Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver gruppe, og 5 minutter til statsråden. Videre vil presidenten foreslå at det vil bli gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid. Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [10:03:56]: (komiteens leder og ordfører for saken): I dag, på høstsesjonens siste dag skal vi vedta – det er kanskje ikke det mest spenstige dokumentet Stortinget har til behandling, men desto viktigere – nemlig nysalderingen for 2009. Det er ikke noe nytt budsjettdokument med nye satsinger, men en «teknisk revisjon» for budsjettåret 2009.

Konklusjonen er god når det gjelder nysalderingen. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2009 anslås nå til 124,4 milliarder kr – 5,5 milliarder kr mindre enn vi anslo i Nasjonalbudsjettet 2010.

2009 har vært et spesielt år. Finanskrisen har preget verden, og det har vært ekstraordinære behov for å øke utgiftene i mange land, også i Norge. Da Stortinget i fjor høst vedtok budsjettet for 2009, la vi opp til en bruk av oljeinntekter målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet på 92 milliarder kr. Dette tilsvarte 4 pst. av anslått kapital i Statens pensjonsfond – Utland og gir en ekspansiv impuls på verdiskapingen i fastlandsøkonomien.

Det ble raskt klart at det var behov for flere tiltak mot finanskrisen. Allerede i slutten av januar la Regjeringen fram en tiltakspakke, som ble vedtatt her i Stortinget, som styrket etterspørselen og motvirket arbeidsledighet. Vi økte budsjettet med 28,5 milliarder kr.

Vedtakene i forbindelse med RNB 2009 gjenspeilet også at finanskrisen ikke var over. Vi økte det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet med ytterligere 9,5 milliarder kr, til nær 130 milliarder kr.

Totalt sett ble altså bruken av oljeinntekter i Nasjonalbudsjettet 2010 anslått å øke med 55 milliarder 2009-kroner fra 2008 til 2009.

Etter ferdigstillelsen av nasjonalbudsjettet har det kommet ny informasjon om skattelikningen for 2008 og om den løpende skatte- og avgiftsinngangen i 2009. Samlet er anslaget satt opp med om lag 3 milliarder kr i forhold til Nasjonalbudsjettet 2010.

I nysalderingsdebatten i Stortinget for ett år siden – det var en spesiell debatt, den husker jeg veldig godt – var hovedtemaet for regjeringspartier og opposisjonspartier om og i hvilken grad norske myndigheter var i stand til å takle den gryende finanskrisen verden sto overfor. Det er en glede å si at konklusjonen for 2009 nå er klar, og at Norge tross alt har klart seg veldig godt. Vi har brukt mye penger på finanskrisen, men mindre enn vi anslo i Nasjonalbudsjettet 2010. Bruken av oljeinntekter i 2009 anslås å bli drøyt 33 milliarder kr høyere enn forventet realavkastning av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland ved inngangen til året, den såkalte 4 pst.-banen.

Heldigvis har vi sett klare effekter av den ekspansive finanspolitikken, som har fått virke sammen med rentenedgang og flinke folk i arbeidsliv og næringsliv, og Norge – ved utgangen, i hvert fall, av det som vil være hovedtrekkene ved finanskrisen – kan skilte med Europas laveste arbeidsledighet.

Jeg nevnte innledningsvis at nysalderingen kun er en teknisk revisjon av budsjettet for 2009 og ikke et nytt budsjettdokument med egne satsinger. Jeg merker meg imidlertid at noen av opposisjonspartiene likevel velger å fremme egne satsingsforslag i innstillingen. Det gjelder spesielt det nest største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, som bruker ca. 14 milliarder kr ekstra.

Min vurdering er at man må kunne sette spørsmålstegn ved om dette er alvorlig ment når man ikke prioriterer et såpass store virkemidler og tiltak i de ordinære budsjettprosessene.

Regjeringspartiene har i statsbudsjettet for 2010 som er vedtatt her i Stortinget, prioritert både fattigdom, som enkelte opposisjonspartier tar til orde for, helsesektoren og samferdsel, for å nevne noen eksempler. Dette er områder vi er opptatt av. Men vi er også opptatt av at man må kunne måle tiltak opp mot hverandre, og satsingsforslag bør komme i en helhetlig gjennomgang gjennom de ordinære budsjettprosessene.

Jeg vil avslutte med å takke finanskomiteen for godt samarbeid i høst. Det har vært en interessant og krevende høst med både valgkamp og valg. Vi har også fått vedtatt et omfattende statsbudsjett, og mange andre viktige saker her i Stortinget. Jeg ser også fram til debatten om nysalderingen her i dag.

Presidenten: Da er neste taler en representant for det største opposisjonspartiet, representanten Ulf Leirstein.

Ulf Leirstein (FrP) [10:08:51]: Det er i slike stunder vi blir ekstra glad i presidenten! Det synes jeg var en bra landing nå før jul.

Det er på mange måter finanskriseåret 2009 vi nå skal legge bak oss med denne salderingsproposisjonen. Selv i et slikt finanskriseår går statsøkonomien med et betydelig overskudd. Det er mange andre land i Europa som ikke er så heldige. Faktisk er vi stort sett alene om å ha en slik solid statsøkonomi, og det bør vi glede oss over.

Men det sier også meg at vi har noen muligheter som veldig mange andre land ikke har, og som veldig mange bare kan misunne oss. Vi kunne investert i verdens beste infrastruktur. Vi kunne investert i verdens beste helse- og omsorgssektor. Vi kunne investert i verdens beste skole. Vi kunne investert i vårt eget næringsliv og befolkning ved å redusere skatter og avgifter betraktelig. Men det gjør altså ikke det politiske flertallet.

