Per-Kristian Foss (H) [12:14:46]: (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om noe av det mest fundamentale Stortinget faktisk gjør, nemlig å kontrollere at vedtak fattet i Stortinget blir fulgt opp av Regjeringen. Så langt er komiteen enig i at det er det saken dreier seg om. Komiteen er også enig i at lovvedtaket, med ikrafttredelse fra 16. februar 2007, ikke er iverksatt. Men de politiske konklusjoner som skal trekkes av det, skiller flertall og mindretall. Jeg er ikke i stand til å forklare mindretallets resonnement eller konklusjoner, så det får jeg overlate til representanter for mindretallet i komiteen, altså regjeringspartiene. Men flertallet mener faktisk at det er regjeringens plikt å iverksette vedtak. Hvis den ikke gjør det, bør den umiddelbart underrette Stortinget gjennom en lovproposisjon hvor man ber om utsatt iverksettelse. Det er konstitusjonell sedvane i Norge. Slik har det vært så lenge parlamentarismen har eksistert.

Derfor foreligger det følgende forslag til vedtak fra flertallet i komiteen, som jeg anbefaler:

«Stortinget uttaler at det er kritikkverdig og uheldig at Stortingets lovvedtak av 1. februar 2007 om kryptering av helseregistre (Besl. O. nr. 52 (2006–2007)) ikke er iverksatt av de tidligere helse- og omsorgsministrene Sylvia Brustad og Bjarne Håkon Hanssen og nåværende helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.»

Jeg har litt problemer med å skjønne mindretallets resonnement når man faktisk ikke uttaler noen kritikk i det hele tatt, knapt nok i merknader, over at lovvedtaket ikke er iverksatt.

Den andre delen av problemstillingen gjelder spørsmålet om hvordan man definerer kryptering. Kryptering er jo ment å være et ledd i personvern, slik at registeret ikke skal kunne misbrukes, og at det skal være en adgangsbegrensning til registrene, også på individnivå. For å si det litt populært: Det nytter ikke bare å låse registeret ned i en skuff og overlate nøkkelen til sjefen, og håpe at han ikke slipper for mange inn, for får man adgang til det registeret, får man jo adgang til – hvis man vil sjekke ut én person, av årsaker som er åpenbare – å sitte og kikke i hele registeret. Hvis det er kryptering, er det null verdt som personvern.

Derfor ber Stortinget

«regjeringen fremlegge spørsmålet om valg av krypteringsløsning for de sentrale helseregistrene for Stortinget i egnet form».

Hvorfor dette forslaget? Jo, fordi det åpenbart eksisterer en uenighet mellom departementet og Stortinget om hva en tilfredsstillende kryptering er. Jeg er jo veldig overrasket over at ikke minst partier som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som i andre saker – forstå det som datalagringsdirektivet – fremhever at de er særlig opptatt av personvern, ikke er opptatt av at Stortinget skal kunne definere hva tilfredsstillende personvern i helseregistre er. For med respekt å melde ligger det vel opplysninger i helseregistrene som er noe mer sensitive enn om hvem jeg har ringt til, og hvor lange samtaler jeg har hatt på mobiltelefonen min eller – tilsvarende – på andre borgeres mobiltelefoner.

Så dette er altså sensitive opplysninger. Stortinget har fattet et lovvedtak. Lovvedtaket om kryptering var i sin tid et initiativ fra daværende stortingsrepresentant for SV, Ballo, men fikk bred tilslutning i Stortinget, jeg vil nesten si enstemmig. Selv om flertallet i komiteen – som da var mindretallet i Stortinget, og fortsatt er det – hadde en noe strengere definisjon av kryptering, var enigheten bred om at kryptering skulle skje.

Nå eksisterer det altså en uenighet mellom Datatilsynet og Helse- og omsorgsdepartementet om hva som er en tilfredsstillende kryptering. Derfor mener vi i flertallet – altså opposisjonen i Stortinget – at det hadde vært rimelig om Stortinget i egnet form rett og slett fikk ta en ny debatt om hva som er en tilfredsstillende kryptering. Dette vil personer som er opptatt av personvern i SV og Senterpartiet, ikke gjøre – hvis de da ikke forandrer sin oppfatning og stemmer for II, altså det forslaget til vedtak jeg nettopp har sitert.

Man kan da få en mistanke om at kampen om datalagringsdirektivet er en kamp for og mot EU, mer enn en kamp for personvern. Den mistanken blir styrket dersom behandlingen av denne saken går som skissert i innstillingen.

Så tilbake til spørsmålet om hvorfor ikke iverksettelse av lovvedtaket. Vår kritikk er todelt. Det er både en kritikk av at vedtaket fra 2007 ikke har blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte, og det er en kritikk av at Stortinget ikke er meddelt at Stortingets lovvedtak med umiddelbar ikrafttredelse ikke er iverksatt.

Først til førstnevnte: Først etter halvannet år tar daværende helseminister initiativ til å undersøke med fagdepartementet om krypteringsvedtaket er iverksatt eller ikke. Gjennom høringen fikk vi nok et meget klart inntrykk av at kryptering var prioritert meget lavt i Helsedepartementet under de nevnte statsråder. Men det er klart at når man arrangerer en høring med sikte på å undersøke dette, er det mye som kommer i fokus. Da sier man selvfølgelig i ettertid at det har vært høyt prioritert.

Men jeg har her en uttalelse fra nåværende helseminister Strøm-Erichsen, som hun kom med den 28. januar i år, på seminaret Helse i Utvikling. Hun uttalte følgende:

«For skal vi nå frem med kvalitetsforbedring, må vi ha registre som gjør at vi kan koble sammen og forske frem kunnskap som kan bringe helsetjenesten fremover. Og jeg ville aldri tilgi noen dersom personvernet skulle være til hinder for muligheten for å få riktig behandling av beste kvalitet.»

Dette synes jeg dokumenterer meget klart at så sent som i januar i år har altså nåværende helseminister den oppfatning at personvernet definitivt kommer i annen rekke. Jeg vil si at uttalelsen er historieløs og lite reflektert. Om man ser historisk på det, har det at målet helliger midlet, dessverre vært årsak til ganske alvorlige overgrep, ikke minst innen medisinsk forskning. Nå snakker jeg om historisk tilbake i tid, ikke om vår tid. Men å si at alt er underordnet kravet til forskning og når det gjelder helse, er en uttalelse som i historien vil stå seg meget dårlig.

Vårt inntrykk er at dette har vært prioritert lavt i departementet, og derfor ikke har blitt iverksatt før man skyndte seg da Stortinget ble klar over at lite hadde skjedd.

Det andre spørsmålet synes jeg er mer åpenbart, nemlig når man ikke klarer å iverksette et vedtak – og jeg skal da ikke spekulere i årsaken til det. Det kan gis grunner som at det er vanskelig, det er teknisk komplisert, det tar tid, det koster penger. Det kan altså være mange årsaker, men at et stortingsvedtak blir fulgt opp med umiddelbar iverksettelse er ment bokstavelig. Da synes jeg det er åpenbart at når en statsråd oppdager at beklager, her er jeg ikke i stand til å oppfylle et vedtak og ikke meddeler det til Stortinget, er det en unnlatelsessynd av verste sort.

