Morten Høglund (FrP) [10:39:01]: At Norge skulle få anledning til å ha egne utenriksstasjoner, var en medvirkende årsak til unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Vi ønsket en utenrikstjeneste som ivaretok norske interesser og ikke minst våre næringsinteresser.

Ambassader og konsultater er viktige for Norge av mange grunner, og de ivaretar en lang rekke oppgaver på vegne av den norske stat, vårt næringsliv og våre innbyggere. Det forventes mye av utenriksstasjonene våre, ikke minst når kriser oppstår. Utenriksstasjonene forventes å være der Norge har interesser eller et engasjement, der norsk næringsliv er til stede og der norske innbyggere bor eller ferierer. I verden av 2010 betyr det at Norge optimalt skulle være til stede fysisk overalt til enhver tid. Det er ikke mulig. Derfor må det prioriteres.

Hvordan Norge organiserer sin utenrikstjeneste, er Regjeringens ansvar. Denne interpellasjonen er ikke et forsøk på å endre dette. Likevel har denne typen spørsmål interesse langt utenfor Regjeringen. Det er ikke nytt at Stortinget diskuterer utenriksstasjoners plassering. Her en uttalelse fra Erik Solheim, fra en debatt under Referat 5. desember 1997:

«Dette er ikke et praktisk spørsmål med hensyn til hvor Regjeringen velger å legge en ambassade, dette er et politisk stridsspørsmål av første rang.»

Videre sa han at

«utenrikskomiteen, og dermed Stortinget, har gått betydelig inn i plassering av ambassader og håndtering av ambassadespørsmål. Jeg var sågar saksordfører for opprettelse av norsk ambassade i Addis Abeba».

Stortingspresidenten sa ved samme anledning at det fra Stortingets side ikke har vært holdt en helt konsekvent linje i slike saker.

Så som i mange andre spørsmål kan nok Stortinget her tillate seg både å ha meninger og i ytterste konsekvens komme med forslag.

I min tid på Stortinget har det ved et par anledninger vært både debattert og fremmet forslag om opprettholdelse av ulike stasjoner som ulike regjeringer har ønsket å nedlegge. Stortingets påvirkning har også ført til resultater, som da ambassaden i Abu Dhabi ble reddet til tross for en tidligere regjerings ønske om nedleggelse. Mens Abu Dhabi ble reddet, ble den gang konsulatene i Hamburg, Hongkong og Miami nedlagt. Alle tre var viktige støttespillere for norsk næringsliv. Konsulatene i Edinburgh og Minneapolis er forsvunnet. Også dette skapte mye debatt. Det disse stasjonene har til felles, er at de var viktige for norsk næringsliv, for nordmenn som bor ute eller for norskamerikanere. Disse stasjonene hadde i liten eller ingen grad oppgaver i forhold til norsk engasjements- eller utviklingspolitikk.

Heldigvis har Regjeringen brutt denne negative utviklingen ved bl.a. å gjenopprette konsulatet i Hamburg, opprette konsulat i Guangzhou, flytte ambassaden fra Tunis til Algerie og opprette ambassade i Kasakhstan. Vi er glad for at Regjeringen på denne måten ivaretar interessene til norsk næringsliv, og imøteser at også tilstedeværelsen i Skottland på ny blir prioritert.

Interpellasjonen har ikke som formål å fremme opprettelse eller nedleggelse av enkelte stasjoner. Ønsket er å få utenriksministerens overordnede betraktninger rundt hvordan han ser for seg å organisere dette virkemidlet i årene fremover, ikke minst som følge av de endringer vi ser i verden rundt oss. Det gjelder maktforholdene mellom land. Det gjelder hvor norsk næringsliv er til stede. Det handler også om nordmenns endrede bo- og feriemønster. Denne debatten tas nå, helt uavhengig av budsjettet og uavhengig av konkrete endringsforslag.

Det er naturlig å vise til St.meld. nr. 15 for 2008–2009, som Stortinget diskuterte i fjor vår. Her ble engasjementspolitikken, iallfall sett fra ståstedet til noen av oss, tonet ned, og den mer tradisjonelle interessepolitikken kom tydeligere frem. Offisielt het det at engasjementspolitikken ble forsvart med at dette er interessepolitikk. Men det etterlatte inntrykket er at den misjonerende idealismen som har kjennetegnet Norge i mange år, ble tonet ned. Norges fredsengasjement er fortsatt sterkt, men det har også endret seg. Det er mindre fokus på konfliktløsning, og mer innsats rettes mot ulike multilaterale forhandlingsspor, som gjelder atomnedrustning og klasevåpen. Disse forhold, og mange flere, får betydning for hvordan Regjeringen organiserer sin tjeneste. Langsiktighet i tilstedeværelse er viktig. Samtidig er det behov for å være smidig og ha et virkemiddelapparat som på kort varsel kan agere.

I andre land skjer det også endringer på dette området. Sveriges utenriksminister, Carl Bildt, annonserte tidligere i år at Sverige vil legge ned fem ambassader i Europa. Bildt sa det slik:

«Vi vill finnas på de platser där vi gör mesta möjliga nytta för de pengar svensk närvaro kostar.»