Nå er det slik at salderingsdebatten på mange måter ikke er arenaen for omkamper. Men som dokument er det interessant å se den utviklingen vi nå kan forvente oss i forhold til statsbudsjettets utgifter og inntekter.

Fremskrittspartiet var veldig tydelig i sitt alternative statsbudsjett for 2009 på hva vi ønsket å gjøre annerledes. Nå er snart 2009 tilbakelagt. Dog er det noen få tiltak som Fremskrittspartiet ønsker å fremme i salderingen, og som vi har lagt fram i innstillingen fra finanskomiteen.

For det første foreslår vi at bompengegjelden for landets bompengeselskaper slettes ved at staten tar over gjelden. Det er et sterkt økende antall veiprosjekter i Norge som er finansiert gjennom at bompengeselskaper har lånt penger i markedet, for deretter å gjennomføre utbygging av veiprosjekter. I tillegg til ovennevnte er det flere bompengeprosjekter som nå er ferdig prosjektert og klare til oppstart.

Lånene blir betjent ved at bilistene betaler bompenger for å bruke den ferdigbygde veien, eller der veien er planlagt bygd. De fleste prosjektene er ferdige, mens andre er under utbygging. I tillegg er det også vedtatt å gjennomføre en del veiprosjekter. Felles for alle disse er at pengene allerede er brukt eller bundet til prosjektet. Med bakgrunn i misforholdet mellom de totale innbetalte avgiftene fra bilistene og bruken av midler til veiformål er det slik vi ser det, grunnlag for ettergivelse av gjelden til bompengeselskapene og ekstraordinære bevilgninger til de prosjektene som allerede er bestemt finansiert gjennom bompengeinnkreving. Så vi fremmer i nysalderingen, i tråd med det vi varslet i vårt alternative statsbudsjett, forslag om å fjerne denne gjeldsposten, som vi gjør hvert år.

Vi foreslår også å redusere helseforetakenes gjeld med 1 milliard kr. Det er grunn til bekymring når vi ser på den gjeldsbelastningen de regionale helseforetakene har opparbeidet seg. Når helseforetakene har et akkumulert underskudd som er i den størrelsesordenen vi nå ser, blir de regionale helseforetakenes økonomiske handlingsrom svært begrenset. Det akkumulerte underskuddet gjør at likviditeten blir presset. Derfor er gjeldslette helt nødvendig for at de regionale helseforetakene både skal kunne klare å få kontroll på gjeld og samtidig ha en tilfredsstillende likviditet.

Avslutningsvis: Fremskrittspartiet foreslår også en bevilgning for å komme med en håndstrekning til organisasjoner som arbeider for å hjelpe fattige og vanskeligstilte. Det utføres et utrolig godt arbeid av mange frivillige organisasjoner, og kanskje særlig i advents- og julesesongen blir dette viktige arbeidet ekstra synlig. Det vil være mulig å skape en hyggeligere jul for svært mange gjennom en ekstra bevilgning til denne type organisasjoner for å sette dem i stand til å arrangere juletilstelninger for dem som ikke selv ser seg i stand til det, og gi bistand på andre måter. Fremskrittspartiet foreslår derfor en bevilgning på 30 mill. kr i forhold til tidligere vedtatt budsjett til dette formålet, og at midlene fordeles med 10 mill. kr til Frelsesarmeen, 5 mill. kr til henholdsvis Fattighuset, Redd Barna, Maritastiftelsen og Kirkens Bymisjon. Foreslått beløp er for småpenger å regne. Men det ville vært et veldig konkret tiltak for å hjelpe fattige i Norge, som Stortingets flertall burde være interessert i å bevilge nå på tampen av året. For de menneskene som får hjelp av disse organisasjonene vil det beløpet vi foreslår, bety mye mer enn fagre ord og løfter.

Dette er en av de siste debattene vi har før vi tar juleferie. Jeg har lyst til på vegne av Fremskrittspartiet å takke komiteen for et meget godt samarbeid. Selv om vi kanskje ikke samarbeider så konkret om de politiske sakene, har vi likevel en god dialog. Jeg vil også takke finansministeren, som er ny i gamet – nok en gang – og som absolutt også har vist en holdning til det vi spør om og er interessert i, som lover veldig godt for det videre samarbeidet. Det synes jeg er veldig bra i det politiske systemet, som vi faktisk er veldig glad i.

Presidenten: Ønsker representanten Leirstein å ta opp forslag som er nevnt i innstillingen?

Ulf Leirstein (FrP) [10:13:54]: Det i sådanne stunder vi er veldig glad i presidenten!

Representanten Leirstein vil gjerne ta opp alle forslagene i innstillingen – takk skal du ha!

Presidenten: Da har representanten Ulf Leirstein tatt opp de forslagene han refererte til.

Gunnar Gundersen (H) [10:14:14]: Det er vel tvilsomt om debatten i dag klarer å ta opp konkurransen med København og det som skjer ute i verden, men nysalderingen er allikevel en viktig debatt. Det er en type regnskapsgjennomgang og en oppdatering av prognoser. Det skal ikke være en budsjettomkamp, og Høyre fremmer derfor ikke ny politikk eller nye forslag i denne innstillingen.

Det er den siste debatten i året, og vi har vært gjennom et ganske bemerkelsesverdig år, som også de to foregående talere har vært inne på. Det avkrever noen kommentarer.

Vi gikk inn i året med en finanskrise i full blomst, og vi går ut med utfordringene ettervirkningene av tiltakene gir. Finanskrisen er ikke over for sentrale deler av norsk næringsliv. Men den ekstreme usikkerheten rundt finansinstitusjonene man hadde ved årets begynnelse, er kraftig redusert. Stortinget vedtok en krisepakke som gjorde finanspolitikken mer ekspansiv enn noen gang i Norge.

