Siri A. Meling (H) [10:08:31]: Jeg hadde gleden å være til stede på årskonferansen til LOs olje- og gassutvalg i Stavanger i oktober. Konferansen var i stor grad dedikert den krevende situasjonen som store deler av oljeleverandørindustrien opplever i disse dager. På denne konferansen deltok også oljedirektør Bente Nyland, og hun la frem noen interessante tallstørrelser som viser hva petroleumsnæringen i Norge faktisk bidrar med: En tredjedel av statens inntekter stammer fra denne næringen. I disse inntektene ligger både skatteinntekter, avgiftsinntekter, utbytte fra statens eierandeler på sokkelen og eierandeler i selskaper som Statoil – altså, en tredjedel av statens totale inntekter. Det er mye.
Videre kunne oljedirektør Nyland formidle at 25 pst. av alle investeringer i Norge skjer innenfor denne sektoren. Det er også et høyt tall. Hver fjerde krone som investeres, brukes altså innenfor petroleumssektoren. 50 pst. av landets eksportinntekter kommer fra petroleumsnæringen, og bransjen sysselsetter direkte og indirekte om lag 200 000 mennesker. Disse er bosatt i de fleste av landets kommuner.
En tredjedel av statens inntekter, hver fjerde investeringskrone, halvparten av Norges eksport, og nesten 200 000 mennesker ansatt i bransjen – vi snakker altså om landets desidert største næring. Det er mye takket være denne bransjen at Norge kunne gå inn i det 20. århundre som et av verdens rikeste land.
I 2009 har det vært rekordhøye investeringer på norsk sokkel. Det ventes at investeringene i 2010 vil falle, men at de vil holde seg på et relativt høyt nivå. Bildet er likevel nyansert innenfor industrien. Markedet for vedlikehold og modifikasjoner er til stede, men de store utbyggingsprosjektene uteblir i overskuelig fremtid.
Det som bekymrer Høyre her, er først og fremst det tap av kompetanse vi risikerer dersom oljeleverandørindustrien må gå til permitteringer og oppsigelser. Kompetanse er det viktigste. Selv om inntekter og jobb også er viktig, er tap av kompetanse det aller viktigste. Det er nettopp denne kompetansen vi skal bruke til å møte store utfordringer fremover, og skal denne kompetansen videreutvikles, må den få store oppgaver å jobbe med. Kompetansen skal videreutvikle vår oljesatsing i nord og i krevende områder. Denne kompetansen skal sørge for at vi får en økt utvinningsgrad i eksisterende felt, og den skal gjøre at vi får enda smartere miljøløsninger og enda mer lønnsomhet i det vi driver. Og sist, men ikke minst, er denne kompetansen viktig for å møte de klimautfordringene vi har foran oss, og sikre overgang også til andre typer energikilder.
En publikasjon fra Norsk Industri i juni 2009 viser dystre tall: De elleve største offshoreverftene har bare arbeid til en tredjedel av sine ansatte i første halvdel av 2010. De ti største engineeringselskapene i landet har bare jobb til halvparten av sine ansatte i denne perioden. Dette kommer i tillegg til ansatte som har vært innleid som enten har gått allerede, eller som står i fare for å måtte gå. Og i gårsdagens Stavanger Aftenblad kunne vi lese et intervju med Statoils letedirektør, Tove Stuhr Sjøblom, som varslet redusert leteaktivitet i 2010.
Årsaken til at jeg i mitt innlegg ramset opp tallstørrelsene som viser betydningen av næringsklyngen, er at jeg tidvis er noe tvilende til, må jeg innrømme, om olje- og energiministeren og dagens regjering faktisk forstår omfanget av hva petroleumsnæringen representerer både når det gjelder å skaffe landet inntekter, og når det gjelder å skaffe folk jobb over hele landet, og sist, men ikke minst, til hvilken kompetansekraft denne næringsklyngen representerer for dagens og morgendagens utfordringer.
Hvorfor stiller jeg meg tvilende til om fakta- og omfangforståelsen er god nok? Jo, det er en kombinasjon av signaler – eller kanskje rettere sagt mangel på signaler – fra denne regjeringen og den forrige rød-grønne regjeringen. For første gang på mange år har ikke en regjering maktet å legge frem en egen petroleumsmelding for Stortinget. Det er seks år siden sist. Nå er denne varslet i inneværende stortingsperiode – i Soria Moria II – og statsråden sa senest i spørretimen 18. november at den i beste fall kan forventes å foreligge om et år.
Jeg registrerer at oppstarten til høringsrunden med næringsaktører mv. til denne meldingen skjedde i Stavanger i går, og før jeg går videre, vil jeg understreke at det er positivt at arbeidet nå omsider er startet opp. Jeg velger å være optimist i forhold til å forvente at denne petroleumsmeldingen kommer til Stortinget i løpet av høsten 2010.
En petroleumsmelding gir både regjering og storting en anledning til å diskutere visjoner for denne viktige næringen. Hvilke mål skal vi strebe etter, hvilke strategier skal vi benytte, og hvilke tiltak skal iverksettes på kort og lang sikt for å komme dit vi ønsker? Disse store og viktige spørsmålene er det viktig å få diskutert i stor bredde i denne sal og blant de ulike aktørene.
Havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen regnes som de mest lovende uutnyttede områdene på norsk sokkel. Spørsmålet om åpning av disse områdene vil være av stor betydning for så vel oljeselskaper som leverandørindustri – ikke bare i Nord-Norge, men i hele landet. Jeg må innrømme at jeg er skuffet over at spørsmålet om åpning av disse områdene ble utsatt i forbindelse med forvaltningsplanen i 2006–2010. Nå er den utsatt igjen, i Soria Moria II til etter 2013.
Jeg har forståelse for de utfordringene som ligger i forhold til miljøaspektet, ikke minst knyttet til fiskeriinteresser, men likevel har vår viktigste næring krav på forutsigbare rammebetingelser og signaler på om denne virksomheten fortsatt er ønsket i Norge.
Landets største næring og økonomiske bidragsyter, den bransjen som samler det ypperste av kompetanse, trenger å få noen positive signaler fra dagens regjering. En petroleumsmelding som i beste fall ligger et år frem i tid, kommer sent. Hva tenker Regjeringen og statsråd Riis-Johansen kan gjøres i dag og på kort sikt?
Vi har nettopp hatt finansdebatt i Stortinget, og fokuset har vært på neste års budsjett. I forbindelse med finanskrisen har det vært nødvendig å sette inn tiltak over offentlige budsjetter for å møte denne offensivt. Dette har også medført at mye av handlingsrommet for bruk av oljepenger i mange år fremover på det nærmeste er brukt opp med tanke på handlingsregelen.
Skal vi se fremover, er det ingen tvil om at Regjeringen tar høyde for at landets inntekter fra petroleumssektoren skal fortsette å komme, både til årlige budsjetter og til en fortsatt oppbygging av Statens pensjonsfond – Utland. Dette er bl.a. inntekter fra olje- og gassfunn som ennå ikke er oppdaget. Samtidig vet vi at det gjøres mange funn, men at disse er små. Vår oljeproduksjon er sterkt fallende, og prognosene fra Oljedirektoratet viser en fortsatt nedgang i produksjonen, til ca. 1,6 millioner fat daglig i 2013. Produksjonen vil da være halvert fra toppåret 2001. Vi trenger mer olje. Hva vil statsråden gjøre med dette?
Norge er en stor energileverandør – ikke bare stor, minst like viktig er det at Norge er en stabil olje- og gassleverandør til Europa og til andre markeder.
IEA la nylig frem sin årsprognose over verdens energibehov frem mot 2030. Selv med en massiv satsing på ny fornybar energi, som er både riktig og nødvendig, sier IEA at verden må finne olje tilsvarende fire Saudi Arabia-er frem mot 2030 for å opprettholde leveransene på dagens nivå. Dette nivået vil være helt nødvendig for å tilfredsstille verdens energibehov frem mot 2030.
Vi opplever at mange prosjekter er satt på vent. Ved inngangen til dette året presenterte Oljedirektoratet elleve prosjekter som de forventet ville bli gjennomført i 2009. Dagens Næringsliv hadde den 7./8. november en oversikt over status for alle disse elleve prosjektene som viste hvordan de aller fleste var utsatt. Dette er en krevende situasjon for oljeleverandørindustrien.
Statoil er en dominerende aktør på norsk sokkel. Selskapet har rundt 80 pst. av feltene. Høyre er opptatt av at det skal være mangfold og konkurranse på sokkelen, og at dette er den beste garantisten for at vi får en god og dynamisk utvikling. Vi har derfor ved flere anledninger uttrykt vår bekymring. Ett av tiltakene vi mener vi kan se på i denne situasjonen, er å styrke Petoros rolle. Petoro har som kjent ansvar for statens eierandeler på sokkelen, og selskapet skal ha en helhetlig tilnærming til forvaltningen av disse, dog med en lønnsomhet i bunnen. Høyre ønsker å styrke Petoro. Det gjør vi ved å foreslå en økning i ressursene til selskapet på rundt 20 pst. i årets budsjett. Olje- og energiministeren har ved flere anledninger påpekt den viktige rollen Petoro har, men i budsjettet for 2010 er tilleggene knapt egnet til å dekke prisstigningen. Hvilken kommentar har statsråden til dette?
