Se også behandlingen av sak nr. 1-4 på formiddagsmøtet.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [18:00:41]: Det siste året har vært preget av finanskrisen og det påfølgende tilbakeslaget i verdensøkonomien. Fra høsten 2008 og langt inn i 2009 har det vært stor fare for at også norsk økonomi skulle gå inn i en langvarig nedgangskonjunktur. Mange prognosemakere har de siste månedene blitt mer optimistiske med hensyn til utviklingen i internasjonal økonomi. OECD mener at Norge ser ut til å bli det landet som raskest kommer seg ut av finanskrisen. Men det er stor usikkerhet omkring den økonomiske utviklingen og utviklingen i arbeidsledigheten, for fremdeles sliter store deler av norsk næringsliv, spesielt innenfor industrien.

Budsjettet vi behandler i dag, er godt tilpasset situasjonen vi er i nå. Ny informasjon om den økonomiske utviklingen etter framleggelsen av nasjonalbudsjettet er i hovedsak i tråd med de anslagene som lå til grunn da budsjettet ble lagt fram, og viser at det er riktig å bruke mer oljepenger enn handlingsregelen tilsier også neste år.

Den internasjonale finanskrisen har vært svært godt håndtert av Regjeringen. Det at vi i gode tider har holdt igjen på pengebruken, har gitt oss muligheter til å stimulere økonomien kraftig under det verste økonomiske tilbakeslaget siden 2. verdenskrig.

Budsjettet vi behandler i dag, bærer preg av fortsatt satsing på arbeid, velferd og klima. Støyen omkring innføring av avgift på biodiesel har overskygget det faktum at neste års budsjett følger opp det vi har lovet at vi skal gjøre på svært viktige samfunnsområder. Vi satser på barnehager, skole og barnevern, og vi følger opp det vi har sagt om fortsatt satsing på høyere utdanning og forskning. Alt dette er satsingsområder som vil sikre velferd og verdiskaping i framtiden.

Som flere har vært inne på i dag, er det nå nødvendig å komme tilbake til handlingsregelen når det gjelder bruken av oljepenger. Vi har en generasjonskontrakt vi skal oppfylle. Vår oljerikdom skal også komme nye generasjoner til gode. Det blir krevende og vil føre til nye debatter om hva vi skal bruke de store pengene på.

Flere partier har i høst skrytt av at de bruker mindre oljepenger enn Regjeringen i sine budsjetter til neste år. Men ved nærmere ettersyn viser det seg at det er heller tvilsomt. Fremskrittspartiet bruker i sitt budsjett langt mer oljepenger enn Regjeringen. Deres inndekningsforslag for å finansiere store skatteletter og påplusninger i budsjettet er like urealistiske i år som tidligere år. Det som imidlertid er mer overraskende, er at Høyre, som liker å framstå som svært ansvarlig i sin økonomiske politikk, også har en inndekning for sine skatteletter og omprioriteringer som ikke står til troende. Jeg kan gi mange eksempler på det. Et eksempel er å redusere budsjettoverføringene til jordbruket med 1,9 milliarder kr, som mange har vært inne på før. Dette innebærer at jordbruksavtalen Stortinget vedtok i sommer, settes til side. For mitt hjemfylkes vedkommende ville et slikt kutt fått dramatiske konsekvenser, og det over natta. Ikke bare for jordbruket, men også for mange industriarbeidsplasser innenfor meieri, slakteri og møllevirksomhet ville det ha blitt en svært vanskelig situasjon. Kombinert med kutt i regionale utviklingsmidler, regionale forskningsfond og bygdeutviklingsmidler samt kraftig reduksjon i fylkeskommunens virkemiddelapparat hadde neste år blitt et vanskelig år for store deler av landet vårt – og det står ikke til troende. Forutsigbarhet i rammene, som har vært et stort tema i dag når opposisjonen har omtalt innføring av avgift på biodiesel, gjelder dermed ikke for all næringsvirksomhet i landet.

Vi ser at de store pengene, både i Fremskrittspartiets og Høyres budsjetter, skal brukes til skattelette for de aller rikeste. Høyre gjeninnfører f.eks. aksjerabatten. Den vil først og fremst gi skattelettelser til personer med høye inntekter, fordi disse personene gjennomgående har en større andel av sin formue plassert i aksjer, mens personer med lavere inntekter har plassert mesteparten av sin formue i bankinnskudd og bolig. En slik politikk gir ikke en fordelingsprofil Arbeiderpartiet vil stille seg bak. Vi er opptatt av å oppfylle generasjonskontrakten, ikke bare ved lavere oljepengebruk, men også ved å sørge for at alle mennesker har like muligheter, uansett hvor de bor, hva slags sosial bakgrunn de har eller hvor tykk lommeboka er. Vi vil fortsette å prioritere det viktigste, nemlig arbeid og velferd til alle.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:06:17]: Først har jeg lyst til å komme med en liten kommentar til replikkordskiftet mellom statsministeren og representanten Høybråten på formiddagsmøtet, for representanten Høybråten svingte seg til de store høyder og viste til proposisjonen som hadde gått til Stortinget. Men han må ha oversett et rettebrev som gikk fra Finansdepartementet og finansministeren den 2. november, som omtaler akkurat dette punktet, og som gjør at formuleringene er akkurat i tråd med det representanter for de rød-grønne har sagt i debatten i hele dag.

Det er nesten litt uvirkelig å stå her nå i år og tenke ett år tilbake. For ett år siden var vi i en situasjon der vi skulle håndtere den mest krevende økonomiske krisen siden annen verdenskrig, preget av meget stor usikkerhet, og med utfordringer som vi ikke hadde vært borti tidligere, f.eks. når det gjelder bank- og kredittvesenet. Når vi nå ser oss tilbake, kan vi konstatere at vi satte inn de rette tiltak til riktig tidspunkt, i riktige dimensjoner, at Norge heldigvis har klart seg bedre gjennom denne finanskrisen enn de fleste andre land, at vi har den laveste arbeidsløsheten i Europa, og at vi kommer til å ha det neste år. Det betyr at vi kan konstatere at den medisinen som de rød-grønne partiene og Regjeringen hadde for å bekjempe finanskrisen, har virket.

Det er en del nå som i denne diskusjonen fortrenger hva som var opposisjonens utfordringer hele veien i løpet av disse månedene. Det var «for lite, for seint» opp igjen og opp igjen. Det stemmer ikke – det har ettertiden vist. Heldigvis traff vi med tiltakene våre. Dermed har vi reddet mange fra en situasjon med arbeidsløshet, tap av inntekter osv., som folk i andre land opplever.

Jeg er også godt fornøyd med de store grepene vi har tatt i den økonomiske politikken gjennom fire år, og som har realisert mange store, viktige velferdsreformer og fordelingspolitiske og miljøpolitiske mål som vi har satt oss.

Jeg er stolt over det skippertaket vi har tatt når det gjelder barnehagedekning – jeg skal komme litt tilbake til det. Jeg er meget godt fornøyd med summen av de endringene vi har gjort i fordelingspolitikken når det gjelder formuesskatten. Og med den verdsettelse av boliger i formuesskatten som innføres i forbindelse med behandlingen av dette budsjettet, har vi gjort formuesskatten til et fordelingspolitisk virkemiddel som den ikke var for fire og fem år siden. Da var det veldig mange vanlige pensjonister med et nedbetalt hus og noen kroner i banken som betalte betydelig formuesskatt.

Jeg er fornøyd med den rollen som Norge nå har tatt i internasjonale miljøforhandlinger, hvor vi er et foregangsland, og med nivået på bistanden.

Det er jo ikke så godt å se hvordan det ville vært hvis de rød-grønne hadde tapt valget når man ser på alternativene fra opposisjonen. Hva ville da vært politikken som skulle gjennomføres neste år? Den ville sprike i alle retninger. Det vi kan slå fast, er at fordelingsprofilen ville vært betydelig dårligere. Men ellers er vel opposisjonens øvelse stort sett å være imot Regjeringen.

La meg til slutt komme med én veldig viktig utfordring som jeg inviterer Stortinget til å være med på å møte, og som viser at i Norge er det større forskjeller enn det vi liker å tro – og større klasseforskjeller knyttet til utdanning enn det vi liker å tro. Når 30 pst. av dem som begynner på videregående skole, ikke fullfører etter fem år, har vi et betydelig problem. Da har vi en stor utfordring når det gjelder kunnskap og utdanning, da har vi en stor utfordring når det gjelder fordeling. Vi vet at de som ikke fullfører mer enn grunnskolen, er de som først mister jobben hvis arbeidsløsheten rammer. Det er høyere sykefravær blant dem, det er betydelig høyere uføretrygding blant dem.

Nå har jeg fått ansvaret for en formue som er større enn Statens pensjonsfond, nemlig den humane kapitalen og 1 million barn og ungdom under 20 år. Vi har et systematisk perspektiv for å sørge for at flest mulig kommer seg gjennom grunnskolen og kan gjennomføre en videregående utdanning sånn at vi får disse frafallstallene ned. Klarer vi å få til det, med systematisk arbeid fra tidlig innsats i barnehage, i ungdomsskole og til videregående utdanning, da har vi bidratt mer til verdiskaping i framtiden enn om de beste prognoser for forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland, eller oljefondet, skulle slå til. Det er en jobb som jeg ser fram til å konsentrere meg om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [18:11:34]: Jeg er glad for at kunnskapsministeren kom litt inn på skole i avslutningen av innlegget, da særlig bekjempelse av frafallet i videregående skole.

Tidligere hadde ungdomsskolene et praktisk valgfag, som ble fjernet. Dette faget virket veldig positivt, og det hadde positive resultat å vise til. Nå tar Regjeringen til orde for å innføre et prøveprosjekt med praktisk arbeidslivsfag.

Spørsmålet mitt er derfor: Erkjenner statsråden at man trenger flere praktiske og færre teori-fag inn i skolen, og hvorfor ønsker man kun å innføre et prøveprosjekt med en lang evalueringsprosess framfor å innføre det som en permanent ordning, når man vet at tiltaket vil fungere?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:12:24]: Dette er en hjertesak for meg – og har vært det over lang tid – og jeg er veldig glad for at representanten fra Fremskrittspartiet også er opptatt av det samme.

Vi vet at de som har svake faglige prestasjoner på ungdomsskolen, er de som er mest i faresonen i forhold til å droppe ut av videregående utdanning. Og mange av dem ville blitt bedre i både norsk, matte og engelsk hvis de hadde mer praktisk tilnærming til fagene også i ungdomsskolen. Det tror jeg ikke bare gjelder ett praktisk fag som vi nå skal drive forsøk med som alternativ til 2. fremmedspråk, men det tror jeg gjelder innretningen på hvordan man jobber med alle fag i ungdomsskolen. Så jeg har et veldig sterkt blikk og et veldig klart fokus på dette. Vi skal oppsummere de erfaringene vi har i forhold til dette praktiske faget, men vi skal også påvirke sånn at det kan være mer praktisk tilnærming i mange fag i ungdomsskolen.

Elisabeth Aspaker (H) [18:13:30]: En god skole er en klok og viktig investering i framtidens velferd. Godt motiverte og faglig kompetente lærer er den enkeltfaktoren i skolen med størst betydning for elevenes læring.

Undersøkelser viser jo at sju av ti lærere mener at de har behov for etter- og videreutdanning for å kunne gjøre en god nok jobb. Dersom Regjeringen mener alvor med å tilby norske lærere etter- og videreutdanning av et visst omfang, må innsatsen trappes vesentlig opp.

Høyre mener alvor, og vi vil satse på kvalitet i skolen. Vi har i vårt alternative budsjett foreslått et løft på 400 mill. kr ekstra til etter- og videreutdanning, eller en fordobling av Regjeringens forslag. Så spørsmålet mitt blir da om det ikke er et tankekors for kunnskapsminister Halvorsen at finansminister Halvorsen i sitt budsjettforslag ikke har foreslått en langt større satsing på etter- og videreutdanning av lærere, når vi vet hvor avgjørende viktig lærerens kompetanse er.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:14:30]: Overhodet ikke, for både finansministeren og kunnskapsministeren og alle andre i det rød-grønne prosjektet har to tanker i hodet samtidig. Vi har en betydelig satsing på etter- og videreutdanning. Det dekker den etterspørselen som er, det dekker de lærerne som nå ønsker etter- og videreutdanning. En begrensning i forhold til hvor mange som tar etter- og videreutdanning er, hører jeg fra Skole-Norge, at de mangler vikarer i de timene der lærerne er borte for å ta slik utdanning. Så det forslaget som de rød-grønne har tatt til orde for, og som står i vår regjeringsplattform nå, nemlig at vi skal endre opplæringsloven slik at vi sikrer flere lærere i skolen, er det som er svaret, slik at vi kan være sikre på at lærere kan benytte seg av etter- og videreutdanning.

Jeg har lagt merke til at Høyre ikke støtter det forslaget, og dermed er det Høyre som hinker rundt på ett bein når det gjelder å støtte opp om lærerne.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:15:24]: 9. september 2008 mottok Kristelig Folkeparti et brev fra miljø- og utviklingsministeren. La meg sitere:

«Før Regjeringen treffer sin beslutning i spørsmålet om omsetningspåbud for biodrivstoff, er det ønskelig med bred og åpen diskusjon og involvering av bl.a. klimaforlikspartiene på Stortinget. Jeg ønsker med dette notatet å orientere de parlamentariske lederne i Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om saken og be om innspill til mulige løsninger.»

Den 3. desember 2008 var det et møte på miljøvernministerens kontor med de parlamentariske lederne. Der ble vi enige om at det var et omsetningspåbud på 2,5 pst. i 2009, og 5 pst. fra 1. juli 2010.

Finanspolitisk talskvinne i SV benekter at det finnes en enighet mellom partene fra dette møtet, 3. desember, til tross for at miljøvernministeren kaller dette en gledens dag for dem som er opptatt av biodrivstoff.

Mitt spørsmål blir – til tross for den unnamanøveren i dette opprettingsbrevet: Er det en enighet mellom klimaforlikspartene på dette området, eller er det det ikke?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:16:35]: Det virker som om opposisjonen siterer ulike brev på en slik måte at man kunne tro det var fastsatt og bestemt, uten noen vurderinger, at omsetningspåbudet skulle trappes opp til 5 pst. Det stemmer ikke. I den pressemeldingen som miljøvernministeren selv sendte ut i etterkant av det møtet, står det at det legges opp til det, «men først vil regjeringen vurdere klimaeffekten, EUs arbeid med å utvikle kriterier», osv. I avsnittet før det representanten fra Kristelig Folkeparti siterer, er tilnærmingen den samme.

Det som er viktig med det Regjeringen har foreslått nå, er at vi sikrer et omsetningspåbud til 3,5 pst. for 2010. Det sikrer det volumet på biodiesel som er i dag, videre framover, og vi sier at vi skal trappe opp til 5 pst. og har konkludert. Men vi skal selvfølgelig jobbe med de kriteriene som er nødvendig for å sikre oss at biodiesel er et miljøvennlig drivstoff, fordi det finnes stor variasjon av typer på markedet.

Trine Skei Grande (V) [18:17:51]: Jeg har ikke tenkt å sitere noe. Jeg har tenkt jeg bare skulle snakke litt om det demokratiske sinnelaget, for jeg har alltid oppfattet statsråd Halvorsen som en demokratisk anlagt dame som har sans for den offentlige debatt, og sans for folkelig engasjement knyttet til saker.

Når det gjaldt den saken vi diskuterte, og som Line Henriette Hjemdal tok opp, må jeg jo innrømme at vi egentlig oppfattet finansministeren dit hen at det kunne være mulig å si at dette var feil da det ble lagt fram, åpne for en debatt og åpne for innspill i saken. Engasjementet forsvant jo ikke som dugg for solen, verken hos organisasjoner eller hos dem som er aktører i det markedet. Det kom veldig mange gode argumenter, synes vi i Venstre, for å gjøre noen grep med hensyn til akkurat det forslaget som du åpnet for debatt på.

Så mitt spørsmål er: Var det virkelig ingen som hadde argumenter som påkalte noe av ditt demokratiske sinnelag, at kanskje dette bar feil vei?

Presidenten: Før presidenten gir ordet til statsråd Halvorsen, vil presidenten minne representanten Skei Grande om at alt ordskifte skal gå gjennom presidenten.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:19:08]: Det kom to innvendinger til det forslaget som ble lagt fram, og som dreide om at når man får et omsetningspåbud, altså en innblanding i den fossile dieselen som er, trenger man ikke et avgiftsfritak for å stimulere til innblanding. Så det er en veksling av virkemidler, og det er 96 pst. av det volumet vi snakker om når det gjelder biodiesel.

Men det kom altså to innvendinger. Den ene var at den faktiske innblandingen i den vanlige dieselen var høyere enn omsetningspåbudet. Derfor har vi også kommet med dette signalet om 3,5 pst., som opprettholder volumet. Og så kom det innvendinger i forhold til høyinnblanding, altså de som nå prøver å kjøre på så ren biodiesel som mulig. Det siste hadde krevd en endring i avgiften. Det har vi ikke blitt enige om. Det første har vi gjort noe med. Så det har vært en prosess i denne saken.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Jørund Rytman (FrP) [18:20:14]: Vi har det siste året vært vitne til en verden i finanskrise, og veldig mange land sliter fortsatt. Heldigvis for Norge fant vi for mange, mange år siden olje, som har gjort at vi har kunnet eksportere denne til resten av verden. Det samme med gass, og ikke minst: Vi er en nasjon som er rik på fisk – dette i tillegg til mange andre naturressurser og industrien vår. Eksport og handel med disse varene gjør at vi omtrent vasser i penger – vi er et av verdens rikeste land. Dermed klarer vi denne krisen bedre enn de aller fleste – dette fordi vi har kunnet selge våre varer til resten av verden. Det har gjort oss til et meget rikt land ved hjelp av markedskreftene, frihandel og handel med andre nasjoner.

Så har vi andre land – verdens fattigste land. De har også naturressurser. De har også ettertraktede varer som norsk næringsliv mer enn gjerne importerer til norske forbrukere, og som en gründer i et u-land veldig gjerne vil eksportere til norske forbrukere.

Men hva møter f.eks. varer fra Nigeria, Zimbabwe, Kongo, Vietnam, Moldova, Kenya og u-landet Pakistan? Jo, skyhøye tollmurer. Snakk om umoralsk politikk!

La oss se på Pakistan. Det er et land som vi faktisk på mange måter har relasjoner til. En av de største innvandrergruppene i Norge kommer fra nettopp Pakistan, noe som har resultert i at vi her i Norge har mange eksotiske restauranter og gatekjøkkener, etablert av pakistanske gründere som mer enn gjerne vil drive mer handel mellom Norge og Pakistan.

Vi har til og med norske politikere som drar ned til Pakistan for å drive valgkamp! Men å sørge for mer handel mellom Norge og Pakistan, ved f.eks. å fjerne toll på varer fra Pakistan – nei, det vil den rød-grønne regjeringen ikke. Da sender man heller norske skattebetaleres penger til muslimske religiøse skoler i Pakistan, som attpåtil i den senere tid har blitt stengt av pakistanske myndigheter fordi de var for ekstreme i sin undervisning. Det er en skam.

Men å stimulere til mer handel mellom to nasjoner ved å fjerne tollmurene, ser man tydeligvis ikke nytten av, selv om all erfaring viser at det ikke bare får fattige land ut av fattigdom, men faktisk også forhindrer krig mellom nasjoner.

Det er nok av forskning, rapporter, fagbøker og annen dokumentasjon som konkluderer med at det beste virkemiddelet for å få folk ut av fattigdom er frihandel. Det er avgjørende for å sikre økonomisk vekst og økt velferd. Hvis det er noen i denne sal som er uenig i det, kan de ta ordet, så kan vi ta en debatt om det. Men nei, det er ingen som lenger er uenig i det. Så hvorfor gjør ikke vi, parlamentet i verdens rikeste land, noe med det? Har vi ikke et ansvar for å legge alt til rette for at verdens fattigste land kan få selge sine varer til oss, uten nasjonalistiske, egoistiske tollmurer rundt Norge – et land som selv har blitt rikt på grunn av handel med andre land?

Det er et tankekors at i dag er Norge verdens nest dårligste land på handel med den tredje verden Vi er kun slått av Sveits. Hvordan får det en rød-grønn regjering til å føle seg? Allikevel stemmer man imot å fjerne all toll fra den tredje verden.

Tenk om utviklingslandene i Afrika hadde økt sin andel av verdens handel med bare 1 pst. Da ville det utgjøre mer enn fem ganger så mye som det hele Afrika mottar i bistand.

Tenk om Norge kunne hatt som mål å være det landet i verden som var best på å handle med andre land og ikke jobbe med nebb og klør, med kjempesubsidier, og høye tollmurer rundt Norge på opptil flere hundre prosent for å forhindre at utenlandske bedrifter skal konkurrere med norske bedrifter. Hvor urettferdig er det egentlig mot en fattig og innovasjonsrik gründer i et fattig land?

Det gjenstår også en del opprydding i det jeg kaller unødvendige særavgifter og gammeldags toll, toll som utgjør en minimal inntekt for staten og heller ikke kan begrunnes med å skjerme norsk landbruk eller industri. Hvorfor kunne det ikke blitt en tverrpolitisk enighet om å fjerne toll på en rekke produkter som ikke produseres i Norge? Jeg ser ikke noen grunn til at det skal være toll på oliven, mais, sukkermais, fersken, peanøttsmør, jordnøtter, kakemiks eller puddingpulver. Man kunne hatt en tverrpolitisk enighet om det. Hvorfor skal det f.eks. være toll på slipset mitt eller skjorten min? Er det noen som kan svare meg på det, ser jeg fram til et slikt svar.

Anette Trettebergstuen (A) [18:25:48]: Fra kakemiks til arbeid: Det å gi folk jobb er det beste virkemidlet for å redusere sosiale forskjeller og hindre fattigdom. Arbeidskraften vår er vår viktigste ressurs. Det er den som skal sikre verdiskapingen som skal trygge framtidens Velferds-Norge. Derfor er arbeid til alle jobb nr. 1 for Regjeringen .

Da vi tok over regjeringskontorene i 2005, var ledigheten høyere enn på lenge. Etter tre år med rød-grønn regjering med fullt fokus på sysselsetting minket den drastisk, og før finanskrisen slo inn, var ledigheten i Norge den laveste på over 20 år. Det skal vi ikke glemme.

Utgangspunktet vårt er det beste i Europa, men finanskrisen vil få større konsekvenser også for Norge. Ledigheten vil øke til neste år. Derfor er Regjeringens viktigste oppgave fortsatt å begrense den økningen.

Vi må få dem som blir ledige, og som går ledige, raskt tilbake i jobb. Langtidsledigheten må ikke få feste seg. Derfor styrker vi arbeidsmarkedstiltakene i neste års budsjett med 3 000 nye tiltaksplasser. Derfor styrker vi langtidsledighetsgarantien, og derfor forbedrer vi regelverket for bruk av bedriftsintern opplæring. Derfor får de som lever på minsteytelser i folketrygden, økt sine ytelser i mai. Derfor satser vi videre på Kvalifiseringsprogrammet og tar det i bruk over hele landet, slik at flere kan komme seg ut av trange levekår og fattigdom og over i aktivitet og arbeid. Neste år vil 10 000 folk gjennom det programmet bidra til fellesskapet i stedet for å stå utenfor.

Vi vedtar altså et budsjett som skal holde ledigheten lav, samtidig som vi tar vare på dem som har det tøft nå, og på dem som kommer til å oppleve å møte ledigheten.

Opposisjonen har en annen politikk. I stedet for å styrke vårt verktøy for å hjelpe sosialhjelpsmottakere inn i arbeidslivet, fjerner Fremskrittspartiet så godt som hele Kvalifiseringsprogrammet. De kutter i verktøyene for forebygging og tilsyn i arbeidslivet. De vil ikke være med på å opprette regionale verneombud. De fjerner ordningen med utdanningsstønad til enslige forsørgere. De kutter i supplerende stønad.

Dette er usosiale kutt i ordninger til arbeidstakere og i mulighetene til å få folk i jobb. Det er rett og slett klassisk høyrepolitikk.

Som om ikke det var nok, driver Fremskrittspartiet med tryllekunster når de budsjetterer med mindre utgifter på trygdeområdet. Samlet sett kutter de i trygdeordningene med 8,9 milliarder kr.

Ifølge Fremskrittspartiets budsjett skal antallet trygdede minke ved at alle skal få sin arbeidsevne vurdert på nytt og dermed komme seg rask tilbake i jobb. Men en slik reduksjon i utgifter forutsetter at 56 000 delvis uføretrygdede skal skaffe seg jobb før 1. januar, altså i løpet av de neste fem ukene, eller at 130 000 får seg jobb før sommeren. Det er totalt urealistisk når vi vet at 90 000 personer med nedsatt arbeidsevne allerede står i kø og ønsker jobb, men ikke slipper til i arbeidslivet. En slik gjennomgang av arbeidsevne vil dessuten ta tid, og så skal man få folk ut i jobb. Men Fremskrittspartiet budsjetterer altså med en slik innsparing allerede i 2010.

Det å vedta folk inn i arbeidslivet eller skrive dem friske over natta er ikke mulig, og det gjør disse innsparingene til Fremskrittspartiet helt urealistiske.

Det realistiske alternativet er at Fremskrittspartiet vil måtte foreta kutt i ytelsene til folk for å gjennomføre slike besparelser. Skulle de gjort det, ville det f.eks. betydd 4 300 kr mindre å leve for for en enslig minstepensjonist.

Skal det ikke kuttes i ytelsene til folk, vil Fremskrittspartiet måtte tvinge folk tilbake til arbeidsplasser som faktisk ikke finnes, og som de ut fra partiets helhetlige budsjettprofil heller ikke klarer å skape. Fremskrittspartiet bør være ærlige og fortelle velgerne sine hvordan budsjettet henger sammen. Hvem skal få lide?

Regjeringen har en annen profil. Vi bygger broer for å få folk tilbake til arbeidslivet gjennom kvalifisering, tiltak og økt sysselsetting. Vi vedtar et budsjett som skal sikre fortsatt lav ledighet, som holder folk i jobb, og som skal ta vare på dem som opplever ledigheten på kroppen.

Arve Kambe (H) [18:30:36]: Stortingspresidenten benyttet anledningen under trontalen til å presisere at Regjeringen er utgått fra Stortinget.

Statsministeren sa i trontaledebatten at han håpet på et godt samarbeid med Stortinget, vel vitende om at den forrige regjeringen hans ble beskyldt for maktarroganse og svært dårlig samarbeid med Stortinget.

Etter at Regjeringen la fram forslag til statsbudsjett, har det derfor vært forventet at Stortinget skulle få mulighet til å forbedre budsjettet underveis, både ved at Regjeringen kunne støtte gode forslag fra opposisjonen, og også bidra til at Regjeringens 86 stortingsrepresentanter skulle få noe å gjøre. Det har ikke skjedd i det hele tatt og er stikk i strid med presidentens oppfordring til landets statsminister.

Johan Sverdrup sa følgende: «All makt i denne sal.» Nå er det blitt: All makt på første rad i denne sal. De har ikke stemmerett i denne salen, og en av dem har ikke engang konstitusjonelt ansvar overfor Stortinget, og mange melder forfall til Stortingets spørretime.

I dag har vi hatt en runde hvor Lundteigen og Stoltenberg hver for seg har gitt oss et déjà vu i forhold til den hønsvaldske parlamentarisme fra 1961. Da sa, ifølge Wikipedia, parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet, Nils Hønsvald, følgende:

«Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget.»

Stoltenberg har tydeligvis utviklet begrepet til «den stoltenbergske parlamentarisme».

For Høyre er det viktig å bruke budsjettet og skatte- og avgiftspolitikken ikke bare for å gi staten direkte inntekter, som Helga Pedersen var inne på i dag, men også for å bidra til næringsutvikling, miljøvennlig atferd og å introdusere ny industri.

Regjeringen varsler i statsbudsjettet at Norge går bedre enn tidligere ventet, men har ikke greid å redusere bruken av oljepenger. Høyre synes det er alvorlig at landets regjering aldri har brukt mer penger enn i dette budsjettet, og samtidig ikke vil bruke en eneste krone i skatte- og avgiftslette. I Høyre frykter vi at dette vil gå ut over framtidens arbeidsplasser og nye bedrifter.

Høyre mener arveavgiften gir mange utfordringer for små og mellomstore bedrifter. Dette er avgift på ting som tidligere har vært fullt ut beskattet gjennom flere generasjoner, enten det er næringsbygg, hytter, biler, løsøre, kontanter eller verdipapirer. Høyre mener derfor på prinsipielt grunnlag at det er feil å beskatte eierandeler til døde mennesker enda en aller siste gang. I tillegg fører arveavgiften med seg unødvendig byråkrati i forbindelse med arveplanlegging, juridisk bistand samt arbeid for allerede travle likningsansatte, som sier de har for mye å gjøre og trenger flere ressurser.

Høyre ønsker derfor å forenkle arveoppgjørene og å fjerne arveavgiften, for både næringslivet og privatpersoner, allerede fra 1. januar 2010. For mange familieeide småbedrifter vil dette være viktig. For mange vil arveavgiften bidra til at det er uaktuelt å overta bedriften. Det blir for dyrt, eller man må selge deler av selskapet, slik at det reduseres i verdi, for å betale arveavgiften. Høyre vil ha avgifter som stimulerer bedrifter, ikke avgifter som forhindrer lokalt norsk eierskap gjennom en kald statlig avgift.

Også for private som skal arve foreldrenes hus og hytter, vil det for mange bli så mye arveavgift å betale at man i stedet må selge barndomshjemmet sitt, der mange fine minner og øyeblikk er skapt. Prisstigningen på bolig og hytter de siste årene gjør at mange hytteeiere ikke har råd til å overta hytter. Særlig langs sjøen blir dermed minner om bading fra bryggekanten, fiske fra båten og jakten på småkrabber i fjæresteinene et gode forbeholdt de aller rikeste.

I Norge i dag opplever vi at en stadig økende andel av norsk avfall transporteres i trailere til Sverige. Mye av det brukes i svenske forbrenningsanlegg i stedet for i tipp topp klare forbrenningsanlegg i Norge. En samlet bransje har skrevet mange brev til Stortinget med bekymring for at det ikke skal leveres nok avfall til norske anlegg, samtidig som vi vet at det reduserer investeringsviljen til å bygge nye anlegg etter at deponiforbudet ble gjort gjeldende i år.

Høyre mener at også på dette området er det bedre med avgiftslettelser, som samtidig medfører redusert trailertrafikk på norske veier, enn at Regjeringen benytter muligheten, som de åpner for i statsbudsjettet, nemlig til å be SFT vurdere eksportforbud. Da er det bedre å bruke avgiftspolitikken. Sverige har vedtatt å fjerne den avgiften fra neste år. Dermed svekkes den norske konkurranseevnen ytterligere i et nordisk marked, som det er viktig å få likeverdige konkurransevilkår i.

Forbrenningsavgiften er med på å undergrave utviklingen av norsk fjernvarmeindustri, med sedvanlig rød-grønn ignorering av bedrifters behov for utnyttelse av kapital og menneskelig kunnskap, akkurat som i forbindelse med biodieselsaken. Når vi i tillegg vet at mange av disse anleggene bruker naturgass som suppleringskilde, og også denne avgiften har fått en ny sats i årets budsjett, blir rammebetingelsene i sum for dårlige for også denne bransjen.

Utviklingen av energigjenvinning og fjernvarmekapasitet har vært et politisk ønske over lang tid. Dette er fulgt opp av flere kommuner, og enda flere kommuner jobber nå for å finne felles regionale løsninger på et stort nasjonalt problem. Det er gjerne diskusjoner om tomtevalg, avsetningsmuligheter for energien, men også om investeringssummen og driftskostnadene totalt sett gjør prosjektet liv laga. Da har faktisk avgiftspolitikken mye å si. Mange har kommet tilbake til Stortinget og fortalt at denne avgiften gjør at det havner i Sverige i stedet for på norske steder.

Samtidig er det slik at det er det samme hva vi sier i forhold til gassavgiften som Regjeringen nå innfører. Det har vært viktig for Stortinget å legge til rette for utvikling av norsk gassbasert industri på land. Det har ført til at store deler av Vestlandet nå begynner å få en god infrastruktur. Som vi ser i biodieselavgiftsaken, når ting begynner å virke, kommer avgiften.

Det har vært Høyres politikk å bidra til å legge forholdene til rette for etablering av norsk gassbasert industri. Derfor stemmer vi imot Regjeringens forslag og går for en betydelig lavere sum, nemlig en halvert sum i forhold til Regjeringens forslag. Avgiftsfritaket har nemlig bidratt til å utvikle norsk industri og sikre at Norge tar i bruk gass på linje med andre land i Europa, selv om Norge har langt igjen, til tross for at vi er Europas gasshovedstad. Høyre mener at gassens konkurranseflate mot alternativ energi er sterkt begrenset, og vi vil derfor legge forholdene til rette for at gass også i framtiden kan bidra til å redusere norske klimagassutslipp. Uten avgift har gass faktisk utkonkurrert olje som energikilde, og Høyre mener derfor Regjeringens avgiftsøkning er for stor og vil ha utilsiktede negative konsekvenser for norsk gass- og miljøpolitikk.

Forbrenningsavgiften, gassavgiften og biodieselavgiften er bare noen eksempler hvor Høyre forstår industri- og miljøpolitikken bedre enn Regjeringen. Det er slik at både forbrenningsavgift, gassavgift og biodieselavgift stikker kjepper i hjulene for norsk industriutvikling, norsk miljøvennlig industriutvikling og nye norske arbeidsplasser som vi står i fare for å miste akkurat i den perioden vi trenger det som mest.

Så er det slik at i forhold til miljøaspektet har vi i Høyre prøvd å lage en bilpakke, for vi har et politisk ønske om å konvertere bilparken til mer miljøvennlig drivstoff generelt samt at flere skal kjøpe og bruke elbiler. Høyre mener utviklingen går for tregt, selv om den går framover, og vi ønsker derfor å legge forholdene til rette for at det skal bli enda billigere å bruke elbiler. Derfor har vi i Høyres alternative budsjettforslag sagt at vi vil ha momsfritak for leasing av batteri i elbiler. Vi vil ha momsfritak for leasing av elbiler, både privat- og firmabil, inkludert leiebiler, som ofte er en innfallsport til ny bilbruk. Det viktigste forslaget er at vi sammen med Kristelig Folkeparti vil bruke avgiftssystemet betydelig sterkere for å stimulere til en vridning av kjøp av biler, bort fra biler med store klimagassutslipp til biler med betydelig lavere utslipp. Stortinget er kjent med at det er utarbeidet en handlingsplan for elektrifisering av veitransport, som det heter så fint. Høyre ønsker å benytte denne. Vi har foreslått 30 000 kr i støtte til alle som kjøper elbiler eller ladbare hybridbiler, vel å merke i klasse N1 og M1, inntil det er 50 000 slike biler i Norge.

Regjeringen har laget et budsjett som er mer miljøfiendtlig, der det ikke satses på miljøvennlig industri, og som får store ringvirkninger i forhold til kompetanse, investeringer og nye lønnsomme arbeidsplasser.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [18:40:47]: Jeg har lyst til å følge opp noe som jeg tok opp i et innlegg litt tidligere i kveld.

Det handler om Høyre som parti, som liker å framstille seg som et ansvarlig parti når det gjelder økonomisk politikk. I budsjettet for neste år foreslår Høyre skatte- og avgiftsreduksjoner på 6 milliarder kr, bokført 2010-virkning, og en påplussing, utgiftsøkning, på 4,4 milliarder kr. Inndekningene i Høyres forslag til budsjett er etter mitt syn problematisk. Det gjelder bl.a. reduksjon i jordbruksoppgjøret, flere uspesifiserte forutsetninger og lite konkrete tiltak for å redusere utgiftene i budsjettet.

Mitt spørsmål til representanten Arve Kambe er om han synes at Høyres budsjett er i tråd med forsvarlig budsjettpraksis, som det sømmer seg et ansvarlig parti.

Arve Kambe (H) [18:41:48]: Heldigvis kan jeg betrygge representanten med at det er tilfellet. Høyre er et økonomisk ansvarlig parti. Det er faktisk slik at vi bruker mindre oljepenger enn det den rød-grønne regjeringen gjør – til tross for at de rød-grønne forteller samfunnet at en egentlig ikke burde ha gjort det.

I statsbudsjettet – og i forbindelse med finanskomiteens innstilling, som behandles nå – burde finansministeren faktisk ha kommet opp med en salderingspakke, der vi kunne ha gjort endringer. Høyre har foreslått betydelige skattereduksjoner som vi tror vil ha en dynamisk skatteeffekt, og som dermed vil påvirke positivt i skatteregnskapet. Representanten vet også at nettopp slike tall som dette er det veldig vanskelig å lage i et statsbudsjett, for man må se år for år. I tillegg har vi et betydelig kutt i fylkeskommunen, i statlig administrasjon, og vi prøver altså å gjøre betydelig mer enn Regjeringen gjør for å redusere sykefraværet.

Alf Egil Holmelid (SV) [18:43:02]: Representanten er oppteken av budsjettbalansen. I tidlegare fråsegner frå Høgre har det stått at Høgre ønskjer å vaksinere Noreg mot hollandsk sjuke og mot å bli avhengig av olje, og dei har gått høgt på banen med omsyn til at budsjettet frå Regjeringa var for ekspansivt. Så stiller dei sjølve opp med eit budsjett som er puslete 2 milliardar kr mindre, som er heilt marginalt og i beste fall på linje med Regjeringa sitt, om vi korrigerer for ein del kreativ bokføring. Samtidig kjem dette poenget, om å gjere Noreg oljeuavhengig, frå eit parti som snakkar om at dei utan atterhald skal drive oljeleiting og oljeboring utanfor Lofoten og Vesterålen, og dermed forseinke omstillinga av norsk oljebasert industri. Kan vi då snakke om at Høgre vil gjere oss uavhengige av oljeøkonomi og oljeindustri? Det er snarare tvert imot det Høgre gjer i sitt budsjett, i forhold til den retorikken dei prøver å leggje fram.

Arve Kambe (H) [18:44:07]: Hvis representanten fra SV tror at Høyre vil gjøre norsk økonomi oljeuavhengig, tar han helt feil. Det er faktisk omvendt. Det er nettopp SV, som representanten og en tidligere finansminister representerer, som har vært så avhengig av at andre partier har villet gjøre investeringer i oljesektoren, slik at SV har kunnet bruke pengene litt for heftig over altfor mange år, både fra Stortingets talerstol og i Finansdepartementets korridorer. Heldigvis har det blitt en endring på det.

I Høyres alternative budsjett, i forhold til hollandsk syke, ser vi utfordringene, og vi ønsker å bremse veksten i offentlig sektor, i statlig sektor, i fylkeskommunal sektor og delvis også i kommunal sektor. Vi ønsker faktisk å bruke mye penger til å fjerne arveavgiften, redusere formuesskatten og beholde de avskrivningssatsene som representanten fra SV faktisk var enig i for noen måneder siden. Vi tror at skal man styrke norske arbeidsplasser og dermed generere framtidige statsinntekter, må vi faktisk gjøre noe med de private arbeidsplassene, og ikke alltid gjøre slik som SV og Kommuneforbundet ønsker.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:45:31]: Representanten Kambe bruker sterke ord mot Regjeringa og nå ekstra sterke ord mot SV, at Regjeringa ikke greier å redusere oljepengebruken, i motsetning til Høyre. Jeg er helt enig i at Høyre greier å foreslå betydelige skattereduksjoner, så manglende inntekter er på plass i Høyres forslag. Når det derimot gjelder utgiftsreduksjonene, så er det ikke på plass. Jeg har spurt før om bevilgningen på 2 146 mill. kr til jordbruket i 2010, som er et resultat av en inngått avtale. Mitt spørsmål er: Er det i Høyres budsjett eksempler på andre næringsdrivende hvor Høyre reduserer bevilgningene, hvor Stortingets flertall har vedtatt en forpliktende bevilgning?

Arve Kambe (H) [18:46:33]: Dette er vel fjerde gang Lundteigen stiller spørsmål til Høyres representanter i dag. Han skal få noenlunde samme svar.