Norge har kommet seg godt igjennom krisen av mange grunner. Den diskusjonen skal vi ikke starte på nytt. Men det er jo velkjent at flere av oss kunne ha tenkt oss å gjøre ting noe annerledes. Nysalderingen bekrefter imidlertid at utviklingen er bedre enn fryktet. Oljepengebruken går ned med 5,5 milliarder kr i forhold til det som ble beregnet da statsbudsjettet ble framlagt i høst. Det er hyggelig. Men det er ikke mer enn at vi egentlig bare blir minnet om at prognoser ikke er virkelighet.

Men vi går, som sagt, ut av året med de ettervirkninger finanskrisen gir. Det er en annen måte å si at krisen ikke er over på. Spørsmålet nå er om vi klarer å unngå en sterk todeling av økonomien. Rapportene er mange om at flere sektorer i privat næringsliv sliter. Bygg og anlegg har rekordmange på permittering, og verftsindustrien er på tur inn i en dramatisk ordretørke, for å nevne noen. Når aktiviteten i verdensøkonomien går ned, trengs ikke de nye byggene eller skipene. Få verktøykasser kan endre det.

I går hevet Norges Bank renten, samtidig som Bernanke holdt renten uendret i USA. Han varslet samtidig at renten ville komme til å ligge på et svært lavt nivå i lang tid, noe også mange andre land gjør. For øyeblikket ser vi en særnorsk optimisme, basert på en stor oljeformue og stimulansetiltak rettet i hovedsak mot offentlig sektor. Finansministeren har en krevende balansegang foran seg om vi skal unngå at konkurranseutsatt næringsliv blir presset ut.

«Men det er ikke store grep når det gjelder kutt på dette statsbudsjettet», sa daværende finansminister under budsjettpresentasjonen i høst. Hun kommenterte Høyres budsjett med: «Men representanten Sanner har rett. Det kommer til å være vanskeligere å bevilge seg ut av utfordringer framover.» Ingen har vel unngått å merke seg at dagens finansminister helt siden tiltredelsen har gitt helt andre signaler enn sin forgjenger. Men det er foreløpig heller ikke mer enn signaler. Vi er spent på hvilke handlinger og grep som kommer.

Nysalderingen anslår, som nevnt, at oljepengebruken blir 5,5 milliarder kr lavere enn man anslo da budsjettet ble presentert. Både utgifter og inntekter beveger seg i riktig retning. Det er gode nyheter. Det minsker gapet til handlingsregelen og gjør finansministerens jobb med å redusere oljepengebruken enklere. Men samtidig får det det vedtatte statsbudsjett for neste år til å framstå som mer ekspansivt. Spørsmålet fra Høyre om hvor mye dette øker ekspansiviteten i det vedtatte budsjettet, har ikke Finansdepartementet villet svare på. Det kan det jo være mange grunner til. Men i Høyre smilte vi litt da begrunnelsen var «at budsjettet var til behandling i Stortinget». Finansdebatten hadde vi jo i slutten av november, og det ville være å håpe at departementet også er enig i at rammene i budsjettet da ble vedtatt.

Nysalderingen gir ingen grunn til at finansministeren ikke skal ta seg juleferie, men de underliggende utfordringene er betydelige. Optimisme og framtidstro er bra, men det må ha sitt fundament i en økonomi som har rotfeste i konkurranseutsatt virksomhet. Vi kan ikke utvikle oss isolert fra verden. De utfordringene kommer vi sikkert til å diskutere mange ganger framover. Men siden det neppe blir mye debatt rundt dokumentet i dag, tar jeg sjansen på både å takke for godt samarbeid i finanskomiteen og å ønske alle en riktig god jul. Så håper jeg på mange friske debatter til neste år.

Lars Egeland (SV) [10:19:11]: Som komiteens leder ga uttrykk for, er ikke dette noen ny budsjettbehandling, og sånn sett er det mer et teknisk dokument – uten omkamper. Derfor skal jeg nøye meg med å kommentere to forslag som i høyeste grad er omkamper, men som for så vidt viser en interessant politisk prioritering. Det er forslaget fra Fremskrittspartiet om å gi 30 mill. kr til innsats for fattige før jul, og forslaget om å gi 12 milliarder kr til bilister, som kanskje i denne sammenhengen ikke er fullt så fattige.

Det er bra at vi har fått økt fokus på fattigdom, og det håper jeg er et fokus som også kan gjelde utenom juletida. Da jeg leste forslaget, tenke jeg på diktet «Herberget» av Bertolt Brecht. I det diktet forteller Brecht om mannen som står hver kveld og samler inn penger på hjørnet av 26. gate og Broadway i New York. Han samler inn penger for å skaffe de husløse plass i herberget. Så sier Brecht:

«Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!

Noen mennesker har nå plass på herberget.

Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.

Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Men dette forandrer ikke verden.

Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.

Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.»

Det er bra å holde vinden borte og sørge for at snøen faller på gata istedenfor på husløse mennesker. Men vi må altså også forandre utbyttingens tidsalder. Fattigdom er et fordelingsspørsmål som ikke rettes ved å bevilge 30 millioner til jul, men som kan endres ved å angripe en urettferdig fordeling – angripe strukturene som gjør at noen faller utenom, ikke minst det at fattigdom går i arv liksom rikdom, angripe høye lønnsøkninger for de rike, angripe kutt i pensjoner eller i antallet pensjonister, som Fremskrittspartiet gjorde i sitt budsjett, angripe kutt i ordninger som skal hjelpe folk tilbake i arbeid, slik Fremskrittspartiet foreslo i sitt budsjett. Det holder ikke med 30 millioner til jul når de rikeste får enda mer i skattelette. Å slåss for universelle ordninger i stedet for veldedighet og behovsprøving er tiltak som forandrer verden. La det være et nyttårsløfte. SV vil i hvert fall holde fokuset oppe på dem som sitter nederst ved bordet, gjennom hele året, ikke bare til jul.

