Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [14:16:14]: (sakens ordfører): Mennesker har alltid vært på vandring. Det er ikke noe nytt. Utferdstrang, erobringstokt, flukt fra hungersnød, fattigdom, krig og undertrykking er en del av menneskehetens historie, også vår egen, nære norske historie. Vi skal ikke lenger enn ca. hundre år tilbake i tid. Norge var et av Europas fattigste land. Statistisk sentralbyrå beskriver norske utvandreres begrunnelse for å forlate hjemlandet: de økonomiske mulighetene i Amerika, vanskelige jordforhold og høy arbeidsledighet her hjemme, dårlige avlinger, uheldig fiske og sist, men ikke minst, oppmuntrende brev fra tidligere amerikafarere. Folk reiste for en bedre framtid for seg og sine. Det kunne like gjerne vært en beskrivelse av bakgrunnen for deler av dagens migrasjonsbilde.

Vi kan gjøre et stopp 30–40 år senere, i det mørke kapitlet vårt, fra 1940 til 1945. Noen nordmenn flyktet for livet. De heldige greide det og kom seg i sikkerhet i andre land. Andre greide det ikke, og vi vet hvordan det gikk med dem. Slik går det også med mange mennesker i dag. Hvert enkelt menneske er én skjebne, ett liv. Slik som andre beskyttet nordmenn på flukt, har vi plikt til å beskytte dem som kommer hit.

Vi mennesker er ganske like, vi drives av samme frykt og samme lengsler. For vår egen del skal vi helt opp til vår egen tid, til slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, før innvandringstallene til Norge systematisk begynner å overstige utvandringstallene. Norge var blitt et velferdssamfunn, og vi fikk nødvendig arbeidskraft da som nå.

Den største innvandringen til Norge er fortsatt arbeidsinnvandrere. Som en god nummer to kommer familieinnvandring, deretter folk som er på flukt – omtrent like mange som kommer hit for å ta utdanning. Forskjellen mellom de to sistnevnte gruppene er at antallet som kommer hit for å ta utdanning, er relativt stabilt, mens antallet som kommer hit fordi de flykter, går i bølger. Og det er bølger med mange årsaker. Den viktigste er krig og konflikter i andre land og i andre deler av verden. Da øker antall asylsøkere til Europa og til Norge. Så er det noen som prøver å komme seg ut av fattigdom og elendighet, på samme måte som nordmenn tidligere gjorde. «Klimaflyktninger» er blitt et nytt begrep i våre dager. Atter andre kommer med uærlige hensikter og forsøker å kamuflere internasjonal kriminalitet under dekke av å være asylsøkere. Noen tar seg ulovlig inn i landet og er ikke registrert noen steder. Andre forsvinner fra mottak uten at vi vet hvor de oppholder seg. Noen er mindreårige asylsøkere og kommer hit alene. Noen er ofre for kyniske menneskehandlere og grov utnytting, både økonomisk og på andre måter.

Vi kan ikke hjelpe alle, selv om vi gjerne ville. Vår flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske myndigheter, basert på våre internasjonale forpliktelser til å ta vare på mennesker i nød. Det siste er det viktig å holde fast ved.

I den meldingen vi behandler i dag, slås det fast at regjeringens overordnede mål er en samfunnstjenlig og styrt innvandring og en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk. Det har en samlet komité stilt seg bak. Det er viktig for å bevare legitimiteten i asylinstituttet at de som får bli, virkelig har behov for beskyttelse. Det er like viktig at de som ikke har behov for slik beskyttelse, returneres så snart som mulig. Det bidrar for det første til å redusere ankomstene av såkalte grunnløse asylsøkere, men for det andre – og det er det viktigste – bidrar det til at vi kan bruke flere ressurser og gi en bedre mottakelse til dem som virkelig trenger det, behandle sakene raskere, få en bedre integrering av nye innbyggere. Og sist, men ikke minst, bidrar det til at vi blir i stand til å øke antallet kvoteflyktninger til Norge – de som ingen vil ha, og som tilbringer år etter år i flyktningleire i langt fattigere land enn de europeiske.

Av alle verdens over 40 millioner flyktninger befinner de fleste seg i naboland eller som internt fordrevne i eget land. Noen ganger kan en i den norske debatten få inntrykk av at de fleste kommer til Europa og til Norge, men slik er det altså ikke. Den meldingen vi behandler i dag, tar tak i en relativt sett liten del av verdens flyktningproblem, og det er viktig å holde fast ved de proporsjonene.

Når det er sagt: Antall asylsøkere til Europa går i bølger. Hvilke europeiske land som får flest søkere, går også i bølger. I forhold til folketallet vårt er det en relativt stor andel av asylsøkerne til Europa som i perioder søker seg til Norge og får opphold her. Regjeringen har allerede satt i verk en rekke tiltak for å begrense tilgangen av søkere uten krav på beskyttelse. De begynner nå å virke.

Samtidig ser vi at land i EUs yttergrense, som f.eks. Hellas, står overfor enda større utfordringer enn vi gjør. Finanskrisen har bidratt til å forverre situasjonen. Dublin-samarbeidet slår fast at det første landet en asylsøker kommer til, har ansvaret for å behandle, avslå eller innvilge søknader om asyl. Utlendingsnemnda har imidlertid i en periode tidligere stanset returer til Hellas. EU har åpnet formell sak for å undersøke om Hellas bryter sine internasjonale forpliktelser overfor mennesker som har behov for og rett til beskyttelse. Så det er åpenbart at det er behov for et tettere samarbeid i Europa for å møte de utfordringene vi står overfor på flyktning- og migrasjonsområdet.

Igjen er det viktig å ha in mente at de som får størst nytte av en europeisk harmonisering og koordinering, er de menneskene som trenger vår beskyttelse. Europeiske minstestandarder skal følge internasjonale konvensjoner. Det vil øke rettssikkerheten for dem som trenger det, og en minstestandard er nettopp det som det høres ut som – en minste standard, som ikke begrenser vår frihet til å vedta egne nasjonale standarder som ligger høyere. De som etter intensjonene skal få de største ulempene ved en harmonisering i Europa, er menneskesmuglerne, de kriminelle og de som oppholder seg her ulovlig.

Regjeringens asylpolitikk er tidvis under skyts fra alle kanter. Noen mener regjeringen fører en for liberal politikk. De høres først og fremst når asyltallene stiger, uansett hva årsaken til økningen måtte være. Så er det de som synes politikken er for streng. De høres særlig når søkertallene går ned og returene øker, slik vi har sett det siden midten av fjoråret, etter at iverksatte tiltak altså begynte å virke.

I det bildet er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved behandlingen av denne meldingen den tverrpolitiske enigheten om hovedgrepene. Det lanseres hele 22 forslag til prioriterte tiltak. Det kommer en helt ny gjennomføringsplan på utlendingsfeltet, mer effektiv fastsettelse av identitet, harmonisering av regler og praksis i EU/EØS, bedre ansvarsfordeling mellom Dublin-landene – noe som betyr at vi også er villige til å ta et større ansvar – tilknytning til nytt europeisk støttekontor, deltakelse i nettverk, samarbeid om kvoteflyktninger, tiltak i opprinnelsesland, regionale beskyttelsesprogrammer, midler til tilbaketakelsesavtaler, returer, samarbeid om finansiering av overvåkningen av Schengens yttergrenser, visumsamarbeid, felles inn- og utreisesystemer og IT-løsninger, informasjonsutveksling – og sist, men ikke minst, det er varslet en ny handlingsplan mot menneskehandel nå i 2010. Andre vil gå nærmere inn på enkelte av tiltakene litt senere i debatten.

Komiteen har på sin side forberedt saken grundig, både ved å reise til Brussel for oppdatert informasjon og gjennom høring på Stortinget. Alle høringsinstansene støtter en harmonisering og koordinering av den europeiske flyktning- og asylpolitikken, selv om de har ulike syn på hvor romslige minstestandardene i EU bør være, og i hvilken grad Norge bør ha nasjonale standarder utover dette. Det har også kommet konkrete forslag om enkelttemaer som Stortinget vil få mulighet til å diskutere ved senere anledninger.

Som nevnt er enigheten stor i denne saken. Det ble opprinnelig fremmet kun fire avvikende forslag, pluss ett som har kommet nå, helt på tampen. For øvrig er det tverrpolitisk enighet. Jeg forutsetter at de respektive forslagsstillerne selv aktivt fremmer forslagene i saken, og skal derfor bare knytte en liten kommentar til ett av dem. Det gjelder forslag nr. 2, fra Høyre og Kristelig Folkeparti, som omhandler spørsmålet om en mer ensartet visumpraksis ved norske utenriksstasjoner. Flertallet ber forslagsstillerne vurdere å omgjøre dette til et oversendelsesforslag.

Helt til slutt vil jeg bare kort gjenta at denne meldingen altså gjelder samarbeid i Europa om felles minstestandarder. Det vil først og fremst være en fordel for dem som har krav på vår beskyttelse.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:25:40]: Meld. St. 9 er en stortingsmelding som på mange måter representerer manifestasjonen av det som har vært en kostbar voksenopplæring for skattebetalerne når det kommer til partiet SV. Gjennom hele forrige stortingsperiode hadde man en tilnærming til asylpolitikken som om Norge kunne føre sin egen politikk på dette området uten å ta hensyn til landene rundt oss, uten å ta hensyn til innstramminger som skjedde i andre land i Europa, samtidig som Norge gjorde en endring i politikken som gikk i liberaliserende retning. Jeg vil gjerne nevne tre områder som i den sammenheng er svært viktig. For det første: stans i retur, etter Dublin-samarbeidet, til Hellas. For det andre: at man gjorde det lettere for enslige, mindreårige asylsøkere å få opphold i Norge. For det tredje: sendrektighet, som jeg tror jeg vil kalle det, med å få på plass returavtaler, særlig i forhold til Irak. Vi ser en helt klar sammenheng – når Sverige får en nedgang i sine asyltall på grunn av at de fikk på plass returavtale med Irak, faller det veldig godt sammen med den dramatiske oppgangen vi opplevde i Norge.

