Anne June Iversen (FrP) [12:58:10]: Først av alt en kort definisjon av hva «avvik» er i den settingen jeg snakker om. Det kan veldig kort defineres som en uønsket hendelse. Det vil ikke dermed si at det nødvendigvis er en hendelse som blir innrapportert, verken til NPE eller til andre instanser. Dette er snakk om daglige hendelser, store og små, hvor ting går galt.

Samhandlingsreformen legger opp til samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene, men grensesnittene kan veldig lett åpne for mer avvik som en konsekvens av manglende ansvarliggjøring. Det har med forskjellige tjenestenivåer å gjøre.

Typiske områder for samhandling hvor man har dagsaktuell informasjon, er fødselsomsorg. Da viser jeg til rapporten om et trygt fødetilbud som ble utgitt for et par dager siden. Der påpekes det:

«I NPE ligger det et stort materiale som bør brukes i kvalitetsutviklings-, skadeforebyggings- og pasientsikkerhetsarbeid. Det er tankevekkende at dette arbeidet ikke har blitt tillagt mer vekt i helsevesenet.»

Det vises med andre ord til en felles innsamlet kunnskap som ikke blir nyttiggjort.

Jeg vil også peke på et par punkter som på mange måter understøtter det som jeg påstår er grensesnittet som er utsatt. Det påpekes i denne rapporten at svikt i bruk av etablerte rutiner er et absolutt faremoment. Mangel på rutiner og manglende kommunikasjon er også faremomenter.

Den største utfordringen av alle er å få tilgang til kunnskap om hvor avvik skjer. For å få den tilgangen må nødvendigvis de som utsettes for avvik, kunne få melde fra om det på en enkel måte. Det handler med andre ord om å gi brukerne tilgang og verktøy til å kunne si fra. Slik det er i dag, er det bare de som jobber på innsiden av et helsetjenestenivå, som har tilgang til å melde fra om avvik.

Videre må ansatte kunne gi beskjed om ting som går galt uten å bli utsatt for represalier. I så måte viser jeg til gjentatte rapporter fra Norsk Sykepleierforbund, som synliggjør en del av det som skjer med dem som er definert som varslere, som varsler om uønskede hendelser. De blir i dag fortsatt til en viss grad utsatt for negativ oppmerksomhet fra sine ledere. Det er spesielt typisk i organisasjonene der «safety»-kulturen er lite ansett.

Tid og tilgang er en annen problemstilling. I en travel hverdag skal de helseansatte ha tid til å fylle ut en haug med skjemaer for å klare å melde et avvik. Det viser seg i praksis at dette er vanskelig å få til. Travel hverdag innen helse er beskrevet på den ene siden som en årsak til avvik og på den annen side årsak til at man ikke melder fra om avvik. Så det er en dobbeltsidighet i dette.

Kompleksitet er også en av faktorene som er beskrevet som en utfordring i forbindelse med melding av avvik. Slike skjemaer har historisk ikke bare vært faktabasert, men har inneholdt elementer som den enkelte som opplever et avvik, ikke nødvendigvis har kunnskap til å besvare, og man kan få en mental hemmer for å fylle ut skjemaene. Derfor blir kompleksiteten i meldingssystemene som er i dag, også en faktor som hindrer innmelding av avvik.

Da står man igjen med en del faktorer som på en måte må håndteres i et system. Vi har behandlingsnivåene. De blir bare delvis hørt. Man har IKT-systemer som ikke snakker sammen, og en kompleksitet som vanskeliggjør ting. Men alle disse faktorene er det overkommelig å løse. Det handler bare om å gi rett verktøy til de rette menneskene. Det er her undertegnede, basert på egne erfaringer fra utøvende virksomhet, ser et mulighetsbilde, som jeg ber statsråden om å ta opp til vurdering.

Hvis man gir alle landets innbyggere tilgang til å melde fra om avvik, vil problemstillingen bli løftet fram i lyset, og man kan få tilgang til kunnskap om avvik og om muligheten til å få gjort noe med det. Ved å være åpen for å fokusere på dette viktige området skaper man åpenhet rundt avvikstemaet. Man gjør det legitimt både å innrømme avvik og å melde fra om avvik – for da jobber man jo tross alt sammen for å få en forbedret tjeneste.