Vi kom så langt i høringen at tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen i alle fall innrømmet følgende – jeg siterer ikke direkte, men fritt gjengitt: Vi burde vel vurdert å gå til Stortinget med en meddelelse om at Stortingets vedtak ikke var iverksatt – altså vurdert å gå til Stortinget. Nåværende helseminister ga etter flere forespørsler tilslutning til den samme vurdering.

Det foreligger altså ikke noen råd fra regjeringspartiene i denne innstillingen om hvorvidt den vurderingen burde ført til at man gikk til Stortinget.

Med regjeringspartienes holdning, og da formodentlig flertallet i Stortingets holdning til dette, kan vi altså risikere at vi i dette storting fatter lovvedtak som skal bli fulgt opp med umiddelbar iverksettelse, ikke blir iverksatt. Det er en presedens som jeg mener Stortinget i det lange løp ikke kan leve med. Jeg ser frem til mindretallets forklaring på dette.

Bendiks H. Arnesen (A) [12:24:58]: Som saksordføreren sa, gjelder denne saken spørsmålet om Stortingets vedtak om kryptering av i alt åtte helseregistre er fulgt opp.

Når Stortinget fatter sine vedtak, skal selvfølgelig dette følges opp på en tilfredsstillende måte. Jeg har en bestemt oppfatning av at Helse- og omsorgsdepartementet også i denne saken har hatt som klar ambisjon å etterkomme Stortinget vedtak, slik det er forutsatt, så jeg deler altså ikke saksordfører Foss’ vurdering at departementet har nedprioritert dette spørsmålet.

Etter det jeg forstår, har man i dette arbeidet støtt på flere uforutsette utfordringer som har ført til at resultatene ikke har kommet, slik planen har vært, og slik vi alle hadde forventet oss.

I den åpne høringen om saken 19. mai i år sa tidligere helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen at det var sterk fokusering på å oppfylle lovens krav, og at det ble jobbet hele tiden med alle disse registrene. Han beskrev de tekniske utfordringene med følgende bilde:

«Jeg mener det er et ganske godt bilde at det var som å gå på en fjelltur i ukjent terreng. Man ser toppen og ser at den er godt innen rekkevidde. Når man kommer opp dit, ser man at det ikke var toppen likevel. Det er en ny topp bak denne.»

Jeg synes dette er en god beskrivelse av de utfordringene som man sto overfor i denne sammenheng, og som er forklaringen på at denne situasjonen oppsto. Jeg må også få tilføye at dette ikke var en sak hvor man kunne finne svarene hos andre land vi kan sammenligne oss med, fordi Norge på dette området ligger veldig langt framme i dette arbeidet.

Jeg vil i denne sammenheng vise til den åpne høringen 19. mai i år, hvor avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet Geir Stene-Larsen sa følgende, på spørsmål fra meg:

«Det er slik at Norge er langt framme når det gjelder helseregistre. Det gjelder også de andre nordiske landene, så de mest relevante å sammenligne med i den sammenhengen vil nok være Sverige, Danmark og Finland. Det vi har kjennskap til etter å ha hatt nokså inngående samtaler med dem, er at de har kryptert de delene av arbeidet som vi også hadde kryptert for mange år siden, dvs. forsendelser av filer, oppbevaring av kopier og slike ting. Men det å kryptere selve basen som dataene ligger i, har heller ikke de gjort, så de har en langt dårligere løsning enn det vi har pr. i dag.»

Jeg synes derfor at hele denne saken koker ned til det viktige spørsmålet om hvorfor denne situasjonen oppsto, og hvorfor Stortinget ikke fikk informasjon om en mulig forsinkelse mye tidligere.

Jeg ser klart at dette er et meget relevant og viktig spørsmål, men jeg synes også at det er gitt akseptable forklaringer på dette fra dem som har hatt hovedansvaret for saken.

Også i denne sammenheng vil jeg vise til den åpne høringen 19. mai i år, hvor både tidligere helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen og nåværende helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sa at når man ser dette i ettertid, skulle man vurdert å fremme en ny lovproposisjon hvor man ba om utsatt ikrafttredelse av loven.

Slik jeg oppfatter det, er status i dag at alle de sentrale helseregistrene nå er internt kryptert, med unntak av dødsårsaksregisteret, men at også dette vil skje med det første.

Jeg har også notert meg de opplysningene som helse- og omsorgsministeren kom med i høringen 19. mai i år, hvor hun på spørsmål fra meg sa at det er gjort et anslag på at det vil koste mellom 50 og 100 mill. kr å modernisere alle helseregistrene.

Etter det jeg forstår, er dette også en meget tidkrevende jobb som man regner med å bruke ti år på. Det er da ikke snakk om bare kryptering, men en helt annen form enn det vi har i dag. Jeg håper at statsråden i sitt innlegg i dag vil si mer om dette.

Jeg er opptatt av at dette viktige arbeidet nå blir fullført i tråd med Stortingets vedtak, og jeg er trygg på at statsråden vil gjøre alt som er mulig for å etterkomme dette på en god måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Kristian Foss (H) [12:30:58]: Jeg vil gjerne spørre talsmannen for regjeringspartiene om uttalelsen om at regjeringen har hatt som ambisjon å iverksette lovvedtaket dekker hans oppfatning av parlamentarismen. Er det slik at et lovvedtak skal iverksettes på det tidspunktet Stortinget har vedtatt, eller skal det iverksettes etter regjeringens ambisjoner? Har representanten noen oppfatning av hvor mange år det kan gå før slike ambisjoner fører til iverksettelse?

Bendiks H. Arnesen (A) [12:31:34]: Jeg vil klart og tydelig si at regjeringen skal etterkomme Stortingets vedtak, men som jeg forklarte, i den situasjonen som oppsto, da man stadig støtte på nye problemer, ble ikke det gjort slik som departementet hadde som mål. Jeg tror ikke noen her kan beskyldes for å ha satt til side Stortingets vedtak. Man har hele tiden jobbet aktivt for å få dette løst, men man møtte altså problemer som man ikke hadde sett i forkant. Det er bakgrunnen for at vi er der vi er i dag.

Per-Kristian Foss (H) [12:32:18]: Da må jeg spørre: Betyr dette etter representantens oppfatning at dato for iverksettelse er et skjønnsspørsmål? Da er det vel bedre at Stortinget vedtar at det iverksettes etter regjeringens skjønn. Det ville være en litt underlig formulering i et storting, men det er det representanten nå sier – at dersom man møter på problemer, kan man ta den tiden man trenger for å iverksette et lovvedtak. Da vil jeg spørre: Er det i tråd med oppfatningen av parlamentarismen at den makten til å vurdere Stortingets vedtak etter dette er flyttet til regjeringen?

Bendiks H. Arnesen (A) [12:32:56]: Svaret er nei. Det er ikke et skjønnsspørsmål. Men her oppsto det uventede problemer. Jeg må også få vise til at både tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen og nåværende statsråd har sagt at man burde vurdert å komme til Stortinget og be om utsettelse av iverksettelsen. Det synes jeg er en grei beskrivelse. Her har det oppstått ting som ingen hadde ønsket. Alle hadde ønsket at vedtaket skulle bli iverksatt, i tråd med Stortingets vedtak. Jeg mener at regjeringen ikke kan beskyldes for å ha brukt skjønn eller for å ha drevet med noe Stortinget ikke skulle vite om.

