Are Helseth (A) [15:14:35]: Helsetjenesten er til for å helbrede, lindre og trøste. Men en moderne helsetjeneste med mange aktører, avansert teknologisk utstyr og medikamenter med bivirkninger fører også til uønskede hendelser, skader og dødsfall. Det er vanskelig å forholde seg til at dette skjer, og det er fare for at vi ubevisst legger et kollektivt slør over problemstillingen.

Men det er for mange som erfarer uønskede hendelser, mange som utsettes for smerter, for varige funksjonstap, og det er mange som dør. Derfor er dette en stor sak for helsetjenesten og en stor helsepolitisk sak. Det er et politisk ansvar å lage systemer som reduserer uheldige hendelser til et minimum, og det er et politisk ansvar å reise og føre debatten slik at ubevisste, kollektive slør ikke får dekke et vanskelig område.

Kunnskapsgrunnlaget om uønskede hendelser i norsk helsetjeneste er ikke godt nok. Vi har ikke gode tall fra Norge om skader og dødsfall som følge av helsetjenestens ytelser. Vi har heller ikke gode tall for omfanget av uheldige hendelser i norsk helsetjeneste.

EU har i sine offisielle estimater antatt at 8–15 pst. av pasienter innlagt på sykehus opplever uheldige hendelser, og at helsetjenesteassosierte infeksjoner rammer én av 20 sykehusinnlagte pasienter, dvs. 4,1 mill. pasienter med sykehusinfeksjoner hvert år. Denne årsaksfaktor alene medfører 37 000 dødsfall i EU-området pr. år. En grundig undersøkelse fra Nederland i 2006 viste at 5 pst. av alle sykehusinnleggelser skyldtes feil bruk av medisiner, og at halvparten av disse feilene kan forebygges. Undersøkelsen viser at det i Nederland er 19 000 innleggelser pr. år på grunn av medikamenteringsfeil, og 1 200 pasienter dør som følge av dette. OECD har studert unngåelige dødsfall i helsetjenestene, og fant at ca. 5 000 dødsfall i norsk helsetjeneste var av typen unngåelige dødsfall. Kunnskapssenteret har i 2010 laget et estimat som viser at dersom dødeligheten ved norske sykehus hadde vært holdt innen det nivå som man finner hos de 25 pst. beste norske sykehusene, ville 7 000 liv være spart.

Vi vet altså ikke nøyaktig hvor mange uheldige hendelser som skjer i norsk helsetjeneste, men vi vet at det er mange. Vi vet ikke hvor mange som dør, men vi vet at det er mange. Minst halvparten av de uheldige hendelsene kan forebygges. Da må vi ha en sikkerhetskultur gjennom hele tjenesten og en organisering av læringsarbeidet som virker. Hvordan skal vi få det til?

EU har vedtatt retningslinjer for arbeidet med pasientsikkerhet. Disse innebærer at hvert medlemsland skal etablere en offisiell policy og opprette en nasjonal enhet for pasientsikkerhet. Videre skal pasientsikkerhet inngå i alle helsepolitiske programmer på nasjonalt og lokalt nivå. Pasientrollen skal styrkes ved at pasientene skal inviteres med i utformingen av policy-programmer, og pasientene skal gjøres kjent med pasientsikkerhetsstandarder, risiko og sikkerhetsvurderinger. Pasienters mulighet til å gjøre kvalifiserte valg skal styrkes.

Det er videre sentralt at etablering av rapporterings- og læringssystemer kobles fra sanksjonsmyndighetene, slik at helsepersonell kan melde om uheldige hendelser i et miljø som er åpent og ikke straffende. Innenfor EUs retningslinjer er det også mulig for pasienter og pårørende å rapportere sine erfaringer.

EUs retningslinjer innebærer videre å stimulere til utdanning og trening i pasientsikkerhet, etablere et effektivt og transparent pasientsikkerhetsprogram og etablere system for umiddelbar aksjon ved større pasientsikkerhetshendelser.

I Norge etablerte vi våren 2007 Nasjonal enhet for pasientsikkerhet som foreslått i Nasjonal helseplan for 2007–2010. Enheten er et nasjonalt kompetansesentrum for innsatsen mot uønskede hendelser. Nasjonal enhet for pasientsikkerhet utarbeider informasjon til pasientene, driver utdanningsvirksomhet, har tatt initiativ til etablering av et nasjonalt forskningsnettverk innen pasientsikkerhet, arrangerer den årlige pasientsikkerhetskonferanse og arrangerer etterutdanningskurs i pasientsikkerhet for leger. Videre har Nasjonal enhet for pasientsikkerhet startet arbeidet med å utvikle et meldesystem for pasienter og pårørende. Enhetens mulighet til å bli et kraftfullt redskap for bedre pasientsikkerhet begrenses av at enheten ikke har tilgang til innmeldingen av uønskede hendelser og ved at våre meldesystemer ikke er frikoblet fra sanksjonsmyndighet, slik EU og andre internasjonale autoriteter mener gir best resultater.

Internasjonale anbefalinger er klare. For å skape åpenhet og tillit til en meldeordning kan ikke sanksjonerende systemer være koblet med meldesystemet, og internasjonal faglitteratur anbefaler at meldesystemer bør skilles fra sanksjonerende systemer. WHO, Europarådet og EU har gitt slike anbefalinger til sine medlemmer.