Norge er i europeisk sammenheng i en annen situasjon enn Sverige, med vårt utenforskap i EU og medlemskap i NATO. Vi har behov for andre lytte- og påvirkningsposter. Men også her må også kost og nytte vurderes. For noen år siden ble flere nye ambassader opprettet i nye NATO- og EU-land. Gir det god effekt å være til stede så bredt som vi er i dag, eller er det andre måter å organisere dette på?

Fra tid til annen er det også fremmet forslag om og diskutert et bredere nordisk samarbeid om utenriksstasjoner. Litt har skjedd, men ikke så veldig mye. Nå var utenriksministeren inne på dette temaet i sin redegjørelse nettopp, og jeg kunne tenke meg å utfordre ham på å si litt om når vi kan vente flere resultater av et slikt nordisk samarbeid og hvilken form et slikt samarbeid kan ta.

Jeg legger ikke skjul på at med denne interpellasjonen åpner jeg opp for en debatt som jeg håper det er mulig å fortsette mellom Stortinget og Regjeringen – det ut fra en erkjennelse av at det også er i Stortingets interesse å debattere norsk utenrikstjeneste.

Til slutt vil jeg også si at jeg finner det naturlig å gi generell ros til norske utenriksstasjoner for den assistanse som vi fra Stortinget får, når vi er på oppdrag i utlandet. I takt med at Norge påvirkes sterkere av det som skjer utenfor landets grenser, og i takt med at norske interesser i større grad må ivaretas andre steder, arbeider også stortingsrepresentanter oftere utenfor dette hus. Det er jo også en årsak til at vi tillater oss å ha meninger om hvordan norsk utenrikstjeneste er og skal være organisert.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:46:33]: Når det kommer generell ros fra den kanten, skal jeg ta den imot og fordele den til mine gode medarbeidere i Utenriksdepartementet. Det vil bli satt pris på.

Jeg vil også bare si innledningsvis at jeg ønsker debatten velkommen. Jeg synes det er naturlig og legitimt at måten utenrikstjenesten leverer sin innsats på, blir diskutert, anerkjent, vurdert og om nødvendig kritisert, under den forutsetning – som også representanten sa – at det er Regjeringens ansvar å forestå organisasjonen.

Representanten Høglund tar opp viktige spørsmål, og det gir en god anledning til å legge fram noen tanker og perspektiver – ikke mot en enkelt sak, men på prinsipielt grunnlag.

Jeg vil først kommentere premissene som representanten legger til grunn, nemlig at globaliseringen har økt behovet for en sterk økonomisk og kommersiell tilstedeværelse i utlandet. Det er jo særlig der vektingen i spørsmålet ligger. Jeg kan slutte meg til den analysen. Det samme gjelder hans vurdering av den økende internasjonalisering av norsk næringsliv, som stiller nye krav til bistand som ytes fra norske myndigheters side.

Det er ved gjentatte anledninger slått fast at norsk utenrikspolitikk må ha som sitt primære mål å sikre norske interesser ute i verden, og at dette må gjenspeiles i prioriteringer som gjøres i Utenriksdepartementet og ved våre stasjoner. Dette har vært og er reflektert i utenrikstjenesteloven og i utenriksinstruksen, og det reflekteres i sammenheng med de årlige budsjettproposisjoner og, som representanten sa, i St.meld. nr. 15.

Tolkningen og implikasjonene av dette utsagnet beror også på hva man legger i begrepet «norske interesser». Jeg tror nok at representanten og jeg har noe ulikt syn på dette. Jeg vil ikke vedkjenne meg at engasjementspolitikken har blitt mindre viktig, men den er blitt fokusert, konsentrert og rettet inn mot områder hvor vi mener vi har en sjanse til å gjøre en forskjell. Jeg kan også stå inne for at den ikke er misjonerende, men den er søkt å komplettere hele bildet av hva som er i norske interesser. Med en interesseorientert utenrikspolitikk menes bl.a. en politikk som systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og grunnleggende verdier.

Globalisering og geopolitiske endringer gjør at interesser og verdier veves stadig tettere sammen, og – som jeg ofte har sagt – stedet «langt unna Norge» finnes ikke lenger i utenrikspolitikken, og heller knapt for norsk næringsliv eller andre reisende.

Interpellanten peker på at globaliseringen har synliggjort betydningen av en fleksibel ambassade- og konsulatstruktur. Det er jeg enig i, og la meg vise til noen av de tilpasninger som Regjeringen har foretatt.

Vi var ved inngangen til 2010 representert med diplomatisk eller fagkonsulær representasjon i 92 land, med til sammen 110 fagstasjoner, dvs. 88 ambassader, elleve generalkonsulater, tre ambassadeseksjoner, ett representasjonskontor og syv faste delegasjoner. Hvis vi ser på de siste seks årene, fra 2005 til 2010, er det blitt opprettet to ambassader, tre ambassadeseksjoner og fire generalkonsulater. Samtidig er fire diplomatiske representasjoner oppgradert til fullverdige ambassader. I samme periode er det blitt lagt ned to ambassader og to generalkonsulater.

