Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:20:04]: La meg starte med det første først. Det er hyggelig at det passer for både utenriksministeren og undertegnede å ta denne interpellasjonen, for den har ligget i papirene ganske lenge. I så måte er jeg godt fornøyd med at vi fant plass dagen før dagen.

Det er jo et tema som etter mitt skjønn er særdeles viktig for Norge, men også for de landene som har tilstøtende interesser i nordområdet. I interpellasjonsteksten står det at nordområdene har et økende fokus på seg, og det kommer til å være der lenge. Det betyr at det vil gi oss noen utfordringer, det vil gi oss noen muligheter, og det vil gi oss noen begrensninger fordi det vil være attraktivt for mange å ta seg til rette og finne sin posisjon med tanke på det som skal skje der oppe. For sjøfarten er det interessant, ressursmessig er det interessant, og det vil nok også være en utfordring med hensyn til eierskap og ansvar for de nasjonene som ønsker å være delaktige i det som skal skje der oppe.

Det er mange store og tunge aktører som er på banen. Norge, selvfølgelig, Russland, garantert. Blant annet har de allerede vist det gjennom å plassere flagget sitt på Nordpolen og hevde eierskap til den. Grønland og Danmark vil garantert ha interesser der. Det samme vil USA og Canada, og sannsynligvis Kina, som en stor og tung handelsaktør. I så måte er det viktig at man tar klare grep fra norsk side, og at vi er tydelige på hvor vi vil. Det vises bl.a. gjennom at også andre land og sammenslutninger av land utarbeider nordområdestrategier.

Jeg var på NATO Parliamentary Association-møte i Edinburgh i fjor høst. Den britiske ambassadøren til Norge var der og redegjorde for den britiske nordområdestrategien. Jeg er klar over at utenriksministeren er kjent med den, men det viser hvor viktig den er for andre enn oss. Det som vi på en måte har sett på som en del av vårt domene, er det andre som retter blikket mot og som ønsker å være en delaktig faktor med tanke på det som skal skje der. Det er selvfølgelig også andre som bryr seg om dette, sånn som International Maritime Organisation, IMO, som er en aktør her, Arktisk Råd, som garantert vil være en pådriver i det som skal skje videre. Det finnes et kystvaktsamarbeid som sikkert også har tanker om dette, og det finnes internasjonale konvensjoner om redning og beredskap som kommer til å være delaktige i prosessen videre. Det som er viktig, er at det er mange aktører som jobber, med ulikt ståsted og på ulike nivå, men alle har et fokus mot nordområdene og det som skal skje der.

For min egen del mener jeg økt tilstedeværelse vil være en utfordring. Det er store areal, spredt befolket og med klimatiske forhold som vil gjøre det utfordrende for oss. Men det er mulighetene som drar oss dit. Hvis ikke dette var interessant, hadde vi sannsynligvis ikke trengt å ha denne debatten, for da hadde vi sluppet unna det. Men med de nye ressursmulighetene som ligger der, blir det attraktivt. Det vil det være med tanke på sjøfart, og det vil det selvfølgelig være med tanke på turisme. Det som er felles for alt dette, er at det er en kalkulert risiko å bevege seg i denne type områder, som kommer til å gi seg utslag i kostnadene ved å være til stede, ikke bare menneskelig, men også rent økonomisk. Ikke minst derfor er det viktig at man har en sikkerhet som ivaretar alle dem som skal være der oppe. Igjen vil antakeligvis IMO være en sentral aktør og også den konvensjonen som allerede finnes om redning og beredskap.

Videre er det slik at vi i Norge er så heldige at vi har et veldig godt konsept når det gjelder redning og beredskap. Vi har to hovedredningssentraler som gjør en fantastisk god jobb, og som – med rette – har høstet stor anerkjennelse utenfra. Jeg håper jo at vi kan bygge videre på dem når man skal utarbeide den videre strategi nordover.

Så skal jeg ta sjansen på å henlede oppmerksomheten på St.meld. nr. 15 for 2008–2009, Interesser, ansvar og muligheter, Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, som jeg leste i forbindelse med dette. Den tar for seg mange viktige områder. Den drøfter nordområdene, den drøfter Afghanistan, og den drøfter samhandling med andre organisasjoner og andre land på en god og fin måte. Den sier en del om kriseberedskap, men den sier ingenting om det som i dag er temaet, nemlig redning og beredskap i nordområdene. Og siden Norge ønsker å være en stor aktør i dette området, ville jeg trodd – med all mulig respekt – at det kanskje også var mer viktig for UD enn det jeg kan lese per i dag at det er, hvis den stortingsmeldingen fortsatt har en berettigelse, og det regner jeg med at den har. Jeg mener at det som mangler, og som vi må ta tak i, er en tydeligere fokusering på vår rolle, og om det norske konseptet skal kunne bygges videre ut. Når det gjelder havområdene, må vi avklare: Hva kan vi forvente av de andre, de som på en måte blir partene der oppe? Hva kan og bør vi forvente av Russland, av USA, av Canada, av Grønland, av Danmark? Siden vi alle hegner om det området, regner jeg med at det må være et felles ansvar å ha gode løsninger som gjør at vi kan ferdes der og utnytte de ressursene som finnes, på en god og forsvarlig måte. Det synes jeg er det neste vi må ta tak i.

Jeg håper også at utenriksministeren i sitt svar kan si noe om hvordan han har tenkt å involvere Stortinget i dette, for hvis det er noe jeg er sikker på, er det at Stortinget er interessert i dette. Stortinget er interessert i mulighetene, men Stortinget er ikke minst opptatt av tryggheten for alle norske kvinner og menn som er ute og gjør en jobb, det være seg om de er i Afghanistan, om de er i Tsjad, eller om de jobber på en plattform i Nordsjøen – vi er opptatt av sikkerheten.

