Bent Høie (H) [18:01:47]: Gjennomsnittlig ventetid for rettighetspasienter økte fra 67 dager i 2008 til 69 dager i 2009. Innen somatiske fagområder og tverrfaglig rehabilitering har ventetiden økt med henholdsvis tre og syv dager fra 2008 til 2009, mens den i samme periode er stabil innen psykisk helsevern for voksne. Andelen fristbrudd for pasienter som er tatt til behandling, er høyere i 3. tertial 2009 sammenlignet med samme tertial i 2008. For pasienter som ble behandlet innen somatisk sektor i 2009, økte andelen som ikke ble behandlet innen den fristen som var fastsatt, med 2 pst. Innen psykisk helsevern for barn og unge var økningen i fristbrudd 6 prosentpoeng, men innen psykisk helsevern for voksne og innen tverrfaglig rehabilitering og behandling var andelen brudd på behandlingsfristen uendret fra året før.

Til sammen er det nå over 250 000 som ved utgangen av 2009 venter på behandling i spesialisthelsetjenesten.

Avtalespesialistene i somatiske fag utfører en tredjedel av alle polikliniske konsultasjoner. Avtalepsykiatere og psykologer samlet utfører en fjerdedel av alle polikliniske konsultasjoner, samtidig som antall spesialister i selvstendig praksis kun utgjør 9 pst. av det totale antall legespesialister. Disse overordnede tallene er så tydelige at det ikke er tvil om at dette er en meget effektiv del av helsevesenet vårt. Grunnlagstall for Helse Nord fra 2004 underbygger dette. De viser at utgiftene til avtalespesialistene – summen av driftstilskudd og refusjon fra folketrygden – på det tidspunktet utgjorde 1,4 pst. av totalkostnadene, mens avtalespesialistene utførte hele 24,5 pst. av antall polikliniske konsultasjoner og dagkonsultasjoner.

Alt tyder også på at kvaliteten gjennomgående er god. Fra Norsk pasientskadeerstatning rapporteres det om svært få klagesaker, og avtalespesialistene har i gjennomsnitt 1,8 konsultasjoner pr. pasient mot 2,4 i helseforetakenes poliklinikker. Kanskje skyldes dette at hos avtalespesialistene ser pasienten den samme erfarne spesialisten hver gang, mens i helseforetakene kan det være nye personer ved hver enkelt konsultasjon.

Så kan det selvsagt hevdes at avtalespesialistene møter friskere pasienter enn man gjør ved helseforetakenes poliklinikker. Helse Midt-Norge har laget en rapport om avtalespesialistene som heter «Kritisk. Kompetent. Konstruktiv.». Fagsjef i Helse Midt-Norge, Inge Romslo, gjennomførte i perioden 2005–2006 besøk til samtlige 160 praktiserende spesialister med driftsavtale med Helse Midt-Norge. Rapporten fastslår:

• Pasientene som behandles, har diagnoser og problemstillinger som i all hovedsak sammenfaller med det man finner ved offentlige poliklinikker.

• Kvaliteten på behandlingen som gis, målt i pasienttilfredshet, rapportering til Norsk pasientskadeerstatning og klagesaker til Helsetilsynet, tyder på at behandlingen holder minst samme kvalitetsnivå som tilbudet i de offentlige poliklinikkene.

Antall konsultasjoner pr. legeårsverk i somatikk i sykehus har i perioden 1996–2006 vært nesten helt uendret – fra 2,38 til 2,1 konsultasjoner pr. dag/pr. årsverk. Hos avtalespesialistene er det tilsvarende tallet i 2006 13,9. Det er seks ganger flere pasienter pr. årsverk hos avtalespesialistene enn det en finner i de offentlige poliklinikkene – dette til tross for at også tall fra SAMDATA for 2005 og fra Nav i 2006 underbygger konklusjonen fra Helse Midt-Norge om at pasientsammensetningen er tilnærmet den samme.

Det er derfor helt åpenbart at behandling av samme pasient med samme helsetilstand på sykehuspoliklinikk er betydelig mer kostbar enn hos en avtalespesialist. Dette gir stor mulighet til å utnytte helsekronene på en bedre måte og samtidig redusere ventelistene og ventetidene for pasientene.

Vi ser at antall årsverk for avtalespesialister har ligget stabilt på rundt 730 i mange år. Det er helseforetakenes ansvar å opprette og forvalte de hjemlene som er knyttet opp mot avtalespesialister. Det er ikke noe i helseforetakenes planer for 2010 som ser ut til å endre på dette. I 2009 opprettet Helse Sør-Øst hele én ny avtalehjemmel.

Her er det åpenbart at en har mulighet til å organisere de helsetjenestene som ikke helseforetakene benytter. Jeg tror vi på dette området også har en bukken og havresekken-problematikk. Helseforetakene blir for opptatt av å skjerme egen virksomhet, slik at de ikke tar i bruk denne måten å løse ventelisteutfordringene på. I marsutgaven av Legekunsten tar helse- og omsorgsministeren også til orde for å bruke legespesialistene mer. Skal dette skje, er det behov for et skikkelig signal til helseforetakene om at dette faktisk skal skje.

