Sak 5 og 6 ble behandlet under ett.

Terje Aasland (A) [14:57:30]: (komiteens leder og ordfører for sakene): Aller først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid. Det er to store saker som har blitt behandlet på kort tid. Den ene omhandler kapitalforhøyelse i SAS, og den andre saken handler om et konvertibelt obligasjonslån.

SAS er jo et stort selskap som uten tvil har vært og er inne i en krevende situasjon. For om lag et år siden ble det foretatt en kapitalutvidelse på 6 milliarder svenske kroner. Utgangspunktet den gang var at kapitalutvidelsen ville gi selskapet et bedre utgangspunkt for å gjennomføre nødvendige endringer gjennom Core SAS, for igjen å bringe selskapet over i en lønnsomhetsfase.

2009 viste seg likevel å bli et mer krevende år enn først antatt – først et langt mer krevende marked som følge av finanskrisen og en mer krevende prosess for omstruktureringer og kostnadskutt gjennom Core SAS. Når styret i SAS nok en gang og kun et år etter siste kapitalutvidelse igjen foreslår for selskapets aksjonærer at det skal gjennomføres en utvidelse av egenkapitalen i selskapet på om lag 5 milliarder svenske kroner gjennom en fortrinnsrettsemisjon, er det en krevende vurdering som må gjennomføres, og det er noen momenter som må vektlegges særskilt.

For det første er det særdeles viktig, tror jeg, at staten gir uttrykk for at de skal være en langsiktig og industriell eier, selv om det er krevende. Vi bør være forutsigbare gjennom det eierskapet vi skal utøve. Vi må også gjøre det vi mener er best for å sikre de verdiene som allerede er i selskapet. Det er mye av det som nettopp er gjort i disse to sakene. Det er stilt strenge krav og lagt føringer for at selskapet må gjennomføre betydelige kostnadsbesparelser. Det er understreket at oppfølgingen av strategien Core SAS følges, og det er også lagt til grunn nå at selskapet gis en finansiell fleksibilitet. Det utgangspunktet er et grunnlag for at man skal klare utfordringene i selskapet, og at man igjen skal kunne drive forretningsmessig forsvarlig innenfor gitte rammer.

Men skal man klare det, er det nødvendig at de forutsetningene som ligger i saken, faktisk følges opp. Frisk kapital i selskapet er nødvendig for å gjøre de strukturelle grepene som er foreslått. Obligasjonslåneordningen er viktig for den finansielle fleksibiliteten selskapet så absolutt trenger. Jeg tror et tredje moment er viktig. Det er at de eierne som har vært med selskapet i langt tid, opptrer samlet så langt det er praktisk mulig. Der er jeg litt forundret over at komiteen deler seg i innstillingen, i og med at det bør være av felles interesse for eksisterende eiere å håndtere selskapet strategisk likt. Et samlet eierskap bak en stor og krevende snuoperasjon er etter min vurdering en selvfølgelighet av største betydning. Norge er også, sånn sett, en liten eier i selskapet med sine 14,3 pst.

Så til de enkelte elementer. Kapitalforhøyelsen: Slik selskapet i dag er posisjonert, er det helt nødvendig. Resultatet før skatt i 2009 var på minus 3,4 milliarder kr. Ved utgangen av 2009 var de tilgjengelige finansielle midlene på 8 milliarder kr, eller 18 pst. av ventet omsetning i selskapet. Samtidig, i desember 2009, ble selskapet nedgradert på ratingen grunnet den finansielle situasjonen. Årsaken til nedgraderingen er i utgangspunktet svak balanse. Dermed utløser dette et klart behov for ny egenkapital for å klare de utfordringene selskapet står overfor. Lar vi som eiere selskapet forsette med svak balanse og kostnadskrevende omstruktureringsbehov, går det bare en vei, etter min vurdering, og det er den gale veien. Derfor er det helt nødvendig at man har en aktiv tilnærming også fra eiersiden ut fra de krav eller de behov som styret etterspør. Noe annet vil etter min vurdering være passivitet. Fordi selskapet er inne i en svært krevende og vanskelig situasjon, er det helt nødvendig at vi gjennomfører ordningene og ikke stiller oss i en passiv situasjon, da det åpenbart vil føre til at en får en utvikling i selskapet som ikke er tilrådelig.

Å gi styret muligheten til å ta opp en langsiktig refinansiering av eksisterende obligasjonslåneordning er grunnlaget for og en forutsetning for at den kapitalutvidelsen som er foreslått, gis tilslutning.

At refinansieringen av eksisterende obligasjonslån foreslås gjort gjennom konvertible obligasjonslån på inntil 2 milliarder svenske kroner, er, sånn som selskapet nå er posisjonert, en god ordning. Ordningen vil gi selskapet en større finansiell fleksibilitet, som er helt nødvendig ut fra den posisjonen selskapet har.

At vårt eierskap gjennom den konvertible obligasjonslåneordningen eventuelt reduseres, dersom den benyttes fullt ut, fra 14,3 pst. til om lag 12,3 pst., er etter min oppfatning av mindre betydning. Det som er av stor betydning, og som bør være av denne sals interesse, er at de verdiene som ligger i selskapet, faktisk får muligheten til å utvikle seg. Det er altså forretningsmessige vurderinger som gjør at flertallet sier ja til kapitalutvidelsen og ja til konvertible obligasjonslån. I tillegg er det satt tydelige krav om innsparingstiltak i selskapet. Det er helt nødvendige innsparingstiltak som er foreslått og satt krav til, og det er helt nødvendige kapitalhåndteringer i selskapet som nå blir gjort.

For å nærme meg en avslutning: Jeg er litt forundret over Høyre og Fremskrittspartiet, som ikke støtter kapitalutvidelsen. Det er jo det som er selve grunnlaget for at selskapet igjen kan komme i en forretningsmessig posisjon ut fra det som foreligger i saken.

Når det gjelder salg, vil jeg understreke at flertallet ikke er imot et salg, helt eller delvis, av selskapet. Tvert om er vi positive til at det blir vurdert. Men å gi en salgsfullmakt nå er et sterkt signal om å starte en salgsprosess i en tid da selskapet virkelig ikke trenger den typen oppmerksomhet.

Til slutt: Det handler om å ta ansvar for et stort og viktig selskap. Det handler om å ivareta verdier og samtidig legge et eierskapsmessig grunnlag for at selskapet igjen kan drive innenfor forretningsmessig gode rammer. Det synes jeg flertallet gjennom sin innstilling gjør ved både å si ja til konvertible obligasjonslån og si ja til kapitalutvidelsen. Begge deler er av stor nødvendighet for at selskapet igjen skal kunne drive innenfor forretningsmessig gode rammer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [15:05:20]: Jeg takker for at jeg kom først i køen.

Komiteens leder sier at aktiv tilnærming fra eierne er å gjøre det styret etterspør når de kommer og spør om penger. Jeg ville heller si det er omvendt, at eierne skal stille krav til styret.

Spørsmålet mitt går på at komiteens leder sier at han forundrer seg over at vi ikke skjønner at man må tenke strategisk likt i de forskjellige land. Men det er jo nettopp det vi gjør når vi gir salgsfullmakten. Komiteen skriver at man er kjent med at den svenske regjeringen har bedt om mandat fra Riksdagen for å redusere eierandelen i SAS. Den samme salgsfullmakten foreslår vi. Hva er grunnen til at komiteens leder mener at dette er galt?

