Trine Skei Grande (V) [14:10:51]: Jeg tenkte at jeg skulle begynne med det som er ment som en hyggelig oppmuntring til presidentskapet: Når man tar opp saker som angår dette temaet, burde man kanskje ha tolket debatten på tegnspråk. Det var ment som en vennlig henstilling om å vurdere.

Presidenten: Det er notert.

Trine Skei Grande (V) [14:11:10]: Det er bra!

Da vi behandlet språkmeldingen, ble det bestemt at også tegnspråk skal være et offentlig språk i Norge. Men skal man klare å utvikle det, er det mange elementer som skal til før vi kan si at vi tar det på alvor. Døve og andre som bruker tegnspråk i daglig kommunikasjon med sine, er like ulike som alle oss andre, og har ulike behov. Men det er klart at språk er kultur, og språk er formidling. Vi vet gjennom alle de andre områdene der vi har tatt egne språk på alvor, at språk er viktig som kulturformidling og kulturbærer, og at også tegnspråket har sin kultur og sin kulturformidling. Språk er også identitet. Det betyr at mange mennesker i Norge først og fremst har identiteten sin knyttet til tegnspråket og føler at de tilhører en egen språkgruppe i tegnspråket.

Språk er også rettigheter og deltakelse. Venstre har flere folkevalgte som må bruke tegnspråk, og som har problemer med sine rettigheter som folkevalgte fordi de ikke har tilgang på tolker når de skal utføre det vervet folket har valgt dem for å utføre.

I stortingsmeldinga var det veldig mange flotte mål og merknader. Det var opptil 100 tiltak som statsråd Giske lovet at han skulle sette i gang. Problemet er at vi har fortsatt ingen plan og ingen virkemiddel på akkurat dette feltet – eller, som var et av de mange innspillene jeg fikk før denne interpellasjonen ble skrevet: Det virker som om denne regjeringa viser stor forståelse, men det blir ikke noe resultat av det. Vi venter på en ny språklov, men før vi trenger det, må vi ha en helhetlig satsing på å utvikle dette språket.

Dette spørsmålet kunne jeg ha stilt til veldig mange statsråder, for det er et veldig bredt spørsmål. Noe av det faller inn under kulturministeren – det kan sjølsagt statsråden la være å forholde seg til eller svare på – men jeg måtte velge en statsråd, og da velger jeg jo en på det feltet som jeg syns det er viktigst å få gjort noe på. Hele universitets- og høyskolesektoren har jo et ansvar for å utvikle fag – og litt av problemet med tegnspråket som språk er at det i dag er ganske uklart hvor ansvaret ligger i universitets- og høyskolestrukturen vår. Kanskje bør noen ha ansvaret for å følge opp det faget som fag?

For at man skal klare å etablere et miljø rundt formidling av et språk, er det viktig å forske på det språket og utviklinga av det. Det er i dag i Norge veldig minimalt, sjøl om vi har noen, og vi burde hatt flere. Vi bør også sørge for fagets utvikling, sørge for at det er et akademisk miljø som kan drive tegnspråket inn i den rollen det skal ha som et offisielt språk i Norge. Lingvistikken bør utvikles, og språket bør jo utvikles hele tida.

Ansvaret for tolketilbudet – i hvert fall utdanninga – ligger under denne statsråden. Det ser vi stadig vekk nedbygges. I Tolkeutredningen 2008 ble det lovet 30 nye tolker. Dem venter vi fortsatt på. Og jeg vet at i hvert fall 15 studenter her i Oslo har måttet avslutte studiene sine, fordi de ikke har tolker.

Så gjelder det kompetanse i tegnspråk: Hvis tegnspråk skal være et offentlig språk, må mange etater som forholder seg til døve og tunghørte som har det som hovedspråk, også forholde seg til dem på det språket.

Jeg har fått mange henvendelser som løfter spesielt to områder. Det ene gjelder barnevernet. Barnevernet bør ha kompetanse i tegnspråk for å gå inn i familier som trenger spesiell assistanse. En døv skrev til meg at det å gå i terapi, som også døve av og til trenger, er veldig mye mer slitsomt hvis du må ha en tolk. Det føles også mye mer utleggende hvis du må ha en tolk, enn om en på mange fagområder faktisk hadde hatt terapeuter som hadde kunnet tegnspråk.

Jeg har en drøm som jeg håper at statsråden kanskje kan dele med meg. Flere hørende som har gitt meg tilbakemeldinger om dette, har sagt: Hvorfor er det ikke lettere for hørende å lære tegnspråk, kanskje ha det som et fremmedspråk i skolen? Det er min drøm. Min drøm er at når noen velger spansk og tysk, så kan andre velge tegnspråk som et studieforberedende fag, kanskje i forbindelse med et yrke man skal få, eller man har en venninne som er døv, eller andre i omgangskretsen som er døve, som en gjerne vil kommunisere med på deres språk. Det burde det ha vært et tilbud om – om vi ikke får det til alle steder, så noen steder. Spesielt på de stedene man har døve elever, må det være mulig å gi et tilbud, slik at folk kan velge tegnspråk som et fremmedspråk i sin fagkrets.