Alt dette, samtidig som det kom uklare signaler, særlig fra regjeringspartiet SV, bidro til at Norge på et tidspunkt hadde den høyeste asylveksten i hele verden. Norge var blant de landene i Europa som tok imot flest asylsøkere, regnet per capita. Sammen med Malta var Norge i en særstilling – dette fordi man ikke tok inn over seg at asylsøkere faktisk søker minste motstands vei, dvs. at man prøver å søke asyl i de landene som man antar at man har best muligheter til å få opphold i, men der også sammenstillinger av det øvrige regelverket – særlig på familieinnvandringsområdet og for velferdsytelser – bidrar til at man gjør et aktivt valg. Norge var på det tidspunkt helt klart det landet som var mest attraktivt i Europa. Det bekrefter tallene. Meld. St. 9 handler om at man faktisk har forstått det. Selv SV, som motvillig står sammen med den øvrige komiteen når det gjelder denne stortingsmeldingen, har skjønt at vi i Norge ikke kan føre en asylpolitikk uavhengig av det andre land rundt oss, gjør. Det er bare så trist at man måtte igjennom den enorme veksten, med alt det har medført av kostnader for norske skattebetalere, og ikke minst opprettelse av mottak som nå nedlegges igjen, og all den støyen som har vært på asylfeltet. Folk som har reelt krav på opphold i Norge, har også blitt rammet, og fått mye lengre ventetid mens søknaden har blitt behandlet.

Men det er selvfølgelig aldri for sent å snu. I den sammenheng vil Fremskrittspartiet berømme statsråd Storberget fordi han nå forsøker å rydde opp i noen av de feilgrep som ble begått av hans forgjengere, særlig Bjarne Håkon Hanssen og Dag Terje Andersen, som på dette feltet ikke gjorde nok for at Norge skulle kunne fremstå som tøffere i forhold til land rundt oss i Europa. Vi konstaterer at asyltallene har gått ned med 44 pst. så langt i år i forhold til fjoråret, som da var et toppnivå. Selv om vi kan konstatere det, synes jeg ikke man skal tillate seg å skryte av det. For å si det litt vittig: Det blir litt som om British Petroleum skulle forvente skryt dersom de klarer å rydde opp etter oljeutslippene i Mexicogolfen, dersom denne regjeringen skulle forvente skryt for den nedgangen vi har sett i asyltallene den senere tiden. For dette problemet er skapt nettopp av den sittende regjeringen. Det skulle bare mangle at ikke denne regjeringen forsøker å rydde opp etter seg. Det er også denne stortingsmeldingen en manifestasjon på – at man forsøker å rydde opp.

Selv om jeg forstår at statsråden og regjeringen har skjønt dette, spriker merknadene fra de rød-grønne partiene veldig mye på dette området. Det virker nesten litt schizofrent, for på den ene siden sier man at det er en sammenheng mellom den politikken som føres, og asyltilstrømmingen vi opplever, men på andre områder i innstillingen sier man det stikk motsatte.

Jeg må på vegne av Fremskrittspartiet si at vi i hvert fall er glad for at man nå ønsker – og det er tre stikkord – å harmonisere regelverket i Europa, å søke et samarbeid og å koordinere dette politisk i et europeisk perspektiv. Det er helt nødvendig dersom vi ikke igjen skal oppleve dramatisk oppgang i asyltilstrømmingen til Norge. Derfor stiller også Fremskrittspartiet seg bak hovedlinjen i stortingsmeldingen, fordi vi mener at det er helt nødvendig å se dette i et europeisk perspektiv.

Så er det noen som sier – og særlig SV klamrer seg til dette halmstrået – at Norge skal påvirke de øvrige landene i Europa til å bli litt mer liberale, og at de ikke skal være fullt så strenge. Jeg stiller da spørsmålet: Dersom Norge skal harmonisere sine regler med EU og EU-landene på dette området, er det vel neppe EU som kommer til å tilnærme seg Norge. Det er Norge som helt klart kommer til å tilnærme seg EU og også føre en strengere asylpolitikk. Det er veldig bra, men jeg ser at man prøver å selge dette inn – og særlig gjør SV det – som om man skal klare å få EU til å endre sitt løp i asylpolitikken. Det vitner jo om en naivitet som nesten er grenseløs, samtidig som man åpenbart ikke har tatt inn over seg det politiske klimaet i nettopp disse spørsmålene i det øvrige Europa.

Så tror jeg også at man må se en sammenheng her, ikke bare i forhold til asylpolitikken og de reglene man legger til grunn der, men også i forhold til andre politikkområder som griper inn, og særlig familieinnvandringspolitikken har stor betydning for asyltilstrømmingen – noe Danmark klart og tydelig har vist. Ved å stramme inn på familieinnvandringspolitikken har asyltallene gått ned. Norske offentlige ytelser og hvorvidt den norske velferdsstat regnes som raus for asylsøkere og innvandrere som kommer til Norge, er også et veldig vesentlig moment for mennesker som velger å søke seg hit. Det må man også ta med i dette regnestykket.

I realiteten står vi overfor et valg når det gjelder de lange linjene. Enten må vi i langt sterkere grad stramme inn på innvandringspolitikken, asylpolitikken og familieinnvandringspolitikken, eller så må vi gjøre dyptgående endringer i den norske velferdsstaten. For kombinasjonen med høy innvandring og rause økonomiske ordninger mangler totalt bærekraft på lang sikt. Dette er realiteten vi står overfor. Det er veldig mange økonomer, faktisk til og med NHO i sin høringsuttalelse, selv om de uttrykker seg litt mer forsiktig, som peker på dette momentet. Det er vanskelig å kombinere høy innvandring med rause velferdsordninger. Da er det et spørsmål om man skal se dette i sammenheng og snart våkne opp og tenke langsiktig i forhold til den politikken man fører på dette området. For slik som situasjonen er i dag, mangler man totalt bærekraft. Selv om man nå får til et europeisk samarbeid og strammer litt til på asylområdet, kanskje også på familiegjenforening – hva vet jeg – er det likevel ikke tilstrekkelig for å møte de langsiktige utfordringene Norge som nasjon står overfor.

Selv om asyltallene går ned, er det ting her som er litt urovekkende. Hvis man nå har fått tallene ned til 44 pst. reduksjon i forhold til i fjor, gjør regjeringen andre grep igjen som jeg frykter på sikt kommer til å føre til at asyltilstrømmingen kommer til å øke igjen. Én ting er stans i retur til Mogadishu, en annen er all støyen rundt hvorvidt man skal stoppe retur etter Dublin-samarbeidet til Hellas, og særlig at man skal la UDI overta en del av oppgavene til PU.

Her er det mange utfordringer som står i kø, og regjeringen mangler åpenbart de lange linjene.

Jeg velger med det å ta opp vårt forslag som er omdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trond Helleland (H) [14:36:22]: Det må være en stor dag for statsråd Storberget å få ros fra Fremskrittspartiet, og nå skal han få ros fra Høyre også. Det må jo varme justisministeren at det er så tverrpolitisk oppslutning om denne politikken som vi nå legger opp til for å tilnærme oss europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk.

Høyre har bedt om denne stortingsmeldingen lenge. For et par år siden var det et samstemt storting som var enig om at det var på tide å få en melding om de lange linjer i norsk migrasjons- og flyktningpolitikk sett i forhold til det som skjer i Europa.

Norge må samordne sin politikk på dette området med resten av Europa. At EU har blitt utvidet til 27 medlemsland, har medført at det nå er flere land som er bundet av EUs regelverk, områder der Norge ikke deltar i samarbeidet, slik som den felles europeiske asylpolitikken. Videre har EUs utvidelse ført til at Schengen-området er blitt større, og at vi dermed samarbeider med flere land om kontroll av yttergrensene. Dette har medført at det er enda viktigere at norske myndigheter har en harmonisert praksis med de øvrige europeiske landene på flyktning- og migrasjonsområdet.

Svært mange av verdens migranter – 10 til 15 pst.– har ikke lovlig opphold i det landet de befinner seg i. I likhet med målet om å begrense antall asylsøkere uten krav på beskyttelse er det et mål å begrense tilfellene av ulovlig innvandring. Muligens har vanskeligere tilgang på arbeid og strengere grensekontroll i EU og Schengen foreløpig ført til en merkbar nedgang i registrerte tilfeller.

Norge må i tillegg til ønsket om et tettere samarbeid i Europa, som er siktemålet med denne meldingen, også samarbeide om flyktning- og migrasjonsspørsmål på globalt plan. Målet er å få en samordnet politikk i Europa som ikke bidrar til falske forhåpninger om opphold i Norge, dersom man får avslag i andre land. Et forutsigbart system der man kan forvente en rettferdig, human og forutsigbar politikk, vil være i alles interesse. Reelle asylsøkere vil raskere få behandlet saken sin, de vil raskere få tilbud om oppfølging og vil raskere kunne starte et nytt liv i et nytt land.

Det finnes et stort utviklingspotensial i migrasjonen. Europa trenger en arbeidskraftreserve – Norge trenger det i hvert fall i tiden som kommer. Men da må det være folk som kommer til Norge enten som reelle asylsøkere eller som arbeidsinnvandrere.

Jeg håper at når vi har behandlet denne stortingsmeldingen, og regjeringen begynner å følge opp tiltakene, kan det også bli mer fokus på andre sider av migrasjonspolitikken enn det som går på asyl, nemlig arbeidsinnvandringen, norsk visumpolitikk og en del andre ting som blir helt borte i den debatten. Svært mange kommer til Norge – ikke som asylsøkere, men, som Lise Christoffersen også sa i sitt innlegg, enten som studenter eller som arbeidsinnvandrere osv. Dette er også en viktig del av politikken man må begynne å ta mer fatt i.

Migrasjonen er positiv sett fra Høyres side. Vi mener at den skaper mye positivt. Migrasjonspolitikk, handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk kan sees i en positiv sammenheng. Frivillig migrasjon og utvikling henger sammen. Både opprinnelsesland og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent med kontrollert migrasjon.