Det er grunn til å tro at flere tusen pasienter dør hvert år i Norge som følge av uønskede hendelser. Hva kan vi gjøre for å redusere dette til et absolutt minimum? Etter min vurdering er følgende elementer viktige:

• Vi må ha en nasjonal pasientsikkerhetspolicy med relevante og gode virkemidler.

• Det må være en åpen og trygg meldeordning, der hensikten er å lære av feil og nesten-feil. En slik ordning bør ikke være koblet til sanksjonssystemene.

• Videre bør vi samle alle meldinger nasjonalt. Som et minimum bør dette gjelde for meldinger om de alvorlige hendelsene.

• Vi bør også gjennomføre nasjonale pasientsikkerhetskampanjer.

Vi klarer bare å redusere de uheldige hendelsene hvis alle hendelser blir meldt, slik at vi kan lære og bedre systemene. Det store antallet av uheldige hendelser skyldes systemfeil. Komplett rapportering er en avgjørende kunnskapskilde for å lære og så forandre, slik at de uheldige hendelsene i helsetjenesten kan bli færre.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:22:12]: Først vil jeg takke interpellanten, Helseth, for å ta opp et svært viktig spørsmål. Det er bred enighet om at pasientsikkerhet er viktig. Det viste også interpellasjonen fra Anne June Iversen som vi behandlet i forrige uke. Helsetjenesten er til for å hjelpe – ikke skade pasienter eller utsette dem for unødig risiko.

Jeg har hatt sterke møter med pasienter som har vært utsatt for uheldige hendelser, og pårørende som har mistet sine kjære. Slike møter gjør sterkt inntrykk, og jeg vil kjempe for at pasienter i en sårbar situasjon skal oppleve trygghet og tillit i møte med helsetjenesten.

EU og Verdens helseorganisasjon regner med at minst 10 pst. av alle sykehusinnleggelser resulterer i en uønsket hendelse med dødsfall og varig lidelse som verst tenkelige konsekvens. Vi kjenner ikke godt nok omfanget av uønskede hendelser i norsk helsetjeneste.

Det er etablert flere ordninger for å fremme pasientsikkerhet i helsetjenesten. Pasientrettighetsloven skal bidra til at befolkningen gis nødvendig helsehjelp av god kvalitet innen fastsatte frister. Statens helsetilsyn fører tilsyn, både hendelsesbaserte og planlagte, for å sikre at tjenestene drives i samsvar med regelverket. Det er Helsetilsynet som forvalter meldeplikten etter helsepersonelloven § 17 og spesialisthelsetjenesteloven § 3-3. Helsepersonell skal på eget initiativ gi tilsynsmyndigheter informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Ved hendelser som har ført til eller kunne ha ført til betydelige personskade som følge av helsehjelp, skal sykehuset snarest mulig melde hendelsen til Helsetilsynet.

Helsetilsynet er forpliktet til å gripe inn overfor virksomheter og helsepersonell som handler i strid med loven. Helsetilsynets arbeid er også viktig for å forebygge uønskede hendelser. De skal gi råd og veiledning til helsepersonell og virksomheter på bakgrunn av funn fra gjennomførte tilsyn. Lærings- og forebyggingsperspektivet står derfor sentralt i Helsetilsynets arbeid.

Det er viktig at uønskede hendelser håndteres og følges opp lokalt, slik at erfaringene kan brukes til læring og forebygging. Kunnskap og anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon og EU tar utgangspunkt i at uønskede hendelser ikke kan unngås, men at vi kan lære av dem for å forebygge og redusere forekomsten. Det legges vekt på å endre kulturen i helsetjenesten og skape åpenhet både om uønskede hendelser og nesten-hendelser. Spørsmålet er ikke «hvem har skylden?», men «hvordan kunne dette skje?» og «hvordan skal vi unngå at det skjer igjen?»

I Nasjonal helseplan 2007–2010 har vi lagt vekt på at det er behov for en kulturendring i helsetjenesten i den retning som EU og Verdens helseorganisasjon beskriver. Nasjonal enhet for pasientsikkerhet ble etablert i Kunnskapssenteret i 2007 for å understøtte helsetjenestens arbeid med dette.

I juni 2009 vedtok EU anbefalinger for å bedre pasientsikkerheten. Anbefalingene bygger på at læring, forebygging og kunnskapsutvikling er veien å gå for å lykkes med pasientsikkerhet. Disse anbefalingene ligger til grunn også for norsk politikk på pasientsikkerhetsområdet.

I 2011 skal vi sette i gang en nasjonal pasientsikkerhetskampanje. Målet er å redusere uønskede hendelser på utvalgte områder der vi vet at det er et forbedringspotensial. Nasjonal enhet for pasientsikkerhet innhenter nå erfaringer og kunnskap fra andre lands kampanjer. Jeg har tro på at en målrettet kampanje vil legge grunnlaget for varige resultater både på innsatsområdene og på kvalitet og pasientsikkerhet generelt.