Ellers har mye av høstens budsjettdebatt handlet om avgifter brukt som virkemiddel for å fremme en mer klimavennlig atferd – jeg snakker da om biodieselavgiften. Man kan mene hva man vil om den avgiften, men i alle fall blir det småpenger i forhold til den totale summen av bilavgifter og bompenger. Fremskrittspartiets argumentasjon om miljø faller jo helt platt til bakken når partiet nå foreslår å ettergi 12 milliarder kr i gjeld for bompengeselskaper. Den blir enda mer synlig når de argumenterer med at Gardermobanen ble ettergitt en gjeld på 7 milliarder kr. De 7 milliardene ble ettergitt for at Gardermobanen skulle kunne drive økonomisk forsvarlig uten å påføre de kollektivreisende for store utgifter, som ville forverret togets konkurransekraft overfor bilen. De 12 milliardene som Fremskrittspartiet her foreslår, er et stort håndslag for å forbedre bilens konkurransekraft overfor andre.

Fremskrittspartiet elsker å trekke fram at det betales mer penger i bilavgifter i Norge enn det som brukes på veiformål. For det første: Hvis avgiftene er et verktøy for å styre folks atferd, er det åpenbart ikke nok bilavgifter, for det er utslipp fra veitrafikken som øker sterkest når det gjelder å bidra til CO₂-utslipp. Det er behov for å redusere biltrafikken, ikke å øke den. Men i tillegg sprer Fremskrittspartiet en myte. Det kommer inn ca. 40 milliarder kr årlig i bilavgifter. Den samlede samfunnsmessige kostnaden knyttet til bilbruk er minst like høy. Det handler om veibygging, om forurensing, om støv og støy og selvfølgelig om ulykker. De årlige kostnadene ved ulykkene alene er beregnet til 25 milliarder kr. Oppskriften for å senke disse kostnadene er ganske klar: Fysiske skiller mellom motgående trafikk, ikke minst redusert hastighet, som også senker CO₂-utslippene og reduserer behovet for å bygge nye veier, fordi det faktisk blir plass til flere på veien når farten er lavere.

Å ettergi bompengeselskapenes gjeld finansiert av staten betyr å subsidiere framtidig bilbruk på bekostning av framtidas generasjoner.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:24:45]: I nysalderinga er det små bevilgningsendringer, så jeg ser ikke noe behov for å kommentere dem.

Det som det derimot er store endringer på, er i både inntekter og utgifter i forhold til det vedtatte statsbudsjettet for 2009. I motsetning til nysalderinga sist år er betydelige deler av de endringene bevisste endringer som Stortinget i løpet av 2009 har foretatt – tiltak som viste seg helt nødvendige.

Det som er den store utfordringa nå i denne debatten, er å lære av tallene og forstå hvordan innbyggerne i det norske samfunnet lever, og hvordan innbyggerne i det norske samfunnet lever i forhold til andre lands innbyggere og styringsverk, altså se det i en internasjonal sammenheng. Situasjonen i Norge er spesiell – ja, blir stadig mer spesiell. Det fører til at det må utøves et krevende lederskap, og det må prioriteres langt skarpere i tida framover.

Komiteens leder har beskrevet tallenes nøkterne tale. Vi gikk inn med et saldert budsjett med et strukturelt oljekorrigert underskudd på 92 milliarder kr. Gjennom endringer i tiltakspakke og storting og revidert har vi nå et saldert budsjett hvor inntektene er bedre enn i det som ble behandlet tidligere, slik at vi altså kommer ut med en underdekning på 124,4 milliarder kr. Likevel er vi i en situasjon hvor forbruket av penger er 33 milliarder kr høyere enn forventet realavkastning på kapitalen. Beløpet i seg sjøl er viktig, men det viktigste er hva pengene brukes til. Det er en vesentlig forskjell på om pengene brukes til investeringer som kan gi framtidige inntekter, eller om de rett og slett brukes til å holde hjulene i gang – les: forbruk.

Det er behov for økte investeringer for at Norge skal kunne ha et høyt velferdsnivå i en stadig skarpere internasjonal konkurranse. En av de store, krevende utfordringene blir hvordan vi skal skaffe penger til økte investeringer, samtidig som vi demper veksten på statsbudsjettets utgiftsside.

Et annet interessant poeng som vi opplever nå, er at vi på tross av finanskrisa har en videre privat forbruksvekst. Det er for så vidt ikke så unaturlig, for flertallet av den yrkesaktive befolkninga har fått mer penger til privat forbruk, gjennom både rentenedgangen og lønnsveksten. Julehandelen i år er forventet å øke med 3 pst. Det er vel ingen partier på Stortinget som har på sitt program at den skal øke, men det er det som skjer.

Utfordringene framover, i tillegg til investeringer, er sjølsagt knyttet til rentepolitikken. Normalsituasjonen er det en brei forståelse for etter hvert: at det skal lønne seg å spare og koste å låne. Men i den spesielle situasjonen vi nå er i, er det svært gunstig å låne. Vi må hensynta kronekursen som et avgjørende element i rentepolitikken framover. Den medvirker til et større lånefinansiert forbruk enn det som godt er.

Lønns- og inntektsoppgjørene blir svært sentrale i tida framover. Vi har vært i en situasjon hvor lønnsnivået i Norge har vært jamt på linje med lønnsnivået i Tyskland. Det utvikler seg slik at vi får et høyre lønnsnivå enn i Tyskland, langt høyere enn i Sverige, og enda langt høyere enn i Storbritannia. Det er en kjempeutfordring for oss. Derfor må fokus på lønnsoppgjøret, og ikke minst lønnsoppgjørets effekt når det gjelder å utjevne inntekter, bli svært sentralt. Det blir spennende å følge med i hvilken grad det offentlige lederskapet kan sikre at det skjer.

