Laila Dåvøy (KrF) [11:57:40]: Ifølge SIRUS er det mellom 8 600 og 12 600 sprøyteavhengige i Norge. Heroin er det vanligste stoffet å injisere. Sammenliknet med andre europeiske land ligger Norge høyt på statistikken over overdosedødsfall i befolkningen: I 2008 var det 263 narkotikadødsfall i Norge.
Undersøkelser viser at den typiske, mest hjelpetrengende rusavhengige har langvarige og omfattende problemer forbundet med sin avhengighet. De har dårlig fysisk og psykisk helsetilstand.
De aller fleste startet sin ruskarriere i tenårene, og noen av årsakene til at de endte opp i rusavhengighet kan føres tilbake til oppveksten. Rundt en tredjedel har ikke vokst opp sammen med sine foreldre. 70 pst. av dem har hatt lærings- og mestringsproblemer i skolen, og nesten 40 pst. har opplevd seg selv som mobbeoffer mens de gikk på skolen.
Psykiske skader er også utbredt. Relasjonen til familie og slekt er ofte ødelagt. Mange har mistet omsorgen for og kontakten med egne barn. De har få eller ingen erfaringer fra arbeidslivet, og de har gjennomgående lav eller mangelfull utdanning. Mange av menneskene i denne gruppen lever uten et fast bosted. Majoriteten av bostedsløse, ja så mye som 59 pst., er avhengig av rusmidler.
Mange sterkt hjelpetrengende rusavhengige opplever en gjensidig «trøtthet» i sitt møte med hjelpeapparatet. Sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten prioriterer dem ofte ikke, og selv har de få eller ingen forventninger til systemet. Deres liv preges av kaos og et stadig jag etter penger og rusmidler, og de har vanskelig for å forholde seg til timeavtaler og kommunale åpningstider.
Flere av de eksisterende hjelpetilbudene greier ikke i tilstrekkelig grad å tilrettelegge for den enkelte rusavhengige. Kravspesifikasjonssystemet ved innkjøp av plasser låser hjelpetilbudene og særlig behandlingstilbudene, slik at de preges i for stor grad av rigiditet og generelle innfallsvinkler. Tilbudet blir gitt på bakgrunn av ledig kapasitet, generelle avgjørelser eller akseptert kostnadsnivå, noe som ofte fører til et mindre tilfredsstillende tilbud for den enkelte.
Jeg må også i denne sammenhengen få nevne at dagens regjering faktisk tillater at behandlingsplasser i private, ideelle institusjoner står ubrukt mens køene vokser. Dette rammer først og fremst rusavhengige. Men det rammer selvsagt også de frivillige organisasjonene som driver institusjonene. Holdningen at det offentlige helst skal produsere alle tjenester selv, hindrer ideelle aktører fra å bidra med tjenester. Eksempler på det er avrusing og LAR-tjenester. I tillegg hindrer anbudskonkurransene kontinuitet, det gir lite forutsigbarhet, og langsiktige investeringer i kvalitetstiltak og bygninger blir for risikabelt. Solide og tunge kompetansemiljøer går i oppløsning. Dette er ingen ny debatt i Stortinget.
Vi vet at situasjonen i denne sektoren er kritisk. Kristelig Folkeparti har tatt initiativ til et forlik i Stortinget som vi håper alle de andre partiene ønsker å være med på. I så måte hadde vi en fin debatt forleden. Vi tror vi alle er enige om at ideelle aktører må sikres forutsigbare og gode rammevilkår til beste for pasientene.
Stoltenberg-utvalget skulle vurdere hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kunne få bedre hjelp. De skulle også vurdere om heroinstøttet behandling kunne være en del av tilbudet. I rapporten skriver utvalget følgende:
«Metadon, buprenorfin og heroin er alle avhengighetsdannende stoffer. De kurerer ikke avhengighet.»
Likevel foreslår et flertall i utvalget at staten skal inkludere overvåket inntak av heroin i legemiddelassistert rehabilitering av heroinavhengige, altså i LAR-systemet. For meg er det rett og slett uforståelig at utvalget velger å fremme et tiltak som ikke oppnår det som bør være det endelige målet, nemlig rusfrihet. Regjeringen har ikke konkludert i denne saken på det nåværende tidspunkt.
LAR er i dag det mest omfattende enkelte tiltaket i rusbehandlingen og omfatter over 5 000 klienter. Jeg er bekymret over det stigende antallet avhengige som omfattes av LAR-ordningen, og jeg frykter at LAR overtar for medikamentfrie behandlingsmetoder. Det er viktig at LAR-ordningen også skal tilby en helhetlig behandling utover selve medikamenteringen, og at LAR-programmene ses på som virkemidler for å gjøre brukeren bedre i stand til å motta behandling. Det er svært mange, inkludert en del organisasjoner som jobber med rusavhengige, som fremdeles sier at den medikamentelle behandlingen i LAR er det fremtredende, og at svært mange ikke får annen oppfølging enn at de får medikamentet. Etter min mening bør LAR primært tilbys når medikamentfri behandling over lengre tid har vist seg nytteløst. Rusfrihet bør gjeninnføres som hovedmålsetting i LAR, mener Kristelig Folkeparti. Det er nødvendig å reformere behandlingsopplegget knyttet til LAR med bl.a. et helhetlig sosialfaglig opplegg og sterkere oppfølging. Man burde etter min mening ikke sette i gang uten at dette var på plass. For rusavhengige som kommer med i LAR-programmet, må det også gis tilbud om egnet bolig, en form for aktivitet med bakgrunn i egne ressurser og interesser og også økonomisk rådgivning. Personer som kommer med i LAR-programmet, bør etter min mening være på institusjon i oppstart av programmet. Det er nødvendig med en strengere kontroll med LAR-brukernes sidemisbruk og legers utskriving av medikamenter til LAR-brukere.
Vi vet også at blandingsmisbruk er et problem i LAR-ordningen ved at brukeren supplerer metadon med andre rusmidler. Slikt blandingsmisbruk vanskeliggjør selvsagt oppnåelsen av formålet med ordningen.
Kristelig Folkepartis syn er at kvinner som blir gravide mens de er under LAR-behandling, må følges opp tett både medisinsk og sosialt. Av hensyn til barnet må tvangsbehandling kunne tas i bruk på samme måte som overfor gravide som går på narkotiske stoffer.
Poenget mitt med bl.a. å ta opp denne interpellasjonen er at formålet med rusbehandling, også med LAR, må være rehabilitering og rusfrihet. I regjeringens nye forskrift om LAR, som trådte i kraft 1. januar i år, er ikke lenger behandling og rusfrihet nevnt blant formålene med ordningen. Det som står der, er at «økt livskvalitet» er et mål. Et annet mål er «bedring av vedkommendes optimale mestrings- og funksjonsnivå» samt reduksjon av skader og overdosetall. Jeg mener selvfølgelig at disse formålene også er viktige effekter av LAR, men jeg mener at samfunnet har en plikt til å hjelpe sterkt rusavhengige ut i rusfrihet, ikke bare i kontrollert rusavhengighet. Selv har jeg den senere tid hørt om rusavhengige som får avslag på rusbehandling fordi de ikke vil ta imot LAR-behandling. Med andre ord: De kan ikke velge å bli rusfrie.
Derfor er mitt hovedspørsmål til statsråden i dag: Mener statsråden at rusfrihet fortsatt skal være/bør være et hovedmål i ruspolitikken I Norge? I så fall: På hvilken måte vil regjeringen synliggjøre dette formålet i de ulike tiltakene på feltet?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:07:40]: Interpellanten Dåvøy tar opp et svært viktig tema. La meg starte med å si at jeg er glad for det engasjementet som denne representanten og man generelt i Stortinget viser overfor rusmiddelavhengige og deres situasjon.
