Siri A. Meling (H) [19:38:34]: Dessverre har vi denne vinteren på ny opplevd en situasjon med høye strømpriser – ekstremt høye i enkelte deler av landet, og da spesielt i Midt-Norge. Det er med bakgrunn i denne situasjonen at jeg ønsker å debattere kraftbalansen i Norge, og hva vi kan gjøre for å unngå slike høye prisutslag for deler av landet i fremtiden. Av debattene og mediebildet for tiden ser vi at mange enkeltpersoner og bedrifter sliter med å kunne betale strømregningen. Når bedrifter står i fare for å gå konkurs og folk risikerer å miste jobbene sine, er det all mulig grunn til å ta denne problemstillingen på alvor. Jeg forstår folks frustrasjon over denne situasjonen. Norge er en energistormakt, og det er vanskelig å akseptere at prisene på elektrisitet, som vi alle er avhengig av, skal variere så mye etter hvilken landsdel vi har valgt å bosette oss i. Elektrisitet er en vare vi ikke kan velge bort.
Et annet viktig moment er den signaleffekten en høy strømpris gir for om bedrifter har lyst til å etablere seg i disse områdene. Jeg frykter at bl.a. Midt-Norge kan tape terreng innenfor næringsutvikling, fordi investorer blir skremt av det høye prisnivået på elektrisitet.
Det er viktig å understreke at dette har vært en priskrise, ikke en forsyningskrise. Heldigvis har vi unngått å måtte gå til et så drastisk skritt som rasjonering ville ha vært, men situasjonen har til tider vært stram.
Jeg registrerer at NVE – Norges vassdrags- og energidirektorat – har tatt initiativ til en gjennomgang av prisutviklingen for å granske om noen aktører har spekulert i produksjonskapasitet for bevisst å presse prisene opp. Det er bra, og det er helt på sin plass at NVE tar et slikt initiativ. Både enkeltmennesker, bedrifter og samfunnet som sådan må kunne ha tillit til at kraftforsyningen og prismekanismene fungerer tilfredsstillende for et så kritisk produkt som elektrisitet representerer i dagens samfunn. Strømforsyning er blant samfunnets mest kritiske infrastruktur.
Det er en kjent sak at Høyre ønsker et marked med flere aktører, og at vi anser konkurranse for å være et viktig element for å sikre forbrukerne både gode produkter og produkter til mest mulig riktig pris. Konkurranse forutsetter flere aktører – gjerne jevnbyrdige aktører.
Statkraft har en meget dominerende posisjon i det norske markedet generelt, og i Midt-Norge spesielt. I denne sammenheng er det fristende å påpeke at Høyre ved flere anledninger har uttrykt sin skepsis til Statkrafts dominerende stilling. Konkurransetilsynet var imot at Statkraft skulle få kjøpe Trondheim Energi uten å måtte selge seg ned i produksjon i området. Dette ble også støttet av Høyres daværende statsråd Victor Norman. Beslutningen til Konkurransetilsynet ble den gang anket, og i mellomtiden opplevde vi et regjeringsskifte, hvor den rød-grønne regjeringen valgte å overkjøre Konkurransetilsynets vedtak. Statkraft fikk kjøpe seg opp i Midt-Norge og er altså blitt en meget dominerende aktør i denne landsdelen.
En del av driverne bak høy pris denne vinteren var bl.a. at svensk kjernekraft var ute av produksjon. Norge er som kjent ikke et marked alene, vi har et felles nordisk marked. Det er bra at NVE gransker situasjonen i Norge, men kanskje kunne det også være en idé at statsråden gir et hint til våre svenske naboer om at de burde gjøre det samme.
Uansett viser denne vinteren og disse høye strømprisene at vi er sårbare for en rekke sammenfallende hendelser
dels på grunn av at en såpass høy andel av vår strømproduksjon stammer fra vannkraft, og dette krever som kjent en viss nedbørsmengde
dels på grunn av at overføringsnettet ikke fungerer optimalt
dels på grunn av at vi i noen perioder er netto importør av elektrisitet, og altså avhengig av at andre land produserer et overskudd
Og – det som gjør vinterens situasjon vanskelig å akseptere, er at vi har opplevd det samme tidligere, nemlig i 2003. Dermed er det relevant å spørre hva vi har lært av priskrisen i 2003, og hva som har skjedd i mellomtiden for å sikre at ikke folk og bedrifter i Midt-Norge skulle oppleve denne type prisnivå som de har gjort i vinter. Det er mange som nettopp i disse dager skal betale regningen. I realiteten må dette kunne sies å være en regning for en mislykket politikk på området. Det er ikke til å unngå å legge merke til at de rød-grønne partiene, særlig Arbeiderpartiet, har fått mye kjeft av sine egne i trøndelagsfylkene i den siste tiden. Priskrisen vi har opplevd i vinter, er altså en varslet krise. Jeg kan bare beklage at statsråden og regjeringspartiene ikke kunne gå inn for å starte opp de mobile gasskraftverkene, for på den måten å bidra til økt produksjon innenfor dette prisområdet. Dette ville kunne bidratt til et lavere prisnivå, og det ville kunne bidratt til at folk og bedrifter som nå må betale høye strømregninger, i alle fall visste at myndighetene gjorde det som var mulig av kortsiktige tiltak for å bedre deres situasjon.
Vi trenger å gjøre vår egen kraftbalanse mer robust, og vi trenger ikke minst å bygge nettkapasitet slik at landet ikke trenger å deles inn i ulike prisområder med så store prisforskjeller.
Situasjonen er dessverre slik at det tar lang tid å få bygget nye nett for overføring av elektrisitet. Dette er prosesser hvor mange ledd enten er en del av ordinær saksbehandling, eller er blant de kommuner og grunneiere som blir berørt og skal høres. Foreslåtte løsninger kan ankes – ofte skjer dette – og dermed forlenges søknadsperioden ytterligere. I planer om nettutbygging er det selvfølgelig viktig at impliserte parter høres, og at de enkelte fagdirektorater og andre offentlige organer får anledning til å gi innspill i disse prosessene. Men det tar lang tid, og spørsmålet er om det kan være en idé å se på denne behandlingsprosessen på ny med tanke på ytterligere effektivisering. Jeg ville sette pris på om statsråden i sitt innlegg ville kommentere mulighetene for et arbeid og fokusere på å få ned saksbehandlingstiden på denne type utbygginger.