Presidenten: Per-Kristian Foss ber om ordet til enda en replikk. Etter forretningsordenen er det bare adgang til to replikker.

Per-Kristian Foss (H) [12:33:54]: Det var etter den gamle forretningsordenen, president. Stortinget har vedtatt ny forretningsorden etter det, for hele denne perioden, og det er ingen begrensning på antall replikker.

Presidenten: Da får representanten Foss ordet til replikk. Vær så god.

Per-Kristian Foss (H) [12:34:07]: Da må jeg si at jeg ikke skjønner hva talsmannen nå egentlig sier. Man sier at departementet har arbeidet med saken hele tiden. Men det tok altså halvannet år før daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen tok det første initiativ for å sjekke om vedtaket var iverksatt. Å si at man da har jobbet hele tiden, er kanskje i overkant. Men jeg må spørre representanten: Ser representanten noen grenser for hvor lenge en regjering kan vente med å iverksette et iverksettelsesvedtak med dato? Her har det altså gått ca. tre år. Ser representanten nå noen grenser, slik han definerer den nye flertallsparlamentarismen?

Bendiks H. Arnesen (A) [12:34:53]: Jeg har ikke mer å tilføye annet enn at jeg ser ingen annen forklaring på det. Her har man i et nybrottsarbeid støtt på problem etter problem. Jeg synes at tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen beskrev det godt: Når man hadde løst ett problem, oppsto det et nytt. Så sier man at med bakgrunn i det man vet i ettertid, skulle man ha gått tilbake til Stortinget og bedt om utsettelse. Det ble altså ikke gjort. Jeg synes at når vi nå har saken, bør det være en grei redegjørelse fra regjeringens side. Dette er kompliserte saker, som vi heller ikke kan gå med til våre naboland eller andre land og finne løsninger på.

Så jeg gjentar: Regjeringen har ikke hatt noe ønske om å drive lureri i denne sammenheng. Den har jobbet iherdig for å finne løsninger, og det er vi nå som de første i ferd med å få helt og klart på plass.

Per-Kristian Foss (H) [12:36:01]: Jeg har ikke invitert til noen spekulasjon om regjeringens motiver. Men jeg har bare ett enkelt spørsmål: Ser representanten ikke noe kritikkverdig i at Stortinget ikke ble meddelt at Stortingets egne lovvedtak ikke er iverksatt?

Bendiks H. Arnesen (A) [12:36:18]: Jeg ser i ettertid at regjeringen burde ha vurdert å komme tilbake til Stortinget med en melding om situasjonen. Det er altså ikke gjort, det har man også sagt fra statsrådenes side. Så jeg synes det må være en klar beskjed fra vår side.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:37:02]: Jeg kunne tenke meg å spørre Arnesen om følgende: Under høringen ble det fra dem som ble hørt, stadig lagt vekt på at dette var et vedtak som ikke var initiert fra regjeringens side. Det var et vedtak som ble initiert under behandlingen i Stortinget. Mitt spørsmål er dermed: Tror representanten Arnesen at ambisjonsnivået for oppfølging av Stortingets vedtak samt manglende informasjon til Stortinget om at man ikke greide å følge opp Stortingets vedtak, kan ha noe å gjøre med det faktum at vedtaket i sin tid ble vedtatt på Stortingets initiativ – og ikke regjeringens?

Bendiks H. Arnesen (A) [12:37:52]: Jeg tror heller ikke her at regjeringen hadde noen andre motiv enn det jeg har sagt allerede: Man støtte på problemer. Jeg synes ikke man skal trekke regjeringens mål i denne saken i tvil. Stortinget hadde gjort sitt vedtak, og man satte i gang et arbeid med dette, men det var komplisert stoff, det var problemer som man heller ikke kunne hente hjelp til å løse hos andre. Dette måtte man gjøre nasjonalt. Det mener jeg regjeringen har jobbet intenst med å få til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anders Anundsen (FrP) [12:39:01]: (komiteens leder): La meg først få takke saksordføreren for god innsats. Jeg deler i hovedsak hans syn – det syn saksordføreren har gjort rede for fra talerstolen.

Denne saken åpner både politiske og rettslige dører. Den viser viktigheten av politisk ryddighet, men også behovet for å understreke den rettslige forpliktelsen en statsråd har overfor Stortinget.

Det er alvorlig når en statsråd over tid ikke bryr seg med å følge opp Stortingets vedtak. Det er alvorlig når en statsråd ikke evner å se at Stortinget burde vært informert på egnet måte. Det er alvorlig når Stortingets lovvedtak ikke lenger har absolutt tyngde for flertallsregjeringen. Men det er også alvorlig, som vi ikke minst fikk demonstrert i replikkordskiftet nylig, når flertallet i Stortinget ikke synes det er så mye å mase om. Det er nemlig inntrykket i denne saken. Den mest vågale kritikken som sendes regjeringen fra de partiene som deltar i regjering, er at de deler statsrådens syn på at hun, sett i lys av det hun nå vet, «burde vurdert» å ta saken opp med Stortinget.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave er å drive kontroll med forvaltningen, bl.a. i den hensikt å sikre nasjonen mot tilsvarende fremtidige feil. En statsråd som bevisst og over tid ikke følger opp Stortingets lovvedtak, fortjener etter stortingsflertallets oppfatning ikke en liten skrape engang. Det er bemerkelsesverdig. Det er et alvorlig demokratisk problem når en statsråd som ikke underlegger seg Stortingets vedtak, slipper helt fri fra det.

Det helt grunnleggende i vårt demokratiske system er nemlig at Stortinget vedtar lover og budsjetter, mens regjeringen plikter å iverksette og forholde seg til Stortingets vedtak. Normalt ville enhver statsråd som ikke forholder seg til Stortingets vedtak, ikke lenger kunne være statsråd.

Det er noen som hevder at flertallsregjeringer er hele utgangspunktet for en velfungerende parlamentarisme. Den foreliggende sak er et eksempel på det motsatte. Her fremstår det ikke som om Stortingets partier har folk i regjering, men som om regjeringen har folk i Stortinget. Det er en svært lite heldig utvikling hvis man mener noe reelt med folkestyre.

Denne saken er spesiell fordi overtredelsen er så klar. Det finnes ingen unnskyldning for at en statsråd ikke følger opp et helt konkret lovvedtak. Og det kan ikke unnskyldes at statsråden ikke formidler til Stortinget et ønske om utsatt iverksettelse eller endring av bestemmelsen som sådan, hvis det viser seg svært vanskelig å følge opp Stortingets vedtak. Det ser ikke ut til at noen av de statsrådene som har misligholdt Stortingets lovvedtak, har vært i stand til å forstå at det måtte føre til en reaksjon fra deres side.

Under høringen gjorde tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen det klart at han ikke engang vurderte å komme til Stortinget med dette. Heller ikke sittende statsråd evnet å vurdere behovet for å informere lovgiver om at departementet ikke overholdt loven. Verken Hanssen eller Strøm-Erichsen – som helseministre – erkjenner at de burde tatt dette opp med Stortinget. Imidlertid sa den tidligere forsvarsministeren Anne-Grete Strøm-Erichsen i kontrollhøringen at man skulle «ha fremmet en egen lovproposisjon hvor man hadde vurdert utsettelse av ikrafttredelse av loven». Her konkluderer den tidligere forsvarsministeren med at det burde vært fremmet en sak for Stortinget, og at Stortinget således fikk vurdere dette. Det samme sa hun dessverre ikke som sittende helseminister.