Det samme fokuset er vi forpliktet til å ha når det gjelder utvikling og bruk av de store ressursene som sannsynligvis ligger i nord. Det er noe som Stortinget garantert kommer til å støtte opp om. Mine konkrete spørsmål til utenriksministeren foreløpig vil være om utenriksministeren er enig i at vi trenger å ta tydeligere grep når det gjelder å utvikle en felles – gjerne internasjonalt fordelt – redning og beredskap for nordområdene. Jeg håper også at utenriksministeren kan si noe om hvordan han ser for seg at Stortingets rolle skal være i så måte.

I tillegg til det kunne jeg ha tenkt meg, hvis utenriksministeren finner det betimelig, at han sa noe om Svalbards muligheter i så måte. Etter mitt skjønn har Svalbard en logistikk som få andre har i dette området, som kanskje gjør Svalbard spesielt godt egnet til å være en arktisk «redningshub», for å bruke et godt norsk begrep. Men Svalbard har i alle fall forutsetninger som gjør det mulig å kunne bygge videre på, under forutsetning av at det er akseptabelt for de andre landene, og at det er betimelig og tjenlig for oss også. I så måte ser jeg fram til å høre utenriksministerens svar på disse utfordringene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:27:07]: Takk til interpellanten for å ha reist et viktig spørsmål, og takk til Stortinget for utholdenhet med tanke på at vi nå får denne interpellasjonen på dagsordenen før sommerferien.

Dette er viktige og konkrete spørsmål som opptar regjeringen, og det er selvfølgelig et viktig anliggende for Stortinget. Vi ønsker å ha et tett samarbeid med Stortinget om dette. La meg bare minne om at sist gang jeg snakket aktivt om dette, var i dette hus, i møte med arktiske parlamentarikere, så det er en sak som opptar mange.

Havområdene lengst i nord har vært vanskelig tilgjengelige på grunn av tykk havis. Det er historie. Klimaendringene i nord er i ferd med å endre dette bildet. Havisen sommerstid har trukket seg kraftig tilbake i løpet av de siste tretti årene. Den kan forsvinne helt innen midten av vårt århundre. Vinterstid vil det imidlertid være is, men tynnere og lettere å bryte. Derfor er det naturlig at flere fokuserer på de utvidede mulighetene til å drive økonomisk aktivitet innen petroleumsforskning, fiskerier og skipsfart. I løpet av de nærmeste tiårene – ja, kanskje i et enda kortere tidsperspektiv – kan dette føre til økt økonomisk aktivitet i Arktis.

Når det gjelder kommersiell skipstransport gjennom Polhavet, vil transport, f.eks. fra Japan til Europa, kunne bidra til vesentlig lavere drivstoffkostnader og færre fraktdøgn. Man snakker om 40 pst. redusert seilingstid.

Men samtidig: Jeg tror vi skal lytte til signalene fra næringen og andre sentrale aktører om nettopp usikkerheten rundt denne transporten. Kostnadene knyttet til isklassifisering er store. Mørketiden om vinteren, fare for nedising av fartøyer og betydelige forsikringspremier er andre usikkerhetsfaktorer. Og ikke minst vil regulariteten, som er viktig for mye transport, bli svekket. I sum betyr dette at usikkerheten ved å bruke Polhavet som en regulær hovedtransportåre mellom øst og vest er så stor at det neppe vil skje med det aller første. Men når det er sagt, ser vi at flere aktører utreder disse mulighetene. Vi husker bildet i fjor av to tyske handelsfartøy som seilte Nordøstpassasjen andre veien, ledsaget av russiske isbrytere.

Jeg vil helt kort her minne om svalbardmeldingen, St.meld. nr. 22 for 2008–2009, som regjeringen la fram i fjor. Der omtalte vi økt aktivitet i Arktis som et viktig tema, og det ble tydelig omtalt i komiteens innstilling og i debatten i Stortinget. Jeg skal ikke gjenta det nå, men der ble Svalbard behørig berørt.

Arktis er i redningssammenheng et område kjennetegnet av lange avstander, krevende klima og forholdsvis få redningsressurser – med andre ord en meget stor utfordring. Tre forhold er derfor sentrale:

For det første forebygging av ulykker: Det må stilles strenge krav til sjøsikkerhet for å redusere faren for ulykker og akutt forurensning.

For det andre: Redningssamarbeid er avgjørende for optimal utnyttelse av de ressurser som finnes, for å komme nødstedte til unnsetning så raskt som mulig.

For det tredje: Næringen må selv ta sine forholdsregler. Uansett hvor store ressurser som brukes på redningstjenester, vil tidsfaktorene og avstandene gjøre visse aksjoner tilnærmet umulige.

Det sentrale er med andre ord redningssamarbeid og forebygging av ulykker. La meg bare veldig kort si til interpellanten at her er jo flere departementer berørt. Faktisk er ikke Utenriksdepartementet operativt ansvarlig. Jeg skal ikke gå inn på det, men både Justisdepartementet, Fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet osv. har ansvar.

I dokumentet «Nye byggesteiner i nord» slo regjeringen fast at de vil styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder. I statsbudsjettet for i år blir dette satsingsområdet fulgt opp med en rekke tiltak for å styrke beredskapen mot forurensing og ulykker, bl.a. ved å styrke Kystverkets kompetanse, styrke slepebåtberedskapen i nord, videreføre bevilgninger til oljevernutstyr i nord, og ved forskningssamarbeid knyttet til oljevernberedskap under vanskelige klimatiske forhold. Dessuten har vi har satt i gang et arbeid for å etablere et helhetlig overvåkingssystem for de nordlige havområder, kalt «BarentsWatch».