Til slutt til finansiering av folketrygden: Der har vi fått et økt finansieringsbehov i løpet av behandlinga i 2009 på 12 139 mill. kr. Det kan ikke fortsette, samtidig som kampen mot fattigdom må fortsette. Dermed må vi, som SVs representant var inne på, gå inn på strukturene og se på hvordan vi kan endre dem, slik at vi her kan få en annen kostnadsutvikling, samtidig som livet til de menneskene som trenger det mest, blir bedre. Vi må da fokusere både på innsatte, på unge uføre og på barnevernsbarn i retning av å bedre systemet, samtidig som kostnadene ikke løper løpsk.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:30:08]: Hvis en ser årene 2009–2011 litt i sammenheng, ser man hvilken dramatisk endring vi har hatt både i Norge og – ikke minst – ellers i verden. For ett år siden diskuterte vi her ekstratiltak for å bøte på virkningene av finanskrisen. Regjeringen var i utgangspunktet mest opptatt av å få renten ned, og så egentlig ikke noe behov for ekstratiltak rettet mot f.eks. eksportrettet industri eller andre tiltak som kunne berge arbeidsplassene. Så så vi at renten ganske raskt gikk ned av seg selv, og til syvende og sist kom også Regjeringen på banen med varsel om krisetiltak. Og det er det vi i realiteten nå ser effekten av i salderingen av inneværende års budsjett.

Når vi da ser mot 2010 – hvis vi skal se dette i en sammenheng – har vi fortsatt en veldig ekspansiv budsjettpolitikk, som bl.a. vil kunne medføre økt rente og en raskere renteoppgang her enn i mange andre land. Vi vet hva det vil bety: store utfordringer for den eksportrettede industrien. Mulighet for en høyere rente gir også mulighet for en høyere og sterkere kronekurs, med de utfordringene det gir. Som Torgeir Micaelsen sa, har man kommet igjennom finanskrisen, men jeg tror nok man vil se betydelige effekter av finanskrisen også i 2010. Det faktum at selv om vi, i motsetning til andre land, kan surfe litt igjennom denne krisen på grunn av våre ekstraordinære inntekter fra olje og gass, er det underliggende bildet slik at norsk eksportindustri har veldig store utfordringer foran seg. Det synes jeg ikke vi skal glemme.

Så til det mer salderingsmessige. Jeg lyttet med interesse til både Lundteigen og SVs representant når det gjaldt de grunnleggende sosiale strukturer og betydningen av å gjøre med det. Hvem er det som bør gjøre noe med det, i tilfelle? Det er jo Regjeringen, som sitter med flertallet. Jeg synes det er litt påfallende at det hele tiden – i hvert fall fra de to minste regjeringspartienes side – er en stadig underliggende kritikk mot egen regjering på det sosiale området. Man har altså makt til å gjøre noe med det. Det var veldig fint å høre fra Brecht, på den måten at man også indirekte kritiserer opposisjonen her som legger inn penger til sosiale organisasjoner som vet hva det vil si å arbeide med dem som sitter nederst ved bordet. Men det er jo ikke bare det vi snakker om; vi snakker om at også Regjeringen – med vitende og vilje – legger ned institusjoner som skal ta imot rusmisbrukere, som venter i mange måneder. Det lar denne regjeringen skje – dessverre. Så vi er absolutt interessert i å diskutere strukturer for å få gjort noe med Forskjells-Norge. Men da skulle jeg virkelig ønske at det også var en vilje til – og det er en hilsen til Per Olaf Lundteigen, som jeg hørte på radioen i dag – at man faktisk setter seg ned og gjør noe også i Stortinget, når det kommer folk som kan fortelle hvilken virkning budsjettet faktisk får. Da holder det etter min mening ikke bare å si at vi er villig til å diskutere strukturer for å få gjort noe med Forskjells-Norge. Hvis man samtidig lar være å gjøre små grep som kan bedre situasjonen, blir det for meg en veldig flau bris.

Samtidig ser jeg fortrøstningsfullt framover, for jeg oppfatter at det varselet som Lundteigen ga, betyr at det blir mer vilje framover til å foreta konkrete endringer her på huset.

Nå nærmer vi oss jul, så jeg skal gå inn i en mildere modus og takke for samarbeidet med både posisjonen – ja, opposisjonen også – og finansministeren. Jeg ble litt bekymret da Ulf Leirstein liksom hadde fått det for seg at han hadde gitt så veldig positive signaler til Fremskrittspartiet, men jeg tror det må bunne i at jeg vet om få som kan svare negativt på en så positiv måte som finansministeren.

Borghild Tenden (V) [10:35:16]: Jeg vil gjerne benytte anledningen før julefreden senker seg over oss, til å sende noen vennlige oppfordringer til finansministeren. For det er ingen tvil om at den nåværende finansminister overtok et langt mindre ferdigdekket bord enn det hans forgjenger var så heldig å komme til.

Norsk økonomi står på mange måter og vipper akkurat nå. Selv om vi er bedre stilt enn de aller fleste – og det er et viktig perspektiv å ta med seg – er det noen mørke skyer også over oss og over norsk økonomi. Store deler av konkurranseutsatt industri sliter, offentlige utgifter har vokst – om ikke ukontrollert, så urovekkende mye det siste året – og vi har utfordringer knyttet til helsevesenet.