Dersom man gjennom en nasjonal føring løfter temaet avvik som et verktøy for forbedring, kan man anta at avviksmelding og systematiske forbedringsprosesser vil få større legitimitet. «Shame–blame»-kulturen, som er veldig rådende innen helse, må erstattes med en «safety»-kultur, à la den vi har i oljenæringen. Man må etter denne representantens mening hjelpe dem som ønsker åpenhet og systematiske forbedringsprosesser, med et verktøy som kan virke.

Nettbasert fellessystem vil også gi lærdom på nasjonalt plan. Dagens systemer gir i beste fall lokal kunnskap, uten mulighet til felles læring. Felles læring av feil er en betydelig mer hensiktsmessig måte å lære på enn små, lukkede læringsprosesser.

Avvik kan det gjøres noe med. Det handler bare om kunnskap, kunnskap om hvor og når avvik skjer og kunnskap om hvordan man kan gjøre noe med det.

Kommunene mangler fortsatt en del IKT-verktøy, både for registrering, ROS-analyser og som verktøy for sakshåndtering og lukking av avvik. En del kommuner er endatil på det nivået at de har sine systemer bare som papirverktøy. Det er ikke en hensiktsmessig måte å jobbe med avvik på. Det er lite kommuniserbart inn mot spesialisthelsetjenesten, som for noen år tilbake innførte dataløsninger som fordrer at man sitter inne i helsenettverket for å melde fra om avvik.

Videre mangler man rutiner for samhandling mellom behandlingsnivåene. Det er uklare ansvarslinjer og kryssende ansvarsområder i det landskapet vi ser foran oss. Kommunene kan bare i begrenset grad melde fra om avvik, slik systemene foreligger i dag i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten er like bundet i sine avviksmeldinger tilbake.

Slik denne representanten ser det, kan store mengder avvik fjernes med en relativt lav ressurstilgang. Det er beskrevet mange måter å håndtere dette på, men alt starter med innhenting av data, data om når og hvor avvik skjer. Så lenge vi i Norge kjører kvalitetsforbedring, avviksregistrering og forbedringsprosesser på eksisterende grunnlag med ulike verktøy for registrering og håndtering, hemmer vi utviklingen, og man kan på mange måter se det som at hver kommune og hvert helseforetak skal finne opp hjulet og kruttet igjen hver for seg. Det er en kostbar framgangsmåte, som verken tjener stat, kommune, helseforetak, ansatt, bruker eller pårørende. Skal man få en permanent kontroll med avvik i en slik grad at man kan redusere avvik, må man jobbe systematisk med fagområdet, på samme måte som man i sin tid gjorde i oljeindustrien.

Etter denne representantens syn burde statsråden begynne å se på muligheten for et nettbasert system, hvor både helsetilsatte, brukere, pårørende – alle – kan få tilgang til å registrere avvik. Dette har vært innført i Danmark med særdeles gode resultater.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:07:35]: Helsetjenesten er til for å hjelpe pasienter – ikke skade dem eller utsette dem for unødig risiko. Pasientsikkerhet handler om at brukere og pasienter skal ha tilgang til trygg og sikker helsehjelp. Senest i går møtte jeg foreldre som har mistet sine barn på sykehus som følge av svikt i helsetjenesten. Slike historier gjør dypt inntrykk. Det er alvorlig når pasienter blir skadet eller dør som følge av behandling i helsetjenesten.

Interpellanten hevder at det begås feil i mellom 20–40 pst. av alle pasientforløp, og at ca. 40 pst. av feilbehandlingene skyldes medikamentelle feil, altså feil i forbindelse med medisinering. Dessverre er det slik i dag at vi ikke har god nok oversikt over hvor mange uønskede hendelser som skjer i helsetjenesten. Internasjonale undersøkelser anslår at om lag 10 pst. av alle som blir innlagt på sykehus, blir skadet. Det er dette tallet EU og Verdens helseorganisasjon bruker som utgangspunkt for arbeidet med pasientsikkerhet. Det finnes ikke tilsvarende internasjonale tall for primærhelsetjenesten.

Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med medisinering i sykehjem i 2009 avdekket at tre av fire sykehjemsbeboere risikerer å bli feilmedisinert på grunn av dårlig journalføring og dårlige rutiner. Regjeringen setter pasientsikkerhet høyt på dagsordenen, og vi må videreføre og styrke det pågående arbeidet med pasientsikkerhet.