Selv om de overordnede tallene er klare når det gjelder effektivitet, så er det behov for bedre sammelignbar statistikk mellom offentlige poliklinikker og private spesialister – ikke minst vil det være nyttig for helseforetakene i deres arbeid. Arbeidet til avtalespesialistene vil også kunne være et nyttig korrektiv til det offentlige helsevesenet.

Det er også behov for en bedre informasjon om avtalespesialistenes arbeid og tilbud. Høyre mener vi må få fram ventelistetall, kvalitetsmål og informasjon om hvilke områder avtalespesialistene spesielt jobber innenfor. Dette vil hjelpe pasienten og fastlegen i arbeidet med å velge spesialist.

Stortinget grep inn og sikret avtalespesialistene såkalte K-takster på enkelte områder i 1999. Det har vært en suksess, men det er også begrensende fordi de er knyttet opp til spesifikke diagnoser.

Høyre mener det er behov for å innføre ISF-finansiering på linje med det de har i de offentlige poliklinikkene, også for avtalespesialistene. Først da kan vi få en skikkelig effekt og kunne utnytte en stor ubrukt ressurs i helsetjenesten. Pasienten vil også få et bedre tilbud gjennom at flere prosedyrer kan gjennomføres samtidig. Det blir også lettere å sammenligne tall fra privat og offentlig virksomhet. Dette vil ikke minst være viktig for offentlig poliklinisk virksomhet som da vil ha et bedre sammenligningsgrunnlag for å se på sin egen måte å organisere arbeidet på.

Jeg mener også at avtalespesialistene passer inn i den tankegangen som vi finner igjen i Samhandlingsreformen. Det er en pasientnær spesialisthelsetjeneste. Den er effektiv, og den reduserer belastningen på sykehusene våre.

Det brukes av og til som argument mot å flytte behandling av pasienter ut til avtalespesialistene at foretakene har behov for denne behandlingen for å utdanne nye spesialister. Men avtalespesialistene har jo lenge ønsket seg muligheten for å ha utdanningskandidater. Dette tror jeg vil styrke utdannelsen. Kandidatene får være sammen med en spesialist – og samme spesialist – over lengre tid. En får konsentrere seg om å lære faget, og en får delta i mange hyppige like inngrep eller konsultasjoner. For eksempel vil et opphold på et halvt års tid, som har vært avtalespesialistenes forslag, innebære en veldig god trening for utdanningskandidatene.

Jeg er derfor spent på å høre om helseministeren vil bidra til at helseforetakene får et bedre beslutningsgrunnlag for å utvide antallet avtalespesialister, innføre ISF-refusjon for avtalespesialister på linje med de offentlige poliklinikkene, etablere utdanningsordninger hos avtalespesialistene, og ikke minst sørge for at det blir etablert flere avtalehjemler, slik at en kan få et mer effektivt helsevesen med kortere ventetider for pasientene våre.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:10:33]: Noe av det første jeg grep fatt i som ny helseminister i fjor, var arbeidet med å redusere ventetidene.

Det har vært – som også interpellanten sa – en negativ utvikling i ventetid de siste årene, og økningen i den gjennomsnittlige ventetiden fra 2008 til 2009 var sterkere enn det den har vært tidligere. Det er en klar forventning om at ventetidene for diagnostisering og behandling skal reduseres. Det er også et politisk mål at kapasiteten i de offentlige sykehusene skal utnyttes, men at private skal benyttes der det kan bidra til å redusere ventetidene.

Vi vet at om lag 85 pst. av pasientene som er henvist til spesialisthelsetjenesten, venter på en poliklinisk vurdering. Det er min oppfatning at avtalespesialistene kan være viktige aktører i arbeidet med å få ned ventetidene til poliklinikkene.

Avtalespesialistene er en verdifull ressurs i spesialisthelsetjenesten som vi skal beholde og videreutvikle. I Nasjonal helseplan for 2007–2010 varslet Regjeringen et arbeid med sikte på å endre rammebetingelsene for avtalespesialistene. Målet var å integrere avtalespesialistene i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar på en bedre måte.

Avtalespesialistene utgjør i sum en stor aktør i den offentlige helsetjenesten. I 2008 sto denne gruppen for 1 170 årsverk. Halvparten av årsverkene var innen somatiske fagfelt og halvparten innen psykisk helsevern – fordelt på psykiatere og spesialister i klinisk psykologi. I 2007 utførte somatiske legespesialister omkring 2,1 millioner polikliniske konsultasjoner – eller 35 pst. av all poliklinisk aktivitet i somatisk spesialisthelsetjeneste det året. Også innen psykisk helsevern bidrar avtalespesialistene betydelig.

Vi arbeider nå med å videreføre og bygge ut ordningen med avtalespesialister. Det er til dels store geografiske forskjeller i bruk av polikliniske tjenester, og enkelte tjenester kunne vært bedre utbygd for å dekke behovet i regionene og på nasjonalt nivå. Den kommende økningen i antall eldre og behovet for sammenhengende helsetjenester til store pasientgrupper vil stille nye krav til dimensjonering og organisering av tjenesten. Medisinsk og teknologisk utvikling vil trolig gjøre det mulig å utføre enda flere tjenester utenfor sykehusene, og avtalespesialistenes rolle vil kunne bli mer sentral. Samhandlingsreformens budskap om større omfang av desentraliserte tjenester underbygger dette.