Vår stab i utlandet var i 2005 samlet sett på 1 523 årsverk, mens det nå er 1 616 årsverk. Antallet ansatte gir et høyere tall. Disse endringene vitner om økt norsk tilstedeværelse i utlandet og om en aktiv tilpasning av utenrikstjenesten. Økningen har nesten i sin helhet skjedd ved at antall lokalt ansatte på stasjonene har økt. Mange av disse jobber med å bistå norske bedrifter og bedrifter på tjenestestedet som ønsker kontakt med norske selskaper. Det har også vært en økning av antall såkalte spesialutsendinger, dvs. ansatte fra andre deler av forvaltningen som tjenestegjør i utenrikstjenesten i en periode for å arbeide på sitt fagfelt.

Fra Regjeringens side er disse tilpasningene uttrykk for en helhetlig vurdering, hvor økonomiske interesser er veid opp mot andre viktige oppgaver som utenriksstasjonene skal ivareta, innenfor de budsjettmessige rammer som Stortinget bevilger. Beslutningen om å opprette ambassader i Alger og Astana og generalkonsulater i Guangzhou og Hamburg var basert på slike vurderinger, hvor ikke minst næringsinteressene veide tungt. I tillegg kommer de tilpasninger som fortløpende finner sted innenfor nåværende struktur og oppsett.

Mange av utenriksstasjonene rapporterer om at fremme av norsk næringslivs interesser og kontakter opptar en stadig større del av deres totale ressursbruk. Dette er også et arbeidsfelt jeg selv prioriterer, hjemme og ute.

Ressursene vi har til disposisjon, søkes hele tiden kanalisert mot de mest prioriterte oppgaver eller de tjenester hvor det er stor etterspørsel og klare politiske behov, noe som varierer fra sted til sted og i tid. Vi ønsker å demonstrere en fleksibilitet i systemet som er av stor betydning for at utenrikstjenesten kan fungere på en effektiv måte.

Når det gjelder fremtidig organisering av norske utenriksstasjoner, vil jeg igjen vise til St.meld. nr. 15 og komiteens behandling av denne. Meldingen inneholder et eget kapittel, kapittel 14, om utenrikstjenestens oppgaver med å sikre norske økonomiske og samfunnsmessige interesser i en globalisert verden. Det understrekes her at ansvaret for å håndtere internasjonale økonomiske spørsmål er fordelt på flere departementer, og at et godt samarbeid mellom disse er viktig. Videre anses utenriksstasjonene og Innovasjon Norge som sentrale kontaktpunkter og døråpnere for norsk næringsliv.

Flere norske bedrifter vokser i hovedsak utenfor Norges grenser, og norske utenriksstasjoners plassering, oppgaver og prioriteringer må fortløpende vurderes i lys av dette. Arbeidet for å bedre norsk næringslivs tilgang til utenlandske markeder – i tillegg til alt arbeid for å gjøre rammebetingelsene for norsk næringsliv så gode som mulig hele tiden – bl.a. innen rammen av EØS, WTO, OECD og andre fora, er en helt sentral oppgave i norsk utenrikspolitikk og dermed for utenrikstjenesten.

Utover dette skal jeg være varsom med å binde utenriksstasjonene til én bestemt arbeidsmessig struktur over et bestemt tidsrom. Fleksibilitet må her være stikkordet. Vi har alle erfart hvordan vi lever i en global og raskt omskiftelig verden, hvor uventede hendelser og utviklingstrekk som terrorangrep, konkurser, global finanskrise, pandemier eller vulkanutbrudd – ja, eller nye muligheter og gjennombrudd for norske interesser – gjør at det raskt kan skapes usikkerhet om rammebetingelsene vi opererer under på ulike områder. Dette gjelder ikke minst innen arbeidet med å fremme våre økonomiske og kommersielle interesser, som på feltene energi, miljø og klima.

Vi ønsker en fleksibel utenrikstjeneste som kan tilby næringsliv, offentlig forvaltning og norske borgere i utlandet et bredt spekter av tjenester. Vi må derfor søke å tilpasse organisasjonen løpende, og vi må forsøke å kanalisere ressursene dit vi får mest igjen for dem. Dette gjelder også måten utenrikstjenesten er organisert på – i forhold til regional dekning fra én stasjon versus det å ha en ambassade i hvert enkelt land i gjeldende region. Dette er saker vi har til løpende utredning.

Behov og etterspørsel etter ulike tjenester bør være en sentral, retningsgivende faktor for organiseringen. Det er også viktig at den gjeldende stasjonssjef har en betydelig grad av mulighet til å tilpasse tjenestene på sitt tjenestested.

Vi har i dag et apparat for å fremme næringsinteresser i utlandet, og utenriksstasjonene spiller en viktig rolle, ikke i isolasjon, men i samspill med slike aktører. Det gjelder først og fremst gjennom et omfattende – formelt og uformelt – samarbeid med Innovasjon Norge, som har 30 utenlandskontorer. Avtalen mellom UD og Innovasjon Norge innebærer bl.a. at utenriksstasjonene skal representere Innovasjon Norge i markeder hvor Innovasjon Norge ikke selv er til stede.