Denne handlingslammelsen overfor parlamentet fikk pågå i tre år under tre ulike statsråder. Jeg mener det mer enn indikerer en holdning fra regjeringens side overfor Stortinget som er grunnleggende udemokratisk.

Det er ingen tvil om at lovvedtaket satte departementets kompetanse på prøve, og at det var arbeidskrevende å gjennomføre det, særlig tatt i betraktning at vedtaket faktisk ble fattet på feil premisser. Det underlige i en slik situasjon er at man møtes med passivitet fra statsrådens side overfor Stortinget, fremfor med den aktivitet en kunne vente i en så viktig sak som dette.

Stortingets vedtak ble fattet på bakgrunn av feil informasjon, og Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hadde ikke dekning for å anta at helseregistrene de facto var kryptert. Imidlertid er det grunn til å anta at også forslaget fra regjeringspartiene om krav til kryptering ble behandlet på ordinær måte i gruppemøter, og at statsrådene vanligvis deltar på slike møter når det behandles saker av betydning for deres område. Videre er statsråden til stede i Stortinget under behandlingen av lovsaker, sammen med sitt embetsverk. Ikke på noe tidspunkt under Stortingets behandling av saken fant daværende helseminister Sylvia Brustad grunn til å informere Stortinget – eller noen andre, for øvrig – om at forutsetningen for Stortingets kommende vedtak var feil. Allerede på dette tidspunkt kan det stilles spørsmål ved om statsråden oppfylte sin informasjonsplikt overfor Stortinget. Jeg kommer litt nærmere tilbake til det senere.

Disse forholdene er imidlertid uten betydning for vedtakets gyldighet. Stortingets vedtak får rettsvirkning etter sitt innhold så lenge de ikke har kommet i stand på en måte som strider mot de rettsregler Stortinget skal forholde seg til. Et lovvedtak endres av et nytt lovvedtak. I noen tilfeller kan man selvfølgelig møte noen utfordringer hvis man ber om utsatt ikrafttredelsestidspunkt.

Dette konkrete lovvedtaket ble fattet uten forutgående høring. Det er understreket både av Hanssen og Strøm-Erichsen i kontrollhøringen. I en slik situasjon kunne en forvente en særlig aktiv tilnærming fra departementets side for å sikre at lovvedtaket faktisk ble fulgt opp. Det tok angivelig 18 måneder før departementet tok et slikt initiativ overfor helseregistrene. Det viser en holdning til Stortinget som neppe er i tråd med de forutsetninger vårt demokrati bygger på. Det skulle tatt seg godt ut om landets borgere eller næringsliv skulle slippe unna offentlige krav bare fordi de ikke orket å undersøke hvilke regler som gjelder på de områdene som er relevante for dem.

Det er grunn til å stille særlig strenge krav til departementenes oppfølging av Stortingets lovvedtak.

Denne saken avslører alvorlige svakheter ved den utøvende makts evne til å forholde seg til Stortingets lovvedtak og til å formidle betydningen av dette til underliggende etater og organ. Det er på det rene at tidligere helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ikke informerte sin etterfølger om at han i lengre tid bevisst hadde latt være å følge opp Stortingets vedtak, og at han heller ikke hadde informert Stortinget om dette.

For å sikre en effektiv forvaltning er informasjonsdeling avgjørende. Det at den nye helseministeren ikke fikk overlevert denne særdeles viktige informasjonen fra sin partikollega, kan tyde på at tidligere statsråd Hanssen egentlig ikke mente at dette var en så viktig sak. At heller ikke embetsverket overbrakte denne informasjonen til statsråden umiddelbart etter tiltredelse, kan tyde på en manglende forståelse for alvoret i saken. Denne manglende forståelsen understøttes for øvrig av regjeringspartiene i innstillingen, og det er ganske spesielt.

Opplysningsplikten, eller informasjonsplikten, har vært et viktig element i forholdet mellom storting og regjering over tid. Den følger både av ansvarlighetsloven og av fast praksis. Omfanget av opplysningsplikten har vært omdiskutert, og det vil naturligvis være nødvendig å trekke grensene konkret i den enkelte sak. Etter mitt syn er det klart at opplysningsplikten også omfatter å gi Stortinget informasjon om forhold som vil ha betydning for Stortingets vedtak, selv om opplysningene først ble kjent for statsråden etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak. Opplysninger om bristende forutsetninger for Stortingets vedtak vil selvfølgelig sette saken i et helt nytt lys, og det er naturligvis avgjørende for Stortinget å få opplysninger om slike forhold.

Således mener jeg det er klart at tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen var konstitusjonelt bundet til å informere Stortinget om forholdene senest på det tidspunkt departementet ble gjort kjent med at helseregistrene ikke oppfylte lovens krav. At statsråden ikke forsto det, selv etter å ha mottatt disse opplysningene personlig, understreker betydningen av at Stortinget fra tid til annen fremhever viktigheten av at opplysningsplikten ikke er veiledende.

Det er åpenbart at tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen skulle informert Stortinget om den aktuelle situasjonen, og etter mitt syn er det like åpenbart at det var hans konstitusjonelle plikt. Derfor er det bemerkelsesverdig at han erkjenner at det ikke engang ble vurdert å informere Stortinget om dette. Således fremstår det også som klart at den sittende statsråd var konstitusjonelt forpliktet til å informere Stortinget da hun tok over som ansvarlig statsråd. I utgangspunktet er det ikke noen god unnskyldning for en statsråd at hun har sittet med ansvaret i for kort tid til å oppfylle sin konstitusjonelle plikt. I dette tilfellet har vi fra Fremskrittspartiets side likevel valgt å legge vekt på det når vi har vurdert ønsket reaksjonsform overfor statsråden.

Brudd på statsrådens konstitusjonelle forpliktelse overfor Stortinget kan resultere i påtale ved riksrett. I denne sammenheng er vi tilfreds med å peke på at slikt grunnlag nok kan foreligge, men at dét som reaksjonsform i denne saken fremstår som svært lite hensiktsmessig. Når jeg likevel har valgt å bruke litt tid på dette, er det fordi Stortinget vedtok viktige endringer i riksrettsprosessene i forrige stortingsperiode, og fordi jeg mener de endringene kan bidra til å aktualisere riksrett som virkemiddel ved brudd på konstitusjonelle forpliktelser i fremtiden.

I denne saken er det mer relevant å diskutere de parlamentariske reaksjonsformene. Dersom Bjarne Håkon Hanssen fortsatt hadde vært helseminister, mener jeg det ville vært vanskelig å komme forbi denne saken uten å uttrykke den varige skade den har påført tilliten til en slik statsrådsgjerning.

På grunn av statsrådsskiftet og det faktum at den tidligere helseministeren så tydelig har sagt at han ikke informerte sin etterfølger om denne alvorlige situasjonen, har vi kommet til at det er helt feil å uttrykke manglende tillit til sittende statsråd. Det er likevel grunn til å understreke sakens alvorlige karakter i vedtaks form.