Mye av migrasjonen i verden er utenfor kontroll, og også for Europa har migrasjonsstrømmene blitt en stor utfordring. Svært mange mennesker fra Afrika og andre deler av verden ønsker å skape seg et nytt liv i Europa. Integrasjonstrykket er sterkt. Selv om Europa ønsker å kontrollere innvandringsstrømmene, er det mange som greier å unndra seg kontrollen for å komme inn. Kriminelle organiserer illegale transporter, og mange mennesker er villige til å ofre alt de har for å komme seg over grensene. Mange har mistet livet på ferden over Middelhavet eller på vei til Kanariøyene og mot Europa. Negative sider som følger med denne ulovlige migrasjonen, er bl.a. slaveliknende lønns- og arbeidsforhold, sexhandel, menneskesmugling og organisert kriminalitet. Mange ulovlige innvandrere blir utnyttet, utsatt for overgrep og brudd på menneskerettighetene av grådige arbeidsgivere.

I kampen mot menneskehandel er det viktig at ofrene blir identifisert. Her spiller ideelle og frivillige organisasjoner en viktig rolle. I Oslo i dag er det primært Kirkens Bymisjon og PRO-Senteret som identifiserer ofrene. Dette er fordi de går ute i gatene og bygger tillit over tid. Det er viktig å fokusere på å øke identifiseringen av ofre i Norge. Den beste måten å gjøre det på er å opprettholde og styrke de hjelpetiltakene som eksisterer i dag, og jeg viser i den forbindelse til det forslaget som Kristelig Folkeparti og Høyre fremmer i dag.

Migrasjonsstrømmene går i bølger og preges naturlig nok av krig, sult katastrofer, uro og nød. Men så lenge Norge har ført sin egen asylpolitikk uten forankring i det europeiske samarbeidet, har vi opplevd enorme svingninger i asyltilstrømmingen til Norge. De signalene myndighetene sender ut, og da spesielt regjeringens signaler, påvirker i stor grad asyltilstrømmingen. Gjennom de første årene i regjeringen Stoltenberg II kom det motstridende uttalelser fra regjeringspartiene. Dette kulminerte med at regjeringen måtte foreta en innstramming av egen politikk. I den forbindelse gikk altså regjeringspartiet SV ut og tok dissens i regjeringen. Dermed sendte man fortsatt ut signaler om manglende fasthet, noe som raskt ble oppfattet av potensielle asylsøkere. I 2009 – etter at SV hadde tatt sine dissenser – opplevde Norge en kraftig økning i antall asylsøknader. Regjeringen og justisministeren har nå strammet grepet, bl.a. ved tvangsretur av asylsøkere uten lovlig opphold og andre som har fått endelig avslag på sine asylsøknader. Dette bidrar til å avskrekke grunnløse asylanter fra å komme og søke opphold i Norge. En slik politikk – en så tydelig politikk – støtter Høyre helt klart.

Selv om Norge ikke skiller seg markant fra andre nordiske land, og også f.eks. Nederland og Storbritannia i flyktning- og asylpolitikken, bekrefter det på ingen måte tesen om at disse forskjellene kan avvises som en viktig forklaringsfaktor for de store asylankomstene Norge erfarte i 2008 og 2009. Tvert imot tror jeg det viser at signaler gitt fra regjeringen – små uttalelser, uklarhet – bidrar til å åpne slusene til Norge som ingen er tjent med.

Det er mange ting som skjer i EU på dette området. Det er veldig positivt at man får mulighet til å følge opp Stockholm-programmet som EU har vedtatt. Det er en grunnleggende og selvfølgelig forutsetning for Høyre at alle asylsøkere har krav på individuell behandling av sin asylsøknad. Men litt av poenget med et europeisk samarbeid på dette området er også å fordele byrdene og hjelpe land som sliter med å oppfylle sine forpliktelser.

I EUs nye Stockholm-program – femårsprogrammet for justis- og innenriksfeltet – understrekes det nettopp at man skal jobbe videre med å utvikle mekanismer for ansvarsfordeling. Den løsningen EU på nåværende stadium har satset på, er opprettelsen av fire fond på ulike områder, bl.a. Yttergrensefondet som er definert som Schengen-relevant. En tilknytningsavtale om norsk deltakelse i fondet er framforhandlet. Dette er det viktig at Norge går aktivt inn i, bidrar positivt og også bidrar til å hjelpe f.eks. Hellas, som i dag sliter med dårlig økonomi, stor asyltilstrømming og påfølgende dårlige forhold for asylsøkere. I stedet for å droppe Dublin-samarbeidet eller å suspendere Hellas, som enkelte snakker om, bør Norge og andre europeiske land bidra til å sette Hellas i stand til å møte sine forpliktelser.

Når nå antallet asylsøkere ser ut til å gå kraftig ned, synes jeg regjeringen bør vurdere å øke antall kvoteflyktninger fra 1200 til 1500. Dette er noe det er bred enighet om på Stortinget. Jeg tror det er nødvendig nå å gi et håndslag til de aller vanskeligst stilte flyktningene, nemlig kvoteflyktningene.

Norge må i tiden framover benytte seg aktivt av muligheten til å påvirke der man kan påvirke i EU-systemet.

Vi må også benytte muligheten til å lære av de gode erfaringene andre EU-land har gjort på ulike områder innenfor asylpolitikken, og vise at vi faktisk er en del av det felles europeiske ved å være lojale overfor de beslutningene som EU tar på områder som kanskje er kontroversielle i Norge. Det er en del av prisen ved å samarbeide, men det tror jeg er nødvendig.

Til slutt vil jeg si litt om noe som ikke er så relevant for akkurat asylpolitikken, nemlig visumpolitikken. Jeg hørte at saksordføreren fra Arbeiderpartiet ønsket å få oversendt det forslaget som Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer om visumpolitikken. Hvis det betyr at regjeringen og regjeringspartiene faktisk ønsker å gå inn i dette på en fordomsfri og positiv måte – jeg ser at komitélederen nikker – vil vi naturligvis etterkomme den henstillingen. Dette var en sak vi tok opp for to år siden i Stortinget. Det har ikke skjedd så veldig mye, men at slektninger av folk bosatt i Norge har problemer med å få visum til dette landet fordi de kommer fra land der det er stor fare for at de skal søke asyl, synes jeg er en for dårlig og en lite individuell behandling av visumsøknader.

Jeg håper vi kan få litt orden på dette, slik at Norge blir et inkluderende land, men også et land som tar imot turister på samme måte som vi ønsker å bli mottatt i andre land.

Jeg tar opp de forslag der Høyre er medforslagsstiller, og vil samtidig varsle at Høyre vil støtte forslaget fra Fremskrittspartiet, som ligger på bordet i dag, om å avklare rollefordelingen mellom UDI og politiet.

Presidenten: Da har representanten Trond Helleland tatt opp de forslagene han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [14:46:43]: (komiteens leder): Vi flytter på oss mye mer enn før. Det er noe alle vi i denne salen tar som en selvfølge. Selv har jeg en lillesøster som har giftet seg med en teksaner, en annen som har utvandret til Danmark – ikke giftet seg ennå riktignok– og fått seg et hus sammen med en danske. Vår internasjonale leder i SV var en iraner som kom hit på 1980-tallet og fikk opphold som politisk flyktning, og en veldig god venn av meg, som satt i fylkesstyret i Oslo SV, var somalier som kom sammen med sine foreldre som flyktning.

Vi er migranter hver på vår måte, og hver på vår måte er vi alle preget av det regelverket vi lager for hva slags muligheter mennesker har til å flytte på seg. Det er forskjellige motiver, og veldig mange av de motivene er legitime, men det er likevel ikke slik at alle motiver er like aksepterte. Slik er det. Det er politikk.

Jeg synes det er viktig når vi diskuterer den meldingen som er lagt fram, og som vi diskuterer i dag, å se tingene i et større perspektiv enn det som ofte gjøres, og som etter min oppfatning gjøres i for liten grad av høyresidens representanter.

Vi diskuterer flyktninger. De som var til stede på UDIs vårkonferanse i går – på hele konferansen – vet at tallet på verdens flyktninger samlet sett ligger mellom 41 millioner og 42 millioner om du tar med de internt fordrevne. Da blir de omtrent 280 000 menneskene som årlig kommer til Europa, småtteri i den store sammenhengen. Når vi da også samtidig vet at det er omtrent 400 000 grensevakter som passer på Europas grenser, ser vi at det er halvannen grensevakt per asylsøker som kommer til Europa.

Når vi snakker om den store ansvarsfordelingen i verden, blekner antallet på 280 000 – og en del av dem får opphold i Europa – i forhold til antallet flyktninger. Hvis vi tenker på en av verdens største flyktningleire som ligger i Kenya, er det de fattigste landene i verden som tar den største delen av ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene og retten til liv og retten til en trygg mulighet som faktisk er grunnleggende i Flyktningkonvensjonen. Den retten gjør vi i altfor liten grad en jobb for å oppfylle. Flertallet ønsker at det skal være en viktig jobb for oss, men jeg hører jo språkbruken til Per-Willy Amundsen, som snakker om alle feilgrep tidligere regjeringer har gjort, og til Helleland, som snakker om å «åpne slusene» til Norge. Når vi altså snakker om en forsvinnende liten andel av verdens flyktninger, synes jeg egentlig vi burde ta dette inn over oss på en helt annen måte enn det vi gjør i dag.

Meldingen peker veldig klart i en retning framover, der vi skal engasjere oss sterkere i det europeiske samarbeidet. Grunnen til at det er viktig, er at vi ser at norsk asyl- og flyktningpolitikk og norsk asyl- og flyktningdebatt i veldig stor grad er preget av hva som skjer i landene rundt oss.

For den rød-grønne regjeringen er det klart at målsettingen med det engasjementet er at vi skal være med og bidra til å løfte standardene i Europa. Vi har valget mellom å legge oss på det nivået vi kan se for oss at det ligger på i Norge og Sverige i dag når det gjelder å ta vare på flyktninger, eller på det nivået det ligger på i Hellas i dag. Så kan vi spørre: Ønsker Fremskrittspartiet at vi skal nærme oss nivået til Hellas, eller ønsker Fremskrittspartiet at Hellas skal nærme seg nivået vårt? For den rød-grønne regjeringen er svaret klokkeklart: Vi ønsker å sørge for at alle de landene som i dag ikke ligger på et anstendig nivå og ikke oppfyller EUs forpliktelser gjennom direktiv og Flyktningkonvensjonen, skal komme opp på et nivå som er anstendig og i tråd med Flyktningkonvensjonen. I den sammenhengen har alle land et selvstendig ansvar som konvensjonspart.

