Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 20 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 50 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Are Helseth (A) [10:06:42]: (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag St.meld. nr. 47 for 2008–2009, Samhandlingsreformen, og representantforslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden om ny velferdsreform. Representantforslaget omhandler deler av de temaer som behandles i stortingsmeldingen.

Helse- og omsorgskomiteen har arbeidet grundig med Samhandlingsreformen. Jeg vil særlig rette en takk til alle som har kommet med innspill gjennom presentasjoner i høringer og seminarer, i debattmøter og på andre måter. Komiteen har lyttet til innspillene, og det gjenfinnes i innstillingen.

De sentrale temaer i Samhandlingsreformen er knyttet til for lite samhandling mellom tjenestene, konsekvenser av trender knyttet til sentralisering og desentralisering og den ubyttbare verdien av god helse. Det er bred enighet om her og nå-forståelsen og utfordringsbildet i komiteen og i den allmenne debatt.

Vi har mye ugjort i helsetjenestene og ser betydelige utfordringer fremover. Hovedbildet er at de mangler vi ser i dag, vil forsterkes i årene som kommer. Gitt kjente demografiske endringer og fagenes akselererende utvikling vil helsetjenesten slik vi driver den i dag, ikke være bærekraftig ti og tjue år fram i tid. Den viktigste enkeltårsak til dette vil være begrensninger i tilgangen på fagfolk fordi årskullene av nye medarbeidere blir for små i forhold til behovene.

Komiteens merknader viser at regjeringspartiene og opposisjonen har valgt forskjellig resept for å gi norsk helsetjeneste bærekraft for fremtiden. Jeg legger til grunn at opposisjonen selv best presenterer egen politikk og egne forslag. Et medisinsk bilde på forskjellen kan være at opposisjonen legger hovedvekt på mer behandling med dagens medisin, så som stykkprisfinansiering og flere enkeltplaner, mens regjeringspartiene legger fram en individuell plan for helsetjenesten med kompetanseoppbygging, rehabilitering og mestring. Regjeringspartiene presenterer i Samhandlingsreformen et politisk prosjekt og vil, som varslet, konkretisere gjennomføringen i ny nasjonal helse- og omsorgsplan, budsjettene og i varslet ny helse- og omsorgslov. Men disse konkretiseringer må ha en felles politisk retning. Og det er den vi legger her gjennom behandlingen av Samhandlingsreformen.

Samhandlingsutfordringen var liten i tidligere tider. Huslegens autoritet innga trygghet, samtidig som det ikke fantes medisin verken mot tuberkulose eller lungebetennelse. Fagenes utvikling har senere vært akselererende. I dag kan vi bytte organer og gjøre ingeniørarbeid på enkeltgener. Dette krever at mange fagfolk arbeider sammen for pasienten. Men for mange pasienter opplever at behandlingene ikke er sammenhengende. Dette skyldes både feil i systemene og feil filosofi. Det er f.eks. ikke en norm at fastlege eller sykehjem skal motta rapport fra et sykehusopphold samtidig med utskrivelse. Vi har satt forventningsnivået til at 80 pst. av slike rapporter skal være utsendt innen en uke. En forbedring vil kreve nye rutiner. Men den viktigste endringen er en ny filosofi. Nelson Mandela sa etter 27 år i fangenskap: Det vanskeligste er ikke å forandre verden, men seg selv. Derfor må vi både endre regelverk og sette nye normer. Samhandlingsreformen vil sette krav om at det skal være samarbeidsavtaler mellom alle sykehus og kommuner. Dette grepet vil hjelpe, men vil alene ikke være nok. Politisk debatt, utdanningene og de etiske komiteer har sammen ansvar for at samhandling blir en tydeligere del av fagenes etikk.

Hvor raskt vil samhandlingen bli bedre? Lover og regler kan innføres raskt og vil virke. Felles normer og etikk endres langsommere. Derfor er denne debatten både begynnelsen på riktige vedtak og begynnelsen på viktige prosesser.

Den akselererende kunnskapsutviklingen i fagene følges av kostbar teknologi og spesialisering. Disse utviklingstrekk virker sentraliserende. Derfor har vi fått en samling av kompetanse og oppgaver i store sykehus, selv om mye av behandlingen like godt kan gjennomføres lokalt gitt organisatorisk tilrettelegging og riktig kompetanse. Gjennom Samhandlingsreformen vil vi bygge opp helsetilbudet i kommunene. Grunnleggende for endringen er at tilbudet faglig skal bli minst like godt, og organiseringen skal ta hensyn til lokale forhold. Når befolkningsgrunnlaget gjør det mulig, vil lokalmedisinske sentre med sengeplasser være gode løsninger, slik det allerede er vist i foregangskommuner.

Fastlegene er en sentral del av det lokale helsetilbudet og bindeledd mellom første- og andrelinjetjenesten. Denne ressursen må brukes riktig og ledes riktig. Dagens avtaleverk gir kommunene grunnlag for å bruke én dag pr. uke til offentlig helsearbeid. Dette brukes ikke fullt ut i alle kommuner. Komiteen har i høringer fått mange innspill om at offentlige legeoppgaver bør prioriteres. Regjeringspartiene ser behovet for å styre og lede gjennom avtaler og forskrift, slik at offentlig helsearbeid får nødvendig prioritet.

Samhandlingsreformens bærende ideer understøtter utviklingen av gode lokale helsetjenester. Derfor er Samhandlingsreformen en tillitserklæring til norske kommuner. Mange kommuner er allerede i gang, alene eller i samarbeid, og i år har vi startet satsingen med 230 mill. kr til forebyggende arbeid. Kommunene vil videre få ansvar for utskrivingsklare pasienter i sykehusene og de økonomiske ressursene knyttet til dette.

For den øvrige finansiering har det vært flere syn på graden av incentivstruktur. Regjeringspartiene har lyttet til de synspunkter som har fremkommet. Noen sentrale momenter har vært at generelle incentivmodeller både kan bli for svake og være forbundet med risiko. Det er hevdet at en generell modell med lav medfinansieringsgrad ikke vil virke sterkt nok, samtidig som en generell modell vil ha risiko for små kommuner. Det er viktig at incentiver virker som forutsatt. Regjeringspartiene gjør derfor en kvalitetssikring av dette som virkemiddel i totalfinansieringen.

Hvor raskt kan vi etablere en ny arbeidsdeling mellom sykehus og kommuner? Den hastighetsbegrensende faktor for endringen vil etter vår vurdering være fagkompetansen. Kommunehelsetjenesten kan gjøre mer i takt med rekruttering av fastleger, sykepleiere, fysioterapeuter, helsefagarbeidere og andre viktige faggrupper. Behovsanalyser viser at det er særlig viktig å følge opp rekrutteringen av helsefagarbeidere

Sykehusene skal gjennom Samhandlingsreformen få mulighet til å følge med i fagenes raske utvikling og ta ansvar for en spisset spesialisthelsetjeneste. Sykehusene har hatt den største veksten i antall leger og sykepleiere de siste årene og den største budsjettveksten. Vår satsing på sykehusene vil fortsatt være stor, og den endring sykehusene vil oppleve, blir en lavere veksttakt, samtidig som tilbudene i kommunene bygges opp.

Det ypperste helsegode vi kan tilby befolkningen, er fravær av sykdom, alternativt sykdomsreduksjon tidlig i forløpet. Mange er pessimistiske til satsing på forebyggende helsearbeid fordi effekten ligger fram i tid og fordi effekt og suksess ikke er lett målbare. Vi deler ikke et slikt syn. Tvert imot, det er grunn til optimisme og ytterligere satsing på forebyggende helsearbeid i tråd med Samhandlingsreformen. Verdens helseorganisasjon sier at 80 pst. av hjerteinfarkt, 90 pst. av diabetes og 30 pst. av forekomsten av kreft kan forebygges eller utsettes med endringer i kosthold, fysisk aktivitet og røykevaner. Forebyggende helsearbeid nå trygger bærekraften i fremtidens helsetjeneste.

I løpet av dette innlegget har 1 600 personer i Norge vært i kontakt med sin fastlege, åtte har blitt innlagt for øyeblikkelig hjelp i sykehusene og ett barn er født. Alle har fått tilgang til hjelpen de trenger, uavhengig av personlig økonomi. Samhandlingsreformen dreier seg om at vi skal organisere tjenestene slik at det samme kan være tilfellet 10 og 20 år fram i tid.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:16:58]: Samhandlingsreformen var egentlig Bjarne Håkon Hanssens reform, og han bygde opp ganske store forventninger til denne reformen. Men behandlingen her i Stortinget har vist oss at regjeringspartiene ikke har delt de ambisjonene som Hanssen hadde. Der hvor Hanssen var klar og tydelig på løsningene, har regjeringspartiene vært vage. Bjarne Håkon Hanssen var f.eks. tydelig på at det viktigste var at pasienten fikk behandling – ikke nødvendigvis hvem man fikk den av.

Opposisjonspartiene har kommet med mange konkrete forslag i denne saken, i tråd med intensjonene i reformen, mens Arbeiderpartiet på sedvanlig vis har blitt forsvarer av systemene istedenfor pasientene. Mitt spørsmål blir da: Når på veien mistet Arbeiderpartiet engasjementet for pasientene og isteden ble opptatt av å forsvare systemene?

Are Helseth (A) [10:17:44]: Jeg har innledningsvis lyst til å si at reformen er Regjeringens reform og Regjeringens forslag. Slik jeg ser det, har engasjementet og interessen for reformen økt i den tiden vi har arbeidet med dette. Men i løpet av arbeidet har vi blitt veldig tydelige på noen tilleggsdimensjoner. En av disse tilleggsdimensjonene er at en stor reform i det norske samfunnet, som denne, skal gjennomføres på en svært trygg måte for befolkningen. Vi har store tjenesteytende sektorer i dag, spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste, som er i stabil drift. En endring mellom disse er det viktig å gjøre på en trygg og kvalitetssikret måte. Det er det vi legger opp til gjennom vår innstilling.

Bent Høie (H) [10:18:44]: I innstillingen er det tverrpolitisk enighet om at kommunene skal få et medfinansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter, men det er ikke enighet om hvordan dette skal gjøres. I innstillingen og i meldingen kommer det helt klart fram at regjeringspartiene har tenkt at sykehusene skal få kutt i sine budsjetter tilsvarende det som de har av utskrivningsklare pasienter i dag. Helseforetakene sa i høringene at det vil innebære at de må legge ned tilsvarende når det gjelder sengeposter.

I Aftenposten i dag kan vi lese om Edit Schmidt på 87 år, som ble for tidlig skrevet ut av sykehuset og døde som følge av de skadene hun fikk hjemme. Jeg er redd for at det opplegget som Regjeringen her legger opp til, kommer til å føre til at enda flere pasienter, spesielt eldre, blir for tidlig skrevet ut av sykehusene, uten at kommunene er gjort i stand til å ta imot disse pasientene.

Hvordan har regjeringspartiene tenkt at sykehusene skal forholde seg til at de får kutt i sine budsjetter som følge av denne ordningen som Regjeringen legger opp til?

Are Helseth (A) [10:19:48]: Jeg velger her å ta med meg erfaring fra noen års oversikt over og interesse for sykehustjenestene. Hvis vi går noen år tilbake – da sykehusene var preget av svært store underskudd – var det vanlig at dersom en sykehusdirektør ble spurt om hvorfor dette ikke lot seg rette opp, fikk man til svar at man hadde så mange utskrivningsklare pasienter som var en så stor utgiftspost for sykehuset at det forklarte underskuddet. Så noterer jeg meg at i høringen var representanter fra de samme sykehusene nå kommet til den vurdering at det å ha mange utskrivningsklare pasienter ikke nødvendigvis hadde noen særlig kostnad for dem. Jeg tror nok det er en forberedelse på en diskusjon om hvilket uttrekk som vil være riktig.

Jeg deler representantens bekymring for at pasienter skal bli skrevet ut for tidlig. Men når man er ferdig behandlet, er det bedre å komme tilbake til sin hjemkommune, og ikke være på sykehuset unødvendig.

Laila Dåvøy (KrF) [10:21:00]: Det er skrevet lite om rehabilitering i stortingsmeldingen, men alle partier har hatt mye fokus på dette i komitéinnstillingen, og det er veldig positivt. Økt rehabiliteringssatsing vil være avgjørende for om en fremtidig samhandlingsreform skal lykkes, etter min mening.

Men rehabiliteringstiltak er i dag på vei til å bli redusert. Hele institusjoner avvikles, ikke minst ideelle, men vi finner også en reduksjon, f.eks. i sykehusene, når det gjelder basseng. Vi vet at det er flere basseng som allerede er nedlagt. Noen har fått beskjed fra regionale helseforetak om at nå er det det siste året man får midler. Denne problematikken kjenner representanten Helseth godt til. Det skyldes bl.a. en endring i refusjonsordningen for fysioterapi.

Vil Arbeiderpartiet bidra til at rehabiliteringstjenester, inkludert basseng, ikke avvikles nå i forkant av en samhandlingsreform der rehabilitering blir et viktig virkemiddel?

Are Helseth (A) [10:22:11]: Jeg deler representantens engasjement og interesse for rehabilitering som en svært viktig del av helsetjenesten, hvor vi fortsatt har mye ugjort. De samme pasientene som har stort behov for rehabilitering, har også behov for sin gode andel av behandlingstilbudet i helsetjenesten. Hele ideen, hele den bærende kraft i Samhandlingsreformen, vil støtte tjenestetilbudet for de pasienter som trenger rehabilitering.

Vi har i denne sal, bl.a. under behandlingen av budsjettet, diskutert og drøftet utfordringer knyttet til endringer i finansieringsordninger for fysioterapeuter i sykehus, og konsekvenser for bl.a. bassengtrening.

Vi har som et prinsipp for helsetjenesten at riktig pasient skal få den riktige hjelpen, og at de økonomiske rammeordninger skal være overordnet, så jeg forutsetter (presidenten klubber) at helseforetakene gjorde det de mente var (presidenten klubber) faglig riktig i 2009 og fortsetter med det i 2010.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Per Arne Olsen (FrP) [10:23:41]: I dag skulle vi hatt en gledens dag. I dag skulle vi sett konturene av fremtidens Helse-Norge. I stedet ser vi side opp og side ned med ord – fagre ord og gode intensjoner, men nærmest tomt for konkret handling og håp for alle dem som har ventet på denne saken.

Først hadde vi fire år med en rød-grønn regjering nærmest uten initiativ innen helsepolitikken i Norge whatsoever. Så, etter at Stortinget hadde gått fra hverandre etter en fireårsperiode, og man gjorde seg klar for valgkamp, ja da kom den, svaret på fremtidens utfordringer, den reformen som skulle være svaret som alle hadde ventet på. Og faktisk var Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform god, og den fikk unison støtte fra alle hold, også fra opposisjonen. Håpet var skapt, engasjementet vokste.

Meldingen gir et godt og presist bilde av et fragmentert norsk helsevesen, hvor pasienten ofte er den tapende part. Altfor mange mennesker og pasienter står i kø, faller igjennom eller blir behandlet på galt sted. De må vente på nødvendig og fornuftig rehabilitering fremfor å komme seg tilbake i arbeid.

Fremtiden ser dystrere ut om vi ikke gjør noe. Vi blir flere, vi lever lenger, vi kan behandle sykdommer som tidligere ikke lot seg behandle. Ja, alle er enige om at skal vi klare fremtidens utfordringer, må vi starte nå.

Forventningene var skapt, og heldigvis var responsen stor. Over hele landet startet helsearbeidere, ledere, kommunepolitikere, presse, forskningsmiljøer og ikke minst private og ideelle miljøer å forberede seg. Med stort engasjement og forventning ble dette lagt på skuldrene til dette storting og denne helse- og omsorgskomiteen. Forventningene ble ikke mindre av at statsminister, stortingspresidenten selv og nåværende helseminister trakk dette fram som den store saken som hele Stortinget burde stå bak. Det er bakteppet når Samhandlingsreformen i dag skal behandles – en dag det dessverre ikke er noen grunn til å flagge.

Da jeg søkte på Google på ordet «samhandlingsreformen» det siste året, fikk jeg over 94 000 treff. Til sammenligning fikk jeg 24 000 treff da jeg søkte på «rusomsorg», og da jeg søkte på «ventelister i sykehus», fikk jeg 22 000 treff. Det forteller litt om engasjementet. Jeg søkte også på «Bjarne Håkon Hanssen og samhandlingsreformen», og det utløste 1 500 treff, noe som betyr om lag fire-fem treff hver eneste dag han var helseminister.

Dette synes jeg sier mye om de forventninger og den optimisme som har vært knyttet til Samhandlingsreformen. Da er det et enormt paradoks at en så mye omtalt reform nå ender i så ekstremt lite konkret. Det må faktisk regjeringspartiene ta skylden for helt alene.

Man kan spøkefullt si at det eneste som er igjen av reform i dette, er selve overskriften, for som vi vet, kjennetegnes reformer av vilje – vilje til konkret handling, vilje til konkrete forslag, økonomisk vilje og ikke minst vilje til å endre lovverk.

De tre borgerlige partiene har lagt seg i selen for å komme regjeringspartiene i møte. Vi hadde et reelt ønske om å fylle reformen med et innhold og bidra til et bredt forlik, som denne reformen både trenger og fortjener.

Hver dag får vi rapporter som viser at behovet for reform er til stede: Mennesker som dør mens de venter i kø – noen fordi det ikke er plass til dem eller fordi plassene ikke blir benyttet. Andre – som vi dessverre har opplevd i vinter – dør forfrosne fordi ingen visste at de i det hele tatt trengte hjelp. Atter andre lever i et rusmareritt, til tross for at de er motivert for behandling. Og er de så heldige å få behandling, finnes det altfor ofte ikke noe ettervern, og veien tilbake til det gamle miljøet og rusen blir så altfor kort.

Hver gang vi i opposisjonen har tatt opp problematikken knyttet til at det står 260 000 mennesker i helsekø, har svaret fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vært: Bare vent – Samhandlingsreformen. Hver gang vi har presset Regjeringen på at det sto, og står, 4 500 rusmisbrukere i kø for å få hjelp, har svaret vært: Samhandlingsreformen. Hver gang vi har tatt opp den uakseptable situasjonen i eldreomsorgen, har svaret vært: Bare vent på Samhandlingsreformen. Senest i spontanspørretimen sist onsdag var statsministerens svar med hensyn til lokalsykehusene og nedleggelse: Bare vent – Samhandlingsreformen. På hvert eneste område og i hver eneste sak har altså svaret vært: Vi vet at det ikke er helt bra, men bare vent, snart kommer Samhandlingsreformen.

Vel, nå har reformen kommet, og behandlingen i Stortinget går mot slutten. Det er ikke ett eneste tiltak, ikke én eneste konkret votering, ikke ett eneste element som blir vedtatt i denne sal i dag som reduserer helsekøer, som gir rusmisbrukere hjelp, som gir de eldre en verdig eldreomsorg, eller som sørger for at rehabiliteringsfeltet blir styrket slik de fortjener.

Dagen i dag kunne vært annerledes, og den burde vært annerledes. En samlet opposisjon fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti la tid og krefter i å komme fram med et realistisk og godt samarbeidsdokument, med hele 42 konkrete punkter, som vi gjerne ville diskutere med Regjeringen, eller regjeringspartiene.

Vi i opposisjonen har fremmet disse forslagene, som alle har det til felles at de ville sikre pasienter, brukere, eldre osv. en bedre fremtid. De ville skape systemer som forenkler, som gir rettigheter og som på sikt bidrar til et mer effektivt helse- og omsorgsvesen.

For bare kort å nevne noen: Vi har bl.a. et forslag om å innføre årlige hjemmebesøk hos dem som har passert 75 år. Det ville koste noe å etablere det, men vi vet alle – også fra de kommunene som praktiserer dette – at det reduserer behovet for tidlig innleggelse på sykehjem, det ville på sikt spart samfunnet for mye penger, og det ville gi et bedre liv for mange av de pleietrengende vi har i landet. Forslaget om bemanningsnorm for leger på sykehjem ville likedan bidratt til nødvendig oppgradering faglig. Opposisjonen har også foreslått å gi primærlegen rett til å skrive pleietrengende inn på sykehjem, et forslag som igjen ville ha vært med på å sikre en verdig eldreomsorg i Norge. Vi har også foreslått en forsøkslov som gir muligheter for engasjerte kommuner og andre – de som har skoene på og kjenner problemene – som ville prøve ut modeller, til å gjøre det. Vi forutsetter i dette forslaget at prøveprosjektene må vise at de bidrar til en bedre samhandling før de eventuelt blir allmenn politikk. På denne måten tar vi det lokale engasjementet på alvor. Da får vi en reform som er bygget nedenfra og opp, og ikke omvendt.

Under den forrige borgerlige regjeringen ble ventelistene for nødvendig sykehusbehandling redusert. Med dagens regjering har de igjen økt, og er nå oppe på svimlende 260 000. Det skyldes både en underfinansiering, at man har satt ned ISF-andelen, og at man har fått allergi mot private løsninger. Hva gjør man så når man ser at ventelistene igjen blir lengre? Jo, man foreslår å redusere ISF-andelen ytterligere – forstå det den som kan. Vår løsning er den motsatte: Øk ISF-andelen. La det igjen bli lønnsomt å behandle pasienter. Og ja, vi vet at det systemet ikke er perfekt, og at bl.a. kronikere ikke alltid har kommet heldig ut. Men la oss heller korrigere det som slår feil ut, og det ved en gjennomgang f.eks. av DRG-systemet, som vi også foreslår – få inn en dynamikk og en fleksibilitet som ivaretar de hensyn. La oss ikke ødelegge et system som fungerer fordi noen få faller utenfor, da reparerer vi heller det.

Det viktigste med Samhandlingsreformen var vel kanskje habilitering og rehabilitering, de usynlige felt. Men det er først når vi har lyktes i å sørge for at folk ikke blir syke eller at de som er syke, kommer tilbake i arbeidslivet etter å ha vært syke, at vi har klart å reformere helsevesenet. Det er på disse felt de største forventningene ligger. Det er også her de store innsparingene for samfunnet og den enkelte ligger. Også på dette feltet har Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet konkrete forslag. Her ønsker vi en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Vi må tore å si hva vi skal gjøre, og vi må være så konkrete at det kan måles. Derfor ønsker vi en slik konkret plan, og vi satser på å utnytte de ideelle og private på feltet.

Dette er etter min mening pinlig, flaut, ja direkte trist fra regjeringspartienes side. Dette har blitt en reform uten innhold som sannsynligvis hadde langt større funksjon som et valgkampdokument for regjeringspartiene enn å gi pasienter og brukere i Norge et bedre helse- og omsorgstilbud. Dagen i dag kunne ha vært annerledes. Dette kunne ha vært dagen da et samlet politisk Norge hadde stått sammen om den viktigste reformen i helsevesenet på svært mange år. Dette kunne ha vært dagen da flagget ble heist til topps ved landets sykehjem, ved rehabiliteringsinstitusjoner osv.

Med disse ord vil jeg også få lov til å ta opp de forslag Fremskrittspartiet er med på i saken.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [10:34:02]: Jeg registrerer at representanten Olsen ikke synes det er noen grunn til å si at dette er en gledens dag. Jeg skjønner at de har hatt tunge dager – de har hatt landsmøte, og fortsetter svartmalinga her i Stortinget med kanskje enda bredere pensel.

Det går et ideologisk skille i innstillinga. Det er knyttet til hvor stor del av sjukehusfinansieringa som skal være innsatsstyrt, og hvor stor del som skal være basisfinansiert. Vi er opptatt av å styrke basisfinansieringa, mens Fremskrittspartiet og høyresida vil gjøre enda mer butikk ut av sjukehusene. Jeg hører representanten Olsen si noe om at vi får da heller reparere i forhold til dem som faller utenfor. Jeg vil gjerne høre hva han har i verktøykassa når han skal reparere i forhold til dem som faller utenfor, når han skal styrke den innsatsstyrte delen ytterligere – mens vi altså vil gå motsatt vei.

Per Arne Olsen (FrP) [10:34:59]: Takk for visitten innom Fremskrittspartiets landsmøte, som for øvrig var et meget konstruktivt og godt landsmøte. Det er alltid moro å få gleden av å være en hel helg sammen med 400–500 FrP-ere, og ved en senere anledning vil jeg gjerne få lov til å invitere også Hagebakken til vårt landsmøte. Vi har en lang tradisjon for også å invitere mennesker som ikke deler vårt syn, for å høre på dem. Da kan han også få gleden av å oppleve et godt FrP-landsmøte.

Når det gjelder ISF, er Fremskrittspartiet faktisk veldig stolt av å være blant de partiene som ønsker å øke ISF-andelen, for det er et system som gjør at det lønner seg å behandle mennesker, at det lønner seg å få mennesker tilbake i arbeidslivet, at det skal lønne seg å gjøre det sykehusene er best på, nemlig å behandle pasienter. Vi vet alle – som jeg også sa i mitt innlegg – at det finnes enkelte ting som faller litt utenfor i det systemet, bl.a. ved at vi har et DRG-system som ikke er godt nok. Det ønsker vi å gå inn på og lage mer fleksibelt.

Kjersti Toppe (Sp) [10:36:11]: Samhandlingsreforma si øvste målsetjing er at ho skal førebyggja sjukdom, slik at færre blir sjuke. Framstegspartiet vil ha ei finansieringsordning der pengane følgjer pasienten, og – som sagt i stad – ein vil òg auka innsatsstyrt finansiering. Men når pengane skal følgja pasienten, bidreg det ikkje til førebygging fordi det er etablert sjukdom, altså diagnose, som vil utløysa pengar, og som er inngangsporten til å få kostnadene dekt.

Spørsmålet mitt er om Framstegspartiet seriøst meiner at dei vil ha meir førebygging i samfunnet, når dei framleis held på denne finansieringsordninga som verkar mot auka førebygging i helsesektoren.

Per Arne Olsen (FrP) [10:37:01]: Jeg deler ikke det virkelighetsbildet med representanten Toppe. Jeg tror faktisk det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, både ha et finansieringssystem på norske sykehus som gjør det lønnsomt å behandle de pasientene som allerede er syke, og samtidig tenke på å ha en politikk som sørger for at folk ikke blir syke. Det kan ikke være slik, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå legger opp til, at fordi vi skal satse på habilitering, fordi vi skal satse på at folk ikke skal bli syke, skal vi ikke lenger la det være lønnsomt å behandle de pasientene som allerede står i kø. Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig, både ha et system som sørger for at vi får redusert de enorme ventelistene som er skapt under regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og samtidig jobbe konstruktivt for å sørge for at folk ikke blir syke. Nettopp derfor har Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti gode forslag på habilitering, konkrete forslag til dette som dere ikke støtter.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:38:06]: Det blir en oppfølging av det samme, og det går på finansiering, for en meget sentral del av hele reformen er at finansieringen skal dra i samme retning som målsettingen i reformen. Målsettingen i reformen handler om forebygging, tidlig innsats og samhandling. Fremskrittspartiet vil ha mer stykkprisfinansiering av sykehusene – jeg tror de egentlig ønsker 100 pst., det kan de jo bekrefte. De vil ha stykkprisfinansiering av sykehjemmene, og de vil ha stykkprisfinansiering av kommunehelsetjenesten. Vi kan gjerne dra det videre: De vil ha stykkprisfinansiering av skolen også. Det er det store stykkprisfinansieringspartiet på Stortinget, kan man vel si.

Man kan si mye om stykkprisfinansiering og markedsorientering av offentlig sektor og finansieringsmodeller, men ingen av disse elementene var laget for forebygging, for samhandling mellom nivåene. Det tror jeg komiteen og representanten Olsen fikk bekreftet da vi var på komitébesøk hos Kaiser Permanente i USA.

Jeg må spørre representanten: Hvor i verden har han eksempler på at dette fungerer?

Per Arne Olsen (FrP) [10:39:16]: Det er slik at selv om representanten Hansen gjentatte ganger i Stortinget sier at vi ønsker 100 pst. stykkprisfinansiering på alt her i samfunnet, medfører ikke det riktighet, selv om det gjentas. Merkelappen at vi er det store stykkprisfinansieringspartiet, tar jeg med stor glede og beholder på partiet, for det er en politikk vi faktisk er veldig stolte av, en politikk som faktisk har fått helsekøer ned i dette landet, og en politikk vi faktisk trenger mer av. Jeg tar gjerne en debatt om stykkprisfinansiering når som helst og ville gjerne hørt hva Hansen har som alternativ. For den politikken som Regjeringen fører, har bidratt til det motsatte, f.eks. at helsekøer blir lengre når man har redusert stykkprisandelen. Så når Hansen nå sier at det sentrale punktet i reformen er finansiering, hadde det vært spennende å spørre tilbake, selv om jeg selvfølgelig ikke får noe svar: Hva er regjeringspartienes svar på finansiering? Det er én av flere ting som henger i løse luften når denne saken i dag er vedtatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bent Høie (H) [10:40:37]: (komiteens leder): Dagen i dag kunne vært en viktig dag for pasientene og norsk helsevesen – en dag da en staket ut en ny kurs og en ny politikk som gjorde helsevesenet vårt bedre for pasientene og samtidig mer bærekraftig for framtiden. Dessverre vil dagen i dag også bli en ny dag der en taper mer tid for å gjøre nødvendige endringer.

Vi har et av verdens beste helsevesen, det løser daglig ufattelige utfordringer – de leger, de trøster og de pleier tusenvis av pasienter hver eneste dag. Allikevel har vi store utfordringer. Derfor nedsatte Bondevik II-regjeringen i oktober 2003 Wisløff-utvalget for å utrede hvordan vi skulle få et helsevesen som henger bedre sammen, til beste for pasienten. Utvalget kom med sine anbefalinger i februar 2005, og høringen var over rett før regjeringsskiftet i 2005. Der ble utredningen liggende og samle støv i skuffen til helseminister Brustad, og i den skuffen lå ikke utredningen alene.

Da Bjarne Håkon Hanssen overtok, blåste han støv av utredningen og gjorde den til sin sak. Det var bra! Våren 2009 kom det mange spennende synspunkter fra helseministeren. Han ville gripe fatt i det grunnleggende problemet – kommunestrukturen. Det skulle være nye lokale helsehus og helsekommuner. Dette ble dessverre raskt skutt ned av regjeringspartneren Senterpartiet.

Høyre støttet helhjertet opp om at Stortinget måtte få en stortingsmelding om samhandling. Vi etterlyste meldingen flere ganger, og var tydelige på våre krav til en slik melding før den ble lagt fram:

• Den må inneholde en forpliktende plan for å ruste opp kommunale helse- og omsorgstjenester.

• Vi må få større og mer robuste kommuner som er i stand til å gi pasientene bedre helsetilbud.

• Det må flyttes mer på leger og mindre på pasienter.

• Det må være flere avtalespesialister, og helsestasjonene og skolehelsetjenesten må styrkes.

• Vi må ha en plan for telemedisin.

• Kommunenes kompetanse og kvalitet på tjenestene må styrkes gjennom:

• a) flere sykepleiere

• b) at leger i sykehjem tjener like mye som leger i sykehus

• c) kunnskapsløft for de mer enn 30 pst. ufaglærte i omsorgssektoren

• d) mer forskning og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

• Vi må få en rehabiliteringsreform.

• Det må være raskere helsehjelp, og køene må kuttes.

• Sykehusene må utvikles, ikke minst når det gjelder kvalitet og mangfold.

• De privatpraktiserende legene må få forbli privatpraktiserende.

