Presidenten: Det er heller ikke for denne saken foreslått noe debattopplegg. Jeg minner om at innlegget må begrenses til 30 minutter. (Munterhet i salen)

Olemic Thommessen (H) [18:40:21]: Jeg skal legge meg denne reglementsmessige taletid på hjertet og se om jeg greier å holde meg innenfor.

Årsaken til at jeg tar ordet i denne saken, er at jeg har lyst til å knytte noen kommentarer generelt til de avtalene som nå inngås med skatteparadisene. Dette er en av mange, og det er en del av et internasjonalt grep som OECD har vært maskinen i.

Jeg synes det er flott at man har fått til dette i et internasjonalt samarbeid. Jeg synes også det er interessant å merke seg det fellesnordiske grepet som også er en del av dette bildet. Imidlertid er det viktig at man ikke lar disse problemstillingene ligge, selv om man nå har fått dette på plass. Der ute i den praktiske verden er det ganske langt frem før vi får bukt med den økonomien som vi her kikker inn i.

Dersom utvekslingen av opplysninger i skattesaker skal ha noe verdi, må man også ha et utgangspunkt for å vite hva man skal spørre om, og man må også ha et utgangspunkt for å få opp de sakene som kan tenkes å være aktuelle.

De statene vi snakker om, er ministater. De byene som forvalter milliarder og milliarder av kroner, er byer på størrelse med en norsk småby, der alle institusjoner ligger ved siden av hverandre bortover en gate, omtrent som Storgata på Lillehammer. Det sier seg selv at her er det nære nettverk og nære relasjoner mellom så å si alle involverte ledd. Jeg mener også at hvis man ser inn i de sakene vi har hatt, f.eks. saken om Anders Jahre, så ser man at dette har vært systemer som har hatt behov for å beskytte hverandre, og for å beskytte et system som sådan, ganske enkelt fordi disse landene ikke har så mye annet å leve av, og de personene som konkret er involvert i denne næringen, for å kalle det det, har en ganske sterk fellesinteresse av at disse systemene skal fortsette.

Det jeg mener, er at vi bør fortsette dette arbeidet videre og kanskje også ta initiativ gjennom OECD og Det internasjonale pengefondet for også å stille krav til disse landenes forskjellige finanstilknyttede systemer. Det kan dreie seg om tilsynsmyndigheter. Det kan dreie seg om registreringsmyndigheter og registreringssystemer, og det kan dreie seg om påtalemyndighetens rolle. Jeg tror vi har eksempler på at påtalemyndighetene i noen av disse landene tiltar seg oppgaver som det for oss er uvant at påtalemyndigheter påtar seg, f.eks. å representere ikke kjente eierinteresser.

Det kan også være spørsmål om hvordan rettsvesenet faktisk fungerer. Et eksempel på manglende transparens i disse sammenhengene kan være at en del av skatteparadisene opererer med ideelle formål for sine stiftelser eller trusts. Det gjør at disse trustene ser veldig tilforlatelige ut i det ytre. I virkeligheten er dette bare et skall. De har en meget lemfeldig omgang med i det hele tatt å informere de ideelle formålene som tilsynelatende skal være begunstiget. I virkeligheten er dette dekkoperasjoner for en godt plassert og ganske snedig utformet svart økonomi.

Det er også et faktum at det ikke er slik at folk som investerer pengene sine i disse landene, gjør det med, hadde jeg nær sagt, navn og nummer.

Her er det systemer av selskaper, gjerne innenfor det vi ville kalle stiftelser, men som under andre rettssystemer slett ikke er det etter våre begreper, som altså er snedige og lange. Med «lange» mener jeg kjeder av selskaper og institusjoner, som er innrettet nettopp for å gjøre innsyn vanskelig. Dette gjelder både for de offentlige interesser som måtte ønske å se inn i det, f.eks. skattemyndighetene – som i saken i dag – og det gjelder for private aktører som ønsker å se inn i disse systemene. Og nettopp de tilfellene kan være utgangspunktet for at også det offentlige får kunnskap om skjulte formuer. Arvesituasjonen er da det typiske eksemplet.