Representanten Iversen foreslår å innføre Internett-baserte programmer for avviksregistrering der ansatte, brukere og pårørende kan registrere avvik som oppstår. Hensikten er å få oversikt over alle typer avvik samt å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser med tanke på systematisk forbedringsarbeid.

Jeg vil redegjøre for hvilke kanaler helsepersonell, brukere og pårørende har for å melde avvik.

Jeg er enig med representanten Iversen i at det er viktig å registrere avvik. Viktigst er det å få til meldingsrutiner og oppfølging på lokalt nivå, fordi det er der læring og forbedring kan skje. Forskrift om internkontroll pålegger alle helse- og omsorgsinstitusjoner å «skaffe oversikt over områder i virksomheten hvor det er fare for svikt eller mangel på oppfyllelse av myndighetskrav».

I spesialisthelsetjenesten er det opprettet kvalitetsutvalg i alle helseforetak som et ledd i internkontrollen. Kvalitetsutvalgenes oppgave er å stimulere til forebyggende og kvalitetsfremmende arbeid i sykehusene. Helsepersonell, pasienter og pårørende kan sende melding til kvalitetsutvalget om alle typer avvik, slik at man får oversikt over type avvik og omfanget av disse. Målet er nettopp å kunne drive systematisk forbedringsarbeid, slik interpellanten etterspør.

En kartlegging som Kunnskapssenteret gjennomførte ved 28 helseforetak i 2009, viste at alle helseforetakene har et system for å melde skader eller uønskede hendelser. I alle regionale helseforetak, unntatt Helse Midt-Norge, er det innført elektroniske meldesystemer for helsepersonell i foretakene. Kartleggingen viste også at oppmerksomhet rundt meldesystemene bidrar til å endre meldekulturen, slik at helsepersonellet melder inn flere uønskede hendelser. Det er bra, men det er få helseforetak som bruker hendelsene som utgangspunkt for årsaks- eller hendelsesanalyser ved sykehusene. Dette må vi bli bedre på. Jeg har derfor satt som krav i oppdragsdokumentet for 2010 at de regionale helseforetakene skal sørge for at alvorlige hendelser blir gjennomgått, og at de brukes til læring for å unngå at liknende hendelser skjer igjen.

Nasjonal enhet for pasientsikkerhet ble opprettet i 2007. Målet er å støtte helsetjenestens arbeid med å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede hendelser. Enheten skal innhente informasjon fra eksisterende meldesystem, og de har innledet samarbeid med enkelte helseforetak, Statens helsetilsyn og Norsk pasientskadeerstatning for å få tilgang til meldinger. Informasjonen de får, skal bidra til å avdekke risikoområder, utforme læringsinformasjon og foreslå tiltak som kan bedre pasientsikkerheten.

De hendelsene som har ført til – eller kunne ha ført til – betydelig personskade, skal sykehuset melde til Helsetilsynet i fylket, dette i henhold til § 3-3 i lov om spesialisthelsetjenesten. Meldingene blir videresendt til Meldesentralen i Statens helsetilsyn. Hensikten med å ha en sentral database på nasjonalt nivå er å få et bilde av risikoområder og kvalitetsmangler i spesialisthelsetjenesten. Meldesentralen gir et bilde av risikoområdene og type hendelser, men dataene er ikke egnet til å si noe om omfanget av alvorlige hendelser, bl.a. på grunn av underrapportering. Fire fylker deltar for tiden i en pilotstudie hvor § 3-3-meldinger fra sykehusene til Helsetilsynet sendes over Internett via Altinn.

Helsetilsynet har de siste ukene fått kritikk for måten de følger opp alvorlige uønskede hendelser på. Blant annet går kritikken på at det går for lang tid før tilsynet undersøker hva som har skjedd. De får også kritikk for at de kun baserer seg på skriftlig materiale fra sykehuset, mens pårørende i for liten grad blir trukket inn i saken.

Jeg lytter til kritikken og har dialog med Helsetilsynet om hva som kan gjøres for å bli bedre. Slik det ble gjort kjent i forrige uke, har jeg etablert en prøveordning for å følge opp de alvorligste hendelsene med en gang de har skjedd. De regionale helseforetakene har fått informasjon, men vil få pålegg i foretaksmøtet om å varsle alvorlige hendelser til Helsetilsynet umiddelbart. Helsetilsynet har fått i oppdrag å etablere en utrykningsgruppe som skal gå raskt ut og innhente relevant informasjon om saken fra helsepersonell, pasienter og pårørende.