Innstillingen uttrykker kritikk til den manglende iverksettelse. Jeg vil likevel understreke det svært kritikkverdige i den manglende informasjonen til Stortinget fra det tidspunkt departementet ble gjort kjent med vedtakets bristende forutsetninger.

Helt til slutt vil jeg tillate meg noen bemerkninger hva gjelder departementets betraktning av at de nå oppfyller kravet til kryptering som er forutsatt i loven. Under kontrollhøringen ble det gjort klart at departementet endret sin forståelse av lovkravet kort tid etter et møte med Datatilsynet. Det fremstår nå som om departementet – i stedet for å løse krypteringskravet og krypteringsutfordringen i loven – definerer seg bort fra problemet. Til tross for at forarbeidene til lovbestemmelsen er beskjeden, fremgår det klart konkrete forventninger i innstillingen til hva krypteringskravet skal inneholde. Et grunnleggende krav er at personopplysninger og helseopplysninger skal krypteres slik at de som behandler helseopplysninger, ikke skal få vite hvem dette gjelder. Dette er svært viktig ved forskningsarbeid og lignende oppfølging av helseopplysninger i helseregistrene.

Statsråden understreket selv i kontrollhøringen at det var Stortinget som uten forutgående høring satte kravet. Da ville det også være naturlig å forvente at det er Stortinget selv som får vurdere innholdet i krypteringskravet, og saken bør således fremlegges for Stortinget for særskilt behandling.

Jeg vet det ikke har betydning for denne saken, men jeg tillater meg likevel et siste sukk på demokratiets vegne. Dersom Stortingets representanter skal oppebære sin rolle som folkets tillitsvalgte, må en kunne forvente at en våger å kritisere regjeringen der det er åpenbart at den enkelte statsråd eller regjeringen samlet sett fortjener kritikk. Jeg vet at det er vanskelig. Jeg vet at presset er hardt. Det er likevel vår plikt å sikre at regjeringen utfører de plikter den har i henhold til vår konstitusjon, og det er vår plikt å påtale det når den utøvende makt ikke gjør jobben sin og setter Stortingets vedtak til side. Det ansvaret mener jeg regjeringens partier i Stortinget løper fra i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:51:23]: Denne saken dreier seg jo om kryptering av helseregistre, som i seg selv er en veldig viktig sak, ikke minst av personvernhensyn. Jeg skal ikke bruke tiden på selve det materielle innholdet i akkurat det, selv om det i seg selv er verdt en debatt. Her er det mer spørsmål om i hvilken grad regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak og informert Stortinget om utviklingen i oppfølgingen av de vedtak som Stortinget har fattet.

Opposisjonen er helt enig om to forhold: Regjeringen har ikke fulgt opp Stortingets vedtak, og: Den har heller ikke informert Stortinget om at den hadde problemer med å følge opp Stortingets vedtak. Det er etter min mening essensen i og bakgrunnen for den relativt sterke kritikken som opposisjonen står samlet om. Bendiks Arnesen, som har ført saken for regjeringspartiene i denne debatten, sa at ambisjonsnivået fra regjeringens side har vært høyt når det gjelder å gjennomføre Stortingets vedtak. Jeg må si at da har man et lavt ambisjonsnivå for hva man mener er «høyt» ambisjonsnivå i denne regjeringen. Det er i seg selv en ganske kraftig karakteristikk av regjeringens arbeid, etter min mening.

Det som i hvert fall ikke kan sies å ha vært høyt, er informasjonsnivået, for det har i realiteten ikke vært til stede. Jeg synes egentlig høringen avklarte mye av bakgrunnen for hvordan denne saken har kunnet utvikle seg slik den har – nemlig at vedtaket ble fattet på initiativ fra Stortinget selv, og ikke fra regjeringshold. Der tror jeg hunden ligger begravet i forhold til den manglende oppfølgingen og den manglende informasjonen. Det kunne være fristende, når man ser at det går halvannet år før Helse- og omsorgsdepartementet informerer Forsvarsdepartementet om at Stortingets vedtak faktisk også omfatter dem, å spørre om hva årsaken er til det. Etter den tid har regjeringen utstyrt seg med en egen samordningsminister. Jeg håper det også kan bidra til at samordningen av Stortingets vedtak og regjeringens oppfølging bedres tilsvarende.

Flertallet avviser at man ikke har fulgt opp vedtaket, man avviser egentlig også at det burde vært informert om på et tidligere tidspunkt. Det eneste snev av kritikk er følgende sitat – man siterer nåværende helse- og omsorgsminister i høringen:

«Det er klart at når man ser det i ettertid, skulle man vurdert å fremme en ny lovproposisjon, hvor man ba om utsatt ikrafttredelse av loven.»

Jeg synes det hadde tjent flertallet i denne sal til ære om man iallfall hadde strøket ordet «vurdert». Jeg synes det er temmelig opplagt at man skulle ha fremmet en ny lovproposisjon hvor man ba om utsatt ikrafttredelse av loven. Det burde vært det minste.

Vi slutter oss til den grundige redegjørelsen saksordføreren har gitt. Vi mener det er grunnlag for den sterke kritikk som er fremkommet, og jeg må også si jeg imøteser statsrådens innlegg.

Trine Skei Grande (V) [12:56:14]: Vi i Venstre støtter alt som er sagt i saksordførerens veldig gode innledning, supplert av komitélederen. Jeg skal ikke dra debatten veldig mye lenger, den har belyst godt hva denne saken gjelder. Jeg syns egentlig representanten Arnesens innlegg om regjeringa på fjelltur var et ganske godt bilde av hvordan det føles når man skal drøfte denne regjeringas holdning til personvern. Jeg syns egentlig at regjeringer ikke skal vase rundt på fjellet uten å vite hvor de skal – uten å kjenne kartet, uten å ha sjekket veien. Men det virker litt som om regjeringa har gjort det. Dette er både en arroganse overfor Stortinget som en regjering ikke bør ha, og det er også en arroganse overfor faginstansene som en her har å lene seg på. Måten en har møtt Datatilsynets tilrådinger på her, er også verdt å kritisere.

Så til symbolmakten i denne saken. Jeg mener den kan være ganske stor, for dette viser egentlig hvor viktig regjeringa syns personvernet er. Jeg har også merket meg at representanten Foss siterte statsråden på hvordan man vektlegger personvernet. Vi kan diskutere personvern og brytningspunkter når det gjelder hvor grensene våre går politisk – men jeg syns det er litt skremmende å ha en regjering som ikke syns at personvernet er viktig når det gjelder helseopplysninger. Det er det absolutt mest private vi har. Det er faktisk så privat at vi av og til ikke engang gir opplysninger sjøl til våre nærmeste, som vi burde ha gjort, fordi vi ikke vil. Det må være folks fulle rett å bestemme over informasjon om sin egen helse. Dette er også de typer saker som faktisk får følger når personvernet blir brutt. I dag er det vel ingen som er dømt etter noen av lovparagrafene innenfor personvern. Men vi opplever hvert år at helsepersonell mister jobben sin på grunn av snoking i andres journaler. Dette er det eneste feltet man faktisk håndhever et regelverk for personvern på, fordi det er så ømtålig, fordi dette er så privat informasjon, og fordi dette er blant de typer informasjon vi må ha rett til å ha styring på sjøl.

