Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:04:55]: (ordfører for saken): Familie- og kulturkomiteen har hatt til behandling Prop. 14 L om forslag til endringer i barneloven mv. Som saksordfører vil jeg gå igjennom komiteens innstilling og gjøre kort rede for flertallets syn på de ulike forslagene til lovendringer. Som representant for Kristelig Folkeparti vil jeg fortløpende gjøre rede for våre mindretallsposisjoner, der det er aktuelt.

Innledningsvis vil jeg understreke at det er svært krevende å lage regler for et så komplisert og følelsesladet saksfelt som barns bosted og samvær med foreldre etter samlivsbrudd. Det er viktig å holde fast ved at det grunnleggende må være å legge et juridisk grunnlag for at det enkelte barn sikres trygghet og stabilitet i hverdagen, og så langt som mulig sikres god kontakt med begge sine foreldre. Jeg er glad for at en samlet komité understreker at det er et mål at barn til tross for et samlivsbrudd kan opprettholde og utvikle god kontakt med begge sine foreldre. Komiteen peker videre på at foreldrenes evne til samarbeid etter et samlivsbrudd er av stor betydning for barnets omsorgssituasjon. Jeg er også spesielt glad for at en samlet komité viser til at hensynet til barnets beste først og fremst skal bidra til at barnets perspektiv legges til grunn, og at dette er overordnet hensynet til ønsker fra og rettigheter for hver av foreldrene.

Komiteens flertall mener videre at når det gjelder spørsmål om bosted og samvær, er likestilling mellom foreldrene kun relevant når det bidrar til å optimalisere barnets beste. Flertallet peker videre på at en eventuell normdanning og påvirkning gjennom lovgivning på disse feltene må skje i lys av hva som er til beste for barnet.

Regjeringen har foreslått lovendringer på fem områder, som Stortinget i dag har til behandling. Det er forbud mot all form for vold mot barn, varslingsplikt ved flytting med barn innenlands, delt bosted, definisjon av vanlig samvær og samtykke til helsehjelp.

Flertallet støtter Regjeringens forslag om en presisering av barneloven § 30. Det skal ikke råde noen tvil om at barn ikke skal utsettes for noen form for vold. Videre støtter flertallet i komiteen Regjeringens forslag om at det innføres en varslingsplikt på seks uker. Hensikten er å tydeliggjøre det ansvaret foreldrene har for å holde hverandre gjensidig orientert om avgjørelser som må antas å få stor innvirkning på barnets liv.

Når det gjelder delt bosted, er det verdt å presisere at det innebærer at foreldrene har samme myndighet overfor barnet. Det innebærer ofte også, men ikke nødvendigvis, at barnet bor like mye hos hver av foreldrene.

I dag kan foreldrene avtale delt bosted, men domstolene kan ikke idømme dette. Regjeringen har foreslått en adgang for domstolene til å idømme det når det foreligger særlige grunner. Jeg regner med flertallet her vil redegjøre for sitt syn. Kristelig Folkeparti vil stemme imot forslaget til lovendringer i § 36.

Jeg viser til rapporten Delt bosted for barn, fra Institutt for samfunnsforskning, som konkluderer med at delt bosted vil fungere dårlig i de tilfellene der foreldrene har et høyt konfliktnivå, fordi delt bosted krever tett samarbeid.

Høyt konfliktnivå mellom foreldrene er belastende for barn. I de sakene som kommer opp i domstolene, vil konfliktnivået normalt være høyt, og forutsetningene for utstrakt samarbeid til barnets beste fra dag til dag vil ikke være til stede.

Lovens krav om at delt bosted må være basert på en felles beslutning mellom foreldrene, har også en positiv effekt på mulighetene til å oppnå en minnelig løsning gjennom mekling.

Regjeringen foreslår i tillegg en utvidelse av den såkalte normen for vanlig samvær. Komiteen støtter dette. Kristelig Folkeparti går imidlertid mot den delen av utvidelse av normen som omfatter overnatting midt i uken.

Samværsnormen vil legges til grunn i alle typer samlivsbrudd. Den blir anvendt i både saker med lavt konfliktnivå og i saker med høyt konfliktnivå. Overnatting midt i uken stiller høyere krav til foreldrenes samarbeid om oppfølging av barnehage, skole og aktiviteter. Det vil variere fra tilfelle til tilfelle i hvor stor grad forutsetningene er til stede for slikt samarbeid og oppfølging.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag på dette punktet.

For å unngå at den ene av foreldrene hindrer barnet i å få den helsehjelp det har behov for, foreslår Regjeringen i proposisjonen en endring i pasientrettighetsloven slik at det skal være tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp når helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. Komiteen støtter dette.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp det forslaget som han omtalte.

Gunn Karin Gjul (A) [10:10:21]: (komiteens leder): Samlivsbrudd er noe av det mest dramatiske som kan ramme et barn. Derfor er barneloven viktig for å ivareta barnas interesser når det gjelder både samlivsbrudd og på andre områder.

De forslagene til endringer i barneloven som Regjeringen presenterer i dag, kommer som en konsekvens av at vi har fått et mer likestilt foreldreskap, og at begge foreldrene i langt større grad enn tidligere tar omsorg for og gir omsorg til barna, og at fedre har fått en langt mer sentral rolle i familielivet enn hva man hadde tidligere. Fremdeles er det slik at i 80 pst. av tilfellene etter en skilsmisse bor barna hos mor. Men vi ser at det er en utvikling hvor foreldrene i flere tilfeller velger en løsning med delt bosted, og i de tilfellene man velger det, har det skjedd gjennom en avtale mellom mor og far uten at det har vært innom verken domstol eller annet sted.

Vi må ha en lovgivning som er mest mulig nøytral og som ikke diskriminerer én av foreldrene. Derfor er det bl.a. fremmet et forslag fra Regjeringen i spørsmålet om flytting, som gjør at man nå innfører en varslingsplikt på seks uker hvis den av foreldrene som er bostedsforelder ønsker å flytte. Men den gjelder også samværsforeldre. Det betyr at med en varslingsplikt på seks uker har man muligheten til å områ seg og få pratet igjennom om det er naturlig at barnet fremdeles skal bo hos bostedsforelderen – om det er det beste. Man har muligheten til å diskutere om det er en god løsning, det som nå blir valgt.

Man har også mulighet til å be om mekling hvis man ikke klarer å bli enige, og i verste fall, hvis man heller ikke klarer å bli enige ved mekling, så har man altså muligheten til å løse dette forholdet gjennom retten. Det som er viktig, er at flytting er en ganske dramatisk avgjørelse for både barnet og for den av foreldrene som har samværsrett, for det kan bety at man vil få mindre kontakt med samværsforelderen, og barnet får mindre kontakt med pappaen eller mammaen sin. Derfor er det veldig viktig at vi nå får på plass denne varslingsplikten, og komiteen har stor grunn til å tro at den vil ha en god virkning.

Så nevnte sakens ordfører spørsmålet om samvær og at Regjeringen åpner for å endre legaldefinisjonen, at man utvider den. Ett forhold det er uenighet om i komiteen, er spørsmålet om å utvide med én overnatting i uken. Alle de andre partiene støtter Regjeringens forslag, med unntak av Kristelig Folkeparti. Vi mener at det er helt uproblematisk å utvide med én overnatting i uken, fordi vi mener dette er i tråd med den praksisen som veldig mange familier fører i dag, og vi mener at lovverket på denne måten blir tilpasset den utviklingen vi ser i samfunnet nå, hvor fedre i stadig større grad ønsker å ha tett og nær kontakt med barna sine.