I februar i år besøkte jeg en gruppepraksis i Oslo, bestående av tre avtalespesialister innenfor øre-nese-hals. Avtalespesialistene er effektive og har mange konsultasjoner og operasjoner pr. dag. Videre er en spesialistpraksis tilgjengelig på en annen måte enn poliklinikkene ved sykehusene. Det er helt klart at denne formen å organisere tjenesten på kan ha mange fordeler.

Interpellanten peker på at de regionale helseforetakene ikke øker bruken av avtalespesialister. Det er riktig at det fra 2002 – da de regionale helseforetakene fikk sørge for-ansvaret for spesialisthelsetjenesten – og frem til i dag knapt har vært endring på dette området. Bildet er særlig tydelig dersom man sammenligner med årsverksveksten ved helseforetakene. Utfordringen blir da hvordan vi kan legge til rette for at denne delen av spesialisthelsetjenesten utnyttes mer og bedre.

Slik jeg ser det, kan denne utfordringen møtes ved å få på plass rammebetingelser for avtalespesialistene – slik det er varslet i Nasjonal helseplan. På den måten vil denne gruppen bli en mer attraktiv samarbeidspartner for de regionale helseforetakene når de skal løse den helsepolitiske bestillingen.

Vi arbeider med dette og ser nærmere på en modell der tankegangen er å knytte avtalespesialistene tettere mot de regionale helseforetakene. I dagens system mottar avtalespesialistene et driftstilskudd fra regionale helseforetak og refusjonstakster fra folketrygden. Jeg vil vurdere å la regionale helseforetak få større ansvar for utviklingen av takstsystemet, slik at disse i større grad enn i dag kan målrettes prioritert pasientbehandling.

Som helseminister er jeg opptatt av å utnytte ressursene best mulig. Det kan være store fordeler knyttet til avtalespesialistene, ikke minst når det gjelder effektivitet. Ser man på den polikliniske pasientbehandlingen isolert, er det mange likheter mellom det som skjer hos en avtalespesialist, og det som skjer ved en poliklinikk ved et sykehus. Men vi må ikke glemme at legene som driver poliklinisk behandling ved et sykehus, også behandler innlagte pasienter. Videre har sykehusene oppgaver og funksjoner som avtalespesialistene ikke har. Eksempler på dette er beredskap, vakt og utdanning av både pårørende og helsepersonell.

Forskjell i oppgaver og funksjoner gjør det vanskelig å sammenlikne aktiviteten hos avtalespesialistene og aktiviteten ved sykehusenes poliklinikker. Det lar seg gjøre å beregne hva den enkelte konsultasjon koster, dersom man ser bort fra at sykehuspoliklinikkene også utfører oppgaver som er integrert i virksomheten ved sykehuset. Men disse oppgavene er samtidig så viktige at vi ikke kan se bort fra dem i et samfunnsregnskap.

La meg til slutt si noe om muligheten for at utdanningskandidater skal kunne ta deler av sin utdanning i avtalespesialistpraksis. Utdanningssituasjonen i enkelte spesialiteter er under press, og det er mangel på praksisplasser for å fullføre spesialistutdanningen. Per dags dato er det ikke anledning til å ha utdanningskandidater i privat praksis. Jeg har fått et forslag på mitt bord, og Regjeringen vil vurdere endringer som må til for å få dette på plass.

Regjeringen mener at avtalespesialistene er en viktig ressurs i spesialisthelsetjenesten. Vi arbeider med å endre rammebetingelsene slik at det skal legges til rette for å videreutvikle avtalespesialistene som en effektiv og viktig del av spesialisthelsetjenesten.

Bent Høie (H) [18:17:25]: Jeg takker for statsrådens svar.

Jeg oppfatter det slik at statsråden i utgangspunktet har en positiv holdning til avtalespesialistene og den virksomheten de driver. Jeg mener også at statsråden leverte mange gode argumenter for hvorfor en bør utvide antallet avtalespesialisthjemler og utvide aktiviteten hos avtalespesialistene, ikke minst, som statsråden var inne på, i forhold til de utfordringer vi står overfor framover, med en økende andel eldre mennesker i befolkningen, og knyttet opp mot den medisinske utviklingen som tilsier at flere og flere av de inngrepene som skjer på sykehusene, kan skje i poliklinikkene.

Da er det også oppsiktsvekkende at konklusjonen på dette blir å gi helseforetakene større styring over de private avtalespesialistene. Det er, etter min oppfatning, en oppskrift på å gå stikk motsatt vei. Som jeg sa i mitt innlegg, og som statsråden også bekreftet, er nettopp en av hovedutfordringene med dagens modell at helseforetakene i svært liten grad har utvidet antallet avtalehjemler og holdt nivået på aktiviteten hos avtalespesialistene nede på det nivået det var på da de overtok ansvaret. Det å da gi helseforetakene styring og kontroll med avtalespesialistene i enda større grad vil etter min oppfatning styrke bukken og havresekken-effekten, og vil sannsynligvis også føre til at avtalespesialistene i mindre grad enn i dag blir et korrektiv til de offentlige poliklinikkene. De argumentene som framføres, hvorfor det ikke er mulig å sammenlikne avtalespesialistene med de offentlige poliklinikkene, mener jeg at jeg tilbakeviste i mitt innlegg, og jeg viste også til undersøkelser, bl.a. fra Helse Midt-Norge selv, som tilbakeviser en del av disse innvendingene. Det betyr ikke at vi skal flytte all poliklinisk virksomhet fra de offentlige sykehusene til avtalespesialistene. Det er et godt stykke igjen før en er der, og før det eventuelt går ut over de andre tjenestene på sykehusene.