Hvis Regjeringen mente alvor med invitasjonen om et bredt forlik om denne saken, regner jeg med at de også hadde satt seg godt inn i Høyres ti krav.

Meldingen svarte ikke til våre krav, men vi opplevde at samarbeidsinvitten sto ved lag. Det ble uttalt både fra den nyvalgte stortingspresidenten, den nye helse- og omsorgsministeren og statsministeren. Den samme holdningen opplevde vi også i Stortingets helse- og omsorgskomité. Overraskelsen var derfor stor da vi kontant ble avvist etter at opposisjonen hadde samlet seg om en felles politikk. Vi hadde forhandlet oss fram til et felles grunnlag som tok vekk partienes særstandpunkter, og vi hadde også tatt vekk punkter vi var enige om, men som vi visste ikke var mulig å få gjennomslag for – f.eks. nedleggelse av de regionale helseforetakene. Dermed hadde vi på mange måter gjort halve jobben. Men de rød-grønne krever samhandling av helsetjenesten, men evner ikke å samhandle med opposisjonen for å få en robust reform. Erfaringer fra tidligere helsereformer, som eldrereformen og opptrappingsplanen for psykiatri, tilsier at der en har brede forlik, forpliktende konkrete planer forankret i Stortinget, blir disse fulgt opp.

Jeg tror ikke det er mine kollegaer i komiteen sin skyld. Det skyldes at Regjeringens ledelse ikke ga dem handlingsrom til å forhandle. En regjering som er stykkevis og delt, har ikke grunnlag for å snakke med andre. Stortingsmeldingen hadde gjort sin jobb som helsepolitisk lynavleder i valgkampen. Nå er arbeidet med nytt innhold flyttet over i et statssekretærutvalg – før Stortinget har sagt sitt her i dag. Det er i seg selv et demokratisk problem.

Det mest positive som har skjedd i denne saken, står opposisjonen for. Vi har gjennom denne prosessen arbeidet oss fram til en konkret plan for store deler av Helse-Norge som er klar til gjennomføring etter valget i 2013. Dette er en plan som jeg opplever har fått bred støtte i helsevesenet, blant pasientorganisasjonene og de ansatte i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Jeg vil takke mine kollegaer i Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti for et godt samarbeid, som jeg mener vil ha stor betydning i årene framover. Jeg er også glad for at Venstre gir utrykk for at de støtter mye av dette arbeidet.

Vi har en helt annen tilnærming til reformen enn det regjeringspartiene har. Vi mener at samhandling med og om pasienten først og fremst foregår mellom dem som møter pasienten. Det er mennesker som skal samhandle. Meldingen er i altfor stor grad preget av at det er systemer som skal samhandle, ja, en kan av og til få inntrykk av at hovedproblemet er at sykehusdirektørene ikke samhandler nok med rådmannen i kommunen.

De som jobber i helsevesenet, ønsker å samhandle og har gode ideer til hvordan det skal samhandles. Men de møter to sentrale hindringer: økonomi og lovverk. Derfor foreslår vi å fjerne disse to hindringene for samhandling. Vi etablerer øremerkede midler til samhandlingsprosjekter, på mange måter i samsvar med det Wisløff-utvalget foreslo. Så foreslår vi en forsøkslov, der departementet får vide fullmakter til å godkjenne samhandlingsløsninger som går på tvers av lovene, og som krever innsats fra både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

På mange måter mener vi at Samhandlingsreformen skal bygges nedenfra og opp – med ulike løsninger i ulike deler av landet. Dermed sikrer vi oss også mot det som jeg oppfatter som den største faren med Regjeringens tilnærming – at en starter nedbyggingen og innstrammingen av spesialisthelsetjenestens tilbud før en har bygd opp tilbudet i kommunehelsetjenesten. Dette erfarte vi både i PU-reformen og i psykiatrireformen. Det er så mye lettere å bygge ned og holde tilbake enn å bygge opp og etablere nye tilbud.

Denne reformen kan ikke bli et nullsumspill, der oppbygging av tilbudet i kommunene år for år skal finansieres gjennom nedbygging av spesialisthelsetjenesten, slik Regjeringen legger opp til. Det må være kommunenes evne til å løse utfordringene som må styre farten. Forebygging gir ikke resultat samme året som en bevilger penger til det.

Den sykdoms- og aldersutviklingen som reformen beskriver, krever ikke bare mer samhandling, den krever også mer å samhandle om. Dette gjelder spesielt tilbudet til kronisk syke, enten de er revmatikere, psykisk syke eller rusmiddelavhengige. Vi mener det står igjen et vesentlig ledd etter opptrappingsplanen i psykiatri, nemlig et tilbud på kommunalt nivå som ikke krever henvisning fra fastlegen, men som kun krever at pasienten – helst sammen med fastlegen – banker på nabodøren, til en psykolog eller psykiater som kan hjelpe der og da.

I dag morges opplevde jeg å få en trist overlevering. Det var rehabiliteringsaksjonen som kastet inn håndkleet. De fleste av landets pasientorganisasjoner har nå i flere år arbeidet for å få et politisk løfte om en opptrappingsplan for rehabilitering til å bli mer enn det de kaller «bla, bla», nemlig en realitet. Men nå har de gitt opp denne aksjonsformen. De takket komiteen for samarbeidet, men måtte konstatere at de ikke hadde oppnådd det de ønsket.

Alt tyder på at det rød-grønne flertallet også i dag vil stemme ned et forslag om en forpliktende opptrappingsplan for rehabilitering, en plan som er helt nødvendig for å få gi Samhandlingsreformen et innhold.

Heller ikke de pasientene som kanskje opplever de mest dramatiske konsekvensene av manglende tilbud og samhandling, får i dag lovnader om en opptrapping. Det er de rusmiddelavhengige. Det er ikke grenser for hvor sterke ord rød-grønne politikere har vært villige til å bruke for å beskrive dagens tilbud, men forslag fra oss om forbedringer blir også i dag stemt ned. Etablering av flere behandlingsplasser og bedre samhandling om ansvaret for denne pasientgruppen er kanskje det enkelttiltaket som raskest kunne gitt positive resultater for pasienter i Helse-Norge i dag.

Det er ett område som jeg vil trekke fram, som er positivt, og som komiteen har samlet seg om, og det er at det er behov for en nasjonal plan for nye IT-løsninger i helsesektoren. Det vil være helt avgjørende for å få til en konkret samhandling mellom de ulike sektorene at en har gode IT-løsninger, etablerer pasientportaler og bruker ny teknologi – ikke minst for å sikre seg at pasienten i større grad blir deltaker og selv samhandler inn mot helsetjenesten for å få informasjon som gjør det mulig å selv starte forebyggende helsearbeid og å bruke den informasjonen man får fra helsetjenesten, til å gjøre endringer i livet sitt som gjør at en ikke blir sykere. Dette har komiteen fått godt demonstrert, bl.a. i USA. Her er jeg glad for at det er bred politisk enighet, og jeg er spent på hvordan Regjeringen har tenkt å følge opp disse merknadene.

Jeg har registrert at Regjeringen mener at opposisjonens politikk blir for dyr. Det er jeg helt uenig i. Det koster mer å la folk bli syke, uten å lære dem å leve med sykdom – som følge av manglende rehabiliteringstilbud. Det koster mer å la rusmiddelavhengige bli avruset og så sendt tilbake til rusmiljøet før de får behandling – som følge av manglende behandlingstilbud. Det koster mer å la ideene og entusiasmen til tusenvis av helsearbeidere som ønsker samhandling, dø ut i påvente av en rød-grønn «grand design»-løsning som skal tre ett system ned over hele Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:51:07]: Samhandlingsreformen peker på at vi i dag har verken et oppdatert lovverk eller tilstrekkelig kompetanse til fullt ut å utnytte IKT til samhandling i helsesektoren. I den forbindelse har det vært selsomt å se at Høyre stritter imot mye av dette, både når det gjelder å få til gode helseregistre og mulighet til å la pasientopplysninger følge pasienten på tvers av virksomheter. I en debatt mellom representanten Høie og meg skriver han følgende i Avisa Nordland 11. mars i år:

«Knutsens regjering har for øvrig gått inn for bred adgang til utveksling av pasientjournaler på tvers av sykehusene, noe Legeforeningen har betegnet som det mest alvorlige anslaget mot taushetsplikten i vår tid.»

Etter utallige oppfordringer om å gjøre noe med dagens uholdbare praksis, både fra leger, teknologimiljøer og pasienter, er mitt spørsmål: Er Høyre klar for å moderere sitt syn og gå inn for bedre samhandling ved at f.eks. elektroniske pasientjournalopplysninger skal kunne følge pasienten på tvers av institusjoner, nivåer og virksomheter?

Bent Høie (H) [10:52:10]: Jeg oppfatter at representanten Knutsen med vilje prøver å misforstå Høyres standpunkt i disse sakene. Høyre har aldri vært imot å ta i bruk nye IT-løsninger, aldri vært imot å utveksle informasjon mellom de ulike nivåene i de tilfellene der utveksling av informasjon er nødvendig for å gi pasienten god helsehjelp. Grunnen til at vi reagerer mot regjeringspartienes lovforslag i Stortinget, er at de er blottet for personvernhensyn. Det å eksponere en pasientjournal for alle de tusen ansatte i helsetjenesten uten å ha en kontrollert tilgang – som vi f.eks. så i tilfellet Kaiser Permanente, der et sikkerhetsglass måtte knuses hvis en var i en alvorlig situasjon, den type personverntiltak – viser at Arbeiderpartiet viderefører sin dårlige og lange tradisjon for ikke å bry seg om personvern, og der de tror at personvern er det samme som IT-sikkerhet.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:53:24]: I Samhandlingsreformen er det understreket betydningen av at kommunene blir styrket, at kommunehelsetjenesten blir rustet opp, og at kommunene også får en sterkere styring av legetjenesten. I dag er det en privatisert ordning under fastlegeordningens ramme – på mange områder vellykket.

Det er en avgjørende forutsetning at kommunene får en sterkere styring og får mulighet til å håndtere bl.a. sykehjemsdriften – dette ut fra intensjonen om det forebyggende folkehelseaspektet og at legetjenesten blir en del av dette. Dette har Høyre ikke vært enig i og har en merknad som går ut på at man skal fortsette slik som nå. Kan Høie begrunne dette nærmere?

Bent Høie (H) [10:54:22]: Jeg mener det ligger en stor utfordring i det at vi har en altfor dårlig legedekning på sykehjemmene i dag. Derfor har Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i denne innstillingen foreslått at en skal ha nasjonale «bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem», noe de rød-grønne partiene vil stemme imot.

Det står ikke én eneste stilling ledig i Norge i dag knyttet til det å jobbe som lege på sykehjem. Utfordringen er ikke å få leger til å søke på disse stillingene, men å få kommunene til å opprette dem. Når kommunene oppretter dem, ønsker vi de beste legene dit. Det får vi ikke gjennom tvang. Hvis de rød-grønne politikerne tror at en vil kunne heve statusen for eldreomsorgen i Norge ved å gjøre det å jobbe med eldre mennesker til tvangsarbeid, ønsker jeg dem lykke til.

Blant annet foreslår opposisjonspartiet Venstre å gjøre noe med lønnsnivået for leger som jobber i kommunehelsetjenesten. Det er jo ikke rart at de flinkeste legene som jobber med de vanskeligste pasientene, søker seg til spesialisthelsetjenesten, når de opplever helt andre faglige utfordringer og helt andre lønnsnivåer i spesialisthelsetjenesten enn det de gjør i kommunehelsetjenesten.

Ola Borten Moe (Sp) [10:55:33]: Representanten Høie prøvde seg med en historiebeskrivelse innledningsvis i innlegget sitt som fortjener å korrigeres. Han sa at progressive forslag fra Bjarne Håkon Hanssen ble skutt ned av Senterpartiet. Det er feil. Senterpartiet har tvert imot en offensiv inngang til dette. Vi var det første partiet som programfestet dette, basert på lokale erfaringer. Mange av våre folk rundt omkring i kommunene har – sammen med mange andre – allerede gjort mye av den jobben dette handler om.

Mitt spørsmål dreier seg imidlertid om Høyres hang til å gjøre dette til en strukturreformering av kommunene – man heiser den kampen svært høyt. Jeg vil minne om at forrige gang Stortinget vedtok store endringer i kommunesektoren, gikk det ti–tolv år med forberedende arbeid. Her tar Høyre til orde for å gjøre det på svært kort tid. Jeg tror det er en fullstendig avsporing av debatten, der kommunene kommer til å bruke tid på struktur istedenfor på å løse oppgavene for folk.

Bent Høie (H) [10:56:37]: Det kan umulig stemme at Ola Borten Moe har lest denne innstillingen. Alle de fellesforslagene som Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har lagt fram, er basert på dagens kommunestruktur, og der vi tar opp det forslaget som Senterpartiet skjøt ned før det ble lagt fram, nemlig at vi skal bruke både lovverk og øremerkede midler for å sikre at de kommunene som er for små til å løse de nye helseoppgavene, blir tvunget til å samarbeide med andre kommuner for å skape et tilstrekkelig kompetansemiljø for å kunne ta vare på pasientene. Med Senterpartiets tilnærming, å overføre ansvaret til kommunene uten å gi dem verken penger eller kompetansemiljø for å kunne håndtere utfordringen, er det pasientene som blir nødt til å betale den høye prisen.

Og dessverre, når det gjelder den andre diskusjonen, nemlig diskusjonen om kommunestruktur – som vi gjerne tar med representanten Borten Moe når som helst – er det faktisk de svakeste i samfunnet vårt som i dag betaler den høye prisen for Senterpartiets motstand mot en grunnleggende endring i det norske samfunnet, nemlig det å gjøre noe med kommunestrukturen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:58:03]: Det er det langsiktige perspektivet som må legges til grunn når vi skal debattere Samhandlingsreformen, de utfordringene Norge vil få sett i et 20–25 års perspektiv, kanskje – ikke det kortsiktige, som til daglig dominerer mediebildet, og heller ikke neste års budsjett, men det langsiktige.

Vi vet ganske mye om situasjonen 20–25 år fram i tid. Antall personer over 67 år vil fordobles innen 2050. Antall personer over 80 år vil øke fra 218 000 i 2007 til 325 000 i 2030 og til over 500 000 i 2050.

Det er ikke et problem at folk lever lenger her i landet, det er gledelig og vil være en ressurs også for framtiden. Men samtidig vet vi at helsevesenet vil bli stilt overfor store utfordringer. Vi får flere helseplager når vi blir eldre. Sykdommer som kreft, kols, hjertesvikt og demens vil øke i omfang. Behovet for helsepersonell vil øke. Det er beregnet at dersom det fortsetter som i dag, vil vi om ti år mangle 43 000 årsverk i helsesektoren.

Vi har i dag en markant økning i livsstilssykdommer. Det er den dominerende utfordringen i den vestlige verden. 200 000 nordmenn har kols, 66 000 har demens – tallet vil fordobles fram til 2035 – og 235 000 har diabetes. Man regner med at halvparten av alle voksne i Europa og ett av fem barn er overvektige. Verdens helseorganisasjon har erklært fedmeepidemien som en av hovedhelseutfordringene i årene som kommer. Psykisk helse og rus vil få et betydelig økt omfang fram mot 2030, og i framtiden vil det være 24 000 nye krefttilfeller hvert år.

Disse betydelige utfordringene som vi står overfor, vil ikke la seg løse på sykehusene. De lar seg heller ikke behandle bort.

Derfor er hovedmålsetningen i Samhandlingsreformen helt riktig. Fokuset i helsepolitikken skal dreies mot tidlig innsats, mot forebygging og, ikke minst, mot mer satsing på det primærforebyggende, på folkehelseperspektivet. Her kan vi låne ord fra en tidligere filosof, Hippokrates, som allerede 400 år f.Kr. sa: Visstnok er det riktig å hjelpe syke folk å bli friske, men like viktig er det å forhindre at friske folk blir syke.

Minst 40 pst. av alle ikke-smittsomme, kroniske livsstilssykdommer vi påføres, kan forebygges gjennom bedre livsstilskontroll.

Samhandlingsreformen bygger på målsettingen om å redusere sosiale helseforskjeller, at alle skal ha et likeverdig tilbud av helsetjenester uavhengig bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon – kort ventetid, behandling og pleie mest mulig nær brukerne. Det oppnår vi aller best ved å styrke kommunehelsetjenesten, økt satsing på folkehelsearbeid, etablering av lokalmedisinske sentra og ikke minst gjennom utvikling av lokalsykehusenes rolle i spesialisthelsetjenesten.

Det har vært en del debatt om lokalsykehusene den siste tiden. La meg bare understreke at lokalsykehusene representerer et viktig fundament i den strategien som ligger til grunn for Samhandlingsreformen. De representerer en nærhet, de representerer tidlig innsats, og de er en bærebjelke i det desentraliserte helsevesenet i landet vårt.

Kommunehelsetjenesten skal gis høyeste prioritet i årene som kommer. Mens spesialisthelsetjenesten har hatt den største økningen i økonomiske og personellmessige ressurser de siste ti årene, har kommunehelsetjenesten sakket akterut. Det illustreres best når vi ser på økningen av legeårsverk. Antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten økte med 1 840, til 11 000 i perioden 2002–2009, mens det i det samme tidsrommet for kommunene bare økte med 250, til 4 000.

Kommunene må gjennom lovverket gis et tydelig ansvar som gjenspeiler folkehelseperspektivet, forebygging og tidlig intervensjon. Ikke minst må den koordinatorrollen som også fylkeskommunene har fått i folkehelsearbeidet, tydeliggjøres. Et styrket samarbeid mellom kommunene, fylkeskommunene, de regionale helseforetakene og ikke minst den tredje sektor – den frivillige sektor – må utvikles for å nå målsettingen.

Komiteen har også framhevet den store betydningen foreldre, barnehager og grunnskolen har for en god start på livet, og ikke minst for å redusere forskjellene i levekår og helse. Det er nærmest slik i dag at en gutt som fødes i bydelen Sagene i Oslo, kan regne med å leve til han blir 68 år. Hadde han blitt født i Vestre Aker, er prognosene gode for at han hadde blitt over 80 år. Selv om levealderen øker i alle gruppene her landet, tar de høyest utdannede mye større steg enn andre. Kort utdanning – og hva slags arbeid du har – har ofte stor betydning for og innvirkning på levealder og øker sannsynligheten for tidlig død.

De sosiale ulikhetene i helse vil øke mer i Norge enn i vestlige land det er naturlig å sammenligne oss med. Det understreker betydningen av å prioritere forebyggende helse.

Det har vært tverrpolitisk enighet i komiteen om at habilitering og rehabilitering må få en tydelig plass både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke godt nok slik det er i dag. Det går fram av en undersøkelse at det er tilfeldig hvem som får et relevant tilbud, og hvem som ikke får det. På dette området trengs det mer forskning. Derfor må dette feltet prioriteres sterkere i det videre arbeidet med gjennomføringen av reformen.

I et sammenlikningsperspektiv hvor et individuelt pasientløp forutsetter gode, tilpassede og samstemte opplegg, må habilitering og rehabilitering bli en naturlig del av pasientforløpet for de pasientgruppene som trenger det.

Også arbeidslivsdimensjonen må styrkes i oppfølgingen av Samhandlingsreformen. Samhandlingen mellom Nav og helsetjenesten må gjennomgås. Gode og tilpassede rehabiliteringstilbud vil gi raskere tilbakeføring til arbeidslivet.

Svært avgjørende for om vi vil makte utfordringene i årene som kommer, er om vi makter å rekruttere nok helsepersonell og personell med rett kompetanse. I meldingen angis behovet for å være mellom 95 000 og 135 000 fram mot 2030, samtidig som tilgangen på helsepersonell vil øke med om lag 100 000. Dagens utdanningskapasitet holder fram til 2020. Det tar flere år å utdanne helsepersonell. Derfor må opptrappingen av kapasiteten starte nå. Utfordringen på dette området vil kreve et nært samarbeid mellom helsesektoren og utdanningssektoren, og ikke minst mellom kommunesektoren og utdanningssektoren. Jeg vil understreke at helseutdanningen på en helt annen måte enn i dag må bygge opp under behovet for flere leger, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter m.fl. i kommunehelsetjenesten. Det vil bl.a. bety et betydelig større behov for praksisplasser i primærhelsetjenesten. Det desentraliserte utdanningstilbudet må bygges ut slik at vi oppnår gode geografiske forskjeller med tanke på helsepersonell rundt om i landet.

Med denne reformen legger vi opp til grunnleggende endringer av helsetjenesten for mange år framover.

En av de aller viktigste faktorene for at vi skal nå målsettingen med reformen, er at reformen finansieres med friske penger, og at innretningen i økonomien blir slik at den stimulerer til samhandling, til forebygging, til rehabilitering og habilitering. Dagens finansieringsmodell for spesialisthelsetjenesten gjør ikke det, og den var heller aldri ment å gjøre det. Det stimulerer til økt volum, flest mulig behandlede og etablering av et markedssystem med konkurranse om personell, penger og pasienter.

Finansieringen av spesialisthelsetjenesten må legges om slik at den drar i samme retning som målsettingen i Samhandlingsreformen. I SV er vi veldig fornøyd med den endringen som nå kommer, nemlig at basisbevilgningen til sykehusene økes til 70 pst.

Hele finansieringssystemet må gjennomgås på nytt. Jeg mener også at vi må se kritisk på om incentivene når det gjelder finansieringen av fastlegeordningen, drar i samme retning som målsettingen av reformen. Fremskrittspartiet og Høyre går i motsatt retning: mer stykkpris, mer av en finansieringsmodell som definitivt ikke var laget for den reformen vi skal vedta i dag. De går med åpne øyne inn for å kjøre på med løsninger som ikke fungerer etter hensikten, men vi vet at det kan være vanskelig å tenke kritisk og konstruktivt når holdningene er religiøst fundamentert.

Forslaget om en kommunal medfinansieringsmodell på 20 pst. er delvis lagt til side. Vi må være sikre på at den økonomiske oppfølgingen av reformen gir de ønskede resultater. Derfor vil medfinansieringen i første omgang gjelde for utskrivningsklare pasienter. Komiteen understreker også at øremerkede overføringer til kommunene, slik det var gjort i psykiatriplanen, er veien å gå videre for å finansiere reformen.

Jeg vil understreke at det arbeidet som nå skal gjøres i Regjeringen for å få på plass økonomien, blir særdeles viktig, og at den overordnede målsettingen i Samhandlingsreformen – forebygging, folkehelse, tidlig innsats, habilitering og rehabilitering – må legges til grunn når de økonomiske virkemidlene skal lages. Får vi incentiver som spriker i alle retninger, vil vi ikke lykkes.

Jeg har litt mer, president, men jeg skal ikke forsøke å ta det nå, siden det nærmer seg slutten.

Presidenten: Tiden er allerede ute, og det er et godt råd ikke å prøve seg da!

Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [11:08:34]: Det var et interessant innlegg å høre på, med en god situasjonsbeskrivelse og nok en gang helt uten konkrete tiltak som kunne bedret situasjonen. Men jeg har lyst til å sitere litt fra SVs program for denne stortingsperioden, der det står:

«Planen» – altså en rusplan – «må innebære øremerkede midler til rusfeltet både i kommunene og i de regionale helseforetakene. I tillegg skal behandlingskøene være fjernet i løpet av stortingsperioden ved at eksisterende tilbud utnyttes og nye behandlingsplasser opprettes med øremerkede midler.»

Når vi samtidig ser at det står 4 500 mennesker i kø, og de borgerlige partiene i forslag til denne reformen sier at man umiddelbart må ta i bruk den ledige kapasiteten i privat og ideell sektor, er mitt spørsmål: Hvordan kan SV være imot våre forslag, som i realiteten innebærer å innfri SVs eget program?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:09:32]: Jeg mener at rammen for rusbehandling ble økt med 150 mill. kr på årets budsjett.

Jeg vil ellers understreke at reformens innhold, hovedgrepet i reformen, er veldig godt tilpasset de utfordringene vi har innenfor rusfeltet, nemlig forebygging, tidlig innsats og rehabilitering. Det er det som er avgjørende for at vi skal lykkes, og er det som har vært mangelvare så langt. Derfor er vi svært godt fornøyd med innholdet i reformen og den oppfølgingen som vil komme også på rusfeltet.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:10:23]: SV mener at spørsmålet om hvorvidt den innsatsstyrte finansieringen skal være 30 pst., 40 pst. eller 50 pst., er et grunnleggende ideologisk spørsmål. Men dersom skillet mellom en varm sosialpolitikk og en kald markedstenkning går ved 30 pst. ISF, har jo SV selv ført en kald markedspolitikk i fem år.

I NOU for 2003:1 om innsatsstyrt finansiering påpekes det at en høyere andel ISF bidrar til økt pasientbehandling, og at en redusert ISF-innsats først og fremst gir en bedre kostnadskontroll enn å redusere sykehusets incentiv til å behandle pasienter. Utvalget foreslo faktisk at flere, både psykisk syke og rusbehandlede, bør omfattes av denne finansieringen. Det støtter vi, fordi det skal lønne seg å behandle flere pasienter.

SVs opplegg innebærer økte ventetider og økte helsekøer, samtidig som psykisk syke og rusavhengige holdes utenfor et system. Mener SV at Hagen-utvalget tar feil, eller er dette egentlig bare et spareforslag kamuflert med svulstig retorikk for SV?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:11:31]: Jeg registrerte at rapporten ble laget i 2003.

Det som erfaringen med stykkprisfinansieringen har vist, er at viktige pasientgrupper har falt utenfor, har blitt nedprioritert og kommet bakerst i rekken, spesielt innenfor områdene rehabilitering og habilitering. Det dreier seg ikke om skillet mellom 30 pst., 40 pst. eller 50 pst. Det jeg har sagt i denne debatten, er at jeg er fornøyd med at det går i riktig retning. Stykkprisandelen går ned, slik at vi får bedre rom og en bedre finansieringsmodell som skal nå målet i Samhandlingsreformen, nemlig samhandling mellom nivåene, forebygging, rehabilitering og habilitering. Stykkprisfinansiering er ikke egnet til å gjennomføre målsettingene i denne reformen.

Laila Dåvøy (KrF) [11:12:26]: Jeg merket meg først at representanten sa at 20 pst.-medfinansieringen heldigvis er lagt på is. I Dagens Næringsliv sa statssekretær Ingebrigtsen at det slett ikke er lagt til side, men utredes videre. Men dette er ikke spørsmålet mitt.

Sykehusene agerer i dag som om Samhandlingsreformen er igangsatt og kommunene allerede er operative. Det som skjer, er raskere utskrivning, man reduserer sengekapasiteten, man foreslår reduksjon i føde- og akuttmottak, og rehabiliteringstiltak reduseres. Det er sågar avviklet en del sykehus, og en rekke sykehus er foreslått avviklet. Kommunene fortviler og venter på avklaringer. De venter på penger, kompetanseheving og et svar på hvordan finansieringsordningene skal løses i en fremtidig samhandlingsreform.

Mitt spørsmål til representanten er om det er rett å la spesialisthelsetjenesten bygges så mye ned nå, i påvente av en fremtidig reform, når så mye er uklart?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:13:27]: Det er ikke lagt opp til at man skal bygge ned spesialisthelsetjenesten. I årets budsjett er det lagt opp til en økning av rammekapasiteten på 1,3 pst.–1,5 pst. Vi har altså fått en styrket ramme. Det kommer vi også til å få i årene framover. Men hovedprioriteten, den framtidige store veksten, – det forutsetter jeg at også Kristelig Folkeparti er enig i – skal komme i primærhelsetjenesten i kommunehelsetjenesten. Vi har altså nedsatt et statssekretærutvalg som skal forberede en sak for regjering og storting, slik at vi ved en senere anledning kan vedta hvordan finansieringsmodellen skal være for gjennomføring av Samhandlingsreformen, slik at vi når målene. Men vi skal ikke bygge ned spesialisthelsetjenesten. Det står ingen steder, det står ikke med ett ord verken i stortingsmeldingen eller i innstillingen. Men den store veksten skal komme i kommunehelsetjenesten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [11:14:40]: Noreg er eit rikt land med frisk befolkning og gode helsetenester. Levealderen vår har auka med i gjennomsnitt ti år sidan 1950-åra. Auka levestandard og gode velferdsordningar er den fremste faktoren for dette. Men òg det at vi har råd til å ta i bruk medisinske nyvinningar, gjer at levealderen blir stadig lengre. Men det er skyer på himmelen.

Noreg er ramma av det eg kallar «velferdas problem». Ein dramatisk auke i såkalla livsstilssjukdomar trugar folkehelsa. Dei neste ti åra står vi i tillegg overfor ei dobling av talet på eldre, samtidig som prognosane fortel om ein stor manko på helsearbeidarar. Vi har eit topptungt helsevesen fordi storting og regjering i mange år har hatt meir fokus på spesialisthelsetenesta og blålysmedisin enn på kommunehelsetenesta og førebygging. Innretting og finansiering av helsevesenet har gått ut over pasientar med samansette behov, dei eldre og kronikarane – nettopp desse gruppene som vi no får mange fleire av. «Velferdas problem» har trengt oss inn i eit hjørne. Spørsmålet er ikkje om vi må leggja om helsepolitikken, men når vi skal gjera det. Utviklinga krev ei kursendring, og det er dette ansvaret vi raud-grøne tek i dag. Senterpartiet meiner at vi skal vera ambisiøse i dette arbeidet.

Pasienten skal setjast i sentrum. Vi skal få meir desentraliserte spesialisthelsetenester gjennom etablering av lokalmedisinske senter og gjennom utvikling av lokalsjukehusa si rolle. Lokalmedisinske senter er heller ikkje noko nytt med denne reforma. Det har vi mange gode eksempel på frå samarbeidande kommunar alt i dag. Det nye er at helseføretak og kommunar/samarbeidande kommunar skal få ei lovfesta plikt til å samarbeida om desentraliserte helsetilbod. For å få til dette som ei nasjonal satsing er det viktig at auka satsing på førebygging skal løna seg. Samhandlingsreforma inneheld derfor konkrete forslag til endringar av finansieringssystemet. Ein større del av veksten i helsebudsjetta skal heretter gå til kommunane. Det skal koma eigne midlar til førebygging. Kommunane skal få økonomisk og fagleg ansvar for utskrivingsklare pasientar, og innsatsstyrt finansiering skal reduserast. Kommunal medfinansiering av sjukehustenestene skal greiast ut, sett i lys av dei høyringsutsegnene som er komne inn.

Den avgrensande faktoren for gjennomføring av denne reforma er ikkje finansieringsmåten og heller ikkje kommunestørrelse, den avgrensande faktoren er tilgangen på kompetent arbeidskraft. Vi har rett og slett eit gigantisk bemanningsproblem. Særleg vil det vera manko på helsefagarbeidarar og sjukepleiarar. Auka utdanningskapasitet og rekruttering til desse yrka er det som denne reforma står og fell på. Vi treng ei opptrapping av utdanningskapasiteten. Vi må dreia innretninga i utdanninga slik at fleire blir utdanna med tanke på det å arbeida i kommunehelsetenesta. Det må koma fleire fastlegar, samtidig som vi får tydelegare kommunal styring av dei allmennmedisinske oppgåvene legen kan påleggjast.

Ein samla komité støttar Regjeringa sitt forslag om å føreta ein brei gjennomgang av spesialistutdanninga for legar, både når det gjeld organisering og innhald. Det er også tverrpolitisk semje om behovet for betre samhandling mellom legevakt og andre kommunale tenester, og behovet for å styrkja dei faglege og organisatoriske krava til kommunal legevakt.