Det andre forholdet som det er uenighet i komiteen om, er domstolenes adgang til å idømme delt bosted. Regjeringen åpner nå for at domstolene får adgang til det. Igjen er det alle de andre partiene som støtter det, med unntak av Kristelig Folkeparti. Barnelovutvalget, som Regjeringen nedsatte, anbefalte at man skulle åpne for domstolenes adgang til dette. De mente det var prinsipielt betenkelig å beskjære domstolenes kompetanse slik som det gjøres i dag. Og det er flertallet i komiteen enig i. Likevel vil vi poengtere at det bare i særlige tilfeller vil være aktuelt for domstolene å idømme delt bosted, for når saken kommer til domstolen, er den så betent og konfliktforholdet mellom mor og far er så sterkt at i de aller fleste tilfellene vil det ikke være aktuelt å idømme delt bosted fordi samarbeidet vil være så dårlig. Men det kan foreligge noen grunner til at det faktisk vil være til barnets beste at man idømmer delt bosted, og vi mener at man ikke skal utelukke de tilfellene og utelukke domstolenes mulighet til å gjøre det.

Et annet forhold, som ligger på siden av dette forslaget, men som jeg mener kanskje har like stor effekt, er at man gir et signal fra lovgivers side ut i samfunnet om at man i større grad likebehandler foreldrene, og vi tror at når man åpner for at domstolen skal kunne idømme delt bosted, vil det faktisk bidra til at færre saker ender i domstolen, fordi foreldrene føler seg likestilt.

Solveig Horne (FrP) [10:15:43]: Jeg har lyst til å begynne innlegget med å lese det mandatet som utvalget fikk, og som denne saken er basert på. Hovedmålsettingen ved gjennomgangen av barneloven var å vurdere endringer i barneloven i et perspektiv der begge foreldre anses å være like viktige for barnet, og der en søker å støtte opp under en samfunnsutvikling der begge foreldres tid, ansvar, omsorg og medbestemmelse over vesentlige sider ved barnets liv står sentralt. Utvalget skal vurdere begrepene bostedsforeldre og samværsforeldre i lys av et sidestilt foreldreskap også etter samværsbrudd.

Jeg tror det er litt viktig at vi har med oss det når vi behandler denne saken. Dette er en viktig sak, og det er veldig mange følelser knyttet til den. Den berører spesielt barn som blir utsatt for samlivsbrudd mellom foreldrene, men den har også store konsekvenser for de foreldrene som blir utsatt for samlivsbrudd.

Det var store forventninger til utvalget og dets mandat, og det var mange som ble skuffet over at Regjeringen ikke gikk lenger i denne saken enn det de har gjort i dag. Det vil jeg komme litt tilbake til.

Vi snakker ofte om barns beste. Barns beste er et begrep som vi snakker om hele veien. Men jeg tror vi også skal tenke på barns rettigheter. Barns rettigheter er viktige. Alle barn har rett til samvær med sine foreldre, og derfor må barns rettigheter bli retningsgivende i barneloven. Barns rettigheter er at de har like mye rett på en far som de har rett på en mor.

Det er mange barn som blir berørt av dette, og mange barn kommer i en konflikt fordi de er like glad i mor som de er i far. Derfor er det viktig at vi som politikere, vi som skal lage disse reglene og lovene, har det i bakhodet når vi lager dem, og ser til at barns rettigheter blir ivaretatt.

I Dagsavisen forrige uke sto det under overskriften «Kan dømme barn til å ha to hjem»:

«Den nye barneloven vil gi domstolene mulighet til å idømme delt bosted for barn med skilte foreldre. Dagens regelverk er tradisjonsbundet og favoriserer mor, mener Arbeiderpartiet.»

Jeg tenkte ja ja, er det nå virkelig sånn? Det er ikke det. Virkeligheten i den saken vi behandler i dag, er at det bare er i enkelte særlige tilfeller at domstolene kan idømme delt bosted.

Denne regjeringen likestiller ikke foreldreskap slik den burde ha gjort. I går var det kvinnedagen, og veldig mange var ute og feiret dagen og snakket om likestilling. Denne regjeringen snakker om likestilling knyttet til fødselspermisjoner. Da skal far likestilles. Da skal han ta like stor del i barnets oppvekst de første årene. Men med en gang det blir en skilsmisse i «den lykkelige familien», er ikke far likestilt lenger. Det henger ikke på greip i forhold til Regjeringens likestillingspolitikk.

For Fremskrittspartiet er det viktig at delt bosted er lovens utgangspunkt. I det moderne Norge må vi ta far på alvor og la ham ha like mye å si etter et samlivsbrudd. Selv om Regjeringen åpner litt opp, går den ikke langt nok. Det er kun ved særlige grunner at Regjeringen går inn for at domstolen skal kunne idømme delt omsorg.

Ved en inkurie har Fremskrittspartiets merknad når det gjelder dette, falt ut. Det er derfor vi har fremmet det forslaget som ligger på bordet i dag. Jeg har lyst til å lese opp den merknaden som er falt ut: Fremskrittspartiet mener at delt bosted bør være lovens utgangspunkt, og at det bør være bostedsdeling etter et samlivsbrudd med mindre noe annet er avtalt. Fremskrittspartiet mener også at delt bosted er løsningen som i størst mulig grad sikrer barnets beste gjennom mest mulig kontakt med begge foreldrene. Vi mener også at det som først og fremst skaper konflikter etter samlivsbrudd, er at det likeverdet som foreldrene hadde i samlivet, erstattes med ulikeverd etter et samlivsbrudd. Fremskrittspartiet mener at likestilling mellom foreldre vil dempe konfliktene og skape en langt bedre og mer stabil situasjon for barn etter samlivsbruddet. Vi registrerer at lovforslaget er et lite skritt i rett retning ved at det nå åpnes for at domstolene skal kunne idømme delt bosted, men at det må foreligge særlige grunner for å idømme dette.

Det er ikke bare delt bosted, men også varslingsplikt vi skal debattere i dag. Regjeringen legger opp til seks uker. Det tar nesten enda lengre tid å vente på å komme til på meklingskontor og i domstolsapparatet for å få dette avgjort, og da nytter det veldig lite med seks ukers varslingsplikt. Fremskrittspartiet kommer derfor til å støtte Venstres forslag om utvide denne varslingstiden.

Meklingskontorene og domstolene må styrkes, og de må prioritere slike saker slik at man får dette på plass.

Så er det en sak vi også må behandle, og det gjelder samværssabotasje. Jeg må si jeg er skuffet over at ingen av de andre partiene har gått inn på den merknaden eller ser alvoret i dette, slik at det får konsekvenser at man saboterer. Jeg skal ikke si at det bare er kvinner som saboterer, for det er også menn som gjør det. Men likevel må det være en konsekvens. Fremskrittspartiet og Høyre hadde her en fellesmerknad til straffeloven da den ble behandlet i vår. Men det gjør inntrykk når man sitter og hører på menn som sier at mor kan godt få lov til å ha hovedomsorgen, jeg skal betale hver krone jeg skal i barnebidrag, men la meg få lov til å se barna mine, som jeg har rett til å ha omsorg for. Når det ikke får konsekvenser når mor saboterer dette, nytter det ikke å ha en lovgivning. Derfor håper jeg at regjeringspartiene kanskje kan snu i løpet av debatten og gå inn for forslaget om at samværssabotasje må få konsekvenser.

