Bent Høie (H) [10:45:50]: Det har vært bred politisk enighet om behovet for en bedre samordning av helsetilbudet i hovedstadsområdet. Denne interpellasjonen handler om hvordan vi skal sikre at hovedstadsprosessen gjennomføres på en måte som ivaretar pasientsikkerheten og kvaliteten på tilbudet. Mitt hovedanliggende er å forsikre meg om at statsråden følger opp det politiske ansvaret hun har, for at den svært krevende prosessen kommer i mål på en betryggende måte.
Allerede i 2004 fikk regjeringen Bondevik II utarbeidet en rapport som viste hvordan manglende samordning av helsetilbudet i hovedstadsområdet svekket helsetilbudet til pasientene. På dette tidspunkt gikk grensen mellom Helse Sør og Helse Øst rett gjennom Oslo by. Mange av fagmiljøene på hver side av denne helsepolitiske muren var for små til å sikre optimal kvalitet og pasientsikkerhet. Dublering av funksjoner bandt opp ressurser som kunne ha vært benyttet til å gi pasienter mer og bedre behandling. Samtidig førte dette til en dobbel administrasjon og et byråkratisk system for pasientene. Fra faglig og politisk hold ble det derfor pekt på at samling av fagmiljøene ville styrke kvaliteten og forskningen i helsetjenesten. Bare gjennom bedre samordning av støttefunksjoner i dette området skal man kunne frigjøre beløp i 100-millionerklassen, som kan brukes til mer og bedre behandling, samt til investering i nytt medisinsk utstyr og forskning.
Daværende helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen lanserte forslaget om en sammenslåing av Helse Sør og Helse Øst, og forslaget ble fremmet av Høyre i Stortinget i 2006. Fusjonen ble gjennomført av regjeringen Stoltenberg II 1. juni 2007. Helse Sør-Øst fikk dermed ansvaret for å gi bedre helsetjenester til over halvparten av landets befolkning ved hjelp av 69 000 gode medarbeidere, fordelt på 16 lokale helseforetak. Gjennom inndeling i sykehusområder er det bl.a. etablert et nytt Oslo universitetssykehus, som omfatter virksomheten både ved Ullevål, Rikshospitalet og Aker.
En av de mest krevende oppgavene i Helse Sør-Øst er samordningen av hovedstadsområdet – den såkalte hovedstadsprosessen. Prosessen innebærer en omfattende omstilling for å sikre bedre samordning av spesialisthelsetjenestetilbudene i Oslo og Akershus. Det er vedtatt at de spesialiserte regionfunksjoner skal samles på Gaustad, og at Ullevål skal være lokalsykehus for Oslos befolkning. 160 000 pasienter fra Alna og Follo skal være overført fra Oslo universitetssykehus til opptaksområdet for Ahus innen 1. januar 2011. Ansvar for fusjonen innenfor bl.a. pediatri, dialyse samt øre-nese-hals skal overføres fra Oslo universitetssykehus til Vestre Viken i løpet av første tertial 2011.
Det skal gjennomføres en såkalt redesign av klinikkene i Oslo universitetssykehus for å samle klinikker som nå er spredt på ulike adresser i hovedstaden. Dette er avgjørende for å sikre bedre kvalitet i pasienttilbud og forskning. Deretter skal man legge grunnlaget for å ta ut samordningsgevinsten, som på sikt skal gi en mulighet for investering i nye lokaler og bedre medisinsk-teknisk utstyr.
Representanter for ledelse, ansatte og pasienter ved de berørte helseforetakene har vært tydelige på at hovedstadsprosessen innebærer veldig krevende omstillinger, på grensen av det forsvarlige.
Fra Høyres side vil vi understreke at hensynet til pasientsikkerhet og kvalitet i behandlingstilbudet må være overordnet andre hensyn i en slik prosess. Oslo universitetssykehus påpeker i sine styredokumenter fra 30. september i år at det er flere, betydelige risikofaktorer i prosjektet. Det lyser rødt for overføring av pasienter fra Oslo universitetssykehus til Vestre Viken og Ahus. Ansvaret for øyeblikkelig hjelp overføres fra 1. januar 2011, og fra samme dato skal sistnevnte sykehus overta ansvaret for kronisk syke og henvisning av nye pasienter i sine nye opptaksområder.
Det er særlig tidsfaktoren som er kritisk her. Styret ved Ahus har oppgradert vurdering av risiko ved pasientoverføring, fordi rekruttering av personell ennå ikke er på plass. En av de mest åpenbare problemene i denne kompliserte prosessen med overføring av pasienter er at det ikke er avklart hvilke personalbehov Oslo universitetssykehus vil ha i framtiden. Dette har ført til at rekruttering av nytt personell til Ahus og Vestre Viken har vært vanskelig. Bemanningsplaner for Oslo universitetssykehus skal foreligge først 15. oktober, bare to og en halv måned før store pasientgrupper skal overføres og personell må være på plass på Ahus og Vestre Viken. Det fører også til utfordringer for andre helseforetak andre steder i landet hvis en kommer i en situasjon der det blir kraftig konkurranse om helsepersonell i det området som fra før av har sterkest trykk, og en da begynner å tappe sykehus ellers i regionen for fagfolk.
Fra Høyres side støtter vi helseforetakenes vurdering om at den praktiske overføringen av pasientene først skal finne sted når tilstrekkelig personell er på plass. Vi merker oss at helseforetakene samarbeider for å få dette på plass, og henstiller til statsråden å foreta en fortløpende vurdering av om dette lar seg realisere på et forsvarlig vis.
Det er krevende å snu pasientstrømmene innen 1. januar 2011, og dette må gjøres innenfor rammen av retten til fritt sykehusvalg. Oslo universitetssykehus mener at det er liten risiko for at denne prosessen rammer akuttbehandling, med de alvorlige konsekvenser dette vil få for pasientbehandlingen. Det er iverksatt tiltak for å redusere risikoen ytterligere, men jeg vil be statsråden forsikre oss om at dette gjennomføres på en slik måte at en ikke setter liv og helse i fare.
Oslo universitetssykehus mener det er en stor risiko for at overføringen fører til økt ventetid for behandling, fordi omstillingsprosessen tar mye tid fra pasientrettet virksomhet. Dette vil i så fall være stikk i strid med regjeringens uttalelse om at en forventer redusert ventetid neste år. Jeg vil utfordre statsråden til å gi en realistisk vurdering av muligheten for å oppnå dette når en har en så stor omstillingsprosess for befolkningen i Oslo og Akershus – som i realiteten utgjør halvparten av landets befolkning.
Helseforetakene har også påpekt at omstillingsprosessen er kostnadskrevende, særlig fordi personellbehovet økes når fusjoner overlappes under en kompleks prosess med overføring av pasienter. Dette er en utfordring mange helseforetak i landet står overfor gjennom sine omstillingsprosesser. Samtidig er det liten tvil om at hovedstadsprosessen er særlig krevende i omfang og i kompleksitet. Selv om omstillingen på sikt forventes å frigjøre ressurser, er det kortsiktige bildet at utgiftene øker samtidig som inntektene reduseres.
Styreleder ved Oslo universitetssykehus, Steinar Marthinsen, gikk i juni til det uvanlige skritt å varsle sin eier i Helse Sør-Øst om at de økonomiske utfordringene var så omfattende at de truet gjennomføringen av hovedstadsprosessen. Den samme Marthinsen uttalte i kraft av sin stilling som direktør i Helse Sør-Øst at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2011 er positivt for helseregionen. Det er ønskelig at statsråden avklarer om dette innebærer at omstillingen i hovedstadsprosessen kan gjennomføres på et forsvarlig vis, samtidig som ventetiden skal reduseres, samhandlingen med kommunene styrkes og budsjettene holdes.
