Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:17]: Det pågår viktige endringer politisk og institusjonelt i Europa, og det skjer mot et bakteppe av en finanskrise som har rammet landene ulikt. Noen land, som Norge, synes å legge det vanskeligste bak seg, mens andre land, særlig blant EUs nye medlemsland og EUs naboland i øst, står midt oppe i krevende utfordringer. Men alle land må leve med fortsatt usikkerhet. Alle er berørt, for det som kjennetegner dagens Europa, er at den gjensidige avhengigheten ikke etterlater noen uberørt av andre lands vanskeligheter.

Kjernen i Regjeringens europapolitikk er å ivareta norske interesser og verdier i dette landskapet. I regjeringsplattformen slås det fast at Regjeringen vil jobbe målrettet for å ivareta norske interesser i forhold til EU. Vi skal føre en oppdatert europapolitikk i nær kontakt med EUs institusjoner og medlemsland. Vi skal ta vår del av ansvaret for et stabilt og solidarisk Europa.

Vi er i gang med den jobben, og vi viderefører arbeidet fra de siste fire årene. Dette er en klart prioritert oppgave i Regjeringens og Utenriksdepartementets arbeid.

EØS-avtalen er rammeverket for Norges forhold til EU. Dette er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge noen gang har inngått, og den er av betydning for norske arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. Som vi kunne minne hverandre på under Nordisk Råds sesjon i Stockholm i forrige måned, er EØS-avtalen også den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått. For det er gjennom den vi fikk et nordisk hjemmemarked med forutsigbarhet og felles regler.

For EØS-avtalen sikrer nettopp det – forutsigbarhet for at det er de samme reglene som gjelder i det som fortsatt er Norges absolutt viktigste marked, forutsigbarhet for at det er tilsynsmyndigheter som påser at regelverket etterleves og respekteres, og som evner å ta affære om så ikke er tilfelle. Det er denne forutsigbarheten – sikkerhet for at det vil utvises likebehandling – som er selve grunntanken bak EØS-avtalen, og dette målet er nedfelt i avtalens aller første paragrafer. Samtidig må vi erkjenne at avtalen også gir oss utfordringer, fordi den hele tiden utvides og utvikles i takt med utviklingen i EU. Dette er noe av bakgrunnen for at Regjeringen har besluttet å iverksette en grundig gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen. Dette vil jeg komme tilbake til. Men la meg legge til at også EU sier seg tilfreds med EØS-avtalens virkemåte. Det fikk jeg bekreftet både fra EU-formannskapet og EU-kommisjonen på høyt nivå under gårsdagens EØS-rådsmøte i Brussel.

St.meld. nr. 23 om gjennomføring av europapolitikken, fra juni 2006, er fortsatt redskapet i Regjeringens europapolitikk. Målsettingene i meldingen er fulgt opp gjennom egen tiltaksplan. Det viktigste tiltaket er at Regjeringen har utarbeidet tre overordnede arbeidsprogrammer på EØS-området, justis- og innenriksområdet og på det utenrikspolitiske feltet. Arbeidsprogrammene oppdateres årlig og er Regjeringens styringsverktøy. De er styrende for å fremme norske interesser overfor EU mest mulig effektivt og på et tidlig stadium. Regjeringen foretar nå en oppdatering av innholdet i St.meld. nr. 23 i lys av de siste årenes erfaringer, og vil holde løpende kontakt med Stortinget.

God europakompetanse er en viktig ressurs. Regjeringen arbeider for å vedlikeholde og videreutvikle en kompetent og samordnet forvaltning. Dette arbeidet blir stadig viktigere i lys av den politiske og institusjonelle utviklingen i EU. Det kan by på egne utfordringer å vedlikeholde en slik kompetanse – sammenlignet med nærstående land som både er våre partnere og konkurrenter – når vi ikke deltar i hele bredden av samarbeidet.

La meg legge til: Om god europakunnskap og kompetanse i forvaltningen er viktig, er det like viktig at de øvrige av samfunnets aktører, i politikk, nærings- og arbeidsliv, også sikrer et høyt kunnskapsnivå. Regjeringen vil fortsatt tilrettelegge for tiltak som kan bidra til å opprettholde og videreutvikle denne kunnskapen og kompetansen. Vi er avhengig av dette for å sikre størst mulig rom for medvirkning i EUs politikk og regelutvikling som berører oss direkte. Utviklingen av nasjonale posisjoner på et tidlig tidspunkt er viktig i denne sammenheng.

EUs nye traktat – Lisboa-traktaten – ventes å tre i kraft den 1. desember. Den er viktig for EU, og derfor har den også betydning for Norge. Traktaten videreutvikler EU-samarbeidet på EU-plan og skal etter intensjonen gi grunnlag for styrket effektivitet i EU-samarbeidet, noe som har vært nødvendig etter økning av antall medlemmer de siste årene.

