Elisabeth Aspaker (H) [13:11:02]: Det er ofte langt lettere å vedta reformer enn å gjennomføre dem. Kunnskapsløftet er ikke noe unntak. Bred enighet er ikke noen garanti for at nødvendige tiltak faller på plass, og at sluttresultatet blir som forventet. Dersom vi nå ikke holder oppmerksomheten på Kunnskapsløftets viktigste bærebjelke, lærerkompetansen, frykter Høyre at mange elever fortsatt vil gå ut av norsk skole uten nødvendige kunnskaper og ferdigheter til å kunne mestre videre utdanning og deltakelse i arbeidslivet.

Årlig tilgang på lærere i norsk skole utgjør om lag 3 pst. av den totale lærermassen. Med ny lærerutdanning vil skolen om få år kunne rekruttere lærere med mer spesialisert kompetanse og større faglig fordypning. En slik omlegging av lærerutdanningen – bort fra allmennlæreren som kunne litt om mye – er et viktig steg i retning av en nødvendig kompetanseheving hos norske lærere.

Med en årlig fornyelse på om lag 3 pst. av lærerne sier det seg selv hvor avgjørende viktig det er å satse på etter- og videreutdanning av de lærerne som allerede er i skolen. Storting og regjering har høye ambisjoner på vegne av norsk skole. Ambisjonene må nå følges opp med tiltak som gjør det mulig å nå de målene vi har satt oss.

Kunnskapsløftet er på mange måter inne i sin kanskje mest kritiske fase. Forventningene til reformen er med rette høy, og lærerne er stilt i utsikt vesentlig bedre etter- og videreutdanningsmuligheter, fordi reformen på mange måter er bygd rundt nettopp læreren.

Metodefrihet og mindre detaljstyring gjennom læreplanene krever profesjonelle yrkesutøvere som er trygge i rollen. Det blir enda viktigere å kunne sitt fag, enten det er å beherske de såkalte skolefagene eller kunsten å utøve god pedagogisk ledelse i møte med elvene.

Jeg legger ikke skjul på at Høyre nå er bekymret for at det skal glippe i starten når det gjelder gjennomføringstakten i etter- og videreutdanningen. Det er en bekymring jeg vet lærerorganisasjonene deler med oss. Når sju av ti lærere mener det er behov for påfyll av ny kompetanse, er det jo ikke lærerne det står på. Da må utdanningsmyndighetene på statlig og kommunalt nivå strekke seg langt for å imøtekomme dette behovet innen rimelig tid.

Det er selvsagt en utfordring hvordan man praktisk skal legge til rette for at flest mulig lærere skal kunne etter- og videreutdanne seg, samtidig som skolen skal gå sin gang, for elevene er der, og de blir til og med flere. Spørsmålet er om dagens organisering er godt nok tilpasset dette faktum. Jeg utfordrer kunnskapsministeren til å kommentere om hun mener etter- og videreutdanningen, sånn som den nå er lagt opp, har den nødvendige fleksibilitet. Deler statsråden Høyres bekymring for at de tilgjengelige studieplassene ikke fylles opp?

Fra Høyres side har vi nøye fulgt utviklingen når det gjelder søkertall til de studietilbudene norske lærere har fått, med oppstart kommende høst. Og vi er skuffet. Til tross for ekstrarunder med kommunene synes det nå å være et faktum at et betydelig antall studieplasser vil stå tomme høsten 2010. Etter Høyres mening er det all grunn til å interessere seg for hvordan dette kan skje når ønsket om etter- og videreutdanning er så utbredt.

Hvorvidt staten og kommunene lykkes i å gjennomføre etter- og videreutdanning i et rimelig tempo, er viktig for å kunne ha tillit hos lærerne som er forespeilet et klart løft på dette området. Men det handler like mye om å fremstå som en profesjonell arbeidsgiver og at skolen skal fremstå som en attraktiv arbeidsplass, og gjennom det kunne beholde og rekruttere dyktige medarbeidere.

Det igangsatte etter- og videreutdanningsprogrammet Kompetanse for kvalitet, undertegnet av staten, KS og lærerorganisasjonene, er en tydelig understrekning av sammenhengen mellom godt kvalifiserte lærere og elevenes læring og motivasjon. I formålet med strategien er det også lagt vekt på at målrettet og landsdekkende gjennomføring av videreutdanning skal øke lærernes faglige, didaktiske og pedagogiske kompetanse. Tanken er også at videreutdanning satt i system skal bidra til «å øke læreryrkets status og styrke tilliten til skolens kvalitet».

Det er Høyres oppfatning at oppslutningen er av stor betydning for at målsettingen med videreutdanningsstrategien skal kunne nås, målt i læringsutbytte for elevene og økt status for lærerne.

Til tross for igangsatte kampanjer og oppfølging via utdanningsdirektørene er oppfyllingsgraden av de tildelte studieplassene for mange fylker langt under det man kunne forvente. Ut fra den oversikten jeg sitter med etter at det såkalte restetorget ble stengt sist uke, har 14 fylker lavere enn 70 pst. påmelding. Men verre er det at fem fylker ligger under 50 pst., med Sogn og Fjordane desidert på bunnen med 2 pst. påmelding. Nord-Trøndelag, som ligger på topp, har en utnyttelsesgrad på 85 pst. – også der er det mer å gå på. Tatt i betraktning det forarbeidet som er lagt ned av involverte parter, må dette være skuffende tall når vi altså vet hvor stort behovet for kompetanseheving er.

Om den nasjonale satsingen på videreutdanning skal lykkes, er det etter Høyres oppfatning av stor betydning at departementet sørger for å holde høyt trykk på denne saken. Vi kan ikke slå oss til ro med en deltakelse på dette nivået, og spørsmålet er nå hva man har lært av årets opptak til videreutdanning.

Jeg er selvsagt oppmerksom på at vi er i startfasen av videreutdanningsstrategien, men nettopp derfor er jeg så opptatt av at vi kommer godt i gang. Strategiens troverdighet kan stå på spill om vi ikke lykkes bedre enn årets søkertall kan tyde på. De fylkesvise forskjellene som avdekkes, er det nødvendig å komme til bunns i. I likhet med kunnskapsministeren vil Høyre bekjempe forskjeller i Skole-Norge, og når læreren er viktigst, er det høyst foruroligende at noen fylker blir hengende etter i gjennomføringen av kompetanseheving og videreutdanning.

Med bakgrunn i de søkertallene vi nå ser, må det være grunn til tidlig innsats for å rette opp situasjonen. Vi må lære av erfaringer fra skolen, at det ikke er noen god strategi å vente og se om ikke problemene retter seg av seg selv, men vi må så raskt som mulig avdekke hvor det har sviktet og sette inn mottiltak.

Et annet vesentlig spørsmål når så vidt mange studieplasser ikke fylles opp, er hvordan søkerne fordeler seg på fag. I lys av de utfordringene norsk skole står overfor, særlig når det gjelder realfag, er det overmåte viktig at vi greier å holde høy gjennomføringstakt i disse fagene. Tall fra videregående skole viser at om lag 25 pst. av realfaglærerne vil gå av med pensjon de neste fem årene. Dersom ikke skolen skal lide et stort kompetansetap når de mest erfarne lærerne pensjoneres, må yngre kolleger gis mulighet til å høyne sin kompetanse nå.