Videre ønsker jeg å høre statsrådens synspunkter på om det kan være aktuelt å se på tiltak som går på skatte- og avgiftsendringer som er mer tilpasset dagens utfordringer. Kan det være aktuelt å ha en enda mer fleksibel bruk av statens eierandeler på sokkelen? Kan det være aktuelt å fremskynde og dermed få en avklaring i forhold til åpning av områder utenfor Lofoten og Vesterålen?
Presidenten: Før statsråd Terje Riis-Johansen får ordet, vil jeg bare komme med en presisering. Det ble brukt begrepet «den forrige rød-grønne regjeringen». Det er slik at Stoltenberg II er den første rød-grønne regjeringen – og det er den regjeringen som har fortsatt, riktignok da etter et valg. Presidenten sier dette bare for ordens skyld, slik at Stortinget vet hvilken regjering vi forholder oss til.
Statsråd Terje Riis-Johansen [10:19:29]: Det er mulig representanten oppfattet det slik at det var gjort så vesentlige endringer i Regjeringas sammensetning at det gav inntrykk av at det var en ny regjering. For øvrig er det jo interessant at vi i Norge nå har kommet dit hen at vi i etterkant får høre fra presidenten hvordan stemmegivninga har vært – vi som altså ikke var her i salen for noen dager siden. Men det er ikke det vi skal diskutere.
Jeg lyttet med interesse til innlegget fra representanten Meling. Jeg synes beskrivelsen som ble gitt av situasjonen innenfor olje- og gassvirksomheten, er god og relativt presis. Jeg tror den beskrivelsen som ble gitt av representanten her, er relativt lik den beskrivelsen jeg sjøl gav i Stavanger i går i forbindelse med innledninga til det arbeidet som jeg nå er oppe i knyttet til olje- og gassmeldinga. Jeg skal komme tilbake til det. Jeg lyttet derfor med interesse til konklusjonene på det mer operative rundt dette og noterte at spørsmålet som ble stilt, var om Regjeringa i det hele tatt forstod alvoret i situasjonen. Basert på den beskrivelsen som ble gitt av virkeligheten, synes jeg det til forveksling ligner på den beskrivelsen som Regjeringa sjøl gir av situasjonen. Spørsmålet om hvilke tiltak som har blitt satt inn i den siste tida, er et noe overraskende spørsmål. Når det gjelder spørsmålet om en petroleumsmelding, som har vært diskutert tidligere, håper jeg jo, når vi nå er i gang med det arbeidet, at det vil være et arbeid som vi alle engasjerer oss fullt og helt i, også for å få det langsiktige på plass.
Slik jeg ser dette, har vi nå i etterkant av finanskrisa en annerledes situasjon, en situasjon som for store og viktige deler av olje- og gassindustrien er alvorlig. Det er en situasjon som jeg har fulgt nøye, etter at vi på slutten av fjoråret så at dette ville inntreffe. Vi har hatt mange møter og fått mange innspill med vurderinger fra ulike aktører. Jeg må bare si at jeg er bekymret for det bildet som tegner seg for deler av industrien. Jeg tror vi i stor grad kan snakke om den mer tradisjonelle verftsindustrien, som for det meste har hatt oppdrag knyttet til større enkeltprosjekter, og som nå ser at det er få av disse prosjektene i ordrebøkene. Det er bekymringsfullt. Jeg deler fullt og helt representantens inngang til kompetanseutfordringa her. Etter mitt besøk på Rosenberg i Stavanger i går var nettopp det inntrykket jeg satt igjen med, at ledelsen for virksomheten var bekymret for om de klarte å beholde ingeniørene, klarte å beholde kompetansen, hvis det nå ble en periode med redusert aktivitet. Så det er et bilde som vi deler, og en utfordring som vi har en felles bekymring for.
Så var det en del debatt i denne salen i forrige periode knyttet til kortsiktige og langsiktige tiltak. Jeg oppfattet da at opposisjonen – også det partiet representanten Meling er en del av – hadde hovedfokuset på det langsiktige, på arbeidet med en petroleumsmelding. Jeg sjøl mente da, og mener fortsatt, at det i fjor var viktig å få på plass også kortsiktige tiltak knyttet til oppdrag og arbeid. Derfor var jeg veldig glad da vi klarte å få Goliat-proposisjonen gjennom Stortinget i vår. Jeg er glad for at PUD-ene rundt Troll og Oselvar er effektuert. Jeg er glad for at vi fikk i gang den 20. konsesjonsrunden i fjor, og jeg er glad for at vi nå er i gang med den 21. Jeg er også glad for det som har skjedd rundt TFO, hvor vi har hatt prosesser det siste året. Når jeg sier det, er det ut fra min forståelse av dette som går på at det vi primært kan gjøre, er å sørge for at det er arbeid til industrien, at det er forutsigbarhet og langsiktighet, at vi vet at det både er oppdrag å legge inn anbud på på kort sikt, og at det etter den svingen en ser foran seg, er nye oppdrag på vent. Sånn sett mener jeg at det at vi nå har gått ut med den 21. runden, er viktig for at industrien skal vite at det kommer noe mer. Så når det gjelder industrien, var det arbeidet som ble gjort i vår og også i fjor høst, veldig viktig for å bidra til at det faktisk er arbeid.
Så har vi det mer langsiktige. Og der er det riktig som representanten sier, at vi nå er i gang med et arbeid med en petroleumsmelding. Jeg hadde sjøl oppstarten på det i Stavanger i går. Det var et veldig godt møte rundt utfordringene framover. Og budskapet er åpenbart differensiert. Den ene delen av budskapet er det som representanten viser til, og som også jeg nevner, at deler av industrien har betydelige utfordringer. Samtidig er det ikke tvil om at med et 2010 som i historisk sammenheng kommer til å ha et høyt investeringsnivå, er det heldigvis sånn at en veldig stor del av industrien også kommer til å ha mye arbeid i vente i 2010. Så vi har en differensiert situasjon. Vi har på en måte en krise som er selektiv, som slår knallhardt inn for deler av industrien, mens andre deler av industrien har en helt annen situasjon. Det er det som kommer til å prege arbeidet med meldinga – ut over det som ligger lenger fram.
Hvis jeg skulle si litt mer om tiltak som jeg mener har vært viktige for å møte krisen, som jeg oppfatter i utgangspunktet ligger til grunn for interpellasjonen, mener jeg at det som ble gjort for å stabilisere finansmarkedene, stabilisere bankvesenet og sørge for orden i økonomien for et snaut år siden, var ekstremt viktig også for denne industrien. Hadde vi ikke lyktes med det, hadde utfordringene nå åpenbart vært større. Det at vi har bidratt til å lette omstillinga i næringslivet gjennom endringer i permitteringsregelverk og gjennom å øke bevilgningene til kompetansetiltak, mener jeg også er konkrete tiltak som hjelper industrien – som også styrking av GIEKs rammer var – og at vi gir norsk industri trygghet til å satse ute ved at vi har rammeverket rundt kredittordningene på plass. GIEK nevnte jeg, Eksportfinans er en del av den samme problemstillinga. Det har vi styrket, sammen med at vi også har styrket Innovasjon Norges rammer. Summen av dette mener jeg er at vi har ønsket å møte krisa, vi har ønsket å gjøre noe med det, og vi har lagt til rette både gjennom arbeid til industrien og gjennom finansieringsordninger, og trygghet knyttet til det, i det året som ligger bak oss.
Så tar representanten i innlegget sitt opp noen konkrete spørsmål. Først noterte jeg Statoil og behovet for mangfold på sokkelen opp mot at vi har en så stor aktør. Jeg er helt enig. Jeg mener at vi gjennom de tildelingene som er gjort, har vist vilje til også å gi nye, mindre selskaper oppgaver på sokkelen. På det møtet jeg hadde i Stavanger i går, var ett av de konkrete temaene jeg hadde satt opp på lista, de små og mellomstore selskapenes rolle i utviklinga av sokkelen videre framover. Jeg syns sjøl en del av det som ble sagt i Stavanger i går knyttet til erfaringene ellers i verden når det gjelder hvordan vi kan klare å øke utvinningsgraden, øke tilstedeværelsen på eksisterende felt ved å gi tilgang for de mindre selskapene når de store selskapene syns at dette kanskje er litt for små prosjekter i forhold til deres interesser, kan bli veldig viktig nettopp for å klare å øke utvinningsgraden og klare å benytte oss av de reservene vi har i Norge framover. Så svaret på spørsmålet er ja: Jeg ønsker å legge til rette for mangfoldet, ønsker å legge til rette for småselskapene, og gjennom de endringene som også er gjort i skattesystemet knyttet til refusjon når det gjelder letekostnader bl.a., har vi nå et regime som gjør det lettere for små selskaper med mindre muskler å være på sokkelen enn det ellers ville ha vært.
