Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til utenriksministeren.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tore Nordtun (A) [10:53:34]: (ordfører for saken): Samarbeidet med Russland om atomsikkerhetsutfordringene og miljøet i nordområdene må beskrives som en suksesshistorie, og har pågått helt siden begynnelsen av 1990-tallet.

Bakgrunnen for etableringen av dette samarbeidet er den omfattende virksomheten under den kalde krigen, både sivilt og militært, som er årsak til at betydelige mengder radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale er uforsvarlig lagret i Nordvest-Russland.

Av atominstallasjonene i våre nærområder utgjør de russiske kjernekraftverkene en stor fare for radioaktiv forurensning og helseskade i Norge. En alvorlig ulykke ved et av disse kraftverkene kan gi akutte helseskader i nærområdet til anlegget, i tillegg til langvarige konsekvenser i form av bl.a. radioaktivitet i næringskjeden i stor avstand fra kraftverket.

Satsing på atomberedskap og oppryddingstiltak i nordområdene er derfor svært viktig for å kunne beskytte befolkningen, miljøet og andre viktige samfunnsinteresser mot radioaktiv forurensning.

Den norske innsatsen har over tid vært konsentrert omkring to hovedmålsettinger: Det ene er å bidra til å redusere risikoen for alvorlige ulykker og radioaktiv forurensning. Det andre er å bidra til å hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveier.

Norsk innsats og samarbeid med Russland har gitt konkrete resultater i form av bedre sikring og avfallshåndtering av radioaktivt materiale, og har ikke minst vært et vesentlig bidrag til det internasjonale ikkespredningsavtalearbeidet, samtidig som det har bidratt til å sikre miljø og helse for befolkningen i nord.

Siden atomhandlingsplanen ble etablert i 1995, har Norge i perioden 1995–2010 bevilget om lag 1,5 mrd. kr til atomsikkerhetstiltak. De siste årene har bevilgningene ligget på 95–100 mill. kr årlig med prioritert innsats innenfor fire hovedområder:

• opphugging av utrangerte atomdrevne ubåter fra Nordflåten

• fjerning av radioaktive kilder i fyrlykter og sjømerker langs den nordvestrussiske kysten og ved Østersjøen og erstatning av disse med solcelleteknologi

• infrastrukturtiltak som forbereder sikring og fjerning av store mengder brukt kjernebrensel ved den nedlagte servicebasen i Andrejevbukta, ca. seks mil fra grensen til Norge

• samarbeid mellom norske og russiske tilsyns- og forvaltningsmyndigheter.

Jeg vil i den anledning vise til innstillingen, der en samlet utenriks- og forsvarskomité understreker at vi er fornøyd med resultatene av den norske innsatsen på disse områdene, og at denne innsatsen har medvirket til økt innsats fra russisk side og andre lands myndigheter.

Jeg vil også videre framheve at komiteen også er tilfreds med det brede internasjonale engasjementet som er etablert for å bidra til å løse de mange kostnadskrevende atomproblemene i Nordvest-Russland.

Det er også gledelig at Riksrevisjonens undersøkelse om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland viser at den norske innsatsen har gitt gode resultater, og at midlene har blitt brukt i henhold til intensjonene. Her må det også nevnes at Norge og Russland også har etablert felles parallell revisjon av prosjektene, noe som understreker hvor langt samarbeidet har kommet. Komiteen forutsetter at regjeringen følger opp Riksrevisjonens merknader og bedrer forvaltningsrutinene.

Det er et sentralt mål i norsk utenrikspolitikk å utvikle det gode, men tidvis utfordrende naboskapet med Russland. Mulighetene og utfordringene Norge står overfor i nord, kan også på mange områder best finne sin løsning i et konstruktivt samarbeid med Russland. Gledelig er det at dette arbeider bærer frukter, og at det nylig ble oppnådd enighet om trekking av grenselinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet og i Polhavet. Dette må kalles en milepæl i utviklingen av et godt norsk-russisk naboskap. Derfor er også atomsikkerhetsarbeidet et godt eksempel på hvordan Russland og Norge har utviklet et stadig bedre samarbeid til gjensidig nytte for begge parter.