Regjeringen har som overordnet mål å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og samfunnet. Alkohol- og narkotikapolitikken favner både befolkningsrettede, grupperettede og individrettede forebyggende tiltak, i tillegg til behandling og rehabilitering av personer med problematisk rusmiddelbruk og rusavhengighet. Gjennom en restriktiv rusmiddelpolitikk, et omfattende forebyggende arbeid, særlig overfor unge, har vi god grunn til å hevde at omfanget av rusproblemer i vårt land er lavere enn det ville vært uten disse tiltakene.
Samtidig vet vi at en rekke mennesker utvikler alvorlige rusmiddelproblemer. Dette har ulike årsaker, men problemene er, som også interpellanten sa, ofte sammensatte og gjerne utviklet tidlig i livet. Omfanget av negative sosiale og helsemessige konsekvenser, herunder sykdom og ulykker, øker når forbruket av rusmidler øker. Derfor er det et mål å bidra til at færre bruker rusmidler.
Rusmiddelpolitikk handler om å kunne operere med flere mål samtidig. Det er viktig å se den enkeltes situasjon og de bakenforliggende problemene. Forutsetningen er at målene og tiltakene ikke står i motsetning til, men utfyller hverandre. Det er også nødvendig med et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Dette fremhever nødvendigheten av en praktisk og realistisk tilnærming i møtet med rusavhengige fremfor å møte dem med ideelle krav og mål som for mange kan synes helt uoppnåelige.
Det viktige er at vi setter realistiske mål for den enkelte, at alle som trenger det og ønsker det, får hjelp, og at rusfrihet vil kunne være et langsiktig mål for de aller fleste. Skadereduserende tiltak vil kunne signalisere samfunnets respekt for brukeren og hans eller hennes ulike helsemessige problemer. Dette kan igjen virke positivt for brukerens motivasjon til å gjøre noe med selve rusmiddelbruket eller avhengigheten. Den rusavhengige må tilbys hjelp, uten at rusfrihet er en betingelse for å få hjelpen.
I behandling av mennesker må vi derfor tenke som gamle Hippokrates: Noen ganger lege, ofte lindre og alltid trøste.
I dag er skadereduserende tiltak en selvfølgelig og integrert del av tiltaksapparatet for mennesker med rusmiddelproblemer. Tanken er at man skal begrense de tilleggsskadene som rusmisbruk medfører for den enkelte bruker, for folkehelsen og for det generelle sykdomsbildet. Det er viktig å sørge for at skadereduserende tiltak er godt og effektivt integrert med andre tilbud. Helsedirektoratet har for kort tid siden presentert en eksempelsamling som på en god måte viser innholdet i såkalte lavterskel helsetiltak. Det umiddelbare målet er bedre helse og et mer verdig liv, herunder også å hindre overdoser. Slike tiltak vet vi kan være et viktig bindeledd til andre hjelpetiltak. Slik sett er ikke skadereduksjon uttrykk for resignasjon, men en realistisk tilnærming til personer i en svært sårbar situasjon. Jeg har stor respekt for den innsatsen som daglig ytes av kompetent personell i rusomsorgen stilt overfor disse utfordrende oppgavene.
Interpellanten Dåvøy etterlyser tiltak som fremmer rusfrihet. Med utgangspunkt i pasientens og brukerens ståsted vil rusfrihet for de aller fleste være det ideelle og langsiktige målet. Jeg mener både de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten legger dette til grunn for sitt arbeid.
Målet med folkehelsearbeidet er flere leveår med god helse for den enkelte og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen. De systematiske forskjellene i helse skyldes en uheldig fordeling av ressurser i samfunnet. Derfor er det regjeringens mål å utjevne sosiale forskjeller og legge til rette for et mer inkluderende samfunn.
Kommunene har et omfattende ansvar for personer med rusmiddelavhengighet. Tjenestene kan omfatte råd og veiledning, lavterskel helsetiltak, bolig, oppfølging i bolig, oppsøkende arbeid, sosial- og arbeidsrettet rehabilitering og arbeid med individuell plan. Tjenestene ytes både før, under og etter opphold i spesialisthelsetjenesten eller fengsel.
Når det gjelder tverrfaglig spesialisert rusbehandling, vil jeg slå fast at vi i dag har et bredt og mangfoldig behandlingstilbud bestående av en rekke polikliniske tilbud, døgntilbud i tillegg til tilbud der også legemidler inngår i behandlingen. Samtidig må vi erkjenne at ventetiden på behandling fortsatt er for lang. Mange rusmiddelavhengige opplever ikke et godt nok sammenhengende pasientforløp. Vi må i større grad samordne tjenestene og tilpasse dem til rusavhengiges sammensatte behov. Dette er forhold jeg i årets oppdragsdokument har bedt de regionale helseforetakene om å sørge for å rette opp.
Hovedvekten er psykososiale behandlingstiltak der legemidler har liten plass i behandlingen av selve ruslidelsen. Selv i LAR er rehabiliteringsdelen svært viktig – legemidlet brukes som en assisterende del i et helhetlig tilbud. Legemidler kan også være aktuelt for enkelte i abstinensfasen, der det har vist seg at bruk av legemidler bidrar til at flere klarer å gjennomføre avrusningen.
LAR er ett av flere mulige behandlingstilbud for personer med heroinavhengighet, men utgjør ressursmessig en relativt liten del av den samlede innsatsen i tverrfaglig spesialisert behandling. Totalt ble 23 100 personer henvist til tverrfaglig spesialisert behandling i 2009, og i samme periode ble 475 inkludert i LAR.
Målsettingen med LAR er å hjelpe mennesker som er avhengig av heroin, til å få økt livskvalitet og gi hjelp til den enkelte til endring av sin livssituasjon på en best mulig måte. Formålet er også å redusere skadene av avhengigheten og faren for overdoser.
Avslutningsvis vil jeg vise til at bevilgningene til rusfeltet er blitt styrket med 1 mrd. kr sammenlignet med nivået da denne regjeringen tiltrådte i 2005. Vi har også sørget for en generell aktivitetsvekst i de regionale helseforetakene og en vekst i kommuneøkonomien. Jeg er glad for at det er tverrpolitisk enighet om at vi fortsatt skal satse på rusfeltet i årene fremover.
Regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet skal gjelde ut 2010. For å fortsette styrking og utvikling av tjenestene har regjeringen besluttet å utvide opptrappingsplanen med to år. Dette er i tråd med regjeringsplattformen hvor det heter at regjeringen vil bruke de neste årene til systematisk å bygge opp kapasitet og kompetanse innen forebygging, holdningsarbeid, behandling, rehabilitering og ettervern.
Stoltenberg-utvalget leverte sin rapport i juni. Forslagene omfatter tiltak innen forebygging og behandling. Utvalget ble som kjent også bedt om å vurdere om heroinassistert behandling bør inngå i behandlingstilbudet og er delt i sin innstilling når det gjelder akkurat dette spørsmålet. Regjeringen har ikke tatt stilling til forslagene. For å sikre en bred dialog med brukere, pårørende, fagfelt og kommunene før saken legges frem for Stortinget, er rapporten sendt ut på offentlig høring i samråd med Justis- og politidepartementet, med høringsfrist på nyåret.
For å sikre en grundig gjennomgang av Stoltenberg-utvalgets rapport og opptrappingsplanen for rusfeltet har regjeringen besluttet å fremlegge en egen stortingsmelding om rusmiddelpolitikken i løpet av 2011. Oppfølgingen av høringen vil inngå som en del av forberedelsene til stortingsmeldingen. Regjeringen ønsker med dette en helhetlig gjennomgang av rusfeltet og inviterer berørte parter til å delta aktivt i høringen og i arbeidet med ny stortingsmelding.
Laila Dåvøy (KrF) [12:17:05]: Jeg takker statsråden for svaret og kvitterer tilbake at statsråden viser et sterkt engasjement for rusavhengige. Jeg er enig med statsråden i at forebygging er ufattelig viktig, og jeg er glad for at vi i Norge tross alt har mye mindre rusmiddelmisbruk enn vi ser i andre, sammenlignbare land.