Det er altså sånn at Høyre har hatt alternative opplegg for landbruksavtalen de årene vi har vært i opposisjon. Vi har også sagt at vi ønsker å endre landbruksavtalen og la den følge kalenderåret. Så er det sånn at i Høyres alternative landbrukspolitikk har vi bl.a. tiltak som opphever boplikten, vi har opphevet priskontrollen på landbrukseiendommer, vi vil redusere støtten, vi vil stimulere til samdrift, vi ønsker faktisk å la kommunene selv få bestemme over reguleringsplanmyndighetene, og vi vil at bøndene skal få mulighet til å utvikle tilleggsnæring – som jeg tror kanskje Lundteigen er med på, men som andre i hans regjeringskoalisjon ikke lar Senterpartiet få lov til å være med på. Så jeg tror at Høyre totalt sett har en bærekraftig landsbrukspolitikk.

Så vil jeg minne representanten Lundteigen om at forskjellen mellom Høyre og Senterpartiet i landbrukspolitikken er mindre enn mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Torfinn Opheim (A) [18:47:44]: Jeg har lyst til å gripe fatt i noe av det som representanten Kambe nevnte både i innlegget sitt og i replikkordskiftet, nemlig styrkede norske arbeidsplasser. Representanten kommer jo fra et område som er sterkt representert av rederier og sjøfolk, og i dette området har jeg et inntrykk av at veldig mange er fornøyd med nettolønnsordningen. Men Høyre skriver at det er «gode argumenter for å begrense nettolønnsordningen». Dere skriver for øvrig at norske sjøfolk er en ressurs for rederiene, og jeg kan vel legge til for min egen del at de er ressurser langt utover det.

Med utgangspunkt i Regjeringens forslag til statsbudsjett, skriver dere, så ønsker dere å begrense refusjonsutbetalingen pr. sysselsatt til 120 000 kr, eller 125 000 kr – dere skriver nemlig begge deler, alt etter som. Dette er et kutt på 610 mill. kr i nettolønnsordningen. Hva er de gode argumentene for å foreslå et sånt kutt, og hvorfor foreslår Høyre et sånt kutt nå, når denne næringen kanskje går inn i en meget tøff tid?

Arve Kambe (H) [18:48:49]: Høyre er kjent med dette. Opheim har hørt om det som blir kalt landeveisrøveri, i og med at Regjeringen faktisk har klart det kunststykket å bli saksøkt av en samlet næring. Over natten tok man altså over 10 milliarder kr fra rederiene – som Høyre stemte imot – som man nå må være med og forsvare i en rettssak. Når det gjelder rederiene: Jeg var på møte med Rederiforbundet i går – det burde kanskje også representanten Opheim ha vært, men han fant ikke tid til å prioritere det. Men der ble det sagt at det var formuesskatten som det var viktig for rederiene å kvitte seg med.

Arveavgiften: Representanten Opheim vet sikkert at mange av rederiene i Norge er familieeid, og arveavgiften betyr mye for dem. Avskrivningssatsene betyr mye for dem.

Så er det sånn at nettolønnsordningen som Høyre støtter, og rederibeskatningen som Høyre støtter, har en annen inndekning enn det Arbeiderpartiet går inn for – som også har kuttet i den de siste årene. Så har Regjeringen hyrt inn Econ for å evaluere nettolønnsordningen, og Regjeringen – i disse tider når man trenger penger – hyrer ikke inn noen for å utvide en ordning. Så vi snakkes i forbindelse med revidert budsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [18:50:14]: For to måneder siden la FNs utviklingsprogram fram en rapport som nok en gang utpekte Norge som verdens beste land å bo i. Rapporten har knapt vært nevnt i vår hjemlige debatt. Er det en selvfølge at Norge ligger på topp i en slik kåring? Vel, våre islandske naboer som toppet kåringen i fjor, ser neppe lenger velferdsnivået som en selvfølge. Er vår plassering et resultat av tilfeldigheter – at vi fant oljen? Nei. Mange land er rike på olje og andre naturressurser, men det kommer ikke alltid befolkningen til gode. Tvert imot ser vi altfor ofte at rikdommen forbeholdes et lite mindretall.

Vår velferd er et resultat av bevisste valg, av politiske valg, hvor vi har sikret at våre felles rikdommer kommer hele befolkningen til gode, hvor vi har vært bevisst på at det er ved å ha mange mennesker i arbeid at vi både skaper velferd – og forhindrer fattigdom, og hvor vi bevisst har valgt å prioritere bedre felles velferd for de mange framfor skattelette der de velstående får mest. Dette budsjettet bygger opp under det. Vi bygger samfunnet videre ut, samtidig som vårt fokus er å sikre arbeidsplassene – nå og framover.

Det er interessant å merke seg at debatten om årets budsjett har dreid seg om en – i denne sammenheng – liten avgiftsendring, og ikke påstander om at Regjeringen ikke tar tak i utfordringene. Men så er vi kanskje blitt litt tallblinde av milliardene. Der vi for få år siden så noen hundre millioner i økning som et stort løft, blir nå milliarder i økning sett som alminnelig. Men det er ikke det. Når veibudsjettet økes med 2,6 milliarder kr og jernbanebudsjettet med 1,3 milliarder kr, så er det historisk. Veibudsjettet økes med en fjerdedel, og bevilgningene til Jernbaneverket øker med nesten en femtedel – på ett år!

Kommunesektorens inntekter økes reelt med 8 milliarder kr, de frie inntektene alene med 4,2 milliarder kr. Det er en massiv satsing på velferd. Kulturbudsjettet løftes til et nivå som er om lag 2,7 milliarder kr høyere enn i 2005. Bare for neste år er økningen på over 800 mill. kr. Opptaket på Politihøgskolen dobles sammenliknet med 2006.

Denne regjeringen satser på velferd fordi den har vilje og evne til å prioritere velferd – framfor skattelette. Penger brukt på skattelette kan jo ikke samtidig brukes på velferd. Derfor er det et valg.

Finanskrisen har preget hele det året som snart ligger bak oss. Regjeringen har møtt ufordringen, og utslagene i Norge er derfor begrenset. Men krisen er ikke over. Arbeidsledigheten antas fortsatt å stige også neste år. Regjeringen viderefører derfor mange tiltak for å dempe en økt ledighet. I en slik situasjon er det riktig med en forsiktig ytterligere stimulans.

Men for å kunne bruke mer penger i dårligere tider er det nødvendig å bruke mindre i bedre tider. Etter hvert som utsiktene bedres og veksten i norsk økonomi tar seg opp, må derfor budsjettene bringes tilbake til 4 pst.-banen. Den største utfordringen framover er derfor ikke knyttet til økte bevilgninger til ulike gode formål. Utfordringen er å sikre arbeidsplassene og å sikre at vi får brukt den arbeidskraften vi har.

Vår velferd avhenger av at vi får solgt våre varer i konkurranse med næringslivet i andre land. Da må vi unngå en særnorsk økning i kostnadene, og vi må unngå en særskilt styrking av den norske kronen. Tvert imot må vi være helt tydelig på at handlingsregelen er ankerfestet for vår budsjettpolitikk. Det stiller oss overfor vanskelige valg i årene framover.

Politikk er å ville, men politikk er også å velge – å prioritere hva som er viktigst. Dernest er utfordringen et økende frafall fra arbeidsstyrken gjennom økt uføretrygding og økt sykefravær. Vi må grundig vurdere hvordan vi kan legge til rette, slik at flere kan stå i arbeid, samtidig som de som er syke, selvsagt skal ha full lønn under sykdom.

Begge disse utfordringene krever at vi drar nytte av en av de sterkeste kvalitetene ved den norske samfunnsmodellen: et nært samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen inviterer til et slikt samarbeid for å få ned sykefraværet, men også for å møte utfordringene i den økonomiske politikken. Det er gjennom et slikt samarbeid Regjeringen kan bringe videre utviklingen av det norske velferdssamfunnet og samtidig legge det beste grunnlaget for økt verdiskaping og utvikling av vårt næringsliv.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [18:55:33]: Det er hyggelig endelig å få anledning til å stille spørsmål til regnværsministeren – eller var det samordningsministeren? Det er litt vanskelig å få dette riktig, men jeg tror det nå er statsråden ved Statsministerens kontor.

Jeg har tre spørsmål: Synes statsråden det er hyggelig å komme hit til Stortinget? Neste spørsmål er: Har han tenkt å komme hit ofte? Mitt siste spørsmål er: Synes han at han har samordnet arbeidet med Regjeringens biodieselavgift på en god måte i Regjeringen?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [18:56:08]: Svaret på alle spørsmålene er ja.

Jeg synes det er veldig hyggelig å være i Stortinget. Jeg har som kjent vært representant i 24 år og synes det er en stor oppgave for en statsråd å svare på de spørsmål som Stortinget har, bl.a. gjennom denne typen generelle debatter.

Om jeg skal komme ofte – ja, som statsministeren har sagt, er det naturlig at jeg deltar i generelle debatter som denne debatten, hvor det også er anledning til å stille spørsmål. Og ja, Regjeringens behandling av budsjettet har foregått, som statsministeren sa, på helt vanlig måte med en involvering i forhold til de ulike stortingsgruppene, som er vanlig. Jeg kan forsikre om at vi skal ta vare på den typen samordning også i fortsettelsen.

Erna Solberg (H) [18:57:04]: Jeg vil også si at det er hyggelig å se igjen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen her. Du har kanskje vært den mest etterlengtede statsråden her. Vi har spurt og spurt, men du har ikke villet komme til spørretimen eller annet.

La meg si én ting: For en politiker er en av de tingene som av og til skjer, at man møter seg selv i døren. Det viktigste er da at man kanskje kjenner seg igjen. Nå holdt statsråden et innlegg som ikke var langt borte fra noen innlegg han holdt da han var finansminister i 2001, den gangen vi vedtok handlingsregelen. Jeg hører ofte arbeiderpartirepresentanter som holder fast ved handlingsregelen, men sjelden ved innholdet i det Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa til Stortinget den gangen vi vedtok handlingsregelen, nemlig at vi skulle bruke dette til å handle – for skole, utdanning, kunnskap og kompetanse, for lavere skatt og for investeringer i infrastruktur.

Føler ministeren at han kjenner seg selv igjen når han møter seg selv i svingdøren?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [18:58:11]: La meg først understreke at jeg selvfølgelig står til disposisjon for å svare på de spørsmålene som ligger under mitt ansvarsområde. Det skulle bare mangle.

Selv om man i vårt naboland Sverige har hatt en tilsvarende statsrådsfunksjon som den jeg er bedt om å ta, helt tilbake fra 1960-tallet, har jeg stor respekt for at det er fokus på at dette er nytt i Norge. Jeg har som sagt vært i Stortinget i 24 år, og jeg har selvfølgelig svært stor respekt for den kontrollfunksjonen som Stortinget har, og vil i likhet med den øvrige regjeringen bidra til at Stortinget på best mulig måte kan ivareta det, noe jeg også tror er tilrettelagt gjennom den korrespondansen som har vært mellom presidentskapet og statsministeren.

Så til det konkrete spørsmålet: Ja, som sagt er det en massiv satsing på samferdsel i dette budsjettet. Det er en satsing på utdanning, og vi har gjennom det lagt et godt grunnlag for en videre utvikling av samfunnet.

Knut Arild Hareide (KrF) [18:59:22]: Eg vil òg få nytte anledninga til å gratulere statsråden. Etter denne dagen er det ikkje nokon tvil om at denne regjeringa treng ein samordningsminister.

Eg har lyst å utfordre statsråden konkret på biodieselsaka. Me veit at miljøvernministeren sende notat, kalla inn til møte, og han skreiv m.a. at ein tok sikte på ei rimeleg rask avklaring med eit endeleg vedtak. På møtet 3. desember 2008 blei det bestemt at omsetningsdelen skal vere 2,5 pst. i 2009 og 5 pst. frå 1. juli 2010. Slik eg kjenner statsministeren, kan statsministeren umogleg ha vore kjend med denne prosessen da han gjekk på talarstolen på Fagforbundet sitt møte denne veka og proklamerte 3,5 pst. i 2009.

Derfor er mitt spørsmål: Korleis vil samordningsministeren samordne, slik at ikkje statsministeren blir sett i forlegenheit, slik me har opplevd denne veka?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [19:00:36]: Som statsråd ved Statsministerens kontor deltar jeg i behandling i Regjeringen på lik linje med de øvrige statsrådene, og jeg kan forsikre representanten om at Regjeringen er svært opptatt av å følge opp de ulike avtalene med Stortinget, og at det har stor oppmerksomhet når Stortinget behandler denne typen saker. Derfor er det også viktig det statsministeren redegjorde for i et replikkordskifte tidligere i dag, da han viste til formuleringene i klimaforliket, som bygger på at man skal trekke konklusjoner etter å ha hørt den høringsrunden som har vært. I det korrigerte brevet om innholdet i proposisjonen som finansministeren har sendt til Stortinget, står det at kravet vil bli vurdert nærmere, basert på en vurdering av klimaeffekten osv., og bærekraftkriteriene. Derfor er det viktig å understreke at prosessen i EU tar sikte på at man skal gjennomføre bærekraftkriterier fra 2011, så langt jeg er kjent med. Derfor er det en ambisiøs målsetting Regjeringen følger opp klimaforliket med, ved å ta sikte på tilsvarende.

Trine Skei Grande (V) [19:01:57]: Ministeren ved Statsministerens kontor sa i svar til representanten Siv Jensen at han hadde samordnet budsjettet godt både med stortingsgruppene og med Regjeringa. Det er en interessant informasjon for oss i opposisjonen, for det betyr at dette er en statsråd som forholder seg til posisjonens stortingsgrupper og ikke opposisjonens stortingsgrupper.

Vi i Venstre vil jo veldig gjerne at alle statsråder kan kalles inn til Stortinget og redegjøre for ulike spørsmål vi lurer på. I det ligger det en grunnleggende parlamentarisk drivkraft for oss liberalere i hvert fall. Så nå vil jeg gjerne spørre, gjennom presidenten, om det er mulig for statsråden å formulere et spørsmål slik vi skulle ha formulert det for at denne statsråden faktisk kom i en spørretime og svarte. Hvordan kan statsråden tenke seg at spørsmålet skulle ha vært formulert? Vi har prøvd mange.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen [19:02:53]: Nå er jeg helt sikker på at representanten selv har et godt grunnlag for å vurdere hvilke spørsmål hun ønsker å stille statsråder i Regjeringen. Det er jo slik at Regjeringen i respekt for Stortinget passer på at den som er ansvarlig for de ulike saksområdene, også er den som gir Stortinget svar. Man skal få svar fra den som er konstitusjonelt ansvarlig. Det vil selvfølgelig statsministeren påse når det gjelder behandlingen av saker i Stortinget.

Statsministeren har i sitt brev til Stortingets presidentskap også understreket at det kan være saker som det er naturlig at jeg besvarer i min funksjon. Samtidig må vi ha respekt for at jeg ikke har et eget ansvarsområde i Regjeringen, slik som f.eks. kunnskapsministeren eller miljøvernministeren. Derfor er det i mange sammenhenger – ja, i de fleste sammenhenger – riktig at spørsmålet henvises til den som har det konstitusjonelle og parlamentariske ansvaret på området, i tråd med helt vanlig praksis.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Sandberg (FrP) [19:04:08]: Debatten i dag har ikke skilt seg vesentlig ut fra tidligere finansdebatter. Den har vært sterkt preget av dette med drivstoff og av den interessante voteringen man skal ha i natt. Men så har vi fått en avklaring, og det synes jeg er veldig redelig, av representanten Lundteigen, som klart og tydelig har sagt fra om at her har statsministeren og Arbeiderpartiet brukt kabinettsspørsmål og stilt SV og Senterpartiet i en situasjon der de er nødt til å stemme for noe som de er imot. Det synes jeg er veldig greit å få fram i debatten. Så vil vi se hvordan det slår ut på et senere tidspunkt.

Debatten har heller ikke skilt seg ut fra tidligere debatter ved at Fremskrittspartiets budsjett har vært under lupen igjen. Jeg kjenner igjen de aller fleste argumentene og påstandene som har kommet i den type debatter også. Det går jo rett og slett ut på at alle de andre, som ikke er representert i Fremskrittspartiet, kan vårt alternative budsjett bedre. Representanten Andersen fra SV var jo så klar og tydelig på det at hun sa i en replikkrunde at vår finanspolitiske talsperson, Ulf Leirstein, i hvert fall ikke hadde greie på vårt budsjett. Det hadde hun bedre greie på.

Alle de andre som har kommentert Fremskrittspartiets budsjett, har rett og slett sagt at det er urealistisk. Ja, det har vi hørt tidligere. Men det det burde dreid seg om nå, er hva som er ansvarlig. Jeg er helt sikker på at det budsjettet som Regjeringen har lagt fram, og som Stortinget kommer til å vedta, er direkte uansvarlig – uansvarlig i den forstand at man ikke tar de grep som er nødvendige, uansvarlig i den forstand at man ikke ønsker å starte en prosess som på et eller annet tidspunkt vil tvinge seg fram uansett når det gjelder å få strukturendringer for å få flere uføre ut i virksomhet, for å få flere arbeidsledige i jobb, for å styrke innsatsen på helse for derigjennom også å få flere arbeidstakere ut i jobb, for å få et fleksibelt arbeidsmarked, for å gjøre noe med en uhemmet, naiv innvandringspolitikk.

Det gjøres ingenting på disse områdene, selv om minister Schjøtt-Pedersen klart og tydelig nå viste til FNs rapport om at det er så voldsomt bra å bo i Norge. Jeg har studert denne rapporten fra FN. Det synes jeg andre skal gjøre også. Det er klart at hvis man legger til grunn alle de midlene som staten sitter med, og ressursene som staten sitter med i Norge, og deler det på antall innbyggere i Norge, ser det veldig bra ut. Men det er jo ikke det som skjer. Derfor er det altså sånn at man må ha ytterligere avgifter, flere avgifter. Jeg hører at statsministeren på inn- og utpust sier at vi må ha disse avgiftene, hvis ikke går det så dårlig både med helse, skole, infrastruktur, osv. osv.

Hvor stor skal denne sekken til staten være for at de rød-grønne skal bli tilfreds, og for at de skal greie å løse utfordringene innen infrastruktur, helse, eldreomsorg og skole? Hvor mye penger må man ha inn uten å tenke strukturendringer?

Jeg registrerer også at man skryter uhemmet av budsjettet når det gjelder infrastruktur. Man skryter også uhemmet av den innsatsen som kommer på justisområdet. Det skal bli morsomt med neste års debatt, når de nå har løftet justissiden med 1,3 milliarder kr – og så skal alt løse seg.

Jeg hadde en sak i går som er resultatet av dette budsjettet, og som Regjeringen ikke tar inn over seg. Man sier at man skal bygge et fengsel i Halden, og da er det fengselsplasser nok – det er liksom det man har argumentert med. Nå kjører man varetektsfanger på kryss og tvers i hele landet. I tillegg lar man unge mennesker sitte på glattcelle i flere dager. I går var det en fortvilt mor som ringte meg. Sønnen hennes på 25 år hadde sittet på glattcelle i sju dager fordi man ikke hadde varetektsplasser. Det er resultatet av en uansvarlig politikk.

På investeringssiden er det nesten ingenting til politiet. Snakker en med direktoratet, sier de at det skal tas av driftsbudsjettet. Jeg er sikker på at strafferettskjeden ikke henger sammen i det hele tatt. Hvis man skal produsere mer på fengselssiden og ta flere kriminelle, vil man også bli nødt å løfte budsjettet for domstolene f.eks. Det gjøres ikke. Men man bruker altså så mye penger som man aldri har gjort før!

Jeg er sikker på at når vi skal ha finansdebatten neste år, budsjett for 2011, vil situasjonen dessverre være akkurat likedan når det gjelder helse, skole og infrastruktur, og på justisområdet.

Thomas Breen (A) [19:09:31]: Det er slik at vi i Norge har en forutsigbar ramme for den politiske debatten. Det synes jeg har blitt mer og mer tydelig i de siste årene. Opposisjonen kjører en front sammen med media mot posisjonen. Som regel får posisjonen taletid kun til å forklare egen politikk. Men i dag er det en gyllen anledning til å gå opposisjonens politikk litt nærmere etter i sømmene. Den anledningen har jeg ikke tenkt å la gå fra meg.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative statsbudsjett sin vane tro kjørt på med store skatte- og avgiftslettelser. Samlet utgjør dette om lag 18 milliarder kr i tapte inntekter for fellesskapet. Nå er jo ikke Fremskrittspartiet så opptatt av fellesskapet, så det er ikke så overraskende. Som vanlig er det de som har aller mest, som vil få de aller største lettelsene. De med over 3 mill. kr i bruttoinntekt vil få godt over 100 000 kr i lettelser. Dette er heller ikke, som vanlig, en politikk som tjener folk flest. Det som er nytt, er at i dette budsjettet prøver Fremskrittspartiet å kamuflere hvor mye oljepenger de faktisk vil bruke med sitt alternative forslag.

Fremskrittspartiet har en rekke ganger stått på denne talerstol og snakket varmt om at budsjettet bør vektlegge flerårige konsekvenser, men det gjelder tydeligvis ikke dem selv. I sitt forslag legger de inn betydelige inntekter fra salg av statlig eiendom uten å spesifisere hvilke bygninger det er. Og man kan heller ikke vite hvilke mulige leieutgifter staten vil få i 2011 fordi man ikke har den nødvendige bygningsmasse. I tillegg vil mange av skatte- og avgiftslettelsene ha betydelig større virkninger fra 2011 og årene framover. Hvordan Fremskrittspartiet tenker å dekke inn dette, er altså i det blå, i hvert fall for alle oss andre.

Det er også slik at en del av de inndekningsforslagene som fremmes, er urealistiske slik de framstår i budsjettet. Det er bl.a. lagt til grunn en betydelig reduksjon i utgiftene til uførestønad, sykepenger og dagpenger, uten at det framgår hvilke innstramninger man skal gjøre, eller hvordan dette skal skje. Det holder ikke bare med å vedta det, dette er regelstyrte utgifter. Det er også en kime til bekymring, all den tid vi vet at Fremskrittspartiet er det partiet som ønsker betydelig flere regelstyrte utgifter.

I sum tegner det seg et bilde av Fremskrittspartiets alternative budsjett som ikke er realistisk og ikke i tråd med god budsjettpraksis. Når man i tillegg vet at Fremskrittspartiet foreslår å fjerne den eksisterende bompengegjelden på 12 milliarder kr i forbindelse med nysalderingen av inneværende budsjett, skjønner man at oljepengene allikevel flyr ut i et tempo som ingen andre partier kan være med på. Jeg vil gjøre høyrerepresentanten Sanners ord fra trontaledebatten i fjor til mine egne: «økonomiske eksperimenter», oppsiktsvekkende «kasinoliberalisme», «dele ut tv-milliarder» og «holder seg for øynene og håper at det hele skal gå over» – det var den usedvanlig presise beskrivelsen Sanner gav av Fremskrittspartiets økonomiske politikk for et år siden, og jeg vil hevde at det fortsatt har gyldighet.

Hva så med Høyres alternative forslag? Vel, også de kjører i kjent stil, med skattelettelser til dem som har mest fra før. Gjeninnføring av aksjerabatten er et slikt eksempel. For øvrig vil de med over 3 mill. kr i bruttoinntekt med Høyres budsjett få en skattelettelse på om lag 75 000 kr. De med lavest inntekt vil som vanlig få noen hundre kroner. Dette er klassisk Høyre-politikk og ikke noe som er overraskende.

Derimot er jeg overrasket over at Høyre, som prøver å selge seg som et noe kjedelig, men ansvarlig parti, har et inndekningsforslag som er ganske problematisk. Jeg mener at de bortforklaringene man har hørt i dag når det gjelder f.eks. jordbruksavtalen, ikke holder vann. Ja, det er nesten pinlig å se hvordan man fossror i den saken. Er det dette Høyre mener med forutsigbare rammer for næringslivet, eller er ikke landbruket en del av næringslivet? Jeg blir litt i tvil om hva vi skal si til de hundre tusen som er sysselsatt enten direkte i primærnæringen eller i sekundærnæringen, med å tilberede maten i Norge. Jeg vil også si at det er en ganske klam frihet Høyre tilbyr bonden.

Det er i budsjettarbeidet partiene legger inn de prioriteringer man mener er viktigst. Det er her man synliggjør sin politikk i praktisk handling. Det er også her man vil få realitetsdebattene mellom partiene. Også i år fikk vi se reelle forskjeller mellom partiene. Vi ser at opposisjonen spriker mer enn noen gang. Vi ser at Fremskrittspartiet og Høyre vil ta fra fellesskapet for å gi til dem som har mest fra før. Det er tydelig at Fremskrittspartiet fortsatt har en egenforståelse av økonomisk politikk som ingen av de andre ansvarlige, partier kan være med på. Det som er problematisk spesielt med at det største opposisjonspartiet ikke forholder seg til realistisk økonomisk politikk, er at man ikke får en reell politisk debatt om prioriteringer. Det er tross alt gjennom en god debatt og meningsbryting vi kan få de ordentlig politiske skillelinjene fram.

Jeg er glad for å tilhøre et parti som tar ansvaret for statens inntekter på alvor, slik at vi kan opprettholde en god velferdsstat, hvor fellesskapet kan finansiere løsningene og bidra til trygghet for den enkelte. Det betyr også at man noen ganger må stå rakrygget for å forsvare nødvendige inntekter til dette spleiselaget. Det kan ikke overlates til populister, for da vil velferdsstaten smuldre bort.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:14:51]: Kunnskapsministeren og andre representanter fra regjeringspartiene har kritisert vårt alternative budsjett. Det er i og for seg ikke overraskende all den tid vi omprioriterer den eneste skolesatsingen Regjeringen har hatt de siste årene. Det spesielle er kanskje at man prøver å framstille det som et milliardkutt.

Det er legitimt å kritisere Kristelige Folkeparti for våre prioriteringer, men da må man forholde seg til fakta. Det er riktig at Kristelig Folkeparti vil ha en annen skolepolitikk enn det Regjeringen har lagt opp til. Regjeringen prioriterer flere timer framfor flere lærere, Kristelig Folkeparti vil heller satse på flere lærere og enda bedre lærere.

Det finnes ikke dokumentasjon på at flere timer i skolen gir flinkere elever. Det kom tydelig fram i et intervju i VG under valgkampen med 1. amanuensis i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, Christian W. Beck. Han uttalte:

«Det som er hovedproblemet med dagens skolepolitikk er at man får heldagsskolen. Elevene blir trøtte og vil hjem. Forskningen viser at 20 skoletimer i uka i grunnskolen er greit. Det finnes ingen dokumentasjon på at mer skole gir flinkere elever. Tvert imot er det slik at lange skoledager svekker kvaliteten på all undervisningen.»

På tross av dette har Regjeringen brukt en milliard kr på å øke antallet timer for de aller minste.

Kristelig Folkeparti foreslår å kutte fem timer Regjeringen la inn i forrige periode, pluss den timen som legges til nå og de åtte gratis SFO-timene. Denne prioriteringen er et generaloppgjør med den skolepolitikken som er ført de siste fem årene, og som ser ut til å fortsette så lenge det sitter en rød-grønn regjering ved makten. Vi viser med vårt budsjett hva en kunne gjort av satsinger på skole dersom ikke det eneste saliggjørende var å legge på flere timer. I stedet for økte timer vil vi kunne få økt lærertetthet, kvalitetsutvikling i ungdomsskolen, tiltak knyttet til frivillig leksehjelp i kommunal og frivillig regi, som også ville passe for distriktene, tiltakspost for å begrense frafallet i videregående opplæring, forsøk med introduksjonsår for nyutdannede lærere og forsøk med praksisrettet teori i ungdomsskolen – for å nevne noe.

Gjennom budsjettet som vedtas i dag, fortsetter også Regjeringens manglende satsing på universitets- og høyskolesektoren. For sektoren er det spesielt provoserende at dette har skjedd i en tid hvor det har vært en eventyrlig vekst i norsk økonomi, men hvor det store handlingsrommet ikke er brukt på å sikre framtiden gjennom forskning og utdanning. Universitets- og høyskolesektoren sliter fortsatt med lave basisbevilgninger etter Regjeringens hvileskjær. Vi foreslår derfor å øke basisbevilgningene med 175 mill. kr i tråd med sektorens ønske og opprette 100 nye stipendiatstillinger.

Vi går også inn for å få vedtak på 11 måneders studiestøtte for å hjelpe regjeringspartiene å følge opp sine partiprogrammer.

Regjeringen har systematisk også nedprioritert bevilgningene til Den norske kirke over flere år. Det medfører nå at flere bispedømmer, på grunn av Regjeringens manglende bevilgninger, vil måtte kutte i stillinger. De må la stillinger stå vakante, avlyse gudstjenester og – kanskje det mest uverdige – utsette begravelser. Jeg mener det er folkekirken Regjeringen setter på spill når den ikke retter opp den alvorlige økonomiske situasjonen. Kirkeministeren var befriende ærlig på Kirkemøtet i år og sa at de få millionene som kom i påplusninger i år, var for første gang et pluss på kirkebudsjettet, og ikke bare omfordelinger.

Meldingene Stortinget har fått fra kirkelig hold gjennom høringene har vært uvanlig sterke og klare. Til tross for høringene og at realitetene er så synlige, har Regjeringen ikke gjort noen ting. Dette rører ved et større problem som det ikke er tid til å ta i full bredde i denne debatten, nemlig samfunnets mulighet til å kunne påvirke den politikken som til sist Stortinget skal vedta. I realiteten vedtas mange av disse tingene på bakrommet i regjeringsbygget. Senere i kveld vil vi få demonstrert dette til fulle når representanter fra regjeringspartiene vil trykke på ja-knappen og stemme mot sin egen overbevisning etter å ha fått et direktiv fra Regjeringen. Men vi har også sett det på høringene, og det er kanskje mer alvorlig. Regjeringsrepresentantene tar imot innspillene som kommer, de nikker alvorlig og sier at dette høres veldig interessant ut, men vi alle vet at her kommer det ikke til å skje noen endring. Holdes disse egentlig for narr? Dette er et alvorlig problem, ikke bare for Stortinget, men for hele demokratiet.

Statsråd Liv Signe Navarsete [19:20:10]: Både som Kommunal- og regionalminister og senterpartileiar er eg nøgd med heilskapen i statsbudsjettet som i dag er til handsaming i Stortinget. Regjeringa legg opp til ei god satsing på lokal velferd, på veg og jernbane og eit grønare næringsliv. Dette er eit godt budsjett for heile landet.

Det er ei tydeleg satsing når den raud-grøne Regjeringa har lyfta kommuneøkonomien med nærare 41 milliardar kr sidan me tok over. Sidan 4. kvartal i 2005 til 3. kvartal 2009 har talet tilsette i kommunesektoren auka med over 62 000. Òg neste år legg me opp til ei satsing på den lokale velferda med 8 milliardar kr. Skule og eldreomsorg får eit lyft. Mellom anna er det rom for 2 500 nye omsorgsbustader i 2010. Frå 1. januar neste år blir fylkeskommunane styrkte ved at dei overtek store og viktige oppgåver frå staten, m.a. ansvar for dei andre riksvegane. Difor får fylka ein milliard kr ekstra i frie midlar utover dei pengane som følgjer frå staten ved overføringa av oppgåver og i tillegg ei ordning med rentekompensasjon.

Kommunal sektor forvaltar ein stor del av fellesskapet sine ressursar til det beste for landet sine innbyggjarar. I 2010 er sektoren sine samla inntekter anslått til 333 milliardar kr. 2008 var eit krevjande år for kommunesektoren, men det økonomiske opplegget i 2009 og 2010 med sterk auke i dei samla og frie inntektene, legg til rette for betre balanse i økonomien og framleis utbygging av velferdstenestene i mange kommunar.

Den nye rapporten til Det tekniske berekningsutvalet for kommunal og fylkeskommunal økonomi som nettopp er offentleggjord, syner at det er ein vekst i dei kommunale og fylkeskommunale tenestene òg i 2009. Utvalet ventar at økonomien i kommunesektoren vil bli betre i 2009 og anslår netto driftsresultat for kommunesektoren til å bli om lag 2½ pst. i 2009. Det er ei klar styrking frå 2008. Utvalet meiner òg at veksten i dei frie inntektene i 2010 legg til rette for auka tenestetilbod utover det som følgjer av den demografiske utviklinga.

Regjeringa vil styrkje lokal og regional vekstkraft i område med låg økonomisk vekst, lang avstand til større marknader, einsidig næringsstruktur og stagnasjon eller nedgang i folketal. Difor har me m.a. foreslått å auke løyvingane til kommunale næringsfond, entreprenørskap og utvikling av attraktive stader.

Det er viktig at kommunane får fleire og større musklar for å utvikle lokalsamfunna. Kommunane må vere gode partnarar for næringsliv og private aktørar som ynskjer å etablere seg rundt om i heile landet. Aktive kommunar er viktig for verdiskapinga.

Infrastruktur er òg eit viktig grunnlag for vekst og utvikling i heile landet. Difor skal me m.a. nytte om lag 100 mill. kr til å byggje ut framtidsretta breiband neste år. På samferdslesområdet er det foreslått ei historisk høg satsing på 27 milliardar kr i 2010 – ein vekst på 21 pst. Satsinga på veg aukar med 2,6 milliardar kr og 1,3 milliardar kr på jernbane. Innsatsen vil gi betre framkomst for folk og næringsliv, betre trafikktryggleik og binde landet saman. Med dette har Regjeringa auka løyvingane til veg- og jernbaneformål med vel 9 milliardar kr, nærare 50 pst. sidan me tok over i 2005.

Eg er oppteken av at me må bry oss meir om å skape i tida framover, ikkje berre å dele. Regjeringa vil føre ein aktiv næringspolitikk. Det trengst i ei tid der fleire bransjar vil oppleve tøffare tider, ikkje minst innan eksportindustrien.

Budsjettet for 2010 tek oss eit godt steg i retning av eit grønare og meir miljøvenleg Noreg. Enova kan i 2010 løyve 1,8 milliardar kr til fornybar energi og energieffektivisering. Saman med historisk høge løyvingar til Innovasjon Noreg gir dette oss dei beste føresetnadene for å skape eit nytt, grønt næringsliv for framtida.

Me ligg over handlingsregelen i bruk av oljepengar, ulike trygde- og velferdsordningar vil auke betydeleg i omfang, og me ser at konkurranseutsett industri slit. Handlingsrommet vert mindre. Då vert det viktigare enn nokon gong å tenkje smarte politiske løysingar utan å gå på akkord med våre mål om spennande arbeidsplassar og likeverdige velferdstilbod der folk bur i heile landet. Når me ser dei alternative budsjetta frå Høgre og Framstegspartiet, ser me tydeleg kor viktig det er at landet har ei raud-grøn regjering – ei regjering som vil stimulere lokal vekstkraft og sikre velferd til alle der dei bur, og slik gi folk reell valfridom i høve kvar dei vil bu og realisere sine livsprosjekt.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [19:25:29]: På kommunalkomiteen sine reiser i førre periode fekk regjeringsmedlemmene kraftig kritikk frå dei vi reiste rundt og besøkte, noko som til slutt resulterte i at dei endra ordninga for ressurskrevjande brukarar og la seg på ei line som var nær opp til Framstegspartiet sitt ønske om korleis økonomien skulle vere i høve til kommunane sine utgifter. No ser vi at Regjeringa går tilbake og reverserer denne ordninga for 2010. Det går så langt at dei skal gi denne ordninga tilbakeverkande kraft også for 2009. Ser ikkje statsråden at for kommunane vil det verte ei vanskeleg øving i og med at budsjetta for 2009 er lagde, og at dei her må til å omgjere vanskelege løysingar for å ordne det som då vil kome i tillegg? Ser ikkje også statsråden at dette vil få stor betydning for budsjetta for 2010?

Statsråd Liv Signe Navarsete [19:26:38]: Regjeringa har innført ei ordning som er atskilleg betre i høve ressurskrevjande brukarar enn den som var under Bondevik II-regjeringa, som Framstegspartiet støtta, der ein ikkje gjorde slike endringar sjølv om det ikkje var mindre klage på ordninga i den regjeringsperioden.

Det har vore ein sterk auke i bruken av ordninga. Det har vore ein auke på meir enn 1 milliard kr frå eit år til det neste. Det er noko av bakgrunnen for ein viss reduksjon, frå 85 pst. til 80 pst. Likevel er dette no ei langt betre ordning enn den som var under Bondevik II-regjeringa. Det er viktig for oss òg framover at det skal vere ei god ordning for kommunane. Skatteinngangen i 2009 er tre gonger dei kronene dette kostar ekstra for kommunesektoren. Slik sett vil det vere ei god inndekning for å kunne finne desse pengane.

«Mange av miljøutfordringene i transportsektoren har en langsiktig karakter, og beslutninger med langsiktige virkninger må gå lengre i å ta miljøhensyn enn det som gjenspeiles i dagens miljøreguleringer.»

Regjeringen vil bidra til «raskere innfasing av kjøretøy», altså lavutslippskjøretøyer, «gjennom avgiftssystemet, forskning, støtteordninger og tilrettelegging».

Dette er to sitater fra en plan som statsråd Navarsete kjenner godt, nemlig Nasjonal transportplan.

Kommunal- og regionalministeren tok med seg over 20 000 kilometer riksvei da hun byttet departement. Derfor er det klart at biodiesel og lavutslipp er noe statsråden har vist stort engasjement for.

Tidligere i dag klargjorde representanten Lundteigen at Senterpartiets stortingsgruppe er imot biodieselavgiften, men vil stemme for for å unngå en høyreregjering.

Så innledet statsråden med å si at både som senterpartileder og kommunal- og regionalminister er hun «nøgd» med budsjettet. Er partileder Navarsete mot, og hva med kommunal- og regionalministeren når det gjelder biodieselavgift?

Statsråd Liv Signe Navarsete [19:28:55]: Å sitje i ei regjering med andre parti er spennande og utfordrande. Me har til tider sterke meiningar, og me har gode og friske debattar. Ein må både gi og ta. Me har gjennom fire år vist at me evnar å finne løysingar.

Eg legg ikkje skjul på at det kan vere nokre krevjande diskusjonar – og har vore det – rundt biodrivstoff dei siste månadene. Det er heller ingen løyndom at Senterpartiet har argumentert mot å innføre avgift på biodrivstoff. Samtidig vil eg seie at det viktigaste for Senterpartiet har heile vegen vore målet og ikkje verkemidla. No innfører me andre verkemiddel, nemlig innblanding, som skal auke fyrst til 3,5 pst. og så til 5 pst. Det er andre verkemiddel, men målsetjinga er den same: betre transportsektor med mindre klimautslepp og å få på beina produksjon av andregenerasjons biodrivstoff i Noreg.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:30:01]: Rundt om i Kommune-Norge opplever vi nå at mange av våre dyktige lokalpolitikere, bl.a. på grunn av stram økonomi, må gå til det drastiske skritt å legge ned skoler. Vi vet at over hundre skoler står i fare for å bli lagt ned bare i år. Denne bekymringen har tydeligvis også nådd inn i regjeringskontorene, for på TV 2-nyhetene i går uttalte vår dyktige kommunalminister seg om denne saken. Hun ville selvsagt ikke blande seg inn i lokalpolitiske beslutninger, men valgte allikevel å råde lokalpolitikerne til å finne andre sektorer å kutte i enn å legge ned skoler. Og jeg lurer på: Hvilke andre områder, sektorer, er det mulig å kutte i når man har kommet så langt at man faktisk vurderer å legge ned skoler? Og: Har ikke statsråden noen virkemidler som kan brukes slik at noe så viktig som å bevare nærskolen, som jo er en viktig sak for Senterpartiet også, fortsatt kan være mulig?

Statsråd Liv Signe Navarsete [19:31:05]: Fyrst: Takk for god omtale, det set ein jo alltid pris på.

Så til spørsmålet: Kva andre sektorar kan ein kutte i? Eg peika på to område der det er viktig at Kommune-Noreg tek tak. Det eine gjeld innsatsen for å redusere sjukefråveret. Viss ein greier å redusere det med 1 pst., betyr det 1,5 milliardar kr for kommunane som kan brukast på skule, helse og omsorg og andre viktige velferdsoppgåver. Enova har kartlagt, eller i alle fall samanstilt, opplysningar som viser at ved å satse på energieffektivisering kan ein òg spare 1 milliard kr. Då går det an å tenkje andre løysingar enn å leggje ned grendeskular. Då går det an å tenkje heilskapleg og sjå på korleis ein kan hushaldere slik at ein beheld tenestetilbodet nær folk og heller prøver å finne innsparingar på andre område.