Så har Fremskrittspartiet fremmet et forslag om å miste retten til samvær hvis man er dømt for grov vold mot sine barn.

Justisminister Knut Storberget har vært veldig høyt på banen når det gjelder vold i nære relasjoner, og barns beste og det å ivareta dem etter at far eller mor er dømt for en kriminell handling mot sine egne barn. Derfor er det gledelig at statsråd Lysbakken i sitt brev til komiteen er enig i at man må se på om man ikke automatisk skal miste samværsretten hvis man blir dømt for vold mot sitt eget barn. Det er mange barn som gruer seg til å gå tilbake til far eller mor etter at de har kommet ut av fengsel. Det er mye arbeid for den forelderen som er igjen, og som er bekymret for at man er nødt til å levere barnet fra seg den dagen soningen er over.

For Fremskrittspartiet er det barnets beste og barnets rettigheter som må veie tungt med tanke på at foreldre som begår vold mot sine barn og blir dømt for det, automatisk kan miste samværsretten. Da får de heller søke om å få samværsretten tilbake, hvis det viser seg at de har skikket seg godt.

Det er én ting som ikke har blitt så mye fokusert, og det gjelder vold mot barn. La meg slå fast at Fremskrittspartiet tar sterk avstand fra enhver form for vold mot barn, både psykisk og fysisk. Det må det ikke være noen tvil om. Men Fremskrittspartiet ser den samme situasjonen som Riksadvokaten har gitt uttrykk for i sine høringsuttalelser, at slik som dette lovforslaget er utformet her, kan det ramme feil. Derfor er Fremskrittspartiet i dag ikke rede til å gå inn på det forslaget, slik saken ligger i dag.

Fremskrittspartiet vil ta opp de forslagene som vi har fremmet i saken. Vi vil også støtte Venstres forslag nr. 4. Jeg ser at Venstres forslag nr. 5 er nesten likelydende med det som Fremskrittspartiet fremmer, så vi får se hvordan det blir ved avstemningen her.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslag hun refererte til.

Olemic Thommessen (H) [10:24:45]: Dette lovforslaget berører den daglige velferden til svært mange mennesker. Dessverre er det slik at veldig mange familier – bortimot halvparten – opplever dette, nemlig samlivsbrudd. Det er sånn sett ikke en unormal situasjon eller en situasjon som er fremmed, det er en situasjon som er vanskelig, men en situasjon som vi som lovgivere har et stort ansvar for å finne en god håndtering på.

For oss som lovgivere er hovedmålene klare. Vi må bidra til at barn i familier der det blir samlivsbrudd, skal få de best mulige livsvilkår og ha mulighet til å opprettholde og utvikle kontakten med både far og mor. Barnas beste ligger under det hele. Det er rettesnoren for oss, og vi skal sørge for at lovene ivaretar det hovedhensynet.

Ett av de mest sentrale spørsmålene i Regjeringens forslag er om man skal gi domstolene adgang til å idømme delt bosted. Høyre har tidligere vært skeptisk til en slik åpning. Bakgrunnen for det er, som det har vært nevnt her tidligere, det forhold at i de tilfellene hvor dette kommer opp, vil det være et høyt konfliktnivå, og mulighetene for at barnet skal kunne komme i en veldig vanskelig situasjon, er store.

Det andre argumentet er at det i det praktiske liv nok er behov for å øve et visst press på partene i familiesaker for at man faktisk skal komme frem til forlik og finne frem til gode løsninger, som familiene selv er de nærmeste til å se hva kan være.

Når vi har kommet til at vi vil støtte Regjeringens forslag, er det fordi vi ser at det gjennom generell lovgivning er vanskelig å ivareta alle tenkelige individuelle situasjoner. I disse sakene vil retten stå oppe i krevende avveininger, men retten vil kunne forholde seg til den enkelte sak på en helt annen måte enn det vi kan gjøre, og slik sett bør vi stole på rettsvesenets evne til å holde frem barnets beste og finne gode løsninger – eller i hvert fall de best mulige løsninger – også i disse situasjonene.

Høyre støtter også at samværsnormen korrigeres, slik at den omfatter én natt mer i uken. I likhet med Regjeringen mener vi at dette er en korrigering som, sett ut fra det de fleste av dagens foreldre ville ønske, er en naturlig utvikling.

Høyre støtter også forbudet mot all form for voldsutøvelse overfor barn. Vi mener en slik regel er et sunnhetstegn og et riktig signal i et demokratisk og ikke-voldelig samfunn. All form for vold avler vold og brutalitet tilbake. Vi lever dessverre i en tid og i et samfunn der voldsbruk er tiltagende, og all avstand fra dette er etter Høyres syn et gode.

Hovedkonklusjonen for oss er at vi støtter de fremlagte forslagene.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:29:01]: Dette er noe av det vanskeligste vi lager lover om. Siden dette lovforslaget kom ut på høring, har jeg fått e-postinnboksen min full av personlige historier, både fra barn med foreldre som har gått fra hverandre, og fra foreldrene selv. Historiene er mange, de er sterke, og de berører tusen forskjellige tenkelige og utenkelige problemstillinger.

Det er mange som har hentet fram de store ordene før meg, men jeg mener det er viktig at vi forstår at det som vi behandler nå, omhandler noe av den vanskeligste tiden og de vanskeligste beslutningene i menneskers liv. Det er det som gjør det så utfordrende.

I likhet med komiteens leder, Gunn Karin Gjul, er jeg glad for at foreldre skal bli mer likestilt, i likhet med resten av samfunnet. Dette må være en del av bildet når vi diskuterer dette. Det skal være et mål at flest mulig barn skal kunne ha god kontakt med begge foreldrene sine også etter et samlivsbrudd, samtidig som vi må passe på at barn ikke havner i en krigssone mellom foreldrene sine. Barn skal aldri brukes som maktmiddel mot en tidligere partner eller ektefelle. Å skulle bo i et hjem der det snakkes stygt om den andre, eller samværet blir brukt som et middel mot noen andre, grenser til barnemishandling.

Med tanke på både hensynet til barns behov for å bo i et hjem uten konflikt og hensynet til barns behov for å kjenne begge foreldrene sine er jeg glad for at en samlet komité går inn for at det skal kunne idømmes delt bosted. Det er viktig å påpeke at dette kun kan idømmes dersom det er til det beste for barnet. Jeg tror at det er normalt vil være slik – det har vært nevnt før – at når en sak er kommet så langt som til retten, vil konfliktnivået være så høyt at delt bosted ikke vil fungere best. Men vi ønsker ikke å utelukke de tilfeller der det kan være mulighet for at det kan fungere best, og derfor må domstolene ha mulighet til å idømme dette.

Jeg sa «barnets beste». I likhet med Solveig Horne mener jeg det er et begrep som gjentas og brukes så mye at det tidvis kan høres ut som en floskel. Men jeg synes likevel det er viktig å presisere at det er nettopp barns beste, barns rettigheter, barns rettssikkerhet, som skal stå i sentrum når vi diskuterer barneloven. Det skal stå i sentrum når vi vurderer foreldreansvar, bosted, samvær og samvær etter samlivsbrudd. Denne loven handler om barns rett, ikke om foreldres rett.