Jeg understreker at denne ordningen skal ivareta den tilsynsmessige oppfølgingen av de mest alvorlige hendelsene. Flere aktører har fremmet forslag til departementet om å flytte forvaltningen av meldeplikten i saker som gjelder spesialisthelsetjenesteloven § 3-3, fra Helsetilsynet til enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret. Målet er å legge til rette for å lære av uønskede hendelser. Jeg ønsker å vurdere fordeler og ulemper ved en slik endring. Målsettingen er å sikre at vi har et helhetlig nasjonalt system for pasientsikkerhet i tråd med internasjonal kunnskap og anbefalinger.

Interpellanten etterlyser Internett-basert avviksprogram hvor også brukere kan melde inn avvik. Fra 1. mars i år har brukerne selv kunnet melde inn bivirkninger av medisiner til Legemiddelverket ved hjelp av et meldeskjema på Internett. Når det gjelder uønskede hendelser og avvik i vid forstand, er helseforetakene forpliktet til å innhente pasienterfaringer, og pasienter og pårørende kan klage til sykehuset og Helsetilsynet i fylket. Helsetilsynet har oppgitt at henvendelser fra pasienter og pårørende om kritikkverdige forhold er en viktig kilde for å avdekke feil og skader som har oppstått i helsetjenesten.

Vi har altså ulike meldesystemer for helsepersonell. Disse ordningene er i ferd med å bli elektroniske, og meldinger over Internett blir det neste naturlige steget. Det skal være enkelt for pasienter og brukere av helsetjenesten å henvende seg til sykehus og Helsetilsynet for å klage. Pasientene kan i dag henvende seg gjennom vanlig brev, telefon eller sende e-post.

Det er viktig at vi kontinuerlig vurderer om kanalene vi har for å melde inn klager, bør endres eller utvides. Å lage et Internett-basert avvikssystem for brukere som skal gjelde alle typer hendelser, er foreløpig ikke aktuelt.

Anne June Iversen (FrP) [13:16:54]: Som statsråden påpeker, blir det operert ut fra et avvik på 10 pst. Det som derimot kommer fram hvis man går inn i forskningsproblematikken, er at man i dette landet har enkelttilfeller hvor jeg kan nevne at man har et avvik på 67 pst. for enkelte typer operasjon og komplikasjoner i etterkant. Det er en rapport som ligger ca. fire år tilbake i tid. Poenget mitt med å nevne det er at tallene spriker, og grunnen til at de spriker, er bl.a. at vi har lite forskning på dette.

Videre vil jeg vise til professor John Øvretveits uttalelser og forskningsarbeider. Han er ansvarlig for dette temaet på Karolinska Institutet i Stockholm. Ingenting tyder på at kommunehelsetjenesten er bedre enn spesialisthelsetjenesten – altså underforstått: Man antar i forskningsmiljøer at man har nøyaktig den samme avviksforekomsten innenfor kommunehelsetjenesten som man har i spesialisthelsetjenesten.

Videre påpeker jo statsråden nettopp det som er mitt poeng. Man har et utall antall muligheter til å melde avvik, ja, men utfordringen ligger i at de man melder avvik til, i mange tilfeller nettopp er de som har begått avviket. Da får man denne såkalte portvaktfunksjonen, og det er ikke nødvendigvis slik at avviket kommer fram til rett instans for å få gjort noe med det.

Kvalitetsutvalget i ethvert foretak har tre kanaler for saker som de håndterer: Det er avvik meldt internt, det er avvik meldt fra fylkeslege, og det er avvik meldt fra pasientombudet i det enkelte nedslagsfeltet. Det gjør at man må gjennom flere nivåer før man når fram til kvalitetsutvalget. Hvis et kvalitetsutvalg får en uttalelse eller en henvendelse om et avvik fra en enkeltstående pasient, er det bare unntaksvis. Utfordringen ligger i at det er lang vei til å bli hørt fra den enkelte som opplever et avvik, og fram til den som har makt og mulighet til å gjøre noe med det. Det er der mitt forslag ligger: Gjør ting enklere, slik at vi får løftet kunnskapen fram.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:20:05]: Jeg er enig med interpellanten i at det må være en målsetting å gjøre meldingene og systemene enklere, men det er mange nivåer her. Det er viktig at det enkelte sykehus og den enkelte institusjon, som f.eks. sykehjemmene i kommunehelsetjenesten, lærer av avvik og endrer sin måte å jobbe på, men det er også viktig at vi gjennom det arbeidet som skjer, også nasjonalt, kan bygge bedre systemer for å bedre pasientsikkerheten.