Borghild Tenden (V) [19:32:16]: Barnehager er en viktig del av kommunale velferdstilbud. Tidligere i dag har representanter fra Arbeiderpartiet og SV svingt seg til store retoriske høyder i sin omtale av Venstres forslag til justering av barnehageprisene, slik Regjeringen selv gjorde i 2007. Venstre mener det er viktigere å gi kommunene mulighet til større prisjusteringer for dem med lavest inntekt, sikre rekrutteringen av førskolelærere, øke kvaliteten i barnehagene og øke likebehandlingen av offentlige og private barnehager enn å gi de aller rikeste en ytterligere prisjustering på 700 kr i året.

Er kommunalministeren like sjokkert som sine venner i Arbeiderpartiet og SV over Venstres prioriteringer i barnehagepolitikken? Eller ser kommunalministeren at dette, som i all hovedsak er i tråd med Senterpartiets stortingsvalgprogram side 66, er de riktige prioriteringene?

Statsråd Liv Signe Navarsete [19:33:14]: Ut frå enkelte replikkar i dag kan det tyde på at delar av opposisjonen har brukt mykje tid på å finlese Senterpartiet sitt program og deretter samanstille det med det som måtte mangle i Regjeringa sitt budsjett. Det er jo hyggeleg, for Senterpartiet har eit veldig godt program, og det er mykje der som me skal jobbe vidare med. Ikkje alt er kome inn i budsjettet for 2010, og ikkje alt er kome inn i den plattforma som Regjeringa styrer etter, for det er Soria Moria som er vårt grunnlag. Det budsjettet som me har lagt fram, òg for barnehagesektoren, er i tråd med Soria Moria-plattforma. Det er ei plattform som Senterpartiet står stødig og godt på, både når det gjeld barnehagar og resten av velferdssektoren, som vi er så heldige å få lov til å vere med og forvalte.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Marianne Aasen (A) [19:34:27]: Den desidert største delen av vår nasjonalformue er hva folk i dette landet evner å skape, i privat og offentlig sektor, i produksjonsbedrifter og i tjenesteytende sektor, på skolene og i forskningsinstitusjonene, i helsevesenet og på sykehjemmene, i Kommune-Norge og i statlig virksomhet. Denne delen utgjør drøye 80 pst. av vår nasjonalformue, altså er den lagt mer verdt enn Pensjonsfondet. Eller som seniorforsker Erling Røed Larsen skrev i Aftenposten forleden: Norges håp ligger ikke på bunnen av Nordsjøen, men sitter i hodene på våre tenåringer. Vårt mål må være å gi alle mennesker i landet mulighet til å bruke og utvikle sine evner så godt som mulig.

Satsing på kunnskap og utdanning for alle er en suveren investering: på grunnskolenivå, i videregående skole, i høyere utdanning og i forskning samt i etter- og videreutdanning. Derfor satses det i dette budsjettet kraftig på utdanning og forskning. Vi vil satse mer på en helhetlig skoledag, flere undervisningstimer og åtte timer gratis leksehjelp. Det satses ytterligere på tiltak som kan hindre frafall i videregående skole, og vi øker bevilgningene til forskning med 1,7 milliarder kr, dette på toppen av store budsjetter i kunnskapssektoren, slik vi har hatt i mange år. Disse satsingene viser at den rød-grønne regjeringen fortsetter å styrke Norges viktigste konkurransefortrinn, nemlig at vi er dyktige og gode på mye av det vi driver med.

Vi har et høyt kostnadsnivå i dette landet, som normalt sett skulle svekket oss i en global konkurransesituasjon, særlig i den alvorlige økonomiske situasjonen som verden har vært i det siste året. Men det motsatte har vært tilfellet. Norge er ett av svært få land som har kommet seg gjennom finanskrisen uten at ledigheten har økt kraftig. I våre naboland har de høy ledighet, som dessverre lett kan bli langvarig.

Gjennom forrige statsbudsjett, tiltakspakkene fra i fjor vinter, revidert budsjett og dette budsjettet har Regjeringen vist at motkonjunkturpolitikken har fungert. I tillegg har tidligere satsinger på utdanning og velferd gjennom mange år gjort at vi som samfunn har hatt bedre evne til å takle nedgangstider. Trygge velferdsordninger og et høyt utdanningsnivå gjør folk mer omstillingsdyktige, selv i urolige tider. Men ledigheten har økt, og det er viktig å ikke tro at det ikke er en fare for at den kan fortsette å øke. I mange land er krisen fortsatt stor, både på grunn av høy ledighet og store budsjettunderskudd, og det er land som er viktige handelspartnere for oss. Svikt i etterspørselen fra disse markedene vil smitte over på norsk eksportindustri.

Men finanskrisen har vist oss at en sterk økonomi gir oss handlingsrom, og denne regjeringen har vist evne til å bruke dette handlingsrommet. Likevel er det grunn til å minne om at det ikke er slik at bare alle budsjettposter får påplussinger, løses nasjonens problemer.

Høringene i Stortinget denne høsten har også i år handlet om at alle ønsker seg mer penger, til tross for at vi bruker rekordmye oljepenger. Men også et land med finansformue og ekstra store inntekter fra olje og gass må ha evnen til å prioritere. Vi har ikke nok ledig arbeidskraft til å løse alle problemene på én gang. Da jobber vi over evne.

En av de viktigste oppgavene vi som ansvarlige politikere både i opposisjon og i posisjon har foran oss, er derfor å øke handlingsrommet, som det heter på økonomispråket. Hvordan gjør vi så det? Vi må bruke de enorme ressursene vi bevilger over statsbudsjettet, så godt som overhodet mulig og så effektivt som mulig – og enda bedre enn i dag. Ikke minst må vi få alle med, også de som er utestengt fra arbeidsmarkedet, slik at også de kan bidra. I så måte er den debatten som nå har startet om sykelønnsordningen og uføretrygdene, svært viktig med hensyn til å kunne utnytte ressursene enda mer effektivt.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Hoksrud (FrP) [19:38:54]: Trafikksikkerhetsansvarlig i Statens vegvesen, Finn Harald Amundsen, uttalte på en pressekonferanse den 23. november 2009 at motorvei reduserer antall dødsulykker med 80–90 pst. Han har helt rett. Motorveiutbygging har gjort tidligere dødsveier i Østfold og Vestfold til Norges tryggeste veier, men dessverre stritter Regjeringen imot nye motorveiutbygginger.

33 pst. av dem som døde i trafikken i 2008 – én av tre – døde i møteulykker. Det er ikke vanskelig å forebygge møteulykker. Midtrekkverk er både effektivt og billig og kunne ha spart mange liv. Allikevel vil Regjeringen bare bygge 9 km midtdelere i 2010. Dette er altfor dårlig. Mange liv kunne ha blitt spart hvert år dersom Norge hadde hatt et veinett i verdensklasse.

38 pst. av de trafikkdrepte i 2008 døde i utforkjøringsulykker. Dette kan forebygges gjennom autovern og sikkerhetssoner. Da nytter det ikke at man i Norge bygger altfor smale veier uten de helt nødvendige sikkerhetssonene på siden av veien.

I 19 pst. av dødsfallene i 2008 var feil på kjøretøy medvirkende årsak. Samferdselsministeren vet at nye biler er tryggere enn gamle biler, statsminister Jens Stoltenberg vet at nye biler er tryggere enn gamle biler, ja selv stortingsrepresentant Hallgeir Langeland, som ikke ønsker at folk skal kjøre bil, vet at nye biler er tryggere enn gamle. Hele det politiske Norge bør derfor samle seg i kampen for å senke skatter og avgifter på nye biler, slik at barnefamilier har råd til den tryggheten de trenger. Mange dødsfall kunne også ha blitt hindret dersom folk i dette landet hadde hatt råd til nye og trygge biler.

Fremskrittspartiet vil bygge sammenhengende motorvei fra Oslo til Kristiansand og videre til Stavanger. Hele den norske delen av E18 skal være firefelts motorvei, inkludert strekninger i Østfold der Regjeringen bygger ny tofelts vei. Fremskrittspartiet vil bygge E6 fra Oslo til Trondheim og videre til Steinkjer som motorvei. Fremskrittspartiet vil ha en storsatsing på motorvei rundt Oslo.

I mitt eget fylke, Telemark, tror turistene at de har kjørt feil når de har kjørt et stykke på E18 gjennom fylket. Det er ikke mulig for dem å forstå at en av landets viktigste veier i et av verdens rikeste land flere steder er som en livsfarlig krøttersti, med krappe svinger, motgående trafikk og mulighet til å kjøre rett inn i fjellveggen.

Transportløsningene for landets største byer – Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim – er av avgjørende betydning for hele landets transportnett og derved også for verdiskapingen i byområdene. Befolkningen i byområdene øker – og forventes å øke kraftig også i årene fremover. Vi kan ikke gjøre som Senterpartiet og se bort fra at en stadig høyere andel av landets befolkning bor i de største byene. Vi fikk gjennom et budsjettspørsmål greie på at man regner med en trafikkvekst på 60 pst. i Oslo innen 2030, mens det i Stavanger-området forventes en trafikkvekst på 54 pst. innen 2030.

Dette må få konsekvenser for bevilgningene til veier og annen infrastruktur i de store byene. Fremskrittspartiet foreslår derfor en bypakke på 100 milliarder kr til de fire største byområdene. Regjeringen tar nemlig feil når den sier at massive investeringer ikke vil være tilstrekkelig til å møte den sterke transportveksten i de største byene.

Jeg vil avslutningsvis påpeke at jeg har stor forståelse for at det er vanskelig for samferdselsministeren å være her, siden Regjeringen allerede kort tid etter ferdigbehandlingen av Nasjonal transportplan ligger langt bak sitt eget forslag til Nasjonal transportplan. For vei utgjør dette allerede nesten 1,5 milliarder kr og for jernbane 850 mill. kr. Selv om det er vanskelig for statsråden å forsvare Regjeringens politikk, ville det vært feil av oss å unnlate å påpeke åpenbare feil og mangler ved Regjeringens politikk, når dette fører til at mange mennesker dør helt unødvendig.

Tore Hagebakken (A) [19:43:08]: I mange år har vi fått høre at vi ikke brukte nok oljepenger. Særlig fra ytterste høyre fikk vi inntil nylig hard kritikk for at vi angivelig var altfor opptatt av å ha penger på bok. Og jeg skal tilstå at populistene – særlig de mest tabloide medier – tidvis nok har hatt en lettere pedagogisk oppgave enn vi som har holdt igjen, samtidig som vi faktisk brukte hver oljekrone som var mulig, med tanke på hva økonomi og dermed arbeidsplasser, våre felles pensjonsforpliktelser og framtidige generasjoner kunne tåle.

Verken den gang eller nå er det grunn til å beskylde oss for at vi ikke bruker nok oljepenger. Det er heller ingen grunn til å beskylde oss for at vi i dag bruker for mye oljepenger, sjøl om vi alle er klar over at vi ikke kan fortsette å bruke like mye i årene framover.

Og de som ville pøse på med mange titalls milliarder kroner ekstra da norsk økonomi var under veldig sterkt press, og som nå prøver å framstå som lettgjennomskuelige, snusfornuftige bremseklosser når ekstra stimulans for å sikre norsk næringsliv i en tøff tid virkelig trengs, står tilbake med relativt liten troverdighet.

Jeg vil si det slik: Det er godt de er der de er, Fremskrittspartiet, særlig, i opposisjon, for hvis ikke hadde ikke vi i Norge vært der vi er nå. Vi har taklet – og takler – krisen godt, men den er ikke avblåst. Særlig eksportindustrien er svært utsatt og får og skal få massiv oppmerksomhet fra vår side framover.

Vi har i tur og orden tråkket til med kraftfulle virkemidler klokt innfaset og dimensjonert. Hvis noen synes det virker som om jeg er relativt fornøyd med Regjeringas innsats, er det en riktig iakttakelse.

For det er ikke slik at det ligger automatikk i at det måtte gå tålelig bra i Norge. Det handler virkelig om politisk styring, og særlig vilje til politisk styring og prioritering. Fordi vi har holdt igjen i gode tider, som mange har sagt, har vi større handlingsrom nå. Utslagene av krisen varierer i ulike deler av landet og mellom bransjer. Likevel må vi i det store og hele kunne si at finanskrise på norsk ikke er helt det som mange andre land opplever som finanskrise. Vi skal også evne å takle utfordringene som venter. Vi skal stille opp for folk og lokalsamfunn som i denne situasjonen trenger litt ekstra fra fellesskapet. Vi skal fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene på en rettferdig måte. Vi skal gjøre hverdagen enklere for folk. Det offentlige service- og tjenesteapparatet må være mest mulig brukervennlig. Automatisk frikort, slik Regjeringa foreslår å innføre i 2010, er et godt eksempel på at vi vil gjøre ting enklere for folk. Folk skal ikke lenger behøve å samle på kvitteringer for betalte egenandeler og sjøl måtte kreve fritak når egenandelstaket er nådd. Slik skal det også bli slutt på at folk taper penger. Vi gjør det også enklere for ungdom å få helsetjenester ved at aldersgrensen for gratis helsehjelp økes fra 12 til 16 år. Og samhandlingsreformen, som helse- og omsorgskomiteen snart begynner å arbeide med for fullt, handler jo i høyeste grad om å gjøre det enklere for folk å få tilgang til riktige helsetjenester og enklere kunne ta vare på egen helse.

De smarte løsningene er sjelden de mest kompliserte. Vi må sørge for at reformen blir en mest mulig effektiv reform med minst mulig byråkrati og maksimalt fokus på god forebygging og det å yte helhetlige tjenester til det enkelte menneske.

Gjennom statsbudsjettet for 2010 styrkes bevilgningene til pasientbehandlingene i sykehusene. Omsorgsplan 2015 følges opp. Siden 2008, inkludert 2010, vil det ha blitt gitt tilsagn om bygging av 6 000 heldøgns bemannede omsorgsplasser.

Innsatsen på rusfeltet innen psykisk helse økes også. Vi skal også satse mye på å få ned sjukefraværet i helse- og omsorgssektoren, selvsagt i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner.

Vi kommer til å vedta et ekspansivt budsjett i dag – eller kanskje blir det i morgen – fordi det er nødvendig for å sikre arbeidsplasser og viktige velferdstilbud. Jeg har inntrykk av at veldig mange forstår at kostnadsveksten må begrenses i årene som kommer. Da trenger vi i alle fall evne til politisk styring fordi vi må gjøre tøffe prioriteringer for ikke minst å sikre at de nye tidene også skal være gode tider for alle.

Svein Flåtten (H) [19:48:32]: Det er alltid interessant å lytte til politikere som representanten Hagebakken, som tydeligvis har vært med på å gjøre alt riktig til enhver tid. Takk for at representanten gav den åpningen at det kanskje var noe igjen av krisen. Det er det faktisk – i konkurranseutsatt industri, i eksportindustrien. Vi har hørt tidligere finansminister Halvorsen her i dag si at krisen ble løst fortreffelig. Og det er for så vidt helt riktig, bare at hun underslår det faktum at det var hele Stortinget enige om. Krisen ble løst i finansnæringen, men den gjenstår i eksportindustrien og i konkurranseutsatt industri. Det er bare å lese NHOs bedriftsbarometer som kom for et par dager siden. Det er bare å se på SSBs indekser over investeringer som i 3. kvartal falt med 23 pst. Oljeinvesteringene går noe mindre ned. Vi har bare halvgjort verk foreløpig.

Når man besøker verkstedindustrien, som jeg gjorde denne uken på Sunnmøre, hører man at det er problemer med å låne penger. Politikerne kan ikke pålegge bankene å låne ut penger, men vi kan sørge for at bedriftene er bedre i stand til å ha egenkapital og at de selv er i stand til å få lånt penger. Det at Regjeringen over fire år stadig har pålagt nye skatter på eierskap, har selvfølgelig tæret på den egenkapitalen. Derfor er det opplagt galt når man i dette budsjettet ikke forlenger en del av de midlertidige ordningene som skulle hjelpe på dette, f.eks. de midlertidige avskrivningssatsene som kom i februar måned og som ble avlyst i oktober måned. Hva slags forutsigbarhet er det for norsk næringsliv? Noe av det samme er det med lånerammene for Innovasjon Norge, lavrisikolåneordningen og innovasjonslåneordningen, som ble hevet i februar under krisen, mens de allerede i oktober ble avlyst og redusert. Høyre vil fortsette begge disse ordningene.

Kuttene på forskning er noe av det samme. I Forskningsrådets opplegg for den bedriftsnære forskningen har man kuttet med 50 mill. kr. Det står en mengde prosjekter i kø, de er gryteferdige til å komme ut i næringslivet, men må avlyses. Og fremfor alt: skatten på eierskap i hele denne perioden. Jeg tror det må høres litt hult for de rød-grønne politikerne i disse dager, når man ser på situasjonen ute i næringslivet, å si at dette er skattelettelser til de rike. Nei, det er det slett ikke, det er snakk om å ta vare på de arbeidsplassene man har via eierskapet. Noen må faktisk eie norske bedrifter for at noen skal kunne ha en jobb der, for at de skal kunne foreta den verdiskapningen som den nåværende finansministeren snakket godt om i formiddag, det vi skal skape for de fremtidige generasjonene.

Statsministeren liker ikke, forstår jeg, en dynamisk skattepolitikk. Derimot forsto jeg at han er tilhenger av en dynamisk næringspolitikk, men de to tingene henger nøye sammen. Høyre går inn for 10 milliarder kr i det jeg vil kalle for en dynamisk næringspolitikk. Den består riktignok også noe av dynamisk skattepolitikk, men der har vi vært forsiktige med å legge inn for mye i budsjettet.

Og til dem som kritiserer Høyres inndekninger, har jeg lyst til å si følgende, for det har vært en rekke talere og en rekke replikker i dag som har kritisert Høyres inndekning: Jeg tror at når denne regjeringen skal komme tilbake til handlingsregelen, må man se på de tingene som Høyre allerede har begynt å se på. Man må se på strukturendringer i det norske samfunnet. Man må se på kutt. Det nytter ikke bare å legge på mer. Det har vi allerede begynt å gjøre. Da tror jeg man vil se at den veien som vi har vist, er en bra vei å gå hvis man kombinerer det med gode betingelser for næringslivet, slik at verdiskapingen holdes oppe. Da er det kanskje mulig, via økte skatteinntekter også, å komme tilbake på det sporet som vår nåværende finansminister har lovet Stortinget at han vil forsøke. Vi skal hjelpe til og vise vei.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:53:50]: Eg er ikkje heilt sikker på om eg og representanten Flåtten har lese det same dokumentet, men ein ting har han rett i, og det er at me framleis er inne i ei utfordrande og vanskeleg tid, med oppseiingar og permitteringar i arbeidslivet. Regjeringa tek og har teke ansvar ved å etablere fleire gode tiltak i 2009 for å tryggje norske arbeidsplassar. Budsjettet for 2010 har den same profilen. Regjeringa og dei raud-grøne partia tek ansvar for ein ansvarleg økonomisk politikk. Det er svært viktig, spesielt for næringslivet. Ved å bruke oljepengar tilpassa den økonomiske situasjonen etablerer Regjeringa ein motkonjunkturpolitikk som vil bidra til å auke aktiviteten på fleire sektorar, t.d. innafor bygg- og anleggssektoren.

Arbeid til alle er eitt av dei viktigaste måla for denne regjeringa, og Regjeringa har levert gigantpakkar til bank- og kredittmarknaden i løpet av 2009. Eg kan nemne Garantiinstituttet for eksportkreditt og Innovasjon Norge som to veldig viktige og sentrale institusjonar. Dette er tiltak som er svært positivt mottekne i næringslivet, og vil utan tvil tryggje bedriftene, oppretthalde stor aktivitet og medverke til auke i investeringane. Det er viktig at Regjeringa på denne måten bidreg til at både eksportbedrifter og små og mellomstore bedrifter får tilgang på kapital i ei vanskeleg tid.

Regjeringa har ei klar målsetjing om å skape og dele, men eg vil presisere at ansvaret for å utvikle eit godt næringsliv i all hovudsak ligg hos næringslivet sjølv. Myndigheitenes rolle er sjølvsagt å gje næringslivet gode generelle og føreseielege rammevilkår som gjer at dei kan konkurrere på like vilkår. Me treng eit arbeidsliv som evner både å omstille seg og fornye seg for å kunne oppretthalde konkurransekrafta si. Dette blei det fokusert på i vår då Stortinget behandla den såkalla innovasjonsmeldinga. Ein god næringspolitikk for verdiskaping vil i neste omgang leggje grunnlaget for gode velferdstilbod til alle og ikkje minst vere sentral i debatten om fattigdomstiltak, der tilgang på arbeid er sjølve fundamentet for at folk skal kunne ha det bra.

Ein ansvarleg økonomisk politikk er alfa og omega for landet. Sjølv om Regjeringa brukar rekordstore 148,5 milliardar kr av oljeinntektene neste år, er det likevel ein ansvarleg politikk for å halde renta nede, motverke stor arbeidsløyse og oppretthalde høg sysselsetjing. Det er òg grunn til å nemne den store satsinga på samferdselsområdet, både i år, neste år og i åra frametter.

For vel fire år sidan hadde me ei regjering med tom verktøykasse og ein politikk for eit marknadsliberalt næringsliv. I dag har me ei regjering som har fylt opp verktøykassa med mange gode verkemiddel og ein solid blandingsøkonomi som gjev oss moglegheiter til å styre marknaden når det trengst.

Så vil eg bruke resten av den tilmålte tida mi til å snakke om justissektoren. Regjeringa styrkjer justissektoren med heile 1,6 milliardar kr. Det gjev oss moglegheit til å føre ein aktiv og heilskapleg justispolitikk. Dette er nok eit steg mot eit tryggare og betre velferdssamfunn. Meir politikraft er eit spørsmål mange i denne salen har vore opptekne av. Med dette budsjettet ser me tidenes satsing på politi- og påtalemyndigheitene. Heile 1,3 milliardar kr vil dette budsjettområdet få i auke neste år. Regjeringa har dermed auka dette budsjettområdet med nær 3 milliardar kr nominelt for perioden 2006–2010.

Ei av dei største utfordringane denne regjeringa arva av Bondevik-regjeringa, var mangelen på folk i politi- og lensmannsetaten. I dag vedtek eit fleirtal i denne salen å auke opptaket ved Politihøgskolen til heile 720 studentar i 2010. Dette er det høgste opptaket av studentar som har vore ved Politihøgskolen. Gjennom dette vedtaket har Regjeringa dobla opptaket sidan 2006.

I dagens finansinnstilling vil kriminalomsorga få ei betydeleg styrking. Lange køar til soning har vore ei stor utfordring i mange år. Det er grunn til å hevde at soningskøen no i all hovudsak er avvikla. I dei siste åra er det etablert om lag 400 nye fengselsplassar, og Halden fengsel med sine 251 plassar vil snart vere på plass. I tillegg er det innført elektronisk kontroll tilsvarande om lag 130 plassar.

I haust har me likevel blitt gjort kjende med at bruken av varetekt har auka betydeleg i løpet av oktober og november. Denne auken har samanheng med at politiet gjer ein glimrande jobb og avslører utanlandske kriminelle bandar. Derfor vil regjeringspartia sine medlemer i justiskomiteen foreslå å omdisponere 20 mill. kr innafor den vedtekne budsjettramma til mellombels å utvide kapasiteten i eksisterande fengsel og andre tiltak for å frigjere fengselskapasitet til varetekt.

Peter N. Myhre (FrP) [19:59:17]: Et nyttig resultat av trontaledebatten er at det kom til tilnærmet full enighet i Stortinget om at frihandel er avgjørende nødvendig for utvikling, produksjon og levestandard. Dette er igjen forutsetninger for menneskerettigheter, demokrati og fred.

Men skal visjoner bli til virkelighet, må det handles. Vi her i Norge er jo definitivt avhengige av frihandel. Vi må selge noe for å kunne importere alt vi ikke produserer selv. Norsk næringsliv leter stadig etter tollfri markedsadgang, ikke minst når det gjelder fisk. Dette kan høres selvfølgelig ut, men det er grunn til å etterspørre handling fra Regjeringens side.

Alle snakker, men i virkeligheten skjer det svært lite. De minst utviklede landene har fått tollfri adgang for enkelte varer, men det er snart 20 år siden det skjedde. Det å stille krav til våre handelspartnere om at for å få være med i verdenshandelen, må de være lutfattige, er ikke noen klok strategi.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett foreslår vi derfor tollreduksjoner – dette for å få til frihandel i praksis. La oss forsøke å se dette fra de fattige landenes side. Det de trenger, er eksportmarkeder. Norge er for dem et kjøpesterkt eksportmarked som kan gi dem vekst og velstand ved at produkter kan selges til oss her i Norge. La dem få lov! Det er en fordel for oss også! Afrikanske ledere slår fast at for dem er handel viktigere enn bistand. La oss ta dem på alvor.

Fremskrittspartiet står for en total omlegging av norsk bistandspolitikk. Helt siden India-hjelpen på 1950-tallet har norske skattebetalere betalt hundrevis av milliarder til u-hjelpsprosjekter. Men kostnadene er bare en del av dette bildet. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Regjeringen i for liten grad stiller de kritiske spørsmålene.

I stedet oser både trontalen, Soria Moria II og nå statsbudsjettet av lutter henrykkelse over at Norge nå skal bruke over 1 pst. av sin bruttonasjonalinntekt til bistandsformål. Budskapet er at det gjelder å bruke så mye penger som overhodet mulig. Mye av disse pengene går til noen av verdens aller mest korrupte land. Fremskrittspartiet stiller det spørsmålet som Regjeringen tier med, nemlig: Hjelper det å yte bistand til notorisk korrupte regimer?

Flere og flere besvarer dette spørsmålet med: Nei, snarere tvert om, det kan i stedet gjøre vondt verre. U-hjelp bidrar dessverre altfor ofte til å hjelpe diktatorer til å tviholde på makten. Fremskrittspartiet er imot en slik politikk.

Vi i Fremskrittspartiet anviser en annen vei. Vi vil gå i gang med å gjøre en jobb. Regjeringen bør gjøre som vi i Fremskrittspartiet foreslår, nemlig å stille krav til mottakerlandene. Glem målet om å bruke mest mulig penger. Stopp pengestrømmen til de landene som ikke følger opp når det gjelder demokratiutvikling og korrupsjonsbekjempelse, og legg til rette for velferd og velstand.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:03:09]: Jeg har ofte undret meg over hvordan vi som samfunn – det gjelder både media, oss enkeltmennesker og politikere – omtaler det faktum at vi får flere eldre. Det omtales ofte som eldrebølgen. Språkbruken gjør jo at det av og til høres ut som om eldre er en stor trussel for det fremtidige velferdssamfunnet, men sannheten er jo den motsatte.

Vi har lykkes med å bygge et land med gode levekår og stigende levealder. Tiden er inne for å snu perspektivet og tenke offensivt om de mange friske eldre i vårt samfunn. Eldre er jo en fantastisk verdi for samfunnet og også for oss som enkeltmennesker, og de bidrar både med erfaring og kunnskap.

Men økningen i levealder gir oss også utfordringer. Vi må gjennomføre Omsorgsplan 2015. Det innebærer at vi må rekruttere og ansette flere – ca. 12 000 nye årsverk – i pleie- og omsorgstjenesten. Det betyr at vi må bygge ut minst 12 000 sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser – vi har sagt innen 2015. Regjeringen vil også sikre full sykehjemsdekning innen 2015 ved at alle som trenger sykehjemsplass eller omsorgsbolig, skal få det. Vi må gjennomføre Kompetanseløftet og styrke tilbudet for de eldre på en rekke områder.

Det gjør inntrykk å se hvordan rusmisbruk kan ødelegge livene til unge mennesker og familiene deres. I dag er det for mange gap som gjør at de som sliter med rusmisbruk, faller ut av systemet. Forebygging, akuttilbud og ettervern vil sammen utgjøre viktige elementer i en helhetlig og offensiv rusmiddelpolitikk.

I tillegg til Opptrappingsplanen for rusfeltet vil Samhandlingsreformen være viktig for å få bedre samordning mellom de ulike behandlingstilbud og de ulike tilbud som finnes for denne gruppen. Denne reformen ligger nå til behandling i Stortinget, og jeg er overbevist om at vi må gjennomføre hovedtenkningen i meldingen – dvs. mer forebygging og styrking av det kommunale helsetilbudet. Når jeg reiser rundt i landet, merker jeg meg at det er store forventninger ute i kommunene.

Den desidert største posten på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett er sykehusene. Budsjettforslaget legger nå til rette for en vekst i pasientbehandlingen med om lag 1,3 pst. på nasjonalt nivå. Det er bra, men jeg ser alvorlig på de økte ventetidene. Jeg har satt i gang et omfattende arbeid for å finne tiltak som virker. For 2010 vil jeg skjerpe kravet til de regionale helseforetakene om å redusere ventetidene for diagnostisering og behandling.

Vi må ha kontroll med sykehusbudsjettet for å kunne opprettholde og videreutvikle helse- og omsorgstjenesten. Derfor er jeg glad for at det nå ser ut til at vi er nær ved å lykkes med å få helseforetakene i økonomisk balanse.

Regjeringen vil arbeide videre med en bedre arbeidsdeling mellom sykehusene. Ledig kapasitet i de offentlige sykehusene skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke undergrave pasientgrunnlaget for de små sykehusene. Vi vil forbedre og fornye den offentlige helsetjenesten, slik at vi kan løse de utfordringene vi har innenfor helse og omsorg fremover.

Men det er ikke slik at helsetjenesten alene kan løse alle helseproblemer. Befolkningens helse og de sosiale helseforskjellene påvirkes først og fremst av forhold som ligger utenfor helsetjenesten – alt fra økonomi og oppvekstvilkår til arbeids- og bomiljø og hvordan vi lever.

Regjeringen vil bidra til god helse og mindre helseforskjeller i befolkningen. Det oppnår vi ved å føre en helhetlig politikk for sosial utjevning parallelt med tiltak som gjør at den enkelte kan ta bedre vare på sin egen helse. Regjeringen vil ha en helse- og omsorgstjeneste som ligger i front medisinsk og teknologisk. Målet er rett behandling på rett sted og til rett tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [20:08:24]: I forrige uke sendte jeg et brev til statsråden hvor jeg viste til at Ahus har varslet lengre ventetider neste år på grunn av underskudd i inneværende år. I går kveld foreslo Ahus å legge ned psykiatriavdelingen med 18 sengeplasser fra 1. januar. Samtidig varsler flere kommuner kutt i sine psykiatritilbud.

Jeg har ikke tenkt å spørre statsråden om hun er bekymret for dette, for det håper jeg faktisk at hun er, men jeg vil gjerne spørre statsråden om hva hun konkret tenker å gjøre for å unngå at det vi faktisk greide å bygge opp under Opptrappingsplanen for psykisk helse, nå ikke rives ned igjen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:09:10]: Jeg kan forsikre representanten om at opptrappingsplanen og tilbudet til psykiatrien ser jeg på som svært viktig. Det er ikke slik at vi ønsker å bygge ned et tilbud som vi nettopp har begynt å bygge opp. Men det er slik innenfor dette området at man må se de ulike tilbudene i sammenheng, også se sykehusene i sammenheng, og vurdere hvor det er riktig å gi det beste tilbudet også med hensyn til den problemstillingen som ble tatt opp her.

Bent Høie (H) [20:09:59]: Da statsbudsjettet ble lagt fram, sa de rusmiddelavhengiges organisasjoner at satsingen på behandling av rusmisbrukere var en vits. Det var en økning på 42 mill. kr på et område hvor over 4 000 mennesker står i kø for å få behandling. Da Høyre spurte Regjeringen om hvor mange ekstra det var som ville få behandling for disse 42 mill. kr, svarte en at pengene her ikke betydde noe for disse pasientene hadde rett på behandling «uten at økonomiske vurderinger skal kunne påvirke grunnlaget eller utfallet».

På bakgrunn av det vil jeg be statsråden redegjøre for hvordan det kan ha seg at over 4 000 står i kø, at ventetiden har økt med åtte dager, og at 23 pst. av de som har fått individuell frist for behandling for tverrfaglig rehabilitering innen rusfeltet, opplever fristbrudd, hvis det er sant at økonomiske hensyn ikke skal ha betydning?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:11:03]: Det er bekymringsfullt når ventelistene og ventetiden øker. Selv om vi har økt ressursene betydelig når det gjelder økonomien, viser det seg at innenfor noen områder går ventelisten i feil retning – den øker istedenfor at den blir kortere, slik som vi alle ønsker. Men jeg lover at jeg har gått inn i denne problemstillingen – det sa jeg også i innlegget mitt – fordi dette med ventetider er viktig. Det er viktig for dem som venter, og det er særdeles viktig for dem som vi kan få ut av køen, slik at de kan gjenoppta sitt arbeid eller fungere i samfunnet, og det er veldig viktig for den enkelte.

Laila Dåvøy (KrF) [20:12:08]: Situasjonen i sykehussektoren er svært krevende for tiden. Flere har vært inne på at både køer, ventelister og ventetider øker. I disse dager hører vi om sykehus etter sykehus som reduserer sine tilbud, sengeposter avvikles og sykehus foreslås nedlagt. Den økningen som ligger inne i budsjettet, spises stort sett opp av den demografiske utviklingen.

I tillegg har jeg en kjempelang liste her på flere sider over ideelle institusjoner innen rusfeltet, psykiatri og eldreomsorg som er avviklet de siste par årene, og mange er i ferd med å legge inn årene akkurat i disse dager.

Mitt spørsmål til statsråden er relatert til budsjettet og rammen for sykehusbudsjettet: Er budsjettet for 2010 så stramt som det føles nå, og vil vi få en ytterligere økning i ventetider og køer i 2010?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:13:10]: Det er slik at økningen i sykehusbudsjettet til neste år vil være på 1,3 pst. De foregående årene har det vært noe høyere. Dette er i reelle kroner, og det er vekst i budsjettet.

Hvis vi også ser på oversiktene, ser vi jo at det blir behandlet flere, men, som sagt, innenfor noen områder har ventelistene blitt lengre, og ventetidene har gått opp noe. Dette har vi tatt tak i, fordi det er spesielt innenfor poliklinisk behandling og diagnostisering at ventetidene er lengst. Det er også underlig at situasjonen skal være verre enn den var tidligere. Det er faktisk slik at vi i løpet av disse fire årene har økt innsatsen på sykehussektoren med 8,3 milliarder kr reelt – i tillegg til store pensjonskostnader som er tatt utenom.

Ideelle organisasjoner som driver … (presidenten avbryter).

Presidenten: Taletiden er ute.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:14:28]: På mandag hadde Oslo-benken et relativt stort møte med Helse Sør-Øst. På det møtet ble det klart at Helse Øst har planer som inkluderer bl.a. nedleggelse av videre drift på Aker sykehus. Det er tverrpolitisk enighet på Oslo-benken om at det er uheldig for alle de menneskene som blir berørt av dette, og det gjelder da nær 80 000 mennesker som bor i Groruddalen.

For det første: Vil statsråden gripe inn og sikre videre drift på Aker? Og for de andre: Rimer eventuelt en nedleggelse av Aker sykehus med det som står i Soria Moria II?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:15:14]: Det foregår et stort arbeid i Oslo-regionen for å utrede nettopp lokalsykehusfunksjoner for Oslo. Når det gjelder bydel Grorud, er det et vedtak fra 2002 som sier at de har lokalsykehuset sitt på Ahus – altså at de hører til Ahus sitt opptaksområde. Det som ble vedtatt i november 2008, var at også en av de andre bydelene i Oslo skulle over til Ahus. Der er det investert store summer for å ha et godt lokalsykehustilbud for Oslos befolkning.

Hvordan man organiserer dette, må vi se ut fra den planen som kommer. Jeg har bare fått en veldig generell orientering om dette, og det er heller ikke styrebehandlet. Det skal styrebehandles senere. Så hva som endelig vil skje, er noe man må komme tilbake til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Halleraker (H) [20:16:45]: I Høyres alternative statsbudsjett har vi lagt vekt på å stimulere til ny vekst og, ikke minst, til trygge bedrifter. I tillegg vil Høyre gi et løft for utdanning og forskning, og, ikke minst, ta et krafttak innenfor samferdsel. Budsjettet for veginvesteringer øker vi med nærmere 20 pst. og oppfyller dermed, i motsetning til Regjeringen, den vedtatte NTP-rammen, som altså regjeringspartiene er på full fart bort fra.

Høyre vil prioritere et moderne og sikkert vegnett, og gi ytterligere stimulanser for å fremme mer kollektivtrafikk – spesielt miljøvennlig kollektivtrafikk. I kveld sørger etter alt å dømme de tre regjeringspartiene for at Stortinget vedtar den omstridte avgiftsøkningen på biodiesel.

Fra Høyres side mener vi at Regjeringen dermed gjør seg skyldig i nok et brudd på klimaforliket som er inngått mellom partiene på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet.

La oss se litt på hvilke brudd vi snakker om. Regjeringen har ikke presentert tilstrekkelige tiltak for å nå målene om økte CO₂-reduksjoner. Regjeringen har ikke lagt fram noe forslag om klimatiltak i petroleumssektoren i 2008. Regjeringen har vraket ordningen med fornybar elektrisitet, som skulle legges fram i påvente av grønt sertifikat-marked. Den har heller ikke lagt fram noen handlingsplan for overgang fra fossile til fornybare energikilder til oppvarming, og heller ikke innført forbud mot installering av oljekjel i nye bygninger.

Regjeringen har ikke lagt fram noen ordning med tilbud om energisjekk i boligbygg innen 2009, og Regjeringen har ikke stilt konkrete krav til energibruk og energiforsyninger i offentlige byggeprosjekter utover minimumskravene i teknisk forskrift. Endelig har Regjeringen ikke innført gratis parkering for hydrogenbiler på offentlige plasser.

Jeg tror vi har våre ord i behold. Til tross for det lite miljøvennlige avgiftsvedtaket Statsministeren vil trumfe gjennom og få regjeringspartiene til å vedta i dag, vil jeg og Høyre utfordre Regjeringen på nok en miljøsak som virkelig monner, og som vi arbeider med. Hvordan det? Jo, Høyre vil sørge for økt etterspørsel etter klimanøytrale drivstoff, som f.eks. biodiesel, ved å innføre krav om at alle nye busser, drosjer, rutebåter, ja også dieseltog, skal gå på utslippsfrie eller klimanøytrale drivstoff innen utgangen av 2011. Det samme bør også gjelde alle nye kommunale, fylkeskommunale og statlige kjøretøyer innen utgangen av 2013. Ja, hvorfor det? Jo, bl.a. for å bidra nettopp til at Norge møter de klimakrav som er forventet av oss, og at vi holder klimaforliket, og for å redde arbeidsplasser og kompetanse hos Uniol og andre som går med planer om å utvikle biodrivstoff.

Biodiesel vil med Regjeringens forslag ikke være konkurransedyktig, og etterspørselen etter dette klimanøytrale drivstoffet vil være for liten både for miljøet og for norske arbeidsplasser.

Høyres forslag vil imidlertid føre til krav til klimanøytrale nye kollektive transportmidler innen utgangen av 2011, og vil sørge for å øke etterspørselen etter drivstoffet, og sørge for at det offentlige blir en pådriver i å gjøre den norske bilparken mindre forurensende.

Høyre er opptatt av miljøet, og ved på denne måten å satse på utslippsfri kollektivtrafikk sparer vi miljøet for store utslipp, samtidig som vi får videreutviklet en teknologi som alle biler senere kan ta i bruk. Vi stimulerer altså til teknologiutvikling på et stort og viktig utslippsområde som samferdselssektoren.

Dag Ole Teigen (A) [20:21:21]: Den globale finanskrisen er det mest alvorlige tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden den store depresjonen brøt ut i 1929. Tilliten til økonomisk vekst ble plutselig borte. Kapitalflyten bråbremset, etterspørselen sank, og arbeidsledigheten begynte å stige.

Norge har hatt gode forutsetninger for å klare seg gjennom krisen. Vi har god økonomi, og vi har en stor offentlig sektor som gjør svingningene i økonomien mindre enn de ellers ville ha vært. Vi har gode reguleringer av finansmarkedene, og det inngir tillit at Regjeringen utgår fra et flertall i Stortinget og kan lede den økonomiske politikken trygt og forutsigbart.

Men gode forutsetninger er ikke nok alene. God politisk styring er avgjørende. Bytteordningen til bankene, tiltakspakken for arbeid og en politikk for lavere rentenivå har vært treffsikre tiltak for å dempe finanskrisens virkninger og berge arbeidsplasser. Kampen mot arbeidsløshet kommer først på Arbeiderpartiets politiske agenda. Regjeringens målsetting er at Norge skal komme seg ut av krisen med Europas laveste ledighet.