I strategidokumentet slås det fast:

«En suksessfaktor for strategien er god søkning til og lite frafall fra videreutdanningen. Partene skal følge utviklingen og vurdere innretningen på systemet dersom deltakelsen og gjennomføringen ikke er som ønsket.»

Avslutningsvis har jeg tre spørsmål til kunnskapsministeren:

• Hva vil Regjeringen foreta seg med bakgrunn i at et stort antall videreutdanningsplasser ikke har søkere, og de betydelige fylkesvise forskjellene som er avdekket?

• Lave søkertall forklares bl.a. med at tilgjengeligheten til utdanningstilbudene er vanskelig fordi de geografisk ligger langt borte. Tilbud om nettbaserte løsninger etterlyses. Hva er statsrådens kommentar til det?

• Hva vil statsråden gjøre for å sikre at videreutdanningen kan bidra til å løse den akutte situasjonen knyttet til avgangen av et stort antall realfaglærere i videregående opplæring de kommende fem årene?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:19:48]: Lærere med høy faglig og pedagogisk kompetanse er, som representanten Aspaker påpeker, en av de viktigste forutsetningene for elevenes læring. Generelt er kompetanseutvikling for lærere etter opplæringsloven § 10-8 skoleeiers ansvar. Staten kan bidra til skoleeiers kompetanseutvikling, f.eks. ved å kompensere for utgifter som skyldes endringer i regelverket, og derfor ble nettopp det gjort ved innføringen av Kunnskapsløftet.

I forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet fikk kommunene tilført 300 mill. kr i 2005 og 375 mill. kr årlig i perioden 2006–2008 gjennom strategien Kompetanse for kvalitet. Midlene i den satsingen skulle gjøre skolene i stand til å iverksette Kunnskapsløftet. Etter denne omfattende satsingen bør skolene nå ha fått tilstrekkelig kompetanse i forbindelse med selve innføringen av Kunnskapsløftet.

La meg si litt om erfaringene fra Kompetanse for utvikling. Denne strategien ble grundig evaluert, og erfaringene ligger til grunn for den videre satsingen på kompetanseutvikling. De fleste lærere deltok i ett eller flere temaer om Kunnskapsløftet, for det meste som etterutdanning. Det var en kraftig økning i etter- og videreutdanning for skoleledere. Strategien førte til at mange kommuner utviklet langsiktige planer for kompetanseutvikling, og det regionale samarbeidet mellom skoleeierne og de lokale UH-institusjonene ble forsterket.

Samtidig førte den betydelige økningen i midler bare til en liten økning i antall lærere som deltok i kompetanseutvikling. Faktisk var nivået i 2008 på samme nivå som i 2003. Jeg synes det er et tankekors at økningen i statlige bevilgninger til kompetanseutvikling ikke førte til noen økning i aktiviteten. Bare en mindre del av midlene gikk til videreutdanning, selv om en del av midlene var øremerket til dette. Videreutdanningen av lærere var ifølge evalueringen på et lavere nivå i strategiperioden enn den var årene før. I tillegg var det til dels stort frafall fra den videreutdanningen som ble gjennomført. Grunnen lærerne oppga, var at arbeidsbyrden ble for stor, og de opplevde at det gikk for mye ut over elevene når de manglet kvalifiserte vikarer. Slike erfaringer har det vært viktig å ta hensyn til i utformingen av den nye satsingen på etter- og videreutdanning, slik at vi kan treffe behovene bedre.

I og med at hoveddelen av midlene i forrige strategiperiode gikk til etterutdanning, og at det er innført nye krav til minst 60 studiepoeng i faget for lærere som ansettes for undervisning i engelsk, norsk og matematikk på ungdomstrinnet, har vi nå valgt at hovedsatsingen på kompetanseutvikling er videreutdanning, dvs. formell kompetanse. For det første førte forrige strategi til at lite av virkemidlene gikk til videreutdanning. Videre gir videreutdanning generelt mer effekt på undervisningen og elevenes læring enn etterutdanning gir. Derfor er strategien Kompetanse for kvalitet den viktigste av satsingene på kompetanseutvikling. Den er utformet i samarbeid med KS, lærerorganisasjonene og Universitets- og høgskolerådet for å imøtekomme det sektoren selv ser som utfordringer.

De partene som stiller seg bak strategien, ble enige om å fordele kostnadene til vikarer for lærerne seg imellom. Staten forpliktet seg til å bidra med 40 pst., KS gikk inn for at kommunene skulle bidra med 40 pst., og lærerorganisasjonene at lærerne skulle dekke 20 pst. gjennom egen arbeidsinnsats.

En stor del av midlene går til matematikk, norsk og engelsk på ungdomstrinnet som følge av forskriftsendringen i disse fagene. Norge har få lesespesialister, særlig på barnetrinnet, og derfor er det ett av de prioriterte fagene. Det er også prioritert noen fag der kompetansekartlegginger viser at det er få lærere som har minst 60 studiepoeng i disse fagene. I tillegg vil noen studieplasser tildeles etter andre lokale behov.

For å oppsummere mener jeg strategien imøtekommer ønsket om høy kvalitet på videreutdanningen ved at utvalgte lærerutdanningsinstitusjoner har fått midler til å utvikle og tilby gratis studieplasser av høy kvalitet til skoleeierne, og at lærerne har fått avsatt tid til å studere. Det at det gis midler til dekning av vikarutgifter, bidrar også til å sikre elevene god opplæring mens lærerne studerer. Jeg vil også peke på at strategien dekker viktige fagområder der det er særlig behov for videreutdanning.

Jeg er derfor rimelig sikker på at fag og emner treffer skolens og elevenes behov. Tilbakemeldinger fra lærere som deltar i videreutdanningen, er også positive, og lærerutdanningsinstitusjonene har gitt uttrykk for at studentene er gode og motiverte.

Da er det veldig skuffende at ikke flere skoleeiere har benyttet seg av ordningen. Foreløpige tall viser at det så langt er drøyt 1 650 påmeldte lærere, noe som ligger langt under det måltallet vi har satt oss. Selvsagt synes jeg det er flott at det er over 1 600 lærere som får videreutdanning fra høsten, i tillegg til de 1 000 som gjør ferdig sin videreutdanning i vår. Men tallet burde vært langt høyere.

Jeg har registrert at mange kommuner i ettertid mener at utgiftene til vikardekning er for høye. Da er det viktig å huske at videreutdanning av høy kvalitet og av opptil ett års omfang koster mer enn kortvarig etterutdanning. Dessuten er det nødvendig å dekke en del av vikarutgiftene for å kunne nå de lærerne som ikke har økonomisk mulighet til å ta seg fri et år, eller ikke har arbeidskapasitet til å studere i fritiden. Jeg vil derfor i samarbeid med partene vurdere hvordan satsingen på videreutdanning kan justeres for å øke antall deltakere.