Når vi er inne på barnerettigheter, vil jeg nevne noe av det kanskje aller viktigste vi kan bruke denne loven til, og det er å sikre barns rettssikkerhet mot vold. For fem år siden avga Høyesterett en dom som flere mente var utydelig i forhold til dette. Blant annet var barneombudet ute og sa at det var behov for at barn skulle ha samme krav på beskyttelse mot vold som voksne har. Derfor er jeg glad for at vi endrer denne loven til å skjerpe barns rettssikkerhet, og for at barneombudet støtter endringsforslagene.

Lovverket sikrer ikke vern alene, men det gir tydelige signaler til alle foreldre om hva som er akseptable oppdragelsesformer i Norge. Det er ikke lov å slå barn, det er ikke lov å klapse barn, det er ikke lov å låse barn inne i et rom, det er ikke lov å true barn med at de skal forlates eller skades, og det er heller ikke lov å nedverdige og ydmyke barn. Det er det aller viktigste vi vedtar i dag.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:32:44]: Det er et stort ansvar å være med og utforme lover som skal ivareta barnets beste. Det finnes saker hvor det kan være vanskelig å se hva som nettopp er barnets beste. Flere og flere barn blir berørt av foreldrenes samlivsbrudd, og vi vet at samlivsbrudd også kan være en veldig stor påkjenning for barna og veldig krevende å komme seg igjennom. Da er det viktig at vi klarer å utforme lover som skal ivareta barnas rettigheter her. Hvorledes foreldrene klarer å samarbeide, vil være avgjørende for hvordan barna vil klare seg. Godt foreldresamarbeid er viktig for at barna skal slippe å leve under langvarige konflikter mellom sine foreldre. Barnets beste skal legges til grunn; det er overordnet foreldrenes rettigheter og ønsker, og det er viktig at dette perspektivet legges til grunn i alle saker. I situasjoner hvor det skulle være tvil, er det viktig at det hele tiden er barnets perspektiv som skal vektlegges.

Det blir foreslått her å utvide samværsdefinisjonen til å gjelde én overnatting i uken, at ettermiddagssamværet forlenges med en overnatting. Det er i tråd med det veldig mange allerede praktiserer i dag. Det er viktig likevel selv med denne utvidelsen å legge til grunn at det hele tiden er til barnets beste, og at hver enkelt familie må se hva som passer for sine barn, og finne samværsløsninger i tråd med dette.

Det blir også foreslått at domstolene skal få en større adgang til å idømme delt bosted hvis det foreligger særlige grunner for det. I de fleste situasjoner kan det nok være – som mange har vært inne på – at det ikke er til barnets beste å komme fram til denne løsningen, men for noen barn kan det være det hvis visse forutsetninger er til stede. Derfor er det viktig at det også blir gitt mulighet for dette, slik at domstolene i alle tilfeller kan dømme og gjøre det de mener er det beste for barnet.

Barn må kunne vokse opp uten å utsettes for noen form for vold. All form for vold som ledd i barneoppdragelsen er uakseptabel. Det må ikke være noen tvil om rettstilstanden i forhold til at barn ikke skal utsettes for vold. Det blir også foreslått en presisering av at all form for vold mot barn er forbudt, selv om det også skulle skje som et ledd i barneoppdragelsen. Det presiseres også at skremmende eller plagsom opptreden overfor barn er forbudt. Et forbud mot alle former for vold kan også virke forebyggende, nettopp fordi en del milde krenkelser og en del man kan unnskylde i dag som ledd i barneoppdragelsen, kan føre til grovere former for vold og overgrep. Det er nå viktig at barns integritet blir vernet på minst like god måte som det de voksnes integritet blir i dag.

Trine Skei Grande (V) [10:36:02]: For det første vil jeg gjenta det som SVs representant sa her i dag, at kanskje en av de viktigste tingene vi vedtar i dag, kommer som en følge av Venstres Dokument nr. 8-forslag om at vi nå endelig slår fast at vold mot barn er uakseptabelt og straffbart. Det syns jeg er en viktig milepæl fra Stortingets side, og jeg syns det er noe man skal markere. At det heller ikke skal skje i oppdragelsesformål – som faktisk har vært lov til fram til nå – syns jeg det er viktig å slå fast.

Så vil jeg bruke litt tid på de forslagene som Venstre har lagt fram. Når saker av den typen vi her snakker om, kommer til retten, har vi i dag hatt en norm som har lagt opp til at noen skal vinne. Når man går inn i rettssaken, er det noen som må vinne og noen som må tape. Og oftest når man legger normen om at det skal være en vinner og en taper, til grunn, er det barnet som blir den eneste taper. Når man ikke blir enige om omsorgsfordelinga, er det oftest fordi begge foreldrene ønsker å yte omsorg. Derfor mener vi at loven ikke skal legge til grunn at man skal ende med en vinner og en taper, men at loven skal legge til grunn at begge foreldrene bør ha et samvær.

I utvalget er det faktisk diskutert en samværsplikt. Det er ikke foreslått, og Venstre foreslår det heller ikke i dag, men vi syns det er en interessant tilnærming at foreldre faktisk ikke bare skal ha en rett til å være med sine barn, men at de også skal ha en plikt til å være med sine barn. Det å være til stede både som mor og som far i et barns liv er en såpass viktig rett for barnets skyld at det faktisk burde vært en plikt for foreldrene. Derfor la vi fram det forslaget her i dag. Det lå ikke i komiteen, så vi er glad hvis Fremskrittspartiet støtter det. Det gjelder både forslag nr. 5 og forslag nr. 6, der vi mener at den delte omsorgen bør ligge i bunnen for rettens mulighet til å vurdere det.

Forslag nr. 4 går på varslingsplikten, som vi syns det er veldig positivt at Regjeringa har innført. Det vil også kunne senke konfliktnivået. Men vi ønsker en litt lengre varslingstid, av to grunner: For det første ligger det en mekling i varslingsplikten. Mange som ønsker å gå til mekling, vet at det tar lang tid. Det tar lang tid i det hele tatt å få time til mekling. Derfor mener vi det bør være en lengre tidsvarsling. Det andre er at det kan hende at den andre parten har lyst til å flytte med. Hvis f.eks. pappa og barn finner ut at de skal flytte, må det være mulig for mamma å flytte etter. Vanlig oppsigelsestid i Norge i dag er tre måneder, eller tolv uker. Derfor mener vi at dette ville vært en logisk varslingstid for å gi mulighet for den andre part å flytte med, hvis man ønsker å flytte med barn og sin ekspartner.

Så til de andre forslagene som foreligger. Venstre støtter ikke Kristelig Folkepartis forslag og heller ikke forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, da vi finner at det er ivaretatt på andre måter. Men vi støtter med stor iver forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Dette har også Venstre tatt opp en rekke ganger.

Så vil jeg få lov til å filosofere litt over diskusjonen som var i utvalget når det gjelder samværssabotasje, for da diskuterte man å hente barn med tvang. Jeg syns det egentlig er ganske interessant at vi i forbindelse med en barnelov kan diskutere det å hente barn med tvang – bruke tvang overfor barn som jo vitterlig ikke har gjort noe galt, for her er det foreldre som gjør noe galt – mens vi må ha hjemmel i straffeloven for å bruke tvang overfor voksne. Jeg mener at vi kunne hatt hjemmel for bruk av tvang overfor voksne også i barneloven, for samværssabotasje er ondskap overfor barn, og det gjør det vanskelig å kunne utøve begge foreldrenes rolle. Derfor mener vi at man ikke skal bruke tvang overfor barn når barn ikke har gjort noe galt, men vi mener det skal være en åpning for å bruke tvang overfor voksne. Det betyr ikke at man arresterer noen, men det betyr f.eks. at man kan holde noen tilbake på jobb fordi det den dagen er noen andre som skal hente i barnehagen. En sånn hjemmel mener jeg bør finnes i norsk lovgivning, for den urettferdigheten som opptrer i veldig mange familier i dag, er veldig stor.