I Arbeiderpartiet kan ordet «ansvarlighet» være en hedersbetegnelse. Stortingsflertallet har spart penger i gode tider, slik at vi kunne bruke dem i dårlige tider. Nylig pekte Det internasjonale pengefondet – IMF – på at bl.a. den ekspansive finans- og pengepolitikken har bidratt til at arbeidsledigheten stiger mindre i Norge enn i andre land.

Framover må den økonomiske politikken normaliseres. Pengebruken må tilbake til normalnivå – for det første fordi budsjettpolitikken må legge til rette for at stadig nye generasjoner får overlevert en bærekraftig økonomi. I 2050 er det over dobbelt så mange eldre over 80 år som i dag, og en mindre andel av befolkningen skal finansiere velferdstjenestene. Solidaritet handler ikke bare om rettferdig fordelig i nuet, men også på tvers av tid. Dessuten må vi utforme en politikk som er tilpasset nedgangskonjunkturen, som er alvorlig for konkurranseutsatt industri. Det er den andre grunnen til at pengebruken må tilbake til normalnivå. Finansministeren har delt gode tanker om et nytt solidaritetsalternativ.

I 2010-budsjettet blir de viktigste fellesskapsløsningene prioritert først. Jeg gleder meg til å stemme for tiltak for full sykehjemsdekning, flere studieplasser og klima- og utviklingstiltak i kveld. Neste måned er det klimatoppmøte i København. Det blir en viktig milepæl i arbeidet for å få på plass en internasjonal klimaavtale. Norge kan dra til København i visshet om at vi prioriterer tiltak mot avskoging i utviklingsland og nye bevilgninger til CO₂-håndtering på Mongstad.

Likevel blir den generelle klimadebatten i dag overskygget av den spesifikke debatten om biodiesel. Jeg vil minne Kristelig Folkeparti – som prisverdig deler vårt engasjement rundt klima- og utviklingsspørsmål – på det Dagfinn Høybråten skrev så sent som i mai i fjor. I forbindelse med matvarekrisen skrev Høybråten:

«Ny forskning viser dessuten at biodrivstoff basert på mais og soya er omtrent dobbelt så klimafiendtlig som bensin. Norge bør gå foran og legge kravet om innblanding av biodrivstoff i drivstoff på is.»

Det blir litt hult å argumentere kraftfullt for avgiftsfritak når man samtidig er motstander av økt omsetningspåbud. Jeg syns dette viser at Kristelig Folkeparti dessverre har vært mer opptatt av det politiske spillet enn av sakens realiteter. Poenget er jo nettopp at fordi det finnes både godt og dårlig biodrivstoff, er det viktig å finne treffsikre virkemidler som fremmer det gode i stedet for et generelt avgiftsfritak for alle. Når Regjeringen nå vil innføre bærekraftskrieterier, er det en konkurransefordel til det gode biodrivstoffet.

Norge er et av landene i verden med minst forskjeller mellom folk. Rettferdig fordeling er viktig i seg selv, men gode velferdsordninger for syke, uføre og arbeidsløse kan også bidra til å opprettholde kjøpekraften i nedgangstider og dempe konjunktursvingninger i økonomien.

I budsjettet fortsettes arbeidet med å gjøre formuesskatten mer rettferdig. I denne regjeringens levetid har bunnfradraget økt fra 150 000 kr til 700 000 kr – det dobbelte for gifte. Systemet for verdifastsettelse av bolig blir nå langt mer rettferdig og mindre tilfeldig enn før.

Arbeiderpartiet tror på gode velferdsordninger gjennom institusjoner som folketrygden, sykehusene og kommunene, og på rettferdig fordeling gjennom skatteopplegg med god fordelingsprofil. Da Franklin D. Roosevelt stilte til valg i depresjonstiden, brukte han disse ordene så tidlig som i 1932:

«Den første teorien er at hvis vi gjør de rike rikere, vil de på en eller annen måte la en del av deres velstand sildre ned til resten av oss. Den andre teorien er teorien om at hvis vi gjør menneskehetens gjennomsnitt komfortabel og trygg, vil deres velstand stige oppover i gradene.»

Jeg tror på den andre teorien.

Robert Eriksson (FrP) [20:26:37]: Det var interessant å være til stede og høre statsministerens tale i dag, spesielt i forhold til hvilke vyer og visjoner han hadde for året vi går inn i. Man kunne ikke spore at det var mange nye vyer og visjoner – det var gammel retorikk som kom på samlebånd: Det var arbeid til alle, og det var et budsjett med arbeid, velferd og bærekraft. Men hvor blir det av velferden? Jeg har lyst til å sitere fra Soria Moria-erklæringen – den nye regjeringsplattformen. Der står det at Regjeringen vil

«arbeide for å begrense antall nye uføre og få flere uføre tilbake i arbeid».

La oss da se på hva som har skjedd de fire forrige årene Regjeringen har styrt. Vi har siden utgangen av 2005 og fram til i dag hatt en økning på over 26 000 uføretrygdede. Vi har hatt en økning på 30 000 av nye uføre hvert eneste år denne regjeringen har styrt, så man kan vel ikke si at man har klart å nå målsettingen om å begrense antall nye uføre. Snarere tvert imot, vi har faktisk sett en liten økning. Man har heller ikke klart å få flere uføre tilbake til arbeid. Derfor blir jeg litt «matt» – hvis jeg kan bruke et slikt begrep – av den retorikken man hører i denne salen, når Fremskrittspartiet faktisk tar den politiske målsettingen på alvor. Vi synes det er en god målsetting å begrense antall nye uføre. Vi synes det er en god ambisjon at vi skal få flere uføre tilbake til arbeid. Og når vi da kommer i gang med tiltak for å nå den målsettingen, blir man altså kritisert av en regjering som har nedfelt akkurat den samme målsettingen i sin egen regjeringserklæring uten å gjøre en eneste ting for å nå sin egen målsetting. Derfor er jeg også stolt av at Fremskrittspartiet har bevilget 130 mill. kr mer til Nav for å styrke innsatsen for bl.a. å tilbakeføre uføretrygdede til arbeidslivet. Spesielt er det også interessant å legge merke til at det ved utgangen av 2008 var 92 000 funksjonshemmede som stod utenfor arbeidslivet, og som ønsket seg tilbake til arbeidslivet. Hva gjør Regjeringen for å nå disse? Ingen verdens ting! Og når vi ser på tallene, ser vi at det fortsatt er like mange uføre som står utenfor arbeidslivet. Så bruker man da retorikken: Vi har jo vært gjennom en finanskrise, og det har vært alle tingene i den forbindelse som har gjort at vi ikke har klart å lykkes. Hvorfor satser ikke denne regjeringen på flere tiltaksplasser, slik som Fremskrittspartiet har gjort? Vi ønsker å øke antall tiltaksplasser, spesielt for dem med nedsatt funksjonsevne, med 5 200 neste år. Det er tiltak som faktisk kunne ha hjulpet for å få flere tilbake i arbeid, og man ville også ha nådd den målsettingen som Regjeringen har vært inne på.

Så har jeg også lyst til å se på kvalifiseringsprogrammet, som også har vært diskutert her, og som har vært Regjeringens store baby, for å bruke det begrepet, for å begrense fattigdom. La meg da sitere daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen, som uttalte til Adresseavisen i april 2008, da han lanserte programmet:

«Kvalifiseringsprogrammet er veldig, veldig viktig for meg. Det er det viktigste virkemiddelet vi har i fattigdomsbekjempelsen.»

Videre sa han at det å «avskaffe det fenomenet at folk lever av sosialhjelp», var en prioritert oppgave, og at Regjeringen høsten 2009 skulle måles på hva den hadde fått til. Ja, hva har Regjeringen fått til? Hva er dommen? Når vi leser Riksrevisjonens rapport, ser vi at seks av de åtte kontorene som er undersøkt, har liten eller ingen dokumentasjon på oppfølging av deltakerne. Ingen av kontorene kan dokumentere at deltakernes valgte tiltak eller individuelt tilpassede tiltak har fungert. Seks av åtte kontorer kan ikke dokumentere at deltakerne er tilbudt en individuell plan. Som Fremskrittspartiet har sagt, må de nødvendige virkemidlene på plass for å få dette til å fungere. Regjeringens politikk har sviktet nok en gang på et viktig område. Det registreres også når vi leser den gamle Soria Moria-erklæringen. For hva var Regjeringens ambisjon der? Jo, man skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk. Når vi leser den nye Soria Moria-erklæringen, registrerer vi – det står bare én linje – at man skal øke innsatsen mot fattigdom. Det må være et gedigent mageplask, spesielt for partiet SV.

Helt til slutt: For et par år tilbake var daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen veldig opptatt av å få sosialhjelpsmottakerne opp om «morran», et tiltak som jeg støtter. Da hjelper det ikke at det eneste virkemiddelet han gav dem, var en vekkerklokke. Det er mer som må til – og det har Fremskrittspartiet i sitt budsjett.

Heikki Holmås (SV) [20:31:54]: Dypest sett er det to grunner til at jeg sitter på Stortinget og er politisk aktiv. Det ene er at jeg vil jobbe for utjevning og mer rettferdighet. Det andre er for å stoppe de farlige klimaendringene.

Nå som jeg er leder for kommunalkomiteen, er det en fryd å få lov til å jobbe sammen med alle kommunene her i landet. De har en kjempejobb å gjøre nettopp på disse to områdene.

Vi jobber sammen med kommunene om dette statsbudsjettet. Vi jobber for å gjøre klimajobben, for å løse klimaproblemene med tilskuddsordninger til kollektivtrafikk, for å satse på fremtidens byer med miljøopprydding, energieffektivisering og oppussing, for å lage lokale miljø- og klimahandlingsplaner rundt omkring i alle kommunene, og – nå ser jeg på samferdselsministeren – for å foreta den satsingen på jernbane som nå ligger i statsbudsjettet. Kommunene har en kjempeviktig jobb. De kan velge miljøbiler når de velger biler til hjemmehjelpen og folk som jobber i renovasjonsetaten. De kan velge elektriske ferjer og busser som går på biodrivstoff, når de henter inn anbud. De kan spare energi og skifte ut oljefyrer med fjernvarme og miljøvennlige løsninger. Og der SV-ordføreren på Tynset, Bersvend Salbu, går i spissen for energisparing og satsing på ledlys, vil byråden fra Fremskrittspartiet i Oslo, Jøran Kallmyr, satse milliarder på å prioritere motorvei til Asker og Bærum framfor utbygging av T-bane og trikk, flere avganger på T-banen, bussfelt og nye busstilbud for Oslo-folk flest.

Det er ekstremt viktig at vi som sitter i en rød-grønn regjering, sørger for å gi godt rom til kommunene, sørger for å bakke opp under de rød-grønne folkene der ute som gjør en kjempejobb. Andre gjør også det, men det er de rød-grønne som kan ta de riktige valgene for miljø og klima.

En annen god grunn til å sørge for å bakke opp under de rød-grønne rundt omkring i Kommune-Norge er at vi tar grep for å utjevne forskjeller og bekjempe fattigdom. To viktige ting som må på plass for å få til det, er å sørge for å få til gode og rettferdige lønnsoppgjør. Den jobben har vår regjering nå satt seg fore å gjøre for å løfte kvinnelønnen, bl.a. i mange av yrkene i offentlig sektor. Det er kjempeviktig å skape mer utjevning og mer rettferdighet. Vi sørger for å ha et godt velferdstilbud, som er gratis, billig og tilgjengelig for folk flest. Det er en annen stor og viktig grunn til at vi er et av de landene i verden der folk har de beste og mest like mulighetene.

Det er altså slik at i vår regjeringsperiode er det blitt titusener av nye ansatte i kommunene. Det kommer til å bli flere gjennom neste års statsbudsjett, som ligger her i dag: flere folk i pleie og omsorg, flere folk i skolen, og ikke minst flere folk i barnehagene. Vi har nådd målet vårt om full barnehagedekning. Da jeg var liten, fikk ikke jeg gå i barnehage før jeg var seks år gammel. Nå er det full barnehagedekning i hele landet, fordi det er vi rød-grønne som styrer, fordi vi setter oss mål og når de målene vi setter oss. Høyresiden vil gjøre det mindre tilgjengelig å få barnehageplass. De vil øke prisene, noe som gjør at flere som har dårlig råd, kanskje ikke vil få råd til å sende ungene sine i barnehage. Både Høyre og Venstre går i spissen for høyere priser. De innfører dermed en ekstraskatt på barnefamiliene, som det i realiteten er når en høyner prisen på barnehage – 750 kr i året fra Venstre, 1 500 kr fra Høyre. Dem om det! De snakker om skattelette, men gjør hverdagen vanskeligere for barnefamilier.

Vi satser på utjevning når vi utvider bostøtten til å gjelde flere, særlig folk som bor i kommunale boliger. De får en ekstra støtte. At vi utjevner forskjeller, gjør at kommunenes sosialhjelpsbudsjett blir mindre. Vi har sett, helt fra det var høyrestyre og 145 000 var sosialhjelpsmottakere, at det hele tiden har vært en jevn nedgang i antall sosialhjelpsmottakere. Sosial boligpolitikk er ekstremt viktig. Vi har altså i løpet av dette året satset på bygging av 3 000 nye utleieboliger. Vi ser jo at rød-grønne kommuner, også høyrestyrte kommuner, har satset på mer sosial boligbygging, mens de kommunene som har størst antall bostedløse, er de som har forsynt seg minst av potten. Det er ingen tvil om at Oslo, som har solgt ut utleieboliger i løpet av de siste årene, samtidig som det har blitt flere folk som er bostedsløse, er på helt feil kurs og trenger et nytt styre.

Elisabeth Aspaker (H) [20:37:17]: Høyres alternative budsjett har en klar satsing på skole. Høyre kan ikke akseptere middelmådige resultater i den norske skolen. Derfor innførte vi Kunnskapsløftet, med tre bærebjelker: klare læringsmål, nasjonalt system for kvalitetsvurdering og et betydelig kompetanseløft for skoleledere og lærere. Disse tre bærebjelkene er forutsetninger for å få til det kvalitetsløftet i norsk skole som et flertall i denne sal ønsker seg.

Kristin Halvorsen varslet i sin tiltredelseserklæring som minister for skolen at det ville bli en reformpause. Det støtter jeg, for sannelig er vi langt unna å nå målene i Kunnskapsløftet.

Det er i dag færre lærere i skolen enn da dagens regjering overtok i 2005. Gode og dedikerte lærere er selve nøkkelen til mer læring for elevene. Vi må utdanne langt flere, og vi må ha en bedre lærerutdanning. Men vi forvalter også skolen for de elevkullene som i dag er i utdanningsløpet. De fortjener også kompetente lærere. Derfor har Høyre også dette året prioritert midler til etter- og videreutdanning i sitt alternative budsjett – vi har satt av 400 mill. kr mer og fordoblet innsatsen sammenlignet med Regjeringen.

Kristin Halvorsen har grunn til å være strålende fornøyd med Høyres alternative budsjett. Hun har imidlertid liten grunn til å juble over sitt eget forslag til budsjett. Flere lærere i skolen er vel og bra, men de må utdannes først. Det tar tid. Skal vi heve kvaliteten, er det først og fremst de lærerne som allerede er i skolen, vi nå må satse på. Statsråden hadde stått seg på å innrømme dette.

Vi vet etter hvert mye om kvaliteten i norsk skole. Men kunnskapen er hardt tilkjempet, og mot manges vilje. Daværende utdanningsminister Trond Giske skal etter sigende ha fått trampeklapp på Utdanningsforbundets landsmøte da han lovte ikke å innføre et kvalitetsvurderingssystem i skolen. Kristin Halvorsen mente i 2005 at det var nok å teste et utvalg på 5 til 10 pst. av elevene for å vite nivået på undervisningen. Fire år senere er status at SV nølende har forstått at nasjonale prøver er kommet for å bli. Men den samme holdningen til kunnskap gjør seg gjeldende. Funnene skal bare tas til orientering.

Høyre skiller seg fundamentalt fra Regjeringen i kunnskapssyn. Selve formålet med de nasjonale prøvene er å finne ut om elevene faktisk lærer det de skal. Følges det ikke opp med tiltak der det svikter, har de nasjonale prøvene ingen funksjon. Nasjonale prøver gir oss muligheten til å sette inn tiltak overfor elever som trenger hjelp. Denne muligheten hadde vi ikke tidligere. Nå har vi den, men Regjeringen bruker den ikke.

Jeg har gjort noen søk tilbake i debatter i denne sal. For de rød-grønne partienes vedkommende dreier skolepolitikken seg mye om en meningsreise der andre til enhver tid staker ut kursen. De vet ikke hvor de vil, og de kommer heller ikke dit de burde vært.

Inkonsekvensen er slående. I opposisjon var Kristin Halvorsen opprørt over at enkelte skoleeiere tok inn egenbetaling i strid med opplæringsloven. Som ansvarlig skolestatsråd har hun ikke tatt tak i at 70 pst. av skoleeierne ikke oppfyller opplæringslovens krav om tilpasset opplæring. Oppsiktsvekkende mange kommuner tar ikke på alvor at de er ansvarlige for innholdet i skolen. Da må statsråden sikre at barna får det de har krav på. I dag er elevene de som taper på slumsete oppfølging av skoleeiere.

Jeg er enig med kunnskapsministeren i én ting, at PISA ikke sier alt om nivået i norsk skole. Men der slutter enigheten. For skal vi unngå at PISA blir styrende for skoledebatten, må vi jo nettopp sikre at vi har vår egen systematiske kunnskap om kvaliteten på undervisningen. Det betyr at det må være åpenhet og innsyn. Vi trenger en åpen debatt og ytre press på skolen dersom den skal greie å forbedre seg. Uten åpenhet blir vi igjen avhengig av OECD- og PISA-undersøkelser for å få vite hvordan det står til i norsk skole. Det er utilfredsstillende.

Budsjettforslaget på Kunnskapsdepartementets område gir ikke svar på de viktigste spørsmålene i norsk skolepolitikk nå. Forslaget svarer ikke på spørsmålet om hvordan vi skal sikre barna våre rett til å få den undervisningen de trenger for å utvikle sine evner. Forslaget svarer ikke på fire års varsku fra kvalitetstilsynene.

Det som burde vært prioritet nr. 1, er knapt omtalt. Budsjettet gir svar på langsiktige målsettinger som er ukontroversielle, og som vanskelig kan kritiseres, men tar ikke tak i det aller viktigste i skolen. Det ligger ingen strategi for å sikre tilpasset opplæring, som et bredt flertall på Stortinget har pålagt Regjeringen å prioritere.

Offentliggjøring av dårlige skoleresultater kan nok være demotiverende, men effekten av å stikke hodet i sanden er at disse skolene får fortsette å tilby elevene dårlig undervisning. Det kan umulig være bedre.

Gunn Karin Gjul (A) [20:42:36]: Kulturpolitikken var den første spiren til samarbeid mellom de rød-grønne partiene. I mars 2004 lanserte Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet Kulturløftet som svar på regjeringa Bondeviks kulturmelding. Det vellykkede prosjektet inspirerte til et videre rød-grønt samarbeid. Etter valget i 2005 ble Kulturløftet et viktig punkt i den nye regjeringas politikk.

Kultur har havnet i politikkens elitedivisjon med den rød-grønne regjeringa. I løpet av fem år har vi økt bevilgningene med 2,7 milliarder kr, og vi har gjennomført nesten alle løftene i Kulturløftet I, mange år før tida. De neste fire årene har de rød-grønne partiene satt seg nye ambisiøse mål for kultursatsingen gjennom Kulturløftet II.

Regjeringa satser på alle typer kultur, på de profesjonelle kunstnerne og på amatørene. Vi satser på barn og på eldre, og vi satser i by og i bygd. Vi har sørget for at hele landet nå kan få oppleve opera gjennom distrikts- og regionaloperaene. Vi har bidratt til at film nå skapes og produseres både i Kautokeino, på Lillehammer, i Bergen og i Oslo. Vi har innført kulturkort for ungdom i ti fylker, og vi har etablert Den kulturelle spaserstokken som et av mange tiltak for at kultur skal bli tilgjengelig for alle.

Vi øker kulturbudsjettet med over 800 mill. kr i budsjettet for 2010. Det er dobbelt så mye som Bondevik-regjeringa økte med på fire år. Det sier noe om denne regjeringas satsing på kultur.

Frivilligheten er en av budsjettvinnerne i 2010. Like før sommerferien ble kulturminister Trond Giske enig med Frivillighet Norge og Norges Idrettsforbund om at frivilligheten skal få kompensasjon for momsutgiftene. Innen 2014 skal Kulturløftet satse 1 milliard kr på en varig momskompensasjonsordning. De første 200 mill. kr er nå på plass i budsjettet for 2010. Denne momskompensasjonsordningen utgjør den største satsingen på frivilligheten over statsbudsjettet noen gang i historien.

På toppen av dette har Regjeringa endret tippenøkkelen, innført nye inntekter for Norsk Tipping og kompensert lag og organisasjoner for tapene med automatinntektene. Og som om ikke det er nok: Fra 1. juli 2010 innfører vi en ordning med kulturmoms. Det vil slå særdeles positivt ut for idretten, for museene og en del andre kulturinstitusjoner. Det betyr at frivillige organisasjoner vil spare en halv milliard momskroner.

Den rød-grønne regjeringa har oppfylt løftene om full barnehagedekning og har lovfestet retten til barnehageplass. Dette er den største velferdsreformen de siste 30 årene. Fra å være et tilbud til et lite mindretall av ungene er barnehageplass blitt et tilbud til alle som ønsker det. Vi har dessuten halvert maksprisen på en barnehageplass i private barnehager, og prisen i kommunale barnehager har gått ned med 40 pst. Resultatet er at enda flere familier har råd til og vil ha barnehageplass.

Men barnehagesatsingen er ikke over. De nærmeste årene vil det være behov for enda flere barnehageplasser, og i budsjettet for 2010 legges det opp til bygging av over 7 000 nye plasser. I tillegg vil maksprisen for foreldrebetaling også neste år utgjøre 2 330 kr. Det betyr at en barnehageplass blir billigere neste år, og at vi har tatt enda et skritt nærmere målet i barnehageforliket om en makspris på 1 700 kr i 2003-kroner. Jeg har registrert at Fremskrittspartiet er det eneste av opposisjonspartiene som ikke løper fra det vi ble enige om i barnehageforliket, og således støtter Regjeringas forslag til makspris på foreldrebetaling.

I vår vedtok Stortinget at de private barnehagene skulle ha en like god finansiering som de kommunale. Regjeringa følger nå opp dette. De første kronene vil være på plass fra høsten 2010. Økte bevilgninger til de private barnehagene vil føre til bedre lønns- og arbeidsvilkår samt flere pedagoger og andre ansatte der.

Første skritt i barnehagesatsingen var full barnehagedekning. Neste skritt nå er å heve kvaliteten. Kompetansen til de ansatte i barnehagene er avgjørende for kvaliteten. Derfor utdannes flere førskolelærere enn noensinne, og det er satt i gang etterutdanningstilbud for assistenter. I tillegg har familie- og kulturkomiteen nå til behandling en stortingsmelding om kvalitet i barnehagene, hvor det foreslås en rekke tiltak for å gi ungene et enda bedre omsorgstilbud og pedagogisk tilbud.

Satsing på barnehager og kultur har de siste fire årene vært viktig for den rød-grønne regjeringa. Det vil det også være i årene framover.

Henning Skumsvoll (FrP) [20:47:55]: Mange av innleggene i denne debatten har pekt på at Norge stadig skårer stort på FNs rangering av de beste land å bo i. Det er utsagn som også Fremskrittspartiet fullt ut er enig i. Når toppen er nådd, det være seg i sport eller som det topprangerte landet å bo i, er det meget viktig at det skaffes nok stimulanser til at posisjonen på toppen beholdes. For Norges del oppnås dette gjennom et veldrevet næringsliv og en stor olje- og gassproduksjon.

Fremskrittspartiet er i sin politikk opptatt av at vi har et differensiert næringsliv som har forutsigbare rammebetingelser i form av skatter og avgifter. En forutsetning for at norsk industri skal kunne konkurrere med liknende utenlandske bedrifter, er at staten gir bedriftene de samme avgifter og skatter som blir pålagt industrien i de konkurrerende landene.

Norge har alle forutsetninger for å forbli en stor energinasjon. Vi har store naturresurser i form av olje, gass, vann og vind m.m. Vi har en meget kompetent energibransje, og våre menneskelige ressurser er blant de aller beste i verden. Det eneste som kan hindre en fornuftig utvikling som en stor energinasjon, er usikkerheten i skatter og avgifter – som er politikerskapt.

Fremskrittspartiet vil satse på både petroleum og fornybar energi i framtiden. Kritiske røster fra miljøvernorganisasjonene, og ikke minst fra SV og til dels Senterpartiet, går inn for å redusere olje- og gassutvinning. Områder som Lofoten og Vesterålen må ikke åpnes for leteboring. Olje og gass skal erstattes av vind og annen fornybar energi. Det er disse partiers løsning på framtidens energibehov. På meget lang sikt kan nok dette oppnås.

Virkeligheten er imidlertid en helt annen. Skal norsk energieksport erstattes med vindmøller, som er mest nærliggende å tenke seg, må det bygges 110 000 av de største møllene som i dag produseres. Det framtidige behovet for olje og gass kommer også fram i det internasjonale energibyrået IEAs rapport «World Energy Outlook». Her sies det at verden vil trenge olje og gass i minst 20 år. Stor norsk olje- og gassproduksjon de neste 20–30 år vil være med på å redusere CO₂-utslipp, da denne energien vil erstatte mange store kullkraftverk.

Fremskrittspartiet ønsker at Regjeringen legger fram for Stortinget overordnede planer for norsk energipolitikk de neste 20–30 år. En slik rapport må være helhetlig og omfatte energi, miljø, industri og infrastruktur.

Fremskrittspartiet er særlig bekymret for den kraftintensive industrien. Denne verdensledende industrien ligger ofte i områder som har lite annet næringsliv. En nedlegging av anlegg flere steder i landet vil kunne gi seg katastrofale utslag for enkeltsamfunnene. Fremskrittspartiet mener at Regjeringen ikke har tatt opp denne problemstillingen fullt ut og sørget for at denne industrien har fått samme betingelser som utenlandske konkurrenter.

EU vedtok i desember 2008 en revisjon av kvotehandelsdirektivet. Et bærende element var å gjennomføre reduksjoner i klimagassutslipp ved bruk av kvotehandel uten at det medfører karbonlekkasje. Karbonlekkasje innebærer at effektiv industri flyttes fra land med klimakostnader på utslipp og på kraftpriser til land uten slike kostnader. EUs vedtak gir norske myndigheter mulighet til å gjennomføre reelle kraftprisreduksjoner for norsk kraftintensiv industri.

Fremskrittspartiet vil sterkt anmode Regjeringen om å benytte seg av EUs kvotehandelsdirektiv. Det vil kunne gi den kraftintensive industrien i Norge for perioden 2013–2020 kostnader sammenfallende med industrien innenfor EU. Dette vil være god klimapolitikk, samtidig som den verdensledende norske kraftintensive industrien også i framtiden vil kunne utvikle seg til beste for eierne, lokalsamfunnet og landet.

Fremskrittspartiet går videre imot å innføre avgift på biodiesel. Denne avgiften vil gi miljøarbeidet en negativ vinkling. For staten betyr denne avgiften for 2010 bare ca. 200 mill. kr. I et stort oppslag i Romerikes Blad 25. november går lederen i samferdselskomiteen i Akershus sterkt ut mot denne avgiften. Bare i 2010, med halv avgift, vil ekstrakostnadene til kollektivtilbudet i Akershus være på anslagsvis 15–18 mill. kr. For å dekke disse utgiftene må det kuttes i kollektivtilbudet. Finansministeren fra miljøpartiet SV tenkte neppe på slike kutt da avgiftene ble introdusert gjennom statsbudsjettet.

Geir Pollestad (Sp) [20:45:38]: I et statsbudsjett er det mye fokus på økte utgifter. Og økte utgifter er som regel godt nytt. I Senterpartiet gleder vi oss over svært mye i det budsjettet som vi nå behandler. Bedre kommuneøkonomi er viktig for å sikre en bedre skole og bedre omsorgstjenester. Økt satsing på samferdsel er viktig for å få et mer effektivt vegnett og et bedre togtilbud. Senterpartiet og Regjeringen tar viktige rød-grønne steg i budsjettet.

Men noen økninger i budsjettet gir grunn til bekymring. Veksten i sykefraværet og andre trygdeytelser er svært bekymringsfull. En for stor vekst i trygdeutgiftene kan faktisk svekke tilliten og oppslutningen om vårt gode trygdesystem.

Budsjettet, Regjeringens oppjustering av sykepengeutbetalingene i 2009 og den pågående reforhandlingen av IA-avtalen har utløst en stor debatt om sykelønnsordningen. Jeg er glad for denne debatten, ikke minst fordi det er en saklig og god debatt om hvordan en kan beholde verdens beste sykelønnsordning og samtidig få redusert sykefraværet.

Senterpartiets mål er at en raskt skal oppnå en varig nedgang i sykefraværet, slik at vi i 2010 kanskje kan komme unna den 1 pst.-veksten i sykefraværet som det er lagt opp til i budsjettet og dermed slippe å komme i den situasjonen at vi må gjøre som vi har gjort i 2009, å oppjustere anslaget med over 3 milliarder kr.

Selv om det pågår en prosess mellom partene i arbeidslivet med å forhandle fram en ny IA-avtale, må også denne salen brukes til å diskutere nettopp denne viktige saken. For det er her regningen for manglende tiltak til syvende og sist havner.

I Senterpartiet har en følgende rammer for dette arbeidet: Alle nye forslag skal møtes med et åpent sinn. Derfor har vi f.eks. uttalt oss positivt til den svenske ordningen med standardisert sykemeldingsperiode. Vi må våge å se på andre lands innsats for å få ned sykefraværet, og det som virker, må vi ta inn i Norge.

Prinsippet om full lønn ved sykdom skal ligge til grunn. Vi lever i Senterpartiet godt med at IMF mener Norge har for lukrative velferdsordninger. Det norske problemet er at vi har et for høyt sykefravær; det norske problemet er ikke at vi har for gode velferdsordninger. Nedgang i sykefraværet skal ikke oppnås gjennom redusert yrkesdeltakelse og et hardere arbeidsliv. Også arbeidstakerne må bidra i denne prosessen.

Vi vil styrke virkemiddelbruken. Pliktaspektet for arbeidstakerne må styrkes.

Senterpartiet er videre åpne for at arbeidsgiver skal ta en større del av den regningen som kommer med langtidsfraværet. Men ved eventuelle endringer her er det viktig at særlig småbedriftenes spesielle behov vektlegges.

Vi må benytte oss av de gode eksemplene fra arbeidsplasser og bedrifter der en har lyktes med å redusere sykefraværet. Jeg tror den debatten som går nå, i seg selv kan bidra til å sette fokus på sykefraværet, og faktisk få det ned. Det er naivt å tro på det, men det er jo litt spesielt at en befolkning som blir friskere og friskere, skal være stadig mer syke.

For Senterpartiet er det å snu den negative trenden med vekst i både sykefravær og stadig flere på uføretrygd en av de største oppgavene framover.

Alle på jobb er jobb nr. 1. Det vil være et godt slagord for den jobben som skal gjøres. Senterpartiet mener at i bunnen for den innsatsen må det ligge et solidarisk budsjett der en satser på sterke felles velferdsgoder. Det er et slikt budsjett Regjeringen nå har lagt fram.

Etter å ha fulgt debatten i dag, kan det virke som om noen av oss gruer seg til å stemme for dette budsjettet. Jeg må si at jeg gleder meg helhjertet til å stemme for Regjeringens forslag til budsjett for 2010.

Nikolai Astrup (H) [20:50:41]: Det gleder representanten Pollestad å stemme for dette budsjettet, og det skal glede meg å stemme imot.

Denne uken har statsministeren varslet at han faktisk ønsker å følge opp klimaforliket fra 2008, inngått mellom Regjeringen og tre av opposisjonspartiene. Det innebærer at han skal øke innblandingen av biodrivstoff i fossilt drivstoff i Norge.

Jeg skal overlate til andre å vurdere hvorfor det fikk såpass stor oppmerksomhet at statsministeren sier han akter å holde det han tidligere har lovet, men en innrømmelse til SV og Senterpartiet var det uansett ikke.

Da representanten Thorkildsen tidligere i dag forsøkte å fremstille det som om SV hadde fått gjennomslag for noe nytt og radikalt, var det derfor enten et forsøk på å lure seg selv eller et forsøk på å lure sine velgere. For et parti som etter eget utsagn ikke forstår sine egne forslag, er nok det første betydelig lettere enn det siste.

Biodieselavgiften er kontroversiell, og i proveny utgjør den en forsvinnende liten del av statsbudsjettet for 2010. Likevel er det riktig å bruke tid på den, også i denne salen.

Det er ikke mer enn tre måneder siden statsrådene Solheim og Brustad reiste til Norske Skogs anlegg på Follum for å lovprise utviklingen av ny biodieselteknologi basert på restavfall fra trevirkeindustrien. Det er heller ikke mange månedene siden miljøvernministeren, med sedvanlig beskjeden ordbruk, åpnet biodieselfabrikken Uniol i Fredrikstad.

Man bør kanskje slutte å la seg overraske over avstanden mellom ord og handling i Regjeringens miljøpolitikk, selv om mønsteret begynner å bli ganske tydelig. Men biodieselsaken handler om mer enn miljøpolitikk. Det handler om forutsigbare rammevilkår og om tilliten mellom Regjeringen og den delen av næringslivet som ønsker å satse på grønn teknologi- og industriutvikling. Det er dette som er kjernen i problemet.

Statsministeren har imidlertid noen gode argumenter for innføring av biodieselavgift. Det finnes neppe noen i denne sal som ikke erkjenner at biodiesel også har problematiske sider. Det finnes enkelte typer biodrivstoff som overhodet ikke bør produseres. Vi er enige om at bærekraftskriterier er viktige og riktige, og det er fornuftig å vente med 5 pst. innblanding til de er på plass. Også det ligger i klimaforliket, og vi forventer selvsagt at Regjeringen følger det opp.

Høyre er dermed enig med statsministeren i at det er grunn til å være skeptisk til enkelte typer 1. generasjons biodrivstoff. Samtidig leser vi Darwin dit hen at det er vanskelig å unnfange annen generasjon hvis du har tatt livet av første generasjon.

Det er vel heller ingen i denne sal som forventer at biodrivstoff skal fritas for avgift for evig, men vi forventer stabile, forutsigbare rammevilkår for en spennende ny vekstindustri med utgangspunkt i norsk teknologi, råstoff, kompetanse og kapital.

Tillitsbruddet er nå et faktum, ikke bare mellom biodieselaktørene og Regjeringen, men mellom alle som ønsker å satse på grønn teknologiutvikling og miljøvennlig industriutvikling.

Spørsmålet som nå tvinger seg frem, er om det vi har sett i år, er et varsel om at avgiftsfritaket for biler og busser som går på strøm, gass, hydrogen og bioetanol, fjernes allerede neste år. Hvilket signal er det egentlig Regjeringen ønsker å sende til næringsaktører og forbrukere som teller på knappene om de skal satse grønt og fremtidsrettet?

Hvilke kommuner vil gjøre som Oslo og kjøpe inn en ny serie med bioetanolbusser hvis det er usikkerhet om det allerede neste år vil være billigere å holde konvensjonelle dieselbusser i drift?

Det er en mager trøst at regjeringspartiene har funnet 40 mill. kr ekstra til utvikling av ny miljøteknologi. Til sammen er det 140 mill. kr som skal spres tynt ut til alle som utvikler ny miljøteknologi. Høyre mener vi må gjøre langt mer dersom vi skal lykkes i å gjøre klimautfordringen til en mulighet og ikke bare et problem.

Norge har unike kompetanse- og teknologimiljøer, og vi har alle forutsetninger for å skape verdier gjennom utvikling og kommersialisering av ny, grønn miljøteknologi. For enkelte i denne sal som helst ser at miljøet reddes ved at vi dusjer kortere, skrur ned varmen hjemme og tar på kofte, er dette kanskje en uortodoks måte å redde miljøet på – men den virker.

Klimautfordringene vil kreve endringer, men det er bl.a. opp til oss om de endringene skal være slutten på noe godt eller starten på noe bedre.

Derfor har Høyre foreslått at miljøinvesteringer må bli en av hovedprioriteringene for bruk av oljepenger i årene fremover. Stoltenberg I-regjeringen la frem en handlingsregel der avkastningen av oljepengene skulle benyttes til å investere for fremtiden, spesielt i vekstfremmende tiltak som skattelette, kunnskap og infrastruktur. Det var en lur regel, forutsatt at Regjeringen hadde forholdt seg til den.

Høyre mener at miljø bør bli et fjerde område for oljepengebruk, og foreslår derfor å sette av 5 milliarder kr i et fond for miljøteknologi i 2010. Men 5 milliarder kr kan bare være en begynnelse på det som bør bli et betydelig fond i årene fremover.

Det vil imidlertid kreve at Regjeringen bruker mindre penger på kortsiktig forbruk i dag og lager større rom for investeringer som vil gi vekst og velferd i morgen.

Miljøvernministeren uttalte på P4 denne uken at politikerne hadde lavere miljøambisjoner enn næringslivet. Direktørene går foran, politikerne blir hengende etter, mente Solheim. I lys av denne ukens mest omtalte sak er det vel få som er uenig i denne beskrivelsen fra statsråden.

Akhtar Chaudhry hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Terje Aasland (A) [21:03:32]: I en tid da verden har opplevd et økonomisk tilbakeslag som har gjort millioner av arbeidstakere verden over arbeidsledige, i en tid da det forventes at arbeidsløsheten i eurosonen vil ligge på over 10 pst., i en tid da Regjeringen for ti måneder siden la fram de kraftigste tiltakene for å avdempe veksten i arbeidsledighet på over 30 år, i en tid da lavkonjunkturene i de globale markedene kommer til å følges av lav inntjening og stor usikkerhet for mange næringer, i en tid da verden vil erfare at ledigheten som følge av den internasjonale lavkonjunkturen kommer til å være høy også i årene som kommer, har Regjeringen lagt fram et budsjett som er tilpasset dette forholdet.

Samtidig, i denne tid, har den politiske opposisjonen i Norge maktet å samle hele sin kraft for å markere sin avstand fra en liten andel av en enkeltstående avgift, den såkalte autodieselavgiften på biodiesel.

Hva kan så motivet være for denne samlende kraft? Aller mest handler det nok om å dekke over det faktum at opposisjonen ikke har funnet så mange angrepspunkter i statsbudsjettet på kjerneområdene for den norske velferden. Ja, selv de spede forsøkene på å karakterisere oljepengebruken som uansvarlig har druknet etter hvert som de fant ut at de måtte bruke like mye selv for å dekke inn sine egne budsjetter.

Regjeringen og regjeringspartiene har med sitt flertall siden 2005 lagt til rette for høy sysselsetting og lav ledighet. I hele denne perioden har ledigheten vært rekordlav og sysselsettingen rekordstor. Jeg vil understreke noe statsministeren sa tidligere i dag, fordi jeg synes det er viktig: Norge har gjennom finanskrisen hatt lavere ledighet og høyere sysselsetting enn hva som var tilfellet i hele perioden 2001–2005.

Lav ledighet, høy sysselsetting og god verdiskaping er grunnleggende viktig. Det er grunnlaget for velferd. I 2010 er det antatt at veksten i fastlandsøkonomien blir på 2 pst., mot en nedgang på 1 pst. i 2009. Til tross for dette er det anslått at ledigheten vil øke i 2010 til antatt 3,75 pst. I dag har vi en ledighet på 2,6 pst. Når ledigheten er beregnet til å kunne bli så høy som 3,75 pst., betyr dette at om lag 30 000 flere arbeidsføre mennesker vil gå uten arbeid. Dette understreker det faktum at finanskrisen fortsatt vil berøre oss. Det er dette forholdet og hensynet til at vi fortsatt skal ha høy sysselsetting og god verdiskaping som er førende for Arbeiderpartiets tilnærming til finanspolitikken.

Den spesielt gode situasjonen, hvor Norge er i en særstilling når det gjelder høy sysselsetting og lav ledighet, og hvor verdiskapingen er god, er ingen selvfølgelighet. Det handler om kraftfulle, robuste bedrifter. Det handler om kunnskap og omstillingsevne. Men det handler også om virkningen av den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene.