Skal vi sikre en riktig kraftbalanse, er det avgjørende å ha en oversikt på tilbuds- og etterspørselssiden innenfor kraftmarkedet. Her er det mange elementer som avgjør hvilke størrelser vi kan sette på produksjonsnivå og forbruk i årene fremover. I disse spørsmålene må vi ha et langsiktig perspektiv, gjerne opp mot 20 år. Det er et komplisert bilde.
Norge produserte i 2009 ca. 133 TWh, hvorav vannkraft utgjorde i overkant av 128 TWh, og resten var fra andre kilder, hovedsakelig vind og gasskraft, mens vi hadde et forbruk på om lag 124 TWh – altså et overskudd på ca. 9 TWh.
Det er planer for ca. 100 TWh ny energiproduksjon, hvorav 30–40 TWh av disse har søkt eller fått konsesjon. I disse planene ligger både utbygging av vindkraft, fjernvarme, småkraft og vannkraft. I tillegg har vi en viss produksjon av gasskraft siden anlegget på Kårstø nå er i drift, og med dagens lave gasspriser kan denne driften vise seg å være lønnsom også fremover. Videre vil gasskraftverket på Mongstad også etter hvert bidra i løpet av dette året. Dette viser planer både for oppbygging og diversifisering av produksjonsmetoder som heldigvis over tid kanskje vil gjøre oss mindre sårbare, men i overskuelig fremtid er vannkraften meget dominerende. Ifølge NVE vil vi ha et kraftoverskudd i Norden på 30–40 TWh i 2020, hvorav Norges andel av overskuddet vil ligge på ca. 12 TWh, dvs. noe høyere enn fjorårets overskudd.
På etterspørselssiden er det også mange momenter som gjør helhetsbildet: Hvilke behov vil prosessindustrien ha fremover? Dette vil sannsynligvis ha sammenheng med hvilke rammebetingelser denne industrien har i forhold til konkurrentland. De er uansett en storkunde i markedet, og vi ser den betydningen finanskrisen hadde for produksjonsfall innenfor denne bransjen med 5 TWh redusert etterspørsel i 2009. Videre vil nye bygg etter hvert møte byggeforskrifter som gjør at de fremstår som lavenergibygg – til og med plussbygg – at de selv vil kunne generere elektrisitet og levere strøm på nettet. Utskifting av bygningsmassen er en relativt sen prosess, men vi vil sannsynligvis få signifikante behovsendringer i etterspørselen etter elektrisitet etter hvert. Vi må forvente at elbiler etter hvert vil overta store deler av bilmarkedet, og dette vil også medføre en økning i etterspørselen etter elektrisitet. Et annet enkeltelement som sannsynligvis vil ha betydning for kraftbalansen, er energieffektivisering. EU har som kjent et mål om 20 pst. energieffektivisering innen 2020. Norge har ennå ikke satt noen målsetting, men sannsynligvis har vi et ganske stort potensial, som igjen vil ha effekt på kraftbalansens etterspørselsside.
Jeg har nevnt mange enkeltelementer, og det er helt sikkert flere som påvirker kraftbalansen. Min hensikt er å anskueliggjøre at dette er en komplisert og utfordrende problemstilling med mange usikkerhetsfaktorer. Kraftbalansen er en så viktig del av infrastrukturen i samfunnet vårt, og derfor vil jeg på ny etterlyse en helhetlig energimelding fra statsråden – hvor Stortinget ville få anledning til å diskutere kraftbalansen i en helhet.
Energi- og miljøkomiteen var for noen uker siden på komitéreise i Brussel. Der fikk vi forståelsen av at Norge ikke har begynt forhandlingene om EUs fornybardirektiv. Ved Regjeringens tiltredelse i høst fikk vi en forståelse av at statsråden var opptatt av å komme på samme tidslinje som EU i disse spørsmålene, og jeg ville sette pris på om statsråden i sitt innlegg kan redegjøre for status. En implementering av EUs fornybardirektiv vil i alle fall bidra til at mål konkretiseres.
Fra Høyres ståsted er situasjonen med denne vinterens skyhøye strømpriser i deler av Norge uholdbar. Vi har ved flere anledninger etterlyst en handlingsplan for utbedring av nettkapasiteten til Midt-Norge. Norge trenger en mer robust kraftproduksjon som gjør oss mindre sårbare i nedbørsfattige perioder. Vi ønsker at Norge skal benytte seg av det potensialet vi har for å videreutvikle vår rolle som en energistormakt.
For å stimulere til økt produksjon trenger vi å styrke kabelforbindelsene våre til utlandet og derigjennom våre muligheter for eksport, men også for å styrke produksjonen av energi er vi avhengig av et større marked.
Statsråd Terje Riis-Johansen [19:48:59]: Først vil jeg takke interpellanten for et godt innlegg. Jeg syns det var analytisk. Jeg syns det var nøkternt i den forstand at de problemene vi har, ble definert ganske tett og rett på, med tanke på hva dette faktisk er, hva dette handler om, og hvilke utfordringer vi har. For det er bare å være ærlig på at det vi har opplevd gjennom vinteren, ikke er bra, og jeg skal komme inn på det.
Jeg er enig i at vi har fått demonstrert sårbarhet i kraftsystemet gjennom vinteren. Jeg er enig i at de uvanlig høye strømprisene er uakseptable, og at de regionale forskjellene er det samme. Det er derfor et mål om en stabil kraftforsyning som må være det sentrale i energipolitikken framover. Det er et fundament og noe fundamentalt for norsk kraftforsyning, og det er igjen noe som er basert på de konkrete faktorene, elementene, i kraftforsyninga vår. Vi kjenner jo til at det i stor grad er en forsyning som er basert på vannkraft. Det gir store, naturlige svingninger.