Statsråd Audun Lysbakken [10:41:20]: Om lag 20 000 barn opplever årlig at foreldrene skiller lag, og for de fleste barn går dette greit, selv om bruddet mellom foreldrene kan være en stor påkjenning for enkelte barn.

Vi vet fra forskning at når foreldrene får til å samarbeide, klarer barna seg godt etter et samlivsbrudd. Noe av det verste barna opplever, er imidlertid å bli utsatt for opprivende konflikter mellom de to menneskene som barnet er nærmest knyttet til. Derfor ønsker jeg å legge best mulig til rette for et godt foreldresamarbeid, og det er en hovedutfordring for oss.

Mange av de forslagene som er til behandling i dag, har Stortinget gitt sin tilslutning til gjennom behandlingen av St.meld. nr. 8 for 2008–2009, Om menn, mannsroller og likestilling, og jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter forslagene, og at vi får en så bred enighet om det jeg mener er viktige tiltak for barns beste og barns rettigheter.

Lovgivningen skal altså legge til rette slik at barn kan ha best mulig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Det skal imidlertid ikke være tvil om at dersom det er en motsetning mellom hensynet til barnet og hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt, så skal barnets behov komme først. Jeg er fornøyd med at flertallet i komiteen slutter seg til det prinsippet.

Stortinget har tidligere vært opptatt av spørsmålet om ulike former for vold mot barn, og har anmodet Regjeringen om et lovforslag. Derfor foreslår Regjeringen en presisering i barneloven om at barn ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke lette klaps i oppdragelsesøyemed. I tillegg presiseres det at barn heller ikke skal utsettes for skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd.

Med en sånn tydeliggjøring av rettstilstanden sender vi ut et veldig tydelig signal til alle foreldre om hva som er akseptable oppdragelsesmetoder i Norge og hva som ikke er det. Jeg mener at dette kan ha en viktig forebyggende effekt, i tillegg til at det er et viktig prinsipielt signal å sende fra denne sal. Derfor er jeg glad for den brede støtten og skuffet over at støtten ikke er enstemmig.

En lovendring er selvfølgelig ikke tilstrekkelig for å hindre vold mot barn. Regjeringen vil fortsette å arbeide også med andre tiltak. En alarmtelefon er f.eks. åpnet for barn som vil fortelle om vold, overgrep og omsorgssvikt, og vi utvikler utdanningen til førskolelærere og lærere for å øke kompetansen hos dem som ser barna aller mest.

Vi har fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementets side laget en veileder om samarbeid mellom barnehagen og barnevernstjenesten for å hjelpe barnehageansatte til å følge opp sin bekymring for et barn. Barn skal ha tidlig hjelp, og de barnehageansatte er i en helt unik situasjon når det gjelder muligheten til å se hvordan et barn har det og til å melde fra hvis de er bekymret. Foreldreveiledning er også et viktig tiltak der bl.a. omsorgsverdier kan tas opp.

Jeg er tilfreds med at komiteen støtter en varslingsplikt før flytting som skal gjelde for begge foreldrene – både bostedsforelderen og samværsforelderen. Det vil gi foreldrene tid og anledning til å diskutere og vurdere hva som vil være den beste omsorgsløsningen for barnet framover, før flytting gjennomføres.

Jeg registrerer at flertallet i komiteen gir sin tilslutning til at domstolene skal få en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene forelders eller begge foreldrenes vilje. Mindretallet i komiteen – Kristelig Folkeparti – mener at forutsetningene for nødvendig samarbeid til barnets beste ikke vil være til stede når saken er kommet til domstolene, dette fordi konfliktnivået i disse sakene må antas å være høyt. Det er jeg i utgangspunktet enig i, men i likhet med flertallet i komiteen mener jeg det kan være tilfeller der det er til barnets beste med delt bosted. Men jeg presiserer altså at det skal være – og vil være – en snever unntaksregel, og det må foreligge særlige grunner for at domstolen skal kunne idømme delt bosted. Det er et godt eksempel på at vi til tross for vanskelige avveininger, ikke minst i forhold til det som jeg er veldig opptatt av, nemlig et mer likestilt foreldreskap og anerkjennelse av menn som førsteklasses omsorgspersoner, likevel er nødt til å ha et veldig tydelig utgangspunkt i hva som er barnets beste i disse spørsmålene. Og da er det et særlig mål å unngå å sette barn i situasjoner med veldig høyt konfliktnivå.

Det vil heller ikke være aktuelt å idømme delt bosted for barn under sju år, siden barn i den aldersgruppen antas å være mer sårbare og ha større behov for stabilitet. Jeg er fornøyd med at flertallet i komiteen er enig i dette.

Jeg registrerer også at flertallet i komiteen slutter seg til at definisjonen av vanlig samværsrett i barneloven beholdes, men utvides. Definisjonen er jo ikke å forstå som en norm. Utgangspunktet er fremdeles at foreldrene selv avtaler omfanget av samværet på bakgrunn av hva de mener er best for sitt eller sine barn. Men vi sender likevel et tydelig signal som både er en modernisering i forhold til å vise at det er et sterkt ønske om samvær med begge foreldre, og dessuten en tilpasning til den praksis som veldig mange foreldre allerede har for samvær.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i en merknad til at i enkelte saker der far eller mor er dømt for overgrep mot sine egne barn, beholdes samværsretten og foreldreansvaret. Jeg merker meg at medlemmene fra Fremskrittspartiet mener at loven må endres, slik at far eller mor blir fratatt samværsretten, foreldreansvaret og bostedsretten når far/mor blir dømt for overgrep mot sine egne barn.

Jeg har lyst til å benytte anledningen til å vise til det brevet jeg har sendt til komiteen, for der skriver jeg at jeg sier meg enig i at det kan være viktig å endre loven, slik at den gir bedre beskyttelse for barna. Jeg ser veldig tydelig den problemstillingen som her tas opp, og er, i likhet med de aktuelle medlemmene, bekymret for de signalene som har kommet gjennom de sakene som nylig har vært i media. Jeg mener vi skal gå grundig inn i det. Jeg vil derfor sette i verk en utredning med sikte på å utarbeide forslag til et høringsnotat om saken med sikte på lovendring.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at komiteen ser behovet for de lovendringene som her er foreslått, og støtter forslaget. Det vil bl.a. bety – en annen ting som ikke har vært diskutert i dag – at en forelder som har begått overgrep mot barnet sitt, ikke skal kunne hindre at barnet undersøkes eller gis psykologhjelp.

I sum mener jeg at Stortinget i dag tar noen viktige skritt videre når det gjelder det som må være vår absolutte rettesnor i disse sakene, nemlig at vi skal styrke barns rettigheter, og at barns beste skal ligge til grunn i barneloven og også i alle de vanskelige spørsmålene, for vårt samfunn og for den enkelte familie, som oppstår ved samlivsbrudd, og at vi ikke minst sender et veldig tydelig signal om hva som er barns rettigheter og hva som er barns beste når det gjelder oppdragelsesmetoder, og at alle former for vold rettet mot barn er totalt uakseptabelt i dette landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:50:16]: Det er flere ting jeg kunne ha spurt statsråden om her, men jeg skal spørre ham om samværssabotasje.

