Karin S. Woldseth (FrP) [12:05:57]: I november i fjor la jeg fram en rapport for Europarådet som på norsk heter noe sånt som: Innvandrerkvinner: spesielt utsatt for vold i hjemmet. Rapporten ble enstemmig vedtatt, og det ble videre besluttet at man også skulle nevne disse kvinnene spesielt i konvensjonen som det nå arbeides med. Konvensjonen handler om å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og barn. Justisministeren er vel kjent med problemstillingen og har selv vært svært engasjert og aktiv i forhold til bekjempelse av vold i nære relasjoner. Men det er med bakgrunn i kampanjen som Europarådet har hatt i tre år om vold i nære relasjoner, at utfordringen med innvandrerkvinnene først dukket opp, og det var på bakgrunn av de signalene man da fikk at vi valgte å lage en særskilt rapport om saken.

Vold i nære relasjoner hos innvandrer- og flyktningkvinner er et lite omtalt problem, og det viser seg at dette er blitt et tabuområde i en rekke land, basert på en misforstått respekt for innvandrermiljøene, som dessverre for kvinner kan ende fatalt. Innvandrerkvinnene som har kommet til landet på familiegjenforening eller som hentebruder til innvandrere allerede bosatt i landet, er svært vanskelige å fange opp. Noe lettere er det med de kvinnene som blir hentet til Norge av etniske nordmenn, fordi de i større eller mindre grad snakker enten engelsk eller norsk, og dermed kan søke hjelp i krisesentre og anmelde forhold til politiet. Men dessverre er det også mange av disse kvinnene som ender på krisesenteret, og hvis de ikke har vært gift i mer enn to år og kan påvise at de har vært utsatt for vold, blir de sendt hjem igjen. Men, som sagt, disse kvinnene kan søke hjelp og få det i det norske systemet.

Langt verre er det derimot for de kvinnene som kommer hit på familiegjenforening eller gjennom arrangerte ekteskap. De blir svært sårbare på grunn av språkbarrierer, sosial isolasjon og press fra familien. I mange opprinnelsesland er det familiekoder og regler som holder kvinner i en underordnet og isolert posisjon. Dette følger dessverre altfor ofte kvinnen til vertslandet og bidrar til at hun ikke kan integreres. Kvinner som kommer på familiegjenforening, er helt og holdent avhengig av sin mann i prøveperioden, som i mange land er to år og enkelte steder tre år. Skulle hun i denne prøveperioden søke skilsmisse fra en voldelig mann, vil hun bli sendt hjem, noe som for henne vil resultere i at hun kommer hjem i vanære. Derfor vegrer kvinner seg mot å anmelde vold og overgrep. De har ingen å ta kontakt med, og de vet ikke hvor de kan få hjelp. Dette er en gruppe kvinner som ikke får beskyttelse i vertslandet.

Dessverre er det slik at vold mot innvandrerkvinner kan ha en ekstrem og særegen form. Mange steder i Europa ligger det kvinner innlagt på sykehus med alvorlige brannskader fordi mennene deres har tent på dem. I tillegg til det forekommer både æresdrap og tvangsekteskap, som andre eksempler, utenom det vi kjenner som vold og psykisk terror. Dette kan ikke aksepteres, og heller ikke begrunnes og til dels forsvares med kulturelle eller religiøse forskjeller og tradisjoner mellom vertslandet og opprinnelseslandet.

Det vi fant da vi arbeidet med denne rapporten, var at man ser at vold mot kvinner forverres av rasisme, diskriminering og følelsen av hjelpeløshet eller eksklusjon i vertslandet. Derfor er det svært viktig å se på sammenhengen mellom vold mot kvinner i innvandrermiljøene og integrering.

Hvordan kan vi bedre forholdene til innvandrerkvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner? Det er flere muligheter til det, men det første og viktigste vi kan gjøre, er å tørre å snakke om det. Altfor ofte blir dette tiet i hjel, en misforstått og feilslått integrering. Dernest er det helt klart at vold og undertrykkelse og isolasjon av kvinner ikke kan forsvares som religiøst eller kulturelt betinget. Sharialover skal f.eks. ikke rettferdiggjøre vold mot kvinner i nære relasjoner.

Det ble i Europarådet vedtatt en resolusjon i 2006 som inviterer medlemslandene til å gi kvinnene selvstendig rettslig status uavhengig av ektemannens, hvis mulig så tidlig som etter ett år. Noen land, f.eks. Sverige, har innført verktøy i sin integreringspolitikk for å forenkle bevilgningen for uavhengig status og en separat oppholdstillatelse for innvandrerkvinner som er offer for vold i hjemmet, slik også tilfellet er i Norge. Men utfordringen ligger i å fange opp disse kvinnene. De ses ikke og høres ikke. Boken «Bare en datter» av indiske Sarita Skagnes og Lene Wikander tegner et bilde av hvordan noen kvinner og barn opplever det å komme til Norge. De har store forventninger, men det går fra vondt til verre.

I Storbritannia ble det i 2002 innført en prosedyre som gjorde det mulig for innvandrerkvinner som var utsatt for påvist vold i hjemmet, å få opphold på selvstendig grunnlag.

Et annet virkemiddel er å involvere menn i innvandrermiljøene for å oppnå resultater i bekjempelsen av vold mot kvinner. Menn snakker med hverandre, og ulike innvandrerorganisasjoner kan være en viktig partner for å endre menns holdninger i disse spørsmålene. Dialog er viktig på alle arenaer, enten man snakker om frivillige organisasjoner, offentlige organisasjoner, eller man snakker med enkeltmennesket.