Vi har utfordringer knyttet til de fattigste, som vi har hørt mye om her i dag, og vi har utfordringer knyttet til å omstille hele Norge i en mer miljøvennlig retning. Det hviler et stort ansvar på landets finansminister i en slik situasjon. Jeg og Venstre er små og kanskje ubetydelige i Stortinget, men vi er mer enn villig til å stille opp og være med på en nasjonal dugnad for å løse disse utfordringene. Jeg håper – og det er min største utfordring til finansministeren – at finansministeren vil være litt mindre skråsikker og litt mer lyttende enn de andre representantene fra Regjeringen har vært de siste årene. Så håper jeg at vi snart kan få en slutt på at alle fornuftige innvendinger mot Regjeringens politikk og prioriteringer blir møtt med: Vi bevilger mer enn det dere gjorde!

Det er naturlig at det blir brukt mer penger nå enn under den forrige regjering. Problemet er bare at de offentlige utgiftene har økt med 32 pst., mens lønns- og prisveksten den samme perioden økte med ca. 19 pst. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette. Det må prioriteres, og ting må gjøres annerledes og smartere, f.eks. når det gjelder nødvendige grep for fornying av offentlig sektor, eller det å få på plass en samordningsreform som også tar noen grep når det gjelder kommunestrukturen. Uten at dette ses i sammenheng, blir samordningsreformen akkurat like lite dynamisk og virkningsfull som regionreformen.

La meg også få avlegge finanskomiteens leder en kort visitt. I Dagens Næringsliv på tirsdag uttrykte han en vilje til å øke bilavgiftene, fordi folk faktisk gjør det vi alle vil, kjøpe mer miljøvennlige biler, noe som fører til at de samlede bilavgiftene blir mindre enn budsjettert.

Jeg har stor respekt for at finanskomiteens leder er opptatt av budsjettets inntektssider. Men det er allikevel litt rart og en litt rar innfallsvinkel, men ikke overraskende. Vi har jo vært gjennom biodieselsaken. Ønsket atferdsendring fører til mindre avgifter til statskassen. Selvfølgelig gjør det nettopp det. Hele poenget med skatte- og avgiftsopplegget er, etter Venstres syn, å styre atferd. Det skal etter vårt syn lønne seg å vri atferd i mer miljøvennlig og helsefremmende retning. Dette vil gi samfunnsøkonomisk gevinst som langt overskrider det man måtte tape av inntekter på enkelte avgifter. Det kan ikke være et mål at vi skal få inn mest mulig CO₂-avgift. Det er et mål at vi på sikt skal få inn minst mulig, fordi vi har lyktes i vår visjon om et lavutslippssamfunn. Det kan jo ikke være slik at jo færre som røyker, jo dyrere skal det bli fordi vi må få inn det samme i tobakksavgiftene år etter år, eller at alkohol skal bli billigere dersom vi drikker mer enn budsjettert og får inn mer alkoholavgifter enn budsjettert. Greit nok at Regjeringen har låst seg i et 2004-nivå i skatte- og avgiftspolitikken, men jeg har aldri fått med meg at det skal være ensbetydende med at hver enkelt avgiftsgruppe skal være på 2004-nivå.

Jeg, og Venstre, har sagt det mange ganger før: For oss er det innretningen i skatte- og avgiftssystemet som er det viktigste – ikke om nivået er litt over eller litt under 2004-nivå. Det er nettopp derfor vi har foreslått en ganske stor omprioritering på over 7 milliarder kr i vårt skatte- og avgiftsopplegg for 2010, men innenfor en nesten provenynøytral ramme. Det er fullt mulig, men det krever politisk vilje. Det er en vilje jeg håper finansministeren vil ha de neste årene. Det er nemlig helt nødvendig om vi skal lykkes med å få til et konkurransedyktig næringsliv og lykkes i omstilling til et mer miljøvennlig samfunn i tråd med den avtalen som forhåpentligvis kommer på plass i København om noen timer.

La meg til slutt få ønske både presidenten, finansministeren og den øvrige finanskomité en god jul og takk for godt samarbeid så langt.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:40:11]: Det er viktig for mennesker å skrive opp de gode ordene på kontoen sin, for det kan jo komme tider da man får bruk for å trekke på en slik konto. Det har jeg da gjort.

Som det har vært pekt på tidligere, er det slik at selve begrepet nysaldering av statsbudsjettet ikke er noe spesielt pirrende uttrykk. Det faktum at vi i dag behandler nysalderingen for 2009, må ikke skygge for at det faktisk har vært et av de mest dramatiske årene i verdensøkonomien siden 1920-tallet. Det er viktig å ha med seg det perspektivet. Hvis vi ser litt utenfor Norges grenser, har Amerika nå en gjeld som er i ferd med å nærme seg den gjelda de hadde etter andre verdenskrig, altså rundt 100 pst. av BNP. England er på samme gjeldsnivået. Det er store underskudd i mange EU-land. I Spania f.eks., er ungdomsledigheten på over 40 pst. Det betyr at snart annenhver ungdom ikke har noen jobb å gå til. Hellas er nedgradert til såkalt trippel B. Det viser på mange måter at verden rundt oss langt fra er i orden.

Vi gjør opp et budsjett for 2009 med om lag 275 milliarder kr i overskudd og vi har 2 600 milliarder kr på bok gjennom Statens pensjonsfond – Utland. Ledigheten er 2,6 pst., eller litt over 3 AKU-registrert. Det forteller oss litt om at vi styrer og behandler økonomien i et land som har store muligheter. Vi har skaffet oss store muligheter. Det er viktig, som flere har sagt, at vi kanskje er ydmyke når det gjelder den situasjonen vi er i, når vi ser rundt oss i verden. Vi er med andre ord et rikt land.

I julen skal vi feire et 40-årsjubileum som er interessant. Det er 40 år siden vi fikk beskjed om at det var funnet drivverdige oljeforekomster på Ekofiskfeltet – en beskjed som på mange måter har endret Norge. Det har hjulpet oss til å komme dit vi er i dag. Men det handler ikke bare om olje, det er arbeidskraften og menneskene som er den viktigste ressursen vår. Det er innsatsen fra den enkelte i dag, og både tidligere og nålevende generasjoner, som har gjort dette mulig. Derfor blir det å ta vare på og utvikle arbeidskraften det viktigste vi kan gjøre for å sikre velferd og vekst over tid.

