Stortinget - Møte tirsdag den 11. mai 2010 kl. 10

Dato: 11.05.2010

Dokument: (Innst. 235 S (2009–2010), jf. Dokument 8:90 S (2009–2010))

Sak nr. 4 [13:00:14]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Siri A. Meling, Line Henriette Hjemdal og Borghild Tenden om å forlenge utleieperiode for vannkraftverk til 30 år

Talarar

Votering i sak nr. 4

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Rune Henriksen (A) [13:01:03]: (ordfører for saken): Denne saken ble debattert for mindre enn ett år siden i denne salen, og loven som det er snakk om, ble vedtatt. Forskriftsarbeidet til denne loven er i gang. Loven har ennå ikke fått begynne å virke. Det gjenstår å se hvordan loven vil virke.

Situasjonen for kraftforedlende industri er viktig for landet vårt. Kraftforedlende industri er gjerne lokalisert til steder hvor det er lite annen næring, vi snakker om ensidige industristeder. Dette er bedrifter som er hjørnesteinsbedrifter i de samfunnene hvor de er lokalisert. Bedriftene gir arbeidsplasser, skaper liv i disse landsdelene og skaper også eksportinntekter for landet vårt. For dem som bor i disse områdene, er det utrolig viktig at bedriftene får leve sitt liv, at det er sysselsetting. Dersom disse bedriftene går over ende, går gjerne hele lokalsamfunn over ende. Derfor har den rød-grønne regjeringen gjort mye, lagt ned mye arbeid i tiltak for å løse først og fremst nå kraftsituasjonen for denne industrien, innenfor EØS-reglementet. Vi har kommet med en garantiordning for langsiktige kraftkontrakter. Vi har sørget for etableringer av konsortium for innkjøp av kraft. Vi har økt tilgangen på kraft i markedet. Vi har gitt støtte til energigjenvinning, og vi har fått en utleieordning for kraftverk.

Det vi ser og hører nå fra industrien, er ikke først og fremst krav om tilgang på kraft. Det vi ser, er en kolossal etterspørselssvikt etter industrivarer over hele landet. Krisen utvikler seg, og det er dramatiske tider i internasjonal økonomi. Konkurranseutsatt industri er definitivt i faresonen. Det som er viktig da, er at det blir ført en helhetlig og edruelig økonomisk politikk. Dette er det aller viktigste for vår industri i dag, enten det er kraftkrevende industri, eller det er annen industri. Den flertallsregjeringen vi har i dag, leverer på dette området. Vi er på vei tilbake til 4 pst.-banen, etter å ha brukt betydelig med midler på å slå tilbake krisen i første omgang. Nå er det viktig at vi får økonomien opp på skinner, for å understøtte gode, konkurransedyktige rammevilkår for industrien.

Utleieordningen er en sak. Det er ingen stor sak, men det er en sak. Arbeiderpartiets holdning er at en 30 års utleieperiode vil være bedre enn en 15 års leieperiode. Det legger vi ikke skjul på. Det er klart at vi fra vår side vil følge nøye med på hvordan utleieordningen med 15 år – som er vedtatt nå, og som blir rullet ut i disse dager – kommer til å utvikle seg. Men jeg tror det er viktig at vi ikke overdriver denne utleieordningens betydning for kraftsituasjonen i industrien. Er man en barnerik familie og har stort behov for mye melk, sørger man for å få kontakt med en butikk som til enhver tid har melk i butikken. Man går ikke hen og leier en ku for å få melk. Sånn er det også med kraften. Industrien vil først og fremst sørge for å få gode rammevilkår for innkjøp av kraft. Det er andre rammevilkår som er viktigere. Det er den totale økonomien og kvoteregimet som vi har overfor industrien, som er viktig.

Fra Arbeiderpartiets side kommer vi altså ikke til å ta en omkamp om leietid for kraftverk i dag i denne sal. Vi bøyer oss for den enigheten man har oppnådd i regjeringen på dette feltet. Vi vil ikke sette regjeringens gode og helhetlige politikk i spill på en sånn sak som dette. Dersom vi får en endring på leieperioden, vil det først bli et tema – om det skulle vise seg å være nødvendig – etter at vi har gjort oss erfaringer med det vedtatte regimet. En sånn prosess vil bli foretatt innenfor rammen av det gode samarbeidet vi i dag har med SV og Senterpartiet i regjering.

Flertallets innstilling til denne saken er derfor at forslaget bifalles ikke. Det er en innstilling som Arbeiderpartiet slutter seg helt og holdent til.

Henning Skumsvoll (FrP) [13:06:26]: Behandlingen av Dokument 8:90 S for 2009–2010 er svært viktig i en industripolitisk setting. Forslaget om å be Stortinget endre utleieperioden av kraftverk fra 15 til 30 år kan få store uante konsekvenser for Distrikts-Norge, dersom det blir nedstemt.

Da vannkraften i forrige århundre ble omdannet til elektrisk strøm, resulterte det i flere kraftforedlende bedrifter i Utkant-Norge. Majoriteten av bedriftene er i dag verdensledende på sine områder. Den kraftforedlende industrien er den nest største eksportnæring i landet og sysselsetter over 25 000 mennesker. Den er ofte den dominerende hjørnesteinsbedriften i sitt lokalområde. De ansatte har mer kunnskap om sine produkter enn konkurrentene, og betyr svært mye for sysselsettingen i de deler av landet hvor industrien ligger. Norsk kraftforedlende industri produserer de reneste produktene i verden. Fornybar vannkraft gjør at energien som denne industrien bruker, er utslippsfri.