Måten vi jobber med pasientsikkerhet på i Norge, er også i tråd med hvordan man jobber internasjonalt med dette. I EUs ministerråd – det er blitt brukt internasjonale tall også for dette – har man fulgt opp dette med involvering og informasjon til borgere og pasienter, støttet etablering eller styrking av sanksjonsfrie rapporterings- og læringssystem, som også er en viktig sak her, og det å ha pasientsikkerhet mye mer på dagsordenen og som tema i utdanning og i opplæring og i kontinuerlig trening av helsepersonell. Ikke minst skal vi klassifisere og måle pasientsikkerhet – det å ha indikatorer for det – dele kunnskap og erfaring og best praksis, og vi skal utvikle og fremme forskning. Disse anbefalingene er i hovedsak i tråd med hvordan vi jobber nasjonalt i Norge med pasientsikkerhet i spesialisthelsetjenesten.

På ett område er man kommet relativt kort, og det gjelder utdanning og forskning. Utfordringen for Norge gjelder anbefalingene om å støtte etablering av eller styrke sanksjonsfrie rapporterings- og læringssystem. Dette kan løses dersom § 3-3, meldeordningen, flyttes til en uavhengig instans, noe vi har under vurdering.

Are Helseth (A) [13:22:42]: Denne interpellasjonen reiser spørsmålet om å innføre Internett-baserte registreringsprogram for helsetilsatte, brukere og pårørende slik at alle uheldige hendelser lett skal kunne meldes. Problemstillingen er relevant fordi vi vet det er mange uheldige hendelser i helsetjenesten, og vi vet at beste virkemiddel for å redusere slike er en åpenhetskultur med innmelding av feil, læring, endring av systemer og oppfølging.

Helsetjenesten er til for å hjelpe folk. Det er derfor så vanskelig å tenke på og snakke om at noen mennesker påføres skade og at noen dør som følge av uønskede hendelser i tjenestene. Men dette skjer, og sikker pasientbehandling er derfor et av de viktigste temaene for helsetjenesten og helsepolitikken.

I Norge er det ikke utført store undersøkelser som viser den reelle risikoen for at pasienter påføres skade. Det foreligger imidlertid internasjonale undersøkelser som overført til norske forhold antyder at «uheldige hendelser» i helsetjenesten kan føre til 2 000 dødsfall og 15 000 varig skadede pasienter. Regjeringen har i Nasjonal helseplan for 2007–2010 understreket behovet for en kulturendring i helsetjenesten. Det er behov for en større erkjennelse av at feil skjer, samt større åpenhet om utilsiktede hendelser og nesten-hendelser. For å understøtte helsetjenestens arbeid med dette foreslo derfor Regjeringen at det ble etablert en egen nasjonal enhet for pasientsikkerhet tilknyttet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Nasjonal enhet for pasientsikkerhet arbeider bl.a. med å analysere data i nasjonale meldesystemer for å lære hvorfor uønskede hendelser oppstår, og dernest foreslå konkrete tiltak for å hindre gjentakelse av hendelser. Enheten arbeider med forslag til meldeordninger der pasientene selv kan melde uønskede hendelser, og med å utvikle systemer for å måle pasientsikkerheten. I 2008 ble den første pasientsikkerhetskonferansen i Norge arrangert. Enheten deltar også på andre måter i utdanning og videreutdanning av helsepersonell, og enheten er sekretariat og koordinator for den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen som starter i 2011.

Ett område hvor utilsiktede hendelser inntrer, er i kirurgien. Verdens helseorganisasjon har laget sjekklisten «Trygg kirurgi verner liv», og denne har Kunnskapssenteret oversatt til norsk. Operative inngrep redder liv, men innebærer også en fare for liv og helse. Sjekklisten er et hjelpemiddel som reduserer avvik fra etablerte prosedyrer. Den er enkel og viser fall i uønskede hendelser i en større internasjonal studie. Sjekklisten er allerede tatt i bruk ved flere helseforetak, bl.a. i Helse Vest og Helse Sør-Øst. Det er en erfaring fra andre samfunnsområder, f.eks. luftfart, at nitid bruk av sjekklister reduserer feil og fremmer en god sikkerhetskultur.