Frivillige organisasjoner har en unik mulighet til å informere og påvirke i arbeidet med innvandrerkvinnene, spesielt med tanke på at kvinner i møte med kvinner gir rom for å kommunisere og lytte til det enkelte mennesket. Men det offentlige bør også ta et ansvar for å følge opp kvinner som kommer til Norge på familiegjenforening.

I rapporten min vises det til at de innvandrermiljøene hvor man «rettferdiggjør» vold mot sine kvinner på bakgrunn av kultur eller religion, i mange tilfeller slett ikke har kultur for slikt i sine hjemland. Derimot blir det en ukultur etter at man har etablert seg i vertslandet.

Noen opprinnelsesland, deriblant Tyrkia, har bidratt til å informere isolerte kvinner i Europa gjennom nasjonal presse, der tyrkiske myndigheter annonserer for kontakttelefoner for mishandlede kvinner i ulike vertsland på deres morsmål. For eksempel i Tyskland har man opprettet kontakttelefon for tyrkiske kvinner, hvor de som opererer telefonene, snakker morsmålet til kvinnen. Dette gjør det mye enklere og mye lettere å be om hjelp.

Så må vi til sist gjenta igjen og igjen at enhver vold mot kvinner, også den som skjer i hjemmet, er fullstendig uakseptabel.

Da blir spørsmålet til justisministeren, særlig nå som han også sitter i FNs mannspanel mot bekjempelse av vold mot kvinner, hvordan han ser på de ulike virkemidlene som jeg har nevnt her, eller om enkelte innvandrerkvinner skal fortsette å være rettsløse i rettsstaten Norge. Og har han noen synspunkter på om det er på tide å revidere handlingsplanen for vold i nære relasjoner, for å fange opp denne diskrimineringen av innvandrerkvinner?

Statsråd Knut Storberget [12:13:44]: Det er et komplekst og utfordrende problemfelt som representanten Woldseth prisverdig tar opp i dag. Jeg forstår det slik at det i realiteten dreier seg om tre diskusjoner: spørsmålet om botidskravet, i høy grad spørsmålet om integrering, og også ytterligere tiltak mot vold mot kvinner.

La det være sagt med en gang at vold mot kvinner i familieforhold er et av de alvorligste kriminalitetsfenomenene vi står overfor. Det rammer kvinner i ulike miljø, og med ulik bakgrunn. Regjeringa har satt i verk en rekke tiltak på dette området, godt beskrevet i handlingsplanen Vendepunkt, med 50 tiltak som løper ut i 2011, og som vi absolutt har ambisjoner om å fornye. Det er svar på dét spørsmålet.

Når det gjelder botidskravet, stilles det i dag et krav om tre års botid før en utlending kan få permanent oppholdstillatelse. Jeg oppfatter representanten Woldseth slik at hun mener at botidskravet bør reduseres eller bortfalle. Woldseth viser til at kvinner

«er helt i hendene på sine ektemenn de to første årene de oppholder seg i landet. Hvis de søker om skilsmisse pga. vold i løpet av disse to årene, vil de bli sendt tilbake til opprinnelseslandet.»

Dette er ikke riktig. Etter både gjeldende og tidligere regelverk har en kvinne rett til fortsatt oppholdstillatelse på sjølstendig grunnlag dersom kvinnen eller eventuelle barn er blitt mishandlet i samlivsforholdet, sjøl om kvinnen eller barnet ikke har bodd i Norge i tre år. Formålet med bestemmelsen er at utenlandske kvinner ikke skal se seg tvunget til å bli i et ekteskap der hun eller barna blir mishandlet, av frykt for å miste oppholdstillatelsen i Norge. Mishandlingsbestemmelsen gjelder for øvrig likt for begge kjønn etter ny utlendingslov som trådte i kraft 1. januar 2010. Men vi hadde altså regelsett også før dette.

Det stilles lave krav til sannsynliggjøring av mishandling etter bestemmelsen: Kvinnens forklaring om mishandling skal legges til grunn, med mindre det foreligger klare holdepunkter for å anta at denne ikke er riktig. De siste tre årene har ca. 80 pst. av alle som fikk behandlet saken etter denne mishandlingsbestemmelsen, fått tillatelse til opphold. Grunnen til at jeg understreker dette, er at det tydeligvis er viktig med informasjon om at man har en slik bestemmelse, og at dette faktisk gir et resultat som er ganske annerledes enn det representanten Woldseth nå tegner et bilde av.

Representanten Woldseth ber også om å få mine synspunkter på om handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør revideres med bakgrunn i utlendingslovens regler om permanent oppholdstillatelse. Der vil jeg bare fastslå at botidskravet i utgangspunktet gjelder likt for menn og kvinner, slik at det ikke kan innføres et kortere botidskrav for kvinner enn for menn.

Lengden på botidskravet ble vurdert i forbindelse med behandlingen av forslag til ny utlendingslov i Ot.prp. nr. 75 for 2006–2007. Jeg tillater meg å minne om at Fremskrittspartiet i denne forbindelse ikke foreslo å fjerne botidskravet eller redusere det, men at det faktisk skulle forlenges til fem år. Flertallet på Stortinget gikk imidlertid inn for å videreføre botidskravet på tre år, slik Regjeringa foreslo. Jeg mener at botidskravet ikke bør endres. Mishandlede kvinner bør likevel, slik regelverket også er innrettet, få oppholdstillatelse etter en særskilt unntaksbestemmelse.