Et eksempel på denne industrien er produksjon av aluminium. Kinesiske verk slipper ut over tre ganger så mye CO2 som det norske verk slipper ut for samme produksjon. Aluminium er et produkt som trenger mye energi i forvandlingen fra råstoff til ferdig produkt. Etterspørselen etter aluminiumsprodukter er stor i alle deler av verden. Av all aluminiumsproduksjon siden 1900 er ca. 75 pst. ennå i bruk. Produktet korroderer ikke og trenger bare ca. 5 pst. energi til omsmelting.

Utfordringen for den kraftforedlende industrien er forutsigbare kraft- og utslippskostnader. Dette er det bransjen selv som gir tilbakemelding om. Tidligere eide mange industribedrifter selv sine egne kraftverk. Dette har mer eller mindre forsvunnet som et resultat av hjemfallsregelen. Utleie av kraftverk med en tidsbegrensing på 15 år har ifølge bransjen liten eller ingen interesse.

Eiere av den kraftforedlende industrien er villige til å investere og utvikle industrien i Norge, gitt at konkurransenivået er likt med konkurrentenes. Bedriftene kan leie kraftverk fra det offentlige, men bare for 15 år. Dette er en altfor kort periode for eierne til å investere i nye anlegg eller oppgradere eksisterende anlegg. De fleste kraftforedlende bedrifter har langtidskontrakter som utløper i perioden 2010–2020. For å hindre at bedriftene enten legges ned eller flytter til land med lavere strømpriser og mindre miljøavgifter, såkalt karbonlekkasje, er det nødvendig at bl.a. leiemulighetene av kraftverk økes fra 15 til 30 år.

Representantforslaget om økning av utleieperioden fra 15 til 30 år vil bli nedstemt av regjeringspartiene – dette til tross for at det i Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram for perioden 2009–2013 heter:

«Arbeiderpartiet vil videreutvikle virksomhetene som er verdensledende innen kompetanse, arbeidsmiljø, innovasjon, klima og energieffektiv produksjon. Vi vil at kraftintensiv industri sikres tilstrekkelig kraft, forutsigbare og konkurransedyktige kraftpriser og mulighet til langsiktige avtaler. Vi vil arbeide for at industrien kan få leie kraftverk i inntil 30 år.»

Når medlemmene fra regjeringskoalisjonen ennå går mot at utleieperioden for kraftverk økes fra 15 til 30 år, er det betimelig å spørre hvor langt man per dags dato har kommet i sitt arbeid med å utvide utleieperioden. I Trønder-Avisa av 10. mai 2010 står det:

«Skal Norske Skog unngå nedstengning på Skogn må Staten få på plass en statlig garantiordning for industrikraft før årsskiftet.»

Situasjonen til flere bedrifter fra den kraftforedlende industri er prekær. Skal disse bedriftene forbli i Norge, må de langsiktige betingelsene for energitilførsel bli klargjort. I første omgang ville en utvidet utleieperiode for kraftverk fra 15 til 30 år være det industrien må ha for å hindre nedlegging og/eller utflytting. Karbonlekkasje er noe som bør hindres. Regjeringen, som uttaler at de ønsker at den kraftforedlende industrien skal bli i Norge, bør snarest utvide utleieperioden av kraftverk fra 15 til 30 år.

Til slutt tar jeg opp fellesforslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Henning Skumsvoll har tatt opp det forslaget han refererte til.

Siri A. Meling (H) [13:11:25]: Det er en årsak til at Norges nest største eksportnæring målt i verdi er prosessindustrien eller kraftforedlende industri. Den er som vi kjenner til, bygget opp på basis av et område der Norge har og har hatt et komparativt fortrinn, nemlig tilgang på energi, og at denne energien har hatt konkurransedyktig prising. En del industribedrifter har eid kraftproduksjonen selv og således hatt kontroll på større deler av sin egen verdikjede. Dette har betydd utvikling og arbeidsplasser i mange lokalsamfunn rundt omkring i Norge, og denne industrien har gjennom generasjoner bidratt med kompetanseutvikling og inntekter til samfunnet.

Høyre er opptatt av at denne industrien skal videreutvikle seg i Norge, og vi ønsker å legge forholdene til rette for at nettopp dette skal kunne skje gjennom dette forslaget fra en samlet opposisjon.

Energikostnadene utgjør en relativt stor andel av kraftforedlende industris kostnadsbilde, og gjennom å kunne forlenge utleieperioden av kraftverk fra 15 til 30 år vil det både bli mer interessant og ikke minst sikre en større grad av forutsigbarhet for aktørene. Vi ble nylig vitne til at en stor aktør, nemlig Hydro, kjøpte seg opp i et gruveselskap for å sikre seg råstoffet som brukes i deres egen produksjon. Det er et ganske betegnende bilde at Hydro nå har sikret seg råstoff for 100 års produksjon, men bare har sikret seg energi et par år frem i tid innenfor det regimet vi har i Norge.

Dette er et resultat av regjeringens politikk, og det er med forundring jeg konstaterer at bl.a. Arbeiderpartiet som det største av regjeringspartiene ikke er mer opptatt av å videreutvikle og sikre norske arbeidsplasser. Det er som representanten Henriksen og saksordføreren sa, at går en industribedrift over ende, går ofte lokalsamfunnet også over ende fordi disse bedriftene ofte representerer hjørnesteinsbedrifter. Det samme gjelder for Senterpartiet, når vi vet at disse industriarbeidsplassene hovedsakelig ligger i Distrikts-Norge. Tilrettelegging for vekst innenfor denne industrien er også god distriktspolitikk.