Vi klarer ikke å lage en feilfri helsetjeneste, men gode rutiner skal redusere feil til et absolutt minimum. Da må vi lære av de feil som oppstår. For å kunne lære må feil komme opp til overflaten. Derfor anbefaler WHO – Verdens helseorganisasjon – EU og Europarådet at det skal lages meldesystemer som skal fremme læring og kjennetegnes av «No shame, no blame, no name». Det betyr bl.a. at det å melde ikke medfører risiko for straffeforfølgelse eller andre sanksjoner.

Antall uønskede hendelser og dødsfall i en moderne helsetjeneste er skremmende høyt. Derfor er dette en stor helsepolitisk sak som vi må arbeide intensivt med.

Bent Høie (H) [13:27:27]: Jeg vil først få takke interpellanten for å ta opp et viktig og veldig aktuelt tema som det er åpenbart at interpellanten har arbeidet mye med. Dette er et spørsmål som er helt avgjørende for at vi skal få en bedre helsetjeneste. Vi har sett at andre deler av samfunnet vårt har klart arbeidet med sikkerhet og læringskultur, knyttet opp mot å lære av feil, på en helt annen og betydelig mer systematisk måte enn det som en har fått til i helsevesenet vårt. Mange viser til luftfarten, og det er et godt eksempel. For Norge burde oljenæringen være et mye mer nærliggende eksempel, der vi framstår i verdensklasse i forhold til arbeidet med å hindre feil og ulykker. Jeg har ment, og har ment i flere år, at helsetjenesten i Norge i mye større grad burde benyttet den kompetansen som er bygd opp i den næringen, i helsevesenet for å lære av de erfaringene som en har gjort der i forhold til arbeidet med å unngå feil og ulykker.

Jeg har selv erfaring fra å ha deltatt på veldig mange helsekonferanser, og jeg har selv erfaring fra å ha deltatt på veldig mange oljekonferanser. Det er én ting som skiller helsekonferanser og oljekonferanser, og det er at når en oljekonferanse åpner, er det første som skjer, at den som har ansvaret for konferansen, forteller hvor nødutgangen er. Det har aldri skjedd på en helsekonferanse at de som har ansvaret for konferansen, først forteller hvor nødutgangen er. Det er et eksempel på to helt ulike kulturer knyttet til fokus på sikkerhet. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Et av områdene en er nødt til å arbeide med, er nettopp kulturen knyttet til å gi beskjed både om når feil har oppstått og også – som interpellanten er inne på – når feil kunne ha oppstått. Det er det som i dag ivaretas gjennom § 3-3-ordningen og meldinger som går videre til Helsetilsynet.

Skal en jobbe med å få dette til, er det ikke bare et kulturspørsmål, men ikke minst også et systemspørsmål. Det vi ser av de meldingene som kommer inn med tanke på § 3-3-ordningen i Norge, er at en sannsynligvis er ganske flink til å melde fra om de alvorlige hendelsene og om de nesten-alvorlige ulykkene, mens en ikke er så flink til å melde fra om de mindre alvorlige hendelsene. Det er et problem, fordi mindre alvorlige hendelser kan ha stor betydning for den enkelte pasient, men det kan også være uttrykk for et manglende system.

Og det er det neste hovedspørsmålet her, nemlig foretakenes og helsevesenets fokusering på sikkerhet – pasientsikkerhet og kvalitetssikringssystemer. Jeg har et helt klart inntrykk av at verken styrene i helseforetakene eller ledelsen i helseforetakene har disse spørsmålene tilstrekkelig langt framme på dagsordenen, og dermed er det heller ikke de spørsmålene som får den nødvendige fokuseringen i organisasjonen.

I 2007 ble Nasjonal enhet for pasientsikkerhet opprettet etter bl.a. en lang diskusjon om hvordan vi skulle jobbe med dette, og etter at man hadde hatt en intern arbeidsgruppe i Helse- og omsorgsdepartementet som anbefalte en slik løsning. Spørsmålet om melding om hendelser var da en sentral del av den interne arbeidsgruppen i Helse- og omsorgsdepartementets arbeid. De konkluderte med at en ikke skulle opprette en ny meldeordning til det nye nasjonale senteret for pasientsikkerhet, men basere senterets arbeid på de allerede eksisterende meldeordningene, og da spesielt § 3-3-ordningen.