Velferdsgevinstene våre kommer når mange er i arbeid og når mange har muligheten til å få seg arbeid. Det er også viktig at vi sikrer at vi får mest mulig tilbake for den innsatsen de sysselsatte setter inn. Derfor må vi ha en arbeidskraft som er høyt kvalifisert og som har en god produktivitet. Et tema framover er at det blir litt vanskelig å skille mellom hva som er investeringer og hva som er forbruk. Utgifter til utdanning og helse er samtidig en investering for framtida. Hvordan vi innretter utgiftene i statsbudsjettet avgjør mye av framtida for Norge, også i forhold til de mer langsiktige investeringene. Vi får mye tilbake i Norge for innsatsen vår. Vi får det av et høyt inntekts- og velferdsnivå. Det tyder på at vi over tid har klart å gjøre gode valg innenfor de rammene som vi har satt oss for den økonomiske politikken. Så har vi vært heldige i tillegg. Naturen har utrustet oss med store ressurser. Men både vannkraft- og oljeressurser blir på en måte litt fattige hvis en ikke bruker kunnskap, evner og menneskelig arbeidskraft for å utvikle de muligheter som det gir oss.

2009 har vært et krevende år i den økonomiske politikken. Det var mange mørke skyer da året begynte. Vi nærmer oss nå slutten av året. Skylaget har lettet litt og det ser lysere ut for norsk økonomi. Men vi må samtidig huske på de tiltakene som har ligget inne, både på rentesiden og i budsjettet i 2009. De har vært kraftige og nødvendige for å hindre at vi skulle få et «tebarsattslag» i økonomien.

Det er viktig at vi tar dette med oss inn i det som vi nå skal jobbe med i norsk økonomi. Det er viktig også å ta med seg at det er i gode tider, og når tidene snur, at man skal skape ny handlekraft – det er god rettesnor for politikken.

Jeg vil også få lov til å gjengjelde de gode ønsker om en god jul og et godt nytt år. Jeg ser fram til samarbeidet med Stortinget og finanskomiteen til neste år. Det kan bli mye interessant. Det er en viktig kvalitet ved det norske politiske systemet at vi kan ha debatter som dette og samtidig ønske hverandre god jul og godt nytt år. Det er et kvalitetsstempel på det norske politiske systemet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:45:39]: Nå får jeg håpe at vi ikke får noe «tebarsattslag» – jeg synes det var et interessant dialektuttrykk.

Jeg vil invitere statsråden til å se litt fremover. Finansministeren har varslet ved en rekke anledninger at 2011-budsjettet må inneholde en rekke utgiftskutt. Til VG i dag sier finansministeren at han har satt i gang Arbeiderpartiets fraksjon på Stortinget med å kutte 4 pst. Det utgjør 36 milliarder kr. Jeg antar at når finansministeren har gitt en slik marsjordre til stortingsgruppen her på huset, har han selv noen tanker om hvor disse kuttene eventuelt skal komme. Kan finansministeren utdype litt hvilke tanker han har om hvor dette skal skje? I Politisk kvarter i dag sa statsråden at det ikke skulle skje på sykelønnsordningen. Er det andre regelstyrte utgiftsområder som han tenker kan kuttes? Eller hvilke områder er det egentlig statsråden ser for seg at man kan foreta kutt på i 2011-budsjettet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:46:43]: Finansministeren er faktisk i den heldige situasjon at dette ikke er en ordre som finansministeren har gitt. Dette har de funnet på på egenhånd. Det synes jeg er et veldig godt tiltak. Det betyr at en ønsker å gå inn i en reell diskusjon og se på hvilke muligheter vi har, ikke bare for å få utgifter ned, men også hva vi bør gjøre av nye prioriteringer. Med andre ord: Dette er en øvelse i å skaffe seg handlingsrom i den økonomiske politikken.

Når det gjelder sykelønnsordningen, er det jo interessant å merke seg at det under budsjettbehandlingen ikke var noen som foreslo å kutte i ytelsene til sykelønnsordningen. Derimot synes jeg det er et viktig poeng som vi må jobbe videre med, nemlig å legge et større ansvar på den enkelte arbeidsplass, på arbeidsgivere og arbeidstakere, for å ta tak i sykefraværet. Det er i kommuner og bedrifter heldigvis mange gode eksempler på at man har fått det til gjennom en slik lokal ansvarliggjøring av arbeidet mot det høye sykefraværet.

Gunnar Gundersen (H) [10:47:56]: Det blir jo spennende å se hvor mye de finner på selv. I budsjettbehandlingen er det ikke mye de har funnet på selv i hvert fall.

Men jeg er enig med finansministeren i at verden må avmedisineres av hensyn til gjeldssituasjonen de fleste steder. Norge må også gjøre grep, men det er av helt andre årsaker.

Nysalderingen dreier seg på mange måter om en periodisert regnskapsoppfølging av de prognoser som er gitt av utviklingen i økonomien.

Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden til å komme med en prognose på hans egen mulighet til å lykkes, ut fra det som en tidligere representant var inne på, at Senterpartiet og SV har lagt seg til en stil der de angriper både seg selv og sin regjeringspartner for mange av de grepene som nå antakeligvis må tas.