De ungene som i dag vokser opp med implantat, er egentlig tospråklige unger som forholder seg til en muntlig, hørende hverdag, men som de ikke helt kan delta i på samme måte som oss andre. De har en fot i tegnspråket, som er et av deres språk, og bør egentlig behandles slik vi behandler andre tospråklige unger.

Statsrådens hovedansvar handler om tolker, og det handler om å utvikle faget. Jeg har en drøm om at dette skal bli et av de språkfagene som vi er med på å utvikle, som vokser, og som også gir det dannelsesperspektivet som vi ønsker at andre fag på våre skoler skal ha.

Mitt spørsmål er: Hvilken strategi har statsråden for utdanning, forskning og faglig utvikling av tegnspråk som et eget språk?

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tora Aasland [14:18:11]: Representanten Skei Grande er prisverdig nok i sin interpellasjon opptatt av at døve og sterkt tunghørte skal ha mulighet til å kunne delta i samfunnslivet. Dette er selvsagt et mål som jeg fullt ut kan slutte meg til. Det var også utgangspunktet i mitt svar av 15. februar i år på spørsmål til skriftlig besvarelse, som representanten Skei Grande også viser til i sin interpellasjon. I svaret la jeg vekt på at god tilgang på godt kvalifiserte og kompetente tolker er en viktig forutsetning for at døve og tunghørte skal kunne gå inn og delta aktivt i samfunnet. Jeg vil her tilføye at dette er et viktig premiss på veien mot å realisere et overordnet mål om et universelt tilgjengelig samfunn for alle.

I samme svar viste jeg også til Tolkeutredningen 2008, som også representanten var inne på. Den er utført på oppdrag fra det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Utredningen ble lagt fram 30. mai 2008. Utredningen inneholder en rekke forslag til videreutvikling av tjenestetilbud for døve, døvblinde og hørselshemmede. Enkelte av forslagene i utredningen ligger i grenseflaten mellom høyere utdanning og det regelverket som nå forvaltes i Arbeidsdepartementet. Jeg har notert meg at det i utredningen bl.a. foreslås etablert en spesialisert skrivetolkutdanning ved en utdanningsinstitusjon, og at det foreslås at Nav etablerer et etterutdanningstilbud til tolker. Videre foreslås det at institusjoner som tilbyr tolkeutdanninger, utarbeider videreutdanningstilbud.

Jeg er kjent med at Arbeidsdepartementet vil vurdere Tolkeutredningen 2008 i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2010:5 Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Forslagene som går på høyere utdanning i utredningen, vil naturlig kunne tas opp i en dialog mellom Arbeidsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

I interpellasjonen viser representanten Skei Grande også til språkmeldingen, dvs. St.meld. nr. 35 for 2007–2008 Mål og meining. I språkmeldingen drøftes forhold knyttet til tegnspråkets stilling i samfunnet. Gjennom stortingsbehandlingen av meldingen ble norsk tegnspråk offisielt godkjent som et fullverdig språk. Jeg er helt enig i representantens vurdering av tegnspråket som språk. Det er lagt opp til at dette skal formaliseres ved at norsk tegnspråk blir omfattet av allmenn språklov, som etter planen skal danne en samlet ramme om den totale språksituasjonen i Norge. Det er meningen at dette skal inngå som en del av et større språkpolitisk lovarbeid som Kulturdepartementet vil starte opp i nær framtid.

Språkmeldingen setter også søkelyset på omfanget av tegnspråktolking og andre kommunikasjonsmetoder. Ifølge tall fra Norges Døveforbund er det ca. 5 000 døve som har et klart behov for tegnspråktolking.

Det er ikke grunn til å anta at behovet for tolketjenester vil bli redusert i framtiden.

Den demografiske utviklingen, den såkalte eldrebølgen, vil trolig også føre til at vi får flere som blir døve eller sterkt tunghørte, og som ofte vil bli det i voksen alder. Disse vil kunne ha problemer med å tilegne seg kompetanse i tegnspråk, og i så måte vil skrivetolking være en alternativ kommunikasjonsform.

Innenfor høyere utdanning ble de første studietilbudene i tegnspråk satt i gang på 1980-tallet. Statens spesiallærerhøgskole etablerte i 1989 en ettårig heltidsutdanning av tolker for hørselshemmede. I dag er det utdanningstilbud ved Universitetet i Oslo, Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Innenfor høyere utdanning skal det samlet sett være et utdanningstilbud som svarer til det behovet som er i samfunnet. Det er generelt slik at det er institusjonene selv som har ansvar for å bestemme hvilke fag, emner, utdanningsløp og utdanningsopplegg som skal tilbys studentene, nettopp ut fra en vurdering av samfunnets behov. Institusjonene har et ansvar for å utforme sin egen strategi, sette mål og disponere sine ressurser for å kunne realisere dette. På denne måten sikres autonomien. Samtidig gir det institusjonene fleksibilitet i utviklingen av utdanningstilbudet, slik at det er tilpasset samfunnets behov.