Jeg husker tilbake til valgkampen i 2005, hvor spørsmålet rundt industrikraftregimet var et viktig tema, og hvor særlig Arbeiderpartiets representanter var tydelige på at et slikt regime skulle komme på plass. Nå kom ikke et slikt regime på plass nettopp fordi det var i strid med våre internasjonale avtaler, men i forbindelse med forrige valgkamp – i 2009 – kom et løfte om garantiordninger. Men selv denne ordningen er ennå ikke kommet på plass. Som representanten Skumsvoll ganske riktig refererte til, sto det i går i Trønder-Avisa at Norske Skog truer med å legge ned deler av sin aktivitet hvis ikke disse garantiordningene kommer på plass innen kort tid. Det sier noe om betydningen av energidelen for den kraftforedlende industrien. Arbeiderpartiet har til og med programfestet at de vil arbeide for at avtaleperioden på utleie av vannkraftverk utvides fra 15 til 30 år.

Politikken som nå føres, er i strid med det programmet Arbeiderpartiet har gått til valg på for denne stortingsperioden, og jeg håper at dette faktum oppfattes av velgerne rundt omkring i mange lokalsamfunn hvor denne typen industri er lokalisert. Jeg håper også at fagbevegelsen merker seg dette faktum.

Til slutt virker det som om Arbeiderpartiet er noe påvirket av å ha regjeringssamarbeid med Senterpartiet når det gjelder det eksemplet representanten Henriksen brukte, om at trenger du melk, så trenger du ikke kjøpe en hel ku, du kan bare kjøpe melken. Jeg vil si at jeg synes dette er en noe overfladisk tilnærming til en viktig problemstilling for den kraftforedlende industrien i Norge. Alvoret tilsier tiltak som monner, og jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å være med og støtte opp om sitt eget program og støtte forslaget som nå foreligger.

Erling Sande (Sp) [13:16:02]: (leiar i komiteen): Det var freistande å kaste seg inn i debatten om mjølk og ku. Det er i alle fall sånn at ein føresetnad for mjølk er ku. Så får ein operere med det i botnen.

Noreg er eit utruleg ressursrikt land. Vi har naturressursar som gjev oss store mengder rein og fornybar kraft, og vi er eitt av svært, svært få land i Europa som er nærast sjølvforsynte med fornybar elektrisitet.

Det er knytt store samfunnsinteresser til norsk vasskraft. I lag med petroleum og fisk er vasskraft ein av våre viktigaste naturressursar. Vasskrafta er ein evigvarande ressurs, som òg kommande generasjonar skal ha glede av, og vasskrafta er svært viktig både for kraftforsyning, infrastruktur, verdiskaping og velferd i landet vårt.

Nettopp derfor var det ei veldig, veldig viktig sak for Senterpartiet å sikre heimfallsinstituttet. Dei store vasskraftverka er arvesølvet, og vi eig det i fellesskap. Då er det viktig å sikre nasjonal kontroll over verdiane gjennom lokal og nasjonal offentleg eigarskap. Den spreidde offentlege eigarskapen til vasskrafta er ein verdi i seg sjølv. Dei kommunalt åtte kraftføretaka er viktige samfunnsaktørar som bidreg med både kompetanse, kapital og arbeidsplassar i regionane.

Det var ei ganske utfordrande oppgåve då regjeringa skulle lage ein modell som sikra offentleg kontroll over vasskrafta også i framtida. Fleire forskjellige omsyn måtte balanserast. Fyrst og fremst må vi sikre at vasskraftressursane blir forvalta til det beste for ålmenta. Ordninga må balanserast mellom behova til den kraftforedlande industrien i Noreg og dei krava vi blir stilte overfor i EØS-avtala. Senterpartiet sin motstand mot EU og EØS tør vere kjend, men vi har ikkje noko anna val enn å prøve å skape best moglege løysingar for norske samfunnsinteresser og for norsk industri innanfor det rammeverket som Noreg er ein del av.

Eg må seie at når eg høyrer opposisjonen, begynner eg å lure på om ein har gløymt sjølve bakteppet for saka. Grunnen til at heimfallssaka kom opp på nytt i Stortinget, var jo nettopp forpliktingane og pålegga i EØS-avtala, ei avtale som opposisjonen ivra for. Det er kanskje ikkje så rart at parti som Framstegspartiet og Høgre, som i utgangspunktet ynskte å opne for privatisering og sal av vasskraftverka, ynskte ei slik utvikling. Meir overraskande var Kristeleg Folkeparti og Venstre si haldning den gongen.

Tilgangen til rein og fornybar kraft er eit av norsk industri sine store konkurransefortrinn, og vi brukar krafta til å lage silisium, solcellepanel og aluminium, som gjer bilar lettare. På den måten er norsk vasskraft og norsk industri miljøvennleg i fleire betydningar av ordet. Vi må sikre at norsk kraftforedlande industri har god tilgang på kraft til ein overkommeleg pris, utan å undergrave heimfallsordninga, og sikre norske vasskraftverk på fellesskapet sine hender.

Vi meiner at den gjeldande ordninga balanserer omsyna når det gjeld offentleg eigarskap på den eine sida og industrien på den andre, samtidig som ein sikrar nettopp måla som eg nemnde, med offentleg kontroll. Samtidig kan både private og offentlege selskap inngå leigekontraktar på like vilkår.