Når jeg hører Per-Willy Amundsen snakker, skulle jeg av og til ønske – og det er ikke så rent sjelden – at Per-Willy Amundsen ikke var født nordmann, men født somalier og vokst opp i Somalia. Da kunne han ha opplevd hvordan det ville være å komme som flyktning til Norge, og se hvordan det er å bli utsatt for den mistenkeliggjøringen i resten av Europa når man søker. Da ville han bli klar over at det vi egentlig snakker om – når vi snakker om å ha en skikkelig, anstendig og god flyktningpolitikk, som vi ønsker å ha for hele Europa – er å opprettholde de grunnleggende verdiene som vi mener vi står for her i Norge, nemlig verdien ved menneskeverd og menneskerettigheter. Den opplevelsen skulle jeg gjerne sett at Per-Willy Amundsen fikk.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:52:11]: Arbeidet med å få til en harmonisering med Europa om flyktning- og migrasjonspolitikk anser også vi som viktig. Samtidig skal norsk flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske myndigheter, baseres på nasjonale premisser og være i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser og avtaler. Det er det viktig å presisere. Det betyr bl.a. at en harmonisering med Europa ikke må begrense vår frihet til å vedta nasjonale standarder utover de til enhver tid gjeldende minstestandarder i Europa. For å unngå at man opplever en nedadgående spiral i hele Europa med hensyn til asylsøkere og flyktningers rettigheter, bør vi fra norske myndigheters side bidra til at både ansvarsfordeling og standarder blir satt høyt på dagsordenen, slik at harmoniseringen fører til en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk i hele Europa.

Meldingen har et sterkt fokus på innstramminger og retur. Skulle man gå så langt at man kalte meldingen visjonær, burde den i sterkere grad tatt opp verdens flyktningsituasjon. Det er, som representanten Heikki Holmås sa, over 40 millioner mennesker på flukt rundt om i verden. 60 pst. av dem er på flukt fra eget land. Da burde Norge stå i spissen for arbeidet med å finne globale løsninger på denne enorme utfordringen. I den forbindelse har Kristelig Folkeparti reist spørsmålet knyttet til klimaflyktninger som ikke oppfyller dagens kriterier for å bli ansett som flyktninger. Selv om dette ikke er nærmere omtalt i meldingen, er jeg glad for at flertallet i komiteen er enig i viktigheten av at vi fra norsk side deltar og bidrar i de internasjonale foraene hvor dette diskuteres. Vi imøteser derfor at regjeringen på en egnet måte gir en nærmere redegjørelse for Norges arbeid og rolle på dette feltet.

Det er viktig med fokus på effektiv retur, både tvungen og frivillig, samt et effektivt behandlingssystem. Men i den senere tiden har vi vært vitne til en bekymringsfull utvikling, hvor returer blir foretatt i strid med FNs anbefalinger. Tvangsretur av irakere til Bagdad og andre provinser i Sentral-Irak i desember 2010 og åpning for tvangsretur til Hellas og Somalia er eksempler på dette.

Vi støtter at Norge er en del av Dublin II-samarbeidet. Men jeg stiller meg allikevel kritisk til sider av Norges praktisering av regelverket når det f.eks. gjelder retur til Hellas. Jeg forstår ikke regjeringens vurdering av at man i Hellas vil kunne få en rettferdig og forsvarlig behandling av sin asylsøknad. Hellas har ikke et fungerende behandlingsapparat som ivaretar asylsøkeres rettigheter.

Når vi diskuterer flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, blir fokuset på menneskehandel og menneskesmugling svært viktig. Motivasjonen bak arbeidet mot menneskesmugling må først og fremst være å hjelpe mennesker i dyp nød og å få straffedømt kyniske bakmenn. Kriminaliseringen av menneskesmugling må ikke brukes som en unnskyldning eller et tiltak for å sikre en mest mulig restriktiv flyktningpolitikk. Det kan føre til uheldig utvikling dersom kriminalitetsbekjempelsen fører til at man begynner å se på denne gruppen mennesker som før var «flyktninger», som «udokumenterte, illegale og kriminelle».

Når det gjelder menneskehandel, er regjeringen på etterskudd med å få på plass en ny handlingsplan. Antallet ofre for menneskehandel øker i Norge. Den siste tiden har det også kommet fram saker hvor menneskehandel knyttes til au pair-virksomhet, tigging m.m. At problemet øker, kan være tegn på at det er lukrativt for bakmenn å komme til Norge og bedrive denne virksomheten. Det er svært viktig at ofrene får tilstrekkelig beskyttelse hvis de velger å anmelde sine bakmenn. I dag blir mange sendt ut av landet etterpå. Da står de i reell fare for represalier fra bakmenn og for å bli «re-trafikkert». Jeg mener også at refleksjonsperioden må gis mer innhold, som f.eks. psykologhjelp etter behov og norskkurs for alle, og det bør bli lettere å få varig opphold i Norge for ofre for menneskehandel.

Kristelig Folkeparti etterlyser også en handlingsplan spesielt rettet mot barn som er ofre for menneskehandel. Særlig mindreårige asylsøkere er sårbare i forhold til disse menneskene. Det er grunn til å tro at flere av de mange hundre barna som har forsvunnet fra asylmottak, har blitt ofre for menneskehandel, uten tilstrekkelig oppfølging fra politiet. Derfor vet vi ikke hvor de blir av. Få barn blir identifisert som offer for menneskehandel i Norge. Det er sannsynligvis ikke fordi de ikke finnes, men fordi det er vanskelig å avdekke.

Jeg tar hermed opp de forslagene som vi har fremmet i denne saken.

Jeg vil også gi beskjed om at vi støtter forslaget fra Fremskrittspartiet som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Knut Storberget [14:57:49]: Det som ligger i bunnen for alt det vi gjør, er at den politikken som føres på dette feltet, skal være preget av humanisme, solidaritet og rettssikkerhet. Det er min oppfatning at de 22 tiltakene som er skissert i denne stortingsmeldinga, bidrar til å heve nivået på disse tre størrelsene. Det er mennesker vi diskuterer, og ikke oljesøl.

Så er det regjeringas oppfatning at denne meldinga nettopp viser hvor avgjørende det er, hvis man skal få god hånd om dette politiske området, men også bringe inn mer humanisme, rettssikkerhet og solidaritet, å kunne handle i fellesskap, særlig med land i Europa. Norge og Europa står overfor felles utfordringer, bl.a. med bakgrunn i en omfattende ulovlig innvandring og mange asylsøkere. Regjeringa mener det er nødvendig med et tydeligere og mer forpliktende europeisk samarbeid for å møte disse utfordringene. Derfor har jeg i de månedene jeg har hatt ansvaret for dette feltet, vektlagt sterkt at dette arbeidet og denne meldinga skulle raskt fram for Stortinget. Jeg takker i så måte også mitt glitrende embetsverk for jobben.

En videreutvikling av det felles europeiske asylsystemet er påkrevd for å oppnå likevekt og økt forutsigbarhet på migrasjonsområdet i Europa. EU vil bli en stadig viktigere samarbeidspartner for Norge på flyktning- og migrasjonsområdet. Det er derfor også Norge og norske myndigheter prioriterer og deltar aktivt i videreutviklinga av bl.a. Schengen- og Dublin-regelverket. Et eksempel på at vi vil videre, er at vi aktivt nå – og som er presentert i meldinga – arbeider for å få en tilknytning til EUs støttekontor på asylfeltet, European Asylum Support Office, EASO.

Som komiteen viser til i innstillinga til meldinga, vil det å ta del i det europeiske samarbeidet på feltet ikke begrense muligheta for å ha nasjonale standarder som er høyere enn minstestandardene.

Jeg vil også peke på et særlig viktig felt, som flere har berørt: gjenbosetting av flyktninger. I samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger er dette en prioritert del av den norske flyktning- og migrasjonspolitikken. Jeg mener i veldig stor grad at det handler om å bringe mer humanisme inn i hvordan vi bruker de totale ressursene på dette området. Regjeringa ønsker derfor å støtte opp om arbeidet med å få flere europeiske land til å tilby å gjenbosette flyktninger, og er positiv til initiativene om å utvikle en felles EU-politikk for gjenbosetting. Norge kan med sin mangeårige erfaring som gjenbosettingsland bl.a. bidra med kompetanseoverføring.

De som søker om beskyttelse i Norge og trenger det, skal få det. De som ikke har grunnlag for opphold i Norge, skal ikke få oppholdstillatelse. Derfor er en effektiv og rask saksbehandling det mest humane, både for dem som får opphold, og for dem som må forlate landet. Regjeringa ønsker å begrense antallet personer som søker om beskyttelse uten å ha krav på det, og så langt ser vi en dramatisk nedgang i antallet asylsøkere som kommer til Norge.

Det er likevel viktig, som representanten Helleland også pekte på, at man nå kanskje begynner å diskutere andre størrelser i dette politiske feltet enn bare tallenes tale. Det dreier seg i stor grad om hvordan vi kan ta vare på dem som skal ha opphold i Norge. Det dreier seg om å videreutvikle returordningene vi har i samarbeid med andre land, i samarbeid med Frontex. Det dreier seg også i stor grad om hvordan vi kan få hånd om bl.a. den aktivitet som ulovlige asylsøkere eller grunnløse asylsøkere bedriver her i Norge når de går og venter på vedtak, og når et fåtall av dem begår kriminelle handlinger.

Jeg vil vise til at det også er viktig at vi nå får fokuset på den klare oppfordringen om å returnere frivillig – gjerne i samarbeid med IOM – og at de tall som nå er lagt på bordet, viser at økt trykk på returarbeidet ikke bare bidrar til merarbeid for politiet og tvangsmessige returer, men også til at flere benytter seg av gode, frivillige returordninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:03:11]: Den nedgangen i asyltallene som vi har observert de siste månedene, skyldes mange forhold. Tvang og økt bruk av retur er åpenbart en av dem, men jeg vil si at de signalene man ga i Soria Moria II, som jeg står med et kapittel av her, også var viktig. Signalpolitikken – det man sender ut av signaler til verden rundt seg – er av stor betydning for tilstrømningen av asylsøkere og for den politikk man forventer skal komme.