Senterpartiet er oppteken av at vi i arbeidet med å realisera Samhandlingsreforma inkluderer og spelar på lag med dei frivillige organisasjonane. Desse representerer ein arbeidskraftreserve vi ikkje har råd til å oversjå. Det arbeidet som her blir gjort innanfor omsorgsfeltet, det rusførebyggjande feltet, kultur, friluftsliv og idrett, og det å skapa gode møteplassar i nærmiljøet, er svært god førebygging og heilt i tråd med intensjonane i Samhandlingsreforma.

Senterpartiet ser på Samhandlingsreforma som ei heilt nødvendig reform av det norske helsevesenet. Det er brei politisk semje om målsetjingane, og om dei aller fleste tiltaka. Det viser innstillinga frå komiteen. Opposisjonen har ingen grunnleggjande forslag til endring, anna enn ytterlegare vekst i kostnader og pålegg om kommunesamanslåingar.

Regjeringspartia erkjenner utviklingsarbeidets langsiktigheit. Det vil ta tid å utvikla dei faglege og kompetansemessige føresetnadene for reforma. Vi må ikkje tru at vi klarer å løysa alt i éi stortingsmelding. Det er no arbeidet startar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [11:19:37]: Kommunalminister og partileder Navarsete uttalte for mindre enn to uker siden at helseforetakene må få mer penger slik at de slipper å legge ned lokalsykehus.

De tre borgerlige partiene står samlet bak kravet om at det ikke skal foretas kutt i helseforetakenes rammer som følge av omleggingen der kommunene overtar finansieringsansvaret for utskrivingsklare pasienter. Dette er altså Senterpartiet imot. Da blir mitt spørsmål: Hadde det ikke vært naturlig at Senterpartiet stemte for å beholde mer penger i helseforetakene, siden deres egen partileder ikke er fornøyd med de økonomiske overføringene helseforetakene får av dagens regjering?

Kjersti Toppe (Sp) [11:20:26]: Samhandlingsreforma inneber utvikling av lokalsjukehusa. Det er bekrefta i planen frå Regjeringa, og det har vi gjenteke i merknader – fordi lokalsjukehusa skal kunna ta dei store pasientgruppene som Samhandlingsreforma handlar om.

Når det gjeld helseføretaka sin økonomi, er det klart at dei vil få det betre, i og med at dei blir kvitt dei pasientane som ligg der og ventar på eit tilbod ute i kommunane. Det er på ein måte denne endringa i helsepolitikken Samhandlingsreforma handlar om. Det handlar ikkje om billige utspel om kven som gir mest eller minst pengar til dei forskjellige sjukehusa eller kommunane i Helse-Noreg.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:21:25]: Samhandlingsreformen innebærer at kommunene får et betydelig økt ansvar for forebygging, behandling og utskrivingsklare pasienter. Med regjeringspartienes opplegg er det imidlertid ingen avklaringer av hvordan disse oppgavene skal finansieres. Det er fortsatt mulig at kommunene må ta deler av sykehusregningen, noe kommunene, pasientorganisasjonene og fagforeningene har protestert kraftig mot.

Høyre har sammen med de andre borgerlige partiene foreslått en konkret opptrappingsplan for å sikre at kommunene har ressurser og kompetanse til å ivareta sine nye oppgaver. Hvorfor stemmer Senterpartiet imot et opplegg som ville gitt kommunene nødvendige ressurser og forutsigbarhet til å løse oppgavene?

Senterpartiet gir jo klart uttrykk for at de ikke får gjennomslag for sin helsepolitikk, enten det dreier seg om nedlegging av lokalsykehus eller styring av helseforetakene. Er det kommunene som skal sitte igjen med svarteper i et spill der Senterpartiet nok en gang har tapt for Arbeiderpartiet?

Kjersti Toppe (Sp) [11:22:23]: Først vil eg seia at Senterpartiet er veldig glad for og ein pådrivar for at kommunane skal få fleire oppgåver i helsepolitikken, fordi vi trur at kommunane er dei som er best i stand til å ta vare på og utføra den helsepolitikken som vi står overfor med ein auke i behovet.

Så er det klart at dei oppgåvene som blir flytta over til kommunane, skal fullfinansierast. Det er slått heilt klart fast i meldinga frå Regjeringa. Vi har òg gjenteke det i merknadene i komitéinnstillinga.

Eg kan heller ikkje sjå at Høgre og resten av opposisjonen har nokre andre meir handfaste finansielle ordningar som vil gjera det meir føreseieleg for kommunane utover det at ein skal øyremerkja dei raud-grøne midlane i ein periode. Det seier vi òg at vi skal diskutera når saka om finansiering kjem i 2010–2011.

Laila Dåvøy (KrF) [11:23:35]: Det er flott at Senterpartiet er opptatt av lokalsykehusene våre.

I innstillingen sier regjeringspartiene at et lokalsykehus gir «lokalbaserte tjenester som andre steder ville være naturlig å samle i et lokalmedisinsk senter». Mitt spørsmål er om det betyr at regjeringspartiene, eller Regjeringen, i det videre utredningsarbeidet om oppgavedeling kan komme til at et lokalsykehus og et lokalmedisinsk senter defineres likt? Sagt på en annen måte: Vil Senterpartiet sørge for at så ikke skjer? For det mener jeg vil være feil.

Kjersti Toppe (Sp) [11:24:20]: Det er slik at dette landet er ganske langstrakt, og vi har mange forskjellige lokalsamfunn og òg forskjellige lokalsjukehus. Denne helsereforma gjer at ein skal få ei desentralisering av spesialisthelsetenesta. Enkelte plassar i landet er det allereie så desentralisert at det vil vera naturleg at eit lokalsjukehus vil ha dei oppgåvene som elles eit lokalmedisinsk senter skal vareta.

Vi står fast på at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned, og at omlegging til lokalmedisinske senter ikkje skal skje ved nedlegging av lokalsjukehus. Dette er ei reform som skal styrast frå kommunane, og eit lokalmedisinsk senter er eit kommunalt initiativ som ein i samarbeid med spesialisthelsetenesta skal etablera.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Laila Dåvøy (KrF) [11:25:41]: Det er mange som tror at Stortinget i dag behandler en ny samhandlingsreform, men dessverre gjør vi ikke det. Vi behandler en stortingsmelding med god faktabeskrivelse, men med lite konkrete tiltak. Likevel finner vi en del intensjoner som er bra.

Noe av det viktigste i en fremtidig reform vil etter min mening være finansieringssystemet, mellom stat og kommune. Dette er ikke på noen måte løst i meldingen. Før komiteen avga sin innstilling, satte Regjeringen ned et statssekretærutvalg for nettopp å utrede finansieringsløsninger, som ikke er gjort i forbindelse med meldingen.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet vi var kommet lenger i dag enn det vi er. Saken hadde også vært tjent med et bredt forlik i Stortinget. Pasientene trenger virkelig en mer sammenhengende helsetjeneste på alle plan.

Dette skulle være en samhandlingsreform. Vi skulle få tiltak som sikret at rusavhengige fikk god oppfølging i kommunene og ikke rykket tilbake til start etter avrusing eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Vi skulle få tiltak som sikret at mennesker med psykiske lidelser fikk tidlig diagnostisering, rask behandling og egnet bolig. Vi skulle få tiltak som sikret at de sykeste eldre fikk behandling på sykehjemmet fremfor å bli sendt unødig til sykehus. Vi skulle få tiltak som sikret de sykeste ME-pasienter spesialisthelsetjeneste i eget hjem når de er for syke til å flyttes.

Jeg besøkte for en tid siden et lavterskel psykologisk helsetilbud for barn og unge i en kommune. Dette tilbudet var populært og ga gode resultater. Likevel uttalte ordføreren i denne kommunen at dette var et godt tilbud, men at hun var bekymret over at de også utførte spesialisthelsetjenester. Det ønsket hun ikke å bidra til eller betale for. Dessverre har vi heller ikke fått konkrete løsninger på denne og lignende utfordringer gjennom behandlingen av stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen i dag. Det er pasientene som rammes på grunn av dette, og som nå må vente på en rekke nye utredninger før de enkelte tiltakene kommer.

Vi kan ikke lenger være bekjent av å ha systemer som er til hinder for helhetlige helsetjenester. Søbstad sykehjem i Trondheim trekkes stadig frem som et godt eksempel på samhandling. Problemet er at samhandlingen – eller, det er jo bra også – kom i stand til tross for finansieringssystemet, ikke på grunn av det. En rekke prosjekter om samhandling strander fordi det ikke er enighet om hvem som skal betale for hva.

I stedet for en samhandlingsreform som setter pasienten i sentrum, har vi i dag fått en intensjon om en opptrappingsplan for kommunene, og jeg vil si en innsparingsreform for sykehusene. Kommunalministeren kalte det sågar en desentraliseringsreform i Dagens Næringsliv i fjor høst.

Kristelig Folkeparti har lenge vært opptatt av helhetlige helsetjenester og av å sikre behandling på tvers av nivåer. Særlig rusavhengige og psykisk syke som kommer ut av behandling i spesialisthelsetjenesten, opplever i dag å stå uten et tilbud i kommunen. Først når samhandlingstiltakene er på plass og virker, vil vi etter hvert kunne få en reduksjon i utgiftene. Vi vil få rusavhengige som blir rusfrie, og som kan komme ut i arbeid. Vi vil få kronisk syke og funksjonshemmede som øker sin livskvalitet fordi de får den rehabiliteringen de trenger, og som trenger mindre medisiner og kan jobbe mer. Vi vil få flere psykisk syke som bor i eget hjem i stedet for å oppta behandlingsplasser på sykehus. Dette ønsker vi alle, og vi håper at dette kommer på plass raskt.

Kristelig Folkeparti vil likevel skynde seg langsomt, slik det ble gjort med fastlegereformen. Det må straks iverksettes en rekke prøveprosjekter som setter pasienten i sentrum, og som gir helhetlige tjenester, fra forebygging og behandling til rehabilitering.

Kommunalt bestiller- og finansieringsansvar for sykehustjenester bør inngå blant prøveprosjekter for nye finansieringsordninger. Det vil sikre avgjørelser nær pasientene, nemlig under folkevalgt kommunal styring og kontroll. Dette vil også fjerne spillet mellom sykehus og kommune om hvem som skal betale. Kommunene vil kunne velge å bygge opp eget tilbud eller å sende pasienten på sykehus. De må finansiere begge deler.

Det har i Norge de siste årene vært en rekke reformer. Vi er opptatt av at nye reformer kun bør iverksettes når det er etablert muligheter for å måle om reformen har effekt. Gjennom prøveprosjekter kan reformen kvalitetssikres. Her er mye kreativitet ute i kommunene og i helseforetak om forskjellige prøveprosjekter, store og små, som kan la seg gjennomføre samtidig som de evalueres.

I dag er det slik at sykehusene ser sine budsjetter isolert, og kommunene ser sine isolerte budsjetter. Det er viktig å få en modell som motiverer kommunene til ansvar. I dag er det økonomisk rasjonelt å legge inn pasienter i sykehus og la dem ligge der så lenge som mulig, slik flere har vært inne på. Vi må holde fast ved det som er hovedintensjonen med reformen, nemlig helhetlige helsetjenester, på tvers av nivåer.

Kristelig Folkeparti er sterkt bekymret for utviklingen med at det bygges ned tilbud i sykehusene uten at det bygges opp tilsvarende i kommunene.

Vi ser en utvikling med at nedleggelse av døgnplasser skal erstattes med «samhandlingstiltak». Problemet og utfordringen er at dette ikke er avklart i meldingen, verken arbeidsdeling eller økonomi. Kristelig Folkeparti mener at lokalsykehus bør beholde sine funksjoner knyttet til fødetilbud og akuttberedskap så lenge innholdet i Samhandlingsreformen ikke er klart definert. Dette gjelder også rehabilitering i sykehusene. Vi ser at bassengtilbud – som vi har vært inne på tidligere – i sykehusene legges ned, uten at dette overtas av kommunene. Det har store konsekvenser for mange kronikergrupper og andre som er i rehabilitering etter f.eks. operasjoner.

Også den spesialiserte rehabiliteringen i sykehusene må styrkes. Mange pasienter lever med sykdommer og skader som er kompliserte å behandle, og som krever stor kunnskap. Dette er kunnskap vi ikke kan forvente at kommunene kan bygge opp. Det må fortsatt skje i sykehusene. Ut fra dette er det behov for en nasjonal og konkretisert opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, som vi har foreslått legges frem for Stortinget våren 2011.

Kristelig Folkeparti støtter at kommunene skal overta finansieringsansvaret for utskrivningsklare pasienter. Som erfaringer fra Søbstad sykehjem i Trondheim viser, ble antallet reinnleggelser i sykehus redusert, det ble mindre behov for kommunale hjemmetjenester, og overlevelsen økte når pasientene kom til Søbstad, sammenliknet med tradisjonell sluttbehandling i sykehus.

Forslaget om å trekke fra sykehusenes budsjetter og overføre pengene til kommunene for kostnader knyttet til utskrivningsklare pasienter synes svært lite utredet. Ut fra de signaler som også kommer fra sykehusene, har de bruk for de midlene de har, og de får også nye oppgaver. Det bør ikke foretas kutt i helseforetakenes rammer som følge av denne omleggingen.

Det er lite i Samhandlingsreformen som motiverer sykehusene. Særlig gjelder dette kompetanseoverføring til kommunene. Ansvaret bør derfor klareres nærmere og defineres.

Kristelig Folkeparti mener de kommunale helse- og omsorgstjenestene må styrkes. Dette bør bl.a. skje gjennom øremerking av midler for å målrette innsatsen bedre. Dette har vi sett har vært nødvendig i andre store reformer. Det gjelder også midler til forebyggingstiltak i kommunene. Det er ikke uvanlig i en oppbyggingsperiode at så gjøres.

Stykkprisfinansiering i sykehusene medfører fare for at det gjøres prioriteringer mellom lønnsomme og ulønnsomme pasienter i sykehusene. Det er behov for også å tydeliggjøre at innsatsstyrt finansiering ikke er et prioriteringsverktøy. Kristelig Folkeparti støtter derfor at denne andelen reduseres til 30 pst. Rammeandelen av finansieringen av sykehusene øker dermed til 70 pst. Dette er vi glad for at Regjeringen foreslår, og vi støtter det fullt ut.

Til sist vil jeg vise til de mange gode og konkrete forslag til tiltak fra opposisjonspartiene som dessverre regjeringspartiene i dag kommer til å stemme imot.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) [11:34:31]: Nå har vi hørt fra hele opposisjonen at Samhandlingsreformen er lagt død, og da lurer jeg på hva det er som har endret seg fra da Bjarne Håkon Hanssen la den fram. Vi står fast på at den skal tre i kraft fra 2012, noe som saksordføreren også har presisert.

Gjennom denne behandlingen har vi styrket folkehelsearbeidet, dette med bedre og mer samhandling, større satsing på kronikergrupper, oppgavefordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, som dermed betyr en større omfordeling av ressursene. «Rett behandling – på rett sted – til rett tid» er viktig.

Jeg vil spørre representanten Dåvøy om følgende: Vil retten til å skifte pasientkoordinator, det å ha fritt sykehjemsvalg ute i distriktskommunene og etablering av eldreombud, som er tre av forslagene, gi noe mer behandling til de gruppene som Kristelig Folkeparti ønsker å prioritere, som innenfor rehabilitering, som rusavhengige og flere sykehjemsplasser?

Laila Dåvøy (KrF) [11:35:44]: Da må representanten også lese de andre forslagene og merknadene i innstillingen fra opposisjonspartiene, for der er disse gruppene meget godt ivaretatt.

Når det så gjelder at Samhandlingsreformen er lagt død, er det vel ingen som har brukt de ordene her, og jeg vil absolutt ikke bruke dem. Problemet er at vi ikke er kommet så langt som Bjarne Håkon Hanssen i sin tid lovet, nemlig at vi skulle få en samhandlingsreform i april 2009. Vi fikk en samhandlingsmelding den dagen Stortinget gikk fra hverandre i juni i fjor.

I tillegg vil jeg påpeke – og det er beklagelig – at det står i denne meldingen at Regjeringen skal utrede videre kommunal medfinansiering, skal vurdere videre samarbeidsavtaler mot kommuner og frivillige organisasjoner. Det skal vurderes videre virkemidler vedrørende pasienter og pasientorganisasjoners rolle i arbeidet med pasientforløp, det skal videre gjennomgås lovverk om samhandling, det skal vurderes om oppgaver best kan løses i kommunen, og hvilke oppgaver, det skal vurderes hvordan myndighetene skal følge opp et avtalesystem osv. Dette var bare noe av det som skal vurderes videre.

Kjersti Toppe (Sp) [11:37:05]: Først vil eg seia at eg merkar meg at Kristeleg Folkeparti er einig med regjeringspartia når det gjeld innsatsstyrt finansiering, og det er veldig positivt.

Eg har eit spørsmål om fastlegane. Vi seier i vår merknad at det er nødvendig å gå igjennom regelverket for å leggja tydelegare nasjonalt rammeverk for å sikra Samhandlingsreformas mål for det kommunale helsearbeidet, for å sikra meir legearbeid til det kommunale helsearbeidet, helsestasjonar, sjukeheimar osb. Vi foreslår òg at vi skal gå igjennom utdanningssystemet og spesialistutdanninga med tanke på dette.

Så ser eg at Kristeleg Folkeparti ikkje støttar vårt forslag om tydelegare kommunal styring. Halvparten av fastlegane i dag kjører ikkje legevakt. Det er mange fastlegar som ikkje brukar sju og ein halv time til offentleg legearbeid. Vi ønskjer å gjera noko med det, ikkje berre ha fleire legar.

Spørsmålet er: Korleis forklarar Kristeleg Folkeparti at dei ikkje støttar oss i denne saka?

Laila Dåvøy (KrF) [11:38:14]: Vi er enig i at fastlegene godt kan tilpliktes å bruke sju og en halv time pr. uke i kommunene. Det har vi også sagt mange ganger tidligere. Problemet med det som Regjeringen foreslo, er at da Bjarne Håkon Hanssen reiste rundt i landet og fremmet sin reform, sa han at han ville at fastlegene skulle kunne bruke opptil to dager på kommunalt legearbeid. Det står ikke i meldingen. Så det gikk han egentlig tilbake på.

Like fullt ligger det en slags intensjon om at fastlegene kanskje på en måte skal redde legetjenesten i sykehjemmene. Det vi er redd for, er at slik det er formulert fra Regjeringens side, vil man styre fastlegene på en slik måte at de kanskje ikke lenger er så mye på fastlegekontorene sine. Vi ønsker faste stillinger i sykehjem. Pasientene som er i sykehjem i dag, har seks–sju diagnoser hver. De trenger de beste legene. De trenger heltidsleger eller i alle fall faste legestillinger knyttet til sykehjemmet, slik at de også blir en del av det faglige miljøet. Det er det vi primært ønsker. Vi foreslo allerede i omsorgsmeldingen at man burde få en egen utdanning for sykehjemsleger, hvilket nå kommer. Det er jeg glad for.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:39:32]: Representanten Dåvøy gjentar kritikken fra den øvrige opposisjonen om at reformen, slik som den er i dag, er for lite konkret, den er for lite forpliktende, og den er smuldret bort. Det er noen av ordene som er brukt.

Det faktiske forholdet er at man er tydelig på hovedretningen, man er tydelig på prioriteringer. Så understrekes det at vi skal få en oppfølging av dette med en nasjonal helseplan, som skal forholde seg til både rus, psykiatri og alle de sektorplanene som vi foreslår her. Vi skal få en ny lov som skal avklare kommunenes plass og kommunenes oppgaver. Vi kommer også til å få en finansieringsmodell som skal forankre dette økonomisk. Alt dette skal skje i samarbeid med kommunesektoren, slik at det blir forankret skikkelig når det skal gjennomføres.

Hva er det med den prosessen som representanten Dåvøy og Kristelig Folkeparti er så uenig i, og som de er så skuffet over?

Laila Dåvøy (KrF) [11:40:26]: Jeg vil først vise til innlegget mitt, hvor jeg også sa at vi er enig i intensjonene. Det er ikke et eneste parti, tror jeg, i Stortinget som ikke er enig i den virkelighetsbeskrivelsen og behovet for det som skal skje fremover. Men tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen skapte veldig høye forventninger om at vi skulle få en reform veldig fort.

Problemet i dag – jeg vil gjenta det jeg har sagt også fra talerstolen – er at vi ser at sykehusene reduserer sine tiltak. Da snakker vi ikke om økonomi i og for seg, men de reduserer en del tiltak som de forventer at kommunene er klare til å overta. Hvorfor ringer kommuner til meg? Hvorfor ringer ordførere til oss? Hvorfor ringer frivillige institusjoner og andre til stortingsrepresentanter og spør om hvordan det nå blir? De gleder seg til den debatten vi skal ha i dag, for mange tror at vi fra denne debatten kommer ut med finansieringsløsninger. De har selvfølgelig ikke lest innstillingen fra komiteen. Noen av dem har kanskje heller ikke lest meldingen godt nok. Det er problemstillingen og bekymringen min.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [11:41:55]: Norge er en velferdsstat som vi kan være stolt av, og internasjonalt er det norske helsesystemet rangert blant de beste i verden. Men helse- og omsorgstilbudet står overfor en rekke utfordringer. Vi opplever en betydelig kostnadsvekst i spesialisthelsetjenesten. I kombinasjon med en stadig eldre befolkning er ikke dette bærekraftig på sikt. Det å ta på alvor de utfordringene som kommer på finansieringssiden i helsevesenet, handler nettopp om å ta på alvor at vi også i fremtiden må legge opp til at vi skal ha et godt og verdig helsetilbud i Norge. Dette er selve kjernen i Venstres budskap her i dag. Det følger vi opp med de forslagene som er omdelt i salen, og som jeg vil komme tilbake til.

Utfordringene i dag er særlig store med hensyn til de største pasientgruppene, som er mennesker med én eller flere kroniske sykdommer eller tilstander, som flere har vært inne på i dag. Prognoser fra Helsedirektoratet forteller at denne gruppen vil øke, hvilket vil stille ytterligere krav til helsesystemet når det gjelder kvalitet og kvantitet. Norge bruker mer penger på helse enn de fleste andre land. Stadig mer av bevilgningene brukes på kostnadskrevende behandling i sykehus, mens de mange som mest av alt trenger daglig pleie og omsorg, ikke i tilstrekkelig grad får den hjelpen de trenger.

Løsningene på disse utfordringene handler om prioriteringer, om organisering og om en bedre balanse mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten enn det vi opplever i dag. I fremtiden vil det bli viktigere å sikre gode tjenester på de lavest effektive omsorgsnivåene. Gjennom Samhandlingsreformen adresserer Regjeringen flere av disse utfordringene, men man trekker ikke de nødvendige konklusjonene.

Ambisjonen om å føre en helse- og omsorgspolitikk som både er samfunnsøkonomisk bærekraftig, og som endrer ressursbruken i den retning Venstre tar til orde for, er positiv. Det er også kommunenes nye rolle i helse- og omsorgspolitikken. Det er imidlertid vanskelig å se at Samhandlingsreformen inneholder tilstrekkelig med konkrete tiltak i en slik omlegging av kursen.

Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten er ett av Regjeringens hovedgrep. Venstre er skeptisk til kommunal medfinansiering for å dempe veksten i spesialisthelsetjenesten, slik kommunestrukturen er i dag. Særlig for de minste kommunene vil det ta svært lang tid før man kan se eventuelle økonomiske innsparinger av investeringer og tilrettelegging av en ny forebyggingspolitikk på helsesektoren. Et kommunalt medfinansieringsansvar er svært problematisk uten at man samtidig etablerer større kommuner som er i stand til å bære kompetente fagmiljøer som kan håndtere slike krevende helse- og omsorgstjenester.

Kommunene har bare begrenset mulighet til å påvirke om en pasient innlegges på sykehus eller ikke. Kommunene vil reelt bare råde over ca. 5 pst. av sykehuskostnadene, ikke 20 pst. som Samhandlingsreformen legger opp til.

Venstre frykter også at det kommunale medfinansieringsansvaret vil føre til mer byråkrati utenfor politisk kontroll. Samhandlingsreformen legger til rette for tautrekking om fordeling av kostnader mellom små og store kommuner. Helse- og sosialsektoren er allerede preget av et betydelig skjemavelde. Hensynet til verdige og gode helse- og omsorgtjenester og det lokale selvstyret må veie tungt i denne saken. En oppfølging av Samhandlingsreformens intensjoner krever en ny kommunestruktur.

Formålet med Samhandlingsreformen må nettopp være å gi behandling, pleie og omsorg i menneskers nærmiljø, slik at brukerne får et bedre tilbud og økt verdighet. Nærhet til brukerne gir også større muligheter til å aktivisere det frivillige hjelpeapparatet gjennom samarbeid med det offentlige.

Venstres hovedgrep i helsepolitikken i tillegg til å styrke innsatsen på enkelte områder er derfor å gjennomføre en ny kommunereform for større kommuner, men hvor kommunene i størst mulig grad selv får bestemme de nye kommunegrensene. Samtidig må staten forplikte seg til å overføre offentlige oppgaver til det nye kommunenivået, slik at andelen øker fra dagens 40 pst. til 50 pst. eller mer. Det bør legges vekt på å redusere antall kommuner i naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner. Av hensyn til Norges spesielle geografi kan det ikke settes en absolutt minimumsgrense for antall innbyggere i kommunene. Det må lages spesielle ordninger for øykommuner og andre kommuner der geografi gjør kommunesammenslåing mindre aktuelt.

Jeg vil i denne forbindelse henlede oppmerksomheten på forslagene nr. 9 og nr. 11 fra Venstre, som er omdelt i salen, om henholdsvis å gjennomføre en ny kommunereform og å foreta en gjennomgang av rapportering til offentlige myndigheter for å redusere skjemaveldet.

Så til de mer spesifikke forslagene fra Venstre knyttet til vårt dokumentforslag som er oppe til behandling her i dag.

I dag finnes det ikke tilstrekkelig incentiv som premierer fastleger som ønsker å behandle pasienter i primærhelsetjenesten. Venstre er bekymret over at fastlegesatsene knyttet til livsstilsendringer, kosthold, fysisk aktivitet og røykeslutt tidligere har blitt redusert. Tilsvarende gjelder også satsen som omhandler det å snakke med pårørende til alvorlig syke mennesker, og satsen for samtaleterapi med personer med psykiske lidelser. Dette mener Venstre er å gå motsatt vei hvis målet skal være å dempe bruken av sykehustjenester.

Det bør derfor utvikles incentivordninger for å bidra til å dempe veksten i spesialisthelsetjenesten, og jeg vil derfor peke på Venstres forslag nr. 14, som er omdelt i salen, som belønner fastleger for å behandle pasienter i primærhelsetjenesten.

I lys av et økende pleiebehov i fremtiden reises også spørsmålet om hvordan man kan ta vare på de ansatte i sektoren på en god måte. De tunge løftene tas ikke lenger i industrisektoren, men i omsorgsyrkene. Mange opplever yrkesskader, høyt sykefravær og rekrutteringsproblemer.

Det er foretatt en rekke forsøk med ulike typer turnus forskjellige steder i landet. Et forsøk i Bergen kommune med gjennomføring av såkalt nordsjøturnus, dvs. at personalet arbeider noe lengre perioder med tilsvarende friperioder i etterkant, er gjennomført med gode resultater for både ansatte og brukerne. Resultatene av forsøket viste bl.a. redusert skadeomfang, lavt sykefravær, lav turnover og høye søkertall. For brukernes del har det bl.a. ført til mindre medisinbruk og færre tvangssituasjoner. Kommunen driver rett og slett tjenestene bedre og mer effektivt. Disse forsøkene har hatt såpass god effekt at det bør etableres incentiver for å få i gang flere slike ordninger. Jeg vil derfor henlede oppmerksomheten på forslag nr. 10, som er omdelt.

Venstre mener videre at det bør arbeides med å styrke rekrutteringen av sykepleiere til sykehjem, og foreslår i forslag nr. 12 å legge opp til en ordning med ettergivelse av studielån for sykepleiere og hjelpepleiere som ønsker seg til primærhelsetjenesten. Regjeringspartiene vil ikke støtte dette, fordi det – og jeg siterer det som står i innstillingen – «kunne stimulere til rekruttering i kommunehelsetjeneste i sentrale strøk på bekostning av små kommuner».

Dette må forklares – jeg skjønner det ikke.

En annen innfallsvinkel til å håndtere utfordringene med tunge løft og høy fysisk arbeidsbelastning er å ta i bruk ny teknologi på områder hvor det er mulig. Helse- og omsorgssektoren står for om lag 19 pst. av offentlige utgifter. Likevel står ikke nyskaping, nye løsninger og tekniske hjelpemidler særlig høyt på dagsordenen.

I Danmark har man avsatt 3 milliarder danske kroner til arbeidskraftbesparende teknologi i perioden 2009–2015. Omsorgsteknologi finnes i den norske helse- og omsorgssektoren, men incentivene for å ta slik teknologi i bruk er for dårlige. Dette vil Venstre forandre. Arbeidskraftbesparende teknologi handler ikke om å erstatte menneskelig omsorg, men om å erstatte andre oppgaver og gi mer tid til omsorg. Jeg vil derfor trekke fram Venstres forslag nr. 13, om mer forskning på arbeidskraftbesparende teknologi.

Så til slutt vil jeg ta opp behovet for å styrke rehabiliteringen. Stadig flere overlever alvorlige skader og sykdommer. Det er positivt, men mange av disse faller ut av arbeidslivet på grunn av funksjonskonsekvensene av sykdom og manglende mestring av disse. Kunnskap om funksjonskonsekvenser, tilretteleggingsbehov og -muligheter er svært viktig i arbeidet for å redusere sykefravær og uføretrygd og må inn i alle ledd i helse- og omsorgssektoren. Økt satsing på rehabilitering og forebyggende arbeid er også viktig for å fordele ressursene bedre innenfor helsevesenet og sørge for at kronikere, rusmiddelmisbrukere og mennesker med funksjonsnedsettelse får en bedre hverdag. Venstre er bekymret over den svært varierende kvaliteten man i dag finner med hensyn til rehabilitering i kommunene. Hvis rehabiliteringen i primærhelsetjenesten skal bli bedre, må kommunene få både ansvar og tilstrekkelige midler, jf. forslaget om mer robuste kommuner og jf. forslaget fra Venstre om et kommunalt opptreningsansvar for rehabilitering, forslag nr. 15, som er omdelt.

Presidenten: Presidenten har grunn til å tro at representanten ønsker å ta opp noen forslag.

Borghild Tenden (V) [11:51:53]: Ja. Jeg ønsker å ta opp alle de forslagene jeg har snakket om i dette innlegget.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har da tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt (A) [11:52:15]: Venstre foreslår en kommunereform med måltall for hvor mange kommuner vi skal ha, og det eneste de skal få lov til å bestemme, er grensene. Venstre er jo det eldste demokratiske partiet, men jeg ser ikke mye demokrati i dette, for demokrati er når flertallet bestemmer.

Tvangssammenslåing kontra samhandling – dette lurer jeg litt på. Hvordan tenker Venstre seg at vi på den ene siden skal true kommunene sammen, mens vi på den andre siden skal forvente at de skal gjøre den jobben som det ligger i Samhandlingsreformen, som også representanten har referert til, at er viktig å få gjort? Det henger ikke helt sammen, og jeg lurer på: Hvordan tenker man at samhandlingen skal være, gjennom tvang?