Det er viktig at hendelsene følges opp der de har skjedd, slik at vi kan lære av dem. Derfor må vi ha gode lokale meldesystemer. Forskrift om internkontroll pålegger alle helse- og omsorgsinstitusjoner å «skaffe oversikt over områder i virksomheten hvor det er fare for svikt eller mangel på oppfyllelse av myndighetskrav». Siden 2007 har departementet lagt vekt på internkontroll og risikostyring i styringsdialogen med de regionale helseforetakene. Det er et lederansvar å etablere et godt system for å melde uønskede hendelser. Ansatte skal oppleve at det er trygt å melde. En kartlegging som Nasjonal enhet for pasientsikkerhet gjennomførte vinteren 2009, viser at arbeidet med pasientsikkerhet er i ferd med å bli forankret i linjen i våre sykehus. Ved flere sykehus er ledere med i kvalitetsutvalgene, og ledere og styrer etterspør i økende grad informasjon om pasientsikkerhet. I tre av fire regionale helseforetak er det innført elektroniske meldesystem, og oppmerksomheten rundt disse bidrar til å endre kulturen, slik at flere hendelser blir meldt.

Dette er bra, men meldingene brukes i for liten grad til å lage årsaks- og hendelsesanalyser. Her må vi bli enda bedre. Jeg har derfor stilt krav til de regionale helseforetakene i 2010 om at de skal sørge for at alvorlige hendelser i forbindelse med pasientbehandling brukes til å lære av. De alvorligste hendelsene skal naturligvis også meldes til Helsetilsynet, slik loven krever. Som kjent vil jeg etablere en prøveordning for enda bedre oppfølging av de alvorligste hendelsene. De regionale helseforetakene vil på foretaksmøtet denne uken få pålegg om å varsle om alvorlige hendelser til Helsetilsynet umiddelbart. Helsetilsynet har fått i oppdrag å etablere en utrykningsgruppe, slik at de går raskt ut og innhenter relevant informasjon i slike saker, både fra helsepersonell, pasienter og pårørende. Helsepersonells rettssikkerhet vil bli ivaretatt der det er utrykningsgruppen som gjennomfører tilsynet.

Jeg understreker at denne ordningen skal ivareta den tilsynsmessige oppfølgingen av de mest alvorlige hendelsene. Departementet ser på muligheten for å flytte forvaltningen av meldeplikten som gjelder spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 fra Helsetilsynet til en uavhengig instans med læring som formål. Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret er foreslått. Dette vil kreve lovendring, og jeg vil i så fall komme tilbake til Stortinget med et slikt forslag, men dette arbeidet er i gang. Målet må være at vi får et mest mulig helhetlig nasjonalt system for pasientsikkerhet i tråd med internasjonal kunnskap og anbefalinger.

Det er forståelig at frykt for presseoppslag og sanksjoner fra kolleger, ledere og Helsetilsynet gjør at mange kvier seg for å melde. Samtidig er åpenhet om hendelsene den eneste måten å avdekke risikoområder på og lære av dem. Som nevnt har jeg overfor de regionale helseforetakene lagt vekt på betydningen av å ha gode lokale meldesystemer der ledelsen må legge til rette for at det er trygt å melde. Ved å flytte den nasjonale § 3-3-ordningen fra Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet får vi et rapporterings- og læringssystem fra lokalt til nasjonalt nivå som det ikke er knyttet sanksjoner til, med formål å fremme læring og forebygging av uønskede hendelser.

Pasientsikkerhet er viktig. Vi må ha systemer som sikrer oppfølging av de alvorligste hendelsene ut fra et tilsynsperspektiv, og vi må ha systemer som sikrer oppfølging av hendelsene ut fra et læringsperspektiv. Målet er å forebygge og redusere antall uønskede hendelser.

Det er et ledelsesansvar på alle nivåer å legge til rette for å skape en sikkerhetskultur innenfor eget ansvarsområde. Jeg vet at de som jobber i helsetjenesten, er opptatt av kvalitet og pasientsikkerhet. Jeg vet også at dette arbeidet pågår i helsetjenesten i dag. Men for å skape en varig sikkerhetskultur må pasientsikkerhet, sammen med annet kvalitetsarbeid, hele tiden være høyt på dagsordenen. Dette vil jeg bidra til.

Are Helseth (A) [15:31:19]: Jeg vil takke statsråden for et godt innlegg, et innlegg med betydelig innhold.

Vi har i Norge på dette området kommet langt på lovsiden med pasientrettighetslov og med det arbeidet som Statens helsetilsyn utfører. I Nasjonal helseplan for 2007–2010 er det, som nevnt, uttrykt et behov for en kulturendring i den retningen som EU anviser. Jeg synes derfor det er svært gledelig at statsråden vil se på muligheten av å flytte de såkalte § 3-3-meldingene til et rent lærende system og erkjenner at det vil kreve en lovendring. Når det kommer forslag om en slik, skal jeg fra min side gjøre et godt arbeid for å støtte forslaget.

Temaet pasientsikkerhet er en formidabel utfordring. Vi har ikke disse tallene, men det er kanskje 2 000 dødsfall i året – kanskje er det flere, kanskje er det færre. Uansett er det svært store tall. Vi må gjøre noe med dette, og da er det viktig å arbeide i riktig rekkefølge. Det er grunnleggende vanskelig å forstå hvorfor problemstillingen ikke rangerer blant de øverste når helsetemaer og helsepolitikk diskuteres.

Tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø, professor emeritus Peter F. Hjort skrev i 2007 boka Uheldige hendelser i helsetjenesten: en lære- tenke- og faktabok. Her er det 190 sider med eksempler, tabeller og regnestykker og 500 kildehenvisninger på dette området. Jeg møtte forfatteren i forrige uke under forberedelsen til denne debatten, og han var da ikke fornøyd med hvor langt vi var kommet. Hans analyse var bl.a.: Både boka og vår tilnærming er for faktaorientert og taler til hodene våre. Hans sa: Vi må vinne hjertene for å få dette til. Derfor fullfører han i disse dager, i høy alder, en ny bok, som ikke ser på fakta og tabeller, men som ser på historiene til 50 enkeltpasienter som har vært utsatt for uheldige hendelser. Og når vi leser fortellinger om fødselsskaden, om benet som må amputeres eller familien som har mistet en sønn, vil vi kanskje forstå at dette skjer altfor ofte.

Jeg ser fram til denne debatten og interessen for å holde et viktig tema høyt på dagsordenen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:34:44]: Hvis det feiler oss noe, hvis vi blir syke, tenker alle at vi vil være godt ivaretatt i møte med helsetjenesten. Den tilliten er det jo også viktig at vi har. Så vet vi at det skjer feil, og så hører vi noen historier fra det virkelige liv som – jeg må si – forplikter oss til å gjøre alt det vi kan for å bygge gode systemer rundt pasientsikkerhet.

Det at en organisasjon kan lære av de feilene som begås, er særdeles viktig. Det at man også jobber med kulturen i organisasjonen, det å endre adferd, er helt nødvendig. Jeg tror – med all respekt for et godt helsevesen, for det har vi tross alt i Norge – at vi har mye å gå på når det gjelder å bygge gode kulturer og gode systemer. Det må være gode kulturer, som jeg også sa i innlegget mitt i sted, og godt klima for å kunne varsle, for den varslingen er helt nødvendig hvis vi skal klare å lære av feilene og bli bedre.

Da er det spesielt to ting som vi nå har tatt tak i, og som jeg er helt overbevist om vil bringe oss på en fortsatt riktig vei. Det ene er etableringen av utrykningsgruppen – som vil være viktig for å følge opp de mest alvorlige sakene som skjer i helsevesenet – som er ment å rykke ut øyeblikkelig, og hvor rapporteringen da skal foregå til Helsetilsynet.

Så er det det vi ser på som vil kreve en lovendring, men som like fullt er viktig, og som dreier seg om … Det står helt stille for meg, president. Hvis jeg går ned og setter meg, vil jeg kanskje få det tilbake. Jeg tror jeg bare må gå ned og så opp igjen, hvis jeg kan få lov til det.

Presidenten: Statsråden har jo anledning til å komme tilbake igjen til saken på slutten av debatten.

Vi går videre til neste taler.

Tore Hagebakken (A) [15:37:44]: Selv om det et lite øyeblikk sto litt stille for statsråden, var i hvert fall det hun sa, helt klart å oppfatte dit hen at arbeidet med pasientsikkerhet i hvert fall ikke skal stå stille.

Så vil jeg takke interpellanten Are Helseth for at han tar opp et så viktig tema. Dette er et tema som vi egentlig ikke kan fokusere nok på. Og takk til statsråden for gode svar og positive signaler.

Et moderne samfunn er preget av farer og risiko for ulykker. Derfor har vi omfattende forebyggende arbeid på mange områder. Vi arbeider for å forebygge jord- og snøskred, men det er likevel ca. 15 dødsulykker i året. Arbeidet med matsikkerhet gjennom hele produksjonen er viktig. Likevel antar vi at kanskje 20 dødsfall pr. år skyldes usikker mat. Vi har strenge regler for brannsikkerhet og forebyggende kontroller. Likevel omkommer 50–80 mennesker i branner hvert år her i landet. Trafikksikkerhetsarbeidet har høy prioritet. Likevel omkom 214 mennesker i trafikken i 2009.

Begrepene matsikkerhet, brannsikkerhet og trafikksikkerhet er etablert, har innhold, og innsatsen på disse områdene gir resultater. Begrepet pasientsikkerhet er ikke tilsvarende befestet, sjøl om sikkerhetsutfordringene i helsetjenesten viser seg å være betydelige. Vi har ikke sikre nok norske data på uønskede hendelser i helsetjenesten som fører til dødsfall, men det er grunn til å tro at det kan være i størrelsesordenen 2 000 slike dødsfall innenfor spesialisthelsetjenesten årlig.

Når det gjelder allmennhelsetjenesten og omsorgstjenesten, er kunnskapsgrunnlaget enda dårligere. Når vi vet at kanskje halvparten av dødsfallene kan unngås ved godt forebyggende arbeid, er dette en uakseptabel situasjon.

Jeg er enig med Are Helseth i at dette er en stor sak for helsetjenesten og en stor helsepolitisk sak.

Interpellanten viste til professor Peter F. Hjorts bok «Uheldige hendelser i helsetjenesten» – han kunne fortelle at det også kommer en ny, interessant og spennende bok – hvor han skriver at det ikke er noen grense for hva som kan gå galt i helsetjenesten. Det skyldes de ufattelig store tallene som preger denne tjenesten.

Bare i Norge er det hvert år 850 000 innleggelser og 3,5 millioner polikliniske konsultasjoner i somatiske sykehus, 1 million polikliniske konsultasjoner ved psykiatriske institusjoner, ca. 160 000 mottakere av hjemmetjenester og ca. 15 millioner konsultasjoner i primærhelsetjenesten.