Det er jo også viktig at vi har en realistisk tilnæring til alle tiltakene vi har. Jeg er veldig glad for at statsråden sier at rusfrihet er et langsiktig mål for de aller fleste. Det er jeg enig i. Jeg er også enig i at rusfrihet aldri må være en betingelse for å få hjelp. Alle mennesker skal få hjelp. Vi har jo sett at det er ikke alle som klarer å slutte med rusmidler, og mange kan bruke lang, lang tid på dette. Like fullt er det faktisk slik at noen opplever at man får avslag på behandling dersom man ønsker medikamentfri behandling. Jeg kunne godt tenke meg at statsråden ga en kommentar til dette, om hun mener at dette er riktig, gitt at pasienten faktisk er en rettighetspasient. Dette har skjedd.
Jeg er også glad for at opptrappingsplanen blir utvidet. Det var jo en politisk debatt om det i vår – mener jeg å huske – og det er veldig bra at vi også får en egen stortingsmelding om ruspolitikken.
Når det gjelder statsbudsjettet, kommer vi jo tilbake til det. Men jeg synes jo ikke det er satt av veldig mange midler i forhold til den utfordringen vi har, nemlig at mer enn 4 000 ruspasienter står i kø.
Så helt til slutt litt om dette med skadereduserende tiltak. Det er klart at det er viktig med skadereduserende tiltak, men de må ikke bli så mange at det på mange måter er det pasientene får, og så kommer man ikke lenger. Det hjelper ikke å ha en avrusningsenhet om vi ikke har mulighet for å sende pasienten videre like etter oppholdet der, eller å ha et åpent sted hver eneste natt hvis man ikke kan sende pasienten videre der og da, når den rusavhengige er motivert. Det er jo det som skjer i dag, at den helhetlige behandlingen – som også Stoltenberg-utvalget påpekte var helt nødvendig – mangler.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:20:29]: Jeg vil først bare understreke at rusmiddelavhengige er rettighetspasienter på linje med andre pasienter, hvis det blir vurdert slik. Det er også slik at en mye større andel av henviste pasienter til rusbehandling ble vurdert som pasienter med rett til nødvendig helsehjelp. Hele 85 pst. ble vurdert som pasienter med rett til nødvendig helsehjelp.
Det er vanskelig for meg å stå på Stortingets talerstol og svare på om jeg kjenner til at noen er blitt nektet behandling på grunn av at man ikke ville ta LAR-behandling. Jeg forutsetter at man tilbyr den behandlingen som man i det enkelte tilfellet vurderer er best for den enkelte. De tallene som jeg nevnte når det gjelder antall som vurderes for LAR, er jo veldig få i forhold til alle dem som er innenfor et hjelpeapparat i løpet av et år.
Så er jeg også veldig enig i at det å få et helhetlig behandlingsforløp er helt avgjørende for at vi skal lykkes i behandlingen av rusmiddelavhengige. Derfor må de ulike tiltakene – som gjerne begynner med avrusning og skal fortsette videre i hjelpeapparatet – henge sammen. Det er en veldig klar målsetting. Det er blitt bedre mange steder, men jeg ser jo at dette er noe som vi må jobbe videre med om vi skal lykkes med å komme i mål.
Det er viktig at vi har en bred debatt om ruspolitikken totalt sett. Det kommer en stortingsmelding i 2011. Det kan virke lenge til, men det er mange debatter som må tas på veien dit. Stoltenberg-utvalget har en rekke tiltak i så måte som vi ønsker at det skal bli en bred debatt om, og som regjeringen vil være veldig lydhør overfor med tanke på innspill.
Jorodd Asphjell (A) [12:23:10]: Takk til representanten Dåvøy som tar opp et viktig tema i dagens samfunn – rusproblematikk overfor mange unge og voksne.
Statsrådens svar viser at denne regjeringen tar et stort og helhetlig ansvar innenfor rusfeltet. En regjering og en statsråd som har trappet opp innsatsen med 1 mrd. kr mer enn hva interpellantens parti og regjering gjorde i 2005, viser at det er både handlekraft og vilje til å gjøre en god innsats innenfor dette området.
Tilbudet innenfor rusfeltet må være mangfoldig. Ulike tiltak gir ulike resultater, og ikke minst er det ulike behov på dette feltet. Vi har sett at mange av de tiltakene som har vært prøvd gjennom en årrekke, kanskje ikke har hatt de ønskede resultater på mange områder. Det handler ikke om at tiltakene i utgangspunktet er dårlige eller mer eller mindre gode osv. Det handler mest om at det er ulike behov, og det er vanskelige livssituasjoner både enkeltmennesker og familier er oppe i.
Det å behandle alkoholikere med å dele ut gratis alkohol fra det offentlige høres helt ulogisk ut, og det å gi heroin som behandling til folk som er heroinmisbrukere, høres også helt ulogisk ut. Helse- og omsorgskomiteen har vært på besøk på mange steder i Norge. Vi har vært i Sverige, og vi var i Sveits for kort tid tilbake, og vi har sett på hvordan ulike tiltak har virket. Jeg må si at jeg har latt meg forundre over at vi kan være så bastante på at det og det tiltaket er bedre enn et annet, for det jeg har sett på disse reisene, er at ulike tiltak har ulik virkning, og jeg tror vi må være åpne for å se på hvilken type tilbud som skal gis. Ikke minst da vi var i Sveits, så vi på de stedene hvor de aller, aller tyngste misbrukerne – som har levd på gata år ut og år inn, og som har tatt overdoser, det er sykdom osv. – får en god oppfølging. Men samtidig må de selvsagt følges opp hvis de skal ha en heroinassistert behandling – følges opp i forhold til en opptrappingsplan og i forhold til hvordan de skal få rusfrihet på sikt. Dette viste de også gode resultater på, men det er klart at mange av disse tiltakene er litt fremmede for oss.
Jeg har ikke foreløpig sett at ett enkelttiltak løser alle utfordringer innenfor rusområdet. Så det som også er utfordringen vår, er hvilken type tiltak som skal iverksettes. Når regjeringen nå forlenger opptrappingsplanen med to nye år, fram til 2012, er det også et viktig signal om at vi ønsker å se på disse utfordringene videre, for å bidra til bedre rusbehandling. Med 100 mill. kr ekstra i statsbudsjettet for 2011, og 70 mill. til kommunesektoren – det er jo innenfor kommunesektoren vi må løse disse oppgavene, hvor vi er tett på misbrukerne, både når det gjelder skole, når det gjelder arbeidsplasser, når det gjelder andre sosiale tjenester – hvilke tiltak skal iverksettes, og hvordan skal vi klare å hindre folk fra å havne i rusavhengighet? Det å ha en restriktiv ruspolitikk er viktig, men det er like viktig å ha gode informasjonskampanjer; hva rus medfører av helseproblemer osv. Men det er klart at en restriktiv ruspolitikk handler også om tilgjengelighet, det handler om pris, og tiltakene vi iverksetter, vil aldri være populære. Hvis vi øker avgiften på alkohol, reduserer åpningstider på restauranter, ja, da står ikke folk og klapper på gaten. Det så vi også da røykeloven kom. Folk var veldig negative i starten, men det er ingen som ønsker seg tilbake til slik det var før røykeloven. Det er slike tiltak som vi bare må være tøffe nok til å iverksette.
Dette handler i hovedsak om forebygging i det kommunale tilbudet. Det handler om god behandling, men ikke minst også om en oppfølging for dem som måtte ha kommet ut for dette. Det er et felles ansvar, både politisk og faglig, men ikke minst et felles ansvar sosialt – når vi oppdager at noen i vår nære omkrets sliter med rusproblemer. Alle er vi ulike, alle trenger vi tilpassede tilbud. Det er også derfor Samhandlingsreformen kommer. Hvordan skal vi løse oppgavene i fellesskap og ikke hver for oss, verken i den kommunale helsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:28:35]: Representanten Laila Dåvøy tar opp en utrolig viktig problemstilling. Vi står på mange måter ved et veiskille. Vi har mer kunnskap enn noen gang, og vi har flere virkemidler enn noen gang. Nå gjelder det å bruke denne kunnskapen klokt.