Terje Aasland (A) [15:06:23]: Aller først må jeg understreke at i denne saken er det stilt betydelige krav til styret. Det er stilt veldig sterke krav til styret, til selskapets ledelse og til selskapets ansatte om at de må gjennomføre betydelige kostnadsreduksjoner i forbindelse med kapitalutvidelsen og obligasjonslåneordningen.

Så mener jeg at eier og de som utøver eierskapet for den norske stat, kan vurdere eventuelle salg, eventuelle omstruktureringer og eventuelle posisjoneringer sammen med andre eiere. Men jeg mener at det er viktig at vi opptrer samlet, sammen med den svenske og den danske stat, og også sammen med Wallenberg-gruppen, som har vært inne som en betydelig eier i selskapet. Alt annet vil være uklokt.

Det jeg synes er litt rart fra Høyre og Fremskrittspartiets side, er at de ikke legger det som en forutsetning for hvordan man skal håndtere eierskapet i tiden framover. Høyre og Fremskrittspartiet sier at det ikke er helt nødvendig at den norske stat opptrer på samme måte som den svenske og den danske stat.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:07:50]: Det gikk ca. ett år og en uke mellom disse to sakene om emisjon i SAS. Først var det 6 milliarder kr, denne gangen er det 5 milliarder kr. Spørsmålet mange stiller seg er: Hvor mange ganger skal vi få slike saker på bordet i denne salen?

Ett av argumentene man har brukt for at man skal fortsette å pumpe penger inn i SAS, er at man skal opprettholde rutetilbudet i Norge. Jeg tror enhver av oss som er her, vet at dagens system fungerer etter både anbudsprinsippet og prinsippet om negativt anbud og fungerer på en utmerket måte. Det er nok mange flyselskaper som gjerne vil gi tilbud på det.

Spørsmålet mitt til representanten er følgende: I hvilken grad mener representanten at man ikke ville kunne opprettholde rutetilbudet i Norge med et annet flyselskap enn SAS?

Terje Aasland (A) [15:08:50]: Jeg tror det er god grunn til å si at slik konkurransen har utviklet seg, er det muligheter for å opprettholde et godt rutetilbud i Norge på det som ligger innenfor konkurransebegrepet. Jeg tror også at dagens eiere vurderer akkurat det forholdet. Det som jeg synes er viktig i saken, er at vi faktisk gir den kapitaltilførselen nå, nettopp i troen på og håpet om at selskapet igjen skal kunne drive innenfor forretningsmessig forsvarlige rammer, og at de verdiene som ligger der, ikke skal gå tapt. Jeg synes Fremskrittspartiets tilnærming til saken – det å si nei til kapitalutvidelsen – er å si ja til at de verdiene som ligger i det selskapet, faktisk blir utsatt for en forvitringsprosess, som blir sterkere og sterkere for hver dag, i og med at selskapet er inne i en svært vanskelig og krevende situasjon, som igjen vil gå ut over selskapets samlede tilbud og muligheten for å opprettholde et godt tilbud til dem som bruker selskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:10:22]: Først av alt vil jeg ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har i innstillingen. Jeg vil også varsle, slik at det ikke er noen tvil om det, at Fremskrittspartiet stemmer imot emisjon i selskapet, så det blir lettere å ta for seg voteringen senere i kveld.

Jeg vil innlede mitt innlegg med å svare på litt av det som komiteens leder var inne på i sitt innlegg og kritikken av at Fremskrittspartiet og Høyre står utenfor; at det var en forutsetning for å kunne gå inn på et konvertibelt lån, at også Sverige og Danmark var med. Bakgrunnen for det er selvfølgelig at vi faktisk ønsker at man skal ha denne muligheten, slik at man kan gå ut i markedet og få på plass et konvertibelt lån, for på den måten på sikt å kunne redusere eierandelen i SAS. Det er en av de viktigste grunnene knyttet til den saken. Det er ikke mer dramatisk enn som så.

Før denne saken kom på bordet, var det ca. et år og en uke siden forrige sak om emisjon i SAS. Den gangen hadde man behov for 6 milliarder svenske kroner. Daværende næringsminister Sylvia Brustad sa ja til dette. Hun brukte bl.a. som et argument at disse pengene måtte på plass for å få selskapet på rett kjøl. Ja, vi fulgte debatter opptil flere steder der man viste til at denne gangen trodde man at når man førte disse pengene inn i selskapet, var det mulig å få et lønnsomt selskap ut av SAS. Ett år og tre uker etterpå la nåværende næringsminister fram sak, for nå trengte selskapet nye midler. Den norske stats bidrag var 575 mill. kr.

Denne gangen vil jeg faktisk gi honnør til næringsministeren for at næringsministeren iallfall gikk inn og stilte noen krav i forbindelse med den prosessen. Det var åpenbart at det man hadde gjort tidligere, ikke var tilstrekkelig, slik man hadde forespeilt både Stortinget og andre, for å få selskapet på rett kjøl.

Så er det store spørsmålet: Er dette nok til å få dette selskapet på rett kjøl? Vi så underskuddet som selskapet la fram omtrent samtidig med at emisjonssaken kom. Vi har sett en rettssak for ikke så lenge siden med det utfall at dette selskapet må betale 175 mill. kr – hvis jeg husker tallet riktig, iallfall godt over 100 mill. kr – til en av konkurrentene sine for industrispionasje. Det kan også være fare for at man ikke klarer å oppfylle de innsparingspakkene som man har lagt til grunn, fullt ut. Til tross for den pakken man la fram i forhold til bl.a. de ansatte, vet vi at man også i tiden framover skal ha lønnsforhandlinger.

Man har også brukt som et argument for at vi må være med at også de private og ikke minst både Sverige og Danmark er med. Jeg er ikke overrasket over at Sverige og Danmark er med. La oss se på selskapets struktur, og hvordan selskapet er organisert:

Hovedkontoret til SAS ligger i Sverige. En rekke arbeidsplasser knyttet til administrasjon og en rekke støttefunksjoner ligger i Sverige. Jeg er ikke overrasket over at Sverige ønsker at det skal fortsette.

La oss se til Danmark. Selve kjernevirksomheten på Kastrup, hovedflyplassen i Danmark, er jo nettopp driftet rundt utenriksflygingene til SAS. Med alle de tusenvis av ansatte som er inne i bildet der, er jeg heller ikke overrasket over at Danmark er med.

Så bruker man også som argument at Wallenberg-familien og det fondet også er med. Det er positivt at de også er med. Men spørsmålet er: Har vi kommet så langt at opptil flere av eierne nå føler at tar vi den, så må vi ta den, fordi bordet fanger? Jeg er redd vi har kommet til det punket.

Videre er jeg redd for at det som legges inn nå, muligens ikke er tilstrekkelig. Jeg tror det er all mulig grunn til å frykte – i hvert fall når man hører en del av det som analytikerne har sagt knyttet til selskapet – at mest sannsynlig må det hardere lut til for å gjøre dette selskapet mer konkurransedyktig. Da gjenstår det å se om det er en fornuftig bruk av norske skattebetaleres penger å pumpe mer penger inn i dette selskapet.