Et område med mange uheldige hendelser er knyttet til bruken av legemidler. Helse- og omsorgskomiteen var nylig på studiereise til ledende helseorganisasjoner i California. Også her var legemiddelhåndteringen identifisert som et område med mange uheldige hendelser. Internt hadde en analysert alle de små trinnene i et langt hendelsesforløp, fram til feil legemiddel eller feil dose ble gitt til pasientene. De fant ut at altfor mange ganger ble den sykepleieren som tok medikamenter ut av medisinskapet og brakte disse til pasienten, forstyrret av kolleger og tapte konsentrasjonen. Tiltaket som ble iverksatt, var enkelt: Den sykepleieren som håndterte medisinene, tok på seg et godt synlig gult bånd, og det var en sykehusregel at bærer av gult bånd ikke måtte forstyrres. Dette enkle grepet var innført i hele virksomheten, og en kunne måle at antall medikamentfeil gikk ned.

Uheldige hendelser i helsetjenesten fører til et bekymringsfullt høyt antall skader og dødsfall. Entydige faglige anbefalinger viser at antallet kan reduseres – og må reduseres. Viktige grep er å innføre en sikkerhetskultur hvor læring av feil og forbedring av systemer er det avgjørende. Da må alle feil opp i dagen. Derfor bør disse meldinger følge et eget løp som er forskjellig fra sanksjonssystemene. Jeg synes det var veldig positive signaler statsråden ga i så måte.

Per Arne Olsen (FrP) [15:42:35]: Interpellanten tar opp et svært viktig spørsmål, og han skal æres for det. Dette er imidlertid et spørsmål som ikke har bare ett enkelt svar, men det er en utfordring som må møtes med mange tiltak som kan bedre pasientsikkerheten i helsevesenet.

Noe som jeg slett ikke lar meg imponere over, er på mange måter Arbeiderpartiets tilnærming til denne saken. Dog skal jeg nyansere det noe, for jeg må også si at jeg synes at statsrådens innlegg i dag ga et bedre og et mer nyansert svar på noe av disse utfordringene enn det vi har opplevd så langt.

Så sent som før påske behandlet Stortinget etter forslag fra Fremskrittspartiet et forslag som ville ha hjulpet et stykke på vei. Fremskrittspartiets forslag om eksterne kontroller og godkjenningsordning av helseforetakenes ledelse og rutiner ble møtt med en kald skulder fra regjeringspartiene. Dette forslaget kunne ha bidratt til at aktører som f.eks. Det Norske Veritas kunne kontrollere og godkjenne helseforetakenes rutiner for avviksrapportering og håndtering.

Direktøren ved Statens helsetilsyn, Lars E. Hanssen, uttalte så sent som forrige uke at helsetjenesten er for dårlig til å lære av sine egne og andres feil. Departementet er eier av helseforetakene. Likevel greier man altså ikke enhetlig i tilstrekkelig grad å lære av sine feil.

Det er naturlig at statsråden redegjør for sin styring av helseforetakene, som åpenbart er mangelfull på dette området. Men jeg har med glede registrert det hun sa i dag, at på det kommende møtet skal dette adresseres spesielt. For statsråden har ansvar for å sørge for at helseforetakene tar Helsetilsynets rapporter på større alvor og dermed lærer av egne og andres feil.

Det er avgjørende at også helseforetakenes ledelse og styrer får nødvendig kunnskap og blir ansvarliggjort for forholdene som Helsetilsynet avdekker.

Det er en stor svakhet, slik jeg ser det, i systemet i dag at helseforetakenes styrer, som er ansvarlige for driften, i for liten grad får anledning til å se hvordan deres økonomiske prioriteringer kan gi seg utslag for den enkelte pasient, kanskje – i verste fall – i form av feilbehandling.

Det er avgjørende at Helsetilsynets kontroller blir tatt mer på alvor i departementet enn jeg har inntrykk av at man gjør, og at tilsynet benytter seg av flere uanmeldte kontroller.

For mindre enn en uke siden stilte Anne June Iversen under en interpellasjonsdebatt spørsmålet om det ikke ville være hensiktsmessig med et felles avvikssystem i helse- og omsorgssektoren, der også pasienter og ansatte m.fl. kunne melde avvik i det samme avviksregisteret – dette for at det skulle være lettere å få informasjon om situasjoner i helsevesenet, og dermed kunne lære av hverandres feil. Den gangen tok flere representanter fra regjeringspartiene, slik jeg opplever det, til orde for at avvikssystemene var gode nok. Det står ikke til troende når representantene fra regjeringspartiene endrer kurs fra uke til uke.

Det er helt avgjørende at vi i norsk helsevesen får en kultur for avviksrapportering. Kun om vi får det, kan vi få et helsevesen som ser og lærer av sine feil. Avviksrapportering handler ikke om å angi seg selv eller andre, men om å søke å lære av feil for å kunne bli bedre.

Fremskrittspartiet vil også ta til orde for å vurdere en granskingskommisjon for helsevesenet, etter modell fra bl.a. Statens havarikommisjon for transport. En slik kommisjon må kunne inneha kompetanse til både å kunne føre ekstern gransking og til å kunne bistå politiet med faglig veiledning ved en eventuell etterforskning. En slik kommisjon bør kanskje også ha muligheten til eksempelvis å kunne trekke tilbake autorisasjon, som jeg synes man opplever i altfor liten grad i dag.