Situasjonen i vinter skyldes dog først og fremst en langvarig kuldeperiode, kombinert med at viktige deler av svensk kjernekraftproduksjon uventet har vært ute av drift. Det har betydd at vi har fått lav fyllingsgrad i magasinene utover vinteren. I tillegg har vi rett og slett et for svakt sentralnett, og i år har det gitt store utslag. Vi har bl.a. nå en situasjon med fem prisområder. Det skjer parallelt med at jeg tror at alle politikere i Norge er enige om at målet er det motsatte – at vi skal ha én pris på strøm i Norge.
I perioden 2000–2009 har gjennomsnittlig nettoeksport vært på 5 TWh. I 2009 ble det eksportert 14,6 TWh elektrisk kraft, mens vi importerte 5,7 TWh. Dette ga en nettoeksport på ca. 9 TWh. Ved inngangen til vinteren 2009–2010 var magasinsituasjonen om lag normal, mens vi fra da og fram til nå har hatt en nettoimport i størrelsesorden 0,9 TWh – altså fra nettoeksport til nettoimport.
De nordiske landene utgjør et felles kraftsystem. Det er etablert en rekke overføringsforbindelser for strøm mellom landene i Norden og til kontinentet. Norges kraftforsyning som i hovedsak er basert på vannkraft, kjøres sammen med kraftforsyninga i de andre landene, hvor vi i stor grad har en kraftproduksjon basert på termisk kraft. Særlig i tørrår eller ved andre spesielle situasjoner som oppstår, vil nettopp disse utenlandsforbindelsene – som jeg oppfattet at også representanten Meling var opptatt av – være viktige for forsyningssikkerheten og for å ha en jamnest mulig prisstruktur. Så konstaterer vi at i vinter har ikke det virket på det viset, men i mer normale situasjoner vil det være tilfellet. I perioder med lite tilgang på vann kan Norge dra nytte av produksjonen i de andre landene, mens andre land kan dra nytte av norsk kraftproduksjon i perioder med høyt forbruk, f.eks. i løpet av døgnet, eller i situasjoner med redusert produksjon. Utenlandsforbindelsene gjør rett og slett at vi kan dra veksler på hverandres ulike ressurser. Samlet sett blir strømforsyninga mindre sårbare, og utvekslinga bidrar til at ressursene blir brukt på en bedre måte.
Kraftsituasjonen i vinter har demonstrert at vi ikke bare er sårbare på grunn av sviktende nedbør og begrenset magasinkapasitet. Når den nevnte kjernekrafta i Sverige uventet ikke utnyttes for fullt, har vi måttet øke produksjonen både fra termiske anlegg i våre naboland og fra vannkraftproduksjonen i Norge. Erfaringene vi da har høstet, viser med all tydelighet at vi ikke må legge alle eggene i en kurv, men vi må spre risikoen. Vi ønsker derfor å fortsette å stimulere til etablering av ny kraftproduksjon. Vi trenger mer energieffektivisering, vi trenger økt direkte bruk av varme, som faktisk kan være betydningsfullt for det vi nå diskuterer, og vi trenger definitivt å sørge for et skikkelig overføringsnett mellom regioner og til andre land.
Så er det mange tall rundt dette som jeg bl.a. har nevnt mange ganger fra denne talerstolen gjennom vinteren. Vi har store planer framover for investeringer i bedre infrastruktur og sånn sett for en bedre kraftforsyning i Norge. 40 milliarder kr skal brukes. Men for å ta det som ligger litt nærmere, så er vi i den situasjonen nå at i Midt-Norge er gravemaskinene og anleggsmaskinene nær sagt på vei ut for å foreta en ganske betydelig oppdatering. Man ble ikke helt ferdig med Nea–Järpströmmen i høst før vinteren kom. Nå legges det opp til, i et samarbeid mellom svenske Kraftnät og Statnett, å fullføre det i løpet av de nærmeste dagene. Det kan være en utfordring for energiforsyninga på veldig kort sikt. Men det betyr faktisk tilgang på 400 nye megawatt i Midt-Norge, hvis det går etter planen, i løpet av påsken eller ikke lenge etter. Med hensyn til diskusjonen som har gått om tilgang på energi i Midt-Norge, så gjøres det nå tiltak, som f.eks. har en større netto betydning for området enn de nevnte gasskraftverkene, som har vært mye debattert i vinter.
Dette er ett eksempel på hva som nå skjer, som en følge av at vi er i en periode hvor 40 milliarder kr skal brukes på nett.
Som jeg startet med å si: Årets vinter er en uakseptabel vinter. Det har vært for store svingninger. Det har vært priser i Norden, og også i Midt-Norge og Nord-Norge, som har vært altfor høye. Det har vært en forutsigbarhet som har vært altfor liten. Basert på det har jeg bedt NVE om å ta en gjennomgang av det som har skjedd. Da mener jeg en ordentlig, grundig gjennomgang, sånn at vi får opp hva som har vært grunnene til at situasjonen har blitt som den har blitt, og basert på det kan ta en gjennomgang for å se hva som kan gjøres for å unngå at det skjer igjen.
Forbrukerne har i vinter fått en urimelig belastning. Det bør ikke skje igjen. Når det gjelder det representanten Meling tar opp om Sverige, har også jeg varslet at jeg ønsker å få en prosess med svenske myndigheter for å se på det som går på informasjon, tilgang til data, hva som er av forventet produksjon i de ulike landene, sånn at vi kan være bedre forberedt f.eks. på utkoblinger, som vi har sett i vinter. Det har vært en debatt, som i Norge i stor grad har handlet om situasjonen i Midt-Norge, og det er ikke rart. Men det er en situasjon som i veldig stor grad har handlet om at vi har hatt et utfall i Sverige som har vært formidabelt.