Det er også behov for en særlig innsats for å styrke lærerkompetansen på andre områder, der det ikke er like naturlig å satse på videreutdanning. Derfor bruker vi også midler til etterutdanning på særlig prioriterte områder. Slike områder er vurdering for læring i forbindelse med nye forskrifter om individuell vurdering, de grunnleggende ferdighetene lesing og regning, rådgiving og til etterutdanning i fag- og yrkesopplæring.

Selv om nyutdannede lærere, slik representanten Aspaker påpeker, bare utgjør en liten del av det totale antall lærere, vil de over tid selvfølgelig utgjøre en større og større andel. Derfor er den nye lærerutdanningen også viktig for den totale lærerkompetansen. Ikke minst vil delingen av lærerutdanningen – én for 1.–7. trinn og én for 5.–10. trinn – føre til større vekt på faglig fordypning enn tidligere og flere lærere med god kompetanse i faget sitt. Vi har også intensivert innsatsen for at flere nyutdannede skal få veiledning i starten av yrkeskarrieren.

I sum mener jeg at dagens tilbud, innenfor de rammene som er mulig, langt på vei møter behovene i skolen. Når det gjelder utfordringen med å få kommunene og fylkeskommunene til å melde på flere lærere til videreutdanning, er dette noe vi må følge med veldig klar oppmerksomhet.

I den nærmeste tiden vil vi få en oversikt over hva som egentlig er status for søkning for neste skoleår. Med det som utgangspunkt – som ikke kommer til å være så godt som vi ønsker oss – må vi ta diskusjonen om mange av de utfordringene som representanten Aspaker tar opp, f.eks. om det er mulig å gjøre dette mer desentralisert samtidig som vi holder på god kvalitet, eller om det er andre ting ved innretningen som det bør endres på. Men det er viktig å klare å få til en balansegang her for å sørge for at den kvaliteten vi nå har forsikret oss om at disse tilbudene inneholder, ikke forringes, samtidig som vi ønsker at flere skal kunne delta. Det er viktig for meg å ta denne diskusjonen med partene som står bak dette opplegget, for å finne ut hvordan vi kan nå flere og få til det som er intensjonen bak hele tilbudet om videreutdanning og kompetanseheving.

Mange kommuner sier at det er for dyrt å delta i programmet. Jeg mener at skoleeier i utgangspunktet har ansvaret for det som er kompetanseutvikling av sine ansatte, og at vi kommer på ville veier hvis det er slik at deres tankegang om kompetanseheving først og fremst utløses når det kommer statlige kroner. Jeg mener det er rimelig at vi har et spleiselag mellom dem det gjelder – mellom kommunene og staten – og så får vi finne ut av hvor balansegangen for dette går.

Elisabeth Aspaker (H) [13:30:09]: Jeg hører at statsråden deler mine og Høyres bekymringer for at så mange studieplasser skal stå ledige fra høsten av. At ca. 600 plasser står ledige, er ikke et svar på de utfordringene skolen har. Samtidig er jeg helt enig med statsråden i at det er viktig nå at vi stiller krav til kvalitet i de studietilbudene som gis til norske lærere, at et spleiselag skal være et spleiselag, og at vi ikke er tjent med at vi fritar skoleeierne for det ansvaret de har for å følge opp sine arbeidstakere.

Men det er jo også et nasjonalt ansvar å sørge for at norsk skole holder nødvendig kvalitet. Vi har alle et ønske om at Norge skal orientere seg bort fra de middelmådige eller de middels prestasjonene mange norske elever representerer i viktige fag. Da må vi også anstrenge oss maksimalt for at de tilbudene for videreutdanning av lærere som det nå legges til rette for, faktisk utnyttes.

Statsråden var inne på at hun nå ville ta initiativ til en gjennomgang med bakgrunn i de erfaringene som er gjort etter evalueringen av Kompetanse for utvikling, og de tallene og den utviklingen vi nå ser, knyttet til videreutdanningsprogrammet.

Det er en utfordring her å få kostnadene ned, men det er også en utfordring å legge til rette for at lærere som har familie, og som kanskje av andre grunner synes det er vanskelig å gjøre heltidsstudent av seg langt hjemmefra, også skal kunne få et tilbud. Jeg er kjent med at man har vært forespeilet flere nettbaserte studietilbud som ikke er blitt nettbaserte studietilbud. Jeg frykter at lang avstand til studiestedet faktisk kan bidra til at man faller av lasset og ikke deltar på etter- og videreutdanningen. Jeg spør igjen statsråden om hun vil gå tilbudet nøye etter i sømmene med tanke på nettopp det.

Så har jeg lyst til å utfordre statsråden på – for jeg forstår det slik at man tar opp lærere til denne videreutdanningen bare hver høst – om det er mulig med de 600 plassene som nå ikke er fylt, å tenke seg et opptak for videreutdanning av lærere også i januar, som er det andre semesteret i et tradisjonelt studieår.

Jeg etterlyser som sagt fleksibiliteten i systemet. Det må antakelig bli bedre for at man skal kunne få dette til i dag, og jeg tror at nøkkelen til å få ned noen av kostnadene faktisk også ligger i at ikke så mange må være heltidsstudenter.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:33:33]: Det er helt opplagt at vi må ha en gjennomgang og gjøre opp status for hvordan dette har virket til nå, nå som søkertallene begynner å vise seg, og vi kan konstatere at vi ikke får brukt alle de plassene som er stilt til disposisjon. Da skal ikke jeg avvise noen av de problemstillingene som representanten Aspaker tar opp.

Det er helt opplagt at vi må ha god kvalitet på de tilbudene som gis, og de må også styres i forhold til hvor behovene er. Men samtidig er det jo slik at de som er målgruppen for denne videreutdanningen, er etablerte familiemennesker som lever rundt i kommuner, og som har sine daglige forpliktelser ikke bare på skolen og på arbeidsplassen, men også i sin egen familie. Det er klart at det er krevende situasjoner. Så vi må gå nøye igjennom dette og se på hvordan vi kan dekke tilbudene og på hva slags utvikling vi kan ha med tanke på mer nettbasere løsninger. Det er jeg helt enig i.

Jeg er glad for at representanten Aspaker deler min vurdering av at skoleeier, altså kommunene, har ansvar for kompetanseheving hos sine ansatte. Det må ligge til grunn når man diskuterer hvordan man skal innrette dette, for det har veldig mye å gjøre med bevisstheten rundt hva slags ansvar man har som arbeidsgiver.

Så nevner representanten Aspaker muligheten et opptak i januar, altså å dele perioden. Det mener jeg også er en del av de tingene vi nå må diskutere. I det hele tatt må vi tenke gjennom alle innretningene som dette tilbudet har fått, og være villige til å ta diskusjonene om hvordan det skal skrus sammen, på nytt. Det er viktig at partene er med på den dialogen, og jeg vil så fort vi får oversikt, gå i dialog med dem om hvordan vi skal lykkes bedre med dette. Behovet for videreutdanning er der, behovet for å heve kompetansen på de områdene vi har valgt ut, er der. Pengene er der, plassene er der, og det er noe ved koblingen vi ikke får til. Så jeg skal snarest mulig ta tak i det, slik at vi kan komme fort på banen med justeringer av opplegget for bedre å møte de behovene for videreutdanning vi har rundt omkring i skolene.