Så kom komiteens leder i sitt innlegg med litt kritikk av Fremskrittspartiet fordi vi denne gangen ikke ville være med. Det bør ikke være så overraskende, for heller ikke i fjor ville Fremskrittspartiet være med på å skyte inn kapital. Vi sa at nå har man brukt nok av skattebetalernes penger inn mot ett spesifikt selskap i luftfarten, samtidig som det er andre, konkurrerende selskap som går med store overskudd, og som prøver å bygge seg opp økonomisk for å få fornyet flåten sin. Vi bruker altså disse skattepengene til å subsidiere, eller i hvert fall gå inn på eiersiden – det er ikke subsidiering, jeg skal trekke det tilbake – med ytterligere oppkapitalisering av et selskap vi eier 14,3 pst. i. Men det må jo fortone seg som noe underlig at det selskapet som da går med hundretalls av millioner i overskudd, gjennom skatteseddelen sin må være med på å bidra til at et annet selskap skal få tilført kapital, slik at man kan bruke disse pengene til å utkonkurrere dem. Dette er en merkverdig måte å drive butikk på.

Jeg tror svært mange av oss også husker hva som skjedde da bl.a. Color Air prøvde å etablere seg i Norge. Da senket andre selskaper prisene sine, deriblant SAS, for å være med på å utkonkurrere dette selskapet. Etter at selskapet gikk over ende, kunne man få inntrykk av – når man ser på prisleiet – at da gikk prisene opp igjen.

Det er mye som kunne ha vært sagt i denne saken, bl.a. at Norge, Sverige og Danmark på et langt tidligere tidspunkt burde ha satt seg sammen for å selge seg ut av selskapet. Lufthansa har tidligere sagt at man kunne være interessert, men det var på et langt tidligere tidspunkt. Jeg tror nok muligens at toget er gått, i hvert fall i denne omgang. Men vi får altså ikke et bud på aksjene i dette selskapet før vi i hvert fall tilkjennegir at vi kan være villige til å selge dem. Det er brukt som kritikk både mot undertegnede og andre som sier at vi vil selge, at det er ingen som vil kjøpe det. Det første man må gjøre i så henseende, er i hvert fall å signalisere at en slik vilje er til stede. Det har ennå ikke kommet.

Derfor er det underlig at man en stund etter at denne emisjonssaken kom, fikk spørsmålet om man kunne være villig til å selge seg ut. Så sier man: Nei, nå skal vi først få selskapet på fote igjen, og så vil det være økonomisk fornuftig å sitte og vente for å få oppkapitalisert det. Så går det en liten stund, og så kommer en hastesak til Stortinget om det konvertible lånet. Det er oppsiktsvekkende i seg selv den tiden som Stortinget fikk til å behandle denne saken på, med de korte fristene. Men da var det plutselig greit at hvis vi gjør det som et konvertibelt lån, kan man i hvert fall være villig til å gå ned på eierandelen, fra 14,3 til 12,3 pst.

Det er i hvert fall fornuftig at man vil se på det, men som sagt: Fremskrittspartiet ønsker ikke å delta i emisjonen. Vi mener at det er å bruke pengene feil – hardt tiltrengte skattepenger som man kunne har brukt til andre formål i dette landet.

Videre ønsker Fremskrittspartiet å stemme for det konvertible lånet, men vi har også et annet forslag som innebærer at vi ønsker et ytterligere nedsalg av selskapet.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [15:19:39]: Vi har ved gjentatte anledninger hørt Fremskrittspartiets tilnærming til hvordan et aktivt eierskap skal utøves, så slik sett forundrer det meg ikke at de har denne inngangen i denne saken. For slik jeg har forstått Fremskrittspartiet – og for så vidt også representanten Nesvik ved en rekke anledninger – skal staten i utgangspunktet opptre som en ren aksjespekulant, hvor en setter penger inn i selskaper som kan gi avkastning, og trekker dem ut hvis det er fare for at man må anstrenge seg noe for at selskapene skal få utvikle seg. Slik sett følges dette opp på en god måte gjennom Fremskrittspartiets tilnærming til denne saken.

Men det jeg setter et spørsmålstegn ved, er at Fremskrittspartiet i denne saken – gjennom sine merknader – etterlyser det forhold at eierne går inn og overprøver styret så til de grader. De viser bl.a. til at eierne har vært passive i forhold til tiltak mot en negativ utvikling, osv. Hvem er det som har ansvaret i denne saken – er det styret, eller er det eieren?

Harald T. Nesvik (FrP) [15:20:44]: For det første er det trist å se at representanten Aasland ikke har lest innstillingen til eierskapsmeldingen, der Fremskrittspartiet tilkjennegir hvordan man vil utøve eierposisjonen på forskjellige måter i forskjellige typer selskap.

SAS er et flyselskap der staten overhodet ikke har noen mulighet til å påvirke rutetilbud, arbeidsplasser, etc. Så det er en ren finansplassering. Når denne finansplasseringen på eierskapssiden medfører at skattebetalernes penger gang på gang må pumpes inn i dette selskapet, er det helt åpenbart at man ikke har gjort jobben sin. Derfor er Fremskrittspartiets standpunkt at staten som eier skal selge sine posisjoner. Et tydeligere signal til styremedlemmene og til de øvrige eierne kan faktisk ikke gis.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:21:51]: Vi er kjent med at Fremskrittspartiet ikke ønsker å støtte statens deltakelse i kapitalforhøyelsen i SAS AB, slik proposisjonen legger opp til. Fremskrittspartiet mener sågar at staten skal avvikle sitt eierskap i SAS. Regjeringspartiene, derimot, er opptatt av at staten skal være en aktiv, langsiktig og forutsigbar eier. Vi er også opptatt av å legge grunnlaget for at rutenettet i hele Norge og Skandinavia kan opprettholdes på en god måte. I dette ligger oppmerksomhet rundt at distrikts- og samferdselspolitiske hensyn blir godt ivaretatt.

Mitt spørsmål til representanten Nesvik er derfor: Er det slik at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av å sikre grunnlaget for at rutenettet i hele Norge, særlig i distriktene og i Skandinavia, blir opprettholdt, i og med at Fremskrittspartiet vil avvikle statens eierskap i SAS?

Harald T. Nesvik (FrP) [15:22:46]: Svaret er åpenbart: Representanten kan verken ha lest saken eller hørt på replikkordskiftet mellom undertegnede og komitélederen, der komitélederen også ga uttrykk for at når det gjelder rutenettet, har denne saken ingen verdens ting å gjøre med det. Det er mulig at Senterpartiet prøver å blande det inn i denne saken, men det er ikke tilfellet – dette dreier seg om en emisjon og et konvertibelt lån – ren forretningsmessig basis. Det har ingenting med rutetilbudet å gjøre i det hele tatt. Det vil være andre som kommer inn i bildet hvis dette selskapet legger ned ruter, som de faktisk gjør hele tiden. Dette selskapet endrer også rutetilbudet sitt til enhver tid, uten at representanten fra Senterpartiet har noe som helst hun skulle ha sagt i den saken.