Mange foreldre og barn opplever en opprivende hverdag når det forekommer sabotasje av samvær fra den ene parten. Så sier noen at straffetrussel kan virke veldig konfliktskapende. Men det kan like ofte virke konfliktdempende når den ene parten er klar over at hvis man saboterer et samvær, så kan det få konsekvenser.

Fremskrittspartiet mener at forslaget mangler løsning på et av de største problemene i dagens familiepolitikk, nemlig hvordan samværssabotasje kan håndteres. Jeg lurer på om Regjeringen bare har lukket øynene for det store problemet siden de ikke vil være med og støtte forslaget der vi ber om at det legges fram konkrete tiltak mot samværssabotasje.

Mitt spørsmål blir da: Ser ikke statsråden at dette er et stort problem for de partene det gjelder?

Statsråd Audun Lysbakken [10:51:17]: Jo, det ser jeg. Men det er ikke alltid slik at det å gå inn for de mest drastiske virkemidlene er den eneste måten å anerkjenne en problemstilling på. Det er dessverre litt for ofte Fremskrittspartiets måte å drive politikk på. Jeg er opptatt av at vi ser på hvilke virkemidler som virker for barna. Og igjen er det slik at vi må klare å være strengt prinsipielle og tydelige på at det er barnets beste som skal være den gjennomgående rettesnoren. Det synes jeg, med all respekt, at Fremskrittspartiet litt for ofte i tilstrekkelig grad ikke klarer å følge opp.

Jeg er redd for at f.eks. tvangshenting vil være tiltak som øker konfliktnivået og gjør det vanskeligere for barn i hverdagen. Vi har allerede klare virkemidler for tvangsbot og ny domstolsbehandling i saker der samværsavgjørelser ikke oppfylles, og så må vi satse mer på mekling og bistand, bl.a. gjennom revidering av meklingsinstituttet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:52:35]: Spørsmålet gjelder domstolenes adgang til å idømme delt bosted. Nå understrekes det tydelig hvor snever den adgangen man i dag gir, er. Samtidig må vi huske på at denne saken har en forhistorie. Sterke krefter har ut fra ulike interesser – både kvinnepolitiske og mannepolitiske – ønsket å ha delt bosted som hovedregel. Derfor er det lett for oss andre å tolke dette som et politisk kompromiss mer enn et prinsipielt standpunkt om barnets beste.

Jeg vil vise til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets høringsuttalelse, som sier:

«Å skille ut hvilke foreldre som klart vil evne å etterleve dommen og starte et konstruktivt samarbeid til barnets beste, og hvilke som ikke vil klare det, fremstår for direktoratet som nærmest umulig for domsstolene. Det antas at flere barn vil lide og ha det strevsomt i fasen etter at en slik dom er avsagt.»

Spørsmålet er: Hvor er det Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tar feil?

Statsråd Audun Lysbakken [10:53:45]: Det som har kommet fram i høringsrunden, er en tydelig motstand mot å idømme fast delt bosted hvis det er et veldig høyt konfliktnivå. Det vil det veldig ofte være i denne type saker. Derfor er dette, som jeg sa, en snever adgang, der nettopp hensynet til barnets beste og vurderingen av høy konflikt og hensiktsmessigheten av en slik ordning skal ligge til grunn. Det er vårt forslag veldig tydelig på. Innstillingen fra komiteen er veldig tydelig på det. Men jeg mener at vi ikke kan utelukke at det finnes saker der det vil kunne være hensiktsmessig og til barnets beste å idømme en slik ordning. Derfor vil vi ikke avskjære domstolenes kompetanse til å fatte en slik avgjørelse der det er til barnets beste.

Trine Skei Grande (V) [10:54:54]: Det jeg lurer på, går på varsling. Jeg vil gjerne gi skryt til Regjeringa for at de har fulgt opp forslaget fra utvalget. Men vi har et annet forslag om varslingstid.

Mitt spørsmål til statsråden er egentlig todelt. For det første: Kan han nå garantere at alle som vil ha mekling før flytting, får det innenfor den fristen som ligger i loven nå? Spørsmål nr. 2: Kan statsråden etter en tid revidere fristen hvis han ser at den blir for kort, og at det kan skape konflikter?

Statsråd Audun Lysbakken [10:55:37]: Denne endringen gjør vi jo nettopp for at det skal være tid og mulighet til å vurdere og diskutere hva som vil være den beste omsorgsløsningen for barnet før flytting gjennomføres. Det er klart at dette er en vurdering gjort ut fra et forsøk på å finne hva som er en rimelig balanse mellom den tid som kreves for å finne en slik løsning, og hva som er praktisk mulig og rimelig i forhold til den forelder som skal flytte, kanskje på grunn av endrede jobbforhold og andre ting.

Det er klart at det er viktig at vi sørger for at det er kapasitet til f.eks. å håndtere denne type saker i meklingsapparatet. Det er en sak som vi nå har til evaluering, og som Regjeringen skal se på framover.

Så er det selvfølgelig slik at vi med dette forslaget, som med andre forslag, kontinuerlig må vurdere om det vi nå gjør, er det rette i forhold til tidsfristen. Jeg tror det og tar utgangspunkt i det.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Ib Thomsen (FrP) [10:57:03]: Det er en viktig sak vi har til behandling. Barn har behov for en harmonisk oppvekst i familien, uavhengig av mors og fars livssituasjon. Men det er stor avstand mellom NoU-en og lovforslaget som nå er fremmet av Regjeringen.

Utvalget fikk i oppdrag å se på endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær der begge foreldre anses å være like viktige for barnet også etter samlivsbruddet.

Hva er barnets beste? Hva er barnets rettigheter? Hva er problemet, og hva er det mulig å forbedre? Jeg føler at Regjeringen ikke fullt ut har svart på disse viktige spørsmålene. Jeg mener det er til barnets beste om barnet har god kontakt med begge foreldrene, i likestillingens tegn. Det bør jo også være en selvfølge, og det er en selvfølge for mange av oss. Men som statsråden sa i svarreplikken til Solveig Horne: Vi skal prøve å få det til, men vi skal gjøre det i form av dialog. Jeg tror ikke det er nok.

Det er viktig å fokusere på barnets rettigheter når man diskuterer barnets beste. Alle barn har rett til samvær med sine foreldre, og barnets rettigheter må bli retningsgivende for hele barneloven.

All form for fysisk og psykisk vold mot barn er ikke tillatt. Det er presisert i saken. Jeg vil presisere at det ikke skal være tvil om at fysisk vold mot barn ikke er tillatt i Norge, og det standpunktet står Fremskrittspartiet på. Men jeg vil påpeke at en for streng avgrensning av det straffbare området vil kunne innebære en rent formell kriminalisering av handlinger som neppe er skadelige, og som i praksis aldri vil bli håndhevet. Det er ingen barn tjent med blir stående. I realiteten kan dette svekke respekten for straff på dette området, til skade for det viktige arbeidet for å motvirke barnemishandling og annen skadelig vold mot barn.