Borghild Tenden (V) [11:53:04]: Representanten har fulgt svært dårlig med på innlegget mitt, for tvangssammenslåing snakket jeg overhodet ikke om.

Det jeg er skuffet over, er at ikke de rød-grønne har vært litt tøffere med hensyn til å sette ord på at vi må ha litt mer robuste kommuner, at vi må ha sterkere kommuner der man har kompetanse, der man har fagfolk, der man har muligheten til å sette i verk alle de gode intensjonene som ligger i Samhandlingsreformen. Så jeg har en utfordring til de rød-grønne, nemlig å være litt tøffere når det gjelder å sette ord på at vi trenger robuste kommuner for å få gjennomført Samhandlingsreformen, slik intensjonen er.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:54:19]: For Helse-Norge er det en særdeles viktig debatt i Stortinget i dag, som tar utgangspunkt i de utfordringene vi står overfor: et samfunn i rask endring hva gjelder infrastruktur, teknologi, alder, bosettingsmønster og sykdomsbildet i befolkningen. Helsetjenesten må holde tritt med endringene for at pasientene skal få gode og helhetlige tjenester. Det er dette Samhandlingsreformen dreier seg om.

Jeg opplever at Samhandlingsreformen ønskes varmt velkommen – av pasienter, av helsepersonell, av lokalpolitikere. Den grunnleggende ideen vinner stor oppslutning – å forebygge sykdom, å oppdage sykdom i tide, å forhindre sykehusinnleggelser, å lære seg å leve med en diagnose og å samordne tjenestene til beste for hver enkelt innbygger.

Det gjelder også her i Stortinget. Derfor får Regjeringen i dag bred tilslutning til hovedlinjer i reformen. Vi er ikke enige om alt – det har vi hørt – men vi er enige om mye.

Helsepersonell, lokalpolitikere og helseforetak i hele landet har bidratt i den grunnleggende tenkingen til meldingen. Dette har pågått over år – lenge før Regjeringen la frem samhandlingsmeldingen. Det finnes mange gode eksempler.

På Senja i Troms bestemte kommunene seg for å gi innbyggerne bedre helsetjenester ved å samarbeide. Hver for seg var de for små. Sammen kunne de løfte mer. Derfor har Sigrun Knutsen i Gryllefjord de siste årene hatt en og samme lege. Før Senjalegen ble etablert, hadde hun i løpet av ti år 72 leger. Hun kunne navnet på alle, men ingen kunne navnet på henne, har Sigrun fortalt.

I Oppland ser vi nå gode eksempler på at dialysepasienter får behandling i nærheten av der de bor. På Fagernes slipper de å reise i mange timer annenhver dag til Lillehammer for å ligge i dialysemaskin. Og på Otta utvides nå tilbudet i forbindelse med det nye lokalmedisinske senteret.

I Alta har de helt siden 1990-tallet brukt telemedisin til spesialistkonsultasjoner, slik at mange pasienter slipper å reise til sykehuset.

Også mange bykommuner har gode samhandlingstiltak med helseforetakene, f.eks. Trondheim kommune og St. Olavs hospital.

Eksemplene er blitt til på tross av systemene mer enn på grunn av systemene. Det er nettopp denne erkjennelsen som gjør det nødvendig med en samhandlingsreform, slik Regjeringen har foreslått i St.meld. nr. 47.

Målet med reformen er å videreutvikle og modernisere helsetjenesten, slik at vi er rustet til å møte befolkningens behov – nå og i fremtiden.

Opposisjonen har fremmet mer enn 40 forskjellige krav. Mange av disse vil ha store økonomiske konsekvenser, uten at det vises til noen form for budsjettmessig inndekning.

Samhandlingsreformen handler – i denne omgang – om å ta de strategiske og overordnede avgjørelsene. Helsepolitikken må ses i sammenheng med andre viktige samfunnsområder, og de vanskelige avveiningene må tas i den årlige behandlingen av statsbudsjettet. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en konkretisering av virkemidlene, slik komiteen ønsker, bl.a. gjennom en ny nasjonal helse- og omsorgsplan og en ny helse- og omsorgslov. I den nye folkehelseloven vil vi tydeliggjøre staten og lokalsamfunnets ansvar for å styrke folkehelseperspektivet. Jeg tar sikte på å legge frem begge lovene og planen for Stortinget våren 2011, slik at iverksettelse kan skje fra 2012. Jeg håper at vi når frem til bred enighet i disse viktige prosessene.

Mange beskriver vår helsetjeneste som noe av det aller beste ved det norske samfunnet. Den har sine feil og mangler, men er likevel juvelen i Velferds-Norge. Men vi kan ikke nå lene oss tilbake og si at vi er tilfredse. Neste generasjon Norge vil ha en eldre befolkning – og et annet sykdomsbilde.

Gjør vi ingen endringer i dag, må hver tredje ungdom velge helse- og omsorgsutdanning for å dekke behovet om én generasjon. I dag gjelder det hver sjette som skal velge yrke.

Det sier seg selv at et slikt system ikke vil være bærekraftig. Lar vi være å legge om kursen nå, kan det være for sent om noen tiår.

Hva er det så reformen legger opp til? Hvordan skal vi bidra til å vedlikeholde og videreutvikle vårt helsevesen?

For det første skal sykdom forebygges. Alt våre barnehager, skoler, skolehelsetjeneste, bedriftshelsetjeneste og kommuner gjør eller ikke gjør, påvirker folkehelsen og sykdomsbildet.

For det andre skal pasientene oppleve Helse-Norge som sømløst og sammenhengende. Du skal få rett hjelp til rett tid på rett sted.

For det tredje skal helsevesenet være bærekraftig og kostnadseffektivt. Unødvendig bruk av kostbare sykehustjenester må erstattes av bedre, billigere og mer lokale tilbud i kommunene.

Jeg mener at Stortingets bidrag i innstillingen er gode håndslag for å oppnå disse tre målene. En stortingsmelding alene kan ikke forbedre og endre alt som trengs i norsk helsevesen, men vi har fått støtte til å gå videre på en rekke viktige områder, og jeg skal nevne noen eksempler:

• Fastlegeordningen er en suksess, men også den må videreutvikles når kommunene får nye oppgaver.

• Det skal etableres lokalmedisinske sentre over hele landet. Disse skal komme i tillegg til de lokalsykehus vi har i dag, ikke som en erstatning. Sentrene må i utgangspunktet være forankret i kommunene, og de skal ha forpliktende avtaler med spesialisthelsetjenesten.

• Den største andelen av veksten i helsetjenestene må skje lokalt, ikke i spesialisthelsetjenesten.

• Gjennom meldingen og Kommunaldepartementets forslag til ny samkommunemodell utvikler vi verktøykassen for mer forpliktende kommunesamarbeid.

• De nye lovene skal tydeliggjøre kommunenes helhetlige ansvar for befolkningens helse og velferd.

• Det er flertall for at det må utvikles en finansieringsmodell som skal stimulere kommunene til å etablere bedre tilbud nær befolkningen – før, i stedet for eller etter behandling i spesialisthelsetjenesten.

Samhandlingsreformen er en tillitserklæring, men også en utfordring til kommunesektoren. Det er gledelig å se at kommunene har tatt imot utfordringen på en positiv måte. Ikke minst ser vi dette ved at så mange kommuner har søkt om tilskudd til å utrede og opprette lokalmedisinske sentre og andre samarbeidstiltak.

Jeg tror at Samhandlingsreformen kan bidra til mer koordinerte tjenester. Det er godt nytt for rehabiliteringsområdet. Rehabilitering etter sykdom og sykehusinnleggelser er ofte sammensatt og krever at mange jobber sammen. Rehabilitering er viktig for pasienter som har gjennomgått f.eks. kne- og hofteoperasjoner, men koordinert rehabilitering er helt avgjørende for pasienter med hjerneslag, hjertesykdommer, kols, psykiske lidelser og rusavhengighet. Bedre koordinering er jo selve bærebjelken i hele reformen.

Både spesialisthelsetjenesten og kommunene har viktige oppgaver innenfor rehabilitering. Slik må det være. Samtidig ser jeg for meg at det er spesielt innenfor kommunenes ansvarsområder, at feltet må styrkes, slik også meldingen legger opp til.

I dag har vi nådd en ny milepæl gjennom Stortingets behandling. Nå skal Regjeringen fremme forslag til ny lov, finansieringsordning og en nasjonal helse- og omsorgsplan. Forslagene skal på høring, slik at alle berørte kan komme med innspill før vi kommer tilbake til Stortinget i vårsesjonen 2011. Selv om dette er en retningsreform og skal gjennomføres år for år, så står 2012 som et startår.

Jeg ser frem til et nært og godt samarbeid med Stortinget på veien videre.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [12:04:07]: Reformen ønskes velkommen, sa statsråden i stad, og det ble den jo da den kom, men jeg er ikke så sikker på at omkvedet er det samme i dag. Nå er vel snarere spørsmålet: Hvor er den?

Det har den siste tiden vært en åpen debatt mellom ulike statsråder om i hvor stor grad det er hensiktsmessig å beholde 20 pst. kommunal medfinansiering av innleggelser i spesialisthelsetjenesten. Slik jeg tolker statsministeren i spørretimen så sent som forrige uke, har Regjeringen fortsatt planer om å innføre en slik medfinansiering.

Spørsmålet til statsråden blir da: Hvordan har Regjeringen tenkt å sikre at kommunal medfinansiering ikke går ut over andre tjenester, og eventuelt hvilke andre tjenester skal kommunen måtte kutte i for å finansiere innleggelser i spesialisthelsetjenesten? Det er et konkret spørsmål, og for én gangs skyld hadde det vært hyggelig å få et konkret svar.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:05:06]: Vi har vært veldig tydelige på at vi skal jobbe videre med finansieringsmodellen. Det er viktig å finne en finansieringsmodell som er god, og som også tar opp i seg mangfoldet av kommuner – store og små – og oppgaver som vil ligge i Samhandlingsreformen.

Det er helt klart at det er viktig at det er incentiver som også støtter opp om målsettingen i reformen. Her har vi et arbeid som så vidt er startet opp mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet for å finne den gode finansieringsmodellen. Vi må være helt sikre på – som også Stortinget er opptatt av – at vi treffer godt, for å kunne møte behovene til de pasientene som skal bruke helsevesenet, men også til kommunene, som får store og ansvarsfulle oppgaver.

Bent Høie (H) [12:06:14]: Det å gjennomføre en stor helsereform krever langsiktig arbeid, det er et arbeid som går over flere år, og ikke minst ville det, i hvert fall under normale omstendigheter, også krevd en klar økonomisk prioritering. For å få til det har det for en statsråd ofte vært en fordel å ha bred oppslutning i Stortinget om arbeidet, ikke minst med tanke på den interne diskusjonen i Regjeringen om å prioritere dette. Det ser vi når det gjelder opptrappingsplanen for eldre, vi så det i barnehageforliket, vi har sett det i klimaforliket – på en rekke områder.

Statsråden uttrykte klar vilje til å få til en politisk avtale om Samhandlingsreformen i Stortinget, men dette ble kontant avvist da man kom til forhandlingsbordet. Hva var årsaken til at statsråden ikke ga helsefraksjonen i Stortinget store nok fullmakter til faktisk å gå inn i reelle forhandlinger for å få til et stort, bredt forlik på en så viktig sak, hvis dette er så viktig som statsråden ga uttrykk for i sitt innlegg?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:07:20]: Jeg er veldig enig med representanten Høie i at det er viktig å få bred enighet. Men jeg opplever faktisk at det er ganske bred enighet i Stortinget om hovedlinjene i Samhandlingsreformen.

Men i denne fase er dette en retningsreform. Det er ikke den som skal finansiere hver minste utfordring som vi har i Helse-Norge. Det skal vi komme tilbake til i forbindelse med den nye helse- og omsorgsplanen og lovarbeidet, som er særdeles viktig. Da blir det rikelig anledning til å ta opp enkeltforhold, både hva de detaljerte oppgavene skal være, hvor ansvaret skal ligge, og når det gjelder spesialisthelsetjenesten. Men når det kommer 40 enkeltforslag uten inndekning fra opposisjonen, som opposisjonen veldig godt vet hører til i budsjettdebatten år for år, blir det ikke så veldig naturlig for våre representanter på Stortinget å følge opp dette.

Laila Dåvøy (KrF) [12:08:35]: Vi har hatt mange tidligere forlik i denne salen om reformer, som har kommet i form av enighet om å bruke mange milliarder over et visst antall år, f.eks. i forbindelse med Opptrappingsplanen for psykisk helse. Jeg regner med at Regjeringen mener at en så stor reform ikke skal koste og gi økte utgifter.

Men det som er mitt spørsmål, er: Hvilken forutsigbarhet blir det for pasienter, personell, kommuner, sykehus – frivillige organisasjoner og andre private, for den del – dersom det skal være slik at midler og tiltak skal komme i hvert enkelt statsbudsjett? Vi har jo eksempler fra Stoltenberg-regjeringen tidligere på meldinger som har vært fremlagt i denne sal, hvor dette også var tilfellet. La meg nevne én, tannhelsereformen, hvor det var satt opp en rekke gode tiltak som vi støttet. Men i statsbudsjettene etter dette har det ikke kommet noen vesentlige tiltak eller forslag eller penger til det tannhelsemeldingen inneholdt. Problemet er jo at dette ikke skaper forutsigbarhet.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:09:44]: Jeg vil gjenta at jeg opplever at det er veldig stor enighet om utfordringene i Helse-Norge, og om hvilken retning man må gå i.

Det som blir behandlet i Stortinget i dag, er jo nettopp retningen. Dette må følges opp, både detaljert i en helse- og omsorgsplan som skal bli et mer operativt verktøy, og i en ny helse- og omsorgslov, som ikke minst må ta for seg arbeidsdelingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er ikke hver enkelt liten utfordring vi behandler i dag. Det er den store retningen, som gjør at Regjeringen kan jobbe videre. Denne saken har nå ligget i Stortinget helt frem til slutten av april. Nå kan Regjeringen med bakgrunn i det som er vedtatt i Stortinget, jobbe videre for å nå den fremdriften som har ligget der hele tiden, nemlig at vi skal ha oppstart i 2012.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:10:56]: Over hele landet avhjemles det sykehjemsplasser. Seks lokalsykehus er nylig lagt ned, og seks til står trolig for fall i løpet av nær framtid. Og så peker Samhandlingsreformen på at det er 145 000 liggedøgn med utskrivningsklare pasienter på sykehusene våre, og vi står foran en demografisk utvikling med mange flere eldre.

Mener statsråden virkelig at Regjeringens planer og rammer for sykehjemsbygging vil være tilstrekkelig for å møte kommunenes behov for heldøgns pleie- og omsorgsplasser i den tiden som kommer? Eller kunne statsråden tenke seg å ta en titt til på Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:11:33]: Det er en helt klar forutsetning at kommunene skal overta ansvaret for de utskrivningsklare pasientene fra 2012. Det er i hvert fall en veldig konkret sak som ligger i meldingen.

Selvfølgelig må kommunene gjøres i stand til å ta det ansvaret, også i form av økonomi. Nettopp derfor er det jo vi jobber med utredninger for å se på hvordan kommunene økonomisk skal settes i stand til å gjøre den jobben. Vi har en ordning med tilskudd til sykehjemsplasser, som representanten kjenner veldig godt til, og kommunene har søkt tilskudd for å bygge ut flere sykehjemsplasser. Jeg har tillit til at kommunene også vil gjøre det, for mange av disse pasientene skal selvfølgelig i sykehjem. Derfor må det også være plasser klar til dem i kommunene.

Borghild Tenden (V) [12:12:44]: Venstre er enig med Regjeringen i at det er positivt at kommunene skal få nye roller og flere oppgaver – behandling nærmest mulig brukeren.

Men jeg har to spørsmål – det ene er: Hvordan tenker statsråden dette skal skje uten at vi får større og mer «robuste» kommuner, som jeg snakket om i mitt innlegg, og med et kompetent fagmiljø?

Mitt andre spørsmål er: Ser statsråden at det kunne være en fordel med større og færre kommuner?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:13:17]: Jeg tror – med all respekt – at hvis vi skulle vente med å innføre Samhandlingsreformen til vi hadde gjennomført en kommunereform, hadde vi måttet vente veldig lenge. Man legger gjerne opp til en frivillig kommunesammenslåing – ikke en tvangssammenslåing i denne sammenheng. Det har jeg heller ikke sett at partiet Venstre har gjort når de har sittet i regjering. Til det har vi altfor stor respekt for lokaldemokratiet.

Kommunene er nødt til å samarbeide hvis de skal kunne løse komplekse oppgaver. Det kommer til å være forskjell på hva store og små kommuner har mulighet for å løse. Geografien gjør også sitt til at det ikke for alle kommuner er like naturlig å slå seg sammen med andre i et samarbeid, så her må vi finne lokale løsninger som kan komme alle kommunene til gode. Nettopp derfor trenger vi også den tiden for videre utredning, for å se hvordan dette best kan ivaretas.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [12:14:48]: Ved forrige århundreskifte døde hvert tiende barn før det var fylt året. De store «folkesykdommene» het tuberkulose, sult og fattigdom. Sammen med velstanden i Norge har vi fått et nytt sykdomsbilde. Det dreier seg om kreft, hjertesykdommer, lungesykdommer med kols og diabetes. Det er sykdommer som gjenspeiler både den livsstilen vi har i dag, og det at vi lever lenger. Psykiske lidelser er også i vekst, og det samme gjelder folk som lever med kroniske smerter.

I dag har vi heldigvis svært lav barnedødelighet. Vi lever lenger, og vi har en rivende utvikling som stadig gir nye behandlingsmuligheter. Helsebudsjettet har vært i jevn og sterk utvikling, og det samme gjelder antall personer som jobber i sektoren. Antall pasienter som får behandling, har økt sterkt.

Samhandlingsreformen, som vi diskuterer i dag, er selvsagt ikke et mål i seg selv. Den er et virkemiddel for å sikre bedre helse for befolkningen, sikre at folk får tilgang til den beste behandlingen uansett hvor de bor i landet, og sikre at vi bruker pengene riktig, slik at helsevesenet vårt kan være bærekraftig over tid – slik at også neste generasjon skal få den behandlingen man trenger når man trenger det, uavhengig av hva man tjener, eller hvor man bor.

Utfordringene i helsetjenesten drøftes i alle land vi kan sammenligne oss med, og da er det jo et relevant spørsmål hvilke land vi skal sammenligne oss med. På Fremskrittspartiets landsmøte sist helg registrerte jeg at fremskrittspartiformann Siv Jensen sammenlignet det norske helsevesenet med det man hadde i Sovjetunionen. Jeg vil bare si at den sammenligningen er en fornærmelse mot alle de menneskene som hver dag gjør en fantastisk innsats i det norske helsevesenet, der veldig mye fungerer godt, noe jeg registrerer at en samlet helsekomité er enig om. Det er ikke ofte når jeg hører Høyres Jan Tore Sanner på radioen, at jeg umiddelbart er enig i det han sier. Men da jeg hørte ham i går, var jeg helt enig med ham. Jeg tror ikke at folk flest i Norge kjenner seg igjen i svartmalingen av norsk helsevesen.

Så må vi samtidig erkjenne at det finnes ingen perfekte helsevesen i verden, heller ikke det norske. Selv om Verdens helseorganisasjon mener at nettopp vi i Norge har et av verdens beste helsevesen, så skal vi strekke oss etter nye mål. Vi har feil og mangler i systemet vårt, og de ulike delene av helsevesenet samhandler for dårlig.

Hvert år får helsevesenet vårt rundt en femtedel av statsbudsjettet. I årene framover må vi være forberedt på at vi skal bruke enda mer. Samtidig må vi også fokusere på å få mer helse ut av de kronene vi bruker.

Men Fremskrittspartiets og Siv Jensens sovjetsammenligning av helsevesenet vårt halter på alle områder. I Norge kan vi forvente å leve til vi er 80 år, og dermed er vi helt i verdenstoppen. I Sovjetunionen var levetiden mellom 15 og 20 år kortere. Den aller viktigste grunnen til det var ikke først og fremst helsevesenet i Sovjetunionen, med alle dets feil og mangler, men det var Sovjetunionens alkoholpolitikk. Folk drakk seg rett og slett i hjel.

Og her finner vi en sammenligning mellom Sovjetunionen og Fremskrittspartiet som er langt mer relevant. Fremskrittspartiets alkoholpolitikk har nemlig klare likhetstrekk med den man hadde i Sovjetunionen. De vil legge ned Vinmonopolet og la alle som vil selge alkohol, få gjøre det nærmest på hvert gatehjørne. Fremskrittspartiet vil blande alkohol og trafikk ved å tillate bensinstasjonene å selge sprit, og Fremskrittspartiet vil fjerne alkoholavgifter og la barer og puber være åpne nærmest døgnet rundt.

I sitt innlegg tidligere i dag trakk representanten Per Arne Olsen fram betydningen av å forebygge. Men Fremskrittspartiets alkoholpolitikk er den motsatte av å forebygge, det er en massiv satsing på dårligere helse. Og paradoksene fortsetter: Fremskrittspartiet mener at samfunnet skal blande seg minst mulig inn i alkoholpolitikken, men regningen for de økte helseutgiftene skal fellesskapet ta. Og ikke nok med det – samtidig skal man gi massive skattelettelser i størrelsesorden 20–25 milliarder kr hvert år, noe som i løpet av en stortingsperiode tilsvarer et helt sykehusbudsjett.

Som enkeltmennesker og samfunn er det viktig å holde en viss kontroll med hvor mye vi drikker. Og for all del, det er mye kos i en flaske rødvin. Etter et glass rødvin kan man kanskje til og med erkjenne at vi lever i et bra land, og at helsevesenet på de fleste områder fungerer bra, selv om mye må forbedres.

Siv Jensen (FrP) [12:20:28]: Når Arbeiderpartiets parlamentariske leder bruker en betydelig del av sin taletid i Stortinget på å snakke om Fremskrittspartiet – feilaktig, riktignok – i stedet for å snakke om Samhandlingsreformen, forteller det meg hvor lite innhold den har.

Jeg har sittet og fulgt denne debatten fra kontoret, samtidig som vi har fått nyheten om enigheten mellom Norge og Russland om delelinjen – noe som jeg synes er svært bra. Det jeg har registrert, er at alle talspersoner fra de rød-grønne partiene har vært veldig opptatt av å ramse opp de utfordringene vi står overfor i Helse-Norge, men ingen av dem har vært i stand til å fylle verktøykassen. Det er i bunn og grunn det debatten om Samhandlingsreformen dreier seg om.

Helseministeren sa at det er bred enighet om utfordringene. Ja, det er det nok. Men det er definitivt ikke bred enighet om verktøyet, om virkemidlene. Det skyldes jo at de rød-grønne partiene overhodet ikke har verktøy, mens opposisjonen altså har klart å samle seg om 42 virkemidler. Det som i hvert fall er lett å slå fast, er at den reformen som Stortinget i dag behandler, vil bli endret. Den vil bli fylt med innhold, og den vil få en annen retning hvis det blir et regjeringsskifte i 2013 – og det er jeg veldig glad for, for det er jo det folk der ute forventer. De forventer at vi fyller Samhandlingsreformen med et innhold som setter menneskene foran systemene.

Da jeg i min landsmøtetale snakket om Sovjetunionen, er det ikke riktig at det var en direkte sammenligning med hele det norske helsevesenet. Det jeg direkte sa, var at helsekøer – det står 260 000 mennesker i norske helsekøer – kan man sammenligne med systemer, med regimer som tviholder på offentlige monopoler, og som overhodet ikke er interessert i å slippe mangfoldet til for å sørge for at pasientene kommer i fokus. Det bør være et paradoks. Jeg registrerte sågar at det var en representant fra de rød-grønne partiene som med litt innbitt freidighet forsøkte å snakke om at de borgerlige partiene hadde et religiøst forhold til konkurranse. Vel, det religiøse forholdet ligger jo i Regjeringens totale aversjon mot mangfold og konkurranse – noe som rammer pasientene.

I dag har vi fått nyheten om at pedofile som selv ønsker å få behandling for å unngå at de gjentar den type overgrep, må stå to år i kø for å få behandling mot denne ganske alvorlige lidelsen. Behandlingstiden er tredoblet under den rød-grønne regjeringen, og det er ikke vanskelig å gjøre noe med det hvis man vil. Men når man hører på svarene som kommer fra Helsedepartementet, så er det den totale ansvarsfraskrivelsen. Det er nesten slik at det ikke er Helsedepartementets ansvar at pedofile ikke får behandling i det norske helsevesen. De skylder på direktoratet, de skylder på byråkratiet, men virkeligheten er veldig enkel: Det handler om å bevilge tilstrekkelige midler, og det dreier seg om å sette menneskene foran systemene. Det er det det dreier seg om, og det er mulig å gjøre noe med det. Men i dette tilfellet vil det altså være de aller mest uskyldige i vårt samfunn, nemlig barna, som lider overlast fordi man ikke løser dette svært alvorlige problemet i helsevesenet, sammen med en rekke av de andre utfordringene vi står overfor.

Jeg må si at prosessen rundt behandlingen av denne reformen har vært utrolig. Den har vært veldig underlig. Dette kunne blitt den viktigste helsereformen på lang tid. Det kunne blitt en reform som samlet bred enighet i Stortinget, hvor vi sparket fra og dro til med nye positive virkemidler som ville løst opp i en del av de problemene vi står overfor. I stedet har den endt opp med å bli et stort mageplask på grunn av mangel på tiltak.

Det er på en måte bare å dvele litt ved historien. Den daværende helseminister Brustad hadde betydelig erfaring. Det vi husker fra hennes tid, er økte helsekøer, økende problemer i eldreomsorgen, problemer i rusomsorgen, en meget underlig håndtering av det nye sykehotellet i tilknytning til Radiumhospitalet på Montebello, osv. osv. Så kom Bjarne Håkon Hanssen inn i departementet mer som et friskt pust. Han skulle rydde opp, han skulle sørge for samhandling, han skulle sørge for at pasientene fikk et bedre tilbud, og alt han lovet, munnet ut i Samhandlingsreformen. Uansett hvor dårlig eldreomsorgen var, uansett problemer i rusomsorgen, uansett helsekøer og ventetider var svaret til Bjarne Håkon Hanssen Samhandlingsreformen. Det er det vi nå har fått høre gjentatte ganger. Og med pinlig presisjon brukte Arbeiderpartiet og regjeringspartiene dette for alt det var verdt, gjennom den forrige stortingsvalgkampen. Alt skulle bli bra bare man fikk iverksatt Samhandlingsreformen.

Men nå ser vi altså resultatet. Det var intet annet enn et valgkampdokument for Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, og jeg vil tippe at nåværende konsulent Bjarne Håkon Hanssen er litt flau over at det har endt i et slikt mageplask. Og man har hatt mulighet til å fylle reformen med innhold. Det har vært fullt mulig. Det har vært en svært forhandlingsvillig opposisjon som har lagt forslag på bordet, som har vært interessert i dialog og forhandlinger med regjeringspartiene, men det har vært musestille fra regjeringspartiene i dette spørsmålet.

Det verste av alt – der må jeg si at jeg nesten ikke trodde mine egne ører – var da Regjeringen og regjeringspartienes svar på invitasjonen fra opposisjonen var at dette kunne de ikke diskutere engang, for dette koster penger! Det forteller meg hva denne reformen egentlig handler om. Det er ikke en reform til fordel for enkeltmennesker som står i en kø i ulike deler av helsevesenet. Dette er en sparereform, intet mindre. Jeg tror vi alle er enige om å lete etter virkemidler som kan føre til at vi får en bedre bruk av folks skattepenger også i helsevesenet. Det er veldig bra. Men jeg tror det er få eksempler gjennom historien på at en reform ikke koster penger i utgangspunktet. Det koster penger å gjennomføre reformer, og da må man være villig til å ta det i bruk.

Så for meg handler denne saken egentlig om to helt åpenbare motsetninger. Det handler om hvorvidt man skal endre systemet for systemets skyld, som jeg oppfatter er den rød-grønne profilen i dette, eller om man vil endre systemet av hensyn til enkeltmennesker, som jeg ser er opposisjonens samlede syn på dette. Jeg er veldig glad for at vi er enige i opposisjonen, for det betyr at vi har et sterkt dokument som grunnlag for den valgkampen vi etter hvert skal inn i, og som i hvert fall kan gi håp for mange av dem som har blitt veldig skuffet. Det har jeg lyst til å vie noen ord til også. Mange av de ansatte i helsevesenet, rundt omkring i hele landet, hadde veldig store håp til resultatene, til det konkrete innholdet man skulle fylle Samhandlingsreformen med. Jeg tror veldig mange av dem er skuffet i dag, fordi de ser at verktøyene uteblir. Jeg tror jeg vil anbefale dem å gå grundig gjennom de 42 forslagene til opposisjonen, for det vil på et eller annet tidspunkt bli virkelighet, og det vil på et eller annet tidspunkt føre til at enkeltmenneskene kommer foran systemene, og at vi gradvis kan avvikle køene.

Så har jeg registrert at Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, har reist fanen svært høyt når det kommer til kampen for å bevare lokalsykehusene. Merkelig nok ser jeg av denne innstillingen at regjeringspartiene mener at et lokalsykehus ett sted definitivt ikke trenger å ligne på et lokalsykehus et annet sted. Det de egentlig sier, er at hvilke funksjoner som er inne i sykehuset, ikke er viktig, det som er viktig, er bygningen. Men en bygning uten innhold kan veldig vanskelig karakteriseres som et fullverdig sykehustilbud i Distrikts-Norge. Der ligger Regjeringens fremste utfordring, det er å tørre å begynne å definere hva som er et lokalsykehus, for det vil være med på å avgjøre om man føler trygghet i forhold til helsetilbudet der man bor, eller om man ikke gjør det.

Jeg skjønner at det er mye misnøye med denne reformen. I bunn og grunn er den stein død. I bunn og grunn havner den i en skuff, og der kan den egentlig veldig godt ligge til vi har hatt et regjeringsskifte, slik at opposisjonen får gjennomført sine konstruktive forslag.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:30:40]: Et hovedpoeng med Samhandlingsreformen er å forebygge mer for å reparere mindre. En satsing på habilitering og rehabilitering vil være helt i tråd med en slik målsetting. Vi er gode på akuttmedisin i Norge, og vi redder heldigvis stadig flere fra hjerteinfarkt, slag og trafikkulykker. De fleste får god hjelp til å overleve, men når blålysene er slått av, er det altfor mange som får for dårlig hjelp til å leve videre og til å mestre hverdagen. Det er godt dokumentert både fra SINTEF og Helsetilsynet at opptreningstilbudet svikter i mange ledd. Dette betyr tapte muligheter for mange mennesker som helt unødvendig blir avhengig av hjelpetjenester og trygdeytelser.

En satsing på habilitering og rehabilitering vil gi pasientene bedre hjelp til å mestre hverdag og jobb. Dette er en god investering i livskvalitet for mange, samtidig er det en god samfunnsmessig investering å redusere behovet for helsetjenester og trygdeytelser.

Over 45 organisasjoner mener at den neste store helsepolitiske satsingen må være på rehabilitering. Dette inkluderer pasientorganisasjoner som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Kreftforeningen. Siden 2007 har de kjempet for gjennomslag, og de har aksjonert utallige ganger utenfor Stortinget.