Interpellanten nevnte Statkraft og behovet for konkurranse, og jeg er enig i at Statkraft trenger konkurranse. Jeg tror ikke vi skal si at den ene eller andre løsninga for eierskap og enkeltselskaper ville bidratt til at situasjonen i vinter hadde vært veldig annerledes, men det jeg og også næringsministere med ansvar for Statkraft har sagt, er at det er absolutte begrensninger på hvor omfattende eierskap Statkraft bør ha framover i regionale norske selskaper, nettopp for å sørge for at det er en dynamikk i markedet, og for at det er en reell konkurranse. Vi skal ikke komme dit at det er Statkraft og intet annet selskap som står for kraftproduksjonen i Norge.
Interpellanten tok også opp spørsmålet om reservekraftverk. Der er situasjonen den at jeg for noen uker siden mottok en dispensasjonssøknad fra Statnett. Den har nå vært på høring. NVE har i forkant av det gitt sin tilslutning til søknaden. Den søknaden er jeg innstilt på at vi får behandlet så raskt som overhodet mulig. Så skal jeg komme tilbake til konklusjonene på den. Men det er en melding som har kommet tydelig fra Statnett, og det betyr også at vi har et ansvar for å få til en rask behandling av den. Sånn sett tror jeg dette er i forlengelsen av det som representanten Meling sa, uten at jeg skal gå inn og forskuttere konklusjonene på det.
Representanten Meling tar også opp spørsmålet om kortere prosesser rundt nettutbygging. Ja, jeg er enig med representanten i at prosessene rundt nett tar veldig lang tid. Samtidig er det også slik at når vi holder på med nettsøknader knyttet til Sima–Samnanger, som ligger i mitt departement, og Ørskog–Fardal, ser jeg også det store, lokale engasjementet og mange fornuftige og forståelige innvendinger som kommer når det gjelder enkeltløsninger på traseen osv. Her er det rett og slett en vanskelig avveining fordi mange er involvert. Mange er berørt av disse store prosjektene, og vi må ikke heller stille oss sånn at de stemmene ikke blir hørt i prosessene.
Siri A. Meling (H) [19:59:22]: Jeg vil gjerne takke statsråden for hans innlegg. Det synliggjør en erkjennelse av at situasjonen vi har hatt i vinter, er uholdbar for de enkeltmennesker og bedrifter som må betale en uforholdsmessig høy strømregning. Det jeg synes er positivt, er at statsråden er åpen på det og på sårbarheten i kraftforsyningssystemet og overføringsnettet vårt.
Dette er ikke nye problemstillinger. Dette er som sagt en priskrise som har vært tidligere, og det betyr at vi har hatt noen år mellom 2003 og frem til i dag hvor vi har hatt anledning til å gjøre en del nettopp for å unngå at vi kom i den situasjonen som vi nå kom i igjen i vinter. Fra Høyres ståsted må jeg igjen beklage at vi ikke er kommet lenger, først og fremst på vegne av dem som nå må gå i banken og betale store regninger, og på vegne av bedrifter som rett og slett risikerer å måtte legge inn årene og avvikle aktivitet fordi de ikke klarer å betale disse høye strømregningene.
Men som sagt, jeg setter pris på at statsråden erkjenner situasjonen og utfordringene. Jeg har også hørt med interesse på de planer og tiltak som er tenkt nå fremover, og jeg håper på vegne av alle strømkunder, spesielt i Midt-Norge, at man nå får realisert utbedringer på nettet som gjør at de vil komme mer på det prisnivået som er i resten av landet.
Jeg la for øvrig merke til at statsråden ikke kommenterte EU og fornybardirektivet og Norges holdning til det. Som sagt: Regjeringen og statsråden var høyt på banen i høst for å komme på tidslinje med EU. For å få en økt produksjon av energi i Norge og for å få økt fokus på energieffektivisering vil sannsynligvis en implementering av disse direktivene fra EU hjelpe til å sette et ambisjonsnivå og til å legge en handlingsplan. Det ville være fint om statsråden nå kan kommentere det i sitt sluttinnlegg.
Til slutt har jeg bare lyst til å gjenta at for å få opp produksjonen av energi i Norge er en av de viktigste tingene vi fra politisk hold kan gjøre, å sørge for stabile, forutsigbare rammebetingelser for dem som vil investere i energiproduksjon. Dette er kostnadskrevende investeringer som krever at man kan ha en forutsigbarhet i mange år fremover, og det er viktig at vi skaper ro og tillit til at rammene vil være forutsigbare, og ikke, som vi har opplevd i en del tilfeller denne høsten, det motsatte.
Statsråd Terje Riis-Johansen [20:02:39]: Først til det at vi ikke har kommet lenger når det gjelder infrastruktur og nett. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne, at når det gjelder de sakene som jeg nødvendigvis har satt meg mer inn i etter at jeg ble statsråd, enn det jeg hadde gjort før jeg ble det, så er nok overraskelsen størst over tilstanden til sentralnettet i Norge. Jeg tror vi skal skille mellom lokalnett, distribusjonsnett og sentralnett. Der har det vært ulike utviklingstrekk, men når vi, i tillegg til å se på det rent fysiske ute, også ser på investeringstakten som har vært, med et dramatisk fall i investeringene rundt 1990 og fram til i dag, ser vi også her en sammenheng. Det har rett og slett ikke vært brukt tilstrekkelig med ressurser på vedlikehold og på nybygging, og derfor står vi jo nå med et Hammerfest-område som ikke er godt nok, et Midt-Norge som definitivt ikke er godt nok, et Bergensområde hvor situasjonen er kritisk, og et Oslo-område som også har et mangelfullt utbygd sentralnett. Vi burde ikke være der i 2010.
Så er det jo bare å understreke det som representanten sa, at når situasjonen er som den er, kommer man ikke fra a til b på veldig kort tid, for det er prosesser som skal gjennomgås, det er nett som skal bygges. Men det er all grunn til å understreke at her burde ting vært gjort tidligere, og vi burde hatt en jamnere investeringstakt fra 1990 og fram til i dag – og så handler det faktisk om å gjøre noe med det. Det mener jeg at vi nå har planer for å gjøre.