Til slutt: Teknologien gir oss fantastiske muligheter. Vi har helt utrolige muligheter til å takle mange av framtidas utfordringer med ny teknologi. Men hvis politikerne ikke er interessert i å sette rammer for dette, kan det føre til et ondt samfunn som kan bruke teknologien mot mennesker, for makta og mot den enkelte borger. Derfor er det så viktig å sette rammer for teknologien, og derfor er det også viktig å sette rammer spesielt på dette feltet.

Jeg må si at arrogansen overfor parlamentet, at man ikke bryr seg om vedtak som blir gjort her, arrogansen overfor faginstitusjonene, og også den manglende forståelsen av hvor viktig personvern faktisk er for den enkelte borger, spesielt på helsefeltet, helt åpenbart burde være kritikkverdig i denne saken.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:00:17]: Det skal ikke herske tvil om at lovvedtak fattet av Stortinget skal følges opp av regjering og underliggende etater. Derfor har det også helt siden krypteringskravet kom, vært arbeidet med å finne løsninger for å oppfylle lovens krav.

Stortinget la imidlertid til grunn i innstillingen at kryptering allerede var gjort i helseregistrene. Da departementet gikk inn i dette, fant vi at det foreligger en rekke sikkerhetstiltak i registrene, men de var ikke kryptert i dagens forståelse av kravet.

Da jeg ble helse- og omsorgsminister i oktober 2009, var krypteringsløsningene i drift i Norsk pasientregister og i vaksinasjonsregisteret. De øvrige registrene har en umoderne IT-arkitektur. De fleste registrene får inn mesteparten av meldingene på papir, og det er ikke mulig å bruke samme krypteringsmodell som for de elektroniske registrene. Derfor har det hele tiden vært arbeidet parallelt med krypteringsløsninger for de gamle registrene, og man har innført ulike krypteringstiltak underveis.

Kryptering er en av flere teknikker som kan benyttes for å skjule identitet i registrene. Dette er en særlig ressurskrevende og komplisert prosess for registre som ikke er fullelektroniske. Det har vært spesielt utfordrende å finne en løsning for hvordan dette skulle gjennomføres for de gamle registrene som samtidig brukes i pasientrettet virksomhet der det er nødvendig å ha identitet. For eksempel brukes Meldingssystem for smittsomme sykdommer i smitteoppsporing ved utbrudd som skyldes E. coli- og legionellabakterien. I etterforskningen av utbrudd kan det være helt avgjørende å identifisere personer for å spore opp smittekilder.

Departementet og de sentrale helseregistrene har lagt inn betydelige ressurser i arbeidet med å få alle registrene internt kryptert, i tråd med Stortingets vedtak. Men som jeg har påpekt, var dette krevende. Ellers viser jeg til det som tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa i høringen – og som jeg sluttet meg til – om at når man ser det i ettertid, skulle man vurdert å gå til Stortinget med en egen proposisjon om utsatt iverksetting.

Det er min vurdering at alle de sentrale helseregistrene nå er internt kryptert – med unntak av Dødsårsaksregisteret som ligger i Statistisk sentralbyrå. Dette vil bli kryptert om kort tid.

Det at registrene oppfyller lovens krav, betyr likevel ikke at ting ikke kan gjøres bedre. Det er et langsiktig mål å gjøre alle registrene elektroniske. Elektroniske registre vil gjøre det langt enklere å få til gode krypteringsløsninger. Det er foreslått en tiårsplan for modernisering av helseregistrene gjennom Nasjonalt helseregisterprosjekt. Et grovt kostnadsanslag er at en slik modernisering vil koste 50–100 mill. kr.

Det foreligger få rettskilder om intern kryptering i helseregistrene, og lovteksten kan åpne for ulike tolkninger. Etter en krevende prosess med registrene og Datatilsynet har jeg kommet frem til en forståelse av hva jeg mener lovens krav til kryptering innebærer. Det beror på en misforståelse at jeg skal ha endret oppfatning av hva som ligger i lovens krav. Det var først 10. mai i år at det ble foretatt en autoritativ fortolkning.

Datatilsynet har en annen fortolkning. De mener at det ikke er tilstrekkelig å kryptere hele registeret. Det har de gitt uttrykk for i høringen og i brev til departementet. Brevet fra Datatilsynet endrer ikke min forståelse av hvilke minstekrav loven stiller til kryptering. Dette har jeg også gitt uttrykk for i brev til Datatilsynet av 11. juni 2010.

Vi kan ikke ha en situasjon der tilsynsmyndigheten legger en annen lovfortolkning til grunn for sitt tilsyn enn det helsemyndighetene legger til grunn for forvaltningen av helseregistrene. Jeg er derfor innstilt på å komme tilbake til Stortinget med et lovforslag i denne saken for å få presisert min forståelse av lovens krav.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [13:05:10]: Til det siste: Det var en gledelig opplysning at Stortinget får anledning til å vurdere fortolkningen av dette.

Under kontrollhøringen var statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen også til høring som tidligere forsvarsminister, og som tidligere forsvarsminister sa hun:

«Det er ikke veldig vanskelig å se at i ettertid skulle man ha fremmet en egen lovproposisjon hvor man hadde vurdert utsettelse av ikrafttredelse av loven.»

Hva er årsaken til at hun mener dette som tidligere forsvarsminister, men ikke har kommet til samme konklusjon som helseminister?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:05:47]: Som helseminister sluttet jeg meg til det som Bjarne Håkon Hanssen sa, om at man burde vurdert å gå til Stortinget med en egen proposisjon om utsatt iverksetting.

I Forsvarsdepartementet ble vi kjent med dette i oktober 2008. I oktober 2008 gjorde man en henvendelse til Forsvaret for å undersøke status på Forsvarets helseregister. Det tok noe tid å finne ut av. Mange sikkerhetstiltak var gjort og ble gjort, også i ettertid, i forbindelse med behandling av Forsvarets helseregister. Så sluttet man seg til den prosessen som foregikk i Helse- og omsorgsdepartementet med å finne frem til en god krypteringsløsning for alle registrene. Vi jobbet parallelt sammen både internt i Forsvaret og mot Helsedepartementet.

Per-Kristian Foss (H) [13:07:02]: Jeg er glad for den siste opplysningen statsråden ga i sitt innlegg. Det innebærer at alle kan stemme for II i forslag til vedtak, foreslått av flertallet i komiteen, fordi statsråden vil gjøre det. Men det er mulig at serviliteten i regjeringspartiene er slik at man ikke vil stemme for forslaget, bare godta statsrådens forsikring i Stortinget.

Stortingets utvalg for å vurdere Stortingets kontrollfunksjon og kontroll med regjering og forvaltning sier følgende:

«Relevante faktaopplysninger bør klart omfattes av opplysningsplikten.»

Mener statsråden at det er en relevant faktaopplysning at hun ikke har iverksatt et lovvedtak?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:07:42]: Jeg mener at jeg som statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet hele tiden har jobbet med å oppfylle lovens krav når det gjelder helseregistrene, med å få dem i en form som var i forståelse med lovens krav. Vi har også jobbet intenst for å oppfylle lovens krav når det gjelder kryptering.

Så har jeg lyst til å understreke det som ble sagt mange ganger i høringen, at det tok noe tid før man fikk forståelse av hvilken status registrene hadde, hvor langt man var kommet med de teknologiske kravene. Dette har gått over noe tid, og, som jeg sa mange ganger, i ettertid kan man se at man burde vurdert å gå tilbake til Stortinget med en proposisjon for å få utsatt iverksettingen.