Anna Ljunggren (A) [13:36:19]: Først vil jeg takke representanten Aspaker for å ha tatt opp dette temaet i stortingssalen. Det er alltid flott å få diskutere læreren, lærerens rolle og hvordan man skal legge opp til bedre lærere, for lærerne er den viktigste forutsetningen for læring i skolene. Faglig dyktige lærere er mer trygge i møte med elevene, og lærerens kompetanse spiller en betydelig rolle for undervisningen og for elevenes læring. Derfor er det så viktig at lærerne tilbys et godt etter- og videreutdanningssystem, og at dette gis jevnlig.

Undersøkelser har vist at lærerne er en yrkesgruppe som i liten grad oppdaterer seg på nye forskningsfunn. Sammenligner vi denne yrkesgruppen med f.eks. sykepleierne, er det motsatt. Her kreves det at en alltid er oppdatert på den nyeste forskningen, for det kan redde liv. Vi har en oppgave når det gjelder å få lærerne til å tenke på samme måte. Ny forskning må diskuteres på lærerværelset og tas inn i hver enkelt lærers skolehverdag. Etter- og videreutdanning tror jeg kan gjøre at læreren kan bli seg dette mer bevisst.

Ved innføringen av Kunnskapsløftet var kompetanseutvikling i grunnopplæringen et prioritert område. Og målet var at det i perioden 2006–2008 skulle bevilges midler til etter- og videreutdanning, noe som på tross av regjeringsskiftet også ble fulgt opp av den nye rød-grønne regjeringen fra 2005 av.

I St.meld. nr. 31 for 2007–2008, Kvalitet i skolen, ble det varslet et varig system for videreutdanning av lærere. Denne regjeringen har lagt opp til gradvis å bygge opp et varig system for videreutdanning. Systemet skal være i full virksomhet i 2011. Intensjonen til høyresiden var ikke et varig system for etter- og videreutdanning. Etter- og videreutdanning skulle tilbys i overgangsfasen fra én reform til en ny – Kunnskapsløftet – altså i perioden 2005 til 2008.

På interpellanten kan det høres ut som om Høyre innførte et varig system for videreutdanning, og at Regjeringen ikke fulgte opp dette. Det er feil. Regjeringen startet et varig etter- og videreutdanningssystem, og i 2009 ble det avsatt 117 mill. kr til videreutdanning. Man har prioritert enkelte fag: norsk, samisk, matte og engelsk på ungdomstrinnet og leseopplæring på barnetrinnet. Så tas det også med fag ut fra lokale og nasjonale behov.

Det er også i perioden 2009–2012, når man er i en overgangsfase, satt av penger til etterutdanning. Det er bevilget 70 mill. kr til dette. Dette er et system for kvalitet som imøtekommer dokumenterte behov for etterutdanning for lærere, bl.a. leseopplæring og regneopplæring og IKT-kompetanse i bruk av digitale læremidler. Videre er det satt av 72 mill. kr til etterutdanning for aktører i fag- og yrkesopplæringen, og det er også satt av midler til finansiering av skolelederutdanning for nytilsatte rektorer og rektorer som ikke har sånn utdanning fra før av. Samlet sett har staten i 2009 tilført om lag 400 mill. kr til kompetanseutvikling, og etter- og videreutdanning har også høy prioritet i inneværende år – i 2010. Vi skal holde et stort trykk på lærernes og skoleledernes kompetanseutvikling. I alt er det foreslått å bevilge i overkant av 386 mill. kr til kompetanseutvikling i dette året.

Det er oppsiktsvekkende, som interpellanten sier, at kommunene ikke følger opp intensjonen fra statens side, at mindre penger enn det som øremerkes, går til etter- og videreutdanning, og at det er mange plasser som står tomme. Dette må følges nøye videre. Vi har et ønske om at etter- og videreutdanningssystemet skal fungere på best mulig måte.

I en interpellasjon om lærere er det også verdt å nevne det høye søkertallet til utdanningen for skoleåret 2010–2011. Vi fikk disse tallene i forrige uke. Det er andre år på rad vi har rekordhøy søkning til lærerstudiet. Det er nok tre årsaker til dette. Det ene er kampanjen som Utdanningsdepartementet igangsatte: Har du det i deg? Den har vært vellykket i to år på rad. Det andre er at det fra høsten av innføres en ny lærerutdanning som spesialiserer seg på trinn. Årets søkere har valgt om de vil spesialisere seg på trinnene 1–7 eller 5–10. Det tredje er at det er igangsatt en kampanje, GNIST, som er et femårig samarbeid der målet er å heve lærernes status og få flere kvalifiserte søkere til lærerutdanningen.

Tord Lien (FrP) [13:41:39]: Under det siste innlegget ønsket jeg et lite øyeblikk at jeg var matematikklærer, for det var mange tall.

Jeg har lyst til å takke interpellanten for muligheten til å diskutere dette, for hver gang vi setter fokus på at lærerne er det viktigste for å utjevne sosiale forskjeller ved å skape ro og orden i klasserommet slik at guttene ikke blir hengende så mye etter. Men også for å bringe fram enerne til sitt fulle potensial, vet vi at lærerne har utrolig mye å si.

Det er sånn, som vi alle er kjent med, at både fagene og pedagogikken utvikler seg. Vi forsker mye i Norge, det forskes mye internasjonalt, og vi vet at både fag og pedagogikk utvikler seg hele tiden. Det gjør det svært viktig med etter- og videreutdanning for norske lærere. Jeg har for så vidt i denne sammenhengen også lyst til å si, som en av de tidligere talerne gjorde, at initiativet som nå er kommet fra departementets side, og som nå er godt i gang, nemlig utdanning av skoleledere, er et viktig tiltak. Men det er også, som det er sagt, og som både interpellanten og statsråden var inne på, kommunene som har ansvaret. Det må også vi politikere understreke hver gang vi snakker om det i denne sal, men også når vi snakker med våre partikollegaer rundt omkring i det norske land. Det er kommunene som har ansvaret, også for kompetansen til de ansatte som skal lære opp våre barn.

Det er noen kommuner som har tatt det ansvaret. Jeg var selv så heldig her en tid før jul å få besøke Karmøy kommune i Rogaland. De følger et annet opplegg enn det statsråden og departementet legger opp, og de får utdannet lærere for en fjerdedel av det kommunen måtte betalt dersom de skulle ha fulgt departementets opplegg. Det er et tegn på at når kommunene tar ansvaret, er det ikke alltid like lett å nå gjennom til departementet. Jeg håper at man fra departementets side i større grad kan være smidige når det gjelder valg av løsninger. Lærerne i Karmøy bidrar noe mer selv enn det Regjeringen og statsråden legger opp til. Allikevel er Utdanningsforbundet Karmøy svært fornøyd med ordningen og ønsker at den skal videreføres, og at den også kan få støtte fra departementets side. Det er altså et spleiselag – det har mange sagt – men det spleiselaget må ikke involvere elevene. Derfor er det viktig at både departementet og skoleeierne ved kommunene sørger for at undervisningen fortsetter gjennom at vikardekningen er god nok. Da har jeg vært gjennom mye av det jeg er enig med de foregående talerne om i noen grad.