Jeg har nylig blitt kjent med at § 3-3-meldingene forblir i Helsetilsynet, og at det ikke er laget lovgrunnlag som innebærer at en har mulighet til å overføre denne informasjonen fra Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet. Det betyr at Helsetilsynet nå sitter på 16 000 rapporterte § 3-3-hendelser som Nasjonal enhet for pasientsikkerhet altså ikke jobber med. Både av innlegget til helseministeren og av innlegget til representanten Are Helseth kunne en få inntrykk av at de jobber med denne typen informasjon – det gjør de ikke. Jeg vil gjerne høre helseministerens tilbakemelding, når en har tenkt å gjøre noe med dette.

Filip Rygg (KrF) [13:32:46]: Vi vil selvsagt alle ha en helsetjeneste som er trygg og sikker. Den medisinske utviklingen gjør det stadig mer krevende å få dette til. Vi vet at stadig mer teknisk avansert utstyr og nye behandlingsmetoder krever mye kunnskap og kompetanse hos helsepersonell.

Dessverre rammes så mye som 10 pst. av pasientene på norske sykehus av det som ofte kalles «uheldige hendelser». Derfor er denne interpellasjonen som er fremmet i dag, veldig viktig. Årsakene til uheldige hendelser er mange: feilvurderinger av hva en pasient kan tåle av behandling, tekniske feil i utførelsen av behandlingen, utilstrekkelig kunnskap hos behandleren, men også systemfeil.

Ifølge en undersøkelse på Harvard-universitetet kan 58 pst. av uheldige hendelser forebygges.

I 2007 ble det hos Helsetilsynet registrert drøyt 2 000 meldinger. 38 pst. av disse innebar betydelig personskade, 49 pst. var om forhold som kunne ha ført til betydelig personskade, og 13 pst. var unaturlig død. 21 pst. av alle meldingene hadde feil ved bruk av legemidler som årsaksforhold.

Det er nok grunn til å tro at dette er toppen av et isfjell. Kristelig Folkeparti har i flere år etterlyst og foreslått et anonymt meldesystem for uheldige hendelser i helsetjenesten. Derfor er signalene som kommer fra statsråden, også positive. Jeg opplever at statsråden tar på alvor denne problemstillingen, og at man ønsker å handle. Men det er ikke slik at det er behov for å vente på utviklingen. Utviklingen har kommet, og det er absolutt tid for å sette i gang et konkret tiltak, slik at man kan få meldt inn anonymt, gjerne via Internett.

For det første er det behov for en holdningsendring i helsetjenesten. Ved å venne seg til å rapportere om uheldige hendelser og avvik vil dette etter hvert skape mer åpenhet. For det andre skal det ikke være en jakt på syndebukker som er hensikten med et slikt system, men å få fram hva som går galt i helsetjenesten for så å kunne lære av det, slik at det ikke skjer igjen. Helsetilsynet påpeker i rapporter at flere behandlingssteder dessverre ikke evner å lære av sine feil.

Ifølge Kunnskapssenteret er det svakheter ved dagens system: Det tar ikke utgangspunkt i læring, det er mange ulike systemer med ulike hensikter, det er ingen koordinering, det mangler felles rammeverk og begrepsapparat, det er ingen analyse av hva som trengs av tiltak, og det mangler apparat for analyse av meldinger.

WHO har fire kjerneprinsipper for retningslinjer om meldesystemer: Hensikten er å lære, meldingen må være trygg, den må føre til konstruktiv respons, og den må føre til meningsfull analyse og læring.

Det er behov for strukturelle tiltak, bl.a. trengs felles rammeverk og begrepsapparat, koordinering og analyse. Læring må være utgangspunktet.

Interpellasjonen og statsrådens svar i dag har tydeliggjort at det er en politisk vilje. Jeg håper på rask handling, for dette er viktig. Det er viktig for den pasienten det gjelder, og det er viktig for at helsevesenet kan få stadig høyere kvalitet.