EU-landenes regjeringer vektlegger at Lisboa-traktaten styrker EUs demokratiske legitimitet, og de peker da i første rekke på to forhold: For det første gir traktaten Europaparlamentet større myndighet som lovgiver og ved behandlingen av EUs budsjett. For det andre gis de nasjonale parlamentene gjennom traktaten en økt rolle i EU-samarbeidet. De skal påse at nærhetsprinsippet ivaretas når EU-lovgivningen skal vedtas. Dessuten har den tyske forfatningsdomstolens kjennelse vedrørende Lisboa-traktaten styrket det tyske parlamentets myndighet i EU-saker. Det samme kan skje i andre EU-land.

Nytt i Lisboa-traktaten er først og fremst endringene som er gjort for å få EU til å fungere bedre på det institusjonelle plan, særlig i lys av at antall medlemmer har økt og kan komme til å øke videre. Substansen, derimot, i de ulike politikkområdene er stort sett uendret.

Stemmereglene i rådet er endret til såkalt dobbelt flertall. Det betyr at når det gjelder vedtak som må fattes med kvalifisert flertall, må minst 55 pst. av medlemslandene stemme for. Disse må samtidig representere minst 65 pst. av EUs befolkning. Dette er ment å sikre balansen mellom små og store land med ulike innbyggertall. De nye stemmereglene trer først i kraft i 2014. Antall områder hvor vedtak skal fattes med kvalifisert flertall, er også blitt utvidet.

Vi har grundig vurdert mulige virkninger for Norge av Lisboa-traktaten, spesielt med tanke på vår EØS- og Schengen-deltakelse. Hovedelementene i denne gjennomgangen har jeg lagt fram tidligere. Dokumentet er blitt formidlet til Stortinget ved utenrikskomiteen og er offentlig tilgjengelig.

Det som får mest direkte virkning for vårt forhold til EU, er bortfallet av den såkalte søylestrukturen som til nå har vært førende på EØS-samarbeidets virkemåte. Det har f.eks. vært enkelt å vite om et direktiv er EØS-relevant om det fremmes gjennom den såkalte indre markedssøylen. Et mål med bortfallet av søylestrukturen er å gjøre EUs politikk mer helhetlig og sektorovergripende. Dette kan i sin tur gjøre det mer krevende å bestemme om EU-saker er EØS- eller Schengen-relevante. Dersom EU-samarbeidet utenfor våre avtaler utvides, blir dessuten en relativt mindre del av EU-samarbeidet dekket av våre avtaler. Dette må vi med andre ord følge meget nøye.

Island leverte sin EU-søknad i sommer etter at et flertall i Alltinget stemte for søknaden. EUs spørreskjema er blitt behandlet på Island og er nå overlevert kommisjonen. Nå er det opp til kommisjonen å komme med sin formelle vurdering av søknaden og et forslag til oppstart av forhandlinger innen EUs toppmøte i desember, eller tidlig i neste formannskapsperiode. På islandsk side forbereder man forhandlingene, som man håper vil starte tidlig i 2010. Island skal avholde en folkeavstemning om hvorvidt landet skal gå inn i EU eller ikke. Utfallet er usikkert, og meningsmålingene viser i dag et klart flertall mot.

Vårt inntrykk er at Island har møtt gjennomgående velvilje i EU. Samtidig har EU en bredere utvidelsesdagsorden å håndtere med bl.a. søknadene fra Kroatia og Tyrkia og potensielt nye kandidater på Balkan.

Fra norsk side legger vi til grunn at EØS-avtalen skal virke som i dag gjennom hele den islandske medlemskapsprosessen fram til avgjørelse ved en folkeavstemning. Også Island og EU-siden legger vekt på dette. Det er også Regjeringens utgangspunkt at EØS-avtalen forblir grunnlaget for vårt forhold til EU, også dersom Island skulle gå fra EFTA til EU. Avtalen er som kjent ikke avhengig av et bestemt antall medlemmer. Dersom islandsk medlemskap blir en realitet, vil Norge, Liechtenstein og EU måtte vurdere om en slik overgang kan nødvendiggjøre tekniske endringer i avtalens virkemåte. Dette er vårt budskap overfor EU, som er blitt formidlet i brev til kommisjonen og til EUs formannskap.

EØS-avtalen har nå virket i 15 år. Stortinget samlet seg i vår om et ønske om en bred gjennomgang av avtalen. Regjeringen varsler i regjeringsplattformen at den vil nedsette et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder. Regjeringen ønsker at en slik gjennomgang skal bidra til å etablere et felles kunnskaps- og diskusjonsgrunnlag.