Det er ett punkt i Soria Moria II som jeg vil sitere, og det er følgende:

«innføre et generelt krav om fire års arbeid – og eller utdanning som vilkår for familieetablering»

Dette er et punkt som er svært viktig når det gjelder det å gjøre noe med familieinnvandringspolitikken, og som også vil begrense ankomsten av asylsøkere. Nå er det sådd tvil om denne politikken – det har vært flere fremstillinger i media – med tanke på at dette er avlyst, takket være SV. Kan statsråden bekrefte eller avkrefte hvorvidt fireårsregelen vil bli lagt frem for Stortinget?

Statsråd Knut Storberget [15:04:23]: Da jeg sa ja til å ta på meg oppdraget med å håndtere dette feltet, gjorde jeg det også i trygg forvissning om at de punkter som står skissert i Soria Moria-erklæringen – og den plattformen som det nå vises til – skal gjennomføres.

Så vil jeg også føye til at det er vanskelig å si noe om hva som er reelle årsaker til at tallene går ned, og at vi alle må utvise en viss forsiktighet med å trekke raske konklusjoner opp mot hva som er årsaken til at tallene går ned, og ikke minst være forberedt på at uansett hva slags regime vi har på dette politiske området, kan tallene svinge. For det er ytre omstendigheter som ligger i bunnen for hvorfor mennesker reiser på flukt, og det har historien lært oss. Vekslende regjeringer med vekslende praksis har opplevd skiftinger i antallene. Så jeg må si at det er bra å se at man får en god hånd om dette feltet, og at vi har de tallene vi nå har. Samtidig skal vi være forberedt på at dette ikke er størrelser som er gitt en gang for alle. Det er preget av mange årsaksfaktorer, og det kan svinge både opp og ned.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:05:38]: Det siste er veldig riktig, for man har ennå litt å gå på dersom man skal ned på det normalnivået – hvis vi kan kalle det det – som eksisterte den dagen denne regjeringen tiltrådte, i 2005. Da hadde vi langt lavere asyltall, og vi skal erfare en langt større nedgang i asyltilstrømningen til Norge før vi er på nivået vi observerte i 2005 og 2006.

Jeg vil tilbake til det jeg sa i mitt innlegg, at i meldingen gir man inntrykk av – og det gjør også statsråden ved ulike anledninger, og særlig SV – at dette handler vel så mye om at Norge skal forandre EUs politikk som at EU skal forandre Norges politikk på dette området. Hva er statsrådens vurdering av det? Tror virkelig statsråden at det er Norge som her kommer til å flytte EUs asylpolitikk? Eller er det Norge som, dersom vi skal harmonisere oss med EU, må gå i skjerpende retning i asylpolitikken? Hva er statsrådens vurdering av det?

Statsråd Knut Storberget: [15:06:46]: Jeg oppfatter at det bildet ikke er så entydig som representanten Per-Willy Amundsen prøver å tegne, at med en gang vi snakker om EUs politikk, er det bare skjerpelse. Jeg opplever at det er mange medlemsstater i Europa som vi også møter – vi har jo god dialog bl.a. med de nordiske medlemsland – som er opptatt av flere nyanser i dette bildet. Slik sett tror jeg faktisk at Norge kan spille en viktig rolle ved å være med, men samtidig også ta initiativ på viktige felt. Jeg nevnte gjenbosetting i mitt innlegg, som er viktig for Norge, og hvor jeg tror vi faktisk har noe å bidra med inn, men som ikke akkurat kan ses på som et innstramningstiltak.

Når det gjelder en ny generasjon Dublin-avtale, bruk av EØS' finansieringsmekanisme inn i dette, er jeg overbevist om at Norge virkelig kan vise seg å spille en viktig rolle. Og det er klart at det gjelder på andre områder, som også flere representanter har vært inne på. Når man er med i et fellesskap, må man ta også andre typer tiltak som man ikke nødvendigvis primært ville gått for. Men jeg har bidratt til å få denne stortingsmeldingen fram fordi jeg tror det er viktig at Norge også har ambisjoner på det europeiske området.

Trond Helleland (H) [15:08:03]: Jeg er veldig glad for at statsråd Storberget så sterkt vektlegger det viktige Schengensamarbeidet og Frontex. Det å få på plass returavtaler og det å ha en effektiv ytre grensekontroll er svært viktig. Da ble jeg jo litt forundret da regjeringspartiene skulle skrive sine merknader i denne saken. Når det gjelder dette viktige området, som statsråden så sterkt vektlegger, tar altså regjeringspartiene «Norges forpliktelser etter samarbeidsavtalen om tilknytning til Schengen-samarbeidet til etterretning». Det er alt regjeringspartiene klarte å uttrykke om det. Det viser jo, for en som prøver å være kriminolog, at her har SV prøvd å modifisere så mye som mulig. Men jeg kan forsikre statsråden om at han har full støtte fra Høyre, og jeg tror også fra Fremskrittspartiet, for å stramme inn og kjøre en tøff linje når det gjelder dette.

Hvilke oppfølgingstiltak vil Stortinget bli involvert i når det gjelder Schengensamarbeidet og Frontex i tiden som kommer? Og hvor mange returavtaler har Norge fått på plass nå?

Statsråd Knut Storberget [15:09:05]: Dette var mange problemstillinger.

Jeg vil også understreke viktigheten av et tett samarbeid inn mot Schengen. Når det gjelder Frontex, har vi sett i løpet av det siste halvåret hvor viktig det er for oss i to aspekter, for det første Yttergrensefondet. Jeg mener jo at det må være en av nøklene for å kunne løse situasjonen bl.a. i Hellas. Hvis vi virkelig skal kunne hjelpe mange og bringe mer humanisme inn for de folkene som går i Athens gater, mener jeg at Yttergrensefondet, EØS-finansieringsmekanismen og en del andre ting er veldig viktige.

Returene som går, har vi i mange henseender samarbeidet med Frontex om. Vi har chartret fly sammen med Frontex og en del andre land, som viser hvor viktig det er for å bringe effektiv saksbehandling.

Jeg kan ikke få understreket nok hvor avgjørende det er for oss at vi er tett på.

Stortinget vil kunne få seg forelagt flere saker knyttet til både Schengen og Frontex, enten det er på regelverksiden eller det er på budsjettsiden. Det er jo Stortinget kjent med i løpet av de siste årene.

Trond Helleland (H) [15:10:10]: Det er veldig positivt å høre.

Da har jeg også lyst til å gå litt videre på de 22 arbeidsområdene som er listet opp i stortingsmeldingen. Det er veldig mange av de områdene som er nyttige, vil jeg tro, å forankre politisk også i Stortinget. Det jeg egentlig bare lurer på, er: Har statsråden en plan for hvordan han nå vil gå fram med disse 22 arbeidsområdene? Vil Stortinget bli presentert saker på hver enkelt av dem, eller vil de komme puljevis? Dette kan være nyttig å vite i forhold til hvordan vi kan være med fra Stortingets side og påvirke den norske migrasjons- og flyktningpolitikken i årene som kommer.

Statsråd Knut Storberget [15:10:56]: Jeg har bare lyst til å replisere tilbake at den invitasjonen tar vi på høyeste alvor, fordi jeg mener at et av formålene med å legge fram denne meldingen er at det skal bevege den politiske debatten på dette området til å bli noe mer enn å telle antallet asylsøkere som kommer til Norge. Driver vi bare med det, kommer vi til å tape. Jeg mener at mye av løsningen på de felles utfordringene vi står overfor, ligger nettopp i disse 22 punktene. Vi skal anstrenge oss for å være tydelige overfor Stortinget og bringe det fram, slik at vi får offentlig debatt om det. Jeg mener at det er det som er en del av formålet med at vi har skrevet meldingen også.

Noe er budsjett, selvfølgelig, men noe kan være regelverksendringer. I den gjennomføringsplanen som nå lages, vil det også være punkter som det vil kunne være aktuelt å legge fram for Stortinget, med henblikk på enten lov eller budsjett.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:11:53]: FNs høykommissær for flyktninger har advart sterkt mot å sende Dublin-flyktninger tilbake til Hellas, og argumentene kjenner vi jo. Hellas er ikke i stand med sitt asylinstitutt til å ivareta flyktninger på en god og rettssikker måte. Senest i går, på UDIs vårseminar, som også er referert i Vårt Land og Klassekampen i dag, understreker jusprofessor James C. Hathaway, en av verdens fremste eksperter på asyljus, nettopp det samme. Hva slags argumenter er det justisministeren legger til grunn når han velger å fronte det motsatte synet, at det er helt greit å sende folk tilbake igjen til Hellas?

Statsråd Knut Storberget [15:12:38]: Det er jo bra at vi får anledning til å rette opp den misforståelsen at vi syns det er helt greit å en masse-sende flyktninger tilbake til Hellas.

For det første: Hvem er det som tar avgjørelsen? Det syns jeg er viktig. Vi har altså et system i Norge hvor det er UDI og UNE som vurderer vilkårene. Det er klart at man skal foreta individuelle vurderinger, også opp mot returer, i henhold til Dublin-avtalen. Det gjøres. Så langt har ikke vi hatt noen grunn til å bestride de vurderinger som er gjort av fagorganene i så måte. Men så ser vi jo at man bl.a. når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, og også andre grupper som kan ha spesielle behov, unnlater å gjøre det. Det er det viktig å påpeke.

Så vil jeg også si at Norge er jo et av de land som virkelig følger FNs høykommissær i veldig mye, både når det gjelder spørsmålet om enkeltvedtak, og også når det gjelder generell politikk. Jeg mener vi er en god alliert. Men det betyr ikke at jeg tror det ville gjøre asylpolitikken – jeg holdt på å si – enda mindre politisk viktig hvis vi skulle si at dette overlot vi til høykommissæren å avgjøre. Vi har et nasjonalt ansvar for å ta en avgjørelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingalill Olsen (A) [15:14:09]: I dag behandler vi norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. Samtidig har verden ca. 16 millioner flyktninger. Norsk flyktningpolitikk kan ikke ses bare i et nasjonalt perspektiv. Vi må se det i en europeisk sammenheng, slik meldingen legger opp til.