Senterpartiet vil understreke at regjeringa arbeider langs fleire spor for å sikre norsk industri langsiktig og god tilgang på kraft. Industrikonsortium og garantiordning er nemnde her. Det er spor ein følgjer. Samtidig er produksjon av meir energi heilt sentralt for å sikre industrien tilgang på kraft. Dette er eit spørsmål som vi har diskutert før i dag, men det er openbert at produksjonen også av ny fornybar energi vil vere med og sikre industrien kraft til ein overkommeleg pris, og ikkje minst god tilgang på kraft, som er føresetnaden for produksjon.

Eg veit at gjennom Enova kan industrien få tilgang på investeringstiltak som gjer at utnyttinga av energien innafor ein industriproduksjon blir betre. Det gjev ikkje berre betre resultat på botnlinja i fyrste omgang, det gjev òg langsiktige og berekraftige løysingar som er med og sikrar industrien endå meir konkurransedyktigheit på sikt. Konsolideringsmodellen legg òg opp til at industrien kan ha eigarskap på kraft inntil ein tredjedel og på den måten vere med og sikre ein basis for eigen industriproduksjon når det gjeld tilgang på kraft.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:21:01]: Regjeringa la i fjor vår fram en proposisjon om endringer i industrikonsesjonsloven. Lovforslaget gikk bl.a. ut på at utleie av vannkraftproduksjon skulle tillates på nærmere vilkår. Stortinget fulgte opp regjeringas forslag og vedtok en ny bestemmelse i industrikonsesjonsloven om utleie og om bruk av driftsoperatør. Loven gir adgang for eiere av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter til å leie ut kraftverk og tilhørende anlegg. Slike avtaler kan inngås for perioder til og med 15 år. Stortingets lovvedtak vil tre i kraft så snart nødvendige forskrifter er utarbeidet. Dette ble også varslet i proposisjonen. Et utkast til forskrift om utleie og bruk av driftsoperatør har vært på høring i vinter, og departementet jobber akkurat nå med å vurdere høringsinnspill og sluttføre forslaget til forskrift. Jeg legger opp til at forskriften kan komme på plass før sommeren.

Spørsmålet om hvor lenge private og offentlige aktører kan leie vannkraftanlegg, var ett av temaene som ble grundig behandlet i Stortinget i fjor. Utleieproposisjonen ble debattert her i salen 9. juni 2009. Det er altså mindre enn et år siden. Jeg skal ikke dvele for mye ved det jeg sa i den debatten, for under et år siden, men noen forhold er særlig viktige og fortjener en kort repetisjon.

Prinsippet om offentlig eierskap til naturressursene er trygt forankret både i Soria Moria I og i Soria Moria II. I et historisk perspektiv var det en milepæl at Stortinget høsten 2008 lovfestet prinsippet om at landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette prinsippet sikres gjennom en eierstruktur basert på offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Som det ble påpekt av saksordføreren fra energi- og miljøkomiteen, Tore Nordtun, i fjor, var proposisjonen om utleie en sluttføring av regjeringas forslag til regelverk om offentlig eierskap til vannkraftressursene. Som jeg sjøl viste til i den debatten, innebar regler om utleie av vannkraftproduksjon en fullbyrdelse av konsolideringsmodellen for offentlig eierskap til vannkraftressursene, som Stortinget vedtok høsten 2008.

Jeg kan ikke se at det framkommer noen ny argumentasjon i representantforslaget som nå er til behandling. Gode rammebetingelser for industrien er noe regjeringa jobber hardt for. Å forlenge utleieperioden til 30 år har vært foreslått flere ganger og fra flere hold som et mulig tiltak, men her er det også andre hensyn som må tas i betraktning.

Gode utleiemuligheter må tilpasses det grunnleggende prinsippet om offentlig eierskap. Innenfor rammene av EØS-avtalen har jeg hele tida lagt vekt på at det må være en balanse mellom hensynet til å sikre eiers posisjon på den ene sida og, på den andre sida, at avtalene må være langsiktige nok til å være kommersielt interessante.

Jeg mente for ett år siden – og jeg mener fortsatt – at en utleieordning på 15 år er fullt ut forenlig med EØS-avtalen. Utleieordninga er konsistent med konsolideringsmodellen og bidrar til å sikre og styrke det offentlige eierskapet, ved at eieren har alt konsesjonsrettslig ansvar. Det er enhetlige regler for alle utleiere og leietakere.

Det har ikke oppstått nye forhold som tilsier at Stortinget bør gå tilbake på de avveiningene som ble gjort i fjor. Det er viktig at vi nå respekterer disse avveiningene, slik at vi får ro rundt ordninga.

Departementet følger opp lovvedtaket om utleie gjennom arbeidet med forskrift om utleie og bruk av driftsoperatør. Denne forskriften vil presisere føringene som ligger i lovteksten og lovforarbeidene. Blant annet gjelder det mer konkret hva som leies ut, krav til eier, krav til leietaker og krav til den som forestår drifta. Hvor lange avtaler som kan inngås, reguleres også, og regler om godkjenning av slike avtaler som må klargjøres for at utleiereglene skal fungere etter sin hensikt, er en del av det samme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [13:25:22]: Selv har jeg 15 års erfaring fra den kraftkrevende industrien, og jeg vet at planleggingsfase og utbygging tar lang tid. Derfor er det vanskelig å forstå at regjeringen holder så strengt på disse 15 årene. Offentlig eierskap endres slett ikke om man utvider grensen fra 15 til 30 år. Bransjen sier at det er for kort tid, så alt taler for at regjeringen i sin prosess egentlig har tatt feil, og at man bør endre.