Vi trenger en faktabasert og nøktern virkelighetsbeskrivelse. Norges forhold til EU reiser verdispørsmål og gir også næring til interessekonflikter. En utredning vil ikke og kan ikke løse slike motsetninger, men vil kunne bidra til å tydeliggjøre fakta og hva man er enig eller uenig om. Den vil også stimulere dem som måtte ønske å vurdere alternativer til EØS-avtalen. Men det er ikke fokus for denne utredningen. Sagt på denne måten: Vi skal gjennomgå det stillaset – det byggverket – som er EØS-avtalen. Vi skal i denne utredningen ikke kontakte arkitekter for å tegne et nytt byggverk.

Nasjonalt Europaforum ble avholdt 3. november. Forumet er en årlig rundebordskonferanse som jeg selv leder, med ulike deltakere fra norsk samfunnsliv. Temaet i år var nettopp våre erfaringer med EØS-avtalen etter 15 år. På møtet delte representanter for forskning, arbeidslivets parter og politiske partier sine erfaringer med EØS-avtalen. Det var et godt møte som gav nyttige innspill i forkant av gjennomgangen av EØS-avtalen.

Et annet nyttig organ for dialog om europaspørsmål er Europapolitisk forum for sentrale, regionale og lokale myndigheter samt Sametinget. Her møtes altså sentrale myndigheter og myndigheter på regionalt-lokalt nivå. Forumet holder møte i Oslo i dag, med Oslo kommune som vertskap. Energi, klima og miljø er hovedtema denne gangen. Forumet vil drøfte erfaringer med «grønne energikommuner» og lokale klimaplaner, og sentrale punkter i EUs energi- og klimapolitikk vil da bli tatt opp. Det er viktig at norske kommuner og fylkeskommuner engasjerer seg. For gjennomføringen av EØS-avtalen skjer jo nettopp i stor grad på lokalt nivå.

Norge skal ta sin del av ansvaret for å bidra til et stabilt og solidarisk Europa. Vårt bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i EØS har vært betydelig. I femårsperioden fra 2004 til 2009 har vårt bidrag vært på mer enn 10 milliarder kr. EØS-finansieringsordningene som ble opprettet ved EØS-utvidelsene i 2004 og 2007, utløp 30. april. Forhandlingene om en ny avtale for femårsperioden fra 2009 til 2014 er nå i sluttfasen. Regjeringens utgangspunkt har vært at nivået på nye bidrag bør vurderes ut fra hva som er rimelig sett i forhold til EU-landenes egeninnsats. Regjeringen har også vektlagt at nye midler skal gå til landene som trenger dem mest.

Forhandlingene har vært vanskelige, og de har tatt lengre tid enn det vi forutså. Dette skyldes delvis finanskrisen, men også at mottakerlandene har vært mer engasjert i forhandlingene enn forrige gang.

Vi er nå enige med kommisjonen om hovedelementene i en ny avtale. Vi avventer fortsatt at EU-landene samler seg om sluttresultatet. Fra vår side håper vi på en snarlig avslutning, slik at samarbeidet både kan fornyes og videreføres. Vi gjentok det under møtene i Brussel i går. Vi vil komme tilbake med detaljert informasjon om avtalens innhold og innretning, og vi vil videreføre et bredt informasjonsopplegg om resultatet av det samarbeidet som denne finansieringsordningen faktisk innebærer. Alle prosjektene som utvikles og gjennomføres i nå tolv EU-land, er viktige norske fotavtrykk og rommer potensial til utvidet samarbeid med mottakerlandene, sentralt og lokalt.

La meg legge til at fra norsk side har en forutsetning for en avtale om nye EØS-midler vært et tilfredsstillende resultat i de parallelle drøftingene om markedsadgang for fisk. Disse drøftingene forventes også å bli sluttført i løpet av kort tid.

Jeg vil så omtale noen aktuelle EØS-saker. Postdirektivet – det tredje i rekken – innebærer åpning av postmarkedet ved at også postsendinger på under 50 gram skal konkurranseutsettes. Direktivet har gjennomføringsfrist i EU til 31. desember 2010, men med mulighet for elleve navngitte medlemsland til å utsette fristen med inntil to år. I Soria Moria II har Regjeringen bestemt å utsette implementeringen av EUs tredje postdirektiv. Vi vil innhente kunnskap og utrede konsekvenser av en eventuell implementering av direktivet. I vurderingen av postdirektivet vil vi legge vekt på å kunne opprettholde likeverdige posttjenester i hele landet og på dagens servicenivå.

Datalagringsdirektivet skal harmonisere EU-landenes lovgivning knyttet til lagring av data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Hensikten er å gi justismyndighetene et verktøy for å etterforske kriminelle handlinger. Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU som en del av det indre marked, og fristen for implementering av direktivet i EUs medlemsland gikk ut 15. september 2007, med unntak for Internett-data, hvor fristen var forlenget til mars 2009. Direktivet reiser også personvernspørsmål som må vurderes nøye. Regjeringen har som mål i løpet av første halvår 2010 å oppsummere på bakgrunn av pågående utredninger og deretter komme tilbake til Stortinget. Det varsles også et høringsdokument fra Regjeringen i løpet av kort tid. Som kjent er det ulike syn på direktivet i Regjeringen, og partienes tilnærming er trukket opp og klargjort i Regjeringens plattform.