Jeg har nå snakket om en rekke ting som i og for seg er disse landenes indre anliggender, og hvor norsk jurisdiksjon har sin klare avgrensning. Det er jo ikke slik at vi bare kan rykke inn og bestemme på noen måte, og det er heller ikke internasjonale fora som bestemmer over disse forholdene. Men jeg synes det er viktig at vi bringer til kunnskap en del om hvordan disse systemene fungerer. Jeg mener det er viktig at Finansdepartementet skaffer seg god kompetanse på det, hvilket jeg i og for seg har grunn til å tro at Finansdepartementet har. Og jeg mener også at det er viktig at vi i internasjonale fora, f.eks. de som nå har startet opp det arbeidet som er grunnen til at vi har disse sakene i dag, følger opp for i alle fall å legge press på landene for å luke ut de verste utvekstene, fordi det er lett påviselig at det er både administrative og juridisk baserte prosedyrer innenfor rettsvesenet som ikke har annet til hensikt enn å tildekke økonomiske forhold som ikke bør tildekkes i et internasjonalt samfunn.

Så dette er en oppfordring til finansministeren om å følge opp dette arbeidet videre og sørge for at vi i størst mulig grad greier å mobilisere rundt i et internasjonalt samfunn for å få bevegelse i dette. Og kanskje er nettopp det nordiske samarbeidet et godt sted å begynne.

Lars Egeland (SV) [18:47:48]: Jeg er ikke uenig med representanten Olemic Thommessen. Dette er sannsynligvis ikke slutten – kanskje toppen begynnelsen på slutten – når det gjelder å greie å avdekke skattesnusk gjennom skatteparadis. Han har rett i at det var et OECD-initiativ, som raskt ble fulgt opp da Kristin Halvorsen ble finansminister, og som vi nå får en rekke avtaler på, og jeg er enig i oppfordringen til nåværende finansminister om å følge disse sakene videre opp.

Grunnen til at jeg ba om ordet, var at for en vestfolding kan det sies å være kanskje litt spesielt å være med på å vedta denne skatteavtalen nettopp med Cayman Islands. Det gjelder for meg, og det gjelder kanskje også for presidenten, fordi Cayman Islands inngår i tidenes største skattejakt, nemlig jakten på Sandefjord-rederen Anders Jahres hemmelige utenlandsformue.

Jahre var en av landets rikeste. Han disponerte en stor, hemmelig utenlandsformue. Det visste myndighetene godt ganske tidlig, og de begynte å jakte på den allerede på 1950-tallet. Men Jahre benektet alltid at det fantes noen slik formue. Eierskapet var selvfølgelig skjult gjennom stråmenn og stråselskaper, og da han truet med utflagging, ga Handelsdepartementet seg.

Men så skjedde det at Jahre ble felt av sin egen forfengelighet. I 1975, da Sandefjord åpnet sitt nye rådhus, ble det gitt en donasjon fra Panama-selskapet Continental Trust Company. Historien går ut på at politikerne gjerne ville sette opp en byste av Jahre utenfor rådhuset, men den anonyme giveren i Panama ga beskjed om at man hadde nå tenkt seg en helfigur! Så at Jahre ikke eide selskapet, kunne ikke norske myndigheter engang late som om de trodde på. Dermed begynte skattemyndighetenes jakt på utenlandsformuen. Det ble foretatt bokettersyn, som avslørte en rekke dokumenter, sjøl om trofaste medarbeidere hadde brent mye i peisen.

Den hemmelige formuen, plassert i aksjeselskapet CTC i Panama, ble flyttet til stiftelsen Continental Foundation på Cayman Islands av en av Jahres trofaste medarbeidere, Thorleif Monsen fra Tønsberg.

Så gikk 30 år, og søndag 2. november i fjor kunne Aftenposten melde i en kort notis at nå var jakten på Anders Jahres formue over. Gjennom 30 års jakt var det hentet hjem rundt 700 mill. kr. Til slutt ble det inngått et forlik med Monsen-sfæren på Cayman Islands om å betale 70 mill. kr til Jahres dødsbo.

Jahre var en hardbarket kapitalist som ikke bare utryddet hvalen, men som også brukte de metodene han kunne finne for å unndra penger fra beskatning, sjøl om det skal sies at han likte å donere penger til gode formål sjøl. Men skattemyndighetene var altså nesten hjelpeløse og brukte 30 år på jakten etter en formue som sannsynligvis dreide seg om flere milliarder kroner. Å unngå dette er det politiske innholdet i skatteavtalen med Cayman Islands.

Det er en lang vei fra at Handelsdepartementet så gjennom fingrene på at Jahre stakk bort verdier i utlandet og til dagens skatteavtale, som er et vesentlig bidrag til å kunne avdekke skjulte midler og skatteunndragelser. Det skal ikke lenger være mulig å stikke bort penger – penger skapt av mange henders arbeid – og gjemme disse bort i skatteparadiser for å slippe å gi sitt bidrag til fellesskapet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.