Helse- og omsorgskomiteen har nylig vært i Sveits, hvor vi fikk høre og se deres tilnærming til rus. Det første jeg oppdaget, var at Sveits hadde et helt annet mål for sine vedtak enn det jeg personlig mener skal være målsettingen. I Sveits var de helt tydelige og ærlige på at deres hovedmål var å fjerne de narkomane fra parker og torg. Deres mål var rett og slett å fjerne synligheten av rusmisbruk. Og rett skal være rett – dette målet har de nådd. Jeg så fortsatt rusmisbrukere på min vandring i Bern, men jeg så aldri store ansamlinger hvor narkotika ble brukt åpenlyst.
Jeg savner den samme ærligheten i norsk politikk. Hva er vårt mål? Ønsker vi å fjerne synligheten, eller ønsker vi å gi folk meningsfylte liv, hvor den enkelte kan ta vare på seg selv? Dette er en viktig debatt å ta før vi velger retning.
Sveits har 20 000 tunge rusmisbrukere. 18 000 av disse får utdelt metadon eller heroin hver eneste dag. Det som skulle være et tilbud til de få, er nå regelen fremfor unntaket.
Fordi man har tydd til denne enkle løsningen, har behovet for behandlingsplasser gått kraftig ned og flere institusjoner har blitt borte. Rusfrihet var nesten ikke tema. Jeg ønsker ikke en slik politikk for våre rusmisbrukere.
For ni år siden avkriminaliserte Portugal besittelse av inntil ti brukerdoser samt narkotikabruk. Resultatet har vært positivt: Antallet brukere har gått ned, de har færre nye hivsmittede, og færre dør av overdose, kunne vil lese i Aftenposten 9. oktober.
Men så ble jeg forvirret, for i bladet Mot rusgift kunne vi lese noe helt annet. På deres besøk i Portugal hadde de fått vite at antall brukere hadde gått opp, antall nye hivpositive hadde økt og overdosedødsfallene var flere.
Rusmisbruk finner vi over hele verden, og problemene og utfordringene løses forskjellig. Ingen land har løst dette optimalt.
I Norge ser vi ut til å være ganske enig om de fleste sidene ved rusmisbruk. Komiteen har flere ganger stått samlet bak en virkelighetsbeskrivelse som påpeker at de rusmiddelavhengige har dårlig helse, dårlig eller manglende bolig, manglende arbeid og dårlig sosialt nettverk.
En samlet komité har også konstatert at rusomsorgen ikke er tilfredsstillende, og at den mangler helhetstenkning. Komiteen har også vært enig om at dagens situasjon er preget av for lange ventetider, store ulikheter, ventetider mellom tiltak og manglende ettervern.
Så da kan vi konstatere at vi er politisk enig i virkelighetsbeskrivelsen, nå må vi finne veien og løsningen. Heller ikke der er det de store forskjellene.
Stoltenberg-utvalgets rapport som nå ligger ute på høring, er et godt dokument som på en god måte beskriver virkeligheten, utfordringene og løsningene – ikke mye å være uenig i der, og jeg tror mange vil imøtese at det kommer konkrete endringer ut ifra denne rapporten.
Utdeling av heroin var noe nytt og fikk dessverre all oppmerksomhet. Mange andre sider ved rapporten hadde fortjent større oppmerksomhet. Men dette vil vi heldigvis komme tilbake til når høringsfristen har gått ut.
Stoltenberg-utvalgets rapport innleder med følgende ord skrevet av en kvinne om sin situasjon:
«Kanskje er det når det bare er livet igjen å miste, og døden ikke skremmer deg lenger, når rusen ikke lenger gir deg fri, men blir mer fiende enn venn – kanskje er det da tankene begynner å lete etter en vei som kan gi deg fri fra det som en gang ga ro og frihet.»
Jeg synes disse ordene understreker behovet for og nødvendigheten av å ha rusfrihet som hovedprioritet i rusomsorgen i Norge.
Når det gjelder lavterskeltilbud for å redusere faren for sykdom og skade, er jeg også her enig med interpellanten i at det har kommet mye av dette de siste årene. Det er bra, og det har vært nødvendig. Jeg ber allikevel innstendig om at bevilgninger til disse tiltakene ikke går på bekostning av dem som ønsker seg rusfrihet.
Slik jeg ser det, har vi ganske mange og gode lavterskeltilbud, vi har for få avrusningsplasser, vi har mangel på penger til å benytte ledig kapasitet i behandlingssystemet, og vi har mangel på gode ettervernstilbud for å forbli rusfri. Her er det mye å ta tak i!
Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.
Sonja Irene Sjøli (H) [12:33:59]: Jeg vil gi honnør til interpellanten for igjen å sette ruspolitikken på dagsordenen. Det er et område som trenger mer oppmerksomhet og ikke minst mer handling. Det er positivt at regjeringen nå vil legge fram en stortingsmelding om ruspolitikken, og Høyre vil selvsagt bidra positivt i den sammenheng.
Et bedre tilbud til rusavhengige og deres familier er på toppen av Høyres prioriteringsliste sammen med psykisk helsevern og rehabilitering. Målet er at mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser skal få et verdig og godt tilbud når de trenger det og er motivert for behandling. Høyre mener også at rusfrihet må være et sentralt mål i ruspolitikken.
Men når 4 300 mennesker venter på behandling for sitt rusproblem og rusavhengige opplever den største økningen i ventetid for behandling – i snitt 78 dager, mange venter betydelig lenger, f.eks. i Helse Sør-Øst – oppleves ikke det som verdig. De aller fleste av disse ønsker også en rusfri tilværelse.
Som sagt øker både ventetiden og behandlingstiden for rusbehandling betydelig under den rød-grønne regjeringen. Til tross for dette har de kuttet ut mange behandlingsplasser i private behandlingsinstitusjoner.
Samarbeidsregjeringen sørget for å gi rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter, men rettighetene har ikke fått et reelt innhold, for det er svikt i alle ledd i tilbudet til rusavhengige. Derfor må tilbudet styrkes betydelig, slik at de får bedre hjelp.
Vi har ikke forsøkt alt i kampen mot narkotika. Det er ikke forsøkt å gi rusavhengige et skikkelig, helhetlig behandlingstilbud med rask hjelp og et tilbud av sosiale tiltak og helsetjenester.
Men vi må ikke bare reparere, vi må forebygge at mennesker blir rusavhengige. Vi må styrke det målrettede forebyggende arbeidet overfor barn og unge. Vi vet at mange barn som lever i familier som preges av sosiale problemer, rus og psykiske lidelser, har betydelig større risiko for å få rusproblemer og psykiske vansker. Disse barna må få bedre hjelp. Derfor har Høyre foreslått økte bevilgninger til oppfølging av disse barna fra helse- og sosialtjenesten.
Vi har også flere ganger foreslått økte bevilgninger til rusbehandling, bruk av ledig kapasitet i private rusinstitusjoner, bedre ettervern, botilbud og sysselsettingstiltak. Vi vil sikre raskere og bedre hjelp ved å bevilge nok midler, slik at opptrappingsplanen for rusfeltet blir mer enn ord. De som trenger det, må få hjelp på dagen. Vi må sørge for at det gis et behandlingstilbud umiddelbart etter avrusning, slik at de ikke skrives ut til et liv på gata i påvente av en behandlingsplass. Vi vil gi rusavhengige tilbud om behandling i private rusinstitusjoner med ledig kapasitet og god kvalitet for å sikre raskere hjelp og flere valgmuligheter. Vi vil sikre et bedre og langsiktig tilbud om ettervern, slik at rusavhengige får oppfølging etter behandling. Og vi vil trappe opp lavterskel helsetilbud.