Når det gjelder veien videre, vil jeg vise til at komiteen er enig i at norske bidrag utover 2012 mer og mer må knyttes til myndighetssamarbeid og samarbeid om miljøovervåking og beredskap. I tillegg er vi enig i at den norske innsatsen i større grad enn tidligere må ses i et internasjonalt perspektiv og fortrinnsvis samordnes med prioriteringene til de andre samarbeidslandene.

Det er derfor en samlet komité som gir sin tilslutning til at norsk innsats de nærmeste årene skal fokusere på utfordringene i Andrejevbukta, ferdigstilling av fyrlyktprosjektene, opplærings- og informasjonstiltak i kjernekraftsektoren og et bredt myndighetssamarbeid innenfor tilsyn, beredskap, miljøovervåking og sikkerhet for arbeiderne.

Peter N. Myhre (FrP) [10:59:12]: Jeg kan i det store og hele slutte meg til konklusjonene som foregående taler trakk.

Sovjetunionen og Warszawapakten representerte en konstant trussel mot Norge og andre vestlige land gjennom mer enn 40 år etter annen verdenskrig. I løpet av denne tiden bygde Sovjetunionen opp verdens største militærbase på Kolahalvøya. Det var komplette saker, med flyplasser, brakkebyer, havner, våpenarsenaler av alle slag, verksteder, kraftverk og sivile støttefunksjoner.

Da Sovjetunionen og Warszawapakten ble oppløst i 1991, var det et imperium som gikk til grunne. De 14 tidligere sovjetrepublikkene som i tillegg til Russland selv, ble selvstendige stater i begynnelsen av 1990-årene, utgjorde vel halvparten av befolkningen i det gamle Sovjetunionen. De østeuropeiske landene Polen, Tsjekkia, Slovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Romania og Bulgaria, som var en del av dette imperiet, har ca. 100 millioner innbyggere. Av det gamle imperiet med over 400 millioner innbyggere har det nåværende Russland i dag bare ca. en tredjedel, vel 140 millioner.

Den omfattende atomvirksomheten under den kalde krigen, både sivilt og militært, er årsak til at betydelige mengder radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale er uforsvarlig lagret i Nordvest-Russland. Og det varte ikke lenge før myndighetene i det nye, demokratiske Russland inngikk et samarbeid med en rekke land om å rydde opp på kommunismens radioaktive skraphaug.

Russlands to viktigste medspillere i denne oppryddingen er USA og Norge. Nå kan vi sammen med våre nye venner fullføre avviklingen av det våpenarsenalet som truet oss. Nå er vi med på å gjennomføre behandling av radioaktivt materiale, opphugging av atomubåter, destruksjon av kjemiske våpen og sysselsetting av tidligere våpenspesialister. Norge har stått for opphugging av fem atomubåter som i sin tid inngikk i Warszawapaktens avskrekkingsstrategi. I 2002 etablerte G8-landene «Det globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale». Landene forpliktet seg til å sette av 20 mrd. dollar i løpet av ti år, slik at slike tiltak kan gjennomføres i hele Russland. Norge sluttet seg som første ikke-G8-land til dette partnerskapet allerede i 2003, og vil bidra med 100 mill. euro over en tiårsperiode. Per 31. desember 2009 har Norge utbetalt 80 mill. euro. Både Norge og de andre landene ligger an til å oppfylle sine forpliktelser.

Det vil i det lange løp være uforsvarlig å forlange at Russland alene skal ta seg av dette oppryddingsarbeidet. Aktiviteten etter G8-landenes initiativ har vært imponerende, og Norges rolle har vært – og vil fortsette å være – viktig. Norge har allerede bidratt med et stort beløp, og det bidrar til å trygge norsk territorium på to måter. Det enorme våpenarsenalet avvikles, og atomtrusselen fra både atomvåpen, atomdrevne fyrlykter, atomubåter og dårlig sikrede atomkraftverk bygges ned i raskt tempo. Det er derfor definitivt i Norges interesse at dette arbeidet fortsetter. Det er viktig at regjeringen sørger for at de nødvendige budsjettmidler blir stilt til rådighet i årene fremover, slik at denne jobben kan gjøres ferdig.