Flyktninger og migranter har ulik bakgrunn og ulike motiv for å komme til Norge. Noen i denne gruppen er ofre for menneskehandel. Menneskehandel er en av verdens mest kyniske former for barbari. Mennesker blir lurt eller tvunget til ulike former for handel med seg selv. Det kan være knyttet til tigging, prostitusjon eller narkotikasalg. Felles for dette er tvang, ufrivillighet og bakmenn som styrer virksomheten. FN har karakterisert menneskesmugling og menneskehandel som de nest mest innbringende virksomhetene innen internasjonal organisert kriminalitet, bare slått av handel med våpen. Videre sier FN at menneskehandel og menneskesmugling er et framtredende element både i internasjonal migrasjon og i flyktningsituasjoner.

Dersom dette økonomisk lukrative fenomenet skal bekjempes, må det internasjonalt samarbeid til. FNs konvensjon fra 2002 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, også kalt Palermo-konvensjonen, hadde som målsetting å bedre internasjonalt samarbeid. I 2008 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, som trådte i kraft samme år. Denne konvensjonen hadde i enda sterkere grad enn Palermo-konvensjonen fokus på ofrenes rettigheter.

Menneskehandel er en kriminell virksomhet som rammes av straffeloven, og den må bekjempes. Regjeringen har hatt en handlingsplan mot menneskehandel, «Stopp menneskehandelen» for 2006–2009. Den er nå under evaluering, og Justisdepartementet tar sikte på å legge fram en ny handlingsplan i løpet av 2010.

Den forrige handlingsplanen la til rette for midlertidig oppholdstillatelse, en såkalt refleksjonsperiode, på seks måneder, der det er mulig for ofrene å samarbeide med politiet i tilknytning til etterforskning av bakmenn.

Det er få anmeldelser knyttet til slike saker, noe som ligger i sakens natur. Det er viktig å formidle informasjon slik at mulige ofre får kjennskap til sine rettigheter knyttet til refleksjonsperioden og myndighetens instruks til UDI om at ofre for menneskehandel som vitner i en straffesak mot bakmenn, som hovedregel har rett til oppholdstillatelse i Norge. Dette er nå tatt inn i ny utlendingsforskrift, som er i kraft fra 1. januar 2010.

Jeg vil berømme regjeringen og statsråd Storberget spesielt for det arbeidet som er utført hittil på dette området, både med å iverksette tiltak mot menneskehandel og ikke minst med å sette det på den politiske dagsorden.

Et eksempel på pengeomfanget i disse sakene kom i går, den 7. juni, i Dagsrevyen. En somalisk mann fortalte at han hadde betalt ca. 40 000 kr til en menneskesmugler for å komme til Norge. Dette viser med all tydelighet det økonomiske aspektet i slike saker.

Norge skal føre en streng og rettferdig asylpolitikk, en asylpolitikk som forholder seg til asylinstituttet, der de som trenger asyl, skal få det, en politikk som tar inn over seg de menneskelige lidelsene som ligger bak menneskehandel, og som gir ofrene en reell mulighet til å få opphold på humanitært grunnlag hvis de vitner i saker mot bakmenn og på den måten bidrar til å avdekke denne uverdige kriminaliteten.

Det store migrasjonsbildet vitner om at verdens befolkning av flere årsaker i langt større grad flytter til andre land enn der de er født. Tall fra IOM viser at i løpet av de siste 20 år har migrasjonen økt med over 50 millioner mennesker.

La oss ikke bare dvele ved de negative sidene ved migrasjon. Mange søker seg til andre land og lykkes. Jeg er glad for at bl.a. Kristelig Folkeparti i merknadene har fokusert på menneskehandelsaspektet. Det er også regjeringens og flertallets fokus. Det er bra og viktig at dette arbeidet fortsetter i regjeringen, og at det legges fram en melding.

Per Sandberg (FrP) [15:19:22]: La meg først få lov til å si at dette er en meget god debatt, som kanskje skulle ha vært tatt for både 10–15–20 år siden. Jeg registrerer utrolig mange gode signaler, ikke minst fra statsråden, med tanke på hva som skal gjøres innenfor dette feltet.

Jeg er enig med statsråden i at dette ikke handler om oljesøl, det handler om mennesker. I så måte handler det heller ikke om hvorvidt Per-Willy Amundsen er oppvokst i Somalia eller i Harstad. Jeg vet hvor tøft det kan være å vokse opp i Harstad, så det handler ikke om det i det hele tatt.

Jeg er i hvert fall veldig enig med statsråden i den konklusjonen han dro i forhold til nedgang i asyltallene: Det går ikke an å dra noen konklusjoner. La oss ikke bli for raske til å tro at tallene nå går ned, og at vi er i ferd med å lykkes, for dette har gått opp og ned i lang tid. Toppåret i norsk historie når det gjelder asyltilstrømning, var faktisk 2001, så vidt jeg husker, så dette går opp og ned.

Hvis intensjonen i denne stortingsmeldingen og det som man tverrpolitisk har kommet fram til, faktisk er det som ble sagt av saksordføreren, er det en felles minstestandard vi ønsker oss. Da sier saksordføreren: Det handler først og fremst om noe som vil komme dem til gode som har et reelt beskyttelsesbehov. Hvis det er målsettingen, tror jeg vi er på skikkelig god vei. Men samtidig kan vi ikke legge lokk på det, man må være ærlig med tanke på hvordan framtidig innvandring vil se ut. Da er det klart at det som ble sagt av representanten Amundsen, er en likeså viktig debatt, i forhold til framtidig innvandring. Uavhengig av om det er arbeidsinnvandring, asylinnvandring, flyktningpolitikk, familiegjenforening, har det noe med bærekraften i den norske velferdsmodellen å gjøre. Andre land har dradd konklusjoner. NHO har gjort det i Norge. Jeg registrerer at den danske riksbanken i hvert fall har gjort det, der man har ganske så tøffe konklusjoner med tanke på hva som vil være bærekraftig når det gjelder dansk innvandringspolitikk i framtiden.

Det er veldig bra at vi nå også konsentrerer oss om – jeg registrerer at det er god fremskrittspartipolitikk – å bruke noen midler til å hjelpe særlig i nærområdene, og at man bruker EØS-midler til virkelig å hjelpe Hellas på banen. Når vi snakker om Hellas, skulle jeg gjerne ha sett at de samme partiene som er kritiske til Hellas, hadde samme kritiske innvendinger til andre land i Europa som kanskje har større byrder med hensyn til å bryte menneskerettigheter osv., og som er tøffere i så måte.

Det fører meg over til det som jeg egentlig skulle ta ordet til, og det går på at vi også må se en sammenheng i strukturen når det gjelder UDIs, UNEs og politiets oppgaver. Alt dette må ses i en sammenheng. Jeg registrerte i går på plenen utenfor Stortinget at det var flere stortingsrepresentanter som holdt innlegg og var meget, meget kritiske til både UDIs og UNEs og politiets rolle. Signaler fra disse representantene – fra SV til Arbeiderpartiet og Venstre – var et man opplevde at UDI var i ferd med å bli en stat i staten.

Jeg tror det er viktig å få med seg denne sammenhengen i debatten også, og det er derfor Fremskrittspartiet nå har fremmet det forslaget som er omdelt i salen. Vi ber om forståelse fra både statsråden og flertallet i denne sal om at det er nødvendig å se dette i sammenheng, og vi ber om en egen sak når det gjelder å overføre behandling av søknader som omfatter oppholds- og arbeidstillatelser, statsborgerskap og asylsaker, til UDI. Vi tror at utredninger som foreligger nå, ikke er gode nok for å se konsekvensene av at vi flytter så mye makt til UDI, særlig også målt opp mot at man må innse at en del av innvandringsdelen, særlig på asylfeltet, er sterkt knyttet opp mot organisert kriminalitet. Resultatene fra Sverige, som har denne modellen, viser at politiet har mistet veldig mye av kontrollen og oversikten over den organiserte kriminaliteten.

Jeg registrerer også en påstand fra Politiets Fellesforbund – og det kan jo selvfølgelig statsråden svare på. Det er sjelden jeg siterer Politiets Fellesforbund helt ordrett, men det skal jeg gjøre nå:

«PF ønsker å presisere at verken fagorganisasjonene eller de berørte fagmiljøer på noe tidspunkt i dette utredningsarbeidet er informert eller involvert i prosessen.»

Det er alvorlig at de ikke har vært med på prosessen i det hele tatt. Hvis det er riktig, burde det i seg selv føre til at vi fikk en egen sak og en egen prosess fram mot høsten for å få vedtatt en bedre samordning mellom UDI og politiet i innvandringspolitikken.

Håkon Haugli (A) [15:24:47]: Representanten Amundsens sammenligning av mennesker på flukt med oljesøl er grotesk, og jeg er glad for at Per Sandberg nettopp presiserte at debatten ikke handler om oljesøl, men om mennesker. Et bedre bilde på Europas utfordring i flyktning- og migrasjonspolitikken er overfylte båter med mennesker som krysser Middelhavet med livet som innsats.

Hovedbudskapet i St.meld. nr. 9 er at felles europeiske utfordringer må løses i fellesskap. Hvis hvert enkelt land skal handle på egen hånd, blir løsningen lett at man skyver ansvaret over på naboene.

De siste ti årene har det kommet 4 millioner asylsøkere til Europa. Noen flykter fra forfølgelse, andre fra fattigdom og krig. Alle har et forståelig ønske om en bedre framtid. Arbeiderpartiets utgangspunkt er at Norge både skal bidra til å bekjempe årsakene til at mennesker må flykte og ta vår del av ansvaret for verdens flyktninger.

Alle som har behov for beskyttelse, skal få det. Samtidig må personer som får avslag på sin asylsøknad, så raskt som mulig returnere til sitt opprinnelsesland. Det er viktig både for den enkelte og for asylinstituttets legitimitet at de så raskt som mulig kommer i gang med resten av sitt liv.

I Arbeiderpartiet er vi glad for at regjeringens returpolitikk gir resultater. I 2009 returnerte 4 359 personer uten lovlig opphold i Norge. Det er det høyeste tallet siden 2004. Stortingsmeldingen peker på tre sentrale elementer i utviklingen av den europeiske returpolitikken: felles standarder og prosedyrer, praktisk samarbeid og avtaler med opprinnelsesland om retur.