Innenfor disse rammene skal institusjonene selv sørge for å gjennomføre et faglig utviklingsarbeid ved de utdanningene som tilbys ved institusjonene. Det er derfor generelt ikke slik at jeg kan gå inn og styre de faglige prioriteringer som gjøres på institusjonsnivå.

Selv om institusjonene har faglig autonomi, er det likevel fra departementets side satt aktivitetskrav til enkelte utdanninger. Dette er utdanninger der det er samfunnsmessig viktig å styre kapasiteten nasjonalt. For bachelorutdanningene ved høgskolene i Bergen og Sør-Trøndelag er det satt aktivitetskrav for å sikre kapasitet. Det er ikke stilt tilsvarende aktivitetskrav til tegnspråkutdanningen ved Universitetet i Oslo.

Som kjent vurderer Universitetet i Oslo nå den framtidige driften av sine studietilbud innen tegnspråk og tolking. Jeg er gjort kjent med at Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo er i dialog om overføring av utdanningene til høgskolen. Dette vil innebære en virksomhetsoverdragelse som bl.a. krever involvering av tilsatte. Saken er ennå ikke helt sluttført, men departementet bidrar nå til å avklare en del juridiske spørsmål.

Jeg er sikker på at en overføring til Høgskolen i Oslo vil kunne innebære en styrking av utdanningstilbudet. Høgskolen har allerede en stor del av sin virksomhet rettet mot profesjonsutdanninger og har lang erfaring med viktige faglige utfordringer som også er relevante for en tolkeutdanning, f.eks. forholdet mellom praksis og teori i utdanningen. De har også et eget senter for profesjonsstudier, som skal stimulere til forskning og kritisk refleksjon innen profesjonsstudier. Høgskolen har videre en rekke andre tolkeutdanninger, og overføringen av utdanningen til høgskolen gjør at vi kan få større faglig konsentrasjon og en sterkere faglig utvikling. Høgskolen vil derfor kunne være en god og naturlig havn for tolkeutdanningen.

Jeg er også kjent med at dersom Høgskolen i Oslo overtar denne utdanningen, har de mulighet til å ta opp flere studenter enn det universitetet har hatt til nå. Jeg er innstilt på å styrke en eventuell utdanning ved høgskolen med flere studieplasser.

Jeg vil videre peke på at all høyere utdanning skal være forskningsbasert. Institusjoner har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå. Et helt sentralt element i dette er strategisk satsing på forskning som gir grunnlag for god utdanning. Institusjonene må også sørge for at det er en god kobling mellom forskning og utdanning. Med aktivitetskrav til utdanning følger det derfor også krav til forskning og faglig utvikling på vedkommende fagområde.

Fagmiljøene knyttet til tolkeutdanning er ikke brede og store nok til at egne forskningsprogrammer er hensiktsmessig. Forskningsrådet har imidlertid generelle forskningsprogrammer som fagmiljøene må posisjonere seg for. Et eksempel er Utdanning 2020, som bl.a. skal styrke kunnskapsgrunnlaget for profesjonsutdanning og profesjonsutøvelse og fremme forskning på høyt vitenskapelig nivå.

Departementet har nylig hatt et møte med representanter for brukerorganisasjonene hvor spørsmålet om den videre tegnspråk- og tolkeutdanningen ble tatt opp. Organisasjonenes ønsker som kom fram på dette møtet, kan summeres opp slik:

• Det er ønskelig med flere studieplasser innen tegnspråk.

• Det er ønskelig med en gjennomgang av kvaliteten på disse utdanningene og videreutvikling av disse i takt med differensierte behov i brukergruppene.

Jeg vil vurdere på hvilken måte og i hvilken utstrekning de innspill som er kommet fra brukerorganisasjonene, skal følges opp videre. Flere studieplasser vil jeg som nevnt jobbe for å få til. Hovedmålet er i hvert fall klart: Tegnspråk- og tolkeutdanning skal ha høy kvalitet, utdanne godt kvalifiserte tolker, og gjennom det skal døve og tunghørte sikres en god samfunnsmessig deltakelse.

Trine Skei Grande (V) [14:26:27]: Jeg vil gjerne takke statsråden for det jeg syns var et godt svar. Hun tok seg veldig inn på slutten. Det jeg tror er en viktig distinksjon mellom starten og slutten på statsrådens innlegg, er at starten handler veldig mye om sosialpolitikk, mens slutten, som er veldig viktig, vil jeg gjerne utfordre statsråden på å si litt mer om.