Så til noe som også er en viktig del av interpellasjonen, integreringstiltakene. Det er helt avgjørende at vi får satset videre på gode integreringstiltak, nettopp for å fange opp disse kvinnene, slik at de får kontakt med det sivile samfunnet i Norge. For meg er det et paradoks i dette – hvordan vi bedre skal forebygge, hvordan vi skal få kvinner på banen – å se hvordan Fremskrittspartiet velger å anlegge sitt alternative statsbudsjett når det gjelder integrering. Det ville nettopp ramme mange av de sårbare kvinnene som representanten Woldseth prisverdig er opptatt av. Det å kutte i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets innsats med 120 mill. kr, det å kutte i bosetting av flyktninger med 1,3 milliarder kr, det å kutte i opplæring i norsk og samfunnskunnskap med over 400 mill. kr, det å kutte i tilskudd til frivillige organisasjoner som jobber på dette feltet, nettopp relatert til bl.a. vold, med 45 mill. kr og det å kutte i saksbehandling i Utlendingsdirektoratet med over 2 milliarder kr, slik Fremskrittspartiet foreslår, ville vel være en av de største truslene disse sårbare kvinnene ville møte hvis det virkelig skulle vært iverksatt. Det er jo her nøkkelen til mye av representanten Woldseths anliggende ligger: nettopp det å kunne lære norsk, det å få kontakt med gode sosiale norske nettverk, noe som bidrar til å gi en ny basis, et nytt fundament, bl.a. for å anføre den mishandling som mange av disse utsettes for.

Når det gjelder opplæring i norsk og samfunnskunnskap, f.eks., er regelverket tilpasset for å sikre at kvinner ikke taper retten til opplæring dersom de er blitt holdt tilbake fra opplæringen. Kvinner som får en tillatelse på grunnlag av familiegjenforening, har således etter introduksjonsloven rett og plikt til gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap – veldig viktig for sårbare kvinner som utsettes for vold og overgrep. Retten gjelder i utgangspunktet i tre år fra tillatelse ble gitt, eller fra tidspunkt for ankomst til landet. For personer som av ektefelle eller annet nærstående familiemedlem er blitt holdt tilbake fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap, er det gjort unntak, slik at fristen for å gjennomføre gratis opplæring løper fra kravet om opplæring settes fram. Det samme gjelder for personer som ikke har kunnet delta i opplæring på grunn av store omsorgsforpliktelser. Det ville være trist om man skulle rive bort denne gode ordningen, slik Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett.

Så til introduksjonsprogrammet. Personer som har fått oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap med en person som har fått tillatelse på grunnlag av asyl, er overføringsflyktning eller har fått kollektiv beskyttelse, omfattes av introduksjonslovens regler om rett og plikt til deltakelse i programmet, under forutsetning av at øvrige vilkår i introduksjonsloven er oppfylt. Kvinner deltar i introduksjonsprogram på lik linje med menn.

I 2009 sendte Regjeringa på høring et forslag om at personer som etter skilsmisse har fått en tillatelse på grunnlag av mishandling i parforhold eller på grunnlag av at de ikke kan returnere på grunn av urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der, skal gis rett og plikt til introduksjonsprogram. Det samme gjelder personer som har fått tillatelse fordi deres ekteskap er kjent ugyldig på grunn av tvang.

Så over til myndighetenes mulighet til å fange opp kvinner som holdes hjemme. Nasjonalt introduksjonsregister, NIR, gir mulighet for at kommunene kan ha oversikt over hvilke kvinner som har rett og plikt til å delta på norskkurs eller introduksjonsprogram, men som ikke møter opp til opplæringen. Jeg vil oppfordre kommunene til å benytte denne muligheten til å drive litt ekstra oppsøkende virksomhet overfor denne gruppen. Kommunen kunne f.eks. ta en telefon, eller til og med ringe på døra, for å komme i direkte kontakt med kvinnen og informere henne om retten og plikten til norskopplæring, konsekvensene ved ikke å delta og spørre hvorfor hun ikke har møtt opp. Hvis kommunen gjennom en slik kontakt fanger opp at kvinnen er i en vanskelig situasjon, f.eks. med mishandling eller undertrykking, er dette en anledning for det offentlige til å kunne bistå henne med andre hjelpetiltak, eventuelt bare gi henne et kontaktpunkt utenfor hjemmet, noe som i seg sjøl kan være nok.

Forutsetningen for dette er jo at vi faktisk driver dette programmet. Forutsetningen for dette er at det bevilges penger i Stortinget, slik at man kan drive dette programmet, og det er derfor jeg mener at interpellanten kanskje har en større oppgave i eget parti og egen gruppe enn hun faktisk har overfor de andre partiene her i salen.

For meg handler ikke slik virksomhet om offentlig inngripen i privatsfæren, men om at det offentlige i noen tilfeller bør strekke seg litt lenger for å sikre at alle innbyggere får mulighet til å delta i samfunnslivet. Enkelte av disse kvinnene kan leve i en så isolert tilværelse at de blir usynlige for omgivelsene i nærmiljøet, og da må kommunen ta rollen som nabokjerringa sjøl.

Så bare til slutt lite grann om den handlingsplanen jeg var inne på innledningsvis. Det er en handlingsplan med 50 tiltak, hvor vi har som ambisjon å få innfridd så å si alle. Vi er på god vei, med god hjelp av alle partier i Stortinget, også Fremskrittspartiet. Handlingsplanen er grunnstammen i Regjeringas innsats for å bekjempe vold i nære relasjoner, og inneholder flere tiltak rettet direkte mot kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn.