EUs forslag til direktiv om pasientrettigheter har som formål å etablere et rammeverk for grensekryssende helsetjenester i EU. Dette gjøres for å sikre tilstrekkelig klarhet om rettigheter med hensyn til refusjon av utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EU-land, samt iverksette nødvendige tiltak for at tjenester av høy kvalitet kan leveres sikkert og effektivt. Forslaget har vært igjennom første behandling i Europaparlamentet. Resultatet ble et kompromiss. Det er ventet at rådets første behandling finner sted på helserådsmøtet i begynnelsen av desember 2009. Norge har allerede gjennomført deler av forslaget på bakgrunn av EF-domstolens rettspraksis, knyttet til reglene om fri bevegelighet for tjenester.

Helse- og omsorgsdepartementet følger saken på både politisk nivå og embetsnivå, overfor Europaparlamentet, kommisjonen og «likesinnede» medlemsland, spesielt overfor det svenske formannskapet. Vi vil komme tilbake til Stortinget når EU har fattet sitt vedtak i saken og vilkårene for innlemmelse av direktivet i EØS er drøftet med EU-siden.

Innenfor matområdet har det i løpet av det siste året oppstått betydelige forsinkelser når det gjelder ikrafttredelse av regelverk som er innlemmet i EØS-avtalen, herunder et omfattende regelverk om hygiene og kontroll. Dette skyldes forsinkelse på Island i forbindelse med behandling og vedtak av en ny islandsk matlov. Kommisjonen har også stanset innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen innenfor matområdet, noe som er meget uheldig. Vi har fått opplyst fra Island at denne saken gis høy prioritet, men timeplanen for behandling i Alltinget er fremdeles uklar, selv om Island senest i går, i Brussel, varslet snarlig vedtak.

EUs selforordning ble endelig vedtatt av rådet den 27. juli. Fra norsk side anser vi ikke forordningen som EØS-relevant. Vedtaket innebærer et totalforbud mot omsetning av selprodukter, med noen få unntak. Kommisjonen skal før sommeren 2010 vedta såkalt gjennomføringsregelverk for disse unntakene, og vi vil gjøre det vi kan for å påvirke kommisjonen og medlemslandene i denne prosessen. I lys av forordningen må vi imidlertid belage oss på at all norsk handel med selprodukter til EU blir forbudt.

Den 5. november anmodet Norge, på samme måte som Canada, om tvisteløsningskonsultasjoner med EU i WTO. Dette er det første skrittet i den tvisteløsningsprosessen som WTO har etablert. Hvorvidt det er grunnlag for å gå videre med et tvisteløsningspanel, slik vi gjorde det med laksesaken, vil måtte vurderes i lys av utfallet av konsultasjonene. Vi holder nær kontakt med Canada i denne saken.

Jeg ønsker også å nevne utfordringene vi har hatt med hensyn til makrellfiske i EUs farvann. Med virkning fra 2. oktober har EU stengt sine farvann for makrellfiske for norske fartøy. Over 30 fartøy måtte på kort varsel avbryte fisket. Norge mener at stengningen er et klart brudd på den bilaterale avtalen mellom Norge og EU.

Norge har protestert overfor Europakommisjonen, både skriftlig og muntlig, og har forhandlet med den i flere omganger uten å komme til enighet – hittil. Uenigheten med kommisjonen gjelder tolkningen av Norges bilaterale avtale med EU.

Spørsmålet om gjensidig soneadgang vil bli drøftet under de bilaterale fiskeriforhandlingene. Disse forhandlingene, som begynte denne uken, gjelder imidlertid kvoteavtalen for neste år, og vil ikke kunne løse de akutte problemene som har oppstått for de norske makrellfiskerne nå i høst.

En viktig side ved Lisboa-traktaten er at det på området for forskning, teknologisk utvikling og romfartspolitikk nå for første gang nedfelles at det skal utvikles et europeisk forskningsområde – European Research Area. Gjennom ulike tiltak ser vi nå utviklingen av det som omtales som en femte frihet – fri bevegelighet for forskere, kunnskap og ideer – i tillegg til det indre markeds allerede etablerte fire friheter. Koordineringen av nasjonale forskningsaktiviteter, programmer og politikk vil bli styrket.

Når et slikt område nå traktatfestes, kan vi forvente at det europeiske samarbeidet også utenfor EUs rammeprogram for forskning får større tyngde og vil slå sterkere inn i nasjonal forskningspolitikk. De felles budsjettene er forventet å øke, til dels betydelig. For vår del får vi nye muligheter og utfordringer knyttet til deltakelse i nye programmer og aktiviteter i det felleseuropeiske forskningsområdet med grunnlag i EØS-avtalen. Det er derfor avgjørende at vi har en tett dialog med EU om aktiviteter knyttet til det europeiske forskningsområdet og europeisk kunnskapssamarbeid generelt.