Når man anerkjenner et språk som et offisielt språk i Norge, sier man noe om kultur og dannelse rundt det språket. Vi har, når det gjelder samisk – sørsamisk, lulesamisk og de ulike dialektene – hatt en erkjennelse av at det faktisk er kulturformidling i språket. Døvespråket er også en kultur. Alt knyttet til tegnspråk og formidling er også en kulturformidlingsarena. Og det er klart at hvis man skal ta vare på et språk, kan man ikke bare ta vare på en liten bit eller behandle det som en sosial hjelp til noen som trenger det. Man må faktisk behandle det som et språk. Da er kultur, dannelse, utdanning og forskning innenfor det området veldig viktig.

Jeg har ingen sterke meninger om hvilken institusjon som bør ha et sånt ansvar. Jeg er godt kjent med det som skjer i Oslo – som også statsråden redegjorde for. Det viktige for meg er at ansvaret ligger et sted, at noen har ansvaret for å følge opp dette faget til det akademiske nivå som et offisielt språk faktisk skal ha. Så er det viktig å sørge for å knytte til seg de profesjonene man ønsker skal tilby dette. Det er det jeg ønsker å fokusere på. I stedet for at Nav skal tenke at de skal hjelpe noen døve, bør egentlig en viss kvote av alle som utdanner seg på det fagfeltet, også få tilbud om å ha tegnspråk i fagkretsen.

Jeg skulle gjerne hatt statsrådens kommentar til mine tanker om å gjøre tegnspråk til et fremmedspråk man kan velge. Sjøl om det ligger nedenfor utdanningsgraden som statsråden har ansvar for, mener jeg det hadde vært en veldig stor styrke for å utvikle faget hvis skoler kunne tilbudt tegnspråk som et fremmedspråk både for hørende og for andre som bruker tegnspråk i hverdagen sin.

Statsråd Tora Aasland [14:29:10]: Jeg vil minne representanten, og interpellanten, om at hun selv startet sitt innlegg i interpellasjonsdebatten med å si at spørsmålet hennes kunne vært reist til mange statsråder. Jeg vil fastholde at dette er vel så viktig for Arbeidsdepartementets ansvarsområde som for Kunnskapsdepartementets og Kulturdepartementets område. Det er en sak som har flere sider, for det gjelder både brukere og andre som har behov for tegnspråk – enten det er den skriftlige tolkingen eller bruk av tegnspråk for å kunne være med på alle viktige områder i samfunnsliv, utdanning og kulturliv. Det har å gjøre både med Arbeidsdepartementets ordninger og med våre ordninger innenfor utdanningsområdet.

Men jeg tar gjerne utfordringen fra interpellanten på alvor når det gjelder tegnspråk både som en del av vår generelle språkpolitikk og som en del av vår viktige kulturformidling. Så her tror jeg det ligger veldig godt til rette når dette nå blir, slik som det ser ut til, et fag ved Høgskolen i Oslo, som sammen med de to andre høyskolene kan videreutvikle en strategi for dette, både som en del av en profesjonsutdanning og som en del av den forskningen de faktisk driver innenfor profesjonsfag, inklusive hele dannelsesperspektivet og språkpolitikken. Jeg tror faktisk at dette kan være en bedre måte å forankre utviklingen av tegnspråket på enn en tilværelse ved Universitetet i Oslo hvor vi så at man var i ferd med å trappe det ned.

Så jeg har stor forhåpning til at den overføringen som er i ferd med å bli sluttført, skal være en vellykket begynnelse på en bedre tilværelse for alt som har med døvespråket og tegnspråket å gjøre, og at vi også kan komme dit hen at man, på samme måten som når det gjelder de ulike variantene av samisk, kan velge tegnspråk som noe man lærer seg i tillegg til de nødvendige to språkformene vi har i norsk. Så jeg er med på diskusjonen om dette og skal gjerne være med på å stimulere de høyskolene dette angår, til å være med på en slik strategi videre.

Anna Ljunggren (A) [14:31:57]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet i salen i dag. I likhet med henne er jeg og Arbeiderpartiet opptatt av at døve skal gis muligheten til å delta i samfunnslivet, de som er født døve eller med svak hørsel, så vel som de som i voksen alder opplever å miste hørselen.

Denne regjeringen har et mål om et universelt samfunn for alle, derav loven om universell utforming. Tolker er sentrale for at døve skal kunne delta i samfunnet, og jeg setter stor pris på Skei Grandes engasjement på dette feltet her i dag.

Det er ingen tvil om at utdanning, forskning og faglig utvikling med hensyn til tegnspråk og tolkning er sentralt for samfunnsdeltakelsen til døve. Tegnspråk har en lang historie. På enkelte døveskoler ble tegnspråk benyttet i undervisningen så tidlig som på slutten av 1800-tallet. Men det var ikke før fra 1970-tallet at undervisningen for alle døve ble endret til å omfatte ulike tegn for ord. Etter hvert som tegnspråkforskningen viste at tegnspråk var et naturlig utviklet språk med egne grammatiske særtrekk, skjedde det en grunnleggende endring i forståelsen av døve som en språklig minoritet.