Ett viktig tiltak har som målsetting å sikre at flere kvinner som har kommet til Norge gjennom familieinnvandring, skal delta i norskopplæringen, slik de har rett og plikt til. Gjennom gode norskkunnskaper og bedre kunnskap om egne rettigheter blir kvinner mindre sårbare dersom de blir utsatt for vold.

Det er også utviklet en brosjyre med fokusering på juridiske rettigheter for kvinner utsatt for vold i nære relasjoner på åtte forskjellige språk. For å kunne møte behovene fra en stadig mer sammensatt brukergruppe er det iverksatt tiltak for å styrke kompetansen ved krisesentrene. På det nåværende tidspunkt er det ikke lagt opp til å revidere den foreliggende handlingsplanen før i 2011. Det er ikke så langt unna, så jeg må her i Stortinget i dag bare få meddele at det arbeidet er vi i departementet godt i gang med.

Dette er et felt hvor vi har sett betydelige resultater av den innsatsen som har kommet. Vi har hatt en vekst i antall straffesaker på dette viktige feltet, og vi har bygd ut et hjelpeapparat i form av krisesentre og barnehus. Men vi er slett ikke i mål. Derfor må vi også, til slutt, gi honnør til representanten for at hun velger å reise et så viktig tema til interpellasjonsdebatt i Stortinget.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:24:01]: Det er for så vidt interessant å høre Storberget. Jeg synes at han i altfor liten grad tar tak i det som virkelig er utfordringen, og som ligger til grunn for interpellasjonen, nemlig de usynlige, de aller svakeste, de som er isolert, og som ikke kan snakke språket. Det er ikke grenser for hvor mange fine tiltak det er satt i gang – både norskkurs og introduksjonskurs, det ene med det andre. Jeg synes det er fint for de kvinnene som har mulighet til å gå der. Men når man bruker argumentet å bli «holdt tilbake» for å få utvidet fristen for å ta norskkurs over tre år, betyr jo det at det er noen kvinner i Norge som blir holdt tilbake av sine menn i tre år, uten at vi griper inn. Derfor likte jeg godt det statsråden sa avslutningsvis, at man kanskje må drive oppsøkende virksomhet, og man ikke må glemme at da må disse kvinnene møtes av kvinner og ikke av kommunale menn, for de får ikke lov til å lukke opp døra hvis det står en mann der ute. Og det må være tolk med.

Jeg sa at Norge har tilsvarende det Sverige har, at man kan få opphold på eget grunnlag hvis det er påvist vold. Men det er det samme problemet her, at man antakeligvis ikke får påvist vold før kvinnene er så skadet at de må oppsøke sykehus eller lege. Og det er der vi må ta tak i disse kvinnene.

Statsråden må gjerne kritisere Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Nå er vel Fremskrittspartiet de som står sterkest på når det gjelder ønsket om å integrere de menneskene som er her, og at de skal leve et liv tilsvarende livet til dem som bor i landet fra før av. Men det hjelper fælt lite hvis det fremdeles bak lukkede dører bor hundrevis av kvinner som ikke får lov å komme ut, og som blir undertrykt, slått og tvangsgiftet. Og det er ikke bare snakk om kvinner heller, det er faktisk også snakk om barn.

Når Storberget sier at 80 pst. av dem som søkte om å få opphold her på selvstendig grunnlag, fikk det på bakgrunn av vold i hjemmet, er det veldig flott. Men jeg skulle ønske at statsråden kunne bryte ned disse tallene, slik at vi får se hvor mange av kvinnene som er hentebruder til etniske nordmenn, og hvor mange av dem som er innvandrerkvinner, som har fått denne muligheten.

Kan du ikke språket, kan du heller ikke formidle at du trenger hjelp. Det er derfor jeg tar opp denne interpellasjonen. Min bekymring er de aller, aller svakeste.

Statsråd Knut Storberget [12:27:13]: Det er ikke noen tvil om at dette er et veldig vanskelig felt, og at mange av de programmene som den forrige regjeringa iverksatte, men også den nåværende regjeringa – og for så vidt viderefører og bruker masse penger på – er et usedvanlig viktig virkemiddel for å få kvinner på banen.

Når representanten Woldseth påpeker at kan du ikke språket, er det vanskelig å snakke med politiet, vanskelig å snakke med andre, er jeg helt enig. Men på et eller annet tidspunkt må jo også representanter for Fremskrittspartiet ta ansvar for de alternative forslagene som Fremskrittspartiet sjøl kommer med.

Det er to problemstillinger som er særlig sentrale opp mot disse kvinnene. Det er botidskravet, som Fremskrittspartiet foreslår å forlenge til fem år – ikke redusere det – og som for mange av dem som ikke tør å anmelde, vil gjøre det mye verre. Det må en ta et oppgjør med, det kan ikke vi fra Regjeringa gjøre.

Det andre er spørsmålet: Hva gjør man for å lære språk, lære samfunnsfag, komme i kontakt med norske offisielle myndigheter? Jeg syns det blir, med all respekt, noe for lettvint hvis man nå skal si at her er det ikke Regjeringa eller stortingsflertallet som leverer, all den tid man faktisk – som jeg påviste i hovedinnlegget mitt – velger å bruke dette området i samfunnet som hovedkuttområde. Det gjelder ikke bare saksbehandling i UDI. Man skal jo nærmest legge ned Utlendingsdirektoratet. En vil ikke få behandlet noen saker etter denne mishandlingsbestemmelsen. Man skal legge ned stort sett all mottaksdrift, men også legge ned de tiltakene som fungerer på dette feltet, nemlig introduksjonsprogrammet og språkopplæring.