Da kommunal- og forvaltningskomiteen var i Brussel i april, møtte vi representanter for FNs flyktningkommissær og Det europeiske flyktningrådet, ECRE, som begge ønsket et tettere europeisk samarbeid velkommen, og vurderte det som positivt fra et flyktningperspektiv.

Situasjonen i Hellas omtales spesielt i merknadene. Den sosialdemokratiske regjeringen, ledet av Papandreou, rydder nå opp etter et borgerlig styre som utmerket seg ved uansvarlig underskuddsbudsjettering og låneopptak. På grunn av sin geografiske beliggenhet er Hellas første ankomstland i Europa for mange flyktninger. Det er grunn til å være urolig for Hellas’ evne til å håndtere det store antallet asylsøkere landet mottar hvert år. Europakommisjonen har iverksatt en formell prosedyre overfor landet for å undersøke om de etterlever EUs standarder ved behandling av asylsøknader. Problemene i Hellas kan imidlertid ikke løses av Norge alene, men vi kan ta initiativ til en mer solidarisk byrdefordeling i Europa. Det har alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, gitt sin tilslutning til.

Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til Høyre, som i sine merknader mener regjeringen fortjener ros for arbeidet på dette området og både i form og innhold er konstruktive, i motsetning til Fremskrittspartiet, som i dag forsøker å redusere en viktig debatt til et spørsmål om hva SV har skjønt eller ikke skjønt, og mener oljekatastrofen i Mexicogolfen er et passende bilde på det et fredelig og rikt land opplever når mennesker kommer hit på flukt fra krig og fattigdom.

Fremskrittspartiet gir også regjeringen skylden for at antall asylankomster de siste to årene har vært høyt, men vil ikke gi tilsvarende ære for at antall asylankomster nå er på vei ned. Det er inkonsekvent. For Arbeiderpartiet er ikke det viktigste at vi er enige om hvem som har æren for hva, men det er viktig at vi er enige om at Norge skal etterleve sine internasjonale forpliktelser, og det er viktig at vi er enige om hvordan virkeligheten faktisk ser ut.

Under regjeringen Bondevik kom det i gjennomsnitt 11 611 asylsøkere til Norge hvert år, mens tallet under den sittende regjeringen har vært 10 876. I begge periodene har svingningene vært store. Det er likevel ingen tvil om at antallet nå er på vei ned. I går kom nye tall som viser at antall asylsøknader er redusert med 44 pst. fra 2009 til 2010. Det åpner for at Norge etter hvert kan ta imot et større antall kvoteflyktninger.

I vår del av verden har EU en nøkkelrolle. Et forpliktende europeisk samarbeid er nødvendig av mange grunner, ikke minst for å sikre at alle som søker asyl i Europa, får behandlet sine saker på en rettferdig og forsvarlig måte.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eirik Sivertsen (A) [15:29:40]: Regjeringens overordnede mål for arbeidet på flyktning- og innvandringsområdet er, som det er nevnt, en samfunnstjenlig og styrt politikk og en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk.

Da er det grunn til å minne om at heldigvis er det slik at av de 200 millioner menneskene som har flyttet fra sitt fødeland, er det ikke alle som søker asyl, som flykter fra krig, terror eller sult. Et viktig område som grunnlag for migrasjon er mennesker som søker seg til andre land på grunn av arbeid, og de aller fleste som gjør det, forsøker å følge de lover og regler som landene har utformet for å gi opphold og arbeid. I den grad det har vært påkrevd, har de forsøkt å innhente de nødvendige tillatelsene på forhånd.

Meld. St. 9 for 2009–2010, som vi har til behandling, understreker og støtter politikken om fri bevegelighet innenfor EU, og gjennom EØS-avtalen har Norge sluttet seg til dette prinsippet. Det vil si at vi understøtter den frie personbevegelsen, som også omfatter fri bevegelse av arbeidskraft og frihet til å etablere seg. Men det siste tiåret har vi vært vitne til den største folkevandringen i Europa siden annen verdenskrig. For norsk arbeidsliv har det betydd redningen for tusenvis av arbeidsplasser.

Arbeidsinnvandring ble også tydelig sett i sammenheng med den samlede migrasjonspolitikken gjennom Haag-programmet i 2004. EU har også gjennom Lisboa-strategien blitt enige om en strategi for sysselsetting og vekst, hvor man innen 2010 har tatt mål av seg til å bli den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden.

Denne siden ved meldingen er sentral, for spørsmålet om arbeidsinnvandring kan være en del av løsningene på de demografiske utfordringene som finnes. I en melding fra Europakommisjonen fra høsten 2006 ble det vist til fire særlige forhold som preger den demografiske utviklingen i Europa. Det er en lav fødselsrate, det er en økende andel eldre i befolkningen, det er høyere forventet levealder, og det er en økende nettoinnvandring. Norge deler mange av disse utfordringene med resten av Europa.

I denne sammenheng vil det være riktig å minne om den norske moderne organiseringen av arbeidslivet. Arbeidstakerorganisasjonene har kjempet hardt for sine faglige rettigheter. I forbindelse med arbeidsinnvandringen har vi fått utfordringer knyttet til sosial dumping. Det må ikke herske tvil om at arbeidsinnvandrere skal ha de samme lønns- og arbeidsvilkår som befolkningen ellers. For Arbeiderpartiet er dette en grunnleggende forutsetning.

Avslutningsvis vil jeg understreke at arbeidsmigrasjon er et gode både for individ og samfunn. Det gir enkeltmennesker mulighet til å søke seg dit de best kan utnytte sine arbeidsevner, og det gir arbeidsgivere mulighet til å søke etter kompetent arbeidskraft uavhengig av landegrenser. I sum gir dette mer effektive arbeidsmarkeder og høyere verdiskaping. Arbeidskraft er den viktigste ressursen vi har, og den suverent største delen av nasjonalformuen vår. Derfor må også arbeidsinnvandring være en viktig del av migrasjonspolitikken, sammen med en riktig politikk på asyl- og flyktningområdet.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [15:32:59]: Norske politiske myndigheter bestemmer norsk flyktning- og migrasjonspolitikk. Den er basert på nasjonale premisser, og skal være i overensstemmelse med internasjonale konvensjoner. Dette er et område som virkelig krever samarbeid og harmonisering for at vi skal møte de utfordringene vi står overfor på flyktning- og migrasjonsområdet.

EUs politikkutvikling på dette området vil påvirke Norge. Videreutviklingen av EUs lovgivning vil medføre endringer på saksområdene som Norge er knyttet til gjennom Schengen- og Dublin-samarbeidet.

Gjennom Meld. St. 9 for 2009–2010 kommer regjeringen med 22 hovedprioriteringer på flyktning- og migrasjonsområdet for å komme utfordringene i møte i tiden framover.

Det som påvirker innvandring til Norge, er i stor grad ytre omstendigheter som krig og konflikt, og ikke minst politikken som våre naboland fører. I vår samtid er det ikke noe tydelig skille mellom flukt og migrasjon. Europa er målet for mange av verdens migranter. Europa står overfor økende utfordringer på bakgrunn av en omfattende ulovlig innvandring og mange asylsøkere. Regjeringen anser at det er behov for en tydeligere og mer forpliktende europeisk samordning for å møte utfordringene. EU vil bli en stadig viktigere samarbeidspartner for Norge på flyktning- og migrasjonsområdet.

Regjeringen legger til grunn at innreise og innvandring til Norge skal reguleres og kontrolleres i samsvar med internasjonale forpliktelser og avtaler. EUs byrå for samordning av kontroll og overvåking av ytre grenser, Frontex, har en betydelig rolle i arbeidet med å begrense illegale grensekryssinger i EU/Schengen-området. Byrået koordinerer også retur av tredjelands borgere. Dette er et viktig arbeid for å videreutvikle samarbeidet i Frontex og for at Norge skal delta i flere felles returoperasjoner i framtiden.

Regjeringen legger vekt på at Norge gjennom deltakelse i Yttergrensefondet bistår landene som har ansvaret for yttergrensekontroll og visumutstedelse på vegne av alle landene i Schengensamarbeidet. Prosjektene som finansieres av fondets midler, vil bidra til å øke kvaliteten på yttergrensekontrollen. Det vil komme alle Schengen-landene til gode.

Regjeringen støtter opprettelsen av et inn- og utreisesystem. Norge vil bidra til arbeidet med innføringen av dette systemet og et automatisert grensekontrollsystem. Dette vil effektivisere grensekontrollen og motvirke ulovlig opphold, samtidig som det vil ivareta enkeltpersoners grunnleggende rettigheter, som personvernet.

Til slutt vil jeg påpeke at det er nødvendig med en videreutvikling av det felles europeiske asylsystemet i EU for å oppnå likevekt og økt forutsigbarhet på migrasjonsområdet i Europa.

Svein Roald Hansen (A) [15:36:08]: Jeg skal prøve ikke å bidra til å forlenge debatten.

Det er sjelden å lese en stortingsmelding og en innstilling som til de grader synliggjør hvor avhengige vi er blitt av det som skjer rundt oss, og som vi ikke har noen styring med. Det er også sjelden å se hvor bred erkjennelsen av dette er.

Det å bevege seg over landegrensene er et gode for veldig mange når det skjer ønsket og frivillig. Den muligheten har vi hatt i Norden siden midten av 1950-tallet og i store deler av Europa de siste 15 årene gjennom EØS-avtalen.

Det er de som drives på flukt, som er utfordringen, sammen med dem som henger seg på og søker en bedre framtid, men uten å ha grunnlag i et reelt beskyttelsesbehov.

Det er befriende hvor fri for den vanlige innvandringspolitiske retorikk denne innstillingen er. Den forholder seg til de reelle problemstillingene vi står overfor, f.eks. den realitet at antallet som søker seg til Norge, i hovedsak avhenger av to forhold: for det første krig, konflikt og nød som driver mennesker på flukt, kanskje hjulpet av kyniske mennesker som skor seg på andres fortvilelse eller forhåpninger; for det andre hvor sterkt vår håndtering av asylsaker skiller seg fra våre nabolands.