Så høres det ut som om mange av de foregående talerne er veldig opptatt av å styre både kommunene og også høyskolene når det gjelder opptak i januar og nettbaserte løsninger osv. Jeg tror ikke det er svaret. Jeg tror at høyskolene vet at dette er svært attraktive studenter å få tilsluttet sin organisasjon. Og jeg har tillit til at hvis vi sørger for at de beste løsningene får støtte, at alle gode løsninger får støtte, både fra kommunene og over statsbudsjettet, er jeg sikker på at vi kommer til å få et mangfold i norske høyskoler som tilbyr denne etter- og videreutdanningstjenesten. Å sitte her på Stortinget eller i departementet og vedta hvordan høyskolene skal gjøre dette, vil ikke jeg bidra til å oppfordre til. Jeg har derimot tro på akademisk frihet, som enkelte andre partier også har en gang i blant.

Så tok interpellanten opp noe veldig viktig, og det var behovet for realfaglærere. Jeg tror vi bare må begynne å innse her og nå at dette behovet som kunnskapsnasjonen Norge står overfor, klarer vi ikke å møte med yrkesgruppen lærere alene. Derfor tror jeg det er viktig at vi allerede nå begynner å diskutere hvordan vi kan få realister i andre yrkesgrupper over i skolen. Da må vi også gjøre det enklere for realister, sivilingeniører, matematikere, fysikere og biologer i andre yrkesgrupper å bli lærere. Da må vi begynne med å gjøre det enklere for dem å ta pedagogikk.

Svein Harberg (H) [13:46:46]: Det er to ting i denne debatten som jeg føler at det er tverrpolitisk enighet om, og som preger skolepolitikken. Det ene er at Kunnskapsløftet er en viktig og god satsing som skal følges opp og gjennomføres. Det andre som vi også er enige om, om enn med noe forskjellig vinkling og handling, er at læreren er den viktigste ressursen i formidling av kunnskap til barn og unge. Dette har ført til debatt om rekruttering til læreryrket, opptakskrav og ikke minst innholdet i utdanningen av nye lærere. Det har vært bra, det har resultert i kampanjer for rekruttering og det har endret lærerutdanningen. Nå har vi en ny modell på plass, og den faglige fordypningen som ligger i den, er en god oppfølging av Kunnskapsløftet. Dette vil være med på å sikre kvalitet og kunnskap i skolen i framtiden. Utfordringen er altså hvordan vi skal løfte det store, nasjonale lærerkollegiet nå! Som det har vært sagt, tilføres landets totale lærerstab ca. 3 pst. nyutdannede lærere hvert år. Det vil altså ta nærmere 40 år før lærerstaben er fornyet med bakgrunn i den nye lærerutdanningen. Når vi skal styrke skolen og følge opp Kunnskapsløftet, er det altså helt avgjørende at tiltak rettes mot de lærerne som er i skolen.

Regjeringen har satt av midler og satt i gang tilbud. Høyre ser også nødvendigheten av denne satsingen og har for øvrig doblet summen i sitt alternative budsjett. Den store utfordringen er imidlertid at tilpasningen til brukerne åpenbart ikke er god nok. Det er jo en spesiell situasjon, for der man vanligvis opplever at folk ute roper på staten, har vi altså snudd dette – og nå er det staten som roper på deltakelse. Her er det penger, her er det enighet, men man får ikke deltakelse. Da må man gripe fatt i det.

Gjennom dialog med både KS, faktisk, kommuner, fylkeskommuner og ikke minst skoler har vi fått mange tilbakemeldinger på at tilpasningen til brukerne ikke er god nok. Det er for få alternative måter å gjennomføre utdanningen på. Skolene har ikke økonomi til å bidra, og kommunene har ikke flere penger å bidra med.

Jeg var for litt over en uke siden på skolebesøk i Farsund og Lyngdal, og da fikk jeg igjen bekreftet dette da jeg tok det opp med de skolene jeg besøkte. Skoler med stor satsing på lærerne som ressurs, hadde ikke økonomisk handlingsrom til å sende lærerne på utdanning slik de ville. De tapte i kampen om midler, også innen skole, til utstyr, rehabilitering av bygg, nybygg osv. Dessuten er dagens tilbud og finansiering for de fleste i lærerkollegiet en stor utfordring både i forhold til sine kolleger som da ofte vil få et økt press, og i forhold til en etablert familiesituasjon, som statsråden var inne på. Dagens ordning er for mange ikke et reelt tilbud. Egenandel og 100 pst. permisjon er en utfordring, spesielt begge samtidig. Når vi ser at deltakelsen er svært liten og ikke har truffet målgruppen, håper jeg at statsråden vil hive seg rundt og se på umiddelbare alternativer, for det haster. Statsråden har bekreftet at hun vil se på det, og jeg håper det skjer fort.

Den største utfordringen ser ut til å være behovet for å ta 100 pst. permisjon. Kan f.eks. tilbudet fordeles over flere år? Både når det gjelder tidsbruk og kostnad, oppleves tilbudene for lite tilgjengelige. Reisekostnader og lang tid hindrer mange i å ta dette valget. Er det vurdert å utvide tilbudet om fjernundervisning, eller kan det være et alternativ å flytte undervisningen ut til grupper av lærere?

Til sist vil jeg peke på at noen av de fylkene som har færrest søkere, har hatt gode opplegg regionalt. Jeg forutsetter at statsråden når hun nå går i dialog med de forskjellige, også går i dialog med disse for å se om man kan kanalisere midler inn i etablerte, gode etter- og videreutdanningstilbud.

Aksel Hagen (SV) [13:51:39]: Ja, hva gjør vi her da? Vi har et tilbud som på mange måter ser bra ut, men som flere tidligere talere har vært inne på, er det sikkert en del å hente på å tilby det på en mer fleksibel måte. Og da er vi jo litt inne i den store generelle, viktige livslang læring-debatten.

Problemet er da at deltakelsen er for liten, som flere har vært inne på. På et vis kan det jo hende at dette er enda et eksempel på en debatt som vi har veldig mange av i denne salen: Er det kommune- og fylkeskommuneøkonomien som er for dårlig? Eller er det noen såkalte feilprioriteringer som er ute og går i kommuner og fylkeskommuner – som her er, og skal være, skoleeiere – som er problemet? Da kommer vi fort inn i en øremerkingsdiskusjon. Flere har jo reflektert godt over det så langt.

En av de klare beskjedene jeg fikk med meg fra fylkeskommunen, fra Oppland-samfunnet, da jeg sluttet som fylkespolitiker etter seks år, var at dette er viktig, og det er særlig viktig i Distrikts-Norge. Det er nå engang slik at Distrikts-Norge ofte må ta lærere som er litt dårligere utdannet, enn byområdene våre må. Da blir det særlig viktig at vi veldig raskt kan komme med et godt etter- og videreutdanningstilbud, både for den enkelte lærers skyld og ikke minst for skoleeiers skyld.