Den ruspolitiske debatten har ofte det siste året vært dominert av spørsmålet om utdeling av heroin. Dette må være et av de få områdene der problemet lanseres som løsning. Høyre mener at det rusavhengige først og fremst trenger, er bedre behandling og ikke heroin. Det er etter vårt syn uakseptabelt at samfunnet skal dele ut heroin for å dekke over mangler i behandlingstilbudet.
Det snakkes ofte om verdighet i rusomsorgen, og det handler da ofte om sprøyterom og heroinutdeling. For Høyre handler verdighet om at rusavhengige får behandling når de trenger det og er motivert, og ikke blir stående i en behandlingskø. Det handler om et godt, skreddersydd tilbud, god helsehjelp, et godt ettervern, rusfrie behandlingsopplegg, botilbud og arbeid. En helhetlig omsorg som ser hele mennesket – det er verdighet.
Geir-Ketil Hansen (SV) [12:38:45]: Jeg vil gi honnør til interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål.
Ruspolitikk i sin bredeste forstand handler om hele skalaen fra en aktiv, offensiv forebyggende politikk til behandling og ikke minst rehabilitering, til å gi et godt tilbud – bolig, arbeid – etter at man har vært til behandling. Her har vi store utfordringer. Jeg er glad for at regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår ytterligere 100 mill. kr til rustiltak, og at de i sum har bevilget 1 mrd. kr i denne regjeringsperioden. Men det er ikke nok, og jeg har ambisjoner om og håper på at vi i årene som kommer, fortsatt kan ha en opptrappingsplan når det gjelder ruspolitikken. Det vil være nødvendig.
Når jeg tar ordet, er det fordi interpellanten så tydelig annonserer en skepsis til, eller kanskje annonserer at hun direkte er imot, innstillingen fra Stoltenberg-utvalget om heroinassistert behandling. Mitt utgangspunkt og SVs utgangspunkt er at vi er åpne for å diskutere forslaget fra Stoltenberg-utvalget, vi har et åpent utgangspunkt når det nå sendes ut på høring, og vi setter ikke to streker under noe svar. For det handler om å gi en mulighet, verdighet, menneskeverd til de alvorligst syke, de tyngste narkomane, kronikerne.
Jeg må si at den komitéreisen vi hadde til Sveits – og flere har vært inne på det – hvor vi fikk informasjon om hvordan behandlingen fungerte i Sveits, hvilke resultater det ga, i alle fall gjorde inntrykk på meg. Det som jeg mener det er verdt å merke seg, er at de evalueringene som er gjort, viser at de som fikk denne behandlingen, oppnådde bedre fysisk helse, bedre psykisk helse – tilbake til jobb, integrert med familie igjen, bolig. Og ikke minst: 5 pst. av dem som fikk den behandlingen, ca. 1 000 mennesker i Sveits, ble også rusfrie.
Jeg opplever at de resultatene som det der vises til, er det umulig å vende ryggen til, umulig å ikke ta inn over seg og umulig å ikke vurdere seriøst. Og som jeg sa innledningsvis: Det handler også om – og det mener jeg må være en viktig dimensjon i vår ruspolitikk – menneskeverdet til de sykeste, de kronisk syke, og om å ha en politikk på det området også.
Derfor er vi åpne for å diskutere det forslaget som kommer fra Stoltenberg-utvalget. Det er vårt utgangspunkt, og det kommer vi tilbake til når den rapporten kommer i en egen melding til neste år.
Kjersti Toppe (Sp) [12:42:29]: Interpellanten tar opp et viktig tema og et viktig spørsmål, nemlig om vi er på vei bort fra at rusfrihet skal være et sentralt mål i ruspolitikken. Mange uttrykker bekymring for at mens tilbudet til dem som ønsker å være i aktiv rus, nå blir bedre og bedre, blir tilbudet til dem som ønsker rusfrihet, dårligere.
Ventetiden for avrusning og behandling øker og kan nå være oppe i seks måneder. Ventetiden henger sammen med mangel på kapasitet, men handler også om hvordan tjenestene organiseres og benyttes. Et av problemene har vært at oppbyggingen av tilbudene i tiltakskjeden har skjedd med ulik styrke. Mens den medisinske behandlingen har blitt bygd ut, har tilbudet om langsiktig oppfølging og rehabilitering i kommunene ikke fulgt samme progresjon. Kapasitetsutviklingen når det gjelder avrusning, psykologtjenester og behandlingsopplegg uten bruk av legemidler, har ikke skjedd i takt med etterspørselen. Det er for dårlig oppfølging i kommunene for dem som trenger bolig og annen hjelp under rehabilitering. Denne ubalansen i utbyggingen er en av faktorene som bidrar til ventetider og avbrudd i behandlingskjeden.
Behandling med legemidler har gradvis vokst fram til å bli den dominerende behandlingsformen for heroinavhengige på verdensbasis. Interpellanten påpeker at det i den nye forskriften til LAR i Norge kan synes som om rusfrihet som mål er blitt borte. De nye retningslinjene går i tillegg bort fra synet om at LAR skal være tidsavgrenset, men med en pragmatisk forståelse av at for noen vil det vare livet ut. Fra å ha mål om en tidsavgrenset ramme med visse unntak er nå unntaket framhevet som det normale.
Senterpartiet deler interpellantens bekymring over denne utviklingen. Vi mener og har programfestet at målet for stoffavhengighetsbehandling i Norge fortsatt bør være stoffrihet, mens LAR skal være et supplement. Legemidler tar ikke bort selve avhengigheten, men det er et viktig supplement fordi det kan forbedre livskvaliteten og psykososial fungering. En kan unngå bruk av illegale rusmidler og redusere skader for den enkelte og samfunnet, som f.eks. helseplager og kriminalitet.
Så må vi innse at noen narkotikaavhengige vil, tilsvarende enkelte andre med kroniske sykdommer, være avhengige av medisin livet ut.
Skadebegrensning er selvsagt nødvendig og positivt. Men jeg er veldig skeptisk til og bekymret over en utvikling der LAR og eventuelt i framtiden heroinstøttet behandling og andre skadebegrensende tiltak, som f.eks. sprøyterom, blir det dominerende tilbudet og ikke minst det som får størst fokus både politisk, budsjettmessig og i den offentlige debatten.
Det er mange som glemmer at tunge rusmisbrukere ikke kun har et rusproblem. De fleste av disse har omfattende psykososiale problemer. Det er en del av rusmisbruket. Når vi ser på heroinutdeling i andre land, så brukes dette som et middel til å opprette kontakt, skape relasjoner til misbrukeren for å tilby en rekke andre tjenester, slik som rådgivning, psykososial oppfølging, bolig m.m. Det paradoksale er at mange tusen narkomane i Norge står uten slik oppfølging i dag. Det står 4 000 rusmisbrukere i kø for rusbehandling. Selv de som står i LAR, mangler ofte denne typen oppfølging.
Mange håpet at Stoltenberg-utvalgets innstilling skulle bli det endelige gjennomslaget for heroinprogrammer i Norge. I stedet har utvalget plassert denne saken som et mindre tiltak i en stor pakke av mange helhetlige vurderinger og forslag. Dessuten har utvalget lagt vekt på at det fortsatt er stor faglig usikkerhet ved bruk av heroin i behandlingen.
Jeg mener at vi nå ikke først og fremst trenger flere enkelttiltak som bidrar til forlenging av aktiv rus. Det vi først og fremst trenger, er et sammenhengende behandlingstilbud og vektlegging av tilbud som kan føre til rusfrihet. Det er blitt sagt at den største utfordringen ikke er å bli rusfri, men å hindre tilbakefall. Derfor er det ekstremt viktig å styrke ettervern.
Jeg vil takke interpellanten for interpellasjonen. Jeg håper at denne debatten kan minne Stortinget på at rusfrihet fremdeles må være et sentralt og overordnet mål i ruspolitikken.
Presidenten: Neste taler er Kjersti – Trine Skei Grande, deretter Thor Erik Forsberg.