Selv om det folkerettslige rammeverket for Polhavet er på plass – med havretten – kan nye utfordringer skape behov for videreutvikling på relevante områder. Norge legger stor vekt på å videreutvikle regelverket for skipsfart i polare strøk. Sentralt i denne sammenheng er det pågående arbeidet i Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen, IMO, som interpellanten peker på, for utvikling av en bindende regel for polarområdene, den såkalte Polarkoden, til erstatning for dagens litt mer uforpliktende retningslinjer.

Etter forslag fra bl.a. Norge er det oppnådd enighet om hvilke prinsipper som skal følges i dette arbeidet, og Norge leder nå arbeidet med utarbeidelsen av dette nye regelverket. Formålet med regelverket vil være å øke sikkerheten for skipsfarten i Arktis og Antarktis gjennom f.eks. strengere krav til konstruksjon og utrustning av skip, navigasjonsmessig utstyr og ferdigheter hos mannskapene.

Polarkoden antas å ferdigstilles i 2012, og vil da gjøres bindende gjennom Konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, kalt SOLAS, og/eller Konvensjonen for hindring av forurensning fra skip, kalt MARPOL.

Siden skipsfarten i nordområdene opereres av skip med ulike flagg, trenger vi et internasjonalt regelverk som gjelder for alle. Utviklingen av et nytt regelverk må derfor skje gjennom IMO.

Norge har vært, og er fortsatt, en av pådriverne i dette viktige arbeidet, sammen med en rekke andre arktiske land. Jeg har selv tatt opp saken med generalsekretæren i IMO, som jeg møtte i London i februar, og jeg drøftet også dette tema med mine kollegaer fra USA, Russland, Canada og Danmark da vi – de fem kyststatene rundt Polhavet – møttes i Ottawa 29. mars i år. Vi er alle enige om at dette arbeidet må prioriteres.

Norge har som kyststat klare folkerettslige forpliktelser når det gjelder søk og redning. Etter Havrettskonvensjonen skal hver kyststat arbeide for å etablere, drive og opprettholde en tilfredsstillende og effektiv søke- og redningstjeneste. For dette formål skal statene samarbeide med nabostatene gjennom regionale ordninger når omstendighetene krever det. Disse formuleringene viser at havretten gir oss klare retningslinjer.

Kyststatenes plikter er også presisert i Overenskomst om internasjonal sivil luftfart, den såkalte Chicago-konvensjonen, og i IMOs konvensjon om ettersøking og redning til sjøs, SAR-konvensjonen. Det er inngått en rekke avtaler om søk og redning mellom Norge og naboland.

De fem kyststatene rundt Polhavet uttrykte i Ilulissat-erklæringen av mai 2008 en intensjon om å styrke søke- og redningskapasiteten i Polhavet gjennom multilateralt samarbeid. På ministermøtet i Arktisk Råd i Tromsø i april 2009 ble det – nettopp i lys av utsiktene til økt aktivitet i Polhavet – besluttet å etablere en arbeidsgruppe som innen 2011 skal ferdigstille en avtale mellom Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA om søk og redning i Arktis.

Formålet med en slik avtale er å etablere en bedre regional organisering av søk og redning i Arktis samt å dele inn Arktis i hensiktsmessige nasjonale søke- og redningsregioner for å tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom polhavstatene. Det er hittil gjennomført tre forhandlingsrunder i henholdsvis Washington, Moskva og nå sist i Oslo, i forrige uke. Det er god fremgang i forhandlingene og stor enighet mellom de arktiske land om å styrke det panarktiske redningssamarbeidet. Vi håper det skal være ferdig til Arktisk Råds ministermøte i 2011. Det blir det første bindende legale instrument som Arktisk Råd ferdigstiller.

Vi må huske på at en avtale om søk og redning ikke vil være et svar på alle de utfordringer som økt trafikk i Arktis medfører. Tidsfaktoren er ofte kritisk. Lange avstander kan gjøre det umulig å nå nødstedte i tide.

Dette gjør at vi må ha fokus på næringens eget ansvar og at næringen selv må ta sine forholdsregler. IMO har utarbeidet retningslinjer for skipsfart i farvann som har få redningsressurser og store avstander, slik som polarområdene. Det anbefales bl.a. at skip seiler to og to i lag, slik at man kan bistå hverandre i tilfelle en ulykke.

Norge har i dag et relativt stort ansvarsområde for søk og redning i nord. Ansvaret innebærer koordinering av redningsoperasjoner ved å benytte tilgjengelige ressurser i nærheten av hendelsesstedet, og utsendelse av spesifikke redningsressurser som f.eks. redningshelikoptre.

Norsk redningstjeneste er anerkjent internasjonalt. Hovedredningssentralene koordinerer i dag mange redningsoperasjoner, også i fjerne farvann langt utenfor Norges ansvarsområde. I mange tilfeller opererer norske redningshelikoptre langt inn i både russisk og dansk/grønlandsk ansvarsområde.

Dette viser at Norge er en sentral aktør når det gjelder søk og redning i nordlige farvann, og det viser at vi er i stand til å håndtere et større ansvarsområde enn det vi har i dag.

Nye redningshelikoptre vil innebære en kvalitativ forbedring av helikoptertjenesten og trygge en økende trafikk i nordområdene. I Longyearbyen er det to redningshelikoptre fast stasjonert. Sysselmannens helikoptre utfører mellom 50 og 60 søke- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. Sammen med redningshelikoptrene til 330-skvadronen utgjør Sysselmannen en viktig redningsberedskap på Svalbard og i de tilstøtende havområdene. Jeg er enig med interpellanten i at Svalbard er en stor ressurs som vi skal tenke nøye på når vi planlegger våre kapasiteter.