Som foreldre har man opplevd flere situasjoner med sine små gutter, der man faktisk har hatt fysisk kontakt i form av at man tar i armen når barna slår seg vrange foran godtehylla i butikkene. Det er ikke slikt vi er ute etter. Jeg føler at dette åpenbart ikke er en handling som det er naturlig å vurdere som et lovbrudd. Et slikt eksempel viser nettopp at en ved fysisk kontakt i forbindelse med barneoppdragelse må foreta en vurdering som kan være forskjellig fra lignende kontakt mellom voksne. Derfor er jeg skeptisk til utformingen av dette lovforslaget, det må ikke virke mot sin hensikt.

Flytting er en stor endring i barns liv. Det er viktig at begge foreldrene har myndighet til å vurdere sakens ulike sider og de konsekvenser flyttingen kan medføre. Det kan være gode grunner for å flytte, og av og til er det også helt nødvendig. Men flytting er en stor endring i et barns liv, og det må gjøres på en skånsom måte for barnet.

Mange foreldre og barn opplever en opprivende hverdag når det forekommer sabotasje av samværsretten. Etter gjeldende rett kan den som unndrar et barn omsorgen til den barnet bor fast med, straffes, men straffebudet verner ikke foreldre med delt omsorg, og beskytter heller ikke den som har samværsretten. Man bør kriminalisere også det å unndra barn samvær, hvis ikke blir det en urimelig forskjellsbehandling, og det er heller ikke barnet tjent med.

Jeg ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse av omsorg. Imidlertid kan straff like ofte virke konfliktdempende, da det gir partene større motivasjon til å bli enige om å holde seg til faste ordninger. Så dette bør vurderes som et viktig innspill i forslaget.

Så ønsker jeg å fremme forslaget fra Fremskrittspartiet som er omdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:02:20]: Jeg tar ordet for noen utfyllende kommentarer til de innlegg som har vært holdt i debatten. Jeg vil også først understreke at debatten viser at det er enighet om veldig mange viktige forhold, på et svært komplekst område, men som er desto mer viktig for veldig mange barn og familier i dette landet. Jeg er også glad for at statsråden presiserer at når det er motsetning mellom hensynet til barns trygghet og stabilitet og ønsket om kontakt med begge foreldre, må barnets behov gå foran.

Så sies det, når man argumenterer for delt bosted som hovedregel, at det handler om barnets rett til god kontakt med begge sine foreldre. Ja, barnets rett til og behov for kontakt med begge foreldre er viktig. Men hvis dette skal måles og veies i dager og timer mellom voksne, og det skal dras så langt at barna mister muligheten til ett hjem, én seng og ett rom, for dem som trenger det, har vi gått for langt. For barn er forskjellige, familier er forskjellige, og for mange barn vil det være slik at det ikke er et godt utgangspunkt for trygghet og stabilitet i hverdagen å måtte pendle mellom to ulike hjem. Det kan fungere godt for en del, men det vil også være veldig mange tilfeller der behovet for stabilitet, trygghet og faste rammer er langt større.

Så vil jeg også utfylle det jeg har sagt vedrørende domstolenes rett til å idømme delt bosted. Når det vises til at det er «særlige grunner» som rammer inn denne forståelsen, gjøres dette til en veldig «snever adgang». Det er jeg glad for. Men vi må se dette i lys av en kampanje fra flere sterke interesser over mange år for å få til delt bosted som hovedregel, og når man da lager en så teoretisk åpning, som selv direktoratet sier at det framstår nærmest umulig for domstolene å vurdere, er det lett å få mistanke om at dette har oppstått som et slags politisk kompromiss der ikke det prinsipielle standpunktet om barnets beste har kommet i første rekke. Det uroer meg. Jeg venter også et press for å få utvidet denne hjemmelen etter hvert som dette blir praktisert, og jeg håper at statsråden og stortingsflertallet vil stå fast på sine stramme innramminger også når praksis skal gjennomføres.

Olemic Thommessen (H) [11:05:48]: Jeg vil bare kort redegjøre for at Høyre vil støtte forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, om samværssabotasje. Det er et viktig tema som det er viktig å følge opp, og som rammer veldig hardt i de vonde tilfellene der barn blir et maktmiddel mellom tidligere partnere. Det er urovekkende mange tilbakemeldinger på dette feltet, og jeg håper Regjeringen vil ta tak i det og ta noen grep som kanskje kan bidra til å løse dette.

Presidenten: Da vil presidenten gjøre oppmerksom på at det forslaget som representanten Thommessen nå omtalte, vil bli ført opp til behandling på et senere møte, og det forslaget vil det ikke bli votert over i dag.

Solveig Horne (FrP) [11:07:06]: Jeg vil først si takk til Høyre, som også ser denne problemstillingen og er med og støtter det forslaget når det kommer til behandling. Så vil jeg si at jeg er veldig glad for at statsråden tydelig ser problemstillingen her, at foreldre som har utsatt barna sine for vold, automatisk skal miste samværsretten. Hvis vi ikke kan få støtte for det forslaget, kan en kanskje få gjort det om til et oversendelsesforslag, men i hvert fall håper jeg at det er et samlet storting som ser problemstillingen, og som vil se på den saken.

Men så kan jeg ikke la denne debatten gå uten å pirke litt borti statsråden også når det gjelder likestillingspolitikken til dette partiet. For når det står her at delt bosted kun skal kunne idømmes av domstolene, av særlige grunner, er ikke det langt nok med tanke på likestilling. Når statsråden snakker om hvor viktig anerkjennelse av mannen og delt foreldreansvar er, er det likevel ikke det de stemmer for i dag. Jeg vil ta et eksempel: Jeg er sikker på at det er mange menn i dag som går rundt og venter på at de skal bli fedre i løpet av noen måneder. De gleder seg til å ta ut svangerskapspermisjon og fødselspermisjon, og til at de skal være hjemme med sine barn. Men la oss si at samboerforholdet, eller ekteskapet, ikke går så bra, og at det blir en konfliktfylt situasjon som gjør at de ikke klarer å bli enige om omsorgen for det lille barnet. Hvem er det som er taperen da? Jo, det er far. Jeg skjønner ikke at dagens regjering i sin iver etter å få likestilling i dette samfunnet ikke ser at det er far som blir rammet, og ikke bare far, men at det er barnets rettigheter som blir rammet, på grunn av at barnet mister den samme rettigheten til å se sin far.

Så er jeg overrasket over Kristelig Folkeparti. Hadde enda det livet som Kristelig Folkeparti forestiller seg, vært så godt at alle levde lykkelig i sine hjem, og at alle hadde én seng og ett hjem – men slik er det dessverre ikke. Man kan være enig i at man er nødt til å sette inn tiltak som gjør at folk kanskje ikke går fra hverandre så ofte, men det er en annen sak. Kristelig Folkeparti klarer ikke å se at når et barn kan overnatte hos sin mor eller far annenhver helg, kan de også klare dette i løpet av en uke. Jeg skjønner ikke at Kristelig Folkeparti ikke ser at dette rammer også barnet. Det er forunderlig at Kristelig Folkeparti, når det blir en skilsmisse, ikke ser at barnet har lik rett til sin far som til sin mor, og at de ikke kan gå inn for delt omsorg. Det er Kristelig Folkeparti som er minst likestilt i denne saken som vi behandler i dag.