Når Arbeiderpartiet i sitt stortingsvalgprogram for 2009–2013 sier at partiet vil arbeide for at utleieperioden skal øke fra 15 til 30 år, er spørsmålet: Er dette noe som bare Arbeiderpartiet arbeider med, eller ser også statsråden og hans departement på den samme saken? Hvis så er tilfellet, kan vi forvente et svar på om det er det ene eller det andre? Når man arbeider mot et mål, er det greit å vite når man kommer fram.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:26:24]: Mitt svar på spørsmålet er det samme som jeg sa i innlegget mitt. Jeg er nå opptatt av å konsolidere konsolideringsmodellen og å sørge for at forskriftene kommer på plass – og at dette blir gjennomført i tråd med Stortingets vedtak fra i fjor. Jeg jobber ikke med noen alternativer til det.

Siri A. Meling (H) [13:26:56]: Statsråden sa i sitt innlegg at 15-års leieavtale var forenlig med EØS-avtalen, men jeg vil anta at også 30-års leieperiode vil kunne være forenlig med EØS-avtalen.

Det som er min bekymring, er at mens gresset gror, så dør kua – for å fortsette litt i terminologien til representanten Per Rune Henriksen. Den garantiordningen som er varslet skal komme, som ennå ikke er på plass, og som Norske Skog nå etterlyser og sier må komme innen kort tid, hvis ikke ser de seg nødt til å redusere sin aktivitet, understreker alvoret med tanke på hvor mye energidelen betyr for den kraftforedlende industri.

Spørsmålet mitt til statsråden er om han kan si noe om når vi kan forvente at denne garantiordningen blir tilbudt aktørene, som lovet.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:27:55]: For det første er det interessant at det tiltaket som regjeringa kom med i fjor – i tillegg til andre tiltak – den nevnte garantiordning, ble oppfattet å være et godt og et interessant tiltak av industrien, jf. eksempelet som representanten Meling her tar fram.

Regjeringa er opptatt av å få dette på plass, men det er en del juridiske avklaringer som må gjøres. Det er sånn sett fortsatt noe gjenstående arbeid. Når det gjelder detaljene for dette, framdriftsplaner osv., må representanten nesten ta det med nærings- og handelsministeren, som er rette vedkommende, og som sitter med ansvaret for saken og den videre framdrifta av den.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:28:57]: Statsråden gir inntrykk av at industrien synes det er et interessant scenario å få leie kraftverk i 15 år. Poenget er at før denne lovendringen kunne industrien leie mye, mye lenger. Det er et eksempel der Vattenfall og Nordland kommune har gått sammen om et prosjekt for 55 år, som gjør at Vattenfall tar mye av investeringene, men der Nordland står igjen som eier etter 55 år. Det ville ikke kunne skjedd med dagens lovverk.

Det som kom klart fram da Stortinget hadde saken på høring i fjor, var at industrien mente at dette var et interessant tiltak for utenlandske investorer, det var ikke et interessant scenario for norske industrifolk. Da er mitt spørsmål: Med den erfaringen en har etter at regjeringen har jobbet med dette i et år, hvilket inntrykk gir industrien av om dette er interessant? Er det antydninger om at noen norske industriselskaper vil vurdere å bruke utleieordningen slik som den nå foreligger?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:29:58]: Det siste tror jeg det er for tidlig å konkludere på, i og med at vi fortsatt er i innspurten på forskriftsarbeidet, men jeg har aldri ment noe annet enn at dette vil være et supplement til andre ordninger. Jeg tror gode, gammeldagse og langsiktige kraftkontrakter basert på et vanlig kjøper-selger-forhold kommer til å være en vesentlig del av måten å organisere markedet rundt kraft og kraftsalg på, også framover.

For øvrig må jeg nok si at i denne saken er det viktig å huske på at representanten Solvik-Olsen og undertegnede har et fundamentalt ulikt synspunkt på hele spørsmålet. Da dette ble diskutert for et år siden, og med forarbeidet til det igjen, var det en reell uenighet om viktigheten faktisk av å sikre dette. Den kampen som en del av oss tok for å få på plass et regime – jeg ser tida har gått ut, og kan ikke forklare noe mer om det nå.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:31:04]: Det er helt riktig at det er en ideologisk uenighet om man skal åpne for at utenlandsk kapital kan få investere i norsk vannkraft. Fremskrittspartiets tilnærming er at vi skal sikre ressursene på norske hender, men at vi skal tillate at utenlandsk kapital kan få være med på å delinvestere. Men den ideologiske debatten la vi til side da vi diskuterte utleieordninger, for da aksepterte vi premissene. Og da er poenget: Hvordan skal vi få til en utleieordning som er best mulig? Det virker som om det er ideologiske skylapper som gjør at regjeringen velger det en nå gjør.

Da er min utfordring til statsråden: Hvis det viser seg, f.eks. om to år, at utleieordningen ikke har gitt noen interesse – la meg minne om at det faktisk har skapt betydelig kraftutbygging før, jf. Nordland og Vattenfalls samarbeid – og at 15 år er fullstendig uinteressant for norsk industri, vil regjeringen da ta en gjennomgang av utleieordningen for å se om de kan bedre den? Eller handler dette kun om ideologi?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:32:09]: Representanten Solvik-Olsen får begrepet ideologi til høres ut som om det er ganske langt oppe på fyordlista. Jeg mener at det tilløp til ideologisk debatt som var rundt disse spørsmålene for et år siden, var av det gode av den type debatt i Stortinget. Jeg mener at det ideologiske, som ligger i å sikre det offentlige eierskapet rundt vannkraften, også er av det gode, og noe som jeg er villig til å slåss hardt for og verne om.