På nettsidene til Høgskolen i Sør-Trøndelag kan en lese at norsk tegnspråk er «både undervisningsspråk og undervisningsfag, og tospråklighet (…) målet for opplæringen av døve barn og unge» i dagens undervisning.

Fra og med 1997 har døve barn og unge med tegnspråk som førstespråk rett til opplæring i og på tegnspråk. Dette har fått konsekvenser for opplæringen av døve, deres familier og pårørende og andre som omgås tegnspråkbrukere. Blant annet er opplæringen i tegnspråk blitt en viktig del av tilbudet til foreldre til døve og tunghørte barn og i den språklige opprustningen av lærere for døve. Dette er noe utdanningsinstitusjonene som underviser i tegnspråk, har måttet ta inn over seg, og i lys av dette er det naturlig at det er behov for mer undervisning tilpasset brukerne, pårørende og hjelperne, altså tolkene. Det er naturlig også at vi får mer forskning og utvikling på dette feltet.

Jeg er imidlertid skeptisk til at Stortinget og statsråden skal blande seg inn i opprettelse og nedleggelse av studier ved universiteter og høyskoler. Institusjonene skal ha en viss autonomi. Når det kommer til snevre studier som tolkestudier, er det ingen tvil om at det er behov for at departementet følger med, slik at ikke disse tilbudene blir radert vekk fra norske utdanningsinstitusjoner. Jeg er derfor glad for statsrådens presisering rundt forholdene til de tre institusjonene som tilbyr tolkeutdanning i dag, Universitetet i Oslo, Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Sør-Trøndelag, og at det stilles aktivitetskrav til de to høyskolene, men ikke til Universitetet i Oslo. Det er også gledelig å høre fra statsråden at det er på gang en løsning mellom Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo som vil redde det studietilbudet, der det kan være mulig å etablere flere plasser, og at det vil være en styrking av tilbudet.

Igjen vil jeg takke interpellanten for et godt innlegg, som viser hvor sammensatt dette temaet er.

Bente Thorsen (FrP) [14:35:35]: Først vil jeg takke representanten Trine Skei Grande for å ta opp denne viktige saken, om utdanning av tilstrekkelig mange tegnspråktolker. Vi er alle klar over hvor viktig det er med språk og kommunikasjon og betydningen av å kunne kommunisere og forstå hverandre.

Denne interpellasjonsdebatten setter søkelys på dagens situasjon og hva som nå er i ferd med å skje overfor døve eller de som er så hørselsskadde at de har behov for tolk i ulike situasjoner. Det viser seg at det allerede i dag er for få tegnspråktolker, og når Universitetet i Oslo ut fra økonomiske forhold har prioritert vekk tolkestudiet og dermed bestemt seg for ikke å ta opp studenter til studiet i år, bedrer ikke det utfordringene de døve står overfor i dagliglivet. At dette kan få alvorlige og ekskluderende konsekvenser med hensyn til mange arenaer og situasjoner for døve, sier seg selv.

Allerede i dag er det et problem for mange døve at de f.eks. ved legebesøk ikke har tilgjengelig tolk. Kommunikasjon med legen må foregå ved å skrive lapper til hverandre. Det er også viktig i forbindelse med yrkesdeltakelse – mange hørselshemmede kan være yrkesaktive hvis de får tolkehjelp. I forbindelse med utdanning blir det også vanskelig. Vi har jo et mål om at alle skal ha like muligheter til utdanning og arbeid. Dette målet oppfylles ikke når hørselshemmede ikke får den tolketjenesten og den tilgang til undervisning som de har krav på.

Både sosialt og økonomisk er det en stor fordel å ha tilstrekkelig mange tolker. Det er viktig å hindre utenforskap i storsamfunnet. Det har alle som har hatt ordet i debatten til nå, vært helt enige om. Som generalsekretær i Hørselshemmedes Landsforbund, Geir Lippestad, uttalte: Tolker er ikke bare viktige i jobbsammenheng, men også i det sosiale liv.

For eksempel fikk flere hundre mennesker gleden av å oppleve «Mamma Mia» fordi stykket ble tolkeskrevet. Hørselshemmede fra hele landet kom reisende til Oslo og fikk en god kulturopplevelse. Dette må ikke bare være forbeholdt Oslo, det må bli mye mer vanlig utover det ganske land at hørselshemmede og døve får et slikt tilbud.

Dette temaet var også oppe til bred behandling i Stortinget i forbindelse med St.meld. nr. 35 for 2007–2008 Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. I debatten om språkmeldingen ble det ytret en del selvskryt fra regjeringsmedlemmer, ikke minst fra kulturminister Giske, som holdt fram at det måtte en rød-grønn regjering til for å få gitt tegnspråket en offisiell status.