Så vil jeg nevne Forsvarets helikoptre og si at ved økt aktivitet i Polhavet vil Longyearbyen kunne få større betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap. Dette er, som nevnt, tatt opp i svalbardmeldingen. Dessuten representerer Forsvarets øvrige ressurser, som også inkluderer Kystvakten, viktige redningsressurser i nordområdene.

For å oppsummere: Økt aktivitet – som interpellanten prisverdig tar opp – bidrar til økt press på norske redningsressurser. Vi har rettigheter i nord, men vi har også et stort ansvar, og det skal vi ta på alvor. Vi har en klar interesse av å fremforhandle en ny avtale for søk og redning i Arktis. Målet er å bedre den regionale organiseringen av søk og redning og styrke det praktiske samarbeidet i regionen.

Jeg ser fram til nær kontakt med Stortinget om dette arbeidet sett med norske øyne, og til fullføringen av det viktige arbeidet som er satt i gang i Arktisk Råd. Sammen med nye og skjerpede og bindende regler for polar skipsfart vil dette bidra til økt sikkerhet for ny aktivitet i nordområdene.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:37:17]: Jeg takker statsråden for gode og positive svar, noe jeg setter stor pris på.

Da er det fristende å si at alt er på skinner, og at det er ingen grunn til bekymring. Nå er vel virkeligheten ikke nødvendigvis sånn bestandig, selv om den beskrives positivt, at den er like positiv for dem som berøres direkte av den.

Jeg er glad for at statsråden påpeker kvaliteten til den norske redningstjenesten, for den er veldig god, og det er veldig mange som kommer til Norge for å lære om hvordan vi gjør det. Det i seg selv er en kvalitet vi har, og som vi skal ta vare på og videreutvikle.

Samtidig er jeg også enig i beskrivelsen fra utenriksministeren av redningshelikoptrene våre, selv om det er et faktum at de er oppimot 40 år gamle, og at det har vært anbefalt at de skulle vært skiftet ut for lengst. Så at de er en ressurs, er jeg enig i, men de er en ressurs med klare, klare begrensninger. I så måte hilser i hvert fall undertegnede, og flere med meg, velkommen den dagen vi kan få noe nytt på plass. Det bekymrer meg at regjeringen i denne saken har åpnet for å vente til 2020. Jeg oppfatter at utenriksministeren nå sier at man vurderer å la Arktisk Råd sluttforhandle en avtale om utvidet samarbeid i 2011. Hvis det er sånn at den konkluderer med en oppdeling av arealene, og at Norge får mer ansvar enn vi har i dag, ja, da har utenriksministeren og regjeringen en nøkkelutfordring når det gjelder redningshelikopterkapasiteten. Sea King-ene våre er gamle og dårlige, og vi har et problem med flyvedyktighet, fordi det blir færre og færre som bruker dem, og fordi tilgangen på deler blir mindre og mindre.

Jeg er også glad for at utenriksministeren tar opp det som skjer på Svalbard. Svalbard er etter mitt skjønn en mulig, framtidig nøkkel for en arktisk SAR-hub der oppe. De som driver redningstjenesten på Svalbard, gjør etter mitt skjønn en minst like god jobb som man gjør i 330. Samlet sett er disse to kvalitative tjenestene organisasjoner som på en måte er ryggraden i redningstjenesten vår. Jeg er også glad for at utenriksministeren gjennomgående tar dette opp i alle de fora hvor det er formålstjenlig å ta det opp. Jeg håper også at denne saken er så viktig at vi kan skynde oss fort. Jeg håper vi kan greie å få ting på plass før det skjer en ulykke der oppe. Det har vært ulykker før. Det har sågar vært cruiseskip som har gått på grunn utenfor Svalbard, som førte til en særdeles stor redningsaksjon en gang – som den gang gikk bra. Det var ikke tap av menneskeliv. Samtidig vet vi at havområdene der oppe tar menneskeliv årlig, og større aktivitet vil føre til enda mer trykk på de ressursene vi har tilgjengelig, og faren for tap av menneskeliv kommer til å øke. I så måte ønsker jeg egentlig bare å si at jeg ser fram til at alle de gode tingene utenriksministeren nevnte, konkretiseres, og til at de kommer til Stortinget, slik at Stortinget kan få være med på å ta debatten videre og sette sitt preg på en tjeneste som er viktig, og som i framtiden kommer til å bli enda viktigere enn det den allerede er i dag.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:40:25]: Tillat meg bare en betraktning om hvordan vårt statssystem fungerer. Jeg mener Stortinget absolutt gjør sin jobb ved at interpellanten tar opp dette. Det er også å legge både press på og få innsyn i regjeringens arbeid, og jeg vil si at jeg verdsetter det.

Klarer vi å få alt på plass før en ulykke skjer? Det går ikke an å stå på en talerstol og si ja til det spørsmålet, men vi erkjenner den utfordringen som er her. Vi er enige med andre kyststater i at dette er en oppgave vi må se på i samarbeid, men også hver for oss.

Nå stiller interpellanten detaljerte spørsmål om redningshelikopter, også spørsmål som ikke er mitt ansvarsområde. Men la meg si på vegne av regjeringen at i innstillingen til svalbardmeldingen, og i øvrige budsjetter, har vi vektlagt helikoptersaken ganske systematisk. Én ting er den generelle satsingen på redningshelikoptre som er gjort i Norge gjennom bl.a. etableringen av ny base i Florø, over 200 mill. kr i styrkede budsjetter for dette året, og arbeidet som er igangsatt, med omfattende utredninger, for å anskaffe nye redningshelikoptre. Det er riktig som interpellanten sier, at det er ti år til 2020, og hadde man kunnet knipse med fingrene, kunne det vært flott å ha en helt ny park nå. Vi skal ikke undervurdere kapasitetene til de helikoptrene vi har, og mannskapene som fører dem, men det er et systematisk arbeid, og det skal gjøres veldig grundige utredninger – for investeringene er store – for å få det på plass – innfaset, ferdig innen 2020.