Så til et annet felt knyttet til finansielle forhold: I mange år har EU gjennom et direktiv fastsatt minstekrav til garanti for bankinnskudd på 20 000 euro, som nå er hevet til minst 50 000 euro i forbindelse med finanskrisen. Tidligere i år vedtok EU å fullharmonisere garantibeløpet til 100 000 euro innen utløpet av 2010. I Norge har vi en god garantiordning for bankinnskudd, der innskudd er garantert med inntil 2 mill. kr pr. innskyter pr. bank. Hvis en slik endring skulle gjennomføres for Norge ved at de nye bestemmelsene tas inn i EØS-avtalen uten tilpasningstekst som tillater videreføring av den norske ordningen, ville det bety mer enn en halvering av det norske garantibeløpet. Som vi har slått fast i Soria Moria II, vil Regjeringen forsvare vår innskuddsgarantiordning og jobber nå aktivt overfor EU for å sikre at nivået på den norske innskuddsgarantien i dag kan beholdes fremover.

Sverige har i høst formannskapet i EU. Sverige tok over formannskapet i en utfordrende periode, midt i en global lavkonjunktur og med en uavklart institusjonell situasjon for EU. Formannskapet ser ut til å ha håndtert disse utfordringene på en svært god måte. Våre svenske venner var godt forberedt. Det er verdt å merke seg hvilken rolle en slik oppgave gir vårt naboland gjennom seks travle måneder. Det er formannskapslandet Sverige som leder samtlige politiske møter, og som har avgjørende innflytelse på Europas politiske dagsorden.

Klima og energi har i de senere årene stått i sentrum for de ulike EU-formannskapslandene. Det gjelder også for det svenske formannskapet, og for det kommende spanske. Sverige er en pådriver innenfor EUs miljøarbeid og arbeider for å skape en sterk EU-stemme fram mot klimakonferansen i København. Dette var for øvrig et sentralt tema under gårsdagens møte i EØS-rådet, der Sverige gjentok sitt mål om å bidra til en mest mulig omfattende og bindende klimaavtale.

Finanskrisen er et annet prioritert område. Sverige ønsker bl.a. å bedre reglene for finansmarkedene og tilsyn med finansforetak. Både finanskrisen og klimaproblematikken faller naturlig inn under et annet av Sveriges hjertebarn, nemlig EUs Østersjøstrategi, hvor også forholdet til Russland står sentralt. Strategien ble vedtatt på EUs toppmøte i oktober.

I tillegg er det verdt å merke seg det nye femårsprogrammet for EUs justis- og innenrikspolitikk, Stockholm-programmet, som etter planen vedtas på toppmøtet i desember 2009. Programforslaget inneholder ambisiøse målsettinger om kriminalitetsbekjempelse, migrasjonspolitikk, samfunnssikkerhet og beskyttelse av sårbare grupper.

Utvidelsesprosessen har også stått sentralt denne høsten. Sverige har lagt vekt på å opprettholde fremdriften i medlemskapsprosessen for Balkan-landene og Tyrkia, selv om ambisjonsnivået er senket i lys av sterk utvidelsesmotstand i en del toneangivende EU-land. På svensk side håper man at kommisjonens vurdering av den islandske medlemskapssøknaden ferdigstilles i løpet av formannskapsperioden, eller tidlig under det spanske formannskapet.

På utenrikssiden for øvrig er en forsterket EU-rolle globalt en sentral prioritering, bl.a. gjennom det svensk-polske initiativet om østlig partnerskap som et ledd i naboskapspolitikken.

Norge har hatt et nært samarbeid med det svenske EU-formannskapet. Vi har hatt norske medarbeidere utplassert i svensk UD, både i den forberedende fasen til formannskapet og nå under formannskapet. Vi har en god dialog med svenske statsråder, og flere av mine kolleger i Regjeringen har deltatt på uformelle ministermøter i Sverige. Regjeringen tar sikte på å videreføre dette konstruktive samarbeidet med det kommende spanske formannskapet.

EU har det siste året styrket sin klimapolitikk. Gjennom energi- og klimapolitikken er det utviklet en rekke mål og virkemidler. Mer omfattende kvoteplikt er et sentralt element. EU har satt opp konkrete mål for reduksjon i sine utslipp både innenfor og utenfor kvotepliktig sektor. Det er gjort bindende vedtak om å øke fornybarandelen i energimiksen, og landene er i ferd med å konkretisere hvordan deres energieffektivisering skal skjerpes ytterligere. Samtidig pågår arbeidet for å sikre at bedrifter i EU-området ikke får uforholdsmessig store belastninger i forhold til andre land. Et ambisiøst resultat i København vil være det som kan forene disse hensynene best.