Når dette er sagt, er det grunn til å rette et kritisk søkelys mot ressursbruken. Bruk av store økonomiske ressurser i Russland gir alltid en risiko for å skape korrupsjon. Våre bidrag må ikke komme i stedet for bevilgninger som russerne selv ville foretatt uansett. Da risikerer vi at russerne frigjør midler som kan brukes til ny opprustning og nye trusler mot Norge. Det er viktig at regjeringen har et årvåkent blikk og passer på at pengene brukes i samsvar med hensikten.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Ivar Kristiansen (H) [11:03:28]: Dette er en stor og viktig sak som både foregående taler og saksordføreren grundig har kommentert.

Forholdet er altså at vi har verdens største skraphaug liggende rett ved siden av Norges grense oppe i nord, og det er ikke noen hvilken som helst skraphaug vi snakker om. Dette er verdens største konsentrasjon av radioaktivt problemavfall og kjernefysisk materiale som delvis befinner seg i såkalte ikke-forsvarlige omgivelser, og som på mange måter fortsatt er uforsvarlig lagret.

Dette handler om at vi fra norsk side, men i aller største grad også gjennom internasjonalt samarbeid med Russland, må søke å hindre nye ulykker som følge av radioaktiv forurensing fra kjernekraftverk. Det handler like mye om å unngå at dette avfallet havner i gale hender, da dette er et etterspurt materiale. Det er et avfall som også er etterspurt blant terroristorganisasjoner – det kjenner vi veldig godt til.

Det handler også om å ha en langsiktighet i det arbeidet man akter å være med på, og det er ingen tvil om at i Gremikha og Andrejevbukta må man se utviklingen på russisk side i et 20–30 års perspektiv, hvor målsettingen er å sikre og fjerne store mengder brukt kjernebrensel. Det er også dette arbeidet som det fremgår av komitéinnstillingen at Norge vil prioritere.

Etter min oppfatning er det ikke noen tvil om at dette er Norges største og viktigste miljøsak. Det tyder ikke alltid på at det er sånn vi prioriterer, heller ikke økonomisk, selv om det er brukt store norske økonomiske ressurser. Bare et bitte lite uhell i og rundt disse lagrene er eksempelvis nok til å true befolkningen i både nære og fjerne omgivelser. Et bitte lite uhell vil være nok til å sette hele den norske fiskerinæringen hva angår villfisk, ut av markedet. Derfor er det nødvendig å prioritere dette arbeidet videre.

Jeg er enig i at begrepet korrupsjon har vært en del av debatten. Men jeg tror også det er viktig at vi slår fast at det arbeidet som har vært gjennomført, også har en suksessfull historie med seg på veien videre. Det har vært betydelig fremgang. Det er ingen tvil om at antall irregulære hendelser, særlig ved kjernekraftverkene på Kola, går betydelig ned. Det er heller ingen tvil om at den internasjonale oppmerksomhet og deltakelse bl.a. gjennom AMEC-avtalen, arktisk militært samarbeid, har bidratt til å få både faglig, økonomisk og internasjonal bistand rundt håndteringen av denne gigantiske utfordringen. Vi vet også at G8-landene har satt perspektivet rundt «Det globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale» på dagsordenen, også med særlig henvisning til situasjonen i Nordvest-Russland. Det er ingen tvil om at ikke bare Norge, men USA, Storbritannia, Canada, Tyskland, Italia, Japan og andre også har bidratt i dette bildet.