Også våre naboland har fokus på dette. Island deltar i den norske anskaffelsesprosessen. Det mener jeg er betimelig. Storbritannia har etablert et anskaffelsesprogram. Danmark har innført store langtrekkende redningshelikoptre på alle sine baser, og Canada er i ferd med det samme. Men så er det samtidig slik at vi må ikke tro at vi med helikoptre alene, uansett størrelse, vil kunne håndtere en ulykke med f.eks. et cruiseskip, eller et tankskip. Så jeg tror dette viser den komplekse sammenhengen av flere dimensjoner, fra ikke minst forebygging, næringens ansvar, polarkode for hvordan man seiler i de polare farvann, hvordan fartøyene er utrustet, ideen om å seile to og to, f.eks., til at statene bygger hva jeg vil kalle realistisk og tidsriktig kapasitet til å drive søk og redning. Den vil måtte foreta en avveining. Områdene er så enorme at det er ikke mulig å dekke hver kvadratkilometer med rask utrykningstid. Men det åpner seg en ny dagsorden her, som vi er nødt til å ta fatt i.

La meg bare til sist gjenta det som også lå i innlegget fra interpellanten: Svalbard er her svært viktig. Vi har for vår redningstjeneste et veldig viktig prinsipp, nemlig samvirkeprinsippet, som betyr at mange enheter virker sammen, frivillighet, offentlig, men også nå mellom nasjonale og internasjonale partnere. Det er viktige prinsipper å ta med videre.

Tore Nordtun (A) [11:43:52]: Det er viktig å drøfte den økte aktiviteten i Arktis, så jeg ønsker velkommen slike diskusjoner fortløpende. Det er klart at når det gjelder skipstrafikken, har denne lenge vært sterkt økende. Det er bl.a. knyttet til turisttrafikken omkring Svalbard, og det har også med smeltingen å gjøre. Det forskrives også framover at her blir det økt aktivitet.

Stortinget hadde en grundig debatt om dette i forbindelse med regjeringens svalbardmelding våren 2009. Det var flere dimensjoner man la fram der, men også i nordområdestrategien er det lagt til rette for hvilke grep som må gjøres framover, og som man i aller høyeste grad holder på med.

Men slik som interpellanten Ellingsen stilte spørsmålet, så var det egentlig: Hva er Norges rolle, og hvordan påvirkes den av internasjonale avtaler som SOLAR- og SAR-konvensjonene? Det er viktig. Politikken ligger jo nettopp i at det er det internasjonale samarbeidet, og de internasjonale avtalene – i bred forstand – som egentlig må lage kjørereglene framover her. For Norge er det viktig at alle, også de som inngår avtalene, respekterer havretten, og havretten må også gjelde i dette området, i aller høyeste grad. Og hvis, eller når, den tid kommer at internasjonal skipsfart åpner trafikk over nordområdene også i andre tidsintervall enn vi har i dag, bl.a. sommerstid, må de internasjonale konvensjonene, SOLAR og SAR, og annet regelverk det oppnås enighet om i Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen, IMO, gjøres gjeldende i disse havområdene. Her pågår det allerede et arbeid for å utvikle nye og bindende regler for polarområdene, slik også utenriksministeren glimrende redegjorde for. Å få erstattet dagens uforpliktende retningslinjer med en ny polarkode i en konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs og Konvensjonen for hindring av forurensning fra skip, blir en viktig del nettopp av det arbeidet som også interpellanten reiser spørsmål om.

Arbeidet for å forsterke disse konvensjonene slik at de også dekker de spesielle forholdene i Arktis, er sentralt – og det vil det alltid være framover – for å forebygge ulykker og uhell. Men næringen selv må selvsagt også ta sine forholdsregler. Den har det primære ansvaret for at sikkerhet, liv og miljø ivaretas på en best mulig måte i området.

Norge, sammen med de andre landene som har kystlinje til Arktis, har et særlig ansvar når det gjelder søke- og redningstjeneste og overvåking. I disse områdene vil redningshelikopterbasen på Svalbard og Kystvakten være krumtappene i en slik tilrettelegging.

Jeg mener også at regjeringen gjennom sin nordområdepolitikk har gjort mye for å styrke beredskapen for ulykker og miljøskader. Det har vi også drøftet i andre sammenhenger, og som utenriksministeren sa, det er andre departementer her også, områder som må ta en veldig stor del, ikke minst Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, i forhold til den økte aktiviteten på olje- og gassiden. Vi har hatt flere drøftinger når det gjelder slepeberedskapen. Den må jo i aller høyeste grad styrkes, og også oljevernberedskapen. Og når det gjelder oljevernberedskap, må det skje veldig mye innenfor forskning, slik at den beredskapen kan være på høyde med de krevende værforholdene i de ulike årstidene man skal operere i dette området. Her må føre-var-prinsippet i aller høyeste grad ligge til grunn.

Nå er det på trappene med fornying av redningshelikoptrene, så jeg går ikke mer inn på det.

Arbeidsgruppen som ble nedsatt på det ministermøtet i Arktisk Råd som utenriksministeren også omtalte, vil jo også spille en sentral rolle her framover. En like viktig problemstilling er knyttet til de kommende olje- og gassaktivitetene. Vi har jo allerede Snøhvit og Goliat, og utbyggingen av Sjtokman-feltet vil jo antakelig også komme, selv om den har stoppet litt opp nå. Men det er ikke tvil om at det på russisk side vil være stor aktivitet på sokkelen. Så her må det skje tilrettelegging og forebygging, og det internasjonale samarbeidet må snekres på plass i tillegg.