Vi har sett tendenser til at de berørte helseforetakene og Helse Sør-Øst peker på hverandre, mens helse- og omsorgsministeren peker på Helse Sør-Øst når bekymringen for gjennomføringen av hovedstadsprosessen kommer opp. Helseforetaksmodellen innebærer at mye av ansvaret for den løpende drift og viktige beslutninger er tillagt de regionale helseforetakene og de lokale helseforetakene. Jeg vil likevel understreke at vi aldri har delegert det overordnede politiske ansvaret for å sikre trygg og god pasientbehandling. Det var et politisk vedtak som igangsatte hovedstadsprosessen, og det er et politisk ansvar at prosessen føres trygt i havn. Det er et politisk ansvar for helseministeren overfor Stortinget å klargjøre at den prosessen som nå er i gangsatt, er kvalitetssikret på en slik måte at en ikke risikerer at dette fører til svikt i pasientbehandlingen, redusert kvalitet eller manglende tilbud i hovedstadsområdet.
Hovedstadsprosessen berører også de andre lokale helseforetakene i Helse Sør-Øst. I ettermiddag er det et stort fakkeltog på Sørlandet knyttet til de utfordringene som Helse Sørlandet står overfor, som er nært tilknyttet Helse Sør-Østs økonomiske situasjon og knyttet opp mot hovedstadsprosessen.
Etter min vurdering er dette den største omorganisering norsk helsevesen noen gang har stått overfor – ikke i tall, men på grunn av at det er denne omorganiseringen som berører flest ansatte i helsevesenet, og ikke minst er det den omorganisering som berører flest pasienter i helsevesenet. Tidligere har omorganiseringer kun berørt ledelse og organisering.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:56:12]: La meg først slå fast at hensynet til pasienter og kvaliteten i pasientbehandlingen er det aller viktigste for meg, og det er det aller viktigste i spesialisthelsetjenesten. Det er også dette som er i fokus når vi skal gjøre store omstillinger som vi står overfor – og som vi er midt inne i nå.
Samtidig er jeg opptatt av at vi skal levere sykehustjenester som bidrar til trygghet for alle. Det er derfor vi har styrket sykehusaktiviteten betydelig gjennom vårt forslag til statsbudsjett. Det viktigste vi gjør for å sikre et godt og forsvarlig helsetilbud, er at vi evner å prioritere de offentlig finansierte helsetjenestene. Vi må imidlertid også sørge for at tjenestene er organisert slik at det kan leveres sykehustjenester med høy kvalitet, sikkerhet og tilgjengelighet.
Som representanten Høie var inne på, var det slik for noen år tilbake at sykehusene i Oslo lå i to ulike helseregioner, og fagmiljøene innenfor samme fagområder var lokalisert på flere steder. Det var klare forbedringsmuligheter ved å samordne fagmiljøene og gjøre tilbudet mer oversiktlig for pasientene. Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst var et faktum i 2007. Den nye regionen fikk et klart oppdrag om å få til bedre samordning og bedre ressursbruk i regionen og i hovedstadsområdet spesielt.
Både Oslo universitetssykehus og Ahus står foran krevende endringer og viktige utfordringer for å ivareta pasientene og de ansatte.
Omstillingene på Oslo universitetssykehus skal styrke kompetansen i miljøene og sikre en bedre ressursbruk. Dette vil også gjøre tjenestene mer likeverdige og oversiktlige for befolkningen og lette samhandlingen mellom sykehusene og kommunen. Samlingen av flere funksjoner på henholdsvis Ullevål sykehus og Rikshospitalet vil skje i flere trinn og gjennomføres i løpet av 2011 og 2012. Dette er endringer som har mindre konsekvenser for pasientene, men som innebærer flytting og samling av fagmiljøer.
Jeg forutsetter at Helse Sør-Øst RHF sørger for at Oslo universitetssykehus har en god dialog med fagmiljøene ved de tre respektive sykehusene, slik at flyttingen av funksjoner og samling av fagmiljøer skjer på en forsvarlig og godt planlagt måte – og slik at gode fagmiljøer ikke forringes som følge av manglende forutsigbarhet og innflytelse på egen arbeidssituasjon. Når beslutningen er tatt og flyttingen er tidfestet, skal dette kommuniseres klart og tydelig både til fagmiljøene og til omverdenen. I en fase med tunge omstillinger er en kommuniserende ledelse særdeles viktig for å skape forståelse og bygge tillit.
En annen konsekvens av omstillingene er at befolkningen i bydel Alna og i Follo skal overføres fra Oslo universitetssykehus til Ahus fra 2011. Samlet sett innebærer dette et redusert pasientgrunnlag for Oslo universitetssykehus på 160 000 mennesker og tilsvarende økt pasientgrunnlag for Ahus. Kapasiteten ved de to helseforetakene må tilpasses det endrede pasientgrunnlaget.
Ifølge Helse Sør-Øst er tilpasset bemanning en identifisert risikofaktor i hovedstadsprosessen. Dersom Ahus skal kunne håndtere det økte pasientgrunnlaget fra 2011, må bemanningen ved Ahus økes. Dette er tenkt gjort bl.a. gjennom å legge til rette for overflytting av bemanning fra Oslo universitetssykehus. Det har vært forsinkelser i denne prosessen, men det legges nå til grunn at det vil være nok søkere ved de utlyste stillingene ved Ahus.
Men uavhengig av disse utfordringene har Helse Sør-Øst forsikret meg om at ingen pasienter skal overføres fra Oslo universitetssykehus til Ahus før det er sikkerhet for at pasientene vil få et minst like godt tjenestetilbud ved Ahus. Befolkningen i hovedstadsområdet, og i Groruddalen, skal være sikret et likeverdig og forsvarlig lokalsykehustilbud enten tilbudet gis ved Oslo universitetssykehus, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Diakonhjemmet eller Ahus.
Det har vært oppmerksomhet ved om det fortsatt vil være drift på Aker sykehus etter 2010. Ifølge Helse Sør-Øst skal driften ved Aker sykehus videreføres frem til flytting av funksjoner til henholdsvis Ullevål sykehus og Rikshospitalet er gjennomført. Jeg er gjort kjent med at den ortopediske virksomheten flyttes i løpet av første halvår 2011, og at operasjonsstuene i økende grad vil brukes til dagkirurgi. Flytting av funksjoner som urologi, karkirurgi, gastrokirurgi og indremedisin vil skje senere i 2011 og 2012. Jeg har, som nevnt, forutsatt at Helse Sør-Øst sørger for at Oslo universitetssykehus har god dialog med fagmiljøene, og at beslutninger og tidfesting av flyttingene kommuniseres klart og tydelig både til fagmiljøene og til omverdenen.
Helseutfordringene i Oslo er store. Vi må derfor styrke tilbudet til befolkningen. Samhandling mellom sykehusene og kommunen vil bidra til dette. På den måten kan vi tilby tjenester til f.eks. syke eldre og mennesker med kroniske sykdommer, med psykiske problemer og med rusmiddelavhengighet. Tiltak mot livsstilssykdommer og sosiale helseforskjeller er også viktig i storbyen. Slik kan vi forebygge sykehusinnleggelser og bedre helsen til sårbare grupper.