Realiteten er at vi har en EØS-avtale. Det finnes ikke noen eksakt vitenskap om når en utleieperiode blir så lang at den kan defineres som å være et reelt eierskap, og sånn sett bli brukt mot ordningen ved et senere tidspunkt. Jeg ønsker ikke å gamble med det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Rune Henriksen (A) [13:33:17]: Jeg har bare noen få kommentarer til debatten så langt.

Jeg synes det er litt nyttig å gå tilbake og se på hva det var som gjorde at debatten om industrikraftregimet var en stor sak i 2005. Det var jo nettopp det at Høyre ikke gjorde noe som helst for industrien, den gangen. Vi tok tak i dette, vi ønsket å gjøre noe, og vi hadde tanker om hva som skulle gjøres. Vi har fulgt de tankene og de tankesporene, og jobbet hardt for å få et industrikraftregime på plass, og vi er langt på vei på plass nå med garantiordningen som også kommer, som det har vært sagt.

Bare også en liten kommentar til det som er situasjonen i dag. Vi har i dag hørt opposisjonen bruke eksempler på Norske Skog som uttrykker bekymring for garantiordningen. Vi har ikke hørt noen eksempler på bedrifter eller konserner som i dag prioriterer å bruke mye tid på å snakke om leietiden på kraftverkene.

Hydro har nettopp sikret seg tilgang på råstoffer til sin aluminiumsproduksjon på lang sikt gjennom oppkjøp av et brasiliansk gruveselskap. Det er ganske interessant å lese kommentaren som Hydro selv gir i Financial Times etter dette oppkjøpet, hvor de sier: Nå har vi stabil tilgang på råvarer til forutsigbare priser i overskuelig framtid, og – føyer de til – vi har også tilgang til kraft til konkurransedyktige priser i overskuelig framtid. Dette er Hydros egen oppsummering av sin situasjon når det gjelder råvarer og kraft, når de uttaler seg til det internasjonale finansmarkedet.

Det er ingen grunn til å anklage undertegnede for å ta lett på den situasjonen som kraftforedlende industri er i. Jeg sa selv i mitt innlegg at denne industriens rammevilkår er av den største betydning for levevilkårene i flere lokalsamfunn, spesielt på Vestlandet, og ikke minst i Hordaland, hvor jeg selv kommer fra. Jeg tar ikke lett på disse tingene. Men det jeg ser som aller viktigst, er at man fører en helhetlig politikk for å ta vare på de arbeidsplassene, de lokalsamfunnene og den industrien som det handler om. Det mener jeg denne regjeringen gjør på en framifrå måte.

Tor-Arne Strøm (A) [13:36:30]: Kanskje en kort, liten historikk når det gjelder industrikraftregimet:

Høsten 2004 – eller det var begynt å snø, det var før jul – var det et demonstrasjonstog i Mo i Rana hvor undertegnede også var med. Da ble det sagt fra en appellant – Ivar Kristiansen fra Høyre – at vi kunne glemme bort det med industrikraftregime. Det var pakket i en skuff, og det kom til å ligge der fra borgerlig side i all evighet – minus Fremskrittspartiet. Det forholdt vi oss til.

Så ble det sagt at vi kommer til å ta tak i denne saken, og vi begynte å jobbe med den fra 2004 og utover. Jeg skal ærlig innrømme en ting: Det har vært en kronglet vei. I dag hevdes det at alt ikke er kommet på plass og den erkjennelsen skal vi ta inn over oss: Alt er ikke kommet på plass.

Hvis ikke jeg har oppfattet tingene feil, var det faktisk slik at i valgkampen nå var fagbevegelsen, LO, industriforbundene og hele røkla veldig fornøyd med at vi var kommet så langt som vi var kommet i dag, det gjaldt også de signalene vi fikk fra industrien. Så har det stoppet litt opp og ting har tatt lengre tid, men vi har i hvert fall et utgangspunkt å jobbe med. Det må man ta inn over seg, og da skjønner ikke jeg hvordan Høyre bl.a. debatterer denne saken når man ikke i det hele tatt var innstilt på å løfte en finger. Det er faktisk slik at de myndighetsbestemte kontraktene går ut nå stykkevis og delt.

Så er det faktisk slik at vi har aldri snakket om billigere strøm, for den tiden er forbi. Men det som er viktig å få på plass, er at man har like rammebetingelser for denne industrien. Det er det det handler om. Det handler faktisk om kraft, og det handler også om andre ting, og at vi kan konkurrere på like vilkår med dem vi skal konkurrere med.

Så tiltakene er på plass. Vi har en del ting som gjenstår, og det må vi ta fatt på og jobbe videre med. Jeg synes statsråden her har redegjort for på en glimrende måte hvordan vi nå skal jobbe videre.

Som jeg sier, er det slik at det er ikke alt man er fornøyd med. Det er man ikke i regjeringen heller. Det skulle nesten bare mangle – det er tre partier. Jeg kunne selvfølgelig tenkt meg at man hadde hatt en leieperiode på 30 år, men nå er det ikke slik. Nå er situasjonen 15 år, og det må vi forholde oss til. Så må vi ikke drive det hylekoret om at industrien er nesten ferdig til å ramle sammen. Det er den faktisk ikke. Vi skal benytte det verktøyet som ligger der, og det skal vi jobbe videre med fra denne regjeringen.

Henning Skumsvoll (FrP) [13:39:35]: Like før valget i 2009 var representantene for den rød-grønne regjeringen over hele landet, og særlig på industristedene, og sa at nå hadde man fått til et kraftregime. Det ble veldig godt mottatt, og kanskje det er en av årsakene til at vi i dag har en rød-grønn regjering – hvem vet? Vi får ikke svar på det.