Dette vil i sum kunne være med og bidra til å redusere antallet dødsfall og varige skader for pasientene i helsevesenet. Skal vi få til det, må regjeringspartiene vise en helt annen innsats enn de hittil har vist. Og jeg velger å tolke statsrådens innlegg i dag som at hun har tenkt det.

Bent Høie (H) [15:47:41]: Jeg takker interpellanten for å ta opp et særdeles viktig tema og for at helseministeren svarer på en offensiv og positiv måte. Jeg forstår at man har tenkt å prioritere arbeidet med pasientsikkerheten i helseforetakene og i helsetjenestene våre framover, og det er veldig bra. Hvis man ønsker inspirasjon og ideer, vil jeg sterkt anbefale at man går tilbake til Høyres representantforslag om kvalitetsarbeidet i helsetjenesten, som ble behandlet før sommeren i fjor. Der er det mange gode ideer som ligger ubrukt, og som det bare er å plukke opp og ta med seg i det videre arbeidet.

Den gangen la den daværende helseministeren stor vekt på at det systemet som var etablert, var godt nok, og det skulle en bare videreutvikle. Derfor synes jeg det er veldig positivt at helseministeren i dag erkjenner at dagens system ikke er bra nok, og viser til noen nye løsninger.

Når det gjelder diskusjonen rundt meldeordningene, er det åpenbart for dem som lyttet til både innlegget fra interpellanten og innlegget til helseministeren, at Arbeiderpartiet er i ferd med å konkludere med at de såkalte § 3-3-meldingene fra virksomhetene, som i dag går til Helsetilsynet, i framtiden skal gå til Nasjonalt senter for pasientsikkerhet. Det kan tenkes at det er en god løsning, men en har absolutt behov for å se på hva slags eventuelle konsekvenser det vil ha for Helsetilsynets mulighet til å ha det som en kan kalle en hånden på snøret-følelse med hensyn til hva som skjer i helsetjenesten vår. Det er veldig mange meldinger som kommer gjennom dette systemet, som ikke minst bidrar til at Helsetilsynet har en oversikt over og en direkte kontakt med institusjonene med hensyn til f.eks. å kunne oppleve at det er institusjoner som en bør være ekstra oppmerksomme på.

Argumentet for å flytte det over til en institusjon som ikke har sanksjonsmuligheter, er selvfølgelig å få opp antallet meldinger, og at de som jobber i helsetjenesten, skal føle seg tryggere ved å melde. Med tanke på at det kanskje er så lite som 1 promille av meldingene som fører til sanksjoner mot helsepersonell, burde ikke det vært – kanskje – et sterkt nok argument for å gjøre en så stor endring, med tanke på at noe av det som er hovedutfordringen med meldeordningen, nettopp er å skape åpenhet og trygghet knyttet til at det skjer feil i tjenesten? Da er det et paradoks at en skal møte det med en større grad av anonymitet, og prøve å redusere redselen knyttet til sanksjoner, istedenfor i større grad kanskje å jobbe med endringene i holdningen til betydningen av å melde. Foreløpig er i hvert fall vår konklusjon at den opprinnelige modellen, som aldri ble innført, burde ha vært gjennomført, nemlig at disse meldingene gikk videre fra Statens helsetilsyn til Nasjonalt senter for pasientsikkerhet. Skandalen i denne saken er faktisk at en i tre år har hatt et system som ikke har fungert, til tross for at Stortinget f.eks. i forbindelse med Nasjonal helseplan i 2007 framstilte det som om disse meldingene gikk videre fra Helsetilsynet til Nasjonalt senter for pasientsikkerhet, selv om det altså ikke var tilfellet, og at det ikke var lovgrunnlag for det.

Det pågår en diskusjon om en havarikommisjon i helsetjenesten, og det skyldes ikke minst den innsatsen som familiene Bistrup og Lie har gjort etter deres opplevelser med helsevesenet. Som interpellanten var inne på, har vi kanskje behov for at noen snakker til hjertet i oss for at en skal få gjort noe med disse sakene, og ikke minst har disse to familienes innsats gjort at jeg tror en har snakket til hjertet i alle i de politiske partiene.

Fordelen med å ha en egen havarikommisjon vil nettopp være å ha noen som kan rykke ut som ikke har sanksjoner som hovedformål, men å finne ut hva som har skjedd. Dette er jo hovedmodellen fra samferdselssektoren, og jeg håper at statsråden vil være positiv til å prøve ut en slik modell, parallelt med å prøve ut den modellen som statsråden selv har lansert knyttet opp mot Statens helsetilsyn. Kun på den måten vil Stortinget ha et godt nok beslutningsgrunnlag når en eventuelt skal innføre en nasjonal ordning.

Filip Rygg (KrF) [15:52:59]: Vi har i dag en god anledning til å fortsette den debatten vi hadde i forrige uke, der det var tverrpolitisk enighet om at det er viktig å styrke pasientsikkerheten. Jeg vil, i likhet med flere, begynne med å berømme statsråden og interpellanten for deres innlegg. Det var innlegg med stort engasjement, og jeg opplevde også at det var offensive toner i innlegget til statsråden.