Som vanlig kan regjeringspartiene snakke mye om sine gode intensjoner om en satsing på rehabilitering. Men en rød-grønn regjering som har hatt flertallsmakt i fem år, er forbi stadiet der de kan imponere med prat. Vi forventer faktisk at Regjeringen leverer resultater. Realiteten er at regjeringspartiene ikke bare har brutt sine løfter om en satsing på rehabilitering. De driver en politikk som svekker opptreningstilbudet. Tilbud om bassengtrening og fysioterapi legges ned over hele landet, blant annet i Levanger, i Oslo, på Røros og i Kristiansund. Opptreningsinstitusjoner i Finnmark, i Akershus og i Hedmark må permittere ansatte. Disse ansatte må selv oppsøke Nav, i stedet for å hjelpe andre ut av Nav-køen. Pasienter og fysioterapeuter skriver stadig henvendelser om økende ventetider og avvikling av tilbud som følge av Regjeringens endring i finansieringsopplegget.

Regjeringspartiene har to ganger stemt ned forslag fra Høyre om en opptrappingsplan for rehabilitering. De har i budsjettene de siste fire årene stemt mot Høyres forslag om øremerking av midler til denne satsingen. Den politiske styringen av helseforetakene som Senterpartiet hevder å være for, stemmer de altså mot når det virkelig gjelder. Når regjeringspartiene hevder at de ikke vil øremerke midler til prioriterte områder, sier de faktisk at det er helseforetakene som må avgjøre hvilke pasienter og helsetilbud som skal prioriteres. Høyre mener at de folkevalgte skal styre prioriteringene i helsetjenesten, og dette er ikke bare noe vi sier for å drive symbolpolitikk. Vi har faktisk prioritert rehabilitering med ca. to milliarder øremerkede kr i våre alternative budsjetter de siste årene, og dermed gitt klar beskjed om at helseforetakene skal prioritere opptrening.

Selv om en satsing på rehabilitering helt åpenbart ville være i tråd med Samhandlingsreformens mål, stemmer regjeringspartiene nok en gang ned forslag fra Høyre og de andre opposisjonspartiene om en satsing på dette området. Regjeringspartiene sier det blir for dyrt å satse på rehabilitering. De bør spørre seg hva det koster i tapt livskvalitet og utgifter til helsetjenester og trygdeytelser når pasienter mister muligheten for å trene seg opp etter en ulykke eller ved en funksjonshemning.

Hvis vi skal lykkes med Samhandlingsreformen, må vi investere i et opptreningstilbud som på sikt vil gi gevinster i form av bedre helse for pasientene. I dag legger Rehabiliteringsaksjonen ned sin virksomhet, i stor skuffelse over manglende gjennomslag hos regjeringspartiene. Høyre lover å kjempe videre for at opptrening skal være et satsingsområde helt til Regjeringen leverer konkrete resultater på dette området.

Til slutt vil jeg bemerke at det er et utrolig paradoks at regjeringspartiene ikke klarte å samhandle med opposisjonen på Stortinget om Samhandlingsreformen. De var ikke engang villige til å diskutere vårt forslag om en satsing på rehabilitering. Så la oss håpe at helsetjenesten er mindre arrogant, og at de lykkes bedre med å samarbeide til beste for pasientene enn det regjeringspartiene er i stand til.

Ola Borten Moe (Sp) [12:35:37]: Jeg mener dette er en viktig dag rett og slett fordi Stortinget er enige om situasjonsbeskrivelser og mange viktige elementer for veien framover.

Hvorfor Samhandlingsreformen? Jo, rett og slett fordi altfor mange får et fragmentert tilbud i dag. Det er uavklarte ansvarsforhold. Det fører til en for dårlig kvalitet til en for høy pris. Samtidig er vi avhengig av å møte demografien framover. Vi må rett og slett håndtere kostnadene knyttet til de endringene. I praksis betyr dette flere oppgaver til kommunene og et langt mer potent førstelinjetilbud. Dette er fornuftig på flere vis. For det første vil det føre til et mer komplett helsetilbud der folk bor, innenfor f.eks. rehabilitering, innenfor de store livsstilssykdommene, innenfor enkle ting som behandling av diabetes.

Spennende bieffekter får vi i form av muligheter for spennende arbeidsplasser mange flere steder enn i dag. Jeg har også lyst til å trekke fram en generell skepsis til staten som direkte tjenesteyter. De gangene det prøves, ser man i alle fall at vi har store problemer med å håndtere kostnadsutfordringene.

Denne reformen er også et godt eksempel på hvordan dynamikken er i utviklingen i og av velferdssamfunnet. Dette er en reform som er født lokalt, i kommuner og i sykehus der folk arbeider for å gjøre ting bedre og på en bedre måte hver eneste dag. Min egen kommune, Trondheim, har jobbet på dette viset sammen med St. Olavs Hospital i mange, mange år. Det har vært svært gode resultat, som statsråden også trakk fram. Kort fortalt er det flere som har fått bedre livskvalitet og lengre liv til en lavere pris. Dette er det viktig at vi etterstreber og innfører overalt i landet, og at det gjøres tilgjengelig for alle.

Vi har fått kritikk som går på tid – at det er for lite som skjer. Nav-reformen, for å referere til en annen reform, ble også gjennomført fort og til dels med bakgrunn i gode resultat lokalt. Jeg har lyst til å si at det er lett å få gjennomført gode resultat med entusiastiske ansatte som gjennomfører noe som er helt nytt. Noe annet er det når dette skal implementeres over hele landet. Erfaringene fra Nav-reformen understreker kanskje behovet for å ta seg tilstrekkelig tid, slik at man får gjort dette skikkelig. Regjeringens tidsplan er derfor klok.

Laila Dåvøy trakk fram finansieringen som avgjørende. Det er jeg helt enig i. Vi er nødt til å ha et system som gir de riktige incitamentene, slik at man får den riktige behandlingen på riktig sted. Dette har man ulike erfaringer med i ulike land. Og siden dette er så avgjørende viktig, er det også riktig å bruke den tiden man trenger for å få på plass de riktige beslutningene på en så viktig del av reformen.

Noen, og spesielt Venstre, har gjort dette til en debatt om kommunestrukturen. Det har jeg lyst til å advare mot. Tvert imot må man holde fast på fokuset på innhold. For det første er det en avsporing, og for det andre må vi uansett ha et system som tar høyde for at det i dette landet er store forskjeller. Vi har en geografi som gjør at man uansett er nødt til å forholde seg til store forskjeller i størrelsen på kommuner.

Er det én ting det likevel går an å si generelt om kommunestrukturen, så er det at den er i endring, men at det skjer over tid.

Regjeringen har i dag fått bred dekning for tenkningen og for retningen som ligger i Samhandlingsreformen. Dette er ikke resultatet, men det er et viktig skritt på veien. Våren 2011 er endepunktet for mange av de viktige prosessene og debattene som opposisjonen har tatt fram her i dag. Målet om gradvis implementering fra 2012 ligger fast. Ambisjonsnivået ligger fast.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at mens opposisjonen er opptatt av å erklære reformen død, som representanten Jensen gjorde, og sier at flertallet er handlingslammet, er vi opptatt av å gjøre skikkelig arbeid med en av vår tids viktigste reformer. Det mener jeg står seg godt i en valgkamp, og jeg tror det er å undervurdere velgerne hvis man satser på ensidig svartmaling, sier nei til bompenger, sier nei til eiendomsskatt og holder fram rimelig brennevin som den viktigste valgkampsaken.

Tore Hagebakken (A) [12:40:45]: Stortingsmeldingen vi i dag har til behandling, gjelder innretningen på den framtidige helsepolitikken om økt satsing på helsetjenestene i kommunene, om økt forebygging og bedre koordinerte tjenester og pasientforløp, og at ingen skal ligge unødvendig på sjukehus. Vi skal først og fremst bruke samfunnets ressurser, de økonomiske og personellmessige, i dag og i framtida, mer fornuftig. Eller sagt med et ord som jeg liker: Vi skal gjøre ting smartere gjennom en reform som alle er enige om trengs. Jeg trodde i hvert fall at alle var enige om det.

Jeg besøkte Distriktsmedisinsk senter på Otta på fredag. Kommunen har brukt 96 mill. kr på å bygge et fantastisk senter der. Det som skjedde i den samlingen som var der oppe, bare vitner om at sjukehussektoren og kommunen er godt i gang med mye spennende samarbeid. Iveren er svært stor, og vi skal tilrettelegge slik at man skal komme godt videre.

Vi rød-grønne har lyttet, noe som egentlig også bør være noe av formålet med eksempelvis Stortingets komitéhøringer. Og ikke bare har vi lyttet, men vi har faktisk tatt hensyn til gode argumenter, ikke minst framført av KS, som gjør at vi vil kvalitetssikre mulige modeller for økonomiske incentiver. Faktisk står en samlet komité bak merknaden om en slik kvalitetssikring. Samtidig kritiserer en meget sjøltilfreds opposisjon oss rød-grønne for at det dermed nærmest ikke er noe igjen av reformen. Det syns jeg blir noe eiendommelig.

Kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter, med tilhørende økonomiske overføringer til kommunene, slutter vi oss til nå. Jeg vil understreke viktigheten av at det er klare definisjoner av begrepet «utskrivningsklar», og at avtaleverk knyttet til en slik ordning kommer på plass. De økonomiske overføringene til kommuner må også være av riktig og rimelig størrelse. Samtidig må kommunesektoren gjennom frie inntekter – og/eller øremerkede midler – få påfyll av penger for å bygge ut tjenestetilbudet, kunne takle økt ansvar, i tillegg til behovene den demografiske utviklingen vil kreve. Så vil mulige incentivmodeller bli gjennomgått nærmere, og i tur og orden, slik statsråden redegjorde for, vil saker komme til behandling her i Stortinget, og i sum gi det samlede rammeverket for reformen økonomisk, juridisk og organisatorisk. Vi skal rett og slett gjøre det ordentlig. Reformen innebærer betydelig endring, men det skal være trygg endring, og i særdeleshet skal det handle om trygg endring for pasientene, brukerne, slik at de skal føle seg trygge på at vi får innfasingsperioden til å gå harmonisk for seg. Derfor er det også viktig at incentivordninger som vi måtte velge å ta i bruk, i tillegg til de økonomiske overføringer, er gode og vil fungere etter hensikten. Det forutsetter at de i hovedsak er knyttet til forhold kommunene har rimelig mulighet til å påvirke, og slik at det lønner seg også økonomisk å satse og arbeide smart, at det oppleves noenlunde rettferdig kommunene imellom, og at det ikke eksponerer kommunene for uhensiktsmessig økonomisk risiko. Da tenker jeg særlig på de minste kommunene som naturlig nok vil være spesielt sårbare for svingninger i behov. Og jeg vil legge til at også helseforetakene trenger forutsigbarhet for å kunne planlegge og bruke ressursene godt. Det er jo slik at trygghet og forutsigbarhet som regel gir det beste klimaet for kreative samarbeidsløsninger mellom aktører som vi forventer og er helt avhengig av mestrer god samhandling.

Det er et utstrakt kommunesamarbeid i Norge på mange samfunnsområder i dag, og med Samhandlingsreformen vil dette samarbeidet få nye dimensjoner. Kommuner flest må finne partnere, for de fleste kommuner er av en størrelse som nødvendiggjør at de samarbeider nært med gode naboer for å møte økt ansvar knyttet til viktige helseoppgaver, bl.a. lokalmedisinske sentre og mer spesialiserte tjenester.

Jo bedre kommunene blir til å finne felles løsninger, jo flere helsetjenester og -tilbud vil de kunne bidra til å gi sin befolkning – nært. Og desto mer motiverende vil det også være for spesialisthelsetjenesten å samarbeide med kommunene om desentraliserte tjenester.

Reformen kan gjennomføres med dagens kommunestruktur, men jeg har ingenting imot om noen nå vurderer å slå seg sammen – som ett av alternativene med tanke på gode organisasjonsmodeller lokalt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:46:15]: I over fire år har Regjeringen pekt på at nærmest alle problemer som har dukket opp i helsevesenet, skulle løses gjennom Samhandlingsreformen, og det ble skapt store forventninger både hos pasienter, helsearbeidere, administrasjon og politikere. Vi husker at da Bjarne Håkon Hanssen la fram stortingsmeldingen, var skuffelsen stor. Meldingen ga en god beskrivelse av dagens situasjon og de problemene helsevesenet sliter med, men forslag til løsninger var nærmest fraværende.

Flere sentrale aktører, som bl.a. Legeforeningen, har pekt på at stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 47 måtte føre til langt mer konkretisering av tiltak. Det ble også lagt vekt på fra regjeringspartienes side at det var ønskelig å få samlet et bredest mulig politisk miljø bak reformen og tiltakene. Men hva er det som skjer? Opposisjonen har klart å samle seg om en felles plattform på 42 punkter, som vi ønsket å forhandle med regjeringspartiene om. Alle de tre partiene har vært villige til å fire på sine standpunkter for å få et helsevesen som setter enkeltmennesket i fokus. Regjeringspartiene ble nærmest furtne og avviste forslagene. Dette blir for dyrt, sa helseministeren, og kastet kortene før hun dro til Thorbjørnrud og Regjeringens budsjettkonferanse. Dette er for konkret, fikk vi høre fra regjeringspartiene. Da spør jeg meg: Hva er det egentlig regjeringspartiene vil? Når skal det komme konkrete tiltak på bordet som kan bidra til et bedre helsevesen?

I Norge har vi i mange år hatt et altfor fragmentert helsevesen, både organisatorisk og finansielt. Det har vært snakket om behovet for samarbeid på tvers av fag og nivå i en årrekke. Det har vært snakket om pasienter som faller mellom to stoler, svingdørspasienter og pasienter som blir kasteballer i systemet. Jeg har opplevd at det har vært snakket om dette helt siden 1970-tallet. På 1980-tallet fikk vi en rekke utredninger om disse forholdene. 1990-tallet og det første tiåret av dette årtusen har stått i reformenes tegn.

Skolereformene i 1994 og 1997 er vel kjent, og det hevdes at det er det som skiller norsk skole fra f.eks. den finske. Vi kan vel ikke akkurat skryte av at kvaliteten på norsk undervisning har blitt bedre som følge av disse reformene.

Helsesektoren har også fått sine reformer. Vi har hatt helselovreformen, fastlegereformen, helseforetaksreformen, rusreformen og nå sist altså Samhandlingsreformen. Reformer kjenner vi til fra langt tilbake i menneskehetens historie. Gaius Gracchus brukte i år 123 f.Kr. bevisst reformer i sin splitt og hersk-taktikk. Vi har flere hørt det som hevdes å være sitat fra Gaius Petronius i år 66 f.Kr.: Vi trente hardt, men hver gang vi begynte å få fram grupper som fungerte, skulle vi omorganiseres. Hvilken fantastisk metode omorganisering er til å skape en illusjon av framskritt, mens det som egentlig oppnås, er kaos, ineffektivitet og demoralisering.

Jeg skal ikke gå god for ektheten i dette sitatet, men jeg må si at jeg har hatt det litt i bakhodet når vi har behandlet Samhandlingsreformen. Jeg lærte en gang at den som ikke vet hvor han står og hvor han vil, vil heller ikke finne veien dit.

Derfor blir jeg skremt når vi fra forskerhold får høre at vi har altfor dårlige data om hva vårt helsevesen leverer. De sier det vil være nærmest umulig å foreta følgeforskning av innføringen av Samhandlingsreformen hvis det ikke umiddelbart settes i gang en omfattende datainnsamling av hvor vi står i dag. Det burde være et vesentlig tankekors for de fleste i denne sal.

Vi vet at etterspørselen etter helsetjenester øker for hvert eneste år. Det er stadig økende forventninger i befolkningen til tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenester. Vi har en demografisk utvikling med stadig flere eldre – mange av dem med flere ulike diagnoser. Sykehusene kan gjøre stadig mer. Nye behandlingsmetoder og medisiner har ofte høye kostnader. Omstillingskravene i helsesektoren er omfattende. Vi har fått noen rettighetslover for pasientene, men vi ser stadige brudd på både pasientrettighetslov, kvalitetsforskrift, internkontrollforskrift og ventelistegarantier.

Det er store helseforskjeller i dette landet, både innen primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Jeg vil si det er langt igjen til John Alvheims kongstanke om å samle Helse-Norge til ett helserike.

Stortinget bevilger hvert år nærmere 200 milliarder kr til norsk helsevesen. I tillegg betaler pasientene en rekke egenandeler, og sykehjemspasienter må ut med 85 pst. av trygden sin. Men vet vi egentlig hva vi får for pengene? Vet vi nok om kvaliteten på tjenestene? Vet vi om tiltak vi setter inn, virker etter hensikten? Jeg vil påstå: Nei, Stortinget har ikke kontroll og oversikt over det!

På 1970-tallet sa daværende kirke- og undervisningsminister Bjartmar Gjerde at Norge hadde verdens beste skole. Det var før vi fikk internasjonale undersøkelser, som PISA og TIMSS, som viste oss noe annet. På samme måte opplever jeg at det er i helsevesenet. Kvalitet burde i langt større grad enn i dag være i fokus. Kvalitet burde være en vesentlig styringsparameter. Ønsker det politiske miljøet å satse på kvalitet? Jeg er litt usikker, for når Fremskrittspartiet har fremmet forslag om sertifisering og innføring av en rekke kvalitetsindikatorer, så stemmer de øvrige partiene imot.

Ofte får vi høre at det er umulig å måle kvalitet i pleie og omsorg. Med all respekt: Det må bygge på total uvitenhet eller manglende vilje til å få brakt de faktiske forhold fram i lyset. Vi kunne jo begynne med å få tilbakemelding på i hvilken grad eksisterende rettighetslover og forskrifter blir fulgt. Det ville være nyttige signaler til bevilgende myndighet, en god oppfølging av avvikshåndteringsarbeidet og et ledd i en viktig kvalitetsforbedringsprosess. Jeg forutsetter også at slike rapporteringer kan gjøres allment kjent gjennom institusjonenes eller kommunenes internettsider, slik at også folk flest kan få et innblikk i kvaliteten ved ulike institusjoner som har tilnærmet monopol på å levere helsetjenester.

Ett av de viktigste grepene Samhandlingsreformen legger opp til, er å satse på forebyggende helsearbeid. Vet vi politikere hva som virker av forebygging? Jeg har merket meg at både Legeforeningen og forskermiljøer sier at det er altfor lite evidensbasert forskning på området. Likevel frykter jeg at vi kan få en situasjon der ethvert prosjekt som påberoper seg å ha helseforebyggende effekt, kan komme i betraktning når offentlige midler nå skal deles ut. Det er liksom in, det er politisk korrekt, og det er i tråd med Samhandlingsreformens intensjoner, så da er det vel fritt fram.

Jeg er også meget overrasket over at enkelte tror de kan få redusert antall sykehusinnleggelser med tilhørende besparelser allerede fra 2012, gjennom forebyggende arbeid som skal starte nå.

Samhandling har nå blitt et slags moteord, ikke minst på bakgrunn av alle forventningene som er skapt, og det er mange som har tenkt: «What’s in it for us?»

Vi er alle skjønt enige om at fagområder, forvaltningsområder eller eierskap ikke bør komme i veien for å få gode pasientbehandlingsløp. Men har vi nok kunnskap om hva slags type samhandling som virker til beste for pasienten? Jeg kan ikke se at vi har mye dokumentasjon på akkurat det området. Bør det ikke være kunnskap som ligger til grunn for de endringene vi foretar oss, eller er det bare «tut og kjør» i påvente av neste reform?

Det blir sagt at Samhandlingsreformen ikke skal være en kommunereform og ikke en sparereform. De fleste forstår jo at det er en forskjell på Utsira kommune og Oslo kommunes muligheter til å bygge opp tilbud av god kvalitet. Stortingsmeldingen peker jo også på at det er en viss kritisk masse som skal til for å kunne etablere døgnplasser som inkluderer observasjon, utredning, etterbehandling og lindrende behandling. Det legges opp til at et slikt befolkningsgrunnlag skal etableres gjennom frivillighet i Kommune-Norge. Jeg forstår at med Senterpartiet i regjering er dette Regjeringens eneste farbare vei, men da tror jeg dette vil ta tid – lang tid.

Når det understrekes at reformen ikke er en sparereform, stiller jeg meg tvilende til det. Jeg har merket meg at yndlingsuttrykket til Gro Harlem Brundtland blir benyttet, nemlig at Samhandlingsreformen skal sikre bærekraftig utvikling. Videre blir det sagt at sykehusene skal få litt mindre mer, hvilket vel betyr at veksten skal bremses.

Meldingen retter fokus mot utskrivningsklare pasienter. Departementet har et finurlig regnestykke som forteller oss at vi har utskrivningsklare pasienter på sykehus tilsvarende om lag 145 000 liggedøgn til en døgnpris av 5 000 kr. Totalt blir det 725 mill. kr pr. år. Dette settes opp mot en sykehjemsplass som i snitt koster 1 575 kr pr. døgn, altså en samlet kostnad på 220 mill. kr.

En eller annen i departementet finner da kjapt fram en kalkulator og sier at her kan vi spare 505 mill. kr. Men med all respekt: Hvis det er slike fantasifulle vurderinger som ligger bak, er det grunn til å bli skremt. Opposisjonen mener det er grunn til å se nøye på de beregningene som skal legges til grunn for utskrivningsklare pasienter, og vi forventer en sak tilbake til Stortinget som avklarer fordelingseffekten og konsekvensene for helseforetakene.

Det er imidlertid enighet om at ansvaret for de utskrivningsklare pasientene skal legges til kommunene fra 2012. Det er i det hele tatt bred enighet om at kommunene skal settes i stand til å ta større og nye oppgaver. Men vi vet at det vil ta tid å bygge opp et slikt tilbud i kommunesektoren. Det vil i en periode bli en økonomisk pukkeleffekt, og lengden på den perioden er avhengig av hvor fort kommunene klarer å samle seg om å skaffe tilstrekkelig befolkningsgrunnlag til å kunne bygge opp tilbud av god kvalitet. Det betyr at staten – altså Stortinget – må være villig til å bevilge ekstra økonomiske midler i denne omstillingsfasen.

Det vil også ta tid for kommunene å skaffe seg tilstrekkelig med kompetanse. Etter- og videreutdanning og nyutdanning blir her helt sentralt. Dette tar tid, og det koster penger. Vi peker bl.a. på at Kompetanseløftet 2015 må endres og styrkes for å ta høyde for konsekvensene av denne reformen. Vi må snu trenden med avhjemling av sykehjem. Det må satses på videre utbygging og faglig styrking av sykehjemmene, og utbygging av lokalmedisinske sentre må ikke fortrenge styrking av sykehjemmene.

Fremskrittspartiet frykter at gamle syke og kronikere kan bli taperne i en omstillingsfase hvor sykehustilbudet skal reduseres og kommunalt tilbud skal bygges opp. En slik utvikling vil vi ta sterk avstand fra. Disse pasientgruppene skal sikres spesialisthelsetjeneste når de trenger det, og vi vil følge nøye med på at de får det. Etablering av ordning med eldreombud er også viktig i denne forbindelse. Vi vil også at de eldre får fritt sykehjemsvalg på tvers av kommunegrensene.

Fremskrittspartiet skulle ønske at vi fikk samlet all finansiering på statens hånd og at pengene kom gjennom en overslagsbevilgning når behovet var der, akkurat som f.eks. med sykepenger. Da kunne de som arbeider i sektoren, konsentrere seg om å gi et faglig godt helsetilbud av god og rett kvalitet på rett behandlingsnivå til beste for pasientene. Jeg konstaterer imidlertid at det er et langt stykke dit, men samtidig ser jeg at den avtalen som opposisjonspartiene har klart å bli enige om, er et langt skritt i riktig retning av å sette enkeltmennesket i fokus. Det er bare så synd at regjeringspartiene ikke engang vil drøfte disse punktene med oss. Jeg mener dette viser en tydelig manglende vilje og evne til samhandling.

Erna Solberg (H) [12:55:58]: Samhandlingsproblemene både mellom forvaltningsnivåer, internt i helsevesenet og mellom ulike deler av helsevesenet og sosialapparatet er kjente utfordringer som vi har slitt med lenge. Det har vært gjort mange forsøk på å gjøre noe med det.

Når det gjelder samhandling internt f.eks. i sykehusene, ble det vedtatt en viktig reform midt på 1990-tallet med pasientbehandlende lege, en rettighet som vi vel med hånden på hjertet alle nå vet i liten grad gjennomføres internt i sykehusene. I alle fall tror jeg raden av pasienter som ikke vet at de har fått oppnevnt, eller ikke har fått oppnevnt, en pasientbehandlende lege som skal koordinere resten av tjenestene rundt dem, er ganske lang. Derfor er det viktig å si at mer samhandling trengs ikke bare mellom forvaltningsnivåene, men det trengs internt i helsevesenet, det trengs internt på de forskjellige institusjonene, og det trengs på mange ulike nivåer.

Så er jo da spørsmålet: Vil denne reformen slik den ligger nå, bidra til bedre samhandling? Det tror jeg vi med hånden på hjertet ikke kan si at vi vet i dag. For det som var antydninger til en reform i stortingsmeldingen som kom, er jo blitt skrellet av for de viktigste reformgrepene. Det er en retning i denne innstillingen i dag som det er stort flertall bak, men konkretiseringen er mangelfull og skaper en stopp ute, tror jeg, i utviklingen av bedre samhandling.

Da denne stortingsmeldingen ble fremlagt, uttalte Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen i Dagbladet:

«Flere før oss har slått fast at samhandling er kjerneproblemet i norsk helsetjeneste. Forskjellen er at denne regjeringen foreslår økonomiske og juridiske løsninger som kan føre til varige endringer der det svikter.»

Så sent som i januar sa helseministeren på en konferanse i Hordaland at uten en kommunal medfinansiering, ingen reform. I dag vedtar ikke Stortinget noen kommunal medfinansieringsordning, iallfall ikke en skisse eller annet til hva det skal være. Hvis vi da bruker helseministerens egne ord, eller egen plansje, fra møtet i januar, er det altså ikke en reform.

Nå mener jo vi at det er klokt at man tenker på nytt på dette området, men man burde ha klart i den tiden dette stortinget har vært samlet, å komme frem til klarere linjer, slik at kommunepolitikerne hadde visst hva de skulle forholde seg til.

Opposisjonen har klart det. De har sagt noe om retningen på hvordan Samhandlingsreformen skal utvikle seg. Den skal skje i avtaler mellom en gruppe kommuner i et naturlig område med helseforetakene, med øremerkede midler. Med vårt opplegg ville altså kommunene og helseforetakene ha visst hva de hadde å forholde seg til av rammebetingelser i årene som kom, på et vesentlig område, og man kunne startet med det. Med Regjeringens opplegg kommer vi nå inn i en vakuumfase. Den vakuumfasen er ganske farlig, for entusiasmen rundt å bygge nye tilbud har vært stor. Men jeg har vært så mange steder og sett hvordan entusiasmen for øyeblikket forvitrer fordi de løftene som ble gitt, både i valgkampen, av tidligere helseministre og av andre arbeiderpartipolitikere og rød-grønne politikere, ikke ble fulgt opp i budsjettet i år med nok midler til å innfri prøveprosjekter, og ikke har en fremtidsretting.

Vi kan ta et eksempel. I Gudbrandsdalen har man i mange år hatt et bedre alderspsykiatrisk tilbud enn det som er vanlig i Norge. Men det er jo bra. Det burde bli mer av det. De tunge psykiatriske pasientene har gjennom Kløverhagen fått en mulighet til et godt tilbud. Bjarne Håkon Hanssen sa til arbeiderpartiordføreren og ledelsen i Sanitetsforeningen at dette var et kjempebra tilbud, dette passet inn i samhandlingen – de la om driften, de skulle gjøre det. Nå legges det etter all sannsynlighet ned med den begrunnelse at dette er et bedre tilbud enn i resten av fylket, så da synes vi at vi skal sende folk fra helt nord i Gudbrandsdalen til Gjøvik for å få behandling, noe som betyr mye lengre avstand, og færre kommer til å få et tilbud.

Hvis man bygger ned slike tilbud, blir det vanskeligere å bygge dem opp igjen, for i dag finnes det et fagmiljø. Det som er utfordringen ved den debatten vi har i dag, er kanskje ikke at vi er uenige i retningen, men vi har åpenbart helt ulike virkemidler, og vi har åpenbart en regjering som ikke vet hvor retningen skal gå. Hvis det er slik at opposisjonens forslag er for dyre, ja da er det et klart signal om at de forslagene vi har foreslått her, ikke er forslag de rød-grønne partiene har tenkt å gjennomføre. Det vil komme som en overraskelse på mange pasienter, deres organisasjoner og andre som har hørt rød-grønne løfter i valgkampen.

Sonja Mandt (A) [13:01:33]: Samhandlingsreformen er omfattende og etter min mening ganske konkret. Et av feltene som vi er nødt til å lykkes på, og som det må jobbes mye med, er kompetansen. Det vil ifølge SSB/Helsemod anslagsvis være behov for 95 000–135 000 nye årsverk fram mot 2030, mens tilgangen kun er på 100 000. Spørsmålet er da: Hvordan skal vi få resten? Rekrutteringen vil være en kritisk faktor for om man lykkes med denne reformen. Vi er derfor nødt til å gjøre flere ting, som også Samhandlingsreformen skisserer.

Det må bli flere hender i arbeid i pleie og omsorg, men helst hender med kompetanse. Det å ha kompetanse til å behandle alle de sammensatte medisinske diagnoser som finnes, gjennomsnittlig har en sykehjemspasient seks til sju diagnoser, og det å behandle tidlig utskrevne pasienter fra sykehus og å ha flere til behandling i sykehjem eller hjemme, der det før var innleggelsesgrunn – alt dette krever kunnskap. Terminalpleie vil også være en viktig del av utfordringen fordi økningen av forekomsten av kreft vil fortsette. Det innebærer at utdanningene må endres, og det må tenkes nytt. Fagutvikling og forskning må styrkes, og det samme med lederkompetanse.

Kompetanseløftet 2015 vil bidra til å utdanne flere, og det bør utvikles til å nå de målsettingene som reformen har. Vi trenger langsiktige planer for utdanningskapasitet og en plan for hvordan vi f.eks. skal fordele faggruppene og utdanningsløpene. Vi må se på de nye tiltakene i Kompetanseløftet for å se om en kan gjøre mer for å bidra til å nå målene.

Vi har flere planer om å utvikle kompetanse, f.eks. innenfor demens, der det også er en økning i hyppighet blant befolkningen. I Demensplan 2015 er kompetansebygging en viktig del. Da vi var med Nordisk Råds velferdsutvalg på Ullevål, på den såkalte hukommelsesklinikken, fikk vi vite at pr. i dag var det 8 000 helsearbeidere som hadde eller var i gang med opplæringen innenfor Demensomsorgens ABC. Det er flott, og det må fortsette.

Kompetansebyggingen må også ta hensyn til at vi er et flerkulturelt samfunn, og ikke minst at vi har en samisk befolkning. Det krever mangfold i kompetansen. Det er viktig at alle disse møtes på en riktig og best mulig måte. Dette nevnes også spesielt i innstillingen til Samhandlingsreformen.

Vi må ha mer forebygging inn i utdanningsløpet, slik at tankemåten gjennomsyrer det man ønsker med Samhandlingsreformen, nemlig forebygging framfor reparasjon. Rett behandling til rett tid og på rett sted – alt etter BEON-prinsippet, som utstråler mer varme enn det tidligere LEON-prinsippet. Best framfor lavest!