For meg er det rart å stå og høre på politikere som faktisk brenner for å hjelpe kvinner – jeg tviler ikke på engasjementet til Karin Woldseth, det har jeg opplevd i mange andre sammenhenger er ekte – men samtidig er med og bidrar til at man kutter så betydelig i både språkopplæring og introduksjonsprogram i den ene debatten og i den andre debatten står her og sier at disse kvinnene må lære norsk språk. Det må man ta ansvar for. Så får vi som sitter i regjering, og de som danner flertall for disse bevilgningene, se på i hvilken grad dette virker, og om man trenger mer bevilgning. Det er jo slik at i løpet av de siste årene har man valgt å øke dette betydelig, bl.a. fordi disse sårbare kvinnene trenger å bli sett, trenger kanaler ut. Jeg tror ikke veien å gå er å kutte ut språkopplæring og introduksjonsprogram, eller å redusere det betydelig. Jeg tror veien å gå er å utvikle det videre. Kontakt med sivilt norsk arbeidsliv er ofte en veldig god garanti for å få en ny basis i sitt liv, men også å tørre å si fra når noe er galt.

Tove-Lise Torve (A) [12:30:33]: Jeg vil starte med å takke representanten Woldseth for å reise denne debatten, og på linje med justisministeren er jeg overbevist om at ditt engasjement for disse kvinnene er ekte. Det er mange av oss som er bekymret for hverdagen til mange av disse kvinnene. Samtidig vil jeg også takke justisministeren for et veldig godt svar, som på en veldig god måte påpeker de utfordringene vi har, hva slags virkemidler vi har, og muligheten for å videreutvikle disse.

Men jeg må si jeg ble litt overrasket over representanten Woldseths oppfølgingssvar, når vi nå vet at Fremskrittspartiet kutter og vil bygge ned integreringspolitikken vi har i Norge i dag. Representanten kommer ikke selv med konstruktive forslag om hva slags måte hun mener man kan hjelpe disse kvinnene på. Det kunne jeg gjerne tenkt meg å høre mer om.

Når det er sagt, vil jeg berømme justisministeren for det voldsomt gode, ekte og oppriktige engasjementet han har vist når det gjelder vold i nære relasjoner. Det har vært en synlig debatt, og det er fortsatt en veldig synlig debatt ute i kommunene, og flere og flere kommuner setter seg ned og gjør grundig, godt arbeid når det gjelder handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det er jo engang slik at det er ute i kommunene folk bor, og jeg blir imponert når jeg ser hvor systematisk man jobber. Man foretar kartlegginger og beregninger av hva slags utfordringer man har når det gjelder vold i nære relasjoner i sine kommuner – det er jo store kommuner og små kommuner, med forskjellige utfordringer. Man kommer opp med konkrete forslag til tiltak for å løse dette i kommunene når det gjelder både det å avdekke og det å gjøre så tabubelagte tema som vold i nære relasjoner til et tema man kan snakke om både rundt kafébord og i familiemiddager.

Så har vi krisesentrene, som nå får en annen finansiering, som vil styrke og sikre dem framover. Vi har barnehusene og de mange samtalegruppene som starter opp vedrørende disse temaene rundt i kommunene, som betyr mye for alle som blir utsatt for vold i nære relasjoner, og denne gruppen som representanten Woldseth er opptatt av.

Det har kommet meg for øre en utfordring som jeg ønsker å se nærmere på. Det er menn som oppfordrer kvinner som er svangre – og da tenker jeg fra en del fremmedkulturelle miljøer – om å gå til lege for å sykmelde seg for at de skal slippe å gå til undervisning. Dette fordi man i enkelte kulturer, som vi vet, ønsker at kvinner skal være hjemme. Jeg mener vi må si at det er helt uakseptabelt at kvinner tvinges til å være hjemme, og ikke får denne viktige norskopplæringen og samfunnsfagopplæringen. Dette er i hvert fall noe jeg vil gå nærmere etter i sømmene for å se om er tilfellet. Og er det tilfellet, må vi selvsagt kreve at kvinner, etter at de er friskmeldte igjen og etter at de er ferdige med sin svangerskaps- og omsorgspermisjon, har en plikt til å fullføre den opplæringen samfunnet i Norge sier de skal ha.

Avslutningsvis vil jeg si at det er en prisverdig debatt som representanten Woldseth her reiser, men jeg hadde håpet at representanten kunne vært enda mer konkret på hva slags tiltak hun mener vil hjelpe disse kvinnene. Jeg har et veldig åpent sinn for nye og konstruktive forslag som kan komme i tillegg til det virkemiddelapparatet vi rår over i dag.

Solveig Horne (FrP) [12:35:03]: Jeg har også lyst til å berømme interpellanten for å ta opp dette viktige feltet. Det er litt synd at det ikke er flere som er med i denne debatten. Dette er et så viktig tema at alle partier og ikke minst nesten alle komiteer er nødt til å stå sammen, for dette er et felt og en problemstilling som ikke bare gjelder én komité eller ett fagfelt, men flere departementer og komiteer.