Per-Kristian Foss (H) [13:08:45]: Det var ikke det jeg spurte om. Jeg forutsetter at departementet arbeider. Jeg forutsetter at statsråden arbeider. Og jeg forutsetter faktisk at statsråden vurderer. Men jeg spurte om konklusjonen. Er det faktum at en lov med datofestet ikrafttredelse ikke er iverksatt, en faktaopplysning som statsråden mener Stortinget burde få og ha interesse av?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:09:11]: Det skal ikke være noen tvil om at den dagen det er bestemt at en lov skal iverksettes, skal loven være iverksatt. Det er ikke noe slingringsmonn for det. Det sa jeg også innledningsvis meget direkte i innlegget mitt, at det skal følges opp fra regjeringen og fra underliggende etater.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:09:53]: Da må jeg nesten endre min replikk, og mitt spørsmål til statsråden blir: Hvis det ikke er noe slingringsmonn når det gjelder å oppfylle Stortingets vedtak, hvorfor informerte man da ikke med en gang man skjønte at man ikke kunne oppfylle Stortingets vedtak?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:10:16]: Stortinget la til grunn i innstillingen om helseregistre at kryptering allerede var gjort i helseregistrene. Da departementet gikk inn i dette, fant vi at det foreligger en rekke sikkerhetskrav som var oppfylt, men de var ikke kryptert i dagens forståelse av kravet. Dette tok noe tid.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:10:44]: Man får nesten følelsen av at man har jobbet så iherdig med oppfyllelsen av Stortingets vedtak at man ikke har hatt tid til å informere Stortinget om at man ikke maktet det. Det er en forståelse av hvordan Stortinget skal informeres, som jeg ikke kan dele.

Men så over til det statsråden ga uttrykk for i sitt innlegg, nemlig at hun har til hensikt å fremme en proposisjon som klargjør hennes og departementets og regjeringens fortolkning av Stortingets vedtak. Skal det forstås slik at det statsråden legger opp til, er en proposisjon der Datatilsynets forståelse av krypteringskravene settes til side, og at det er departementets syn på dette som da skal få Stortingets velsignelse?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:11:38]: Det faktum at det er en uenighet mellom tilsynsmyndigheten og departementet, er ikke en heldig situasjon. Derfor ønsker jeg både å gå en runde med Datatilsynet og legge frem en proposisjon for Stortinget. Samtidig har jeg lyst til å understreke at jeg ikke har endret min oppfatning av hva som er lovens krav, og om vår fortolkning tilfredsstiller lovens krav. Det mener jeg virkelig. Men samtidig ønsker jeg å komme tilbake til Stortinget om dette, siden det er en uenighet. Så får vi rydde den uenigheten av veien.

Bent Høie (H) [13:12:25]: Jeg lurte på om statsråden kunne redegjøre for hva slags prosess hun vil følge før hun eventuelt fremmer en slik lovproposisjon for Stortinget. Vil proposisjonen bli sendt på høring før den fremmes for Stortinget på ordinært vis, og vil forholdet til de europeiske menneskerettighetenes krav om rett til privatliv også tas opp i den proposisjonen, slik at en får avklart forholdet til den europeiske menneskerettserklæringen knyttet til retten til privatliv i den sammenhengen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:12:54]: Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskommisjon var oppe i høringen. Jeg må si at når det gjelder denne saken, er det en presisering av kryptering. Det er det jeg kommer tilbake til Stortinget med, for det er på det punktet Datatilsynet har vært uenig i Helse- og omsorgsdepartementets fortolkning.

Jeg kom med min fortolkning 10. juni. Datatilsynet har uttrykt at de er uenig i den. Jeg mener at det er en uheldig situasjon. Derfor ønsker jeg å komme tilbake til Stortinget med vår fortolkning av loven.

Bent Høie (H) [13:13:38]: I høringen kom det klart fram at bl.a. Norsk senter for menneskerettigheter mener at forholdet til den europeiske menneskerettserklæringen og forholdet til retten til privatliv ikke var tilstrekkelig utredet og belyst da Stortinget behandlet denne saken. Vil det ikke da være en fordel at regjeringen også gjør et arbeid knyttet til dette når den først fremmer en ny proposisjon for Stortinget, slik at også det spørsmålet blir tilstrekkelig belyst? Eller er det sånn at statsråden mener at en slik gjennomgang vil være for ubehagelig for regjeringen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:14:13]: Her dreier det seg om flere ulike registre, med ulike formål, som verken kan ha lik arkitektur eller lik måte å organisere dataene sine på. Noen registre er man nødt til å ha åpne hele tiden, som jeg også sa i innlegget mitt, og noen registre er lagret på andre måter, slik at det er mer sjelden man går inn i dem.

Det har vært trukket frem her at jeg ikke skulle ha et forhold til personvern og heller ikke til europeiske menneskerettigheter. Det blir alltid vurdert når man går inn for et nytt register for å se hvilket formål registeret skal ha, og hvordan det skal organiseres og innrettes ut fra de omkringliggende lover og rammeverk, også menneskerettigheter. Dette vil alltid være en vurdering som blir gjort, men her må man også se for seg at de ulike registrene er til ulike formål.

Anders Anundsen (FrP) [13:15:17]: I kontrollhøringen, der helseministeren var helseminister, og flere ganger i dag har statsråden sagt at den eneste form for selverkjennelse i denne saken er at hun burde ha vurdert å informere Stortinget om dette og laget en proposisjon om utsatt iverksettelse.

Jeg tror nesten man må være medlem av et regjeringsparti for ikke å kunne konkludere med at det burde vært gjort. Derfor har jeg lyst til, helt på slutten av denne debatten, å gi statsråden mulighet til å konkludere med at hun i denne saken burde ha kommet tilbake til Stortinget, uten at Stortinget, på den måten vi nå har måttet gjøre det, måtte ha funnet ut at departementet ikke har fulgt opp loven. Er statsråden enig i at hun burde informert Stortinget om dette tidligere?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:16:08]: Jeg har forklart både i høringen og i dag når Forsvarsdepartementet fikk en forespørsel om status for Forsvarets helseregister, i oktober 2008, at Forsvarsdepartementet gjorde henvendelser til Forsvaret, og at vi prøvde å finne ut av om man oppfylte krypteringskravet, samtidig som man jobbet med ulike andre sikkerhetstiltak.

Så kom det etter hvert frem at man ikke oppfylte lovens krav. Man prøvde da å oppfylle lovens krav helt uopphørlig. Det har jeg også gjort. Etter at jeg kom i Helse- og omsorgsdepartementet, har jeg jobbet med helseregistrene og de siste månedene også jobbet iherdig for å oppfylle lovens krav når det gjelder kryptering. Jeg har gått mye inn i dette, fordi jeg synes det er viktig. Det er viktig at vi både gjør alt vi kan for å ivareta personvernet på beste måte, og også har ulike sikkerhetstiltak, deriblant kryptering.

Anders Anundsen (FrP) [13:17:17]: Jeg tror ikke statsråden fikk tid til å svare på spørsmålet mitt, så jeg tror nesten jeg må gjenta det.