Trine Skei Grande (V) [12:47:23]: Nå må du sannelig uttale navnet riktig, president. Hvis ikke blir det flere oppslag i VG om de viktige tingene vi gjør her i huset!
Presidenten: Jeg tror jeg sa representanten Grande iallfall.
Trine Skei Grande (V) [12:47:32]: Takk!
Jeg kan veldig enkelt si at målet for Venstres del når det gjelder ruspolitikken, er
Jeg syns det burde være ganske soleklart. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal måtte diskutere at dette faktisk er blant de mer livreddende politiske områdene vi jobber på.
For 150 år siden skred byens fine mennesker over de fattige som lå på gata, og forklarte det at de bare skred over, med «synden». Da var «synden» forklaringa på at noen var fattige og noen var rike. I dag skrider vi også over noen på gata, men i dag er det rusen som er forklaringa på at vi gjør det.
Med unntak av SVs innlegg, som jeg syns var litt åpent for løsninger, har jeg egentlig vært litt oppgitt over debatten. Og jeg ber statsråden bare merke seg at dette er det feltet der alle hennes forgjengere har angret på at de ikke gjorde mer. Senest var Bjarne Håkon Hanssen, som innrømte at man ikke makter å gjøre dramatiske endringer på et veldig viktig område. Dette er den gruppa som man gjerne skryter av å ha brukt en milliard mer på, i en tid da man har hatt så mye mer penger. Så kan jeg skryte av at Venstres alternative budsjetter ville ha ført til en milliard mer enn det igjen, oftest innenfor strammere rammer enn dem regjeringa har laget. Men det er også den gruppa der ventelistegarantien er minst verdt. Og det er også det politikkområdet der Riksrevisjonen kvester oss veldig hardt for måten vi bruker pengene våre på.
Når man på dette området – sånn jeg oppfatter interpellanten – ikke snakker om alkohol, men først og fremst om andre rusproblemer og om pris og tilgjengelighet, syns jeg det er litt underlig. Det er virkelig ikke noe vi påvirker, men som vi prøver å påvirke så mye vi kan gjennom andre organer.
Det er klart at forebygging er viktig. Men når det gjelder alle dem jeg har møtt på dette området, er det jo ikke drømmen om Plata som gjør at man setter det første skuddet, det er jo ikke drømmen om det livet man ser der. Veldig mange vet om det, men veldig mange utsetter seg for dette gjennom det de sjøl beskriver for meg som sjølmedisinering. Og da er vi ved litt av kjernen. Dette er mye mer sammensatt og mye mer personavhengig. Det er på en måte en sjølmedisinering, ofte for å takle annen motgang i livet. Da må vi ha en egen organisering av helsevesenet på det området. Kanskje må vi gjøre noe som er ulogisk i vår verden. Kanskje vi må gjøre noe politisk ulogisk for å finne fram til de tiltakene som er logisk i en sånn verden.
Venstre har vært åpen for å bruke heroin til en liten gruppe med de aller mest slitne, som ikke har utbytte av noen av de andre tingene vi tilbyr. Jeg mener at det er en mikroskopisk liten debatt, men det handler om å ha en fordomsfri holdning til å bruke de virkemidlene man trenger for å redde liv, for å skape verdighet og for å gi en vei ut av det. Sånn som jeg snakker med narkomane på gata, vil jeg gjerne oppfordre folk fra andre fylker til å gjøre her i Oslo også. Det er her borgerne deres er som har de problemene. Så møter vi historier om et enormt byråkrati. Det handler om liten forståelse for det livet de lever, og det handler om at de møter veldig mye motstand i de strukturene som skulle være til hjelp.
Jeg syns det er veldig bra at statsråden kommer med en ny melding. Jeg vil oppfordre henne til å gå ut på gata og snakke med dem som har opplevd det, før hun legger den fram for oss. Og så vil jeg gjerne tilby henne alle forslagene Venstre har lagt fram på området de siste fem åra – om 24 timers garanti, om det å gi fastleger mulighet til å skrive ut de midlene de syns er riktige for sin pasient, og ikke at en ofte ufaglært Nav-assistent sitter og skal bestemme over hva en fastlege vurderer som medisinsk. Dette er det eneste området der vi har det sånn. Det er veldig mange andre forslag som vi har lagt fram, som jeg ikke rekker her. Hvis statsråden har lyst til å være modig, vil Venstre gjerne være med på laget.
Thor Erik Forsberg (A) [12:52:52]: Jeg ønsker enhver debatt om norsk ruspolitikk velkommen. Dessverre for debatten vil mange av dem som lever i den virkeligheten som vi her snakker om, ikke delta. Skammen pålagt av andre hviler tungt rundt det som vi altfor sjelden prater om. Men det er ikke så mye positivt som kommer ut av skam. Det fostrer stillhet og avstand der vi burde hatt åpne samtaler og nye muligheter. Derfor er det viktig at de som har styrt premissene i norsk ruspolitikk de siste 40 årene, ikke får styre premissene for de neste tiårene. Jeg opplever interpellasjonen som et forsøk på nettopp det.
Laila Dåvøy etterspør rusfrihet som det sentrale målet for rusomsorgen. Interpellanten setter skadereduserende tiltak opp mot dette. Dette er ikke bare en foreldet måte å tenke på, men gjør vi om på dette prinsippet til praktisk politikk, er det direkte helsefarlig. Ingen andre pasientgrupper vil bli utsatt for en lignende eksperimentering.
De siste tiårene har 3 000 mennesker betalt den høyeste prisen av alle, nemlig sitt eget liv i overdosedødsfall. Noen sier at vi må gjøre det vi vet virker, og jeg henviser til de flotte institusjonene hvor fullstendig rusfrihet er målet. Vi trenger disse institusjonene, enten det er det offentlige eller ideelle organisasjoner som driver dem. Men vi skal ha med oss at godt over halvparten har vært svingdørspasienter i disse institusjonene. Når vinteren melder seg, er det inn på institusjon, når våren kommer, er det like fullt ut igjen, og man har ikke hatt effekt av denne behandlingen. Det betyr at det er et flott tilbud til dem som kan nyttiggjøre seg av det, men for alle dem som ikke kan gjøre det, må vi ha et alternativt tilbud ut fra at vi mennesker og rusmiddelavhengige er like forskjellige som alle andre.
Jeg vil heller si at skadereduserende tiltak er et viktig skritt på veien mot rusfrihet eller rusmestring for dem det gjelder. Det handler om ikke å gjøre veien tilbake til samfunnet altfor lang. Hvis du mister tennene dine, hvis du får ulike infeksjoner, sår som ikke leger seg, hiv eller hepatitt, er det så veldig mye vanskeligere å se håpet der framme som gjør at man er i stand til å gå igjennom den type behandling. Men vi har satt listen så altfor høyt når målet har vært fullstendig rusfrihet. Når vi har satt målet så veldig høyt for veldig mange som har mange nederlag i bagasjen fra før, har det bare ført til nye nederlag og mange som har gitt opp seg selv.
Jeg synes det er viktig det som interpellanten peker på, at de aller fleste hadde sosiale problemer før man ble avhengig av rusmidler, som vises i den undersøkelsen fra 1997. Men vi trenger ikke undersøkelser eller forskning for å finne ut av det. Det holder å gjøre som Trine Skei Grande riktig sa, gå ut og snakke med de menneskene det gjelder. Da finner man ut nettopp det. Det er dette som er kjernen i hvordan vi skal hjelpe flere mennesker til å mestre det livet man har fått utdelt. Det handler om å bekjempe disse problemene med sosiale virkemidler og et romsligere samfunn.