Så er det helt riktig som representanten sier, at jeg ikke kommenterte fornybardirektivet. Det var rett og slett fordi det var slutt på taletida, og det sto langt nede på lista her. Men fornybardirektivet står definitivt ikke langt nede på lista i forhold til jobbing for min og Regjeringas del. Det er også riktig at jeg har signalisert en ambisjon om å forsøke å ta igjen EU i forhold til det etterslepet som vi har som følge av at EU-landene først ble enige sjøl. Jeg ser det, når vi jobber med dette, at materien er omfattende. Det er mye faglig arbeid som skal gjøres for å se på potensialet i Norge og for å se på hva som er mulig å få fram av fornybar energiproduksjon i Norge over denne tidsperioden. Vi har samtaler med EU. Vi har gode prosesser for å ha en felles forståelse av rammeverket for dette og hvordan vi skal jobbe videre med det. Vi har sagt fra Regjeringas side at fornybardirektivet er EØS-relevant, så vi er, mener jeg, i en god prosess, både i forhold til EU og internt når det gjelder kartlegging av ressurser framover. Men det er en stor jobb, og min utålmodighet er der, samtidig som jeg konstaterer at det tar noe tid. Men vi skal gjøre vårt for at vi tar igjen så mye som mulig av det etterslepet som vi har i forhold til EU.
Tor-Arne Strøm (A) [20:06:03]: Det er en viktig sak som interpellanten har tatt opp her i dag.
Alle er vel enige om at sikker og god energiforsyning er en av grunnpilarene for et velfungerende samfunn. Av den grunn er det viktig både å ivareta energiinstallasjoner som allerede er bygd og reist, og å ha ambisjoner om utbygging av ny energi. I tillegg må vi ha et kontinuerlig fokus på et best mulig linjenett for å transportere den produserte energien dit den trengs.
Arbeiderpartiet er både et energiparti og et industriparti. Vi er opptatt av sikker og god energiforsyning, slik at det kan bo folk i hele landet, og slik at det kan foregå verdiskaping over det ganske land. Det er snakk om å ta hele landet i bruk, og det er viktig.
Det er vel heller ikke tvil om at det ble et markert temposkifte på dette politikkområdet ved regjeringsskiftet høsten 2005. Korttidsminnet er jo så som så hos oss alle sammen, så derfor ønsker jeg å illustrere dette med noen eksempler, som man også bør ta inn over seg:
Vi har siden 2006 og fram til i dag satt av ca. 7 milliarder kr til satsing på fornybar energi gjennom Enova.
Vi har opprettet et energifond som nå er oppe i 25 milliarder kr, der avkastningen går utelukkende til Enovas arbeid innen fornybar energi og energieffektivisering.
Vi har styrket NVE betraktelig, nettopp med tanke på utbygging av fornybar energi. Det har ført til at konsesjonsbehandlingskapasiteten hos NVE er omtrent doblet sammenlignet med 2005.
Regjeringen har inngått en intensjonsavtale med Sverige med tanke på etablering av et grønt sertifikatmarked fra januar 2012.
Vi har innført energimerking av bygg, som blir obligatorisk fra 1. juli i år.
Vi har nettopp fått på plass en havenergilov som vil bli et viktig rammeverk for framtidig utbygging av fornybar energi til havs. I den forbindelse kan det f.eks. nevnes at statsråden i september i fjor kunne være med på å åpne Hywind, verdens første fullskala flytende vindmølle, som er plassert utenfor Karmøy i Rogaland. Dette er et prosjekt som neppe hadde vært mulig uten medfinansiering fra det offentlige gjennom Enova.
I juni 2009 hadde Enova sin største vindkrafttildeling noensinne, med 1,1 milliarder kr fordelt på fire prosjekter.
Dette er bare noen eksempler på det taktskifte som var etter 2005 i vår nasjons energipolitikk innenfor fornybarområdet.
I tillegg til utbygging av ny energi har Regjeringen også satset stort på energieffektivisering, spesielt rettet inn mot industrien. Det er et stort potensial for energieffektivisering i industrien. Fra 2006 og til og med 2008 har Enova vært inne med tilskudd i om lag 100 industriprosjekter og regner med å spare ca. 2,1 TWh pr. år gjennom dette arbeidet. Jeg skal nevne ett konkret eksempel på dette, og det gjelder miljøprosjektet ved Finnfjord smelteverk i min egen landsdel.
Finnfjord smelteverk fikk 175 mill. kr i støtte til energigjenvinning fra produksjonen av ferrosilisium. Prosjektet gir 224 GWh i ny kraftproduksjon til Troms fylke og er første trinn i et større energieffektiviseringsprosjekt. Ved å sikre industrien ren kraft bidrar vi til å sikre arbeidsplasser, samtidig som vi ivaretar hensynet til klimaet. Å sikre industrien energi er viktig for Arbeiderpartiet og Regjeringen. Derfor er støtten til Finnfjord smelteverk gjennom Enova utrolig viktig.
De siste månedene har også vist oss at vi trenger en mer robust kraftforsyning i vårt eget land. En kald og tørr vinter kombinert med stengte atomkraftverk har bidratt til et strammere energimarked her hjemme. I tillegg til flaskehalser i nettet innenlands har dette tidvis ført til store regionale forskjeller i prisene på kraft. For å bedre dette i framtiden trenger vi både bedre linjenett og ikke minst mer kraft.
Arbeiderpartiet og Regjeringen skal i framtiden være garantist for en enda mer offensiv energipolitikk, som ikke minst sikrer arbeidsplassene og gir folk trygghet for energiforsyning i hverdagen – og det er det viktigste.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [20:11:00]: Jeg takker representanten Meling for å ta opp et godt tema som en fin oppfølging til debatten om EUs fornybardirektiv som ble reist på fredag. Men det er likevel en surrealistisk situasjon å ha en slik debatt i et land som i forhold til EUs perspektiv har 25 pst. av EUs vann, 50 pst. av EUs gass, 75 pst. av EUs oljereserver og 1 pst. av EUs befolkning, og som allikevel kan karakterisere så mange områder som kritiske når det gjelder energiforsyning.