Fremskrittspartiet var, og er, glad for at tegnspråk nå er anerkjent som fullverdig språk ved at det ble forankret i lovverket, men å forankre noe i lovverket er ikke godt nok. Det må være vilje til å sikre utdanning av tegnspråktolker med økonomisk satsing og politisk tilrettelegging. Hvis ikke blir det kun festtalene igjen, og så får hver og en av oss tolke regjeringens behandling av saken.

God tilgang til døvetolker er viktig for at døve og sterkt hørselshemmede skal kunne ta del i samfunnet. Det er også noe alle er enige om. Fremskrittspartiet vil nødig gripe inn i den akademiske friheten, men det må være lov å stille spørsmål ved prioriteringene til de institusjonene som vil legge ned tolkeutdanningen. Det må også være lov å stille spørsmål ved regjeringens vegring mot forpliktelser for å sikre at døve og sterkt tunghørte får delta i samfunnet.

Vi må sørge for å opprettholde tolkeutdannelsen og sørge for en langsiktig og forutsigbar finansiering av dette. Alle skal med, sa regjeringen. Fremskrittspartiet mener at dette også bør gjelde for de hørselshemmede.

Statsråd Aasland er positiv til at Høgskolen i Oslo overtar døvetolkningen, og det synes jeg var et veldig godt signal som er med på å slå beina under det jeg sa her tidligere, men regjeringen har ikke vist handlekraft til nå i denne saken. Det viktigste for oss i Fremskrittspartiet er faktisk ikke hvem som har utdanningen, men hvem som ivaretar utdanningen.

Når det gjelder det Trine Skei Grande sier om tegnspråk som valgfag i fremmedspråk, og helst allerede på grunnskolenivå, kan det være en god løsning på både kort og lang sikt for at de døve skal få ta del i alle sider av samfunnet.

Henning Warloe (H) [14:40:45]: Jeg merker meg at Fremskrittspartiet også i denne debatten har en noe bred definisjon av begrepet akademisk frihet.

Det er prisverdig av interpellanten å ta opp igjen situasjonen for gruppen døve i Norge. Det har hun også gjort tidligere, i et skriftlig spørsmål, og Høyres Elisabeth Aspaker gjorde det tidligere i år. Så vi er altså flere som er urolige for den risikoen vi løper for at utdanningskapasiteten for tegnspråktolker, eller døvetolker, som vel er det begrepet som brukes i dagligtalen, skal bli redusert i årene som kommer. Det paradoksale er at dette kan skje samtidig som det fra mange hold rapporteres om økt behov og vanskeligheter med å få tak i tolker når bestilling skal gjøres. Det er naturligvis et ytterligere paradoks at Stortinget gjennom behandling av den såkalte språkmeldingen har anerkjent tegnspråk som offisielt språk, og dermed gitt de døve økte rettigheter, samtidig som muligheten til å nyttiggjøre seg disse rettighetene kan bli dårligere.

Sentralt i denne saken står altså å sikre utdanning av et tilstrekkelig antall tegnspråktolker for å dekke behovet i årene som kommer. Utdanningen skjer i dag ved Universitetet i Oslo og ved høyskolene i Bergen og Sør-Trøndelag. Det foreligger, som vi allerede har hørt i debatten, nå et forslag om å legge ned utdanningen i Oslo, slik statsråden omtalte i sitt innlegg.

I svaret fra kulturministeren på Elisabeth Aspakers skriftlige spørsmål datert 3. mai i år sies det at tilgangen på tegnspråktolker er den kritiske faktoren. Kulturministeren tar videre til orde for «et mer helhetlig grep for å sikre og utvikle tegnspråkbrukernes interesser og rettigheter» og «vil derfor i nær fremtid vurdere i samråd med andre berørte departementer hvordan vi mest hensiktsmessig kan arbeide videre med saken» – i nær fremtid altså. Jeg vet ikke om tidspunktet «nær fremtid» har inntruffet allerede, men en lovproposisjon om lovfesting av tekst- og tolketilbudet på tv er i alle fall varslet til kommende årsskifte.

Jeg har stor forståelse for at oppfølgingen av ulike deler av språkmeldingen selv for dette relativt avgrensede området krever utredninger, vurderinger og samordning mellom ulike departementer. Men det er urovekkende at et så sentralt tiltak som utdanningskapasitet risikerer å bli betydelig redusert mens man tenker seg om. Høyre vil derfor stille seg bak oppfordringen fra brukerorganisasjonene til statsråden om å gjøre tiltak for å sikre tilstrekkelig utdanningskapasitet for døvetolker allerede nå og først og fremst sikre en videreføring av utdanningstilbudet i Oslo. Derfor er vi veldig glad for den dialogen som nå er opprettet med Høgskolen i Oslo, som statsråden gjorde rede for, og har store forventninger til at tilbudet kan bygges ut og kanskje gjøres enda bedre hvis Høgskolen i Oslo overtar dette viktige utdanningstilbudet.