Torgeir Trældal (FrP) [11:49:16]: Forsikrings- og klasseselskapene har observert en økning i antall skipsuhell på verdensbasis. Kystverket er bekymret over uhellsutviklingen for skip i kystnære farvann.

På et foredrag som jeg var til stede på i Maritimt Forum den 26. oktober 2009, påpekte bl.a. kystdirektøren at det var mer enn 100 grunnstøtinger langs norskekysten årlig. Det er forventet en økning i skipstrafikken i årene som kommer – og en spesielt sterk økning knyttet til olje- og gassvirksomheten i de nordlige områdene. I tillegg er det økt interesse for å opprettholde en kommersiell skipstransport gjennom Polhavet, enten ved en revitalisering av den nordlige sjørute eller ved en ny transpolar direkterute. Det er derfor behov for å se nærmere på mulige tiltak for å bedre sjøsikkerheten og evne til å gi assistanse til fartøy som kommer i en nødsituasjon i de nordlige havområdene.

Fremskrittspartiet har over lengre tid pekt på viktigheten av at sjøsikkerheten i norske farvann og nordområdene økes. Sjøsikkerheten i nordområdene er en stor utfordring, ikke bare for Norge, men for alle nordiske land, inkludert Russland.

Ved å bruke øst–vest-passasjen vil man ved en transport fra Det fjerne østen til Europa kunne seile over 30 pst. raskere enn med dagens rute, som ministeren også nevnte. Skipsselskapet Beluga har allerede tatt i bruk ruten i sommerhalvåret.

Nordområdene er internasjonalt farvann, så det er et ansvar for alle de nordiske landene og ikke minst for Russland å gjøre den nordlige sjørute trygg og iverksette proaktive tiltak, som overvåkning.

Det kan også nevnes at det har vært ulykker med cruiseskip, og statsråden nevnte også, som det også ble sagt på sikkerhetskonferansen jeg var på, at man av sikkerhetshensyn ønsker at skipene skal gå to og to. For det er klart at hvis et skip med flere hundre mennesker går på grunn, hjelper det uansett ikke å komme med ett eller to redningshelikopter. Det er ikke nok til å ta dem ut. Så det jeg vil oppfordre statsråden til her, er faktisk kanskje å gå inn og prøve å lage et regelverk som sier at skipene skal gå to og to, så er man kanskje proaktiv med hensyn til en ulykke.

Det er også veldig positivt det som nå har skjedd med BarentsWatch, for overvåkingen har vært dårlig nord for Svalbard. Men med BarentsWatch vil overvåkingen nå øke og være med på å gjøre sikkerheten bedre der.

Når maritime nødssituasjoner inntreffer, må man ha en beredskap for å aksjonere for å berge liv og beskytte eiendom. Det er viktig. Det er også en oppgave for alle land i Barentsregionen å ta ansvar for at man med en ny sjørute gjennom Polhavet kan transportere gods sikkert og på en slik måte at man er i stand til å opprettholde en helhetlig sjøsikkerhet og oljevernberedskap i en nødssituasjon. Dette er viktig. Da må man ha samarbeid på tvers av landene. Det kan kun gjøres med et globalt politisk regelverk. Regjeringen må ta den utfordringen på alvor og samle alle land i Barentsregionen, inkludert Russland. Det er veldig viktig også å få Russland med på dette.

Jeg er også kjent med at Kystverket, Norges Rederiforbund og Maritimt Forum i nord har igangsatt et prosjekt for å forbedre sjøsikkerheten langs norskekysten, og spesielt i nordområdene.

Jeg ber om – og håper – at regjeringen følger opp dette og eventuelt bevilger det som skal til. Jeg har også reist saken i Nordisk Råd, og vi har hatt den opp i næringskomiteen der. De andre nordiske land er veldig positive til å være med. Så her er det viktig med påtrykk for å prøve å få et samlet opplegg for å få en bedre sikkerhet i nordområdene.

Frank Bakke Jensen (H) [11:53:09]: Først må jeg få lov til å gi honnør til interpellanten, som har løftet et viktig tema. Selv om tiden har gått, er det slik at nordområdene består. Så aktualiteten er like høy.

Norges rolle i nordområdepolitikken blir bare viktigere og viktigere på flere felt. Tidligere i dag drøftet vi problematikken om kjernevåpen i Nordvest-Russland. En annen like viktig problemstilling vil bli Norges rolle i samarbeidet med de vestnordiske landene. Island, Færøyene og Grønland er for oss tre naboland som har mange sammenfallende og kryssende interesser med Norge: felles havområder, felles utfordringer i klimapolitikken og ganske lik posisjon i forhold til EU. I tillegg har vi felles historie og for en stor del samme kultur. Norge kan ta – og får nok, enten vi vil det eller ikke – en lederrolle i nordområdepolitikken, sett fra de vestnordiske landene.

Når det gjelder havforskning, er Norges innsats i en helt annen liga enn hva man kan stille opp med i de landene vi her snakker om. Vi har også – målt mot dem – rett til mesteparten av fiskeressursene, og vi har en lang sjøfartshistorie, som er viktig i denne sammenheng. Politisk er vår erfaring med å forhandle og etterleve internasjonale avtaler også av stor viktighet. Vi er altså for en gangs skyld storebror!