På EUs toppmøte forrige måned ble EU-landene enige om felles forhandlingsmandat for København-møtet. Det svenske formannskapet har fått mye ros for at medlemslandene lyktes i å bli enige om en felles posisjon, selv om viktige spørsmål som EUs interne byrdefordeling ikke er endelig løst.

Mange av EUs beslutninger på det klimapolitiske området vil være direkte relevante for Norge. Det gjelder bl.a. flere av regelverkene under energi- og klimapakken. På enkelte områder vil det være nødvendig med tilpasningsforhandlinger før direktivene kan innlemmes i EØS. Vi utnytter våre muligheter til å påvirke EU gjennom sondering med kommisjonen og deltakelse i ekspertgrupper. Det er Regjeringens målsetting at gjennomføring av de aktuelle direktivene i Norge skjer samtidig som i EU-landene, noe som også er viktig for å sikre forutsigbare rammevilkår for norsk næringsliv. Dette betyr at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget avhengig av hva som er gjennomføringsfristen for det enkelte direktiv.

Norge og EU arbeider også nært sammen i det internasjonale klimasamarbeidet i oppløpet til FNs klimakonferanse i København. Vi har ikke sammenfallende posisjoner i ett og alt. Ambisjonene i Norges posisjon overgår EUs samlede posisjon, men den politiske hovedretningen er i stor grad den samme. Få aktører har lagt på bordet så ambisiøse målsettinger for utslippsreduksjoner i industriland i en fremtidig klimaavtale. Norge og EU står også fram som de sterkeste forsvarere av det internasjonale regelverket og virkemiddelbruken som er bygget opp gjennom Kyotoprotokollen. Samtidig har vi den samme forståelsen av at en avtale i København må omfatte mer enn dagens Kyotoprotokoll hvis det globale ambisjonsnivået skal samsvare med de utfordringene vi står overfor.

En avtale uten konkrete utslippsforpliktelser for USA og forpliktende tiltak for u-land med store utslipp vil ikke være et tilstrekkelig svar på disse utfordringene. Norge har gjort det klart at vi vil skjerpe vårt klimamål slik at det tilsvarer kutt for utslippene på 40 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser.

Selv om signalene fra APEC-toppmøtet i helgen bærer bud om at vi ikke får en juridisk bindende avtale i København, vil vi – sammen med EU – arbeide hardt de tre ukene som gjenstår, for å få en så god og bindende avtale som mulig.

Det er nå over ett år siden den verdensomspennende finanskrisen brøt ut. Det er for tidlig å skrive finanskrisens historie. Vi må ikke underkjenne de store økonomiske tapene vi har sett i verden det siste året. Likevel er det riktig å si at det internasjonale samfunnet har unngått å gjenta feilene fra mellomkrigstiden. Verdensøkonomien er i ferd med å komme tilbake i kjente spor. Dette henger sammen med det samlede svar fra det internasjonale samfunnet. Store hjelpepakker ble iverksatt under ledelse av IMF i samarbeid med Verdensbanken, regionale utviklingsbanker, EU og bilaterale givere. EU har vært en viktig aktør og evnet å føre en samlet politikk til tross for at interessemotsetningene mellom medlemsland i mange tilfeller har vært åpenbare. Samtidig er det interessant å merke seg at IMF vektlegger at land i Sentral- og Øst-Europa er blant de hardest rammede også i global sammenheng.

Det nordiske samarbeidet har vist seg sterkt og relevant gjennom de nordiske hjelpepakkene til Island og Latvia. Allerede på vårparten i 2008, da Island havnet i en vanskelig betalingssituasjon, kom de øvrige skandinaviske land til unnsetning ved at sentralbankene inngikk valutabytteavtaler med sentralbanken på Island. I år ble det underskrevet nye nordiske låneavtaler med Island for et samlet lånebeløp på om lag 1,8 milliarder euro. Den norske andelen er på 480 mill. euro. Disse lånene er en helt avgjørende del av finansieringen av det totale stabiliseringsprogrammet med IMF på ca. 3,5 milliarder euro.

Norge har vært opptatt av å hjelpe Island i landets vanskelige situasjon. Norge har, også innenfor den nordiske kretsen, vært en pådriver for tidlig og betydelig støtte til Island – innenfor en nordisk ramme og i samarbeid med IMF. De nordiske lånene er knyttet til at Island overholder sine internasjonale forpliktelser, herunder innskuddsgarantiforpliktelser. Disse forutsetningene lå til grunn for det samtykket Stortinget i sin tid gav til å stille statsgaranti for dette lånet. IMFs styre godkjente den første gjennomgangen av fremdriften for Islands stabiliseringsprogram den 28. oktober. Dette åpnet for andre utbetaling av lånet fra IMF og første utbetaling av de nordiske lånene.