Dette er et fond, et garantifond, for de firmaene, de bedriftene som ikke greier å betale den kraften de bestiller. Det er ikke et regime som gjør at man kan få billig kraft. Jeg er helt enig med representanten Strøm i at billig strøm får vi aldri som vi har hatt tidligere, det er helt klart. Men vi må få en tilstand som gjør at det er forutsigbarhet på kraft, på mengde, på pris, og ikke minst må vi ikke pålegge bedriftene mer miljøavgifter enn konkurrentene har.

Leietid på kraft er da et viktig element. Næringen og bransjen er helt samstemte på at 15 års perspektiv når man tenker på å bygge ut, foreta en utvidelse på en eksisterende fabrikk eller bygge ny fabrikk, er altfor kort tid.

At Hydro klarte å få en tilgang på 100 års reserve for bauxitt, er meget bra. Vi ser også at da har Hydro nok til sitt store aluminiumsverk i Qatar. I forbindelse med det var hovedtillitsvalgt for Hydro Sunndal neppe veldig fornøyd da han var ute i Dagens Næringsliv og sa at nå var det på tide at næringsministeren sluttet med bare å se på Hydro i utlandet. I Sunndal har de en hel linje, Su 3, som står, som man har planer om å bygge ut, men det har ikke blitt noe, kanskje på grunn av at man ikke har tilgang på kraft eller kapital – hvem vet? Men i hvert fall var det budskapet fra hovedtillitsvalgt: Nå måtte noe gjøres i Norge. Det er det vi i opposisjonen ønsker å gjøre ved å øke utleieperioden for kraftverk fra 15 til 30 år.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:42:06]: Litt oppfølging til replikkordskiftet, fordi ideologi er viktig å ha i bånn for politikken. Men Fremskrittspartiet er også opptatt av at ideologi omgjøres til en politikk som fungerer i samfunnet for å oppnå de målene en har. Det som er problemet når ideologi blir styrende i denne sammenhengen, er at for regjeringen framstår det som om det aller viktigste målet er å eie vannkraften, nærmest koste hva det koste vil for øvrige aktører i samfunnet.

Det vi har bygd norsk industri på, er nettopp at det har vært en direkte kobling mellom industrien og kraftproduksjonen. Det er ofte industrien som har bygd ut mange av de store vannkraftanleggene. Jeg klarer ikke å se at det er et problem for det norske samfunn om industribedrifter eier vannkraft, bruker den til industriproduksjon i Norge og sikrer velstand og arbeidsplasser. Ofte er det hjørnesteinsbedrifter. Det synes jeg absolutt er en fordel.

Det vi ser at regjeringens energipolitikk har gått ut på, er å fjerne den koblingen som Arbeiderpartiet spesielt har vært en forkjemper for å nevne, og som fagbevegelsen har brukt som et eksempel. Så ser vi at en i tillegg reduserer muligheten for at industrien kan få lov til å leie den samme vannkraften. Da handler dette om ideologi, og en er mindre opptatt av hvordan industrien ender opp i denne situasjonen.

Vi har allerede sett oppslag i f.eks. avisen Telen i Telemark om industribedrifter der som har lagt ned og flyttet til utlandet på grunn av manglende kraftkontrakter. Regjeringen sier de har en industrikraftkontraktordning på gang, men vi ser senest i revidert nasjonalbudsjett, som ble framlagt i dag, at den er ikke på plass. Regjeringen sier de jobber for harde livet, men vi vet at det er bedrifter, spesielt nordover i Norge, som ikke har særlig god tid, for deres kraftkontrakter utløper relativt kjapt. Da blir dette nok en gang noe på regjeringens skryteliste som ikke har praktisk betydning.

Så nevnte representanten Henriksen at en merker lite til at industrien er opptatt av utleieordningen i dag. Ja, bør en bli overrasket når utleieordningen ikke har noen verdi for industrien? Da bruker en ikke kalorier på det. Det er jo helt naturlig. Derfor sitter en og venter på industrikraftregimet. Fremskrittspartiet håper at vi skal få det på plass, men jeg tror at skal du få et industrikraftregime som funker, må du sørge for at du får en helt annen takt i utbyggingen av vannkraft.

Det er ingen tvil om at det Arbeiderpartiet lovte i valgkampen 2005, var et industrikraftregime med subsidierte priser. Det de får nå, er et industrikraftregime med markedsbaserte priser. Da er det viktig at en også tar med seg resten av politikken her. For når regjeringen tvinger industrien ut i kraftmarkedet, burde en i hvert fall sørge for at en fikk en ordning der en ikke fikk CO2-kostnadene som kullkraften pålegger strømprisen. En må også sørge for at industri som etablerer seg i Norge, får CO2-rammebetingelser på linje med det en har i Europa, noe vi heller ikke akkurat ser en vilje til fra regjeringen i dag.

Det blir for generelt, det blir for omtrentlig. Også i denne saken har Arbeiderpartiet dessverre sviktet på alle de løftene de hadde både i valgkampen og da de satt i opposisjon. Det synes jeg er trist for norsk industri.

Bjørn Lødemel (H) [13:45:21]: Det var ei merkeleg historieskriving som representanten Strøm kom med frå talarstolen, og også det tilbakeblikket han hadde i forhold til kva som skjedde både i 2004 og 2005.

Eg kan veldig godt minnast den valkampen som var i 2005, der grøn sertifikatmarknad og industrikraftregime faktisk var nokre av dei viktigaste sakene. Dersom ein ser tilbake igjen til 2005, blir det jo hevda at kanskje det var ei av dei sakene som gjorde at vi fekk ei raud-grøn regjering i staden for at ei borgarleg regjering kunne fortsetje.