Flere forhold peker i retning av at flere uheldige hendelser vil skje i fremtiden dersom vi ikke gjør noe for å forebygge dem. Økende alder på befolkningen, mer komplisert medisinsk behandling, urealistiske krav til helsetjenesten fra pasienten og de pårørende og stadig større krav til effektivitet og rasjonalisering på sykehusene, det virker inn.

Kanskje det viktigste grepet er å skape en kultur for å rapportere de tingene som ikke skulle ha skjedd, for deretter å bruke det til å lære av det. Arbeidsmiljøet må preges av åpenhet, tillit, romslighet, hjelpsomhet og samarbeid for å redusere frekvensen av uheldige hendelser.

Det er viktig å erkjenne at det ligger i medisinens natur at alle gjør feil før eller senere. I forebyggingsarbeidet må denne erkjennelsen formidles til helsepersonell i utdanningen. Helsetjenesten kan ikke lære av sine feil når den ikke vil innrømme dem.

I statsbudsjettet for 2005 ble det som den gang var Sosial- og helsedirektoratet bedt om å starte implementeringen av et system for registrering, analyse og forebygging av uheldige hendelser i helsetjenesten, i den hensikt å opprette et meldingssystem som har kvalitetsforbedring, og ikke straffereaksjon, som formål. I februar 2007 ble endelig Nasjonal enhet for pasientsikkerhet etablert, men da uten et eget meldesystem.

Som det har kommet frem i debatten, er det en utfordring å etablere sanksjonsfrie rapporterings- og læringssystem.

Kristelig Folkeparti har, som det ble sagt i forrige uke, ved en rekke anledninger foreslått at det opprettes et anonymt meldesystem, uten sanksjon som mål. Om dette skal være anonymt, bør vurderes løpende basert på erfaringer fra andre land med anonyme meldesystemer. Kanskje bør det være frivillig om det skal følge navn med meldingene. Da vil fordelen være at meldingene kan gå tilbake til sykehusene der det skjedde, slik at læringen i større grad kan skje der.

Men læringen skal ikke bare skje på det enkelte sykehus. Noen uheldige hendelser skjer kanskje bare én gang på et enkelt sykehus og kanskje noen få steder i landet. Da blir det viktig at den nasjonale enheten får inn disse hendelsene for å se dem i sammenheng. Det enkelte sykehus har ikke nok hendelser av de mer sjeldne slagene. Den nasjonale enheten må jobbe målrettet med hele dette feltet. De vil gjennom analyser kunne ta til orde for generelle tiltak for å styrke pasientsikkerheten ved alle landets sykehus.

Jeg ser frem til at det satses målrettet på pasientsikkerhet fremover. Meldesystemer må på plass, de bør være like mellom sykehusene, forskning og utdanning må styrkes på dette feltet, og det må satses på at sykehus lærer av uheldige hendelser slik at de ikke skjer igjen.

Først og fremst vil pasientbehandlingen bli tryggere, og tilliten til de norske helsetjenestene vil bli styrket av det.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:56:30]: Det er menneskelig å feile, og i helsevesenet er den menneskelige innsatsfaktoren en av de viktigste ressursene. Derfor må vi få en kultur hvor det er aksept for at avvikshåndteringen er et ledd i kvalitetsforbedringen i en lærende organisasjon, og det må bli slutt på at de ansatte ikke tør å melde fra om avvik av frykt for sanksjoner. Det må også bli slutt på at ansatte ikke melder fra om avvik fordi det blir sett på som et merarbeid som det ikke kommer noe ut av. Altfor mange avviksmeldinger stopper hos mellomledere og ledere som frykter for sine overordnede.

Den sosialistiske tilnærmingen til avvikshåndtering slik vi f.eks. ser i skolen, skremmer meg. Vi har hatt mange debatter om nasjonale prøver og håndtering av resultatene. I min egen kommune har elevene jevnt over skåret dårlig på disse prøvene, og i forrige uke kunne lokalavisen meddele at utviklingen for noen av skolene var alarmerende og urovekkende. Men skattebetalerne, altså foreldrene, og elevene fikk ikke vite hvilke skoler det gjaldt. Faren for at noen ville lage en slags rankingliste, var hovedargumentet mot offentliggjøring. Jeg kan ikke se på dette som annet enn overbeskytting av ansatte og ledelse. Brukerne kan absolutt ikke være tjent med en slik tilnærming fordi det oppstår både mistenkeliggjøring og spekulasjoner. Jeg tror at offentliggjøring og åpenhet ville ha ført til et langt bedre trykk i den omstillings- og læringsprosessen som må til for å kunne levere tjenester av bedre kvalitet, slik vi også ønsker oss i helsevesenet. Jeg har ved selvsyn sett hva offentliggjøring av årlige bruker- og pårørendeundersøkelser kan ha av positive innvirkninger på en organisasjon. En sunn konkurranse fører til positivitet og serviceinnstilling. Økt arbeidsglede er også noe av det jeg har observert.

Sykehuset Østfold har arbeidet målbevisst med sitt kvalitetssystem. Offentliggjøring av uønskede hendelser og rapportering av avvik har vært en viktig del av dette arbeidet. Jeg må si jeg har følt med sykehusledelsen og de ansatte når jeg har sett hvordan pressen har tilnærmet seg dette. En periode virket det som om en av Akersgatas største aviser hadde en journalist i Thailand, og som hadde gjort det til sin livsoppgave å gå gjennom sykehusets offentlige elektroniske postlister, for så å smøre den ene skandalepregede artikkelen etter den andre med krigsoverskrifter på avisens sider, og det fikk bli en del av avisens føljetong av såkalte avsløringer.