Så tar interpellanten opp spørsmålet om Petoro. Svaret mitt der er at Petoro er en hjørnestein, en nøkkelaktør, når det gjelder utviklinga av norsk sokkel. Hvis ikke Petoro er dyktige nok, operative nok, i forhold til lisensene, i forhold til å være aktive deltakere der hvor de er inne, vil det være svært negativt for forvaltninga av petroleumsreservene våre. Jeg oppfatter at Petoro gjør en svært god jobb, og jeg oppfatter at de har konkrete forslag til forbedringer i mange lisenser. De har oppfatninger om investeringsrekkefølge, og de har oppfatninger om miljøspørsmål. Så for meg er Petoro en god og viktig aktør når det gjelder totaliteten på sokkelen.
Siri A. Meling (H) [10:29:54]: Jeg takker statsråden for hans innlegg.
Det jeg tror er viktig i den situasjonen vi er i, er å kunne gi noen positive signaler til næringen – til den enkelte bedriftseier og aktør som sitter og teller på knappene om man skal gå til permitteringer eller oppsigelser, eller tørre å beholde kompetanse fordi det er et lys i tunnelen lenger frem.
Det å vise at vi har en aktiv regjering, at vi har en statsråd som vil noe – ønsker noe på vegne av denne viktige næringen – tror jeg er svært viktig.
Nå fikk ikke statsråden anledning til å kommentere så mye dette med nye leteområder. Men jeg har en utfordring som går tilbake til finansdebatten og den krangelen som har vært om biodieselavgift. I den debatten har Sosialistisk Venstrepartis finanspolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, vært ute i media – bl.a. i VG-nett – og sagt at de for så vidt kunne akseptere denne avgiften fordi det økte sjansen for at det ikke ble noen konsekvensutredning i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen i neste omgang – i 2010. Da er mitt spørsmål – og noe som jeg håper statsråden kan avkrefte – om det ligger noen binding eller underliggende avtale der om at en ikke skal åpne for konsekvensutredning i nordområdene i bytte mot at det blir innført avgift på biodiesel.
Det er klart at det å gi tilgang til nye, lovende arealer er svært viktig for at vi skal gjøre nye, store funn slik at industrien vår skal få noe å bryne seg på i forhold til store utbyggingsoppgaver. Det er klart at situasjonen innen oljeleverandørindustrien er noe som rammer hele landet, fordi denne bransjen har ansatte som er bosatt i nærmest alle landets kommuner. Det å skape trygghet for at denne industrien skal ha en fremtid, må være en viktig oppgave for statsråd Riis-Johansen.
Så tror jeg ikke statsråden skal være så overrasket over at det stilles spørsmål ved om Regjeringen og statsråden har forstått omfanget og betydningen av denne næringen. Det er klart at når vi i forrige stortingsperiode opplevde å ha flere forskjellige statsråder i dette departementet, og når vi har opplevd at det har gått seks år siden Regjeringen har sagt hvilke visjoner, mål og strategier vi ønsker for denne næringen, må det være lov til å stille spørsmål ved om Regjeringen har tatt inn over seg alvoret i de utfordringene som næringen står overfor – som kompetansen står overfor, som jobbskapingen står overfor, og som skal sikre landet inntekter fremover for å videreutvikle vår velferdsstat.
Statsråd Terje Riis-Johansen [10:33:03]: For å ta det siste først: Hvis det skulle være sånn at det ikke å legge fram en petroleumsmelding i forrige periode skulle tyde på et manglende engasjement innenfor dette området, håper jeg i så fall at representanten ser på mitt arbeid med en petroleumsmelding nå som et engasjement når det gjelder å diskutere nettopp olje- og gasspolitiske spørsmål. I løpet av månedene utover vinteren kommer denne saken til å være en hovedsak for min del – jeg kommer til å jobbe mye med olje- og gasspørsmål.
Jeg skal reise rundt og besøke mange viktige steder med olje- og gassvirksomhet langs kysten, og der kommer jeg til å si at jeg er en statsråd som er stolt av det vi har oppnådd innenfor olje- og gassvirksomheten – som er stolt av at vi har en næring som til de grader skaper ringvirkninger langs hele kysten, og som mer enn noen annen næring bidrar til å finansiere fellesskapet, bidrar til å finansiere velferden i Norge. Jeg er en statsråd som er stolt av det vi har fått til innenfor olje- og gassvirksomheten, og jeg ønsker å bidra til utviklingen framover.
Så betyr ikke det at alt skal gjøres på den måten som det har blitt gjort på fram til nå. Det kommer til å være nye utfordringer – ikke minst i forhold til klimaspørsmål – men jeg er overbevist om at myndigheter og næring sammen skal finne gode løsninger også på det.
Det er riktig, som representanten sa, at jeg ikke rakk å kommentere forholdet til Lofoten og Vesterålen, nye leteområder og det som ble tatt opp av interpellanten om det. Til det er det å si at prosessen når det gjelder Lofoten og Vesterålen, er lagt. Så er det opp til Stortinget å diskutere det en ønsker å diskutere. Men at prosessen fram mot 2010 er en reell prosess som gjør at jeg ikke kommer til å forskuttere den, regner jeg med at det er forståelse for.
Så kan jeg bare bekrefte det som representanten tar opp, at når det gjelder prosessen – vurderingen i forhold til hvilke områder det er aktuelt å lete i, ha aktivitet i framover – er det en diskusjon og en konklusjon som kommer til å bli tatt ut fra realitetene, ut fra fakta, i den konkrete saken.
Eirin Kristin Sund (A) [10:35:55]: Titusenvis av arbeidsplasser landet rundt er knyttet til leverandørindustrien. Arbeid til alle er vår viktigste og fremste oppgave.
Alle har rett til arbeid, og alle har rett til en lønn å leve av. Det er det som er den grunnleggende retten som både Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen vil kjempe for. Derfor kan jeg berolige representanten Meling med at både statsråden og Regjeringen forstår. Vi har ikke bare forstått – vi gjør noe med det. Utfordringene i leverandørindustrien er store, og de er bekymringsfulle. Vi følger dem nøye, i tett dialog med næringen selv, og jeg kan minne representanten Meling om at vi også lever «i livet» og kommer fra en plass og vet hvordan det føles der ute. Nettopp derfor tar vi dette på alvor.
Høyre forsøker å framstille det som om utfordringen skyldes den rød-grønne regjeringens politikk. Det er ikke riktig. Når representanten Meling sier at den rød-grønne regjeringen har vært passiv og ikke har gjort noe, synes jeg det er på sin plass å minne om at vi har lagt på plass ikke bare én forvaltningsplan, men to, nemlig forvaltningsplanen for Norskehavet og forvaltningsplanen for havområdene i nord. Konsesjonsrundene går som planlagt, og petroleumsmeldingen vil komme i løpet av perioden, og dette arbeidet startes opp nå før jul.
Utfordringene i leverandørindustrien kommer som en følge av den internasjonale og globale finanskrisen, og vår regjering står ikke bak finanskrisen, sånn som en kan få inntrykk av at enkelte borgerlige politikere later til å tro. Vi har derimot håndtert krisen på en sånn måte at arbeidsledigheten i Norge er den laveste i hele Europa. Retten til arbeid er vår politikk. Derfor har vi handlet som vi har gjort under denne krisen.
Flere av de tiltak Regjeringen har iverksatt i forbindelse med finanskrisen, gjorde vi nettopp for å sikre arbeidsplassene ikke bare i denne næringen, men i alle berørte næringer. Ja, vi har brukt penger, veldig mye penger, nettopp for å gi industrien trygghet – og det var rett bruk av penger.
Først og fremst vil jeg peke på at Regjeringen allerede har satt i gang viktige tiltak for å begrense nedbemanning og tap av kompetanse i utsatte virksomheter de nærmeste årene.
For å dempe virkningene av den internasjonale finansuroen i norsk økonomi satte Regjeringen tidlig i gang omfattende tiltak for å bedre situasjonen i finansmarkedene. Betydelige midler ble tilført bankene for å bedre likviditet og utlånsmuligheter, noe som har vært viktig for den næringen vi diskuterer i dag.
Vi har lagt fram en rekke tiltak for å lette omstillingen i næringslivet, slik som endret permitteringsregelverk og økt bevilgning til ulike kompetansetiltak.
Finansieringen av norsk eksport er betydelig styrket. I januar ble GIEKs rammer nesten doblet, mens Eksportfinans fikk betydelige økninger i sine lån fra staten. Dette har vært et veldig viktig virkemiddel for offshore leverandørindustrien, da en stor del av industriens omsetning er i internasjonale markeder.
Jeg vil ellers trekke fram Innovasjon Norge, som disponerer en rekke virkemidler som kommer utsatte bedrifter, herunder offshore leverandørindustrien, til gode. I Regjeringens tiltakspakker og i revidert budsjett for 2009 fikk Innovasjon Norge betydelig økte rammer. For 2010 foreslår Regjeringen en ytterligere økning i bevilgningene. Disse midlene skal bidra til å dempe virkningene av finansuroen på kort sikt, til å bevare og videreutvikle kompetanse og til å styrke innovasjon og omstilling på lengre sikt – akkurat de tingene som representanten Meling spør om.
Men det er også slik at sokkelen krever omstilling i leverandørindustrien. Aktivitetsnivået på norsk sokkel har økt kraftig de siste årene, og investeringsnivået er rekordhøyt. Prognosene viser høye investeringer også de kommende årene. Men nye prosjekter er i stor grad havbunnsløsninger. Dette stiller også krav til omstilling i leverandørindustrien.