En av de klare hilsningene jeg fikk med meg, var knyttet til ordet «stipend», altså hvis en i større grad kunne gi de lærere som ønsker etter- og videreutdanning – det er mange av dem, heldigvis – et stipend som monner, kunne læreren fortsatt velge å ta dette på fritida, og slik sett stå i fullt arbeid. Men læreren kunne også på en annen måte enn i dag gå ned i stillingsprosent den tida vedkommende var student.

Stipend er ikke gratis. Det er noen som må betale for det. Jeg ser jo det. Men før jeg kommer til det: Det er klart at det for en SV-er som setter særlig pris på, eller mener at det er viktig, at en bør ha som prinsipp at utdanning og etter- og videreutdanning i størst mulig grad bør om ikke være gratis, være billig, er dette et vakkert virkemiddel. Men det koster penger. Da er det slik, det synes jeg også flere talere på en god måte har vært inne på, at det ikke automatisk er staten som skal betale. Det er noen skoleeiere her som prinsipielt sett, og det sa kunnskapsministeren klart også i sine innlegg, er dem som bør ta ansvar. Det må også inkludere det økonomiske. I slike tariffoppgjørstider får jeg igjen assosiasjoner nettopp til det. Der blir det ofte sagt av begge parter, både av arbeidsgiver og arbeidstaker, at slike forhandlinger bør være noe langt mer enn lønn og noe langt mer enn pensjon; det bør ha noe med kompetanse å gjøre, at både arbeidsgiver og arbeidstaker i et moderne arbeidsliv i en kunnskapsnasjon bør legge kompetanseelementet inn i den sammenhengen. Så stipend kan være et stikkord i tillegg til en del andre stikkord i denne debatten, men det må komme fram noen friske penger. Jeg ser det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:55:23]: Det vil være et kontinuerlig behov for etter- og videreutdanning av lærere. Utvikling av fag og læring vil alltid være dynamisk og bidra til nye behov. Derfor trenger vi et varig system for etter- og videreutdanning.

Den gode lærer er alfa og omega. Den gode lærer er den som kan faget han underviser i, godt. Men faglig kunnskap er dessverre ikke nok. Sjøl om en som lærer er faglig sterk i matematikk, er en ikke nødvendigvis en god matematikklærer. En god lærer må også ha gode pedagogiske evner. Hun må kunne et sett av læringsprinsipper, vite hvordan unger og ungdom lærer og beherske ulike læringsmetoder, slik at undervisningen kan tilpasses den enkelte elev i klasserommet.

Vi skårer for lavt på internasjonale tester. Vi bruker relativt mye penger, men får for lite igjen i form av elevers læringsutbytte. Som svar på manglende utslag på tester, har vi innført flere timer i strategiske fag som f.eks. matematikk og språkfag. Vi har utvidet skoledagen, innfører leksetimer og har strategi for faglig etter- og videreutdanning. Spørsmålet vi må stille oss, er om dette er rett medisin til utfordringen. Vel så viktig som å gi elevene mer tid til læring målt i antall timer, er kvaliteten på den undervisningen som skal fylle timetallet. Hvordan utnyttes de minuttene som er til rådighet?

Tidsbrukutvalget har pekt på en rekke punkter som fjerner lærerens oppmerksomhet fra planlegging og oppfølging av undervisning. Undervisningstid går til spille ved at det brukes for lang tid på å komme i gang med undervisningen og for mye tid til å holde orden og ro i klasserommet. Summert opp utgjør dette mange undervisningstimer gjennom skoleåret. Mer effektiv bruk av den tida som er til rådighet, gir oss et potensial for bedre undervisning uten å bruke flere timer. Skal en lykkes med en mer effektiv undervisning, er skoleeier, og vi, nødt til å skape en felles holdningskultur til læring på hver skole. Hvilke læringsprinsipper følger den enkelte lærer eller den enkelte skole? I hvilken grad bruker vi tid til øving av basisferdigheter? I hvilken grad følger en opp med repetisjon og forbedring av ferdighetene, slik at disse automatiseres?

Jeg tror vi har mye å hente på å utvikle kompetanse om læring og felles kultur for læring i skolen. Ønsker en unge å lære å sykle, må han øve mye. Overfører vi dette til skolen, betyr det at det må brukes mye tid på basisferdigheter og automatisering. Er du en god leser, er det lettere å ta til seg informasjon i en tekst i samfunnsfag eller naturfag uten å bruke alle kreftene på den tekniske biten som det er å lese en tekst.

Jeg mener ikke med dette innlegget å si at etter- og videreutdanning i realfag eller språkfag ikke er viktig. Tvert i mot, jeg synes det er bra at interpellanten har tatt opp spørsmålet. Men det fordrer en bevissthet og gjennomtenkt prioritering når skolen skal planlegge bruk av tid som tar ressurser vekk fra selve undervisningen.

Kompetanseutvikling er et ledelsesansvar og må inngå i en plan for både den enkelte og skolens utvikling. Skal etter- og videreutdanning gi ønsket effekt, må det ikke være preget av tilfeldighet, men skje systematisk gjennom en strategi for kompetanseoppbygging fra skoleeier og skoleleders side.

Regjeringa har iverksatt en rekke tiltak for å gi lærere og skoler et kompetanseløft. Prosjektet Kompetanse for utvikling ble avsluttet i fjor, og nå er vi i gang med strategien Kompetanse for kvalitet, slik statsråden på en god måte redegjorde for i sitt innlegg. Statsråden peker nettopp på behovet for oppfølging lokalt.

Jeg mener at vi i den politiske debatten i for liten grad har vært opptatt av å diskutere lærernes didaktiske kompetanse som forutsetning for god læring. At en har lagt mindre vekt på pedagogikkfaget fra 1990-tallet og fram til i dag, er et uttrykk for dette. At den nye lærerutdanningen som begynner til høsten, retter opp dette, er bra. Det er på tide at læreryrkets viktigste særmerke, å ha kunnskap om læring og læringsprinsipper, også har sin plass når vi diskuterer kompetansespørsmål. Men pedagogikk og didaktikk alene er ikke nok. Faglig oppdatering og utvikling er også nødvendig.

Jeg er trygg på at dagens ledelse i Kunnskapsdepartementet følger opp etter- og videreutdanningsbehovet på en best mulig måte. Jeg håper vi lykkes i fellesskap med partene å rekruttere flere til videreutdanning, for det er vi nødt til.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:00:16]: Et av Kristelig Folkepartis hovedmål for skolen er at vi skal sette hver enkelt elev i sentrum, og at vi skal sikre alle elever utfordringer ut fra hver enkelts egenskaper og potensial. Hvis en skal lykkes med det, trenger en virkelig dyktige og engasjerte lærere, og det er behov for et ytterligere trykk for lærere i grunnskole og videregående skole i form av en systematisk etter- og videreutdanning. Dette, i tillegg til det å sikre at det er mange nok lærere, bør ha den høyeste prioritet i tiden som kommer. Mange nok og kompetente lærere er langt viktigere enn å prioritere en utvidet skoledag, som Regjeringen har valgt å satse de store pengene på. Jeg registrerer at Senterpartiet også nå spør om dette har vært riktig medisin. Vi hilser alle kritiske blikk på det som har vært gjort, velkommen.