Johannes Rindal (Sp) [14:44:04]: Interpellanten Skei Grande tar opp et grunnleggende viktig tema, nemlig hvordan vi kan bruke utdanningssystemet for å sikre at alle kan delta i samfunnet. Målet om et universelt utformet samfunn handler om mer enn fysisk tilrettelegging; det handler også om annen praktisk hjelp i hverdagen, f.eks. tolking.

For døve og personer med nedsatt hørsel er det avgjørende å ha et kvalitativt og tilgjengelig tolketilbud. Retten er hjemlet i folketrygdloven, men vi vet at tilbudet i dag er mangelfullt. Ett eksempel er spesielt slående: Da Hørselshemmedes Landsforbund skulle diskutere oppfølgingen av Tolkeutredningen på Stortinget, var det ikke mulig å oppdrive skrivetolk. Det er tydelig at behovet for å utdanne tolker er stort.

Derfor er det gledelig at statsråden har et spesielt fokus på studietilbudet innen tegnspråk og tolking. Flytting av utdanningen fra Universitetet i Oslo til Høgskolen i Oslo er i prosess, og det er viktig at dette følges aktivt opp fra departementets side, slik at man både bevarer et slikt utdanningstilbud i regionen, øker kapasiteten og ivaretar den faglige kvaliteten som er nødvendig for å videreutvikle tilbudene. For Senterpartiet er det også viktig at anbefalingene fra Tolkeutredningen, bl.a. knyttet til skrivetolkutdanning, blir fulgt opp.

Regjeringen har gjort mye positivt for å heve statusen til tegnspråk. Som både interpellanten og statsråden var inne på, ble tegnspråk offisielt godkjent som fullverdig språk ved behandlingen av St.meld. nr. 35 for 2007–2008 Mål og meining. Som statsråden også var inne på, ligger flere av forslagene i Tolkeutredningen i skjæringsfeltet mellom Arbeidsdepartementets og Kunnskapsdepartementets arbeidsområde. Det er nå over to år siden utredningen lå på bordet, og departementene må samarbeide tett om oppfølgingen framover.

Behovet for tolketjenester og tilrettelegging vil øke i årene som kommer. Et interessant perspektiv som statsråden dro opp, var betydningen av det økende antall eldre framover og utfordringene knyttet til nedsatt hørsel i denne gruppen. Dermed er det klart at også kommunene er en sentral medspiller i utviklingen av et best mulig tilbud for disse. Samtidig skjer det mye spennende utviklingsarbeid innen helseteknologi som også er svært relevant for døve og dem med nedsatt hørsel.

Vigdis Giltun (FrP) [14:46:49]: Interpellanten tar opp et viktig og veldig aktuelt tema. Jeg kan fortelle at Fremskrittspartiet på sitt landsmøte sendte direkte tolking for hørselshemmede. Det oppfordrer jeg andre partier til å følge opp, for det er viktig at også hørselshemmede kan følge den politiske debatten – også når det er direktesendinger. Kanskje det også kan bli sånn på tv etter hvert. Så Fremskrittspartiet tar dette på alvor.

Man snakker mye om det inkluderende samfunnet. Alle skal med, alle skal ha rett til utdanning og jobb. Forutsetningen for å kunne delta er for mange at man får tilrettelegging, eller at man får de hjelpetiltakene som er nødvendig.

Nylig sendte jeg et spørsmål til statsråd Bjurstrøm – det er jo mange statsråder som er berørt av dette. Det var i forbindelse med at elleve hørselshemmede førsteårsstudenter ikke fikk tolkehjelp da de begynte studiene sine. Det vil si at studentene ikke får oppfylt sine rettigheter. Det er ikke lett å begynne studier når du ikke forstår hva det blir forelest om. Tolketjenestens begrensede kapasitet har vært velkjent veldig lenge. Selv om kultur og fritid har vært nedprioritert, ser man nå at manglende kapasitet rammer både studenter og andre som har behov for tolketjenester, når de skal ut i arbeidslivet.

På Navs hjemmeside har man kunnet lese følgende:

«Vi gjør oppmerksom på at vi ikke kan garantere for at alle studenter som trenger tolk ved oppstart av nye studier vil få det. Vi er satt til å prioritere studenter som allerede er i et pågående studieløp.»

Men de vil likevel prøve å hjelpe til.

Det er altså lite forutsigbarhet for dem som ønsker å starte studier, om de vil kunne forstå og klare å følge studiene på lik linje med andre. Tryggheten for at man vil ha utbytte av studiene, er altså ikke til stede. Det er ikke nytt, dette har man visst lenge.

I Tolkeutredningen fra 2008 ble det fremmet 25 forslag til forbedringer, og de er ikke fulgt opp. Det er snart tre år siden. Statsråden sier nå at de vil vurdere ulike tiltak i 2011, men dette haster! Det er stadig flere som har behov for tolketjenester. Det har vært nevnt utdanningen til skrivetolk – det er det et skrikende behov for. Det er ikke nok med et kurs for å bli utdannet til skrivetolk. Det er en utdanning som krever høy kvalitet for at den skal fungere tilfredsstillende.