Jeg stiller meg fullt og helt bak virkelighetsbeskrivelsen til representanten Meling. Jeg skal ikke gjenta den. Men jeg registrerer at det også i denne debatten er en gjenomgående tone fra Regjeringen hvor utrolig treffsikre de selv har vært. Det er en virkelighet som jeg ikke oppdaget da jeg i dag var på Norweas årskonferanse, altså vindkraftsektoren. Det er en virkelighetsbeskrivelse som en ikke oppdaget på Småkraftforeningens årskonferanse i Haugesund i forrige uke. Det forklarer hvorfor en ikke får utløst det potensialet som finnes i norsk energisektor, og som gjør at en får den situasjonen en nå har. Utfordringen i Norge er ikke at en mangler ressurser. Utfordringen er ikke at en mangler bransjefolk med kunnskap og tilgang til kapital. Men en mangler rammebetingelser. Så kan en alltid skryte av at en får realisert noen småkraftverk, litt vindkraft og slikt, men poenget er alt en ikke klarer å få realisert, som blir satt på vent fordi Regjeringens politikk er uforutsigbar. Det er det som er problemstillingen her.
Det har også vært gjennomgående i denne debatten at en har vist til unnlatelsessynder, gjerne tilbake til Ormen Lange, altså seks år tilbake i tid, unnlatelsessynder som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet selv var med på – så det er sagt – så de kan ikke bare skylde på en Bondevik-regjering. Men en skulle tro at i løpet av seks år, hvorav denne regjeringen har styrt i fire og et halvt år, hadde en fått i gang litt flere prosesser enn bare å peke på de Statnett-prosessene som kom i gang under Bondevik-regjeringen. Denne regjeringen kan heller ikke skryte av at de har tilført Statnett særlig flere midler. De har sagt nei takk til de tre ønskene som Statnett har kommet med, om å få tilført mer kapital.
Så håper en på flere kabler. Det kan ikke jeg si meg uenig i, men jeg er likevel litt overrasket over at statsråden ikke er tydeligere på å gi marsjordre til de prosjektene som nå foreligger, der bransjen selv har sagt at de må ha en investeringsbeslutning i forhold til kabling inn til Bergen innen denne påsken. Det er noe som jeg ønsker å utfordre statsråden konkret på. Det er greit at en har en klagebehandling. Jeg har full respekt for at det er komplisert. Men dette er samtidig en sak som har ligget ganske lenge. Kan vi forvente at det kommer et ja-svar eller nei-svar til prosjektet før påske, slik at hvis svaret er ja, kan en komme i gang, og hvis det er nei, kan en umiddelbart komme i gang med å se på de andre alternativene. Eller kan vi risikere at beslutningsvegring gjør at dette prosjektet drar ut et år til i tid?
Så skal jeg også gi noen andre konkrete utfordringer. Det er riktig at en ikke klarer å bygge et gasskraftverk eller en vindmøllepark over natten. Det respekterer jeg. Vi har ofte i slike debatter før sagt at det er viktig å komme i gang med beslutninger, for prosjekthorisontene er lange. Det var mer spenstig å si det i 2005. Da trodde jeg faktisk at ting ville skje. Når vi sier det samme i 2010 og fortsatt venter på at ting skal komme i gang, har vi faktisk tapt fem år. Noe konkret som Regjeringen kan gjøre, er å gjøre som Arbeiderpartiets fylkeslag i Midt-Norge har bedt om, nemlig å sørge for at en tar vekk kravet om CO2-rensing ved oppstart på gasskraftverkkonsesjoner. Det vil i hvert fall kunne framskynde investeringsbeslutninger. Er statsråden villig til å gjøre det? Det er et konkret spørsmål.
Når det gjelder de mobile gasskraftverkene, har det nå vært en sak på høring. Når kommer beslutningen om at de får lov til å starte opp, at de altså får konsesjon?
Det er også en prosess som har vart litt for lenge.
Fornybarsatsing i Midt-Norge er ofte noe som mange snakker om. Spesielt representantene fra SV og Senterpartiet snakker om potensialet for fornybar energi – helt enig. Men poenget er at i konkurranse med andre er altså ikke fornybarprosjektene i Midt-Norge blitt prioritert av Enova. Vil statsråden i lys av den situasjonen som er i Midt-Norge, komme med en egen pakke, f.eks. i tråd med det Fremskrittspartiet har foreslått på 300 mill. kr, som kun skal gå til fornybarprosjekter i den regionen? Det er en start.
Med hensyn til vindkraft: Vil statsråden oppklare de utsagnene mange i bransjen har oppfattet, at han noen ganger snakker om at målet om 3 TWh står fast, mens han nylig i forbindelse med Enovas resultatmål sa at problemet med vindkraft er at det er for kostbart, noe som ikke falt i god jord? I forhold til småkraft: Kan han si at han nå er villig til å se på en overgangsordning for å gjenskape tillit? På vannkraft: Er han villig til å se på skattereglene, slik at skattereglene for vannkraft er like gunstige som for olje? Og vil NVEs studie bli forelagt Stortinget til behandling og ikke bare bli lagt i en skuff i regjeringskontorene?
Bjørn Lødemel (H) [20:16:29]: Eg vil gjerne bruke innlegget mitt til å hjelpe olje- og energiministeren til å svare på dei utfordringane representanten Meling tok opp med han ved å peike på eit tiltak som vil betre kraftforsyninga, nemleg å leggje til rette for auka utbygging av småkraftverk. Eg er heilt einig med statsråden i at det er stort behov for å få auka den produksjonen.
Eg hadde gleda av å vere på Småkraftdagane i Haugesund sist veke, og eg skal love ministeren at der var det stor vilje til å bidra til å sikre kraftforsyninga. Han var forresten sakna, det var ein del som ville snakke med han bl.a. om grøne sertifikat.
NVE anslår eit potensial på landsplan på 25 TWh ny kraftproduksjon frå småkraftverk. Dette utgjer meir enn 20 pst. av dagens kraftproduksjon i eit normalår og dekkjer meir enn 80 pst. av straumforbruket til norske hushaldningar. Det gjev investeringar i distrikta for om lag 80 milliardar kr. Det vil ha stor betydning for fleire tusen grunneigarar og rettigheitshavarar, i tillegg til ringverknader for leverandørindustri og anna næringsliv.