Det finnes i dag mange ufaglærte i den kommunale helsetjenesten som alle gjør en flott jobb. De fortjener også oppdatering av kompetanse – til nytte for seg selv, men ikke minst til nytte for pasienten som de skal være med på å behandle. Jeg tror også at kompetanse gjør noe med arbeidsmiljøet, skaper utfordringer og bidrar til rekruttering og lavere sykefravær.

Når kommunene skal overta pasienter med sammensatte problemer og sykdomsbilder, trenger man mer kunnskap. Ny kunnskap og ny teknologi vil bidra til en bedre arbeidssituasjon og et bedre tilbud. Vi trenger også kompetansebygging innenfor ledelse, fordi ny organisering av kommunehelsetjenesten vil sette større krav til det å være leder i kommunen.

Når det gjelder rekruttering, er det en mulighet å øke utdanningstilbudet. Desentralisert utdanning er viktig for å få en god geografisk spredning, og det gjør voksne i stand til å utdanne seg og dermed bidra til å øke antall hender der man bor.

Vi trenger også mer kompetanse for dem som skal veilede, og jeg synes at det som Høgskolen i Vestfold og Larvik kommune nå utvikler, med profesjonsveiledere, er bra. De skal ivareta studentene i kommunehelsetjenesten, sørge for god oppfølging og veiledning. Vi vet at det er en mangel mange steder. Mange studenter får dårlig praksis som assistenter i sykehjem, og læringen blir ofte tilfeldig fordi den som skal veilede, ofte har mye annet å gjøre, eller har en stillingsbrøk som ikke passer. Veiledning blir derfor litt nedprioritert. Det burde være noe av det viktigste en gjør hvis man har studenter. Hvis dette forsøket blir positivt, bør det videreutvikles og brukes andre steder. Det vil også gjøre det lettere å skaffe praksisplasser, for da har man et fast opplegg som fungerer, og studentene får den praksisen og kunnskapen de skal ha for å kunne møte hverdagen alene.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at den innkalte vararepresentanten for Nord-Trøndelag fylke, Endre Skjervø, nå har tatt sete.

Jorodd Asphjell (A) [13:06:58]: Ordet «samhandling» er et norsk begrep og kommer opprinnelig fra dataverdenen. Der handler det om samhandling mellom maskin og menneske – sømløshet og grensesnitt. Etter hvert har ordet også fått betydning som en handling, et samspill eller en vekselvirkning også i grensesnittet mellom personer, organisasjoner, grupper, avdelinger osv. Samhandling benyttes om koordinasjon og gjennomføring av aktiviteter i en prosess der ingen enkeltperson eller institusjon har et totalansvar for prosessen, og hvor koordinasjon og gjennomføring av aktivitetene derfor må finne sted i forhandlinger mellom aktørene.

Samhandling er som regel ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel. Dessverre virker flere av dagens organisasjonsformer oppstykkende heller enn samordnende. Dette gjelder f.eks. flat struktur, dvs. at tjenesteproduksjonen skjer i avgrensede resultatenheter med redusert antall ledernivåer mellom enhetene og f.eks. direktører, rådmenn osv., og særlig bestiller/utfører-modeller og konkurranseutsetting av enkelttjenester.

Kommunikasjon, overføring av informasjon og budskapsformidling er virkemidler for samhandling. Samhandling skjer mellom og på tvers av ulike nivåer, organisasjoner, spesialiteter og profesjoner. Derfor kan samhandling omfatte

• kommunikasjon, både menneskelig og elektronisk

• samarbeid

• felles prosesser

• erfaringsutveksling

• det å arbeide sammen mot felles mål

• informasjonsutveksling

• det å dele kunnskap

• det å ha/få en felles oppfatning av meningsinnhold

• felles tiltak for å oppnå samme mål

Regjeringen mener at pasientens behov for koordinerte helsetjenester ikke besvares godt nok i dag. Derfor kommer St.meld. nr. 47, Rett behandling – på rett sted – til rett tid.

Hvilken visjon, hvilket hovedmål, styrer norsk helsedebatt og norsk helsepolitikk? Er det flest mulig behandlede pasienter raskest mulig og billigst mulig? Eller er det et friskere, sunnere og sprekere folk?

Geir-Ketil Hansen var inne på dette og refererte til Hippokrates: «Visstnok er det riktig å hjelpe syke folk til å bli friske, men like viktig er det å forhindre at friske folk blir syke.» Dette er hovedutfordringen hvis vi skal ha et bærekraftig helsetilbud i framtiden.

Hva skal til for å hindre at folk blir syke? Jo, vi må spise mindre sukker, slutte å røyke, drikke mindre alkohol, ha minst 30 minutter fysisk aktivitet hver dag, og vi må spise sunnere, altså mer frukt og grønnsaker. Da er spørsmålet: Hvilke tiltak vil vi iverksette for å nå disse målene, for at vi skal ha et sunnere, friskere og sprekere folk?

Vi ser at etterspørselen og kostnadsveksten i spesialisthelsetjenesten er formidabel, og den er knyttet til de store gruppene som diabetes, kols, overvekt, psykiske lidelser osv.

Antallet eldre vil vokse kraftig i framtiden, og det er positivt. Det gir flere år til livet. Men det som er viktigst i en slik utvikling, er at det skal gi mer liv til årene – altså flere gode leveår. Skal en nå dette målet om å styrke det forebyggende helsearbeidet, både overfor kronikergruppene og folk flest, må en etablere et sterkere samarbeid med kommunene.

De frivillige organisasjonene, som Norske Kvinners Sanitetsforening, LHL, brukerorganisasjoner, Hørselshemmedes Landsforbund, friluftsorganisasjoner, Norges Idrettsforbund, gjør i dag en viktig og meget god jobb i folkehelsearbeidet. Det arbeidet som frivillige organisasjoner utfører, må understøttes av det offentlige, slik at en oppnår bedre resultater knyttet til folks fysiske og psykiske helse.

Arbeidet med å endre og forbedre folks levevaner må startes allerede under svangerskapet, blant foresatte og i barnehager. I tillegg må den fysiske aktiviteten og kostholdet blant skoleelever styrkes betraktelig.

Helsevesenet kan ikke gjøre denne jobben alene. I all hovedsak vil dette arbeidet måtte gjøres på helt andre områder i det norske velferdssamfunnet, i et nært samarbeid med pasientorganisasjoner, frivillige organisasjoner, fagorganisasjoner, ansatte, kommuner osv. for å få et både sunnere og sprekere folk.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:11:58]: Samhandlingsreformen stiller en rekke viktige spørsmål og gir mange gode svar. I den rød-grønne helsefraksjonen har vi forsterket enkeltmomenter i det foreslåtte tiltaksrepertoaret og utdypet og understreket det vi mener er de avgjørende faktorene: Vi må forebygge bedre, og vi må øke innsatsen for å bringe mennesker tilbake til sitt optimale funksjonsnivå etter alvorlig sykdom eller operative inngrep. Vi må gi bedre tilbud til kronikerne, de som lever med psykiske lidelser og folk som sliter med rus. Og vi må bli bedre til å samhandle og samarbeide både innenfor og på tvers av institusjoner, nivåer og virksomheter.

Samhandlingsmeldinga peker på at IKT må bli det naturlige redskap for kommunikasjon og informasjon i helsevesenet. Meldinga bygger på den nasjonale strategien for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren som Regjeringa la fram i forrige periode. Strategien beskriver de mulighetene datateknologien gir oss for å tilby gode pasient- og brukertjenester, for å få fram god statistikk for forskning, kvalitetssikring og pasientbehandling, og for å utarbeide elektroniske pasientjournaler og styrke kunnskaps- og informasjonsutveksling på tvers av grenser i helsesektoren, og for å få et bedre personvern, som også teknologien kan gi oss mulighet til. Det ser vi jo på alle andre samfunnsområder der vi benytter IKT – også til å håndtere personsensitive data. Det er bare så synd at vi ikke har alle partiene i Stortinget med oss på det som rett og slett kan bli et paradigmeskifte for samhandling på helsefeltet, til beste for pasienter og brukere.

Jeg velger imidlertid å legge godviljen til og forstår representanten Bent Høie dit hen at han er på glid i disse spørsmålene. Så får vi i regjeringspartiene ta på oss den pedagogiske oppgaven det er å få representanten Høie til å forstå at det ikke er tusener på tusener som skal lese pasientjournaler eller registeropplysninger, og at vi har gode tekniske, juridiske og etiske regler og ordninger som ivaretar personvernet i helsevesenet, og at vi ytterligere skal jobbe for å styrke dette.

Samhandlingsreformen peker på de områdene av helsevesenet som hittil ikke har hatt det sterkeste fokus. Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet er et sånt område, og innsatsen her er styrket og skal styrkes. Det betyr at vi må se spesialistrehabiliteringa og primærrehabiliteringa i sammenheng, og bli bedre på å skreddersy behandling og oppfølging for den enkelte. For å makte det trenger vi målrettet forskning, og Regjeringa har allerede bevilget øremerkede midler til dette.

Det er i den forbindelse verdt å nevne tiltaket Raskere tilbake, som er et rehabiliteringsprosjekt innrettet mot sykmeldte arbeidstakere, hvor folk med muskel- og skjelettplager utgjør den største gruppa. Raskere tilbake omfatter både tilbud om behandling i spesialisthelsetjenesten og tilbud om arbeidsrettet rehabilitering, med rask avklaring og individuell oppfølging.

Et spennende prosjekt innenfor ordninga Raskere tilbake er tiltaket iBedrift, som bygger på en tidlig intervensjonsmodell utviklet av Spesialsykehuset for rehabilitering i Stavern. Konseptet bygger på et tett samarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsplass, Nav og tverrfaglige helseteam, og prosjektet er aktivt i Vestfold og Troms. Modellen tar utgangspunkt i det tidligere treårige forskningsprosjektet Aktiv Rygg, med arbeidsrettet rehabilitering i seks bedrifter. Resultatet her var oppsiktsvekkende: Sykefravær grunnet ryggplager ble redusert med hele 49 pst. Det blir derfor interessant å se hvilke konklusjoner vi kan trekke når evaluering av Raskere tilbake foreligger nå i mai.

Å skulle forklare hva som er god helse, kan være en utfordring. Verdens helseorganisasjon har sin definisjon, som lyder slik: God helse er «en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte». Hvordan verdens mange fattige og utslåtte mennesker ville reagere på en sånn definisjon om de ble presentert for den, er vanskelig å forestille seg. Sjøl må jeg innrømme at jeg i all min velstand føler meg både tilkortkommen og en smule urven i møte med sånne helsemål.

Jeg tror vi skal vokte oss vel for å bli inspirert av Verdens helseorganisasjons visjon i arbeidet med å forbedre helsevesenet. Å strebe etter et liv i komplett velvære må i sannhet kunne sies å være et blindspor, på samme måte som en total sykdomsfri, smertefri eller sorgløs reise gjennom livet er en meningsløshet. Da er det adskillig mer inspirerende å låne øre til forfatteren Yngvar Christophersen, som har skrevet boka «Frisk nok». Christophersen, som sjøl lever med en kronisk sykdom, ønsker å understreke betydningen av å sette sin egen målestokk for hva god helse er. Christophersen sier det slik:

«Mitt ønske er å motivere kronikere til å bevege seg på en kronglete sti fra behandling til mestring, fra passivt mottagende til aktivt handlende, fra forsakelse til utfoldelse.»

Det er ord som vi alle, både politikere og helsearbeidere, med fordel kan notere i margen når denne viktige reformen for bedre samhandling nå skal sjøsettes.

Wenche Olsen (A) [13:17:20]: I motsetning til flere talere før meg er jeg veldig glad for at dagen da vi skal behandle Samhandlingsreformen på Stortinget, har kommet. For min del kunne vi gjerne ha heist flagget. Det er mange som har store forventninger til reformen, både ute i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og kanskje ikke minst her på Stortinget. Derfor er jeg glad for at vi i dag behandler et dokument som er fylt med ambisjoner og forventninger om helsetjenester som skal bli mer samkjørte og tilpasset den enkeltes behov. Reformen åpner for at det i vårt langstrakte land vil bli en mulighet til å få mange forskjellige løsninger på samhandling. Det tror jeg vil være en styrke for reformen. Løsninger som er kommet til lokalt, har større muligheter til å lykkes, ved at det er flere som har eierskap til dem.

Jeg vil bruke mitt innlegg til to områder innenfor helsetjenesten som dessverre er i vekst. Jeg vil si litt om rus og psykiatri. Om man kan si at noe i reformen er viktig for rus og psykiatri, må det være forebygging. Får vi til en god forebygging, vil vi spare samfunnet for store summer, men ikke minst vil vi spare det enkelte mennesket for plager og besvær. Det vil alltid være lønnsomt å forebygge framfor å reparere. Om vi skal klare morgendagens utfordringer, er vi nødt til å bli gode på forebygging. Da må vi både tenke nytt og også se på hva som fungerer. Ikke minst må vi tenke langsiktig. Noe av utfordringen med å prioritere forebygging er at man ikke alltid umiddelbart ser resultater, men at det noen ganger kan gå lang tid før vi ser resultater innenfor forbruk av helsetjenester. Derfor er jeg glad for at reformen har et stort fokus på forebygging.

Når det gjelder psykisk helse og rusmisbruk, har vi mye å gå på når det gjelder forebygging og tidlig intervensjon. Men selv om vi har mye å strekke oss etter, er det mange gode tiltak på gang som vi med fordel kan bruke flere steder. TIPS i Stavanger er et slikt godt eksempel på hvordan man kan få til tidlig intervensjon. Her kan både foreldrene, fastlegen, skolen og den unge selv ta kontakt for å bli vurdert for behandling. Her kan man komme selv om man ikke har noen rekvisisjon fra fastlegen. TIPS har gode resultater for dem som blir behandlet hos dem, og de er også gode på å formidle pasienter videre til andre helsetjenester når de har behov for det. Når de får tak i pasientene så tidlig, er behandlingsforløpet mye kortere enn om pasienten skulle gått og ventet lenge, mens sykdommen utviklet seg. TIPS i Stavanger er drevet av spesialisthelsetjenesten, men de har et tett og nært samarbeid med kommunehelsetjenesten, skolen og fastlegen. Med andre ord – samhandling i praksis.

God forebygging av rus er en godt utbygd skolehelsetjeneste, gode rusfrie aktivitetstilbud samt en restriktiv ruspolitikk i kommunene. Det betyr kanskje at vi som er politikere, noen ganger må fatte noen mindre populistiske vedtak, som f.eks. å innskrenke serveringstidene. I Østfold fylke er det flere av bykommunene som har gjort det, med gode resultater. Det viser at forebygging er noe vi kan gjøre på mange felt. Reformen legger til rette for en fortsatt satsing på rusfeltet, og vi må ha fokus på barna av rusmisbrukere. Vi kan ikke la generasjonsarven med rusmisbruk få gå videre.

Noe av intensjonen i Samhandlingsreformen er å gi helsetjenester nær der pasientene bor. Forsterkede bo- og tjenestetilbud i kommunene er en viktig del av reformen. Det vil gi et bedre tilbud, ikke minst til dem som sliter med rusmisbruk og psykiske plager. Reformen legger vekt på å utvikle lavterskelhelsetilbud for rusmiddelavhengige, slik som Funkishuset i Stavanger. Det er et godt eksempel på hva man kan få til, når flere kommuner samarbeider – helt frivillig, uten tvangssammenslåing. Samtidig som de får bistand til å komme seg til tannlege og til fastlege, får de god helsehjelp, både somatisk og psykisk. For rusmisbrukere som sliter med en dårlig fysisk og psykisk helse, vil det være positivt å få flere tverrfaglige team inn i kommunehelsetjenesten, slik reformen legger opp til.

Jeg er glad for at vi behandler Samhandlingsreformen i dag. Det vil gi en mulighet for en bedre hverdag for dem som sliter med rus og psykiske lidelser. De vil få mulighet til å få sine helsetjenester nær der de bor, tilpasset sine behov. Det vil gi alle en bedre livskvalitet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Håkon Haugli (A) [13:22:37]: I de største byene bor mange av dem med best helse og høyest levealder, og mange av dem med dårligst helse og lavest levealder. Med 68 år har menn i Sagene bydel i Oslo landets laveste levealder. Det er hele 12 år lavere enn i Oslo ytre vest, og forskjellene øker. På ti år har differansen mellom hele Oslo øst og hele Oslo vest økt med ca. ett år.

God helse er noe annet enn godt sykehustilbud. Helsetjenesten kan kanskje løse 10 pst. av folks helseproblemer. Det øvrige handler om hvordan vi lever. Samhandlingsreformen legger ansvaret for forebygging og tidlig innsats på kommunene. Det er bra at en samlet komité har lagt fram merknader der man peker på at det er mye mer enn det vi vanligvis tenker på som forebyggende helsearbeid. Forebygging handler om oppvekstmiljøet, bolig, ren luft, støy, sykkel- og gangstier, og om tiltak som bidrar til fysisk aktivitet, bedre kosthold, mindre røyking og mindre rus. Her har bykommunene et særlig ansvar.

Odvar Nordli spissformulerte det nylig slik at vi har en kommunestruktur fra den tiden karjolen var framkomstmiddelet, og en sykehusstruktur som ble skapt i en tid da folk kjente én sykdom, gikt.

Ingen deler av Norge er tjent med å være endringsfri sone. Jeg føler behov for å slå fast noe som burde være åpenbart: Aker sykehus er et lokalsykehus. De som har skapt tvil om det, har gitt Oslo-folk inntrykk av at det gjelder andre regler her enn i resten av landet. Slik er det ikke.

Sykehusstrukturen må tilpasse seg nye behov. Befolkningsveksten i hovedstadsområdet innebærer at antall eldre over 67 år øker kraftig. Å selge eller stenge Aker sykehus nå, slik enkelte vil, er en kostbar og dårlig løsning på kort sikt, og kan bety at man organiserer seg inn i en sykehuskrise om noen år. Gitt Oslos spesielle utfordringer har Høyre–Fremskrittsparti-byrådet i Oslo en nøkkelrolle i gjennomføringen av Samhandlingsreformen. Alt ligger til rette for at Aker sykehus kan utvikles til et godt samhandlingssykehus med viktige nye tjenestetilbud. Det forutsetter at kommunen og staten sammen finner fram til gode løsninger, og at Aker sykehus ikke blir en brikke i et partipolitisk spill.

Bent Høie (H) [13:25:14]: I svaret fra statsråden til meg ble det sagt at en del av detaljene, de konkrete forslagene knyttet til Samhandlingsreformen skulle komme i henholdsvis Nasjonal helseplan, ny lov om kommunehelsetjenesten og i de årlige budsjettene. Da er det grunn til å minne om at Wisløff-utvalgets utredning hadde overskriften «Fra stykkevis til helt», ikke overskriften «Fra stykkevis til delt». Av alle ting legger Regjeringen nå opp til en stykkevis og delt behandling av Samhandlingsreformen og virkemidlene i denne.

Statsråden sa også at det var bred enighet om denne reformen. Da virker det ikke som om statsråden har lyttet noe særlig verken til sine egne talspersoner, som sa at det gikk et dypt ideologisk skille gjennom innstillingen, eller til opposisjonens beskrivelse av situasjonen. En kan heller ikke ha lest avisenes vurdering i det siste av reformen: «Lite igjen av stor reform», skriver Østlands-Posten, «Hanssens ufullendte», skriver Kommunal Rapport, «Strippet helsereform», skriver Aftenposten og «Lamhandling», skriver Dagens Næringsliv.

Ut fra det Regjeringen gjentatte ganger har sagt om at en ønsker et bredt politisk forlik i denne saken, er det overraskende å høre statsrådens svar i dag: at grunnen til at de ikke kunne være med på det, var at opposisjonens forslag var økonomisk forpliktende. Ja, da kan verken stortingspresidenten, helse- og omsorgsministeren eller statsministeren ha fått med seg at alle politiske forlik i Stortinget der en inngår politiske avtaler, er økonomisk forpliktende og konkrete, slik som klimaavtalen, slik som barnehageforliket, slik som eldreforliket, slik som psykiatriforliket. Alle inneholder konkrete økonomiske løfter og er forpliktende. Statsrådens svar i dag bekrefter at statsråden aldri har hatt planer om å inngå noe forlik i denne saken, utover at hun inviterte opposisjonen til å slutte seg til Regjeringens politikk. Det betyr at en har holdt Stortinget for narr i over ett år.

Så er det flere fra opposisjonen som har trukket fram innsatsstyrt finansiering, og sier at der er det et vesentlig ideologisk skille. Vel, ja, det må være et ideologisk skille, for faglig finnes det ikke – så vidt jeg kjenner til – dokumentasjon for regjeringspartienes påstander. I NOU 2003:1 sier en at en redusert ISF-sats først og fremst gir bedre kostnadskontroll gjennom å redusere sykehusets incentiv for å behandle pasientene. Utvalget finner ikke empirisk grunnlag for å hevde at kronisk syke ikke blir prioritert, men foreslår faktisk at disse inkluderes i ordningen.

Mitt spørsmål er: Kan noen fra regjeringspartiene svare på hvordan det er, siden det finnes dokumentasjon på at det motsatte er tilfellet?

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:28:39]: Det er vanskeleg å sjå at fleirtalsinnstillinga som ligg føre i denne saka, gir noko grunnlag for optimisme hos noverande brukarar av helsetenester, og det gjer ho vel heller ikkje hos framtidige brukarar av helsetenester. No går jo dette inn i eit mønster, for sidan den raud-grøne regjeringa overtok – Stoltenberg II – har helsekøane auka med over 60 000 til 260 000, og det er vel ingen grunn til å tru at den trenden skal snu med denne saka.

Ei av forklaringane på at helsekøane har auka, er at ein reduserte ISF-delen frå 60 pst. til 40 pst. Då skulle ein tru at når det er mange som meiner at ein reduksjon av ISF-delen aukar helsekøane, burde ein kanskje vurdere å reversere han. I staden gjer ein det motsette, ein reduserer han ytterlegare, til 30 pst. Det betyr at sjukehusa vil få mindre og dårlegare incitament til å behandle fleire pasientar – ein ekstra pasient – og det går dessverre i retning av at ein har grunnlag for å frykte at helsekøane vil auke ytterlegare.

No er sjølvsagt «samhandling» eit flott ord. Og når ein tenkjer på ordet isolert, er det kanskje vanskeleg å vere imot samhandling, men eg synest at det ligg veldig lite i denne saka. På mange måtar er dette «keiserens nye klær». Utan at ein konkret får pengar på plass, er det vanskeleg å sjå at dette skal vere noka «sesam-løysing».

Reforma føreset også at dersom kommunane skal ta på seg nye oppgåver, må kommunane ha tilstrekkeleg kompetanse – og eit grunnlag for å ta på seg nye oppgåver. Det skal ein altså løyse med kommunesamarbeid. No er det slik at av dei 430 kommunane vi har i Noreg, er det mange små kommunar. Utsira kommune med 214 innbyggjarar og Modalen kommune med 360 innbyggjarar vil sjølvsagt ha eit langt dårlegare grunnlag enn større bykommunar. Eit kommunesamarbeid vil til ein viss grad hjelpe for å få det til, men dessverre vil det også auke byråkratiet, og det vil auke talet på arbeidsoppgåver ved at kommunane må snakke saman. Framstegspartiet meiner at vi burde hatt ein kommunestrukturreform og fått færre kommunar før vi overlèt fleire oppgåver til kommunane. Det har det ikkje vore vilje til, og derfor kan dette vanskelegare bli nokon stor suksess.

Lise Christoffersen (A) [13:31:43]: Minoritetshelse har ikke vært prioritert i norsk helsevesen. Samhandlingsmeldingen sier heller ikke veldig mye, utover det at innvandrerbefolkningens sykdomsmønster skiller seg negativt ut fra majoritetsbefolkningens, og at vi trenger dialog og god forståelse av behov.

Diabetes brukes ofte til å illustrere et hovedpoeng i Samhandlingsreformen. Forekomsten øker kraftig. Risikoen er størst blant dem med lavest inntekt og kortest utdanning. En undersøkelse fra Romsås og Furuset i Oslo viser at i aldersgruppa 30–59 år er forekomsten av diabetes 2 hele 28 pst. blant kvinner og 14 pst. blant menn fra India, Pakistan og Sri Lanka, mot henholdsvis 3 og 6 pst. fra vestlige land. Diabetes kan gi svært alvorlige konsekvenser, som blindhet og amputasjoner. Tidlig diagnose er viktig, forebygging enda viktigere.

Forebygging og tidlig diagnose handler om informasjon. Brukerorganisasjonene er viktige formidlere. Diabetesforbundet har 40 000 medlemmer i 138 lokalforeninger fordelt på alle fylker. Hvor mange av de medlemmene er innvandrere? Her har brukerorganisasjonene en stor utfordring. Det samme har helsevesenet.

Det finnes statistikk og forskning om innvandrere og helse, men den er spredt og brukes lite systematisk. St.meld. nr. 20 for 2006–2007 sier noe: Det er høyere forekomst av en del smittsomme sykdommer, dårligere tannhelse, lite fysisk aktivitet, mangel på D-vitamin, fedme – for å nevne noe. St.meld. nr 12 for 2008–2009, En gledelig begivenhet, viser mindre bruk av svangerskapsforberedende kurs, hyppigere dødfødsler og misdannelser, en annen risikoprofil, krysspress mellom tradisjoner og råd fra helsepersonell, osv. Vi vet også at sykdom for noen ofte handler om tabubelagte deler av kroppen. Innvandrere bruker helsevesenet mindre og kommer senere til behandling. Problemet i dag er at helsevesenet ikke forholder seg til den kunnskapen som faktisk finnes. De ser først og fremst enkeltpersoner og diagnoser.

Samhandlingsreformen gir en mulighet til å ta tak i disse utfordringene. 70 pst. av innvandrerne bor i nedslagsfeltet til Helse Sør-Øst. Det gir denne helseregionen et særlig ansvar. Samspill mellom spesialist- og primærhelsetjeneste er sentralt i reformen. Fastlegene skal få en tydeligere rolle. Det gir de store innvandrerkommunene, som f.eks. Oslo og Drammen, en særlig utfordring.

Alle partier er enige om at vi ikke ønsker særomsorg. Det betyr også at prosjekter ikke duger. Minoritetshelse må inn i daglig drift og i alle utdanninger. Det handler om livskvalitet, det handler om BNP, bærekraftig velferd og utjevning av sosiale forskjeller. Arbeidsordren er et politisk ansvar, og den må gis nå.

Laila Dåvøy (KrF) [13:34:55]: Jeg må konstatere at etter denne debatten og ikke minst etter representanten Are Helseths svar til meg om nedlegging av poliklinisk fysioterapi, knyttet til f.eks. varmtvannsbasseng og annen behandling, vil ikke Regjeringen gjøre noe for å ivareta dagens tilbud om rehabilitering for store kronikergrupper. Bassengene vil altså forsvinne – med regjeringspartienes velsignelse. Dette er meningsløst når hele komiteen, inkludert regjeringspartiene, har skrevet om viktigheten av rehabilitering og habilitering. Isteden sier representanten Are Helseth at han regner med at de regionale helseforetakene eller helseforetakene gir nødvendige tilbud – hvis jeg oppfattet det han sa, riktig.

I forbindelse med behandlingen av årets statsbudsjett lovet regjeringspartiene – spesielt Arbeiderpartiet, ved Hagebakken – at statsråden skulle sørge for opprettholdelse av poliklinisk fysioterapi, spesielt knyttet til bassengene, ved å stille krav om dette i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. Etter det jeg vet, er det også gjort. Men problemet er jo at disse dokumentene er omfattende, og i svar på en rekke tidligere spørsmål til ulike helsestatsråder har det vist seg at mange helseforetak slett ikke prioriterer alt som det er nedfelt i oppdragsdokumentene at de skal prioritere. La meg nevne noen av områdene der ulike statsråder har sagt at dessverre, helseforetakene har ikke prioritert dette som forventet likevel, men nå skal departementet følge godt med. Det gjaldt smertepasientregimet, det gjaldt cochleaimplantatoperasjoner, som i tillegg var tallfestet, og det gjaldt tiltak for de sykeste ME-pasientene. Jeg kunne nevnt flere ting, nå også rehabilitering knyttet til bl.a. basseng og opptrening.

Jeg konstaterer også at regjeringspartiene er splittet når det gjelder om kommunal medfinansiering på 20 pst. er lagt på is eller ikke. Statsråden viste til videre utredninger av ulike generelle finansieringsmodeller. Da har jeg et spørsmål om det: Betyr det at Regjeringen tar sikte på å innføre én bestemt generell medfinansieringsmodell fra 2012, som skal gjelde alle kommuner og sykehus fra denne dato? Det var slik jeg oppfattet statsrådens innlegg. Det er mulig hun har nyanser – jeg er interessert i det. Jeg vil henvise til at Kristelig Folkeparti i sine egne merknader har vist til ulike prøveprosjekter der også kommuner kan få både bestiller- og finansieringsansvar.

Et annet spørsmål er om – nei, jeg får komme tilbake til det, president, jeg rekker det ikke. Jeg tar et innlegg til senere.

Presidenten: Da kommer representanten Dåvøy tilbake til det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:38:24]: De demografiske endringene som gjør at flere av oss blir mye eldre og flere av oss vil få mer sammensatte behov, gir oss utfordringer framover. Samhandlingsreformen skal være ett av svarene på akkurat denne utfordringen. Samtidig gir det oss store muligheter. At vi lever lenger, er jo flott i seg sjøl. Men demografiske endringer gir oss også andre muligheter. Det gir oss en kjempemulighet til å utvikle mer spennende helsefaglige miljøer innenfor helsetjenesten – det gjelder både innenfor forebygging, behandling og rehabilitering osv.

Å få utdannet flere helsefagarbeidere vil være helt avgjørende for å kunne gjennomføre denne reformen. Nå har statsråden allerede snakket pent om hva en har fått til i Oppland på DMS – distriktsmedisinsk senter – men jeg tillater meg å trekke fram en sak til.

Tidligere i år var jeg nemlig på besøk på Høgskolen i Gjøvik. Jeg var på besøk nettopp for å få bedre innblikk i hvordan de hadde tenkt å takle utfordringene med hensyn til kompetanse når det gjelder Samhandlingsreformen. Jeg er glad for å kunne meddele at Høgskolen i Gjøvik er i god rute i så måte. De er bl.a., meg bekjent, de eneste i landet som tenker på å tilby en master i gerontologi. De har et arbeid gående med NOKUT om det nå. Gerontologi betyr altså aldringskunnskap – kunnskap som vil være en absolutt kjernekompetanse i en framtid der vi blir eldre og mer sammensatte.

Samtidig må jeg nevne at Høgskolen i Gjøvik er det eneste stedet i Europa som har ambulansesimulator der en konstruksjon gjør at en føler at en kjører sykebil i stor fart på vanskelige veier – dette for å øve på sykepleie i bil. Konstruksjonen har de fått til fordi Høgskolen i Gjøvik også tilbyr tekniske fag. Myke og harde fag kan altså utfylle hverandre på en god måte. Jeg tror derfor det er svært viktig at vi og de ulike utdanningsinstitusjonene diskuterer jevnlig om vi har de helseutdanningene vi trenger framover. Tilbyr vi det vi trenger, og hvordan bidrar vi bedre enn i dag til rekruttering til disse spennende og viktige yrkene?

Det er viktig at vi kan tilby både grunnutdanning og videreutdanning i ulike deler av landet. En godt utbygd universitets- og høgskolesektor er derfor en forutsetning for å kunne rekruttere bredt.