Den islandske regjeringen har gjort en stor innsats det siste halvåret for å rydde opp etter de fallerte bankene og utforme en politikk for å gjenreise Islands økonomi. Det er viktig at dette arbeidet fortsetter, og at Island får normalisert sitt forhold til omverdenen.

Med forbehold om Stortingets godkjennelse har Norge også gitt løfte om et langsiktig lån på ca. 370 milliarder euro til Latvia i tilknytning til landets IMF-program. Den samlede finansieringspakken er på 7,5 milliarder euro. Også her bidrar de nordiske landene med til sammen 1,8 milliarder euro til finansieringen. EU på fellesskapsnivå bidrar med 3,1 milliarder euro.

Nå er det internasjonal konsensus om at redningstiltakene må legge grunnlaget for varig fornyet vekst. Grupperingen G20 spiller en fremtredende rolle i dette arbeidet. EU har en sentral rolle i G20 med fast deltakelse av fire EU-land, EU-formannskapet og Den europeiske sentralbanken. I tillegg har Spania og Nederland deltatt på møtene.

G20 er en mer representativ gruppering enn G7, ettersom G20-landene står for rundt 80 pst. av verdens BNP. Men G20 er ikke «G192», altså alle verdens land. G20 har ikke den legitimitet som kan måle seg med FN og FN-systemet. G20 representerer heller ikke verdens land ved at medlemmene er oppnevnt ved valg eller annen form for vedtak. Dette reiser derfor spørsmål om G20-samarbeidets legitimitet dersom grupperingen tar formelle eller uformelle beslutninger som binder opp beslutninger i andre fora.

De nordiske landene samarbeider nå om hvordan vi best kan fremme våre synspunkter og gi bidrag til G20-prosessen og slå ring om den legitimiteten de formelle samarbeidsorganene har, som FN-systemet og Bretton Woods-institusjonene. Vi opplever nå bredere debatt om det internasjonale styringssystemet enn på mange tiår. Det er i vår interesse at en tydeligere nordisk røst høres i denne debatten, ikke minst gitt det aktive engasjementet Norden legger for dagen i internasjonalt samarbeid.

EUs politikk på det økonomiske området er viktig for Norge, og krisen har dreid regelverksamarbeidet i Europa i retning av bedre reguleringer av finansmarkedet. Kommisjonen har bl.a. utarbeidet et nytt system for overvåking av finansmarkedene som er til behandling i rådet og parlamentet for endelig avgjørelse. Det blir et system for overvåking på mikronivå i form av byråer som skal følge de enkelte næringer og være bemyndiget til å treffe vedtak med bindende karakter for enkeltforetak.

Norge vil etter forslaget få plass som observatør og med anledning til å være med i diskusjonen om enkeltforetak når det foreligger en interesse ved at vi er vertsland eller moderland for vedkommende selskap. For overvåkingen på makronivå foreslår man å opprette et risikoråd. Det forventes også her at det åpnes for norsk deltakelse innenfor visse rammer. Rettsaktene om det nye systemet for overvåking er EØS-relevante og skal i utgangspunktet innlemmes i EØS-avtalen. De nærmere vilkår for den norske deltakelsen vil kunne avtales i den forbindelse.

Det er viktig at finanskrisen ikke fører til proteksjonistiske tiltak eller økt bruk av konkurransevridende støtte. Det har vært rapportert om nye støttetiltak i maritim sektor i visse EU-land. Alle slike tiltak må være innenfor de felles reglene i det indre marked. Regjeringen vil ha tett dialog med EU om utviklingen på dette området.

I juni valgte EUs borgere et nytt europaparlament. Det var lav oppslutning ved årets valg. Resultatet viste en deltakelse på bare 41,3 pst. av de over 375 millioner stemmeberettigede europeere. Dette er et alvorlig varsko når det gjelder den folkelige oppslutningen om EU, og resultatet etterlater seg et paradoks: Stadig færre deltar i valg til en institusjon som har fått stadig økende betydning.

Europaparlamentet er blitt et politisk verksted med reell politisk makt. Dette er det viktig å merke seg både for regjering og storting. Det er positivt at Stortinget den siste tiden har styrket kontakten med Europaparlamentet, både gjennom formelle kanaler og gjennom partigruppene. Dette er nødvendig. I flere saker der det er bred enighet i det politiske Norge, kan og bør vi gjøre felles front og arbeide strategisk sammen for å påvirke og for å markere det norske syn.

Portugals Barroso ble gjenvalgt til en ny femårsperiode som Europakommisjonens president i Europaparlamentet den 16. september. I Barrosos program inngår en styrking av det økonomiske samarbeidet mellom EU-landene, regulering av finansmarkedene, reform av budsjettsystemet og en offensiv klimapolitikk. Arbeidet med å sette sammen en ny kommisjon er i gang, og kommisjonen vil trolig være på plass 1. desember, altså om kort tid. Det er betimelig at de kvinnelige kommissærene sammen med andre kvinnelige toppledere i EU har oppfordret Barroso om å tilstrebe en kommisjon med god balanse mellom kvinner og menn.