Småskala vasskraftproduksjon har ei rekkje positive eigenskapar utover å styrkje kraftforsyninga. Det er ei fornybar energikjelde som ikkje slepp ut klimagassar, og den kan skape næringsutvikling og ny optimisme i distrikta. For grunneigarar i distrikta kan inntektene frå småkraftverk gje kjærkomne ekstrainntekter. Dette er noko som burde vekkje begeistring hos ein energiminister frå Senterpartiet. Eg er derfor svært forundra over at ikkje statsråden og Regjeringa bidreg til å leggje forholda til rette for grunneigarar i distrikta som ønskjer å byggje småkraftverk, men i staden har valt å spenne beinkrok på ein del av dei.
I det forslaget til overgangsordning for fornybar energi som Regjeringa har lagt fram, har Senterpartiet og dei to andre raud-grøne partia brote sitt tidlegare løfte om å inkludere småkraftverk som er blitt bygde etter 2004, i den komande sertifikatmarknaden. Berre dei minste kraftverka, med under 1 MW i installert effekt, og småkraftverk som er bygde etter 7. september 2009, skal få vere med. Alle andre som har bygd småkraftverk i tru på at dei ville få vere med i denne støtteordninga, sit no med «skjegget i postkassa».
Av dei 185 småkraftverka som er blitt bygde etter 2004, er det med Regjeringa sitt opplegg berre 35 som får vere med i ein grøn sertifikatmarknad. For dei som har investert i småkraft i tru på at dei ville få vere med i støtteordninga, er dette svært alvorleg. Dette er grunneigarar i distrikta som har gjort store investeringar og teke opp store lån, i tru på at politikarane ville stå ved løfta sine. Dei risikerer no å gå konkurs og måtte gå frå gard og grunn.
Dette er dessverre ikkje det einaste eksemplet på korleis Regjeringa legg hindringar i vegen for dei som ønskjer å satse på småkraftverk. Før dei i det heile har fått sett spaden i jorda og begynt å byggje kraftverket, må småkrafteigarar vente i årevis i kø hos Norges vassdrags- og energidirektorat for å få konsesjon.
I dag står 550 kraftverk i søknadskø hos Norges vassdrags- og energidirektorat for i det heile å få tillating til å bli bygde. 100 søknader blir handsama kvart år. Det betyr at utbyggjarar må belage seg på å vente i fem år før dei kan gå i gang med bygging. Å få ned denne køen vil vere eit viktig tiltak for å betre forsyningssikkerheita, slik representanten Meling tok opp i sin interpellasjon. Her har Regjeringa mykje å gå på.
Eit anna tiltak som statsråden bør sjå på for å auke produksjonen frå småkraftverk, er innslagspunktet for grunnrenteskatten. I dag er det slik at dersom du bygger eit kraftverk med installert effekt over 5 500 kVA, må du betale ekstra grunnrenteskatt på 30 pst. for all produksjon, men dersom du byggjer eit kraftverk under denne grensa, slepp du grunnrenteskatten fullstendig. Ein bør derfor sjå på om det er mogleg å gjere denne overgangen meir glidande, eventuelt å heve innslagspunktet, slik at vi unngår ei skattemessig tilpassing av småkraftverk rett under 5 500 kVA. Ein bør i alle fall unngå å senke grensa ytterlegare, slik dagens regjering forsøkte seg på for eit par år sidan.
Å leggje til rette for auka utbygging av småkraftverk i distrikta kan vere ein viktig del av løysinga på dei utfordringane representanten Meling tok opp. Men det krev ei heilt anna haldning til dei som vil satse på slik utbygging enn det vi hittil har sett frå statsråden og frå den raud-grøne regjeringa.
Snorre Serigstad Valen (SV) [20:21:22]: Det er ikke første gang vi diskuterer vinterens kraftsituasjon i Stortinget, og det er med rette. Det har vært mye debatt og bekymring knyttet til de tidvis helt ville prissvingningene vi har opplevd i landets vakreste region, nemlig Midt-Norge. Nå sist har det vært frykt for et nytt prissjokk i forbindelse med utbedring og vedlikehold av nettet til Sverige. Det viser seg heldigvis trolig ikke å bli tilfellet, og det er selvfølgelig veldig bra.
Men debatten har så langt, synes jeg, båret preg av en del vikarierende agendaer og en noe selektiv hukommelse blant en del av aktørene som debatterer. Jeg kunne nok en gang ha minnet om at SV advarte mot at dette ville skje i forbindelse med utbyggingen av Ormen Lange, men stortingsflertallet kastet seg ivrig over muligheten for utbygging uten å ta ansvar for forsyningssikkerheten i regionen. Og jeg kunne nok en gang minnet om at Høyres klokkertro på markedet står seg dårlig mot partiets plutselige erkjennelse nå i vinter av at politisk styring av kraftsektoren er viktig og ønskelig. Og det trengs å påpekes. Noe er galt når det til tider i vinter har vært billigere å varme oppkjørselen eller boblebadet på Frogner enn å koke vann i Nord-Trøndelag.
Jeg skal kort innom representanten Melings bruk av eksempler. Det er egentlig en annen diskusjon, men jeg kan ikke unngå å nevne det, siden jeg er fra Trondheim, og det er representanten Melings visitt til Trondheim. Det er noe spesielt av Høyre å bruke salget av Trondheim e-verk som eksempel. Det var det Høyre som ledet an i i Trondheim, og det viste seg å være svært dårlig butikk for kommunen. Nettopp her ser vi et eksempel på de ideologiske skylappene Høyre demonstrerte i den forrige interpellasjonsdebatten vi hadde i Stortinget. Jeg tenkte det var verdt å nevne.