I en Fafo-rapport som kom tidligere i høst, pekes det nettopp på den norske samfunnsmodellen når man forklarer hvorfor konsekvensene av finanskrisen er blitt mindre i Norge enn i andre land. Statistikken viser også at fra 2005 til midten av 2009 er det skapt over ti ganger så mange jobber som i den foregående fireårsperioden, over 200 000 flere arbeidsplasser. Fire av fem nye jobber kom i privat næringsliv. Samlet sett er dette et uttrykk for at soliditeten og effektiviteten i norsk økonomi og norsk næringsliv er god. Det er et godt begrep på den innovative kraften i vårt samfunn.

Høy sysselsetting, lav ledighet og god verdiskaping er fundamentet for den finansinnstillingen som Stortinget i dag behandler. Derfor er autodieselavgiften på biodiesel blitt opposisjonens samlende kraft – ikke fordi et avgiftsfritak nødvendigvis er den beste måten å fremme framtidens biodieselproduksjon på. Nei, der tror jeg både innblandingsforhold og satsing på miljøteknologi er viktigere og mer riktig. Men det er selvfølgelig et forsøk på å fordekke et godt budsjett, som er tilpasset den tid vi befinner oss i, et budsjett for høy sysselsetting, lav ledighet og fortsatt høy verdiskaping i en tid som er mer krevende enn på lenge.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:08:26]: Framstegspartiet er oppteke av at Noreg skal bli eit endå betre land å bu og leve i enn det er i dag. Det er det som er grunnlaget for vår politikk. Vi ønskjer at den enkelte skal få ein betre, tryggare og meir innhaldsrik kvardag. Derfor er grunnleggjande velferdstenester i kommunane sjølvsagt ein viktig del av det. Vi ønskjer å få innført ei behovsstyrt, statleg finansiering av grunnleggjande velferdstenester i kommunane, der eit behov for f.eks. sjukeheimsplass, heimesjukepleie, skuleplass osv. utløyser ei statleg finansiering. Det betyr at det ikkje blir noko skilje mellom å bu i ein fattig kommune og i ein rik kommune. Finansieringa av grunnleggjande velferdstenester skal vere sikra uansett.

Inntil vi får gjennomslag for det, må vi sjølvsagt ta utgangspunkt i dagens modell. Vi aukar overføringane til kommunane med ca. 4,2 milliardar kr. Det betyr meir til ressurskrevjande tenester. Det betyr ei styrking av investeringstilskotet til sjukeheimsplassar, og det betyr ein auke i frie midlar, for å nemne noko.

Sjølv om regjeringspartia hevdar noko anna, er det altså lite som tyder på at vi får ein styrkt kommuneøkonomi i åra framover. Her har eg dagens Kommunal Rapport, og her står det at kommunane planlegg kutt i skule og omsorg. Rådmennene i kommunane hevdar at seks av ti kommunar får tøffare tider i 2010 i forhold til i 2009. Notodden kommune er ein av dei kommunane som slit mykje. Rådmannen i Notodden, Magnus Mathisen, er intervjua. Det står i Kommunal Rapport:

«I budsjettforslaget foreslår han maks eiendomsskatt og fjerning av bunnfradraget, redusert lærertetthet, å gjøre 54 sykehjemsplasser om til omsorgsboliger og å fjerne all støtte til idrettsanlegg og til den lokale flyplassen, som dermed blir nedlagt. Han vil gjennomgå skolestrukturen, fjerne betalt matpause og reforhandle lokalavtalen med lærerne, med sikte på å fjerne funksjonstillegg.»

Dette tyder altså ikkje på at kommunane opplever at kommuneøkonomien blir styrkt. Tvert imot er det mange rundt omkring i kommunane som opplever dette budsjettet som rein sveltefôring av kommunane.

Framstegspartiet har foreslått ei styrking. For Notodden kommune ville dette betydd i overkant av 10 mill. kr meir til kommunebudsjettet, til kommuneøkonomien. Sannsynlegvis ville ikkje det ha løyst alle utfordringar Notodden har, men det ville i alle fall ha betra situasjonen betydeleg. Det kan godt hende at dersom Notodden hadde fått 10 mill. kr ekstra, hadde ein sloppe å gjere om 54 sjukeheimsplassar. Ein hadde kanskje sloppe å seie opp lærarar og å redusere tilbodet til elevane.

Ei anna utfordring i kommunesektoren er at vi har eit budsjetteringsregelverk, eit rekneskapsregelverk som dekkjer til den reelle økonomiske situasjonen kommunane har. I kommunane har ein ikkje avskriving, men ein har avdrag som ein kostnad. I og med at kommunane ofte har veldig lange avdragsperiodar, betyr det at det som kjem fram i form av avdrag, ikkje tilsvarer den verdiforringinga som reell avskriving ville medført. Derfor er det ei viktig utfordring framover at vi får reelle rekneskapsregelverk, som viser kostnadene for forfallet, både på bygg og andre investeringar.

Det er viktig med meir pengar til kommunane. Sjølvsagt er det også andre grep som ein bør ta. Ein har 430 kommunar i dette landet. Det er på tide at ein aktivt går inn og ser på kommunestrukturen, og stimulerer til kommunesamanslåingar. Det er sjølvsagt også viktig at vi får styrkt konkurransen – intern og ekstern konkurranse – slik at vi får god utnytting av dei kommunale midlane.

Irene Johansen (A) [21:13:48]: Arbeiderpartiet har vært en drivkraft i oppbyggingen av velferdsstaten i etterkrigstiden og til slik vi kjenner den i dag som den nordiske samfunnsmodellen.

Grunnleggende for denne modellen og for Arbeiderpartiet er at fellesskapet tar et solidarisk ansvar for enkelte grunnleggende oppgaver i samfunnet og løser disse i fellesskap, som skole, eldreomsorg, helse- og sosialtjenester. Grunnleggende er også en ansvarlig økonomisk politikk og et samarbeid med partene i arbeidslivet. For Arbeiderpartiet er dette viktig for å nå våre mål for samfunnsutviklingen.

Husker vi tilbake til disse tider i fjor, så hadde vi en tverrpolitisk forståelse av finanskrisen og dens alvor i forhold til kollapsen i finansmarkedene, svikten i oppdrag i spesielt bygg- og anleggsbransjen og faren for oppsigelser og stor arbeidsledighet. I den dramatiske situasjonen har det vært riktig å bruke mer av oljeinntektene og legge finanspolitikken kraftig om i ekspansiv retning. Det mente også opposisjonen da. Den felles kriseforståelsen fra i fjor er viktig å holde fast ved også i tiden framover. Finanskrisen er ikke avblåst. Selv om situasjonen ser bedre ut i Norge enn i mange andre land, og utsiktene for norsk økonomi i 2010 ser bedre ut enn lagt til grunn tidligere, er usikkerheten stor. Arbeidsledigheten forventes å øke neste år, og lav vekst og økende ledighet er grunnen til at Regjeringen har lagt opp til et svakt ekspansivt budsjett for 2010.

Handlingsregelen skal sikre en forsvarlig bruk av oljeinntektene, over tid anslått til 4 pst. av kapitalen i oljefondet. Det betyr ikke at vi hvert enkelt år skal bruke nøyaktig 4 pst. Tvert imot er det helt siden handlingsregelen ble laget sagt at oljeinntekten skal brukes for å jevne ut svingningene i økonomien. Det er dette Regjeringen har gjort de siste årene, og foreslår å gjøre også for neste år.

Bruken av oljeinntekter er nå kommet opp på et høyt nivå. Regjeringen har derfor varslet at av hensyn til bl.a. konkurranseutsatt sektor må budsjettene framover bringes tilbake til 4 pst.-banen, etter hvert som utsiktene bedres og veksten i norsk økonomi tar seg opp. Dette er et viktig signal om framtidig politikk fra den rød-grønne regjeringen, og som også ble understreket i valgkampen.

Vi vil føre en politikk framover som både legger grunnlaget for å forsterke og forbedre velferdsstaten, og som holder folk i arbeid. Dette er utfordringer som Regjeringen legger grunnlaget for i statsbudsjettet for 2010, og som varsles i årene framover, bl.a. i finansministerens innlegg her i dag.

Det påstås at verdiene forandrer seg i samfunnet, og at folk er mer opptatt av egne behov, ulikhet, mangfold, frie valg og betalingsvilje enn av likhet. Jeg er ikke så sikker på at det er riktig. Folk flest har skjønt at de sosialdemokratiske verdiene ikke betyr likhet uten hensyn til enkeltmennesket. De har skjønt at vi er opptatt av at alle skal ha reell valgfrihet, ikke bare de få som har råd, at vi vil gi alle like muligheter til å utvikle seg og leve det liv de selv ønsker, gjennom en rettferdig og solidarisk fordeling.

Et flertall av folket ønsker en sosialdemokratisk samfunnsutvikling, basert på de sosialdemokratiske verdiene. Valgresultatet i høst understreket dette. Flertallet i befolkningen gav Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mandat til å fortsette den rød-grønne regjeringen – en regjering som skaper forutsigbarhet og langsiktighet i politikken, og som står for en annen samfunnsutvikling enn den høyrepartiene står for. Folk ønsker forutsigbarhet og trygghet i en turbulent tid med finanskrise, klimakrise og matvarekrise. Folk ønsker forutsigbarhet og trygghet for arbeid og det offentlige tjenestetilbudet. Det var det vi gikk til valg på, og det er det vi gjennomfører i det statsbudsjettet som skal vedtas her i dag.

Jeg tror folk flest i dag er glad for det valget de gjorde i høst. Det er svært vanskelig å få øye på hvilken alternativ samfunnsutvikling en høyredominert regjering ville stått for her i dag, hvis man ser på de alternative forslagene til statsbudsjett som foreligger. Forslagene spriker i alle retninger, akkurat som lovnadene under valgkampen.

Harald T. Nesvik (FrP) [21:18:38]: Vi nærmer oss snart ni og en halv time ut i debatten. Her har det vært veldig mange gode innlegg, interessante innlegg, og ikke minst har det vært relativt mange bortforklaringer for hvorfor man stemmer som man gjør. Det første som slo meg da jeg hørte representanten Lundteigens innlegg her i dag, var at representanten nå har måttet bytte ut ønskekvisen, som han har hatt med seg enkelte ganger i denne sal, og selv fått smake spanskrøret for at han skal stemme riktig på slutten av debatten i dag.

Her er det sagt svært mye i den såkalte biodieselsaken, og jeg skal komme inn på den i slutten av mitt innlegg.

Jeg ønsker å sette søkelys på noe som er en fullstendig mangelvare i budsjettet. Vi har i en årrekke snakket om viktigheten av både å fornye og modernisere offentlig sektor. Vi har snakket om viktigheten av å forenkle, slik at små og mellomstore bedrifter får en lettere og bedre hverdag, at de slipper å bruke for mye tid på å sende inn en rekke skjema. Et positivt bidrag som har vært gjort, er jo Altinn-systemet, men så er spørsmålet: Hvorfor har det nå stoppet opp? I dette budsjettet finnes det svært få spor igjen av det som nettopp går på forenkling og tilrettelegging, slik at de små og mellomstore bedriftene, som er selve bærebjelken i det norske systemet, skal få en lettere og bedre hverdag for å kunne skape verdier. Det er trist at man ikke følger opp dette, og jeg forventer at Regjeringen ved neste korsvei i hvert fall sørger for å gripe fatt i disse tingene igjen. Hvis ikke vil en rekke andre bedrifter også få merke finanskrisen på en annen måte enn man nå gjør.

Så er jeg glad for at også regjeringspartiene sier at finanskrisen ikke er over. Mange har nærmest ikke fått føling med krisen. Noen står med begge beina plantet i den, mens andre ser at dette kommer til å ramme dem skikkelig tøft – da snakker jeg om verftsnæringen og annen eksportrettet industri. Jeg forventer at man raskt kommer tilbake med tiltak, for det budsjettet som ligger her i dag, ivaretar ikke de problemene som disse næringene kommer til å møte. Man gir allerede i dag uttrykk for at det er vanskelig å få finansiering. Det er vanskelig å få på plass de løsningene som de har behov for, for å kunne løse problemene når ordretørken slår inn for fullt.

Jeg vil gripe fatt i biodieselsaken fra et bedriftsøkonomisk synspunkt for å illustrere at også staten som eier, og staten som yter av lån, gir veldig rare signal. Jeg vil da nevne følgende: Staten eier 43,5 pst. i Cermaq, og Cermaq eier så igjen 13 pst. i Uniol. Innovasjon Norge har som statens virkemiddelapparat gitt 5 mill. kr i direktestøtte til Uniol. Så har de i tillegg gitt 15 mill. kr i landsdekkende innovasjonslån, og på toppen av det har man gitt 30 mill. kr i lavrisikolån.

Ja, det stopper ikke der. Nå viser det seg også at DnB NOR, der staten er en av hovedeierne, med 34 pst., er en av hovedlångiverne til den samme bedriften som vi kan oppleve, som følge av det vedtaket i budsjettet som fattes her i dag, at kanskje må legges ned etter fem måneders drift.

Da må dette være den dyreste snorklippingen Erik Solheim noen gang har gjort. Det har bare tatt fem måneder fra denne bedriften ble åpnet, og til den muligens – men la oss håpe det ikke skjer – må permittere sine ansatte og stenge dørene. Dette er et alvorlig signal til dem som faktisk trodde på staten, når staten gjennom sine ordninger er inne for å garantere for bedrifter, for å gi lån og for å sørge for at de ansatte har trygge arbeidsplasser. Dette er et svært dårlig signal fra staten, og det undrer meg at Senterpartiet og SV har latt seg piske av spanskrøret.

Ingalill Olsen (A) [21:24:02]: Jeg vil konsentrere meg om kommuneøkonomien i mitt innlegg i denne finansdebatten, men før jeg gjør det, har kveldens debatt avstedkommet følgende presisering fra en fersk stortingsrepresentant:

Jeg vil ha meg frabedt at Fremskrittspartiets Siv Jensen framstiller posisjonens representanter som stemmekveg som er tvunget til å stemme for statsbudsjettet, inklusiv biodiesel. Kveldens debatt kan karakteriseres som en øvelse i tunnelsyn, hvor opposisjonen knapt har befattet seg med annet enn biodiesel. Det er forunderlig å observere, ikke minst når statsbudsjettet er på utrolige 1 000 milliarder kr. Kommunesektorens samlede inntekter vil i 2010 være på 333 milliarder kr. Svært mye av nasjonens midler går til denne viktige sektoren som produserer tjenester for oss alle.

Den rød-grønne regjeringen har håndtert finanskrisen på en forbilledlig måte. Det kan man se når man sammenlikner Norge med andre sammenliknbare land. Våre finansielle ressurser har selvfølgelig spilt en rolle, men innretning, timing og styring er det som har gitt de gode resultatene. Kommunesektoren har vært en del av denne innretningen. Gjennom ekstraordinære midler og tiltakspakker har vi fått gjort mye vedlikeholdsarbeid på kommunale bygg. Vi har fått forbedret en del kommunale bygg, og satsingen førte til styrking av sysselsettingen i byggebransjen, som var svært hardt rammet av nedgangskonjunkturene. Vi har altså fått en dobbel effekt: Bedre vedlikeholdte offentlige bygg og flere i arbeid. Det er ikke sikkert skattelettelse, som enkelte parti sverger til, hadde gitt samme effekt.

Budsjettet for 2010 styrker kommunale sektor med 8 milliarder kr. Dette budsjettet, sammen med de fire forutgående år, har gitt og gir oss flere barnehageplasser, flere årsverk innen pleie og omsorg og flere stillinger innenfor barnevern samt at fylkesveiene styrkes med 1 milliard kr.

Vi står foran gjennomføringen av kanskje vår viktigste reform, Samhandlingsreformen. Budsjettet for 2010 inneholder 230 mill. kr til kommunene til arbeid med forebygging. Det er en start på et viktig arbeid.

Den økonomiske rystelsen den globale finansverdenen har vært gjennom, og Norges håndtering av den viser at Regjeringens handlingskompetanse knyttet seg til aktiv bruk av virkemidler, når det var nødvendig. Jeg føler meg sikker på, på vegne av kommunene, at den overordnede kommuneøkonomien også for 2010 er i trygge hender.

Regjeringen har satset offensivt i 2010. Det brukes mye oljepenger, men vi må etter hvert tilbake til 4 pst.-banen i handlingsregelen. Selv om det skal satses i kommunesektoren også framover, vil det kreve enda strammere prioriteringer blant lokalpolitikerne. Den rød-grønne regjeringen har lovet satsing på bl.a. eldreomsorg gjennom sin lovnad om 12 000 nye sykehjemsplasser/omsorgsboliger innen 2015. Dette målet kan nås gjennom felles innsats fra regjering og de lokalpolitikerne som skal gjennomføre dette i kommunene. Politikk er å prioritere det viktigste foran det som er mindre viktig.

Et annet felt, som gjelder oss alle, er økningen i sykefraværet. Det er en felles utfordring som krever felles innsats. Debatten den siste uken ser ut til å styre folk ned i skyttergravene igjen. Der må ingen av oss havne, selv om partiene har ulike politiske løsninger. Vi må kunne ha en debatt om årsaker og mulige tiltak – uten at det er et angrep på syke mennesker. Debatten må selvsagt også innlemme arbeidslivets parter. Ingen ønsker økning i sykefraværet. Ingen av partene er tjent med at fraværet øker, verken individet, arbeidsplassen eller samfunnet.

Kommune-Norge har store behov, utfører et stort og respektfullt arbeid, har mye ugjort, og jobben rettes mot vår viktigste ressurs, menneskene. Derfor blir dette arbeidet aldri ferdigstilt.

Sylvi Graham (H) [21:29:30]: Jeg siterer:

«For pengar kan ein få alt, heiter det. – Nei, ein kan ikkje det.» (…) «Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det næst største heller. Men dei er eit stort gode for den som brukar dei vitugt.»

Selv om disse ordene av Arne Garborg ikke ble skrevet til en finansdebatt i Stortinget, vil jeg påstå at de passer godt.

Forslaget til statsbudsjett for 2010 fra Regjeringen er forslag til anvendelse av det godet som det norske folks penger er. Høyres alternative budsjettforslag for 2010 er et forslag om å bruke pengene mer «vitugt».

Vi har grunn til å være stolte over det vi har fått til i Norge – stolte, men ikke fornøyde. For mens velstandsveksten for vanlige folk har vært formidabel de siste tiårene og de aller fleste i Norge får mer i lommeboken, er det også flere som faller utenfor.

I fjor ble det 83 nye uføre hver dag. Ja, antallet som faller ut av arbeidslivet, øker med en skremmende styrke, uavhengig av konjunkturene. Det er selvfølgelig slik at mange skal og må ha trygd. Mange kan ikke jobbe. Men det er ingen hemmelighet at mange som både vil og kan bidra i arbeidslivet, ikke får sjansen.

Det kanskje verste er at flere og flere unge faller ut av, eller aldri kommer inn, på arbeidsmarkedet. Dette gjelder både friske unge og unge med nedsatt funksjonsevne. Mange av disse har først blitt sviktet av skolesystemet og så blitt loset inn i et massivt system hvor mange opplever at krav til innsats, tillit og respekt erstattes av ofte passiviserende overføringer og resignasjon. Så sent som i dag kunne vi lese i VG om forskningsrapporten «Et liv jeg ikke valgte» fra Universitetet i Agder og Agderforskning, som handler om unge uføre fra fylkene Aust-Agder, Hedmark, Møre og Romsdal og Finnmark. Flere av disse unge menneskene er rett og slett sosialisert inn i rollen som syke. De fleste av oss har også hørt historien til Eivind Knutsen – i NRK senest i går – som da han fylte 18 år, fikk beskjed fra sitt lokale trygdekontor om at nå kunne han få sin uføretrygd. Han takket nei, jeg vil studere jus, svarte han. Eivind Knutsen er blind, og han er fremdeles ikke på trygd. Han er advokat.

Jeg kan ikke tenke meg noe mindre verdig enn et system hvor vi tror jobben er gjort bare flest mulig får en månedlig sjekk i posten fra det offentlige. Et slikt klientsamfunn er det stikk motsatte av et ekte velferdssamfunn.

Ved siden av en stigende arbeidsledighet står et stort antall arbeidssøkende mennesker med nedsatt funksjonsevne, yrkeshemmede, utenfor arbeidslivet. Høyre har i flere år vært bekymret for tendensen hvor prioriteringen av yrkeshemmede sakker akterut. I forslaget til statsbudsjett anslås det at det vil være 92 000 mennesker som venter på tiltak. På spørsmål fra Høyre svarer departementet at antallet ventedager for en yrkeshemmet som ønsker tiltaksplass, har økt med 50 på ett år. Dette er for dårlig!

Attføringsbedriftene viser til at de kan sette i gang flere tiltaksplasser dersom myndighetene ønsker det. Høyre ønsker dette. I vårt alternative statsbudsjett velger vi derfor å øke antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede innenfor rammen av arbeidsmarkedstiltak med 3 000 plasser i 2010.

Langtidssykefraværet er en annen rekrutteringspost til varig utenforskap. Høyre er svært glad for at statsministeren nå har tatt til orde for at noe må gjøres med langtidssykefraværet. Høyre mener at det her er viktig å få til noe sammen. Vi må begynne med å ta debatten om hvordan vi skal få det til, uten at vi går i skyttergravene. Milliardene dette koster, er ikke den viktigste grunnen. De menneskelige kostnadene er store. Derfor haster det å gjøre noe med det. Det handler om livskvalitet.

Vi kan måle kostnadene i kroner og øre. Det står svart på hvitt at summen av alle ytelsene til mennesker som i en eller annen form står utenfor arbeidslivet, er på til sammen 147 milliarder kr.

I et land med flere leger, sykepleiere og sykesenger pr. innbygger enn i nær sagt noe annet blir vi, hvis vi skal måle det etter utgiftene til sykefravær og trygder, stadig sykere. Og det skjer i det landet i verden som, ved siden av USA, bruker mest på helse.

Høyre vil gå fra prat til praksis. Vi har derfor i vårt alternative budsjett foreslått en rekke løsninger. Vi er sjarmert over at statsministeren har sett til og hentet inspirasjon fra Høyres søsterparti i Sverige, men vi vil gjerne få minne statsministeren om at det er kortere vei til Høyres Hus enn til Stockholm.

Gorm Kjernli (A) [21:34:25]: Jeg går ut fra at Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg dagens leder i Dagens Næringsliv med overskriften «Pinlig opposisjon». Vanligvis slipper høyrekreftene billig unna i den avisen, men her får de virkelig gjennomgå.

Høyre og Fremskrittspartiet har i salen i dag prøvd å framstille sine budsjettforslag som mindre ekspansive enn Regjeringens forslag, Høyres minimale forskjell og Fremskrittspartiets i beste fall mindre – mer penger enn vanlig, med sine kreative forslag. Rundt rammen i budsjettet er det derfor stor konsensus, slik jeg ser det. Det er nesten så det er litt kjedelig, men jeg tolker det som bred enighet om Regjeringens pengebruk. Det er bra for oss, men det må være litt kjedelig for dem som prøver å framstille seg som en økonomisk opposisjon.

I altfor mange år har samferdselssektoren vært et nedprioritert område. Jeg sier ikke at fem rød-grønne budsjetter har skapt bare velstand i Samferdsels-Norge, men de «krøtterstiene» som representanten Hoksrud viste til i sitt innlegg tidligere i dag, er nok langt utenfor det som kan sies å være virkeligheten. Sammenlignet med hva tidligere regjeringer har fått til, har denne regjeringen gitt samferdsel et kjempeløft. Vi overoppfylte rammene i Nasjonal transportplan i forrige periode. Vi fikk fram en ny, svært ambisiøs nasjonal transportplan før sommeren, med 100 milliarder kr mer over neste tiårsperiode. Med budsjettforslaget for neste år er vi godt i gang med å fase inn planrammen for de neste fire årene. Jeg tror opposisjonen gjør lurt i ikke å forskuttere vår oppfyllelse av rammene i Nasjonal transportplan, slik de har prøvd å gjøre tidligere i dag.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser at vi satser på samferdsel. En økning på 34 pst. sammenlignet med i fjor til veiinvesteringer og en økning på 14 pst. til jernbaneformål taler for seg selv. Vi skal dømmes på hva vi gjør i posisjon, og her leverer vi. Jeg forventer ikke at opposisjonen skal hylle Regjeringens satsing på samferdsel. Det ville være dårlig opposisjonspolitikk. Men en anerkjennelse av det løftet vi er i ferd med å gi, kunne vært greit, selv om det ville vært en innrømmelse av egne manglende resultater da de selv satt med makt.

Jeg vil spesielt framheve satsingen på jernbane. De som sier at dagens jernbane ikke holder mål, har rett, men det kommer jo av tiår med forsømmelse fra skiftende regjeringer. Denne utviklingen er vi i ferd med å snu. Vi har satset på jernbane – en rekordhøy satsing – og vi må satse enda mer i årene som kommer. Vi må ha mer gods og persontransport over på bane. En tredjedel av våre klimagassutslipp kommer fra transportsektoren. Det beste vi kan gjøre for å få ned utslippene, er å få mer transport over på klimavennlig jernbane.

Høy sysselsetting og lav ledighet er bærebjelken i Arbeiderpartiets politikk. Den satsingen vi har hatt på samferdsel de siste årene, har bidratt til dette. Bygging av bane og vei og vedlikehold har vært med på å holde sysselsettingen oppe i en bransje som rammes hardest når økonomien går dårlig. Jeg vil framheve viktigheten av å opprettholde trykket på samferdsel i årene som kommer, ikke bare i et framkommelighets- og miljøperspektiv, men også i et sysselsettingsperspektiv, ved bygging av både vei og bane, men også fordi næringslivet peker på samferdsel som et av de viktigste rammevilkårene.

Så har jeg i det offentlige ordskiftet etter at budsjettet ble lagt fram, merket meg at lederen i transportkomiteen, fra Kristelig Folkeparti, har vært høyt på banen når det gjelder veibevilgningene i Norge. Med det jeg pleier å kalle fremskrittspartiretorikk, har han raljert over standarden på norske veier og snakket om alt hva det såkalte miljøpartiet Kristelig Folkeparti ønsker å bygge av firefelts motorvei. Det er verdt å minne Hareide om at han selv var en del av en regjering som brukte langt mindre penger på samferdsel enn det vi gjør nå.

Og hva er Kristelig Folkepartis svar når det kommer til konkret handling? Jo, de ønsker å øke investeringene til veier med 1 pst. mer enn Regjeringen. Hvordan den prosenten skal få oss til himmelen, vekk fra det man nærmest beskriver som det andre stedet lenger ned, må man nok minst være KrF-er for å skjønne.

Det forslaget til statsbudsjett vi i kveld kommer til å vedta, vil være et godt budsjett for mer kunnskap, for et bedre miljø og for en offensiv samferdselspolitikk. Regjeringen øker bevilgningene på alle områder. At debattens gjennomgangstema i dag stort sett har dreid seg om 180 mill. kr i avgift på biodiesel, tolker jeg slik at resten av budsjettforslaget er det vanskelig for opposisjonen å rette særlig skyts mot, rett og slett fordi det på område etter område er et godt budsjett.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [21:39:42]: Jeg skal hjelpe forrige taler i gang, jeg skal snakke om Forsvaret. Hvis han trodde at alt det andre var så bra, skal jeg snakke litt om Forsvaret, for jeg tror ikke at Forsvarets ve og vel er spesielt godt ivaretatt med det budsjettet som foreligger nå.

Det jeg kanskje savner aller mest, er at noen diskuterer Forsvaret. I dag har man altså brukt store deler av dagen til å diskutere avgift på biodiesel. Det er mulig at det er viktig, men jeg tror, med respekt å melde, at det finnes andre ting som er kanskje minst like viktige, om man er i opposisjon, eller om man er i posisjon.

Det er slik at vi i Norge ofte liker å reise ut og vise at vi er en fredselskende og fredsbærende nasjon. Vi ønsker å fronte demokrati, menneskerettigheter, like vilkår for kvinner og menn og barns oppvekstvilkår. Det gjør vi, og vi tar det på en måte for gitt at det er slik hjemme hos oss selv også. Og da tar vi Forsvaret for gitt, for Forsvaret er en premissleverandør for den velferden vi har, og for det fundamentet den norske staten er bygd på – på samme måte som justissektoren er det. Justissektoren er den andre av de to tunge pilarene som har med rettsstaten og rettsstatsprinsippene å gjøre.

Jeg er bekymret for situasjonen til det norske forsvaret. Jeg mener det ikke blir fokusert nok på – det er ikke «sexy» nok å snakke om Forsvaret. I den grad vi diskuterer forsvar, diskuterer vi situasjonen rundt engasjementet vårt i Afghanistan. Jeg har all respekt for det, for det er viktig, men det er altså slik at vi også er avhengig av et forsvar på hjemmebane.

Man har gjennom høringer som komiteen har hatt, fått fokusering på at det er store omstillinger og store investeringer. Det er korrekt, men en utfordring er: Hva gjør man i påvente av at man skal få nytt utstyr på plass? Jeg går ut fra at for en person som ønsker å kjøpe seg ny bolig, ville det være ekstremt dumt å selge den boligen man bor i, før man har kjøpt noe annet. Da står du på bar bakke. Jeg skal ikke si at Forsvaret står på bar bakke, men at de har noen utfordringer, er hevet over enhver tvil. Jeg mener at investeringene i fregattene er bra, fordi det har med en del av nordområdestrategien å gjøre. Men det forutsetter at vi har mannskaper til å bekle dette. Jeg synes det er bra at man har bestilt – og sågar begynt å betale på – nye helikoptre til fregattene, men det hadde jo vært interessant om vi kunne få dem! De skulle altså vært levert i 2005. Nå snakker vi om 2010, vi snakker om 2011, og vi snakker om 2012. Det er mulig at dette er godt nok for Regjeringen, men det er iallfall ikke godt nok for oss. Jeg mener at her burde man ha gjort grep, og tatt mer kontroll over det.

Likeledes skal vi altså på litt sikt kjøpe nye jagerfly. Jeg håper at forsvarsministeren og finansministeren, som jeg ser er her, kan forsikre Stortinget om at man skal opprettholde en framdriftsplan som er bedre enn den vi har når det gjelder nye helikoptre til fregattene. Og det hadde vært fristende å dra opp debatten om redningshelikoptre og et vedtak som ble gjort her 16. mai 2002. Nå snakker Regjeringen om at man skal fly Sea King fram til 2020. Med all respekt: Det er altså 18 år etterpå. Det er mulig at noen vil si at det er tøft og bra. Jeg synes det er forholdsvis dårlig, med respekt å melde.

Så litt om Afghanistan. Av og til skjer det at også vi mister noen av våre som er der og gjør en jobb. Da blir det ofte en stor debatt om det er lurt å delta – om vi bør, om vi kan, og om vi skal delta. Mitt svar på det er umiddelbart ja. Og jeg mener at alle de som er ute på utenlandsoppdrag, fortjener all mulig honnør og støtte fra det politiske miljøet, fordi det vil være med og gi dem status. Hvis ingen nasjoner ønsker å bry seg i et land som Afghanistan, hvor Taliban på en måte herjer og terroriserer sin egen befolkning, hvor de angriper oss, hvor de nekter jenter å gå på skole, hvor kvinner blir undertrykt, hvis ikke vi skal stå oppreist og slåss for det, hvem skal da gjøre det? Hvor var vi fra 1940 til 1945, da det kom folk fra Canada til Norge, da det kom folk fra USA hit – som døde her som en del av frihetskampen vår og i resten av Europa? Det finnes utenlandske soldater som ligger begravd her i landet, som gav sine liv på et helt annet sted enn i sitt hjemland, fordi det var påkrevd, og fordi man så det som nødvendig.

Jeg mener at dette helt klart er overførbart til engasjementet vårt i Afghanistan. Jeg er helt sikker på at vi med kvaliteten på de norske styrkene og de andre internasjonale bidragene faktisk kan oppnå det vi ønsker oss, nemlig et stabilt Afghanistan, hvor jenter får lov til å gå på skole, og hvor kvinner får en ny posisjon. Men da må verdenssamfunnet tørre å stå oppreist for de verdiene som vi tar for gitt i det daglige. Hvis ikke kommer også vi til å vise at vi ikke står oppreist for det vi selv tror på. Den eneste vinneren som da vil være igjen, er de vi kjempet imot, og som vil komme nærmere oss, nemlig terroristorganisasjoner som Taliban. Det – med det norske forsvar – har vi slett ikke råd til.

Gunvor Eldegard (A) [21:45:08]: Me handsamar i dag eit budsjett for arbeid til alle. Det er hovudmålet vårt.

Budsjettet for 2010 er eit godt grunnlag for oppgang i norsk økonomi framover. Budsjettet legg til rette for auka verdiskaping i heile landet. Innsatsen på forsking og innovasjon vert styrkt. I tillegg styrkjer me innsatsen på mange ordningar for næringslivet.

Noreg har klart lågare arbeidsløyse enn dei fleste andre land. Dette er fordi me har hatt moglegheit til å setja inn motkonjunkturpolitikk i den verste finanskrisa sidan 1930-talet. Prognosane for neste år tilseier at talet på arbeidslause framleis vil auka. Da må me ha ei regjering som er villig til å setja inn tiltak for å motverka dette.

Men det er heilt klart at når situasjonen i norsk økonomi vert betre, må tiltaka trappast ned. Renta er no historisk låg, men Noregs Bank har signalisert gradvis oppgang. Bruken av oljepengar må bringast tilbake mot 4 pst.-bana.

Det er trist å konstatera at nedgangen i sysselsetjinga har vore sterkast for personar under 25 år. Det er stor sløsing med ungdomen vår dersom dei vert sende ut i arbeidsløyse. Me treng faktisk kvar einaste ungdom inn i arbeidslivet når me veit om dei store demografiske utfordringane som me står overfor. Difor må me satsa på arbeidsmarknadstiltak, som i budsjettet er auka med 3 000. Me må satsa på garantiordningar for ungdom, tilpassa tilbod for fag- og yrkesopplæring for dei arbeidssøkjarane som ikkje har fullført vidaregåande, og fleire tiltaksplassar med tidsubestemt lønstilskot, fordi vårt øvste mål er arbeid til alle, og at dei som fell utanfor, skal ha eit tilbod.

I krisetider må me satsa både på nyskaping og innovasjon og arbeidsmarknadstiltak. Det er ikkje alltid slik at eit menneske som mistar jobben sin, f.eks. på Vestlandet, fort kan gå over i ei ny stilling ein annan plass. Difor må me kontinuerleg jobba med omstilling, tiltak og nyskaping.

Så må me i tillegg ha eit heilskapleg budsjett. Difor satsar me på velferd, på sjukehus, på bistand, på miljø. Det kan kanskje ikkje vera like lett for opposisjonen, som skal prøva å innfri store skattekutt som dei har lova, samstundes som dei skal få til eit heilskapleg budsjett.

Me ser det i Framstegspartiet sitt budsjett. Dei kuttar 8,2 milliardar kr på arbeids- og sosialkomiteen sitt budsjett utan at dei har sagt noko om kvar det skal kuttast. Kvalifiseringsprogrammet er nærmast radert ut, men utan at dei seier korleis dei skal få desse menneska ut att i arbeidslivet. Som vanleg kuttar dei over halvparten av jordbruksstøtta – 6,3 milliardar kr i år – på ein allereie inngått avtale. Dei skal fjerna bomstasjonane utan å gjera greie for budsjettverknadene av det. I tillegg skryter dei av at dei brukar mindre pengar enn Regjeringa, men inndekkinga samsvarar ikkje med god budsjetteringspraksis. Det hadde kanskje ikkje vore gjennomførbart i eit reelt statsbudsjett.

Høgre brukar òg noko av det same, f.eks. 2 milliardar kr i kutt på jordbruket, det er litt mindre enn Framstegspartiet, men likevel pengar frå ein allereie inngått avtale, og skattelette til dei som har mest frå før. – Ikkje noko nytt, med andre ord, men dei må bruka bistandsmidlane for å dekkja det inn! Det er å ta frå verdas fattigaste for å gje til dei som har mest frå før.

Heldigvis er det den raud-grøne regjeringa sitt budsjett som skal vedtakast her i kveld – eit budsjett som er heilskapleg, som har ein god fordelingsprofil, som satsar på verdiskaping, og som òg tek vare på dei som fell utanfor.

Solveig Horne (FrP) [21:49:29]: Saken om biodiesel har dominert debatten her i dag. En stund var jeg faktisk inne på tanken om jeg skulle holde et innlegg om den viktigste bærebjelken i samfunnet vårt, som er familien, sett fra et biodieselperspektiv.

Men spøk til side. Vi må ikke glemme at vi i dag debatterer og skal stemme over en av de viktigste sakene vi behandler i løpet av et år, nemlig neste års statsbudsjett – statsbudsjettet som vil få konsekvenser for hver enkelt av oss, og som vil påvirke hver enkelt familie.

Aldri har det blitt brukt så mye penger i et statsbudsjett som neste år. Ikke ett ord har vi hørt fra de rød-grønne om at slik bruk av oljepenger vil tilsi at oljefondet blir tomt, at det er et luftslott, eller at det er monopolpenger vi bruker. Ikke én representant fra de rød-grønne har vært kritisk.

Vi hadde statsministeren som skrøt budsjettet opp i skyene, og avsluttet innlegget sitt med å si at dette budsjettet er «for arbeid, for velferd og for bærekraft». Jeg vil påstå at selv om Regjeringen bruker aldri så mye penger, blir det ikke noe mer arbeid, velferd eller bærekraft, for hele innretningen og profilen på Regjeringens budsjett går i feil retning.

Regjeringens pengebruk gjør ikke nok for å trygge arbeidsplasser. Den gjør ikke nok for velferden når vi ser at forskjellene ute blant folk og fattigdommen fremdeles er der, og den gjør ikke nok for bærekraften, som for Fremskrittspartiet er familien i samfunnet.

En investering i framtiden er en investering i familien. God familiepolitikk er utrolig viktig for hele velferdsstaten, og det har ikke denne regjeringen tatt inn over seg. Hver enkelt av oss lever i en form for familie, og hver enkelt liten eller stor familie er en liten bedrift som trenger gode og forutsigbare rammebetingelser i hverdagen. Familien er et naturlig, verdifullt og grunnleggende element, som utgjør en viktig ramme for barnas oppvekst og framtid. Da er den enkelte lille eller store familie viktig, at mor og far har trygge arbeidsplasser, at hver enkelt familie får beholde mer av sin egen inntekt hver måned, at ikke renten går opp, at ikke bensinen eller dieselen blir dyrere, at ikke strømprisene stiger, at de har tilgang på barnehager, at skolen er trygg og god, at de har fritidsaktiviteter, og at de har trygge veier og ikke må bruke hele lønnen sin på bompenger, i tillegg til skatt og avgifter. – Alt dette henger sammen. Slike dagligdagse ting er det som er viktig for hver enkelt av oss: Hvor mye har vi å rutte med, og hvordan innretter vi hverdagen vår?

For en gangs skyld skal jeg skryte av media som hvert år klarer å fokusere på hva statsbudsjettet betyr for både deg og meg, hva det betyr for hver enkelt av oss. Hva betyr en renteøkning for lommeboka vår, og hva betyr økte avgifter for oss.

Fremskrittspartiet mener familien i langt større grad enn i dag må få beholde mer av sin egen inntekt og selv kunne tilpasse og organisere hverdagen sin ut fra den enkelte families behov. Det må være valgfrihet, handlingsrom og rettferdighet. Det er ikke tilfellet i dag, og dette er en satsing på familien og på framtiden.

Fremskrittspartiets budsjett har tatt familien på alvor. Med Fremskrittspartiets skatteopplegg vil en familie få mye mindre skatt, og det igjen gir mer å rutte med hver måned for den enkelte.

De vil få økt barnetrygd, som det er en skam at Regjeringene ikke har klart å prisjustere de siste 13 årene. De vil slippe å betale bompenger og høye avgifter. De får rett og slett beholde mer av sine egne penger. De får tilbake friheten over sin egen hverdag og familie.

Dagens regjering har de siste årene latt det offentlige ta over flere og flere oppgaver istedenfor å styrke familiens stilling, og det er jeg redd for at vi kommer til å se mer av de neste fire årene.

Fremskrittspartiet mener at dersom det føres en aktiv og riktig familiepolitikk, vil dette gi betydelig samfunnsgevinst både på kort og lang sikt. Det er svært viktig at vi gir familiene en betydelig frihet over hverdagen, mulighet for valgfrihet og råderett over egen familiesituasjon.