Jeg ga tidlig uttrykk for at frigjorte arealer ved Aker sykehus måtte kunne brukes til en samhandlingsarena mellom sykehusene i hovedstadsområdet og Oslo kommune. I løpet av dette året har det vært dialog mellom Helse Sør-Øst og Oslo kommune for å utvikle en samhandlingsarena ved Aker sykehus. Senteret skal tilby tjenester som ligger i grensesnittet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Dette er tjenester til mennesker med sammensatte lidelser, med kroniske lidelser, med behov for rehabilitering, med diabetes, med hjerte- og lungelidelser, med psykiske problemer og rusmiddelavhengighet. I tillegg er det forslag om etablering av et tilbud om lindrende behandling i livets sluttfase og et forsterket sykehjem med en utvidet konsultasjonstjeneste fra fagspesialitetene på sykehusene. Ifølge Helse Sør-Øst skal også enkelte spesialisthelsetjenester videreføres og fortsatt være på Aker fra 2013. Dette er f.eks. polikliniske tilbud, elektiv dagkirurgi, rehabilitering og dialyse.
Omstillinger er nødvendige. Helsetjenesten kan ikke være i ro mens utfordringene og behovene endres. Samtidig er omstillingene krevende å gjennomføre. Helse Sør-Øst følger prosessen tett og gjør fortløpende risikovurderinger som et grunnlag for å treffe nødvendige tiltak, dersom det skulle være behov for det.
I foretaksmøter og oppdragsdokument stiller jeg både spesielle og generelle styringskrav som har relevans for omstillingene. Departementet har jevnlige oppfølgingsmøter med Helse Sør-Øst for å følge omstillingene særskilt opp. Vi skal ikke undervurdere at arbeidet er krevende, men det er også nødvendig for å få til et fremtidsrettet tilbud til befolkningen innenfor våre bærekraftige rammer.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Bent Høie (H) [11:04:17]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg hadde imidlertid forventet en klarere tilbakemelding om hva statsråden har gjort for å forsikre seg om at denne prosessen er godt nok kvalitetssikret. Dette svaret var også preget av den typen ordbruk som en nå opplever i større og større grad når en diskuterer utfordringer i helsevesenet – nemlig at statsråden, som eier Helse Sør-Øst, sier at hun forutsetter at osv., og når da Helse Sør-Øst blir utfordret på det samme, svarer Helse Sør-Øst, som eier Oslo univeritetssykehus og Ahus, at de forutsetter at osv., osv. Dette er ikke tilfredsstillende i forhold til det ansvaret helseministeren har overfor Stortinget når det gjelder den største delen av helsevirksomheten vår, nemlig Helse Sør-Øst. Jeg hadde forventet at helseministeren i dag kunne forsikre Stortinget om at helseministeren hadde tatt en del grep for å forsikre seg om at denne prosessen var tilstrekkelig kvalitetssikret.
Det at Helse Sør-Øst følger prosessen tett, er helt åpenbart siden en av direktørene i Helse Sør-Øst er styreleder i Oslo universitetssykehus. Det i seg selv er et problem nettopp fordi det resterende styret da sannsynligvis ikke vil føle det samme ansvaret for prosessen som hvis en hadde hatt et selvstendig, uavhengig styre. Det betyr at når vi nå står overfor den største omorganiseringen i norsk helsevesen som berører ansatte og pasienter, så virker ansvaret noe pulverisert og ikke plassert, og helseministeren er heller ikke tydelig nok overfor Stortinget i forhold til Helsedepartementet og helseministerens involvering i en så betydelig prosess. Et ganske klart tegn på det er at denne prosessen nesten ikke er omtalt i statsbudsjettet for 2011. Altså: Den største omorganiseringen i norsk helsevesen som berører pasienter og ansatte, er nesten ikke omtalt i det statsbudsjettet som omhandler det året da de fleste av disse endringene skal foregå.
Når det gjelder ventetider, så er det flyttet i risiko, både fordi det er stor sannsynlighet for at det skjer endringer i ventetiden, og at dette kan ha alvorlige konsekvenser. Allikevel var det ikke berørt i statsrådens svar.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:07:37]: I den foretaksmodellen som Stortinget har valgt for styringen av helseforetakene, er det slik at styringen går gjennom oppdragsdokument og foretaksmøter som vi berammer når vi ser at det er nødvendig.
Jeg ble spurt om omstillingen kunne foretas i henhold til at budsjetter skulle holdes og at ventetider ikke skulle økes. Jeg har bare lyst til å minne om når det gjelder budsjettene, at det har vært en klar forbedring, slik at for 2009 var helseforetakene i økonomisk balanse. Det er det sikreste og det beste utgangspunkt for at man skal jobbe videre med å øke kvaliteten og få ned ventetidene ved sykehusene. Og jeg har stilt klare krav om at ventetidene skal ned. De skal ikke øke. Det har vært økning i ventetidene, selv om vi også må forklare det noe med at det har vært en stor økning i pasientbehandling, men det er likevel ikke godt nok. Ventetidene skal vi jobbe for å få ned.
Så er det spørsmål om hva gjør jeg for å sikre at denne omstillingsprosessen går etter planen? Ja, som jeg sier: ved oppdragsdokumenter og foretaksmøter. Jeg har lagt opp til mye mer jevnlige møter med Helse Sør-Øst, nettopp for å følge denne prosessen, følge opp avvik, og også disse rapportene som er sett på når det gjelder å følge opp avvik, for å kunne justere og iverksette tiltak og sørge for at det skjer. Det er ikke slik at ansvaret er pulverisert, men det er et ansvar på hvert enkelt nivå. Derfor har også Oslo universitetssykehus et stort ansvar når det gjelder gjennomføringen av sin egen omstillingsprosess. Det er en stor virksomhet – det er sant nok – men likevel kan man ikke fraskrive seg ansvaret på noe nivå – det gjør heller ikke jeg.
Are Helseth (A) [11:10:29]: Denne interpellasjonen viser at vi innenfor styringssystemet for spesialisthelsetjenesten bruker denne talerstolen for helsepolitisk debatt. Hovedstadsprosessen bygger på sammenslåing av de tidligere regionale helseforetakene Sør og Øst. Dette ble gjort for å bøte på ikke optimal ressursutnyttelse og mangelfull koordinering. Det var ikke god nok koordinering av investeringsprosjekter på tvers av regionene, og det var manglende samsvar mellom behandlingsgrunnlagene, f.eks. ved at 60 pst. av pasientene til Rikshospitalet-Radiumhospitalet kom fra Helse Øst, mens sykehuset eiermessig tilhørte Helse Sør. Det var viktig for vurderingen bak sammenslåingen at en bedre koordinering i Sør-Øst-området kunne føre til bedre spredning også av spesialister til sykehustilbud i landet for øvrig. Det var også lagt vekt på at forskningen skulle bli mindre fragmentert og bedre koordinert. Samlet sett ble en sammenslåing vurdert å være en bedre og riktigere ressursutnyttelse. Resultatet av dette skulle komme alle de regionale helseforetakene til gode. Slik jeg husker det, ble en slik tankerekke ikke bestridt av de aktuelle regionforetakene før sammenslåingen. Det nye regionforetaket har gjennomført en omfattende strategisk prosess og dernest organisert seg i såkalte sykehusområder.
Omstilling i kompetanseorganisasjoner er i seg selv krevende. Det blir ikke lettere når fire av de opprinnelige sykehusene også er universitetsinstitusjoner. Kompleksiteten øker ytterligere ved at døgnkontinuerlig drift skal videreføres under endringsarbeidet, og det er uakseptabelt å tape kvalitet i den medisinske behandlingen i kortere eller lengre tid.