Jeg synes at istedenfor å peke på skadereduserende tiltak, som f.eks. sprøyterom – det kan være utdeling av rene sprøyter, askorbinsyre, andre ting – burde man gått til der hunden virkelig er begravet, for det er likhetstrekk mellom å sette rusfrihet som det fullstendige mål og nulltoleransen fra samfunnets side. Vi har mange hundre politifolk – også på Oslo S – som hver eneste dag er den siste fronten i samfunnets krig mot narkotika. Jeg hadde egentlig håpet at Laila Dåvøy hadde vært her oppe og kjempet for helsepersonellets plikt til å gi nødvendig helsehjelp og irettesatt det byrådet man støtter i Oslo, sammen med Oslo-politiet, som nå ikke lenger bare definerer de narkomane som et problem som skal bli jaget bort. Nå har man tatt skrittet videre, og velger også å jage bort de menneskene som er der frivillig og hjelper til – deler ut rene sprøyter, askorbinsyre, steller sår. Fransiskushjelpen er et eksempel, og også Sykepleie på Hjul og Foreningen for human narkotikapolitikk. Det er dette som er med på å gjøre veien tilbake til samfunnet lettere – gjennom menneskelig kontakt – og reduserer skadene mest mulig. Det er det som er et romsligere samfunn.
Bent Høie (H) [12:58:05]: Denne debatten må jo ta utgangspunkt i det som er situasjonen i dag. Jeg mener at Stortinget i 2004 i realiteten i lovs form avskaffet skammen ved å være rusmiddelavhengig ved å si at man som rusmiddelavhengig er pasient på lik linje med alle andre pasienter. Til da hadde det gått en egentlig helt uinteressant debatt om det å være rusmiddelavhengig var en sykdom eller ikke, hvor Stortinget konkluderte med at den diskusjonen kan gjerne pågå, men konsekvensen av å være rusmiddelavhengig over lang tid er at du er syk, at du er pasient, og at du har pasientrettigheter.
I så måte vil jo pasientene i dagens diskusjon lett kunne sammenlignes med en annen pasientgruppe, nemlig kreftpasienter. Jeg tror alle ser at kreftpasienter som ikke vil kunne ha glede av videre behandling, har behov for lindrende behandling. Men kreftpasienter som har nytte av kreftbehandling, skal ha kreftbehandling. Problemet på rusområdet er at vi i dag ikke har et godt behandlingstilbud til dem som har nytte av behandling, og så gir vi dem lindrende behandling istedenfor. Det hadde vi aldri akseptert på andre områder i helsevesenet vårt. Skadereduksjonen i dag er riktig, og det er viktig, men dessverre på grunn av manglende satsing på behandling kommer det til erstatning også for behandling som kan hjelpe pasienter til å bli rusfrie.
Jeg er glad for at regjeringen nå har varslet at det kommer en stortingsmelding om ruspolitikken. For Høyre vil det være det nest beste. Vi hadde ønsket oss en forpliktende opptrappingsplan i tråd med det som er opptrappingsplanen i psykiatrien. Jeg håper at en stortingsmelding ikke bare innholder politikk, men også en beskrivelse av hva som vil være behovet i årene framover, konkret i forhold til oppbygging av behandlingstilbud for denne pasientgruppen, og en avveining av det – nettopp balansen mellom skadereduserende tiltak og behov.
Det er helt åpenbart at en rusmiddelavhengig også har rett til helsetjenester, en har rett til bolig, en har rett til et verdig liv også i en situasjon der en ruser seg. I dag opplever veldig mange at rusen sperrer for de rettighetene en har både som pasient og innbygger i en kommune, og det er ikke riktig. Det tilhører en politikk som en må svært mange år tilbake igjen for å finne grunnlag for sett i forhold til Stortingets syn på dette.
Når det gjelder vurderingen av Stoltenberg-utvalgets forslag, er det mest oppmerksomhet knyttet til spørsmålet om det som kalles for heroinassistert behandling. Stortinget har helt klart bedt om at før en konkluderer i det spørsmålet, skal det avholdes en konsensuskonferanse. Ut fra det en kan lese av statsbudsjettet, kan det virke som om regjeringen har avlyst den konsensuskonferansen fordi det skal være en høring om Stoltenberg-utvalget. Det mener jeg ikke er i tråd med det som Stortinget har vedtatt, og jeg håper at statsråden kan svare på det.
Så til diskusjonen som gjelder hva konsekvensene av å starte en heroinassistert behandling vil være for Norge. Jeg tror en av de viktigste lærdommene komiteen hadde med seg fra Sveits, var konsekvensene en slik ordning vil ha for tilbudet om legemiddelassistert rehabilitering som helhet, nemlig at en forutsetning for heroinassistert behandling er at en fjerner terskelen for å få metadon og Subutex. Det vil si at alle som vil, kan få Subutex og metadon, og en kan drive med sidemisbruk så mye en vil ved siden av. Uten det fungerer ikke assistert heroinbehandling. Det kom også fra den personen som i realiteten hadde stått for etableringen av tilbudet i Sveits. Jeg er ikke sikker på at de som tar til orde for dette i Norge i dag, egentlig har tatt den realiteten inn over seg.
Det andre som er en klar lærdom fra Sveits, ikke minst med tanke på diskusjonen om politiets rolle i dette, er at politiet i Sveits har hatt en ekstremt mye mer hardhendt behandling, for å si det mildt, av rusmiddelavhengige enn det vi noen gang vil akseptere i Norge.
Jan Bøhler (A) [13:03:21]: Dette er en veldig viktig debatt, og det er sagt mye bra i debatten. Noen har pekt på viktigheten av å bruke egne erfaringer, det vi ser rundt oss. Selv har jeg jobbet både med forebygging blant ungdom og med dem som har problemer med narkotika i en del år – særlig på 1980-tallet – og fulgt utviklingen på feltet de senere årene.
I forhold til målet om rusfrihet, som er utgangspunktet for interpellasjonen, vil jeg si en ting jeg tror vi kan misforstå. Mange rusavhengige går gjennom mange behandlingsforløp. Vi må ha et annet syn på et behandlingsforløp her enn når det gjelder et medisinsk inngrep, et kirurgisk inngrep. Her er det sånn at en del av de rusavhengige lykkes i første eller andre forsøk – kanskje 10–20 pst. I femte forsøk lykkes også 10 pst., i åttende forsøk lykkes kanskje 10 pst., og i ellevte forsøk lykkes kanskje også 10 pst. Gjennom en sånn prosess er det mange mennesker som i mellomtiden gjennom disse behandlingsoppholdene får viktig hjelp til å holde seg i live, de får humanitær hjelp. De eksisterer, de får mer styrke og de fungerer bedre på sine premisser. Så er det på et tidspunkt en god del som greier å bryte ut. Men det er på ulike tidspunkter. Det kan være i ellevte forsøk, eller det kan være i andre forsøk. Derfor mener jeg at begrepet svingdørspasienter er et feil begrep å bruke i denne debatten. Det er egnet når det gjelder kirurgiske inngrep og feilbehandling, men her kan man ikke snakke om feilbehandling når noen ikke lykkes i første, andre eller tredje forsøk, men lykkes i det niende eller tiende.
Jeg har opplevd å møte en del personer som har lyktes i det tiende forsøket, og som det har sett ut som om det ikke var håp for i det hele tatt etter sju forsøk. Jeg er veldig enig i mye av det representanten Høie snakker om her, men jeg vil advare litt mot den parallellen til kreftpasienter. Jeg mener at det ikke blir en riktig parallell, akkurat som det jeg sa om kirurgiske inngrep. Det er faktisk vanskelig å definere noen som håpløse. De kan virke som håpløse i noen faser, og så plutselig 15 år senere framstår faktisk et vellykket menneske som får et nytt liv. Derfor vil jeg appellere til utholdenhet i holdningen til rusfeltet og til å se at alle mennesker skal ha en mulighet – alltid, hele veien – og aldri skal noen defineres som umulige å hjelpe til rusfrihet.
Med dette utgangspunktet inngikk alle partiene på Stortinget høsten 2008 – da jeg var helsepolitisk talsmann for Arbeiderpartiet – et forlik om rusbehandling i innstillingen til statsbudsjettet for 2009. I det inngikk en videre opptrappingsplan, som regjeringen nå legger inn midler til i budsjettet, og som det kommer en stortingsmelding om, som jeg håper, som også flere har vært inne på, går konkret inn i hvordan opptrappingsplanen skal utvikles og forbedres videre.