Dette dreier seg om hvorvidt man skal bruke skattebetalernes penger inn i ett flyselskap for å finansiere konkurransen mot andre flyselskap. Det mener Fremskrittspartiet ikke skal gjøres.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Flåtten (H) [15:24:09]: Høyre kommer denne gang ikke til å delta i emisjonen i SAS. Situasjonen i selskapet har utviklet seg fra vondt til verre gjennom de siste par år. Emisjonen i fjor, hvor få av forutsetningene lot seg innfri eller gjennomføre, verken når det gjaldt resultatforventninger eller kostnadsreduksjoner, inngir ingen tillit til at man får det noe bedre til denne gangen.

I 2009 mente man at selskapets strategier var realistiske, at avkastningen skulle bli markedsmessig. Det var uoppnåelig. Nå mener selskapet, styret og de samme konsulenter det samme som for et år siden. Det er dessverre liten grunn til å tro at dette vil slå til, og det blir feil å fortsette å legge offentlige midler inn i et selskap med så liten evne til oppfyllelsesgrad. Både styret, ledelsen og eierne må bære et betydelig ansvar for at man må hente inn slike betydelige beløp av skattebetalernes penger hvert år – ledelsen og styret fordi de ikke har hatt gjennomføringsevne, og eierne gjennom eierskapsutøvelsen fordi de ikke har stilt klare krav til selskapets styre om å oppfylle de målene man har blitt enige om.

Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner at den internasjonale flybransjen er rammet av krise. Flere flyselskap har fremgang, og det er svært mye som tyder på at andre selskaper tilpasser seg markedsendringer, tilpasser seg konkurranse og tilpasser seg nye kostnadsbilder på en helt annen måte enn det SAS – med sitt statlige eierskap i tre forskjellige land og med mange kulturer – kan greie å få til. Det viser seg ved at driftsunderskudd har fått utvikle seg uten intervensjon fra verken eier eller styre. Det er talende når intensjonen om kostnadskutt på 500 mill. kr nesten strander og bare så vidt kommer på plass kort tid før Stortinget skal behandle saken – og i enda større grad at man ikke skaffet seg fullmakt til å oppta obligasjonslånet med konvertible obligasjoner da den opprinnelige proposisjonen ble sendt Stortinget, men måtte komme halsende etter med en tilleggsproposisjon. Som komiteens leder har gitt uttrykk for, ble dette raskt og greit håndtert av komiteen.

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om ikke en slik type eierskap over tid også er med på å svekke et selskap ved at det ikke ageres raskt nok, og at interaksjonen mellom de tre landene ikke er god nok til at man kan være i stand til å eie et moderne flyselskap i knallhard internasjonal konkurranse verden over 24 timer i døgnet.

Det er min oppfatning at det er uholdbart å fortsette med bruken av penger i selskapet. Selskapet må finne andre markedsmessige løsninger som ikke innebærer ytterligere bidrag fra staten – bidrag som også lett kan oppfattes som konkurransevridende eller kan opprettholde lavt prisnivå over tid, som ikke er bærekraftig.

Komiteens leder kaller det forvitring når man ikke vil delta i denne typen emisjon. Men jeg tror at med mer markedsmessige løsninger vil man motvirke forvitringen. Da vil man sette et helt annet press og et sterkere fokus på å gjennomføre smertefulle kostnadskutt og rasjonaliseringer, hvor alle de impliserte må delta. Å lene seg til den statlige honningkrukken er ikke alltid like prestasjonsfremmende. Høyre har, som det vil fremgå av innstillingen, ikke noe imot at den statlige eierandelen eventuelt reduseres ved bruk av et konvertibelt obligasjonslån, og vi støtter det.

Det er imidlertid grunn til å legge merke til at Regjeringen og regjeringspartiene, i Prop. 79 S, sto fast på at den statlige eierandelen skulle være uforandret. Så i løpet av noen dager tvang nøden selskapet og eierne til å endre sitt prinsipielle standpunkt til dette med utvanning og at man tidligere var imot nedsalg – nå er det ok. Men som sagt, vi har ikke noe imot det. Jeg har bare lyst til å minne om at de konvertible obligasjonene fungerer på en slik måte at når det går bra med selskapet, får långiverne gevinsten. Når det går dårlig, sitter staten med regningen.

Så sier Regjeringen i proposisjonen – og regjeringspartiene slutter seg til i innstillingen – at man bør inngå i en større industriell konstellasjon, eller at man kan tenke seg å selge hele eller deler av statens aksjepost i SAS, selv om det ikke høres helt slik ut av innleggene vi har hørt her i dag. Hvis man virkelig ønsket dette og virkelig ønsket å utøve et kraftfullt og aktivt eierskap, synes jeg forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om nedsalg, salgsfullmakt, gir anledning nettopp til å utøve en slik type eierskap. Det er også i tråd med hva den svenske regjeringen har bedt Riksdagen om, og hva den danske regjeringen har signalisert. Dette gir Regjeringen en mulighet til å agere raskt og profesjonelt, og nettopp det er kanskje et par av de kjennetegnene som dette eierskapet så langt ikke har hatt.

Til slutt noen ord om Widerøe. Denne selvstendige delen av SAS representerer viktig infrastruktur for Distrikts-Norge. Det hørte vi nettopp snakk om i en replikk fra Senterpartiet. Jeg regner med at det er dette regjeringspartiene tenker på, når de et par steder i innstillingen skriver om at man ved et eventuelt fremtidig salg – som de nå ikke vil gi fullmakt til – må ta distriktspolitiske og samferdselspolitiske hensyn. Widerøe er et selskap med sunn drift, gode resultater, antakelig bedre underliggende drift enn det resultatene viser, gitt en bedre kostnadsstruktur. Det viser seg da at komiteen her er samlet i sin bekymring for dette selskapet, og ikke minst for det tilbudet det kan gi i distriktene. Hvis så er tilfellet, håper jeg at regjeringspartiene og statsråden gjennom et aktivt eierskap, som det ofte kalles, vil vurdere å ta opp og se på å skille ut dette selskapet. Det vil kunne styrke det gjenværende SAS, det vil også kunne styrke de distrikts- og samferdselsmessige hensyn i Norge, og ikke minst vil det også bety mye for de nasjonale interesser her hjemme. I SAS-samarbeidet har ofte de svenske og de danske interesser vært sterkt preferert.

Jeg tror at tiden er kommet for å forlate de forblommede vendinger, lange prosedyrer og vente og se-holdninger. Nå kaller situasjonen på handling. Departementet har en handlingens mann som statsråd. Vi har foreslått å gi ham slike fullmakter som handlingens menn trenger. Det er åpent for å stemme på det.

Jeg tar også opp de forslag som vi har fremmet, alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [15:31:59]: Jeg tror jeg kan understreke overfor representanten Flåtten at dersom det skulle bli aktuelt å selge hele eller deler av selskapet, tror jeg vi er enige om at komiteen ville legge til rette for en rask saksbehandling, dersom det skulle være nødvendig. Jeg har også lyst til å understreke at det er en forskjell på – skal vi si – det å gi en salgsfullmakt og det å inngå en konvertibel låneordning.