Jeg skjønner hvorfor man nå har satset primært på videreutdanning og ikke så mye på etterutdanning. Samtidig er det ofte slik at det kanskje ikke er den faglige kunnskapen som utgjør forskjellen mellom den knallgode læreren og den gode læreren. Det er ofte den fagdidaktiske kunnskapen. Måten å undervise på kan være viktigere enn den faglige dybden. En rapport fra LÆRINGSlaben har tidligere vist at skolen har utfordringer knyttet til ensformige undervisningsopplegg og manglende evne til å tilpasse undervisningen til elevene. Samtidig vet vi at det stadig etterstrebes å tilpasse opplæringen til hver enkelt elev. Med forventninger om en individuell tilrettelegging og til ny, oppdatert kunnskap i undervisningen er det også helt nødvendig å kunne tilby en etterutdanning på kompetanseheving for alle lærere.

Kristelig Folkeparti har tidligere tatt til orde for et prøveprosjekt med tre–seks måneders fornyelsestid og kompetanseheving for lærere, der endringene i skolen, den nye pedagogikken og også mer fag skal stå i fokus. På sikt mener vi at det må kunne utvikles en modell der lærerne får etterutdanning med jevne mellomrom, kanskje hvert tiende år, på en periode på mellom tre og seks måneder. Elever i den norske skolen har krav på å få engasjerte, oppdaterte og kunnskapsrike lærere. Derfor må vi sikre lærerne det beste utgangspunktet nettopp for å oppnå en skole som er tilpasset den enkelte elev.

Det har vært vist til det eksisterende videreutdanningssystemet både fra statsråden og interpellanten, og at vi har for få søkere og for mange plasser. Når representanten Ljunggren sier at det var regjeringspartiene som gjorde dette til en varig ordning, vil jeg bare minne om at alle opposisjonspartiene hadde forslag om å gjøre dette til en varig ordning lenge før Regjeringen kom med dette. Men det jeg har gått inn og sett en del på, er at det er ikke alle kommuner som får mulighet til å bruke det. Det man sier, er at det er kommunenes ansvar å få utviklet kompetansen hos sine lærere, og det betyr at de ser ganske strengt på hva som er kommunens behov. Så har midlene blitt lagt til utdanningsinstitusjonene, som da kommer med et tilbud som skal være med og dekke en del av de utfordringer vi har på det faglige, og statsråden pekte på hvilke fag det skulle være. Men jeg tror at noen kommuner, spesielt de kommunene som har hatt pedagogiske sentre som har fungert veldig godt når det gjelder å lage etter- og videreutdanning for sine lærere, opplever det slik at denne nye ordningen har blitt noe som har havnet litt på siden, og som ikke har svart til det behovet som de selv har. Det tror jeg kan være noe av årsaken til at man ikke har fått den søknadsmassen som man skulle ønske til de plassene som faktisk er til stede. Så jeg tror det må gås en ny runde for å se hvordan f.eks. de pedagogiske sentrene kan integreres i det etter- og videreutdanningssystemet som det nå legges opp til.

Til slutt har jeg lyst til å si at for Kristelig Folkeparti har nøkkelen til den gode skolen vært læreren. Det har vi snakket om i all den tid vi har sittet både i posisjon og i opposisjon, for å få til de gode resultatene i skolen. Det å gi denne yrkesgruppen, den viktigste yrkesgruppen for å få til en god skole, mulighet til å kunne utføre den rollen den har, må en se som det store hovedsatsingsområdet i den tiden vi skal jobbe sammen for å skape en god skole, hvor alle elever blir sett.

Trine Skei Grande (V) [14:05:24]: Jeg vil begynne med å takke Høyre for interpellasjonen. Dette er det viktigste temaet som vi kan diskutere i skolepolitikken, og det er flott at vi får en interpellasjonsdebatt om det.

Venstre har prioritert etter- og videreutdanning i hvert alternative budsjett vi har lagt fram, og det har vi gjort av og til også ved å prioritere det både foran bananer og timer uten lærere. I april 2006 la vi fram forslag om et eget kompetanseår, og i januar 2008 la vi fram forslag om lærerløft. Så dette mener vi kanskje er den viktigste skolesaken.

Hvorfor er det det? Jo, fordi dette handler om status og respekt knyttet til læreren. Det handler om resultater som vi skal ha i den andre enden, og det handler om å utvikle læringsmiljø. Men så mener jeg også at det i bunn og grunn handler om læreres rett og læreres plikt til å utvikle seg faglig, og da er vi kanskje i nærheten av kjernen her. Vi mener jo at man burde ha vært mye strengere med hensyn til hvilke faglige krav man har til lærere for å kunne undervise i fag, og vi trenger egentlig en nasjonal opptrappingsplan for å nå de målene.

Men kjernen her handler om å snu holdningen til etter- og videreutdanning. Jeg har vært rundt på mange skoler i mitt liv, og det som går igjen, er at mange lærere har opplevd å være på veldig dårlige etter- og videreutdanningstilbud. Mange av dem har hatt en elendig kvalitet. De føler at de kaster bort tida si, og da ser du dem ikke i søkerbunken en tur til. Så det å få opp kvaliteten på etter- og videreutdanning er faktisk veldig viktig for å motivere lærere til å bruke tida si på det.

Så mener jeg at alle skoler, alle rektorer, som gode sjefer, burde satt seg ned og laget en god plan for hver enkelt lærer for når man trengte faglig påfyll, når man trengte etter- og videreutdanning – at man altså satte seg ned og laget en kompetanseplan for hver lærer, der man fant ut når det var viktig å få en slik stimulans.

Fordelingsprosenten kan gjerne reguleres, men jeg tror at dette handler om en holdning i skolen om hva etter- og videreutdanning er. Vi har sett mange dårlige tilbud opp gjennom tidene, og vi har nå et system der folk har dårlig samvittighet for å forlate elevene sine fordi de ikke får gode nok alternativ. Det handler også om en holdning man møter i systemet, der det nærmest blir sett på som et problem at man ønsker faglig påfyll, der det nærmest er sånn at når man er litt utslitt, skal man ha det faglige påfyllet. Jeg mener at alle lærere bør ha en plan for når det er på tide å få oppdatert fagene sine, og den planen bør hver enkelt skole lage for dem.