I tillegg har vi et begrep som kalles «Team Norway», der utenriksstasjonene samarbeider med Intsok, Intpow og Eksportutvalget for fisk, som har fokus på å internasjonalisere norsk næringsliv innen olje, gass, fornybar energi og fisk.

Til sammen utgjør dette et nettverk som bistår norsk næringsliv med en rekke ulike tjenester. Endringene som gjennomføres i organiseringen av utenrikstjenesten, må derfor ses i sammenheng med forholdet til det øvrige nettverket.

Min erfaring er at vi har en utenrikstjeneste som har et fokus på å fremme bredden av norske interesser i utlandet, ikke minst næringsinteressene, på en effektiv måte. Summen av tilbakemeldingene mener jeg er positiv – vi inviterer også til den. Men vi skal aldri lene oss tilbake og si at vi er i mål. Her, som ellers, må det være vilje til kontinuerlig forbedring og læring, ikke minst basert på hva næringslivet trenger. Vårt fokus vil fortsatt være å ha en tjeneste som er så effektiv, kompetent, brukervennlig og tilgjengelig som mulig.

Samtidig skal vi utvikle vår kompetanse på områder som tillegges økende vekt, ofte utover det rent kommersielle, som kompetanse om bedriftenes sosiale samfunnsansvar, også kjent som CSR. Her har vi et tett samspill med nærings- og arbeidslivets organisasjoner – som i arbeidet med St.meld. nr. 10 for 2008–2009, om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Vi har erfart at norske bedrifter i økende grad søker UDs råd når det gjelder synet på CSR i det ene eller andre markedet. Jeg har opplevd interesse for slike spørsmål fra bl.a. Hydro i forbindelse med det nylig annonserte oppkjøpet i Brasil, som vil bringe selskapet i nærkontakt med slike beslektede spørsmål. Vi vil gjøre det vi kan for å bistå selskapet også her.

Og jeg fikk en annen refleksjon rundt dette da Serbias president Tadic, som er på besøk i Norge i går og i dag, berømmet Telenor for selskapets opptreden i Serbia – med vekt på bedriftens investeringer, men også på opptreden i forhold til bedriftens samfunnsansvar.

Utenriksdepartementet vil på denne bakgrunn fortsatt ha fokus på å bistå norsk næringsliv i utlandet – støtte deres verdiskaping med det beste vi har av vår kompetanse og i samspill med våre partnere. Så vil strukturen på tjenestens nærvær måtte tilpasses behovene fortløpende.

Jeg er enig med interpellanten i at våre nordiske lands vurderinger er helt avgjørende for oss. Samtidig kan de, som Høglund var inne på, ha en litt annen motivasjon grunnet EU-medlemskapet. Det er en løpende vurdering også i Norge om det er riktig og maktpåliggende å være representert i samtlige EU-land. Det er åpenbart at den trenden er i ferd med å brytes av EU-landene selv, og jeg tror det er klokt av oss å se den utviklingen noe an før vi trekker forhastede konklusjoner.

Det har også vist seg at tanken om å opprette såkalte hubs – dvs. at én ambassade i én region dekker landene rundt – som kan være attraktiv på papiret, ofte ikke er like effektiv i virkeligheten når det gjelder kontaktpleie. Men vi søker hele tiden å se hvordan vi kan gjøre tjenestene bedre, rimeligere og mer effektive, og vil ikke utelukke noen slik organisering i fremtiden.

Morten Høglund (FrP) [10:56:49]: Jeg vil først få takke utenriksministeren for et svært grundig svar. Han redegjorde på en god måte for utviklingen og for situasjonen i norsk utenrikstjeneste. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at vi nok vil se litt forskjellig på hva som er norske interesser. Da jeg snakket om at vi faktisk har en mindre misjonerende utenrikspolitikk i dag, så var det fra min side ment som ros til utenriksministeren.

Ja, vi skal lytte til næringslivet, og jeg er glad for at utenriksministeren bekrefter det. For selv om dette skjedde før denne regjeringen tiltrådte, så var situasjonen rundt nedleggelsen og forslaget om nedleggelse i Abu Dhabi et eksempel som jeg håper vi vil unngå i fremtiden. Derfor tror jeg det er viktig å ta næringslivet med på råd.

Det er også viktig å diskutere med Stortinget, og jeg er glad for den åpenhet som utenriksministeren her viser. Selv om vi alle er enige om at dette og mange andre spørsmål innenfor utenrikspolitikken er Regjeringens endelige ansvar, så diskuteres jo mange av disse spørsmålene i ulike fora i Stortinget. Men opprettelse og nedleggelse av utenriksstasjoner kommer sjelden til Stortinget på annen måte enn som en merknad i f.eks. et budsjettdokument. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å ta dette opp – ikke for å be om et vedtak, men rett og slett for å diskutere det og for å avstemme utenriksministerens oppfatning med Stortingets. Fleksibilitet er veldig bra, og jeg setter pris på den tilnærmingen.