Interpellanten har reist en problemstilling som er omfattende, og jeg vil måtte begrense mitt innlegg til utvalgte politiske vurderinger. Jeg velger å knytte kommentarer til hovedstadsprosessens strategiske retning, til prosessforståelsen og til sammenhengen mellom hovedstadsprosessen og Samhandlingsreformen. Etter min forståelse er hovedgrepet i hovedstadsprosessen en geografisk samling av nasjonale og regionale spesialisthelsetjenestefunksjoner på ett sted og fortsatt spesialisthelsetjeneste på lokalsykehusnivå på andre lokasjoner i hovedstaden. Jeg mener dette er et riktig hovedgrep for framtidig gode tilbud både når det gjelder nasjonale og regionale funksjoner, og når det gjelder lokalsykehusfunksjoner.
Gitt dette blir neste logiske ledd å erkjenne prosessens kompleksitet, og dermed behovet for kompetanse på trygg gjennomføring. En svakhet etter min mening ved samtiden er at vi teller det som er lett å telle, og at vi lett beregner risiko basert på sikre tallstørrelser. Materielle investeringskostnader som bygg er lett å telle i kroner, og vi har detaljert kvalitetssikring med angivelse av statistisk usikkerhet før vi vedtar prosjektene. Når vi kommer til utviklingsprosjekter som dreier seg om kunnskap og mennesker, mangler vi så enkle tall, og derfor er kvalitetssikringen og usikkerhetsberegningene mye vanskeligere. Det bør påkalle betydelig ydmykhet og høy status for kunnskap om ledelse av kompetanse i vår tid. Jeg observerer i hverdagen at lederskap som får dette til, godt involverer medarbeiderne og erkjenner at avdelingsledelsene må delta som premissleverandør opp mot ledelse, og som bindeledd fra toppledelse til de titusener av medarbeidere som møter pasientene én og én. Det kreves også en åpen og trygg kultur som produserer gode risikoanalyser og agerer på disse.
Hovedstadsprosessen er også en mulighet til å realisere Samhandlingsreformen. Det øker kanskje kompleksiteten i prosessen fordi kommunen skal være en fullverdig samarbeidspartner, men det er lettere å finne gode løsninger når organisasjonen formes, enn senere når den har satt seg. Her har regionforetak og kommune felles forpliktelser overfor sitt sørge-for-område og sine innbyggere, og jeg forventer at det oppdraget løses.
Peter N. Myhre (FrP) [11:15:27]: Jeg må nok si at jeg ikke kjenner meg så veldig godt igjen i den virkelighetsbeskrivelsen som helse- og omsorgsministeren kom med i sitt svar til interpellanten, som for øvrig skal ha takk for å ha tatt opp denne viktige saken.
Jeg legger også til grunn innledningsvis at jeg husker godt det vedtaket som ble fattet i Stortinget tidligere i år om å nedlegge Aker universitetssykehus, og at vedtaket ble fattet med Arbeiderpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets stemmer.
Det er altså blitt satt i gang en prosess. Når helse- og omsorgsministeren, og for så vidt også representanten Helseth nå nettopp, på en snedig måte unngår den risikoanalysen som jeg står med her, blir jeg bekymret. Denne risikoanalysen er utarbeidet slik at det er satt opp syv problempunkter. Det er antydet en mulig årsak til og begrunnelse for de problemene som er oppstått, og hvilke konsekvenser de vil få. Det er også gitt et anslag over hvor sannsynlig det er at problemene vil oppstå, og hvor alvorlige konsekvensene vil bli.
Når det gjelder parameter nr. 1, akuttberedskap ved ut- og innfasing av pasientstrømmer, antyder rapporten at pasienter tilhørende Ahus vil kunne bli feilsendt til Oslo universitetssykehus, og at det vil bli en redusert akuttberedskap, noe som rapporten antyder vil ha svært alvorlige konsekvenser.
Parameter nr. 2 er økning i ventelister. Konsekvensene vil bli et midlertidig redusert behandlingstilbud, forlenget ventetid og eventuelle fristbrudd. Sannsynligheten for at dette vil skje, er stor, og konsekvensene er alvorlige, står det i rapporten.
Parameter nr. 3: Manglende kontinuitet i pasientbehandlingen vil kunne føre til midlertidig redusert behandlingstilbud og kontinuitet, opplevd utrygghet hos pasienter, pasienter kan falle ut av behandlingssystemet og tap av gode samarbeidsrelasjoner. Sannsynligheten for dette er moderat. Konsekvensene vil være alvorlige.
Så er det parameteren arbeidsmiljø og belastning på nøkkelpersonell. Det vil føre til dårlig arbeidsmiljø og økt sykefravær. Sannsynligheten for at dette vil skje, er stor, og konsekvensene er i henhold til denne rapporten meget alvorlige.
Jeg skal gå videre til parameteren kostnadskontroll og gjennomføringskostnader. Det vil kunne føre til økte kostnader på grunn av behov for reservekapasitet i ut- og innfasingsperioden. Det vil føre til økte lønnsutgifter for å erstatte/supplere nøkkelpersonell og fagkompetanse, spesielt i ut- og innfasingsperioden og redusert kapasitet. Sannsynligheten for at dette skjer, er stor, og konsekvensene er svært alvorlige.
Jeg er bekymret når helseministeren likevel avgir garantier i fleng om at dette skal gå så bra, for det er ingenting som tyder på at denne prosessen går bra, og at den er under kontroll. Det er altså snakk om å nedlegge det eneste sykehuset i Oslo øst, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har vedtatt. Det skal altså gjøres innenfor ordningen «fritt sykehusvalg» ved at man allierer seg med kommunehelsetjenesten og fastlegene for å kanalisere pasienter til Ahus.
Avslutningsvis vil jeg bare spørre: Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne denne prosessen bli satt i gang uten at det var et klart politisk ønske om det? Det er jo mange representanter, ikke minst fra Arbeiderpartiet, og særlig i Oslo, som har gitt uttrykk for sterk skepsis, og det er definitivt ingen lokale ønsker om verken å sette denne prosessen i gang, nedlegge Aker universitetssykehus eller gjennomføre prosessen for øvrig. Det ansvaret som regjeringen har for den overordnede styringen av helsevesenet, er ikke fjernet ved etablering av helseregioner og foretak. Derfor har helse- og omsorgsministeren en stor oppgave å gjøre her i de nærmeste ukene.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:20:53]: Som interpellanten har påpekt, er det spesielt viktig å sikre at hensynet til pasientsikkerhet og kvalitet på det totale tilbudet er overordnet andre hensyn i en slik prosess. Det har kommet alvorlige bekymringsmeldinger når det gjelder enkelte deler av funksjonsfordelingen. Helse Sør-Øst nedsatte i 2009 et regionalt utvalg som skulle vurdere funksjonsfordelingen innen karkirurgi, som la fram sin innstilling våren 2010. Innstillingen har vært til høring, og alle berørte parter, bl.a. Den norske legeforening, spesialistkomiteen for karkirurgi og generell kirurgi og Norsk karkirurgisk forening, har uttalt seg. De er entydig negative til å flytte karkirurgien fra Ahus til Oslo universitetssykehus. Det var bare Oslo universitetssykehus som var positive.