Fremskrittspartiet vil også advare mot å svekke foreldrenes rolle i forhold til barnet. Det offentlige kan aldri fullt ut erstatte foreldrene når det gjelder å skape trygge rammer og tilhørighet for det enkelte barn. Det offentlige kan ikke gå inn og overprøve den enkelte familie når det gjelder permisjoner, og skylde på at vi må få plass likestilling fordi andre ikke erkjenner at far må ha sin rett ved samlivsbrudd. Igjen er dette overprøving fra staten overfor den enkelte families frihet.

Det begynner å bli sent på kveld, og biodiesel har som sagt dominert dagens debatt. Men jeg har lyst til å minne regjeringspartiene om at kveldens vedtak – hvis de ikke stemmer på opposisjonens forslag – vil medføre at bl.a. ved Uniol eller på andre arbeidsplasser må folk sies opp. Dette er igjen enten en pappa eller mamma som mister sin arbeidsplass. Dette vedtaket vil få konsekvenser for deres hverdag og familielivet.

Eirin Kristin Sund (A) [21:54:36]: Budsjettet for 2010 inneholder en rekke gode saker for å trygge og videreutvikle fellesskapet. Det er et budsjett som vil gi folk en bedre hverdag og større sikkerhet for arbeidsplassen sin og for hus og heim.

Jeg tror kanskje det kan være på sin plass at vi minner hverandre på at vi i dag debatterer og behandler bruk av den nette sum av nesten 1 000 milliarder kr – nesten 1 000 milliarder kr – noe jeg tror at de som har hørt denne debatten i dag, ikke har fått med seg. Det er i så fall ikke tilhørernes feil.

Vi lever i en verden der vi har hatt og fremdeles har den største finanskrisen i manns minne, der millioner har blitt arbeidsløse, der millioner går sultne til sengs og har mistet hus og heim. Også her til lands har folk merket det på kroppen. Vi har klart oss gjennom dette bedre enn de aller fleste, men finanskrisen og faren er ikke over. Det krever gode politiske løsninger, og det er det flertallet skal stemme for i dag, gode rød-grønne løsninger for helheten.

Om noen få dager samles verdens ledere i København med ambisjoner om å ta nye steg i riktig retning for at verdens barn og kommende barn skal få leve sine liv på denne kloden med minst like stor livskvalitet som det vi gjør i dag.

Norge er et lite land i mange sammenhenger, men i klimasaken har denne regjeringen med statsminister Stoltenberg i spissen tatt en global lederrolle, og det er jeg stolt over. Bærekraftig utvikling innebærer å ivareta nåværende generasjoners behov uten å undergrave mulighetene for kommende generasjoner.

FN slår fast at hovedutfordringen for en slik utvikling er den formidable internasjonale fattigdommen, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. For å takle miljø- og fattigdomsutfordringene må miljøbelastningene fra økonomisk aktivitet reduseres.

Regjeringen bidrar aktivt i arbeidet med å få på plass en ambisiøs internasjonal avtale i København som omfatter så mange land og sektorer som mulig. Da er 2-gradersmålet kjempeviktig for innretningen av avtalen. Avtalen bør også inkludere tiltak mot avskoging, samarbeid om teknologi og tilpassing til klimaendringene. En vesentlig del av kostnadene skal bæres av industrilandene. Vi har pengene. Vi har den politiske viljen. Vi har menneskene. Vi trenger teknologien.

Jeg har stor tillit til kunnskapsmiljøene innenfor en rekke sektorer i Norge. Derfor brukes de store pengene på bred forskning for de smarte løsningene. Vi har gjort det før, flere ganger, og vi vil gjøre det igjen.

Våre klimaambisjoner gjenspeiler seg i det budsjettet vi nå har til behandling. På nær sagt alle områder er utfordringene knyttet til klimautslippene retningsgivende for hvordan neste års økonomiske aktivitet blir innrettet.

Vi ser det på hvordan omleggingen av bilavgiftene i en grønn retning blir videreført. Vi ser det på hvordan vår bistand blir rettet i en stadig mer miljøvennlig retning. Vi ser det på den kraftige opptrappingen Regjeringen har på både jernbane og annen kollektivtrafikk. Vi ser det på satsingen på fornybar energi gjennom Enova. Vi ser det også på Regjeringens milliardsatsing på karbonfangst og -lagring, CCS. På dette området satser vi milliarder, og vi er verdensledende. Dette er bare noen eksempler av mange.

Budsjettet for 2010 er et budsjett for et bedre globalt klima. Vår regjering har valgt å handle istedenfor å snakke. Vi setter handling foran ordrikdom. Dette skiller den rød-grønne regjeringen fra det borgerlige alternativet.

Så noen ord til slutt om den mye omtalte biodieselsaken. De fleste partier i denne sal er enige om å innføre avgifter på biodiesel på ett eller annet tidspunkt. Den store uenigheten knytter seg primært til tidspunktet for innføringen av biodrivstoff og ikke innføringen av avgiften i seg selv. Dette framkommer veldig tydelig av finansinnstillingen som vi behandler i dag.

Jeg for min del konstaterer at Regjeringen ved varslingen om opptrapping av omsetningspåbudet følger opp det brede klimaforliket som er inngått i dette hus med alle partier som erkjenner vår felles klimautfordring. Jeg konstaterer videre at som en følge av økningen av omsetningspåbudet vil bruken av biodrivstoff gå videre opp, ikke ned, som enkelte hevder, og ikke minst har vi satt av en stor pott med penger til utvikling av 2. generasjons biodrivstoff. Summen av disse tiltakene er altså mer bruk av miljøvennlig drivstoff i Norge.

Helt til slutt: Jeg er veldig glad for at tidligere finansminister Kristin Halvorsen på en glimrende måte oppklarte at statsminister Stoltenberg ikke kom med uriktige påstander eller feilinformerte Stortinget tidligere i dag om innholdet i klimaavtalen. Det er en avtale som er viktig for at vi skal oppnå det som er våre felles mål, alle vi som har skrevet under på klimaavtalen.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at den reglementsmessige tiden for kveldsmøtet nettopp er omme, men foreslår at møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [22:00:43]: Under Stoltenberg II-regjeringen har antallet som venter på behandling ved våre sykehus og helseinstitusjoner, økt med over 60 000. Ventetiden øker for alle pasientgrupper, men den øker mest for de pasientgruppene som Stortinget har sagt skal prioriteres, nemlig pasienter innenfor psykiatri og rus. Det er også disse pasientgruppene som opplever flest brudd på den behandlingsgarantien som Stortinget har gitt dem, nemlig at de skal ha en individuelt fastsatt tidsfrist som er basert på deres medisinske tilstand. Men om lag 20 pst. – eller én av fem – av disse pasientene innenfor det prioriterte området opplever altså ikke å få behandling innenfor den tiden.

Vi hadde først en helseminister som var mest opptatt av å administrere et helsevesen som en hadde overtatt. Så hadde vi en helseminister som drev med store visjoner. Nå har vi heldigvis fått en ny helseminister. Det gjenstår å se hvilke spor denne helseministeren vil sette etter seg, men det som til nå har vært svaret på utfordringene knyttet til ventelister og ventetid, har ikke vært overbevisende. Helseministerens svar, som bl.a. kom fram i hennes innlegg i Stortinget i dag, var at hun ville igangsette en kartlegging av hvem som ventet. Det er et ganske unødvendig arbeid. En kan gå inn på frittsykehusvalg.no og se hvor ventetiden er lengst. Da vil en ganske raskt få en relativt god oversikt over hvem som venter.

Under Bondevik II-regjeringen gikk ventetiden og sykehuskøene dramatisk ned. Våre fremste helseforskningsmiljøer var ganske entydige i forklaringen på dette. Pasientene fikk da de stod og ventet, muligheten til å velge å få behandling ved private sykehus og institusjoner for statens regning. Det førte til at ventetiden gikk ned, ventelistene ble kortere. Det samme redskapet er fullt ut til disposisjon også for denne regjeringen – hvis en ønsker det – men åpenbart er det virkemidlet et virkemiddel som en ikke ønsker å ta i bruk. En mener dermed at det er viktigere at alle står i samme kø, enn at køen blir mindre.

Foruten at dette er en politikk som har den konsekvens at syke mennesker forblir syke lenger enn det som er nødvendig, har det også den konsekvens at vi er i ferd med å få et klart todelt helsevesen. Det har på disse fire årene vært en økning i salget av private helseforsikringer på 130 pst. Flere og flere betaler seg ut av køen selv. Det betyr at aktiviteten i de private sykehusene er vel så god som den var for fire år siden.

Det verste er likevel at det er de pasientene som Stortinget har sagt skal prioriteres, som får et dårligere og dårligere tilbud. Over 4 300 av dem som i Norge i dag er rusmiddelavhengige, er motivert for å få behandling for å bli rusfrie, men de står i kø. I en slik situasjon opplevde vi at den forrige helseministeren foreslo at en del av disse heller burde få behandling med heroin, og så uttrykte han stor medfølelse med deres situasjon. Det var nesten ikke grenser for hvor godt han forstod hvor grusomt samfunnet hadde behandlet denne pasientgruppen. Men grensen for hans medfølelse kom klart fram i statsbudsjettet for i år, og den gikk ved 42 mill. kr. Det er ikke mange av disse som kommer til å få behandling med 42 mill. kr.

Er det ett område som dette stortinget bør bestemme seg for skal ha en forpliktende opptrappingsplan, på samme måte som en har hatt innenfor psykiatri, er det i behandlingstilbudet til den pasientgruppen som i alle år ikke engang har sittet nederst ved bordet, men som aldri har fått sitte ved bordet. Det er et forslag som Stortinget snart får anledning til å stemme over, og jeg håper det får flertall.

Torfinn Opheim (A) [22:05:58]: Det viktigste for Arbeiderpartiet og vår regjering er å unngå for høy ledighet. Vi vet av erfaring at arbeidsledighet er roten til mye ondt. Vi vet at dersom en er for lenge uten arbeid, blir det stadig verre å komme tilbake til arbeidsmarkedet. Vi vet at sannsynligheten blir større for at en kan ende opp med å måtte leve av trygd, dersom en er for lenge uten arbeid. Vi vet også at det er de barna som har foreldre som sliter på arbeidsmarkedet, som sliter mest på skolen. Og vi vet at det lett kan danne seg et mønster som vi ikke liker, når arbeidsledigheten biter seg fast på et altfor høyt nivå.

Statsministeren sa tidlig at et viktig mål var å komme igjennom krisen med Europas laveste ledighet. Det kan nå se ut som om dette målet kan bli nådd. Men vi må ikke legge oss bakpå og slappe av av den grunn, for i dag vet vi at ledigheten vil stige utover vinteren, og det krever oppmerksomhet og besluttsomhet.

Også for næringslivet er dette alvorlig, for de merker at når markedet forsvinner, forsvinner også kompetansen i bedriften når de ansatte enten må permitteres eller blir sagt opp. Derfor er bedriftsintern opplæring viktig, og nå er regelverket endret, slik at bedrifter som blir rammet av markedssvikt på grunn av konjunkturmessige forhold, kan bli innvilget støtte til bedriftsintern opplæring.

Regjeringen har i år satt inn flere tiltak som skal hjelpe bedriftene og de ansatte i en overgangsfase når krisen setter inn. Flere av disse virkemidlene blir videreført i 2010. Det gjelder regelverket for dagpenger under permittering. Antall dager med bedriftens lønnsplikt under permittering er redusert fra ti til fem dager ved minst 40 pst. permittering. Maksimal periode med dagpenger under permittering er forlenget fra 30 til 52 uker. Videre er kravet til arbeidstidsreduksjon for rett til dagpenger under permittering blitt redusert fra 50 til 40 pst. Dette gir mer fleksible permitteringsordninger. Regjeringen foreslår også å utvide målgruppen for langtidsledighetsgarantien. Disse tiltakene har en ramme på over 0,5 milliarder kr.

I og med at det forventes noe høyere ledighet i 2010 enn i år, bør nivået på tiltaksplasser økes. I tiltaksplanen tidligere i år ble det vedtatt å øke arbeidsmarkedstiltak med 6 000 plasser og senere med ytterligere 1 000 i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. I budsjettet foreslår vi nå en økning på nye 3 000 plasser, som totalt gir 78 200 plasser.

Eksportrettet industri og verftsnæringen skal ha mye oppmerksomhet nå. Her er tilbakemeldingene klare, i den forstand at det er stor usikkerhet. Det paradoksale for verftsnæringen er at 2009 blir et svært godt år, mens neste år og året deretter kan se ut til å bli svært vanskelige. Det er få nye kontraheringer og redusert ordrereserve. Dette viser med all tydelighet at krisen ikke er over. Eksportrettet industri er veldig avhengig av at statsbudsjettet er slik innrettet at tilliten til den økonomiske styringen er god. De tilbakemeldingene vi nå får fra utlandet om at vi har håndtert krisen godt, og at Norge kan være det landet som først kommer ut av krisen, tyder på at vi har god kontroll på vår økonomi.

Vi må være mer opptatt av avkastningen på arbeidskraften enn avkastningen på oljeformuen. Ved høy arbeidsledighet er avkastningen lav. Høy yrkesdeltakelse gir høy avkastning i form av bedre livskvalitet for hver enkelt og gir samtidig skattegrunnlag og mulighet til å fortsette å bygge ut velferden. Situasjonen hos oss er vesentlig annerledes enn i andre land. Når vi bruker veldig mye penger, er det faktisk penger vi i utgangspunktet har. Dette gjør det mulig å nå vår visjon om at «dagens generasjon skal kunne overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok», slik det står i nasjonalbudsjettet. Den utrolige satsingen på barnehager i forrige periode resulterte i at vi kunne lovfeste retten til barnehageplass, og med fortsatt satsing på fellesskolen og økning i forskningsbudsjettet setter vi hele utdanningsløpet i riktig fokus. Dette gjør at budsjettet legger til rette for en fortsatt stor og velkvalifisert arbeidsstyrke, som igjen bidrar til at vi kan bygge velferdssamfunnet i framtiden.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [22:10:53]: Fremskrittspartiet har også i dette budsjettet jobbet mye med hvordan ting henger sammen og hvilke følger våre prioriteringer vil få. Dette er en av grunnene til at helse- og omsorgsområdet alltid har hatt og fortsatt har så høy prioritet i Fremskrittspartiet.

Sykdom og skade som ikke blir behandlet innen rimelig tid, utvikler seg altfor ofte til noe større, noe mer alvorlig. Dette gir økte kostnader til sykepenger, mer behandling, mer medisiner, rehabilitering og stor fare for overgang til uføretrygd. Vi kommer inn i en ond sirkel hvor stadig flere står i kø, og de sosiale utgiftene øker. Dit har Regjeringen ført oss nå. 260 000 mennesker står i sykehuskø. De venter og venter. De venter i gjennomsnitt 73 dager, sier helse- og omsorgsministeren.

Forrige dagen fikk jeg tilsendt et brev fra en bekjent av meg. Dette brevet var datert 2. oktober 2009. I det brevet står det: Du er henvist til gastroenterologisk kirurgi ved Ahus. Henvisningen er mottatt 31. desember 2008. Vi vurderer din helsetilstand slik at helsehjelpen skal starte senest 8. april 2009. Etter lov om pasientrettigheter har du rett til nødvendig helsehjelp innen denne dato. Du har fått time 21. oktober 2009.

Legen hans søkte altså om en operasjon i fjor, og ifølge brevet hadde han rett til behandling for et halvt år siden. Han spør meg hva denne pasientrettigheten er verdt, og jeg spør om det samme. Det hører til historien at da han kom til denne timen, som han trodde var tidspunktet for operasjonen, tittet legen på ham og sa: Dette må vi operere. Vi får prøve å sette deg opp til en time i løpet av fire måneder.

Altså mer enn ett års ventetid! Hvor mye koster det at folk står i sykehuskø i over ett år? Og han er én av 260 000!

Dette koster for mye for samfunnet, og det koster for mye for dem det gjelder. Derfor har Fremskrittspartiet i sitt budsjett lagt inn betydelige midler: 1 milliard kr mer til kjøp av operasjoner ved private klinikker og 2 milliarder kr for å styrke sykehusøkonomien generelt. Dette vil kunne gi behandling til mer enn 50 000 flere enn det Regjeringen legger opp til, og vil være et svært viktig bidrag til debatten om sykepengeutbetalinger. Samtidig er dette svært viktig i kampen mot et todelt Helse-Norge. Aldri har det vært solgt flere helseforsikringer i Norge. Aldri har det vært større forskjell mellom fattig og rik med tanke på helse. Stadig får jeg høre om folk som står midt oppe i dette dilemmaet – vente eller betale selv. Dette er en trist utvikling, som jeg oppfatter er en villet politikk fra Regjeringen, men klart stikk i strid med Fremskrittspartiets politikk.

Fremskrittspartiet vil sikre gode helsetilbud til rett tid for alle, uavhengig av den enkeltes økonomi. Derfor styrker også Fremskrittspartiet budsjettet med 300 mill. kr til økt kapasitet når det gjelder rehabiliteringsplasser fra offentlige, private og ideelle tilbydere. Dette gjør vi fordi vi mener at dagens nivå er for lavt, noe som ble gjentatt av de fleste som møtte på høring.

Rusmisbrukerne er også sviktet. Utallige møter med rusmisbrukere og deres pårørende viser store mangler. 4 500 venter på behandling, og altfor mange som får et tilbud, blir sviktet av kommunen sin i ettertid. En individuell plan som tar hensyn til den enkeltes situasjon, og som tar vare på hele mennesket helt inn til mål, krever en helt annen satsing enn det Regjeringen har vært villig til. Derfor har Fremskrittspartiet lagt inn 500 mill. kr til økt satsing på rusomsorg.

Opptrappingsplanen for psykisk helse er over. Mye ble oppnådd, men man kom ikke helt i mål. Fremskrittspartiet er bekymret over de signaler som kommer fra kommunene. Mange kommuner varsler kutt. For Fremskrittspartiet er det viktig at det som er bygd opp, nå ikke rives ned. Og vi er spesielt opptatt av at gode lavterskeltilbud overlever kommunenes budsjettbehandling. Fremskrittspartiet styrker derfor psykiatrien med 150 mill. kr.

Eldreomsorgen ble mye debattert i denne valgkampen. Flere tusen sykehjemsplasser mangler, men disse plassene skal fylles opp med pleie, omsorg og gode ansatte, og det skal skapes en trivelig hverdag for både beboere og ansatte. For å styrke eldreomsorgen bevilger Fremskrittspartiet ytterligere 1,5 milliarder kr.

Jeg konstaterer at mine motdebattanter i valgkampen ikke holder sine valgløfter i dag. Det er godt å vite at det jeg lovte, fremmes i dag. Fremskrittspartiets budsjett ville gitt mange tusen mennesker en bedre hverdag i 2010. Alternativet de får, er å vente i en eller annen kø sammen med mange andre.

Gunn Olsen (A) [22:16:06]: Tanken har slått meg i løpet av denne debatten at det bare er et av verdens rikeste land, med en av verdens beste velferdsordninger og med full orden i økonomien som kan bruke så mye tid på å diskutere en avgift. Det virker ganske paradoksalt i et budsjett hvor det bare fylles på, slik at velferdsordningene kan fortsette. Ikke et eneste departement har fått kutt i sine budsjetter.

Høyresida har stor glede av å omtale Arbeiderpartiet som avgiftspartiet. Det høster de applaus for blant folk. Det har aldri vært populært å ta ansvaret for å påføre folk utgifter. Det som derimot er ganske populært, er det vi bruker disse pengene til, nemlig barnehager, skoler, veier, eldreomsorg og rusomsorg. Det vil de fleste ha framfor skattelette.

Også i et av verdens rikeste land, der vi har blant verdens beste velferdstjenester, må vi være nøye med hva vi får igjen av omsorg og tjenester. Jeg vil nevne et slikt område der vi er helt sikre på å få igjen for innsatsen, nemlig hva vi bruker på barn.

La meg få nevne barnevernet spesielt. Det er et enkelt regnestykke. Å sette inn ressurser så tidlig som overhodet mulig i et barns liv er en økonomisk investering, der gevinsten er veldig stor. Vi vet nok, vi trenger ikke å utrede eller vurdere, vi trenger bare å handle. Senest i går møtte jeg Redd Barna. De kan dokumentere hvordan enkelte barn har det, og det samme kan barnevernet. Ved flere anledninger har jeg hørt lege og forsker Kirkengen snakke om hvordan krenkede barn blir syke voksne. Barn som blir utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, blir oftere fysisk syke, psykisk syke, ruser seg mer, faller ut av skolen og kommer aldri inn i arbeidslivet – et veldig vanskelig liv venter den enkelte. Samfunnsregnskapet blir derfor dårlig. Vi trenger de menneskelige ressursene. Barna trenger og fortjener vår innsats. Derfor er dette et enkelt regnestykke.

Også i dette budsjettet bruker vi mye penger på det statlige barnevernet. Det er på tide å sette det kommunale barnevernet på den politiske dagsordenen. Derfor ligger det også føringer for 400 nye stillinger til det lokale barnevernet. Vi skal følge nøye med og se om de stillingene kommer på plass. Vi kan ikke akseptere at noe annet skjer. Om så ikke skjer, er jeg av den oppfatning at Stortinget må ta i bruk sterkere virkemidler for å få dette til.

Vi har hatt et vellykket barnehageløft, og vi mener faktisk at vi trenger et barnevernsløft. I Arbeiderpartiet ønsker vi forslaget fra Kristelig Folkeparti om full barnevernsdekning velkommen, for vi vil være med på den diskusjonen. Vi mener at alle skal med, ikke minst gjelder det de mest sårbare av alle – de barna som trenger fellesskapets innsats.

Tord Lien (FrP) [22:19:42]: Vi har i dag vært vitne til at en kunnskapsminister kom til Stortingets finansdebatt og snakket ca. 20 sekunder om kunnskap. Det er for så vidt oppsiktsvekkende, men også forståelig med tanke på det Regjeringen leverer på området.

Men statsråden sa én viktig ting da hun pekte på at humankapitalen i dette landet er langt større enn finans- og oljekapitalen til sammen. Det er foredling av denne humankapitalen som vil sette oss i stand til å løse de store utfordringene landet står overfor. Det gjelder klimautfordringene, det gjelder velferdsutfordringene, og det gjelder verdiskapingsutfordringene som vi vil stå overfor når petroleumsøkonomien skal fases ut, samtidig som vi vil oppleve at befolkningen aldres.

Vi vil komme i en situasjon der vi har underskudd på energi, økte offentlige utgifter og i utgangspunktet – på grunn av bortfall av oljeinntekter – reduserte offentlige inntekter. En satsing på humankapital kan løse dette ved at vi får en mer effektiv tjenesteproduksjon og en mer effektiv verdiskaping. Den enorme oljeformuen vi har, gir oss muligheter til å utnytte denne humankapitalen på en skikkelig måte. Jeg opplever at viljen til å styrke humankapitalen for 2010 ikke er veldig sterk fra Regjeringens side.

Man ser til stadighet – for å ta et eksempel – at budsjettets hovedformål er å korrigere for de utfordringer konkurranseutsatt industri har på grunn av finanskrisen. Ja, da er det et stort paradoks, vil jeg si, at man med et rekordstort forskningsbudsjett er kommet i den situasjonen at Forskningsrådets brukerstyrte innovasjonsarena, BIA, i 2010 for første gang i historien står uten midler til nye prosjekter. Det er et paradoks.

BIA er det eneste konkrete virkemidlet som stiller forskningsmidler til rådighet for konkurranseutsatt næringsliv. Virkemidlet har også den fordelen at bruk av offentlige forskningsmidler genererer forskningsmidler fra næringslivet i minst samme størrelsesorden. Da er BIA også et virkemiddel for å øke andelen næringsfinansiert forskning, som er et mål som hele Stortinget har sluttet seg til. Mer enn 150 prosjekter vil bli skrinlagt i 2010 på grunn av denne trasige hendelsen.

Men så går vi også glipp av en stor del av humankapitalen i dette landet når Regjeringen aksepterer en situasjon der 30 pst. av landets elever på videregående skole ikke fullfører utdanningen de starter på. Regjeringen har ikke klart å korrigere denne negative trenden, og en stadig økende andel av elevene i videregående faller ut av skolen. Dette er alvorlig først og fremst fordi det svekker landets humankapital, men også fordi vi vet at en altfor stor andel av disse unge menneskene tidlig i livet blir å finne som utgiftsposter på andre budsjetter.

Skolepolitikk kan og skal aldri handle bare om å hjelpe de teorisvake og skoletrøtte elevene. Skal Norge bli verdensledende på kunnskap, innovasjon og forskning, må vi også ivareta de beste elevene. Dessverre stopper ideologisk prinsipprytteri mulighetene for å omdanne den norske enhetsskolen til en enerskole som ivaretar den enkelte elev, svak, middels eller sterk.

Fremskrittspartiet foreslår over Kunnskapsdepartementet 300 mill. kr i økt satsing på grunnutdanningen, og 1,7 milliarder kr i økte overføringer til kommunene, noe som kunne ha gitt et skikkelig løft for grunnutdanningen – et løft som ville ha gjort at vi slapp å se på at en av tre unge slutter i videregående skole.

Så må jeg gå til SVs to tap i denne debatten. At SV må tape en og annen kamp der SV er uenig med sine regjeringspartnere, må vi alle forstå, men hvordan SV har klart å tape kampen om elleve måneders studiefinansiering, er for meg et under. Det var alle partiene enige om i valgkampen, også Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Allikevel er det ikke spor av dette verken i Soria Moria eller i budsjettet. Studentene får ikke en eneste krone i kjøpekraftutvikling i 2010, til tross for de klare valgløftene. Når man tvinger norske studenter til å stå bak kassen på 7-Eleven istedenfor å sitte på lesesalene, er det også en svekkelse av landets humankapital.

Så til biodieselavgiften. Jeg har vært så heldig å ha sittet i energi- og miljøkomiteen. Der sa alle de rød-grønne representantene at det er viktig å få ungdommen over i utdanning og i jobber som handler om fornybar energi. Hvor er de arbeidsplassene? Nå har vi nettopp sett at den første produksjonen av fornybar energi har blitt etablert, og den legger Regjeringen ned. Hvilke arbeidsplasser og hvilken utdanning er det disse ungdommene skal ta?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Steinar Gullvåg (A) [22:25:19]: Dersom sykefravær og uføretrygding øker like mye i fortsettelsen som siste året, vil det alene spise opp mye av veksten i norsk økonomi de nærmeste årene.

I tillegg vet vi at høyere arbeidsledighet og sterkt økende pensjonsutgifter også kan redusere muligheten for å satse på skole, eldreomsorg, forskning, vei og jernbane om utviklingen fortsetter som hittil.

De fleste av oss vil hegne om våre gode velferdsordninger:

• vi vil ha full lønn under sykdom

• vi vil ha gode pensjoner når vi trer ut av arbeidslivet – enten som følge av uførhet eller alderdom

Men skal vi klare å opprettholde gode ordninger, må vi skjerme oss selv mot overforbruk. Derfor er den pågående debatten om sykefraværet så viktig.

Regjeringen har nå satt ned et partssammensatt utvalg som skal se nærmere på sykefraværet, vurdere eventuelle tiltak og legge grunnlag for en ny avtale om et inkluderende arbeidsliv. Og jeg skal ikke gå utvalget i næringen. Men jeg vil tro at utvalget nokså raskt vil støte på den nære sammenhengen mellom arbeidsmarked og sykefravær. Det er godt dokumentert at utrygghet i forhold til arbeid og inntekt øker sykeligheten i befolkningen. Også store omstillinger, som den som nå gjennomføres i arbeids- og velferdsetaten, øker sykefraværet. Det betyr naturligvis ikke at vi skal la være å gå inn i omstillingsprosesser. Men vi bør snart ha lært at gode omstillingsprosesser gjennomføres i nært samarbeid med de ansattes organisasjoner med trygghet for framtidig arbeid og inntekt – og det er kanskje like viktig at de ansatte får tilstrekkelig opplæring og videreutdanning til å mestre nye oppgaver.

Et raskt blikk på sykefraværsstatistikken viser også at det økte sykefraværet skjuler arbeidsledighet. Sykefraværet i bygg og anlegg har eksempelvis økt med 18,7 pst. fra 2. kvartal 2008 til 2. kvartal 2009. Sykefraværet i gruppen selvstendig næringsdrivende har økt med 14,5 pst. i samme periode. Kan det f.eks. være at sykefraværet i disse gruppene, som er verst rammet av virkningene av finanskrisen, har sammenheng med det enkle faktum at sykelønnsordningen gir full lønn, mens ledighetstrygden ikke gjør det? Selvstendig næringsdrivende har ikke engang rett til dagpenger. Jeg forstår godt at noen velger å sykmelde seg under slike omstendigheter – også fordi vi vet at tilværelsen lett kan miste sin mening i det øyeblikk arbeid og inntekt med ett forsvinner. Dessuten er det hevet over tvil at sykeligheten øker proporsjonalt med sykdommens eller ledighetens varighet.

Det finnes neppe noen enkle grep eller tiltak som kan hindre at noen utnytter sykelønnsordningen. Vi kan gjerne moralisere over folks generelle holdninger, mene at det er for lett å bli sykmeldt eller at legene er for slepphendte med sykmeldinger. Men hvem er vi, som tør sette oss i legens sted og stille diagnoser på folk som klager over muskel- og skjelettlidelser eller psykiske lidelser.

Derimot er det solid forskningsmessig belegg for å hevde at mange av dem som går hjemme i lang tid, faktisk ville hatt bedre av å være på jobb – og at de ville ha vært det med bedre oppfølging og behandling. Vi vet også at langvarig sykdom oftest leder til uførhet. Bare en av fem som har vært sykmeldt i over et helt år, vender tilbake til arbeidslivet – simpelthen fordi langvarig fravær i seg selv fører til nedsatt arbeidsevne. Dessuten er kravene i arbeidslivet etter hvert blitt så høye at vi ikke har plass for mennesker som yter bare 70 pst., selv ikke i kortere perioder. En ny og forbedret IA-avtale – og jeg minner igjen om at IA står for inkluderende arbeidsliv – vil nødvendigvis måtte handle om dette.

Samtidig er jeg ganske sikker på at vi må bruke pengene våre på en litt annen måte – holde folk i arbeid framfor å overgi dem til en passiv trygdetilværelse. Da må det også bli lettere å kombinere trygd og arbeid.

Vi har rett og slett ikke råd til noe annet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Linnea Brandvik (A) [22:30:33]: Jeg vil gi mitt bidrag til debatten om BIO, men jeg ønsker ikke å diskutere det som handler om diesel, men om bedriftsintern opplæring i forhold til omstilling.

Vi er knapt ute av den første fasen av finanskrisen, fremdeles med den laveste ledigheten. Det betyr at i Norge har de aller fleste et arbeid å gå til. Men vi ser at virkningene av finanskrisen kommer til å ramme flere av våre viktige eksportrettede næringer. For å sikre at vi bevarer arbeidsplasser og kompetanse innen disse næringene, må vi målrette tiltak og jobbe i tett dialog med bransjene.

Bedrifter som er i en situasjon hvor de globale markedene svikter, vil få en krevende periode uavhengig av de tiltak vi gjennomfører i Norge. Derfor velger Regjeringen å videreføre og styrke ordninger som kan bidra til at bedriftene beholder kompetansen sin. Man velger å utvide ordningen med bedriftsintern opplæring til også å kunne benyttes ved forbigående markedssvikt som kommer som følge av konjunkturmessige forhold.

Det er med andre ord snakk om finanskrisen. Vi øker også tidsgrensen for å bruke tiltaket fra 13 uker og opp til 26 uker. Dette er tiltak som bidrar til å beholde og øke kompetansen til de ansatte. Vi bevarer også utvidelsene i permitteringsordningen og viderefører dem.

Men vi må samtidig jobbe videre med de satsingene som ligger helt uavhengig av krisen. Arbeidet rundt utformingen av den nye IA-avtalen er bærebjelken. Derfor er det noen grupper som vil få spesielt fokus i 2010: For funksjonshemmede har Regjeringen startet et arbeid med å utforme en strategi for økt sysselsetting for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er ett av tiltakene.

Vi skal starte et arbeid for å utvikle tiltak som skal sikre personer med utviklingshemning, arbeid, og vi skal rette fokus mot ungdom som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, da spesielt de som har problemer knyttet til rus og psykisk helse.

Vi skal gjøre tiltak som reduserer antallet som har behov for uføretrygd. Gruppene som er omtalt, har høy risiko for varig å stå utenfor arbeidslivet. Blant tiltakene som ligger i budsjettet i dag, er arbeidsavklaringspenger som har som mål å få folk tilbake i jobb.

Det er arbeidslinjen som skal sikre velferden for neste generasjon. Det betyr at vi må øke antallet som er inne i arbeidsstyrken, og siden vi ikke ønsker å kutte i velferdsytelsene, prioriterer vi å øke potten vi skal dele av. Vi har gjort det en gang før. På 1970-tallet doblet vi verdiskapingen i Norge da kvinnene gikk inn i arbeidsstyrken. Nå kan vi utvide den en gang til, men da må vi inkludere dem som i dag står utenfor arbeidsstyrken.

Arne Sortevik (FrP) [22:33:23]: Året 2010 er første året i ny Nasjonal transportplan 2010–2019. Regjeringens Nasjonal transportplan ble før og under valgkampen omtalt som «tidenes samferdselsløft». Etter valgkampen er det grunnlag for å kalle både planen og oppfølgingen av budsjettet for tidenes største samferdselsbløff. Regjeringen oppfyller ikke den årlige rammen som ligger i forslag til handlingsplan for perioden 2010–2013. Regjeringens forslag til riksveiinvesteringer er på 5,1 milliarder kr. I den grad budsjettet representerer noe løft på veisektoren, er det bilistene som løfter i flokk gjennom en særskatt på transport.

I 2010 utgjør den særskatten som brukes på investering i riksveinettet, på veinettet for øvrig og til kollektivtiltak, hele 9,8 milliarder kr. Bilistene bidrar med nesten dobbelt så mye som staten.

Transportplanen som Regjeringen har lagd – men som de ikke selv følger – dekker ikke på noen måte behovet for et moderne, sikkert og energieffektivt transportnett i Norge. Behovet er enormt mye større enn det planrammen har. Med Regjeringens prioritering, temporisering og finansiering vil det ta mellom 50 og 70 år å fornye transportnettet i Norge. Fremskrittspartiet foreslår store investeringer finansiert med kjent verktøy. Fremskrittspartiet vil modernisere veier og jernbane på 25 år, ikke på 70 år, og vi vil finansiere med statlige midler, ikke med ekstraskatter.

Det er stor enighet om ambisjonene: Veier og jernbane må fornyes og forbedres. Det gir større konkurransekraft, færre ulykker og mer effektiv bruk av energi. Men det er uforståelig stor ulikhet i synet på bruk av finansielle virkemidler.

I 2002 kom ordningen med rentekompensasjon for skolebygg etter enstemmig tilslutning i Stortinget.

Etter Fremskrittspartiets initiativ kom det i 2005 rentekompensasjon for kirkebygg. Ordning med rentekompensasjon har altså vært i bruk i mange år.

I budsjettet for 2010 ligger det rentekompensasjon innenfor samferdselssektoren knyttet til forvaltningsreformen, der dårlige veier skal gjøres bedre gjennom statlige lån til fylkeskommunene.

Rentekompensasjon er nettopp det verktøyet Fremskrittspartiet vil bruke for å få fart på bygging av veier og jernbane i Norge. Sammen med øremerket avkastning fra et eget fond og en låneordning til statlige etater omgjort til foretak gir dette avklart, forutsigbar og langsiktig finansiering.

På denne måten får Fremskrittspartiet koblet innbyggernes felles rikdom til behovet for store investeringer i norsk infrastruktur. Vi gjør dette uten å endre budsjettsystemet og med finansieringsverktøy som alt er i bruk. Resultatet blir at andre snakker om løft, men mangler penger. Fremskrittspartiet har finansiering som gir løft for vei og jernbane og uten transportskatt!

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [22:36:52]: I statsbudsjettet for 2010 har Regjeringen lagt inn en del overraskelser som krever en god forklaring. Jeg tenker ikke her nå på biodieselavgiften som er blitt heftig debattert. Jeg vil i mitt innlegg heller fokusere på et annet område, som jeg opplever som et svært så usosialt budsjettkutt. Jeg har forståelse for at man må kutte på noe for å få plass til noe annet, men hvorfor i all verden måtte Regjeringen ramme en så sårbar gruppe som dem som er avhengig av det vi kaller «ressurskrevende tjenester»? I kommuneproposisjonen for 2008 roste Regjeringen seg av å ha fått på plass en ordning der staten gikk inn med midler til denne oppgaven som skulle skape forutsigbarhet for kommunene. I kommuneproposisjonen som ble lagt fram i vår, kom det ingen signaler om at det de roste seg for året før, skulle bli endret. Men i statsbudsjettet som er lagt fram, har man altså valgt å sende en ekstraregning til kommunene på 300 mill. kr. Min egen hjemkommune, Skien, har med dette usosiale budsjettkuttet fått en ekstraregning av de rød-grønne på 6–7 mill. kr. Dette er en kommune, som i likhet med mange andre, står foran kutt og sliter med å få endene til å møtes. Tror virkelig Regjeringen at det ligger an til flere og bedre ressurskrevende tjenester når man sender en slik usosial regning til kommunene?

Kristelig Folkeparti har i sitt alternative budsjett lagt disse midlene tilbake i budsjettet, ikke bare for å gi kommunene forutsigbarhet, men, enda viktigere, for å gjøre kommunene i stand til å ivareta en sårbar gruppe. Vi snakker her om sterkt trafikkskadde. Vi snakker om mennesker med multihandikap, som har et sterkt behov for å bli ivaretatt på en verdig og god måte.

Det skal bli vanskelig for regjeringen Stoltenberg å beskylde i hvert fall deler av opposisjonen for å gå inn for det de kaller usosiale skattekutt, når de selv foreslår så usosiale budsjettkutt. Muligens er det slik at man i denne saken, som i biodieselavgiftssaken, ikke helt fikk med seg hva man selv foreslo. I så fall vil jeg oppfordre Regjeringen til å opprettholde den ordningen som de selv roste seg for å ha innført i 2008, og la være å sende denne ekstraregningen på 300 mill. kr til kommunene.

Thor Erik Forsberg (A) [22:40:08]: Dagen i dag er til for å diskutere viktige sosiale spørsmål for folk ute. Men det kan fort ende i en diskusjon om egen fortreffelighet. Noen sier at det er enkelt å vedta et budsjett. Det er mange av oss her i dag som vet at så enkelt er det ikke.

Den tyngste oppgaven av alle er det velferdsstatens frontsoldater som har. De om lag 17 000 Nav-ansatte skal virkeliggjøre våre politiske ambisjoner – bygge bro ut av arbeidslivet og sørge for å virkeliggjøre det beste i seg selv. De ansatte i Nav fortjener vår samlede politiske støtte i de krevende oppgavene som venter, istedenfor at det fort kan ende i et politisk spill.

Det å få til god samhandling mellom dem som står aller ytterst i samfunnet, som kanskje sliter med rus og psykiske problemer, er krevende. Derfor er det grunn til å gi ros til Nav som bygger opp kompetanse for å møte de menneskene som det kan være krevende å samhandle med.

Vi er dypt bekymret for økningen i langtidsarbeidsløsheten. Vi er bekymret for alle de unge som nå mister jobbene sine. Nettopp for å virkeliggjøre folks muligheter fyller vi verktøykassen til Nav. Kjernen i Nav-reformen handler om innføring av arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurdering og økt satsing på kvalifiseringsprogrammet. Altfor mange mennesker har tidligere opplevd å bli kasteball, være i konflikt med det offentlige hjelpeapparatet. Nettopp derfor er det så viktig at vi møter disse menneskene med romslighet, med respekt og raushet, fordi vi vet at alle er forskjellige og har ulike muligheter til å lykkes i sitt eget liv.

Fremskrittspartiet foreslår kutt i folketrygdens utgifter. Jeg klarer ikke å se det realistiske i dette innstrammingsforslaget. Jeg synes faktisk de var mer ærlige før, da de samarbeidet med de andre borgerlige partiene, om bl.a. kutt i dagpengene til de arbeidsløse. Det er ikke vår politiske jobb å svekke inntektene til dem som har minst fra før. I det krevende året som venter oss, er vi nødt til å følge opp alle Nav-ansatte som skal virkeliggjøre folks muligheter. Vi er nødt til å være der ute hvor menneskene er for å se hvordan reformen slår ut for dem som trenger oss aller mest.