Anne June Iversen (FrP) [13:36:05]: Jeg vil først av alt takke for en god debatt. Statsråden viser tydelig innsikt i saken. Jeg er også veldig glad for at representanten Helseth ser viktigheten av dette temaet, og har et sterkt håp om at det også blir fokusert på dette videre framover.

Til representanten Rygg: Kristelig Folkeparti sier at de vil ha anonym melding, men samtidig vil de ha åpenhet. Jeg ser det som to motsetninger. Poenget her er jo nettopp å åpne opp og gjøre det legitimt. Da kan vi ikke nødvendigvis si at det er knyttet til anonymitet.

Nasjonal enhet for pasientsikkerhet har gjort et betydelig arbeid siden oppstarten. Jeg er veldig positiv til det arbeidet som der blir gjort, men samtidig har de noen utfordringer – de trenger kunnskap, altså data om avvik. De dataene de får i dag, er av mer alvorlig karakter; de hendelsene som fører til alvorlige skader og til dødsfall. Men avvik handler om så veldig mye mer enn det. Det handler om alle deler i et behandlingsforløp. Det handler om stengte branndører hvis et eller annet skjer. Det handler om sakshåndtering som ikke er slik som den skal være. Det handler om behandlingskjeder der «best practice» ikke blir etterfulgt til tross for at helseforetaket har et helt tydelig standpunkt når det gjelder hva som skal skje. Det er så mange ting som er knyttet til dette temaet.

For ordens skyld vil jeg også nevne én ting – en kvalitetsindikator. Det er et litt komplekst tema, for den gir bare en vurdering av om bestemte krav eller standarder er etterfulgt. Det blir på en måte å se litt tilbake, mens avvik handler om å kjøre «hands on» – se ting i de små forløp som gjentar seg, komme tidlig inn og begynne å bearbeide det. Om man løfter dette til et nasjonalt nivå, vil bl.a. Nasjonal enhet for pasientsikkerhet få tilgang til den kunnskapen som de i dag hemmes av at de ikke får. Det er deres største hemmer at de ikke får disse dataene opp, nettopp fordi det er små systemer, og lokale systemer.

Forskningsmessig må vi løfte det et hakk, og det er det jeg ber om.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:39:07]: Representanten Bent Høie sier at vi må lære av andre for å bli bedre. Det er jeg helt enig i. Helsetjenesten totalt sett har mye å lære både av oljenæringen og av transportnæringen om det som går på å bygge systemer.

Så vil jeg si at på noen områder har man også gått rett vei. Når Helsedirektoratet jobber med å utarbeide veiledere eller nasjonale strategier innenfor ulike områder, f.eks. kreftsykdommer og behandling av disse, er det klart at alle systematiske behandlingsmetoder av denne typen egentlig er et ledd i kvalitetssikringsarbeidet. Samtidig er dette komplekst, som veldig mange har sagt, og vi har en stor jobb å gjøre med å etablere et miljø for melding som oppleves trygt. For det er ikke tvil om at det foreligger en betydelig underrapportering i tilknytning til f.eks. § 3-3, om meldeordningen. Det er en dårlig meldekultur i helsetjenesten, og frykt for sanksjoner fra Helsetilsynet er nok en medvirkende årsak til det.

Jeg tok i innlegget mitt opp kritikken som er kommet overfor Helsetilsynet. Men jeg har også lyst til å si som svar til representanten Høie at både Helse Sør-Øst RHF, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Forbrukerrådet har henvendt seg til Helse- og omsorgsdepartementet med anbefaling om å flytte § 3-3, om meldeordningen, fra Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet ved Kunnskapssenteret. Vi er i ferd med å vurdere fordeler og ulemper ved å flytte denne meldeplikten.

Jeg må også si, i tilknytning til den fokuseringen som har vært i det siste, at grunnlaget for og bakgrunnen for etableringen av denne utrykningsenheten, grunnlaget for at helseforetakene og sykehusene nå pålegges øyeblikkelig meldeplikt til Helsetilsynet, selvfølgelig er at pasientsikkerheten skal tas på alvor, at man skal lære av og følge opp de uønskede og alvorlige hendelsene.

Filip Rygg nevnte at det måtte en holdningsendring til. Ja, jeg tror nok at det må en holdningsendring til. Vi må jobbe videre og jevnt med dette temaet, som er så viktig. Sånn sett vil jeg si at interpellanten har satt i gang en viktig debatt om et viktig tema for pasientene.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.