Vi har jobbet masse med dette i Oslo. Det er en stund til vi får en liberal skoleminister, men i Oslo har vi klart å snu holdninger og laget et eget system, etter Venstres modell for lærerløftet, som vi la fram her, som nå har gitt oss 7 000 ekstra studiepoeng de siste to årene, og som også fører til at Oslo er blant de tre fylkene som ligger øverst på skalaen når det gjelder å fylle opp de plassene som er. Det tror jeg handler om en holdningsendring. Da er mitt gode tips til statsråden, som har fortalt meg at hun skal til Sverige på 17. mai: Der er de nemlig så heldige å ha en liberaler som skoleminister. Der er de nemlig så heldige å ha en mann som har gjennomført lærerløftet, som vi egentlig har stjålet ordet fra, nemlig Jan Björklund. Jan Björklund, som laget en plan allerede i 2007 som vi i Venstre var og kikket på i 2008, og som førte til vårt forslag om lærerløftet, har sett på hvordan man skal bygge opp systematikk, slik at alle lærere får den faglige utviklinga de trenger. Så jeg vil oppfordre statsråden på det sterkeste til å snakke etter- og videreutdanning med en god liberal skoleminister, som har mange gode ideer for hvordan dette skal videreføres.

I bunn og grunn tror jeg det her er snakk om holdning. Det er veldig feil i en skole å ha den holdningen at lærere ikke trenger undervisning. Egentlig burde det være der det var mest sug etter ekstra etter- og videreutdanning i hele landet. Lærerne skulle hatt lyst til å lære mer hele tida. Men jeg tror at kvaliteten, jeg tror at holdningene, jeg tror at for lite penger i systemet har snudd hodene i feil retning. Da trenger vi kanskje en stor nasjonal kampanje for å snu hodene i riktig retning, og jeg håper at statsråden lar seg inspirere av Jan Björklund og gjerne stjeler hans ord om lærerløftet, sånn at vi kan få en nasjonal kampanje med en holdning om at kunnskap trenger vi mer av.

Elisabeth Aspaker (H) [14:10:47]: Jeg vil takke for en god debatt. Jeg har merket meg statsrådens forsikring om at hun nå vil ta snarlig initiativ overfor de andre strategipartene, slik at man kan evaluere status og om nødvendig gjøre endringer for at flere skal kunne delta.

Jeg konstaterer også at det er bred enighet om at videreutdanningsstrategien er nødvendig, og at vi ikke har råd til ikke å lykkes.

Representanten Tord Lien mener det kan være i strid med akademisk frihet å etterspørre konkrete tilpasninger av studietilbudene i form av større grad av desentralisering, opptak flere ganger i året og nettbaserte studieopplegg. Høyre mener at det er viktig at UH-sektoren, som skal tilby videreutdanning, også her lytter til brukerne, til lærerne og til kommunene, som skal ta en vesentlig del av regningen. Dersom de endringene som f.eks. har vært diskutert her i dag, kan bidra til at vi får opp deltakelsen, er det viktig både for skolen og for UH-sektoren, som skal gi et tilbud som er tilpasset dem som skal benytte seg av det.

Det snakkes mye i samfunnet i dag om behovet for livslang læring i arbeidslivet, og skolen kan i så måte ikke være noe unntak. Lærerne burde som kunnskapsarbeidere gå foran og vise vei. Høyre mener faktisk at norske lærere skal ha rett til og også plikt til etter- og videreutdanning for at nye elever skal møte lærere som er à jour. Det er ikke akseptabelt at det finnes lærere som mener at de ikke trenger etter- og videreutdanning, selv på områder hvor stat og kommune er enige om at det er behov for å fylle på kompetansen. Jeg kan nevne rådgivningstjeneste og IKT. Listen kunne sikkert ha vært gjort lengre, men sånn kan det altså ikke være, sånn skaper vi ikke den beste skolen.

Høyre mener at det er positivt for lærerne som yrkesgruppe at det nå legges til rette for større grad av forutsigbarhet gjennom systematisk etterutdanning. Vi tror det vil inspirere flere lærere til mer aktiv karriereplanlegging. Strategien for kompetanse ved kvalitet gir grunn til forhåpninger for landets lærere, men gjennomføringstakten bestemmes jo av de årlige budsjettene.

Høyre foreslo for inneværende år å doble innsatsen til etter- og videreutdanning fordi vi er utålmodige og ser at behovet er så mye større enn det vi får til i dag. Men vi erkjenner at det er en utfordring å legge til rette på en sånn måte at flere lærere kan delta samtidig uten at skolen overbefolkes av ufaglærte som skal erstatte dem i undervisningen. Det er jo ikke kvalitetsfremmende, snarere tvert imot. Så vi må gjøre det på en sånn måte at vi både kan ha kvalifiserte lærere i klasserommet og mer kvalifiserte lærere som kommer tilbake fra etter- og videreutdanning.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:14:09]: Jeg vil gjerne starte med å takke interpellanten for å ha tatt opp denne saken. Den er viktig. Jeg vil også takke for tidspunktet, for i disse dager får vi oversikt over hvordan situasjonen ser ut. Det betyr at vi har fått denne interpellasjonen i forkant av at vi begynner å se på hva som er problemstillingene rundt hvordan dette skal justeres, sånn at vi lykkes bedre i at flere får videreutdanning. Det betyr at jeg tar med meg de ideene og de forslagene som har kommet her, når vi nå skal diskutere dette, og jeg tar også med meg at dette er en sak det er bred enighet om i Stortinget og sterk felles interesse i å lykkes med. Det er kjempefint at man kan samles om dette.

Det er jo litt forskjellig hvordan vi skal velge virkemidler. Det er selvfølgelig krevende for voksne, etablerte folk å delta i videreutdanningsopplegg som kanskje krever at man bor borte hele uka, eller det er lang reisevei. Men mitt inntrykk, når jeg ser på kommunene og forskjellen mellom fylkene, er at det er ganske mange lærere som har meldt sin interesse til videreutdanning, men som ikke har fått. Da er det kanskje neste ledd – altså kommunene og kommuneeierne, eller uenighet om hva slags type opplegg man skal søke på – som er neste type utfordring. Så er det uansett sånn at fleksibiliteten i hvordan dette gjøres, kan føre til at man utnytter ressursene bedre.

Så har jeg skjønt at 17. mai skal jeg ta fram bunaden, vifte med flagg – være i Stockholm og i tillegg snakke om etter- og videreutdanning med den svenske kunnskapsministeren. Det er helt riktig. Jeg skal dit, og jeg skal treffe ham. Vi har helt sikkert også ting å lære av andre land når det gjelder hvordan vi utvikler dette, og kan ta med oss ideer om det.

Jeg tror også at den holdningen at når man jobber i en lærende organisasjon, må man selv være en som hele veien higer etter å få nytt påfyll og ny kunnskap, er en veldig viktig, grunnleggende kultur. Det er ikke akseptabelt at noen mener at en er utlært én gang for alle – for 30 år siden. Det er helt opplagt at man ikke er utlært én gang for alle, for 30 år siden. Så kan mange ha fylt på underveis – uten at det har vært formalisert som videreutdanning. Men det er uansett sånn at jeg er helt sikker på at mange hadde hatt stor nytte av å få mer systematisk påfyll av kunnskap.

Jeg takker for debatten og tar med meg de ideene som er kommet, og kommer tilbake til Stortinget med forslag om hvordan vi skal justere dette.

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.