Vi nevnte noen punkter, alle partiene på Stortinget, som var viktig for oss i det rusforliket og i den nye opptrappingsplanen. Det gjaldt for det første at vi ønsket en analyse av overdosedødsfallene: Hva er det som skjer når man tar overdose og ikke får nok hjelp og er nær ved å dø? Mange får motgift og sendes ut på gaten igjen og får ikke den akuttbehandlingen de trenger. Det er behov for en rusakutt kanskje flere steder enn Oslo også, med nok kapasitet. Jeg understreker det siste og viser til bruken av de 50–60 mill. kr som Stortinget bevilget til en rusakutt i Oslo, hvor foreløpig bare 20 mill. kr er brukt til investeringer i den – en rusakutt med nok kapasitet, slik at man straks kan komme videre inn i et behandlingsforløp. For at man straks skal komme videre i et behandlingsforløp, trenger vi å øke kapasiteten ved behandlingstilbudet, som også var en del av det vi skrev inn når det gjaldt køene som var den gangen, og som er nå. Jeg tror Stortingets og myndighetenes utholdenhet i behandlingstilbudet har noe å gjøre med hvordan vi ser på de rusavhengige som mennesker, at vi er i stand til å se at det ikke bare gjelder å søke nye, originale løsninger når vi har et problem, men se at det her kreves utholdenhet i å forstå at disse menneskene kan hjelpes i mange faser av livet. Og da trenger vi altså å bygge opp behandlingskapasitet som er egnet til å møte det behovet.
Vi kom også i den innstillingen inn på R-en i LAR-tilbudet og behovet for å få mer av det. Jeg synes det nå er en positiv tone i denne debatten. Her er det mye Stortinget vil kunne være enige om, og de tingene tror jeg man først bør konsentrere seg om.
Laila Dåvøy (KrF) [13:08:35]: Jeg har lyst til å kommentere noen av innleggene. Men først har jeg lyst til å takke for en etter min mening veldig god debatt.
Representanten Forsberg sa at jeg satte skadereduserende tiltak opp mot rusfrihet som mål. Selvsagt gjør jeg ikke det. Vi må ha skadereduserende tiltak. Men vi må ikke ha bare det, vi må også ha alt det andre i tillegg. Men noen skadereduserende tiltak er jeg skeptisk til, bl.a. heroinbehandling.
Representanten Trine Skei Grande var oppgitt over debatten. Ikke vet jeg hvorfor hun var oppgitt. Men hun nevnte også noe som ikke var oppe i debatten, nemlig at interpellanten hadde snakket om pris og tilgjengelighet, og det syntes hun var rart. Det synes jeg var veldig rart at hun sa, for jeg har ikke nevnt pris og tilgjengelighet. Dette er sannsynligvis en av de første debattene jeg har tatt initiativet til der jeg faktisk ikke har nevnt pris og tilgjengelighet, men har vært opptatt av andre ting.
Det har vært en god debatt med fokusering – fra de aller fleste i denne debatten – på tiltak rettet mot den syke ruspasienten. Jeg er også glad for Senterpartiets helt klare holdning til rusfrihet som mål i ruspolitikken.
Når det gjelder erfaringer fra komiteens tur til Sveits, er jeg veldig enig med representantene Kjos og Høie; det er utrolig viktige påpekninger de kommer med. Vi har selvfølgelig litt forskjellige erfaringer fra den turen, men akkurat de to påpekningene synes jeg var veldig viktige. Også det representanten Bøhler sier, er jeg veldig enig i. Om det er det femte forsøket eller det er det tiende, må vi aldri gi opp noen som faktisk ønsker å få hjelp. Altfor mange ruspasienter har nok opplevd det opp gjennom årene. Og når jeg ser tilbake på min egen erfaring ved å jobbe ved avrusningsenheten i Bergen, Blå Kors, tenker jeg på dem som kom inn dag etter dag, natt etter natt. Det hendte vi sa: Nei, nå har du vært her så ofte, nå må du tenke deg om, om du virkelig skal få lov å komme inn én natt til.
Helt til sist: Det er to ting som jeg har lyst til at statsråden skal ta med seg videre. Jeg håper at statsråden vil bidra til at vi kan klare å få til et forlik når det gjelder å bruke ideelle institusjoner på en bedre måte enn det vi gjør i dag, for dette vil ha stor betydning også for ruspasienter, for dem som står i kø. Det andre jeg har lyst til, er rett og slett å vise til Stoltenberg-utvalgets rapport. Det som jeg synes er det viktigste derfra, er den helhetlige tilnærmingen de tross alt har til helhetlig behandling. Stoltenberg-utvalget billedliggjorde dette med å si: Se på det som en stafett – ikke slipp stafettpinnen før neste ledd har overtatt. Jeg synes det er et veldig godt bilde på sånn som det bør være.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:12:20]: Jeg vil også si at det har vært en veldig god debatt. Jeg opplever egentlig hver gang vi har en rusdebatt i Stortinget, at det er ganske stor enighet – i hvert fall om målene. Så er det noen nyanser underveis, og det er jo kanskje også viktig.
Jeg har bare lyst til å komme litt tilbake til dette med LAR. For hvis det er slik at noen pasienter bare får tilbud om LAR og ingenting annet, er det ikke i tråd med den veiledningen som er gitt for denne type behandling – bare så det er klart. Som Bent Høie veldig riktig sa: En rusmiddelavhengig har fått rettigheter som alle andre pasienter, og skal behandles som alle andre pasienter. Det betyr også at hvis man akutt må inn til avrusning, skal man komme akutt inn. Da er det ikke sånn at du skal sitte i en kø på gaten og vente, du skal faktisk ha akutt behandling. Sånn sett skal disse pasientenes diagnose vurderes på akkurat samme måte som alle andre diagnoser i helsevesenet.
Så er det flere som har vært inne på dette med det helhetlige behandlingsforløpet. Og noe som jeg også sa innledningsvis, og som jeg bare vil understreke, er: Når noen venter, og når ventetiden går opp fordi stadig flere blir behandlet, er det lett å tenke at ingenting er godt nok. Men det er faktisk veldig mye som har blitt bedre – bare det faktum at veksten i budsjettene etter 2005 har vært på 31 pst. Det er, tross alt, ingen andre steder – verken innen somatikk eller innen psykisk helse – man har hatt en så sterk vekst, et så sterkt fokus og en så sterk utvikling, vil jeg også si, i behandlingen.
Så er det slik at en del institusjoner som har vært brukt, kanskje ikke brukes lenger. Men her blir det også gjort kvalitetsvurderinger av de regionale helseforetakene. Så det er ikke slik at vi er imot å bruke ideelle institusjoner eller ideelle organisasjoner. Hvis man ser seg rundt i Oslo på det tilbudet som er til rusavhengige, er det faktisk sånn. Jeg ville egentlig sagt til representanten Trine Skei Grande at jeg faktisk har vært på de stedene som er for rusavhengige. Jeg har snakket med ganske mange der. Og det hadde ikke vært mange tilbud f.eks. i Oslo, eller andre byer, hvis det ikke hadde vært for de ideelle organisasjonene. Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen – og det er flere – gjør en fantastisk jobb, og en veldig viktig jobb, som absolutt skal verdsettes. Men det offentlige helsevesenet må ha både kompetanse og behandlingskapasitet på dette området, som er så viktig. Så får vi bruke private og ideelle organisasjoner der hvor det er riktig å gjøre det.
Jeg skjønner at når komiteen har vært i Sveits, blir det mye diskusjon om dette ene tiltaket. Men jeg håper at debatten fremover vil dreie seg om alle de andre tiltakene også, at ikke det ene tiltaket om eventuell heroinassistert behandling skal overskygge alt det andre.
Presidenten: Behandlingen av sak nr. 5 er dermed avsluttet.