Stortingets dokumenter, vedtatt av Stortinget 16. mars 2009, gjøres følgende endringer:

§ 2 første ledd skal lyde:

Disse regler gjelder ikke for stortingsrepresentantene, stortingsgruppene og gruppesekretariatene, og heller ikke for dokumenter som utveksles mellom disse og Stortingets utredningsseksjon.

§ 9 tredje punktum skal lyde:

Avgjørelser truffet av direktøren som første instans kan påklages til Presidentskapet.

Presidenten: Venstre har varslet at de ønsker å stemme imot.

Votering:Komiteens innstilling ble bifalt mot 1 stemmeVidere var innstilt:IIEndringene under I trer i kraft straks.Votering:Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.