Gunn Karin Gjul (A) [11:10:11]: Jeg synes at denne debatten og den kritikken som Fremskrittspartiet fremmer mot Regjeringen – om manglende likestilling – blir litt merkelig, fordi det er jo sånn at likestillingsarbeidet må starte den dagen barnet blir født, og ikke den dagen det faktisk er et samlivsbrudd på gang. Det som er problemet med Fremskrittspartiet, er at de ikke skjønner at likestilling faktisk starter ved barnets fødsel. De ønsker overhodet ikke å være med på tiltak som bidrar til at fedre skal få større omsorg for barnet sitt ved barnets fødsel, og bidra til at vi får pappapermisjon. Disse to tingene henger jo sammen. Skal vi sørge for at far får en likestilt rolle etter et samlivsbrudd, må familiene være likestilte i utgangspunktet. De fleste saker som ender i skilsmisse, ender jo ikke opp i domstolen, de ender med at foreldrene blir enige. Vi ser at utslaget av dette er at 80 pst. av barna bor hos mor etter et samlivsbrudd, og det er jo et helt tydelig tegn på at vi fremdeles har langt igjen å gå når det gjelder likestilling på hjemmebane – før det i det hele tatt dreier seg om et samlivsbrudd.

Så er det bare en liten ting jeg må få oppklart. Det kan godt hende at jeg misforsto representanten Solveig Horne i hennes forrige innlegg. Det gjelder forslag nr. 1, hvor Fremskrittspartiet ber Regjeringen om å utarbeide et forslag til nødvendig lovendring som skal gi bedre beskyttelse for barn som blir utsatt for overgrep av sine foreldre. Det forslaget var statsråden veldig positiv til i det svaret han ga til komiteen i forbindelse med de spørsmålene som vi sendte over. Statsråden ga også der uttrykk for at han vil sette i gang en utredning med tanke på å utarbeide et forslag til et høringsnotat om saken med sikte på lovendring.

Jeg lurer bare på om jeg kan tolke det dit hen at representanten Horne vil gjøre dette forslaget om til et oversendelsesforslag, fordi det viser såpass stor velvilje fra statsrådens side i dette spørsmålet at vi ikke ønsker at dette forslaget skal bli nedstemt.

Statsråd Audun Lysbakken [11:12:38]: Når jeg blir bydd opp til dans av representanten Horne på den måten, klarer jeg ikke å si nei. Jeg må bare få svare helt kort.

I likhet med det Gunn Karin Gjul akkurat sa, skjønner jeg at det representanten Horne har problemer med å forstå, er hvordan vi både kan være veldig opptatt av likestilling for menn, og samtidig ikke gå inn for en mer åpen adgang til å idømme delt bosted.

Problemet med representanten Hornes resonnement er at likestillingstanken hos Fremskrittspartiet først inntreffer i det øyeblikket man har et samlivsbrudd. Men da er det jo for sent, ikke sant? Det vi andre prøver å gjøre, og som jeg opplever at vi har fått støtte for fra hele denne salen, unntatt fra Fremskrittspartiet i dag, er at når man kommer i den situasjonen, er det barnets beste som må gjelde, og ingen ting annet. Men så er jeg enig i at det er veldig ønskelig om det i framtiden blir slik at det mye oftere enn i dag vil være til barnets beste at det er far som får omsorgen, eller at man deler omsorgen. Og for å få det til må vi ha likestilling når barnet blir født. Et mer likestilt foreldreskap er nøkkelen for å få til det som representanten Horne ønsker seg.

All erfaring vi har, både fra Norge og fra andre land, er at hvis vi klarer å bygge ut særlig pappapermisjonen, fører dette til to ting: at fedre er mer sammen med barna sine når de er helt små, og at det forplanter seg et annet omsorgsmønster oppover i barnas oppvekst – vi får mer likestilte familier. Dette fører til færre samlivsbrudd, noe som vil spare flere barn for å komme i den situasjonen vi her diskuterer, og til at flere menn vil være i den situasjonen at det er naturlig, når de står sterkere ved samlivsbrudd, å kreve ansvar for barna – og at det vil være åpenbart at det er til barnas beste at de får det. Derfor er vårt suverent viktigste redskap for å få til dette, fedrekvoten. Mer fedrekvote er det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at flere menn får nær kontakt og omsorg med sine barn ved samlivsbrudd, for å forebygge samlivsbrudd og for å sørge for at barnets beste i flest mulig tilfeller er et mest mulig likestilt og delt foreldreskap. Da er det store mysteriet at det partiet som er så veldig for menns rettigheter og likestilling ved samlivsbrudd, er minst for menns rettigheter når barna blir født, og ønsker å avskaffe fedrekvoten. Det synes jeg er et mysterium.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:15:53]: Representanten Horne har bedt flere representanter opp til dans samtidig, så jeg klarte heller ikke å la være å bli med. Dette kan jo bli riktig hyggelig!

Det er viktig å slå fast at denne debatten ikke handler om erkjennelsen av om det faktisk skjer samlivsbrudd; hele debatten, hele proposisjonen, hele saken handler om hvordan vi forholder oss til det, og hvordan vi lager et lovverk som er til barnets beste når det faktisk har skjedd. Og jeg holder fast ved det jeg sa i mitt forrige innlegg om at unger er forskjellige. For noen unger vil det kunne fungere godt – avhengig av familiesituasjon, avhengig av den enkelte unges ståsted, utvikling, fysiske og psykiske helse – å flytte mellom to hjem, f.eks. annenhver uke, som en del gjør. Andre unger har mye større behov for trygghet, stabilitet og faste rammer om hverdagen, som gjør at man faktisk må ha ett fast bosted, ett fast kjøkkenbord, ett fast regelsett, én seng og ett rom for å ha den stabiliteten som det enkelte barn trenger. Derfor blir det også feil å gjøre diskusjonen om delt bosted som hovedregel til en diskusjon om likhet i foreldreskap og barnets rett til lik kontakt med begge foreldrene – som det eneste kriteriet.

Hele komiteen har stått samlet om en merknad innledningsvis i innstillingen der man sier at det nettopp er barnets beste som skal være overordnet voksnes og foreldres ønsker og rettigheter i denne sammenhengen. Den merknaden er også Fremskrittspartiet med på.

Avslutningsvis vil jeg si at når det gjelder samværssabotasje, er det et veldig viktig tema. Jeg støtter Fremskrittspartiets intensjoner med forslaget. Samtidig erkjenner jeg at dette er en veldig komplisert problemstilling. Jeg synes kanskje formuleringen er litt kontant og ikke helt fanger opp kompleksiteten i problemstillingen. Jeg støtter intensjonen med forslaget, men vil ikke stemme for det, bare si at jeg forutsetter at statsråden jobber videre med disse krevende problemstillingene for om mulig å finne tiltak som kan redusere problemene knyttet til samværssabotasje.

Presidenten: Representanten Horne har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Solveig Horne (FrP) [11:18:54]: Jeg skal prøve å avslutte denne dansen!

Akkurat fedrekvote og fødselspermisjon tror jeg vi skal få rikelig anledning til å diskutere denne våren. Fremskrittspartiet har tro på familien, og vi har tro på likestilling i familien i den forstand at den lille familien selv skal få lov til å velge hvordan den vil disponere ukene med fødselspermisjon. Regjeringens likestillingstanke avsluttes derimot ved et samlivsbrudd.

Vi har snakket veldig mye om «barnets beste» i dag, men barnets beste kan tolkes. Derfor er det så viktig at vi endrer det til «barnets rettigheter», for barnets rettigheter ligger mer fast enn barnets beste.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.