Jeg tror at skal en utnytte avtalespesialistene for å få ned ventelistene, som statsråden sier hun er opptatt av, så må vi faktisk i større grad slippe avtalespesialistene fri fra helseforetakenes grep, sørge for at de får en direkte ISF, og ikke minst pålegge helseforetakene å opprette flere hjemler sånn at avtalespesialistene kan bli det helt nødvendige korrektivet til de offentlige poliklinikkene, som vi har behov for.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:20:39]: Jeg oppfattet at interpellanten i sitt første innlegg sa at de regionale helseforetakene hadde en bukken og havresekken-problematikk når det gjelder avtalespesialistene. Jeg må nok da si at jeg er opptatt av at vi skal ha avtalespesialister, men at jeg nok har et annet utgangspunkt enn interpellanten når det gjelder å se nytten i det. For meg er det viktig at avtalespesialistene nettopp gjør den jobben de skal – nemlig å behandle pasienter. Så skal vi se hvordan de kan gjøre det i større grad, ikke minst for å få ned ventetidene – for det å stå i kø er uheldig for dem som trenger helsevesenets hjelp.

Så til dette med å være et korrektiv til det offentlige. Jeg opplever at avtalespesialistene pr. i dag lever av betydelige offentlige driftstilskudd. Da er det om å gjøre å se hvordan vi kan få brukt dem på en best mulig måte. Selvsagt har jeg en positiv holdning til avtalespesialistene, nettopp fordi de er en viktig del av helsetjenesten. Men det er slik at vi også her må kunne etablere nasjonale systemer og la dem fungere på en god måte sammen med de regionale helseforetakene.

Når det gjelder Samhandlingsreformen, er nettopp poenget at vi skal få flere spesialister ut i kommunene og ut i lokalmiljøet hvor folk bor, gjerne i komplette fagmiljøer. Dette vil ha ulike former og ulik organisering i ulike deler av landet, så også her er spesialistene viktig. Og jeg vil, som sagt, også se på hvordan vi kan integrere dette med utdanning, fordi det vil være en viktig del av fremtiden når det gjelder samhandlingen med avtalespesialistene.

Per Arne Olsen (FrP) [18:23:03]: De private avtalespesialistene bidro sterkt til at ventelistene gikk kraftig ned i perioden 2002–2005. Som også interpellanten var innom, utgjør de private avtalespesialistene i Helse-Nord om lag 3,3 pst. av legeårsverkene, mens de faktisk utfører 24,5 pst. av helseregionens polikliniske dagkonsultasjoner. Dette viser at private avtalespesialister utgjør en svært betydelig del av helsetilbudet i Norge. Det er derfor svært bekymringsfullt at Regjeringen gjennom Soria Moria-erklæringen har satt seg som mål å holde bruken på nivået 2002–2005. Det betyr jo i praksis en reduksjon.

Signalene som nå kommer, viser at ventelistene igjen er i ferd med å øke, noe de har gjort kontinuerlig etter at den rød-grønne regjeringen overtok. På tross av dette har Regjeringen lagt opp til en politikk for å stramme inn på de mulighetene som private avtalespesialister har til å utnytte sin svært effektive kapasitet.

Det jeg tidligere har omtalt som Regjeringens privatallergi – for jeg oppfatter det faktisk slik – har bare én konsekvens, og det er at pasientene er taperne. Vi ser at vi har endeløse køer – i hvert fall oppfattes de som endeløse av dem som står i disse køene – og som statsråden helt riktig var innom, har de faktisk økt mer enn til og med forventet fra 2008 til 2009. Resultatet av det er jo – og jeg antar at det ikke er tilsiktet politikk fra Regjeringens side – at vi i dag i større og større grad får et samfunn hvor de som har råd til det, kan kjøpe seg ut av køer i Norge. Ingen partier i denne salen ønsker at et slikt system skal utvikle seg, men allikevel blir det altså konsekvensen av den politikk Regjeringen fører. Vi vet jo at avtalespesialistene er en svært viktig del av norsk helsevesen. Som statsråden også var innom, utfører de svært mange behandlinger, men vi vet også det er mye ledig kapasitet blant avtalespesialistene.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett la vi opp til en økning på mellom 20 000 og 25 000 ytterligere konsultasjoner for å få ned køen, og avtalespesialistene bekreftet selv på høringer at de hadde kapasitet til og muligheter for å øke ytterligere. Den ledige kapasiteten finnes faktisk i tillegg i det offentlige helsevesenet. Det er altså snakk om å være villig til å ta i bruk den kapasiteten som allerede er der, både i det offentlige og, ikke minst, blant de private avtalespesialistene.