Men siden jeg opplever representanten Flåtten som en særdeles kunnskapsrik person innenfor det forretningsmessige området, ønsker jeg at han utdyper litt dette med kapitalutvidelsen og kapitaltilførselen i selskapet. Mener representanten Flåtten at selskapet uten kapitaltilførsel kan bevare de verdiene som er i selskapet i dag, og samtidig være attraktivt for eventuelle framtidige kjøpere eller samarbeidspartnere?

Svein Flåtten (H) [15:33:00]: Jeg må først få takke for den overmåte sterke rosen av mine kvalifikasjoner. Jeg tror vel kanskje det er å ta litt hardt i. Men ja, jeg tror faktisk at det er mulig og ville vært mulig med andre markedsmessige løsninger ganske kvikt – ved f.eks. et delvis nedsalg, ved f.eks. en større opplåning. Det ville kostet noe mer i rente, men det ville lagt et mye sterkere press på selskapet og deres ansatte for å gjøre en innsats for å få selskapet på fote. Historien viser jo så langt at dette har jeg rett i. Forrige gang sto man her og sa akkurat det samme, og utviklingen er negativ.

Jeg tror vi må la markedskreftene komme inn på en helt annen måte. Jeg er helt overbevist om at det finnes en mengde investorer der ute som ser muligheter i dette selskapet.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:34:10]: Det er litt det same spørsmålet som tidlegare replikant tok opp. Gitt den situasjonen vi står i, er det då spørsmål om å ha ein aksjeemisjon eller ikkje? Eg vil gjerne at representanten Flåtten seier litt om han trur det er mogleg i dagens situasjon å vareta staten sine verdiar i selskapet, viss dei seier nei til emisjon i dag.

Svein Flåtten (H) [15:34:42]: Jeg må også si til denne interpellanten at det er hyggelig å høre at man tillegger meg slike kunnskaper om det private investormarkedet. Men ja, jeg tror det. Det er eksempler, mange eksempler på at det tjenes penger i internasjonal luftfart, at man får selskaper til å lønne seg, at man får avkastning på kapitalen. Det representanten Holmelid sier, er at man egentlig på den rød-grønne siden ikke i det hele tatt har gjort noen vurderinger av om dette var noe man forretningsmessig burde gjøre eller ei. Man har rett og slett sagt som så at vi har ingen andre ideer, vi er bare nødt til å gjøre dette, vi er i en nødssituasjon. Det er altfor defensivt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:36:02]: Det er to viktige saker som står på kartet i dag. Begge sakene gjeld SAS, der den norske staten eig 14,3 pst. av aksjane. Den svenske staten eig 14,3 pst. og den danske staten eig 21,4 pst. av aksjane. I St.meld. nr. 13 for 2006–2007, Et aktivt og langsiktig eierskap blir det peika på at dei nordiske landa har tradisjon for å opptre samordna i saker som gjeld SAS. Det er også ein av premissane for det arbeidet som Regjeringa har lagt til grunn for den saka som vi handterer i dag.

Den internasjonale luftfarten har hatt store utfordringar som har ramma mange tradisjonelle flyselskap. Problema har også ramma SAS. Det har ført til behov for ny eigenkapital og refinansiering av lån. Som mange har vore inne på her i dag, gjennomførte SAS ei kapitalutviding på 6 milliardar kr i 2009. Den norske staten deltok og tok sin del av utvidinga med over 700 mill. kr. Kapitalutvidinga bygde på ein strategisk plan med fokus på kostnadsreduksjon og konsentrasjon om kjerneaktivitetane i selskapet. Men trafikken og inntektene til selskapet har utvikla seg vesentleg svakare enn det som låg til grunn for emisjonen i fjor. Hovudårsaka til den negative utviklinga er sterkare økonomisk nedgang enn det som var forventa.

Selskapet har òg hatt store restruktureringskostnader i arbeidet med å kome fram til kjernestrategien Core SAS. Derfor har selskapet behov for ny eigenkapital.

Eit av vilkåra for emisjonen er ei langsiktig refinansiering av obligasjonslån på 2 milliardar kr. For å få gunstige lånevilkår ønskjer styret i SAS å ta opp eit konvertibelt lån. Det må godkjennast av aksjonærane i generalforsamling, og Regjeringa foreslår å gi styret fullmakt til å ta opp eit konvertibelt lån under føresetnad av at dei andre nordiske landa gjer det same.

Det er viktig for Regjeringa å sikre staten sine eigarinteresser på best mogeleg måte. Regjeringa har engasjert eit internasjonalt rådgivingsselskap til å vurdere forslaget om kapitalutviding i SAS. Rådgivarane meiner kapitalbehovet er realistisk. Dei meiner òg at staten sine investeringar vil gi marknadsmessig avkastning. Rådgivarane meiner at eit konvertibelt lån i avgrensa grad vil påverke konklusjonen om at det er marknadsmessig avkastning på den emisjonen vi no gjer. Med tanke på den diskusjonen vi akkurat hadde i replikkutvekslinga, er det nettopp det regjeringspartia legg til grunn, at vi skal opptre slik at vi får ei forretningsmessig avkastning, og at vi tek vare på det som vi allereie har investert i selskapet SAS. Vi må jobbe vidare med SAS, gå inn med den kapitalen som etter ei sakleg og forretningsmessig vurdering fører til at vi får avkastning på kapitalen.

Det er stilt spørsmål om selskapet si evne til å gjennomføre den nye strategien og oppnå dei planlagde kostnadsreduksjonane. Den informasjonen vi har fått dei siste dagane, tyder på at selskapet er på god veg. Vi legg til grunn at Regjeringa vil følgje utviklinga svært nøye for på best måte å sikre verdiane i selskapet.

Til sist vil eg berre seie at vi har òg merka oss at Regjeringa er oppteken av å vareta distriktspolitiske og samferdselspolitiske omsyn dersom situasjonen endrar seg. Det er positivt at Regjeringa i så fall vil involvere Stortinget i prosessen. Vi høyrer veldig ofte frå opposisjonen at dei beklagar seg over at Stortinget ikkje blir involvert i slike prosessar. Her har dei moglegheita, men det ønskjer dei ikkje å ha.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:40:03]: Representanten Holmelid representerer Sosialistisk Venstreparti, et av de rød-grønne partiene. Det er rørende å høre om det langsiktige eierskapet, om å sikre verdiene i SAS, og at vi må tenke langsiktighet som eier. For ikke så lang tid tilbake var det representanter fra SV som tok til orde for en ny flyseteavgift. Vi skal bygge ut tog fordi fly er et miljøproblem. Vi skal bygge ut høyhastighetstog for å konkurrere ut flyene på strekningene Oslo–Trondheim, Oslo–Bergen og Oslo–Stavanger, og muligens også Oslo–Kristiansand.

Da er mitt spørsmål til representanten Holmelid: Hvor blir det av langsiktigheten for SAS i den forbindelse, når man skal pålegge flyselskapene høyere avgifter med statlig finansiert konkurranse som gjør det enda vanskeligere å oppfylle kriteriene i framtiden? Hvor er logikken til representanten Holmelid?

Alf Egil Holmelid (SV) [15:41:05]: Eg trur det ville blitt overraskande og mykje kritikk dersom vi hadde brukt vår miljøpolitikk for å sikre staten si eigarinteresse.