De vestnordiske landene arbeider i disse dager med sitt syn på EUs renoverte fiskeripolitikk. Både Færøyene, Grønland og Island gir uttrykk for at de ser Norge som en viktigere og bedre samarbeidspartner enn de øvrige nordiske landene. Dette begrunner de med at Norge bedre forstår viktigheten av fiskeriene og en bærekraftig forvaltning. På en konferanse om fiskeriforvaltning mellom de vestnordiske landene i forrige uke drøftet man derfor uformelt disse landenes erfaring med EU. Bildet er ikke ulikt det vi ofte opplever fra Norge. Det kan ofte være utfordrende å skape forståelse for det som i EU virker som sære nordiske hensyn. Norge kan sammen med de andre vestnordiske landene skape en god allianse på de områdene som er felles for oss.

Jeg er smertelig klar over at det av og til kan virke som om Island bruker koma som sitt fremste verktøy når de skal orientere seg internasjonalt. Men det er jo også slik at vi av og til i debattene i Norge får inntrykk av at det kan være et yndet våpen. Jeg vil allikevel minne om at Norges forhold til Russland er bygd på lange relasjoner mellom folk, og det er også slik at det mellom Norge og de vestnordiske landene er gode folk-til-folk-relasjoner.

Godt regionarbeid er hevdet å være et godt verktøy for å skape forståelse for globaliseringen. Økt forståelse for globalisering er etter min mening uhyre viktig for å skape positivitet og utvikling i Norge. Godt regionarbeid er absolutt tekniske samarbeidsprosjekter mellom flere land, som har vært nevnt tidligere av interpellanten. Forskning, miljøvern, næringsutøvelse og redning er alle gode arenaer for å bygge et godt regionalt samarbeid, som vil være viktig i den videre historien.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [11:56:59]: Nordområdene blir stadig viktigere. Derfor slår også regjeringserklæringen fast at behovene i nordområdene skal være dimensjonerende for den norske forsvarsstrukturen, og at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Regjeringserklæringen gjenspeiler at Norge har høy oppmerksomhet rundt økt aktivitet i nord. Det vil kreve mer av oss også hva angår beskyttelse av menneskeliv.

Myndighetene har en viktig rolle i å bidra til overvåkning og god sikkerhet i havområdene. Det er Stortingets oppgave å sørge for at sivilsamfunnet og Forsvaret til enhver tid er i stand til å ivareta dette behovet. Opprustning med nye redningshelikoptre vil på sikt være et svært viktig bidrag. Kystvaktens tilstedeværelse og seilingsdøgn vil bli viktigere.

Dagens interpellasjon minner oss om at oppgavene myndighetene skal ivareta, kan bli både mer sammensatt og krevende. Klimaendringer, issmelting og teknologisk utvikling vil få stor betydning for interessen for og aktiviteten i nordområdene. Men vi vet fortsatt ikke hvordan nytt fokus og aktivitet vil komme til uttrykk. Og med i vurderingene som blir gjort, må det legges en porsjon med edruelighet til grunn. En altfor sterk klondykestemning er ingen tjent med. Forskere peker på at issmeltingen i Polhavet ikke nødvendigvis vil gi nye ruter for internasjonal skipstrafikk. Kanskje er det urealistisk, eller så ligger det i hvert fall noe lenger inn i framtiden. Isforhold endrer seg hele tiden, og halve året vil ruten være stengt.

Med askeskyene i friskt minne er det heller ikke vanskelig å akseptere at naturen tar noen egne veier. Vi har ikke full oversikt over omfanget av naturressurser og heller ikke over de utfordringene som er knyttet til potensiell utnyttelse av dem.

Hvordan menneskene klarer å balansere mellom å være pionerer og innovatører og å være føre var og beskytte et sårbart miljø, kan bli helt avgjørende. Nordområdene byr kanskje på store muligheter, men vi må aldri glemme at dette er sårbare og samtidig svært røffe naturområder.

Interpellanten tar opp forhold rundt sikkerhet for menneskeliv til sjøs og ettersøkning og redning, SOLAS- og SAR-konvensjonene. Et godt internasjonalt samarbeid forutsetter at vi fortsetter å ruste opp vår evne og kunnskap, slik at vi hele tiden kan tilby en moderne redningstjeneste. Samtidig er det like viktig å bidra til økt kunnskap om Arktis, de øvrige nordområdene, naturen og miljøet, og å bidra til et internasjonalt samarbeidsklima som setter begrensninger på vegne av naturen og sårbare menneskeliv.

Den mest alvorlige utfordringen for ivaretakelse av sikkerheten til sjøs i nordområdene vil være om området utsettes for et økonomisk kappløp, enten i utnyttelse av naturressurser eller i form av svært effektive transportruter, uten at sikkerheten er god nok.

Enighet om delelinjen i Barentshavet er en historisk milepæl som også kan bety økt mulighet til samarbeid og forsvarlig forvaltning. Like viktig kan avklaring av myndighetsspørsmål i Arktis bli. Norge, Russland, Danmark, Canada og USA er sentrale nasjoner.

Til slutt: Jeg har full tiltro til at regjeringen har nødvendig fokus på spørsmålene vi i dag diskuterer. Jeg tror Norges viktigste budskap internasjonalt må være å gå i front for å skaffe oss best mulig kunnskap og bidra til å sette respekt for naturen – og de begrensingene man der bør legge – øverst på agendaen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:01:07]: La meg starte med å si at jeg slutter meg til en del av det som forrige taler sa, nemlig at utfordringene sannsynligvis kommer til å bli større enn det vi har forventet. Det tror jeg er helt sikkert.

Utover det tror jeg det er to dimensjoner som er viktige her. Den ene er det som utenriksministeren har fokusert mest på, det overordnede, som går på å få til internasjonalt forpliktende samarbeid. Det er antakeligvis nøkkelen til suksess i så måte.