Jeg hadde også tenkt at jeg faktisk skulle gi honnør til Regjeringen og statsråden for det engasjementet han har vist når det gjelder vold i nære relasjoner – og det skal han ha. Men jeg må si at når jeg hørte innlegget til statsråden, gikk han mer til angrep og brydde seg mer om hvordan Fremskrittspartiets alternative budsjett var, enn å komme med konkrete løsninger på denne problemstillingen.

Jeg har bare lyst til å minne om at når Fremskrittspartiet legger fram sitt budsjett hva gjelder både integrering og innvandrere, så tar vi også forbehold om at det ikke kommer så mange innvandrere til dette landet. Vi har nå hatt en regjering som har sittet med makten i fire år. De har lagt fram planer, det har vært introduksjonsprogrammer, det har vært språkkurs og språkprogrammer, og det er flott. Men det temaet interpellanten tar opp, gjelder de aller, aller svakeste, de kvinnene som faktisk ikke kommer seg ut i jobb, som ikke kommer seg på språkkurs, som ikke kommer seg på introduksjonsprogram. Det er de kvinnene vi er nødt til å hjelpe i denne saken.

Det er nå blitt lovpålagt i alle kommuner at man skal ha et krisetilbud. Det var et eksempel nå i romjula der faktisk flere kvinner – og da snakker vi om de aller svakeste, virkelig hadde klart å komme seg ut av hjemmet og hadde tatt kontakt med krisesenteret, men krisesenteret var da fullt. Det viser at hele intensjonen med dette blir helt feil. Da må både regjering og storting, som legger opp til at det skal være lovpålagt ute i kommunene, påse at kommunene har kapasitet til å ta imot de kvinnene som tar kontakt. Du kan ikke sende dem hjem igjen til en voldelig ektemann eller samboer.

Det som er så viktig her, er at disse kvinnene som trenger det, også blir sett. Det interpellanten har tatt opp, er hvordan vi sammen kan klare å få tak i de kvinnene vi ikke ser. Da må vi stå sammen med kommunene og politiet, slik at vi klarer å se dem.

Jeg håper at statsråden i sin oppsummering klarer å se ikke bare Fremskrittspartiets program, men også ser at Fremskrittspartiet er like opptatt som han av å se og hjelpe disse kvinnene, slik at vi sammen kan finne løsninger som gjør at disse kvinnene får den hjelpen de trenger.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:38:29]: Det er prisverdig og hyggelig at Fremskrittspartiet tar vold mot kvinner opp i Stortinget. Det er et viktig tema, det er et alvorlig tema, det er et samfunnstema. Det er kvinner både med majoritetsbakgrunn og minoritetsbakgrunn som blir utsatt for vold. Det er uakseptabelt. Der har Regjeringen og SV vist engasjement. Det er et engasjement vi har hver dag, og det kommer vi til å vise videre. Derfor er det veldig interessant og hyggelig at Fremskrittspartiet tok det opp igjen, og ga oss muligheten til å drøfte det i Stortinget.

Slik interpellasjonen er bygd opp, begynte jeg å lure på om Fremskrittspartiet faktisk hadde endret sitt ståsted i integrasjonspolitikken. Det måtte være konklusjonen, men den gang ei. Etter å ha hørt Karin S. Woldseths hovedinnlegg ble jeg dessverre skuffet igjen. Hun skriver i sin interpellasjon:

«Hvis de søker om skilsmisse pga. vold i løpet av disse to årene, vil de bli sendt tilbake til opprinnelseslandet.»

Konklusjonen på dette må bli at Fremskrittspartiet nå ønsker å si at innvandrerkvinner som kommer til Norge, får opphold fra dag én. Jeg har et konkret spørsmål, som jeg håper Fremskrittspartiet klarer å svare på i sine senere innlegg: Mener Fremskrittspartiet det? Vil Fremskrittspartiet støtte et forslag om å redusere eller fjerne botid for innvandrerkvinner – for den saks skyld også for menn, for da må det bli likestilling her?

Jeg tror svaret kommer til å bli nei. Da opplever vi at det er dobbeltkommunikasjon. I så fall er ikke det første gang, men det er beklagelig likevel.

Så til noe statsråden tidligere har sagt, og som jeg også vil nevne. Det viktigste styringsdokumentet landet blir styrt etter, er budsjettet. I budsjettet står det noe interessant. Der kutter Fremskrittspartiet i alle leddene: alle institusjonene og alle de tiltakene som treffer nettopp disse sårbare kvinnene, som statsråden nevnte. Fremskrittspartiet fremmet forslag om å kutte 120 mill. kr til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, bosetting av flyktninger ble kuttet med 1 323 mill. kr., frivillige organisasjoner ble fratatt 45 mill. kr, for ikke å snakke om Utlendingsdirektoratet med 2,2 milliarder kr. Det er store tall. Du kan vinne veldig mye integrasjon og veldig mye vern mot vold mot disse kvinnene her.

Jeg er veldig opptatt av og har besøkt flyktningmottak. Der er det en bekymring. Kvinner som bor der, blir dessverre utsatt for vold, kanskje mer enn de kvinnene som er ute i samfunnet. Der klarer ikke samfunnet å komme inn, institusjonene klarer ikke å komme inn. Kvinnene er redde for at dersom de melder fra om at de er utsatt for vold, kan det få konsekvenser for asylsøknaden. Da blir det verre for disse kvinnene å melde fra. Og Fremskrittspartiet kutter penger til nettopp asylmottakene og tiltak for at kvinnene skal kunne integreres i samfunnet.