Det er etter min oppfatning også viktig å understreke at resultatene har vært veldig gode på mange områder, men det er fortsatt en lang vei å gå før man kan trekke pusten og kaste treningstøyet. Det er også viktig at man hver gang i den dialog man har med folk i nord, også med tanke på den myndighetskontakt som regjeringen utøver daglig – og det tviler jeg ikke på at man gjør – setter disse spørsmålene på dagsordenen. For det er slik at man har utfordringer fremover, og jeg tror kanskje Russland, mer enn noen andre, og befolkningen som bor i disse områdene, er klar over hvilken trussel dette er. Det har også sørget for at Russland nå faktisk er den største bidragsyteren med hensyn til å finansiere de løpende prosjektene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:08:35]: Regjeringen besluttet å fremme denne meldingen for å få nettopp den gjennomgangen som komiteens grundige innstilling har gitt oss anledning til, og forankre denne kunnskapen i Stortinget. Dette er vel et av de områdene som vi snakket om tidligere, hvor Norge møter verden veldig samlet. Vi har en stor miljøutfordring tett på oss, og vi må arbeide samstemt når det gjelder retning for å få gjort noe med det. Jeg vil bruke anledningen til å berømme norske strålemyndigheter, forskere og de som har fulgt denne saken over tid, for å ha holdt stø kurs.

Som det er blitt fremholdt av flere talere, er ikke dette en sak som løses med et skippertak. Det er krevende. Vi vet at faren ved uhell er stor, og det kreves en solid fagkompetanse for å drive dette arbeidet.

Jeg er glad for at det er en samstemt oppfatning om at de betydelige midlene vi bruker på dette, er vel anvendte penger, og jeg kan forsikre Stortinget om at vi i detalj har tatt til oss Riksrevisjonens påpeking av betydningen av god forvaltningspraksis. Jeg er likevel glad for at Riksrevisjonen er tydelig på at arbeidet vi har gjort i nord, gir resultater, at en er tydelig på at det ikke synes som om pengene er kommet på avveie, og at en er tydelig på at vår finansiering av opprydningen på Kola ikke er kommet opprusting til gode. For det er, slik som representantene Kristiansen og Myhre sa, selvfølgelig en utfordring å forholde seg til en stat som både bygger nytt og ruster opp, mens vi assisterer i arbeidet med å håndtere en sikker utvikling når det gjelder å ruste ned.

Så er det også slik, som representanten Kristiansen sier, at det er Russland som tross alt bærer den største bør her. Det var en stund en debatt i Norge som gikk på at her tok vi regningen for nedrustning, mens Russland drev med alle mulige andre ting. Vel, Russland driver med mange andre ting, men de er også tungt inne på dette området, og det er i vår interesse at de fortsetter med å være tungt inne.

Jeg er også glad for at komiteen vektlegger i hvilken grad det er i Norges interesse å gjøre dette, og at vi bruker samarbeidet til opprydning, miljøarbeid og atomsamarbeid i nord som en del av vårt tosidige samarbeid med Russland. Det er også en måte å bygge tillit på, og vi gjør det sammen med andre stater og trekker slik sett Russland inn i et internasjonalt samarbeid.

Jeg vil på vegne av regjeringen si at Riksrevisjonens rapport, det grundige arbeidet til norske strålemyndigheter og fagmyndigheter og denne innstillingen fra komiteen gir oss et godt grunnlag for å videreføre samarbeidet. Det tror jeg vi kommer til å måtte gjøre så lenge det finnes utfordringer knyttet til radioaktivitet og kjernefysisk materiale i våre nærområder.

Ett område viser at dette kan det bygges videre på, og det vekker interesse utover vår krets. Det gjelder arbeidet med å bytte ut disse kjernefysisk drevne batteriene i fyrlyktene rundt Barentshavet som prisverdig ble igangsatt av Bondevik II-regjeringen. Vi har videreført og sluttført det arbeidet. Vi tar nå den kompetansen med oss til lignende prosjekter rundt Østersjøen. Det er noe Norge og Finland arbeider med overfor Russland. Det viser at vi kan bygge på en erfaring som vi har, og det blir satt pris på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [11:12:39]: Det er riktig, som utenriksministeren sa, at det er stor enighet om at det er viktig å avsette betydelige midler til dette meget viktige arbeidet. Men det har også vært rettet en del kritikk mot det som er blitt gjort. Det er nedfelt i merknader i komiteens innstilling.

Jeg vil bare vise til de to medarbeiderne fra Fridtjof Nansens Institutt som i sin bok «Nordområdene – hva nå?» hevder at av 3 mrd. kr avsatt til atomsikkerhet i tiden 1993–2007 var det bare 1 mrd. kr som kom til anvendelse. Jeg vil rett og slett spørre om dette er riktig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:13:26]: Jeg kan ikke her gå god for de tallene, så jeg må på vanlig vis vise til at vi har redegjort for ressursinnsatsen, vi har redegjort for måten ressursene brukes på, og vi har nå bak oss en riksrevisjonsgjennomgang av den bruken.