Svein Flåtten (H) [15:41:23]: Jeg er litt usikker på om jeg skjønte det siste. Jeg hadde tenkt å spørre om det samme, men da lar jeg det være.

Denne lovprisningen av selskapet som vi har hørt nå, står overhodet ikke i stil med de merknadene som representanten har stilt seg bak. På to steder skriver man relativt sterkt om at man kan tenke seg å selge ut selskapet helt eller delvis, omstrukturere, gå inn i nye eierkonstellasjoner, osv. Man taler egentlig med to tunger her. Hva er det egentlig Sosialistisk Venstreparti vil? Vil man beholde dette selskapet for enhver pris, eller ønsker man å selge det og bli kvitt det? Og hvorfor stemmer man i så fall ikke for vårt forslag om å gi en salgsfullmakt?

Alf Egil Holmelid (SV) [15:42:24]: No vil eg, etter ei rask gjennomkikking av manuset mitt, seie at «lovprising» var eit litt sterkt omgrep. Eg presiserte at vi har gjort ei forretningsmessig vurdering og funne ut at vi i dagens situasjon kjem best ut av det og varetek staten si eigarinteresse og staten si finansielle interesse ved å stå ved aksjeemisjonen. Så er vi klar over at Regjeringa legg til grunn at det kan vere aktuelt med andre konstellasjonar i framtida, men eg er av den oppfatninga at Stortinget ikkje har vondt av å vere med på den diskusjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:43:31]: Det er ikke til å legge skjul på at SAS i flere år har slitt med sviktende resultater, noe som igjen har medført at eierne har blitt utfordret til å handle i form av bl.a. å bidra med egenkapitalutvidelse.

Vi som eiere kan gjøre et valg om vi vil sitte passive og se på at et selskap forvitrer og verdier går tapt. Alternativt kan vi ta grep når vi mener det er behov for det. I dette tilfellet mener Senterpartiet at det er riktig å ta grep for igjen å gjøre SAS AB til et selskap som kan stå på egne ben. Å selge aksjene, som Fremskrittspartiet nå foreslår, vitner om en uansvarlighet som i beste fall bare vil føre til at staten taper penger. Å flykte fra problemene gir ingen umiddelbar suksess.

Tradisjonelt har svenske, danske og norske myndigheter lagt stor vekt på å opptre samordnet i forbindelse med viktige eierbeslutninger i selskapet. Nå må vi i fellesskap med våre nordiske venner igjen vise ansvar.

Gjennom eierskapsmeldingen har Regjeringen lagt til grunn at staten skal være en aktiv, langsiktig og forutsigbar eier i viktige norske selskap. Gjennom sitt eierskap ønsker staten å bidra til god og stabil utvikling av næringslivet i Norge.

Senterpartiet mener det er riktig å stille krav til kostnadsreduksjoner og refinansiering når staten går med på kapitalutvidelse. De ansatte må i denne sammenheng bidra med kostnadsreduksjoner tilsvarende netto 500 mill. svenske kr pr. år, og vi har krevd at obligasjonsgjelden på om lag 2 milliarder svenske kr må refinansieres. Det viser at dagens regjering tar ansvar og er en aktiv eier.

For Senterpartiet er det viktig å understreke viktigheten av SAS AB i skandinavisk samferdsel. Selskapet er med på å krympe avstandene i det langstrakte landet vårt, noe som gjør at vi kan ha bosetting over hele landet, som igjen gir et større mangfold i næringssammenheng og en bredere verdiskaping. Det er av avgjørende betydning at Regjeringen av distrikts- og samferdselspolitiske hensyn fokuserer på viktigheten av selskapet i samfunnet. Senterpartiet mener at selskapet også i framtiden skal ha en sentral rolle i det skandinaviske luftfartsmarkedet, ikke bare med tanke på en bredere konkurranse til fordel for kundene, men også med tanke på de distrikts- og samferdselsmessige hensynene, noe jeg også har nevnt tidligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:45:55]: Jeg har også spørsmål til representanten for Senterpartiet. I den ene saken viser man til at Regjeringen eventuelt vil vurdere en industriell samarbeidsform, muligens nedsalg, hvis det skulle bli aktuelt, mens man i den andre saken argumenterer for viktigheten av at vi opprettholder eierposisjonen med 14,3 pst., som i dag.

Mitt første spørsmål til representanten er følgende: Hva er det vi skal forholde oss til? Skal vi forholde oss til at det er fornuftig å selge seg ned, eventuelt helt ut, på sikt, eller skal vi opprettholde eierposisjonen, som i dag?

Spørsmål 2 er: Hvis vi skal selge oss ut, noe også representanten står bak i innstillingen, hvor blir det da av den bindingen som representanten mener ligger i rutetilbudet og distriktspolitikken?

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:47:05]: Først vil jeg si at Regjeringen har gitt klar melding om at Regjeringen ikke har noen planer om å selge sine aksjer i SAS. Det er også det vi tar utgangspunkt i. Men man erkjenner at utviklingen med sterkt økende konkurranse i det skandinaviske markedet fra lavprisaktører utgjør en reell trussel mot konkurransedyktigheten til SAS. Vi og Regjeringen er åpne for å vurdere salg dersom det er kommersielt fornuftig, og med bakgrunn i den konkurransesituasjonen som er nevnt.

Men det som er like viktig, og som det er viktig å understreke, er at vi er opptatt av at vi skal fokusere særlig på å sikre at distrikts- og samferdselspolitiske hensyn blir godt ivaretatt også dersom det skulle bli et salg. Det er det viktig at vi hegner om, og det er viktig at vi understreker det. Vi vet at vi har et langstrakt og grisgrendt land, og det er viktig at vi fokuserer på hvilken betydning et slikt selskap har hatt og vil ha framover.

Svein Flåtten (H) [15:48:09]: Representanten sier i sitt innlegg at det er uansvarlig av Fremskrittspartiet å foreslå å selge selskapet. Nå står også Høyre i det forslaget, så jeg vil gjerne melde meg på i uansvarligheten, hvis det er mulig.

Det som er spørsmålet, er: Hvorfor er forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre om å selge ut deler av eller hele selskapet eller omstrukturere det, uansvarlig? De merknadene som Senterpartiet står inne i, sier nøyaktig det samme. Forskjellen ligger muligens i tid. Hva er den prinsipielle forskjellen, og hvorfor angriper man Fremskrittspartiet og Høyre for egentlig å si akkurat det samme?

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:49:11]: Det er en veldig vesentlig forskjell mellom det som regjeringspartiene og Regjeringen har gått inn for, og det som Høyre og Fremskrittspartiet har tatt til orde for. Det er jeg helt sikker på at også representanten Flåtten er enig i. Ellers hadde antakelig Høyre og Fremskrittspartiet vært enige med Regjeringen.