Jeg hører representanten Meling her på talerstolen si, og jeg leser i avisene, at politikere fra borgerlig side gang på gang kommer opp med Lofoten og Vesterålen som et område hvor regjeringen har sviktet, og hvor den ikke har levert. Da må jeg minne representanten Meling om at uavhengig av hva som står i Soria Moria-erklæringen, og uavhengig av hvordan flertallet hadde vært i denne sal, er det ingen som kunne ha åpnet Lofoten eller Vesterålen i denne perioden. Jeg regner ikke med at Høyre hopper bukk over alle de lover, regler og retningslinjer som de selv har vært med og laget, med tanke på hvordan en gjør et slikt arbeid. Det å fortelle både oljeindustrien og vanlige folk der ute at hadde bare dette vært på plass, hadde alt gått så det suser, er å føre folk bak lyset.
Så til slutt: Vi i Arbeiderpartiet og denne regjeringen kommer til å følge situasjonen i leverandørindustrien svært nøye i tiden som kommer. Mange arbeidsplasser, mange lokalsamfunn, ikke minst det som både representanten Meling og jeg kommer fra, er avhengig av at storsamfunnet kan stille opp med sine potensielle virkemidler, hvis det skulle vise seg å være nødvendig.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:41:05]: Jeg skal ikke gjenta hvor viktig denne næringen er med tanke på sysselsetting, verdiskaping og drivkraft for andre. Der tror jeg alle her er enige.
Vi skal heller ikke drøye for mye i forhold til å diskutere behovet for olje og gass, for dette spørsmålet handler jo også om energi, ikke bare om sysselsetting og verdiskaping. For alle som var til stede på EIAs framleggelse av World Energy Outlook 2009, er det åpenbart at verden vil trenge mer energi. Verden vil selv i et klimaperspektiv trenge mer olje og gass. EU vil ha behov for å importere mer gass. Altså: Alle forutsetninger er til stede for at Norge i et klimaperspektiv og i et energiperspektiv bør øke sin produksjon av olje og gass de neste ti årene, samtidig som en parallelt kjører et løp for å komme over i et mer fornybart samfunn.
Det som er det viktige her, er at i et slikt langsiktig løp trenger også olje- og gassnæringen en langsiktig strategi. De må få noen rammebetingelser. Er dette noe en ønsker, eller er det noe en ikke ønsker? En må ha trygghet og tillit på plass, slik at en ikke behøver å frykte at politikerne plutselig hopper av et investeringsløp som bransjen har lagt opp til. For det er et problem når en bransje sitter klar med kompetanse og kapitalinvesteringer på et titalls–hundretalls milliarder kroner, mens en møter politikere som har et halvt års perspektiv om gangen, og knapt nok det.
Ja, det er hyggelig at vi får en petroleumsmelding – all ros for det. Men det tok 50 måneder å komme i gang med arbeidet. Hva i alle dager har Regjeringen drevet på med i 50 måneder? Jeg kjøper ikke argumentet om at jo, men det var viktig å behandle sakene. For det første ligger det i det en kraftig kritikk mot statsrådens egen partileder, som da angivelig bare har sittet og ruget på de sakene. Jeg tror ikke den statsråden vil vedkjenne seg det, heller, men den krangelen får en ta internt. Det som er viktig, er at det går an både å drive med administrasjon – sånn som det å få igjennom konsesjonsrunder, Goliat, Gjøa – og å legge de langsiktige strategiene. Samtlige regjeringer siden 1970-tallet har klart det fram til i dag. Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være et problem for dagens regjering, med tidenes største byråkrati, tidenes største politiske ledelse, i bakkant.
Så er jeg glad for at Regjeringen nå gir uttrykk for et engasjement. Vi som har vært i komiteen i fire år, har sett det samme engasjementet hos tidligere statsråder også. Problemet er ikke mangel på engasjement; problemet er å komme med løsninger etter det engasjementet. Og der er problemet større. Vi som har vært med i en del energidebatter de siste månedene, ser at hver gang SV er med i debatten, er det et ensidig kjør på hva vi vet, for olje- og gassbransjen. Derfor er det sannsynligvis et større problem at engasjementet ikke klarer å fange inn SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet til å føre en helhetlig politikk. For det er det vi mangler, ikke ros om hvor viktig olje- og gassnæringen har vært for Norge, men faktisk det å kunne legge retningslinjene framover. For det vi i dag nyter godt av, er tidligere års politiske vedtak. Det som vi nå skal snakke om, er om hvilke vedtak vi skal gjøre nå for å sørge for at dette eventyret kan fortsette lengst mulig og på en best mulig bærekraftig måte, både miljømessig og energimessig.
Så sier statsråden at det er viktig å skape en felles virkelighetsforståelse. Ja du, å du, jeg er så enig. Men det er jo ikke et problem i forhold til de fleste politikerne her inne, for jeg tror faktisk, ærlig talt, at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har den felles virkelighetsforståelsen på plass allerede. Problemet er at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ikke har den virkelighetsforståelsen.
Vi kan se igjen på de debattene vi har vært i. Enkelte i Regjeringen skal styre ungdom vekk fra petroleumsrelatert utdanning. Fra SVs side blir TFO-rundene kalt udemokratiske. Det er blitt kuttet i petroleumsrelatert forskning. Og forvaltningsplanen, som Eirin Sund tok opp her, hva omtalte ansvarlig statsråd den som? Jo, som verneplan. Forvaltningsplanen for Norskehavet er altså en verneplan. Det var ikke en forvaltingsplan. Da er det ikke nok å si at det var godt å få Goliat-saken gjennom i Stortinget, for det er ikke Goliat som trenerte den saken. Problemet lå i Regjeringen.
Det jeg håper vi kan få fra petroleumsmeldingen nå, og også gjerne fra denne debatten, er noen viktige signal. Det er at en samlet regjering ikke bare skriver i merknader i budsjettinnstillinger at vi skal satse på olje, og så går SV ut og tar avstand fra det i første debatt, men at en samlet regjering sier at norsk olje- og gassnæring vil være en viktig del av norsk energipolitikk de neste 20–30 årene. Det står vi samlet om. Det er ikke snakk om å prøve å hoppe av det toget. Ja, vi skal satse på fornybar energi, men olje og gass er en viktig del, og vi skal faktisk øke produksjonen i den grad ressursene tillater det.
Så må vi forstå hva det betyr når vi snakker om attraktive leider og areal. Det betyr ikke at vi skal resirkulere de samme områdene i ytterligere år når vi har gjort det i 15 år allerede. Det betyr at vi skal ha forutsigbarhet rundt rundene. Ja, vi har hatt 20. runde, men den var et år forsinket. TFO 2008 var tre måneder forsinket, uten noen forklaring fra Regjeringen. Det er slike ting vi må få klarhet i. Det må være en klarhet i at dette kommer annethvert år til ca. fastsatt tid. En kan ikke bare utsette det et år og si at det har jo skjedd, så det er ikke noe problem. Dette må vi få gjort noe med.
Bjørn Lødemel (H) [10:46:57]: Det er ein viktig debatt representanten Meling tek opp. Noreg sin velstand er bygd på dei enorme inntektene frå oljeindustrien. Vi kan takke den industrien svært mykje for at vi har det så godt i Noreg, og for at vi er i fremste rekkje i verda når det gjeld velferd og utvikling. Vi er også eit av dei fremste landa i verda når det gjeld teknologiutvikling. Oljeindustrien har vore ei drivkraft for å få fram ny teknologi som også kan brukast på mange andre område.
Noreg er også eit av dei fremste landa når det gjeld å ta vare på miljøet. Den oljeindustrien som vi har i Noreg, har også vore i fremste rekkje i verda når det gjeld å ta vare på natur- og miljøområda, både på eigen sokkel og for å få fram teknologi som fører til miljøvennleg utvinning også andre stader. Dette er det svært viktig å ta vare på. Det er viktig for oss at vi er ei drivkraft i å utvikle teknologi og også gje moglegheiter for norsk industri til å vere med og peike ut ei retning for den teknologien.
Det vil ta lang tid før oljeutvinning i nord blir starta opp. Norsk industri er fullt ut i stand til å ta hand om dei utfordringane som kjem viss dei får ein klar startordre om at vi ønskjer ei utvikling, vi ønskjer å kome oss vidare.
Norsk oljeindustri treng klare meldingar. Eg registrerer at ministeren reagerer på at det blir sett spørsmålsteikn ved at det tek seks år å få fram ei ny energimelding. Oljeindustrien, på lik linje med annan industri, treng styringssignal, han treng klare signal om kva retning han skal gå i. I denne salen treng vi også ein debatt om kva retning landet skal gå i. Vi treng rett og slett å gje eit klart styringssignal.
I debatten som vi hadde her i salen i førre veke om biodiesel, blei det klart at SV – sjølv om det var Kristin Halvorsen som kom med ideen om ei biodieselavgift – tapte mykje av den debatten. Eg er svært uroleg for den debatten som vi vil få om Lofoten og Vesterålen, om det også skal bli ein debatt der arbeidsplassar og framtidig utvikling vil tape, på same måten som framtidig utvikling når det gjeld grøne arbeidsplassar, tapte i den debatten vi hadde i salen tidlegare.