Jeg er blitt kjent med at det uten styrets kjennskap eller godkjennelse på initiativ fra Oslo universitetssykehus ble nedsatt et nytt utvalg for å vurdere karkirurgien i hovedstadsområdet, og hvor Oslo universitetssykehus foreslår å legge ned avdeling for kar- og torakskirurgi på Ahus og flytte den til Oslo universitetssykehus. Dette mener de nevnte fagmiljøene vil ha store negative konsekvenser for helsetilbudet til Akershus-befolkningen og for Ahus, som fra 1. januar 2011 vil være det største områdesykehuset i Norge. Det fremgår av styrevedtak fra Helse Sør-Øst i 2008 at et områdesykehus skal ha enhetlig ansvar for sin befolkning, inklusiv vanlige spesialisthelsetjenester og akuttfunksjoner.
Grunnen til at det anses som uforsvarlig å fjerne dette fagtilbudet fra Ahus, er ikke bare effekten for karkirurgien, men også konsekvensene for andre pasientgrupper. Ved Ahus er kar- og torakskirurgien organisert i en og samme avdeling. Kreftmeldingen fra 2010 fastslår at Ahus fortsatt skal utføre denne lungekreftkirurgien i det nye opptaksområdet. Dersom karkirurgien ved Ahus fjernes, nedlegges også torakskirurgien, noe som betyr manglende kirurgisk service for hele lungepasientgruppen.
Avdelingen yter også service overfor mange andre pasientgrupper, som bl.a. nyresyke, diabetespasienter, sårpasienter og pasienter med brannskader. I tillegg har avdelingen støttefunksjon for mange andre avdelinger ved sykehuset. Dessuten yter avdelingen service til alle sykehusets avdelinger med hensyn til hjelp ved livstruende blødninger, som ved gynekologiske komplikasjoner, fødselskomplikasjoner, traumer osv. Det er fastslått at Ahus skal være traumeberedskapssykehus og kunne avlaste Oslo universitetssykehus for traumepasienter.
Høringsinstansene mener derfor at en sentralisering til Oslo universitetssykehus vil føre til dårligere pasientbehandling med forflytning av pasienter mellom Oslo universitetssykehus og Ahus. Det vil bli en stor belastning for pasientene og føre til en kostbar og meget krevende logistikk. Videre mener de at det med stor sannsynlighet vil få negative effekter på pasienttilbud, pasientlogistikk, omdømme og økonomi, og det anses som en risiko i forhold til det å håndtere et utvidet opptaksområde fra 2011 – og det er alvorlig.
Ahus ble tatt i bruk for to år siden. Det er gjort betydelige investeringer på både radiologisk avdeling og på operasjonsavdelinger for full kar- og torakskirurgisk virksomhet.
Ved en nedleggelse av avdelingen mener høringsinstansene at Ahus også vil miste status som utdanningssykehus for en rekke spesialiteter innen spesialistutdanning for leger. Det vil bety svekket legerekruttering og en forvitring av forskningen, og det vil være uforenlig med status som universitetssykehus på sikt.
Vi kjenner ikke til noe sykehus, verken i Norge eller i Europa, av denne størrelsesorden som ikke har kar- eller torakskirurgisk kompetanse tilgjengelig på døgnbasis. Høringsinstansene mener at dersom det blir endelig vedtatt å legge ned den servicen, vil det svekke både det akuttmedisinske tilbudet og det totale helsetilbudet til befolkningen i Akershus vesentlig. Det kan ikke Høyre akseptere.
Jeg vil be statsråden følge opp denne saken og sette seg godt inn i forslaget om nedleggelse av karkirurgien ved Ahus og de konsekvensene dette vil få for pasientene, og at hun sikrer at det totale helsetilbudet til Akershus-befolkningen opprettholdes. Dette er helseministerens ansvar og ingen andres.
Laila Dåvøy (KrF) [11:26:03]: Dette er en viktig interpellasjon. Takk til interpellanten for å ha reist den! Mange mennesker i denne delen av landet vårt er sterkt involvert. Debatten om hovedstadsprosessen har gått høyt de siste månedene i mange leirer. Allerede for et halvt år siden sa Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, at denne prosessen ser ut til å gå mot en kollaps. Vi hører i dag statsråden si at alt går riktig for seg, og at hun ikke er bekymret for det.
Etter sommerferien kunne vi lese en uttalelse fra Fagforbundet i Oslo universitetssykehus, der de bl.a. sa følgende:
«Sykehusene har valgt å gjennomføre overgangen av personell på en måte som Fagforbundet og flere arbeidstakerorganisasjoner ikke kan stille seg bak.»
De sier videre at overgangsprosessen ikke er koordinert og synkronisert slik at ansatte kan ha en nødvendig oversikt over fremtiden til egen stilling og egne arbeidsoppgaver før de tvinges til å ta stilling til om det er aktuelt å søke stilling på Ahus.
Verneombudet ved Aker sykehus sa for kort tid siden at mange må bytte jobb, men at ingen vet hvem som må gå. Mange sier også at prosessen går for fort, som flere har vært inne på her, og at det mangler penger til gjennomføring.
Det kanskje mest alvorlige er nok risikoanalysen som viser at Oslo og Akershus vil få lengre køer og dårligere behandlingskapasitet ved Ahus. Er ikke dette et tegn på at det trengs mer tid, at usikkerheten er for stor til å gjennomføre prosessen allerede fra 1. januar neste år? Det er mitt spørsmål.
Nå er det ikke bare i Oslo-regionen at det er skapt utrygghet i sykehussektoren. I flere fylker leser vi hver dag om utrygghet og forslag om nedleggelser, det være seg av sykehus, avdelinger, akutt- eller fødetilbud.
I går våknet vi til NRKs morgennyheter der stortingsrepresentant Erling Sande fra Senterpartiet sa at han ikke ville ta gjenvalg dersom lokalsykehuset i Nordfjordeid blir nedlagt. Han mener at føde- og akuttilbudet er selve bærebjelken ved sykehuset. Ikke nok med det – han satte også spørsmålstegn ved Senterpartiets deltakelse i regjeringen dersom de ikke blir hørt på dette punkt.
Forleden fikk jeg en mail fra en av de ansatte ved Nordfjordeid sykehus, som sa følgende:
«Nå er det like før lokalsykehuset på Nordfjordeid er en saga blott. Det er helt fryktelig det som skjer, og det verste av alt er at nye forslag om hvordan man skal organisere fødetilbud ikke blir vurdert økonomisk. Man legger opp til en sterk følgetjeneste og gynekologer som daglig skal kjøre 2 timer frem og tilbake til Førde hver dag. Hva må ikke dette koste?»
Befolkningen oppfatter at sykehuset er i ferd med å bli lagt ned, tryggheten forsvinner. Nordfjordrådet sier at nok en delplan for nedlegging av flere helsetilbud ved Nordfjordeid sykehus vil kunne føre til at sykehuset blir nedlagt når lokalsykehusfunksjonene skal behandles i forbindelse med Nasjonal helse- og omsorgsplan.
Et annet eksempel er sykehuset på Stord. Der uttaler folk at de føler seg hjelpeløse og usikre på fremtiden. De kaller det som skjer, for en organisert nedtrapping fra Helse Fonna, en prosess som de sier har gått over lang tid.
Alle kommunene i Aust-Agder, et annet eksempel, vil kjempe for å beholde et fullverdig sykehus i Arendal.
Jeg merket meg svaret fra statsråden i sted til interpellanten når det gjelder Aker sykehus. Svaret fra statsråden går på at ved Aker sykehus skal flere funksjoner flyttes ut etter 2010. Det skal bli mer dagkirurgi. Det skal bli en samhandlingsarena ved Aker etter hvert. Med andre ord, det vil ikke lenger være et sykehus slik vi definerer sykehus i dag. Det er jo det som allerede har skjedd med veldig mange andre sykehus under Stoltenberg-regjeringen, at man tar den ene funksjonen etter den andre, så blir det til slutt poliklinisk dagkirurgi eller andre ting, og så blir sykehuset nedlagt som sykehus. Og det er ikke vi her i Stortinget som har sagt at ingen lokalsykehus skal legges ned. Det er det faktisk regjeringen som har sagt, og det står endatil i statsbudsjettet for 2011. Da synes jeg at man må heller kunne si at det er det man holder på med. Men iallfall er det en enorm utrygghet ute og går nå, når de regionale helseforetakene helt på egen hånd styrer disse prosessene.