Sist jeg sjekket, sto 262 000 mennesker i kø, og det tallet er økende – med andre ord, det er stadig økende og lengre helsekøer, og med det også lengre ventetider. Dette er et paradoks for meg når vi samtidig vet at det er ledig kapasitet i privat sektor.

Vi skal også huske på at avtalespesialistene er en utviklende kraft for medisinen som fag. Ved at man nærmest bruker samlebåndprinsippet for å behandle pasienter – gjøre ting om igjen og om igjen, og spesialisere seg på det – bidrar man til å bli mer effektiv og til å bringe medisinen videre. Det skjer også i offentlig sektor, og nettopp derfor synes jeg ikke man skal være så redd for at de private bidrar med dette. De spesialiserer seg og bidrar også til spesialiseringen i helsevesenet generelt.

Det er riktig som statsråden sier, at selvfølgelig har spesialistene i offentlig helsesektor også andre arbeidsoppgaver, men det går det an å korrigere for. Når det er ledig kapasitet, ledige muligheter, skal vi vite å benytte oss av det.

Så jeg må stille meg spørsmålet: Hva er Regjeringen redd for? Er det kunnskapen? Er man redd for å hente fram disse tallene? Jeg er overbevist om at private avtalespesialister kan bidra til å løse det problemet norsk helsevesen står overfor, nemlig å få ned køene, og da skal vi vite å benytte oss av det.

Erna Solberg (H) [18:28:19]: Høyre gjennomførte for to år siden et ganske grundig arbeid med sin alternative helsepolitikk, med grundige høringer og mye kontakt ute i fagmiljøene. Vi opplevde å få veldig klare og tydelige tilbakemeldinger fra fastlegene i Norge om hvor betydningsfulle avtalespesialistene var når de skulle videresende sine pasienter. De opplevde å få rask tilbakemelding – det er også kø hos enkelte, selvfølgelig – og god dialog. De følte at de ble fulgt opp, og de visste at når de tok kontakt den veien, fungerte det mye bedre enn f.eks. når de tok kontakt med sykehusene.

Men vi fikk også følgende varsko: Svært få av helseforetakene hadde i sine langtidsplaner frem mot 2020 i det hele tatt problematisert, tatt opp eller sett på utviklingen med tanke på avtalespesialistene. Vi trakk da den veldig klare konklusjonen at her er det noe feil, for selv om sørge for-ansvaret har ligget i de regionale helseforetakene, har de ikke tatt det alvorlig. De har ikke tenkt igjennom hvordan avtalespesialistenes rolle skal være i det videre helsesystemet. Det er et alvorlig tankekors når så mye makt er lagt til de regionale helseforetakene. Jeg mener at avtalespesialistene, som jeg hørte at også statsråden var opptatt av, egentlig passer inn i den nye måten å tenke helsepolitikk på: mer behandling utenfor sykehusene, nærmere folk. Og jeg er garantert sikker på at det er enklere å få frem avtaler med avtalespesialister, hvor de også kan bevege seg noe, enn det det for øyeblikket ser ut til å være med en del sykehusleger. Det burde altså være et funn å satse systematisk på å utvikle avtalespesialistfunksjonene fremover.

Vi ser, helt uavhengig av Samhandlingsreformen, at det er dukket opp såkalte nesten-helsehus i privat regi, i form av at fastleger og avtalespesialister har samlokalisert seg for å få et godt faglig miljø rundt omkring i mange kommuner. De klarer å få til mye av det som man ønsker å få til også i kommunal regi. Derfor er det viktig at de regionale helseforetakene har en plan for hvordan de utvikler og øker antall avtalehjemler. Dette tar jo sin tid. Mange av avtalespesialistene er de som er mest erfarne, de som har vært med lengst, de som virkelig kan fagfeltet sitt. Du tar ikke en nyutdannet lege og gjør til avtalespesialist. Nei, det er ofte en med lang praksis fra sykehus som går inn i den type jobb. Derfor trenger vi altså å tenke gjennom hvordan dette planmessig skal skje. Jeg og Høyre mener at det i løpet av de neste ti årene sannsynligvis er behov for å øke antall hjemler med 20–30 pst., også for å få inn en del nye spesialister der befolkningsgrunnlaget for oppfølging vokser mye, og der det man har av avtalespesialisthjemler i dag, ikke nødvendigvis treffer de gruppene som er mest voksende. Ta bare psykiatrien! Der er det et stort behov for å få et bedre tilbud også utenom institusjonsbehandling. Det er altså kjernen i et desentralisert tilbud som kan ligge innenfor dette med avtalespesialister.

Når vi sier bukken og havresekken, er det fordi de regionale helseforetakene er organisert uten et skille mellom utøverne og de som finansierer, uten et skille mellom bestiller- og utførermodellene. Da har det en tendens til at «eget hus-problem» blir større enn den store systemtankegangen. Det ser vi ofte blir dominerende i sykehusforetak etter sykehusforetak. Det er ikke så rart, fordi man ofte er seg selv nærmest, og slik er det også i helsevesenet.