Eg ser fram til å få ein god debatt om oljeutvikling, og eg er også svært glad for at Høgre tek initiativ til å kome med si eiga oljemelding knytt til det som representanten Meling har teke opp.
Det er eit utruleg viktig tema for landet. Det er eit utruleg viktig tema for næringslivet og eit utruleg viktig tema for miljøet.
Snorre Serigstad Valen (SV) [10:50.03]: Vi står foran en situasjon der industrien og fagbevegelsen er bekymret for lav ordreinngang og permitteringer, og vi deler den bekymringa. Nettopp slike nedgangstider maner til nytenkning og planlegging av norsk industri som gjør oss rustet til å takle også framtidige kriser og kanskje enda verre kriser.
Derfor er det viktig å huske at det ikke er et enkelt tiltak som kan bedre situasjonen umiddelbart – en «quick fix». Tvert imot trengs nettopp den gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet som er varslet i Soria Moria II, der alle sider ved virkemiddelapparatet inn mot norsk næringsliv skal belyses for å legge til rette for framtidsrettede og miljøvennlige arbeidsplasser og produksjon.
Den tid er over der en ser løsning på klimakrisa og løsning på økonomiske kriser som motsetninger. Det tror jeg det bare er Fremskrittspartiet som gjør i denne salen. SV er positiv til en økt utvinningsgrad av allerede etablerte felt av ressurshensyn, og det stimulerer også til nye investeringer på modne felt. I lys av dette er det viktig med en ansvarlig forvaltning av TFO-ordninga. Representanten Solvik-Olsen vet jo egentlig at det er SVs standpunkt.
Det er offshoreindustrien som sitter på grunnlaget for det vi ofte omtaler som en framtidig satsing på offshore vindkraft. Jeg mener at tiden er inne for å starte planlegginga av våre framtidige offshorebaserte arbeidsplasser allerede nå. Det er slik, som statsråden allerede har påpekt, at en næring som preges av langsiktige kontrakter, også bør omfattes av langsiktige virkemidler. Verdens oljeutslipp må ned i løpet av få år om vi skal kunne nå 2-gradersmålet. Vi kan ikke møte et slikt scenario med en vente og se-holdning, der vi først klemmer oljeressursene til siste dråpe, og så overlater de tusenvis av arbeidere som lever av denne industrien, til seg selv, slik det høres ut som Fremskrittspartiet ønsker: å forholde seg til en begrenset ressurs som om den var evigvarende. Tvert imot er Norges framtidige industri og energiforsyning avhengig av den kompetansen Norge har utviklet offshore.
Forrige uke var Høyre, som forrige taler også illustrerer, svært ivrig på å profilere seg som klimaets bestes venner. Det rimer dårlig med Høyres tilnæring til oljepolitikk: så mye som mulig, så raskt som mulig og uten konsekvensutredning.
Høyre og Fremskrittspartiet får dette til å henge sammen ved å bygge et rasjonale der mildest talt søkte tolkninger av IEAs rapporter spiller en sentral rolle, kombinert med framstillinga av og forestillinga om norsk olje som betydelig renere og grønnere enn annen olje. Det er en uredelig framstilling både overfor befolkningen og overfor dem som jobber i næringa. På sikt må produksjonen av olje og gass ned. Begge deler må ned i Europa i løpet av få år – noe representanten Solvik-Olsen ofte hopper over når han refererer til World Energy Outlook – uansett hvor behagelig det måtte være å late som det motsatte. Spørsmålet er hvordan og når denne overgangen skal finne sted. Da blir det spekulativt å framstille oljeboring i Lofoten og Vesterålen som en løsning på de umiddelbare problemene i bransjen, både fordi premisset er galt, en slik eventuell utvinning vil ligge mange år fram i tid, og fordi en stadig økning av aktivitet er uforenlig både med klimakrisa og vår sysselsetting i industrien på lengre sikt. Å vifte Lofoten foran arbeidere som frykter for jobbene sine, bør Høyre holde seg for god for.
Til slutt vil jeg si at jeg gleder meg over den ideologiske glideflukten som Høyre har stått for i ly av finanskrisa. Den er faktisk gledelig. Fra å være et parti som snakker om mer igjen for pengene og som hadde en revitalisert, ung, ideologisk fløy med et laissez faire-forhold til markedet og kapitalismen, har partiet snudd 180 grader, og bruker nå det meste av sin opposisjonstilværelse på å etterlyse mer rød-grønn politikk, mer fleksibel bruk av eiermakt og mer offentlig styrt næringspolitikk. I møte med de utfordringene som arbeiderne står overfor i representanten Melings hjemfylke, er plutselig ikke blåfargen så gjenkjennelig lenger. Det er både forståelig og gledelig.
Helt til slutt vil jeg bare nevne at antydningen om at det skal finnes en hemmelig avtale knyttet til biodiesel og Lofoten og Vesterålen er såpass absurd at det ikke fortjener videre kommentar, annet enn at jeg vil oppfordre representanten Meling til å være etterrettelig i hvordan en siterer andre partiers finanspolitiske talspersoner.
Erling Sande (Sp) [10:54:43]: Petroleumsnæringa er ei stor og viktig næring for landet, som fleire har vore inne på. Ikkje berre bidreg aktiviteten til fellesskapet med store midlar gjennom skatt, avgift og direkte eigarskap, men han skaper tusenvis av arbeidsplassar rundt om i landet vårt. Derfor er tema for debatten viktig.
Regjeringa har, som statsråden har vore inne på, sett i verk ei rekkje tiltak for å sikre næringa mot negative verknader av finanskrisa – det vere seg styrking av Eksportfinans og GIEK for å sikre dei gode garantiordningane som sikrar ei næring som i høgste grad er eksportretta, det vere seg permisjonsordningar, som sikrar moglegheita for å halde på kompetanse, eller det vere seg ordningane gjennom Innovasjon Norge og viktig FoU-aktivitet, som òg er med på å gjere næringa meir robust. Dette har statsråden vore inne på, og også representanten Eirin Kristin Sund belyste dette på ein god måte, så eg skal nytte høvet til å bruke litt tid på eit nært tema.
Det er rett at det er viktig at vi som styresmakter er observante på den viktige rolla næringa har for å skape aktivitet og ringverknader lokalt, men det er òg særs viktig at næringa er seg sitt ansvar bevisst i høve til at denne type aktivitet, altså utvinning av naturressursar, skal føre til aktivitet og ringverknader lokalt. Det er på denne bakgrunnen at Regjeringa i den nye regjeringserklæringa understrekar – og ikkje berre understrekar, men styrkjer – formuleringane om at næringa aktivt skal nytte basestrukturen langsmed kysten ved utvinning av olje og gass.
Grunnen til at eg tek opp dette er at det tidvis synest å eksistere ei innstilling hjå enkelte aktørar i næringa som går ut på at det er vanskeleg – ja, nærast umogleg – å byggje kompetansemiljø og driftsorganisasjonar utanfor dei store byane. Det stemmer ikkje. Tvert om er det mogleg å byggje kompetansemiljø i basebyane langs heile kysten og å gjere det i langt større grad enn i dag. Eg håper det kan skje, ikkje berre fordi at den raud-grøne regjeringa stiller krav om det, men at selskapa ser verdien av å byggje viktig kompetanse rundt om i heile landet. Ikkje minst er det viktig for legitimiteten til næringa, slik at det å skape arbeidsplassar rundt om i landet gir seg det utslaget at politikarar, kommunar, fylke og arbeidstakarar blir opptekne av den aktiviteten næringa står for, og på den måten kan få nødvendig merksemd kring næringa både i gode og i litt meir vanskelege tider.
Så er det slik at interpellanten sitt parti brukte si makt i regjering til å svekkje desse vilkåra for å skape den kompetansen og arbeidsplassane rundt om i landet som ho i dag viser til, og det kunne vere artig å høyre om interpellanten står ved Høgre sitt syn om at ein skal svekkje desse krava, eller om ein er einig med den raud-grøne regjeringa i at desse krava er viktige å stille i høve til næringa.