Jan Bøhler (A) [11:31:13]: Jeg synes det er en veldig viktig og god, berettiget interpellasjon som er reist her i dag av representanten Høie, og, kanskje litt i motsetning til ham, synes jeg også at helsestatsråden ga oss informasjon som var mer presis enn tidligere, og som brakte også vår kunnskap her i Stortinget videre.
Det er imidlertid et par ting som jeg synes det er grunn til å dvele ved, og som ligger i den problemstillingen representanten Høie har tatt opp om forsvarlig gjennomføring, om det skjer en forsvarlig overføring av så mange pasienter. Det viktigste punktet jeg vil ta opp, gjelder det som Oslo universitetssykehus sier når de forklarer planene sine. Jeg var bl.a. på et møte i Oslo legeforening nylig der de la fram hvordan de vil gjennomføre prosessen, og der de forutsetter investeringer i størrelsesorden 10–15 milliarder kroner i løpet av de kommende årene på primært Ullevål – det som nå kalles Kirkeveien – og også Riksen og det som kalles Gaustad, men primært Ullevål. Og når de beskriver planene sine om flytting av funksjoner fra Aker bl.a. inn på Ullevål, ligger det i forutsetningene at det skal skje store investeringer med nybygg på Ullevål, som disse 10–15 milliardene innebærer. Det er jo litt vanskelig her fra stortingssida å forstå den tilnærmingen, fordi det har vært så klart at man ønsket å spare helseutgifter i Oslo-området, og at det er investeringer i andre områder i landet som nå er prioritert når det gjelder sykehus. Jeg oppfatter, når man tegner dette kartet, at det i en del av de tingene som også helsestatsråden nå nevnte, som skal flyttes fra Aker til Ullevål i løpet av de kommende årene, også ligger forutsetninger om store investeringer på Ullevåls område, så det jeg tror det er viktig å gå nærmere inn i, er hvordan denne fordelingen mellom Ullevål og Aker osv. skal gjøres.
Da er det kanskje grunn til å presisere litt i forhold til det representanten Peter N. Myhre nevnte i sitt innlegg. Det som ble behandlet her på Stortinget i mai, var et representantforslag fra Fremskrittspartiet som flertallet vedla protokollen, der også Høyre inngikk i det flertallet. Det er grunnen til at jeg synes tilnærmingen til representanten Høie også her i dag er veldig viktig og konstruktiv, fordi det handler om hvordan gjennomføre denne prosessen på en forsvarlig måte, hvordan samle høyspesialiserte tjenester på en forsvarlig måte, og hvordan sørge for at man får effekt ut av den sammenslåingen i Helse Sør-Øst som Stortinget gjorde i 2008. Og hvis man skal snakke om byråkratisk ordbruk, er jo både Ullevål og Rikshospitalet og Aker, alle de tre sykehusene, nedlagt i sin tidligere form – de kalles nå Kirkeveien og Gaustad eller noe lignende og Sinsenveien – de tre lokaliseringene av Oslo universitetssykehus. Det er riktig at de største omstillingene skjer på Aker, men det skjer også store omstillinger på de andre sykehusene, og det var det som ble beskrevet av et ganske stort flertall på Stortinget i forhold til det representantforslaget, og det er en bred omstilling av alle de tre sykehusene dette innebærer. Men det er all grunn til, som også representanten Myhre gjorde, å rette fokus mot hva som skjer i forhold til Aker sykehus, og det er to punkter jeg gjerne vil nevne der. Det er for det første at det er viktig å gå nærmere inn i hva som skal bli på Aker av sykehusfunksjoner nå, fordi man ikke får de 10–15 milliardene til å bygge opp det på Ullevål, og hva det da skal bli på lang sikt på Aker. Nå nevnte, gledelig nok, helsestatsråden at det er viktige funksjoner som nå er på sykehuset, som vil ligge der etter 2013. Da er det viktig å presisere det best mulig, ned på et konkret nivå, slik at de som nå jobber på Aker, og pasientene, vet hva de har å forholde seg til.
Det andre gjelder den samhandlingsarenaen som skal utvikle seg, nye viktige tjenester for hele Oslos befolkning, som er et veldig godt tilskudd og en veldig stor forbedring i forhold til det Stortinget har satt fingeren på: helseforskjeller i Oslo, hvordan jobbe overfor kronikere, livsstilssykdommer osv. Jeg vil si én ting knyttet til hvordan man skal skaffe plass på Ullevål til samling av funksjoner der, at jeg mener man også må sortere andre veien, altså fra Ullevål til Aker, når det gjelder innsats i forhold til livsstilssykdommer, når det gjelder disse samhandlingsoppgavene. Det bør gjelde både fra Ullevål til Aker og fra Lovisenberg og Diakonhjemmet til Aker, slik at man kan samle samhandlingsfunksjonene, livsstilssykdomsoppgavene på Aker.
Geir-Ketil Hansen (SV) [11:36:48]: Jeg tar i grunnen ordet for å understreke det som helseministeren sa i sitt innlegg, at grunnlaget for den prosessen som vi er inne i nå når det gjelder sammenslåingen av sykehusene i Oslo-regionen, er vedtaket om å slå sammen Helse Sør og Helse Øst. Det var et vedtak som ble gjort med bredt flertall i Stortinget. Videre, det var vel ikke nevnt, men vi har altså investert rundt 20 milliarder kr, mener jeg det skal være, i et nytt, moderne sykehus, et av Nordens flotteste – Ahus. Det er også lagt til grunn for den prosessen som skal gjennomføres. Dette er, helt riktig som det er sagt, et av de mest kompliserte offentlige omstillingsprosjektene som blir gjennomført her i landet. Og vi forutsetter, som statsråden også sa, at dette skal gjøres på en forsvarlig måte i forhold til pasientbehandlingen. Det skal ikke gå ut over kvaliteten på pasientbehandlingen. Det skal også gjennomføres på en forsvarlig måte i forhold til personellet, som blir overført til Ahus. Så disse tingene skal ligge til grunn. Og de risikoanalysene som kommer opp nå, er veldig viktige for å ivareta nettopp det.
En understreking av at det må ligge til grunn, og at man om nødvendig også må korrigere kursen, korrigere tempoet og korrigere ressursbruken for å få dette gjennomført på en forsvarlig måte, er veldig viktig. Og jeg føler meg trygg på at statsråden ivaretar det ansvaret på en god måte ved den understrekingen hun ga, nemlig at dette følges tett opp.
Så har jeg lyst til å si – og det var derfor jeg ba om ordet – at dette ikke bare er en sak for hovedstaden. Dette er en sak som har stor betydning for befolkningen i Helse Sør-Øst-området, på Sørlandet og i Innlandet i forhold til framtidige tilbud og framtidige sykehus. Det har også en dimensjon i forhold til nasjonal helsepolitikk.
Spesialisthelsetjenesten står overfor omstillingsutfordringer i stor skala i årene som kommer. Det gjennomføres omstillinger per i dag som utfordrer personell, og som utfordrer kvaliteten på pasientbehandlingen – kontinuerlig. Det har det gjort, og det vil det gjøre. Derfor er gjennomføringen av denne prosessen av stor betydning.