Men denne debatten mener jeg koker ned til følgende: Det er ikke bare mer kraftproduksjon som skal til for å unngå forsyningsproblemer og sterke prissvingninger, det er også styring med kraften vår. Bare sånn kan vi få forutsigbare priser for folk. Mangel på norsk kraft kan ikke forklare at Midt-Norge var nettoeksportør av kraft i mange av de timene prisene var høyest nå i vinter. Krav til minimumsfylling av magasiner og mer intelligente prissystem for strøm som muliggjøres av ny teknologi, mer penger gjennom Enova til energieffektivisering, et sterkere nett og ny fornybar kraftproduksjon er alle tiltak vi snakker om, tiltak som de fleste av oss er for, og tiltak som vi må gjennomføre for å unngå at denne situasjonen blir en uheldig gjenganger. Men at det også synes å være et tverrpolitisk ønske å gå på systemnivå og snakke om styring av kraftsektoren, synes jeg er veldig gledelig, og det er et nytt og godt ideologisk signal fra høyresiden.
Siri A. Meling (H) [20:25:07]: Jeg har først av alt lyst til å takke for interessante bidrag i debatten, selv om jeg kanskje må være litt gledesdreper i forhold til representanten Serigstad Valens siste innlegg og glede over at Høyre skulle ha blitt tilhenger av en større grad av politisk styring i energimarkedene. Jeg vet ikke om det er det at vi ønsker at priselementet også skulle være en del av kriteriegrunnlaget for å starte opp disse mobile gasskraftverkene i forbindelse med situasjonen i vinter, som gjør at representanten Serigstad Valen tror at Høyre har skiftet mening om hvor mye offentlig styring vi skal ha inn her. Det at Høyre ønsker å ha pris som en del av kriteriegrunnlaget for oppstart, det at vi faktisk ønsket en oppstart, var jo nettopp for å synliggjøre at vi kortsiktig gjør det vi kan for å bedre situasjonen for strømkunder – enkeltindivider og bedrifter – i Midt-Norge. Det er viktig å synliggjøre at myndighetene gjør absolutt det de kan for å lette på det trykket som har vært prismessig.
Så synes jeg også at representanten Strøm forherliger veldig situasjonen etter 2005. Det er mulig at det er representantens jobb å gjøre det, men jeg kan dessverre ikke la meg imponere verken over bevilgninger som er gjort, eller saksbehandlingskapasitet i NVE som er økt, når vi kjenner til den situasjonen som er med at saker trekker ut i langdrag både på nettsiden og på produksjonssiden, og at vi ikke har fått tilført mye ny energi inn som er vedtatt av de rød-grønne, som ikke lå der ferdig servert fra Bondevik II-regjeringen, og som er blitt realisert i denne perioden.
Representanten Lødemel tok opp spørsmålet om forutsigbarhet for småkraftsatsingen. Det å utnytte energipotensialet den enkelte grunneier og gårdbruker har rundt omkring i landet til å styrke gårdsdriften, er blant den beste distriktspolitikken vi kan få, og det er også god energipolitikk.
Igjen håper jeg at vi fremover vil se en helt annen stabilitet rundt rammebetingelser, en helt annen forutsigbarhet, som gjør at aktørene har lyst til å investere, har lyst til å satse og har lyst til å bidra inn i energinasjonen Norge.
Men igjen: Takk for interessante innspill i en viktig debatt. Så håper jeg at fremtiden også vil vise en helt annen handling og helt andre resultater av arbeidet fra Regjeringens side i disse spørsmålene.
Statsråd Terje Riis-Johansen [20:27:59]: Noen kommentarer til temaer som er tatt opp i debatten. Representanten Solvik-Olsen hadde i og for seg to deler i innlegget sitt. Den ene delen var standpunkter formulert som spørsmål rundt temaer vi har diskutert i denne salen relativt mange ganger før, og representanten er vel kjent med mine svar, så jeg tror ikke jeg skal ta dem nå. Men de spørsmålene som ble tatt opp som ikke har vært tatt opp før, går for det første på linjeføringa til Bergen og beslutningstidspunkt på det. Jeg er opptatt av at vi skal få en så rask beslutning som mulig på det. Jeg deler representanten Solvik-Olsens bekymring og utålmodighet i forhold til situasjonen i Bergen, og det nevnte jeg også i mitt første innlegg. Den krever en løsning. Og så må det balanseres mot en forsvarlig prosess og en forsvarlig behandling av de innvendingene som er kommet til foreslåtte løsninger. Men innenfor den rammen skal jeg garantere representanten at jeg skal bruke så lite tid som mulig på den saken, og at vi skal få en beslutning på det så raskt som mulig – men som sagt med ivaretakelse av nødvendige behov for å vurdere innvendinger og innspill underveis.
Så sier også representanten Solvik-Olsen at prosessen rundt dispensasjonssøknaden fra Statnett angående reservekraftverkene i Midt-Norge er et eksempel på en altfor lang prosess i Regjeringa. Der må jeg bare si at jeg er helt uenig. Jeg synes de andre innvendingene som representanten Solvik-Olsen kommer med, blir stilt i et litt spesielt lys når den samme retorikken brukes på en sak hvor det kom en dispensasjonssøknad fra Statnett i vinterferien. Den har vært til behandling i NVE først, er sendt ut på høring – både fra mitt departement og fra Miljøverndepartementet – og høringsfristen gikk ut for noen få dager siden. Det er et minstekrav til en ansvarlig saksbehandling. Så hvis representanten Solvik-Olsen mener at det er eksempel på en for lang prosess, tror jeg nok rett og slett vi er uenige om hva som skal til for å ha seriøse og gode prosesser på viktige og store spørsmål.
Når det gjelder Solvik-Olsens spørsmål om NVEs arbeid og ønske om at det ikke blir lagt i en skuff, kan jeg derimot berolige representanten. Det skal ikke bli lagt i en skuff. Jeg ønsker at også Stortinget skal være med i en diskusjon rundt det, og at vi skal ha mulighet til sammen å diskutere og oppsummere vinteren 2010, og også kunne bidra til at vinteren 2011 blir bedre enn den forrige.
Representanten Lødemel var opptatt av grunneiere. Det er jeg også – og nå ser jeg at tida er ute. Så da får vi ta den debatten, og noen flere, ved neste korsvei, som jeg er rimelig sikker på også kommer.
Presidenten: Da er debatten i sak nr. 10 avsluttet.