Så har det vært en diskusjon om ressurser, ressursutnyttelse og muligheter. Jeg tror faktisk at det kommer til å bli mye større aktivitet i nord. Jeg tror sågar at noen kommer til å ta en risiko for å tilegne seg ressurser. Utfordringen vil jo da være at vi ikke ender opp i en situasjon som den vi ser i Mexico nå, og som vi har sett i andre sammenhenger, nemlig at vi ikke har gode nok verktøy på plass. Så kan man selvfølgelig si at man aldri vil få gode nok verktøy. Men spørsmålet er: Har vi lov til å la være å ha det fokuset? På nytt er svaret selvfølgelig: Nei, det har vi ikke lov til, fordi det vil ramme alle dem som ikke har valgt å være med på dette, men som indirekte blir ofre for det som kan komme til å skje.

Jeg håper derfor at utenriksministeren har rett når han fokuserer på at det er en ambisjon for Norge å få til godt og forpliktende samarbeid internasjonalt. Dernest må vi forutsette at de samme nasjonene faktisk evner å få på plass det verktøyet som trengs for å ivareta sikkerheten.

På mandag denne uken hadde utenriks- og forsvarskomiteen flere debatter. I et av sine innlegg tok utenriksministeren opp den økonomiske situasjonen i Europa i forhold til stabilitet og trygghet. Når vi nå snakker om nasjonalt og internasjonalt ansvar, vil den samme faktoren tre inn der. Kan vi forutse at andre land har økonomiske ressurser som er gode nok til å gjøre det vi forventer når det gjelder redning og redningssamarbeid?

Norge er i en unik posisjon. Vi har mulighetene, og vi bør gjøre det, men vi har altså en diskusjon om at man flyr med 50 år gamle redningshelikoptre. Vi har råd til å få nye, men vi har altså ikke greid å bestemme oss for når dette skal skje. Vi har flyttet tidspunktet gang på gang. Det synes jeg er dårlig gjort, for det rammer omdømmet til alle de flinke menneskene som til daglig har sitt virke i redningstjenesten. Så sier det noe om hvordan vi verdsetter alle dem som gjør jobben med å skaffe verdier til samfunnet vårt, de som jobber langs kysten eller innenfor kysten, som setter sin lit til at hvis noe blir vanskelig, så skal det finnes en redningstjeneste.

Når vi her diskuterer framtiden til f.eks. redningstjenesten og redningshelikoptrene, synes jeg det er en smålig debatt. Vi diskuterer flytting fordi det er for kostbart slik det er i dag, men det vi egentlig snakker om, er hvordan vi setter pris på og tar vare på dem som gjør jobben ute, og som skaffer oss velstand og verdier, som Stortinget etterpå med stor glede fordeler rundt om i verden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:04:14]: Jeg synes denne debatten i hovedsak avklarte en bred enighet om hvordan vi nærmer oss disse spørsmålene. Det er bra. Jeg tror vi gjør klokt i å opprettholde tett kontakt mellom regjering og storting, slik at vi kan opptre med felles front og felles argumenter på felt vi faktisk er enige om i mange internasjonale råd og organisasjoner.

Så vil jeg si til representanten Ellingsen at jeg vil være varsom med å snakke ned vårt omdømme på dette området. Vi har et godt omdømme når det gjelder søk, redning og forvaltning i de nordlige farvann. Så er det slik at alt utstyr som brukes i dette området, enten det handler om Forsvaret eller sivile kapasiteter, er utsatt for stor slitasje og må jevnlig oppdateres og byttes ut. Vi er i syklus på det, og skal ta det på største alvor.

Så hadde representanten Ellingsen en referanse til den økonomiske situasjonen i Europa. Jeg har ment i flere debatter her i salen at det er en så viktig utvikling – en så urovekkende utvikling – at det kommer til å få innvirkning på alle politikkområder. Slik er samfunnene våre skrudd sammen. Men når det gjelder ansvaret for søk og redning, tror jeg vi bare skal være klar over at det er vårt, og bare vårt, i de områdene vi har ansvaret for. Så dårlig økonomi i et land sør i Europa kan ikke være en unnskyldning for at ikke vi skal ta vårt ansvar innenfor det som er kyststatens ansvarsområde. Det dette legale instrumentet, som vi sier i Arktisk Råd, som nå fremforhandles for søk og redning, nettopp skal avklare, er jo hvor grensene går for ansvarsområder. Og det er klart at det området som da gjelder Norge, blir vårt ansvar. Men for også å gi representanten rett i analysen er det jo, som jeg påpekte, slik at samvirkeprinsippet, som vi nå må ta med ut, betyr at vi må jobbe tett med de land som har ansvar opp til den grensen vi har ansvaret for – fra sin side.

Avslutningsvis vil jeg si at denne interpellasjonen var rettet til meg, men den handlet om mange virkemidler som sorterer under andre statsråder. Jeg takker likevel interpellanten for at jeg fikk anledning til å svare på den, fordi dette er en sektorovergripende del av norsk utenrikspolitikk som vi i Utenriksdepartementet tar på det største alvor. Og som jeg har sagt ved noen anledninger: På de fem årene jeg har hatt æren av å ha ansvar for utenrikspolitikken, er dette det feltet som er mest på vei opp, og som gjenspeiler stadig flere områder av det som er viktig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og i så måte har egentlig de to debattene vi har hatt her nå i formiddag, både om atomsikkerhet over grensen mot Russland og evnen til å håndtere de store utfordringene i havområdene når det gjelder søk og redning, på en betimelig måte tatt pulsen på det som er viktig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i dag.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 avsluttet.

Stortinget er nå kommet til sak nr. 6.

Saken som her ligger til behandling, har ikke ligget ute i den reglementsbestemte tid, dvs. 48 timer.

Med hjemmel i forretningsordenens § 32 vil presidenten foreslå at Stortinget likevel behandler denne saken nå.

– Ingen innvendinger er kommet mot presidentens forslag. Det anses da som vedtatt.