Det som er viktig for oss, er at vi har tro på det som styret har presentert som forslag. Vi tror at det kan føre til et konkurransedyktig selskap. Det er en løsning som vil bidra til å trygge arbeidsplasser og til å legge grunnlaget for at rutenettet i hele Norge og Skandinavia kan opprettholdes på en god måte. Det er også bakgrunnen for at vi støtter forslaget fra Regjeringen.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:49:55]: Representanten Lange Nordahl svarte her til representanten Flåtten at det er helt åpenbart hva som er forskjellen mellom disse to tingene. Da vil jeg be om at representanten Nordahl utdyper den åpenbarheten, for jeg finner den faktisk ikke. For når en leser merknaden til regjeringspartiene, står det følgende:

«Flertallet viser i denne forbindelse til at regjeringen uttrykker at den kan være åpen for å vurdere et eventuelt salg av hele eller deler av statens aksjepost i SAS AB, dersom det er kommersielt fornuftig for staten.»

Hvis vi går tilbake og leser forslaget, står det følgende:

«Stortinget gir regjeringen fullmakt til helt eller delvis å avvikle eierskapet i SAS AB ved salg eller ved å inngå i kommersielle, industrielle omorganiseringer.»

Det er bortimot identisk. Kan representanten Nordahl fortelle hvor den åpenbare forskjellen er?

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:51:04]: Jeg har nettopp redegjort for det til representanten Flåtten. Utgangspunktet er at vi har tro på det opplegget som SAS-styret nå har lagt fram. Vi følger det og vil være med på den kapitalutvidelsen som det her inviteres til. Det er den store forskjellen. Høyre og Fremskrittspartiet har sagt at de ikke vil være med på det. De vil ikke legge grunnlaget for en videre satsing, og det er ikke det regjeringspartiene går inn for. Vi vil være med på den kapitalutvidelsen som det her inviteres til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:51:35]: Staten som eier må ha som hovedmål å bidra til langsiktig verdiskaping og utvikling i selskapene sine. Dette forutsetter at selskapene er konkurransedyktige over tid. Staten må utforme eierskapet sitt slik at denne nødvendige forutsetningen ikke blir svekket.

Det legges i Prop. 79 S fram forslag om at Nærings- og handelsdepartementet gis fullmakt til å delta i en kapitalutvidelse i SAS på visse vilkår. Statens andel av emisjonen vil være på om lag 580 mill. kr, og den statlige deltakelsen skal skje innenfor en ramme som gjør at statens eierandel på 14,3 pst. i utgangspunktet forblir uendret.

Jeg må innrømme at jeg har vært i sterk tvil i denne saken. Det er overhodet ikke akseptabelt at det nesten er blitt en årlig foreteelse at Stortinget gir egenkapitaltilførsel til SAS. I tillegg er det problematisk med hensyn til andre konkurrenter i luftfartsmarkedet i Norge. Svenske og danske myndigheter støtter imidlertid styrets forslag om kapitalutvidelse, i likhet med de største private eierne i selskapet. I eierskapsmeldingen ble det lagt til grunn at svenske, danske og norske myndigheter bør opptre koordinert i viktige eierbeslutninger i selskapet. Regjeringens eksterne rådgivere mener at statens investering vil kunne gi markedsmessig avkastning. Vi har derfor konkludert med at vi støtter forslaget.

Men dette kan vi ikke fortsette med hvert eneste år. For å gjøre SAS mer konkurransedyktig i framtiden må selskapet gjennomføre kraftige kostnadsreduksjoner og refinansiere lån som forfaller i år. Selskapet må også gjennomføre nødvendige tiltak for å oppnå markedsmessig avkastning.

Den svenske regjeringen har bedt om mandat fra Riksdagen til å redusere sine eierandeler i SAS når det er forretningsmessig mulig. Også den danske regjeringen har signalisert at den vil være åpen for å selge sine andeler i SAS.

Kristelig Folkeparti er åpen for å vurdere et eventuelt salg av hele eller deler av statens aksjepost i SAS, dersom det er kommersielt fornuftig for staten. Dersom dette skulle bli aktuelt, mener vi at det er viktig å ivareta aktuelle distriktspolitiske og samferdselspolitiske hensyn, samt at selskapet fortsatt skal ha en sentral rolle i det skandinaviske luftfartsmarkedet. Dessuten er det viktig at myndighetene i Norge, Sverige og Danmark opptrer samordnet også i framtiden.

Så til spørsmålet om hvorvidt et konvertibelt obligasjonslån skal etableres. SAS har en svak kredittvurdering, noe som i dagens kredittmarked bidrar til at det er stramme vilkår for lånefinansiering. Det er derfor en fordel for selskapet å ha fleksibilitet til å spille på ulike låneinstrumenter.

En konsekvens for eksisterende aksjonærer ved bruk av konvertible obligasjoner er at noe av oppsiden ved en god utvikling i aksjekursen vil tilfalle obligasjonseierne dersom lånet konverteres til egenkapital. På den andre siden vil en slik konvertering styrke selskapets egenkapital og balanse. I tillegg utvides eierbasen, noe som innebærer en bredere risikofordeling. Det er viktig i dagens situasjon.

Kristelig Folkeparti mener at et konvertibelt obligasjonslån vil være et viktig element i å sikre en samlet refinansiering, noe som er en forutsetning for statlig deltakelse i egenkapitalutvidelsen.

Konklusjonen blir derfor at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag i Prop. 79 S for 2009–2010 om at staten skal delta i den foreslåtte kapitalutvidelsen i SAS, og forslaget i Prop. 89 S for 2009–2010 om at Regjeringen gir styret i SAS fullmakt til å ta opp et konvertibelt obligasjonslån på inntil 2 milliarder svenske kroner samt at vi gir vårt samtykke til at statens eierandel i SAS kan reduseres til 12,3 pst. ved en eventuell framtidig konvertering av obligasjonslånet til aksjekapital i selskapet.

Trine Skei Grande (V) [15:56:59]: Jeg har bare lyst til å redegjøre kort for Venstres stemmegivning her i dag.

Situasjonen i SAS er jo ikke ny. Underskudd og nedbemanning er mer regelen enn unntaket de siste årene. Så sent som i mai i fjor hentet SAS rundt 6 milliarder svenske kroner fra eierne. Nå må SAS ha nye 5 milliarder svenske kroner. Så ille er situasjonen i selskapet at SAS har tapt 160 kr på hver eneste flypassasjer de siste to årene.

For Venstre er det åpenbart at vi ikke kan ha en situasjon der SAS hvert år kommer til eierne for å be om emisjon for å sikre videre sjølstendig drift. Regjeringa må derfor snarest ta initiativ overfor de andre nordiske regjeringer, med sikte på at SAS kan inngå fusjon eller strategiske allianser med andre selskaper, sånn at statens eierandel heller kan reduseres, og at staten på sikt kan selge seg ut av selskapet.

Under sterk tvil støttet Venstre den forrige SAS-emisjonen, da staten gikk inn med om lag 720 mill. kr for å sikre statens aksjeverdier både i et kort og i et mellomlangt perspektiv. Men vi mener at den begrunnelsen ikke lenger er holdbar, og at selskapets problemer med den eierstrukturen som eksisterer i dag, vil være av mer eller mindre varig karakter.