Jeg vil gi skryt til Kristelig Folkeparti og Venstre for et engasjement i fattigdomsspørsmålet. Det må være en lettelse å se at man ikke befinner seg i et borgerlig flertall når det er så mange andre man kan spille på lag med.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [22:43:31]: «Velgerne må se på hva det enkelte parti står for,» sa en lokal stortingsrepresentant for partiet Høyre til en av våre lokalaviser i Oppland denne uken, som en kommentar til biodieselsaken.

Ja, det er veldig lurt av velgerne å se på hva partiene faktisk står for. Hvis en skal ta seg bryet, er jo budsjettet for 2010 en god anledning. Etter nærmere ettersyn kan en da finne ut at f.eks. partiet Høyre vil kutte nesten 2 milliarder kr til landbruket for 2010. Fremskrittspartiet er ikke mindre snaue og kutter rundt 6 milliarder kr til landbruket, selv om det i valgkampen fra deres egen lokale representant ettertrykkelig ble sagt at landbrukskutt ikke skulle skje før overgangsordninger var på plass. Jeg spør: Hvor har det blitt av overgangsordningene? Ja, sågar kuttes det i erstatning og forebygging av rovdyrskader. Ikke nok med det, Fremskrittspartiet kutter i dagpenger, i sykepenger, i bistand, i kultursektoren osv., osv. – ikke rart at det blir penger til overs å bruke på andre gode formål som selger bedre i media.

Ingen partier på Stortinget har flertall alene. Det er derfor ingen partier som ville ha greid å få gjennomført alle sine forslag til punkt og prikke. Alle vil måtte gi og ta i forhandlinger. Slik er det også for partier som har funnet sammen i regjering. Vi vinner saker, og vi taper saker.

Vi er i en krevende tid. Finanskrisen er fremdeles ikke over, selv om Norge har kommet ut av det på en rimelig moderat måte i forhold til andre land. Det krever et budsjett for 2010 som er passe framoverlent. Regjeringens forslag til budsjett er akkurat det.

Jeg er opptatt av at vi må ha et sterkt søkelys på framtidig verdiskaping. Det betyr bl.a. at vi må ha et godt budsjett for å bygge framtidig kunnskap.

Læreren er en nøkkel til god læring og god kunnskap. Derfor er jeg glad for at vi nå skal i gang med en ny lærerutdanning, at det skal på plass et varig system for videreutdanning av lærere, og at det gripes fatt i frafallet fra videregående skole gjennom et bredt spekter av tiltak.

Det er viktig å se på hva det enkelte parti står for, men det er også viktig å se på hva en kan få til i samarbeid med andre. Jeg er glad for at Senterpartiet sitter i en rød-grønn regjering, og i debatten her i dag er det pekt på mange viktige områder som blir styrket, ikke minst innenfor samferdsel. Jeg er ikke villig til å gamble med en framtid for Norge med kutt på de områdene som f.eks. Høyre og Fremskrittspartiet legger opp til. Jeg har sett på hva det enkelte parti står for – det burde også flere gjøre.

Kari Henriksen (A) [22:46:27]: Mange på Sørlandet spør, og aviser har også skrevet om det: «What’s in it for me?» – som de sier «over there» og i deler av Vest-Agder. Hva i budsjettet er godt for meg her på Sørlandet, spør de. Noen mener vi ikke har fått det vi skal ha, spesielt Høyre. Høyre i Vest-Agder sa i valgkampen at det var et akutt behov for ny firefelts vei fra Kristiansand til Søgne og videre til Mandal. Men det var ikke så akutt at det er synlig i Høyres budsjett for 2010. Så sørlendinger: Ingen nye veier til dere fra Høyre, ser det ut til.

De store politiske linjene, skrelt for medieretorikk og enkeltsaker, handler om det samme nå som før valget. Skillelinjene blir ikke borte, fordi det fokuseres på enkeltsaker, enten det er biodiesel eller mulla Krekar. Før valget var skillene tydelige. Fremskrittspartiet ville skape et annerledesland, selv om Norge er et av verdens beste land å bo i, og Høyre ville ha skattelette og vei. Enige om felles politikk ble de ikke da, og er de ikke nå. Velgerne ville ha arbeid til alle, trygg eldreomsorg, god skole og fellesskap framfor skattelette.

Regjeringens faste styring av finanskrisen har bl.a. resultert i at nesten 200 unngikk permisjon i Farsund. I Kristiansand er det mer enn 500 færre av Per og Kari-er som mottar sosialhjelp nå, og det frigjorde 45 mill. kr til andre oppgaver i kommunen.

For Arbeiderpartiet er arbeid for alle verdiskapende. Det er godt for den enkelte, deres familier, og det er godt for storsamfunnet. Forebygging og tidlig innsats overfor utsatte barn og unge er også et viktig satsingsområde. Det vil gi barna flere gode dager når de er barn, og det vil gi dem et bedre liv som voksne.

Så budsjettet «is in it for us». Det er rett og slett skreddersydd for Vest-Agder, Norges ledende eksportfylke, med en industri i verdensklasse, høyest andel uføre og et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Og budsjettet adresserer de store utfordringene vi står overfor de nærmeste årene – i Vest-Agder, men også i resten av Norge.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [22:49:28]: Kristelig Folkeparti er urolig over at Regjeringen ikke synes å ta tilstrekkelig inn over seg at deler av det internasjonale konkurranseutsatte næringslivet fortsatt er, og blir i framtiden, rammet av finanskrisen. Kristelig Folkeparti mener at det må foretas grep i skatte- og avgiftssystemet for å gi bedre rammevilkår for disse bedriftene, og foreslår bl.a. en økning i avskrivningssatsene for maskiner og utstyr som et målrettet tiltak overfor disse bedriftene.

Kristelig Folkeparti har ved et par anledninger i spontanspørretimen etterlyst konkrete tiltak for de maritime næringene, spesielt for verfts- og leverandørindustrien, uten å få svar på spørsmålene. Vi er dypt bekymret for denne viktige industrien. 2010 og spesielt 2011 kan bli svært vanskelige år dersom det ikke kommer inn nye ordrer. Flere tusen jobber kan forsvinne, og viktig kompetanse kan gå tapt.

Den norske maritime klyngen risikerer å bli varig svekket som følge av krisen, og Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen må være villig til å se på et bredt spekter av tiltak. En mulighet i møte med denne krevende situasjonen kan være å etablere et forsknings-, utviklings- og innovasjonsprogram for utvikling av maritim fornybar energiproduksjon rettet mot verftsindustrien, som kan bidra til at skip og installasjoner får fornybar energi. Særlig havvindmøller kan bygges på norske verft. Dette vil kunne sikre utvikling av viktig ny miljøteknologi, samtidig som det gir verftene sårt tiltrengt aktivitet. Norge har allerede verdensledende forskningsmiljøer som kan bidra i et slikt program, og verftene har på sin side spisskompetanse på produksjon for offshorevirksomhet. Det norske maritime forskningsmiljøet med Marintek og NTNU i spissen er verdensledende allerede på sine felt. Kristelig Folkeparti mener at Norge har svært gode forutsetninger for å utvikle løsninger innen offshore fornybar energi, og at verftsindustrien vil kunne være en viktig del av svaret på denne store utfordringen. Likevel var nærings- og handelsministeren avvisende i sitt svar på Kristelig Folkepartis brev om å opprette akkurat et slikt utviklingsprogram for fornybar energi rettet mot industrien. Jeg tar dette som nok en bekreftelse på at Regjeringen ikke griper de mulighetene den har til å styrke industrien og føre en offensiv politikk som også vil komme klimaet til gode.

Håkon Haugli (A) [22:52:26]: For Arbeiderpartiet er regulering av finansmarkedene like selvfølgelig og nødvendig som å føre en ansvarlig økonomisk politikk. På dagen i dag for ett år siden slo også Kåre Willoch et slag for politisk styring på et seminar om finanskrisen på Høyres Hus. I likhet med mange andre mente han tilbakeslaget i verdensøkonomien kunne vært unngått med mer målrettet kredittkontroll.

I kjølvannet av finanskrisen har vi vært vitne til noen interessante ideologiske tilbaketog. Fremskrittspartiet har programfestet at all regulering burde være overflødig i en fri økonomi. De har også demonstrert motvilje mot kontroll i praksis, bl.a. med forslag om kutt i bevilgningene til Kredittilsynet. I ettertid har Fremskrittspartiet distansert seg fra dem som har gjennomført en slik politikk. Ifølge representanten Sandberg er USAs problemer resultat av at president Bush førte en sosialistisk politikk.

Det er ikke tilfeldig at Norge klarer seg godt i finanskrisen. Det er ingen selvfølge at land med store naturressurser forvalter rikdommen slik at den kommer hele befolkningen til gode. Oljefondets organisering og Regjeringens håndtering av finanskrisen høster internasjonal anerkjennelse.

Vi diskuterer i dag Regjeringens statsbudsjett – og alternativene. Fremskrittspartiets opplegg skiller seg ut. Å legge opp til at landet ikke får en eneste ny uførepensjonist i 2010, er urealistisk. Det samme er partiets kutt på mer enn 3 milliarder kr på integrering, som begrunnes med at mennesker på flukt vil snu på grensa om Fremskrittspartiets budsjett blir vedtatt. Partiets kutt i arbeidsledighetstrygd og sykepenger er usosiale. I tillegg baserer de seg på at arbeidsledige får jobbtilbud og syke reiser seg fra sykesengene mandag 2. januar.

Jeg vil benytte anledningen til å etterlyse syklister i Fremskrittspartiet. For alle som noensinne har vært på en sykkel, vet at den som trår kraftig på i nedoverbakke, blir ustø, og den som begynner å bremse i oppoverbakke, kommer ikke over kneika. I år med økonomisk oppgang har Fremskrittspartiet foreslått å bruke mer enn alle andre, mens de nå, som tidene krever innsats, gjør et poeng av at de bruker mindre.

Det er mange grunner til å glede seg over at Fremskrittspartiet fortsatt er i opposisjon. Én av dem er partiets motvilje mot kontroll av finansmarkedene, én annen deres alternative – svært alternative – forslag til statsbudsjett.

Frank Bakke Jensen (H) [22:55:17]: Først vil jeg bemerke til debatten vi hadde tidligere om det med stemmekveg, at jeg aldri kommer til å kalle Ingalill Olsen for ei ku, uansett hva hun skal gjøre under voteringen i kveld!

Så til en del av de andre tingene jeg har merket meg i løpet av debatten. SV snakker altså om lenge etterlengtede avgifter. En representant fra Arbeiderpartiet sa at Arbeiderpartiet skal styre markedet om det trengs. Min «samfylking» Ingalill Olsen berømmet til og med antallet barnehageplasser som var bygd de siste årene. Alle disse utsagnene bygger på et felles prinsipp: Det er sentralstyringsprinsippet, eller sentraltenkningen, om man vil.

La meg få komme med et lite hjertesukk: Det er ikke barnehageplasser som mangler i de fleste småkommunene, det er arbeidsplasser som kan fylles med folk som kan lage barn, som kan fylle opp de barnehagene vi har.

Politikken til de rød-grønne handler om å hente inn mest mulig av inntektene, for så å strø dem ut til mer eller mindre gode formål. Etterpå kan de reise rundt med håndspåleggelser og store ord og predike: Hva skulle dere egentlig gjort uten oss?

SVs visjon for kongeriket ser ut til å være at vi alle jobber i det offentlige, bor i blokk og tar trikken på jobb. Man kan av og til lure på om SV er født i feil land.

Arbeiderpartiet har de siste årene vist at de mener at det offentlige skal være altoverskyggende. For å få til det må man altså skjerme offentlig sektor fra all sammenligning med eller eventuell påvirkning fra private aktører.

Etter Høyres mening skapes god politikk nedenfra. Det er et godt prinsipp å legge til rette slik at lokalsamfunn, næringsliv og offentlig sektor kan utvikle egne løsninger. For å få dette til er man nødt til å omfavne gründeren, entreprenøren, idealisten, den frivillige og den initiativrike. I tillegg må man bygge infrastruktur tilpasset det mangfoldige landet vårt.

Jeg registrerer at Regjeringen vil gi inntrykk av at de kan vedta hva det skal være. Det er nok ikke slik. De gode kreftene som skaper beboelige samfunn, lønnsomt og bærekraftig næringsliv, gode tjenestetilbydere og en aktiv frivillig sektor, trenger bare nok ressurser og rom til å utnytte disse, så virker de av seg selv.

Privat initiativ og skapertrang kan ikke vedtas, det kan bare stimuleres. En god stimulus er f.eks. at næringslivet beholder mer av det de skaper. Da kan det jo faktisk tenkes at de skaper enda mer.

Presidenten: Presidenten er i tvil om hun skal påtale representantens første setning som uparlamentarisk, men overlater til Tove Karoline Knutsen eventuelt å kommentere det.

Tove Karoline Knutsen (A) [22:58:28]: Jeg tror ikke jeg vil kommentere forrige representants uttalelse ytterligere!

Derimot vil jeg si følgende: For om lag ett år siden kunne de fleste av oss se at mørke skyer trakk opp rundt oss, og det var et globalt fenomen. Vi så etter hvert at store finansinstitusjoner i USA og Europa vaklet og gikk overende. Når jeg tenker på det i dag, husker jeg at jeg nesten fikk samme følelse som da Berlinmuren falt: Det umulige viste seg å være mulig. Berlinmurens endelikt var fantastisk. Lehman Brothers’ fall var forferdelig, ikke minst fordi det rammet vanlige folk så hardt. Mange sa også at endelig får vi demonstrert det noen av oss visste: Turbokapitalismen har ikke overlevelseskraft.

Også her heime blei vi råket av finanskrisa. Vi har en økonomi som er sterkt innvevd i og avhengig av det som skjer internasjonalt. Derfor var det så viktig at den rød-grønne regjeringa handlet da den internasjonale finanskrisa slo inn også over vårt land. Det viktigste var å svare med målrettede tiltak til finansmarkedet, og ved å dreie den statlige økonomiske politikken i mer ekspansiv retning. Stimuleringsmidler blei bevilget for å hjelpe utsatte næringer, som f.eks. bygg og anlegg. Det var denne politikken som fikk Høyre og Fremskrittspartiet til å komme med sin etter hvert kjente repetisjonsøvelse: den om at det er for lite og for seint.

Men det var samme politikken som fikk New York Times til å skrive «Look to Norway», hvor de gav den rød-grønne regjeringas handtering av finanskrisa toppkarakter.

Det er denne politikken som har gjort at vi fortsatt har lav arbeidsløshet i Norge, og at den økonomiske aktiviteten kan se ut til å være på vei opp. Samtidig må vi ikke lure oss sjøl til å tro at alt er ved det gamle. Verftsindustrien, fiskerinæringa og andre eksportrettede næringer sliter og vil gå tyngre tider i møte. Arbeidsledigheten vil øke innenfor enkelte sektorer. Derfor har Regjeringa lagt fram et budsjett for 2010 som er svakt ekspansivt. Det betyr bl.a. at vi skal bruke 44 milliarder over anslaget for forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland. Det skal gå til å styrke vår felles velferd. På min kant av landet kan man se at det er kommet mer penger til rassikring, veier, havner og farleder, til viktige kulturtiltak og til helse. Med framlegging av den store samhandlingsreformen innenfor helsevesenet har Regjeringa tatt et stort og overordnet grep for å styrke samarbeidet mellom de ulike nivåene i helsevesenet, og for å bygge og utvikle gode helsetilbud nær der folk bor.

Det er ingen ting som kommer av seg sjøl. Når Norge får toppscore på de fleste internasjonale målinger over land det er godt å bo i, har det også med politikk å gjøre. Det betyr at vi hele tida må ha fokus på både det vi har fått til, og det vi ikke har lyktes med. Vi har lovt at «alle skal med». Det forplikter oss i de veivalgene vi skal gjøre framover.

Svein Harberg (H) [23:01:39]: Det er lov for regjeringsmedlemmer å være strålende fornøyd når en har fått til enighet om innholdet i et statsbudsjett – ja, det er til og med naturlig i begeistringens rus å bruke de ypperste superlativer om det en leverer. Når vi vet noe om de debatter som må ha utspilt seg underveis i prosessen omkring statsbudsjettet for 2010, forstår vi jo virkelig at det var behov for å foreta i hvert fall en språklig feiring. Mottakelsen av budsjettet ute blant de grupper enkeltpostene gjelder, må derfor ha vært nedslående. Det må være brutalt når høringene gjenspeiler at samlede fagmiljøer i forskjellige tjenesteområder forteller at Regjeringen slettes ikke leverer – ja, at de rett og slett ikke har forstått den virkelighet som utøverne må forholde seg til. Jeg registrerer riktignok at regjeringsmedlemmer fortsatt virkelig prøver å holde oppe gløden, men jeg registrerer også at noen er mer nyansert.

Kommunalministeren prøvde i går å fortelle at kommunene må frede skolene og finne andre kuttområder, men jeg syntes å høre en tvil i det samme det var sagt. Kommunenes Sentralforbund, som har dyktige og saklige tallknusere, har nemlig allerede fortalt at de frie inntektene umiddelbart er spist opp, og vel så det, av økte kostnader og nye oppgaver.

Det virker for øvrig slettes ikke som om kunnskapsminister Halvorsen er så veldig fornøyd med de rammene finansminister Halvorsen leverte henne. Andre innrømmer til og med at de ikke er fornøyd. Statsråden for høyere utdanning og forskning innrømmet det. Forståelig! Samtlige utdanningsinstitusjoner, ansattes organisasjoner og studentorganisasjoner forteller at underdekning gir alvorlige konsekvenser. De forteller at Regjeringens storsatsing på utdanning slettes ikke kan realiseres. Det gir grunn til bekymring.

Det er på tide at Regjeringen gjennom sine partifeller på Stortinget bruker budsjetthøringene til å justere virkelighetsforståelsen. Vi har ikke råd til å gamble med kunnskapen til barna våre. Høyre har i sitt alternative budsjett satset 1 milliard ekstra på utdanning – på lærerne, på hjelp til barna i grunnskolen og på en styrking av høyere utdanning. Dersom det er et problem å samle støtte internt i Regjeringen, kan jeg anbefale statsrådene å bruke våre alternative forslag. Det sikrer løft i utdanningen, og jeg kan love solid støtte fra opposisjonen.

Are Helseth (A) [23:04:39]: Stortinget har i dag til behandling forslaget til statsbudsjett for 2010. Budsjettet tilgodeser alle store områder med vekst. Det er solid.

Budsjettet innebærer en fortsatt offensiv politikk. Vellykket økonomisk politikk er et grunnlag for gode liv og gode leveår for de mange. God økonomisk politikk gjennom flere år gjør at de mange kan bli enda flere. Gode liv og trygghet i hverdagen avhenger av at også naboen har det bra.

Den rød-grønne regjeringen leverer på trygghet for arbeid. Vi har et mål om å ha den laveste ledigheten i Europa og klarer dette fordi vi har mot til å prioritere. Flertallsregjeringens visjoner og handlekraft var nødvendig for å møte finanskrisen. Tiltakene har virket som planlagt for å stabilisere nasjonalt finansmarked og sysselsetting knyttet til innenlandske markeder. Men for eksportindustrien er finanskrisen en realitet i dag og i morgen. Vår politikk har vært ansvarlig. Vi brukte mindre i de gode årene. Nå har vi handlingsrom og bruker dette i år og neste år.

Den rød-grønne regjeringen leverer på trygghet for bolig og dagligliv. Til tross for gode oljeinntekter er den økonomiske politikken seriøs, slik at renten holdes nede. Det trygger hverdagen for familier med lån og øker omsetningen i industri og tjenestenæringer. Trygghet i hverdagen er å investere i fremtiden. Da blir de unge familiene større, og vi trenger flere hender i alle sektorer i årene som kommer.

Den rød-grønne regjeringen investerer i trygghet for helse. Vi skaper mer helsetjenester og mer omsorgstjenester enn noen gang. Vi har lavest arbeidsledighet i Europa, og vi bruker mest penger på helse. Tjenestetilbudet ved akutt sykdom er særlig godt. Et stort flertall av pasienter og pårørende er svært fornøyd med både behandling og service. Men vi vet også at vi må bli bedre. Særlig gjelder dette for grupper som har behov for hjelp over tid av mange tjenesteytere.

En økonomisk politikk som både skaper og fordeler verdier, gir de mange i samfunnet gode liv og gode leveår.

Vår politiske hovedutfordring er enkeltmenneskene som mister de gode leveårene. Dette er først og fremst knyttet til sosiale forskjeller.

Det budsjettforslaget vi i dag behandler, viser hvilken kraft vi har i vanskelige tider når vi har vært kloke med pengene i gode tider.

Anders B. Werp (H) [23:08:01]: I debatten i dag har vi hørt gjentatte ganger fra alle partier at man er opptatt av å sikre og etablere arbeidsplasser, at man ønsker å legge til rette for industri- og næringsutvikling og at man må ta miljøhensyn for framtiden. I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi virkelig kan gjøre noe med alt dette.

Det norske skogbruket er i verdensklasse når det gjelder å være bærekraftig. Skogeierne, skogindustrien og miljøbevegelsen er enige om prinsippene for miljøvennlig forvaltning. Biomassen i norske skoger øker kraftig. Av den årlige tilveksten blir kun ca. en tredjedel avvirket for salg.

Norsk skogbruk representerer derfor et betydelig potensial for verdiskaping i distriktene, og det leverer et unikt råstoff til foredling. Ved å legge til rette for nye industrielle anvendelser av dette miljøvennlige råstoffet kan vi altså både skape distriktsutvikling og etablere arbeidsplasser i industrien.

Skogbruksnæringen står på to pilarer: trelast og treforedling. Produksjon, salg og foredling av biomasse til energiformål kan bli den tredje pilaren. Derfor ønsker hele skognæringen satsingen på annen generasjon biodiesel velkommen.

Da skulle man tro at myndighetene deltok entusiastisk i denne utviklingen. Derfor er skuffelsen desto større i dag. Debatten viser at det som kunne blitt et industri- og miljøeventyr fra virkeligheten, nå snubler før man får startet.

Undringen er stor når vi tidligere i debatten hører statsministeren begrunne Regjeringens avgiftsforslag med at forurenser skal betale. Logikken skulle jo tvert om tilsi at de som forurenser mindre ved å bruke biodiesel, også skal betale mindre.

Videre hevdet statsministeren at avgiften på biodiesel er et bidrag til at økonomien fungerer bedre.

Høyre mener at det ikke er et positivt bidrag til samfunnsøkonomien at framtidsrettet industriutvikling hindres, at potensialet for verdiskaping i distriktene bremses og at positive miljøtiltak kveles av avgifter.

Det virker som om Regjeringen ikke forstår at de signaler den nå sender ut, er helt ødeleggende. Hvem vil nå ta sjansen på ytterligere investeringer i biodrivstoffsektoren?

Resultatet av Regjeringens politikk er at Uniol i Fredrikstad har permittert alle sine ansatte, og at Norske Skogs biodieselvirksomhet på Follum kanskje må kaste inn håndkleet dersom avgiften blir en realitet. Det er ikke bare langt mellom ord og handling i Regjeringens klimapolitikk, det er også langt mellom slagordet «Hele folket i arbeid» og Regjeringens rasering av grønne arbeidsplasser.

Stine Renate Håheim (A) [23:11:08]: Det finnes ingen frihet større enn følelsen av trygghet, sa Tage Erlander. Og det er i fellesskapet vi skaper trygghet og frihet.

For alle de elevene som ikke takler skolehverdagen, gir det mer trygghet når Regjeringen tar frafallet i videregående opplæring på alvor og bevilger 53 mill. kr mot frafall. Alle skal med i skolen, og når flere fullfører, gir vi også flere ungdommer reell valgfrihet i livet. Og fordi vi vet at flere og bedre lærere i skolen er så viktig, styrkes kommuneøkonomien med 8 milliarder kr.

Budsjettet skal trygge arbeidsplasser fordi arbeid til alle er viktig for enkeltmennesket, og fordi det er med på å finansiere velferdsstaten. Finanskrisen har vist oss nok en gang hvor viktig det er at vi har et sikkerhetsnett for dem som må møte ledighet og usikkerhet. Men Fremskrittspartiet kutter i sitt alternative statsbudsjett 8 milliarder kr til folketrygdens utgifter. Etter dagens bortforklaringer, som dessverre ikke gir så mye mening, i hvert fall ikke for meg, kan ikke jeg skjønne noe annet enn at det må bety kutt i dagpenger, sykelønn og uføretrygd. Det er et brutalt signal om at i fremskrittspartisamfunnet er du virkelig din egen lykkes smed.

For alle dem som lever av landbruket, er det nok en trygghet å vite at vi har en regjering som ikke vil si opp jordbruksavtalen over natta. Jeg hører Fremskrittspartiet argumentere med at de vil slippe bøndene fri, men realiteten er nok at de vil slippe å ha bønder i det hele tatt. Og med et kutt på 6 milliarder kr i landbruket vil nok ikke det være langt unna sannheten.

De rød-grønnes budsjett er et budsjett for mer trygghet fordi det er et budsjett for å bekjempe og forebygge kriminalitet. Politiet styrkes med 1,3 milliarder kr, og neste år økes opptaket på Politihøgskolen til rekordhøye 720 studenter. Det er en dobling siden det siste året med Bondevik II-regjering. Dette har vi gjort fordi vi vet at vi ikke kan gi folk et lynkurs og en sheriffstjerne og si lykke til i jobben som politi; det tar tid å utdanne fagfolk. Når opposisjonen roper om bemanningskrise i politiet, har de ikke særlig stor troverdighet. Det er den rød-grønne regjeringen som har gjennomført tidenes politiløft.

Høyresiden har gjort valgfrihet til sitt honnørord. De sier valgfrihet for enkeltindividet, men resultatet av deres politikk er ofte frihet for enkelte individer, nemlig for dem som har råd til å betale for seg. Og med forslag om milliarder i skattekutt vil de som har mye, få mer. Samtidig kuttes det i viktige velferdsordninger og sikkerhetsnett. Det skaper mindre trygghet for folk flest.

Jeg gleder meg til å stemme for Regjeringens budsjettforslag, et budsjett hvor ingen departementer får kutt, et budsjett som har mange vinnere. Det er fordi vi bruker de store pengene på de store oppgavene, og gjennom et sterkt fellesskap sørger vi for trygghet og frihet for folk flest.

Tor-Arne Strøm (A) [23:14:28]: Vi har hørt det her i dag, og vi har hørt det tidligere, at opposisjonen er skeptisk til Regjeringens næringspolitikk. Den fortsetter å drive med den misnøyestrategien som den har holdt på med i flere år nå.

Jeg vil bare slå fast at Norge er et godt og bra land å drive næringsvirksomhet i. Regjeringens næringspolitikk de fire siste årene har gitt gode resultater. Vi har hatt sterkere vekst de siste årene enn det som f.eks. er EU-gjennomsnittet, og vist at norske bedrifter også er konkurransedyktige på et globalt marked.

Statistikken viser i hvert fall at i forrige periode ble det skapt flere nye arbeidsplasser enn i noen fireårsperiode siden 1950-tallet. Verdensbanken har rangert Norge som det tiende beste landet å drive næringsvirksomhet i, i en rangering blant 183 land. Det sier veldig mye.

Vi legger til rette for nyskaping og forskning. Statsbudsjettet for 2010 er det største noensinne når det gjelder forskning. Forskningsbevilgningene har økt mye kraftigere fra 2005 til 2010 enn de gjorde i perioden 2001–2005. Norsk næringsliv har høy kompetanse innenfor miljøteknologi. Ved å satse på miljøteknologi vil vi styrke konkurranseevnen til norsk industri og fremme næringsutvikling, som i neste omgang medvirker til at Norge når sine miljømål.

Skal vi ha et fremadrettet næringsliv og bosetting i dette landet, er det også viktig at vi legger til rette for å bygge ut infrastrukturen. Det har også denne regjeringen satset på å gjøre. Regjeringen har prioritert samferdselssektoren. Den rød-grønne regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010 innebærer et nytt stort samferdselsløft. Budsjettforslaget for 2010 er på 27 milliarder kr, noe som er en vekst på 4,7 milliarder kr – ca. 21 pst., sammenliknet med saldert budsjett for 2009. Det er ingen som må si at det ikke er et stort løft. Satsingen både på vei, bane, havner og farleder er på et historisk høyt nivå. Budsjettet viderefører den sterke opptrappingen på samferdsel som ble startet av denne regjeringen i 2005. Vi har økt bevilgningen bl.a. til vei og bane med over 9 milliarder kr siden 2005. Med økningen i 2010-budsjettet er opptrappingen til gjennomsnittlig NTP-nivå godt i rute.

Så til slutt til debatten om sykelønn. Jeg tror det er viktig å minne om at det Regjeringen og statsministeren har tatt initiativ til, ikke er en sykelønnsdebatt, men en sykefraværsdebatt. Det er en vesentlig forskjell på disse to tingene. Det er viktig å fokusere på dette, for alle ønsker vi å få ned sykefraværet. Men arbeidstakeres rett til full lønn under sykdom skal ikke røres.

Bjørn Lødemel (H) [23:17:47]: Denne budsjetthausten har det handla mykje om avgifter, om klima og grøne arbeidsplassar. Dessverre ser det ut til at mykje av det Regjeringa foreslår i budsjettet, går i feil retning på desse områda.

Skatt på alle arbeidsplassar burde ha vore lågare i Noreg. Ikkje minst viktig er det for å få fram nye næringar. I staden ser vi ei regjering som reduserer lønsemda til dei nye næringane med nye skattar og avgifter. Vi ser eit godt døme på det med den nye biodieselavgifta.

Dei raud-grøne partia har gjennom heile valkampen snakka varmt om grøne arbeidsplassar og om rein fornybar energi. Her skulle ein verkeleg satse. I Sogn og Fjordane var grøne arbeidsplassar sjølve fanesaka for Senterpartiet. No er vi etter mitt syn vitne til tidenes største mageplask når det gjeld både klimapolitikken og grøne arbeidsplassar.

Uniol må truleg leggje ned. Norske Skog skrinlegg store investeringar, og stor usikkerheit om framtidig avgiftsregime kan stoppe mange viktige investeringar.

Vi ser eit anna godt døme på dårleg næringslivspolitikk når Regjeringa vidarefører ei urettferdig produktavgift på saft, som råkar ei viktig distriktsbedrift som Lerum i Sogndal. Lerum er marknadsleiar på ekte saft i Noreg og får mykje av råstoffet sitt frå Sogn.

Ein avgiftsauke på 60 mill. kr under dei raud-grøne regjeringane skapar store utfordringar for denne flotte bedrifta. Det gjer det m.a. vanskeleg for dei å forsvare å betale ekstra for lokale råvarer, som dei gjer bl.a. for å halde oppe ei viktig landbruksnæring i regionen.

Lerum si saft er basert på ekte frukt, som er eit sunt produkt samanlikna med mange av dei kunstige produkta som Lerum konkurrerer med. I eit ernæringsspørsmål er det ikkje tvil om at Lerum sine produkt er langt sunnare og ikkje burde hatt denne avgifta.

Høgre vil halvere produktavgifta på saftprodukt på grunn av at ho rammar urettferdig, og det vil ha positiv effekt for ei viktig bedrift i Distrikts-Noreg.

Det har vore ei underleg oppleving å høyre mange raud-grøne politikarar som gjer spørsmålet om formuesskatt til eit spørsmål om kvar du bur i Oslo. Dei skulle heller ha teke seg ein tur ut i den verkelege verda og besøkt bedrifter som Lerum, Helle Knivfabrikk, Saga Boats eller mange av dei flotte reiselivsbedriftene som er rundt om i landet. Då ville dei fått eit klart svar på kva formuesskatt, eigedomsskatt og arveavgift betyr for næringslivet og for jobbskaparane i dette landet.

Høgre fremjar ei rekkje forslag som fører til forenklingar for små og mellomstore bedrifter. Det vil redusere bedriftene sine kostnader og er med på å gjere næringslivet konkurransedyktig. Det legg grunnlaget for nye jobbar, og det sikrar eksisterande arbeidsplassar.

Høgre held vallovnadene når det gjeld samferdsle, utdanning, formuesskatt og arveavgift, og Høgre sin heilskapelege økonomiske politikk betrar vilkåra for næringslivet og sikrar dermed velferda på lang sikt.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [23:20:56]: Etter å ha hørt på debatten i dag sitter jeg igjen med mange inntrykk. Jeg har hørt at Regjeringen ikke bruker nok penger på det meste. Jeg har hørt at regjeringspartiene er grådige som ikke gir skattelette – heller ikke til dem som har mye fra før. Jeg har hørt at regjeringspartiene er ansvarsløse som bruker altfor mye penger. Til tross for mange gode innlegg fra opposisjonen har debatten til tider vært fantasiløs og lang – eller kanskje jeg skulle rette meg selv og si at opposisjonen har vært fantasifull i gjentakelsen av ett smalt tema.

Til tross for dette må jeg si at vi lever i et godt land. Vi er flere ganger kåret til verdens beste land å bo i. Det burde vi kanskje synliggjøre på flere måter.

Helheten i dette budsjettet mener jeg er meget god. Senterpartiet er svært tilfreds med satsingen på samferdsel. Det investeres i veier, i havner, i jernbane og farleder, flyplasser og bredbånd. Denne satsingen er historisk og kommer hele landet til gode. Det kommer næringslivet til gode. Det gjør reisen til arbeid og skolested tryggere og gir ny optimisme rundt om.

Jeg mener også at satsingen på kommuneøkonomi er meget god. Det gir gode velferdsløsninger i bygd og by – 41 milliarder kr totalt siden vi rød-grønne overtok, og nye 8 milliarder kr kommer neste år.

Senterpartiet mener at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Derfor er vi tilfreds med at flere oppgaver er overført til fylkeskommunene. Jeg er sikker på at oppgavene blir løst på en god måte, enten det er de nye fylkesveiene, eller det er å legge til rette for næringsutvikling, eller det er de nye regionale forskningsfondene vi snakker om. Oppgaver skal løses nærmest mulig der folk bor og der verdiene skapes. Derfor mener jeg det er skuffende at Høyre foreslår å kutte i midler til næringsutvikling og regional utvikling til fylkeskommunene.

Senterpartiet mener det er et gode at vi har en bosetting i hele landet. Derfor er det viktig å gi alle gode tilbud om gode offentlige tjenester. Det er litt overraskende når Høyre da foreslår kutt i statens kjøp av ulønnsomme posttjenester. Hvem skal miste lørdagsposten først?

Jeg mener også at det er et svært uheldig signal når Fremskrittspartiet legger opp til omkamp om Forsvarets overkommando på Reitan utenfor Bodø. Mener man at man ikke kan takle å ha Forsvarets menn og kvinner i denne regionen, eller hva er begrunnelsen?

Jeg er svært tilfreds med at jeg tilhører et parti som vil ta hele landet i bruk, og at vi samarbeider godt med Arbeiderpartiet og SV om nettopp det. Vi sikrer gode velferdsløsninger til alle. Vi investerer for framtiden i forskning og infrastruktur. Jeg gir med glede min stemme til et helhetlig budsjett som ivaretar dette på en meget god måte.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [23:24:09]: 17. januar 2008 inngikk Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre klimaforliket. Undertegnede drev selv med disse forhandlingene. Biodrivstoff var det eneste punktet i forliksavtalen som ikke var ferdigforhandlet denne dagen, på grunn av at det skulle gjennomføres en høring av forslaget, om 2 pst. årlig omsatt volum av drivstoff, stigende til 5 pst. i 2009. Partene var også enige om at en skulle vurdere en ytterligere opptrapping, forutsatt bærekraftig produksjon. Noen måneder ut i 2008 kom matkrisen for fullt. Kristelig Folkeparti var da med på å sette i fokus de etiske utfordringene knyttet til å ta matjord ut av produksjon for å produsere biodrivstoff. 9. september 2008 mottok Kristelig Folkeparti, som en av partene i klimaforliket, et brev fra miljøvernministeren hvor vi ble informert om resultatene av høringen og invitert til videre dialog om framdrift i arbeidet med biodrivstoff. Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre gav respons i form av brev datert 23. oktober 2008. 3. desember 2008 møttes partene i klimaforliket hos miljøvernministeren for å sluttføre forhandlingene fra klimaforliket om biodrivstoff.

Det er Kristelig Folkepartis klare oppfatning av møtet 3. desember at partene i klimaforliket ble enige om at opptrappingen av omsetningsforbudet, til 5 pst., skulle utsettes til 1. juli 2010, bl.a. på bakgrunn av innspill fra oljeselskapene i forhold til hva som var teknisk mulig, og for å få på plass et rapporteringssystem med bærekraftkriterier.

Tirsdag denne uken, på landsmøtet til Fagforbundet, brøt statsminister Jens Stoltenberg ensidig denne avtalen. Statsminister Jens Stoltenberg prøvde attpåtil å framstille et omsetningspåbud på 3,5 pst. i 2010 som et steg framover i forhold til den gjeldende politikk, og også som en seier for SV. Kristelig Folkeparti oppfatter dette snarere som en senking av ambisjonsnivået og et brudd med klimaforliket.

Det var med forundring jeg lyttet til statsministerens replikkordskifte tidligere i denne debatten. La meg sitere statsministeren:

«Så har det vært en runde der man har justert dette i 2010, men også der ble det ikke gitt noen forpliktelser om at det skulle gjennomføres noe.»

Hvis statsministeren er slik å forstå at Regjeringen inviterer de parlamentariske lederne til samtaler om videre framdrift og videre satsing på biodrivstoff hvor det settes en eksakt dato for skjerping av omsetningspåbudet uten at dette forplikter Regjeringen til å gjennomføre noe, ja, da sier det mest om regjeringen Stoltenberg II som forlikspartner.

Lise Christoffersen (A) [23:27:26]: I går kom jeg fra Karibia etter møte i Sosialistinternasjonalen, med sterke inntrykk fra annerledes debatter om klima, nedrustning og fattigdom. Med deltakere fra hele verden, og flertallet fra fattige land, blir debatten annerledes. Ståstedet er annerledes. Blant mange innlegg var det ett som gjorde et særdeles sterkt inntrykk. Jamaicas tidligere, første kvinnelige, statsminister, nå opposisjonsleder, Portia Simpson, holdt innlegg om kampen mot fattigdom og for en rettferdig verden, om hvordan det å godta urettferdighet, uansett hvor, til slutt vil ramme oss alle. Punkt for punkt dokumenterte hun hvordan kun 1 pst. av det verden årlig bruker på våpen, faktisk kan monne – og det betydelig.

Migrasjon var hovedtema for kvinnene fra de fattige landene. Ingen hadde noe brennende ønske om å komme til Vesten eller Norge. Nei, tema var tvang på grunn av fattigdom, konflikter, forfølgelse, miljøødeleggelser og naturkatastrofer, tema var om med tungt hjerte å etterlate barna hos naboer, mens mamma dro for å finne et livsgrunnlag for dem, oftest i eget land eller region, noen lenger – ikke alle kom tilbake.

Så, etter halvannen uke uten nærkontakt med norsk politisk debatt, tok jeg begjærlig fatt på avisene – og snakk om nedtur! I halvannen uke hadde opposisjonen dirret av indignasjon og media begravd seg i dyp analyse av spørsmålet om en avgift!

Jeg skal ikke snakke om biodiesel, men sitere en merknad fra Fremskrittspartiet om noe annet:

«Innvandrings- og integreringsområdet er den store budsjettvinneren i Regjeringens statsbudsjett for 2010.»

Ja, flott! Noen av verdens 20 millioner flyktninger kommer hit. De skal ha en anstendig behandling etter internasjonale kjøreregler. Det vil ikke Fremskrittspartiet og kutter med hard hånd – 3,5 milliarder kr i inkludering, en halv milliard i apparatet som utfører tjenestene – i tråd med Fremskrittspartiets program, der det står at

«Norges mottak av mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets begrenses kraftig. Dette omfatter flyktninger, asylsøkere og de som gis opphold av humanitære årsaker».

Fremskrittspartiet synes ikke at «verdens beste land å bo i» skal ta sin del av ansvaret for mennesker i nød. I stedet skal folk hjelpes der de bor, sier Fremskrittspartiet, men de vil ikke det heller og kutter i bistand og bistandsadministrasjon. Det er heldigvis et gap mellom Fremskrittspartiet og alle de andre partiene på dette området. Da synes jeg at de andre opposisjonspartiene heller burde brukt tid til å diskutere slike forskjeller enn å lage en «show off» av en avgiftsavstemning så sent på natten.