Min utfordring, som utenriksministeren kanskje kan si noe om nå, er dette nordiske samarbeidet og hva som kan komme ut av det rent praktisk. Der har det jo vært ulike ambisjoner. Vi har fått til noe, f.eks. samarbeid om etablering av bygg, men kan vi tenke oss at dette løftes videre fremover, slik at – utenriksministeren var inne på dette i sin redegjørelse tidligere i dag – dette blir et tema når de nordiske utenriksministrene møtes? Og kan vi se for oss praktiske resultater av et slikt samarbeid nå fremover?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:59:25]: Jeg forsto at det med misjonering var en kompliment, og jeg tok det også som det. Jeg har betydelig respekt for misjonærer, de som driver med det på ordentlig vis, men det er ikke vår oppgave, så jeg tar den rosen med meg og setter pris på den.

Det er klart at skal man opprette nye stasjoner, tror jeg tilnærmingen må være at vi også må være åpne for å nedlegge. Det er ikke det at det er et gitt nullsumspill, men jeg opererer ut fra det bildet at vi har rammer som vi må finne oss til rette innenfor.

Jeg er åpen for at vi har en diskusjon om hvor det kan være naturlig å legge ned, men jeg tror at det er en krevende diskusjon å føre som en konsultasjon, fordi det alltid vil være motstand mot å legge ned. Jeg må si jeg har respekt for motstanden mot å gjøre endringer – ikke legge ned, men gjøre endringer – i Edinburgh og Minneapolis. Jeg har besøkt begge steder og finner dem i tilfredsstillende drift. Nå kommer den nye generalkonsulen i Minneapolis på besøk til Norge om få dager, og både Walter Mondale og den nye, Gary Gandrud, rapporterer at dette er en spennende stasjon i dag. Men det var jo stor støy rundt de endringene. De var smertefulle, som alle slike endringer er, for de berører innlevde tradisjoner, men de var altså nødvendige for å kunne åpne et nærvær sør i Spania og sør i Kina. Slik at ja, konsultasjoner, men det er nok til syvende og sist egentlig derfor Regjeringen har dette ansvaret, fordi den må gjøre noen smertefulle kutt for å kunne opprette på andre områder. Men vi skal ha åpenhet rundt det, det er jeg enig i. For øvrig er jeg enig med representanten i at Gulfen er et område som er av økende betydning for Norge – hele denne regionen, opp mot Sentral-Asia – og jeg tror vi har gjenspeilet det i vårt nærvær i vår tid.

Når det gjelder nordisk samarbeid, er dette veldig nært. Det skjer mellom administrasjonene ukentlig, også mellom stasjonssjefene ukentlig og kanskje daglig – særlig på det konsulære området. I Stoltenberg-rapporten er tett samarbeid fremhevet som et eget område. Jeg opplever at det mellom ministrene er en utstrakt vilje til å gå ganske langt på dette området. Samtidig opplever vi også her visse begrensninger for hvor mye ambassader mellom selvstendige land kan gjøre sammen. Det er noen som ser for seg – Stoltenberg var inne på det – at man burde kunne ha en felles ambassade under felles sjef, men med ulik rapportering. Det tror jeg er et drøyt stykke fra der vi står i dag. Men nå, når de nordiske landene – både av økonomiske grunner og som følge av denne EU-utenrikstjenesten som jeg har rapportert om – kommer til å gjøre endringer, skal vi være på vakt og følge det nøye, særlig hvis det blir en trend at mange nordiske land legger ned og så peker på Norge for det konsulære arbeidet. Det må altså være en viss balanse i sakene. Men her har vi gudskjelov en såpass tett dialog at vi kan si fra om det i god tid, og jeg ser på det nordiske samarbeidet som en ganske unik ressurs når det gjelder å ta vare på norske interesser i utlandet. Jeg så bl.a. da vi åpnet ambassade i Astana, at finnene kommer inn i den del av leilighetskomplekset hvor vi er. Slike eksempler er positive. Vårt nærvær i Irak hos svenskene er et annet eksempel.

Presidenten: Presidentene vil bare få bemerke at «gudskjelov» neppe er et parlamentarisk uttrykk, men oppfattet det ikke som vondt ment.

Laila Gustavsen (A) [11:02:53]: Først takk til representanten Høglund, som reiser en åpen debatt og en viktig debatt. Jeg synes også det er interessant å høre på representanten Høglund her i dag, som egentlig har argumentert for litt andre typer prioriteringer enn det flertallet i denne sal for så vidt har stått for. Bare for å si det: Jeg støtter helhjertet opp under utenriksministerens vide tolkning av hva som er innenfor begrepet «norske interesser», og at det også inkluderer engasjementspolitikken.