Så tror jeg det er slik at på dette området – som på en del andre områder – må vi være klar over at det ikke er noen oppslagsbok å følge for hvordan man har et vellykket atomsikkerhetssamarbeid med Russland. Det er et element av risiko i det i den mest alvorlige forstand, nemlig at det er farlig materiale de håndterer, og det å omsette dette til prosjekter som kan la seg gjennomføre på kort tid, er ikke alltid lett. Men det er også risiko i den forstand at vi skal forholde oss til en samarbeidspartner som ikke er vant til å samarbeide om disse feltene.

Men jeg synes dette regnestykket høres fremmed ut i forhold til hva vi anser for å være resultater av den ressursbruken vi har hatt, og som Riksrevisjonen nå har sett nøye på.

Peter N. Myhre (FrP) [11:14:28]: I samme anledning har de samme medarbeiderne ved Fridtjof Nansens Institutt hevdet at det meget viktige renseanlegget for flytende lavradioaktivt avfall aldri ble noe av. Det er jo det radioaktive materialet som er hovedårsaken til at Norge går så tungt inn i dette arbeidet. Jeg vil da spørre utenriksministeren om dette renseanlegget for lavradioaktivt flytende materiale vil bli iverksatt, og hvorfor det ikke er blitt gjort noe med det inntil nå.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:15:07]: Det er jo slik at ansvaret for disse prosjektene ligger på russisk side. Vi støtter opp om det Russland gjennomfører. Jeg tror jeg her vil begrense meg til å si at for oss har arbeidet, som er et internasjonalt samarbeid om å lykkes i Andrejevabukta med å sikre materialet som er der og sikker transport videre, hatt hovedprioritet, og vil fortsette å ha det. Det bygger på et bredt internasjonalt samarbeid der ulike aktører har delt ansvar for hvem som gjør hva, og hvor vi er inne på områder som handler om å sikre bygninger og desslike.

Det er også viktig at vi forholder oss til russiske installasjoner som ikke lever opp til de standardene vi mener er nødvendige på en måte som er realistisk. Det vil si at vi kan ikke avvikle dem over natten, men vi skal heller ikke med vår støtte bidra til å forlenge strukturer som ikke er trygge nok.

Ivar Kristiansen (H) [11:16:15]: Tidvis har det vært sånn at russiske myndigheter har bidratt, ikke direkte, men indirekte, til at norske institusjoner som bl.a. Statens strålevern, har hatt problemer med å hente inn daglige data på målinger av enhver type og form for problematisk forurensing. Vi har sett at russiske myndigheter har sørget for å kutte denne daglige muligheten for å foreta målinger.

Er dette en situasjon som departementet er godt kjent med? Har man en dialog med russiske myndigheter sånn at man er forsikret om at norske myndigheter vil ha mulighet til å kunne følge potensiell forurensing på en daglig basis?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:17:13]: Jeg, her jeg står, besitter ikke kunnskap om at det er et slikt problem akkurat nå, men det representanten Kristiansen peker på, er jo et helt reelt problem over hele fjøla i Russland når det gjelder måling. Det gjelder også vår evne til å måle utslipp fra nikkelverkene, som svovel, SO₂. Det gjelder på alle de områdene man normalt vil ha en regulær, sivil, miljøbasert målevirksomhet. Det gjelder ikke minst til havs hvor de russiske rutinene og de russiske sikkerhetsmyndighetene har en veldig høy terskel for å akseptere det.

Jeg tror vi må se dette over lang tid, og at utviklingen forhåpentligvis går i retning av at vi kan få nok tillit til å bli enige om den type målinger. Men det jeg kan bekrefte er at når det oppstår slike problemer, tar vi det opp i de kanalene vi har tilgjengelig. Behovet for at slikt samarbeid fungerer knirkefritt var også et tema under det russiske presidentbesøket i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.