Så sleppte interpellanten katta delvis ut av sekken i forhold til kva denne debatten handlar om, for det er altså ikkje ein debatt der interpellanten er usamd i dei tiltaka som Regjeringa har gjort for å møte finanskrisa. Ein er heller ikkje usamd i den framdrifta ein har i petroleumspolitikken gjennom ordinære konsesjonsrundar og TFO. Men dette handlar i stor grad om Lofoten og Vesterålen, som interpellanten òg tematiserte i sitt innlegg. I denne saka er Senterpartiet sitt standpunkt veldig klart. Vi meiner at det er feil å opne desse viktige og kanskje mest sårbare havområda, om ein ser på fiskeressursane, for petroleumsverksemd. Det er ikkje slik at vi kan rydde opp i en global finanskrise ved å setje på spel viktige naturressursar. Derfor er vi kritiske til å opne desse områda. Om Høgre fekk gjennomslag for sitt syn om å opne desse områda for petroleumsverksemd, ville den aktiviteten som kom som følgje av det, likevel liggje langt fram i tid og ikkje på nokon måte vere ei løysing på dagens finanskrise. Derfor må fokuset vere framover, ikkje berre korleis ein kan styrkje næringa no i ein kritisk fase, men òg å sjå på kva næringa kan utvikle seg til framover. Det er heilt klart at den framtidige energipolitikken og potensialet i fornybar energi også vil vere viktig for denne næringa fordi denne næringa sit på ein svært viktig kompetanse, offshorekunnskap, som vil vere viktig når ein skal gå frå det fossile til det fornybare energisamfunnet, der energiproduksjonen til havs kjem til å vere ein viktig del av løysinga.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:59:56]: Det er en viktig debatt interpellanten trekker fram i dag. Oljeleverandørindustrien er en viktig næring for Norge – i dag, den var det i går og den vil være det for morgendagens samfunn. Det er viktig for denne næringen at den har stabile rammebetingelser. Men jeg tror at det som er like viktig for næringen, er at den har framtidsrettede rammebetingelser. Norge har gått fra å være en sjøfartsnasjon til nå å være en stor olje- og gassleverandør – og så skal vi bli en enda større fornybarnasjon enn det vi er pr. i dag. Derfor er det viktig at leverandørindustrien rundt omkring i hele landet, store og små bedrifter, får framtidsrettede rammebetingelser.
Klima er høyt på dagsordenen – her til lands kanskje på grunn av de vedtakene flertallet i denne sal fattet i biodrivstoffsaken i forrige uke. Klima er høyt på dagsordenen fordi vi begynner å nærme oss toppmøtet i København med raske steg. Klima er høyt på dagsordenen fordi vi hører et rop fra dem som allerede i dag merker klimaendringene. Vi har et globalt ansvar for å føre en klima-, miljø- og næringspolitikk som går sammen, som ikke settes opp mot hverandre, men som forener. Det tror jeg det er viktig å legge seg på hjertet i en slik debatt.
IEA har gitt oss nye tall når det gjelder utvikling av vårt energisamfunn og vår energiverden. Jeg registrerer at interpellanten legger referansebanen til grunn for sitt hovedinnlegg der man refererer til Kuwait, og at man trenger en firedobling i forhold til det man har av ressurser. Men det er også viktig å merke seg at IEA har et klimascenario som legger til grunn 2-gradersmålet, som har vært norsk politikk med tanke på utviklingen. Vi har kanskje noe å lære av USA på dette området. I Kongressen har de siden 1981 vedtatt et moratorium mot oljeutvinning på amerikansk sokkel. Oljeutvinning tillates bare i Mexicogolfen og i deler av Alaska. Østlige deler av Mexicogolfen samt hele øst- og vestkysten er omfattet av dette moratoriet. Begrunnelsen for moratoriet er at det er en uakseptabel miljørisiko, samtidig som en eventuell ulykke vil utgjøre en trussel mot turistindustrien langs kysten. Det som er spennende, er at anslagene for oppdagede og uoppdagede petroleumsressurser på amerikansk sokkel er mer enn tre ganger så høye som anslagene for gjenværende petroleumsressurser på norsk sokkel. Allikevel har man fra 1981 fram til dags dato stått på dette moratoriet.
Interpellanten trekker fram at en tredjedel av inntektene til staten kommer fra olje- og gassindustrien. Det stemmer. Derfor må vi på sikt legge om økonomien vår i forhold til vår avhengighet av olje og gass. I et bærekraftig perspektiv er ikke dette forenlig med det framtidssamfunnet som vi må bygge. Dette vil ta tid, og det skal det. Men skal vi komme til lavenergisamfunnet, som er målet for klimakameratene, må vi på et eller annet tidspunkt begynne med denne omleggingen. Oljeleverandørindustrien er viktig, og den vil være viktig, men vi vet også at denne industrien er god til å omstille seg. Bare levereandørindustrien får stabile, framtidsrettede rammebetingelser, er jeg sikker på at den vil være med på de dugnadene – om det er klimadugnad, industridugnad eller andre dugnader – som den trenger, altså hvis vi som politikere og regjering leverer framtidsrettede rammebetingelser.
Abid Q. Raja (V) [11:05:15]: Det er store muligheter for å videreutvikle kompetansen i leverandørindustrien. Aktivitet og tilgang til nye og mer utfordrende områder er naturligvis en drivkraft for kompetanseutvikling i hele petroleumssektoren. Venstre er positiv til en fortsatt utvikling av petroleumsressursene på sokkelen, også i nordområdene. For å klargjøre vår posisjon setter vi også et viktig skille. Fordi vi sier ja til aktivitet i noen områder, sier vi også nei til aktivitet i de mest sårbare og konfliktfylte områdene. Ett av disse områdene er utenfor Lofoten og Vesterålen. Alle de områdene hvor det er stor usikkerhet om hvorvidt aktivitet er forsvarlig, setter vi på vent.
Den rød-grønne regjeringen har delt ut et rekordhøyt antall letetillatelser for olje og gass på sokkelen. Når vi får meldinger om at leverandørindustrien er i vanskeligheter, må det ses i lys av internasjonale konjunkturer og effekten av finanskrisen. Det er også en kraftig ubalanse i Regjeringens energipolitikk. Det er fullt trykk på leting etter olje og gass også i sårbare områder, mens satsingen på fornybar energiproduksjon har vært altfor svak. Verkstedsbedrifter og verftsindustrien kunne hatt flere bein å stå på og utviklet seg innenfor fornybar energi, hvis Regjeringen hadde satset tungt nok.
Bondevik II-regjeringen la opp til å innføre et opplegg med grønne sertifikater for å få fart på fornybarsatsingen. Dette ble imidlertid torpedert av den rød-grønne regjeringen, med den konsekvens at om lag ni av ti vindkraftprosjekter ble lagt på is. Nå har imidlertid Regjeringen og regjeringspartiene gått med på at arbeidet med grønne sertifikater skal gjenopptas, og man har også kommet viktige skritt på veien i retning av dette. Dette er positivt. Men under den rød-grønne regjeringen har vi altså mistet mye viktig tid i arbeidet med fornybar energiproduksjon, og leverandørindustrien har mistet en viktig anledning til å utvikle sin kompetanse på fornybarområdet.
Veien fram til et mer lønnsomt næringsliv handler også om mer kunnskap og mer forskning. Da må det offentlige legge til rette for at næringslivet kan utvikle seg i en slik retning. Det handler bl.a. om gode rammevilkår, om skatteincentiver og om effektive løsninger. En satsing på forskning, utvikling og innovasjon i næringslivet er det beste vi kan gjøre for å sikre kompetanseutvikling, altså grunnlaget for fremtidige inntekter for å finansiere velferden vår.
Venstre er svært bekymret for hvilke offentlige utgifter det skal strammes inn på i trange tider. Grunnen til det er enkel: Til tross for rekordvekst i offentlige budsjetter i forrige periode, har forskning, innovasjon og høyere utdanning vært taperen i nesten hvert eneste budsjett, og hvileskjæret på dette feltet ser ut som om det for alltid vil prege ettermælet til den rød-grønne regjeringen. Nå ser vi også at industrien er kritisk til at flere av krisepakkene ikke videreføres i statsbudsjettet for kommende år.
Det er åpenbart at dette i sum ikke er en strategi som løser utfordringene våre.
Terje Aasland (A) [11:08:44]: Høy sysselsetting, lav ledighet og god verdiskaping er grunnleggende viktig for det norske velferdssamfunnet. Når framtiden viser lavkonjunktur i en viktig næringskjede, og lavkonjunkturen kanskje først og fremst inntreffer fra annet halvår 2010/2011, er det klart at dette tas med det største alvor fra Regjeringen og regjeringspartiene. Skrur vi klokken ett år tilbake, iverksatte Regjeringen og dette stortinget de historisk sett kanskje største tiltakspakkene for å avdempe lavkonjunkturen vi så foran oss, og mulighetene for lavere sysselsetting og høy ledighet.
Tiltakene har virket – de er der ennå, de er ikke borte. Både Innovasjon Norges rammer, GIEKs og Eksportfinans' rammer, ordninger knyttet til mer fleksible permitteringsregler, utvidede ordninger knyttet til bedriftsintern opplæring o.l., er alle ordninger som fremdeles er gjeldende, og som fremdeles kan brukes og fremdeles vil virke.
Når interpellanten sier at hun stiller seg tvilende til om Regjeringen faktisk forstår situasjonen, synes jeg det er en søkt inngang til problemstillingen som er alvorlig. Hun nevner petroleumsmeldingen som nøkkelen for at en ikke skulle ta situasjonen alvorlig. Det synes jeg er noe søkt. Vi har nå et år, 2009, hvor det er rekordhøye investeringer, det er «all time high» både når det gjelder aktivitet, og når det gjelder pris. At situasjonen i forbindelse med finanskrisen nå trengs å stabiliseres og normaliseres, tror jeg er helt naturlig. Det er en konsekvens av den tiden vi faktisk er i. Det samme gjelder situasjonen knyttet til fallende oljepris, som helt sikkert har hatt innvirkning på det som nå foreligger. Det er ingen tvil om at jevn og høy aktivitet har vært det som har kjennetegnet den rød-grønne regjeringen gjennom de siste fire årene. Dette kjennetegnet kommer fremdeles til å ligge fast, det videreføres.