Statens eierskap i SAS er sjølve kroneksempelet på statlig eierskap uten særlig mål og mening. Ikke er det en investering som gir avkastning, ikke er det et eierskap som utøves aktivt – men her kommer de negative resultatene åpenbart som en like stor overraskelse for eieren for hver gang – og ikke er det nødvendig for å sikre nasjonale interesser. Jeg er derfor glad for at statsråden så tydelig signaliserer at dette er et eierskap som vi snarest bør komme oss ut av. Spørsmålet er om vi trenger å «pynte brura» før det skjer, for det er i realiteten det Stortinget er bedt om å ta stilling til her i dag.

Jeg varsler på denne bakgrunn at Venstre vil støtte mindretallsforslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om å gi Regjeringa fullmakt til helt eller delvis nedsalg i SAS i saken om konvertibelt obligasjonslån, og at vi vil stemme mot forslaget om statens deltakelse i kapitalforhøyelse i SAS AB.

Presidenten: Tiden for formiddagsmøtet er nær over. Presidenten foreslår at statsråden likevel får ordet, med det antatt tilhørende replikkordskifte, dersom Stortinget slutter seg til det.

– Det anses vedtatt.

Statsråd Trond Giske [15:59:43]: Jeg skal være kort, slik at vi ikke trekker det utvidede formiddagsbegrepet enda lenger.

La meg først få takke saksordføreren og komiteen for arbeidet som er lagt ned på kort tid. Det er et vesentlig bidrag for å sikre virksomheten i SAS. Saksordføreren, komitélederen, la fram de vesentlige punktene i denne saken på en utmerket måte.

Det er et faktum at SAS har hatt svake resultater i mange år. SAS har hatt for høye kostnader i en krevende konkurransesituasjon. Basert på en ny strategiplan, Core SAS, som medførte betydelige kostnadskutt, deltok staten i fjor i en egenkapitalutvidelse på 6 milliarder svenske kr. Styret har tatt initiativ til innsparinger som skal øke de årlige kostnadsinnsparingene fra 4 til 7,8 milliarder kr, som en del av Core SAS-planen, samtidig som styret har bedt om at egenkapitalen blir utvidet med ytterligere 5 milliarder svenske kr.

Styret har også bedt aksjonærer om en fullmakt til å kunne utstede ett eller flere konvertible obligasjonslån på til sammen 2 milliarder svenske kr.

Dette er ikke noen ønskesituasjon, og det var ikke i Regjeringens plan at man skulle komme med en ny emisjon så tidlig etter den forrige. Likevel er vi klare for å delta med vår andel også i denne egenkapitalforhøyelsen i SAS, og gir fullmakt til styret for å utstede en konvertibel obligasjon for å møte de vilkår Regjeringen har stilt for å delta i emisjonen. Det har først og fremst vært at de ansatte må bidra med ytterligere innsparinger på ½ milliard kr og også at obligasjonslånene som går ut i år, blir refinansiert. Begge disse vilkårene er nå oppfylt, og vi har også en analyse som går på at med den bakgrunn er en egenkapitalutvidelse å forsvare. De skandinaviske stater og Wallenberg-stiftelsen er også positive til å delta med sine andeler. På denne måten kan vi bidra til å opprettholde SAS som en viktig aktør i Skandinavia og i Norge, og gjennom det opprettholde et godt flyrutenett i Norge.

Til slutt: Regjeringen er åpen for å vurdere salg av statens aksjer i SAS eller å delta i en konsolidering med andre, dersom dette er kommersielt fornuftig og en slik anledning byr seg. Vi vil legge opp til å opptre koordinert med den svenske og danske stat i slike viktige eierbeslutninger og kommer tilbake til Stortinget dersom behovet for dette skulle oppstå.

Jeg konstaterer med tilfredshet at Regjeringens forslag i komiteens innstilling får støtte fra et flertall med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [klokkeslett mangler]: På mange måter er vi vel i sluttfasen i debatten, og det meste har vel vært debattert. Jeg har bl.a. gått gjennom det som har med status for SAS Core å gjøre – altså programmet – og de usikkerhetene som ligger der.

Som statsråden sier i sitt innlegg, ligger det en del forutsetninger her. Forutsetningene er for så vidt ikke innfridd. Det man har fått på plass, er en avtale med de ansatte, og så får vi se hvor det bærer av sted, for det er jo i disse dager og framover at det bl.a. skal gjennomføres lønnsforhandlinger etc. Vi vil da få se hvordan det vil påvirke selskapets videre økonomi.

Men mitt spørsmål til statsråden er for så vidt i en litt annen gate. Man har nå sagt seg villig til å selge. Vi har også tidligere sagt at det er viktig at disse tre landene opptrer samlet for å få selskapet på fote.

Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Vil statsråden ta initiativ overfor sine kollegaer i Sverige og Danmark for å se om det går an å opptre samlet for å prøve å finne en industriell aktør som kan være villig til å gå inn i selskapet?

Statsråd Trond Giske [klokkeslett mangler]: Dette er en dialog som vi allerede har med våre sameiere i Sverige og Danmark. Det har vært på kartet også før min tid, så vi skal følge nøye med på om den muligheten byr seg. Samtidig skal vi være en ansvarlig eier og ha som siktemål å bringe selskapet inn på en positiv kurs, mens vi er eiere av det. Vi må ikke framstå som en desperat eier som for enhver pris vil selge. Da tror jeg vi ikke vil maksimere verken verdiene eller sikre arbeidsplassene på en god måte. Men vi skal holde øynene åpne og se etter muligheter for SAS.

Svein Flåtten (H) [klokkeslett mangler]: Statsråden har fått beskjed av sitt eget stortingsflertall, riktignok i en merknad, om å vurdere alternativer for omstrukturering, eierkonstellasjoner, helt eller delvis salg, osv. Vi har hørt ham si fra talerstolen at han er inne på de samme tanker selv, og det er også skrevet i proposisjonen.

Litt med bakgrunn i den diskusjonen vi har hatt her i dag, hvor de rød-grønne partiene har gått relativt stille forbi disse merknadene sine, har jeg har lyst til å stille følgende spørsmål til statsråden som skal utøve eierskapet her: Ville det vært problematisk for ham å håndtere den salgs-/omstruktureringsfullmakten – ikke tidsavgrenset – som Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått, hvis den hadde blitt vedtatt?

Statsråd Trond Giske [klokkeslett mangler]: Det er jo en hypotetisk situasjon, men jeg vil egentlig snu på det og si at det er helt uproblematisk å håndtere en mulig salgssituasjon uten fullmakten, for da kan vi komme tilbake til Stortinget med en sak og få de fullmaktene vi trenger. Vi trenger ikke å legge selskapet ut for salg før vi eventuelt ser en situasjon hvor det er aktuelt.

Jeg er opptatt av å signalisere at vi er en langsiktig, solid og ansvarlig eier av SAS. Dette er et selskap som har mange tusen ansatte, også i Norge. Den viktigste jobben nå er å få selskapet lønnsomt, trygge arbeidsplassene, sikre flytilbudet i Norge og sikre statens verdier. Dersom det skulle oppstå en situasjon – som jeg skal holde øynene åpne for – for en konsolidering, for en sammenslutning eller for et salg, vil vi komme tilbake med det til Stortinget på en god måte. De signalene som ligger i innstillingen, er mer enn nok for oss foreløpig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

Dermed er formiddagens møte slutt. Nytt møte settes kl. 18.