Jeg skal være den første til å si at vi trenger en kritisk presse, men hvem er det som egentlig skal være kritisk til pressen? Hvis pressens tilnærming til avvikshåndtering skal preges av tabloide skandaleoppslag, så vil vi ikke kunne få den nødvendige åpenhet rundt det som skal være en kontinuerlig prosess i kvalitetsforbedringen til det beste for pasientene.

Jeg savner også en langt mer åpenhet fra legestanden og en langt mer bevisst holdning til begrepet faglig forsvarlighet fra både leger og sykepleiere. Jeg håper at vi kan få på plass et slikt system, og jeg ser fram til den videre debatt innenfor dette området.

Jeg vil til slutt takke interpellanten for å ha satt dette viktige området på dagsordenen.

Are Helseth (A) [15:59:20]: Dette synes jeg har vært en god debatt. Den viser at saken har både enkle sider som er lette å gripe tak i, og svært kompliserte sider.

Jeg synes eksempelet som representanten Hagebakken tar opp, at helsepersonell som ikke bør forstyrres, får et gult bånd rundt livet, fører til at tallet på uheldige hendelser går ned og liv sannsynligvis kan bli spart. Så enkelt kan det gjøres, helt uten kostnader og med stor besparelse i menneskelig lidelse.

Debatten viser nok også at muligheten for kommunikasjon mellom mennesker ikke er helt god. Jeg noterer meg at representanten Per Arne Olsen gir uttrykk for at regjeringspartiene endrer kurs fra uke til uke. I så fall må undertegnede ha uttalt seg uklokt i forrige uke, for jeg har i hvert fall ment det samme de to siste ukene, minst.

Jeg synes representanten Høie går rett i kjernen på noe av det som er det aller vanskeligste i denne saken, fordi det er to retninger på de vurderingene vi må ta. Den ene retningen går på å dekke opp det som er en allmenn rettsfølelse hos oss og hos folk. Den andre retningen går på hvordan vi skaper mest mulig læring. Det er argumenter for å legge mer eller mindre vekt på begge disse retningene. Når jeg i min interpellasjon i dag har lagt stor vekt på læringsretningen, er det fordi jeg er så dypt overbevist om at det å legge stor vekt på den vil spare veldig mange liv. Effekten av tiltakene på området henger nøye sammen med å få fram en nær komplett innmelding av de uheldige hendelsene.

Jeg vil takke for debatten. Den avsluttes ikke – den føres videre. Jeg er av den oppfatning at arbeid på dette feltet sannsynligvis kan spare flere menneskeliv i årene som kommer, enn mange andre helsepolitiske saker som vi også skal diskutere.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:02:11]: Når det gjelder arbeidet med å bedre pasientsikkerheten, tenker jeg at man skal lytte til alle gode forslag som måtte komme opp, og vurdere dem grundig. Derfor er det jeg har tatt de to grepene, kan man si, som nå iverksettes. Det ene er denne utrykningsgruppen. Når vi valgte en utrykningsgruppe og ikke gikk for å etablere enda en utenforstående havarikommisjon, var det fordi en utrykningsgruppe kan iverksettes umiddelbart ved å bruke kompetanse på tilsyn og helse og juridisk kompetanse – få den til å rykke ut umiddelbart ved alvorlige hendelser. Som jeg også sa, vil de regionale helseforetakene, sykehusene, i foretaksmøtet denne uken bli pålagt en umiddelbar meldeplikt til Helsetilsynet ved alvorlige hendelser. Det er altså ikke noe slingringsmonn når det gjelder tiden for å melde. Det er viktig, ikke minst på bakgrunn av de historiene som har berørt oss alle. Som kjent har jo særlig pårørende opplevd å bli for lite involvert når det gjelder å avdekke faktiske forhold. Det er viktig at pårørende, pasienter og helsepersonell høres, ikke minst de pårørende, som er i en ekstremt vanskelig situasjon, slik at man får deres opplevelse av det som skjer.

Så er det denne meldeplikten etter § 3-3, som tidligere har gått til Helsetilsynet, men som nå vurderes lagt til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet ved Kunnskapssenteret. Det må jo et lovarbeid til. Et lovarbeid vil også kreve en høring. Det betyr at dette forslaget må vi gjøre et grundig arbeid med. Men jeg tror likevel det er riktig, både på bakgrunn av den debatten som var i forrige uke, og også på bakgrunn av den debatten som er kommet her, fordi dette vil være mer i tråd med EUs og Verdens helseorganisasjons anbefalinger.

Så vil jeg gjerne si at vi kanskje kan beskyldes for å gjøre for lite fra departementets side. Det er to viktige saker som nå gjøres. Den ene er til vurdering og vil kreve et lovarbeid, som jeg sa, men det aller viktigste er jo at hvert enkelt sykehus og hver enkelt avdeling lærer av de feilene som blir begått. Der må vi hjelpe dem med å bygge systemer, slik at det er mulig å gjennomføre.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 8 avsluttet.

Nå er også den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet over. Møtet heves, og kveldsmøtet settes kl. 18.