Så kommer vi til det som er undertonen i interpellantens mål, det er nettopp forholdet knyttet til Lofoten og Vesterålen. Det er det som er hovedanliggendet i interpellasjonen. Jeg er enig, Lofoten og Vesterålen er viktig – det er så viktig at denne regjeringen nå har brukt mange hundre millioner kroner på å hente inn kunnskap for å fatte en kunnskapsbasert løsning og et svar i 2010. Det er ingen endringer på det. Om den avgjørelsen tas nå, eller om den tas i løpet av neste år, spiller i praksis ingen rolle for den situasjonen som interpellanten viser til. Det viktige er at en faktisk baserer et slikt vedtak på kunnskap, nettopp fordi det er ganske mange interesser som skal balanseres ut, og det er mange hensyn en skal ivareta.
Jeg kan også understreke for representanten Meling, som var skuffet i 2006, at ja, hun hadde vært mer skuffet om det hadde vært det høyreregjeringsalternativet som de gikk til valg på i 2005, som hadde lagt fram forvaltningsplanen, for da hadde jo etter all sannsynlighet Lofoten og Vesterålen vært vernet. For Høyre var jo alene i den Regjeringen om å mene at en skulle åpne Lofoten og Vesterålen. Så jeg er veldig glad for det Regjeringen har gjort knyttet til forvaltningsplanen for nordområdene; for at en skal ha en kunnskapsbasert tilnærming til det som er det mest sårbare.
Norsk olje og gass og energipolitikk er viktig, det er avgjørende viktig. Men jeg vil si til dem som i denne debatten forsøker å bringe situasjonen og konklusjonene dit hen at det er enkeltrepresentanters utspill i media som er førende, at det er direkte feil. Det er ikke slik at det er enkeltrepresentantenes utspill i media som danner grunnlaget for de beslutningene Regjeringen tar, det har de fire foregående årene vist, og det vil de fire kommende årene vise. Jeg synes det er godt med en debatt, i motsetning kanskje til Høyre og Fremskrittspartiet som, uten tvil, er helt tydelige på at de har konkludert om Lofoten og Vesterålen – uten noen form for debatt, uten å bruke den kunnskapen som hentes inn. Det synes jeg er betenkelig.
Aktiviteten på norsk sokkel er viktig, og den er i mange tilfeller helt avgjørende i mange år framover for velferden og sysselsettingen i Norge. Det er så viktig at vi kommer til å bruke den kunnskapen vi nå henter inn, til å styre utviklingen videre. Og vi kommer selvfølgelig til å vurdere enkelttiltak i forhold til den spesielle situasjonen som offshoreleverandørindustrien befinner seg i.
Henning Skumsvoll (FrP) [11:14:06]: At SV mener at olje og gass snarlig må fases ut, er en kjensgjerning. Det har vi hørt lenge. Representanten fra SV gjør det også klart at man ikke lar seg forvirre over fakta, man bruker ikke fakta som kommer fram. SVs representant kritiserer Fremskrittspartiet fordi vi bruker IEAs World Energy Outlook 2009. Han mener helt klart at Fremskrittspartiet tolker den feil – men da har han misforstått, Fremskrittspartiet refererer bare til rapporten. Representanter fra Fremskrittspartiet var til stede på møtet med IEAs sjefsøkonom, Fatih Birol. SV var ikke til stede; de glimret med sitt fravær. IEA sier tydelig at verdens energibehov vil øke i framtiden, og de legger fram to scenarioer, et referansescenario – «Business as usual», fortsett som i dag – og et klimascenario.
La meg referere til klimascenarioet. CO2-utslipp skal begrenses til maksimum 450 ppm, men det forutsetter en storstilt satsing på energisparing, fornybar energi, kjernekraft og CO2-lagring. I tall betyr det at i 2030 vil energisituasjonen være slik: Kjernekraftproduksjonen vil øke med ca. 110 pst. i forhold til i dag. Fornybar energi vil øke med ca. 105 pst., gass med 17,5 pst. og olje med 4,5 pst. Det er på kullsektoren IEA ønsker å redusere, med 17 pst. Dette er IEAs tall for en klimaløsning.
Igjen: Det er kull som gir de store utslippene av CO2-gass, utslipp som vi må få redusert. Det er altså olje- og gassproduksjonen som skal opp, for å få dette til å henge sammen. Derfor er det viktig at Norge produserer så mye olje og gass som mulig fra Nordsjøen. EUs gassimport skal opp hele 37 pst., selv med deres 20-20-20-målsetting. Gassen og oljen fra Nordsjøen er Norges beste bidrag til å redusere klimagassutslippene.
Tor-Arne Strøm (A) [11:17:03]: Det er en viktig sak som tas opp i dag.
Oljeleverandørindustrien er en svært viktig næring, og det er mange som har belyst den her. I mange kystsamfunn er det svært mange arbeidsplasser knyttet opp mot denne næringen, både direkte og indirekte. Slik er det mange steder, også i min landsdel, Nord-Norge. Kanskje har vi så langt bare sett begynnelsen på utfordringene vi står overfor!
Den rød-grønne regjeringen brakte arbeidet med forvaltningsplanen for havområdene i nord ut av borgerlig dødvanne. Situasjonen i Bondevik II-regjeringen, med Fremskrittspartiet som støtteparti, var – som de fleste kjenner til – fullstendig fastlåst. Min medrepresentant fra Nordland, Høyres Ivar Kristiansen, garanterte full petroleumsaktivitet nær sagt overalt uten forutgående forsvarlige utredninger, mens noen av partiets regjeringskamerater den gangen – i hvert fall Venstre – garanterte for det motsatte, nemlig varig vern. Man kan ut fra dette lett forstå hvorfor arbeidet med det framtidige rammeverket for Norges viktigste næringer stod på stedet hvil i regjeringstiden til Bondevik II.
Med Arbeiderpartiet ledende i regjering har en ikke bare sluttført arbeidet med forvaltningsplanen i nord, men sågar sluttført arbeidet med forvaltningsplanen for Norskehavet. Dette er politisk gjennomføringsevne i praksis. Ord og handling går hånd i hånd – dvs. rød-grønn politikk i praksis.
I tiden som står foran oss, skal vi både bringe en petroleumsmelding til Stortinget og revidere forvaltningsplanen fra 2006, en revidering som for øvrig skal basere seg på god faglig kunnskap og ansvarlige analyser – ikke slik som enkelte i denne sal bedriver politikk: etter dagsform og innfallsmetode.
Gode forvaltningsplaner er svært viktige for petroleumsnæringen, og dermed også for leverandørindustrien, da de utgjør selve rammeverket for hvordan næringen kan bedrive sin aktivitet. De sikrer langsiktige og forutsigbare rammevilkår for alle involverte aktører i disse områdene, både for fiskerinæringen, for reiselivsoperatører og – ikke minst – for petroleumsnæringen. Planene sikrer den mye omtalte sameksistensen i praksis, og det er noe av det viktigste.
Den senere tid har den globale finanskrisen skapt nye utfordringer ikke bare for denne næringen, men for nær sagt alle næringsdrivende verden over. Selv om enkelte i opposisjonen har en tendens til å stille vår rød-grønne regjering til ansvar for alt som er galt, så er vel til og med de fleste borgerlige politikere – forhåpentligvis – enige om at det er i drøyeste laget å hevde at den rød-grønne regjeringens politikk er skyldig når det gjelder finanskrisen. Jeg tror ballen heller ligger hos dem som ønsker at markedet skal styre alene.
Sannheten er det motsatte. Ansvarlig, aktiv og forutsigbar rød-grønn politikk har sørget for at vi i Norge har Europas laveste arbeidsledighet, til tross for krisen. Vi er påvirket av krisen, og vi er svært misfornøyd så lenge det er ufrivillig ledige hender i vårt land, at noen er uten arbeid. Men ved å legge denne situasjonen til grunn har vi – sett i et globalt perspektiv – klart oss relativt godt. Regjeringen har vært aktiv i sin motkonjunkturpolitikk og brukt oljepenger. Vi har fått på plass ordninger som har sikret og styrket finansieringen av norsk eksport gjennom en kraftig økning av GIEKs rammer, samtidig som Eksportfinans fikk betydelige økninger i sine lån fra staten. Dette har vært et viktig virkemiddel for offshoreleverandørindustrien, da en stor del av industriens omsetning er i internasjonale markeder. I tillegg har vi gjort en god del med andre rammebetingelser, ikke minst med permitteringsreglene, for å hjelpe både de ansatte og bedriftene – det er også noe av rammebetingelsene.
Som jeg har sagt tidligere, er jeg svært bekymret for leverandørindustrien i tiden som kommer. Poenget er imidlertid at den rød-grønne regjeringen fører en aktiv næringspolitikk, og det gjør oss godt rustet til å møte framtiden. I Nord-Norge har vi tradisjon for «å stå han av». Jeg tror Norges befolkning vil se at vi gjør det. Og det er enklere «å stå han av» med Jens Stoltenberg i ryggen enn med to av damene på den borgerlige siden som krangler seg imellom. Norges befolkning vil få se at vi klarer å løse krisene, at vi «står han av», og at vi kan styre også gjennom vanskelige tider.