Jeg må også si at premissen i interpellasjonen er feil. Statsråden har vist til at 80 pst. av de kvinnene som ber om opphold på bakgrunn av at de er utsatt for vold, får det. Det må vi også huske.

Så må jeg si at de tiltakene vi fremmer, de som ligger i Vendepunkt, er gode, og det jobber vi med. Vi har også gjeninnført språkopplæring for kvinnene som sitter i mottakene. Det var et tiltak som høyre-regjeringen med Fremskrittspartiets støttende stemmer fjernet. Vi har også doblet språkopplæringstimene fra 300 til 600 timer, også til disse kvinnene. Regjeringen vil nå framover jobbe for at helsepersonellet som kommer i kontakt med kvinner hjemme, får opplæring i å oppdage vold før mange andre gjør det. Så kan jeg tenke meg at vi lager et lite hefte hvor vi forteller kvinnene som kommer til Norge, hvilke rettigheter de har i landet – på deres eget språk.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:43:54]: Kampen mot vold i nære relasjoner har høyeste prioritet hos Kristelig Folkeparti. Det gjelder vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn, og det gjelder vold mot kvinner, som er dagens tema.

De tall og undersøkelser vi har på disse områdene, viser at et foruroligende høyt antall kvinner og barn rammes. Tallene for kriminalitetsutvikling viser også at antall anmeldelser av vold i nære relasjoner økte med nesten 50 pst. i fjor.

Det finnes ingen unnskyldninger for vold mot kvinner. Jeg har merket meg at justisministeren har uttrykt stor vilje til å prioritere disse sakene. Noen bra grep er også tatt, som f.eks. prosjektet med omvendt voldsalarm og utarbeidelsen av et eget lovbud som rammer denne typen vold. Det fortjener honnør. Nå er det viktig at politiet får konsise, klare og tydelige signaler om å prioritere vold i nære relasjoner og om å rykke ut ved melding om husbråk.

Kristelig Folkeparti vil, i tråd med det interpellanten tar opp, være åpen for en gjennomgang av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner for bedre å kunne fange opp den volden mot kvinner som finner sted i innvandrermiljøene. Et viktig moment i den sammenheng vil være å øke kompetansen om vold i nære relasjoner i helsevesenet, barnevernet og andre offentlige tjenester som er i kontakt med disse familiene. Dette er viktig både for at signalene om at noe er galt, skal fanges opp, og for at det skal bli meldt fra om vold og mistanke om vold.

Jeg vil også spørre justisministeren om Regjeringen har en dialog med innvandrermiljøene om denne problemstillingen, eventuelt om justisministeren vil ta initiativ til en slik dialog. Vi kan ikke overvinne dette samfunnsproblemet uten involvering og ansvarliggjøring av de berørte gruppene.

Advokater og krisesentre har ved flere anledninger kritisert utlendingsforvaltningen for en for streng praktisering av bestemmelsen som åpner for å innvilge opphold på grunn av mishandling i nære relasjoner. Fafo har også påpekt at dette har ført til at flere kvinner har valgt å bli hos sin voldelige ektemann. Dette er alvorlig, og bør gjennomgås for å sikre at bestemmelsen virker etter Stortingets forutsetning.

Jeg har notert meg at interpellanten fra Fremskrittspartiet i Aftenposten tar til orde for en kraftig liberalisering av norsk innvandringspolitikk hva gjelder familiegjenforening, ved å redusere kravet til botid. Krav til botid vil Kristelig Folkeparti gjerne være med på å diskutere, særlig med hensyn til de kvinner som utsettes for vold.

Jeg registrerer at statsråden sier at 80 pst. av dem som søker om opphold, får innvilget oppholdstillatelse. Det er bra. Men jeg lurer jo på: Hva med de 20 pst. som ikke får opphold? Hvem er de, og hva slags historie bærer de på? Men når det gjelder dette med opphold eller botid, går Kristelig Folkeparti gjerne inn i en diskusjon om det. En annen like viktig innfallsvinkel er å sikre en bedre og mer enhetlig bruk av mishandlingsbestemmelsen, for å hjelpe dem som virkelig trenger det. Men vi følger med interesse de nye tonene fra Fremskrittspartiet i disse spørsmålene.

Ved en eventuell gjennomgang av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner mener Kristelig Folkeparti det også er viktig å ha fokus på vold mot de såkalte hentebrudene, som interpellanten også nevner. Jeg har fått bekymringsmeldinger om norske menn som også etter å ha blitt dømt for vold mot tidligere utenlandsk ektefelle, henter seg en ny kone, som også utsettes for mishandling. Her er det grunn til å stille spørsmål om samhandlingen mellom ulike organer er god nok, og om myndighetene har de nødvendige lovmessige virkemidlene og det nødvendige fokuset som skal til for å hindre at slikt får lov til å gjenta seg.

Det finnes ingen unnskyldning for vold mot kvinner og barn. Kristelig Folkeparti er glad for at interpellanten har tatt opp dette temaet, for det er et tema som fortjener å stå høyt på samfunnets dagsorden. Kristelig Folkeparti håper også at dagens debatt kan bidra til at det planmessige arbeidet mot vold i nære relasjoner kan bli mer effektivt, ikke minst når det gjelder å avverge vold mot kvinner i innvandrermiljøer.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:49:13]: Først vil jeg takke representanten for Kristelig Folkeparti for et aldeles glitrende innlegg. Det var både interessant og konstruktivt, i motsetning til de andre innleggene vi har hørt her, der det høres ut som man holder på med en valgkamp fremdeles. Men i tilfelle de ikke har funnet det ut, så er valgkampen over.