Jeg tror Samhandlingsreformen kan bidra til et positivt lokalt kompetanseløft. Jeg tror også at den kan bidra til bedre rekruttering til spennende helsefagstillinger.

Kari Henriksen (A) [13:41:06]: Vi sitter i Stortinget i dag og skal behandle en stor, ny reform for mange mennesker i Norge.

Vi ser igjen at opposisjonen ikke er helt enig med seg selv om de viktigste grunnpilarene i reformen, nemlig finansieringsordning og forvaltningsstruktur – og så gir den kritikk til posisjonen for at vi ikke inviterer til bred dialog. Den er altså ikke enig seg imellom heller.

Arbeiderpartiet vil fornye og forbedre offentlig forvaltning. Jeg hørte tidligere i debatten noen nevne at Regjeringen var opptatt av systemet og ikke av folk. Jeg tenker at det er en klassisk ideologisk skillelinje, som går mellom det å skulle forvalte fellesskapets ressurser på en god måte og det å overlate hele ansvaret til enkeltindivider. Vi er opptatt av systemer fordi systemene gir tjenester til folk. Derfor er det viktig hvordan vi organiserer systemene.

«Pasienten først» kom i 2000. Gjennom den ble pasienten satt i sentrum. Det var for så vidt en revolusjon i helsetjenesten som fram til da hadde vært veldig hierarkisk organisert, med klare ledelseslinjer, og der pasienten stort sett var til for å betjene helsetjenesten.

I løpet av de siste årene har vi også fått mange reformer i helsetjenesten og omsorgstjenesten – reformer som omhandler sykehjem, fastlege, omsorg for psykisk utviklingshemmede og flere. Gjennom alle disse reformene er det ingen som har tatt ansvar for helheten, før Regjeringen nå altså legger fram denne reformen.

I perioden 2000 og fram til nå har det vokst fram lokale engasjement som er veldig gode. I Listerregionen f.eks. er nå Samhandlingsreformen satt på tapetet, og de ønsker å få dette til. Det blir følgeforskning på Universitetet i Agder og Høgskulen i Sogn og Fjordane for å se på tre samarbeidsregioner og hvordan de løser dette.

Selv tok jeg initiativ til et prosjekt om felles ansettelser mellom Kristiansand kommune og Sørlandet sykehus i Kristiansand. Det er et veldig bra prosjekt, og det ivaretar også bl.a. kravet om flere heltidsstillinger.

Så er det litt underlig å høre debatten. Da vi hadde debatt om Nav, var kritikken fra opposisjonen at det gikk for fort. Når vi nå får en reform der vi virkelig vil ta oss tid til å gå igjennom dette og finne løsninger, da går det for sent.

Spesielt er det viktig at vi får tidlig intervensjon på plass, og god forebygging. Jeg er veldig glad for de signalene som ligger i reformen om dette. Dette vil spesielt komme barn til gode, fordi de ofte opplever lang tids ubehag når foreldrene blir syke.

Per Arne Olsen (FrP) [13:44:28]: Representanten Wenche Olsen sa tidligere i dag at for henne kunne dette godt vært en dag da man flagget. Man flagger faktisk i dag. Og ganske symptomatisk er det vel at man flagger for besøket av den russiske presidenten og overhodet ikke for behandlingen av denne saken. Om denne debatten kan man godt bruke Churchills ord – kanskje noe omskrevet – og ikke minst om de rød-grønnes debattanter i denne saken: Aldri før har vel så mange snakket så mye om så lite. For det er ingen konkrete forslag i denne saken.

Selve lakmustesten på samhandling burde kanskje vært regjeringspartienes invitasjon til et samarbeid på tvers av partigrensene i denne sal. Kanskje hadde den beste testen på om man virkelig vil samhandle, vært om man hadde tatt opposisjonen på alvor, og i det minste vært villig til å vurdere de forslag opposisjonen hadde. Når man ikke engang er villig til å ta konkrete forslag på alvor, hvordan skal man få andre til å samhandle? Det spør i hvert fall jeg om. Når man samtidig sender signaler om at det er en sparereform som helseministeren her har kommet med, er det faktisk svært lite igjen.

ISF-andelen har vært et ankepunkt fra regjeringspartiene. Jeg har bare lyst til å sitere fra deres egne merknader i saken, hvor det altså står:

«Flertallet mener dette skjerper behovet for god ledelse i og eierstyring av spesialisthelsetjenesten fordi kutt i vanlig pasientbehandling vil kunne øke ventetidene.»

Videre skriver man altså om selve ISF-andelen: Disse partiene «mener det kan være riktig å redusere ISF-andelen fra 40 til 30 prosent». Men så sier man også at man «er enig i at aktivitetsbasert finansiering er en viktig del av finansieringen av spesialisthelsetjenesten».

Her sier man altså to forskjellige ting med bare én sides mellomrom.

I dette innlegget har jeg også lyst til å komme med en kort visitt til noe av det som har vært sagt tidligere i debatten, spesielt til senterpartirepresentanten Toppe som ikke har villet svare på hvorfor Senterpartiet er med på å kutte i rammene til helseforetakene. Hun uttalte, litt ovenfra og ned, at den siste tids avisoppslag – billige avisoppslag, tror jeg var begrepet – om nedleggelse av lokalsykehus, liksom talte for seg selv. Jeg formoder at hun da tenkte på partileder Navarsetes «billige» oppslag om at ingen lokalsykehus skal nedlegges – til tross for at vi har nedlagt seks stykker.

Helt på tampen vil jeg bare få lov å gi uttrykk for at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre ønsker å gi støtte til forslagene nr. 10 og 11, som er fremlagt av Venstre.

Presidenten: Presidenten er da gjort oppmerksom på den støtten representanten Per Arne Olsen har gitt uttrykk for.

Ellers regner presidenten med at representanten Toppe kan svare representanten i et senere innlegg.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:47:59]: Det har vært umåtelig merkelig å høre på opposisjonen i dag. Først har flere representanter stått fram som varme forsvarere av Samhandlingsreformen. Deretter har man påstått at regjeringspartiene har slått beina under den samme reformen, til tross for at vi altså har sluttet oss til de aller, aller fleste tiltakene og initiativene som reformen foreskriver. Noen viktige momenter har vi til og med styrket, som vektlegging av rehabilitering og behovet for å styrke utdanninga innen helsefagene.

Der vi ikke har fulgt stortingsmeldinga, er når det gjelder forslaget om kommunal medfinansiering av pasienter som blir behandlet i spesialisthelsetjenesten. Vi mener dette punktet må utredes mer, og at man må se på ulike modeller for økonomiske incentiver for å vri helsetjenestene i den retninga vi ønsker, dit folk bor – i kommunene. Og opposisjonen er jo enig med oss i at man ikke bør gå inn for kommunal medfinansiering med et pennestrøk på festens nåværende tidspunkt. Men det blir vi altså kritisert for, av en eller annen merkelig grunn.

Opposisjonen beklager seg over at man ikke har fått til et bredt forlik i Stortinget, og det gjør faktisk jeg også. Men opposisjonens invitt har jo bestått i at man gikk ut i offentligheten og la fram en rekke krav om å kvittere ut bevilgninger på enkeltområder som ikke er kostnadsberegnet, som ingen kjenner prisen på. Man vil dessuten styrke ISF-finansieringa, og man vil ikke gjøre noe med fastlegeordninga. Opposisjonen veit selvfølgelig at vi ikke kan behandle bevilgninger på denne måten i forbindelse med denne stortingsmeldinga som nå skal vedtas. Vi må følge opp de tiltakene som vi har sluttet oss til i kommuneproposisjonen, i ny nasjonal helse- og omsorgsplan og i årlige budsjetter.

Det er muligens fristende å bruke det Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, så treffende bruker å kalle for tv-penger, særlig når han er i debatt med Fremskrittspartiet. Men spesielt egnet for tverrpolitisk samarbeid for å få denne store helsereformen på plass er ikke den tilnærmingsmåten som opposisjonen har valgt i behandlinga av stortingsmeldinga.

Tove-Lise Torve (A) [13:51:08]: For å møte økningen av livsstilssykdommer i befolkningen og utfordringene i forbindelse med veksten av antall eldre har Regjeringen nå lagt fram Samhandlingsreformen. Dette er, som alle vet, en stor og krevende, viktig og riktig reform for framtiden, og den vil ha stor betydning for alle innbyggerne i landet vårt. Det er derfor viktig at vi setter i verk de rette tiltakene i riktig rekkefølge, og at vi har forståelse for at denne store reformen ikke kan iverksettes over natta.

Reformen innebærer i korthet at det skal lønne seg for kommunene å satse mer på helseforebyggende arbeid for å redusere veksten i livsstilssykdommer som diabetes, kols, rusproblemer og psykiske lidelser. Samtidig skal kommunene bli gjort bedre i stand til å ivareta de helseproblemene de eldre naturlig utvikler på grunn av alderdom, slik at de slipper å bli innlagt på sykehus i så stor grad som i dag. Dette vil selvsagt på sikt medføre at helsen til befolkningen blir bedre, og at flere eldre får det helse- og omsorgstilbudet de trenger i sin hjemkommune.

Ifølge Statistisk sentralbyrå har Norge i dag 600 000 innbyggere over 67 år. I 2060 vil det være over 1,5 millioner som har passert 67 år! Dette er en formidabel økning som jeg er usikker på om vi virkelig har tatt inn over oss. Vi vet at behovet for helsetjenester generelt og sykehustjenester spesielt øker betraktelig når vi passerer 70 år.

SINTEF har beregnet at denne gruppen allerede i 2016, altså om mindre enn seks år, har økt med hele 22 000 mennesker. Dersom vi skal opprettholde samme kvalitet og omfang på sykehustjenestene som i dag, betyr det at vi i løpet av en 20-årsperiode må øke sengekapasiteten med 5 000 senger. Dette tilsvarer 50 pst. økning i forhold til dagens kapasitet.

Lykkes vi med Samhandlingsreformen, noe jeg har stor tro på, antar vi at behovet for sykehustjenester ikke vil øke i det omfanget sykehusforskerne ved SINTEF har beregnet. Men det vil fortsatt være behov for en økning utover dagens nivå. En rapport jeg hørte referert i nyhetssendingene på NRK Radio rundt påsketider, viste til at behovet for akuttinnleggelser på grunn av økningen i antall eldre vil øke med hele 30 pst. fram til 2020. Det sier seg selv at behovet for akuttjenester er noe som ikke kan la seg løse ute i kommunene. Folk som får hjerteinfarkt, brekker lårhalsen eller får hjerneslag, må legges inn på sykehus i akuttfasen. Og risikoen for å få nettopp slike akutte lidelser øker med alderen.

Det er derfor helt nødvendig at vi får en fortsatt satsing på lokalsykehusene og på kommunene. Det er et suksesskriterium dersom vi skal lykkes med Samhandlingsreformen.

Ragnhild Aarflot Kalland (Sp) [13:54:27]: To viktige ord for gode velferdstenester til innbyggjarane i dette landet er nærleik til tenestene og god fagleg omsorg.

I dette perspektivet er eit av dei viktigaste målretta tiltaka å styrkje samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta. Kommunane er dei næraste og kan ved å verte styrkt økonomisk utvikle tenestene både når det gjeld god fagleg kvalitet og i eit breiare omfang. Å gje tenester på eit nytt nivå, dvs. på mellomnivået mellom spesialisthelsetenesta og kommunane, vil i nokre kommunar handle om å auke bemanningstettleiken av legar og sjukepleiarar. I mange småkommunar kan det vere at tilsette kan få auka sin stillingsprosent i tillegg til å tilsetje nye. Andre stader vil kommunane finne saman og utvikle samarbeid. Kommunane har vilje til dette. Kommunane må tilførast økonomi til å ta desse utfordringane.

Det er eit mål at velferdstenestene skal gjevast på det beste og det lågaste tilpassa omsorgsnivået. Lokalsjukehusa har ein viktig funksjon ved å gje innbyggjarane tryggleik og nærleik til fødeavdelingar og fullverdige akuttenester i Distrikts-Noreg. Helseføretaka sine eventuelle tankar om nedbygging av kirurgiske akuttfunksjonar og fødeavdelingar kan ikkje knytast til Samhandlingsreforma. Lokalsjukehusa skal haldast oppe. Lokalsjukehusa med fødeavdelingar og akuttavdelingar vil derimot vere viktige også for kompetansebygging i kommunane i eit samhandlingsperspektiv. Innbyggjarane skal ha gode tenester nærast mogleg der dei bur.

Førebyggjande arbeid skal vektleggjast i større grad enn i dag. Ein skal arbeide for ein sunnare livsstil for å motverke livsstilssjukdomane, ein skal leggje vekt på haldningsskapande arbeid og leggje til rette for fysisk aktivitet og sosiale møteplassar. Dette er utfordringar som kommunane treng styrkt økonomi for å ta. Det er viktige tiltak som kommunane er dei beste til å ta.

Karin Andersen (SV) [13:57:26]: Med erfaring fra gjennomføringen av Nav-reformen må jeg si at jeg er veldig glad for at Stortinget har sagt at man trenger god tid på å gjennomføre Samhandlingsreformen. For alle er enige om intensjonen, men det er veldig mange brikker som skal på plass, og som det er viktig at man er helt sikker på fungerer.

Hvis en skal ha økt forebygging og mer behandling lokalt, må det skje samtidig som de som skal ha behandling på spesialistnivå, får det. Hvordan dette skal rigges beslutningsmessig og ikke minst betales, er veldig viktig.

Det er et punkt som komiteen har vært inne på, men som jeg mener det ikke har vært sagt noe særlig om i debatten. Det handler om hvordan en skal få nok, og beholde nok, kompetente og engasjerte folk innenfor dette feltet. Flere har vært oppe her nå og snakket om hvor mange eldre vi blir – og det er vel noen av oss her som er de som omtales. Da blir det mange.

Et av problemene i den forbindelse er den store bruken av småstillinger i disse yrkene. Det henger ved alle disse kvinneyrkene at man får små brøkstillinger og deltid. Jeg har ingen tro på at det er mulig å rekruttere nok folk i framtida hvis man ikke får ryddet opp i dette og får sikret folk heltid. Vi er faktisk nødt til å tilby hele stillinger for å få folk til å utdanne seg, ta lange utdanninger, og for å få dem til å bli innenfor helsevesenet og omsorgssektoren, enten det er kommunalt, i spesialisthelsetjenesten eller om det er i forebyggende virksomhet.

Jeg tror vi er nødt til å ha på plass regler når det gjelder dette, regler som er mye sterkere enn dem vi har i dag. Sjøl har jeg lansert et forslag om at man skal få betalt full overtid for arbeid utover stillingsbrøken når det gjelder ufrivillig deltid. Jeg har registrert at LO i sine overordnede planer i tilknytning til lønnsoppgjørene har tatt inn dette punktet. De kaller det riktignok merbetaling og ikke full overtidsbetaling. Men dersom vi hadde gjort et slikt grep, hadde det blitt uhyre ulønnsomt både for kommunehelsetjenesten og for spesialisthelsetjenesten å organisere arbeidet sitt på den måten som de gjør. Det er også andre sektorer i samfunnet som gjør det, og det som er typisk med det, er at der det jobber menn, får man til hele stillinger. Der det jobber kvinner, er det mange rare småstillinger, som gjør at du aldri vet hva du tjener, aldri vet hvem du skal jobbe sammen med, aldri får del av den kompetansehevingen som er, og du får ikke en lønn du kan leve av. En av de viktigste strategiene for å få Samhandlingsreformen til å fungere og for å få omsorgen til å fungere i framtida er at vi får på plass en rett til heltid.

Kjersti Toppe (Sp) [14:00:47]: Opposisjonen har i dag skulda regjeringspartia for å stemma for ei reform som har 1) lite innhald og 2) økonomien i det blå. Det er ikkje tilfellet. Om opposisjonen seier så, har ein i tilfelle sagt det endå mindre.

Når det gjeld oppgåver, seier vi at kommunane skal byggja opp kommunale tilbod før, i staden for og etter eit sjukehusopphald. Vi seier at kommunane skal byggja ut ambulante team i kommunal sektor, spesielt innan lindrande behandling, geriatri og rehabilitering. Vi seier at kommunane skal få ansvaret for lærings- og meistringstilbod og få ei sterkare utbygging av kommunale tenester innanfor psykiatri og rus. Vi seier at kommunane skal få nye oppgåver når det gjeld helseovervaking, folkehelsearbeid og arbeid med avtalar. Vi seier at kommunane skal få høve til å styra fastlegane meir. Vi seier at samarbeidande kommunar skal få ansvaret for lokalmedisinske senter. Vi seier at kommunane skal få styrkt offentleg arbeid knytt til sjukeheim, helsestasjon, skulehelsearbeid og fengselshelseteneste.

Opposisjonen seier lite om nye, konkrete oppgåver som skal koma til kommunane, og viser til opptrappingsplanen for rus, psykiatri, rehabilitering og diabetes osv. Det er på ein måte ikkje noko nytt. Det er absolutt viktig, men det utgjer inga reform; det er ei oppfølging av det som vi vedtek i dag.

Det som utgjer ei reform, er finansieringa. Vi er konkrete. Vi seier at innsatsstyrt finansiering skal reduserast. Vi seier at kommunane skal få ansvaret for utskrivingsklare pasientar. Vi seier at veksten i helsebudsjettet i all hovudsak no skal skje i kommunane – det er eit veldig viktig punkt. Vi seier at det skal koma eigne midlar til førebygging. Det har vi allereie vist i budsjettet for 2010.

Når det gjeld kommunal medfinansiering, seier vi at det skal vurderast nærmare, men det bør ikkje opposisjonen, som er imot dette, klaga så veldig mykje over, i tilfelle. Øyremerkte midlar er dét opposisjonen svarar med, og det er på ein måte det enklaste å få til når vi har pengar og ikkje brukar dei til skattelette, i alle fall.

Til Per Arne Olsen: Poenget er at heile Samhandlingsreforma handlar om å redusera belastninga på sjukehus for å frigjera midlar til pasientbehandling i sjukehus – på lokalsjukehus og på andre sjukehus. Det var sjølvsagt ikkje min partileiar eg skulda for å ha billige politiske utspel; det var det faktisk opposisjonen som held på med i dag.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Kåre Simensen (A) [14:03:54]: Tilstanden i Helse-Norge er nok mye mer nyansert enn den diagnosen Fremskrittspartiet stiller, og det de akter å fortelle sine velgere fram til september 2013.

Klart vi har utfordringer – ventelister er en av dem, samhandling er en annen. På den andre siden behandler vi flere pasienter enn noen gang og med bruk av stadig mer avansert teknologi. Dagbladet ga på lørdag sine lesere et innblikk i denne verdenen.

Saksordføreren og andre har i sine innlegg vært inne på noen av de utfordringene vi har. En av dem er at mange og store pasientgrupper får behandling på feil nivå av ulike årsaker, og at det også finner sted for mange reinnleggelser i sykehusene, særlig blant eldre pasienter. Dette er både menneskelig og faglig uheldig.

Å være svingdørspasient medfører transport til og fra sykehus. I tillegg til sykdommen er selve transporten en ekstra belastning. For befolkningen i Distrikts-Norge blir denne utfordringen enda mer merkbar, fordi det ofte er stor avstand til lokalsykehuset. Et eksempel er min hjemkommune, Alta. Nærmeste lokalsykehus er 140 km unna – avstanden Oslo–Hamar. Det andre lokalsykehuset er vel 500 km unna – avstanden Oslo–Trondheim. Alta er på ingen måte unik. Avstandsproblematikken er og blir en fortsatt utfordring når vi skal utvikle morgendagens helsetjenester i hele landet.

Det er viktig å få fram at vi er glad for at man har utviklet gode akuttilbud ved å bruke ambulansefly og stadig mer avansert utstyr i ambulanser, tilbud som bidrar til at belastningen for pasientene blir mindre.

Til tross for gode ambulansetjenester pågår det svært mange debatter i hele landet – og med stort engasjement – om fortsatt å videreutvikle gode akuttilbud til befolkningen rundt omkring. Disse debattene må og skal vi ta på alvor.

Når vi er så avhengig av et godt utbygd ambulansetilbud, er det også svært viktig at de som sitter på AMK-sentralene, har både nødvendig kulturforståelse og språkkompetanse med tanke på våre minoriteter. Senest i går var det et oppslag i NRK Sámi Radio hvor manglende språkkompetanse kunne fått alvorlige følger. Jeg registrerer at en samlet komité stiller seg bak denne utfordringen.

I Finnmark har vi befolkning for ett sykehus, geografi for tre. Løsningen har vært å bygge sykestuer eller DMS-er som tilbyr sengeposter, men også meget avanserte spesialisthelsetilbud. Mange av disse ligger i grenselandet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, den såkalte 1,5-linjetjenesten. Utfordringen så langt har vært å finne gode finansieringsmodeller som sikrer en videre utvikling av dette tilbudet. Jeg er fornøyd med at meldingen er så klar på at disse utfordringene snart er historie.

Selve kjernen i Samhandlingsreformen er at pasientene også skal få gode helsetilbud utenfor sykehus og i nærheten av sine hjem. Jeg er stolt over å kunne si at svært mye av det som ligger i bunnen for denne meldingen, er gjort på bakgrunn av de gode erfaringene vi bl.a. har gjort i Finnmark. «Alta-modellen» er et kjent begrep, hvor filosofien har vært å utvikle så gode helsetilbud som mulig med utgangspunkt i ikke å være en sykehuskommune. Så langt har dette vært en suksess, og hvor samhandling mellom ulike nivåer har vært i fokus.

Basert på egne og andres erfaringer er jeg trygg på at denne reformen blir til det beste for pasienter land og strand rundt.

Roald Aga Haug (A) [14:07:26]: Samhandlingsreforma er ei tillitserklæring til norske kommunar. Førebygging og tidleg innsats er mangelvarer i dag. Dette vrir ressursbruken i retning av dyre spesialisthelsetenester. Målet i Samhandlingsreforma er å snu denne utviklinga. Kommunane er tiltenkte ei nøkkelrolle. Framstegspartiet karakteriserer dette som ei reform utan innhald. Dette er feil.

For det første er det tale om ei stor endring på systemnivå, med kommunale tilbod før, i staden for og etter sjukehusopphald.

For det andre finst det ei rekkje gode eksempel frå ulike plassar i landet på at samhandlingsløysingar kjem pasientane til gode. Min eigen heimstad, Odda, høyrer til Helse Vest. Her har ein gjennom helsetorgmodellen starta seks ulike pilotprosjekt mellom sjukehusa, Høgskolen Stord/Haugesund og kommunane gjennom lærings- og meistringssenter i Helse Fonna. Mange kommunar er godt i gang med å utvikla samarbeid i reforma si ånd.

Høgre kan på si side tolkast som om dei ønskjer å gjera Samhandlingsreforma til eit spørsmål om kommunestruktur. Dette er ikkje ei kommunesamanslåingsreform. Det er sjølvsagt ei reform retta mot den det gjeld: pasienten. Å gjera dette til ein strukturdebatt vil berre skapa utilsikta motstand.

Samhandling skal gje betre kvalitet i helsevesenet, det er dette det dreier seg om. Skal Samhandlingsreforma lykkast, må fleire kommunar samarbeida. Dei større kommunane i ein region kan ta på seg ei vertsrolle. Min eigen kommune, Odda, er akkurat ein slik naturleg vertskommune. Med eit godt lokalsjukehus og små omkringliggjande kommunar som kan dra vekslar på sjukehuset, samarbeid rundt legevaktordningar, legesenter og handtering av rusproblematikk. Mange kommunar ønskjer ein slik pilotfunksjon og er i gang med å utnytta allereie utbygde tenester og er i aktiv dialog med nabokommunar om samarbeid.

Kommunal medfinansiering har vore eit tema i debatten. Det bør køyrast pilotprosjekt som testar ut ulike modellar før ein konkluderer på dette området.

Vi går no inn i ein arbeidsam og spennande periode over det ganske land. Vi treng entusiasme og sterk forankring i samhandlinga vidare.

Are Helseth (A) [14:10:19]: Jeg har fått muligheten til å innlede om Samhandlingsreformen på svært mange møter i hele landet gjennom de siste månedene, både faglige møter og politiske møter. Disse møtene har hatt noen fellestrekk.

For det første har møtene vært preget av veldig optimisme og veldig engasjement, om både Samhandlingsreformens ideer og om gjennomføringen. Derfor har jeg hatt en helt annen erfaring fra de møtene jeg har vært på, enn det som representanten Solberg ga uttrykk for i sitt innlegg.

For det andre har jeg pleid å takke, når jeg kommer på et slikt møte, fordi jeg får lov til å snakke i 20–30 minutter om Samhandlingsreformen. Jeg har pleid å si at det er mulig å gi et innlegg på fem minutter, men da vil forsamlingen få en restaurantversjon. Den smaker godt og kan til og med være underholdende, men forsamlingen kommer raskt til å bli sulten på mer kunnskap. Når man får litt mer tid, er det mulig å gå inn i og gjennom reformens idé med respekt for hele innholdet. Samhandlingsreformen er faktisk på veldig mange steder åpen og diskuterende. Det står veldig mange steder i stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen at man avventer en retningsavklaring i Stortinget før videre konkretisering. Slik avklaring gis i behandlingen her i dag.

For det tredje: I debattrunden er det to faste temaer som alltid kommer opp. Det ene temaet er: Dette må ikke bli et nytt Nav. Dette føler jeg at komiteen og flertallet har tatt med seg når vi legger så stor vekt på trygg gjennomføring, at vi velger å kvalitetssikre det vi trenger å kvalitetssikre, og at vi skal tilpasse farten på gjennomføringen i forhold til tilgangen på personell. Det andre som dukker opp i alle debattrunder, er at folk vil vise fram sine egne, lokale samhandlingstiltak, og det gjør de med berettiget stolthet. Det minner oss om at vi ikke har funnet opp Samhandlingsreformen i den sentrale stat, men vi setter det i system, sprer de gode løsningene til hele landet, og vi stiller krav om at de skal brukes.

Til tross for betydelig enighet har retorikken i dag forsøkt å skape stor avstand. Jeg kan ikke følge opp alle oppspillene, men jeg tillater meg å gjøre et stopp ved representanten Olsens innlegg hvor det kom to forsideoverskrifter: både at meldingen er god, og at det eneste som er igjen, er overskriften. Her tror jeg at det har blitt litt for mye Møllers tran på Fremskrittspartiets landsmøte.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:13:32]: Det har vært flere som har sagt her i dag at jeg har sagt at disse 42 forslagene var for dyre. Det er til og med tatt med i innstillingen, i en merknad fra Fremskrittspartiet. Det har jeg ikke sagt. Dette er hentet fra TV 2-nyhetene den 11. mars, hvor det er ramset opp en rekke ting som man vil ha mer av: private sykehjemsplasser, mer penger til ulike områder i helsetjenesten – som vi selvfølgelig skal bruke mer penger på, men det var jo ikke det denne reformen skulle dreie seg om. Denne reformen skulle jo dreie seg om at vi skulle bygge et robust helsevesen for fremtiden. Vi skulle vise en retning, og så skulle vi følge det opp av en helse- og omsorgsplan og en ny lov. Loven skal på høring til høsten, og begge skal behandles til våren.

Siv Jensen sa at vi var mer opptatt av systemene enn av enkeltmennesker. Det vil jeg avvise på det sterkeste. Vi hadde ikke gått inn i et så stort reformarbeid med så stor entusiasme, vil jeg si, og møtt så stor entusiasme hvis det ikke var fordi at vi var opptatt av enkeltmennesker, opptatt av pasientenes ve og vel og tok på alvor det som er den store utfordringen, at mange mennesker – særlig kronikere – møter et altfor fragmentert helsevesen, hvor vi er nødt til å ta skjeen i en annen hånd, og hvor vi må sette kommunene i stand til å ta et mye større ansvar for å møte de utfordringene som er.

Gåsvatn var inne på at han er redd for at eldre skal bli tapere. Det er en bekymring jeg godt kan forstå kommer opp, at eldre kan bli tapere. Men veldig mye av denne reformen er jo nettopp konstruert for å ivareta eldre på en bedre måte enn i dag, la eldre slippe å ligge lenge på sykehus, men bli mer og bedre ivaretatt i sine nærmiljø. Det er ikke gjort med et vedtak her i dag, men da vil vi i hvert fall vite hvordan vi skal bygge opp fremtidens helsevesen, og kan innrette oss på hvordan vi skal ivareta det.

Når det så gjelder representanten Høie, må jeg si at jeg er ganske overrasket over retorikken. Her kommer man med at jeg skal ha holdt noen for narr, når opposisjonen bare går ut og stiller krav om at man skal være enig i 42 tiltak, og attpåtil sier at her er man heller ikke enig, da har jeg misforstått. Da må jeg si at det minner ikke mye om et ønske om forlik. Da blir det mer et fait accompli. Det var vi ikke med på.

Tore Hagebakken (A) [14:16:50]: Dette er ingen sparereform. Men vi skal spare folk for å møte systemer som ikke fungerer godt sammen. Derfor er det viktig å gå løs på systemene og lage gode systemer, fordi det gjør at folk får det bedre.

Jeg synes Tove Karoline Knutsen gikk litt inn i kjernen rundt den uenigheten vi ser her i dag. Jeg spør: Hva er det egentlig vi rød-grønne så dramatisk har vasket bort i forhold til det som en gang ble lagt fram som melding? Hva er det vi har vasket bort? Jo, vi vil kvalitetssikre de økonomiske incentivene, som jeg har sagt tidligere, noe komiteen er helt enig i er riktig. Og jeg gjentar: Vi har altså lyttet, ikke minst til KS, som har en helt sentral rolle her for at vi skal få gjennomført reformen, da de representerer Kommune-Norge, som er så ekstremt viktig i denne sammenhengen.

Om vi kvalitetssikrer, betyr ikke det at det ikke skal være incentiver. Jeg tror det er lurt at kommunene også har incentiver. Det har i grunnen høyrepartiene sørget for å vaske bort så godt de kan fra sitt ståsted, bortsett fra på ett punkt. Hva er så høyresidas alternativ? Jeg vil si til det at vi kan ikke basere en nasjonal reform utelukkende på forsøksvirksomhet rundt omkring i landet, supplert med en senket andel rammeoverføring til sjukehusene og økt privatisering, slik høyrepartiene foreslår. Det er ikke noen reform. Vi er for skreddersøm der ute, og vi skal tilrettelegge for skreddersømmen, men vi må jo lage nasjonale ordninger og tilrettelegge slik at vi lykkes.

Det som vi ikke har gjort, er å behandle denne meldinga som om den var et budsjett. Det betyr ikke at vi har sluttet å prioritere viktige helsepolitiske saker. Jeg synes heller ikke Høyre har noen grunn til å presentere som en heltedåd at de har villet ta over 500 mill. kr fra det som skulle gå til økt pasientbehandling for øvrig, for dermed gjennom hele året å kunne skryte av satsinga på rehabilitering. Jeg syns man av og til skal minne om hvor en tar pengene fra, før en blir tøff i det ytre, for å uttrykke det slik. Det får være grenser for svartmaling.

Dagens mest helsvarte beskrivelse fikk vi fra Siv Jensen, som kom, la reformen stein død og forsvant. Jeg skal ikke si at hun var gneldrete og sur, for det er det ikke lov å si her i salen. Det var derimot bare et sitat fra Håvard Narums kommentarartikkel i dagens Aftenposten om landsmøtet og det han kaller «frustrasjonspartiet».

Jeg vil spesielt ønske Kristelig Folkeparti alt godt i det videre samarbeidet med sine allierte på høyresiden.