Eg er heilt einig med representanten Ketil Solvik-Olsen i at det som var lovt i valkampen i 2005, var subsidierte prisar. Så gjekk heile perioden frå 2005 og fram til 2009, der ein rett før valet kom med ei skryteliste for at ein hadde fått på plass industrikraft. Det er jo langt på veg ein fiasko også i forhold til den skrytelista som kom i 2009, når vi ser at det i dag faktisk er snakk om noko heilt anna.

Det er svært beklageleg at Strøm kan stå på talarstolen og skryte av eit regime når det bl.a. i Trønder-Avisa no blir skrive: «Det haster med kraftgaranti», og der ein skuffa klubbleiar går ut eit år etter valet og seier at den garantien ikkje er på plass, og det hastar. Når representanten Strøm då kan stå her på talarstolen å rose den framdrifta, er det svært beklageleg.

Tor-Arne Strøm (A) [13:47:07]: For det første må jeg henlede oppmerksomheten på Solvik-Olsen når han hevder at vi har sagt at vi skulle innføre subsidierte priser til kraftkrevende industri. Det Solvik-Olsen siterer vil jeg gjerne at han finner fram, for det har aldri vært snakk om det. Det tror jeg faktisk man ville ha lagt merke til. Det har aldri vært snakk om det, så det må jeg få se.

Så til Lødemel. Det er jo veldig bra at man har mange valgkampanalytikere i Høyre. Men det som er 100 pst. sikkert, er at Arbeiderpartiet bestandig har stått sterkt på industristedene i dette landet. Det har jo sammenheng med den industripolitikken vi har ført, og man har også tillit til at regjeringen fortsatt vil føre en aktiv og god industripolitikk.

Den forrige regjeringen, Bondevik II, hevdet jo at verktøykassen var tom, at markedet bare måtte ordne seg selv. Det var det man sa: Markedet måtte ordne seg selv. Det har vi prøvd å gjøre noe med. Vi prøver å legge til rette for at vi fortsatt skal ha en god og sterk industri. Men så sa jeg også fra talerstolen her – og nå skal jeg si det én gang til – at jeg, og mange med meg, heller ikke er fornøyd, fordi det har tatt for lang tid, og det bestreber vi oss på å gjøre noe med. Jeg har jo hevdet det hele tiden. Det stemmer ikke at jeg har sagt at det har vært rosenrødt i forhold til industrikraftregimet. Nei, det har tatt altfor lang tid. Fagbevegelsen, og mange med dem, er veldig utålmodig etter at vi skal få satt alle tingene på plass. Men forskjellen i forhold til Bondevik II og Høyre var at de ikke skulle ha noe industrikraftregime. Det som jo ble sagt fra Høyre den gangen, var at det ville man ikke ha fordi det skulle man ordne selv. Så historiebeskrivelsen, i aller helligste navn, må i hvert fall bli rett i forhold til det man nå går ut og hevder.

Nei, vi sa at vi skulle gjøre noe med det. Derfor har vi kommet så langt som vi har kommet. Men selvsagt har det ikke vært enkelt å få disse tingene på plass. Det har vært vanskelig, og det innrømmer vi gjerne. Men ting tar tid, og tingene er kommet på plass etter hvert. Det bør man legge merke til. Det har også industrien og fagbevegelsen gjort. Det er derfor vi har fått den tilliten vi ser nå.

Siri A. Meling (H) [13:49:46]: Representanten Strøm sier at Arbeiderpartiet har stått sterkt i mange industrisamfunn, og det er riktig. Men jeg håper det er noe som hører fortiden til, og at menneskene og velgerne i disse industrisamfunnene er i stand til å gjennomskue Arbeiderpartiets retorikk versus de resultater de faktisk leverer.

Når det gjelder historiebeskrivelsen, blir det feil å si at Bondevik II var imot et nytt industrikraftregime. Tvert imot jobbet både statsrådene Steensnæs og Widvey med å se på muligheter for en videreføring av et industrikraftregime innenfor de internasjonale avtalene Norge hadde forpliktet seg til. De konkluderte med at det ikke var mulig. Og det å konkludere med at det ikke er mulig i forhold til internasjonale avtaler er noe helt annet enn å si at vi var imot dette. Jeg vil anta at flere innenfor Arbeiderpartiet også var seg veldig bevisst på at dette neppe var mulig innenfor de internasjonale avtalene Norge hadde forpliktet seg til. Men allikevel gikk Arbeiderpartiets representanter hardt ut i valgkampen og nærmest garanterte velgerne at de skulle få på plass et industrikraftregime. Det var virkelig opp som en løve og ned som en skinnfell i forhold til den garantiordningen som ble presentert fire år senere, og som ennå ikke er kommet på plass.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se 3356)

Votering i sak nr. 4

Presidenten: Under debatten har Henning Skumsvoll satt fram et forslag på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at lengden på utleie av kraftverk økes fra 15 år til 30 år.»

Det voteres alternativt mellom dette forslaget og komiteens innstilling.

Komiteen hadde innstilt:

Dokument 8:90 S (2009–2010) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Siri A. Meling, Line Henriette Hjemdal og Borghild Tenden om å forlenge utleieperiode for vannkraftverk til 30 år – bifalles ikke.

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ble innstillingen vedtatt med 53 mot 48 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 22.06.31)

Presidenten: I sakene nr. 5, 6 og 7 foreligger det ikke noe voteringstema.