Jeg tok opp dette temaet fordi det er en virkelig bekymring for meg. Vinklingen man nå ser i denne debatten, hadde jeg trodd skulle vært mye mer saksorientert, og ikke angrep på Fremskrittspartiet, for dette er virkelig en sak som jeg brenner for, så til de grader.

Det er faktisk sånn at det ikke er mer enn én uke eller to siden det var en afrikansk kvinne som rømte til Sverige. Hun kunne verken norsk eller engelsk, og kunne dermed heller ikke kommunisere. Men hun rømte altså til Sverige, for der fikk hun hjelp. Hun trodde ikke hun fikk hjelp i Norge. Hun hadde vært her i halvannet år, og bodde med en voldelig mann.

Selvsagt mener ikke Fremskrittspartiet at botidskravet skal opphøre. Jeg har lest opp hva som ble vedtatt i Europarådet i 2006, der man inviterte medlemslandene til å gi kvinner selvstendig rettslig status uavhengig av ektemannens, etter ett år. Det er selvsagt ikke Fremskrittspartiets politikk. Det er en resolusjon vedtatt av Europarådet.

Jeg må si at jeg er litt lei meg, jeg er faktisk ganske lei meg for at denne debatten endte på denne måten. Jeg håper at statsråden, Stortinget, kommunene og det offentlige, og ikke minst de frivillige organisasjonene som kanskje kommer tettest på de kvinnene som vi ellers ikke ser og får snakket til eller med, i framtiden kan jobbe for at disse kan få det bedre, at de skal bli synlige, og at vi greier å fange dem opp. For å kunne gjøre det er det helt riktig som representanten Torve sa, at man må få kommunene til å drive oppsøkende virksomhet. Verken krisesenter eller barnehus hjelper. Krisesentrene er flott for kvinner som ikke er i denne gruppen. Men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om en gruppe kvinner som ikke synes, og hvordan vi skal få tak i dem. Da hjelper det ikke med introduksjonsprogram. Det hjelper ikke med norskopplæring, det hjelper ikke med noen ting, hvis kvinnene fremdeles er isolert, blir slått og banket hjemme. Det synes jeg at statsråden kunne tatt tak i istedenfor å gå rett i strupen på Fremskrittspartiet. Jeg synes det bør være tverrpolitisk enighet om at denne kvinnegruppen må vi få tak i.

Statsråd Knut Storberget [12:52:32]: Jeg skjønner at det kan være sårt å bli konfrontert med sin egen politikk når man brenner så veldig for et felt som det representanten Karin S. Woldseth gjør. Men man kan jo ikke med respekt å melde stå her og si at det er viktig at man får mer språkopplæring, mer kontakt med det sivile samfunn, mer introduksjon, at man får større muligheter til å bli i landet, når man samtidig gjør det motsatte i budsjettet, som er det viktigste nøkkeldokumentet. Det må man tåle. Det er ikke valgkamp. Det er real politisk debatt.

Jeg vil bare si – jeg sa det også da vi diskuterte budsjettet før jul – at de kuttforslagene som Fremskrittspartiet har på dette feltet, vil nettopp ramme disse sårbare kvinnene. Tror man at disse kvinnene ville få det lettere hvis man hever bostedskravet til fem år? Nei, hvis en hever bostedskravet, vil de som ikke rapporterer, bli en mye større gruppe, som faktisk ikke får opphold i landet. Når man interpellerer med et engasjement, utfordrer andre politikere, må man samtidig tåle å bli konfrontert med sin egen politikk. Jeg skjønner at det er vanskelig på dette området – jeg skjønner at det er vanskelig.

Så vil jeg bare si at det fins ikke en kriminalitetstype som egentlig er mer omfattende, mer krenkende, og som bryter tilliten mer enn vold i nære relasjoner. Det er synd og skam når vi legger fram våre straffesakstall at den eneste debatten vi ofte får, er om innbrudd i husene – ikke om hva som skjer inni husene. Det trengs. Derfor er det bra at debatten reises.

Representanten Bekkevold var inne på spørsmålet om hvordan politiet håndterer slike saker. For noen år siden var det slik at man nærmest opererte med en kode som het husbråk, og avfeide det. Men jeg vil så sterkt jeg bare kan, si at både den forrige regjeringens innsats og den nåværende regjeringens innsats har bidratt til å fjerne den oppfatningen. Det er en av grunnene til at det har vært en vekst på 400 pst. i antall saker om mishandling i familieforhold som politiet jobber med. Det må være bra. At flere hundre barn i løpet av de to siste årene har fått hjelp i våre barnehus, som vi sammen har vedtatt budsjettet for, viser at det nytter, og at vi kan løfte dette feltet. Men vi er ikke ferdige. Jeg håper at framtidas innvandringsdebatt, framtidas debatt om asyl, vil dreie fra å være en debatt om hvor mange som kommer ubegrunnet til Norge, til å bli en debatt om hvordan vi særlig tar vare på de sårbare gruppene. Det gjelder dem som er utsatt for kjønnsbasert forfølgelse, det gjelder kvinner som utsettes for vold, og det gjelder ikke minst alle de barna som kommer til Norge, dem som har kommet til Norge, og for framtida også dem som vil komme til Norge. Derfor er jeg helt enig med representanten Horne når hun sier at dette er et viktig tema. Ja, det er så viktig at Fremskrittspartiet bør endre sin politikk.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 ferdig.