Så vil jeg avslutningsvis omtale enkelte saker innenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitiske område og EUs samarbeid om justis- og innenrikspolitikken.

Et siktemål med Lisboa-traktaten er at EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk blir mer samkjørt og får mer tyngde. Det faller naturlig for Norge å ha tett og løpende kontakt med EUs ulike organer når vi meisler ut vår egen utenrikspolitikk. I mange saker og prosesser har vi sammenfallende syn. Det må vi utnytte, både som bidragsyter og i de sammenhengene Norge tar initiativ der vi kan trekke veksler på EU og EU-lands støtte, som f.eks. i arbeidet med å sikre et forbud mot klasevåpen.

I Midtøsten har vårt AHLC-formannskap løpende og tett kontakt med EU. I møte med den krevende situasjonen både i Afghanistan og Pakistan merker vi oss at EU har startet en prosess for å styrke og samordne sin egen innsats i disse to landene. For Norge er dette viktig bl.a. i politisektoren i Afghanistan, hvor vi samarbeider med EUs politimisjon – EUPOL – om opplæring av den sivile afghanske politistyrken.

La meg også nevne operasjon Atalanta i Somalia, der den norske fregatten «Fridtjof Nansen» deltar i EUs operasjon for å bekjempe piratvirksomhet. Vår deltakelse er regulert gjennom avtalen inngått i 2004 mellom Norge og EU om Norges deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner. Operasjonen har et klart FN-mandat som er en klar forutsetning for at Norge skal kunne delta. Operasjonen så langt går bra. Antallet gjennomførte kapringer er sterkt redusert. Alle eskorter til støtte for FN har kommet vel fram til bestemmelsesstedet. «Fridtjof Nansen» har vært engasjert i flere av disse og har høstet ros for sin innsats.

EUs aktivitet på justis- og innenriksområdet påvirker oss direkte gjennom de ulike avtalemessige tilknytningene som Norge har på disse områdene. Den viktigste tilknytning til EU på dette feltet er vår assosieringsavtale med Schengen. For å stå bedre rustet i kampen mot grensekryssende kriminalitet er det imidlertid viktig for Norge å sikre en tett samordning med EU på dette feltet også utover Schengen-avtalen. Dette kan skje gjennom bilateralt samarbeid og erfaringsutveksling, men også gjennom tilknytningsavtaler. Det er en utfordring at EU utvikler nytt samarbeid på dette området utenfor Schengen-avtalens virkeområde. Det gir Norge særlige utfordringer for å sikre deltakelse, medvirkning og påvirkning.

Norge har fremforhandlet en avtale med EU om forsterket politisamarbeid, den såkalte Prüm-avtalen. Denne vil bl.a. gi oss adgang til nasjonale databaser om DNA, fingeravtrykk og kjøretøy, og vil være et viktig redskap i bekjempelse av terrorisme og grenseoverskridende kriminalitet. Prüm-avtalen har et omfattende kapittel om datasikkerhet og behandling av personopplysninger. Hensyn til personvernet er følgelig godt ivaretatt. Avtalen forventes undertegnet under EUs rådsmøte 30. november.

Kommisjonen la i juni 2009 fram et forslag om å opprette et nytt EU-byrå som skal forvalte de felles IT-systemene på justis- og innenriksområdet. Byrået skal i første omgang ha ansvar for å forvalte systemene SIS II, VIS og Eurodac, men forslaget åpner også for at byrået skal kunne få ansvar for både utvikling og forvaltning av fremtidige IT-systemer på dette feltet. Lovforslaget er en videreutvikling av Schengen- og Eurodac-regelverket. Det forhandles for tiden om rettsakten som skal opprette byrået, og Norge deltar i disse forhandlingene.

Som jeg har pekt på i denne redegjørelsen, har det vært en begivenhetsrik sommer og høst i Europa – så også i Norge, med stortingsvalg og fornyet mandat til den rød-grønne regjeringen. I EU har et nytt Europaparlament kommet sammen, en ny kommisjon skal komme på plass, og Lisboa-traktaten står endelig foran sin ikrafttredelse.

I denne sammenheng skal vi legge til at Europarådet har fått ny generalsekretær gjennom valget av Thorbjørn Jagland. Jeg vil berømme Stortingets partier for å ha arbeidet samlet og fokusert for å understøtte Jaglands og Utenriksdepartementets valgkamp. Europarådet spiller en viktig rolle i mosaikken av europeiske samarbeidsinstitusjoner, med sitt viktige fokus på menneskerettigheter og respekt for rettsstaten. Norge vil støtte Jagland i hans reformbestrebelser, bl.a. i arbeidet med å finne fram til et fornuftig og effektivt samarbeid med EU.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte.

– Det anses vedtatt.