Torstein Rudihagen (A) [11:22:10]: Som andre har peikt på, er det ein viktig debatt som representanten Meling reiser her i dag. Men svaret er ikkje at ein utan vidare skal forsere å setje i gang å byggje ut Lofoten og Vesterålen – utan at ein har det nødvendige kunnskapsgrunnlaget, utan at ein er trygg på at ein gjer dette på ein miljøvennleg måte og tek omsyn til fisket.
Det er riktig at Noreg er ein energinasjon, og at olje- og gassverksemda har ein god del av æra for vår velstand, men samtidig har vi òg ein tradisjon i vasskraft som energiberar. Det har i sum gjort at Noreg er der vi er i dag, og da må vi òg utnytte det potensialet som ligg i energikjeldene våre i tida framover – i olje- og gassverksemda, eg er heilt einig i det, men òg i fornybar energi som byggjer på dei energikjeldene som ligg i vatn, i sol og i bio. Samstundes står vi overfor store klima- og miljøutfordringar, slik at energiutnyttinga i produksjon i framtida må vere så miljøvennleg som mogleg. Det gjeld olje- og gassverksemda, fiske og miljø, og derfor må vi gå vegen om ein forvaltningsplan og ei eventuell konsekvensutgreiing av Lofoten og Vesterålen – på bakgrunn av det som måtte komme fram i behandlinga av forvaltningsplanen.
I ei omtale av Bjartmar Gjerde, som no er død, såg eg at dei første oljepolitikarene våre – pionerane våre – var refererte og at dei brukte utrykket «skynde seg langsomt». Og det var jo nettopp det som gav det norske folk kontroll over energiressursane våre, verdiar som har kome heile folket til nytte.
Det er jo slik at eventuelle ressursar av olje og gass som ligg i havet, ligg jo der, dei blir ikkje borte, sjølv om vi tek oss den nødvendige tida det tek å utgreie konsekvensen av vidare utbygging i olje- og gassverksemda. Det andre er at vi må utvikle teknologien, da f.eks. CO2-fangst.
Det er i tillegg store moglegheiter i fornybar energi – ikkje berre i meir energi, men òg i å skape nye arbeidsplassar, grøne arbeidsplassar, knytte til denne energien. Vi bør kunne ha fleire tankar i hovudet samtidig. Ja, vi skal utnytte gass- og oljeressursen, miljøvennleg, både når det gjeld spørsmål om kor det skal opnast, og teknologien som skal hindre utslepp. Til det siste bruker vi milliardar på Kårstø og Mongstad, ikkje berre for å berge miljøet, men òg for å utnytte det store næringspotensialet som ligg i å utvikle ein slik teknologi.
Det er jo ein gong slik at olje- og gassressursane ikkje er evigvarande, dei er ikkje fornybare. Vi må derfor utnytte den kompetansen og teknologien som oljeindustrien har gitt oss, òg i fornybar energi-produksjon. Det trengst når det gjeld energieffektivisering, offshore vindkraft, bioenergi og utnytting av bølgjekrafta – no ser vi òg at det er opna eit saltkraftverk – og ikkje minst når det gjeld vidare utnytting av vasskrafta i tida framover.
Energi vil vere grunnlaget for arbeidet med verdiskaping i Noreg i åra framover, som det har vore før. Fokus må likevel vere på så miljøvennleg produksjon som mogleg, og her ligg det eit stort potensial i nye, grøne arbeidsplassar.
Siri A. Meling (H) [11:26:17]: Jeg takker for god deltakelse og mange innlegg i debatten.
Etter å ha hørt representantene fra regjeringspartiene forstår jeg for så vidt hvorfor det tar så lang tid å få frem en petroleumsmelding, for det er klart at de har en utfordring først og fremst i å bli enige med seg selv. Det viser denne debatten med all tydelighet når det gjelder åpning av områdene rundt Lofoten og Vesterålen. På den ene siden ligger Soria Moria II i bunnen, der man sier at man skal vurdere en konsekvensutredning i 2010. Så går Arbeiderpartiets representanter på talerstolen og snakker varmt for utvikling og bevaring av industri, mens representantene fra Senterpartiet og SV går på talerstolen og tydelig tilkjennegir at de er imot enhver petroleumsvirksomhet i disse områdene. Jeg må si at jeg i min enfoldighet trodde at det var Soria Moria II som gjaldt, og at partiene stiller seg bak dette. Men Regjeringen har først og fremst en jobb å gjøre internt. Det er ikke rart at næringen sitter som et stort spørsmålstegn når det gjelder hva Regjeringen vil fremover for petroleumsvirksomheten i Norge. Debatten i dag viser at en har den all mulig grunn til å stille spørsmål ved dette. Jeg håper likevel at statsråden klarer å samle troppene, at han klarer å synliggjøre, at han har ambisjoner på vegne av petroleumsnæringen i Norge, at han vil noe fremover, at han erkjenner at vi må gjøre nye, store funn. Til det trenger vi nye, lovende leteområder. Det betyr at utfordringene i forhold til forvaltningsplanen, rulleringen av denne i 2010 og spørsmålet om konsekvensutredning, blir av den største betydning. Jeg ser at arbeidet vil være utfordrende, og jeg ønsker all mulig lykke i forhold til spriket innad i regjeringspartiene.
Det blitt sagt at vi ikke kunne kommet i gang tidligere i nord. Jo, vi kunne kommet i gang tidligere. Hvis vi ikke hadde hatt en utsettelse i 2006, hvis vi hadde gått for en konsekvensutredning den gangen, ville vi vært mye lenger i prosessen enn det vi er i dag. Jeg frykter, med den uenigheten som er mellom regjeringspartiene, at vi kan risikere å få ytterligere en utsettelse av spørsmål i forhold til åpning av disse viktige og lovende leteområdene i nord.
Vi trenger å gjøre nye funn, vi trenger mer olje – landet trenger jobber og arbeidsplasser, landet trenger inntekter med tanke på de utfordringene vi har fremover. Derfor er det viktig at vi har en regjering og en statsråd som viser ambisjoner på vegne av petroleumsnæringen, og som vil noe med denne næringens utvikling fremover.
Statsråd Terje Riis-Johansen [11:29:36]: Jeg er litt overrasket over at denne debatten mer eller mindre endte opp i en debatt som liknet litt på en gammeldags kriminal, hvor det å tolke og å anta er hovedjobben. Jeg mener at hvis opposisjonen er oppriktig bekymret i forhold til signaler om hva Regjeringa faktisk mener, er det nok av grundige, gode dokumenter å lese hvor Regjeringas politikk på dette området er definert, selvsagt dels i budsjettdokumentene som kommer hvert år, og ikke minst i forbindelse med forvaltningsplanarbeidet, som er et stort, grundig arbeid for havområdene våre, og hvor også Regjeringas politikk er definert. Jeg tror alle som er bekymret på grunn av mangel på signaler inn mot bransjen, bør ta alvorlig de dokumentene som er presentert, ta alvorlig den reelle politikken som ligger i de dokumentene, og også å se på den forutsigbarheten som disse dokumentene gir.
Jeg er ikke enig i at det er noen som helst grunn til å bruke ord som «uforutsigbarhet» og «mangel på signaler for næringen» osv. om det som er petroleumspolitikken i Norge nå. Det har vi definert gjennom de prosessene jeg bl.a. nevnte nå.
Så er det også slik at verken Høyre eller Fremskrittspartiet kan definere uforutsigbarhet som det samme som mangel på åpning i Lofoten og Vesterålen. Jeg oppfatter debatten dels i dag og dels tidligere slik at så lenge en ikke sier ja til Lofoten og Vesterålen, er det uforutsigbarhet i norsk olje- og gasspolitikk. Det er jeg helt uenig i. At vi har prosesser knyttet til enkeltområder, er ikke noe nytt. Det har vært kjennemerket for norsk olje- og gasspolitikk fram til i dag, og det kommer til å være slik også videre.
Jeg må vel si, uten at jeg skal blande meg så mye borti det, at etter å ha hørt representanten Meling og representantene fra Venstre og Kristelig Folkeparti i salen i dag er det vel ikke slik at nødvendigvis andre regjeringsalternativer ville betydd at det var kun én holdning i spørsmålet om Lofoten og Vesterålen – for å si det forsiktig. At en bruker tid på de prosessene på en skikkelig måte, mener jeg er mer å følge opp norsk olje- og gasspolitikk enn det motsatte.
Så synes jeg også at det er interessant at representanten Solvik-Olsen, som har vært en aktiv deltaker i olje- og gassdebattene i Stortinget i mange år, nå også er mer på tolke- og synsesporet. Da står vi igjen med at det i sum er to ting som blir etterlyst: Det er at en olje- og gassmelding skulle kommet før, og det andre er at Lofoten og Vesterålen skulle vært åpnet. For øvrig oppfatter jeg – og det er hyggelig – at det er veldig få konkrete innvendinger til den politikken som blir ført.
Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.