Utenrikstjenesten skal fremme norsk næringslivs interesser i utlandet, og i en stadig mer global konkurransesituasjon er det viktig å erkjenne at norske bedrifter jobber i et stadig tøffere internasjonalt marked. Det krever store ressurser og mye kunnskap. Det er derfor veldig viktig at norsk næringsliv får hjelp og assistanse fra utenrikstjenesten som en av flere. Men utenrikstjenesten skal også effektivt bistå norske borgere, være en krisehåndteringsorganisasjon, være en førstelinje med tanke på utlendingsforvaltningen vår. Det betyr også at utenrikstjenesten må ha en type informasjonsteknologi som er tilpasset en global interaktiv tjeneste. Tjenesten må også være fleksibel og i takt med tiden. Den må reflektere den nye maktfordelingen i verden og ta opp i seg at Norge også har nye næringsinteresser og engasjement i den globale tiden vi lever i. Da er det viktig at en setter inn ressursene i organisasjonen, både politisk og geografisk, der de viktigste oppgavene skal løses. Det har vært mye fokus her i dag på nordisk samarbeid, det synes jeg er spennende. Men jeg synes også at det at Europa nå bygger opp en ny utenrikstjeneste, er veldig spennende. Som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse tidligere i dag, er det klart at å se for seg et sterkere samarbeid med Europa på utenriksfeltet er viktig. Ministeren trakk også fram dette poenget.

Innovasjon Norge og Eksportutvalget for fisk er også to viktige aktører, sånn som vi bl.a. nå ser det under Expo-utstillingen. 1. mai åpnet den norske paviljongen på det som er tidenes største verdensutstilling. Hittil har det vært større tilstrømming enn forventet. Dette mener jeg er et godt eksempel på samarbeid – fruktbart samarbeid – mellom utenrikstjenesten, Innovasjon Norge og næringslivet i Norge.

Norsk utenrikstjeneste har 80 000 konsulære saker i året. Mange av dem er helt enkle og gjelder uheldige nordmenn i nød. Andre er tyngre saker. Det er nordmenn som begår kriminalitet i utlandet, som fengsles, folk som utsetter seg for risiko med viten og vilje, folk uten reiseforsikring som havner i problemer, eller som for den saks skyld også dør i utlandet. Dette er eksempler på tyngre og vanskelige saker som også ofte skaper store overskrifter i mediene, og som legger stort press, både på oss politikere og på utenrikstjenesten, om handling – alt fra uhell til folk som bevisst omgår norske regler ved å dra til utlandet og få gjort det de ønsker, der. Det er ikke alltid norske myndigheter verken kan eller bør ordne opp. Men norsk utenrikstjeneste har etablert døgnbemanning for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Likevel tror jeg det er viktig å understreke at velferdsstaten ikke er global og heller ikke kan fjerne all risiko for nordmenn på tur. Det er det heller ingen grunn til. Vi har ingen oppblåsbar norsk velferdsstat som du kan ta meg deg på ryggen når du drar. Det er en selvfølgelighet – men jeg tror likevel det er viktig å understreke at det er ikke alltid norsk utenrikstjeneste kan bistå, utover det at de har noen rammer å forholde seg til i de landene de er. Men det er også veldig viktig at det er gode reiseråd, god informasjon tilgjengelig både for bedrifter og for nordmenn som er ute på tur.

I Innst. 7 S for 2009–2010, i budsjettinnstillengen, kunne vi lese at Fremskrittspartiets medlemmer

«mener det er nødvendig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den til enhver tid tjener norske interesser på kort og lang sikt. Derfor vil disse medlemmer understreke viktigheten av at de norske utenriksstasjonene får de ressurser som trengs for å ivareta norske borgeres interesser ved uforutsette hendelser (…)».

Norsk næringsliv og enkeltpersoner i nød kan være glade for at ikke Fremskrittspartiets budsjett ble vedtatt i fjor i denne sal – og for å ha litt intern humor: møbelbudsjettet til utenriksstasjonene likeså. Som vi husker, kuttet Fremskrittspartiet budsjettet til utenrikstjenesten med nesten 170 mill. kr. Det ville betydd dårligere muligheter til å bistå næringsliv og folk ute, enten gjennom at vi måtte legge ned utenriksstasjoner eller kutte i stillinger ved dem.

Ivar Kristiansen (H) [11:08:17]: Jeg takker representanten Høglund for at han har tatt opp denne interpellasjonen, og samtidig utenriksministeren for en positiv tilnærming i svaret på interpellantens interpellasjon.

Mitt inntrykk er at Stortinget får kontakt med disse spørsmålene, særlig tilknyttet en eller annen krise som foranledning for at disse spørsmålene dukker opp. Dette var vel også litt av bakgrunnen for at utenriksministeren, da han startet sin karriere som utenriksminister, hadde som formål å reformere departementet. Det kan alltids være behov for en kontinuerlig reformering i en verden i forandring, men også ved denne typen reformering var sikkert litt av foranledningen hvordan utenrikstjenesten har vært i stand til å håndtere krisesituasjoner, bl.a. flodbølgekatastrofen i Asia i desember 2004. Vi har fått dette anskueliggjort også rundt bombeangrep i London, i Sharm el Sheikh, og vi har sett det i Madrid.

Vi har andre eksempler som har vist hvordan vi er i stand til å håndtere ikke bare utenrikstjenestens primære formål, men også konsulære saker når disse dukker opp. Det er et par uker siden vi så hvordan deler av utenriksapparatet ble satt på prøve som følge av askeflyten i luften fra Island. Derfor er det betimelig at disse spørsmålene dukker opp i Stortinget. Som utenriksministeren var inne på, har vi et betydelig apparat ute. 110 fagstasjoner og 650 utsendte, pluss mer enn 1 000 lokale ansatte viser at vi har en betydelig styrke.