Presidenten: Da vil presidenten fortelle Tore Hagebakken at han bør kjenne systemet her, slik at han unngår klubbing fra presidenten. Jeg ber om at representanten ikke prøver seg på det i senere innlegg.

Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [14:20:12]: Det har vært kritisert at opposisjonspartiene sier at denne reformen tar for lang tid. Men det er jo ikke reformen i seg selv som tar for lang tid. Poenget er jo at Regjeringen er inne i sitt femte år, og de hadde en utredning – Wisløff-utvalgets innstilling om samhandling – i hånden fra første dag. Der var det nedfelt et utstrakt behov for samhandling og for samarbeid. Nå skal det komme – jeg listet opp her i sted – en rekke nye utredninger, og det kommer til å ta minst ett år før kommuner, sykehus og pasienter kjenner oppgavedeling og finansieringssystem. Når reformen så er klar, kan man gjerne bruke tid på gjennomføring gjennom prosjekter. Det tok ti år før fastlegereformen fant den endelige formen, så det er ikke reformen i seg selv, men det er det at man har brukt så lang tid.

Så konstaterer jeg at statsråden ikke svarte på mitt spørsmål. Jeg ber igjen om at hun svarer – dette er det helt vesentlig at Stortinget får vite: Tar man sikte på en bestemt generell medfinansieringsmodell fra 2012, som skal gjelde alle kommuner og alle foretak?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:21:33]: Jeg har et par kommentarer – først til representanten Haugli. Han presiserte først at Aker sykehus er et lokalsykehus. Det var han veldig klar på. Så sa han at å legge det ned er «en kostbar og dårlig løsning». Da er mitt spørsmål til statsråden om hun der er enig med representanten Haugli. Jeg ber om å få en kommentar til det.

Men så la Haugli til: Dersom det allikevel skulle skje, la han ansvaret over på Oslo kommune. Det er snakk om et stort politisk spill. Hvis man først, som ansvarlig parti som sitter i regjering, legger ned et lokalsykehus og så legger ansvaret på Oslo kommune for at det skal bli videre drift på Aker sykehus som del av en ny reform, er ansvarsfraskrivelse satt i system. Dersom representanten Haugli og resten av Oslos arbeiderpartibenk er enig i at Aker sykehus bør bevares, kan de gjøre noe med det nå, før det legges ned, i stedet for å skyve ansvaret over på Oslo kommune og de som styrer i Oslo kommune.

Så en replikk til representanten Geir-Ketil Hansen: Han sa i debatten tidligere i dag, da han snakket om forventningene til levealder i Oslo – den debatten har man stadig vekk i Oslo bystyre, og den er veldig interessant – at i noen bydeler i Oslo er det 12 år lenger forventet levetid. Vestre Aker er tatt ut, og Sagene har 12 år kortere levetid.

Så lurer jeg på: Er det genetisk? Tror man at det er et langtlivsgen som finnes i Vestre Aker, som man ikke har funnet i noen andre bydeler? Det er neppe det. Er det slik at det er finansielt, at det er de som har god råd, som lever lenge, eller at de kan kjøpe seg livslengde? Neppe. I så fall ville det være slik at hvis man bodde på Sagene og vant i Lotto, burde man umiddelbart flyttet til Vestre Aker, slik at man kunne leve i gjennomsnitt 12 år lenger. Det hadde vært en greie.

Er det mulig at det skyldes livsførsel? Kanskje det – kanskje det er livsførsel. Da er det jo kosthold, mosjon og livsstil generelt som kanskje gjør at man lever lenger i gjennomsnitt enn andre gjør. Spørsmålet er: Er det politikernes oppgave å få folk til å leve lenger, få folk til å spise epler, få folk til å spise gulrøtter i skolen eller grønnsaker til middag eller få folk til å slutte å røyke osv.? Er dette politikernes oppgave, eller er det folk flest som må ta ansvar for egne liv, hvis man har informasjon nok om dette? Da vil jeg si at det først og fremst er ansvaret til den enkelte. Vi kan legge til rette for visse politiske grep, men vi kan altså ikke tvinge folk til å spise grønnsaker eller slutte å røyke for at de skal leve lenger. Det er et valg folk tar selv, og det har ingenting å si hvor man lever – det er hvordan man lever livene sine, som betyr noe.

Heikki Holmås (SV) [14:24:49]: Det er jo fristende å gå inn i en debatt med Christian Tybring-Gjedde. Det er det jo alltid.

Jeg vil bare si til ham at det viser en fullstendig mangel på idé om hva hans samfunnsansvar er, hvis han mener at det ikke er politikernes jobb å sørge for å legge til rette for at folk skal leve lenger, spesielt i de delene av byen som har de dårligste levekårene. Men det er en kjent sak at Fremskrittspartiet er imot å utjevne forskjeller. Det vi fikk høre her, er bare et godt bevis på akkurat det.

Jeg vil snakke om Samhandlingsreformen. Vi i kommunalkomiteen og jeg som kommunalkomitéleder reiser veldig mye rundt og treffer representanter for kommunene. Jeg opplever at Samhandlingsreformen slik den foreligger, som har vært diskutert her i dag, er en tillitserklæring til landets kommuner. Det synes jeg er veldig bra. Det handler om troen på at en god del av de oppgavene som i dag utføres ved sentraliserte institusjoner, i større grad kan gjøres bedre for innbyggerne i landets kommuner hvis kommunene i større grad får ansvaret for dette og i større grad har muligheten til å samarbeide om det. Den form for samhandling tror jeg det er veldig bra at vi nå gjennomfører.

Jeg opplever et helhetlig og et helhjertet engasjement fra Kommune-Norge i møter med kommunene. En av dem jeg besøkte, Bø i Vesterålen, var veldig klar på at de så for seg at de kunne klare det nettopp fordi de var lokale. De hadde muligheten til å se de ordinære helsetjenestene, primærhelsetjenestene, i samarbeid med sykehjemstjenesten, hadde muligheten til å se dem i sammenheng med mer spesialiserte sykehjemstjenester. På den måten kunne de gi et bedre tilbud til innbyggerne sine enn det de ellers ville klare med dagens system, som er mer fragmentert. Jeg tror at lokale enheter kan være bedre til å se hele mennesket.

Så er spørsmålet: Hvordan kommer vi herfra og i mål? Jeg synes debatten har vist at den jobben som helsekomiteen har gjort, har vært god. Vi ser nøye på og lytter til kommunene når det gjelder samarbeid, og når det gjelder hvordan vi lager økonomisystemer, hvordan tingene der skal rigges på en skikkelig måte. Jeg tror det er viktig at vi tar oss den tiden vi trenger til å gå skrittene, slik at vi sørger for at denne reformen blir så god som mulig, og at vi lytter til kommunene når de sier hvilke oppgaver de er klare for å overta. Det er ganske mange. De sier klart fra at de er klare til å overta, og vi må sørge for at de oppgavene fullfinansieres på en skikkelig måte. Vi må også sørge for at de incentivene vi gir, er slik at vi sikrer samhandling, forebygging, habilitering og rehabilitering. Da har jeg tro på at dette skal bli en reform som kommer til å stå seg i tiden som kommer.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Arne Olsen (FrP) [14:28:08]: Flere representanter fra den rød-grønne siden har vært innom Fremskrittspartiets landsmøte, dvs. i ettertid. Are Helseth var en av dem som trodde jeg hadde drukket «for mye Møllers tran» på landsmøtet, men jeg kan forsikre representanten Helseth om at det er helt andre ting enn Møllers tran det drikkes på Fremskrittspartiets landsmøte. Han er hjertelig velkommen til å komme og besøke oss neste gang, så han kan få lov til å observere det selv.

Jeg har lyst til å følge opp noe representanten Kalland fra Senterpartiet sa, nemlig da hun slo fast med bred penn at lokalsykehus skal inneholde akuttilbud og fødetilbud. Dette har vi forsøkt å utfordre statsråden på gjennom hele sesjonen uten å få et klart svar på hva definisjonen skal være. Derfor blir spørsmålet: Har Senterpartiets Kalland rett i at de skal inneholde dette, eller har Regjeringen en annen politikk?

Erna Solberg (H) [14:29:21]: Det hender av og til på slutten av slike debatter at det er da debatten tar av. Etter alle de fine hilsenene kommer den politiske snerten. Jeg må bare si at jeg synes ikke statsråden traff så veldig godt i sitt forsøk på politisk snert. Derfor kommer jeg inn igjen for å kommentere et par av hennes påstander.

Den ene var at statsråden sa at det ikke var fordi opposisjonens krav var for dyre at de avviste det. Det er en interessant og ny opplysning. Men det er litt rart at statsråden gjemmer seg bak et TV 2-oppslag, for statsministeren sto for én uke siden i denne salen og ga samme begrunnelse som statsråden selv ga på TV 2 for hvorfor de ikke var for. Han sa at forhandlingene hadde strandet fordi kravene var for dyre. Jeg mener at når man tar til etterretning at man mener at det er for dyrt med en opptrappingsplan for rehabilitering, at man mener at en rekke andre av de tiltakene og forslagene som kommer, er for dyre, er det viktig at man også sier det til pasientforeningen, som år ut og år inn har hørt noe helt annet fra de rød-grønne partiene på disse områdene. Det er faktisk slik at vi tror at mer penger til rehabilitering betyr færre sykehusinnleggelser, fordi svingdørsproblemene er for dårlig opptrening og hjelp etterpå. Derfor er det mulig å gjøre omprioriteringer også innenfor budsjettene.

Det er det ene jeg synes er påfallende. Derfor vil jeg be statsråden snakke med statsministeren og avklare hva Regjeringens offisielle svar faktisk er: Er det det at kravene vi stilte, var for dyre? Eller er det innholdet i kravene som er problemet? Hvis statsministeren er enig med sin statsråd nå om at det ikke er fordi det er for dyrt, må statsministeren rette opp det svaret han ga i muntlig spørretime i forrige uke.

Det andre som helseministeren klarte å få seg til å si, var at det var så vanskelig å forhandle fordi vi hadde stilt 42 krav. Jeg har ikke vært med på en forhandling i dette huset hvor ikke nettopp utgangspunktet har vært at opposisjonen eller de man skal forhandle med, stiller en del krav, og så begynner man å forhandle. Klimaforliket begynte med 61 krav fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Så gjorde vi en nitid jobb og gikk gjennom det. Noe fikk vi ikke igjennom, noe fikk vi igjennom. Mesteparten av det Regjeringen skryter av som sin egen politikk i dag, fikk vi igjennom. Men det er jo slik forhandlinger skjer.

Vår opplevelse var: Vi leverte kravene og ble avvist på noen som helst realitetsvurdering. Regjeringen var ikke interessert i det hele tatt å snakke for å se hvor det var mulig å finne minste felles multiplum. Regjeringen var ikke interessert i noe forlik og noen retning vi var enige om som flertall på Stortinget når det gjaldt Samhandlingsreformen.

Presidenten: Representanten Bent Høie har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Bent Høie (H) [14:32:41]: Representanten Hagebakken lurte på hva det var flertallet hadde vasket bort fra meldingen gjennom stortingsbehandlingen. Svaret på det er at i stortingsmeldingen er det en gjennomgående formulering at disse problemstillingene skal avklares gjennom Stortingets behandling, og i innstillingen fra flertallet i komiteen er det en gjennomgående formulering at disse spørsmålene skal avklares gjennom videre utredning i Regjeringen. Det vil si at Regjeringen driver og spiller pingpongball med seg selv og de spørsmålene som egentlig skulle vært avklart i denne saken. Det er det som er vasket bort. Avklaringen er vasket bort.

Så konstaterer jeg at ingen fra regjeringspartiene til nå har svart på mitt spørsmål: Er det kommet ny dokumentasjon som kan underbygge regjeringspartienes påstand om at en ISF-finansiering på 40 pst. innebærer at bl.a. kroniske pasienter blir diskriminert eller ikke blir prioritert i helsevesenet? Hvis ikke konstaterer jeg at NOU-en for 2003, som sier at en reduksjon i ISF kun har med kostnadskontroll å gjøre – ikke prioritering – står ved lag. Det bekrefter at dette er en sparereform.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:34:13]: Jeg har sett i innstillingen på hva som ligger der når det gjelder finansiering, og hva som er forslag fra opposisjonen og fra flertallet. Vi ser samtidig at komiteen mener

«at det er viktig at regjeringen i det videre arbeidet med gjennomføringen av samhandlingsreformen kvalitetssikrer grundige mulige modeller».

Det var også det jeg sa tidligere, at vi jobber med ulike modeller for finansiering for å være treffsikre med hensyn til å treffe både store og små kommuner. Hvordan dette skal innrettes, kan jeg ikke avklare nå. Det er et arbeid som pågår.

Så er det flere som har sagt at reformen tar for lang tid. Jeg skjønner den utålmodigheten. Men det er likevel slik at man i mange kommuner forbereder seg på reformen. Man har gjort og gjør mye for å forberede seg, ikke minst når det gjelder å samarbeide med andre kommuner, etablere lokalmedisinske sentre, og også i den sammenheng få et nytt fokus på rehabilitering. Sonja Sjøli sa tidligere at vi ikke ville satse på rehabilitering, men jeg mener jo at Samhandlingsreformen i hele sin form er en reform for habilitering og rehabilitering, hvor det er svært viktig at rehabilitering blir mye sterkere fokusert, ikke minst i kommunene. Nettopp hva som skal ligge på kommunene, og hva som skal ligge på spesialisthelsetjenesten, vil vi avklare i det videre arbeidet, for rehabilitering må ligge på begge steder.

Når det gjelder Aker og situasjonen for Aker nå, er det etablert en rusakutt på Aker. Det kunne jo hende at Oslo kommune vil etablere sin storbylegevakt der. Det vil være en mulighet for Aker. Da vil man ikke ha bruk for hele sykehuset, men man kan ha bruk for deler. I tillegg mener vi at det ville kunne etableres en god samhandlingsarena på Aker, som nettopp kunne ivareta de store kronikergruppene, som det er mange av. Uansett er det et stort behov.

Så til Fremskrittspartiet og lokalsykehus. Det ble tatt opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2008, så der finner man egentlig det som gjelder lokalsykehus og ulike funksjoner.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:37:18]: Etter denne debatten kan vi konstatere at Regjeringen har stilt et helt grunnleggende og betimelig spørsmål når det gjelder den norske helsetjenesten. Det er: Hvordan sikre bedre samhandling mellom de ulike ledd – bedre helhet i hele kjeden? Regjeringen har dessverre gitt høyst uklare svar. Den har fremmet noe den kaller en reform, men som i realiteten er en skisse til videre utredningsarbeid, på tross av at det ikke har manglet på utredninger. Vi har Wisløff-utvalget, vi har Brustads operasjonalisering av Wisløff-utvalget, og vi har det omfattende arbeidet som Bjarne Håkon Hanssen satte i gang. Det mest positive som kan sies om den prosessen, er at det har satt i gang en enorm entusiasme for samhandling rundt omkring i hele landet. Det samhandles nå bedre og mer enn noen gang, og ære være Regjeringen og Bjarne Håkon Hanssen for det.

Men Regjeringen har ikke vært i stand til å gi svaret på de organisatoriske og finansielle spørsmålene som må på plass for at dette skal bli noe mer enn en entusiastisk utgave av et politisk verksted, at det skal bli en reform. Det er synd at denne stortingsbehandlingen ender i nye bestillinger av utredninger, når det vi trengte, var politisk handling. Hele Norge roper på det nå. Landet er klart for mer samhandling. Ja, de gjør det allerede, men de får altså ikke Stortingets og Regjeringens svar på innenfor hvilke organisatoriske og finansielle rammer.

Regjeringen har skapt entusiasme om samhandling ute i helsetjenesten, men den har ikke klart å samhandle politisk her i Stortinget. Det beklager jeg, fordi hele opposisjonen var rede til å samhandle. La gå at noen av de 42 kravene ikke var spiselige for Regjeringen. Det er jo bare et utgangspunkt for forhandlinger. Men i realiteten har vi fått avdekket at det ikke har vært noen reell politisk prosess og forhandling i det hele tatt om noe så viktig som den kanskje største politiske endringsprosessen som dette stortinget i denne stortingsperioden skal ta stilling til. Det synes jeg handler om en manglende evne til samhandling, som ikke Regjeringen burde være bekjent av – en regjering som har invitert Stortinget til samhandling og til brede forlik om de store sakene. Vi har vært rede til det. Vi er fortsatt rede til det, og vi håper at denne saken ender i mer samhandling framover, uavhengig av hva som nå bestemmes av Stortinget. Min oppfordring til Helse-Norge: Stå på! Gjør det Stortinget ikke klarte. Sørg for samhandlingen i praksis, og så får vi se om vi kan få en ny regjering som kan få fart på de organisatoriske og finansielle rammene. For det trenger Helse-Norge.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:40:35]: Statsråden sa at Samhandlingsreformen var en rehabiliteringsreform. Da denne ble lagt fram i fjor sommer, var den så å si rensket for omtale av rehabilitering og viktigheten av det. Det som ligger i innstillingen av merknader nå når det gjelder rehabilitering, er det faktisk opposisjonen som har lagt inn, og som regjeringspartiene har sluttet seg til.

Så har vi, representanten Høie og jeg, nå i flere timer prøvd å få svar på dette med innsatsstyrt finansiering. I en pressemelding som regjeringspartiene sendte ut den 20. april, sier de at spørsmålene om den innsatsstyrte finansieringen skal være 30, 40 eller 50 pst. er et grunnleggende ideologisk spørsmål, og dette gjentok også representanten Hagebakken i sitt innlegg. Så har NOU 2003:1 om innsatsstyrt finansiering vært nevnt her. Det påpekes at en høyere andel ISF bidrar til økt pasientbehandling. En redusert ISF-sats gir først og fremst bedre kostnadskontroll gjennom å redusere sykehusenes incentiv til å behandle pasienter. Når det ikke er blitt svart på om det foreligger noen nyere faglige utredninger om effekten av innsatsstyrt finansiering, kan ikke vi forstå det annerledes enn, som også representanten Høie var inne på, at det må være kostnadskontroll som egentlig er begrunnelsen, og så gjemmer man seg bak at dette er et «ideologisk spørsmål». Jeg spør igjen statsråden helt konkret: Foreligger det ny faglig dokumentasjon på at innsatsstyrt finansiering faktisk fører til dårligere pasientbehandling?

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:43:13]: Det er gjentatt en rekke ganger spørsmålet om det fins faglig dokumentasjon utover det som visstnok ligger i en NOU av 2003, på at innsatsstyrt finansiering, hvis jeg oppfatter det rett, ikke har de uheldige konsekvensene at dette går ut over kronikere, rehabilitering, psykiatri, rus – altså de pasientgruppene som hevdes å komme dårlig ut med innsatsstyrt finansiering. Og det er dokumentert at de gjør det. Poenget er at systemet med innsatsstyrt finansiering ikke er laget for det som er hovedlinjen i Samhandlingsreformen, nemlig forebyggende helse, nemlig folkehelse, nemlig tidlig innsats. ISF-systemet er laget for å øke aktiviteten på sykehusene og for å stimulere til effektivitet i sykehusene. Det er det som var beskrevet som begrunnelsen for det. Hovedpoenget her er at det systemet er ikke laget for det som denne reformen har som siktemål. Jeg merker meg jo at på det området er Kristelig Folkeparti enig med regjeringspartiene.

Så er det også kritisert at man ikke har villet samarbeide, at disse samarbeidsinvitasjonene, som de blir omtalt som, ikke ble gjennomført som man hadde håpet på. En viktig begrunnelse for det var at en god del av forslagene var laget som budsjettforslag, så de var knyttet til neste års statsbudsjett og var av en sånn økonomisk karakter at det ikke ville være mulig å ta dem inn i en stortingsmelding, som dette er. Det er en stortingsmelding, det er ikke et budsjettforslag. Men det forhindrer jo ikke at det har vært samarbeid i den ordinære komitébehandlingen, for behandlingen av saker i Stortinget gjøres jo i komiteene, og der er det lagt til rette for samarbeid. En rekke forslag som opposisjonen er kommet med, er også tatt inn i flertallsinnstillingen. Det har vært forslag, det har vært samarbeid, og det har vært høringer.

Vi har lyttet til andre også, ikke minst når det gjelder den økonomiske modellen. Vi har jo blitt kritisert for at vi ikke har helt klare svar på hvordan den bør være. Vi har lyttet til KS, som representerer kommunesektoren. De ønsker en bredere prosess, hvor de selv blir involvert, før man lager den endelige modellen for hvordan dette skal gjennomføres. Så det å forankre dette i kommunesektoren før vi innfører den, er altså den veien posisjonen har valgt å gå, og vi er ganske overbevist om at det er den riktige veien å gå. Også andre instanser, bl.a. Forskningsinstituttet, som var på høring, anbefalte komiteen og Stortinget å gjøre det på den måten. Vi gjør det på den måten, og vi er forbauset over at vi blir kritisert for det. For det er den eneste riktige og trygge måten å gjøre det på for å få gjennomført Samhandlingsreformen slik den er beskrevet, og slik den ligger på bordet i dag.

Håkon Haugli (A) [14:46:34]: Det var representanten Tybring-Gjeddes innlegg og spørsmål om Aker sykehus som fikk meg til å tegne meg på nytt.

Selve kjernen i Samhandlingsreformen er å styrke kommunenes arbeid med forebygging, slik at vi kan forhindre at folk blir syke og dermed reparere mindre. Når lederen av Oslo FrP advarer mot å skyve ansvaret over på kommunene, blir jeg usikker på om han har forstått innholdet av reformen, eller om det kun er hans eget parti som nekter å ta sin del av ansvaret. Uansett gjør han nøyaktig det jeg advarte mot i mitt innlegg: Han gjør Aker sykehus til en brikke i et politisk spill framfor å ha fokus på de behov innbyggerne i Oslo har.

Alt ligger til rette for at Aker sykehus kan utvikles til et godt samhandlingssykehus med viktige nye helsetilbud. Det forutsetter at Oslo kommune vil bidra. Om Tybring-Gjeddes innlegg betyr at Fremskrittspartiet ikke er villig til å gjøre sin del av jobben, er det trist, og det bekrefter inntrykket av at Fremskrittspartiet er mer opptatt av partipolitiske egenmarkeringer enn av å samarbeide om gode løsninger.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:47:59]: En veldig kort kommentar til representanten Sjøli, som mener at hun alene står for det som er skrevet om rehabilitering i komiteens merknader. Det er ikke tilfellet. Saksordføreren, representanten Helseth, var så elskverdig å be meg om å skrive våre merknader til kapittelet om rehabilitering. Det gjorde jeg, og jeg foreslår for representanten Sjøli at vi deler æren av å ha løftet rehabiliteringsfeltet, som er et så viktig felt.

Så vil jeg bare legge til at vi har mye igjen før vi vet nok om hvilke resultater de ulike tiltakene på rehabiliteringsfeltet gir. Vi har noen spennende prosjekter på gang, som jeg nevnte i stad, som går på arbeidsrettet rehabilitering. Vi trenger mer rehabilitering og oppfølging nær der folk bor i kommunene, i tillegg til spesialistrehabilitering. Så vi har ennå veldig mye å lære på dette feltet, som rehabiliteringsfeltet sjøl sier, og som de også ber oss om å følge opp. Det har vi tenkt å gjøre.

Presidenten: Neste taler er representanten Sonja Irene Sjøli, som kanskje deler litt ære.

Representanten Sjøli har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:49:10]: Ja, jeg deler gjerne æren med representanten Tove Karoline Knutsen. Mitt poeng var at statsråden sa at det var mye om rehabilitering i stortingsmeldingen, men Knutsen og jeg er enige om at det var ikke mye.

Så til Geir-Ketil Hansen. ISF skal ikke brukes til forebygging. ISF brukes i spesialisthelsetjenesten, og det faglige utvalget som jeg refererte til, finner ikke empirisk grunnlag for å hevde at kronisk syke ikke prioriteres. Men de foreslår faktisk at flere, også psykisk syke og de som trenger behandling for rusproblemer, bør komme inn under den ordningen, slik at vi kan behandle flere. De bør få fordelen av et system der det lønner seg å behandle pasienter i stedet for å ha folk stående i en helsekø.

SVs og Regjeringens opplegg innebærer økte ventetider og helsekøer samtidig som psykisk syke og rusavhengige holdes utenfor et system som sikrer en raskere behandling.

Presidenten: Representanten Erna Solberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erna Solberg (H) [14:50:31]: Det mest interessante med rehabilitering og Samhandlingsreformen er jo egentlig at vi aldri kommer videre. Det første som skjedde da man la frem Samhandlingsreformen, var at alle de organisasjonene som jobbet for mer rehabilitering, karakteriserte den som et skritt tilbake. Den var mindre forpliktende enn tidligere stortingsdokumenter. Det oppfatter jeg som en utfordring, for vi er alle enige om at rehabilitering er viktig, men vi klarer altså ikke å få til en felles prioritering av det, som gjør at man får gjennomslag for en opptrapping.

Jeg synes det er meget spesielt å høre at man i en stortingsmelding og i en forliksdiskusjon ikke kan diskutere penger. Jeg har lyst til å minne om at da vi diskuterte klimaforliket, var SVs hovedkrav til oss at jeg måtte forplikte Høyre på 10 øre mer på bensinavgiften for at SV skulle kunne leve med et klimaforlik i revidert nasjonalbudsjett samme året. Selvfølgelig går det an å forhandle om penger i forbindelse med et forlik. Det går an å forhandle om tidslinjer. Det går an å forhandle om mye, men dere ville ikke forhandle. Det er saken.

Jorodd Asphjell (A) [14:52:00]: Alle er vi vel enige om at Norge har en av verdens beste helsetjenester, og vi har satset betydelig på behandling av pasienter i årene som har gått. Men vi er også enige om at pasientene opplever at tjenestene ikke er samhandlet godt nok, at mange pasienter ikke får like gode tilbud om omsorg alle steder, og at det tilbudet kunne være enda bedre i kommunene. Medisinsk forskning gjør at ting spesialiseres, at folk behandles raskere og får enda bedre behandling.

En omhandler dette som en sparereform, men vi bruker altså 127 milliarder kr på spesialisthelsetjenesten! Denne reformen skulle legge opp til hvordan vi kan bruke pengene mer riktig innenfor helsetjenesten i årene framover. Skal veksten fortsatt være på spesialisthelsetjenesten, eller skal veksten komme på andre områder?

Det er enighet om basis og mange av de grepene som skal tas. Det er enighet om statusbeskrivelse av norske helsetjenester. Det er enighet om utfordringsbildet, bl.a. med mer forebygging, bedre samhandling og ikke minst sterkere kommunehelsetjeneste.

Flertallet vektlegger i innstillingen forebyggende helsearbeid – inkludert primærforebyggende helsearbeid – tydeligere enn noen gang før. Flertallet vektlegger samhandling mellom helsetjenesten og utdanningssektoren. Flertallet vil ha en kvalitetssikring av muligheter for ytterligere økonomiske incentiver i modellen, og flertallet legger vekt på at dette er en retningsreform, og Stortinget behandler saken med overordnede politiske mål og virkemidler. Videre konkretisering kommer i forbindelse med ny helse- og sosiallov, ny nasjonal helseplan og de årlige budsjettene og kommuneproposisjonene, som ved alle andre saker og reformer tidligere.

Samhandlingsreformen vil løpe over tid, og ligner mye på Opptrappingsplanen for psykisk helse, som gikk i ti år. Endringsarbeidet vil være en del av helsepolitikken og det utøvende helsearbeidet i de neste ti årene framover.

Opposisjonen prøver å være litt mer tydelig, men mye går ikke på endringer, mye går på tiltak som ikke er kostnadsberegnet eller konsekvensvurdert, som opptrappingsplanen for rehabilitering og rus, osv. Opposisjonen vil slå sammen kommuner, opposisjonen sjarmerer legegrupper i forhold til bedre kommunal styring og ledelse, og opposisjonen utelukker økonomiske incentiver overfor kommunene.

Som sagt ønsker vi å se på dette som en retningsreform og hvordan vi kan få til bedre samhandling. Det foregår, som Høybråten nevnte, mye samhandling i dag, og det må vi understøtte gjennom denne reformen. Så vil tiltakene komme i de nye sakene som blir lagt fram for Stortinget.

Presidenten: Representanten Geir-Ketil Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:55:12]: En siste kommentar til det med ISF og spesialisthelsetjenesten i Sonja Irene Sjølis innlegg: Poenget mitt og posisjonens er at når basisbevilgningen økes, legger man incentiver også i spesialisthelsetjenesten som skal henge i hop med de incentivene som må ligge i kommunehelsetjenesten for å få fram forebygging, samhandling, folkehelse og rehabilitering. Det som er poenget, er at man ikke kan ha én type incentiv i spesialisthelsetjenesten som drar i motsatt retning av incentivene som må ligge i kommunehelsetjenesten. Dette må henge i hop, dette må være samhandling. Det er poenget i flertallets innstilling.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:56:11]: Det var representanten Geir-Ketil Hansens forrige innlegg som fikk meg til å gripe ordet igjen, for det presenteres der noen forklaringer på hvorfor Regjeringen ikke har villet samhandle med opposisjonen om dens kanskje viktigste helsepolitiske sak i denne perioden, som ikke står til troende.

For det første hevdes det at opposisjonens krav inneholdt så mange budsjettspørsmål at det i seg selv var grunnlag for å avvise forliksforhandlinger – man kan ikke forhandle om budsjetter i forbindelse med en stortingsmelding. Det er ikke mange dager siden landets statsminister var i Washington og mottok en pris. Han mottok en pris for den gedigne satsing Norge har satt inn for å redde regnskogen. Hvordan var det den satsingen, som beløper seg til mange milliarder kroner, kom inn og ble norsk politikk? Det var ikke takket være statsministeren eller hans regjering. Det var takket være de opposisjonspartier som har tilbudt Regjeringen forlik i denne saken. Det er et glitrende eksempel på at nettopp i Stortingets behandling av en stor stortingsmelding har man forhandlet om budsjettspørsmål – ikke besluttet dem, men forhandlet om dem og blitt enige om dem. Og Regjeringen høster heder og ære for det utenlands.

Det andre argumentet fra representanten Geir-Ketil Hansen var at man måtte ikke kritisere Regjeringen for å utsette en del av de vanskelige spørsmålene, fordi det trengtes en bredere forankring – en bedre prosess. Og da må jeg spørre: Finnes det noe eksempel på en stortingsmelding som har blitt til gjennom en bredere forankret prosess enn den stortingsmeldingen som vi behandler her i dag? Er det virkelig noe Regjeringen skal ha honnør for, så er det det fantastiske politiske verkstedet de har satt i gang rundt samhandling rundt omkring i landet. Så det å hevde at det er behov for enda mer politisk verksted og enda bredere forankring, står heller ikke til troende.

Derfor blir dette til slutt et spørsmål om man ville ta imot den utstrakte hånden som opposisjonen ga, fordi vi er intenst opptatt av at pasientene skal oppleve et mer helhetlig helsevesen. Og det ville man ikke! Det kunne man kanskje ikke, fordi man var så uenige internt – hva vet jeg? Det er i hvert fall et faktum at behandlingen av stortingsmeldingen på et så vesentlig punkt som finansieringssystemet etterlater flere spørsmål etter stortingsbehandlingen enn før stortingsbehandlingen. Da må man spørre: Hvor er dette flertallsregimet som sa: Vi trenger ikke å forhandle, vi kan bare handle. I denne saken har man ikke forhandlet, man har ikke handlet, og man har heller ikke fått samhandlet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.