Jeg ser ingen grunn til at ikke avtalespesialistene kan følge opp pårørende. Jeg ser ingen grunn til at ikke avtalespesialister kan gjøre mer enn det de gjør i dag, gjøre mye av det arbeidet som i dag foregår i poliklinisk behandling på et sykehus. Det som er viktig, er å sørge for at vi får en kvalitetsoppfølging av det arbeidet som skjer, at vi utvikler ordningen med avtalespesialister, og at vi sørger for at det brer om seg i en større del av samfunnet. For det er fortsatt slik at det er geografisk konsentrasjon som gjør at dette virkemiddelet ikke er like lett å ty til i alle deler av landet.

Sist, men ikke minst, har jeg lyst til å si at det også er behov for å gå igjennom takstsystemet til andre som jobber i tilknytning til avtalespesialistene for å se om vi f.eks. kan finne takster for noen av de spesialiserte sykepleierfunksjonene som skjer der. Av og til sender vi pasienter til de beste og mest utdannede, selv om det de egentlig trenger, er andre tiltak, fordi det ikke finnes takstsystem.

Geir-Ketil Hansen (SV) [18:33:49]: Det er sagt mye om avtalespesialister her i dag som jeg kan støtte fullt ut. De representerer en viktig del av spesialisthelsetjenesten. De representerer et supplement til sykehusene, og i de fleste deler av landet, der vi har dem, er de også en viktig samarbeidspartner for sykehusene. I mange lokalsamfunn med små lokalsykehus har det iallfall vært slik praksis at avtalespesialistene kunne ha sin praksis i sykehusene også. Som sådan har de over tid vært en veldig viktig del av spesialisthelsetjenesten og en viktig del av tilbudet til befolkningen.

Jeg er enig i det som har vært sagt om at avtalespesialistene i den framtidige prioriteringen som vi nå skal gjøre i forbindelse med Samhandlingsreformen, som alle partiene er enige om, kan være viktige bidragsytere i den forstand at man ikke behøver å bli innlagt på sykehus, men kan bli behandlet utenfor sykehus. Så langt er jeg helt enig. Men så begynner jeg å lure på hva slags organisering representantene fra Høyre tenker seg. Man sier jo her at de regionale helseforetakene ikke skal være oppdragsgivere. De skal ikke styre dette. De skal være en konkurrent. Da spør jeg meg: Hvem er det som skal ha ansvar for styring og etablering av avtalespesialister hvis det ikke er de regionale helseforetakene? De regionale helseforetakene har jo angivelig fått ansvaret. SV støttet jo ikke den reformen. Jeg skal ikke repetere det hver gang, men Høyre gjorde det. Foretakene har jo fått ansvaret for å legge til rette for den samlede spesialisthelsetjenesten ute i regionene, og avtalespesialistene er en del av det. Min opplevelse av det er at garantien for at vi skal få avtalespesialistene til å dekke hele landet, er at de blir satt i sammenheng med det totale spesialisthelsetjenestetilbudet i helseregionene. Men hvis ikke helseregionene skal ha ansvaret, hvem er det da som skal ha ansvaret for etablering av spesialister, og styring? Jeg spør: Er det det nye sykehusdirektoratet, som skal ligge sentralt i Oslo, som skal ha det ansvaret? For Høyre går jo inn for å avvikle foretakene. Jeg synes at representanten Høie – og gjerne også Solberg – må svare på hvem som skal ha ansvaret for organisering, utvikling og fordeling av avtalespesialister hvis det ikke er de regionale helseforetakene.

Kjersti Toppe (Sp) [18:36:46]: Interpellanten fremmar ein viktig interpellasjon om avtalespesialistanes plass i spesialisthelsetenesta. Ein viser til at ca. 90 pst. av ventelistene gjeld poliklinisk eller dagkirurgisk behandling. Det blir peikt på at dei regionale helseføretaka ikkje aukar bruken av avtalespesialistar for å avlasta køane til sine eigne poliklinikkar. Interpellanten meiner derfor at det er nødvendig å få samanliknbare tal som viser kostnadseffektiviteten mellom poliklinikkane på sjukehus og avtalespesialistane. Spørsmålet som blir stilt, er om Regjeringa vil bidra til å få fram slike tal for å få meir pasientbehandling til ein lågare kostnad ved auka bruk av avtalespesialistar.

Eg vil understreka at avtalespesialistar gjer ein svært viktig jobb i den samla spesialisthelsetenesta. Tal viser at opptil 35 pst. av all poliklinisk aktivitet i somatisk spesialisthelseteneste blir gjort av avtalespesialistar. Dei er såleis med og bidreg til å redusera helsekøar og er eit eksempel på eit sunt samarbeid mellom det offentlege helsevesenet og det private. Vi er avhengige av avtalespesialistar for å halda ved lag og vidareutvikla ei god spesialisthelseteneste. Det kjennest derfor trygt når helse- og omsorgsministeren viser til at det no blir gjort eit arbeid for å sjå på rammevilkåra for å sikra ein meir attraktiv samarbeidspartnar for helseføretaka.