Naturlig nok er det behov for endringer, for verden endrer seg kontinuerlig. Norge har en ekstremt utadrettet økonomi – svært eksportorientert. Vi er et mer reisende folk enn noen gang før, kanskje enda mer enn de fleste andre land i verden. Vi vet også at historiens utvikling har vært som den har vært. Jernteppet er ikke av den karakter at den politiske døråpningsrollen lenger har den samme betydning som den hadde før. Vi ser at «business to business» nå er avgjørende for hvordan velferdsstaten skal utvikle seg, i og med at vi har hatt en demokratiseringsbølge pågående, som heldigvis har gitt de resultat som den har gitt.

Samtidig stilles det økte krav til fleksibilitet for utenrikstjenesten. Vi har et betydelig engasjement innenfor bistand og innenfor det handelspolitiske området. Vi ser også behov for kanskje å vekte opp enkelte regioner i verden til fordel for andre som kanskje må vektes ned.

Likevel vil jeg, med henvisning til forrige sak – EU- og EØS-orienteringen fra utenriksministeren – også peke på at Norge faktisk ikke er i den samme situasjonen som sine nordiske venner. Vi er utenforlandet som er i en situasjon hvor vi ser at EU forener sine krefter på dette området. Samtidig som vi ser at Sverige signaliserer at man ønsker å trappe ned, under henvisning til at EU ivaretar de konsulære svenske interessene, er Norge i en annen situasjon, hvor kanskje enda større utfordringer blir pålagt våre hender. Jeg registrerte at utenriksministeren i en innskutt bisetning ikke antydet, men stilte spørsmål ved om det er behov for at Norge skal være til stede i samtlige EU-land. Det er ganske sikkert et relevant spørsmål, men på den annen side er ikke vi, utenforlandet Norge, i samme situasjon som våre nordiske venner er i. Vi har ikke de samme strukturene å spille på som våre naboland i denne forbindelse. Derfor blir det nok behov for fortsatt å ha en sterk tilstedeværelse og et sterkt nærvær, som interpellanten i veldig stor grad var inne på.

Til slutt er det liten tvil om at det jobbes tverrsektorielt ved å anvende virkemiddelapparatet i større grad. Vi ser hvordan kunnskap om og kjennskap til andre lands kulturer er bakgrunnen for suksess. Det er nok å nevne Telenor, Hydro, Statoil og norsk fiskerinæring, hvor kunnskap om markedet er veien til suksess.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:13:38]: Det har vært interessant å følge debatten etter representanten Høglunds interpellasjon. Den handler for så vidt i denne sammenheng om det en kan kalle Regjeringens dobbelte prerogativ. Regjeringens domene er jo utenrikspolitikken, men det er også Regjeringens domene å fordele forretningene mellom Regjeringens medlemmer. Slik sett er det helt og holdent Regjeringens ansvar, det vi diskuterer. Samtidig er det lang historisk tradisjon for at Stortinget mer enn interesserer seg for tjenestens utforming, innhold og innretning. Representanten Høglund trakk fram hvilken enorm symbolkraft som nettopp ligger i spørsmålet om Norges selvstendige utenrikstjeneste. Jeg tror vi går inn i en fase nå hvor dens betydning snarere kommer til å øke enn reduseres. Flere av de perspektivene som er trukket opp i debatten, vil bidra til det.

Jeg vil si meg glad for at utenriksministeren er seg så bevisst at vi nå er i en viktig fase når det gjelder mulighetene for og potensialet i et samarbeid mellom de nordiske land når det gjelder utenriksstasjoner. Jeg er helt enig i at vi skal vurdere nøye hva som tjener Norges interesser i den sammenheng, men Stoltenberg-rapporten har laget en plattform som gjør dette naturlig å ta opp nå. Samtidig betyr organiseringen av en utenrikstjeneste i EU-regi at ting er i bevegelse i de nordiske land som er medlemmer av EU. Det betyr at vi kan stå overfor et viktig momentum når det gjelder mulighetene for et større samarbeid enkelte steder mellom ett eller flere andre nordiske land og Norge. Jeg er glad for og vil bare understreke og gi støtte til den framoverbøyde holdning som jeg opplever at utenriksministeren på det punktet ga uttrykk for i sitt innlegg.

Vi har en ambisiøs linje når det gjelder norsk utenrikstjeneste. Vi er til stede mange steder, og vi er til stede med meget kompetente folk. Samtidig opplever vi fra tid til annen at utenrikstjenesten rammes av det som alle samfunnstjenester i Norge fra tid til annen rammes av, nemlig de stigende forventningers misnøye. Jeg synes representanten Gustavsen var inne på noen viktige poenger når det gjelder hvordan utenrikstjenesten stadig møter nye krav, nye forventninger – ikke minst fra enkeltborgere som opplever ulike former for konsekvenser av sine egne handlinger, men også fra norsk næringsliv ute. Hvis jeg skal få gi utenriksministeren noe råd, som kanskje er overflødig i denne sammenhengen, vil jeg si at jeg tror det blir enda mer nødvendig framover at utenrikstjenesten avklarer forventninger, at utenrikstjenesten er tydelig på hva enkeltborgere kan forvente, og hva man ikke kan forvente, at man er tydelig på hva næringsliv og andre man betjener, kan forvente, og hva man ikke kan forvente. For jeg tror at frustrasjonene rundt hva utenrikstjenesten kan fikse og ikke fikse, i tiden framover kommer til å bli større, som en følge av den internasjonaliseringen og globaliseringen som er utgangspunktet for representanten Høglunds interpellasjon.