Det er mange som følger med rundt omkring i landet på hvordan dette blir gjennomført. Derfor tror jeg enhver antydning om å skulle stoppe opp og ikke gjennomføre dette ville få store konsekvenser. Det oppfatter jeg at interpellanten ikke har til hensikt, det lå ikke bak, for det ble understreket at Høyre støtter den prosessen som nå gjennomføres. Men det er viktig at den blir gjennomført med god kvalitet.
Det er også SVs utfordring: at den blir gjennomført slik at den både ivaretar kvaliteten på pasientbehandlingen på en god måte og også personellbehandlingen og de omstillingene man der står overfor. Det synes jeg at helsestatsråden ga et godt svar på.
Sylvi Graham (H) [11:40:27]: Fra 1. januar 2011 skal Akershus universitetssykehus kunne gi et godt tilbud til 160 000 nye pasienter fra Alna bydel og fra Follo-kommunene, i tillegg til det de gir i dag. Vi vet at Ahus allerede i dag har utfordringer knyttet til driften av det nye sykehuset, og at inntaket av nye pasientgrupper innebærer en enda mer krevende situasjon.
Slik interpellanten har påpekt, er det helt avgjørende å sikre at denne overføringen skjer på en måte som ivaretar pasientsikkerheten og kvaliteten i helsetilbudet. Administrerende direktør har påpekt overfor styret at rekrutteringssituasjonen er kritisk. Risikoen knyttet til overføring av pasienter fra Oslo universitetssykehus til Ahus ble oppgradert fra gult til rødt så sent som 1. oktober.
Det er positivt at det nå har kommet inn flere søknader til stillingene som skal besettes, men fortsatt må søknadene behandles før nytt personell kan være på plass. Endelig fordeling av legehjemler er heller ikke helt avklart.
Oslo universitetssykehus legger sine endelige bemanningsplaner først 15. oktober. Det er åpenbart at denne delen av prosessen burde vært bedre koordinert, men dette reflekterer nok også hvor krevende omstillingen har blitt med de tidsrammer som er fastsatt.
I mitt skriftlige spørsmål til statsråden i august dette år ba jeg nettopp statsråden redegjøre for status i bemanningsprosessen ved Akershus universitetssykehus, for mye utrygghet har vært luftet i befolkningen i denne tiden. Statsråden forsøkte å berolige i sitt svar av 31. august, og jeg siterer:
«Det er viktig at ikke fagmiljøene forringes som følge av usikkerhet om fremtiden. Samtidig må vi sikre en kompetent og forsvarlig bemanning på de sykehusene som faktisk skal overta og behandle pasientene.»
Rekrutteringsprosessen dreier seg ikke bare om å få tak i nok folk. Det er avgjørende at nytt personell har fått tilstrekkelig opplæring. Helsepersonell skal finne seg til rette i nye stillinger og etablere nye samarbeidsrelasjoner, rutiner skal innarbeides, og nødvendige prosedyrer må være på plass for å gi pasientene et kvalitativt godt behandlingstilbud. Vi vet at personellet i de berørte foretakene er under stort press i denne krevende omstillingen, og helseforetakene vurderer det slik at det er risiko for økt sykefravær. Et forsvarlig arbeidsmiljø er avgjørende for å sikre at pasientene får god behandling. Jeg vil utfordre statsråden til å kommentere hvordan helseforetakene sikrer et godt arbeidsmiljø innenfor den knappe tidshorisonten vi nå har.
Det er innenfor de somatiske behandlingsområdene at overføringen av pasienter er kritisk. For kronisk syke pasienter med behov for oppfølging over tid er dette en spesielt sårbar situasjon. For dem er kontinuitet i relasjonen til helsepersonell veldig viktig for at de skal føle trygghet. Det er avgjørende at noen kjenner dem, deres behov og deres historie. Jeg ber derfor statsråden redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt spesielt for disse pasientene.
Jeg vil også peke på betydningen av at arbeidet med forskning og utdanning kan ivaretas som en del av den nye virksomheten ved Akershus universitetssykehus. Universitetet i Oslo har signalisert at de primært ønsker å opprettholde oppgaver knyttet til utdanning av medisinstudenter ved Oslo universitetssykehus og ikke overføre disse til Ahus i takt med personelloverføringen. Dette kan være uheldig både av hensyn til forskningsmiljøet ved Ahus og for undervisningen av medisinstudenter. En viktig begrunnelse for hovedstadsprosessen har jo nettopp vært behovet for å styrke forskningen, og dermed kvaliteten i behandlingstilbudet.
For befolkningen i Follo er det også av stor betydning at den planlagte videreutviklingen av Ski sykehus, underlagt Aker universitetssykehus, kan finne sted.
Helt til slutt vil jeg understreke viktigheten av at prestisjen i dette prosjektet må være knyttet til en vellykket og forsvarlig omstilling av tilbudet til pasientene i Follo og Alna, og ikke til bestemte datoer eller enkeltaktørers behov for faglig posisjonering.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:45:16]: Først vil eg takke representanten Bent Høie for ein veldig viktig interpellasjon. Dette er ein debatt som har store regionale verknader, og det er ein debatt som viser dei store utfordringane med å gjennomføre hovudstadsprosessen. Det er òg ein debatt som ein ser viser utryggleiken i befolkninga. Når ein diskuterer helsepolitikk, er jo nettopp tryggleik hos folk eit av dei viktige stikkorda som ein burde vere oppteken av. For min del og for Kristeleg Folkepartis del er det også klart at sjukehusreforma er eit stikkord når ein diskuterer hovudstadsprosessen, for sjukehusreforma er kanskje noko av grunnlaget for alle konfliktane ein ser rundt omkring.
Ein ser at det er manglande politisk styring, i verste fall at ein vel å gøyme seg bak styreleiarar og sjukehusstyre i staden for å ta det politiske ansvaret. Mange av avgjerslene blir tekne – sånn opplever ein det i alle fall – i lukka rom, av byråkratar i staden for av politikarar. Ei anna utfordring som ein ser mange stader, er den gjennomgåande representasjonen. Ein ser at det er styreleiarar som er styreleiar i fleire lokale helseføretak og også gjerne har andre posisjonar i helseføretaka.
Det er òg ei stor utfordring at ein har fått store regionar. Det blei vist til i stad at det var brei politisk støtte for å slå saman Helse Sør og Helse Øst. Men Kristeleg Folkeparti var imot den prosessen, nettopp fordi me såg bekymringa med for store regionar.
Det fører meg inn på noko av det eg ønskjer å lufte for statsråden i dag: Konsekvensane med hovudstadsprosessen er store for heile landet. Ved Sørlandet sykehus har det vore ei skeivfordeling, der over 100 mill. kr har mangla. Og det ser ut som om alt bråket rundt hovudstadsprosessen har fått fokuset vekk frå den regionen. I staden har statsråden kunna konsentrere seg om det som skjer i hovudstaden. For oss på Sørlandet ser det ut som om statsråden har gløymt Sørlandet sykehus. Det er iallfall totalt uforståeleg at statsråden kan akseptere å sitje stille og sjå på det som skjer på Sørlandet. Men eg trur det er ein av konsekvensane av reforma. Eg utfordra statsråden i eit skriftleg spørsmål for eit år sidan på om strategiplanen for Sørlandet sykehus framleis låg fast, for det kjem signal gong på gong om at funksjonar blir føreslått flytta frå Arendal sjukehus til Kristiansand sjukehus. Statsråden bekrefta den gongen at strategiplanen låg fast, og ho har også vore tydeleg på at ho ønskjer å rette opp i skeivdelinga med økonomiske midlar – noko som er bra. Likevel ser me at no skjer det noko anna. Det manglar framleis over 100 mill. kr, og utryggleiken i befolkninga er større enn nokon gong.