Derfor er det bred enighet om at løsningen er å inngå et tettere avtalebasert samarbeid med EU på dette området, utover det vi gjør i dag gjennom Dublin-samarbeidet. 16 av de 22 tiltakene meldingen lister opp, dreier seg om å slutte seg til ting EU gjør. Det får vi helt sikkert lov til. Mer krevende blir den andre delen av målsettingen, nemlig at Norge bør øke sin innflytelse på den europeiske asylpolitikken. Den innflytelsen vil nødvendigvis uansett bli begrenset, så lenge vi ikke vil være ordentlig med i dette samarbeidet, kravet i en enstemmig komitémerknad til tross.

Kristelig Folkeparti peker i en egen merknad på at meldingen i større grad burde ta opp hvordan det internasjonale samfunnet håndterer verdens flyktningsituasjon, og i mindre grad hvordan en enkelt region i Europa skal hindre adgang for mennesker med eller uten behov for beskyttelse. Vel, når det samme partiet flere steder understreker at Norge skal ha frihet til å gjøre tingene annerledes, selv om vi skal samordne vår politikk med våre europeiske naboland, så sier det mye om utfordringene hvis vi skal gå på det globale plan. Det er ikke bare her på berget vi tviholder på den formelle selvråderetten, selv når vi innser nødvendigheten av forpliktende samarbeid.

Det pekes i en merknad på at migrasjonen i verden er ute av kontroll. Den har vel strengt tatt aldri vært under særlig kontroll. På 1800-tallet utvandret 900 000 nordmenn av en befolkning på to millioner mennesker, for ikke å snakke om hva som skjedde under de store folkevandringene, om vi går enda lenger tilbake.

Statsråd Knut Storberget [15:39:12]: Det gjelder forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet, som jeg også forstår har støtte fra flere partier i salen.

Jeg finner grunn til å understreke at når det gjelder organisatoriske endringer, som forslaget dreier seg om, så er det absolutt grunn til å lytte godt og være imøtekommende også til et eventuelt mindretall for å oppfylle behovet for informasjon og deltakelse. Det er jo et forslag som i substans dreier seg om hvordan vi kan klare å gjøre utlendingsforvaltningen mer effektiv og få ned saksbehandlingstiden. Både når det gjelder de rene oppholdssakene, men også når det gjelder asylsaker, er det et arbeid på gang.

Jeg har ikke noe imot, jeg har snarere tvert imot en stor vilje til, å bidra til informasjon overfor også opposisjonen i Stortinget om dette, og jeg inviterer gjerne til dialog om det. Jeg er noe usikker på hvilken form dette vil kunne ha overfor Stortinget, men jeg vil i så måte anmode forslagsstillerne om å gjøre om forslaget til et oversendelsesforslag, og så vil det, i hvert fall fra mitt ståsted, bli møtt med stor velvilje.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:40:42]: Det ønsket fra statsråden vil forslagsstillerne etterkomme. Det høres ut som en veldig fornuftig tilnærming for å få diskutert dette bredere.

Men jeg føler også behov for å tegne meg for å oppklare det jeg oppfatter som litt vrangvilje og misforståelse av mine sammenligninger. Representanten Håkon Haugli prøvde å si det som om jeg, da jeg dro sammenligningen mellom British Petroleum og oljeutslippet i Mexicogolfen og at de ikke fortjener ros dersom de greier å rydde opp i egne oljeutslipp, sammenlignet det med at asylsøkere skulle være oljesøl. Det var selvfølgelig ikke dét som var mitt poeng. Mitt poeng var, og det står fremdeles, at når man har skapt en situasjon, som jeg oppfatter at den sittende regjering har gjort, som gjorde at vi fikk en eksplosiv vekst i asyltilstrømmingen til Norge, så kan man ikke forvente ros når man forsøker å rydde opp i de feilgrepene man har begått politisk. Det er dét jeg oppfatter at man forsøker å gjøre nå, ikke minst gjennom denne stortingsmeldingen. Det var ikke min intensjon da å sammenligne asylsøkere med oljesøl, men å si at det ligger forventninger fra Fremskrittspartiets side om at når man gjør store politiske feilgrep, sånn som jeg oppfatter at den sittende regjeringen har gjort, så må man også rydde opp i den politikken.

I hele forrige stortingsperiode jobbet jeg også med dette området. Da var debatten rundt disse temaene sånn at når jeg møtte Bjarne Håkon Hanssen som var ansvarlig statsråd på dette feltet, arbeids- og inkluderingsminister, og senere Dag Terje Andersen, og diskuterte disse forholdene, så benektet man en sammenheng. Man benektet til og med at det var en sammenheng mellom den asylpolitikken og innvandringspolitikken man fører på den ene siden, og det man opplever når det gjelder asylankomster på den andre siden – en rimelig forbløffende debatt.

Det er dét jeg ser at man i denne innstillingen her imøtegår, for nå sier også regjeringspartiene i realiteten at ja, det er en sammenheng mellom den politikken som føres på den ene siden, og de asylsøkerne som kommer til Norge – og da også svært mange grunnløse asylsøkere, altså asylsøkere uten beskyttelsesbehov som misbruker asylinstituttet. Det må altså være sånn at man ser en sammenheng der. Det ville ikke regjeringen gjøre i forrige periode. Jeg synes det er flott å se at man tar lærdom av det og rydder opp i det nå, fordi det verken av hensyn til asylsøkere som har et beskyttelsesbehov, eller for det norske samfunn, er tjenlig å oppleve den typen eksplosiv vekst som vi har opplevd.

Heikki Holmås (SV) [15:43:59]: Jeg føler ikke at Fremskrittspartiet fortjener siste ordet i denne debatten, og tar derfor ordet. Per-Willy Amundsen viser gjennom sine to innlegg her i dag det jeg mener er en helt feil innfallsvinkel til hele spørsmålet som handler om en rettferdig, humanistisk flyktningpolitikk, sånn som Knut Storberget beskrev det.

Ta bare den omtalen av mennesker som kommer og søker om asyl. Vi har strenge regler i Norge. Det er strenge regler i Europa for å få asyl, og det å si at alle mennesker som søker om asyl, og som ikke oppfyller kravene, «misbruker asylinstituttet», er feil. Det er juridisk feil, det er politisk feil, og det er moralsk veldig feil. Det kommer mange flyktninger fra Afghanistan. Over halvparten av flyktningene som kommer til Norge, kommer fra land som vi i andre sammenhenger i utenrikspolitiske redegjørelser diskuterer som svære problemområder, som Somalia, Eritrea, Irak, Tsjetsjenia, Palestina, Afghanistan. Fra disse landene kommer over halvparten av flyktningene. Hvis du kommer fra Afghanistan til Norge, fra et krigsherjet område der det sprenges bomber og der norske soldater dør, og søker om asyl, er det strenge krav til å få opphold. En god del får, men en god del får avslag, men de har altså ikke misbrukt asylinstituttet. Hvis du kommer fra undertrykkelse og fornedrelse i Palestina og søker om asyl i Norge – hvis du hadde søkt på Kypros, ville du etter all sannsynlighet fått opphold – får en god del opphold, en god del får avslag, men du misbruker ikke asylinstituttet når du søker.

Når du kommer fra Somalia – omtrent 90 pst. derfra får opphold – og du får avslag, misbruker du ikke asylinstituttet. Det er den måten å omtale mennesker på som jeg mener er uverdig, fordi det man gjør, er å omtale mennesker som kommer fra konfliktområder, og som altså har en legitim rett til å søke om asyl, på en nedverdigende måte.

Til slutt vil jeg bare si at Per-Willy Amundsen snakker hele tiden om én ting som er helt abnormt, eller en anormalitet – kall det hva du vil. Det er spørsmålet om det finnes en normaltilstand – en normal asyltilstrømning, som Per-Willy Amundsen sier. Hvis vi tar annen verdenskrig, var normaltilstrømningen i 1941, i 1942, i 1947 eller i 1948? Hvis du tar Kosovo-krigen og bombingen av Kosovo, var normaltilstrømningen til Norge året før, var det på høydepunktet når det kom flest, eller var det året etter? Bosnia-krigen, Afghanistan-krigen, Irak-krigen – alle disse krigene bidrar til at det blir flyktninger i verden.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:47:20]: Nok en gang demonstrerer SV, her ved representanten Holmås, hvorfor det er svært lite tjenlig for Norge at partiet SV sitter i regjering og har en hånd på rattet i utformingen av norsk innvandringspolitikk. Man er nesten grenseløs når det gjelder hvem man vil definere som personer man ønsker å gi opphold i Norge. Ut fra den definisjonen som representanten Holmås la til grunn nå nettopp, finnes det altså ikke grenser for hvem man skulle ta imot i dette lille landet Norge. Det finnes mange hundre millioner mennesker der ute som man kunne hevde går under den definisjonen som Holmås legger til grunn. Men det er altså med respekt å melde ut fra nasjonale interesser fullstendig umulig og uønskelig å legge den type politikk til grunn. Det vil være direkte skadelig for Norge som nasjon.

SV illustrerer veldig godt hvorfor de ikke bør ha hånden på rattet i denne politikken.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [15:48:33]: Per-Willy Amundsen beskriver veldig, veldig godt hvorfor det er en lykke for landet at Fremskrittspartiet ikke styrer hva som skal telle som menneskeverd og menneskerettigheter her i landet. Jeg sa overhodet ikke at alle mennesker som er på flukt overalt i verden, skal komme til Norge, som Per-Willy Amundsen framstiller det, men jeg sier at vi har en regulering av flyktningpolitikken i Norge. Det handler om hvordan man omtaler de menneskene som kommer, og som søker om asyl.

Etter at Per-Willy Amundsen hadde gått fra UDIs vårkonferanse i går, var det to flyktninger, én fra Somalia og én fra Iran, som snakket. Begge hadde fått opphold. Den ene sa at hun sitter og ser på fjernsyn sammen med sitt barn. Hun prøver å skåne sitt barn fra å se på, for barnet sier: Mamma, nå snakker de om oss. Har vi tatt med oss noen problemer til Norge? Og det er akkurat den følelsen som mange sitter med, og som gjør at jeg er stolt over at jeg er med på dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.