Når det gjeld det å sørgja for samanliknbare tal, kan det godt henda at dette er lurt. Arbeidet som blir gjort i dei offentlege poliklinikkane og hos avtalespesialistane kan godt samanliknast, men ein må ta med i berekninga at alt ikkje er heilt samanliknbart. Forskjellen er at avtalespesialistane har rett til å ta imot og behandla pasientar, ta eigendelar frå pasientar og få refusjon frå helseføretaka for dette, mens dei offentlege poliklinikkane har plikt til å ta imot og behandla pasientar. Såleis kan avtalespesialistane unngå dei minst kostnadseffektive pasientane og diagnosane og definera sin eigen praksis med omsyn til oppgåver, mens sjukehuspoliklinikken har plikt til å ta imot alle. Da er det ikkje rart at avtalespesialistane kan innretta sin praksis meir funksjonelt.

Avtalespesialistane har heller ikkje undervisningsplikt og har eit heilt anna økonomisk incitament til å behandla flest mogleg pasientar. Det er nettopp dette som krev at det framleis må vera ein balansegang mellom offentleg poliklinikkarbeid, for å ta vare på breidda og sikra sjukehusavdelinga sin kompetanse som kompetansesenter også når det gjeld poliklinisk aktivitet, og dei private avtalespesialistane.

Avtalespesialistane blir rekrutterte fullt og heilt frå det offentlege. Det er også slik at lønsforskjellane er veldig store mellom legar i privat og legar i offentleg sektor, og ei sterk auking i bruken av avtalespesialistar vil kunna ha som konsekvens at det offentlege blir tappa for dei dyktigaste medarbeidarane.

Oppsummert meiner eg at å få meir kunnskap om pasientgrunnlag, diagnose, kvalitet og praksistype hos avtalespesialistane må vera i alles interesse. Det kan godt vera at ei auking i bruk av avtalespesialistar er fornuftig, men det er òg viktig at dette ikkje skjer slik at det rammar offentlege sjukehus/poliklinikkar.

Høgre kan òg ha rett i at dei regionale helseføretaka ikkje har teke sitt sørgja for-ansvar på alvor når det gjeld bruk av avtalespesialistar. Men eg trur at svaret på dette ikkje er å frigjera helseføretaka frå sitt ansvar for avtalespesialistane. Ansvaret må heller tydeleggjerast. Isolert innsatsstyrt finansiering av avtalespesialistar utan forankring i dei regionale helseføretaka si oppgåve vil etter mitt syn vera feil veg å gå.

Filip Rygg (KrF) [18:40:59]: Dette er en viktig interpellasjon. Jeg vil si at i flere saker har vi sett en lei tendens til at de private tilbudene ikke benyttes, og i hvert fall ikke økes, fra det offentliges side. For det er nødt til å være politisk vilje i bunnen, det må gå klare politiske beskjeder til de regionale helseforetakene om at private tjenester, som f.eks. avtalespesialistene, skal benyttes. Det er Kristelig Folkepartis klare linje at disse utgjør en svært viktig del av det totale helsetilbudet. Det handler om styringssignaler. Politisk må man ta tak i det hvis man skal gjøre noe med de lange helsekøene.

Avtalespesialister er også et viktig korrektiv, som flere har nevnt, til de offentlige helsetjenestene. Oppgaver løses ulikt, og som oftest kan de løses enda bedre. Avtalespesialistene er en slags desentralisert spesialisthelsetjeneste. Ifølge Legeforeningen er ordningen i liten grad utviklet som forutsatt i 1998. Som det er påpekt, er det nå de regionale helseforetakene som eier sykehusene, som tar beslutningen om å opprette nye avtalehjemler. Utviklingen har, som flere har sagt, stått stille etter at ordningen trådte i kraft. Da nytter det ikke å si at man skal se på saken, da må man gi klare styringssignaler.

SINTEF har i flere rapporter påpekt at en rekke polikliniske tjenester utføres med en annen effektivitet, tilgjengelighet og kostnad enn i sykehusene. Som statsråden også var inne på: Avtalespesialistene har særdeles høy produksjon av helsetjenester. I 2008 utførte de på landsbasis 2,2 millioner konsultasjoner, noe som er 35 pst. av alle polikliniske konsultasjoner.

Hos avtalespesialistene møter pasienten samme lege hver gang. Det gir kontinuitet og er nødvendig for å følge utviklingen av sykdommer. Pasienter hos avtalespesialistene rapporterer høy tilfredshet, og prislappen på behandlingen er omtrent det halve av prisen på en sykehuspoliklinikk for samme sykdom, ifølge lederen for Praktiserende Spesialisters Landsforening. Det bør komme nye rapporter som kan si noe om forholdet mellom avtalespesialistene og de offentlige sykehusene, og dette er derfor et flott initiativ fra interpellanten.

Sist Stortinget tok opp avtalespesialistene i en interpellasjonsdebatt, høsten 2008, sa daværende helseminister at han ønsket å se på spesialistkandidater når det gjelder utdanning, og at avtalespesialistene kan brukes i den sammenheng. Statsråden var inne på dette. Men vi vet at behovet for bedre rekruttering lenge har vært der, og er der fortsatt. Jeg skulle ønske at statsråden kunne si noe mer konkret om dette arbeidet. Dette handler om politisk vilje. Vi har lange helsekøer, men dette kan løses. Kapasiteten er der, men det må komme et styringssignal.