Det viser det som skjer akkurat i dag, for i dag er det lagt opp til eit fakkeltog i Arendal. Det er kjøpt inn 12 000 faklar. Det viser noko av det store engasjementet som er på feltet, og det viser nokre av konsekvensane som denne saka har. På Sørlandet er det forslag om å flytte barneavdelinga, det er forslag om å flytte nevrologien frå Arendal til Kristiansand. Medisinsk utvikling går utruleg kjapt, og for å følgje med, for å få det beste tilbodet, må ein heile tida også sjå på endringar, sjå om det er mogleg å samle funksjonar for å få eit betre tilbod. Det synest eg er heilt riktig. Men når befolkninga, og politikarar, opplever det som om ein ikkje ser visjonane bak dei forskjellige sjukehusa, ikkje ser heilskapen, men opplever at det blir flytta bit for bit, skaper det utryggleik. Det burde bekymre statsråden at sjukehusleiinga ved Sørlandet sykehus ikkje klarer å gjennomføre endringar, prosessar, utan at det endar opp med eit fakkeltog. Det handlar om prosess, det handlar om kommunikasjon og det handlar om å skape tryggleik.
Så hovudstadsprosessen er ein prosess som har økonomiske konsekvensar for andre landsdelar, og som også har politiske konsekvensar for andre landsdelar. Eg ønskjer at statsråden skal få eit signal frå Sørlandet. No får ho det i kveld ved at mange tusen menneske viser engasjementet sitt. Men signalet er at me ser henne ikkje på Sørlandet. Me opplever at midt i kaoset med hovudstadsprosessen gløymer ho Sørlandet. Politikken som blir ført, skaper utryggleik i befolkninga, og det burde vere ein tankevekkjar når prosessar blir gjennomførde og dei endar med fakkeltog. Sånn burde det ikkje vere.
Presidenten: Før Bent Høie får ordet: Presidenten har registrert at et par representanter har bedt om ordet for annen gang, og presidenten vil derfor gjøre oppmerksom på at det bare er anledning til å ha ett innlegg i interpellasjoner.
Bent Høie (H) [11:50:31]: Jeg vil bare understreke at Høyre er positive til gjennomføringen av hovedstadsprosessen og har et veldig sterkt ønske om at den prosessen gjennomføres på en sånn måte at en lykkes, at en får etablert et bedre pasienttilbud i hovedstadsområdet, at en får frigjort ressurser til bedre pasientbehandling, til mer forskning og til investeringer i nytt medisinsk teknisk utstyr.
Det som imidlertid bekymrer, er at en opplever at statsrådens svar – og da spesielt første hovedsvar – ikke akkurat er preget av at det er «hands on» i denne prosessen, kanskje tvert imot «hands off» i forhold til statsrådens involvering i det jeg vil betegne som den største omstillingen i norsk helsevesen som berører direkte pasienter og ansatte. Det bekymrer fordi konsekvensene av ikke å lykkes i denne prosessen er veldig, veldig store, og jeg ville da forventet at statsråden var veldig inne i de konkrete vurderingene på de mest sentrale områdene. Statsråden sa i sitt svar at en hadde hatt flere møter, at en fulgte opp avvik og justerte prosessen underveis. Likevel synes jeg ikke svaret bar preg av at en hadde tatt inn over seg de risikoanalysene som nå ligger til grunn, f.eks. spørsmål om ventetid. For begrepet «ventetid» innebærer noe ganske alvorlig, nemlig, som det står, at konsekvensene av økt ventetid for pasientene – som er beregnet med stor sannsynlighet – er alvorlige.
Så ble det av representanten Bøhler tatt opp et veldig sentralt spørsmål, nemlig det som uttales i flere dokumenter og av flere av lederne i denne prosessen, at en forutsetter investeringer i størrelsesorden 10–15 milliarder kroner. Mange stiller seg da spørsmål om hva det investeringsbehovet vil ha som konsekvens, og om det må dekkes gjennom Helse Sør-Østs egen drift. Hvis det er statsrådens holdning, vil det ha store konsekvenser for de andre lokale helseforetakene i Helse Sør-Øst. Hvis det er statsrådens holdning at disse investeringene skal dekkes nasjonalt, vil det få store konsekvenser for de andre regionale helseforetakene i Norges økonomi. Det hadde det vært interessant å få høre statsrådens svar på.
Presidenten: Og det vil sannsynligvis bli mulig, for neste taler er statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:53:52]: Først vil jeg jo si at det har vært en interessant debatt som også har ført langt utover hovedstaden, ja helt ned til Sørlandet, og jeg kan forsikre om at jeg ikke har glemt Sørlandet. Jeg hadde senest i morges en samtale med vår stortingsrepresentant fra Aust-Agder, og hadde det ikke vært for at jeg er i Stortinget i dag og i morgen, hadde jeg vært og møtt fakkeltoget i kveld. Det viser det store engasjementet – det er det ikke tvil om – og det vises også i Stortinget når disse sakene debatteres.
Jeg må bare først si at jeg er glad for at det er støtte til gjennomføring av hovedstadsprosessen, for det er absolutt viktig at det er støtte til så store omstillinger. Så skjønner jeg også at man kan bli engstelig når det står mye i media om ting som kan gå galt. Peter N. Myhre leser opp fra en risikoanalyse. Ja, det er heldigvis gjort en risikoanalyse – heldigvis gjør man slike risikoanalyser. De gjøres jo ikke fordi man skal sitte og vente på hva som skjer, men nettopp fordi man skal kunne gjøre tiltak for at det ikke skal skje, det som lyser rødt i henhold til denne analysen.
Når det gjelder Fremskrittspartiet, er det ikke slik at man har vært med på dette. Så det at man stiller mange spørsmål og på en måte stiller seg på sidelinjen, ja, det er et ærlig standpunkt, men da må man si at det er det man faktisk gjør. Jeg vil si det slik at jeg vil advare mot å tro at vi kan la alle sykehus være som før. Det ville være det første og største sviket mot norske pasienter, hvis vi kan tro at alt kan være som før. Vi kan bare gå inn og se på de bemanningsutfordringene vi har fremover. Hadde vi klart å ha fullstendig bemanning til alle funksjoner på alle sykehus, kunne jo Norge velge å bruke pengene på det. Men dette vil jo til syvende og sist dreie seg om hvor mye personell og hvor mye fagmiljø man kan klare å ha på de enkelte steder.
Jeg står fast ved at vi ikke skal legge ned lokalsykehus. Men jeg kom nettopp, i forrige uke, fra et OECD-møte, et helseministermøte, i Paris. Det er ikke bare i Norge vi jobber med å innrette sykehusene for å ivareta livsstilspasienter. Den utfordringen har man alle steder. Det som i noen sammenhenger kan virke som en nedskjæring på en sektor, er jo faktisk det vi er i ferd med å gjøre; det er jo en stor desentralisering, fordi vi kommer til å trenge mer desentralisert pasientbehandling i fremtiden enn det vi har i dag.
Når det gjelder hovedstadsprosessen, skal jeg love at den følger jeg – nå ser jeg tiden min går ut – veldig nøye. Det er viktig, for det er, som også Bent Høie sier, den største omstillingsprosessen i helsevesenet.
Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.