Hvilken prognose gir statsråden seg selv med tanke på å kunne lykkes i jobben med innstramminger?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:48:58]: Det har liksom dannet seg et inntrykk av at budsjettet for 2010 er noe som dalte ned fra himmelen og inn i 17. etasje i regjeringsbygget, og så ble overlevert Stortinget. Det er ikke et budsjett som har kommet til i det fullstendig tomme rom. Det har jo vært prosesser og diskusjoner før budsjettet ble lagt fram. Det er i grunnen den prosessen vi har startet på nå. Jeg legger til grunn at alle skal delta i den, altså alle de som støtter Regjeringen, og som er regjeringspartier. Jeg regner også med at det kanskje kan komme noen gode innspill under marsjen også fra opposisjonen, som det vil være verdt å vurdere og ta med seg.

Det å lage en prognose på om en lykkes, er vanskelig på forhånd, men jeg kan jo diskutere det om et år eller fire, og så får vi se om jobben ble gjort på en god måte da. Da har vi fasiten, og det kan bli en litt mer interessant diskusjon.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:50:08]: Jeg har lyst til å følge opp det statsråden sa i sitt innlegg om at han inviterer Stortinget til et nærmere samarbeid i 2010, og høre litt om hva han egentlig tenker på.

Vi sitter nå med et budsjett for 2010. I finansinnstillingen er det vel 40 mill. kr det flyttes på, og så har det skjedd noen små endringer internt i komiteene. Indikerer det statsråden sier at han synes det har vært for stramme rammer for flertallspartiene også til å kunne gjøre noe reelt i Stortinget, og at det har gått ut over, ikke bare samarbeidsånden mellom de tre partiene her i salen, men at det er et uttrykk for at det demokratiske leddet som skal komme etter at Regjeringen har framlagt et budsjett, også kan virke bedre enn tilfellet har vært i år?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:51:13]: Jeg kan jo legge til litt på det forrige svaret mitt. Jeg tror noe av hovedpoenget her ligger i hva en får til før statsbudsjettet blir ferdigtrykket, altså de prosesser som en skal ha både i regjeringspartiene og for så vidt i samtaler og i samråd med andre i Stortinget. Bare for å gi en liten føring på det: Fra 1. januar 2011 trer pensjonsreformen i kraft. Det er et eksempel på at et stort flertall i Stortinget, når det gjelder å ta tunge tak som peker langt framover, har både vilje og evne til å komme fram til gode kompromisser. Vi har hatt litt diskusjoner om klimaforliket tidligere i høst. Det er et annet eksempel.

Jeg nevnte Ekofisk og 40-årsjubileet for norsk olje. Oljepolitikken er også et eksempel på at en med vekslende flertall i Stortinget gjennom disse 40 årene i et samarbeid faktisk har klart å styre dette på en måte som mange andre land misunner oss. Så det er muligheter, men samtidig har vi også litt forskjellig politisk grunnlag når det gjelder det arbeidet vi skal gå inn i.

Borghild Tenden (V) [10:52:31]: I ny saldering av statsbudsjettet for 2009 framgår det at bevilgningene til CO₂-håndtering på Mongstad og Kårstø reduseres med 1,44 milliarder kr. Det er ikke første gang man budsjetterer offensivt, og så kommer tilbake i revidert og saldert med noe annet. 1,44 milliarder kr er svært mye penger – det er om lag halvparten av den totale bevilgningen til CO₂-håndteringen som er gitt gjennom den ordinære budsjettbehandlingen og krisepakken.

Kan finansministeren svare på når han først fikk informasjon om at store deler av bevilgningen ikke vil bli brukt? Er det realisme i det som er budsjettert for 2010 – altså 3,5 milliarder kr – når man tenker på framdriften av CO₂-håndteringen på Mongstad og Kårstø?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:53:26]: Dette er et stort og komplisert prosjekt, og vi er nå inne i en forprosjektperiode. Både bevilgningen for 2009, og nå bevilgningen for 2010, bygger på de beste anslag vi har der og da når budsjettet blir vedtatt, men dette er et prosjekt som er såpass komplisert at en selvsagt under marsjen kan få lavere utgifter, og en kan faktisk tenke seg det stikk motsatte. Men jeg kan si at i budsjettet for 2010 bygger vi på de beste anslagene vi har, med tanke på det som skal sikre framdriften i dette viktige prosjektet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:54:16]: Siden vi har statsråden her, tenkte jeg at jeg skulle benytte muligheten til å snakke litt om skattelettelser. Det er jo partier på Stortinget som hvert eneste år ønsker lavere skatt på midlere og lavere inntekter, og snakker om de dynamiske virkninger det ville hatt når det gjelder tilbudet på arbeidskraft, og med mulige signaler om å få til et rimeligere lønnsoppgjør.

Den tidligere finansministeren svarte kategorisk nei. Jeg lurer på om den finansministeren vi har nå, er mer positiv til skattelettelser på lavere og midlere inntekter, slik f.eks. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett? Eller: Mener også denne finansministeren at Bondeviks 2004-nivå når det gjelder skatter og avgifter, nærmest er nirvana for skatte- og avgiftssiden, og at det er der man skal være for evig og alltid?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:55:07]: Denne regjeringen bygger jo sin skattepolitikk på det såkalte skatteløftet, og det betyr at en skal ha om lag uendret skattenivå. Men innenfor et uendret skattenivå er det mulig å flytte på skatter, slik som en bl.a. har gjort i budsjettet for 2010, som nå er vedtatt. Der har en gjort betydelig endringer f.eks. i formuesskatten, noe som gjør at folk med lave og middels inntekter faktisk har fått store lettelser, og har blitt helt fritatt for formuesskatten.

Vi har bare så vidt begynt på budsjettet for 2011, men innenfor et totalnivå som er pluss-minus null, er det fullt mulig å gjøre endringer i skattesystemet som kan ivareta ulike formål – alt fra miljøspørsmål til andre ting. Men det får vi komme tilbake til på nyåret.

Da er vel dette antageligvis siste ordet mitt i dag!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.