Morten Høglund (FrP) [11:17:49]: Det er nå i noen innlegg blitt trukket opp noen interessante perspektiver. Utenriksministeren får selv vurdere om dette er en debatt som han ønsker å invitere Stortinget med på – om hva norske innbyggere og norsk næringsliv kan forvente å få av tjenester. Jeg tror vi alle er enig i at det er grenser, og at dette er vanskelig. Enhver sak er unik. Enhver sak er forskjellig og har ulike utgangspunkt. Dette er noe den norske utenrikstjenesten møter på jobb hver eneste dag. Det er utfordrende å diskutere dette helt generelt, men dette er kanskje også en diskusjon vi på et eller annet tidspunkt bør ta litt grundigere.

Jeg har egentlig ikke så mye mer å tilføre debatten. Jeg synes jeg har fått ut av debatten det som var litt av intensjonen: å sette saken på dagsordenen, ha en diskusjon også i Stortinget om disse spørsmålene.

Når det gjelder våre budsjettkutt og endringer, ser jeg helt klart for meg – selv om vi har respekt for Regjeringens ansvar for å gjøre de detaljerte endringene – at når vi foreslår justeringer i våre budsjettforslag, skal vi ved neste korsvei følge opp det, om ikke med en ordreliste, så i hvert fall med en eksempelliste for hvordan dette kan gjøres, og samtidig ivareta de prioriteringer og de ønsker som vi verbalt kommer med, slik at man ser at her er det en sammenheng, eller om man mener at det ikke er en sammenheng, men da kan vi i hvert fall diskutere ut fra et slikt grunnlag. Det tar vi med oss.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:19:43]: På det overordnede plan er det mye enighet, men representanten Gustavsen stilte det interessante politiske spørsmålet, og vi fikk et vagt svar. Jeg ønsker velkommen den listen til Fremskrittspartiet, vil jeg si, over kutt på 100 mill. kr og mer på det vi i UD kaller drift 02. Det er drift av den tradisjonelle utenrikstjenesten – drift, ikke kutt i programmet, men drift. Jeg vil gjerne se listen, samtidig som man kan garantere for å opprettholde tilbudet til nordmenn, næringsliv og reisende. Det imøteser jeg. Jeg anser at vi nå har fått løfte om det, og jeg vil studere listen med interesse når den kommer. Postadressen min er klar.

Det ble sagt av representanten Kristiansen at det å håndtere kriser tester hvordan utenrikstjenesten jobber. Det er jeg meg fullt bevisst. Ingen krise er lik den forrige. Derfor må vi lære av de forrige, men være forberedt på at det kommer noe helt nytt. Jeg opplever at vi har vist forbedret evne til å møte det – fra krigen i Libanon til andre episoder av vekslende karakter. Jeg vil bruke denne anledningen til å vise til det operative senteret vi nå har laget i UD, som er døgnbemannet, og som setter nordmenn som kontakter en ambassade ute utenfor åpningstid, i direkte kontakt med en telefon som kan gi svar og anvisninger. Også det kontoret må vi finne plass til innenfor eksisterende budsjetter, og det har vi funnet plass til gjennom effektivisering i utenrikstjenesten.

Så er jeg helt enig med representanten Høybråten i at det er viktig å avklare forventningene – hva det er realistisk å forvente. Jeg opplever å bruke mye tid på det, faktisk, fra det vanlige budskapet om at folk må tegne reiseforsikring – et helt elementært budskap, en av fem som reiser, gjør det ikke. Det gjennomføres 22 millioner reiser av nordmenn i året, mange av dem til utlandet, mange av dem til krevende strøk. Vi vil fortsette med det. Det er en styrke for Regjeringen at dette også vektlegges i Stortinget utenom en krise, for det er klart at når krisen rammer den enkelte, hvor langt ute man enn er, kan man på teoretisk grunnlag godt si at det ikke finnes noen velferdsstat på det stedet, men den enkelte borger, tror jeg, har det i ryggmargen å da stille ganske klare forventninger. Vi håndterer, som representanten Gustavsen sa, 80 000 saker hvert år, omtrent.

Dette er en debatt som egentlig kommer i forlengelsen av våre utenrikspolitiske prioriteringer og mål. Derfor lå det inne som et eget kapittel i St.meld. nr. 15 for 2008–2009. Med det doble prerogativ som representanten Høybråten viser til, og som vi er oss bevisst, synes jeg også det er en legitim debatt her, og jeg ønsker spørsmålet fra interpellanten velkommen.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.