Bent Høie (H) [18:44:00]: Når en hører på advarslene både fra helseministeren og fra representantene fra SV og Senterpartiet om hvor ille det kan gå med de offentlige sykehusene hvis en får for mange avtalespesialister, kunne en jo tro at bildet når det gjelder de siste års utvikling, viser at man har hatt en kraftig økning i antall avtalespesialister. Men det er jo ikke tilfellet, det har jo vært helt stabilt, og mitt poeng er at det er veldig langt igjen før en eventuelt er i en situasjon med de faresignalene som representantene fra regjeringspartiene trekker opp. Det er altså fryktelig mye å gå på før en er i en slik situasjon. Samtidig ville en klar utvidelse av antall avtaler innebåret at helsekøene gikk ned, pasientene fikk raskere behandling, og vi fikk mer igjen for de helsekronene som vi bevilger.

Representanten Hansen fra SV etterlyser hva som er Høyres modell. For det første er det ikke riktig at Høyre stemte for de regionale helseforetakene. Høyre hadde sitt eget forslag, som ble nedstemt. Det var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sto for den modellen, og Høyre stemte subsidiært for den, når vår modell, der en ikke hadde regionale helseforetak, ble nedstemt.

For det andre er det klart at i Høyres modell ville en hatt en bestiller–utfører-løsning. Det eksisterer ikke i dag, og når en ikke har det, må avtalene i utgangspunktet være med de regionale helseforetakene. Da er det også Høyres klare råd til helseministeren at hun må få de regionale helseforetakene til å utvide antallet avtalehjemler nettopp for å få ned sykehuskøene.

Vi mener også at denne problemstillingen hører hjemme i den nasjonale helseplanen, nettopp fordi det å se på avtalespesialistene som en vesentlig del av en nasjonal helseplan, for å utvikle helsetjenestene våre og for å få ned sykehuskøene, er et viktig virkemiddel.

Det som en ser et bilde av gjennom denne modellen som helseministeren ikke ser i sitt svar, er en ytterligere styrking av de regionale helseforetakene som helseforvaltningsorganer i Norge. Det var aldri utgangspunktet da de ble etablert. Men i større og større grad driver nå de fire regionale helseforetakene med det som kan sies å være helsepolitikk. Det betyr at om helseforetakene får et så omfattende mandat som det helseministeren antyder, kan en risikere også på dette området at avtalespesialistene får fire helt forskjellige avtaleområder, fire helt forskjellige rammebetingelser og ikke minst fire helt forskjellige helsepolitikker. Det er én ting, men det betyr også at pasientene som bor i disse fire ulike helseregionene, vil få fire helt forskjellige helsepolitikker å forholde seg til. Det er ikke bra for helsepolitikken, og det var nettopp det Høyre advarte mot da vi stemte imot de regionale helseforetakene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:47:38]: Jeg føler behov for å komme med en saksopplysning: Det kan høres ut som om den rød-grønne regjeringen har avskaffet avtalespesialister fordi de er privatpraktiserende. Det har den ikke. Det har vært et helt stabilt tall, også under den borgerlige regjeringen. Så når representanten Rygg snakker om at vi ikke skal bruke de private tjenestene, er det ikke det det dreier seg om. Avtalespesialistene er finansiert av det offentlige. Hver avtalespesialist koster det offentlige, inkludert de regionale helseforetakene, 2–3 mill. kr, og avtalespesialistene er fullt besatt. Så til representanten Per Arne Olsen vil jeg bare si at det er ikke snakk om ikke å bruke dem. Dersom man skal øke aktiviteten til avtalespesialistene, må man ha flere av dem. Det har representanten Solberg veldig rett i.

Så en kommentar til ventekøene. Ja, det høres veldig ille ut med 250 000 pasienter i kø. Men spørsmålet er jo ikke hvor mange som er i kø i det offentlige helsevesenet, spørsmålet er hvor lenge de venter. Det er ventetiden vi må få ned. Vi vet at veldig mange får behandling fort, men noen venter for lenge. Det er derfor det er så viktig å få opp aktiviteten, både på sykehusene og på alle de supplement som er mulig. I den sammenheng er avtalespesialistene særdeles viktige, fordi de jo utfører 35 pst. av alle de polikliniske konsultasjonene i helsetjenesten totalt sett.

Så er det slik at avtalene med avtalespesialistene er omfattende, og er mellom staten, regionale helseforetak og KS, og Den norske legeforening og også Norsk Psykologforening. Så det er omfattende avtaler.

Det er altså ikke slik at Regjeringen ikke vil bruke avtalespesialister. Det blir på en måte helt meningsløst. De er en viktig del av det offentlige helsevesenet og kommer også til å være det i fremtiden. Som jeg også sa i innlegget mitt, vil vi se på hvordan vi kan få mer ut av de spesialistene vi har. Så må man hele tiden vurdere om det skal opprettes flere hjemler.

Vi må se på dette som en del av hele behandlingskjeden og også se på hvordan vi kan få desentralisert det mer, for det er ikke tvil om at i dag er avtalespesialistene først og fremst i byene. Det vil derfor være viktig å få avtalespesialistene ut i distriktene.

Presidenten: Dermed er sak nr. 9 ferdigbehandlet.