Ser statsråden nå, i ettertid, at hun burde informert Stortinget om dette tidligere? Det er et veldig enkelt ja- eller nei-spørsmål.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:17:32]: Som jeg sier, sett i ettertid burde man vurdert å gå til Stortinget den gangen, for det første fordi det tok lengre tid før man fant ut av hvordan status for registrene var, om de oppfylte lovens krav i den forstand som vi ser i dag, og hva som egentlig skulle legges i lovfortolkningen.

Jeg har lyst til å si at det var altså den 10. mai i år at vi kom med den fortolkningen som er i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Kolberg (A) [13:18:26]: Jeg viser til det innlegget som Bendiks Harald Arnesen hadde, og til det innlegget som statsråd Strøm-Erichsen hadde nå, når det gjelder mitt syn på saken og bredden i den.

Når jeg tar ordet nå – kanskje på slutten eller på tampen av debatten – er det for å kommentere ett forhold som har vært reist fra opposisjonens side. Det har blitt brukt uttrykk som at vi uttrykker arroganse overfor Stortinget når vi ikke er med på den innstillingen som opposisjonen har i denne saken. Det er selvsagt ikke riktig. Det er helt åpenbart for dette storting at regjeringspartiene selvfølgelig stiller seg helt og fullt bak den intensjon som knytter seg til at Stortinget skal være informert, og at det, som representanten Foss sa, ivaretar de viktige prinsippene i parlamentarismen.

Det som opposisjonen bygger sine forutsetninger på, er at dette har vært en bevisst politisk handling fra regjeringens side. Hvis det hadde vært mulig å tenke seg at så var tilfellet, er det klart at vi hadde hatt en veldig alvorlig situasjon. Men jeg synes det både gjennom innstillingen, gjennom det som er sagt her, og gjennom høringen er veldig tydelig godtgjort at så ikke er tilfellet. Det er de praktiske utfordringene, som det er redegjort veldig grundig for, som har ført til at dette har tatt så lang tid – en kan gjerne si at det har gått sakte. Det er dette som er grunnen til at vi som representerer regjeringsfraksjonen, mener at det ikke er grunnlag for den meget sterke kritikk og de forslag som foreligger fra opposisjonspartienes side. Det er ikke et uttrykk for at vi svikter vår rolle når det gjelder kontrollinstitusjonen, som Stortinget selvfølgelig skal ivareta på en skikkelig og ordentlig måte.

Jeg mener at det var grunnlag for å si dette fra min side, for det er brukt veldig sterke ord fra opposisjonens side på dette punktet. Uttrykk som arroganse, ikke forstå, ikke ha respekt for Stortinget mener vi at det ikke er dekning for. Det er derfor vårt standpunkt er slik som det er i denne saken.

Per-Kristian Foss (H) [13:21:18]: Jeg forstår representanten Kolbergs behov for å forklare.

Jeg må nok si at jeg står ved hvert sterke ord jeg har brukt i denne debatten. Jeg har sjelden i mine snart 30 år i Stortinget opplevd at statsråder ikke er i stand til å si at stortingsvedtak skal selvfølgelig iverksettes på den dato Stortinget har vedtatt. Det eneste man nå har rukket å si, er at man burde ha vurdert det. Det anser jeg som en selvfølgelighet. Det å vurdere er jo å tenke. Når man ikke får til ting, tenker man på at man kanskje bør si fra om det til andre, ikke minst til dem som har vedtatt det. Men selv det er man ikke i stand til å si, annet enn å gjenta og gjenta og gjenta at man burde ha vurdert – ja, selvsagt.

Så jeg kan ikke trekke tilbake noen uttrykk om arrogant eller arroganse. Men jeg må si at etter representanten Kolbergs innlegg er jeg litt i tvil om det er bevisstløshet. Jeg vet ikke om det er et mildere uttrykk enn arroganse, det får regjeringspartiene vurdere. Men at man altså sitter i tre år, ikke oppfyller Stortingets vedtak og holder munn og ikke informerer om at man ikke oppfyller de plikter man parlamentarisk er pålagt – at det er bevisstløst, er vel et meget svakt uttrykk – meget svakt uttrykk.

Så kan jeg være mer forsonende i mitt siste ord ved å si at II i forslag til vedtak ønsker jeg på vegne av flertallet i komiteen å trekke, for det er jo slik at det vil bli nedstemt, men likevel vil statsråden gjøre det. Det virker jo litt meningsløst. Statsråden har nå oppfylt vårt krav om å forelegge saken om kryptering for Stortinget, og hun står fast på sitt syn – det har jeg all respekt for. Men det er opp til Stortinget å definere hva som er en tilstrekkelig krypteringsløsning, ut fra et personvernhensyn og hensynet tatt til behovet for helseregistrene. Jeg er enig i at her er det en avveining, men den avveiningen mener jeg at Stortinget gjorde ved lovvedtaket i 2007, og et nytt storting får nå muligheten til å foreta den avveiningen.

Så det forslaget trekkes, for ikke å skape den misforståelse at statsråden kan forandre mening og ikke forelegge saken for Stortinget, fordi Stortinget har jo nedstemt et pålegg til henne om å gjøre det. Derfor trekkes det forslaget.

Presidenten: Da har representanten Per-Kristian Foss redegjort for at II i forslag til vedtak er trukket.

Bent Høie (H) [13:23:56]: Representanten Kolbergs innlegg setter jo saken i et litt underlig lys, for man kunne ut fra det innlegget oppfatte det slik at regjeringspartiene var like opptatt som opposisjonen av at regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget skulle bli holdt, og iverksettelse skulle vært gjennomført, men de regnet med at dette ikke var gjort bevisst fra regjeringens side, og – som representanten Foss var inne på – da må jo dette ha vært gjort i en ubevisst tilstand i regjeringen. Det er litt spesielt, for da man hørte både tidligere statsråd Hanssen og den nåværende statsråden i høringen, og ser på svarbrevene som er kommet fra statsråden, ikke minst i forbindelse med helse- og omsorgskomiteens behandling av det nye hjerteregisteret, lå det en klar tone om at siden denne endringen skjedde i Stortinget, hadde det vært mye mer krevende.

Men det at Stortinget – i en situasjon der man har en regjering med flertall – endrer en stortingsproposisjon og forsterker spørsmålet knyttet til personvern, burde jo ha ført til det motsatte, nemlig at regjeringen var ekstra bevisst på å følge opp informasjonen til Stortinget. Når en lov som Stortinget selv hadde endret og tatt initiativ til, faktisk ikke – etter regjeringens syn – var mulig å gjennomføre på det tidspunktet Stortinget hadde bestemt, burde det i seg selv gjort at regjeringen, og ikke minst embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementet, var på nåleputer når det gjelder å følge opp informasjonsplikten til Stortinget – og ikke ført til sløvsinn, slik representanten Kolberg i realiteten sier at det gjorde.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:25:57]: Bare helt kort. Siden Kolberg snakket om en informasjonsplikt – hvis jeg skulle forstå innlegget – som var nærmest subjektiv, altså at man kan gradere informasjonsplikten regjeringen har overfor Stortinget ut fra om man hadde ønske om å informere, eller ikke var bevisst at man burde informere, vil jeg bare på Kristelig Folkepartis vegne si at det er vår mening, helt klart, at regjeringens informasjonsplikt er objektiv overfor Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.