Per Roar Bredvold (FrP) [23:30:36]: Fremskrittspartiet ønsker seg et allsidig næringsliv, som mest mulig kan stå på egne ben og skaffe seg inntekter uten altfor mye statlig styring eller økonomiske overføringer. Dette blir gode og varige arbeidsplasser som både distriktene og byene trenger.

Reiseliv er den fjerde største næringen i Norge, noe jeg tror ikke alle vet eller tar nok hensyn til. Den omsetter for mange kroner, har mange arbeidsplasser, hvorav svært mange er kvinnearbeidsplasser. Dette er viktig da mange distrikter sliter med å skaffe nettopp kvinnearbeidsplasser. Fremskrittspartiet ønsker å bidra til at reiseliv og tilliggende bransjer kan vokse, ved å bruke mer penger på markedsføring av Norge som et spennende sted å besøke. Ikke noe parti er i nærheten av å satse så mye nettopp på reiseliv.

I tillegg til markedsføring har Fremskrittspartiet en politikk med en rekke lovregelendringer. Det samme gjelder et lavere skatte- og avgiftsnivå. Fremskrittspartiet ønsker også å bedre avskrivningsreglene og fjerne formuesskatt og eiendomsskatt m.m.

Fremskrittspartiet ønsker også å myke opp en rekke regelverk for praktiske opplevelser og gjøremål. Dette kan f.eks. være snøscooterkjøring. Slik dette fungerer i dag, reiser mange med denne interessen til Sverige eller Finland, bor på hotell e.l. og legger igjen mye penger der. Dette er penger som med fordel kunne blitt i Norge, skapt inntekter og sikret eksisterende samt skapt nye arbeidsplasser.

Det samme gjelder Norges rovdyrpolitikk, som med sin bevaring av rovdyrene ødelegger for de i reiselivsbransjen som kan tilby pakketurer hvor jakt og jaktopplevelser inngår. Derfor har interessen blitt sterkt redusert, siden rovdyrene herjer og man er redd for seg selv og ikke minst for hunden sin.

Ellers er mange innenfor turisme og reiseliv opptatt av samferdsel. De ønsker gode veier samt en jernbane som fungerer, og at togene kommer til rett tid. Når det gjelder våre veier, er svært mange av disse av en svært dårlig standard. Det er riksveien til f.eks. Trysil i Hedmark, som benyttes av bl.a. mange fra Danmark, et godt eksempel på. Undersøkelser viser at en del av disse turistene ikke kommer tilbake nettopp på grunn av veistandarden. Dette gir selvfølgelig dårlig PR istedenfor det motsatte, hvor enda flere ville kommet.

En annen ting Fremskrittspartiet mener er viktig for reiselivsbransjen, er dens muligheter til å delta når områder skal vernes. Det er områder som med en fornuftig bruk kan gi store muligheter nettopp for reiselivsbransjen, uten å ødelegge for meningen med verningen.

Ellers er Norges alkoholpolitikk rimelig godt kjent. Fremskrittspartiet ønsker også her at bransjen sammen med myndighetene finner fram til løsninger som bidrar til en fornuftig løsning til alles beste.

Med disse momenter i vårt budsjett og program er det ikke den minste tvil om at Fremskrittspartiet er det beste partiet også for reiselivsbransjen.

Borghild Tenden (V) [23:33:50]: Det er mange ulogiske brister i regjeringspartienes argumentasjon i saken om biodiesel. Det har blitt hevdet fra regjeringshold at biodiesel ikke er miljøvennlig og fortrenger matproduksjon. Hadde dette vært tilfellet, ville det vært direkte umoralsk å heve omsetningspåbudet fra 2,5 pst. til 3,5 pst. eller 5 pst.

Det har blitt hevdet at dersom vi ikke innfører økt avgift nå, vil vi tape astronomiske summer i avgiftsinntekter som ellers ville gått til jernbane, skole, kommuner, fattige etc. Men Regjeringen har jo selv for lengst lenket seg fast i skatte- og avgiftsnivået for 2004. Det innebærer at mindre skatte- og avgiftsinntekter blir kompensert med økte inntekter på andre poster, slik som mange har spilt inn forslag om. Det ville altså blitt nøyaktig like mye penger til jernbane, skole, fattige og sultne.

Så har vi SV som prøver å fremstille seg selv som noen naive, godtroende, som ikke visste hva de gjorde. Dersom det er noen som virkelig har hatt kontrollen over denne saken, og ikke minst kunne gjort noe med det fra dag én, er det SV. Det var SVs finansminister som fremmet forslag om økt avgift. Det var SVs miljøvernminister som åpnet Uniol, og fremholdt at dette var fremtiden, samtidig som han visste at det lå en udetonert avgiftsbombe i budsjettet. Det var SVs miljøvernminister som både på Uniol-åpningen og i sin egen budsjettproposisjon fremholdt helt utvetydig at det skulle bli et påbud om 5 pst. innblanding av biodiesel i løpet av 2010. Så skjer det utrolige, at statsministeren torpederer dette og sier at nei, vi vil bare ha 3,5 pst. innblanding i løpet av 2010, hvorpå SV fremstiller det som en seier at Regjeringen bryter med egne lovnader, egne budsjettdokumenter og Stortingets klimaforlik – litt av en seier.

Dersom det hadde vært politisk vilje, hadde det vært helt uproblematisk for Regjeringen å komme til oss i opposisjonen og si: Sorry, dette var feil tidspunkt å fremme dette forslaget på, men kan dere være med oss i en fornuftig tempoplan, slik at vi både kan ivareta hensynet til at også biodiesel må avgiftsbelegges på sikt, og slik at vi sikrer arbeidsplassene i Uniol, følger opp klimaforliket og har en målrettet satsing på 2. generasjons biodrivstoff.

Selvfølgelig hadde vi vært med på det. Men Regjeringen velger en arroganse som vi må tilbake til tiden før parlamentarismen for å finne maken til. Resultatet blir at det bare er tapere. Norsk politikk taper ansikt, de ansatte på Uniol taper arbeidsplassene, og den viktige omstillingen til et mer miljø- og klimavennlig samfunn, lavutslippssamfunnet, blir i beste fall satt på vent. Det er uforståelig og helt unødvendig.

Arne L. Haugen (A) [23:37:05]: Jeg tegnet meg for å få nevne et politikkområde som riktignok har vært omtalt tidligere i debatten, men som etter mitt syn fortjener litt mer oppmerksomhet, og som er viktig for svært mange. Det gjelder landbruket.

Gjennom de siste års behandling av jordbruksavtalen har Fremskrittspartiet, og til dels også Høyre, gjort vedtak som, hvis de hadde fått flertall, hadde hatt som konsekvens at norsk landbruk ble bygd ned.

Jeg mener at vi fra regjeringsskiftet i 2005 har sett en gradvis mer positiv utvikling både i jordbruket og i skogbruket. Det er blitt større investeringslyst og optimisme.

I regjeringserklæringen blir det nå slått fast at det skal utarbeides en ny stortingsmelding om landbruk. Det er viktig. Det er ti år siden det sist ble utarbeidet en slik melding. Mange rammebetingelser er endret. Landbruks- og matdepartementet er nå i gang med å forberede arbeidet med en stortingsmelding som skal fokusere på hele verdikjeden – fra jord til bord, for å si det slik. Det vil gjøre at vi får en helhetlig debatt om landbrukspolitikk, noe som er viktig for oss som er opptatt av landbrukspolitikken og samfunnsutviklingen, og selvsagt også for primærprodusenter og forbrukere.

Et annet viktig tiltak er landbruksministerens initiativ til en offentlig utredning av kjedemakt i dagligvarebransjen. Jeg ser virkelig fram til å få innsikt i de kompliserte forholdene mellom kjedene og mellom kjedene og leverandørindustrien. Det arbeidet som nå starter i Landbruksdepartementet i samarbeid med Fornyingsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, vil etter hvert gi allmennheten innsikt i maktforholdene og muligheter for å utvikle en politikk på området som kan komme forbrukerne og primærprodusentene til gode.

Når jeg nevner disse prosessene, er det for å vise at Regjeringen arbeider konstruktivt med dette politikkområdet og har en offensiv tilnærming til norsk landbrukspolitikk, i kontrast til opposisjonens svartmaling. Landbruket – jord- og skogbruket – er avgjørende viktig for bosettingen i landet vårt, for leveranser til matindustrien og skogsindustrien, helt nødvendige virksomheter for at det skal være mulig å ha et aktivt liv i Bygde-Norge.

Øyvind Håbrekke (KrF) [23:40:07]: Det har i løpet av denne debatten – i særdeleshet fra regjeringspartiene og særlig fra statsministeren – blitt gjentatt gang på gang at Norge har klart seg usedvanlig godt gjennom finanskrisen og de urolige økonomiske tidene vi har hatt det siste året, på grunn av den norske modellen med en sterk offentlig sektor. Dette har på en måte blitt forklart med bakgrunn i Regjeringens egen politikk.

Men hva er da grunnen til at vi i Norge kan kombinere en sterk offentlig sektor med en så høy materiell velstand som det vi har? Jo, det er nettopp fordi vi faktisk har outsourcet, for å bruke et sånt uttrykk, produksjonen av store deler av det private forbruket, mange av de materielle varene som vi baserer velstanden på, industriproduksjonen. Den skjer nemlig i andre land, i andre deler av verden, ikke minst i Kina og andre asiatiske land. Det er jo de som produserer disse varene. De har ikke en tilsvarende høy andel offentlig sektor, men de har stor industriproduksjon. Det er de som nå betaler prisen for den økonomiske nedgangen vi har sett på verdensbasis. Dette enkle poenget illustrerer at det hadde vært betimelig med en langt større ydmykhet også fra Regjeringen og statsministerens side i møte med de urolige økonomiske tidene vi nå går igjennom.

Det har ellers blitt understreket tidligere i dag at vi burde ha tilegnet oss mer kunnskap om biologi for å forstå de grunnleggende prosessene også i politikken. For meg er et av de mest grunnleggende biologiske prinsippene vi da burde ha lært av, nettopp det at vi skal høste det vi sår. I lys av det er det et stort paradoks at en regjering med så store muligheter, så stort økonomisk handlingsrom og et så ekspansivt budsjett så til de grader usynliggjør familiepolitikken, familiens rolle i samfunnet.

Hva er trusselen i å styrke valgfriheten og rollen som småbarnsforeldre? Hva er det som forhindrer en storsatsing på familievern og barnevern, f.eks., i Norge i 2009? Vi reparerer. Vi reparerer på område etter område for de utfordringene som skapes i tidlige barneår. Tiden er derfor inne for en storsatsing på oppvekst, på familie og på ungers trygghet og oppvekst for å forebygge de utfordringene som statsbudsjettet i stor grad reparerer.

Presidenten: Neste taler er Henning Warloe.

– Der kommer Henning Warloe.

Henning Warloe (H) [23:43:39]: Beklager, men når det er lenge å vente, kommer man av og til for sent, og det er jo blitt sent på kvelden. Jeg skal snakke om forskningspolitikk. Det er jo kjekt at det er noen tilhørere i salen i alle fall.

Tidligere i dag sa kunnskapsminister Kristin Halvorsen at hun har ansvaret for en formue som er langt større enn oljeformuen, nemlig den humane kapital, altså summen av kunnskap i Norge. Hvis det er riktig, må det være smart politikk å satse mye på forvaltning og foredling av denne enorme formuen. Det er her satsing på forskning og utdanning kommer inn. Kunnskap har den merkelige egenskapen at den vokser når den deles og spres. Investering i forskning kan gi bedre liv og bedre helse, grunnlag for nye og lønnsomme arbeidsplasser og smarte løsninger som også kan berge klodens klima. Forskningen kan alt dette og mer til. Det finnes knapt noe formål i statsbudsjettet som det er mer framtidsrettet eller lønnsomt å satse på.

Men noen regler må vi følge. Vi må dyrke talentene og ikke være redde for å satse på de beste hodene. Vi må gi størst mulig frihet til forskningen, slik at de beste ideene vokser fram, uavhengig av politiske mål og føringer.

Allerede her støter vi på noen problemer. Regjeringens forslag til statsbudsjett er nemlig gjennomsyret av styringstrang. Det som finnes av økte midler til forskning, er, stort sett uten unntak, øremerket gjennomføring av politiske mål. For å si det slik: Målene er nok betydelig mer ambisiøse enn de pengene som følger med. Regjeringen har de siste årene tatt en stadig sterkere politisk styring med forskningsfeltet. Regjeringens forskningspolitikk i dag minner mer og mer om den gammeldagse, instrumentelle kulturpolitikken som særlig Arbeiderpartiet likte på 1970-tallet.

Høyre går motsatt vei. Vi øker utdannings- og forskningsbudsjettet med en ekstra kunnskapsmilliard. En god partikollega av meg kom i skade for å si en ekstra million, og det hørtes kanskje ikke så ambisiøst ut. Svært mye av dette går til frie midler, som gir universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner større frihet og større armslag. Siden vi er mer opptatt enn Regjeringen av at også næringslivet skal satse mer på forskning, styrker vi SkatteFUNN-ordningen med nesten 400 mill. kr i tillegg.

Høyre øker dessuten bevilgningene til Forskningsfondet med hele 10 milliarder kr.

Regjeringen kunne ha satset mer på utdanning, forskning og kunnskap i et budsjett der en bruker rekordmange penger. Regjeringen burde ha gjort det, men det er altså Høyre som gjør det.

Jenny Klinge (Sp) [23:46:40]: Dette statsbudsjettet er det siste den aller første raud-grøne regjeringa la fram, og det første som den nye raud-grøne regjeringa skal setje ut i livet. Vi har fire år framom oss – ein morgondag «med blanke ark og fargestifter tel», for å sitere Alf Prøysen. Det er vel somme av oss som tykkjer akkurat det er kjekt, etter dei siste daganes bruduljar.

Prøysen er mest kjend for songane sine, men i dei bøkene han skreiv, viste han eit ektefølt sosialt engasjement for dei som står nedst på rangstigen, og som av ulike grunnar fell utanfor. Eg er stolt av å tilhøyre eit parti i ei regjering som har det same engasjementet, og som følgjer opp dette i praktisk politikk.

Eg vil som medlem av justiskomiteen lyfte spesielt fram den viktige jobben som vi ikkje berre har gjort, men som vi også skal gjere, for å nå målet om å førebyggje betre, reagere raskare, oppklåre meir og rehabilitere betre.

Vi har i år oppretta 460 nye sivile stillingar i politiet og vidarefører denne satsinga neste år. Dermed vil mesta 300 polititenestemenn kunne bli frigjorde til operativt politiarbeid. Det betyr ikkje berre at fleire lovbrytarar kan bli tekne, men også at politiet kan førebyggje at nye blir lovbrytarar.

Mange av dei som sit i fengsel, treng god oppfølging for å kunne bryte ein vond sirkel. Ofte er det rusproblem med i biletet. Dette rammar ikkje berre dei sjølve, men i høgste grad også dei pårørande og samfunnet elles, med den vinningskriminaliteten og dei andre lovbrota som gjerne følgjer med. Derfor er det rett ikkje berre å fylle innsatsen i kriminalomsorga med straff, men også fylle han med eit innhald som gir fleire moglegheit til å takle livet betre. Derfor er det f.eks. òg rett å opprette rusmeistringseiningar, m.a. på Hustad fengsel, neste år.

Eit nytt barnehus i Stavanger kan også framhevast særleg. Ungar er den svake parten i mange samanhengar, og å opprette slike barnehus er å styrkje innsatsen for ungane.

Eg ser fram til dei neste fire åra, fordi eg er sikker på at denne regjeringa betyr noko. Ho gjer ein forskjell for dei som treng ekstra oppfølging, både offera for kriminalitet og dei som utfører han. Det er nemleg ikkje berre vi politikarar som treng «blanke ark og fargestifter tel» somtid, men i høgste grad også desse enkeltmenneska. Det skal vi gjere så godt vi kan for å gi dei.

Aksel Hagen (SV) [23:49:27]: Jeg vil prate om byråkratisering. Det er noe som alle prater om, men det er få som gjør noe med det. SV vil prøve å fokusere mer på dette i denne perioden vi har foran oss.

Det er allikevel viktig innledningsvis å slå fast at «byråkrati» er et vakkert og viktig begrep, for uten byråkrater stopper samfunnet. Det er ikke slik som de ofte blir beskyldt for, det motsatte, at de stopper samfunnet. Det er nemlig feil. Det er en lite konstruktiv tilnærming. Jeg må si at det er en del av budsjettframleggene og merknadstekstene fra opposisjonen som er litt preget av en slik forenklet og «populistisk» tankegang.

Av flere årsaker er det i ferd med å vokse fram en styrings- og kontrollaktivitet i samfunnet vårt, både i privat og i offentlig sektor, som plager og irriterer stadig flere av oss, stadig mer. Mye av det er nok godt ment. Vi vil ha mer og bedre kunnskap og innsikt for å styre effektivt: Hva er det egentlig som foregår? Hva slags politikk er det som virker, og som ikke virker? Da må det telles og meldes. Gjør en ikke det, kommer forvaltningsrevisjonen og melder kontant tilbake at her er ikke prosedyrene på plass, her mangler vi kontroll.

Framveksten av dette rettighetssamfunnet bidrar i samme retning. Alt må presenteres og senere dokumenteres for å kunne stå imot eventuell kritikk og klage senere.

Så er det ikke minst en tredje årsak, og her er nok vi sosialister litt mer i tvil om det er godt ment. Det er de rådende styringsmodeller og styringsfilosofier som har preget samfunnet vårt de siste tre tiårene, og som vi ofte benevner New Public Management.

Før jeg kommer litt tilbake til det, vil jeg si at vi kan jo ikke si at kunnskap er feil, eller at det ikke er viktig å sikre grunnleggende rettigheter. Men det får noen veldig vanskelige konsekvenser, som jeg tror vi har problematisert litt for lite, hvis vi trekker dette altfor langt. Det blir så mange skjemaer. Det stjeler så mye tid. Det skaper en stemning av mistillit mer enn av tillit. Det fordrer ikke minst et byråkratisk apparat til å samle inn og bearbeide, for så å ta i bruk all denne kunnskapen. Jeg er bl.a. veldig i tvil om vi klarer å nyttiggjøre oss alt det vi nå samler inn av data, fra skoler, sykehus, bedrifter osv. Det blir for lettvint å samle inn i blinde. Alle data blir liksom gode data, fordi de er data.

Så var det dette med New Public Management, dette heroiske forsøket på å modernisere offentlig sektor, dele det opp i resultatenheter, sette i gang en konkurransesituasjon mer enn et samarbeid, osv. Her bygges det opp et byråkrati. For å ta utgangspunkt i en rehabiliteringsinstitusjon jeg besøkte for et par uker siden: Her må de bygge opp en stor bestillerkompetanse framfor å samarbeide, eller gjøre seg attraktive for sykehus, Nav og kommuner. Tilsvarende må Nav, kommuner og sykehus bygge opp et apparat for nettopp å sende anbud ut mot slike rehabiliteringsinstitusjoner. Det bygges opp sterke, store apparater rundt omkring som skal konkurrere med hverandre, og samhandle mer på den måten, framfor å samhandle på gode måter som vi gjorde tidligere, for å utvikle nye tjenester sammen. Dette blir det ikke gode løsninger av, og det blir veldig mye byråkrati.

Erling Sande (Sp) [23:52:44]: Lat meg starte med å rose føregåande talar for eit godt innlegg om eit tema som denne forsamlinga kunne brukt endå meir tid på.

Det har vore ein dag der miljø og energi har stått på dagsordenen på ein noko spesiell måte. Om vi lyftar blikket og ser utover den einsidige fokuseringa kring biodrivstoffavgifta, og om vi legg godviljen skikkeleg til, må denne fokuseringa på den saka botne i eit ektefølt engasjement for klima og miljø. Det er eit engasjement som òg vi i regjeringspartia bør glede oss over.

Det engasjementet som opposisjonen viser, med unntak av det eine punktet som har vore mykje debattert her i dag, må sjåast på som ei unison støtte til at Regjeringa satsar tyngre innanfor klima og fornybar energi. Det er ikkje noka anna regjering i nyare tid som har satsa så tydeleg på fornybar energi-produksjon. Ein aukar Fornybarfondet med 5 milliardar kr til 25 milliardar kr. Fondet si avkasting i lag med påslaget på nettariffen og direkteløyvingar gjer at Enova delar ut 1,8 milliardar kr til fornybar produksjon og energieffektiviseringstiltak.

Regjeringa har kome til einigheit med den svenske regjeringa om grunnlaget for ein grøn sertifikat-marknad, som skal ta til å gjelde i 2012, og melder i dag om overgangsordningar som skal tryggje satsinga fram til sertifikatmarknaden tek til å gjelde. Ein har satsa tungt på å styrkje sakshandsamingskapasiteten i NVE, slik at nye prosjekt kan behandlast og realiserast, og fornybarsatsinga kan halde fram. Meir av det store potensialet for ny energi, vind, vatn og bio må realiserast, og Regjeringa satsar òg tungt på forsking på nye og umogne teknologiar innanfor fornybar energi.

Men vi må vidare. Noreg er moglegheitenes samfunn. Våre bidrag til klimaarbeidet er fyrst og fremst moralsk riktige. Vi skal vere med og bidra. Så er det også slik at det opnar for store moglegheiter for produksjon, industri og kompetanse innanfor det som skal vere energiberarar i framtida. Det krev at vi aukar innsatsen ytterlegare i tida som kjem. Satsinga på fornybar energi må kome samtidig med satsinga på infrastruktur, på forsking og utvikling, som sikrar den nye energien. Aller helst bør ei satsing på ny fornybar kraft gå parallelt med å fase inn meir elkraft i transport, på sokkelen og i industrien. I tillegg må det òg liggje til rette for kraftutveksling med utlandet.

Vi må vere utolmodige i klimaarbeidet. Få land har så god grunn til å vere utolmodige som det vi har, nettopp fordi klimautfordringane også representerer store moglegheiter for oss.

Ola Borten Moe (Sp) [23:56:12]: I vår lanserte Regjeringen samhandlingsreformen – et svært viktig arbeid som betyr at mange helsetilbud, mye kompetanse og mye kapital skal flyttes ut fra de store sykehusene til kommunene der folk bor. Dette er veldig bra. For å nevne noen kritiske faktorer som Stortinget nå skal arbeide med, vil jeg peke på likeverdigheten i forholdet mellom helseforetakene på den ene siden og kommunene på den andre, en god finansieringsordning som sikrer at riktige ting blir gjort på rett plass, og tilgang på kompetanse lokalt. Dette er hver for seg store utfordringer som kommunene og Stortinget er nødt til å ta tak i i lag i tida som kommer.

Vellykket blir dette et godt eksempel på effektivisering av offentlig sektor. Det trenger vi mer av i framtida, og da er jeg over på neste poeng, nemlig demografi – noe vi burde ha brukt mer tid på i denne salen, rett og slett fordi vi i framtida kommer til å være færre som skal betale for mer. Vi er nødt til å gjøre ting smartere, og vi er nødt til å gjøre ting bedre. Svaret for framtida er ikke å skrive ut økte skatter alene.

Jeg har med stor tilfredshet lagt merke til det store engasjementet fra finansministeren knyttet til generasjonsregnskapet, og støtter det veldig. Jeg tror det er uhyre viktig at vi i dag klarer å lage systemer som bærer over tid, inn i framtida. Jeg mener at pensjonsreformen var en avgjørende viktig start. Jeg mener at den diskusjonen vi har sett de siste dagene knyttet til sykelønn, er viktig og bra, men jeg tror også at vi i framtida må videre. Vi må være villig til å ta flere og viktige debatter og diskusjoner rundt vårt velferdssystem i årene som kommer. Ikke minst tror jeg at en felles forståelse av virkeligheten og utfordringene er avgjørende viktig for at man skal klare å komme videre i dette, og da spiller vi og denne salen en stor rolle.

Jeg tror at flere er nødt til å arbeide mer, og jeg tror vi er nødt til å utnytte våre samlede samfunnsressurser på en enda bedre måte. Det er på sett og vis en plikt vi har, og en forutsetning for at våre etterkommere skal få det samme handlingsrommet, både i sin private økonomi og ikke minst i den offentlige økonomien, som vi har hatt. Det er i grunnen det dette koker ned til: Vi må klare å levere fra oss noe som er bedre i stand og helst bedre enn det vi har i dag, og det vi har tatt over.

Morten Stordalen (FrP) [23:59:18]: Regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år er dessverre dårlig nytt for pasientene i Vestfold. Nok en gang er vi vitne til at syvende byggetrinn ved Sykehuset i Vestfold er trenert av den sittende regjeringen. Dette er med respekt å melde svært skuffende. Rød-grønne stortingsrepresentanter har et forklaringsproblem overfor innbyggerne i Vestfold – all den tid realiteten er at gamle løfter og lovnader ikke blir innfridd fra deres egen regjering. Slik det fremstår, er det bare Fremskrittspartiet som er garantisten for det syvende byggetrinnet ved SiV.

Sjømannshjemmet i Stavern er et unikt tilbud som er benyttet av folk fra hele landet. Sjømannshjemmet er under hardt press økonomisk. Slik jeg ser det, er det nødvendig å ta inn over seg at Sjømannshjemmet er av nasjonal betydning, og at man derfor må finne muligheter for rammevilkår som ivaretar det unike tilbudet de har. Fremskrittspartiet oppfordrer på det sterkeste Regjeringen til å ta nødvendige grep som sikrer dette tilbudet.

Jeg registrerer at Regjeringens forslag til budsjett ikke ivaretar interessene til pasientene i Vestfold. Dette er noe jeg håper velgerne merker seg fram til 2013.

Fremskrittspartiet er, har vært og vil alltid være en garantist for helsetilbudet til alle landets innbyggere, også i Vestfold.

Irene Lange Nordahl (Sp) [00:01:03]: Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. Det er også viktig å se norsk matproduksjon i et internasjonalt perspektiv.

En milliard av verdens befolkning sulter i dag, og vi har en kommende matkrise på gang. Vi vet også at verdens befolkning vil øke i de nærmeste årene, og at vi i 2050 vil være om lag ni milliarder mennesker på jorda. Dette innebærer at vi må doble matproduksjonen i denne perioden for å kunne brødfø verdens befolkning. Også i Norge vil befolkningen øke i de nærmeste årene, og Senterpartiet mener derfor at vi må øke norsk matproduksjon som følge av denne utviklingen.

I dag importerer vi halvparten av maten vi spiser her til lands, og det setter oss i en sårbar posisjon, dersom det skulle oppstå en internasjonal krise. Tilgang på mat for egen befolkning er en helt grunnleggende forutsetning for en nasjon, og på mange måter kan vi derfor si at nasjonal matforsyning er en del av forsvarspolitikken.

Senterpartiet er tilfreds med at det i Soria Moria II slås fast at det skal lages en egen stortingsmelding for å legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk. Denne meldingen skal ta for seg hele spekteret fra jord til bord, og omfatte hele verdikjeden for mat.

Målet i landbrukspolitikken er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet, som gir attraktive arbeidsplasser og som sikrer rekruttering. Det er også viktig å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket for å oppnå dette.

Senterpartiet mener det er viktig å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet.

Landbruks- og matpolitikken legger grunnlaget for næringer og opplevelser innenfor utmark, reiseliv, næringsmiddelindustri, åpne kulturlandskap og biologisk mangfold.

For reiselivet er kulturlandskapet viktig for å skape attraktive reiselivsprodukt over hele landet. En aktiv landbrukspolitikk er dermed også viktig for reiselivet. Hurtigruten har f.eks. i sin markedsføring lagt vekt på at deres gjester får oppleve et levende kulturlandskap og aktive lokalsamfunn langs hele kysten.

På flere andre områder samarbeider reiselivet med landbruket for å lage spennende og framtidsrettede reiselivsprodukt. Jeg vil i denne sammenheng særlig nevne satsing på kortreist mat og lokale mattradisjoner. I Nordreisa i Troms har f.eks. serveringsstedet Bios lagt opp hele menyen på tradisjonsmat. Her inngår lokalprodusert lam og reinsdyr bl.a., og det er knyttet lokalhistorie til matrettene. De har også høstet flere priser for sitt arbeid med lokal mat.

Senterpartiet er glad for at Regjeringen legger opp til en aktiv og framtidsrettet landbrukspolitikk, og vi ser fram til å få en egen stortingsmelding på dette viktige området.

Geir-Ketil Hansen (SV) [00:04:18]: I dag undertegnet olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og Sveriges næringsminister Maud Olofsson en overenskomst om prinsippene for utvikling av et felles marked for elsertifikater, eller grønne sertifikater om en vil. Samtidig debatterer vi i Stortinget i dag statsbudsjettet for 2010, som inneholder en rekordstor satsing på miljø, og ikke minst en satsing på fornybar energi:

• 5 milliarder kr til Fornybarfondet

• 1,8 milliarder kr i støtte til miljøvennlige energitiltak gjennom Enova

• tidenes satsing på CO₂-håndtering

• 3,4 milliarder kr til forskning på prosjekter på Mongstad og Kårstø

• 300 mill. kr til forskning og utvikling innen fornybar energi og karbonfangst

Den viktigste drivkraften for å få fart på utvikling av grønn energi vil være dagens avtale om overgang til et grønt sertifikat-marked. Dette vil bidra positivt til miljøet og redusere utslippet av klimagasser, og i tillegg vil denne satsingen ikke minst legge grunnlaget for utvikling av næringsliv, utvikling av industri og nye arbeidsplasser. Jeg er overbevist om at dette kommer til å bli en av de aller viktigste næringene i min egen landsdel, Nord-Norge, i årene som kommer. Fornybar energi kommer til å bli det nye industrieventyret. Og eventyret er allerede i gang:

I Nordland er det 600 industriarbeidsplasser knyttet til solcelleteknologi i Glomfjord og Narvik. Finnmark har de beste vindressursene i hele Europa, og to vindparker er i drift i landsdelen.

I vår fikk Finnfjord i Troms 175 mill. kr til å omdanne spillenergi fra smelteovnene til grønn kraft – og til varme som skal anvendes i produksjonsanlegg for biodrivstoff. Finnfjord har også som mål å bli det første CO₂-nøytrale smelteverket i verden.

I slutten av september ble teknologibedriften Hydra Tidal i Harstad tildelt 23 statlige millioner til å bygge et pilotanlegg for tidevannskraft. Den unike grønne teknologien skal settes i drift i Gimsøystraumen i Lofoten til neste år. Hydra Tidal mener at det er høyst realistisk å utvinne en kraftmengde tilsvarende 20 Alta-kraftverk. Hydra Tidal har visjoner – de ønsker å gjøre satsingen til et nordnorsk industrieventyr. Gjennom å bygge opp teknologiutvikling og produksjon i landsdelen mener de det kan skapes fra 1 000 til 1 500 arbeidsplasser knyttet til utvikling og produksjon av grønne kraftverk.

De som mener at dette er urealistiske visjoner, bør se hva de har fått til i Danmark. Danskene er blitt verdensledende innenfor vindkraft, ikke fordi de har mye vind, men fordi de satset langsiktig. 27 000 arbeidsplasser er knyttet til vindkraftindustrien. Vindkraftteknologi er i ferd med å bli Danmarks største eksportprodukt.

SV har lagt fram en plan med et mål om å skape 5 000 grønne arbeidsplasser i Nord-Norge i de neste 10–15 årene.

I dag vedtar vi et samlet miljøbudsjett på 37 milliarder kr, en økning på 5,7 milliarder kr, og i dag ble det inngått en avtale med Sverige om prinsippene for overgang til et grønt sertifikat-marked. (Presidenten klubber.) Legges denne satsingen til grunn, har vi all grunn til å tro at vi skal nå målet om 5 000 nye industriarbeidsplasser i Nord-Norge. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden er absolutt.

Karin Andersen (SV) [00:07:54]: For SV er ytelsene til folk som enten ikke har arbeid eller er uføre, eldre eller vanskeligstilte, en grunnstein i velferden.

Gjennom dagen har jeg sittet og hørt på Fremskrittspartiets representanter, som har klagd voldsomt over det framlagte budsjett. Representanten Eriksson fra Fremskrittspartiet spurte til og med: Hvor blir det av velferden? Da tenkte jeg at jeg får gå og kikke litt på Fremskrittspartiets budsjett og se på velferden i det budsjettet. Hva fant jeg der? Jo, det var 2,6 milliarder kr i kutt i sjukepenger, det var 100 mill. kr i kutt til medisinsk rehabilitering, og det var 4,4 milliarder kr i kutt i uføretrygden. Jeg tenkte: Hvordan i all verden skal dette gå? Det betyr at nærmere 30 000 mennesker 1. januar skal ut av uføretrygden og inn i et arbeidsliv som er trangt og vanskelig. Det er mulig at noen har større tro på mirakler enn jeg, men jeg tror altså ikke på helbredelse via alternativt statsbudsjett, der inntektene er kreativ bokføring og kuttene rammer grovt usosialt.

I tillegg sier representanten Eriksson når han klager over at kvalifiseringsprogrammet, som er et av de viktigste tiltakene vi har for de aller mest vanskeligstilte, ikke har kommet fort nok i gang, og som de faktisk har tenkt å kutte, at dette gikk litt dårlig i Nav i 2008. Ja, det gjorde det. I 2008 og i 2009 kuttet Fremskrittspartiet i driftsbudsjettet til Nav, de som altså skulle hjelpe folk med å komme seg ut i kvalifiseringsprogrammene, med nærmere 1 000 ansatte. Jeg tror ikke det hadde vært særlig greit for dem som trengte kvalifiseringsprogram.

I tillegg til det kutter Fremskrittspartiet 58 mill. kr i Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, som skal passe på lønn og arbeidsvilkår for vanlige folk. Det er stuepiker, det er snekkere, det er renholdere, som ikke skal ha et vern, for det mener Fremskrittspartiet at de ikke trenger. De skal nemlig konkurrere på lønn, og det betyr at de som er mest utsatt i det norske arbeidslivet, må gå ned i lønn.

Jeg tror at både vanlige arbeidsfolk, vanlige arbeidstakere og alle som trenger enten uføretrygd, sykelønn eller andre ytelser, skal være veldig glade for at Fremskrittspartiets budsjett ikke blir vedtatt i dag.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [00:11:00]: Dagen i dag vil stå som eit grelt eksempel på at avgiftsinnkrevjing er viktigare enn miljøtiltak. For mange vil innføring av biodieselavgifta framstå som uforståeleg. I media gir statsrådar uttrykk for at dei ikkje forstod kva dei var med på då dei aksepterte innføring av avgift på førstegenerasjons biodiesel. LO-leder Roar Flåthen slaktar Stoltenbergs biodieseljobb, viser same avis.

Gründerar som har investert i det dei fekk seg fortalt var miljøvenleg og framtidsretta, gir klart uttrykk for at dei føler seg lurte. Andre som føler seg lurte og førte bak lyset, er eigarar av forbrenningsanlegg som har søppel som drivstoff og energiressurs til fjernvarmeanlegg. Desse anlegga står i dag med ubrukt kapasitet grunna søppelavgift, som gir ein kostnad på 100 kr pr. tonn for å brenne avfallet i Noreg. Derfor går det årleg 15 000 trailerlass med søppel til Sverige, der den svenske regjeringa fornuftig nok har fjerna denne avgifta. Søppel er ein ressurs som har ført til at medlemmer i Norsk Fjernvarme har investert 10 milliardar kr, i trua på at fornufta ville føre til at denne særnorske avgifta forsvann. Men nei, det ser ikkje ut til at fornufta i begge desse forannemnde sakene når fram. Avgifter er viktigare enn klimatiltak.

For klimaskeptikarar vil nok dagens vedtak gi eit ekstra bidrag til den skepsisen fleire og fleire tek til orde for. Folk flest forstår det rett og slett ikkje, og mange gir uttrykk for frustrasjon over det som blir resultatet av dagens vedtak.

Om Regjeringa er oppteken av å vise si bekymring over klimatrusselen, vel dei ein strategi som er underleg, og som dei færraste forstår.

Framstegspartiet er oppteke av å gi norske bedrifter føreseielegheit, og vil ikkje den eine månaden gi ein klapp på skuldra for å starte klimatiltak, for så i den neste å leggje avgift på tiltaket, slik at det stoppar heilt opp. Det handlar om truverd, og fleire talarar frå regjeringspartia har raljert over opposisjonens konklusjon om fjerning av desse avgiftene. Men det blir ikkje meir ansvarleg om ein gjentek dei dårlege argumenta gong etter gong.

Denne staurbøra handterer Regjeringa dårleg. Staurane sprikjer i alle retningar, sjølv om deler av Regjeringa skulle ha god erfaring med å bere staur. Men denne gongen ser det ikkje særleg bra ut.

Terje Halleland (FrP) [00:13:43]: Det er svært beklagelig at Regjeringen ikke klarer å ivareta Norges interesser som en energinasjon. Vi ser en total mangel på forståelse for aktører som deltar i denne sektoren.

For første gang er tradisjonen med framleggelse av en oljemelding brutt. Alle tidligere regjeringer har hatt rutiner rundt dette, men nå må vi tilbake til 2004 for å finne siste melding. Dette skaper selvfølgelig usikkerhet om hvor denne regjeringen vil i oljepolitikken. Og næringen blir sittende avventende, eller den foretar sine investeringer i utlandet.

Avgjørelser som utløser aktivitet, utløser også krav til store investeringer. Det minste en da må kunne tilby, er en forutsigbarhet og en langsiktighet, slik en oljemelding kan være med og bidra til. Bransjen kan ikke ta sjansen på at Regjeringen skal gi SV noen politiske seire som bransjen selv må risikere å betale for.

Det norske systemet for klimakvoter er nå integrert i et felles europeisk handelssystem. Her klarer også Regjeringen å etablere et regelverk som blir konkurransehemmende for norsk industri.

Framtiden for norsk aluminiumsindustri er avhengig av like rammebetingelser som i europeisk industri, ikke symbolpolitikk fra Regjeringen, som ender med utflagging av verdens reneste aluminiumsindustri.

Den fullstendige vendingen når det gjelder avgift på biodiesel, utsettelse av grønne sertifikater og usikkerhet rundt tildeling av nye leteareal bekrefter at det er en regjering uten troverdighet eller forutsigbarhet. Det vil selvfølgelig alle aktører merke seg, enten de driver på norsk sokkel eller innenfor utvikling av alternativ energi.

Verden trenger norsk olje og gass. Det internasjonale energibyråets analyse av verdens energibehov viser at verden er avhengig av en større produksjon av norsk olje og gass, ikke mindre. Og så lenge målsettingen i klimapolitikken er kutt i utslipp av CO₂, må disse kuttene gå på forbruk av kull. Dermed er det nærmest en trussel mot verdens energibehov og reduksjon av CO₂-utslipp at en nå ikke ønsker en videre utvikling på norsk sokkel.

Også næringslivet ellers har lite å glede seg over i Regjeringens budsjettforslag. Selv med rekordstor utgiftsside klarer ikke Regjeringen å forbedre rammevilkårene for norsk næringsliv. Å drive næring i Norge er dyrt. Derfor er det desto viktigere å kunne tilby rammevilkår som forbedrer konkurranseevnen. Det vil Fremskrittspartiet oppnå gjennom en reduksjon i skatter og avgifter, gjennom et redusert byråkrati, gjennom en satsing på veibygging og en bedre tilgang på risikovillig kapital. Det er tiltak som vil stimulere norsk næringsliv til fortsatt verdiskaping, til fortsatt vekst, til fortsatt tro på en framtid i landet – også for neste generasjon.

Robert Eriksson (FrP) [00:16:58]: Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Karin Andersens innlegg.

Jeg må si jeg blir ganske sjokkert når det blir servert fra denne talerstolen at når man ikke går inn for å opprette regionale verneombud, betyr det det samme som at man reduserer lønnen til folk i hotell- og restaurantbransjen. Betyr det at deres lønnsvilkår helt fram til dags dato nærmest har blitt rasert på grunn av at man ikke har hatt en slik ordning? Jeg synes det er ganske grovt at man bruker denne talerstolen til å komme med slike løgnaktige påstander.

Så har jeg også lyst til å si at grunnen til at Fremskrittspartiet reduserer på medisinsk rehabilitering, er jo nettopp at vi behandler flere folk, så de slipper å gå på de ytelsene. Jeg synes også at regjeringspartiene kanskje kunne ha hørt mer på sin egen statsminister, som for få dager siden hadde en ambisjon om å redusere sykefraværet i den nye IA-avtalen med 10 pst. Fremskrittspartiet tar dette på alvor og kommer også med tiltak for å redusere det.

Så vårt budsjett går utmerket godt i hop. Vi har gode forslag som henger i hop, og vi har gode inndekninger for det vi kommer med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–4.