Vi er i en situasjon hvor mange hørselshemmede faktisk hindres i å delta både i arbeidsliv, i utdanning og i fritidsaktiviteter. De får ikke rettighetene sine oppfylt. Jeg håper nå at de ulike statsrådene setter seg sammen og blir enige om hvordan de skal løse dette problemet raskt, og at man får opp utdanning og kapasitet, sånn at de som har behov for denne hjelpen, får den hjelpen de har rett til og krav på, og at de kan få mulighet til å delta i samfunnet på den måten man sier at de skal.

Trine Skei Grande (V) [14:50:19]: Jeg syns det har blitt en fin debatt, og jeg er veldig glad for at alle partiene deltok – jeg regner da statsråden som SV-er.

Det gir oss et håp om at mye må skje. Men jeg er veldig enig med representanten Giltun i at det er veldig mye som er ugjort på dette feltet. Det er veldig mange lovnader som er gitt, men som også er brutt. Så dette handler i bunn og grunn om rettigheter til aktivitet og rettigheter til deltakelse. Det er klart at vi kan gjøre mye med vårt politiske system også. På samme måte som Fremskrittspartiet døvetolket sitt landsmøte, prøvde vi å legge ut alt brosjyremateriell i valgkampen i tegnspråkversjon – og det er alle mulighetene som YouTube og andre nettløsninger gir til også fattige partier. Jeg vil oppfordre alle andre partier til å tenke på hvordan vi skal få mobilisert denne gruppa til enda større politisk deltakelse. Det er en utfordring både for Stortinget og for partisystemene våre.

Det siste jeg skal komme med, er en oppfordring til statsråden om virkelig å følge opp disse lovnadene og også å sørge for at hele regjeringa klarer å følge opp dette. Hvis vi skal klare å gjøre det løftet som det er å si at tegnspråk skal bli et offisielt språk, og at det skal bli mer enn en merknad i en stortingsmelding, er det ganske viktig at hun får med seg alle statsrådene rundt statsrådsbordet for en felles plan for hvordan vi skal løfte dette språket på ordentlig vis. Det er ikke bare snakk om penger, det er også snakk om vilje.

Statsråd Tora Aasland [14:52:20]: Det er helt klart at det er snakk om vilje, og jeg trodde jeg var rimelig tydelig i mitt første innlegg på den nødvendige konkrete oppfølgingen når det gjelder utdanningen i Oslo, som vil følge med en eventuell overføring til Høgskolen i Oslo. Jeg var tydelig på å si at i tilfelle vi får en avklaring av hvor denne utdanningen skal være, vil vi trå til med flere studieplasser, og vi vil kunne se utdanningen i tegnspråk og av tolker i sammenheng med viktig kunnskapsutvikling både ved den høyskolen – altså Høgskolen i Oslo – og ved de to andre stedene hvor dette skjer i dag, nemlig Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Så det å utdanne nok tolker er mitt konkrete mål nr. 1, som er høyskolenes, kanskje universitetenes – men først og fremst høyskolenes – ansvar. Det vil vi oppnå ved å legge til rette for flere studieplasser. Som organisasjonene selv sa i møte med departementet, som jeg refererte til: Det er også ønskelig med en gjennomgang av kvaliteten på disse utdanningene og videreutviklingen av utdanningene i takt med differensierte behov i brukergruppene. Det må vi også ta med oss og stimulere dem som har ansvaret for studietilbudene, slik at de er villig til å se med kritisk blikk på studiene for å fornye dem og gjøre dem best mulig, i takt med samfunnets behov.

Jeg har også lyst til å nevne at vi i den andre enden, for at studentene skal få utvikle sine studier og praktisere sin utdanning i forhold til universitetene og høyskolene som de går på, i årets budsjett har fremmet forslag om en bedre studiefinansiering spesielt for funksjonshemmede studenter. Det er klart at er man døv, trenger man først og fremst en døvetolk, men man kan også trenge et bedre økonomisk grunnlag for å få hjelp til det som man trenger ekstra i sin studiehverdag. Jeg er overbevist om at en bedre studiefinansiering for funksjonshemmede studenter også vil være til god hjelp for de studentene som er døve.

Men det første og viktigste ansvaret er å utdanne nok døvetolker. Der legger vi til rette for den prosessen som er nå mellom Universitetet og Høgskolen, og jeg har stor tro på at den kommer til å føre til at vi både i Oslo, Bergen og Trondheim nå får et meget godt grunnlag til å utdanne døvetolker.

Så tar jeg de forslagene som er kommet i debatten om viktig samarbeid og samspill med andre statsråder, på alvor og skal selvfølgelig følge opp også på den måten i saken videre.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.